Fragmenter av Nord-Norges fortid

FRAG

MEN

TER

Fragmenter av Nord-Norges fortid

Roger Jørgensen, Marianne Skandfer, Inger Storli (red.)

Utgivelsen er støttet av Publiseringsfondet ved UiT Norges arktiske universitet, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Ingegerd Seljestad og Johanna Sættem Seljestad minnefond og Fylkeslege Wessel og Frues fond.

Foto forside: Skjoldehamndraktens kofte. Foto: Mari Karlstad, Norges arktiske universitetsmuseum

Foto bakside: Fra arkeologisk magasin, Norges arktiske universitetsmuseum

Foto: Adnan Icagic, Norges arktiske universitetsmuseum

Design: DesignBaltic

Trykk: Dardedze holografija

© Orkana Akademisk 2024 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN: 978-82-8104-594-1

www.orkana.no post@orkana.no

Roger Jørgensen, Marianne Skandfer og Inger Storli

Bjørnar J.

Knut Helskog

Jørgensen

Jørgensen

Ingrid Sommerseth SÆRMERKETE

Asgeir Svestad

Stephen Wickler

Ingrid Sommerseth

Tor Ketil Krokmyrdal og Jørn Erik Henriksen

Innledning

Roger Jørgensen, Marianne Skandfer og Inger Storli

I 150 år har universitetsmuseet ved UiT Norges arktiske universitet hatt ansvar for innsamling og ivaretakelse av arkeologiske funn fra vår nordligste landsdel. Tromsø Museum, som er museets opprinnelige navn, er Nord-Norges eldste vitenskapelige institusjon, etablert 16. oktober 1872, med det formål å drive vitenskapelig utforskning av Nord-Norge med tilstøtende arktiske egner, og hovedoppgaven var å

(...) tilveiebringe og stadig forøke en samling av etnografiske gjenstander, oldsaker og naturalier, fornemmlig forsåvidt de skriver seg fra de arktiske egne. Derhos tilveiebringes et tilbehør av de til dette hovedøyemed passende vitenskapelige apparater,

som det heter i første paragraf i museets lover. Allerede ved stiftelsen tok det nye museet mål av seg til å drive vitenskapelig virksomhet og til å bidra internasjonalt til utforskningen av arktiske naturforhold og nordlige kulturer (Shetelig, 1944, s. 83). Innsamlingen ble de første årene styrt av entusiastiske personer med varierende faglig bakgrunn, som egentlig var tilsatt i andre engasjement i byen. Etter hvert ble det opprettet faste stillinger i forskjellige disipliner på museet. De tre første ulønnete bestyrerne av den historisk-antikvariske avdelingen var alle fulltidsansatte i skolen. Hans Thøger Adolph Winter, engasjert i 1874–1877, Hans Jakob Horst, engasjert i 1877–1880 og Olaus Martens Nicolaissen, engasjert i 1880–1924, gjennomførte med en viss systematikk reiser og utgravninger i alle deler av Nord-Norge. Etter et drøyt tiår uten avdelingsledelse sørget en direktetildeling fra Stortinget for den første faste stillingen i arkeologi, da Gutorm Gjessing tiltrådte som ny bestyrer for den historisk-antikvariske avdelingen i 1936. Siden da har museet hatt arkeolog i fast stilling (Shetelig, 1944, s. 86; Simonsen, 1972, s. 82–86; Holm-Olsen, 1989).

Tromsø Museum var en selvstendig offentlig stiftelse inntil institusjonen ble innlemmet i UiT Norges arktiske universitet (den gang Universitetet i Tromsø) 1. januar 1976.

Universitetsmuseene i Norge – i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo – har i dag som sin viktigste oppgave å samle inn, ivareta og produsere ny kunnskap, først og fremst om kultur- og naturhistorien i museenes virkeområder, og å formidle denne kunnskapen. Samlings- og forskningsaktiviteten ved Tromsø Museum gjennom 150 år har resultert i store samlinger fra hele landsdelen, og mye av museets forsknings- og formidlingsvirksomhet er basert på dem.

Forløperne til universitetsmuseene, etablert mellom 1769 og 1875, var blant de første museene i Norge. De representerer starten på den organiserte innsatsen for å bevare fysiske spor etter mennesker før oss, og dermed på den grunnleggende anerkjennelsen av at rester etter tidligere generasjoner er viktige å ta vare på (Meld. St. 23 (2020–2021), s. 16).

I det moderne kulturmiljøvernet er miljø- og samfunnsaspektet sentralt, og både steder i landskapet og arkeologiske gjenstander ses som varige kilder til opplevelse, kunnskap og identitet. For at forvaltningen skal være målrettet, må vernet av kildematerialet, som overordnet prinsipp, være kunnskapsstyrt (Riksantikvaren, 1994, s. 24, 26–28). De fem arkeologiske universitetsmuseenes samlingsansvar er regulert i kulturminneloven, og universitetsmuseene forvalter arkeologiske funn fra sine geografiske områder på vegne av allmennheten. Universitetsmuseets forvaltningsområde dekker kommunene nord for Rana, og i museets arkeologiske samlinger finnes gjenstander fra samtlige kommuner i ansvarsområdet. Samlingene omfatter til sammen flere hundre tusen funn, systematisert etter funnsted og innkomstår under drøyt 16 000 hovedkatalognummer. De arkeologiske samlingene er kommet til dels gjennom museets egne feltarbeid og utgravninger, og dels av at folk har levert inn gjenstander de har funnet. Kapitlene i denne boka gjenspeiler hvordan innsamlings- og utgravningspraksis har endret seg i de 150 årene Tromsø Museum / Norges arktiske universitetsmuseum (UM) har virket som vitenskapelig institusjon.

Arkeologiske gjenstander er unike kilder til stadig ny kunnskap, som utfordrer og utvider det vi vet om forhistorien. Gjenstandsmaterialet som har kommet inn i museets samlinger, er fragmentarisk, både fordi mye av restene fra eldre tider har forvitret bort, men også fordi mesteparten fortsatt ligger uoppdaget i jorda, som deler av fredete kulturmiljø. Likevel er det arkeologiske materialet den eneste direkte kilden til kunnskap om nordnorsk forhistorie gjennom mange tusen år, før de første skrevne dokumentene bidrar til å belyse livet til folk i landsdelen. Funnene er også kilde til å se og forstå andre sider ved samfunnet enn det som etter hvert kan leses ut av skrevne kilder. Mens de eldste skriftlige dokumentene oftest er offisielle opptegnelser og preget av øvrighetens utenforblikk, forteller arkeologien om lokale hverdagsliv, opplevelser av tilhørighet, teknologisk utvikling eller praksiser knyttet til trosforestillinger.

Gjenstandene og temaene representerer et stort tidsspenn, fra den eldste steinalderen til inn i historisk tid. En del av fasinasjonen for de utvalgte funnene er at de åpenbart har inngått i sammenhenger som har hatt rekkevidde til dels langt utenfor museets forvaltningsområde. De er materielle avtrykk av nettverk som har strukket seg over store avstander, og som har blitt etablert, vedlikeholdt og endret gjennom tusenårene. Vår landsdel har til alle tider hatt forbindelser til det større nordlige Fennoskandia, den nordlige delen av den skandinaviske halvøya og områdene videre østover, i dagens Sverige, Finland og Nordvest-Russland. Norskekysten har på samme måte vært en viktig kontaktsone, først og fremst mot samfunn i sør. En måte å synliggjøre tette kontakter til andre områder i noen arkeologiske perioder på er å bruke eller vise til kronologiske periodebetegnelser som er utarbeidet for andre regioner enn nordre Fennoskandia. Eksempler på dette er å vise til tidlig-, mellom- og senmesolitikum om ulike deler av eldre steinalder, eller bruke begrepet neolitikum om yngre steinalder assosiert med de tidligste jordbrukssamfunnene.

Bokprosjektet springer ut av forskningsgruppen Arctic Archaeology (ArcArc) ved UM og medlemmenes ulike forskningsinteresser og kompetansefelt. I tillegg har kollegaer ved Institutt for arkeologi, historie og religionsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet bidratt med tekster om noen av sine favorittobjekter. I 14 artikler trekkes forskjellige funn i samlingene fram og danner utgangspunkt for noen av de tilnærmet uendelig

Skjematisk oversikt over tidsperioder og periodebetegnelser som brukes i boka.

Nord-Norge

Sør-Norge

9000 Mesoli�kum

8000 fvt

7000 fvt

6000 fvt

5000 fvt

4000 fvt

Eldre steinalder

Overgangsfase - regionale variasjoner

3000 fvt Yngre steinalder

2000 fvt

1000 fvt

Neoli�kum

Bronsealder

Tidlig metall�d

0 Førromersk jernalder - regionale variasjoner Førromersk jernalder

1000

2000 historisk �d historisk �d S t e i n b r u k e n d e t i d

Eldre og yngre jernalder

Middelalder

Eldre og yngre jernalder

Middelalder

mange fortellingene dette materialet rommer. Det unike ved materialet er fanget i museets fotograf Mari Karlstads gjenstandsportretter. Rekkefølgen på artiklene følger stort sett den innbyrdes kronologiske plasseringen av funnene.

De arkeologiske samlingene har utviklet seg som resultat av både samfunnskonjunkturer, teknologisk utvikling, ikke minst i landbruket, forskningsinteresser og metodisk utvikling innenfor arkeologisk dokumentasjon og analysemuligheter.

De første kapitlene omhandler funn fra noen av de tidligste arkeologiske undersøkelsene i Finnmark. Deretter følger kapitler som tar utgangspunkt i noen av de mange funnene – såkalte løsfunn – som folk har sendt inn til museet. Særlig på 1950- og 60-tallet medførte nydyrking og omfattende

veibygging at mange gjenstander dukket opp uten sikker funnkontekst, i pløyelag og grøfter. Noen av disse løsfunnene er fortsatt unike i landsdelen, mens andre utgjør starten på store samlinger av lignende gjenstander. Utover på 2000-tallet har mer systematiske søk med metalldetektor, i privat regi, medført at vi har en lignende situasjon som for 60–70 år siden. Søkene har gjort at et stort antall metallfunn, uten kjent kontekst, de siste årene har blitt innlemmet i museets samlinger. Særlig fra 1990-tallet har det vært en stor utvikling innenfor museets arkeologiske utgravnings-, dokumentasjons- og analysemetoder. Systematiske sammenstillinger og analyser har gitt helt ny innsikt, også i funntyper som allerede var rikelig representert som løsfunn i museets magasiner. Avdekking av store områder ved hjelp av gravemaskin er nå den vanligste måten å avklare hva som skal prioriteres å dokumentere nærmere, på en lokalitet som graves ut arkeologisk. En konsekvens er at store mengder data, i form av gjenstander og aktivitetsområder, blir gjort tilgjengelig for undersøkelser på kort tid. Med denne tilnærmingen kan også helt nye typer kontekster bli identifisert. Noe av det som har fått mer oppmerksomhet i nyere funnstudier, er teknologiske analyser av hvordan ting har vært produsert og brukt. En annen tilnærming er hvilke kvaliteter som kjennetegner landskapene gjenstandene er funnet i, og hvordan gjenstandene kan forstås innenfor sine spesifikke romlige kontekster. Og helt fra de første funnene ble innlemmet i samlingene på UM, har spørsmålet om sosial og kulturell kontekst, og særlig samenes historie, stått sentralt.

Bjørnar Olsen tar utgangspunkt i de femten første numrene i Tromsø Museums arkeologiske katalog, som omfatter funn fra tidlige arkeologiske undersøkelser på Kjelmøy i Sør-Varanger. Han drøfter bakgrunnen for at de endte opp på Tromsø Museum for nærmere 150 år siden, presenterer materialet og undersøkelsene som er foretatt på Kjelmøy, og følger opp med noen betraktninger rundt hvilke konsekvenser kjelmøyfunnenes assosiasjon med samisk kultur fikk for deres datering og tolkning. De aller første funnene (Ts.1a - d) er fiskekroker, og den siste delen er viet disse og hva både de og materialet ellers kan si om fiske, fangst og bosetning på Kjelmøy. Det hele avrundes med noen tanker om kjelmøyfunnenes plass i norsk arkeologi og deres skjebne som hyppig reisende og stadig omplasserte museumsobjekter.

Marianne Skandfer skriver om den aller eldste keramikkproduksjonen i Norge. Den første utgravningen av en boplass med kamkeramikk fant sted i Pasvik i Sør-Varanger i 1910. Vi vet i dag at keramikken bare ble tatt i bruk innenfor et avgrenset område i Norge, i Pasvikdalen og på sørsiden av Varangerfjorden. Utenfor dette området levde jakt- og fangstfolk uten keramikkteknologi. Videre østover og sørover, i dagens Finland og Russland og enda lenger sør og øst, er derimot tilsvarende og lignende varianter av tidlig keramikk vanlige funn. I artikkelen sammenstiller Skandfer resultater av forskning som belyser når og hvordan den tidlige kamkeramikken i Finnmark ble laget og brukt. Resultatene indikerer at der den ble brukt, var både produksjonen og bruken av leirkarene spesialiserte aktiviteter. Forfatteren foreslår at likheter og variasjoner i dekoren på keramikken er uttrykk for slekts- og familierelasjoner over store områder.

Slipte skiferredskap fra yngre steinalder er noen av de vanligste løsfunnene fra dyrket mark i Nord-Norge. Museets samlinger omfatter et stort antall slipte skiferkniver, som er innkommet uten kjent kontekst. De aller fleste representerer boplasser. Marianne Skandfer skriver om hva én enkelt kniv, funnet i pløyelaget, takket være museets store samling av lignende funn, kan fortelle om lokalsamfunnet den en gang tilhørte. Dessuten kan bevarte og mikroskopiske bruksspor avdekke hva den enkelte kniven har vært brukt til. Med utgangspunkt i en liten skiferkniv med bevarte blodflekker, funnet i innmark på Kvaløya utenfor Tromsø, drøfter Skandfer det nødvendige nære samspillet mellom jegere, redskap, ville dyr og særskilte steder i landskapet i yngre steinalder.

Med utgangspunkt i to fiskesøkker med innrissete figurer av henholdsvis kveite og steinbit foreslår Charlotte Damm at hverdagens utfordringer i de nordlige jakt- og fangstsamfunnene i stor grad ble håndtert gjennom magiske ritualer. Fisk og marine pattedyr er knapt nok avbildet på bergkunstfeltene i perioden ca. 5000 fvt.–0. De mangfoldige figurene av elg, rein og bjørn kan forstås som uttrykk for en overordnet kosmologi, eller verdensanskuelse, knyttet til jakt og fangst. Samtidig var hverdagen tett forbundet med skapninger og krefter i havet, som folk kommuniserte og forhandlet med når de oppsøkte steder med båt og fangstet og brukte marine ressurser.

Noen få løsfunn fra steinbrukende tid har blitt funnet i sjøen, og Stephen Wickler skriver om funnene i Nord-Norge. De omfatter spydspisser og eneggede kniver av slipt skifer, pluss en harpunspiss av reingevir som dels er fisket opp og dels funnet i fjæra. Spydspissene ble sannsynligvis mistet under jakt etter sjøpattedyr. Knivene ble funnet på dypt vann, og mye tyder på at de ble deponert rituelt som offerfunn. Alle funnene kaster lys over utviklingen innen maritim aktivitet og båtbruk i steinalderen og tidlig metalltid.

Med utgangspunkt i historiske tekster, etnografi og arkeologiske funn av ski og meier, i museets egne samlinger og i samlinger i museer på Nordkalotten, i Baltikum og i det nordlige Russland, øser Knut Helskog i denne artikkelen fra sin omfattende forskning på nordlig bergkunst. Han viser hvordan motiver i bergkunsten framstiller bruk av forskjellige typer ski. Selv om det ikke er funnet rester av dem enda, argumenterer han for at også truger ble brukt allerede i steinalderen.

Roger Jørgensen gir en komplett oversikt over de eldste funnene av gjenstander av kobber og bronse samt støpeformer. Funnene dateres fra siste del av yngre steinalder og fram mot førromersk jernalder. Funntettheten varierer geografisk, med avtagende funnfrekvens mot nord. Slike funn er svært sjeldne, og et sentralt spørsmål i artikkelen er hva de representerer. Flere av gjenstandene har østlig eller sørlig opphav. Hva kan man lese ut av det?

De første bestyrerne av de arkeologiske samlingene var spesielt interessert i gravminner fra jernalderen, og grov ut mange av dem. Senere, og særlig på 1950- og -60-tallet, foregikk nydyrking i stor skala, og en rekke jernaldergraver ble berørt. Utgravningene førte til stor tilvekst av funn fra førkristne graver. I tiårene etterpå har ytterligere graver fra jernalderen blitt undersøkt. Inger Storli tar for seg tekstilrester som er funnet i noen av gravene. De eldste tekstilene stammer fra 200-tallet, mens de yngste er datert til midten av 1000-tallet.

Roger Jørgensen tar utgangspunkt i funnet av et praktsverd i Indre Troms, langt fra jernalderbosetningene ved kysten, og diskuterer det i relasjon til andre sverdfunn. Han presenterer en oversikt over antallet, formen på og dateringen av alle jernaldersverdene som er funnet i Nord-Norge. Var sverdene importert eller lokalt produsert? Kan alle knyttes til norrøn aktivitet?

Ingrid Sommerseth har foretatt en gjennomgang av alle bjørnebeinene som befinner seg i Universitetsmuseets samlinger. Gjennomgangen av bein fra 30 funnsteder viser en overvekt av bjørnegraver fra Ofoten og Senja. Dateringer fra eldre jernalder og helt fram til 1800-tallet tyder på at tradisjonen med rituell nedleggelse av bjørnebein i huler og urer representerer Nord-Europas lengst bevarte gravtradisjon. I artikkelen presenteres også den historiske konteksten rundt bjørnejakten og hvordan funnene kom til museet.

Asgeir Svestad tar utgangspunkt i noen utvalgte horngjenstander som er funnet på gårdene Vestvatn i Misvær og Eiterjord i Beiarn i Nordland, og som stammer fra sen vikingtid og tidlig mellomalder. Ingen av gjenstandene har kjente paralleller, men ved å knytte dem til andre funn fra de samme gårdene, blant annet hustufter, tegner han et bilde av et lokalsamfunn som verken kan defineres som samisk eller norsk, men snarere som en blanding – en kulturell hybrid – mellom de to. Dette står i kontrast til det etniske skillet som kommer til uttrykk i skriftlige kilder og i arkeologisk materiale fra mellomalderen, med norske fiskevær og permanente gårdsbosettinger på den ene siden og mobile samiske fangstsamfunn og bosettinger på den andre.

Stephen Wickler viser hvilken betydning steinressurser fikk i mellomalderen. Baksteheller av stein er et særskilt norsk produkt som ble brukt til steking av flatbrød, og geokjemiske analyser viser at et flertall var produsert i Hardanger-området. Kvernstein er også knyttet til brødmatkultur.

Saltdal var et ledende norsk produksjonssenter, der produksjonen startet på 1000-tallet.

Med utgangspunkt i løsfunn av jernpiler fra jern- og mellomalderen søker Ingrid Sommerseth å forstå hva funnene representerer. De aller fleste pilene er levert inn av reingjetere. Pilene er gjerne funnet høyt til fjells, mellom 700 og 1400 meter over havet, og ofte i nærheten av innretninger som er konstruert for villreinfangst. Pilene ses som uttrykk for omfattende sommer- og tidlig høstjakt på villrein for rundt 1000 år siden.

Som følge av privat bruk av metallsøkere har tilveksten av mynter til museets samlinger vokst sterkt de siste ti–tolv årene. Tor-Ketil Krokmyrdal og Jørn Erik Henriksen presenterer en oppdatert oversikt over mynter som er datert ca. 750–1355, og som er funnet innenfor Universitetsmuseets ansvarsområde. Oversikten viser at myntbruken i denne perioden hadde et betydelig omfang, og samtidig identifiserer forfatterne noen påfallende avvik i nordnorsk myntforekomst i forhold til mynthistoriske trekk i sørligere landsdeler. Forfatterne foreslår noen tolkninger og mulige forklaringer.

KILDER

Holm-Olsen, I. M. (1989) 112-års fortidsminneregistrering i Nord-Norge 1874–1986: et forskningshistorisk tilbakeblikk. I Bertelsen, R., Reymert, P. K. og Utne, A. (red.) Framskritt for fortida i nord: i Povl Simonsens fotefar. Tromsø Museums skrifter nr. 22. Tromsø: Tromsø Museum, Universitetet i Troms, 17–40.

Meld. St. 23 (2020–2021) Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid. Oslo: Det kongelege kulturdepartement.

Norges offentlige utredninger (1996) Museum. Mangfald, minne, møtestad. NOU 1996: 7 Oslo: Statens forvaltningstjeneste / Statens trykning.

Riksantikvaren (1994) Frigivningsmyndighetens plassering til Riksantikvaren. Prøveordningen 1993–1994 – Rapport. Riksantikvarens notater 2 – 1994. Oslo: Riksantikvaren.

Shetelig, H. (1944) Norske museers historie. Oslo: J. W. Cappelen forlag.

Simonsen, P. (1972) Oldtidsforskning og fornminnevern. I Vorren, Ø. (red.) Museum og universitet. Tromsø Museum 1872–1972. Oslo: Universitetsforlaget, 82–95.

Bjørnar J. Olsen

DE FØRSTE

OM KJELMØYFUNNENE

OG DERES SKJEBNE I NORSK ARKEOLOGI

Første side i Tromsø Museums katalog.

Foto: Mari Karlstad, Norges arktiske universitetsmuseum.

Den første gjenstanden som er skrevet inn i Tromsø Museums arkeologiske katalog, Ts.1a, er en fiskekrok av bein fra Kjelmøy i Sør-Varanger. Under samme katalognummer befinner det seg også tre andre beinangler fra samme sted (Ts.1b-d). Ikke nok med det, samtlige av de 15 første numrene i katalogen omfatter funn fra Kjelmøy; til sammen 30 gjenstander av bein og horn, blant annet fiskekroker, piler, harpuner, knivskaft, en syl og et sagtannet redskap. I tillegg oppgis to bjørnetenner, en samling dyrebein samt fragmenter av uferdige eller uidentifiserte redskap, alle av reinbein eller horn. Når det gjelder funnenes opphav, gir katalogen følgende nøkterne informasjon: «Kjelmes, Sydvaranger. Lappisk el. arktisk stenalder».

Kjelmøya (samisk: Dálmmat) ligger i munningen av Bøkfjorden, nærmere ei og ei halv mil nord for Kirkenes med Barentshavet rett utenfor. Når det i Tromsø Museums katalog oppgis at funnene kommer fra Kjelmøy, betyr det mer presist fra Mestersanden (samisk: Meašttir), ei skjermet, sørvestvendt bukt lengst nordvest på øya. Her har tykke marine avsetninger av skjellsand skapt unike bevaringsforhold for bein og horn, og herfra kommer også mesteparten av gjenstandsmaterialet som i den arkeologiske litteraturen gjerne omtales som «kjelmøyfunnene». Selv om det finnes to samtidige boplasser på øya, Mestersanden og Makkhola (samisk: Goahteváhki), er førstnevnte den overlegent største og rikeste. Fram til 1908 var den også den eneste arkeologisk kjente av de to (Solberg, 1909, s. 18).

Dateringen av kjelmøyfunnene har variert sterkt. I de første vitenskapelige omtalene ble de sett som en kronologisk forlengelse av hva man da oppfattet som en «arktisk steinalder» (Rygh, 1871, 1876), men uten at noen mer presis datering ble forsøkt gitt. Deretter ble de foreslått datert til vikingtid (800- og 900-tallet) (Solberg, 1909, s. 124, 1911, s. 359), før de fikk en mer seiglivet datering til folkevandringstid (400- og 500-tallet), med etterfølgende forslag om at de muligens kunne strekke seg tilbake til de første århundrene e.Kr. (bl.a. Gjessing, 1927, 1935, s. 23; Brøgger 1931, s. 14; Simonsen 1982, s. 550). Jeg skal komme tilbake til denne problematikken, men her bare slå fast at kjelmøyfunnene i dag dateres langt tidligere, nærmere bestemt til siste årtusen f.Kr. Dette er basert på karbondateringer fra både Mestersanden og Makkhola, noe som sammenfaller godt med

hva materialet typologisk sett selv antyder. Trolig kan de eldste av funnene dateres til 800–900 f.Kr. (se Olsen, 1984, s. 28–53, 1991, s. 68–74 for en nærmere oversikt).

I denne artikkelen skal jeg først se nærmere på hvordan funnene fra Mestersanden endte opp på Tromsø Museum for nærmere 150 år siden. Dernest beskrives materialet, boplassen og undersøkelsene som er foretatt her, fulgt av noen betraktninger rundt hvilke konsekvenser funnenes assosiasjon med samisk kultur fikk for deres datering og tolkning. I den siste delen vender jeg tilbake til utgangspunktet, fiskekrokene, og hva disse og materialet ellers kan si om fiske, fangst og bosetning i Mestersanden.

Det hele avrundes med noen tanker om kjelmøyfunnenes plass i norsk arkeologi og deres skjebne som hyppig reisende og stadig omplasserte museumsobjekter.

Beinangler fra Mestersanden, Kjelmøy, Ts. 1a-3. Faksimile av tegning i Nordgaard 1908 – merk: angel merket 187 er fra Vadsø.

OMVEIER. FRA KJELMØY TIL TROMSØ

Hvordan gikk det til at funn fra Kjelmøy og Mestersanden ble de første i Tromsø Museums arkeologiske samling? Dette var før museumsdistriktenes tid, og det var ikke selvsagt at funn gjort i Finnmark eller Nord-Norge ellers skulle havne her. Det skal i den forbindelse nevnes at allerede på den «Almindelige udstilling for Tromsø stift» som ble arrangert her i 1870, to år før museet ble vedtatt opprettet, ble funn fra Kjelmøy vist fram. Det framgår av den publiserte beretningen fra utstillingen at disse gjenstandene dels kom fra Universitetets Oldsaksamling i Kristiania, og dels fra handelsmann Hans Figenschau i Kirkenes. Det ville være nærliggende å tenke at det var noen av disse som ble innlemmet i det kommende Tromsø Museums samlinger. Komiteen som sto bak utstillingen, så da også for seg at utvalgte objekter fra denne kunne danne basis for en framtidig, permanent museumssamling. Man hadde derfor notert seg hvilke av de utstilte gjenstandene som kunne være av interesse for en slik samling, og flere skal ha blitt kjøpt eller mottatt som gave med nettopp dette for øye (Simonsen, 1972, s. 28).

Om dette også gjelder de utstilte funnene fra Kjelmøy, er vanskelig å bekrefte. Figenschaus funn skal ha blitt kjøpt opp av arkeologen Anders Lorange, som seinere delte dem mellom Oldsaksamlingen og Bergens Museum (Solberg, 1909, s. 3). Det utelukker likevel ikke at gjenstander som hadde blitt vist fram på den «almindelige» stiftsutstillingen, seinere ble innlemmet i Tromsø Museums samling. Men overgangen mellom de to var i så tilfelle mer kronglet enn hva man umiddelbart kunne tro.

En indikasjon på det finnes i museets katalog (se figur side 19). I tillegg til den nevnte informasjonen om funnenes geografiske og kronologiske tilhørighet inneholder den nemlig nok en kort innførsel: «Givet af Professor Rygh. Kristiania 1876». Tromsø Museum skal ut fra dette altså ha fått sine første funn som gave av Oluf Rygh i 1876. Dette var i museets etableringsfase, to år etter at det hadde fått sine første faste lokaler i baptistkirken i Tromsø sentrum, og hvor arbeidet med å få på plass samlinger og utstillinger var i full gang (Vorren, 1972; Simonsen 1972). Ved opprettelse av nye museer var det ikke uvanlig at arkeologiske, etnografiske og naturvitenskapelige

objekter ble gitt som gaver fra mer etablerte institusjoner og innlemmet i mottakerens samlinger. Det kan også ha skjedd her, slik tilfellet for øvrig også var ved museets 100-års feiring i 1972 (Vorren og Munch, 1972).

OLUF RYGH OG KJELMØYFUNNENE

Den oppførte giveren, Oluf Rygh, var ingen hvem som helst. Han var allerede på det tidspunktet mangeårig bestyrer ved Universitetets Oldsaksamling i Kristiania og hadde året før blitt utnevnt til Skandinavias første professor i arkeologi. Det var nok i kraft av det at han kunne stå oppført som giver, trolig på vegne av sin institusjon. Rygh var heller ikke ukjent med kjelmøyfunnene. Alle de første funnene som var blitt gjort i Mestersanden, hadde havnet i Oldsaksamlingen. Rygh hadde her fra 1861 hatt ansvar for å føre tilvekstkatalogen for innkomne funn. Med det fikk han også stifte bekjentskap med alle de tidlige funnene fra Kjelmøy. Han var også den første til å behandle funnene vitenskapelig.

Oluf Rygh. Foto: Ludvig Forbech – ingen copyright / public domain.

I sitt foredrag på den internasjonale kongressen for forhistorisk antropologi og arkeologi i Stockholm i 1874 viet Rygh stor plass til kjelmøyfunnene. Dette sees også i den påfølgende kongressrapporten, der beingjenstander fra Mestersanden presenteres over tre fulle sider. Rygh argumenterte for at kjelmøyfunnene måtte sees i sammenheng med en samisk kultur med opprinnelse i det han oppfattet som en «arktisk steinalder» (Rygh, 1876, s. 178–182). Rygh var blant de aller første til å påpeke at steinalderen i det nordlige Fennoskandia skilte seg fra den i sør. Dette gjorde han ut fra forskjellen i bruk av steinmateriale, skifer versus flint, noe han tolket dit hen at man også hadde å gjøre med to folk, samer og skandinaver.

Kjelmøyfunnene så han på som en sein fortsettelse av den arktiske (og samiske) steinalderen. Foruten beinteknologien var de karakterisert ved en begynnende bruk av jern (Rygh, 1871, s. 115).

Mye taler altså for at de første funnene i Tromsø Museums arkeologiske samling var funn som opprinnelig hadde kommet til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. For det aller første av dem (Ts.1a) kan en slik forbindelse belegges. Nederst på fiskekroken er det nemlig skrevet inn et annet og så vidt leselig museumsnummer: 3516. Nummeret gjenfinnes i katalogen til Oldsaksamlingen, hvor det omfatter flere fiskekroker. Her har Rygh selv skrevet inn, «En av disse kroke er avstaat til museet i Tromsø». Det er imidlertid bare denne første fiskekroken som kan spores på dette vis. Det øvrige materialet, heller ikke de tre anglene den deler museumsnummer med, har noen annen nummerering enn den de fikk i Tromsø.

Selv om forbindelsen til Rygh og Universitetets Oldsaksamling synes sikker, er fortsatt mye uklart. Dette ikke bare i forhold til hvordan funnene endte opp i Tromsø, men også hvordan de først havnet i Kristiania. Den enhetlige og kontinuerlige kataloginnførselen på Tromsø Museum (Ts.115) tyder på at det var en samling gjenstander som ble registrert her. Slik kan de imidlertid ikke ha kommet til Oldsaksamlingen, ettersom de her ble mottatt i flere sendinger til ulike tider. En ytterligere kompliserende faktor er at funnene inneholder mange dyrebein og fragmenter av redskap. Hadde samlingen bare bestått av spesielt utvalgte gjenstander, er det lite trolig at slike objekter hadde blitt valgt. Dette gjør det fristende å tro at deler av den stammet fra en utgravning. Rygh selv hadde imidlertid aldri vært på Kjelmøy, og den første kjente arkeologiske utgravningen i Mestersanden ble først foretatt i 1877. Det skjedde på initiativ av Rygh, men ble bekostet av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring og med forhenværende handelsmann på Mortensnes i Varanger, Andreas Georg Nordvi, som arkeolog (Rygh, 1879, s. 234–236; Nordvi, 1907, s. 102). Det forhindrer likevel ikke, som vi skal se, at andre kan ha gravd her tidligere.

Mestersanden i 1907. De første funnene ble gjort på terrasseflaten i bakgrunnen. Foto: Ole Solberg.

DE FØRSTE FUNNENE FRA MESTERSANDEN

I Nicolay Nicolaysens oversiktsverk Norske fornlevninger fra 1866 blir de aller første funnene fra Mestersanden omtalt. Dette er også første gang de beskrives i en vitenskapelig publikasjon og i det hele tatt kommer på trykk.

Ut fra Nicolaysens beskrivelse får man vite at det i årene fra 1861 til 1865 hadde blitt gjort en mengde funn på en lyngbevokst flate i Mestersanden. Spredt utover flaten var det spor av flere ildsteder, men funnene ble gjort i dypereliggende skjellsand dekket av et tykt torvlag:

«… nemlig nogle stykker af et kar af brent ler, hvori tynne fliser af sten ere indæltede, samt følgende ting af renhorn: en mængde pilespidser, de fleste trekantede og nogle firkantede, alle til at stikkes ind i skaftet, kastepile, harpunspidser med tilbagegaaende hager, en spydspids, fiskekroge, et stykke av en sag, et par skeer, en kam, et stykke som det synes bestemt til en øx, en meisel, et kroget stykke, muligens brugt til at hænge gryden paa, samt en mængde forskjellige tildannede stykker av ben og renshorn, for-

modelig brugte som eller bestemte til redskaber, envidere en tann af en bæver og et tynnt rør af fugleben, sansynligvis brugt til dergjennem om vinteren at opsuge vand, saaledes at den drikkende ej behøvde at lægge læberne mot isen» (Nicolaysen, 1866, s. 711).

De aller første funnene skal ha kommet for dagen da en handelsmann ved navn Jordan i 1861 anla et potetland her. Det var imidlertid først da han samme år begynte å grave ut tomt til en potetkjeller, at man for alvor ble klar over hvor mye som skjulte seg i skjellsanden (Solberg, 1909, s. 3).

Jordan hadde på slutten av 1850-tallet etablert seg i Mestersanden, der han blant annet drev med tilvirkning av klippfisk. Funnene av de rike og eksepsjonelt godt bevarte beingjenstandene må likevel ha fått han til å tenke på mer enn fisk, kanskje også som en mulig inntektskilde. Et hint om det får vi i en artikkel om kjelmøyfunnene skrevet av den kjente distriktslegen Andreas Bredal Wessel, der det heter at «I Jordans tid grov lappene i jorden for å finne disse sjeldne redskaper og solgte dem til ham for 12 skilling (40 øre) stykket» (Wessel, 1938/1979, s. 35).

Ut fra når funn som kom inn til Oldsakssamlingen ble katalogisert, må det regnes som sikkert at fiskekroken som ble «avstaat til museet i Tromsø» (Ts.1a) ble funnet under Jordans tid i Mestersanden, kanskje som resultat av slike gravninger. Det at Jordan betalte for gjenstander som samene fant, tyder på at det lå en viss økonomisk gevinst i å formidle dem videre. Det var vanlig praksis at museer betalte for arkeologiske funn, og slike godtgjørelser kan ha skaffet Jordan en biinntekt.

Den var likevel ikke tilstrekkelig til at Jordan klarte å opprettholde driften i Mestersanden. I 1865 ble handelstedet overtatt av Hans Figenschau, den samme personen som i 1870 hadde sendt funn herfra til den «almindelige» utstillingen i Tromsø og som han også mottok en «3die Grads Belønning» for, en bronsemedalje. I de kommende årene ble det gjort stadig nye funn her, som Figenschau formidlet videre til Oldsaksamlingen. Og kanskje forholdt det seg slik at de øvrige kjelmøyfunnene som kom til Tromsø, og som fikk museumsnumrene Ts.1b-15, hadde sitt opphav i en eller flere av disse «forsendelsene». Riktignok hadde Figenschau ved ett tilfelle brakt med seg funn direkte til Tromsø, men det var som nevnt til den «almindelige»

utstillingen holdt to år før museets opprettelse i 1872. Og som vi vet, skal disse ha blitt kjøpt av arkeologen Lorange, som ga dem videre eller solgte dem til Universitetets Oldsaksamling og Bergens Museum.

Nærmere en løsning?

Spørsmålet om hvordan de første funnene i Tromsø Museums arkeologiske samling faktisk endte opp her, er, som det framgår, ikke lett å gi noe entydig svar på. Dette var ei tid da det fortsatt ikke var noe spesifikt lovverk som regulerte utgravning, forvaltning og eiendomsrett til kulturminner – utover den som kom med eiendomsrett til jord. Museene opererte i et nokså uoversiktlig landskap med utstrakt bytte og salg, og der samlere, formidlere og jordeiere ofte var jambyrdige og konkurrerende interessenter. Tromsø-utstillingen i 1870 er på mange vis et uttrykk for det. Intensjonene bak den var opplysning og verdiskaping, men den var også en varemesse og et marked for kjøp og salg av gjenstander. Her deltok for eksempel Universitetets Oldsaksamling på linje med en hærskare av privatpersoner og organisasjoner, uten at dens status som landets fremste museum ble framhevet. For det som ble beskrevet som «en lærerig Samling av Redskaber af Sten og Ben», endte Oldsaksamlingen riktignok ett trinn over handelsmann Figenschau i klassen for oldsaker og antikviteter og ble belønnet med en «2den Grads» pris, en medalje av «Aluminiumguld».

Som tidligere nevnt var det også funn fra Kjelmøy blant de tingene Oldsaksamlingen viste fram, selv om det ikke klart framgikk av utstillingen. Der het det bare at gjenstandene var «fra Tromsø stift» (se også Solberg, 1909, s. 3). Trolig skyldtes den vage geografiske angivelsen at samlingen også inneholdt funn fra andre steder enn Kjelmøy. Det at Oldsaksamlingen faktisk viste fram funn fra Kjelmøy på utstillingen, åpner uansett for muligheten at disse gjenstandene ble værende i Tromsø som en tenkt innlemmelse i det kommende museets samlinger. Hvis det stemmer, er det rimelig å tenke seg at det var denne overdragelsen som ble stadfestet av Rygh seks år seinere. En mulig indikasjon på det er at kataloginnførselen «Givet af Professor Rygh. Kristiania 1876» er skrevet med en håndskrift eller en penn som avviker noe fra hvordan den øvrige informasjonen er skrevet (se figur s.19). Den kan derfor ha vært en seinere tilføyelse. Om det er tilfelle, kan ikke funnene, utover den ene fiskekroken (Ts.1a), først ha blitt

katalogisert ved Universitetets Oldsaksamling, ettersom de bare er påført Tromsø Museums nummer. Det gjør at man også må holde muligheten åpen for at det som ble Tromsø Museums første arkeologiske gjenstander, minus den nevnte angelen, var en gave bestående av funn som hadde kommet til Oldsaksamlingen først på begynnelsen av 1870-tallet, men fortsatt ikke blitt registrert der.

DET ER SAALEDES BRAGT TIL VISHED ... ATT DER PAA DETTE STED ER EN STOR LAPPISK KJØKKENMØDDING

Utsagnet over er fra Oluf Rygh (1879) og baserte seg på de funnene som fram til og med Nordvis utgravning i 1877 var blitt gjort i Mestersanden. Seinere undersøkelser skulle vise at han hadde sine ord i behold – og vel så det. Det ble for alvor klart gjennom utgravningene etnografen Ole Solberg foretok her i årene 1907, 1908, 1910 og 1931, og som uten sammenligning er de mest omfattende (Solberg, 1909, 1911, 1920). Og det var

Mestersanden i juli 1908 med Solbergs utgravningsfelt i bakgrunnen. Foto: Gustaf Hallström.

virkelig betydelige areal som ble gravd ut. Bare under undersøkelsene i 1908 ble det ifølge Solberg åpnet felter på til sammen 469 kvadratmeter (Solberg, 1909, s. 9). Selv om gravningene de øvrige sesongene nok var mindre omfattende, er det totale arealet beregnet til et sted mellom 700 og 1000 kvadratmeter (Olsen, 1984, s. 12).

Etter Solberg har bare mindre undersøkelser vært foretatt, blant annet av Torleif Sjøvold i 1948, og, noe mer omfattende, av Bjørn Myhre og Knut Odner i 1960 (Odner, 1960; se Olsen 1984, s. 9–10 for en mer detaljert oversikt). På tross av at Solberg hadde gravd mye, gjensto fortsatt en betydelig del av boplassflaten etter at han avsluttet sine undersøkelser i 1931. Selv beregnet han den til å omfatte minst 3000 kvadratmeter (1909, s. 10), men trolig var den betydelig større. Uansett, hva som enn måtte være igjen, skulle bli kraftig redusert drøyt 10 år etter at Solberg ga seg. I årene 1942 til 1944 fikk Mestersanden og det omkringliggende området den tvilsomme æren av å huse et av Wehrmachts største kystfort i Finnmark. Det aller meste av boplassflaten ble da ødelagt eller forstyrret for å gi plass til brakker, lagerbygg, veier og annen infrastruktur.

Festung Kjelmøy. Mestersanden under den tyske okkupasjonen. Bilde: Deutsche Bundesarchiv, Bild 101-110-1664-05 / Faßhauer / CC-BY-SA 3.0.

Arkeologiske gjenstander er unike kilder til ny innsikt, som utfordrer og utvider vår kunnskap om hvordan folk levde i eldre tider. De er den eneste direkte kilden til mange tusen års forhistorie, men funnene er også utgangspunkt for å se og forstå andre sider ved samfunnet enn det som etter hvert kan leses ut av skrevne dokumenter.

Høsten 2022 feiret Norges arktiske universitetsmuseum (tidligere Tromsø Museum) 150-årsjubileum. Museet har gjennom alle disse årene mottatt gjenstander fra hele landsdelen, og de arkeologiske samlingene omfatter i dag hundretusener av funn.

I boken presenteres et lite utvalg av disse funnene, fra steinalderen til historisk tid. De danner utgangspunkt for noen av de uendelig mange fortellingene som samlingene rommer.

ISBN 978-82-8104-594-1

www.orkana.no

Orkana Akademisk