Issuu

GINA KROG

En biografi

Kari Melby Gina Krog

En biografi

Forside: Utsnitt av bilde fra da Gina Krog holdt tale ved avdukingen av statuen av Camilla Collett i Slottsparken, 1911. Foto: ukjent / Oslo Museum. Forfatterportrett: privat.

Design: Design Baltic Trykk: Jelgavas tipografija

ISBN: 978-82-8104-657-3

www.orkana.no post@orkana.no

Gina Krog. Kanskje er hun 40–50 år gammel.

Foto: Thora Locander / Nasjonalbiblioteket.

INNLEDNING

Lederen

For ettertiden står Gina Krog frem som lederskikkelsen i den kvinnesaksbevegelsen som vokste frem fra 1880-årene av. Hun ble født i 1847 og døde i 1916. Ved gravferden den 18. april 1916 var både stortingspresidenten, statsministeren, flere av regjeringens medlemmer og høyesterettsjustitiarius til stede. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker da kisten ble båret ut av kirken. Hun var første norske kvinne som fikk begravelse på statens bekostning. Det skulle gå flere tiår før den neste. Gina Krogs posisjon var suveren.

Min ambisjon er å forstå betingelsene for at Gina Krog kunne innta en så fremtredende stilling, både de personlige forutsetningene og de strukturelle betingelsene.1 Strukturene la hindringer for kvinners politiske handlinger, men i løpet av 1870-årene åpnet mulighetene seg for at de kunne overskride barrierer og ta plass i offentligheten. Kvinner kunne handle – innenfor visse rammer. Hindringene var ikke bare juridiske og økonomiske, det dreide seg også om forestillinger om hva som passet seg for en kvinne av hennes stand og stilling. Gina Krog greide åpenbart å passere som en aktverdig borgerlig kvinne, samtidig som hun fremsto som en radikal feministisk leder. Hvorfor ble nettopp hun en av pionerene? Biografien forsøker å fange møtet mellom individet og tiden, gripe individet i tiden. Derfor må vi også trenge nærmere inn i personen, ikke bare de handlingene hun utførte. Men det personlige skal vise seg å være vanskelig å få grep om. Fotografiene av henne har vi sett: høyreist og staselig, ja, vakker. Sporene hun etterlot seg i form av standpunkter og aksjoner, er også godt kjent. Derimot er hennes tanker og idéer mindre analysert. Som person står hun i et dunkelhetens skjær. Ambisjonen her er å forbinde Gina Krogs levde liv med hennes idéer og handlinger for slik å kunne forstå betingelsene for et omfattende kvinnepolitisk virke, men også for å komme nærmere personen Gina Krog.

1 Wetterberg 2006 har gitt inspirasjon til min inngang her.

Mytene

Ved sin død ble hun hyllet som en ener. Olaug Løchen, som kjente Gina Krog fra den første kvinneorganiseringen, skrev om hennes «næsten frapperende» sikkerhet: «Alt hvad motstanderne kjørte op med, (…) aa nei, hvor hun fandt det taapelig og umulig i alle retninger.» «Få har eiet høiere sjælsadel», mente Løchen, som berømmet henne for elegant stil og åndfullhet, men som samtidig ønsket seg «litt mere tørhet og knaphet».2

Anna Rogstad, som sto sammen med Gina Krog i første fase av kampen for kvinnestemmerett, men som senere kom på kant med henne, roste henne uten forbehold. Rogstad trakk frem den ranke skikkelsen og de radikale holdningene:

Hun var myndig og fornem, intelligent og smuk. Gina Krog var friluftsmenneske og sportskvinde. Naar hun gik nedover «Carl Johan» saa man efter hende. Rask, sund og frisk som hun var. Hun hadde besteget de høieste tinder i vort land, men hun hadde lykkeligvis andre maal, høiere maal. Gina Krog var radikal, helt og holdent, fribaaren og dristig. Derfor beundret jeg hende.3

Gina Krog holdt idéene høyt, vi andre var mere jordnære, mente Rogstad. Mens vi vant frem til denne verdens goder, kjempet Gina Krog kun for andre, derfor elsker vi henne, skrev hun sjenerøst. Journalisten og forfatteren Helene Lassen beskrev Gina Krog som «prektig – nydelig – dronningaktig – fornem –reservert – stolt».4 Fredrikke Mørck utropte henne til høvdingen i den norske kvinnesaksbevegelsen.5

I kvinnesaksbevegelsens historie blir hun tilskrevet en suveren og udiskutabel posisjon. Hos Aslaug Moksnes, som har skrevet om Norsk Kvinnesaksforening fra stiftelsen i 1884 til stemmerettsseieren i 1913, er Gina Krog den store heltinnen, den som sto fast på likestillingsprinsippet når andre fremhevet kvinners særlige egenskaper. Historikeren Elisabeth Lønnå fortsetter der Moksnes slapp, og er ukritisk i sin hyllest av Gina Krog som en samlende skikkelse som sto i spissen for kvinnesaken. Journalisten Magnhild Folkvord føyer seg pent inn i denne tradisjonen og presenterer en nesten uforbeholden hyllest av Gina Krog. Den rollen hun spilte, underkastes ingen

2 Nylænde 1916: 71 f.

3 Nylænde 1916: 75.

4 Lorenz 2014: 170, note 91 tyder på at kilden er Husmoderen 1899: 141 ff.

5 Mørck 1929: 13.

kritisk analyse. Snarere bekrefter Folkvord historien slik hovedpersonen selv har anrettet den for oss.6

For Gina Krog bidro selv nennsomt til å skape mytene om seg selv. Sent i livet ga hun et par intervjuer, og hun etterlot seg en skissemessig minneopptegnelse. Dette viser hvordan hun mytologiserte seg selv som barn: som et naturbarn som likte seg best alene, en frihetssøker som talte med naturen og med Gud, en individualist. Dessuten skrev hun flittig kvinnesakens historie med seg selv i en fremskutt posisjon, ikke minst i tidsskriftet Nylænde, som hun var redaktør for. Slik kom hun til å prege ettertidens oppfatninger. Gina Krog tok regien, og senere historikere har villig reprodusert hennes versjoner både av bevegelsen og hennes rolle i den. Det er på tide å trenge bak mytene.

Det fremkom riktignok et mer nyansert bilde allerede i samtiden. I sin bok fra 1937 om den norske kvinnebevegelsens historie skrev Anna Caspari Agerholt kritisk at i yngre dager «hadde Gina Krogs ‘frapperende sikkerhet’ ennå ikke utviklet seg til den selvopptatthet som til en viss grad skjemte hennes opptreden da hun stod på maktens tinde, og som til og med skulle ha fordunklet hennes evne til å lede en diskusjon». Agerholt utropte henne like fullt til kvinnebevegelsens første store fører; hun var «en fullt moden kvinne rustet med gode kunnskaper og mye lesning» da hun tok ledelsen midt i 1880-årene. Som mange andre trakk hun også frem Gina Krogs utseende og fremtoning; hun mente at «(h)ennes vakre og myndige utseende hjalp henne også i kampen». Hun var «(s)unn og kraftig, fysisk og sjelelig, med rike interesser og åpent sinn».7

Ved markeringen av 100-årsjubileet for Gina Krogs fødsel i 1947 skrev Karen Grude Koht, som kjente Gina fra Norske Kvinners Nasjonalråd, at hun ikke alltid var «så grei å ha til motmann». Det var «kjenslestyrken som bar orda hennar fram, og ho kunde sume tider ha vanskeleg for å sjå saka frå motparten si stode».8

Mathilde Schjøtt – som møtte Gina i den første spede kvinnesaksorganiseringen – beskrev i 1880-årene trykket av hennes overlegne dyktighet; hun ble oppfattet som «et alvorligt, forstandigt menneske, lidt bitter».9 Helene Lassen antydet også en bitterhet, og hun mente at de som bare hadde kjent Gina Krog i hennes siste år, kanskje ikke visste «hvor straalende humørfyldt hun kunde være, naar hun riktig var i sit ess».10 Gina Krog kunne altså bli oppfattet som bitter og dessuten som lunefull og humørsyk, selvopptatt og arrogant.

6 Moksnes 1984, Lønnå 1996, Folkvord 2022.

7 Agerholt 1973 (1937): 89.

8 Koht 1947: 217.

9 I brev til svenske Sophie Adlersparre 19. januar 1885, her etter Lorenz 2014: 162.

10 Nylænde 1916: 79.

Historikeren Wilhelm Keilhau, som var beryktet for sine personkarakteristikker, var ikke nådig i sin beskrivelse av Gina Krog: «Selvironi lå ikke for henne. I det hele tatt hadde hun ikke lett for å forstå det dobbeltbundete, det tveeggede eller selvspaltende. Hennes intelligens var klar, men enstrenget.»

Derfor kunne hun også holde ut å arbeide for samme sak år ut og år inn, mente Keilhau: «Anfektelser hadde hun neppe mange av. Innvendingene mot bevegelsen kjente hun sikkert ikke som tvil, bare som argumenter motparten kom med.» I debatten kunne hun virke upersonlig og nedlatende, uten aktelse for andres meninger; «hun var tolerant av prinsipp, men ikke i sitt hjerte». Av natur var hun herskerinne, skrev Keilhau.11 Et par tiår etter hennes død foretok han altså hva man må kalle et karakterdrap på Gina Krog.

Dette gir et utgangspunkt for å søke å tegne bildet av Gina Krog med flere nyanser. Det er lett å la seg imponere. Hun utrettet mye og var utvilsomt dyktig og kunnskapsrik. Hun opptrådte autoritativt og selvsikkert. Men så var det altså også noe annet, noe som forstyrret og skapte ubehag. Gina Krog sto i mange kontroverser. Ikke sjelden gikk hun til verbal konfrontasjon – med så vel kvinner som menn. Hun mistet styreposisjoner og ble forsøkt avsatt som redaktør i Nylænde. Stemmerettskampen førte til krasse oppgjør og organisasjonssplittelse. Under hennes ledelse var det stor uro i Norske Kvinners Nasjonalråd. Konfliktene viser vei til kunnskap om hvem Gina Krog var, til hvem som var hennes motstandere, venner og allierte. Var det noen som sto last og brast med henne i skiftende tider, eller sto hun alene? Var hun en frihetssøkende individualist, slik hun tegnet bildet av seg selv?

Gina Krog erklærte seg på sine eldre dager som «født kvindesagskvinde».12

Det står i kontrast til at hun i et brev til Camilla Collett høsten 1884 beklaget at hun først i nyere tid hadde forstått at forfatterinnens budskap i 1870-årene angikk henne, at «stemmen over murene» også talte «direkte og manende til mig selv personlig».13 Gina Krog var ikke så tidlig ute. Hun var 33 år da hun tok bladet fra munnen i 1880, etter at Camilla Collett, Aasta Hansteen og enkelte andre hadde stått frem offentlig. Det kan se ut til at Gina nølte med å tre frem, noe den samtidige beretningen i brevet til Collett kan bekrefte. Selv sa hun at det var «for vældig det jeg vilde», som en forklaring på at det tok sin tid før hun trådte frem.

11 Keilhau 1935: 248 f. Keilhau var omstridt og ble dømt for sin omtale av enkelte personer, jf. Norsk biografisk leksikon.

12 Nylænde 1912: 72.

13 Brev fra GK til CC 5.11.1884, NB brevsamling 4, Camilla Collett, NB digital.

Barneportrett av Gina Krog, utført av maleren Mathias Stoltenberg, en yndet portrettmaler for den norske embetsstanden. Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren.

En ny kvinnelighet

Historien om Gina Krog er også beretningen om fremveksten av en ny kvinnelighet. «Fortellingen om Norge mellem 1840 og 1875 – den handler om et folk som ble underkastet forvandlingens lov», skrev Wilhelm Keilhau i 1931.14 En statisk, standsdelt og kjønnsdelt livsverden slo sprekker. Den nye borgerligheten, den liberale individualismen, venstrebevegelsens oppmarsj og generasjonsopprøret preget 1870-årene. Dette utgjorde en forutsetning for at Gina Krog kunne tre frem på den offentlige scenen.

Hun var født inn i embetsstanden og vokste opp med vissheten om å tilhøre en sosial og kulturell elite, et «aristokrati», som hun selv formulerte det.15 Hun vokste opp med, og inn i, venstreopposisjonen i Kristiania. Nye muligheter åpnet seg i bruddet med den gamle embetsmannsstaten og oppgjøret med

14 Keilhau 1931: 431.

15 Nylænde 1912: 72.

gamle normer. En økende individualisering og demokratisering, mer høylytte krav om politiske rettigheter, slo også ned i kvinnene. Gina Krog viser hvordan en evnerik og kunnskapssøkende ung pike kunne benytte seg av de nye mulighetene. Gjennom skolegang og selvstudier i 1870-årene forberedte hun seg for å handle i 1880-årene. Hun tilegnet seg kunnskaper og lærte fremmede språk, hun orienterte seg om kvinnefrigjøringen i andre land. Hun skulle komme til å demonstrere hva en økende individualisering kunne bety for kvinner. Hun tok kampen for at de nye demokratiske rettighetene skulle gjelde også for dem. Hun foretok et oppgjør med ekteskapstvangen og utfordret med det en av samfunnets grunnleggende institusjoner.

Samtidig viser Gina Krog oss hvor grensen gikk. Hun var radikal, men holdt seg innenfor hva som var allment akseptert for en kvinne. Hun la åpenbart vekt på å opptre med verdighet, noe nekrologene som ble skrevet da hun døde, la vekt på. Karen Grude Koht, som var en generasjon yngre, beskrev hennes utseende og fremtreden med ord som «ei vyrdeleg, overlag vakker dame», «majestetisk», det var «noko utifrå høgbore og fornemt» over henne. Gina Krog var «(f)ornem, høgreist, kultivert» og pekte seg ut på de utenlandske kongressene når hun representerte Norge, skrev Grude Koht.16

Mathilde Schjøtt slo fast at hun var «fuldstændig lady-like og stilfærdig, tilbageholdende av væsen».17 Helene Lassen trakk frem hennes «nydelige, statelige skikkelse, som igrunden blev vakrere og vakrere med aarene».18 Wilhelm Keilhau bekreftet dette bildet: «Hun var en vakker, statelig dame med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt.» Hun var myndig, og på en «ypperlig måde» forsto hun å lede en forsamling, hun behersket engelsk og var «et født kongressmenneske». Man kunne nesten ikke unngå ordet «representativ» om henne, skrev han. Som også mente at hun – takket være «alle sine avvæpnende ytre egenskaper» – unnslapp latterliggjøring, slik mange kvinnesakskvinner ble utsatt for.19

I enhver tid og kulturell kontekst er det et gitt repertoar for hvordan kvinner kan fremtre, for hvordan de kan handle, og hvilke tanker de kan uttrykke. I 1880-årene ble repertoaret større, men det var like fullt grenser. I tiåret før hadde Aasta Hansteen måttet tåle offentlig ydmykelse, hån og latterliggjøring for sin påståtte ukvinnelighet; hun ble oppfattet som eksentrisk, halvgal og mannevond.20 Gina Krog var klar over omkostningene ved å bryte grensene

16 Koht 1947: 217.

17 Lorenz 2014: 162.

18 Nylænde 1912: 79.

19 Keilhau 1935: 248.

20 Lein 1984.

for hva som var akseptert kvinnelig fremtreden. I sin tale til Hansteen på 70-årsdagen i 1894 sa hun blant annet:

De – alene, isoleret, eiendommelig udpræget stod De, og De fik da ogsaa væltet over Dem al den raahed og dumhed, som laa ophobet og ventede paa en anledning, som den. Rimelig nok. For det var ikke smaating paa overfladen, De rørte ved (…). Vi kan forstaa, at Deres straf tilsidst blev landsforvisning (…).21

Gina Krog valgte annerledes. Hun avbalanserte radikal feminisme og autoritativ fremtreden med femininitet, borgerlig dannelse og personlig tilbakeholdenhet. I kontrast til Aasta Hansteen – men i likhet med Camilla Collett – la hun vekt på å føre seg «representativt». Hun holdt seg innenfor sin tids repertoar.22 Dermed unngikk hun en voldsom offentlig demonisering, som den som rammet Aasta Hansteen. Det kan være en nøkkel til å forstå den posisjonen Gina Krog fikk.

Den første feministiske bevegelsen

Fortellingen om Gina Krog er en beretning om etableringen av den organiserte kvinnesaken i Norge. Hun kom med i Skuld, den første feministiske grupperingen, i 1883. Hun var med da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet året etter. Som den første tok hun offentlig til orde for stemmerett til kvinner på linje med menn, det skjedde i 1885. Snart ble det stiftet en egen forening for kvinnestemmerett, der bare kvinner kunne være medlem og med Gina Krog i spissen. I 1887 så tidsskriftet Nylænde dagens lys. Det ble kvinnesakens viktigste talerør og utkom hver 14. dag, med Gina som enerådig redaktør. I løpet av 1890-årene holdt hun mange foredrag og skrev artikler om sentrale tema i kvinnekampen. Gina Krog ble den fremste til å internasjonalisere norsk kvinnesaksbevegelse, et arbeid hun påbegynte før hun selv debuterte på den internasjonale scenen i 1899. Dermed var det også selvsagt at hun måtte lede Norske Kvinners Nasjonalråd, en avdeling av International Council of Women. Hennes aktivitet og standpunkter blir en viktig kilde til kvinnesaksbevegelsens tidlige historie i vårt land.

Gina Krog var en sentral aktør ved alle viktige begivenheter i den nye bevegelsen. Til fulle tok hun i bruk nyvunne ytringsmuligheter; i skrift og tale overvant hun den tausheten kvinner tradisjonelt var pålagt. Hun appellerte og argumenterte. Dermed blir hun en kilde ikke bare til hendelsene, til milepæler, seire og nederlag, hun blir også viktig for å forstå tenkningen.

21 Nylænde 1894: 310, her etter Lein 1984: 120.

22 Referanser til litteratur om den nye kvinnen, repertoar, se Wetterberg 2006.

Gina Krog (1847–1916) var en av Norges viktigste kvinnesaksforkjempere, og denne boken presenterer hennes historie i sin fulle bredde. Boken går tett på denne myteomspunne og litt mystiske skikkelsen som inntar en så sentral plass i den norske feminismens historie.

Gjennom et bredt kildemateriale og kritisk analyse blir det klart at kontrovers og konflikt var en viktig del av Gina Krogs liv og virke, samtidig som hun var en lederskikkelse og pioner innenfor kvinnesaksbevegelsen som vokste frem i 1880årenes Norge. Hun var for eksempel den første kvinnen – og i lang tid den eneste – som ble begravet på statens bekostning. Det forteller om hennes posisjon og rolle i samfunnet.

Biografien om Gina Krog belyser sentrale temaer i tiårene rundt århundreskiftet 1900: forsørgelse, ekteskap, reproduksjon og demografi, sedelighet og prostitusjon, demokratiske rettigheter og stemmerett. Gina Krog engasjerte seg i alle disse spørsmålene.

Hennes viktigste bidrag til kvinners frigjøring var likevel opprøret mot samtidens dominerende forståelse av kvinnelighet. Hun ville mest av alt vekke kvinner til selvbevissthet.

Kari Melby er historiker og prof. em. ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. I sin forskning har hun undersøkt kjønnsideologi, hvordan kjønn har blitt anvendt strategisk i interessekamp samt den politiske og juridiske reguleringen av kjønn, alt med hovedtyngde på tidlig 1900tall.

ISBN 978-82-8104-657-3

Orkana Akademisk