BJARNE BENJAMINSEN
Bjarne Benjaminsen Kalles kopier eller
– Svisj, svosj, du er en surfesatan!
Baksideillustrasjon: Bjarne Benjaminsen
Design: DesignBaltic
Trykk: Merkur Grafisk
© Orkana forlag 2023
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN 978-82-8104-541-5
www.orkana.no
post@orkana.no
– Svisj! Svosj! Jeg er en multihjerne!
Kalle trykker vilt på den svevende metallkula framfor seg. Griper den med begge hender, lar fingrene gli langs den glatte overflaten, dulter til kula med håndbaken. Den roterer og gjør små byks mellom hendene hans. Skimrer i flere farger, som om en regnbue speiler seg i glansen.
Til alle kanter spretter små vesener fram i rommet. Røde, gule, blå. Komiske potetneser midt i fjesene og øyne på vidt gap. De kommer ingensteds fra, hopper bare plutselig fram på vinduskarmen, bak skapdøra, mellom sengeputene, under bordet.
Kalle dirrer av iver der han sitter i svevestolen og klasker i vei på metallet:
– Her er jeg! Og der! Se på meg, jeg er alt og alle sammen!
Kalle ler høyt, og de små vesenene flirer til svar. De vrikker og vrir på de gummiaktige kroppene, ruller rundt på bakken, hopper bukk over hverandre. Setter nesa i været og rister på rompa. Herjer som karikerte småunger.
– Jeg heter Kalle, sier en liten, frekk guling – ikke større enn et melkeglass – mens han rekker tunge.
– Kalle, det er meg, sier et annet småtroll, med flagrende ører og rød kroppsfarge. Rødingen slår kollbøtte over til gulingen, griper den utstrakte tunga og drar den brutalt ut. Den gule faller framover utfor sengekanten. Han blir hengende og dingle etter tunga fra rødingens neve, men lar seg ikke merke noe videre av det. Uten tegn på smerte svinger han fram og tilbake som en pendel mens han gapskratter og slår seg på låret.
– Nei, jeg er Kalle, jeg er Kalle, det er jeg som er Kalle, sier en grønn tjukkas. Han kommer jumpende over gulvet som en sprettball. For hver gang kroppen deiser ned i parketten, klemmer hele hodet seg sammen, slik at de store øyeeplene sprenger seg ut av det deigaktige ansiktet. Med en kraftsats fyker han opp på senga, og dulter i det samme den spretne hengemagen sin borti den rødfargede raringen. Rødingen – og gulingen som fortsatt henger etter tunga fra neven hans – blir slynget av gårde gjennom rommet. De hviner og ler i farta –før de braser inn under lampeskjermen i hjørnet.
Kalle fryder seg som en unge:
– Dere er meg, og jeg er dere. Jeg er mange i ett, jeg er en hel familie!
Fingrene hans gnir og gnukker på den svevende kula. Skapningene under lampeskjermen spytter og sparker klovnaktig om seg. Knyttnevene slår inn i potetnesene, får dem til å smelle hit og dit som gummiballer. Hele tida flirer de tre smårollingene overdrevent komisk.
Og det er noe enda mer påfallende med disse tøysete småskapningene:
Ansiktstrekkene deres minner uhørt mye om Kalles. Akkurat som hos Kalle, er kinnbeina deres markerte – i påtakelig kontrast til de fleskete kinnene. De klumpete nesene minner også om Kalles
eget ansiktsorgan: Det massive snyteskaftet er noe enhver karikaturdesigner ville ha merket seg ved
Kalle Markussen – og antakelig gitt humoristisk form omtrent som på en av de rare, små tullingene i lampehjørnet.
– Se, så morsomt jeg har det med meg selv, godter Kalle seg i svevestolen. Kroppen hans disser, der han klemmer fast om den duvende kula. Enda flere fargede vesener springer fram bak sofaen. Beige, oker, blank. Turkis, oransje, indigo.
De dasker hverandre på de tykke magene mens de hyler av glede.
2
– Kalle, da! Driver du på med den tøyseballen igjen?
Mamma Frida står i døra. Kalle vender ikke hodet mot henne, men fortsetter å vri og gnu på den svevende metallkula:
– Ser du ikke at jeg multiklasker, mamma?
Den middelaldrende damen i slåbrok svarer ikke, men går rett på med sitt eget spørsmål:
– Har ikke du arbeid du skulle gjort?
Bare mas og kjekling, tenker Kalle ergerlig. Alltid skal mamma Frida komme og minne ham på dagsaktuelle behov. Jobb, jobb, jobb. Aldri bryr hun seg vel med å forstå hva han driver med på fritida. For henne er smårollingene bare lek og tøys! Digitale guttestreker på øyeeplene, barnslig underholdning som stjeler oppmerksomheten fra det skikkelige, betalte arbeidet. Hun fatter slett ikke hva han er i ferd med å få til, hvor nær han er et gjennombrudd. Noen ganger, når Kalle tenker på hvordan han har
bemidlet mamma Frida oppigjennom, kan han bli fresende forbannet for utakknemligheten hennes:
– Glem nå de regningene et minutt, og se hva jeg får til, glefser sønnen.
Han snur svevestolen og møter blikket hennes.
Slår ut med armene:
– Jeg er en multihjerne, mamma! Skjønner du ikke hva det betyr? Forstår du ikke de enorme implikasjonene forskningen min har?
Mamma Frida legger armene i kors og ser strengt på sønnen:
– Jeg forstår at regningene må betales i kveld. Ellers kuttes stolen din. Vil du være uten næringsinntak igjen, gutten min? Vil du det?
Kalle sukker. Når hun sier det på den måten ... Selvfølgelig vil han ikke være uten næringsinntak.
Han overlever ikke to timer uten stabiliserende tilføring av nevrokalier, og tilsiget må være nøyaktig helt ned på molekylnivå. Kalle Markussens kropp er totalt avhengig av at svevestolens omdanningssystem fungerer. Dette vet han så altfor godt.
Og svevestolen har han på kontrakt hos
Maxibrand Multinasjonale. Det samme selskapet som han har slavet for siden femtenårsalderen.
