Innholdsfortegnelse
DEL III
1.
3.
4.
5.
Carl Fredrik Reuterswärd, The knotted gun / Non-violence, 1988, bronse, foran FN-bygningen, New York. Foto: Ingeborg Breines.
FORORD
De aller fleste mennesker i verden ønsker fred. Fred på jord – og fred med jorda. Klima- og miljøkrise, pandemi, fattigdom, krig, økende internasjonal spenning og truende atomopprustning fører imidlertid til at mange er usikre og føler frykt for fremtiden. Demokratiske styresett taper for sentralisering av makt og myndighet, globalt og nasjonalt. Avstanden til de som styrer, øker, så også følelsen av avmakt.
I denne boka ønsker jeg å bidra til en refleksjon over hva som gir sikkerhet i dag, med utgangspunkt i det arbeidet jeg har fått være med på, spesielt i UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, og Det internasjonale fredsbyrået, IPB. Jeg ønsker å dele visjonen om en verden basert på fredskulturens verdier; prøve å vise at fred er mulig, en annen verden er mulig; vise at vår trygghet og sikkerhet ikke ligger i en stadig akkumulering av våpen, men i en styrking av internasjonal forståelse, rettferdighet og samarbeid. Jeg ønsker å fremme kreativ tenkning rundt sikkerhetspolitiske muligheter og utfordre det verdensbildet som baserer seg på frykt for de andre.
Covid-19-pandemien har gjort det klart at ingen er trygge før alle er trygge. Det samme gjelder internasjonal sikkerhet. Ingen land eller folk er trygge, før også naboen er trygg. Vi må derfor tenke annerledes og ikke kaste bort enorme ressurser på en falsk trygghet bygd på en våpenmakt som kan ende med de verste og irreversible ødeleggelser. Vi må finne tilbake til det som Palmekommisjonen for førti år siden skisserte som felles sikkerhet, og som var til stor inspirasjon i arbeidet med å få slutt på den kalde krigens fastlåste oppfatninger av hverandre.1 Det vil ofte være spenning mellom «verden som den er» og «verden som vi skulle ønske den var». Nettopp når virkeligheten fremstår som kompleks og uoversiktlig, er det aller viktigst å ikke miste retningssansen, ikke gi slipp på visjonen om den ønskede fremtiden.
1 Den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål. Stockholm, 1980–82. Opprettet av og ledet av Olof Palme, svensk statsminister i perioden 1969–76 og 1982–86.
Krigen i Ukraina kom som et sjokk, selv om den politiske situasjonen var høyspent på forhånd. Slik det ser ut nå, setter krigen fredskulturtenkningen og multilateralismen bastant tilbake. Eller kan det være slik at når krigens forferdelighet kommer oss så nær, kan vi igjen komme til å forstå at krig må bannlyses for all fremtid uansett hvor det måtte oppstå, som et totalt uegnet middel til å løse dypere problemer?
Mitt håp er å kunne være med å skape bevissthet om absurditeten og galskapen i å konkurrere om de mest effektive måtene å drepe hverandre på. Jeg ønsker å bidra til forståelse av at vi ikke trenger å godta det militærindustrielle kompleksets legitimering av egen virksomhet ved å utpeke fiender og insistere på at verden er farlig, og at vi derfor trenger militær beskyttelse. Men hvordan få godt nok frem at dialog og diplomati er vår livsforsikring, ikke avskrekking? En ting synes klart. Hvis våpen kunne skape fred, ville vi hatt fred i verden for lengst. Det har vært prøvd før, vi trenger ikke å gjøre det mer. Nå må vi tenke sammen for å få frem flest mulig gode, fredsbyggende forslag og tiltak.
Men hvilke strategier er gode nok til å få styresmakter rundt om i verden til å endre sine prioriteringer? Hva skal til for at maktkåte land slutter å bekjempe hverandre med militære midler og isteden begynner å tevle om å utvikle de beste forholdene for sine folk? Hva skal til for at alle skal forstå at vi må skape fred med fredelige midler, som FN-pakten pålegger oss? Hva gir best næring til hverdagsfreden, til prioritering av menneskelig sikkerhet? Kanskje er det akkurat nå vi må velge mellom bomber eller bøker, soldater eller lærere, murer eller bruer, militærallianser eller nøytralitet, NATO eller FN?
Ofte synes det å være lettere å kritisere de andre, trekke frem og blåse opp uheldige sider, men være døv og stum i forhold til hva vi selv bidrar med. Men vi kan ikke kritisere, veilede eller inspirere andre hvis vi ikke feier for egen dør først. Med USAs dominante økonomiske, militære og kulturindustrielle innflytelse ikke bare hos oss, men i store deler av verden, er det høyst relevant å se ekstra nøye på USA, og NATO, USAs militære verktøy. Det er også mest relevant for meg å kritisere det vestlige verdensbildet, som er det jeg kjenner best, som vi er en del av, og som det er mulig å ha et lite håp om å kunne bidra til å endre. Da Mahatma Gandhi i sin tid ble spurt hva han tenker om den vestlige sivilisasjonen, svarte han: «Jeg tenker det ville være en god ide.»
Idet denne boka ferdigstilles og mer russisk militærutstyr ruller inn i Ukraina, ser verden med forferdelse, sinne og angst på krigens rå brutalitet.
Den umiddelbare, og i alle fall tilsynelatende ganske unisone, reaksjonen er ikke bare å fordømme krigen, men dessverre også å styrke militærvesenet, ruste opp, la våpnene overdøve diplomatiet og også overdøve demokratiske beslutninger. Mange synes mer opptatt av at krigen skal vinnes, enn å finne en måte å stoppe den på. Hvis en hovedårsak til at Russlands president Vladimir Putin 24.02.2022 gikk til krig i Ukraina, ved siden av å ville beskytte den russiske minoriteten øst i landet, var å prøve å holde NATOs truende ekspansjon utenfor eget nærområde, har han oppnådd det motsatte. Et par uker inn i krigen var 96,4 prosent av det norske folk positive til NATO, og i alliansefrie Sverige og Finland så det plutselig ut til å være en majoritet som ønsket medlemskap i militæralliansen for sin sikkerhets skyld. Og våren 2022, uten folkeavstemming og med usedvanlig hastighet, sendte den finske og den svenske regjeringen søknad til NATO om medlemskap. Søknaden, som må godtas av alle medlemslandene, har ennå ikke gått igjennom, da Tyrkia stiller politisk vanskelige betingelser. Tenk for et totalt annerledes, og fint, verdifellesskap vi ville hatt for nordisk samarbeid om Norge og Danmark hadde gått ut av NATO, istedenfor at Finland og Sverige skal gå inn.
Norsk og internasjonal fredsbevegelse viser sin avsky for krigen i Ukraina, som for all krig, men stiller spørsmål og ønsker å forstå årsakssammenhengene. Det kan imidlertid være både vanskelig og ensomt, iblant også farlig, å være kontrær. Det er enklere å være på lag med flokken, være konform og innenfor komfortsonen. Men akkurat nå har vi egentlig ikke noe valg. Vi må bekjempe aksepten av krig som verktøy for konfliktløsning. Det haster. Vi må være klare på at opprustning er økonomisk, økologisk og moralsk forkastelig. Vi må tillate oss å stille alle de relevante spørsmålene selv om vi ikke har svarene. «Vi må snakke med all den ydmykhet som er passende for vårt begrensede syn, men vi må snakke. Å være stille er svik (...) Man må kjempe mot egen konformisme og apati, og det er ikke enkelt å gå mot sin egen regjering. Likevel må vi følge vår egen samvittighet (...) hvis vi ikke handler, blir vi dratt ned lange, mørke og skammelige korridorer reservert for dem som har makt uten medfølelse, kraft uten moral og styrke uten innsikt»,2 som Martin Luther King uttrykte det. Sannsynligvis hjelper det ikke med en «lirke-strategi», en skritt for skritt-plan. Vi må gjøre en ordentlig forskjell og være like utålmodige med å få slutt på militarismen som Greta Thunberg er i forhold til miljø- og
2 King, Martin Luther. Beyond Vietnam. A Time to Break silence. Riverside church speech, New York, 4. april 1967.
klimakrisen. Gjentatte ganger har hun sagt til verdens ledere at vårt hus er i brann, og at vi ikke vil ha deres forhåpninger, men deres handlinger. Sammen vil miljøbevegelsen og fredsbevegelsen kunne ha betydelig påvirknings- og endringskraft.
Er det mulig, i den situasjonen Europa er i akkurat nå, å håpe at denne boka kan inspirere Norge til (igjen) å kunne kalle seg en fredsnasjon? For å være relevant i situasjonen må vi se nøye på hva vi har å tilby verden, og hvem vi ønsker å være. Det nytter ikke å insistere på at «norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast» når det så tydelig er behov for forbedring, for nye innfallsvinkler, bedre alternativer.
Den nordiske velferdsmodellen har vært til inspirasjon for mange og kanskje også for verdensfreden. Kanskje kan vi tillate oss å tro at hvis man utvikler forhold som gjør folk fornøyde, blir det mindre aggresjon og heller ikke så lett for nasjonalistiske makthavere å mobilisere til væpnet kamp. Men verdens folk kan ikke være fornøyde så lenge en svær del av våre ressurser brukes til å bekjempe hverandre. Den evinnelige og livsfarlige opprustningsspiralen må brytes. Ønsker vi fred, kan vi ikke opprettholde et rådyrt og sterkt forurensende militært forsvar. Statens fremste oppgave skal være å beskytte borgerne. Tidens største farer ligger i miljø- og klimakrisen, i en voksende ulikhet som også medfører nød og sult, i pandemier og atomvåpentrussel. Derfor trenger vi et ikkevoldelig forsvar som beskytter fra tidens reelle farer i et nytt og helhetlig humanistisk paradigme. Det nye paradigmet må både bygge på verdier og forståelse for nødvendigheten av internasjonalt samarbeid og på FN-systemets triangulære fundament: fred – utvikling – menneskerettigheter. Det blir ingen fred uten utvikling og ingen utvikling uten fred, og begge er avhengige av at menneskerettighetene respekteres.
Forhåpentligvis vil denne boka kunne være til nytte både for dem som allerede aktivt arbeider for fred og rettferdighet, og for dem som ønsker å delta i fredsbevegelsen. Siden jeg i mange år har arbeidet med disse spørsmålene, ikke minst gjennom UNESCOs fredskulturprogram, vil jeg bli glad om noe av min erfaring og mulige innsikt vil kunne brukes.
Bokas tema er så bredt og komplekst at jeg ikke har tatt mål av meg til å gå like mye inn på samtlige felt, og har heller ikke den nødvendige kompetansen til det. Forhåpentligvis kan boka likevel være et referanseverk for dem som ønsker videre fordypning. Kanskje kan boka også være nyttig i videregående skole og i lærerutdanninga. Jeg har tatt med sitater, hendelser, dikt og bøker som har inspirert meg og kanskje vil inspirere
andre, uten på noen måte å ville gi en forskningsbasert fremstilling eller bibliografisk oversikt. Noen vil kunne bruke ulike deler av boka til seminarvirksomhet, som grunnlag for debatter, diskusjoner dialog. Andre vil kanskje ønske å gå rett på kapittel tre, som inneholder forslag til praktiske og politiske tiltak.
Som leser liker jeg å vite noe om bakgrunnen til den som skriver, forstå noe av det som har formet forfatterens syn på virkeligheten. Da forstår jeg bedre vektlegging, innfallsvinkler og prioriteringer, og det er lettere å se de blinde flekkene. For at du som leser skal forstå mer av min bakgrunn for å skrive denne boka, er det kanskje til hjelp å vite at jeg har vokst opp i en fiskerbonde- og lærerfamilie i en liten fjord i Vesterålen, har gjort humanistiske studier i Norge og Frankrike, har erfaring fra arbeid blant annet i FN-systemet og nasjonal og internasjonal fredsbevegelse og har latt meg inspirere ikke minst av feminisme, pasifisme, natur og kunst. En del av min virkelighetsforståelse tar utgangspunkt i en idéhistorisk tilnærming. Hvor kommer ideene fra? Hvordan manifesterer ideene seg på ulike samfunnsområder, i politikk, sosiale strukturer, filosofi, kunst og litteratur? Hvordan utvikler ideene seg – og hvordan mottas de av ulike mennesker og på ulike steder i verden?
I arbeidet med denne boka har jeg søkt etter de ideene som kan føre til positiv endring. Jeg prøver å kreditere kildene for inspirasjon og tanker. Men det må innrømmes at det ikke alltid er like enkelt. Ideer kan oppstå samtidig i ulike deler av verden, noen krediteres, andre ikke. Hva har jeg tenkt selv, og hva er inspirasjon fra møter, samtaler, forskning, kunst og litteratur? Jeg har neppe dokumentert godt nok hvor ideene i denne boka kommer fra, så jeg ber om tilgivelse hvis noen finner sine tanker igjen uten å bli nevnt. Alle ideene er imidlertid mottatt i stor takknemlighet, og med ønske om å bringe dem videre til beste for vårt felles arbeid for å skape en fredskultur.
UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, har vært sentral for min tenkning, allerede fra mitt arbeid i Forsøksrådet for skoleverket med fredsundervisning. I Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO fikk også det feministiske næring gjennom samarbeid med fire kvinnelige styreledere: Toril Skard, Nina Gornitzka, Grethe Værnø og Ingrid Eide. Deretter fulgte fantastiske år i humanismens høyborg, UNESCOs hovedkontor i Paris. Takknemligheten er stor også for å ha kunnet både lære av og bidra til et viktig arbeid i UNESCOs kontor henholdsvis i Pakistan og i Genève.
Ingrid Eide representerte Norge og Norden i UNESCOs Eksekutivråd fra 1989 til 1993. Med sin solide bakgrunn fra fredsarbeid ble hun en pilar i utviklingen av fredskulturprogrammet, som på den tid var organisasjonens viktigste satsingsområde. Jeg var heldig å få jobbe nær henne i de fire årene. Med bakgrunn i arbeidet i Eksekutivrådet tilbød daværende generaldirektør, Federico Mayor, meg å ta over ansvaret for å koordinere utviklingen av kvinnespørsmålene i UNESCO og forberede FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing i 1995 på vegne av organisasjonen. Etter en vellykket kvinnekonferanse og utvikling av en effektiv oppfølgingsstrategi for UNESCO fikk jeg bygge opp og lede et prosjekt om kvinner og fredskultur.3 Fredskulturteamet, som omfattet kolleger fra alle UNESCOs fagområder, jobbet nærmest døgnet rundt. Vi trodde rett og slett at vi var i ferd med å endre verden. Intet mindre. Det ga masse energi.
Hjemme i Norge var interessen for fredskulturinitiativet laber, i alle fall på formelle nivå. Statsminister Bondevik nevnte så vidt i sin nyttårstale i 1999 at vi gikk inn i FNs Fredskulturår. At UNESCO og fredskulturarbeidet ikke har blitt beæret med Alfred Nobels pris for fredsforkjempere, er en av Nobelkomiteens store unnlatelsessynder. Jeg vil nesten våge å si på linje med at Mahatma Gandhi i sin tid ikke fikk prisen, på tross av flere nominasjoner.
Siden fredskulturvisjonen fortsatt er lite kjent i Norge, håper jeg med denne boka å gi et innblikk både i fredskulturvisjonen og programmet slik det ble utarbeidet i UNESCO sammen med en rekke partnere, for så å få aksept i hele FN-systemet. Jeg vil prøve å vise i store trekk hva som ble tenkt, hva som ble gjort, hva som var, og er, utfordringene. Det føltes symbolsk at vi fikk kjempet frem at overgangen til et nytt årtusen skulle være i fredskulturens tegn. Kanskje var det også visjonært. Og aller viktigst, hvordan kan visjonen og erfaringene fra dette storstilte programmet komme til nytte i dagens farlige og polariserte verden?
Kanskje kan denne boka bidra til å gi næring til drømmen om fred og rettferdighet, om det gode liv – ikke bare for deg og meg, men for alle – i tro på FN-paktens mål Aldri mer krig og på at fredskultur er mulig. Fredskulturvisjonen må ikke forbli en utopi, den må praktiseres. Den nødvendige, store, samfunnsmessige endringen fra krigskultur til fredskultur må komme i tide. Skiftet som medfører endring i tenke-, være- og handlemåte, både på individ- og samfunnsnivå, må involvere mange. Kan hende
3 Breines, Ingeborg. «Women’s contribution to a culture of peace», i Yearbook Peace Culture. Klagenfurt: Drava Verlag, 2010.
det gjelder å redde vår jord, som Rudolf Nilsen formulerte det, og som den svenske miljøaktivisten Greta Thunberg bidrar til å få unge over hele verden med på.
Med skifte av generaldirektør i UNESCO ble det både en nedtoning av fredskulturarbeidet og kvinnespørsmålene, og jeg endte opp i Islamabad. Min tilsettingsdato som UNESCOs representant i Pakistan var 11. september 2001, en dato som endret virkeligheten dramatisk, ikke minst i den delen av verden. I begynnelsen hadde jeg også ansvar for organisasjonens arbeid i Afghanistan, inntil UNESCO som resten av FN-systemet og de bilaterale ambassadene kunne flytte sine kontorer tilbake til Kabul.
I arbeidet med denne boka har spesielt tre av mine svakheter kommet tydelig frem: én, jeg er byråkrat, dog internasjonal byråkrat, men likevel. Det preger språket. To, jeg anser folkeopplysning som viktig, men har en trang til å ville ta med det meste av det jeg tenker kan være til nytte og være kilder til innsikt. Det kan bli i meste laget. Tre, jeg er en moralist, og tenker sikkert for mye på hva som skal og bør gjøres for å få til et bedre samfunn. Det er kanskje ikke alltid like morsomt. Jeg håper likevel at jeg klarer å formidle nok fredskulturengasjement til å styrke lesernes entusiasme, motivasjon og håp.
Jeg er dypt takknemlig for dem som har lest manusutkastet og gitt råd underveis. De fleste har lest et avsnitt eller et kapittel. Hjertelig takk til Arnny Floden, Eva Fidjestøl, Aage Hansen, Atle Hetland, Harriet Holmberg, Ove Jakobsen, Vibeke Jensen, Margrethe Kvam, Evelin Lindner, Eva Charlotte Nilsen, Rune Ottosen, Harald Oredam, Julie Breines Oredam, Michael Breines Oredam, Sturla Stålsett, Jorunn Sørensen, Siri Tellier og Geir Ulfstein. Min aller største takk går til Ingrid Eide, og Alf Oxem, som sjenerøst og med stor innsikt har brukt mye av sin tid til å være til hjelp. Det er jeg svært glad for.
Ingeborg Breines Oslo, februar 2023
Tegning av The knotted gun / Non-violence, skolebarn i Beirut, 2018. Foto: Ingeborg Breines.
INNLEDNING
Noen hendelser prenter seg inn i hukommelsen. De fleste av oss vet nøyaktig hvor vi var 11. september 2001, da to fly styrte inn i Twin Towers i New York. Mange av oss husker også hvor vi var da vi fikk høre at muren har falt. 10. november 1989 var jeg på UNESCOs 25. generalkonferanse i hovedkontoret i Paris. Leder for den nigerianske UNESCO-kommisjonen, Dayo Akeredolu-Ale, som satt i nabosetet til Norges plass tidlig den morgenen, fortalte om Berlinmurens fall. Overraskelsen sitter fortsatt i kroppen. Hvor usannsynlig var det ikke at vi så plutselig skulle komme ut av den kalde krigens fastlåste situasjon, av kaldkrigsretorikk og frykt.
Den nye politiske situasjonen førte til mye kreativ og optimistisk tenkning. Statistikk fra de årlige oversikter fra Stockholm International Peace Research Institute, SIPRI, viser at militærutgiftene gikk ned. Mer ressurser ble tilgjengelig for å møte folks behov og interesser. En såkalt peace dividend – et fredsutbytte – ble mulig. Verdens ressurser ville kunne brukes til å møte folks behov, ikke sløses bort til krigsforberedelser og krig.
I første del av denne boka vil jeg vise hvordan det i UNESCO utviklet seg en svært intensiv periode under den dynamiske og karismatiske generaldirektøren, Federico Mayor.4 En prosess som kom til å involvere mange mennesker, organisasjoner og institusjoner. Kunne vi bidra til å skape en verden hvor ingen ville misbruke ressurser til å beskytte seg militært mot andre land og grupper, eller forsøke å bekjempe dem? Ville det være mulig å delegitimere eller rett og slett kriminalisere krig? Kunne folk og land isteden bruke sine krefter til å bygge fredelige samkvem og fremme samfunnsnyttige og humane mål? Kunne vi klare å stå opp mot en bastant og noen ganger tildekket volds- og krigskultur? Fredskulturvisjonen, begrepet og programmet ble født.
Det internasjonale fredskulturåret ble markert i år 2000, i overgangen til et nytt årtusen. Ett år var selvsagt ikke er nok til å bevege verden fra
4 Se for eksempel Mayor, Federico. The New Page. Paris: UNESCO Publishing, 1994 og UNESCO – an ideal in action: The continuing relevance of a visionary text. Paris: UNESCO Publishing, 1997.
en krigskulturtenkning til en tenkning basert på fredskulturens prinsipper. Fredskulturåret ble derfor etterfulgt av Det internasjonale tiåret for fredskultur og ikkevold for verdens barn, 2001–2010. Et internasjonalt handlingsprogram for fredskultur ble laget slik at det kunne være retningsgivende så vel for FN som for land og organisasjoner som ville utvikle egne handlingsplaner. Hensikten var å komme bort fra krigsaksept og krigslogikk til freds- og ikkevoldslogikk.5
Mer enn 75 millioner skrev under på UNESCOs fredskulturmanifest og sa seg derved villig til å bidra til å fremme fredskultur i det små og i det store. Mange, svært mange, kanskje de aller fleste, og på de mest forskjellige steder i verden, går rundt med et ønske om å bidra til at både familien og lokalmiljøet, sågar nasjonen og den store verden, skal finne fredelige løsninger på konflikter, ikke bruke ublu makt, urettferdige metoder, løgn, vold og krig i sine samhandlinger.
Dette håpet om en bedre verden har gjennom tidene vært ansett for å være mer eller mindre realistisk. Noen ser mennesket som av naturen ondt og grådig og bare i stand til å kare til seg selv, mens andre tror på mennesket som et vesen som strever etter en rettferdig fordeling av verdens goder og kun kan være ordentlig glad hvis det kan få være nyttig i en sosial sammenheng. De store religionene har alle sitt Paradis eller sitt Shangri-La. Politiske bevegelser som kommunismen, sosialismen og feminismen har fremmet ideer om idealsamfunnet. Mange filosofer, som for eksempel Platon, Rousseau og Kant, har konkretisert hvordan dette kan gjøres. Folk har utvandret og utvandrer i jakten på det nye og forjettede land og et bedre liv. En slik humanistisk tankegang ligger ofte til grunn for sosiale bevegelser. Det går en linje fra Thomas Mores Utopia over en rekke idealistiske drømmer, planer og initiativ frem til fredskulturvisjonen. Fredskulturvisjonen ble imidlertid effektivt underminert etter angrepene på Twin Towers i New York, 11. september 2001, ikke minst av en hurtig voksende krigs-, sikkerhets- og våpenlobby. Verdens fokus skiftet brått retning. 3000 drepte i New York førte til en grusom gjengjeldelse med hundretusener, også de uskyldig, drepte andre steder i den brede krigen mot terror som startet med angrepet på Afghanistan, som vist blant annet i Brown universitetets Costs of war-prosjekt.6
5 The UN Declaration and Programme of Action on a Culture of Peace, resolusjon A/53/243. 1999.
6 Brown. «Costs of the 20-year war on terror: $8 trillion and 900,000 deaths». News from Brown 01.09.21. https:// www.brown.edu/news/2021-09-01/costsofwar
Så vidt inne i tiåret for fredskultur og ikkevold for verdens barn kom krigen mot terror. FN opprettholdt rapportering om fredskulturarbeid tvers igjennom Fredskulturtiåret, men med svært begrenset innsats. I UNESCO kom det en ny generaldirektør med mindre interesse for fredskulturvisjonen. Mange medlemsland hadde andre interesser, og kanskje var generaldirektøren rett og slett valgt nettopp for å ikke videreføre denne humanistiske, ikke-militaristiske fredskulturtenkningen, som slett ikke passet inn i et tradisjonelt maktscenario.
Andre del av denne boka tar opp dagens situasjon. Den forfeilede krigen mot terror og dens støttespillere har bidratt til at verden igjen kom inn i en situasjon med sterk geopolitisk spenning og konfrontasjon. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet nærmere oss. Trusselen om en tredje verdenskrig overskygger plutselig alle andre trusler. Kaldkrigsretorikken som har florert over de siste tiårene og stadig økt frykten for de andre, er for noen blitt legitimert. Plutselig er det blitt mye vanskeligere å kritisere den svært skremmende og potensielt altødeleggende opprustningsspiralen, hvor også atomvåpnene moderniseres og effektiviseres. De få som våger å snakke offentlig om diplomati og ikkevoldelig motstand, er overveldende kvinner, som for eksempel Isbinna i Klassekampen 19. mars 2022: «[J]eg setter meg på en hundre år gammel puff, håndbrodert av en gammel tante, og griner. Lar snørr og tårer renne fritt. Faen ta Putin! Faen ta Nato! Faen ta hele krigen.»7
Må verden tilbake til 1945 og det unisone kravet om aldri mer krig for å komme ut av den aktuelle spontanreaksjonen som setter all lit til våpenmakt? Det er særdeles urovekkende at det er så stille om alternativer til opprustning og krig og de mer langsiktige perspektivene. Det er derfor betimelig å ta frem Mahatma Gandhis ikoniske uttalelse «Et øye for et øye, gjør hele verden blind». Fredskulturvisjonen er igjen høyaktuell. Forhåpentligvis vil flere forstå at fredskulturvisjonen kan være et inspirerende og effektivt alternativ til en destruktiv og farlig militarisering. For det ville vel være klokere å få alt som har med krig å gjøre, over på historiens skraphaug? Men hva skal til? Hva gjøres, og hva kan gjøres?
Tredje og siste del av boka formidler eksempler og fremmer forslag til hvordan prosessen fra en rådende krigs- og voldskultur til en fremtidig fredskultur kan akselereres. Hva kan du og jeg gjøre, og hva kan Norge gjøre?
7 Klassekampen 19. mars 2022.
Mellom Murens fall i 1989 og angrepene på Twin Towers i New York i 2001 falt militærutgiftene og mange begynte å håpe på at endelig skulle politiske og økonomiske ressurser kunne brukes til velferd isteden for krigsferd. UNESCO utviklet et globalt program for fredskultur som fikk bred og entusiastisk oppslutning. Enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og land bidro til utviklingen av fredskulturvisjonen og hentet inspirasjon, fellesskapsfølelse og ny energi. FN satte håpefullt og visjonært fredskultur som overskrift på inngangen til det nye tusenåret.
Men krigen mot terror endret alt. Også Norge ble med på kriger i land vi ikke hadde noe utestående med. Igjen ble det skapt frykt, fiendebilder og mistenksomhet. Millioner av mennesker er nå på flukt fra krig og nød. Klima og miljøkrisen truer både menneskeheten og planeten. En verdensomspennende pandemi har skapt ytterligere fattigdom, vold mot kvinner og sosial uro.
Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet enda nærmere oss. Kan det føre til avsky for all krig, for krig som alternativ? Kan fredskulturvisjonen og erfaringene hjelpe oss å stå imot en dominerende og desperat tro på at våpen, stadig flere, stadig mer dødelige, muligens altutslettende, er nødvendig for å bygge fred og rettferdighet? Er tiden inne for erkjennelse av at det kun er gjennom nedrustning og avspenning at vi kan klare å løse de økologiske og sosiale utfordringene vi står overfor?
Denne boka er et bidrag til å styrke verdens skjøre fredsarkitektur og gir forslag til hvordan fredskultur kan bygges gjennom utdanning, diplomati, dialog, demokrati, rettferdighet, likestilling, kunst, kultur og sunt folkevett.
Ingeborg Breines er cand. philol. fra Universitetet i Oslo og har en grad i filosofi fra universitetet i Nantes. Hun har vært generalsekretær i Den norske Nasjonalkommisjon for UNESCO, direktør for kvinnespørsmål og for programmet kvinner og fredskultur i UNESCO Paris samt direktør for UNESCOs kontor i Islamabad og Genève. Breines er forfatter av en rekke bøker og fagartikler.
978-82-8104-556-9
Orkana
