Orkana
Elias Lönnrot
Kalevala
Gjendiktet av Mikael Holmberg
med innledning av Mikael Holmberg
Oversettelsen er støttet av FILI – Finnish Literature Exchange
Vignetter er tegnet av Mikael Holmberg, basert på smykker fra finsk jernalder.
Omslagsillustrasjon og -design: Gunhild Vegge og Lasse Kolsrud
Sats: DesignBaltic
Trykk: ADverts
© Orkana forlag 2017
Orkana forlag as, 8340 Stamsund 2. opplag 2020
ISBN 978-82-8104-304-6
www.orkana.no post@orkana.no
Mikael Holmberg
Hva er Kalevala? Et forsøksvis kort svar er at Kalevala er et helteepos, skrevet med grunnlag i finsk folklore av den finske folkelivsforskeren og legen Elias Lönnrot, utgitt i sin mest kjente versjon i 1849.
Kalevala forteller om et mylder av mytologiske helter og skurker, trollmenn og overnaturlige vesener. Handlingen utspiller seg i en mytisk verden, eller i et tenkt førkristent bondesamfunn. Diktverket er velkomponert, men komplisert, med mange sidespor.
Det er ikke nødvendig å lese verket fra begynnelse til slutt. Det har partier som kan fortone seg tunge å komme igjennom, og blir det for tungt er det bare å hoppe over.
Det er mye i Kalevala som selv en leser i den moderne verden kan kjenne seg igjen i. Det er enda mer av det gåtefulle og uvante, og for mange er det dette som trollbinder aller mest.
Skaperen av Kalevala, Elias Lönnrot, ble født i 1802 i Sammatti, en landsby i SørFinland. Som begavet barn fra fattige kår fikk han den sjeldne sjansen til utvidet skolegang, og i 1822 ble han innskrevet som student ved Universitetet i Åbo. Her studerte han blant annet legevitenskap, fysikk, filosofi, klassiske språk, russisk og orientalsk litteratur.
Lönnrot ble en del av den akademiske kretsen som ble kalt åboromantikerne. Etter at Finland ble russisk storfyrstedømme i 1809, ble den stort sett svensktalende kulturelle eliten isolert fra kulturlivet i Sverige. Løsningen ble å se mot den finske kulturen og språket, og de nye tankene fikk sitt uttrykk i mottoet «Svenskar äro vi inte mera, ryssar vilja vi ej bliva, låtom oss vara finnar». Det gjaldt å skape en finsk identitet, stolthet og samhørighet, med andre ord en finsk nasjon.
Nasjonalismen var en sterk strømning i Europa, og en viktig del av den romantiske bevegelsen. En sentral bestanddel i den romantiske nasjonalismen, eller nasjonalromantikken, var svermeriet for en mer eller mindre innbilt ærerik fortid,
formidlet gjennom gamle helteepos, folkesanger og sagaer. For eksempel kunne man i Norge hente inspirasjon og selvfølelse fra eddadiktningen og sagalitteraturen, som riktignok var skrevet ned av islendinger, men som i stor grad handlet om nordmenn. Finland hadde ingen sagalitteratur, og hvordan forholdene hadde vært i Finland før kristendommen visste man lite om. Den nærmeste mulige kilden for slik kunnskap, bortsett fra noen få historiske dokumenter, fant man i den såkalte runodiktningen. Dette er en egen finsk kategori folkediktning, oppkalt etter runo, som en gang har betydd «skald» og i senere tid «dikt». Runodiktningen besto av sanger, og i tillegg besvergelser, som ikke ble sunget, men framsagt, «lest».
Runodiktningen var særlig utbredt i de østlige delene av landet, og i landskapet Karelen (Karjala), der største delen var, og er, russisk område. Kareler regnes som et eget folkeslag, og karelsk som eget språk, nært beslektet med finsk, men i denne guiden bruker jeg for enkelhets skyld «finner» og «finsk» som samlende begrep. Språket i runodiktningen lå for øvrig alltid nærmere finsk enn karelsk, selv i det indre av Karelen.
Opphavet til runodiktningen diskuteres ennå av forskerne. I et par hundre år har de studert mylderet av sanger og besvergelser, og gruppert dem etter noen kjente motiver. Man vil aldri finne selve urversjonen av én bestemt sang, eller kunne fastslå når noen først diktet om et bestemt motiv. Så pass kan en dog si, at mye av runodiktningen bærer i seg spor av et førkristent samfunn, selv om den etter hvert tok opp i seg sterke innslag av kristendom.
Det var de episke runosangene, de som fortalte om mytiske helter, som vakte størst interesse. Innholdet må ha virket forvirrende for den lærde finske eliten i Lönnrots tid, som hadde kjennskap til andre lands episke diktning, slike som Ossians sanger i Skottland, Beowulf i England og tyskernes Niebelungenlied. Der disse eposene fortalte om konger og aristokratiske krigere i en krigersk verden, handlet de finske episke sangene om bønder, jegere og fiskere i en verden fylt av magi og trolldom.
Runodiktningen kjennetegnes av vers på åtte stavelser, fordelt på fire trokeer, verseføtter bestående av en trykktung og en trykklett stavelse. Allitterasjon, bokstavrim, hører med, som i verset «Vaka vanha Väinämöinen», og parallellisme, at budskapet i et vers blir gjentatt, men med andre ord og uttrykk. Dette versemålet blir kalt runometer eller kalevalameter. I Lönnrots tid hadde populariteten til nyere sanger med andre versemål gjort slutt på bruken av runometer i store deler av landet. I Finlands østre og nordlige deler forekom den imidlertid fortsatt i rikt monn.
Interessen for den finske folkediktningen, og for den folkelige mytologien som den var et uttrykk for, fantes lenge før Lönnrots tid. Alt på 1500-tallet skrev Mikael Agricola, Finlands reformator, en beskrivelse av de gamle finske gudene,
eller som han kalte dem: avgudene, på finsk. Noe av persongalleriet som senere inngikk i Kalevala finnes her, omtalt som gudeskikkelser. Fra 1630 utgikk et påbud fra den svenske kongen til prestene i hele det svenske riket, inkludert Finland, om å samle inn sanger blant allmuen som kunne vitne om forfedrenes liv og levnet. En del prester i Finland fulgte påbudet, men samtidig bekjempet de trolldommen som runosangene og besvergelsene ga uttrykk for. På 1600-tallet ble det nedtegnet noen besvergelser under hekseprosesser, og disse ble gjenoppdaget og nedtegnet av samlere 200 år senere, nesten uforandret.
På 1770- og 1780-tallet utkom to lærde verk som omhandlet finsk folkediktning og mytologi, De Poësi Fennica av Henrik Gabriel Porthan og Mythologia Fennica av Christfried Ganander. De fikk stor betydning for senere forskere innen mytologi og folklore, og ikke minst for Lönnrot. Han studerte til lege, men ble tidlig grepet av fascinasjon for folkediktningen. Tittelen på doktoravhandlingen hans var talende: Om finnarnes magiska medicin.
Da Lönnrot var tjueseks år gammel og fortsatt en fattig student, ga han seg ut på sin første innsamlingsreise, og gjorde sine første notater. Til forskjell fra størstedelen av den kulturelle eliten hadde han finsk og ikke svensk som morsmål, noe som gjorde det lettere for ham å vekke tillit hos bøndene, og få dem til å synge og fortelle. Det var ikke noe de gjorde for hvem som helst, da sanger og besvergelser med hedensk anstrøk var skambelagt. Som ferdig utdannet lege fikk Lönnrot stilling som fylkeslege i Kajana (Kajaani), med ansvar for helsetilstanden i så å si hele det nordlige Finland. Det han mest av alt ville, var likevel å fortsette samlervirksomheten sin. Arbeidet som ambulerende lege i et område rikt på levende sangtradisjon ga ham rikelig anledning også til dette. Etter hvert fikk han, takket være støtte fra det finske litteraturselskapet, mulighet til å ta seg fri fra legegjerningen i perioder for å foreta lengre innsamlingsreiser.
I 1830-årene foretok han fire lange reiser i nordøst-Finland, mest i Karelen, øst for grensen til Russland, i guvernementet Arkhangelsk. Der, og særlig i landskapet Viena ved Kvitsjøen, møtte han sangere, etterkommere av innflyttere fra det nordøstlige Finland, med et rikere repertoar av sanger enn noen han hadde møtt tidligere. Ikke bare kunne de mange sanger, de var også mestere i å flette dem sammen, slik at de kunne synge i timevis uten stans. Dette ble avgjørende for Lönnrots største livsgjerning, realiseringen av et nasjonalt epos. Mange av Lönnrots kilder vet man ikke navnet på, men noen av de som bidro mest fikk etter hvert en legendarisk status i finsk kultur, som Ontrei Malinen og Arhippa Perttunen.
Prolog. Ilmatar, Himmelens jomfru, stiger ned i havet, hvor hun blir besvangret av vinden og vannet. En dykkand bygger reir og legger egg på kneet til Ilmatar. Eggene faller fra reiret, blir knust, og bitene blir til til land, himmel, sol, måne og skyer. Ilmatar former odder, viker, groper og banker i havet. Väinämöinen blir født av Ilmatar og føres lenge av bølgene, før han til slutt havner på en strand.
Noe som jeg nå har lyst til, i mitt indre ivrer etter, er å gå i gang å synge, få i gang fortellerstemmen:
Alt jeg vet om våre aner, om vårt folk vil jeg fortelle.
Ordene vil ut av munnen, versene vil ut i verden, løper gjør de over tunga, over terskelen av tenner.
Kjære bror, min kjekke frende, som har vokst opp sammen med meg!
La oss nå i lag fortelle, synge gamle sanger sammen, når vi her nå en gang møtes og fra hver vår kant forenes!
Alt for sjelden at vi møtes, ser hverandre, synger sammen, her hvor det er hardt å leve, langt mot nord, i verdens utkant.
La oss ta hverandres hender, flette våre fingre sammen for å synge fine sanger, vakre vers å kvede sammen,
så de unge kan få høre, lærevillige få lytte, de som en gang vil ta over, la dem få ta del av dette:
Alle ord som vi har arvet, sangene som stammer helt fra gamle Väinämöinens belte, smeden Ilmarinens ildsted, sverdet brukt av Kaukomieli og fra Joukahainens bue, ordene fra Pohjas jorder, moene i Kalevala.
Far min sang dem før i tida, spikkende på økseskaftet, Mor sang, så jeg skulle huske, ordene mens teinen snurret, mens jeg krabbet rundt på gulvet og drev på med mine saker, lillemann med melkebarten, slikkemunnen hvit av surmelk.
Sampo fikk jeg vite nok om, samt om gandene til Louhi; Sampo ble med tida borte, Louhi tryllet bort av galdrer, Vipunen forsvant i sangen og i leken Lemminkäinen.
Enda flere kraftord har jeg, galdrer som jeg en gang lærte: Ord jeg plukket opp langs veien, som jeg brøt av lyngens blomster og trakk opp av tornekrattet, rykket ut av bråtehaugen, ord jeg hentet ned fra trærne, gnei av aksene på høyet, da som barn jeg gikk og gjette, passet bølingen på setra, på den blide blomstertua, på den gullbelagte kollen, der hvor Dagros gikk, den brune, liksom Litago, den svarte.
Kulda diktet kvadet for meg, jeg lot regnet forme rimet.
Vinden brakte andre viser, havets bølger hentet flere. Ord til ord ble føyd av fugler, ble til vers som trærne hvisket.
Versene ivaretok jeg, samlet i en rull av never, nøstet kastet jeg i kjelken, pakket rullen nedi sleden, kjørte kjelken rett mot hjemmet, trakk min slede bort til ria, la på loftet i mitt stabbur i den tinnbelagte tinen.
Gjemt har sangene vært lenge, skjult i stabburet der ute.
Skal jeg hente dem fra skjulet, ta inn kvadene fra kulda, stille tinen opp i stua, sette begeret på benken, under brede bærebjelken, under himlingen den høye?
Skal jeg åpne språkets kiste, bør jeg slå opp verseskrinet, vikle garnet ut av nøstet, se hva neverrullen skjuler?
Jeg skal dra den fine sangen, synge den som vel er vakrest, hvis jeg får av en smak av malten, havrebrygg kan også holde. Får jeg ikke øl på bordet, hvis det brune brygget mangler synger jeg med munnen lukket. Fuktes munnen, vil jeg kvede, kvelden her til fryd og glede, denne dagens gang til ære og til morgendagens morskap, til den nye dagens demring.
Slik som dette hørte jeg det, lærte hva jeg skulle synge: Netter kom og alt lå øde, dagene var like tomme; Väinämöinen kom til verden, alle tiders største vismann slapp ut av det trange skjødet, Ilmatar het hun som bar ham.
Jomfru var hun, himmeldatter, selve livets fagre skytsånd.
Lenge holdt hun på sin møydom, all sin tid var hun anstendig på det høye himmeltunet, engene de endeløse.
Livet hennes ble langtekkelig, sinnet fylt av savn og uro, alltid var hun jo aleine, uberørt, en evig jomfru, i det høye himmelriket, viddene de vidt utstrakte.
Ned fra oven steg hun, jenta, senket seg mot sjøens bølger, mot det åpne havets åsrygg, mot den ville vide vågen. Der kom vinden, vred og voldsom, ifra øst en ilter kuling, løftet sjøen, lot den bølge, pisket den til skum og fråde.
Gynget ble hun hardt av vinden, bølgen brakte henne med seg rundt om på det grønne havet, mellom bølger, skum og sjøsprøyt; vinden blåste henne barntung, sjøen gjorde henne svanger.
Jenta bar den tunge buken, magen vokste stadig større, årene ble til sju hundre, ni århundrer bar hun mannen;
fosteret vil ikke fødes, vil slett ikke ut i verden.
Lik en havfrue i retning først mot øst og så i vestlig, så mot nord, i sørlig retning, fra en himmelrand til neste, svømmer hun, den svangre jenta, maktesløs i magesmerter; fosteret vil ikke fødes, vil slett ikke ut i verden.
Jenta gråt i sorg så stille mens hun talte slik som følger: «Arme meg, og ve min tilstand, for et usselt liv jeg lever!
Bare se hva jeg har oppnådd: alltid under åpen himmel, mens jeg gynges vilt av vinden, mens jeg bæres rundt av bølger.
Bedre ville det ha vært å leve som en luftas jomfru, enn å drive sånn som dette, svømme her som havets frue.
Kaldt er det for meg å være, skjelver fryktelig og fryser her jeg bor, i kalde bølger, driver hit og dit i vannet. Ukko, guden over alle, Du som holder himmelen oppe!
Kom til meg, jeg kaller på deg, i min nød jeg ber, vær nær meg!
Sett nå piken fri fra pinen, kvinnen fri fra sine veer!
Hjelp meg, kom så snart du klarer, snarlig hjelp er det jeg trenger!»
Lang var ikke ventetida, for et øyeblikk å regne, før en dykkand, fin i farta, luftveis kom på lette vinger, søkende et sted å hekke, hvor den beste boplass fantes. Fløy mot øst og fløy vestover, fløy mot nord og så sørover. Ingen steder øynet fuglen, ikke minste flekk av fastland, hvor hun kunne bygge reiret, slå seg ned, et sted å være.
Fuglen flakset, fløy og svevde, speidet etter steder, tenkte:
«Skal jeg bygge reir på blesten, ha mitt bosted på en bølge?
Velte reiret ville vinden, bostedet bli slukt av bølgen.»
Himmelmøya, havets kvinne, vesenet i vannet løftet kneet sitt i samme stunden, og et skulderbein fra bølgen, der en dykkand kunne bygge, finne seg et fagert hjemsted.
Dykkanda, den fine fuglen, svevende på strake vinger, merket seg nå møyas kneskål, den som hevet seg fra havet; trodde at det var ei tue full av gress, en frodig jordhaug.
Flakset, fløy og glei et stykke, landet lett på kvinnens kneskål,
der hun radig bygget reiret, la så sine egg på stedet: sju egg, seks av dem var gylne, lagd av jern det siste egget.
Fuglen la seg til å ruge, varmet opp det kalde kneet. Ruget én dag, så den andre, slik gikk også tredje dagen. Da begynte hun å føle, havets kvinne, himmelmøya, at hun ble fortært av flammer, som om glør var strødd på huden, som om hele kneet glødet, blodet kokte, årer smeltet. Hastig rørte hun på kneet, rykket til i alle lemmer; eggene, de falt i vannet, deiset ned i havets bølger; bølgen brakk dem opp i biter, brøt opp eggene i brokker.
Eggene, de endte ikke opp som gjørme uti vannet. Smulene tok skjønne former, bitene kom vel til nytte:
Nedre del av eggeskallet ble til Moder Jord, til marka, mens den øvre del av skallet ble til himmelen derover; øvre del av eggeplommen ble til sol som stråler daglig; eggehviten over ble til månen med det milde lyset; det som broket var i egget, ble til stjernene på himmelen, det som var av mørke flekker oppi egget ble til skyer.
Tidene, de skiftet stadig, år ble avløst av det neste
mens den nye sola strålte, og den nye månen funklet. Havets kvinne svømte stadig, havets kvinne, himmelmøya, utpå fjordens jevne farvann, skavlene de skoddedekte, forut endeløse havet, bak seg himmelen den klare.
Da det var gått hele ni år, somrene var ti til tallet, stakk hun skolten opp av sjøen, hodet hevet hun fra vannet, påbegynte skaperverket, dannet det som skulle dannes på det åpne havets åsrygg, utpå vide verdenshavet.
Hvor hun viftet lett med hånden, vokste odder opp av vannet, der hvor foten rørte bunnen, ble det søkk hvor fisker samles, boblene i hennes kjølvann dannet sjøens dype graver. Der hvor flanken sneiet landet, ga hun form til glatte svaberg;
der hvor hun tok i med foten ble det lett å fange laksen, der hvor hodet dunket borti, gravde hun ut grunne viker. Siden svømte hun utover, hvilte midt på vide havet:
Skapte skjærene i sjøen, også de som ikke synes, der hvor fartøy kan forlise, sjømenn miste liv og lemmer.
Nå var øyene plasserte, holmer, berg og skjær i havet,
søylene som bærer himmelen, fastlandet var også festet, bergets flate var blitt tegnet, streket opp var hvert et svaberg.
Født er ikke Väinämöinen, alle tiders største vismann. Trauste gamle Väinämöinen lever i sin moders mage fortsatt, etter tretti somre, og én vinters tid i tillegg, utpå fjordens jevne farvann, skavlene de skoddedekte. Grunner over, grubler over hvorfor leve sånn som dette, skjult i magens dype mørke, sammenklemt i slikt et bosted, hvor en aldri merker månen, aldri skuer selve sola.
I sin motgang klaget mannen, ropte ut sin nød som følger: «Måne, redd meg, sol, befri meg, hjelp meg, karlsvogn, du må si meg hvordan jeg skal vri meg ut av dette underlige stedet, ut av denne snevre stua, dette trange, dystre rommet! Få ut ferdemannen herfra, menneskebarnet ut i verden, for å se den fagre månen, solas milde lys beundre, Karlsvogna for å betrakte, og for stjerners gang å granske!»
Men da månen ikke hjalp ham, sola ikke ga ham støtte, undret han seg over livet, det å leve slik, i smerte; undersøkte utgangsporten, dyttet med sin lillefinger, løsnet ledig knokkellåsen med en tå på venstrefoten; krøp på alle fire over dørstokken, og ut av porten.
Hodestups falt han i havet, først med hendene i vannet; havet tok nå hånd om mannen, der blant bølger fikk han svømme.
Fem år fikk han reke rundt der, ikke bare fem, men seks år, da det var gått sju år, åtte, endte så hans lange reise ved et nes hvis navn er ukjent, tett inntil et treløst fastland. Krøp med møye opp på stranda, krabbende på alle fire.
Reiste seg og så på månen, før han så beundret sola, Karlsvogna beså han også, gransket stjernene på himmelen.
Slik var Väinämöinens fødsel, var den stolte skaldens opphav, slik kom han til verden, ut av Ilmatar, sin mor og bærer.
Väinämöinen kommer til et treløst land og får hjelp av Sampsa Pellervoinen til å så trær. Eika vil først ikke vokse, men da den blir sådd på nytt, vokser den til å legge hele landet i skyggen. En liten mann kommer opp av vannet, vokser til en kjempe og feller eika. Livet vender tilbake, men byggen vil ikke vokse. Väinämöinen finner noen byggkorn, feller en skog, men lar en bjørk stå igjen til fuglene. Ørnen hjelper som takk Väinämöinen med å sette fyr på den felte skogen. Väinämöinen sår byggen.
Väinämöinen gikk fra stranda, vandret opp en sandet åskam, på ei øy som kneiste høyreist, på et goldt og treløst fastland. Årene de gikk, og mange ble de mens han fortsatt bodde ensom på den nakne øya, området hvis navn var ukjent.
Grublet, grunnet og betenkte, hodet hensunket i tanker:
«Hvem skal så og bruke jorda, høste korn og høy til vinteren?
Pellervoinen, åkergutten, kjent som Sampsa, vesle mannen, han kan så og bruke jorda, høste korn og høy til vinteren!»
Sampsa Pellervoinen sådde, sådde jorder liksom myrer, sådde engene av sandjord, sådde mellom stein og knauser. Sådde furuer på moen, sådde gran på golde åsen,
sådde lyng på landets heier, fylte dype søkk med spirer.
Bjørka sådde han i sumpen, orens frø ble strødd på våtmark, fuktig jord fikk også heggen, likeså den unge selja, rogn fikk gro i bratte bakker, piletrær hvor flom var ventet, einer sådde han i skrinn jord, eiker langsmed elvedaler.
Trærne fikk han til å vokse, til å løfte hodet løvtrær, grantrær bugnende av blomster, frodige ble furutrærne. Dyrket bjørkene ved bekken, orene på hver en våtmark, heggene på bløte bakken, einerne på magre marka, bitre bær bar einerbusken, fine frukter brakte heggen. Vise gamle Väinämöinen gikk en tur for å betrakte
Kalevala er et av verdenslitteraturens store epos. Det er skrevet av Elias Lönnrot på grunnlag av nsk folklore, og utgitt i sin mest kjente versjon i 1849.
Vismannen Väinämöinen strever etter lykke og velstand for seg og sitt folk i landet Kalevala, og kjemper mot trollkvinnen Louhi om eierskapet til den magiske kverna Sampo. Vevd inn i denne rammefortellingen er en lang rekke gamle sanger om andre helter og deres eventyr, jakt på overnaturlige dyr, eventyrlige reiser til lands og til vanns, livsfarlige besøk i Dødens rike, tvekamper i trolldom og storslagne gjestebud.
Kalevala har status som nnenes nasjonalepos, men er et verk som har fanget lesere over hele verden siden midten av 1800-tallet. Det er oversatt til over seksti språk. Dette er den første komplette norske gjendiktningen av eposet.