Hjørdis og Erwin. Fra verdensrevolusjonens Hønefoss til borgerkrigens Barcelona

Elisabeth Vislie

HJØRDIS OG ERWIN

Fra verdensrevolusjonens Hønefoss til borgerkrigens Barcelona

Elisabeth Vislie

Hjørdis og Erwin

Fra verdensrevolusjonens Hønefoss til borgerkrigens Barcelona

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord Utgivelsen er støttet av Norsk kulturfond

Forsidebilde: Faksimile fra Ringerikes Blad, 8. august 1936

Forfatterportrett: Magnus Lervold

Design: Design Baltic Trykk: Dardedze holografija

© Orkana 2025

Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN: 978-82-8104-659-7

www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD

FORORD

I 1935 kom den russiske revolusjonskjemperen Lev Trotskij til Norge som asylsøker. Ett år senere brøt den spanske borgerkrigen ut. I skjæringspunktet mellom disse to hendelsene møttes to unge mennesker som forelsket seg i hverandre; den glødende trotskisten Erwin Wolf (33) og den rastløse unge bokhandleren Hjørdis Knudsen fra Hønefoss (23). Han kom til Norge for å arbeide som sekretæren til Trotskij, hun var datter av redaktør Konrad Knudsen, som åpnet familiens hjem for Trotskij og ektefelle. Dermed var dramaet med Hjørdis og Erwin satt.

De var et forelsket par, men fra hver sin verden, og måtte kjempe for å finne et felles ståsted i en utfordrende tid. Paret reiste etter hvert til Spania, der ble de delaktige i et spill med forgreninger til Moskvaprosessene og Mexico, men som først og fremst foregikk i Barcelonas trange gater mens borgerkrigen raste.

De voldsomme opplevelsene til Hjørdis og Erwin begynte å rulle rundt i hodet mitt etter at jeg hadde lest den dyptpløyende boken Trotskij i Norge av Oddvar Høidal (2009). Han sneier innom dette unge paret og noe av det de ble utsatt for, et drama så nådeløst at jeg ikke fikk det de gjennomlevde, ut av tankene. Her måtte det da ligge en spennende historie som ennå ikke var utforsket? Dessuten ga denne historien en annen inngang til den spanske borgerkrigen enn den vi vanligvis leser om, og som jeg selv har skrevet

om i boken Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen (2016). Jeg følte meg personlig utfordret til å dykke dypere inn i dette ukjente dramaet.

Historier fra den spanske borgerkrigen er her i Norge stort sett fortalt som en sort-hvit fortelling med helter og kjeltringer, der heltene kjempet mot fascistene, naturlig nok. Mange var de nordmenn som dro til Spania og kjempet på heltenes side. Unge menn som deltok i de internasjonale brigadene, det var leger og sykepleiere som arbeidet på feltsykehus, andre opprettet barnehjem og hjalp foreldreløse barn, mens journalister som Gerda Grepp og Lise Lindbæk kjempet både med sin penn og sin politiske overbevisning. Felles for dem alle var mellomkrigstidens altoverskyggende kamp mot fascismen, kampen mot Hitler, mot Mussolini, mot Franco, mens deres motstander Stalin, som sto på den spanske republikkens side, fikk helterollen i dette maktspillet, men hadde sin egen agenda. Maktpersonen Stalin, som nettopp sto i ledelsen for å bidra til å redde verden fra fascismen, ble for mange antifascister deres verste fiende, fordi de kalte seg trotskister. Stalin hatet Trotskij, han hatet hans sekretær Erwin – og med det hatet han også Hjørdis Knudsen, som ble sett på som en trotskist i denne sammenheng.

Historien om Hjørdis og Erwin utspiller seg den andre krigssommeren i en borgerkrig med flere lag og mange fasetter. Først og fremst er dette en tragisk historie, en kamp mellom de ulike fraksjoner på venstresiden, et drama som skulle utvikle seg til en grusom menneskejakt, der Hjørdis og Erwin var utpekt som trofeer.

Deres historie fra borgerkrigen i Spania går rett inn i storpolitikken i mellomkrigstiden og foregår i det samme universet som

George Orwell skrev om i sin ikoniske bok, Hyllest til Katalonia (1938) og den prisbelønte filmen av Ken Loach, Land og Frihet (1995). To kjempende parter på samme side som begynte å krige mot hverandre, fordi de var uenige om hvordan deres felles mål skulle nås. Hjørdis og Erwin havnet midt i den dype ideologiske konflikten som utspant seg mellom trotskistene og kommunistene. Deres historie gir et direkte inntrykk fra Stalins forfølgelser av trotskistene i Barcelona, av mange kalt den fjerde Moskvaprosessen.

Mye er skrevet om tiden Trotskij oppholdt seg i Norge, det meste av materialet er kjent fra før. Hans enorme arkiv på Harvard University har vært en av mine kilder. Utallige er de som har søkt der før meg. Kjent og benyttet, til tross, Trotskij har sin plass i denne historien, ikke minst fordi Hjørdis Knudsen spiller en viktig rolle i spillet rundt Trotskij.

Jeg setter søkelyset på det helt spesielle vennskapet som utviklet seg mellom Hjørdis Knudsens familie og Lev og Natalia Trotskij. Asylparet flyttet inn hos familien Knudsen på gården Wexhall utenfor Hønefoss og bodde der som familiens gjester i 14 måneder. Denne boken gir dermed nye dimensjoner til fortellingen om Hjørdis Knudsen og hennes familie og deres vennskap med Trotskij-paret.

Familien på gården Wexhall havnet midt i oppstyret rundt den russiske asylanten og opplevde at livet aldri ble det samme etter at Trotskij og hans ektefelle Natalia flyttet inn hos dem.

Denne historien kunne ikke ha blitt skrevet uten at jeg fant mye nytt materiale. I Amsterdam ligger arkivet The International Institute of Social History, og der sporet jeg etter hvert opp at det kunne ligge ett brev fra Hjørdis Knudsen til Erwin Wolf. Da jeg kom dit, viste det seg at det ikke bare var ett brev, men en hel arkivboks med brev. Jeg fant dem i samlingen til en kjent trotskist, belgieren Georges Vereeken. Papirene hadde vært forsvunnet i mange år, de var kommet til rette først i 1968, og hvor de hadde befunnet seg mellom 1937 og 1968, er et uløst mysterium. Her fant jeg også ny informasjon fra Trotskijs tid i Norge: tre arkivbokser med Erwin Wolfs papirer, to var åpnet tidligere, den tredje hadde ikke vært åpnet før. Plutselig satt jeg med mye av Erwin Wolfs livshistorie foran meg. I den tredje fant jeg korrespondanse mellom Hjørdis og Erwin fra årene 1936 og 1937, og i den blomstret kjærligheten.

Jeg hadde få kilder da jeg begynte på dette arbeidet, fra familien Knudsen fantes det intet, det var nysgjerrigheten som drev meg, men funnet i Amsterdam hjalp meg videre, og ga meg nøkler til videre søk, til Riksarkivet og Jødisk Museum i Oslo.

For en historie det viste seg å være – med forgreninger inn i vår egen tid.

JAGET VILT

Barcelona august 1937

Underkjolen må ha føltes som et trekkspill rundt kroppen, som et tvangsplagg hun ikke kunne komme ut av, like våt, klam og tett som byen selv. Svettedråper som rant fra håret, ned i nakken, ned over ryggen, rant i strie strømmer mot ørene, inn i øregangene og nedover halsen og til brystet, før underkjolen absorberte dem, som skapte denne følelsen av å ha på seg en rustning. Hjertet må ha hamret, mens pusten må ha føltes som elektriske støt når hun husket å puste.

I middelhavsbyen Barcelona er august årets varmeste måned, luftfuktigheten er som høyest. Det er sol som steker ubarmhjertig i timevis, og i krigens Barcelona i 1937 boblet det av sterke lukter, av råtnende grønnsaker, bedervet kjøtt, en sterk odør av kloakk som rant i gatene, og en umiskjennelig stank av uraffinert krigsolje som rev i neseborene. Samtidig en ubehagelig følelse som fulgte henne. Følelsen av at det hele tiden var noen like bak henne. Som holdt henne under oppsyn gjennom gatene, stoppet når hun stoppet, ventet når hun gikk inn i fengsler eller politistasjoner for å spørre etter kjæresten. Ikke at Hjørdis Knudsen var spesielt lettskremt av natur, og så langt ifra et persilleblad. Var hun ikke blitt kalt den modige dame i spaltene i Arbeiderbladet i fjor? Det syntes lenge siden. Tryggheten i Norge var uendelig langt borte. Her i byen lå

det sovjetrussiske hemmelige politiet på lur, det var ikke til å spøke med. Nå fikk hun oppleve hva redsel var.

Kanskje kvernet ordene til kjæresten i hodet hennes; at hun var en tøff jente som tålte mye, ord som kunne gi henne styrke der hun gikk gatelangs, gi henne styrke til å tåle det hun gikk igjennom, og at hun måtte fortsette letingen, til tross for at hun var så redd. Men i disse dagene hadde hun virkelig fått føle hva det innebar å være på den «gale» siden i en krig, å være en av dem som ble jaktet på, en av dem som Stalin ville ta livet av.

Barcelona var blitt et galehus.

For andre gang hadde de vært i pensjonatværelset hun delte med kjæresten. Til alt hell var hun gått ut rett før de kom, de var der bare et kvarter etter. På nytt hadde de rotet rundt i alle papirer, endevendt skuffer og skap, sengetøy, på jakt etter informasjon. Tatt med seg alt de mente var mistenkelig.

Første gang kom de like etter at hun hadde dratt ut for å lete. Nå hadde hun unnsluppet NKVD, den hemmelige sovjetiske politistyrken, for andre gang. Bare tilfeldigheter og en god porsjon flaks gjorde at hun sto der hun sto. At hun ikke var kastet i ormegården sammen med alle de andre.

Hun var redd, ikke bare redd for sin egen del, men redd for hva som kunne ha skjedd med kjæresten. Fordi han ikke var kommet tilbake som avtalt. De hadde en avtale om det, å møtes klokken fem på ettermiddagen. Men han dukket ikke opp, og timene gikk. Etter å ha ventet til klokken 11 på kvelden, gikk hun ut, og til det norske konsulatet, der hun ble over natten. Men hun klarte ikke å holde seg i ro, hun måtte ut, måtte lete, få greie på hva som hadde skjedd.

Dagen etter var hun gått til det tsjekkiske konsulatet, kjæresten var fra Tsjekkoslovakia. Men samtalen der var nedslående, de kunne ikke gjøre noe. Det var krig, borgerkrig i Spania, og andre lands legasjoner hadde små muligheter til å bedrive undersøkelser i en kaotisk by, ble hun fortalt. At han var jøde, gjorde det vel ikke enklere. Hun var gått tilbake til pensjonatet for å legge en plan. Bestemte seg for å lete i byens fengsler. Men det skulle bli begynnelsen på et nytt drama. Barcelona er en stor by, det tar tid å lete seg frem. Men hun gjorde det likevel, hadde bestemt seg for ikke å gi opp. Viljen til å finne ut hvor kjæresten kunne være, drev henne fremover. Hun trosset farene og sin egen redsel. Begynte å gå.

Over åpne plasser og i de uendelige lange avenidaene over lyskryss og inn i klaustrofobiske trange gater denne byen har så mange av. Hun var gått nedover og oppover gater med asfalt, brostein, grus og sand, lett seg frem i ukjente deler av byen. Gått og gått, grått og grått på jakt etter kjæresten.

Igjen ante hun at hun var forfulgt, hørte lyden av sko som klapret mot brosteinen, pustet noen henne i nakken? Hun gikk stadig fortere, den eneste redningen var det norske konsulatet. Og mens hun hev etter pusten, utslitt og på grensen til på kokepunktet, nærmet hun seg konsulatet og norsk territorium. Hun smatt inn den tykke eiketredøren der konsulatet holdt til, hev etter pusten, kjente hvordan kroppen skalv. Men hun var inne, hun var trygg, reddet. Enn så lenge.

DAGEN SOM SKULLE

ENDRE ALT

En taxi stopper opp

Hønefoss 18. juni 1935

Østlandet lå badet i sol etter dager med regn. Grå skyer og tåke hadde hengt tungt og ubevegelig over åsene i lange tider. Regnet hadde strømmet i så store mengder at veier var blitt ødelagt og elver var gått over sine bredder. Men tirsdag 18. juni 1935 våknet

Bokhandelen til Hjørdis lå sentralt i Storgaten i Hønefoss. (Foto: Adolf Johansen / Buskerud fylkesmuseum)

folk til en vindstille, varm og solfylt morgen med en høy, klar og blå himmel. En lang, lys sommerdag lå og ventet.

I en bokhandel i Hønefoss gikk Hjørdis Knudsen, 23 år gammel, rundt og ryddet i hyllene mens hun lengtet ut i verden. Butikken var hennes egen, hun hadde drevet den i to år. Hun hadde begynt i det små, mens hun sakte, men sikkert hadde økt varelageret. Selv om bøkene dannet grunnlaget for butikken, hadde hun etter hvert tatt inn flere og moderne varer, som smykker, sminke, gaveartikler. Butikken vokste, og Hjørdis var stolt av butikken, stolt over det hun hadde fått til. Likevel følte hun at det ikke var nok, hun var utålmodig, hun lengtet etter noe annet enn livet hun levde i Hønefoss. Bakenfor Ringeriksåsene lå det jo en stor og spennende verden med utallige muligheter, som hun ønsket å bli en del av. Å drive en butikk på Hønefoss ville aldri føre henne dit hun ønsket seg, hun forstod det, men det å ha ansvar, tjene penger, kunne være en geskjeft hun tok med seg på veien mot målet, som ga henne erfaring til å komme seg videre.

Hjørdis var født i Chicago i USA, der hun bodde til hun var åtte år. Hun hadde sett en annen verden, selv om hun bare var en liten jente da hun kom tilbake til Norge. Men barndommen kan ha gitt henne impulser og bidratt til denne utferdstrangen som alltid lå der, som en rastløs følelse som aldri ga henne ro.

Hjørdis hadde ønsket seg bort så lenge hun kunne huske. Tross alt, hun visste at hun hadde mange muligheter, det var bare å ta de riktige stegene. Hun hadde fått alle muligheter til utdannelse, hun hadde tatt eksamen artium og handelsskole og hadde fått handelsbrev. Ansvaret for bokhandelen med det litt underlige navnet, Kultus, var i hennes gode hender.

Hjørdis Knudsen var en moderne kvinne av 1930-tallet, hun levde i en tid da mange dyktige kvinner ikke fikk oppfylt sine drømmer om en yrkeskarriere. Det var ikke tilfelle med Hjørdis. Som leder av en forretning i ekspansjon var hun vant til å ta avgjørelser, vant til ansvar, slik en forretningsleder må og skal. Ansvaret syntes på henne, hun var trygg på seg selv, visste hva hun ville, slik god utdannelse og ledererfaring fører med seg. Senere skal Hjørdis drømme om å arbeide i utenrikstjenesten, aller helst i London, byen hun så gjerne ville reise til. Hønefoss var i hvert fall altfor liten for henne. Hønefoss og livet hun levde der, kjedet henne. «La meg slippe denne byen for alltid», som hun skrev i et brev året etter.

Hva hun etter hvert skulle bli dratt inn i, var selvfølgelig ennå helt ukjent for henne, at hennes egenskaper skal bidra til å lede henne ut i en helt annerledes og urolig verden enn den hun gikk rundt i butikken sin og dagdrømte om. Tiden hun levde i, var dessuten urolig, men kanskje var utferdstrangen hennes sterkere enn bekymringene for hvordan verden der ute utviklet seg? Et stadig mer nazifisert Tyskland og jødehatet, Mussolini som herjet både i eget land og i Etiopia, mens landet lengst syd i Europa, Spania, var på randen av borgerkrig etter flere års uro.

Selv om hun kjedet seg og lengtet ut, var Hjørdis langt fra en ung kvinne bare full av lengsler og drømmer. Hun var oppvokst i arbeiderbevegelsen, oppvokst med partiets barnelag og partiets foreninger. I Drammen bemerket hun seg tidlig som medlem av barnelaget «Kyrre», der hun som 11-åring ble valgt til redaksjonssekretær i barnelagets nye, håndskrevne avis, «Raketten», slik det står i en notis i avisen Fremtiden. Hun lærte å spille piano, og hun

ble så dyktig at hun etter hvert skulle underholde på møter i arbeiderbevegelsen. Hjørdis ble dermed vant til å opptre i møte med et ukjent publikum, konsentrere seg når det gjaldt, og å ta frem det beste i seg mens fingrene fløy over tangentene. Hjørdis lærte seg disiplin, det var en egenskap som kom godt med som butikksjef.

Ville disse egenskapene komme til nytte i den drømmeverdenen hun ønsket seg, en verden som var realistisk nok, nemlig å arbeide for Norges interesser i utlandet? Hjørdis var oppvokst med en far som var både redaktør i en arbeiderpartiavis og fylkessekretær i partiet, med en mor som også engasjerte seg i partiet, og en bror som drev idrett i Arbeidernes Idrettslag. Arbeiderbevegelsen var ryggraden i familiens liv.

Selv hadde hun bokhandelen, der fikk hun brukt alt hun hadde lært på skolebenken. I Kultus, der hun solgte bøker, magasiner og skrivesaker, og en mengde kortevarer, som gaveartikler, smykker og leker. Bøkene var imidlertid hennes viktigste vare, hun solgte bøker bare fra arbeiderbevegelsens eget forlag, Tiden Norsk Forlag. Det var et marked for arbeiderlitteratur i Hønefoss. Den lille byen ved den store fossen var en betydelig industriby, der tømmer ble fløtet i det viktige fossefallet, og der det ble foredlet trelast og produsert papir på lokale fabrikker. Arbeiderpartiet hadde alltid stått sterkt her, som en følge av alle arbeidsplassene, både industriarbeidere og skogsarbeidere.

Siden 1933 hadde Hjørdis og Kultus sørget for at arbeiderklassen fikk mulighet til å kjøpe god litteratur som var stilet til dem. Arbeiderpartiet hadde mange visjoner for det samfunnet det strevde for å realisere. På 1930-tallet var det et mål å etablere så mye som mulig i sitt navn, skape sin egen identitet, sin egen arbeiderkultur, ikke

bare i idretts- eller fagbevegelse, men også i kunsten, musikken og litteraturen. Et eget forlag var en del av den planen.

Antakelig var det nettopp arbeiderbevegelsens sterke stilling i Hønefoss, samt ønsket om å styrke arbeiderkulturen, som førte til at Kultus ble startet det samme året som forlaget Tiden ble grunnlagt i hovedstaden. Dermed hadde Kultus og Tiden gjensidig nytte av hverandre fra dag én. «Vær venlig, husk Kultus», som det sto i avisannonsene da butikken åpnet sine dører for første gang 4. november 1933. Nå hadde butikken flyttet fra en mer anonym adresse i byen og til det aller mest sentrale stedet, Storgaten 8, et godt synlig plassert lokale. En ny og mer sentral adresse var nok et bevis på at Hjørdis drev butikken godt. Derfra kunne Hjørdis se rett ut på byens hovedgate, samtidig var hun i nærheten av sin fars arbeidsplass, avisen Fremtidens lokalkontor på Hønefoss, som holdt til i etasjen over.

Konrad Knudsen var en av byens kjente menn, slik han også var i herredskommunen Norderhov, ja i hele Buskerud fylke, for den saks skyld. Som redaktør og daglig leder av lokalaviskontoret var han en kjent og respektert politiker i Buskerud Arbeiderparti. En travel mann, støtt på farten for partiet for å informere og holde foredrag, datteren hadde ofte vært med ham, noe som må ha bidratt til at hun var blitt en bevisst ung kvinne. Nå var de begge til stede her, far og datter, med hver sin travle virksomhet, midt i byens sentrum. Sammen dannet de et lite arbeiderbevegelsens knutepunkt i sentrum av Hønefoss.

Arbeiderbevegelsen var inne i en god utvikling. I 1935 hadde Arbeiderpartiet fått regjeringsmakt, ikke at det var første gang, men

den første arbeiderregjeringen, alltid omtalt som Hornsrud-regjeringen, satt bare i 18 dager. Den nåværende regjeringen markerte et tidsskifte i politikken, selv om partiet måtte inngå et forlik med det borgerlige Bondepartiet. Men partiet uttrykte tilfredshet og mente at det nå loset samfunnsskuta på stødig kurs fremover, slik man kan lese i partiets årsberetning for 1935, og det kommende valget året etter, hadde Arbeiderpartiet bestemt seg for å vinne, og Konrad Knudsen ville inn på Stortinget.

Hun småryddet i den stadig like stille butikken. Det var ikke uvanlig at det kom færre kunder på en solskinnsdag, mange var de som hadde mer lyst til å nyte solen ved en av Tyrifjordens strender i stedet for å handle. Mens dagen skred langsomt mot ettermiddag, kunne den unge butikksjefen løfte blikket mot vinduet og glede seg. Snart kunne hun stenge bokhandelen og gå ut i sommerdagen. Kanskje speilte hun seg i den store glassflaten i vinduet ut mot torget, der hun kunne se seg selv; middels høy, slank, med rene ansiktstrekk. Hun så vennlig og åpen ut, vakker, men bestemt. Håret var velstelt og kortklippet, mørkt og med sideskill, hun fulgte åpenbart moten. Hva ville man sagt om henne, den gang; en pen ung dame med bein i nesa?

En taxi stanset rett utenfor butikken, en Oslo-taxi, med nummer 5424. Sjåføren stoppet motoren, gikk ut og holdt dørene opp for passasjerene, som kom ut en etter en, de strakk på bena, myste mot den skarpe solen. En anonym liten mann i femtiårene, med grått hår og briller kom ut først, deretter en kvinne på samme alder,

tydeligvis hans kone, hun mindre enn ham, og med sirlig oppsatt hår, begynnende grått. Begge så slitne ut. Så hoppet det ut to unge menn, mens sistemann, en litt eldre kar, krøp møysommelig ut.

Var det ikke farens gode partivenn og pressekollega, Olav Scheflo, som kom ut av den samme drosjen som de fire ukjente? Olav

Scheflo var en kjent mann i Arbeiderpartiet, nå var han redaktør i avisen Sørlandet i Kristiansand. Han var sterkt plaget av reumatisme, det var tungt for ham å komme seg ut av bilen etter den lange reisen fra hovedstaden. Turen tok mer enn to timer hvis man kjørte direkte fra Oslo til Hønefoss, men veiene var svingete og bakkene bratte, og taxien hadde stoppet flere ganger underveis. Passasjerene hadde så gjerne villet se utsikten fra toppen av Sollihøgda, deretter beundre den blågrønne Tyrifjorden langt der nede, så ta en pause på Sundvolden, der de hadde spist lunsj. Formiddagen var gått med, og derfor hadde journalistene som hadde ligget på hjul etter dem, etter hvert mistet følget av syne.

Etter at Scheflo var kommet seg ut av bilen og fått strukket på seg, gikk han inn ved siden av butikken og opp trappen til avisen

Fremtidens lokalkontor, men han kom fort tilbake, redaktøren var tydeligvis ikke på kontoret. Etter noen korte minutter satte følget seg i bilen og kjørte videre. Hjørdis så bilen forsvinne videre i Storgaten og visste ikke at hun var blitt vitne til et historisk øyeblikk. Verdensrevolusjonens far, Lev Trotskij, og hans ektefelle, Natalia, var kommet til Norge som asylsøkere. At det vakte oppmerksomhet, var bare forbokstaven. Det blåste opp til storm i både politikken og pressen.

Det hadde vært mye frem og tilbake før Trotskij fikk innreise til Norge. Det var arbeiderpartiregjeringen med justisminister

Trygve Lie i spissen som til slutt hadde sagt ja av humanitære grunner til å ta imot Lev Trotskij. Av veldig mange ble Trotskij omtalt som en terrorist og en ytterst farlig mann. Ingen andre land ville ta imot ham, men han var syk, han var sliten, og han trengte å puste ut etter mange år på flukt. I Norge hadde han dessuten noen få, men gode støttespillere som tok varmt imot ham. En av dem var faren til Hjørdis, en humanist som mente at alle mennesker har rett til asyl. Det handlet om menneskerettigheter, sa Konrad Knudsen. Derfor var faren til Hjørdis en av Trotskijs støttespillere, som sammen med partifellene Olav Scheflo og Håkon Meyer hadde bidratt til at den verdensberømte flyktningen fikk asyl i Norge. Det skulle bli en komplisert avgjørelse. Saken skulle bli en av de vanskeligste sakene regjeringen Nygaardsvold håndterte.

I juni 1935 kom den russiske revolusjonskjemperen Lev Trotskij sammen med ektefelle, Natalia, som asylsøkere til Norge. De fikk husly hos familien Knudsen i Heradsbygda utenfor Hønefoss.

Noen måneder senere banket Erwin Wolf på døren, han var engasjert som sekretær for Trotskij og en glødende trotskist. Der møtte han familiens datter, Hjørdis, og de to ble hodestups forelsket. Det ble starten på et drama som kulminerte med en jakt på liv og død i Barcelonas gater.

Å involvere seg i den spanske borgerkrigens farlige verden ble en fatal beslutning for det unge paret. I middelhavsbyen ventet Stalins agenter, med ordre om å drepe alle Trotskijs meningsfeller i Barcelona. Det inkluderte Hjørdis og Erwin, som kjempet for å overleve i et intrikat spill der én vant og én tapte.

Elisabeth Vislie er journalist og forfatter. Hun har skrevet flere bøker, blant annet Den røde rederdatteren – Rachel Grepp, en biografi, Orkana 2021.