INNHOLD
Forord
1 Innledning: Det politiske Nord-Norge 11
Kjell Arne Røvik og Svein Jentoft
Del I . Politikk og offentlighet i nord
2 . Nord-Norge sett fra pressen . Samarbeid, tevling og tvil
Astrid Marie Holand
3 PR, presse, penger og plagiat
Rune Ytreberg
4 . Nord-Norge som ressursprovins . Storpolitikk, risiko og virkelighetskamp
Leif Christian Jensen og Berit Kristoffersen
5 . Utbyggingen av petroleumssektoren i Barentshavet på russisk sokkel – luftslott eller virkelighet? 81
Sander Goes
Del II . Nord-Norge i nordområdene
6 Internasjonale dimensjoner i nordområdepolitikken
Alf Håkon Hoel
7 . Svalbardsona – på veg til å bli norsk?
Gunnar Grytås
8 . Forsvaret som hjørnesten . Konsekvenser av forsvarspolitiske reformer for Nord-Norge . . . . 121 Tor Arne Morskogen
9 Ringvirkninger av olje- og gassvirksomhet i nord
Peter Arbo
Del III Politisk representasjon og organisering i nord
10 . Politisk mobilisering i Nord-Norge 1945–2009 . En demokratisk periferi?
Marcus Buck
11 . Geografi og politisk rekruttering . Skråblikk på et klassisk tema i norsk politikk . . . .
Knut H. Mikalsen
12 Når kommunestørrelsen blir en utfordring
Hilde Bjørnå
13 Fangene på fortet eller Mesternes mester? Bompengefinansiering og lokaldemokratiske dilemmaer i Harstad, Tromsø og Alta
Synnøve Jenssen
14 . Endringer i helseforetaksmodellen – nye organisasjonsformer for politikkens eller pasientenes skyld?
Even Nerskogen
Del IV. Distriktspolitikk, nye karrierer, nye foretak
15 . Personrettede tiltak som distriktspolitisk virkemiddel i Nord-Troms og Finnmark etter år 2000
Paul Pedersen
16 Nye tider – nye fortellinger Om gutten som gjorde seg selv til nordlending og sitt talent til levebrød
Ingvild Storvoll
17 Nord-Norge på ræk? Lokal kulturell og økonomisk nyforankring
Carina Olufsen
18 . Med jobben på flyttelasset
Ragnvald Storvoll og Marit Alvig Espenes
19 . Praktisk entreprenørskapsutdanning i nord – veien å gå
Lene Foss
20 . Farvel til fiskeren? Om frafall og rekruttering til fiske
Jahn Petter Johnsen, Jostein Vik og Signe A. Sønvisen
21 . Råfisklova – tid for tale ved grava?
Gunnar Grytås
22 Fiskeri under EØS (1992–2012) i lys av Europautredningen (NOU 2012: 2) En «Tonypandy» i norsk forkledning?
Peter Ørebech
23 Har kystsamfunnene noen fremtid?
Torbjørn Trondsen
24 . Lys i husan? Fisk og petroleum som modernitetsbærere i nord
Petter Holm, Katrine Tveiterås, Bjørn-Petter Finstad og Edgar Henriksen
DEL VI . KULTURNÆRING, MODERNITET OG BRUKERKONFLIKT
25 Kulturlandskap i endring Om å forvalte beitelandskap utan saueskit
Anniken Førde og Tone Magnussen
26 . Samisk arbeid og samisk kultur – fra tradisjon til modernitet
Asle Høgmo og Astri Dankertsen
303
27 . Reindrifta i Nord-Norge . Fra vikeplikt til bærekraft? 401 Jan Åge Riseth
28 . Gruvedrift og reindrift – om nordområdesatsing, folkerett og trojanske hester i Sápmi . . . . 417 Ivar Bjørklund
DEL VII NORDNORSKE FRAMTIDSBILDER
29 . På sporet av Nord-Norge
Svein Jentoft
30 . Kongens beklagelse
Jens-Ivar Nergård
31 Nord-Norge år 2038 Rapport fra framtiden
Kjell Arne Røvik
EPILOG
32 . Ta vare på de gode forskjellene!
Ottar Brox
FORORD
Dette er det tredje bindet i serien om Nord-Norge. Boka er viet politikk, visjoner og mål man kan ha på vegne av landsdelen. Bidragsyterne er opptatt av landsdelens muligheter og de betingelser som foreligger for at de skal kunne la seg realisere. Boka består av til sammen 32 kapitler, alle skrevet av folk med tilknytning til Universitetet i Tromsø innenfor ulike samfunnsvitenskapelige disipliner. Vi er dem alle stor takk skyldig for vilje til å ta et tak for at forskningen skal kunne nå fram til et allment publikum.
Bøkene er blitt til som ledd i et master- og doktorgradsprosjekt som vi tre redaktører har vært ansvarlige for ved Studiesentret på Finnsnes. Foruten den trykningsstøtte som vi har fått fra Studiesenteret har vi som til de to første bindene fått økonomisk bistand til utgivelsen fra SpareBank 1 Nord-Norge, samt våre to fakulteter ved Universitetet i Tromsø, Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi og Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning. Vi vil også takke Orkana forlag ved forlegger Elisabeth Johansen og redaktør Marcus Bøhn for profesjonell og entusiastisk veiledning under veis.
Vi håper bøkene i denne trilogien når fram til en bred leserkrets med interesse for Nord-Norge og landsdelens utvikling i en tid der oppmerksomheten er rettet mot problemer og utfordringer i vårt område, som er satt på den nasjonale politiske dagsorden. De tre bøkene består av til sammen nærmere 90 artikler og 1200 sider som belyser ulike sider ved landsdelens samfunns- og næringsliv.
Vi dedikerer dette bindet til tidligere Nordlys-redaktør og fortsatt aktiv samfunnsdebattant Ivan Kristoffersen. Ivan er en markant skikkelse med en tydelig stemme i den nordnorske offentligheten. Han leverer stadig innsiktsfulle analyser av et bredt spekter av temaer. Blant journalister utmerker han seg også ved å benytte seg flittig av den samfunnsforskning som foregår ved Universitetet i Tromsø. Vi kunne trenge flere som han.
Tromsø, august 2013
Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik
1.
DET POLITISKE NORD-NORGE
Kjell Arne Røvik og Svein Jentoft
Dette siste bindet i vår Nord-Norge-trilogi handler om det politiske Nord-Norge. Dette fokuset faller naturlig fordi landsdelen sannsynligvis er den mest politiske regionen i Norge. Det kommer til uttrykk særlig på tre måter. For det første ved at det lett «går politikk» i saker nordpå, det vil si at ulike interesser, hensyn og krav løftes fram og ofte blir til stridsspørsmål i offentligheten. Politiseringen i nord skjer innenfor, men kanskje vel så ofte på utsiden av regulære politiske organ, for eksempel i sivilsamfunnet, og gjerne i saker som handler om naturutnyttelse og ressursforvaltning, eller om etniske spørsmål. Man kommer derfor ikke særlig langt i å forstå politiske prosesser i landsdelen dersom analysen avgrenses til rutinepolitikken og til det som foregår innenfor rammen av de ordinære politiske organ, som kommuner, fylkeskommuner og politiske partier. Dersom man skal fange inn det politiske Nord-Norge, må man følgelig – som vi gjør i denne boka – legge til grunn et utvidet politikkbegrep. For det andre kjennetegnes ofte politikk i nord av høy temperatur. Det er lang tradisjon nordpå for at ulike interesser og krav gjerne stilles skarpt opp i mot hverandre og slik at konfliktnivået blir høyt. Temperaturen blir ofte særlig høy i saker om forvaltning av naturressurser og i saker som har en tydelig Nord-Norge-Sør-Norge-dimensjon
(som for eksempel kampen om å få de olympiske vinterleker lagt til Tromsø), og – i økende grad – i lokaliseringssaker der de tre fylkene står mot hverandre. For det tredje kjennetegnes politiske prosesser i Nord-Norge av at de ofte har en klar adressat. Et typisk trekk er at man gjerne adresserer politikk –i form av bekymringer, forslag, støtte og krav – til «storsamfunnet», og oftest til Stortinget og Regjeringen, noe som indikerer en opplevd avhengighet av staten, at det primært er dit en må henvende seg for at noe skal bli gjort i Nord-Norge.
I dette innledende kapitlet skal vi se nærmere på årsaker til – og mulige konsekvenser av – at Nord-Norge framstår som en særlig politiserende region. Det overordnede formålet med kapitlet og med boka forøvrig er å gi flere riss til kartet over Nord-Norge som politisk landskap. Det er viktig, ikke minst fordi dette kartet på vesentlige områder ikke er sammenfallende med tilsvarende kart for de øvrige regioner i landet. Hvordan ser dette kartet ut, og hvem har bruk for et slikt kart over landsdelens politiske geografi? Det er utvilsomt nyttig for selvforståelsen for de som befolker landsdelen. Samtidig er det kanskje vel så viktig for eksterne aktører – som myndigheter, organisasjoner og bedrifter – som ønsker å forstå landsdelen bedre. Mangelfull kunnskap om det
politiske Nord-Norge kan for eksempel lett føre til overraskelser for aktører som kommer utenfra og som har ambisjoner om å bedrive virksomhet i landsdelen. Planer og tiltak viser seg ofte å møte en lokal motstand man ikke er forberedt på, ei heller skjønner hva dreier seg om.
Årsaker til politisering i Nord-Norge
Vi ser fire mulige forklaringer på hvorfor NordNorge er en såpass sterkt politisert region. Først skisseres disse. Deretter skal vi se det politiserte Nord-Norge i lys av etablerte teorier om konfliktdimensjoner og politisk mobilisering.
Et nordnorsk politisk lynne? Det finns mange forsøk på å forklare det politiserte Nord-Norge som uttrykk for lynne og karaktertrekk ved befolkningen i landsdelen. Typen kalt «nordlendingen» framstilles ofte som særlig kjeftsterk, konfliktorientert, og statsfiksert – en karakter formet av både kultur og natur til et politisk dyr. Journalisten Arnt Ryvold (2003) uttrykker det slik:
Jeg kjenner ingen figur som er så politisk som Nordlendingen, iallfall de siste tre kvart hundre år. Avisene er fulle av mange og lange meningsytringer. Og han er nyhetshungrig. Radio og TV ligger på landstoppen i lytter- og seeroppslutning, med en klar samfunns- og næringspolitisk profil. Generelt er han ganske prinsipiell. Gjennom generasjoner har han utviklet en prinsipiell tilnærming til politikk og samfunnsspørsmål (s. 122).
Det finns også forestillinger om at der folk fra andre landsdeler helst søker til bakkanaler og lukkede
nettverk for å nå fram – der søker Nordlendingen offentligheten med sine krav og argumenter:
Ønsker om særlige fordeler dit man bor er ikke forbeholdt Nordlendingen. Men det er kanskje typisk for Nordlendingen å krangle offentlig om det. Han er vant til å ta diskusjoner i åpent lende, å la den kollektive samtale være arena for sitt engasjement. Han går med «lydfila» åpen og riv kjeft, om nødvendig mot nabobyen, mens alle fra Trøndelag og sør hyrer inn lobbyister som knakker forsiktig på dørene i korridorene, og ordner seg i det stille med makthaverne (Ryvold 2003: 158).
Slike forsøk på å forklare høy grad av politisering i Nord-Norge med folkets lynne og karaktertrekk har begrensninger. De har ofte stor underholdningsverdi, men er generelt lite etterprøvbare. Likevel bør en ikke legge «lynneforklaringen» helt bort. Populære oppfatninger av hvordan Nordlendingen er – at hun/han for eksempel er et politisk dyr –får gjerne karakter av vandrehistorier og kan lett inngå i befolkningens identiteter og selvforståelse, og på denne måten bli til en selvoppfyllende profeti. Med andre ord, når mange sier vi er slik, så blir vi gjerne slik.
Avstandsforklaringen. En annen forklaring på sterk politisering i Nord-Norge er at den er en funksjon av den store fysiske avstanden til hovedstaden og maktens sentrum. Resonnementet er at jo lengre unna man er dette sentrum, desto sterkere og mer vedvarende må den politiske stemmen være for å fange oppmerksomhet og få gjenomslag. Langt framme i den kollektive nordnorske hukommelsen finns fortsatt historien om begivenhetene i 1814 da lange avstander, elendig informasjonsflyt og sentralmaktens arroganse førte til at landsdelen ikke var
representert i den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll. Noen husker til og med at prins og tronarving Christian Fredrik nektet å utsette grunnlovsforhandlingene som skulle starte 10. april 1814 da han allerede en måned tidligere ble orientert om at de nordnorske representantene ikke ville rekke fram. Effekten av stor fysisk avstand forsterkes selvsagt av landsdelens historiske rolle som nasjonens mest typiske periferi og «underdog». Periferien faller som kjent ofte utenfor maktens og hovedstadsoffentlighetens synsfelt. Høy grad av politisering i landsdelen kan derfor i dette perspektivet også ses som forsøk på å utligne og redusere landsdelens periferistatus.
Den røde arv. Nord-Norge har ikke alltid vært en sterkt politisert region. Det er liten tvil om at forestillingen om det politiserte Nord-Norge i betydelig grad har sitt utspring i venstresidens og særlig Arbeiderpartiets politiske mobilisering i landsdelen i første halvdel av 1900-tallet. Starten på Arbeiderpartiets nå 110-årige tradisjon som stortingsparti var i Troms i 1903. Da ble presten i Karlsøy, Alfred Eriksen, sammen med Meier Nilssen Foshaug fra Målselv og John Lind Johansen fra Gratangen valgt inn på Stortinget som de aller første i landet fra Arbeiderpartiet. De fikk stor oppslutning blant velgere i hele spennet fra anleggsarbeidere til sjøsamiske fiskerbønder i kystbygdene i Nord-Troms (Drivenes og Jernsletten 1994; Drivenes 1985 og 1995). Partiet fikk 59,9 prosent av stemmene i Troms ved valget i 1903. I Finnmark var også oppslutningen høy, partiet fikk 44 prosent av stemmene ved valget i 1906. Oppslutningen i Nordland var langt lavere, bare 12,3 prosent ved valget i 1903 (Fygle, Lundestad og Strand 1993). I løpet av mellomkrigsårene – og særlig på 1930-tallet – fikk imidlertid Arbeiderpartiet skikkelig tak på befolkningen i nord og gikk inn i en langvarig periode med meget høy oppslutning i hele landsdelen. Nord-Norge var, slik
Asbjørn Jaklin formulerer det, «samlet til et rødt rike» (Jaklin 2004: 108).
Den politiske stormobiliseringen rundt Arbeiderpartiet i perioden 1900–1940 har opplagt vært meget formativt for fenomenet vi her kaller «det politiserte Nord-Norge». Det brakte fram en generasjon av markante nordnorske politikere og ledere som inntok viktige posisjoner i hovedstaden. Dermed fikk de også nasjonal oppmerksomhet. En av de mest markante var Aldor Ingebrigtsen, fisker fra Lyfjord som ble stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i 1921 og som ble gjenvalgt hele syv ganger. I Ivan Kristoffersens biografi over Ingebrigtsen omtales han slik:
Hele denne tida spratt Aldor opp og ned på talerstolene, både i og utenfor Stortinget. Der snakket han om fiske, telefon, fyrlykter, havner, samferdsel og landspostbud. Det siste var også et bidrag til landets kommunikasjoner, derfor måtte man passe på at også landpostbudene fikk alderstillegg. Ingen sak var for liten, og for den saks skyld, ingen sak var heller for stor. I 1926 holdt han 56 foredrag med et samlet antall tilhørere på 4835. Han reiste over hele landet fra Lillestrøm til Grense Jakobselv. Folk sa at det var bare to folketalere i arbeiderbevegelsen, Aldor Ingebrigtsen og Martin Tranmæl (Kristoffersen 1993: 72).
Slik sett var Aldor Ingebrigsten inkarnasjonen av den politiserte nordlending og bidro aktivt til forestillingen om denne figuren – ikke minst i hovedstaden. Selv om den politiserte nordlending i dag lett kan gjenfinnes i alle politiske leire, er det likevel et tydelig slektskap både i form og innhold som knytter sammen 1920- og 1930-årenes politiske retorikk med dagens, og som dermed er et forholdsvis gjenkjennbart trekk ved nordnorske politiske
«dyr». Disse felles trekkene handler kanskje først og fremst om evnen til å bli «førrbainna», om å ha brodd mot sentralmakten på vegne av landsdelen, og å stå opp mot uregulert og ødeleggende utnyttelse av landsdelens naturressurser og naturmiljø.
Nordnorsk politisering som kompensatorisk atferd. Den fjerde mulige forklaringen på hvorfor nordlendinger er så politiske og legger så stor vekt på å øve innflytelse gjennom den politisk-numeriske kanalen er at dette er atferd for å kompensere for at man står svakt i de andre kanaler som borgere og organisasjoner kan øve innflytelse gjennom.1 Satt på spissen: nordlendinger kan politikk i åpent lende, men det er også stort sett det eneste de kan av påvirkingens kunst. Men dette må i så fall forklares: hvorfor benyttes i mindre grad øvrige kanaler?
Hvis denne observasjonen er riktig, kan det henge sammen med flere forhold. Det ene er at distansen til hovedstaden gjør at de personlige nettverkene til maktens ulike sentra i hovedstaden ikke blir tette og sterke nok. Det andre er at næringslivet i NordNorge jevnt over består av få og mindre enheter, og med små ressurser til å bedrive direkte påvirkning overfor sentrale myndigheter. Det tredje er at nordnorske virksomheter i liten grad forsøker å øve innflytelse gjennom de moderne «betalkanaler» for påvirkning, det vil si det å kjøpe tjenester fra kommunikasjonsbyråer for å drive aktiv lobbying for sine interesser overfor Storting og Regjering (Røvik 2012; NOU 2012: 12). Det avspeiler i hovedsak at kjøp av lobbytjenester vanligvis er meget kostbart og ofte langt overstiger det nordnorske virksomheter
1 Den nordnorske statsviteren Stein Rokkan (1966) skilte mellom to kanaler for politisk makt i et demokrati: Den tallmessige (numeriske) der stemmer gir parlamentarisk makt, og den korporative, hvor organisasjoners ressurser avgjør hvilke saker som blir tatt opp og får gjennomslag Rokkans mest siterte og berømte setning er «Stemmer teller, men ressurser avgjør» . Med dette mener han at partisammensetningen på Stortinget har betydning, men organisasjonene i samfunnet har større makt
har råd til. De tre ovennevnte forhold bidrar alle til at trykket fra nord i den tradisjonelle politisk-numeriske kanal holdes på høyt nivå.
Nord-Norge – et annerledes politisk terreng
Selv om nordlendinger ofte er politisk engasjerte så det ryker, går også deres engasjement i bølgedaler. De lar seg mobilisere, men kan til tider også være relativt uengasjerte. En robust og særlig godt underbygget statsvitenskapelig innsikt er at politisk mobilisering ofte avspeiler noen underliggende og langvarige konfliktdimensjoner i samfunnet.
Denne teorien er kanskje klarest formulert av den verdensberømte nordnorske statsviteren Stein Rokkan (Rokkan 1966, 1987; Rokkan og Urwin 1983; Lipset og Rokkan 1967). Et samfunns politiske grunnstruktur kan, ifølge Rokkan, klassifiseres i forhold til to grunnleggende dimensjoner, nemlig den funksjonelle (forholdet mellom økonomi og kultur) og den territorielle dimensjon (forholdet mellom sentrum og periferi). Langs disse identifiserer han så noen relativt stabile konfliktdimensjoner. Den ene handler om religion, nærmere bestemt om forholdet mellom en religiøs og en sekulær grunnorientering, den andre om forholdet mellom arbeid og kapital, den tredje om forholdet mellom primærog sekundærnæringene, mens den fjerde handler om forholdet mellom dominante og undertrykte kulturer. Rokkan viser at nettopp disse konfliktdimensjonene har en klart mobiliserende effekt på politisk deltakelse og på dannelse av politiske partier. Dette er også historiske konfliktdimensjoner, i den forstand at de har vokst fram i ulike historiske perioder. De gamle konfliktdimensjonene forsvinner imidlertid ikke nødvendigvis når nye kommer til, men legger seg gjerne oppå og på tvers av hverandre og blir til et stadig mer komplekst politisk terreng.
Rokkans teori fanger et stykke på vei inn forhold som virker politisk mobiliserende på befolkningen i Nord-Norge. Det er for eksempel åpenbart at politisk engasjement og velgeratferd også i Nord-Norge avspeiler konfliktdimensjoner som arbeid og kapital, religiøs grunnorientering, og tilknytning til næringer og til kulturer. Samtidig blir disse kategoriene så pass grove, at svært mye faktisk og viktig variasjon i ulike politiske landskap ikke fanges opp. Det er særlig to underliggende konfliktdimensjoner som bare indirekte berøres av Rokkan – men som i praksis har meget stor betydning for politisk mobilisering i Nord-Norge. Disse er sterkt fokusert i denne boka. Den ene handler om naturressurser. Den knytter an til vanskelige spørsmål om hvordan et samfunns naturressurser skal kunne utnyttes, blant annet om forvaltning, om fortjeneste, om fordeling av goder og byrder, og ikke minst, om bærekraft. Den andre konfliktdimensjonen dreier seg om etniske relasjoner. Den knytter an til spørsmål om hvor mange og hvilke folkegrupper som har tilhold innenfor et territorium, hvordan relasjonene mellom disse er, for eksempel om det er klare majoritets- og minoritetsforhold, hvordan politiske og sosiale rettigheter er fordelt mellom folkegrupper, og hvordan man praktisk organiserer sameksistensen.
Disse to dimensjonene utgjør to særdeles lange og viktige historiske linjer i det nordnorske politiske landskapet, de er fortsatt meget aktuelle, og de vil ganske sikkert komme til å dominere politikken også i framtida. Det kommer til uttrykk ved at så vel politisk mobilisering som åpne politiske konflikter i landsdelen meget ofte utløses langs den ene eller, som i flere tilfeller, langs begge disse aksene. Det er lett å vise til kjente eksempler. Når det gjelder naturressursdimensjonen, kan det trekkes en linje av meget tydelig kontinuitet mellom følgende hendelser i et 123-årig historisk spenn fra mars 1890 til februar 2013: 6. mars 1890 er dagen for det såkalte Trollfjordslaget i Lofoten. Da aksjonerer fiskere i
umotoriserte båter mot dampbåter med store nøter som stenger dem ute fra fjorden. Den 3. og 4. juni 1903 går om lag 1000 fiskere i Mehamn til angrep på og ødelegger Svend Foyns hvalstasjon i fiskeværet. Fiskerne mente at hvalfangsten ødela næringskjeden i havet og førte til mindre fisk. Hensynet til forvaltning av fiskeressursene er også avgjørende under EF og EU-kampene nordpå i 1972 og 1994. Ingen andre steder er nei-flertallet større enn i Nord-Norge –over 70 prosent i alle tre fylkene. Noen dager før folkeavstemmingen i november 1994, begrunner daværende redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, avisens nei-standpunkt slik i en lederartikkel: «Vi sier nei fordi det dreier seg om ressurser som skal vernes, og som samtidig er den viktigste årsaken til at folk bor under disse himmelstrøk». 6. februar 2013 publiseres en meningsmåling utført av InFact som viser et klart nei-flertall i Nordland mot olje- og gassutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen (49,1 prosent mot, 34,3 prosent for).
Når det gjelder den etniske- eller den flerkulturelle dimensjonen, skal man huske at Nord-Norge «alltid» har vært et flerkulturelt samfunn – og iallfall atskillig lengre enn fra begynnelsen av 1970årene da de første pakistanske gjestearbeiderne kom til Oslo og Østlandet og begrep som «flerkulturell» og «multikulturell» begynte å sirkulere i hovedstadsoffentligheten. Tradisjonelt sett har det flerkulturelle innslaget i Nord-Norge omfattet nordmenn og samer, og – særlig i Finnmark og i Nord-Troms – også kvener, altså finnske innvandrere og deres etterkommere. Fra tidlig i 1990-årene har antall innvandrere økt betraktelig – og særlig fra land utenfor EU. For eksempel ble mange tamiler ansatt i fiskeindustrien i Finnmark. Økningen i innvandringen til landsdelen etter år 2000 har vært større enn økningen i landet som helhet (Aure 2012). Mens det i 1991 bodde circa 7500 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Nord-Norge, var tilsvarende tall i 2011
30 500, altså en firedobling. Denne utviklingen gjør landsdelen stadig mer flerkulturell.
Selv om forholdet mellom folkegrupper i NordNorge i hovedsak preges av fredelig sameksistens, har den flerkulturelle dimensjonen historisk sett også virket politisk mobiliserende, og i mange tifeller også konfliktutløsende. Det finnes mange eksempler: Kautokeino-opprøret i 1852 er det mest dramatiske konfliktutbruddet, da en gruppe samer angrep og drepte to personer og pisket presten –alle representanter for det norske samfunnet. Men også i nyere tid finns det en lang rekke saker knyttet til denne dimensjonen som har brakt motstridende synspunkter til overflaten og som har virket politisk mobiliserende. Det gjelder blant annet etableringen av Sametinget i 1989, Stortingets ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990 om urfolks rettigheter – samt den konfliktfylte prosessen før og under etableringen av Finnmarkseiendommen i 2006, og i det aller siste, debatten om samiske rettigheter i fiske i kjølvannet av Smith-utvalgets innstilling (NOU 2008. Se Jentoft og Brattland 2012). Motsetningene har tidvis vært skarpe og tilsynelatende uforsonlige langs denne konfliktdimensjonen. Det kommer blant annet til uttrykk i Fremskrittpartiets forslag i 2012 om at Norge bør tre ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, oppheve Finnmarksloven, legge ned Sametinget, og avvikle Finnmarkseiendommen og forvaltningsområdet for samiske språk. En av forslagsstillerne, FrPs stortingsrepresentant fra Troms, Per-Willy Amundsen, begrunner forslaget slik: «Vi er ikke mot det samiske, men vi vil vekk fra en samepolitikk som gjør forskjell på etnisk grunnlag» (Altaposten 29.08. 2012).
Eksemplene ovenfor illustrerer hvordan naturressursdimensjonen og den flerkulturelle dimensjonen har vært – og er – to meget stabile og framfor alt potente interesse- og konfliktdimensjoner i nordnorsk politikk. Det er de hver for seg – men særlig kraftfulle kan de bli i tilfeller der linjene krysses,
kjedes sammen, og virker i samme retning. Det var tilfelle i Altasaken for 35 år siden. Stortinget vedtok i november 1978 å bygge kraftverk og å demme opp Altaelva. Den voldsomme og langvarige politiske mobiliseringen dette førte til, må blant annet forstås som en følge av at man ikke bare hadde truffet en – men begge de kanskje mest sensitive politiske nerver i landsdelen. Disse to nervene utgjør på mange måter et distinkt kjennetegn ved landsdelen. Det er vanskelig å forstå nordnorsk politikk med mindre man også har skarpt blikk for begge disse dimensjonene.
Behovet for å forstå nordnorsk politikk
Det er raskt økende behov for å forstå det nordnorske politiske landskapet bedre. Det henger sammen med at vi står ved et tidsskille for Nord-Norge og for Norge. Landsdelen og havet utenfor inneholder usedvanlig rike naturressurser (fisk, olje, gass, mineraler, og ledige lokaliteter for havbruk) som i de fleste utviklingsoptimistiske scenarioer er ingrediensene man tenker seg skal bidra til å sikre arbeidsplasser, vekst og velferd – ikke bare for landsdelen, men for hele nasjonen (Røvik, Jentoft og Nergård 2012). Det er i så fall en utvikling som vil ha to betydelige effekter, og som hver for seg og til sammen vil prege det politiske landskapet i årene framover. Den første handler om at Nord-Norge vil bli mer viktig for Norge, og den andre om økende potensial for politisk mobilisering og strid.
Viktigere for Norge. En effekt – dersom det utviklingsoptimistiske scenarioet slår til – er at Nord-Norge vil framstå som langt viktigere for nasjonen enn i dag (Røvik 2011). Oppfatningene ellers i landet av hva den nordlige landsdel betyr for nasjonen har variert over tid. Fisk og forsvar
er to enkeltfaktorer som i særlig grad har knyttet landsdelen til resten av landet. En meget betydelig andel av norske fiskefangster tas i Nord-Norge. Over 90 prosent av norsk fisk eksporteres, og næringen er – etter olje og gass – landets største eksportnæring. Fisken har derfor «alltid» bundet landsdelen sammen med resten av landet i et skjebnefelleskap. I mellomkrigstiden, for eksempel, hadde «fiskets gang» i det årvisse lofotfisket hele nasjonens oppmerksomhet. Det ga viktige eksportinntekter og var dessuten landets største nødsarbeidsplass i de økonomisk harde trettiårene2 (Christensen 2006).
Den andre faktoren som i særlig grad har gjort Nord-Norge viktig for nasjonen er de drøye 50 år med kald krig, i perioden 1948-1990. Trusselen fra Sovjetunionen i disse årene gjorde Nord-Norge til et av verdens viktigste militærstrategiske områder (Riste og Moland 1997). I praksis hadde den kalde krigen kolossal sammenbindende kraft for forholdet mellom Nord-Norge og Sør-Norge. Det var her de stående styrkene befant seg, for å danne et nasjonalt bolverk mot invasjon.
Til tross for fiskerienes og forsvarets betydning har sterke og til dels dominerende oppfatninger i
Sør-Norge vært at Nord-Norge først og fremst er avhengig av kompetansen og verdiskapingen der, og ikke omvendt. Forestillingen om Nord-Norge som utgiftspost, som et statsavhengig og statsfiksert lik i lasten, har lang historie (Eriksen 1990). Særlig har den preget den norske hovedstadsoffentligheten. To eksempler fra hendelser med drøyt hundre års mellomrom: I en valgtale om utenrikspolitikk formulerte venstrepolitiker Gunnar Knutsen – to ganger statsminister på begynnelsen av 1900talet – seg slik. «Vi sitter, i tilfelle russerne skulle ta Nord-Norge, tilbake med den sørlige del av landet, og dette er, som enhver vet, landets kjerne». Et ekko av samme resonnement kom 8.februar 2013 da Jon
2 I 1933, for eksempel, deltok hele 32 000 fiskere i lofotfisket – mange fordi det var absolutt eneste mulige inntektskilde
Hustad – programleder i TV 2, debattant, og en av landets mest profilerte kulturjournalister – uttrykte seg som følger i et debattprogram om norsk sentrum og periferi NRK fjernsynet: «Dersom NordNorge ikke hadde eksistert, ville Norge vært atskillig rikere». Oppfatninger som dette blir det sannsynligvis stadig vanskeligere å få gjennomslag for etter hvert som de økonomiske realitetene blir tydeligere, nemlig at utnyttelse av naturressursene utenfor og i Nord-Norge vil være en svært viktig forutsetning for fortsatt vekst og velstand for nasjonen. Når nasjonens avhengighet av Nord-Norge øker, vil det også føre til langt større oppmerksomhet overfor landsdelen fra eksterne aktører, som medier, myndigheter og investorer. Det vil også føre til økt behov hos slike aktører for kunnskap om Nord-Norge særlig blant de som blir involvert i utbyggingsprosjektene de nærmeste årene. Og da holder det ikke med «bare» å sette seg inn i naturvitenskapelige, forvaltningsmessige eller teknologiske problemstillinger. Omtrent like viktig som ressurskart og geologiske kart blir det da å ha gode kart over det samfunnsmessige – og ikke minst – det politiske terrenget i Nord-Norge.
Aktivisering av konfliktdimensjonene. Det utviklingsoptimistiske scenarioet for landsdelen bygger på forutsetningen om massiv utnyttelse av nordnorske naturressurser. Det er imidlertid en strategi med betydelig potensial for omfattende aktivisering langs de to typiske konfliktdimensjonene i nordnorsk politikk, naturressursdimensjonen og den flerkulturelle dimensjonen. Langs den første foregår det allerede stor mobilisering av både tilhengere og motstandere, og særlig knyttet til spørsmålet om konsekvensutredning av olje- og gassutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Etter at Arbeiderpartiet i januar 2013 gikk inn for konsekvensutredning,
har denne saken blitt til den dominerende i offentlig debatt, både i Nord-Norge og i nasjonen forøvrig3
Flere av de store utbyggingsprosjektene som nå utredes og/eller planlegges i Nord-Norge er av en slik karakter at de både handler om utnyttelse av naturressurser og samtidig berører den flerkulturelle dimensjonen ved at de aktualiserer spørsmål om samiske rettigheter. En slik sak er den planlagte byggingen av Norges lengste kraftlinje (51 mil) fra Balsfjord, over Finnmarksvidda og til Hammerfest for å sørge for kraft til olje- og gassindustrien der. En annen er den betydelig økte aktiviteten knyttet til mineralutvinning i Finnmark. I slike saker berøres og krysses begge konfliktdimensjonene, som for eksempel innen fiskeriene. Dermed øker sannsynligheten for ny mobilisering og utbrudd av politiske konflikter i landsdelen.
Vi står altså overfor to sannsynlige scenarioer for utviklingen i landsdelen. Det første er at norgeskartet kan bli snudd opp ned, Nord-Norge blir omdreiningspunktet de neste tiårene, og får dermed hele nasjonens blikk på seg i langt større grad enn tidligere. Det andre er at den planlagte aktiviteten i landsdelen de neste tre–fire tiår, vil treffe midt i det nordnorske politiske sentralnervesystemet.
Det politiske kartet i nord
I denne boka leveres oppdatert kunnskap om den nordnorske politiske geografien, der både naturressursdimensjonen og den etniske dimensjonen blir vektlagt. Det er stor bruk for slik kunnskap – ikke minst hos eksterne aktører – myndigheter, bedrifter, konsulenter, mediefolk – som skal operere i
3 . Et søk på Retriever med søkeordene konsekvensutredning* og Lofoten i perioden 15 januar til 15 februar viser at det ble trykket 443 saker i papiraviser om dette i perioden Til sammenlikning ble det i hele 2012 trykket 301 saker med samme søkeord . Retriever er det mest brukte og anerkjente verktøyet blant forskere og journalister for å kartlegge og analysere medier og kilder
landsdelen, eller som bare er interessert i hva som skjer. Det politiske Nord-Norge er et annet landskap enn øvrige norske regioner, og også et minelagt terreng. Det er derfor lett å trå feil, noe som kan ha betydelige negative konsekvenser. Vi tror ikke at alle hindringer og all motstand kan ryddes vekk med mer kunnskap. Men kunnskap om det politiske Nord-Norge vil kunne gjøre det lettere å vite hvor «sprengstoffet» ligger. Kunnskap vil gjøre det lettere å forstå hvorfor konflikter oppstår i noen situasjoner mens det ikke skjer i andre. Vi mener også at kunnskap er viktig til innvortes bruk. Det å være fra Nord-Norge er ingen garanti for at man kan Nord-Norge. Landsdelen er preget av store avstander og store forskjeller i livsgrunnlag og kultur. Ikke alle er like godt informert om hva disse består i og hvilke verdier som ligger i dem. Den som har politiske ambisjoner på vegne av landsdelen trenger et blikk for både helheten og variasjonene.
Vi tror også at slik kunnskap vil gjøre det lettere å finne fram til kompromisser og til å unngå at konflikter blir for opphetet. Det vil også kunne gjøre det lettere å forstå hvorfor individer og organisasjoner i landsdelen handler som de gjør i ulike sammenhenger. En viktig innsikt fra forskning på nordnorske samfunn er at folks handlinger bare unntaksvis kan bedømmes som irrasjonelle. De aller fleste kan begrunne sine handlinger med referanser til de kontekster de lever sine liv innenfor (Brox 1966).
Det gjelder derfor å lytte godt til hva folk sier og lære av hvordan de faktisk handler.
Bidragene
Boka er delt inn i syv hoveddeler. Til sammen spenner disse over de aller fleste aspekter i det nordnorske politiske landskapet, som medier og den politiske offentligheten i Nord-Norge, landsdelen i nordområdene, det typiske ved politiske prosesser
i landsdelen, distriktspolitikken og dens kår i dag, sektorpolitikk, blant annet fiskeri- og kystpolitikken, samt samiske livsformer og hvordan disse utfordres av storsamfunnet og kan lede til brukerkonflikter. Her følger en kortfattet oversikt over bokas hoveddeler og de enkelte kapitler.
Del 1. Politikk og offentlighet i nord
Medias rolle i den nordnorske offentligheten kan ikke overvurderes. Nord-Norge som arena må gis oppmerksomhet. Ellers vil Nord-Norge lett forvitre i folks bevissthet. I kapittel 2, som har tittelen Nord-Norge sett fra pressen. Samarbeid, tevling og tvil, tar Astrid Marie Holand for seg nordnorske medier og hvordan de håndterer Nord-Norge som begrep. Hva har eierkonsentrasjonen betydd? Har lokalstoffet overtatt? Hennes konklusjon er at det fokuseres stadig mindre på landsdelen som sådan, og at den nordnorske offentligheten dermed tømmes for stemmer. Også Rune Ytreberg i kapittel 3 (PR, presse, penger og plagiat) tar også for seg nordnorsk media, og fokuserer særlig på hvordan nyhetssaker vedrørende det kanskje mest brennhete spørsmålet i den nordnorske, for ikke å si den nasjonale offentligheten håndteres, nemlig oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Gjennom en innholdsanalyse av mange tusen presseoppslag dokumenterer han hvordan media svikter sin kritiske funksjon og i stedet baserer sine oppslag på pressemeldinger fra oljenæringen selv. Det dreier seg i stor grad om direkte reproduksjon og avskrift. Oljeproblematikk, også når det gjelder det Lofoten, Vesterålen og Senja er temaet i kapittel 4, Miljø og olje i NordNorge. Storpolitikk, risiko og virkelighetskamp, som er skrevet av Leif Christian Jensen og Berit Kristoffersen. De er opptatt av makt og hva vi forstår med «sikkerhet» på tvers av politiske nivåer, og berører blant annet hvordan klimautfordringene
diskuteres i offentligheten. Temaet følges opp av Sander Goes i kapittel 5 (Luftslott eller virkelighet? Utbyggingen av petroleumssektoren i Barentshavet på russisk sokkel). Han er særlig opptatt av hvordan landsdelen knyttes nærmere til Russland. Et av hans begreper er «ressursnasjonalisme» og diskuterer hvordan dette kan komme til å begrense utviklingen på russisk sokkel i Barentshavet. Han konkluderer imidlertid med at slik ressursnasjonalisme hittil har vært lite framtredende i sammenlikning med teknologiske utfordringer og endringer i gassmarkedet. I begge kapitlene er forfatterne opptatt av hvordan den dominerende versjonen framstår i offentligheten og hvordan denne kan utfordres av empirisk samfunnsforskning.
Del II. Nord-Norge i nordområdene
Nordområdeperspektivet står sentralt i denne delen. Først diskuterer Alf Håkon Hoel (i kapittel 6: Internasjonale dimensjoner i nordområdepolitikken) de utfordringene som Nord-Norge overfor i nord og som krever regionalt samarbeid, herunder med Russland. Han tar også opp spørsmål knyttet til Svalbard og Jan Mayen. Han drøfter hva Arktis er – samt hvilke spillereglene som gjelder der, og hvordan de slår inn og påvirker Nord-Norges muligheter til å gjøre seg gjeldende i nordområdepolitikken. Selv om de nordnorske og de norske interessene langt på vei er sammenfallende etterlyser han et større nordnorsk engasjement om utfordringene i Arktis. Også Gunnar Grytås i kapittel 7 er opptatt av Svalbard (Svalbardsona – på veg til å bli norsk?).
Fiskevernesonen i dette politisk sensitive området er viktig for å sikre oppveksten til mye av den fisken som fanges langs kysten av Nord-Norge. Svalbard er derfor av stor interesse for landsdelen, men også for nasjonen, – og det gjelder å sikre seg en bærekraftig forvaltning også i dette området, i skjæringspunktet
mellom norske og andre lands interesser. Muligens er det lettere nå fordi den kalde krigen er over, et tema som står sentralt i Tor Arne Morskogens kapittel 8: Forsvaret som hjørnesten. Konsekvenser av forsvarspolitiske reformer for Nord-Norge. NordNorge var stedet hvor hovedtyngden av Norges og NATOs stående forsvarsstyrker var konsentrert i denne perioden. Morskogen er opptatt av hvordan avviklingen av den kalde krigen påvirker forsvaret i Nord-Norge. Han spør hvor forsvaret i Nord-Norge går i lys av historiske erfaringer og den pågående forsvarspolitiske debatt. Dette er ikke minst viktig nå når petroleumsvirksomheten beveger seg nordover. Som Peter Arbo redegjør for i kapittel 9, Ringvirkninger av olje og gass i nord, vil leteaktiviteten etter olje og gass blir trappet opp i nord, noe som ventelig også vil innebære produksjon på nye felt og dermed vekst og andre ringvirkninger i landsdelen. Avspenningen i nord er utvilsomt en viktig forutsetning for at dette skal kunne skje.
Del III. Politiske prosesser i Nord-Norge
Det går politikk i det meste i Nord-Norge av grunner som har med både vår historie å gjøre, vår geografiske lokalisering, de etniske dimensjonene og med problemstrukturen som gjør seg gjeldende i de naturbaserte næringene som dominerer her nord. I kapittel 10, En demokratisk periferi? Politisk mobilisering i Nord-Norge 1945-2009, er Marcus Buck opptatt av den politiske mobiliseringen i etterkrigstidens Nord-Norge i forhold til hvordan den har vært i Norge forøvrig. Hvordan fungerer demokratiet når valgdeltakelsen har vært lavere nordpå? I det påfølgende kapittel 11, (Geografi og politisk rekruttering. Skråblikk på et klassisk tema i nord politikk) er Knut H. Mikalsens tema den nordnorske representasjon i det nasjonale styringssystemet. Har det egentlig noen betydning for hvilke beslutninger som fattes
i nasjonale institusjoner at Nord-Norge er underrepresentert? Mens Mikalsen retter blikket utad, er forfatterne av de to neste kapitlene av den landsdelsinterne politikken. I kapittel 12, Når kommunestørrelsen blir en utfordring, er Hilde Bjørnås anliggende kommunestrukturen i landsdelen. Hva med ideen om å slå sammen kommuner for bedre å møte morgendagens utfordringer på en rekke områder, for eksempel når det gjelder den nye «samhandlingsreform» i helsevesenet? Er interkommunalt samarbeid å foretrekke? Svekkes den demokratiske deltakelsen og kontrollen? I kapittel 13, Fangene på fortet eller Mesternes mester? Bompengefinansiering og lokaldemokratiske dilemmaer i Harstad, Tromsø og Alta, drøfter Synnøve Jensen et av de virkelig hete temaene i nordnorsk politikk hvor det meste av trafikken ikke går på skinner, men på veier. Hvordan skal veiutbyggingen finansieres, og hva kan/skal kommunene selv bidra med? Jenssen hevder at folkets representanter kommer i krysspress mellom lovnader til velgerne og statlige forventninger. Helsepolitikk, herunder foretaksmodellen, er et annet politisk stridstema i nord – som i sør. Even Nerskogens kapittel 14 omhandler dette. Tittelen på kapittelet er Endringer i helseforetaksmodellen. Nye organisasjonsformer for politikkens eller pasientenes skyld? Han hevder av forventningene om at politiske reformer skal gi effektivitets- og kvalitetsgevinster ikke alltid er klart fundert. Selv om den politiske debatt kan etterlate et slikt inntrykk skyldes ikke alle problemer den etablerte foretaksmodellen. Han belyser denne problemstillingen ved hjelp av en undersøkelse ved Universitetssykehuset Nord-Norge.
Del IV. Distriktspolitikk, nye karrierer, nye foretak
Politikk for Nord-Norge har tradisjonelt blitt kategorisert som distriktspolitikk, med den særbehandling og favorisering dette gir inntrykk av. I kapittelet
(kapittel 15) Personrettede tiltak som distriktspolitisk virkemiddel i Nord-Troms og Finnmark etter år 2000, fokuserer Paul Pedersen på den tiltakssonen som i 1990 ble opprettet i Finnmark og Nord-Troms, og som blant annet inneholdt personrettede tiltak for å få folk med høyere utdanning til å søke seg jobb der og dermed bidra til å redusere utflyttingen. Blant annet handlet det om nedskriving av studielån, skattelette og ekstra barnetrygd. Han undersøker om tiltakene har har virket, og konkluderer at tiltakssonen har virket positivt i så måte. Mens Pedersens kapittel handler om insentiver initiert av myndighetene, går Ingvild Storvoll i kapittelet som følger (Nye tider – nye fortellinger. Om gutten som gjorde seg selv til nordlending og sitt talent til levebrød, kap. 16) nært inn på en person som ikke bare har valgt å bli i Nord-Norge, men som også har knyttet sin identitet til landsdelen. Muligens er dette en forutsetning for at folk skal velge å bli værende og gro fast i nord. Hun forteller historien om en person sørfra som har satset innen den nye kulturnæringen ved at han har klart å skaffe seg et levebrød av sin kunst. Han framstår som en moderne nordlending hvor identiteten ikke er forankret i tradisjon, men i dagsaktuelle utfordringer og muligheter. Kulturnæring er også temaet i Carina Olufsens kapittel 17, Nord-Norge på ræk? Lokal kulturell og økonomisk nyforankring. Hun tar her fatt i et sosiologisk perspektiv som viser til hvordan økonomisk virksomhet springer ut av lokale betingelser og lever i et samspill med sine nære omgivelser. Hun drøfter forutsetningen for at denne ikke skal bli borte, men gi grobunn for innovasjon og utvikling i landsdelen. Utfordringen består i å vedlikeholde denne forankringen under betingelser som er i stadig endring. Dette krever også nye tilpasninger, som Ragnvald Storvoll og Marit Espenes er opptatt av i kapittel 18: Med jobben på flyttelasset. Her er temaet «stedsuavhengig arbeid» som en nyskapning i arbeidslivet, og hvordan informasjonsteknologi har gjort
det mulig å ha jobb ett sted og være bosatt et annet. Forfatterne mener dette konseptet kan være med på å rekruttere og beholde kompetanse i Nord-Norge i framtiden, også i mer grissgrendte strøk. Kompetanse og innovasjon er også innholdet i Lene Foss’ kapittel 19, Praktisk entreprenørskapsutdanning i nord – veien å gå. På tross av de nye utsiktene innen olje- og gassvirksomhet, eller kanskje nettopp derfor, er det helt nødvendig at det skjer nyskaping og innovasjon i landsdelen. Det må skapes nye bedrifter som både forutsetter og utvikler høy faglig kompetanse i Nord-Norge. Men dette krever planmessig satsing også innenfor høyere utdanning. Foss redegjør for hvordan dette kan gjøres med å fokusere på entreprenørskapsutdanningen ved Universitetet i Tromsø.
Del V. En politikk for kysten
Fiskeriene har vært, og vil trolig alltid være en hjørnestein i nordnorsk næringsliv og bosettingsstruktur. Men dette forutsetter blant annet at en er i stand til å sikre rekrutteringen til fiskeryrket. I kapittel 20, Farvel til fiskeren? Om frafall og rekruttering til fiske, drøfter Jahn Petter Johnsen, Jostein Vik og Signe A. Sønvisen hvordan en tiltakende lukking av adgangen til de store fiskeriene har bidratt til svekket rekruttering og til en nedgang i antall fiskere. Spørsmålet de er opptatt av er om fiskere har blitt skjøvet ut av yrket eller om de har funnet andre grunner til å forlate fiskeriene. De argumenterer for at den marine næringspolitikk må ta samfunnsutviklinga med i betraktning når en skal forstå endringsprosesser i kystnæringer og samfunn. Råfiskloven har vært en bærebjelke for fiskerinæringen og er av gode grunner blitt omtalt som fiskernes grunnlov. Spørsmålet Gunnar Grytås stiller i kapittel 21, Råfisklova – tid for tale ved grava?, er om dette også vil være tilfelle i framtida. Han mener spørsmålet er
mer aktuelt enn noen sinne. Vil fiskerne gjennom sine salgslag fortsatt få lov til å bestemme minsteprisen på egen fangst? Råfiskloven kom som følge av den krisen som herjet kysten på slutten av 1920og 30 tallet. Nå er det igjen krisetider, om ikke enn så lenge langs kysten i Nord-Norge, så i hvert fall ute i Europa. Fiskerinæringens forhold til Europa er et tema for Peter Ørebech i kapittel 22: Fiskeri under EØS (1992–2012) i lys av Europautredningen (NOU 2012: 2). En «Tonypandy» i norsk forkledning?. Ørebech gjennomgår Europautredningens (NOU 2012: 2, Utenfor og Innenfor: Norges avtaler med EU) som konkluderer med at Norge har begrensede fordeler av EØS. På tross av EØS-avtalens store betydning, finner han at utredningens fiskerianalyse er mangelfull fra et faglig synspunkt. I det påfølgende kapittel (kap. 23) spør Torbjørn Trondsen: Har kystsamfunnene noen fremtid? Han påpeker at fiskerinæringens betydning for kystens lokalsamfunn er blitt svekket med årene. I følge Trondsen skyldes ikke dette mangel på fiskeressurser, men fordelingen av kvoterettigheter. For at denne negative utviklingen skal kunne bli snudd, må det institusjonelle endringer til. Kvoter må etter Trondsens oppfatning i større grad knyttes til lokale initiativ for verdiskapning. Hvordan fiskerinæringen har redusert sin rolle som bærebjelke for kysten illustreres også i kapittel 24, Lys i husan? Fisk og petroleum som modernitetsbærere i nord, som er skrevet i fellesskap av Petter Holm, Katrine Tveiterås, og Bjørn-Petter Finstad og Edgar Henriksen. De er særlig opptatt av hva skiftet fra fisk til olje vil kunne bety for landsdelen. Dette spørsmålet drøftes gjennom en sammenlikning av de to sentrale moderniseringsprosjekter i nyere tid, filetindustrien som ble bygd opp etter 1945, samt petroleumsindustriens ekspansjon nordover. Mens filetindustrien ble etablert på grunnlag i en eksisterende næring og utfra lokale behov, er det andre og mer nasjonale og statsfinansielle interesser som dominerer i
for eksempel Snøhvit-utbyggingen. De hevder at mens filetindustrien ble preget av landsdelen den var ment å skulle fornye, vil petroleumsnæringen forme Nord-Norge i sitt bilde.
Del VI. Kulturnæring, modernitet og brukerkonflikt
I kapittel 25, Kulturlandskap i endring. Om å forvalte beitelandsskap utan saueskit, er Anniken Førde og Tone Magnussen opptatt av konflikten mellom det tradisjonelle, åpne og velskjøttede beitelandsskapet som er i ferd med å bli borte i Nord-Norge, men som mange vil beholde, samtidig som de vil unngå ulempene ved å ha sauebuskapen gående fritt omkring. Her synes det første å være avhengig av det andre. Sauene har gjort en jobb som andre eventuelt må gjøre om kulturlandskapet skal ivaretas. Forfatterne diskuterer hvordan denne konflikten kan løses. Sammenhengen mellom to tilsynelatende gjensidig avhengige betingelser er også tema for Asle Høgmo og Astri Dankertsen. Deres kapittel Samisk arbeid og samisk kultur – fra tradisjon til modernitet, utgjør nummer 26 i dette bindet. De beskriver her hvordan samiske næringsaktiviteter har bidratt til å etablere en kulturell symbolverden som har danner grunnlag for identitet og verdsetting, og som i neste omgang har ført til framvekst av en moderne samisk kultursektor og et globalisert samisk selv uavhengig av norsk påvirkning. Som Høgmo og Dankertsen er Jan Åge Riseth opptatt av reindriften i Nord-Norge som en gammel samisk livsform og kulturbærer. I kapittel 27, Reindrifta i Nord-Norge. Fra vikeplikt til bærekraft? diskuterer han hvordan næringen er blitt underlagt nasjonalstatens styringssystemer og hvordan den tradisjonelt har måttet vike for annen næringsutvikling. Slike konflikter har ikke blitt borte med årene, snarere tvert om. For bedre å forstå reindriftens situasjon
og utfordringer i en tid hvor økologi og bærekraftig utvikling gis politisk prioritet gjelder det etter Riseths mening å anlegge et innenfra-perspektiv på næringen, det vil si å forstå den på næringsutøvernes egne premisser. Dette temaet følges opp i Ivar Bjørklunds kapittel 28, Gruvedrift og reindrift – om nordområdesatsing, folkerett og trojanske hester i Sápmi. Igjen synes det som om reindriften må vike plass, i dette tilfellet for en ekspanderende mineralutvinningsindustri som vokser seg inn på tradisjonelle beiteområder. Dette skjer paradoksalt i en situasjon hvor nasjonal og internasjonal lovgivning er ment å gi reindriften beskyttelse mot inngrep og at Finnmarkseiendommen er etablert for å påse at denne lovgivningen følges opp i praksis.
Konsekvensen i følge Bjørklund er at reindriftens interesser settes på sidelinjen.
Del VII. Nordnorske fremtidsbilder
I denne delen føres en samlet diskusjon av det som har vært gjennomgangstemaet i alle tre bind – hvor går Nord-Norge? Hva sier de mange bidragene om i hvilken retning landsdelen utvikles? I kapittel 29, med tittelen På sporet av Nord-Norge, drøfter Svein Jentoft tesen om at Nord-Norge som identitetsregion er ved å forvitre i folks bevissthet, i medias behandling av landsdelen og i det politiske miljø. Jentoft er opptatt hvor Nord-Norge finnes, hvor en må lete for å finne landsdelens særpreg og integrerende mekanismer. Han peker også på tiltak som bør settes inn om Nord-Norge skal fungere som identifiseringspunkt for landsdelens innbyggere, og for at de i større grad skal kunne få kontroll over egen utvikling. Under tittelen Kongens beklagelse er Jens-Ivar Nergård i kapittel 30 opptatt av revitalisering av samisk kultur i kjølvannet av Kongen Haralds berømte tale i Sametinget i 1997. Nergård tar for seg hovedlinjene i fornorskningspolitikken,
utdanningssystemets manglende formidling av samisk tradisjon og dets mangel på respekt for denne tradisjonen. Han diskuterer hva samisk revitalisering innebærer og hvilke framtidsutsikter og utfordringer den samiske tradisjonen har. I kapittel 31, Nord-Norge år 2038. Rapport fra framtiden, fabulerer Kjell Arne Røvik over alternative framtidsbilder bygd på realistiske framskrivinger av trender i samtiden. Det ene scenariet er positivt og handler blant annet om kunnskapsbasert utnyttelse av naturressurser, betydelig befolkningsvekst – og et Nord-Norge som om 25 år er motoren i nasjonens økonomi. Det andre er pessimistisk og forutser at landsdelen går inn i en tid med flere mulige tilbakeslag – både næringsmessig, politisk, kulturelt og befolkningsmessig. Røvik peker på de politiske valg som kan lede fram til begge scenarioene. I sin epilog, som har tittelen «Ta vare på de gode forskjellene!, diskuterer vår nestor i nordnorsk og norsk samfunnsforskning, Ottar Brox, viktigheten av at Nord-Norge-politikken rettes inn mot det som tradisjonelt har vært, og i framtiden vil være, landsdelens spesielle fortrinn, og som har gjort at folk har funnet det attraktivt å bo her. Dette er framfor alt kort avstand og lett adgang til å kunne høste av den rike naturen her nord. Han er i denne forbindelse særlig opptatt av fiskeressursene og at folk på kysten må sikres rettigheter som setter dem i stand til å utnytte dem. Han mener at den statlige politikken til nå har gjort dette stadig vanskeligere og at den har noe av skylden for at folk forlater Nord-Norge.
Denne boka handler om det politiske Nord-Norge. Forfatterne tegner et bilde av en region med klare politiske særtrekk. Det går lett politikk i saker i nord, motsetningene blir gjerne skarpe og temperaturen høy. Oppmerksomheten rettes mot to grunnleggende konfliktlinjer i nordnorsk politikk. Den ene handler om hvordan landsdelens naturressurser skal utnyttes og forvaltes, den andre om etniske relasjoner – særlig forholdet mellom nordmenn og samer. Det er, historisk sett, langs disse linjene at de fleste politiske konflikter og de skarpeste motsetninger oppstår nordpå. I løpet av de nærmeste tiårene vil utnyttelse av naturressurser i og utenfor Nord-Norge (fisk, olje, gass og mineraler) være en svært viktig forutsetning for nasjonens fortsatte vekst og velstand. Men det er også en strategi som treffer midt i landsdelens politiske nervesystem, og vil kunne utløse omfattende mobilisering og politiske konflikter. Nord-Norge beskrives som et politiske minelagt terreng. I boka risses det opp flere detaljerte kart over dette terrenget. Det er nødvendig kunnskap, blant annet for myndigheter, medier, bedrifter, konsulenter og forskere som skal operere i landsdelen de nærmeste årene.
ISBN 978-82-8104-224-7
www.orkana.no
