Sats, layout og grafisk design: Björk Bjarkadóttir
www.bjorkbjarka.no
Trykk: Inprint, Latvia
978-82-8104-206-3
www.orkana.no
orkana@online.no
HÅKON DEN GODE
Mellom to kulturer i vikingtida
Om Håkon og meg
Kapittel 1: En dramatisk fødsel– sånn cirka 918
Hva vet vi egentlig om Håkon?
Kapittel 2: Sendemenn fra England – 925
Om Håkon (7) og sendemennene fra England
Kapittel 3: Møtet med Adalstein – 926
Om Håkon (8) og kong Adalsteins hoff
Kapittel 4: Hos munkene i Glastonbury – 928
Om Håkon (10) i Glastonbury
Kapittel 5: Ved hoffet i Winchester – 930
Om Håkon (12) og livet i Winchester
Kapittel 6: Siste nytt fra Norge – 933
Om Håkon (15) og det vanskelige valget
Kapittel 7: Helt konge! – 934
Om Håkon (16) og jobben som konge
Kapittel 8: Kristen eller hedning? – 949
Om Håkon (31) og kristningen av Norge
Kapittel 9: Helt eller pingle? – 961
Om Håkon (43) og den siste kampen
Om Håkon og meg
FORORD
Boka handler om Håkon, en norsk kongssønn som vokste opp i England, og som kom tilbake til Norge for å bli konge. Han ble nummer tre i den norske kongerekka og kalles enten Håkon den gode eller Håkon Adalsteinsfostre. Det siste navnet fikk han fordi han ble fostret av, det vil si vokste opp hos, kong Adalstein av England.
Håkon levde på 900-tallet, i den perioden som ofte kalles vikingtida. Det var en spennende tid, da det skjedde store forandringer i Norge. Noen av dem var Håkon med på å skape. Han opplevde også noe som mange barn opplever i dag, nemlig å vokse opp med to forskjellige kulturer.
Jeg er skikkelig nysgjerrig på Håkon. Hvem var han egentlig? Hvordan var det for Håkon å vokse opp i et fremmed land? Hvordan var det å komme tilbake til Norge igjen? Hvordan klarte han å bli konge?
Disse og mange andre spørsmål har jeg prøvd å finne svar på. Siden det er over tusen år siden Håkon levde, er det ikke mulig å finne sikre svar på alt. Derfor har jeg brukt fantasien litt. Hvert kapittel starter med en fortelling jeg har diktet opp. Etterpå kommer svar jeg har prøvd å finne på noen av spørsmålene mine.
To ting bør du vite om meg som skriver dette: 1. Jeg er hekta på historie og synes det er kjempegøy å finne ut hvordan folk har levd til forskjellige tider. 2. Jeg er anglofil, det vil si at jeg liker England og veldig mye av det som er engelsk, særlig engelsk historie.
Da skjønner du kanskje hvorfor jeg ble så interessert i Håkon. Snart får du vite hva jeg har funnet ut. Men først reiser vi over tusen år tilbake i tid, til et sted rett sør for der byen Bergen ligger i dag.
Hilsen
g ?
VAR ALLE VIKINGER I VIKINGTIDA?
Det er vanlig å kalle tida fra rundt 800 til rundt 1050 for vikingtid. Da reiste mange folk ut fra Norden for å plyndre og herje i andre deler av Europa. De kom med raske skip, gikk i land, slåss, brøt seg inn i hus, kirker og klostre, stjal verdisaker og tok folk til fange for å selge dem som slaver. Så satte de kanskje fyr på husene før de dro av gårde med skipene sine igjen. De som gjorde dette, ble kalt vikinger. Vi vet ikke sikkert hva det ordet kommer av, men en mulig forklaring er at det var folk som gjemte seg i viker med skipene sine. Det kan også bety folk fra Viken, som var området rundt Oslofjorden. Noen mener også at ordet viking har sammenheng med det norrøne ordet vikja, som betydde å dra ut på langferd. Uansett var ordet ”viking” nærmest et skjellsord i vikingtida. En viking var en som drepte og stjal og brente.
Nå i dag er det vanlig å si ”vikinger” om alle menneskene som levde i Norden i vikingtida. Det ville de nok ikke ha likt! Folk flest dro tross alt ikke på slike røvertokter. De var fredelige bønder og handelsfolk.
FORORD KAPITTEL 1
HÅKON DEN GODE
En dramatisk fødsel – sånn cirka 918
Hva vet vi egentlig om Håkon?
KAPITTEL 1: En dramatisk fødsel– sånn cirka 918 Hva vet vi egentlig om Håkon?
EN DRAMATISK FØDSEL –
SÅNN CIRKA 918
et var en vindstille kveld utenfor kysten av Hordaland. Sigurd Ladejarl sto bak i skipet sitt og holdt i styreåren mens tretti menn satt ved årene og rodde av all kraft. Likevel gikk det altfor sakte. De var på vei nordover mot Seim kongsgård. Sigurd hadde håpet å komme fram den kvelden, men vinden hadde stilnet helt, så mennene hadde like godt tatt ned seilet.
Han hørte klynkene fra den unge kvinnen framme i baugen. ”Aaauuu, aaauuu,” jamret hun. For hvert klynk kjente Sigurd at magen hans strammet seg. Han skulle aldri ha tatt henne med!
Den unge kvinnen var kjæresten til kongen, Harald Hårfagre. Hun het Tora fra Moster. Tora skulle snart føde kongens barn, og hun hadde tryglet og bedt Sigurd Ladejarl om å få være med skipet hans nordover til Seim kongsgård, der hun mente at kongen ventet på henne. Nå var han rasende på seg selv for
HÅKONHARALDSSON
NAVN: ROLLESTILLING:IHÅKONSLIV:HARKJENTFOR:
Ikkesåmyeennå,mendetkommer,detkommer! Ja
at han hadde sagt ja. Dette var jo galskap. Hun burde ha blitt hjemme på Moster hos familien sin til barnet var født. Nå risikerte han at både Tora og barnet døde på veien. Hva ville kongen si da?
Plutselig kjente Sigurd at noen grep ham hardt i armen. Det var Toras trell, Alva, en eldre kvinne som skulle ha god greie på barnefødsler. Sigurd så forbauset på henne. Han var ikke vant til at en trell tok tak i ham på den måten. En annen ville kanskje ha slått trellkvinnen for en slik oppførsel, men Sigurd hadde ikke for vane å slå. Dessuten skjønte han nok hva hun ville si.
”Barnet kommer snart!” sa Alva. ”Vi må komme oss i land. Det haster!”
Sigurd nikket og sukket tungt. Det var som han fryktet.
”Vi får legge til ved hella der borte,» sa han og pekte mot et flatt lite nes som stakk ut i sjøen. Det var ikke et perfekt sted å slå leir, men det fikk duge.
”NEI!” ropte Tora, da to av karene skulle hjelpe henne i land. Hun fektet med armene og slo dem unna. ”Vi kan ikke stoppe her. Jeg må til Seim, til kong Harald! Alva, si det til dem!”
”Vi rekker ikke fram dit før barnet kommer, Tora.
Han er nok utålmodig, sønnen din,” sa Alva.
”Men jeg kan ikke føde her!” ropte Tora. ”Jeg må være hos kongen når barnet kommer! Ooooh! AAAH!”
Plutselig skrek hun høyere enn noen gang og sank sammen over ripa.
Sigurd Ladejarl gikk bort til henne. Han strøk henne over håret og sa rolig:
”Kom nå, Tora. Vi skal nok klare å ta imot barnet ditt. Alva har gjort dette mange ganger før, ikke sant, Alva?”
Alva svelget, men sa ingenting. Hun nikket bare.
”Der ser du, det skal gå så bra, så. I morgen tar jeg deg og barnet med til kong Harald,” sa Sigurd og prøvde å høres ut som om han trodde på det selv.
Det virket. Tora ga seg. Sigurd og Alva hjalp
henne i land, men hun gråt stille hele tiden, og innimellom ynket hun seg: ”Åhhh! Ooooo!”
Karene var raske med å sette opp teltene. Alva fikk Tora til å legge seg ned på en skinnfell inne i det største av dem, så ropte hun:
”Vi trenger rent vann! Og noen tøystykker! Noen må tenne et bål!”
Karene så på hverandre. De var ladejarlens krigere. De pleide ikke å ta imot ordre fra en trellkvinne!
”Gjør som hun sier,” brølte Sigurd Ladejarl. ”Og la det gå kjapt!” Da fikk karene fart på seg.
