I SKYGGEN AV JERNMALMEN
– den ukjente historien
I skyggen av jernmalmen – den ukjente historien
Thor Helge Eidsaune
Utgivelsen er støttet av Norsk kulturfond, Stiftelsen Fritt Ord, Rana Historielag og Rana Gruber.
Omslagsillustrasjoner: Leirskred ved anlegget til Dunderland Iron Ore Company i Gullsmedvikåsen i 1902 og utsnitt fra kartskisse av malmfeltet Kappa ved Ørfjellmo, ingeniør Hansen, DIOC. Foto: privat.
Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija
ISBN: 978-82-8104-430-2
© Orkana forlag 2024 2. opplag
Orkana forlag AS, 8340 Stamsund www.orkana.no post@orkana.no
Kapittel 8: For retten 129
«Thi kjendes for Ret» 132
Kapittel 9: «De svenske Plyndringer» 136
«Forsög paa gjennem Kunster at forhale Olsens Ret» 141
Kapittel 10: «Och jag har lurat bönder, och jag har lurat Prest» 144
Kapittel 11: Kappløpet om Dunderlandsbanen 156
Kapittel 12: «Norsk malm fra Dunderland» 162
Konsesjon eller ekspropriasjon? 166
Kapittel 13: «Jordens største Forekomster; som for Nærværende er kjendte» 171
Perssons felter til salgs 173
The Edison Ore Milling Syndicate, Ltd. – «et pust fra en annen verden» 176
Kapittel 14: Staten – den store grunneieren 179
Statens posisjoner tar form 182
Kontrakten mellom staten og The Edison Ore Milling Syndicate, Ltd. 188
Kapittel 15: Dunderland «mining district» og statens leilendinger 191
Kapittel 16: Münster – Hasselbom 201
«Dunderland Outsiders» – krakket i Kristiania 204
Kapittel 17: Münsters jernbaneprosjekt 210 Statsborgerrettsloven
Kapittel 18: Thomas Alva Edison og «støvets dal» 224
En «stor blodfattig forvoxen baby» med «talrige nedarvede sygdomme» 230
«Jeg er ingen Norsk Borger, men Amerikaner» 240
Kapittel 19: Striden om konsesjonslovene i 1906–1909 245 Britiske advarsler
Kapittel 20: «Nordlands Klondike» 259
Jernbaneanlegget – streikene i 1902 og 1903
Kapittel 21: Mot en industriell virkelighet –
Kapittel 22: DIOC – ny
Kapittel 1
LANGVASSFELTET –DUNDERLANDSDALEN
Jernmalm finnes flere steder i Rana, men kun to områder fikk praktisk betydning, forekomstene ved Langvatnet og i Dunderlandsdalen.
Langvassfeltet befinner seg på nordsiden av vannet, men så nær at malmen forsvinner under vannspeilet. De eldste kjente funnene ble påvist omtrent åtte kilometer i luftlinje nord for sentrum i dagens Mo i Rana og lokalisert på eiendommene til gårdene Gullfjellet og Ormlia. Den første gården omtales i 1700-tallets jordebøker og matrikler som Fuglevikfjell, i bergdokumenter og geologiske undersøkelser tiåret før og etter 1900 som Fuglevik. De må ikke forveksles med feltene ved
Fuglestrand i Hemnes. Matrikkelgården Gullfjellet befinner seg 217 meter over havet og er høyest beliggende over Langvatnet. Mot øst grenser den mot Storsteinlia, i henhold til nyere kart, i eldre dokumenter benevnt Ormlien, Ormli eller Ormlia.8 Verken i mutingsbrev eller i den tidlige geologiske litteraturen er navnet Storsteinlia kjent.
Fra Mo i Rana sentrum til Storforshei i Dunderlandsdalen er avstanden i fugleperspektiv circa 21 kilometer mot nordøst. Sør for Kvannvatnet ligger malmen ved den nedlagte gården Ørfjellet eller Ørfjellmo, ofte i rapporter og bergkart feilaktig navngitt Urtfjellmo eller i nyere tid Ørtfjellmo . 9 Navnet festet seg etter Johan Herman Lie Vogts studie, Dunderlandsdalens jernmalmfelt, 1894, hvor Urtfjellmo første gang opptrer i geologisk sammenheng.
Forskjellene i malmens utbredelse i Langvasstrakten og Dunderlandsdalen kan illustreres med data fra befaringer utført av geologen
8 Frøholm u.å.: 376–378. Se kartblad Mo i Rana 1927 1, NGO.
9 Ibid.: 273. Se kartblad Storforshei 2027 1V, NGO.
Ulrik Søvegjarto. På 350 moh. vel 500 meter i luftlinje nord for gården Gullfjellet finnes et eldre flatliggende dagbrudd, tilhørende det såkalte nedre malmdraget, beregnet til en lengde på 2500 meter. Det øvre draget over Ormlias tidligere utmark er ifølge Søvegjartos kart 1600 meter. Feltets samlede strekk er dermed på 4100 meter. I Dunderlandsdalen arter forholdene seg annerledes. For eksempel er forekomsten ved NordDunderland (heretter synonymt med Dunderland) alene oppgitt til en ganske sammenhengende lengde på 5200 meter.10
Selvsagt gir opplysningene ingen indikasjoner om jerngehalten eller drivverdigheten, kun utstrekningen i feltet.
Flere faktorer fremmet Langvassfeltets fordeler framfor Dunderlandsdalens på 1800-tallet. Her skal vi peke på de mest åpenbare: avstanden til Ranfjorden og transportbetingelsene. Dalens topografi og avstand til sjøen gjorde enhver lønnsom malmbryting og transport umulig. Riktignok anla Nordlands amt veistrekninger hist og her, men uten
Kart av dagens Rana kommune. Kilde: Wikimedia Commons.
10 Søvegjarto: Rapport fra befaring av Langvatn hematitt-magnetitt-felt, 7.6.2012 og Nord-Dunderland 1.6.2010.
betydning i et malmperspektiv. De framsynte pekte på løsningen: en jernbane. Annerledes artet situasjonen seg ved Langvatnet. Terrengets gunstige helling åpnet for en enkel anlagt vei ned mot vannet og transport av malmen med prammer, på vinterføre med hest og slede til Ytterlendingen. Derfra gjennom Yttraskardet til fjorden, en strekning på om lag fem kilometer.
Kart over Dunderlands jernmalmfelt
Kartet er fra Alfred Hasselboms bok Om Förekomster af jernmalmer i Dunderlandsdalen, Nordre Helgeland, Norge, utgitt i 1893 og finansiert av Nils Persson. Kartet gir et oversiktlig bilde av dalens jernmalmforekomster og dekker de viktigste stedsnavnene knyttet til malmen. Her ses også traseen til malmbanen, oppmålt i 1892 under ingeniør A. Vibes oppsyn og finansiert av staten.
Legg merke til malmbanens endepunkt ved Langnes. Allerede senhøsten 1891 lanserte Hasselbom en alternativ endestasjon og utskipningshavn: Gullsmedvik, som senere ble realisert.
Kapittel 5 «VED GAARDENE
DUNDERLAND I DAGEN
TRÆDENDE SVÆRE
MALMMASSER»
Lenge før fagfolk konstaterte malmens kvaliteter og kvantiteter, satset noen villig penger for å sikre seg bergrettighetene. Hvorfor? Kanskje kan Anton Sophus Bachkes første møte med dalen antyde en forklaring. Sommeren 1861 engasjerte Ranens Bly- og Sølvværk ham til å lokalisere sølvførende blyglans på strekningen Mofjellet–Raufjellet. Men trønderen stakk også innom Dunderlandsdalen for å se på noen malmprøver hos Mikkel Olsen på Krokstrand.202 På vei til bonden passerte han forekomstene, som gjorde et skjellsettende inntrykk på den nylig uteksaminerte bergkandidaten. Særlig «de ved Gaardene Dunderland i Dagen trædende svære Malmmasser» imponerte. De var så enorme, fortalte han langt senere,
at Enhver gribes af Forbauselse, og det er intet Under, at man selv paa de Tider, da Kommunikationsmidler, Malmens Karakter og Teknikens Standpunkt endnu var slige Hindringer, at man ikke vovede at tænke paa Felternes Udnyttelse, havde ondt for at opgive dem.203
Han var ikke alene i sin forundring, andre lot seg også fascinere, for eksempel bergmester August Ellefsen. Etter ønske fra norske interessenter undersøkte han i 1872 gruvene på Nasa, og på turen gjennom Dunderlandsdalen ble han
202 SAT/PA-0155/G/L0003, Ranens bly- og sølvverk, Bachke 13.8.1861.
203 NOS, Tabeller vedkommende Bergværksdriften i Tromsø Bergdistikt i Aaret 1898.
opmerksom paa nogle Stene, som indeholdt jernglans. Skydsdrengen fortalte mig at der paa Fjeldet forekom meget af dette Slag. Da jeg denne Gang var nødt til at reise Dag og Nat forat kunne benytte Dampskibet, fik jeg ikke Tid til nogen Undersøgelse.204
Vel tilbake i Trondheim berettet han om funnet til to av byens mer bemidlede menn, og de bekostet ham en ny tur i september for å se nærmere på ertsen. Bergmesteren fortalte imidlertid ikke hvem interessentene var, men sporene peker ene og alene mot de honorære konsulene Christian August Knudtzon og Christian Worsøe, de første anmelderne og muterne i Dunderlandsdalen. Særlig Knudtzon var velkjent i samtiden og tilhørte byens handelsaristokrati via handelshuset H. T. Knudtzon & Søn. Også Worsøe drev handel, men i en langt mindre målestokk og var vel i samtiden mer husket som bror til Claus Nieuwejaar Worsøe, amtmann i Nordland i 1867–1878.
Undersøkelsene i september 1872 førte Ellefsen til Kvitenget, Ørtvann og Almli. Men flere besøkte lokaliteter er registrert, for eksempel Strandjord og Dunderland. I mars 1873 valgte kompanjongene å mute anvisningene. Samme sommer fulgte bergmesteren opp med nye befaringer, og konsulene anmeldte flere anvisninger ved Dunderland og Ørtvann, alle senere mutet.205 På dette tidspunktet var det avklart at trønderne hadde til hensikt å bite seg fast i dalen.
Man kan undre seg over de nærmere 50 mutingene. Forekomstene befant seg fra 30 til 45 kilometer fra fjorden i en så å si veiløs dal med en vanskelig topografi, hvor frakt av malm var utenkelig uten moderne transportmuligheter. På den annen side kjente de svært godt til Ellefsens vurderinger, som også kom offentligheten til gode. I sin innberetning i Morgenbladet i januar 1874 poengterte han:
Efter min Formening ville disse Anvisninger, saasnart en Jernbane er anlagt, blive bearbeidede i stor Maalestok, forudsat de ikke holde mer Fosfor end Anvisningerne i Fuglevikfjeldet, hvilket ikke synes at være Tilfældet efter en foreløbig Undersøgelse, som ere anstillet ved den tekniske Skole hersteds.206
204 UBIT, Privatarkiv Tek nr. 4 Vogt, 40, MS 815, Ellefsen 3.3.1876.
205 DMF, Nordenfjeldske bergmesterdistrikt, mutingsprotokoll 1868–1882, mutingsbrev 20.3.1873 og 13.3.1874.
206 Morgenbladet nr. 13 B 15.1.1874, Indberetning i Anledning af Embedsreiser i Det nordenfjeldske Bergdistrikt 1873.
Hva hendte i Hadsel?
Ellefsens uttalelser kom på et tidspunkt da jernbaneundersøkelsene i Nordland sommeren 1873 var avsluttet. Prosjektet skulle undersøke mulighetene for en mellomriksbane i Nordland til Sverige. Sluttrapporten forelå ultimo februar 1874, men allerede på høsten sivet resultatene ut. Disse var alt annet enn pessimistiske. Ole Tobias Olsen mente at «den norske Stat» ville foretrekke en mellomriksbane «over Mo – Bonæs – Sorsele».
Den eneste hindringen var i tilfelle den svenske staten krevde andre linjer realisert, men det var neppe sannsynlig. Banen ville gå rett forbi jernmalmfeltene i Dunderlandsdalen og gruvene ved Nasa. For «den vordende Bergværksrørelse er dette en Sag af aller største Betydning», noterte han.207
Ved siden av Alfred Hasselbom og Nils Persson har få betydd mer for jernmalmens fremme enn pioneren og ranværingen Ole Tobias Olsen. Allerede før bekjentskapet mellom de to svenskene oppsto, hevdet han sine bergrettigheter i dalen. Langvassfeltene interesserte ham i mindre grad, selv om han også her anmeldte noen anvisninger. Som andre i Dunderlandsdalen hørte han om ertsen i oppveksten, men vi må til hans år i Hadsel før vi finner de første sporene av en genuin interesse for bygdens berggrunn. Vi kan jo oppfatte dette som et paradoks, han måtte til et fiskerisamfunn i Vesterålen for å finne fjellene hjemme særlig spesielle. Hva hendte i Hadsel?
Som uteksaminert tromsøseminarist i 1852 ankom han herredet og virket som lærer og organist til sommeren 1856. Her traff han Peder Christophersen fra Kristiansund. I hans utrykte erindringer omtales Christophersen som «min gode Ven», som også lærte ham å spille sjakk.208 Han er mindre meddelende om de kunnskapene kompisen forvaltet om hans egen hjembygd. Heller ikke nevnes nordmøringens opphold i Mo sommeren 1852. Besøket framkommer dog i mutingsprotokollen. 1. november 1853 utstedte bergmester Mathias Wilhelm Sindig mutingsbrev til «Hr. P. Christophersen». Mutingen baserte seg på en anmeldelse av 19. juli 1852 av «en Blyglandsanvisning der ligger omtrent ¼ Miil i Syd fra Gaarden Brændaasen under Proprietær Brodkorbs Eiendom Træthammeren i Moe Ranen».209 Christophersen ønsket kameraten som kompanjong til å «skjærpe og forsøge solgt» anvisningen på Mofjellet «til vordende Drift og Opkomst for Bygden». Olsen avslo tilbudet. «Da jeg ei vilde være med
207 RM, Olsens arkiv, 19 A, Olsen 20.10.1873.
208 NB, håndskriftsamlingen, O. T. Olsen: Erindringer MS. Fol 2553a.
209 DMF, Nordenfjeldske bergmesterdistrikt, mutingsprotokoll 1847–1867, mutingsbrev 1.11.1853.
herpaa, skjærpede han alene og solgte samme siden til en Pængemand i Trondhjem for Spd 10,000.»210 Salget la grunnlaget for opprettelsen av Ranens Bly- og Sølvværk i 1861.
Enda mer interessant er linjene om sommeren 1856:
Da jeg endnu havde tre Uger igjen af min sidste Sommerferie i Hadsel, foreslog Christoffersen mig, at vi tilsammen skulde foretage en Udflugt til det nedlagte svenske Sølvværk paa Nasa […] Vi reiste da sammen til Gildeskaal, derfra gjennem Beiarfjorden og opigjennem Beiardalen til min Broder Peder Johan, som vi besøgte paa hans Rydningsplads og saa videre over Fjeldene til Bjeldaanæs, hvor vi besøgte min Moder, som nu var gift paa ny. Saa gikk vi videre derfra først til Nasa og saa siden til det af vor berømte digterpræst Petter Dass beskjungne Bertelberg.
Turen til Nasa og Mofjellet ble en vekker for Ole Tobias Olsens forhold til berggrunnen og et skille i livet:
Det største Udbytte fra denne Ferietur var, at jeg kom til Erkjendelse af det uheldige i min store Uvidenhed, og Erkjendelsen af Nødvendigheden af at kjende Beskaffenheden af de Jord- og Bergslag vi gik og Trampede paa, og det Uheldige i, at vi dagligen vaskede og børstede vore Støvler, fri for Støv, som kanske indeholdt større Værdi end Støvlerne selv.211
Fra dette tidspunktet tilhørte han de bergtatte.
Høsten 1856 forlot Olsen Nordland til fordel for Christiania. Etter eksamen artium i 1860 ble han tatt opp ved universitetet og avla sin teologiske embetseksamen i 1865. Samme år tok han opp interessen for berggrunnen, og brødrene i Dunderlandsdalen sendte ham bergarter. I oktober 1865 bekreftet Lars Jørgen Olsen befraktningen av en «liden Kasse med Stene nemlig tre stykker Alabast og et par St. Skifer fra Rundtuvdalen og et Stykke Blyglands fra Nasafjeldet».212
Men det var ikke bare i egen interesse teologen samlet materialet, innsamlingen kom også det naturvitenskaplige miljøet til gode. I sin
210 NB, håndskriftsamlingen, O. T. Olsen: Erindringer MS. Fol 2553a.
211 NB, håndskriftsamlingen, O. T. Olsen: Erindringer MS. Fol 2553a.
212 RM, Olsens arkiv, 4 F, L. J. Olsen 26.10.1865.
studie Dunderlandsdalens jernmalmfelt understreket J.H.L. Vogt hans bidrag. O.T. Olsen hadde «allerede forlængst […] i Rundtudalen ovenfor Bjeldaanæs» påvist «aldeles snehvid dolomitmarmor».213 Hva Lars Jørgen Olsen omtalte som alabast, var egentlig dolomittmarmor.
Teologen fortsatte å vie seg til akademiske studier, ikke i himmelsk, men i jordisk retning. Tiden var inne til å bedre innsikten på det geologiske området. Hensikten var klar: «Perfectionere mig i Mineralogi med Tanke paa forestaaende Reiser i Nordland, hvor jeg vidste, der var mange Bergfelter, som fortjente speciel opmerksomhed.»214
Høsten 1871 bekreftet Theodor Kjerulf hans jevnlige deltakelse de to siste årene på professorens forelesninger
over Mineralogi og Geologi, ogsaa deltaget i nogle praktiske Øvelser, samt har jeg som fölge heraf medtaget hr. Olsen paa en større Exkursion 1871 med de mineralogiske og real-studerende. Jeg tror, at hr. Olsen har erhvervet sig nogle kundskaber og er besjælet af megen Interesse i denne retning.215
Kjerulf var ikke alene om sine observasjoner. Under en diskusjon i Polyteknisk Forening våren 1894 innledet Vogt over temaet «Nordlands malm og marmortilgange». Overrettssakfører J.I. Bruun benyttet anledningen til å hylle ingeniør Christian Anker for hans marmordrift i Nordland. Han var en banebryter som «intet offer skyede på dette område». Men professoren ville gjerne «under fuld anerkjendelse af Ankers fortjenester også mindes sognepræst Ole Tobias Olsen, der havde vist at have et ganske ubegripelig godt øie for disse ting».216 Ranværingen hevdet at han selv var den første «som fandt marmor i Nordland. Jeg slæpte med til Kristiania store prøver for at faa gjort den bekjendt. Men endnu ligger vældige leier fuldstændig unyttet.»217 Sannsynligvis foregikk frakten sommeren 1874 under hans befaring i Skjerstad, i dagens Fauske.218 Ingen tvil, Kjerulf hadde rett, teologen var «besjælet», i alle fall når det dreide seg om malmer og mineraler.
213 Vogt 1894: 9.
214 NB, håndskriftsamlingen, O. T. Olsen: Erindringer MS. Fol 2553a.
215 RM, Olsens arkiv, 5 K, Kjerulf 23.10.1871.
216 Teknisk Ugeblad 17.5.1894.
217 Tidens Tegn 21.8.1910.
218 RM, Olsens arkiv, 19 C, Extract af Regnskab over Malmspeculationerne i Nordland.
«De
mineralogiske og real-studerende» – ekskursjon i 1871
Foto: Nasjonalbiblioteket.
Høsten 1871 bekreftet professor Theodor Kjerulf O.T. Olsens jevnlige tilstedeværelse de to siste årene ved hans forelesninger «over Mineralogi og Geologi», men også deltakelse på «en større Exkursion 1871 med de mineralogiske og real-studerende». Ekskursjonen 1.–5. september gikk til Holmestrand, til Langøya, Bjørkøya, Kommersøya, Løvøya og Mulåsen. Som de andre stilte teologen med sin berghammer, men den eneste med kamera. Dette unike og tidligere uidentifiserte bildet er funnet blant hans etterlatte glassplater ved Nasjonalbiblioteket. Takket være Geir Hestmarks bok om W.Chr. Brøgger, en av ekskursjonens deltagere, kan bildets kontekst og tidspunkt belegges. Brøggers karakteristiske smale ansikt gjenkjennes hos personen nr. to fra venstre.
Kilde: Hestmark 1999.
Denne boken forteller den delvis ukjente historien om jernmalmens betydning og plass i nyere norsk historie, med utgangspunkt i jernmalmsforekomstene i Dunderlandsdalen i Rana på Helgeland. Her belyses hele historien fra malmen ble påvist, om konflikter omkring rettigheter, om selskapene som utnyttet malmen og den politiske debatten om feltenes utnyttelse.
Da Stortinget besluttet å etablere Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946, var det ikke første gang de politiske myndighetene diskuterte stedets jernmalmfelter. Jernmalmen i Dunderlandsdalen ble påvist på 1760-tallet, og fra 1790-tallet og i perioder til 1860-årene ble stykkmalm fra leiene ved Langvatnet skipet inn Trondheimsfjorden og smeltet ved Mostadmark Jernverk.
Fra 1880-tallet vokste interessen for Dunderlandsdalen, både i inn- og utland. Dunderland Iron Ore Company (DIOC) driftet først på 1900-tallet, A/S Sydvaranger etablerte A/S Rana Gruber i 1937, og boken forteller om hvordan selskapet forholdt seg til de tyske okkupantene. Tyskernes forordning av 17. august 1940 om forvaltning av fiendtlig formue, dannet grunnlaget for Josef Terbovens bemyndigelse av Rana Gruber, til å forvalte og undersøke DIOCs forekomster på britenes egen bekostning.
Thor Helge Eidsaune (f. 1949), er magister i etnologi og har tidligere arbeidet som konservator ved Rana Museum.
Orkana
ISBN 978-82-8104-430-2
www.orkana.no