Håndbok for en giftfri barndom by Orkana

Anne Lagerqvist

Christine Ribbing

Karin Wallis

Håndbok

for en giftfri barndom

HÅNDBOK FOR EN GIFTFRI BARNDOM

ANNE LAGERQVIST, CHRISTINE RIBBING OG KARIN WALLIS

ORIGINAL TITTEL: HANDLA RÄTT FÖR EN GIFTFRI BARNDOM

UTGITT FØRSTE GANG AV LUX PUBLICA, SVERIGE

UTGITT ETTER AVTALE MED LUX PUBLICA

THEODOR JIKANDER: REDAKSJON OG FORMGIVNING

CHRISTOFFER PETTERSSON: ILLUSTRASJONER

STELLAN HERNER: OMSLAGSFOTO

OVERSATT OG TILRETTELAGT FOR NORSKE FORHOLD AV ANJA BRINCHMANN OG BENDIK BRINCHMANN

SATS OG REPRO: DESIGNBALTIC.COM

TRYKK: JELGAVAS TIPOGRAFIJA

ISBN 978 - 82 - 8104 - 260 - 5

WWW.ORKANA.NO post @ orkana.no

FAKTA OM DE KJEMIKALIENE DU GJERNE VIL UNNGÅ

HVORDAN DU BØR

NÅR DU SKAL

FORKORTELSER

BPA Bisfenol A har fått mye oppmerksomhet den senere tiden på grunn av forekomsten i plast og dets hormonforstyrrende egenskaper.

CE Conformité Européen, europeisk sikkerhetsmerking, blant annet av leketøy.

DDT Dichloro Diphenyl Trichloroethane, gammelt, giftig sprøytemiddel.

ECHA European Chemical Agency, det europeiske kjemikalieovervåkningsbyrået.

FSC Forest Stewardship Council, merking for bærekraftig skogbruk.

GOTS Global Organic Textile Standard, internasjonal standard for merking av tekstilprodukter som er økologisk produsert.

HDPE Polyetylen, en type plast, HD betyr høy densitet og LD lav densitet.

PCB Polyklorerte bifenyler, en stoffgruppe som finnes i transformatoroljer og farge samt i eldre sprøytemidler som nå er forbudt siden de er giftige. & LDPE

PAH Polycykliske aromatiske hydrokarboner, finnes blant annet i luftforurensning, avgasser, tobakksrøyk og bløtgjørende oljer som brukes i visse sorter gummi.

PET Polyetylen tereftalat, en plasttype som er vanlig i flasker og emballasjer.

PFC Perfluorerte karbon-forbindelser som finnes i t eflon, yttertøy og matemballasje og bidrar til slipp lett-belegg og vannavstøtende egenskaper.

PFOA Perfluorooctanoisk syre og perfluorooktan sulfonat, to typer perfluorerte forbindelser, se PFC ovenfor.

& PFOS

PP Polypropylen, en plasttype.

PS Polystyren, en plasttype som er vanlig i engangsemballasjer til mat. Frigolit er en type av polystyren.

PVC Polyvinylklorid, en plasttype som kan inneholde bly og ftalater.

REACH Registration, Evaluation, Authorisation and restriction of Chemicals, det europeiske kjemikalieregelverket, som skal kontrollere bruken av farlige kjemikalier.

Øko-tex Merking av tøy som er testet for innhold av farlige kjemikalier, uten at det har noe med økologisk fremstilling å gjøre.

INGEN VANLIG VARSKOBOK

Boken du holder i hånden, er ikke en vanlig varskobok. Vi vil nå fortelle deg den ubehagelige sannheten om giftene som finnes i alle saker og ting du gir til barnet ditt, men vi vil samtidig gi deg en løsning i form av konkrete lister over gode og sikre produkter som du kan kjøpe i stedet. Vi har sett på alle de tingene barnet ditt kommer i kontakt med i løpet av sine første leveår: klær, matter, madrasser, fargestifter, rangler, bleier, smekker, tutekopper, bæresjal, potter, barnevogner, sprinkelseng, maling … alt. Vi har vurdert til sammen flere hundre produsenter, forhandlere og produkter. Våre anbefalinger er basert på den kunnskapen vi har i dag. Vi har gjort praktiske og økonomiske overveielser for å tilpasse våre tips til barnefamiliens hverdag og virkelighet. Du kommer derfor ikke til å finne noen oppskrift på hjemmelaget sjampo eller fingerfarger, men vi vil anbefale de gummistøvlene som vi mener er det beste valget, selv om dette er en type produkt hvor det ikke finnes noen riktig gode alternativer. Men, la oss ta det fra starten … Vi som har skrevet denne boken, har alle tre forsket innenfor områder som har gitt oss innblikk i samspillet mellom mennesker og miljø, og vet hvor viktig det er at spesielt små barns kropper gis de rette forutsetningene for at de skal utvikle seg normalt og holde seg friske gjennom oppveksten.

Anne Lagerqvist har skrevet en doktoravhandling om miljøtoksikologi, og hun har arbeidet mye med hvordan forskjellige gifter påvirker cellene våre. Anne har blant annet gransket de materialene som produktene er laget av samt hvilke kjemikalier som kan være tilsatt.

Christine Ribbings doktorgradsstudier omhandlet eksem, og hun arbeider nå som medisinsk administrator ved en hudpleieklinikk. Hun har mye kunnskap om lovgivning og potensielle risikoer ved hygieneprodukter, og kan gå innholdsfortegnelser etter i sømmene.

Karin Wallis tok doktorgrad på hvordan våre hormoner påvirker hjernens modning og har derfor dyptgående kunnskaper innenfor fysiologi og fosterutvikling. I dag forsker hun på den biologiske årsaken til at kreft oppstår hos barn. Karin har blant annet skrevet hoveddelen av bokens første kapittel.

Utover at vi er forskere, har vi alle tre det til felles at vi har småbarn, og er opptatt av helse, miljø og bærekraftig utvikling.

Vi vil gjøre følgende klart fra starten: Vi er ikke imot alle kjemikalier. Alt som lever, er bygget opp av kjemikalier, selv vann, stein og metaller er kjemiske stoffer. Men vi vet at det finnes altfor mange produkter på markedet hvor kjemikaliene enten er helt unødvendige eller burde erstattes av bedre alternativer.

Mange av de syntetiske kjemikaliene som mennesket har oppfunnet, ligner kroppens egne forbindelser. Ofte er dette meningen og helt uproblematisk, for eksempel ved fremstilling av legemidler. Men da vi tre fant ut at giftige kjemikalier som påvirker kroppen vår til og med forekommer i leketøy, tåteflasker og våtservietter som barna våre kommer i kontakt med daglig, eller til og med stapper i munnen, ble vi bekymret. Å gå omkring og være mistenksom og ha dårlig samvittighet er stressende og påvirker barnet negativt.

Vi begynte derfor å lese oss opp. Med godt fundert kunnskap er man mindre bekymret, man kan fokusere på relevante trusler og hvordan man unngår dem, og se bort fra myter og overdrevne farer.

Det har skjedd store fremskritt når det gjelder risikovurdering av produkter til barn og økologisk tankegang omkring produksjonen. Takket være samfunnsdebattanter, forskere, journalister, miljøorganisasjoner, politikere og tjenestemenn har både produsenter og forbrukere blitt mer bevisste, og kjemikalielovgivningen har blitt skjerpet. Men selv for den bevisste forbrukeren er det vanskelig å vite hvilke kjemikalier som virkelig er nødvendige og gjør produktet sikrere, og hvilke som kunne byttes med bedre alternativer eller utelates fullstendig. I tillegg til produktlister inneholder derfor denne boken også en redegjørelse for de mest skadelige kjemikaliene, og hva produktene der de finnes, består av.

Hvor nøye skal man være? I stedet for å kaste det man har og starte på nytt, oppfordrer vi til endring. Behold det du har hjemme fra før, men gjør et bedre valg neste gang.

Vi ønsker at Håndbok for en giftfri barndom skal være et nyttig redskap å bruke når du kjøper nye produkter til barna dine. Vi gjennomgår farene i et vanlig hjem, og forteller hva du kan gjøre for å redusere mengden skadelige kjemikalier som familien din utsettes for hver dag.

Anne Lagerqvist, Christine Ribbing og Karin Wallis

KJEMIKALIENE I DITT BARNS HVERDAG

Bruken av kjemikalier har hatt en eksplosiv økning siden 1960-tallet. Vi produserer i dag store mengder kjemikalier, og ingenting tyder på at produksjonen kommer til å minske. Kjemikalier finnes overalt rundt oss, og det er ikke bare de som spres med luft og vann som tar seg inn i kroppen vår. Stort sett alt vi har i hjemmene våre i dag, inneholder potensielt skadelige kjemikalier. De fleste av oss har nok levd i troen på at de forblir trygt inne i produktet vi akkurat har tatt med hjem. Dessverre lekker det kjemikalier fra tv-apparater, datamaskiner, møbler, tekstiler og plast – som små partikler flyr de omkring oss i luften, eller samles i støv og tas opp når vi puster og spiser. Kjemikalier fra klærne våre slites av og tas opp gjennom huden. Såpe, sjampo og hudkremer kan inneholde allergifremkallende stoffer samt farge og konserveringsmidler som mistenkes for å være helseskadelige. De forbindelsene som ikke tas opp direkte gjennom huden, kan vaskes av og forurense vannet, og vi risikerer på den måten at de kommer tilbake til oss. I matvarer finnes det til og med små mengder kjemikalier fra emballasjen de er innpakket i. Den enorme mengden klær og gjenstander vi eier, gjør eksponeringen høy. Ettersom nye produkter vanligvis avgir mer kjemikalier enn gamle, bidrar vår vane med

stadig å kjøpe nytt til at vi blir utsatt for flere giftige forbindelser enn før. At de virkelig finnes i kroppen vår, er bevist, for man har målt innholdet i urin, blod og brystmelk. Ja, du leste rett. Kjemikaliene blir ikke bare værende hos oss, men overføres til fosteret under graviditet og til babyen som ammes. Vi lever simpelthen i en verden der skadelige kjemikalier er helt umulige å unngå, selv for den som ennå ikke er født. Selv om det i morgen skulle bli forbudt med de aller verste giftene, ville det ta lang tid å bli kvitt dem fra miljøet og fra blodet vårt.

Heldigvis har mange aktører blitt oppmerksom på problemet. I Norge fører Miljødirektoratet tilsyn med importører, produsenter og forhandlere av kjemikalier,1 mens Mattilsynet forvalter regelverket for tilsetningsstoffer.2 Iverksetting av tiltak og regelverk går imidlertid langsomt, og det kan knapt la seg gjøre å forby alle forbindelser som mistenkes å være skadelige.

Barn er spesielt utsatt for kjemikalier i luft, støv og mat, siden de spiser, drikker og puster relativt mer enn voksne i forhold til kroppsstørrelse. De har også tynnere hud. Mange av kjemikaliene fra produktene i hjemmet vårt samler seg i støv, noe som er spesielt problematisk for små barn som krabber rundt og leker på gulvet. Situasjonen forverres av at barna utforsker sine omgivelser ved å tygge og suge på alt de kommer over. En stor del av vår kroppslige utvikling skjer i fosterlivet, men for eksempel hjernen, immunforsvaret, nyrene, skjelettet og kjønnsorganene fortsetter å modnes i lang tid. Hjernen er faktisk ikke helt ferdig utviklet før i 20-årsalderen. Utviklingen fra befruktet egg til ferdig utvokst menneske styres i høy grad av følsomme hormonsystemer. Mange kjemikalier er hormonforstyrrende, og utgjør derfor en ekstra trussel for barn

1 www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Kjemikalier

2 www.mattilsynet.no www.matportalen.no

og ungdom. Ettersom hormonene regulerer produksjonen av sædceller og egg, er vår forplantningsevne også truet av disse hormonforstyrrende forbindelsene.

At et produkt inneholder kjemikalier, er ikke ensbetydende med at det er giftig. Legemidler holder oss friske og gjør at vi lever lenger, og konserveringsmidler i mat kan beskytte oss mot infeksjoner. Kjemikalieindustrien har på disse og andre vis bidratt til vår økte velferd. Men vi har i altfor mange år latt denne industrien være underregulert. Iveren over nye og spennende fremskritt og gjennombrudd har tatt overhånd, og nye kjemikalier har i prinsippet kunnet bli introdusert på markedet uten noen som helst kunnskap om påvirkning på mennesker og miljø. Når katastrofen siden har blitt oppdaget, har kjemikaliene blitt ulovlige. Men da har de ofte allerede forårsaket stor skade (iblant globalt) gjennom spredning i luft, vann og mellom organismer. Mange kjemikalier brytes ned så langsomt at det tar årtier å bli kvitt dem. Andre vedvarende forbindelser vil forbli et miljøproblem for kommende generasjoner. Gamle skrekkeksempler som DDT og PCB er heldigvis ulovlige nå, selv om de stadig brukes i mange u-land. Men det finnes mange andre forbindelser vi ennå ikke kjenner effekten av. Kjemikalier som i økende grad påvirker helsa, er fortsatt til stede i hjemmet vårt. Men ettersom effektene ikke er akutte og de fremtidige effektene ennå ikke er utredet, er de fortsatt lovlige.

Kanskje du har hørt at barn kommer i puberteten tidligere enn før? I Danmark er det forskere som kobler dette sammen med kjemikalier i kremer og andre hygieneprodukter. Danske forskere har også observert redusert sædkvalitet og -mengde hos unge menn. Flere studier har vist hvordan hormonforstyrrende forbindelser påvirker forplantning og utvikling hos dyr, men man har ikke kunnet fastslå alle konsekvensene for mennesker. Det som er helt sikkert, er at hormonforstyrrende forbindelser kan være lumske, siden de snur opp ned på vår tidli-

HORMONFORSTYRRERE– DEN NYE TRUSSELEN

gere forståelse av i hvilke doser kjemikalier påvirker oss. Den gamle måten å anslå grenseverdier for når en forbindelse anses for å være farlig, fungerer ikke for hormonforstyrrende forbindelser. Det har vist seg at veldig lave doser noen ganger kan ha større utfall enn høye doser!

Eksem, høysnue og astma er vanlig blant barn i dag, og forekomsten har steget de siste årtiene, men man vet ikke sikkert hvorfor. Siden det har gått så fort, skyldes det sannsynligvis forandringer i vårt miljø både før og etter fødsel. Det finnes mange forskjellige teorier om hva som har endret seg, fra økt hygiene til livsstilsfaktorer som stress. Noen forskningsresultater tyder på at eksponering for ftalater i myk PVC og forbindelser i rengjøringsprodukter og farger kan øke risikoen for allergi. Barn med foreldre som er allergiske, har større risiko for å utvikle allergi når de utsettes for allergifremkallende stoffer. Det er også sånn at jo større mengde allergifremkallende stoffer man utsettes for, jo større blir risikoen for å utvikle allergi, selv for dem som ikke er arvelig belastet.

HORMONFORSTYRRERE

DEN NYE TRUSSELEN

Hormonforstyrrende forbindelser påvirker hormonbalansen vår. Ettersom den er veldig finjustert av kroppen, kan en rekke uønskede effekter oppstå om denne balansen forstyrres. Når man snakker om hormoner, tenker de fleste på kjønnshormonene og hvordan de påvirker menstruasjon og seksualitet. Men hormoner påvirker stort sett hele kroppen, både som voksne og ikke minst mens organene modnes under fosterutviklingen og oppveksten. I teorien kan derfor stoffer som forstyrrer hormonbalansen vår gjøre at vi kommer tidligere i puberteten, får konsentrasjons- og læringsvansker, dårligere sædkvalitet og

at vi sliter med å holde vekten. Visse hormonforstyrrende stoffer har dessuten vist seg å være kreftfremkallende. Forskere har funnet en sammenheng mellom mengde hormonforstyrrende stoffer i blodet og forbruket av hygieneprodukter.

Det er en kjensgjerning at små barn tygger på alt. Særlig myk plast er herlig å tygge på med de ømme gummene, når de små tennene begynner å komme frem. Siden plast egentlig er hardt, brukes plastmyknere som ftalater. Etter at det i 2007 ble konstatert at disse stoffene er hormonforstyrrende og kan påvirke forplantningen, har de verste blitt forbudt.3 I leketøy og i de tingene barn kan putte i munnen, er enda flere plastmyknere forbudt. Men i gammelt leketøy og produkter som ikke er laget spesielt for barn, finnes disse forbindelsene fortsatt, for eksempel i voksduken på kjøkkenbordet eller i storesøsters gamle dukke. For noen år siden var det mye oppmerksomhet omkring en annen hormonforstyrrende forbindelse, Bisfenol A (BPA), som blant annet ble funnet i tåteflasker. BPA er nå forbudt i tåteflasker, men brukes fortsatt hyppig i andre produkter som matemballasje, på innsiden av hermetikkbokser, øl- og brusbokser samt på kvitteringer. Det er på tide å slutte å gi kvitteringen til ettåringen når du er ute og handler!

Hva BPA har blitt byttet ut med, virker det ikke som om noen vet: En produsent av barnemat vi kontaktet, ville ikke opplyse hva de hadde byttet ut BPA med i lokkene sine. Ikke overraskende kom det advarsler om økende forekomst av nye gifter i tåteflasker så sent som våren 2012.

Bromerte flammehemmere er en urovekkende gruppe kjemikalier, blant annet fordi de ligner PCB. De brukes til behandling av forskjellige produkter som møbler, barnevogner, elektronikk og isoleringsmateriale for å motvirke brannfare. De har lang levetid og spres med luften til støv som barna

3 www.miljostatus.no/tema/Kjemikalier/Noen-farlige-kjemikalier/ Ftalater/#E

HORMONFORSTYRRERE–

våre kryper omkring i. Man mistenker at noen av disse kan påvirke utviklingen av barns hjerner negativt. Ifølge den svenske myndigheten for samfunnssikkerhet og beredskap (Myndigheten för sammhällsskydd och beredskap) er flammehemmere egentlig ikke nødvendige.4 Grunnen til at våre hjem antennes raskere enn for 50 år siden, er at vi har så mye plast. Om man i stedet velger mer brannsikre materialer, som naturmaterialer, er det ifølge MSB ikke noe behov for flammehemmere.

Du kan lese mer detaljert om de forskjellige kjemikaliene som utgjør en trussel i kapittel 3 (side 110). Men før vi går videre og beskriver hvordan forskerne kan avgjøre hvorvidt en kjemikalie er skadelig, vil vi nevne de prefluorerte forbindelsene (PFC). De brukes for å gjøre tekstiler vannavstøtende samt for å motvirke flekker. I tillegg benyttes de i stekepanner og kjeler med non-stick overflate (teflon). Man vet fortsatt ikke om disse forbindelsene er skadelige for mennesker. Men at de finnes i mennesker i høye konsentrasjoner og til og med dukker opp i isbjørner i Arktis samt at de overføres mellom generasjoner allerede gjennom sæd og egg, gjør dem til en miljøtrussel det er viktig å følge med på. Selv har vi begynt å steke i de gode, gamle stekepannene av støpejern.

For å fastslå om kjemikalier i våre omgivelser forårsaker sykdom eller påvirker kroppsfunksjoner må det gjennomføres omfattende studier, hvor man finner sammenhenger mellom folks levevis og de medisinske konsekvensene. Man kan for eksempel sammenligne hvordan syke og friske svarer på spørreskjemaer om livsstil og hvilke produkter man har anvendt. Man kan også få en stor gruppe mennesker til å rapportere sine vaner og eventuelt ta blod- og vevsprøver, for så mange år

4 Miljødirektoratet i Norge har foreslått et europeisk forbud mot flammehemmere: www.regelhjelp.no/no/Nyheter/Nyheter-2014/Norge-foreslar-europeisk-forbud-mot-bromert-flammehemmer-

senere å kartlegge hvem som rammes av sykdom. Begge tilnærmingene har svakheter, siden det er vanskelig å få sikre svar på spørreskjemaer, og fordi de forbindelsene man i dette tilfellet ønsker å kartlegge, ofte finnes i et stort antall produkter. Dessuten kan forskjellige kjemikalier påvirke samme hormon, og det er derfor ikke bare snakk om én effekt. Siden konsekvensene av en langvarig eksponering for kjemikalier i lave konsentrasjoner kan være veldig små, for eksempel konsentrasjonsvansker, trengs det veldig brede og omfattende studier. Dette er både kostbart og vanskelig å gjennomføre. På tross av dette finnes det eksempler på denne typen initiativ, og de har vist sammenhenger mellom eksponering og effekter. Eksempler på dette er svenske fiskere som har blitt utsatt for PCB gjennom agn/fiskefôr og fått dårligere sædkvalitet, dioksinutslipp i Italia som har gitt høyere andel fødte jenter, en sammenheng mellom konsentrasjonsvansker og eksponering for flammehemmere som ble funnet i Nederland samt at mengden ftalater var høyere hos menn som søkte hjelp for infertilitet i USA. Det er derimot vanskelig å fastslå om én bestemt forbindelse har forårsaket ett bestemt symptom på individnivå. Så hvordan får vi i oss disse forbindelsene? Vi vet at de forekommer i blodet vårt, og mange studier på forsøksdyr har vist at de kan ha en skadelig virkning. Men eksponeringsveien er ikke kartlagt for alle kjemikalier. PFC forekommer i blod, men de tingene vi har i hjemmet som inneholder PFC, kan ikke forklare de høye nivåene. Man har derfor begynt å mistenke at en stor eksponeringskilde er maten, det vil si at disse kjemikaliene har blitt så vanlige i naturen at de kommer tilbake til oss gjennom matvarene våre.

MEN FARLIGE PRODUKTER ER VEL MERKET?

MEN FARLIGE PRODUKTER ER VEL MERKET?

Det er lett å anta at noen faktisk vet at kjemikaliene som inngår i produkter vi omgir oss med, er farlige. Hvis man for eksempel har malt hjemme, ser man på malingsspann og løsemiddelflasker at de er merket med et symbol med et dødninghode som viser at produktet er giftig. Et dødt tre og en død fisk viser at produktet er miljøskadelig. Men hvis det ikke er noe symbol på varen, betyr det at den er ufarlig? Nei, for det første er det ikke alle produkter som behøver å merkes, for det andre må de bare merkes hvis de inneholder kjemikalier som er testet, og har vist seg å være skadelige. Dersom de gjeldende kjemikaliene ikke har blitt testet, er resultatet ingen merking, og vi forbrukere lever med den falske forestillingen om at produktene er helt ufarlige. Mat, kosmetikk og skjønnhetsprodukter må ha en innholdsfortegnelse. Når blir det lovpålagt at forbrukerne skal få oppgitt innholdet i andre varer, som plastprodukter og klær? Frem til ganske nylig fantes det ingen regler for hvilke kjemikalier som skulle testes, og det var i prinsippet fritt frem for å introdusere nye forbindelser på markedet, uten først å ta rede på hvilke konsekvenser det kunne få for mennesker og det globale miljøet. I 2007 fikk EU en kjemikalielovgivning som heter REACH (se Dine rettigheter som forbruker på side 48). Ifølge denne lovgivningen skal alle de 150 000 kjemikaliene som produseres i store volum i EU, registreres. For de kjemikaliene som produseres i små volum, er kravene stadig lave. Det kommer til å ta veldig lang tid før vi får tilstrekkelig informasjon om alle disse forbindelsene. For at det skal innføres restriksjoner i anvendelsen av en kjemikalie, må den testes nøye, og hvis den viser seg å være giftig, oppføres den på EUs kandidatliste for

stoffer som skal reguleres. For øyeblikket er det 163 forbindelser på denne listen, 163 av 150 000! Det ville selvfølgelig ha vært fint om det bare var 163 stoffer som var giftige, men forklaringen på at det bare er 163 forbindelser på denne listen, er at det skal mer enn en enkelt test til for å vise at en kjemikalie er skadelig.5 Hver eneste forbindelse skal testes for om den er allergifremkallende, akutt giftig, irriterende for øyne og hud, kreftfremkallende og om den påvirker arvematerialet vårt eller forplantningen. Mange av disse testene kan bare gjennomføres på dyr, og dette strider mot EUs målsetning om redusert anvendelse av forsøksdyr. Ettersom ingen organismer, selv ikke virveldyr som mus, rotter og mennesker, er helt like, må selv resultater fra dyrestudier tolkes med forsiktighet.

Så det er ingen lett oppgave. Det synes ikke beslutningstakere som politikere og forskere heller. Heldigvis finnes det fortsatt mennesker som orker å fortsette å granske, forske og sette spørsmålstegn ved denne problemstillingen.

COCKTAILEFFEKTEN

Selv om vi skulle klare å få svar på hvilke kjemikalier som faktisk er skadelige, ville dette bare gi informasjon om hver enkelt forbindelse for seg. Men hvert eneste moderne menneske, selv spedbarn, har en blanding av et stort antall kjemikalier i kroppen. I fellesskap kan disse forbindelsene oppføre seg helt annerledes enn hver for seg. Det er dette som kalles cocktaileffekten, eller kombinasjonseffekten. Utallige studier viser det samme; at giftigheten til en blanding av forbindelser er høyere enn giftigheten av de enkelte forbindelsene hver for seg. Det er altså en risiko for

5 EUs kandidatliste blir kontinuerlig oppdatert, og det kommer derfor flere og flere forbindelser på listen, den helt oppdaterte versjonen finnes via følgende link: www.echa.europa.eu/web/guest/candidate-list-table.

at kombinasjonen av de forbindelsene som samles i kroppen er skadelig, selv om mengden av hver enkelt forbindelse er under de nivåene som myndighetene har satt som grenseverdier. Så hvordan skal man kunne være sikker på effekten av en mulig cocktail med tusentalls kjemikalier, når den også vil være forskjellig fra individ til individ? Dette kan verken vi eller noen andre svare på, men myndigheter og forskere jobber med å utvikle metoder for å studere komplekse kombinasjoner av kjemikalier.

FØRE

VAR-PRINSIPPET

I denne boken har vi anvendt føre var-prinsippet. Vi og mange med oss synes ikke det er tid til å vente på bedre bevis. Føre var-prinsippet innebærer at om en forbindelse mistenkes for å være farlig, skal den betraktes som farlig til det motsatte er bevist; det vil si at forbindelsen skal unngås for sikkerhets skyld.

Når det lyder et varsel, er det en vanlig forsvarsmekanisme å trekke på skuldrene og tenke at dette er forskere som vil ha oppmerksomhet. «Snart kan man vel ikke gjøre noe gøy lenger», tenker man og resonnerer at om det nå er så farlig, blir det vel ulovlig snart uansett. Men riktig så enkelt er det ikke. Forskere og lovgivere har som oftest helt forskjellige mål og arbeidsmetoder. Forskerens oppgave er hovedsakelig å finne ut av hvordan tingene henger sammen vitenskapelig. I naturvitenskapen gjøres dette ofte uten å ta høyde for kulturelle og sosiale aspekter. Selv forskere som er engasjert i samfunnsdebatten og brenner for et tema, for eksempel å forby en kjemikalie, vokter seg for å fastslå hvordan noe henger sammen hvis ikke dette er erkjent og har blitt vist i så mange forskjellige studier at det kan skrives i en lærebok.

Det er politikerne som lager lovverket, og i ytterste konsekvens ligger ansvaret for kjemikalielovgivningen hos dem. For miljøpolitikken er det fastslått at føre var-prinsippet skal være

gjeldende. Dette skulle medføre at det ikke var nødvendig med fullstendige vitenskapelige bevis for at en kjemikalie skulle forbys, så lenge det er mistanke om at den utgjør en risiko for helse og miljø. På tross av dette er det som oftest her, mellom politikken og vitenskapen, at forsinkelsene oppstår og et forbud lar vente på seg. Politikerne som er hardt presset av industriens lobbyister og miljøorganisasjoner, vil være sikre og spør forskerne hva som er best å gjøre. Men forskerne kan ikke, på grunn av vitenskapelige prinsipper, svare annet enn «vi kan ikke med sikkerhet fastslå» og «flere studier vil gi svar på ...». Innenfor empirisk forskning, som bygger på bevis i form av erfaringer fra eksperiment og iakttakelser, er ingenting en sannhet før det har blitt bevist på flere forskjellige måter og i store populasjoner. Det må være slått fast at det ikke er tilfeldigheter som har gitt resultatene. Når det gjelder helse og miljø, har vi ikke alltid tid til å vente på flere og større studier. Iblant er studiene heller ikke praktisk gjennomførbare; hvem ville for eksempel lånt ut barnet sitt til et viktig eksperiment om giftstoffer i tåteflasker? For politikerne gjelder det altså å vurdere forskernes, industriens og allmennhetens signaler og veie de vitenskapelige advarslene mot samfunnsøkonomiske, praktiske og kulturelle hensyn. På bakgrunn av dette kan de ta en beslutning de kan stå inne for. Beslutningen blir altfor ofte å vente og se, og i mellomtiden fortsetter butikkene å selge de kjemikalieholdige varene sine til oss.

MOT EN RENERE FREMTID

Forandring tar tid, og en giftfri hverdag virker i dag som en fjern utopi. Skal du få panikk? NEI! Vi bestemte oss derfor for å fortelle om de små stegene vi selv har tatt for å begrense antallet kjemikalier i våre barns nærmiljø. Vi ville også gi oss selv

anledning til å sette av den lange tiden det tar å få innsikt i disse spørsmålene og finne giftfrie produkter til barna våre. Hensikten med denne boken er ikke å spre redsel. Vi vil heller ikke at foreldre skal begynne å kaste fullt brukbare ting på dynga og umiddelbart begynne å handle inn nye kjemikaliefrie produkter. Men vi tror at mange foreldre vil gjøre hva de kan for å begrense barnas konstante eksponering for miljøgifter. Ønsket om å gi sine barn en renere start på livet, er noe alle foreldre kan forholde seg til, og i denne sammenheng går dette hånd i hånd med å gjøre det riktige for miljøet og fremtidige generasjoner. Hvor nøye skal man så være? I stedet for å kaste og starte på nytt oppfordrer vi til endring. Behold det du har hjemme, men gjør et bedre og mer velinformert valg neste gang. Å ta imot gaver fra velmenende venner og slektninger bør man kunne gjøre, selv om de ikke er 100 prosent giftfrie. Hvis man ikke vil flytte ut i skogen (og selv ikke der er man sikker), går det ikke an å beskytte seg mot alt. Å føle seg som en del av en gruppe og kunne få «gjøre som alle de andre barna» og bokstavelig talt få smake på og oppdage verden, mener vi er minst like viktig for et barns utvikling som et kjemikaliefritt miljø. Mange familier trives bedre i en leilighet med storbyens fasiliteter rundt hjørnet enn i et økologisk hus i pendleravstand. Mødre og fedre som er stresset over krav til renhold og korrekte innkjøp, vil vi ikke ha. Våre egne barn har noen plastleker, allværsjakker har de fått og hvordan skulle man klare seg gjennom barnehageårene og på hytta uten gummistøvler? Det er opp til dere som foreldre å bestemme hvor grensen skal gå. Når det trekker ut med lover og retningslinjer fra myndighetene, må det være opp til enkeltindividet å selv bestemme hvilke råd man vil høre på og orke å følge opp. Du kan følge våre tips til punkt og prikke eller velge ut de delene som passer best for din familie og deres hverdag.

MOT EN RENARE FRAMTID

EN UUNNVÆRLIG

GUIDE FOR EN

GIFTFRI BARNDOM

Visste du at hjemmet ditt er fullt av usynlige kjemikalier, og at de produktene du daglig utsetter barnet ditt for, kan inneholde skadelige stoffer? Våtserviettene, tåteflasken, lekene, bilsetet, klærne – til og med maten og bestikket barnet spiser med. Alt.

Anne, Christine og Karin er tre unge forskere og mødre som ønsket å vite mer om giftstoffer vi omgir oss med i hverdagen. Alle tre har doktorgrad i emner som er relaterte til helseproblemer skapt av kjemikalier rundt oss. Denne boken er et resultat av deres undersøkelser.

I boken forklarer forfatterne hva forskere i dag vet om de forskjellige giftstoffene, og gir konkrete råd om hvordan man kan minske den skadelige påvirkningen av kjemikalier i hverdagen. Boken er organisert etter kategorier som leke, spise og sove, i tillegg til konkrete shoppingtips.

HÅNDBOK FOR EN GIFTFRI BARNDOM er et praktisk hjelpemiddel skrevet av forfattere med innsyn i problemene knyttet til giftstoffer i hverdagen. Boken forklarer ikke bare hva man bør unngå, men hjelper deg med å gi barnet ditt en god start på livet.

ISBN 978-82-8104-260-5