Issuu

INNHOLD

Del I Folk og sted i nord

1. Nord-Norge: Fra utkant til global arena ..................................................... 13

Kjell Arne Røvik, Svein Jentoft og Jens-Ivar Nergård

2. Exit Nord-Norge? Lange linjer i landsdelens utvikling 23

Kjell Arne Røvik

3. Verdens navle nordpå?

Edmund Edvardsen

4. Liv laga? – Stedsutvikling og stedsstrategier i nord ..........................................

Nils Aarsæther og Torill Nyseth

5. Steder

Jakob Meløe

6. «Lille Murmansk» – det russiske Kirkenes 81

Roger Iversen

7. Fiskerbonden som verdensborger: Ottar Brox’ kosmopolitiske aktualitet 97 Viggo Rossvær

8. «Om å finne frem» – hva er det gutter velger bort når de velger bort utdanning? ..........

Britt Kramvig

9. Når slutter en koloniprosess?

Jens-Ivar Nergård

10. Sjøsamisk fornorsking og revitalisering 129

Asle Høgmo

Del II Næringer i nord

11. Er Nord-Norge for lite konjunkturfølsomt?

Eirik Mikkelsen

12. Hvor går Kyst-Nord-Norge? Noen refleksjoner om utviklinga etter 1970

Ottar Brox

13. Bank og finans i nord: Fra lokal vekstkraft til regionalt symbol

Oddvar Svendsen

14. Naturbasert turisme i nord. Ytre påvirkning – lokal tilpasning

Arvid Viken

15. Snøhvit – eventyr i sameland?

Therese Henriksen og Hans-Kristian Hernes

16. Norsk-russisk handel, noe for seg selv? Nord-Norge i et globaliseringsperspektiv .......

Turid Vaage og Indra Øverland

17. Universitetet som regional utviklingsaktør

Peter Arbo

18. Nye næringer i nord – muligheter og utfordringer ..............................

Peter Arbo og Bjørn Hersoug

19. Kystkrise og nyskaping

Ragnar E. Nilsen

20. Betydningen av lokalt eierskap – en illusjon?

Turid Moldenæs og Else-Bitten Trælvik

21. Marin ressursforvaltning, lokal kunnskap og bærekraftige samfunn i nord

Svanhild Andersen

Del III Politikk og forvaltning i nord

22. Nordområdesatsingen: Realitet eller retorikk?

Torbjørn Pedersen

23. Nordnorske kommuner om 20 år 281

Kjell Arne Røvik

24. Nordnorske kommuner på forsorg? Robek sett fra nord 295

Ingfrid O. Fossbakk og Knut H. Mikalsen

25. Ungdomsråd i nord: politisk lekeplass eller arena for rekruttering til lokalpolitikken? 303

Silje Paulsen og Marcus Buck

26. Kultur som ny næringsvei 313

Bror Olsen

27. Nord-norske og samiske interesser: Rettsliggjøring og folkestyre 323

Else Grete Broderstad, Nils Oskal og Jarle Weigård

28. Mot en samisk fiskeriforvaltning? 335

Svein Jentoft og Camilla Brattland

FORORD

Denne boken er et resultat av forskningsprosjektet «Regionale forutsetninger for vekst og utvikling i NordNorge». Prosjektet er finansiert av SpareBank 1 Nord-Norge, administrert av Studiesenteret på Finnsnes og ledet av de tre undertegnede redaktører. Seks mastergradsstudenter ble rekruttert til prosjektet. Gjennom sine avhandlinger har de belyst et sett av problemstillinger med høy relevans for landsdelen. Tidlig i prosjektet bestemte vi oss for å redigere en bok basert på studentenes og våre egne bidrag, samt bidrag fra en rekke øvrige forskere med tilknytning til Universitetet i Tromsø. Resultatet er blitt en bok som favner et mangfold av tidsbilder fra et Nord-Norge i sterk forandring.

Vi ønsker å takke alle bidragsytere for innsatsen. Det har vært en glede og til stor inspirasjon å få arbeide med studenter og kolleger i dette prosjektet. Takk til Ingebrigt Jenssen ved Studiesenteret på Finnsnes og rådmann Margrete Hagerupsen i Lenvik kommune, som begge har hatt en fast hånd om prosjektet. Vi takker også Sylvia Steffensen for uvurderlig innsats med å ferdigstille alle kapittelmanuskriptene i siste fase av bokprosjektet. Også forlegger Elisabeth Johansen i Orkana forlag fortjener takk for positiv og tålmodig støtte under arbeidet med prosjektet og boken.

Vi dedikerer denne boken til vår kollega professor Helge O. Larsen, i anledning hans 60 årsdag den 5. september 2011. Helge er en kapasitet innen forskningsfeltet kommunal organisering og politikk, og har blant annet gjort omfattende studier av lokalpolitiske institusjoner i Nord-Norge. Han har de senere år vært professor og rektor ved Høgskolen i Nesna og professor 2 ved Universitetet i Tromsø. Han skulle også bidra i denne boken, men sykdom hindret ham fra å kunne delta.

Tromsø, oktober 2011

Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik

1. NORD-NORGE:

FRA UTKANT TIL GLOBAL ARENA

Kjell Arne Røvik, Svein Jentoft og Jens-Ivar Nergård

Denne boken handler om Nord-Norges fremtid. Den analyserer de lange linjer som vil forme utviklingen i landsdelen i tiden som kommer. Boken er et resultat av arbeidet til en gruppe Tromsø-baserte samfunnsforskere og masterstudenter som har forsøkt å trekke opp utviklingslinjene for de tyngste samfunnssektorer og -områder i landsdelen.

I løpet av de siste 45 årene er det kommet flere bøker som med ulike innfallsvinkler har forsøkt å ta pulsen på landsdelen. Først ute var Ottar Brox i 1966 med klassikeren Hva skjer i Nord-Norge? Blant senere bidrag hører Ottar Brox: Nord-Norge: fra allmenning til koloni (1984), Jens-Ivar Nergård: Det skjulte NordNorge (1994), Einar Arne Drivenes, Marit A. Hauan, og Helge A. Wold (red.): Nordnorsk Kulturhistorie (1994), Jan Eivind Myhre (red.): Nord-Norges modernisering (1995), Erik O. Eriksen (red.): Det nye Nord-Norge: avhengighet og modernisering i nord (1996), Edmund Edvardsen: Nordlendingen (1997), Øyvind Thomassen og Jostein Lorås: Spenningens land: Nord-Norge etter 1945 (1997), Svein Jentoft: Røtter og vinger; Kystkulturen i globalsamfunnet (2001), Asbjørn Jaklin: Historien om Nord-Norge (2004), JanEvert Nilsson og Arne Rydningen: Nord-Norge møter framtiden (2004), Morten Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge (2006), samt Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag: Nordover! Arven etter Studieselskapet (2009).

I lys av denne listen vil noen kanskje spørre om det er behov for nok en bok om Nord-Norge. Det finns både en allmenn og en mer spesifikk begrunnelse for at vi begår en ny bok om Nord-Norge. Den nordnorske landsdelen er i kontinuerlig forandring. Samfunnsforskere bør derfor med jevne mellomrom ta tak for å fange og begrepsfeste retninger på utviklingen. Den mer spesifikke begrunnelsen for boken er at takten og intensiteten i endringene i landsdelen er særdeles høy nå, et drøyt tiår inn i det nye hundreåret. Men kanskje enda viktigere er det at utsiktene for landsdelens nære fremtid fremstår som særdeles uoversiktlige. Av utviklingslinjer som sett i sammenheng fremstår som motsetningsfylte og skaper uklare fremtidsbilder hører på den ene siden det Nord-Norge som stadig oftere er blitt fremstilt som mulighetenes og fremtidens landsdel. I den utviklingsoptimistiske retorikken inngår at landsdelen, eller rettere; havet utenfor landsdelen, gir oss hovedtyngden av de ressursene (olje, gass, mineraler, fisk og ledige områder for havbruk) som skal sikre fremtidens arbeidsplasser og velferdsstatens vedlikehold. Denne retorikken avspeiler også noen realiteter. For eksempel har funnene på oljefeltet Skrugard ført til betydelig oljeoptimisme, samtidig med at landsdelens næringsliv går svært bra. Et uttrykk for det er at eksportveksten i 2010 fra landsdelen var fire ganger høyere enn for landet samlet sett. På den annen side; parallelt med at nasjonens fokus gradvis flyttes nordover og at utsiktene

for landsdelens næringsliv er lyse, er Nord-Norge som regional konstruksjon og enhet etter tusenårsskiftet kommet under betydelig press. De landsdelsinterne fragmenterende krefter synes sterkere enn noen ganger tidligere, samtidig som de sammenbindende krefter har mistet styrke. Disse og andre motsetningsfylte tendenser skaper sett av spenningsfelt som gjør det vanskelig å anslå hvordan landsdelen vil utvikle seg de nærmeste årene.

De uklare fremtidsbildene for landsdelen kaller på samfunnsvitenskapelige analyser, og ikke minst; på gode begreper for å sette oss i stand til å finne mønster i de komplekse samtidsbildene. Noen vil kanskje innvende at analyser og begreper er «mager kost», og at det som mangler først og fremst er dyktige landsdelsstrateger som er enige seg i mellom, og dessuten er handlekraftige og har tilstrekkelig tillit og makt til å ta de riktige grepene. Vi er ikke uenige i det siste. Vi vil likevel hevde at gode begreper og analyser er en vesentlig forutsetning for å kunne ta riktige grep. Poenget kan illustreres med to eksempler på den betydning samfunnsvitenskapelige analyser og begrepsdanning har hatt for tydelig gjøring av landsdelens utfordringer i etterkrigstiden: 1. mai 1948 publiserte tre nordnorske sosialøkonomer, Olaf Grønaas i Fiskeridepartementet, Jahn Halvorsen i Statistisk Sentralbyrå, og Leiv Torgersen i Arbeidsdirektoratet, en rapport på oppdrag fra det da nylig etablerte Studieselskapet for Nord-Norsk Næringsliv (Grønaas, Halvorsen & Torgersen, 1948). Basert på makroøkonomiske modeller og statistiske analyser ble Nord-Norge beskrevet som et særlig uproduktivt område av landet. Landsdelen hadde, da analysene ble gjennomført i 1939, 11 prosent av landets befolkning, men bidro bare med 6 prosent av nasjonalproduktet. Denne analysen ble presentert som en diagnose allerede i tittelen på rapporten: «Problemet Nord-Norge». Rapporten fikk raskt status som autoritativ dom. Viktig i denne sammenheng er å minne om at dette var en Nord-Norge-analyse som ble omsatt i tydelige politiske grep. Gerhardsen-regjeringens «Utbyggingsprogram for Nord-Norge» fra 1951 var en samling av tiltak finsiktet i forhold til sosialøkonomenes diagnoser. 18 år etter deres publikasjon, i

1966, kom samfunnsviteren Ottar Brox med en alternativ analyse av landsdelen. I konfrontasjon med sosialøkonomenes begrep og diagnoser beskrev han den rasjonaliteten som var innebygget i fiskerbønders og øvrige bygdefolks lokale tilpasninger, en rasjonalitet som i praksis gjerne førte til miljøvennlig ressursuttak og vedlikehold av lokalsamfunn, men som brøt med økonomenes tenkning om produktivitet og lønnsomhet. Selv om Brox ble imøtegått av 1960 – og 70-årenes moderniseringsstrateger, er det liten tvil om at også hans analyser og begrep om Nord-Norge fant klangbunn hos svært mange, også politikere og byråkrater med makt. Brox’ tenkning har i betydelig grad nedfelt seg i praktisk nordnorgepolitikk i flere sektorer, ikke minst i primærnæringene og i regionalpolitikken. Disse eksemplene illustrerer nødvendigheten og den potensielle nytten av samfunnsvitenskapelige analyser av landsdelens utfordringer. Når analysene er gode og treffer en klangbunn i samtiden – som i de to eksemplene over – kan de også bli til «virksomme begreper» som leder til nye politiske grep.

Nord-Norge i dag

Hvordan ser så Nord-Norge ut et drøyt decennium inn i det nye hundreåret? På dette spørsmålet er det nærmest et uendelig antall mulige svar. Et foreløpig svar i tre hovedpunkter kan være dette: Mens deler av landsdelens næringsliv møter krevende utfordringer, er det mye som går veldig bra. Det viser bl.a. SpareBank 1 Nord-Norges konjunkturbarometer (SpareBank 1 Nord-Norge 2010). Olje- og gassalderen har raskt rykket nærmere, og det er betydelig optimisme blant mange aktører knyttet til hva et mer petrobasert næringsliv kan komme til å bety i nord. Delelinjespørsmålet i forhold til vår mektige nabo, Russland, er endelig avklart. Dermed er en betingelse for økt petrobasert næringsaktivitet på plass. De mest optimistiske anslag går ut på at inntil 25 prosent av verdens totale olje- og gassreserver kan være lokalisert i Barentsregionen. Dette kan gi vekst og sysselsetting, men også skape viktige fordelingsmessige

og miljømessige utfordringer. Dette krever oppmerksomhet i forhold til blant annet fiskerinæringen, som tradisjonelt har vært bærebjelke i den spredte bosettingen i nord, men taper i forhold til Vestlandet ved at ressurser og rettigheter i økende grad føres ut av landsdelen. Dette er utfordringer som har ført til mobilisering av ulike interesser og dermed til økte politiske spenninger internt i landsdelen og i forhold til landet for øvrig.

Nord-Norge er inne i en fase der bevissthet om identitet og tradisjon går tett sammen med internasjonal orientering i politikk og næringsliv. Nord-Norge har også blitt et åpnere og mer flerkulturelt samfunn. For eksempel var det i 2010 omlag 140 nasjonaliteter representert blant innbyggerne i Tromsø. Åpningen av grensene til Russland har skapt nye kontakter for kultur- og arbeidsutveksling og for en næringslivssatsing i et omfang ingen forutså for noen tiår tilbake. Norges utenrikspolitiske satsing på nordområdene er både motivert av behovet for å hevde suverenitet og å delta i den internasjonale konkurransen om storstilt industriell utnyttelse av naturressursene i Barentshavet. I nordområdene finner vi flere folkegrupper med status som urfolk og som på folkerettslig grunnlag gjør krav på medeierskap i disse ressursene og i forvaltningen av dem. Det siste tiåret har det internasjonale samfunnet tatt inn over seg trusselen om at en global klimakatastrofe byr på ukjente utfordringer også i nordområdene. Lokale konsekvenser vil være særlig tydelige i arktiske og subarktiske områder, der smeltingen av polisen og de store landområdene dekket av permafrostvil påvirke levekårene for de som høster av naturen. Mange av livsformene i nord er basert på tradisjonell kunnskap om områdene folk bebor. Det er lett å spå at utviklingen i disse områdene vil kreve nye tilpasninger innenfor økonomi, politikk og samfunnsliv. Også denne innsikten må være med i tenkningen om Nord-Norge de nærmeste årene for å sikre en utvikling som er bærekraftig i miljømessig, økonomisk, sosial og kulturell forstand.

Den politiske satsingen på nordområdene som allerede er innledet, kommer samtidig med at den interne politisk-administrative organiseringen av

landsdelen er i spill. I 2005–2006 kunne en lett få inntrykk av at det var støtte for tanken om et NordNorge organisert som en – eller i høyden to – regioner. Ideen møtte imidlertid betydelig motstand. Nå, bare få år etterpå, er man i en situasjon der de tre etablerte fylkeskommunene klart styrker seg. Det er også liten tvil om at konfliktnivået mellom fylkene har økt de siste fem årene. Dette toppet seg foreløpig våren 2011 i forbindelse med at Troms trakk seg ut av Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag. Høsten 2011 trakk også Finnmark fylkeskommune seg ut av Landsdelsutvalget. På kommunenivå råder tilsynelatende stabilitet. Landsdelen er fortsatt inndelt i 88 kommuner, som alle er meget viktige produsenter av velferdsgoder for sine innbyggere. Men kommunestrukturen er under press. Det kommer dels av tunge demografiske endringer, der uforholdsmessig mange nordnorske kommuner har meget urovekkende befolkningsutvikling, noe som i neste omgang blant annet kommer til uttrykk i krav om større og sammenslåtte enheter. Et ledd i denne argumentasjonen er at kommunene må bli færre og større for å være attraktive kompetansemiljøer. Det oppfattes som nødvendig for å tiltrekke seg de fagfolkene man trenger for å planlegge og drifte lovpålagte ordninger, blant annet med en stadig eldre befolkning. Men løsninger som legger opp til kommunesammenslåinger har et betydelig potensial til å utløse strid. Motstanderne stiller ofte spørsmål ved forestillingen om enkle sammenhenger mellom kommunestørrelse og det kommunale tjenestetilbudets omfang og kvalitet.

Det er ingen gitt med sikkerhet å si hvordan NordNorge vil se ut om ti – tjue år. Landsdelen endres ikke som følge av en overordnet, samordnet plan. Offentlige myndigheter har selvsagt et viktig ord med i laget, men kan selv ikke alene bestemme hvordan utviklingen vil bli, eller kontrollere at utfallet er overstemmende med de politiske føringene. Snarere skjer endringer som følge av mange skritt som tas innenfor ulike sektorer og samfunnsområder, et mangfold av beslutninger som ofte verken er koordinert eller har samme retning.

Denne boken gir derfor ingen definitive prediksjoner på hvordan fremtiden for Nord-Norge vil bli. Vi

oppfordrer i stedet leseren til selv å trekke egne konklusjoner basert på de mange forskjellige tidsbildene som presenteres utover i de 27 bidragene som følger. Fra vårt utkikkspunkt som bokens redaktører er det imidlertid noen tidssignaler som synes å være så tydelige at de fremstår som trender. En slik tung trend er utviklingen mot en stadig mer fragmentert landsdel, der Nord-Norge som begrep, idé og identitetsmarkør svekkes. Det nye og løsere begrepet «nordområdet» har sannsynligvis ikke den samme samlende kraft i seg. «Nordområdene» er også langt vanskeligere å lokalisere enn «Nord-Norge». I dette bildet hører også at fylkene synes å ville gå i forskjellige retninger snarere enn å trekke sammen. Videre kan man med god grunn anta at den «filialisering» som har pågått innen ulike næringer i mange år vil fortsette og på noen felt også forsterke seg. Samtidig – og gjerne som et resultat – svekkes det lokale eierskapet. Dette indikerer at landsdelen integreres tettere i det nasjonale økonomiske system, men det har også som følge at makt og innflytelse flyttes ut av landsdelen. Man blir dermed mer prisgitt beslutninger som fattes andre steder. Verdiskapningen vil også registreres i regnskaper lokalisert andre steder. For en naturressursavhengig region som Nord-Norge, er dette problematisk. Man kan gå ut fra at byer og tettsteder vil fortsette å vokse, og at det vil bli vanskeligere å beholde befolkningsgrunnlaget i mange av landsdelens 88 kommuner. Dette vil i neste omgang ha konsekvenser for det kommunale tjenestetilbudet. Her er det lett å se for seg en selvforsterkende prosess. De demografiske endringene vil også aktualisere spørsmålet om hvorvidt dagens kommunekart over Nord-Norge skal tegnes om. Spørsmål om kommunestrukturen vil med stor sannsynlighet komme opp med langt større tyngde de neste 10–20 årene, og har potensial til å gi et betydelig økt konfliktnivå i landsdelen.

Det samiske folk er åpenbart i siget, støttet opp av en internasjonal utvikling som styrker urfolks rettigheter. Tross en del motstand i den etnisk norske befolkning, slik den blant annet har kommet fram i sammenheng med Finnmarksloven, så arbeider tiden for en styrking av samisk kultur og samiske institusjoner. Vi føler oss

derfor nokså sikre på at den samiske myndiggjøringen vil fortsette. Hvorvidt dette vil gi seg tilsvarende positive utslag innen samiske næringer er imidlertid mer usikkert. Nordnorsk økonomi og samfunnsliv vil bli ytterligere innvevd i det globale samfunn. Muligens vil dette gjøre folk mer bevisste på hvem de er og hva de har å miste på sine hjemsteder, noe som kan utløse ny virketrang. Men i den digitale tidsalder vil vi uunngåelig knyttes sterkere opp mot internasjonale trender. Ikke minst vil dette prege ungdomskulturen, og dermed på sikt også resten av samfunnet. Den moderne nordlending er også kosmopolitt, hun og han både reiser mer og er samtidig vert for et voksende antall turister som vil se og oppleve nordnorsk natur og kultur, og som også er med og definerer hvem vi oppfatter at vi er. Hvorvidt globaliseringen vil svekke folks lokale og regionale orientering, er et åpent spørsmål. Men globaliseringen gir også positive ringvirkninger. En viktig forutsetning i så henseende og en investering for fremtiden er den satsing som allerede har funnet sted innen høyere utdanning og forskning, ikke minst gjennom landsdelens to universiteter. Vi går åpenbart i retning av en enda mer flerkulturell region. Blant annet vil åpningen av grensen mot øst bidra til dette. Dette kan også sees som en naturlig tilbakevending til det som en gang preget relasjonene på Nordkalotten. Dermed gis også begrepet «nordområdene» et mer meningsfullt innhold – som en arena for de mange stammers møte.

Gjennomløpende tema

I denne boken er vi særlig opptatt av forholdet mellom krefter som virker til å holde Nord-Norge sammen og krefter som virker oppsplittende. På den ene side er det lett å se at landsdelen ikke lenger fremstår som så homogen som tidligere. Den indre variasjonen kommer tydelig til uttrykk både innen økonomi og næringsliv, i politikken og på kulturfeltet, for eksempel i forholdet mellom ulike folkegrupper. I mange tilfeller kan dette også avleses som forskjeller og konfliktfylte spenninger mellom regionene i landsdelen. På

den annen side er det lett å få øye på krefter som fortsatt binder Nord-Norge og nordlendinger sammen i et knippe av felles formative referanser, som historie, klima, folkeliv og levevis – og i dag også utsiktene til en mer «petroleumifisert» fremtid for landsdelen. En parallell gjennomløpende dimensjon i boken er forholdet mellom det enhetlige og det mangfoldige Nord-Norge. Det er viktig å minne om at mangfold, det vil si stor variasjon i ressursgrunnlag, næringsvirksomhet, politikk og kultur, ikke nødvendigvis virker splittende på landsdelen. I de fleste tilfeller kan mangfold føre til redusert sårbarhet og være en viktig forutsetning for positiv samfunnsutvikling. Men mangfold kan også være kime til oppsplitting og disintegrasjon.

I denne boken finnes det mange bidrag som enkeltvis og samlet gir et oppdatert bilde av både det enhetlige og det mangfoldige Nord-Norge. Vi er generelt opptatt av å beskrive tilstanden i de fleste samfunnssektorer, på ulike steder, og med fokus på å identifisere forhold som bidrar til å fremme eller hemme positive utviklingsforløp innen de områdene forskerne rapporterer fra.

Om bidragene

Boken har sitt utgangspunkt i det såkalte Finnsnesprosjektet, administrert av Studiesenteret på Finnsnes med de tre redaktørene som forskningsledere. Kjernen i prosjektet er seks mastergradsprosjekt finansiert av SpareBank 1 Nord-Norge. Alle studentene har på grunnlag av sine masteroppgaver i samarbeid med sine veiledere ved Universitetet i Tromsø bidratt med kapitler. I tillegg har vi invitert andre sentrale Nord-Norge-forskere ved Universitetet i Tromsø til å bidra. Til sammen har dette blitt en rik og variert bok, som tar opp en rekke forskjellige problemstillinger med høy aktualitet for dagens og fremtidens Nord-Norge. Boken er inspirert av Natalie Rogoff Ramsøys Det norske samfunnet (1975), men her altså avgrenset til Nord-Norge. Vi håper dermed at det skal komme liknende bøker i framtiden. En landsdel i rask endring vil med jevne mellomrom trenge

slike tidsbilder som tegnes i denne boken. Det er derfor viktig at samfunnsforskere tar pulsen på utviklingen i landsdelen. Det vil kunne være bidrag til refleksjonen om hvor landsdelen går og hvordan den makter å håndtere de utfordringene den står overfor.

Vi har som redaktører bestrebet oss på å få fram et bredt sett av problemstillinger innenfor områdene nærings- og stedsutvikling, etniske relasjoner, demografi, kultur, utdanning, offentlig administrasjon og politikk, herunder ungdommens deltakelse.

Boken er delt inn i følgende tre hoveddeler; folk og sted i Nord-Norge, næringer i nord, samt politikk og forvaltning i nord. Selv om boken har noen gjennomløpende tema som spinner tråder mellom bidragene, kan kapitlene også leses hver for seg. Redaktørene har ikke ønsket å tvinge et felles perspektiv på forfatterne. Vår vurdering har vært at boken blir best når alle forfatterne oppfordres til å skrive sine egne bidrag basert på den forskning de selv har drevet.

I 2. kapittel trekker Kjell Arne Røvik opp et overordnet perspektiv på utviklingen i Nord-Norge basert på to dimensjoner, nemlig grad av enhet(lighet) og mangfold, og grad av utvikling og modernisering. På dette grunnlag identifiseres og beskrives fire alternative utviklingslinjer som hver knytter sammen fortid, samtid og framtid i landsdelen. Disse utviklingslinjene ligger under og kan gjenfinnes i flere av de øvrige bidragene i boken.

Bokens del 1, Folk og sted i nord, består av ti kapitler. I 3. kapittel forsøker Edmund Edvardsen å rekonseptualisere våre forestillinger om stedet. Det gjør han ved først å gi begrepet om det globale tilbake til (det lokale) stedet. Dermed tilkjennes også stedet globale kjennetegn, og – som Edvardsen argumenter for – kjennetegn som også var der før samtidens globaliseringsbølge satte inn. De teoretiske resonnementer illustreres så med eksempler fra den norske skole.

I kapittel 4 er Torill Nyseth og Nils Aarsæther opptatt av i hvilken grad og hvordan stedsutviklingen i Nord-Norge påvirker folks livsmiljø, som igjen er viktig for at landsdelen skal framstå som et

attraktivt reisemål. De gir et en oversikt over befolkningsutviklingen for små og store steder og drøfter hva som kan forklare forskjeller. Hvordan få til en mer målrettet satsing for å både å utvikle og synliggjøre steder i Nord-Norge?

Jakob Meløe belyser i sin artikkel (5. kapittel) han har kalt Steder hvordan steder blir til gjennom menneskelig virksomhet og hvordan våre begreper blir til gjennom vår virksomhet og våre ærender på et sted. Meløes filosofiske gjennomgang av forholdet mellom sted, virksomhet og begrep kan leses som en faglig påminnelse om den grundighet som kreves av den som forsker på og forsøker å forstå livsformer og folk. Meløes artikkel tar oss nær livet til befolkningen i Nord-Norge

Roger Iversen tar i 6. kapittel for seg noen sentrale utviklingslinjer i den delen av Nord-Norge som deler grense med Russland. Fra overvåking og propaganda under den kalde krigen er Sør-Varanger og Kirkenes i dag et møtested og en samhandlingsarena for russisk og norsk befolkning. Nesten 10 prosent av befolkningen i Sør-Varanger kommune er russere. Gateskiltene i Kirkenes vitner om en ny tid: De har både norske og russiske navn. I butikkene snakker betjeningen russisk og det er et rikt samkvem mellom folk begge veier over grensen ved Storskog.

Viggo Rossvær tar i sin artikkel (7. kapittel) opp Ottar Brox`analyse av Nord-Norge. Rossvær ser Nord-Norge som en frontier. Han både følger og forsøker å komplettere den broxianske analysen av Nord-Norge. Det siste gjør han ved å vise og analysere de mer universelle trekk ved de krenkelser kystbefolkningen i landsdelen har vært utsatt for og som han mener Brox i begrenset grad er opptatt av. Rossvær mener at en mer allment anlagt analyse av Nord-Norges utfordringer vil gi en grundigere forståelse av helheten i disse utfordringene.

I 8. kapittel tar Britt Kramvig opp en sentral utfordring i vår tids forståelse av kunnskap som vare og investering. Hun er opptatt av at den instrumentelle kunnskap svekker ungdommens forståelse av meningsinnholdet i det skolen forsøker å formidle. Et synlig resultat av denne meningskollisjonen er at

de unge bringer sine fremtidsvisjoner til de digitale nettverkene de opererer i mens de er til stede i klasserommet. Mange forsøker å forme sin identitet i moderne digitale nettverk utenfor skolens innflytelse og kontroll.

I 9. kapittel er Jens-Ivar Nergård opptatt av de kompliserte mekanismene knyttet til det å vitalisere samisk tradisjon. Det er utfordringer som byr på komplekse identitetsforhold og vanskelige valg i mange familier og lokalsamfunn. I noen familier regner folk på samme slektsledd seg som samiske mens andre i en søskenflokk regner seg som norske. Der norsk kolonihistorie offisielt er avsluttet, fortsetter den samiske selvkoloniseringen i mange familier og lokalsamfunn. Det samiske samfunnet er derfor selv et kompleks av ulike former for identitetsdannelse. Det reiser spørsmålet: Når slutter en koloniseringsprosess?

Disse problemstillingene er også omdreiningspunkt i 10. kapittel, skrevet av Asle Høgmo. Han løfter frem mange av de dilemmaer som ofte oppstår rundt de såkalte revitaliseringsprosessene i samiske familier og bygdesamfunn – særlig i de sjøsamiske samfunn som ble hardest rammet av fornorskingspolitikken. Høgmo lar leseren få se sider ved de ofte smertefulle, bitre og tidvis uforsonlige konfliktene som utspiller seg i de samfunn og familier som ble sterkest merket av den norske kolonipolitikken.

Bokens del 2, Næringer i nord, har til sammen elleve kapitler. Eirik Mikkelsen drøfter i 11. kapittel hvordan konjunkturer slår inn i nordnorsk økonomi og hvordan disse gir utslag for næringer og fylker, herunder hvordan de påvirker flyttemønster og befolkningsutvikling. Hva gjør landsdelen mer eller mindre følsom for konjunktursvingninger?

I 12. kapittel tar Ottar Brox for seg sentrale utviklingslinjer i nordnorske kystsamfunn etter 1970. Han er særlig opptatt av konsekvensene av at fiskeressursene privatiseres. Den kanskje viktigste konsekvensen er at kystbefolkningen ikke lenger har adgang til verdens rikeste fiskeressurser. Brox viser

hvordan dette i neste omgang leder til kompensasjoner overfor kystbefolkningen finansiert over offentlige budsjetter.

I 13. kapittel skrevet av Oddvar Svendsen , analyseres de lange linjer i finansnæringens utvikling i landsdelen. Svendsen viser blant annet at til tross for politiske mål om å skape sterke forretningsbanker med sete i Nord-Norge, ble den sørnorske dominansen nærmest total før disse bankene så ble del av nordiske finanskonsern på 2000-tallet. Parallelt har det pågått en altomfattende omdanning av sparebankene, først ved omdanning til moderne finansinstitusjoner og så til ett nordnorsk finanskonsern og et fåtall mindre sparebanker. Svendsen diskuterer betydningene av disse endringene i bankene, blant annet i forhold til det at de skal være redskaper for lokal vektskraft.

I 14. kapittel, skrevet av Arvid Viken, viser han at utenverdenen gjennom turismen har satt sine klare signaturer på landsdelen, og hvordan det har skjedd. Turistene har blant annet bidratt til etableringen av de dominerende oppfatningene om Nord-Norge. Viken setter fram og argumenterer for en tese om at den eksterne påvirkningen har gjort Nord-Norge til en naturdestinasjon mer enn den fortjener, og at kulturen kan forsvinne «i begeistringen over naturskuet».

I 15. kapittel, skrevet av Therese Henriksen og Hans Kristian Hernes, rettes oppmerksomhet mot Snøhvit-utbyggingen i Hammerfestregionen og forholdet til den sjøsamiske delen av befolkningen i området. Denne massive industriutbyggingen midt i et tradisjonelt sjøsamisk område førte dog ikke –nokså overraskende – til noen form for mobilisering av motstand fra samisk hold. Forfatterne forsøker så å forklare og forstå rasjonaliteten bak denne manglende mobiliseringen.

I 16. kapittel undersøker Turid Vaage og Indra Øverland hvorvidt norsk-russisk handel påvirkes av konflikter mellom Vesten og Russland i perioden 20002009. Konklusjonen er at verken kriser eller øvrige faktorer det kontrolleres for virker inn på samhandelen mellom de to landene, som dermed fremstår som robust blant annet i forhold til varierende politisk konfliktnivå.

I 17. kapittel fokuserer Peter Arbo på framveksten av nye universiteter i Norge – og i Nord-Norge spesielt. Tre spørsmål forsøkes besvart: Hva er årsakene til framveksten av nye universiteter, hvilke betydning har universitetene for regional utvikling, og hva kan gjøres for å forøke de regionale ringvirkninger av universitetenes virksomhet?

Som naturlig er for en bok som dette belyses fiskeri- og havbruksnæringen i flere kapitler. Peter Arbo og Bjørn Hersoug (kapittel 18) hevder at det tradisjonelle skillet mellom råvarebaserte og kunnskapsbaserte næringer ikke lenger har særlig mening i og med at innovasjons- og kunnskapsutviklingen nå i stor grad skjer i nettopp de næringer som baserer seg på råvarehøsting og -utnytting, og trekker blant annet fram marin bioteknologi. De er opptatt av hvilke muligheter disse næringene nå tilbyr Nord-Norge.

Innovasjon og nyskaping er også tema for Ragnar Nilsen i 19. kapittel der han sammenlikner utviklingen i Nord-Norge med Vestlandet, der sistnevnte har framstått som atskillig mer dynamisk. Blant annet er han opptatt av lokal aksept for entreprenørskap i de to regionene. I to av kapitlene gjør forfatterne dypdykk i nordnorske fiskerisamfunn for å lodde situasjonen.

Kontrastene mellom Husøya på Senja, som er stedet i 20. kapittel skrevet av Turid Moldenæs og ElseBitten Trælvik, og Svanhild Andersens Porsanger (21. kapittel) er slående. På Husøya har befolkningsutviklingen vært positiv. Ungdommen flytter til, og fiskeriene har blomstret. Til forskjell fra andre nordnorske fiskerisamfunn har en også klart å sikre det lokale eierskapet til stedets hjørnesteinsbedrift. Forfatterne har intervjuet innbyggerne om hvordan de tenker om sin egen og stedets framtid. Andersens kapittel om fiskeriene i Porsanger tegner et atskillig dystrere bilde. Her har endringer i fjordens økosystem, dels forårsaket av overfiske, redusert fiskebestandene som lokalbefolkningen har basert sitt levebrød på. Dette har igjen ført til nedgang i rekruttering til fiskeryrket, og utflytting. Hun er opptatt av at man må få til en bedre lokal fiskeriforvaltning der en i større grad trekker på folks egen økologiske kunnskap. Dette

også som et ledd i å imøtekomme samiske krav om større kontroll over eget livsgrunnlag i tråd med nasjonal og internasjonal rettsutvikling.

Bokens del 3, Politikk og forvaltning i nord, består av syv kapitler. I 22. kapittel fokuserer Torbjørn Pedersen på nordområdesatsningen. Utgangspunktet er en observasjon av at ingen vet hvor dette området er eller hva «nordområdene» rommer. Han viser hvordan begrepet nå refortolkes fra først å ha vært en referanse til utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer i Barentshavet til å bli oversatt til et vagt innenrikspolitisk mantra som inngår i den politiske debatten, blant annet i form av løfter og håp om næringsutvikling og arbeidsplasser. Pedersen fremsetter og argumenterer for en påstand om at nordområdebegrepet nå er i ferd med «å miste sin magi». 23. kapittel, skrevet av Kjell Arne Røvik, omhandler utviklingstrekk i og fremtidsutsikter for nordnorske kommuner. Spørsmålet som forsøkes besvart er dette: Hvordan vil kommunene i landsdelen se ut om 20 år, altså rundt 2030? Et hovedargument hos Røvik er at kommunene mest sannsynlig ikke vil få sin form av Stortinget og Regjeringens bevisste politikk overfor kommuneinstitusjonen, men snarere vil bli formet av et sett globale idestrømmer i samtiden, samt av tunge demografiske utviklingstrekk.

I 24. kapittel fokuserer Ingfrid Fossbakk og Knut H. Mikalsen på hvordan to nordnorske kommuner takler det faktum at de ikke klarte å husholdere med sin økonomi og havnet på den såkalte Robek-listen til Fylkesmannen (Register om betinget godkjenning og kontroll). De finner betydelige ulikheter i disse kommunenes måter å reagere på; i den ene ble det oppfattet som meget bekymringsfullt, mens man i den andre slo seg mer til ro med den nye statusen som «robekianer». Forfatterne forsøker så å forstå og forklare hvilke rasjonaliteter som ligger til grunn for de to ulike tilpasningene.

Silje Paulsen og Marcus Buck fokuserer i 25. kapittel på etterveksten i politikken, nærmere bestemt ungdommens deltakelse. Nordnorske ungdommer har tradisjonelt hatt lavere valgdeltakelse enn ungdom i resten av landet, noe ungdomsrådene i kommunene

kan bidra til å endre på. Ungdomsrådene fungerer som viktige sosialiseringsarenaer som vil bidra til å øke det politiske engasjementet blant ungdom. Forfatterne mener derfor at slike råd er noe kommunene i nord bør satse på i framtiden.

I 26. kapittel belyser Bror Olsen aspekter ved forholdet mellom offentlig kulturpolitikk og folkelige kulturaktiviteter. Påstanden er at det ofte er sprik mellom den offentlige kulturpolitikken – med tilhørende støtteordninger – og floraen av det han kaller lokale kulturelle initiativ i Nord-Norge som kunne trenge offentlig støtte. Den offentlige politikken legger blant annet til rette for fremvekst av «kultursektor-spesialister», folk som har skaffet særlig kompetanse på blant annet offentlige støtteordninger til ulike kulturtiltak. Dette er mekanismer som leder til at den folkelige kulturelle kreativiteten som omtales i artikkelen, i forsvinnende liten grad støttes av offentlige kulturmidler.

Kapitlene 27 og 28 tar for seg ulike aspekter ved norsk politikk overfor den samiske befolkningen. I 27. kapittel stiller Else Grete Broderstad, Nils Oskal og Jarle Weigård følgende spørsmål: Er rettsliggjøring av forholdet til samiske interesser et fremskritt i utviklingen av demokratiet? Svaret er avhengig av hvordan man forstår forholdet mellom demokrati og rett, og de ulike tilfellene av tilløp til rettsliggjøring av samiske interesser. Makt- og demokratiutredningen vektla at økende rettsliggjøring innebærer en uthuling av demokratiet. Men liberalt demokrati innebærer også noe mer enn bare flertallsavgjørelser, nemlig at legitime interesser skal kunne få gjennomslag selv om de kun målbæres av enkeltindivider eller minoriteter. De tre forfatterne går gjennom noen eksempler som illustrerer rettsliggjøring av samiske interesser, samtidig som det også kaster lys over forholdet mellom rettsliggjøring og demokrati i flernasjonale stater. Rettighetsutviklingen illustrerer hvordan det kan etableres et mulighetsrom for politisk deltakelse, og for videreutvikling av demokrati som styreform. Kapittel 28, skrevet av Svein Jentoft og Camilla Brattland, har mye til felles med Svanhild Andersens kapittel (kapittel 21), nemlig spørsmål knyttet til

krav om økt samisk kontroll over de ressurser som utgjør deres livsgrunnlag. De to forfatterne belyser konfliktlinjene som har avtegnet seg i etterkant av Kystfiskeutvalgets innstilling om samiske historiske rettigheter i fisket i Finnmark. De er blant annet opptatt av hvordan det kan la seg gjøre å få til en

mer konstruktiv debatt om hvilke rettigheter som foreligger, hvilke forvaltningsgrep som vil være fornuftige, samt hvilke begreper om rettferdig fordeling av ressurser og rettigheter som ligger til grunn for måten det argumenteres på.

Forfatterpresentasjon

Kjell Arne Røvik ( kjellar@sv.uit.no) er dr. philos. og professor i statsvitenskap ved institutt for sosiologi, statsvitenskap og planlegging ved Universitetet i Tromsø. I sin forskning er han særlig opptatt av hvordan reformideer (eller «organisasjonsoppskrifter») oppstår og spredes, samt hva som skjer når ideene blir forsøkt tatt i bruk i ulike typer organisasjoner. Han har publisert flere bøker og artikler om emnet. Røvik er også opptatt av betingelser for regional utvikling og har gitt ut flere arbeider om dette temaet.

Svein Jentoft (svein.jentoft@uit.no) er dr. philos., sosiolog og professor ved Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Han har arbeidet mye med nord-norsk og internasjonal kyst- og fiskeriproblematikk, herunder forvaltningsspørsmål, og skrevet og redigert flere bøker om dette temaet. Han har de senere år også vært opptatt av fattigdomsproblematikk innen fiskeriene globalt. Han siste bok er Poverty Mosaics: Realities and Prospects in Small-Scale Fisheries (Springer 2011), redigert sammen med Arne Eide.

Jens Ivar Nergård ( jens.i.nergard@uit.no) er dr. philos og professor ved Universitetet i Tromsø. Hans forskning foregår i spenningsfeltet mellom etnografi, kulturfilosofi og kulturpsykologi. Han har arbeidet med samisk materiale i mange år og blant annet gitt ut bøkene: Människans møte med sig själv, (Raben & Sjögren1988), Det skjulte Nord-Norge, (Ad Notam Gyldendal 1994), Den levende erfaring, (Cappelen Akademisk 2006).

Nord-Norge i det nye årtusenet – hvor er vi, hvor går vi?

Nord-Norge omtales ofte som mulighetenes landsdel – med rik tilgang på naturressurser som olje, gass, mineraler, fisk og områder for havbruk. Dette er ressurser som kan sikre fremtidens arbeidsplasser og velferd – ikke bare for landsdelen, men også for nasjonen.

Men de tradisjonelle næringene er i ferd med å miste sitt fotfeste. Nyetableringer innenfor olje, oppdrett og finans mangler sikker lokal forankring. Kulturlivet preges av lokaliseringsdiskusjoner, og debatten om samiske rettigheter virker mer splittende enn samlende. Motsetningene i regionen er blitt dypere og mer synlige, og tonen mellom de tre fylkene mer anspent.

Denne boken tar pulsen på Nord-Norge, og trekker opp sentrale utviklingslinjer innenfor de tyngste sektorene: næringsliv, politikk, økonomi, utdanning, forvaltning og kultur. Spørsmål som diskuteres: Er omtalen av nordområdene bare retorikk og illusjon? Er Nord-Norge som region svekket? Står nordlendingens identitet og selvforståelse for fall?

Boken er blitt til i samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, Studiesentret Finnsnes og Lenvik kommune. De fleste bidragsyterne hører hjemme i eller har tilknytning til det samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøet ved Universitetet i Tromsø.

De tre redaktørene, Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik, er alle professorer ved Universitetet i Tromsø.

Hvor gar Nordnorge. Bind1

HVOR GÅR NORD-NORGE?

TIDSBILDER FRA EN

LANDSDEL I FORANDRING

INNHOLD

1.

NORD-NORGE:

FRA UTKANT TIL GLOBAL ARENA

Om bidragene