Fra nord
Nordkalottens billedhistorie –landskap og mennesker
1550–1850
Terje Øiesvold
Utgivelsen er støttet av Norsk kulturfond og Nordlandsmuseet.
Omslagsbilder
Forside: Utsnitt av grotte ved Nordkapp etter Skjöldebrand (1802)
Bakside: Tre av Knud Leems kolorerte illustrasjoner til Finmarkens lapper (1767)
Design: deTuria Design
Trykk: Dardedze
© Orkana forlag 2024
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-561-3
www.orkana.no | post@orkana.no
Til Torbjørn, Anne Lise, Jakob, Jorun, Kaja, Oda, Sondre, Joham og dem som måtte komme til
Forord
Innledning
Kapittel 1
Gregory Istoma på tjenestereise
Sørover fra Russland gjennom Norge i 1496
Kapittel 2
Historien om de nordiske folkene 25
Olaus Magnus’ mesterverk
Kapittel 3
Med Willem Barentsz på jakt etter Nordøstpassasjen 55
og ufrivillig overvintring på Novaja Zemlja
Kapittel 4
Langs leia
Liv og landskap
Kapittel 5
Kharybdis Muscana
Havsvelget i nord
Kapittel 6
«Et skrekkelig syn for en kristen fra sør»
Den franske skipslegen La Martinières beretning fra en reise i 1670
Kapittel 7
«Du lider meget, ikke sant, Francesco»
Francesco Negris reise til Nordkapp i 1664
Kapittel 8
Schefferus og hans Lapponia
Det eldste etnografiske verket om samer
Kapittel 9
Etnografisk nybrottsarbeid og «kunstnerisk eventyr» 189
Knud Leem og Finmarkens Lapper
Kapittel 10
Møte med samer 217
En gjennomgang
Kapittel 11
Vitenskap på Nordkalotten 249
Klassifikasjon og måling
Kapittel 12
Fjellet oppdages 291
Göran Wahlenberg og Sulitjelmafjellene
Kapittel 13
En prins i landflyktighet 301
Ludvig Filips reise nord i Norge og gjennom Lappland i 1795
Kapittel 14
Nordens første Voyage Pittoresque 311
Med Skjöldebrand og Acerbi til Nordkapp
Kapittel 15
Første engelskmann i nord 361
Med Arthur de Capell Brooke langs kysten til Nordkapp, over vidda og gjennom Lappland
Kapittel 16
Vitenskap og kunst 405
På tokt med La Recherche
Appendix 1 – Biografier 452
Appendix 2 – Bibliografier 458
Noter 460
Litteratur 477
Fra nord
daler verden
lys risset i mørke
blender og blinder
virkelig og vakkert
avgrunner og monstre det magiske
tegner seg
som et speilbilde deg selv
Innledning
Tema for denne boken er nordkalottens billedhistorie, slik den fremtrer i trykte arbeider i 300-årsperioden mellom 1550 og 1850. Fra midten av 1600-tallet og frem til 1800-tallet1 kommer særlig hollandske og danske kunstnere til Norge og flere topografiske skildringer og prospekter av landskap og byer så dagens lys. Svært få hadde nordnorske motiver. Motiver nordfra fant på denne tiden først og fremst veien inn i bøker, og for Norges del er det bilder nordfra som dominerer nærmest fullstendig frem til begynnelsen av 1800-tallet. Slik var det nordområdene som ble presentert for et større, europeisk publikum og ble bestemmende for oppfatningen av Norge - eller for a si det med kunsthistoriker og tidligere riksantikvar
Harry Fett:2 «men også for den europeiske bevissthet stiger denne landsdelen først frem når Norges konturer skimtes».3
Fra ca. midten av 1800-tallet skjer det endringer, nå kommer maleriet og senere fotografiet som billedlige uttrykk. Så langt rekker ikke denne boken.
Under nasjonsbyggingen og nasjonalromantikkens gjennombrudd på 1800-tallet og frem mot 1905 ble lite av dette materialet hentet frem. Det multikulturelle nord passet ikke inn i jakten på en nasjonal identitet, og kystkultur og samiske forhold er fortsatt neglisjert.
Nordkalotten er noe upresist forstått som området fra og med Nord-Norge og østover gjennom nordlige deler av Sverige og Finland til Arkhangelsk og Kvitsjøen i Russland. Området kalles i dag gjerne for Barentsregionen. I teksten refererer jeg ofte til området som «nordfra», «nordpå» eller «nordområdene».
Mange forhold har gjennom århundrene ført til interesse for disse områdene. Maktpolitiske interesser som kolonisering og grensedragninger har stått i fokus i tillegg til økonomiske motiver som skattlegging og handel. Religiøse og vitenskapelige interesser gjorde seg gjeldende per se, men inngikk også i en kolonial sammenheng. Her var upløyd mark som måtte kultiveres, og sjeler måtte frelses, eller kultiveres, de også – og vil man besitte, må man beskrive.
Til billedliggjøring og beskrivelse var de mange reisende fra Europa en viktig faktor. De så på natur og folk med de varianter av skråblikk det innebar å komme utenfra. Nordområdene ble gjenstand for ulike oppfatninger. Noen forfattere tegnet et skremmebilde, gjerne knyttet til krevende natur og klima samt urfolks levesett og religion. Her var «kuldens og mørkets rike» med nedgang til helvete, og her var hekser og trollmenn. Andre idylliserte. Med sin plassering ytterst i verden og befolket av samer og andre urfolk ble nordområdene oppfattet som eksotisk og spennende – romantisk, med uberørt natur og edle villmenn, et sted å flykte til fra «sivilisasjonens» strevsomme og moralsk besudlete tilværelse lenger sør. Her var også arena for karsverk og prestasjon, et sted å fortelle om når den reisende kom hjem.
Slike reisende beskrev først og fremst landskap og møte med embetsmenn, handelsstand og samer. Befolkningen for øvrig vakte liten interesse og ble først og fremst beskrevet av innenlandske topografisk orienterte forfattere.
I tillegg til bildene gjengis sitater fra utgivelsene. Tekst skaper også bilder, og ofte løper tekst og bilder parallelt. Mange har skrevet om nordområdene uten å ha etterlatt
seg bilder. Disse er ikke tatt med selv om noen er nevnt kort. Der det er naturlig, er materialet satt inn i en historisk sammenheng, så vel generell historie som kunsthistorie.
Boken er bygd opp ved at forfattere med de største billedsamlingene og som har betydd mest for oppfatningen av nordområdene, presenteres kronologisk i egne kapitler. Noen kapitler er tematisk anlagt, i all hovedsak kronologisk, de også.
De eldste beretningene
Fra Nor til Hartman Schedel
Vår mytiske opphavsmann Nor, kom fra nord, leser vi i Flatøybok. Ifølge myten ga han navn til Norge. Han reiste med sin bror Goe sørover for å finne søsteren. Det endte med at Goe fikk alle øyene som omkranset fastlandet, og Nor fikk innlandet, og det landet heter nå Norge – Ϸat heitir nu Noregr. 4
Pytheas fra Massalia ville oppleve Thule5 og reiste nordover ca. 325 f.Kr. Han så midnattssola og fortalte fra nord, men det er uklart hvor langt nord han kom. Fridtjof Nansen mente han kanskje nådde nord til Bodø.6
Ottar, vikinghøvdingen fra Troms, reiste i 880 til Kvitsjøen, før han la ferden sørover til England, der han fortalte sin historie til kong Alfred, som skrev den ned. Dette er den eldste beretningen vi har fra nord og fra Norge:7
Ottar har i sin beretning til kong Alfred gitt oss den eldste, mest nøkterne og detaljerte beskrivelse av Europas nordlige utkant som eksisterer. Samtidig gir beretningen oss også den eldste samtidige omtale av en navngitt nordmann og den eldste daterte og sikkert belagte navneformen for det landet vi bor i.8
Den venetianske handelsmannen Pietro Querini og hans mannskap var på vei fra Kreta til Flandern da de havarerte. Folkene gikk i to livbåter. Den ene forsvant, og den andre drev i land på Røst i 1431.9 De ble berget og skrev ned sine opplevelser, de eldste folkelivsskildringene vi kjenner fra Norge. Italienerne ble behandlet vennlig, og de forundret seg over kirkegang og ublu adferd. En uvant kombinasjon for en italiener. Nå hadde de vært i paradisets første krets: «I sannhet kan vi si at fra den 3. februar 1432 til den 14. mai 1432, som er hundre og en dag, befant vi oss i paradisets første krets, til skam og skjendsel for Italias riker.»10
I Hartmann Schedels11 Liber Chronicarum 149312 nevnes «Norge» for første gang i en trykt bok:
Norge, som har fått navn fra nord, henger sammen med fastlandet gjennom Russland. Det strekker seg mot nord og grenser mot ukjent land eller isbelagt hav, slik enkelte forteller eventyrlige berettelser om. Mot den østlige del og mot syd skyller det baltiske hav; mot vest grenser det britiske hav.13
Et noe fantasifullt forsøk på å illustrere havariet på Røst. Hieronymus Megiser (1613).
Hieronymus Münzers kart over Nord-Europa. Kartet står i tradisjonen etter Ptolemaios’ geografi, der Skandinavia har fått en øst-vest orientering. Fra Hartmann Schedels Liber Chronicarum (1493). Klaudios Ptolemaios var Egyptisk astronom, matematiker og geograf som virket i Aleksandria ca. år 140. Han utviklet det ptolemeiske verdensbildet, hvor jorden står i sentrum. Hans viktigste bidrag var å anvise måter å avbilde jordens kuleflate på et plant kart. Hans kart inspirerte Claudius Clavus til å tegne et Norden-kart i 1427, senere trykt i 1482. Hieronymus Münzers kart er direkte inspirert av det. Ringnes, Hammerstrøm og Mæhlum 2022. Ginsberg 2006: 16–21.
Skandinavia får for første gang en nord-sør orientering i Jacob Zieglers kart over Skandinavia fra 1532. Dette er det første kartet som bryter med Ptolemaios’ geografi. Dette er også første gang Finland nevnes på et kart. Jacob Ziegler (1470–1549) var tysk teolog, humanist, forfatter og kartograf. I sitt verk om bibelens land tok han med dette kartet over Norden. Boken, Quæ Intus Continentur fra 1532, med avsnittet Schondia, er den første trykte boken som beskriver Norden mer omfattende. Sine kunnskaper fikk han fra de lærde geistlige som han traff under et opphold i Roma: Olav Engelbrektsson, Erik Valkendorf, Peder Månsson og Johannes Magnus. Ziegler 1878: 3.
Kapitlene – oppbygging og rekkefølge
Første kapittel er beretningen om Gregory Istomas tjenestereise i 1496, den eldste noenlunde samtidig trykte historien vi har fra en som reiste i Norge. Han reiste Norge på langs fra nord til sør. Blant annet fortelles det at han kom til Bergen med reinskyss. Historien er ført i pennen og gitt ut av Sigismund von Herberstein i 1550. I 1555, fra eksil i Roma, ga Olaus Magnus ut sitt omfattende og rikt illustrerte mesterverk om naturen og folket i nord, Historia de gentibus septrentionalibus. Verket er encyklopedisk anlagt og et uvurderlig kildeskrift fra overgangen mellom middelalder til renessanse, selv om ikke alt er like pålitelig. Han dro på sin «norrlandsresa» i 1518 for å samle inn avlat og ble da godt kjent med forholdene. I 1523, etter reformasjonen, måtte han som katolikk gå i landflyktighet og bosatte seg i Italia, der han også ga ut Carta Marina i 1539 (kapittel 2).
Med unntak av Olaus Magnus er det sparsomt med illustrert topografisk litteratur nordfra i denne tidsperioden. I Norge foreligger arbeider fra forfatterne Hans Hansen Lilienskiold, Erik Colban, Søren Christian Sommerfelt og Iver Ancher Heltzen. Lilienskiolds og Heltzens verk kom som håndskrifter og er først trykt opp i moderne tid. Disse forfatterne presenteres i ulike kapitler.
På 1500-tallet var handel med Asia rundt Afrika stengt for nordeuropeerne, som derfor søkte en nordlig handelsrute, en nordøstpassasje. Etter noen engelske forsøk prøvde nederlenderen Willem Barentsz seg tre ganger, i 1594, 1595 og 1596–1597. Han lyktes ikke, og på den tredje reisen havarerte skipet, og han og mannskapet ble tvunget til å overvintre på Novaja Zemlja. To bøker ble gitt ut etter ekspedisjonene, og begge er rikt illustrerte. Huygen van Linschoten søker i sin bok først og fremst å være til hjelp for fremtidig navigering med sine kart og landskapsprofiler, mens Gerrit de Veer gir en spennende og leseverdig beskrivelse i dagboksform av den ufrivillige overvintringen. Hans bok ble en bestselger som kom ut i store opplag på flere språk. Barentskartet basert på Barentsz’ skisser, og som ga ham størst berømmelse, ble gitt ut posthumt i 1598 (kapittel 3).
I kapitlet Langs leia vies kystkulturen plass, og tor-
sken med lofotfisket og vårtorskefisket i Finnmark er ankerpunkter. Handelen med fisk omtales med stikkord som Bergen, hanseatene og jektefart før etableringen av handelssteder og etter hvert byer behandles. Før samene for alvor begynte å delta i fisket, var skinnhandel deres viktigste næring. Livlig pomorhandel med Russland betydde mye for befolkningen. Slik byttet de korn og andre varer med fisk og ble ikke like avhengige av Bergen. Arkhangelsk og Vardø var de viktigste pomorbyene. Russerne drev også fiske langs norskekysten. I tillegg omfatter kapitlet temaer som landskap, sjøuhyrer og fiskernes levekår (kapittel 4).
Å ferdes på havet var farefullt. I tillegg til sjøuhyrer måtte den sjøfarende passe seg for Moskstraumen. Helt frem til 1800-tallet ble den antatt å være et voldsomt og skremmende havsvelg. Illustrasjonene viser forsøksvise forklaringer på fenomenet, før det sklir ut i barokkens dramatiserende uttrykk, og det hele ender opp som eventyr og dekorasjon (kapittel 5).
På 1600-tallet var det livlig handel på Kvitsjøen, og den franske legen Pierre Martin de La Martinière ble med Det nordiske handelskompani på en handelsreise i 1670. Han ga ut en levende og skremmende beretning om sitt møte med landet og folket, og man kan undres på om hensikten var å skremme konkurrenter fra å drive handel nordpå. Boken hans, en barokk eventyrfortelling i tekst og bilder, ble en bestselger i flere land og i stor grad bestemmende for et lite flatterende syn på nordområdene (kapittel 6).
En annen reisende på 1600-tallet var italieneren Francesco Negri, som i 1664 gikk og rodde Norge på langs til Nordkapp. Han benevnes gjerne som den første Nordkapp-turist. Han gir en langt mer nøktern og sympatisk beskrivelse enn La Martinière, preget av sine vitenskapelige idealer som observasjon, refleksjon og tendens til eksperiment. Boken kom ut posthumt i 1700 og fikk liten utbredelse (kapittel 7).
På 1700-tallet, under opplysningstiden, vokser det frem en etnografisk interesse for samiske forhold. Først ut er Johannes Schefferus’ Laponia (kapittel 8), etterfulgt av Knud Leems Finmarkens Lapper i 1767 (kapittel 9). Schefferus sine forklarende illustrasjoner fra 1673-ut-
gaven hadde et klassisistisk preg og ble tradert i stort omfang. De var bestemmende for den senere billedhistorien helt til opp mot 1800-tallet. Knud Leems monumentale verk med sine 100 rokokkoinspirerte illustrasjoner fikk ikke samme betydning. Han ble innhentet av romantikkens billeduttrykk vel 30 år senere.
Det var i første rekke samene som vekket de reisendes interesse for nordområdene, og det kom til uttrykk mange forestillinger og stereotypier både i tekst og bilder. Samene ble fremstilt som primitive og eksotiske, de var hekser og trollmenn, og de var ville og levde i pakt med naturen. Samtidig var de fredelige og harmoniske, et ideal for den dannede europeer – men var de europeere med sin annerledeshet? Beskrivelsene var mangfoldige (kapittel 10).
Vitenskapelig aktivitet på Nordkalotten er samlet i ett kapittel (kapittel 11). 1700-tallet var tiden for store vitenskapelige ekspedisjoner og funn, og de tre største og mest banebrytende i Norden fant sted på Nordkalotten. Først ute var Linné med sin Lapplands-reise i 1732 og utgivelsen av Flora Lapponica i 1737, der han for første gang prøver ut sitt binominale klassifikasjonssystem. Hans forgjenger Olof Rudbeck d.y. betydde mye for ham, og etterfølgerne Göran Wahlenberg og Lars Levi Læstadius fulgte opp med videre innsamlingsarbeid og plantegeografisk kartleggingsarbeid med sikte på utnytting og oppdyrking av «lappmarken». Utilitarisme og merkantilisme var dominerende tankeretninger på denne tiden før liberalismens gjennombrudd.
I Danmark-Norge fikk vi en parallell utvikling i arbeidet med Flora Danica. Verkets første redaktør, Georg Christian Oeder, begynte sitt arbeid i 1755 ved å reise til Norge. Han kom nord til Rana. Biskop for det nordenfjeldske, Johan Ernst Gunnerus, stifter av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1767, deltok i dette arbeidet i tillegg til sin mangslungne vitenskapelige virksomhet. Han sto i samme tradisjon som Linné. Ved naturhistoriske studier kunne man vise storheten i Guds skaperverk, samtidig som det var nyttig for mennesker og for samfunnet. Hans Flora Norvegica kom i to bind i 1766 og 1772.
I tillegg til Linné var det franskmannen Pierre Louis
Moreau de Maupertuis og ungareren Maximilian Hell som sto for de store oppdagelsene. Maupertuis’ gradmålingsekspedisjon i Tornedalen i 1736–1737 fastla jordas form ved å måle lengden på breddegradene. Jorda var noe flattrykt ved polene, et viktig funn for å bedre kartverk og slik sikre bedre navigasjon.
Maximilian Hell ble invitert av danskekongen for å observere venuspassasjen i Vardø i 1769. Danmark-Norge ville også være med i tidens vitenskapelige res, og Hell, som berømt astronom, ble invitert selv om han var jesuitt. Jesuitter hadde forbud mot å reise inn i riket, men nå var det andre ting som sto på spill. Maximilian Hell var heldig med været og fikk observert venuspassasjen som den første og til da den eneste på Nordkalotten. Sammenholdt med James Cooks samtidige observasjon på Haiti kunne man nå beregne avstanden til sola.
Billeduttrykkene på 1700-tallet kan ha barokke innslag, men er heller preget av klassisismens idealer med vekt på dokumentasjon av vitenskapelig aktivitet og dens gjenstander, og gjerne av vitenskapsmannen selv. Alle de tre, Linné, de Maupertuis og Hell, presenterte seg selv i samedrakter sammen med sine instrumenter og oppdagelser.
Göran Wahlenberg med sine høydemålinger, sin beretning og sine illustrasjoner av Sulitjelmafjellene i 1807, samt sitt internasjonale gjennombrudd i kjølvannet av dette, får stå som fjellets første beskriver i Norge (kapittel 12).
Ved overgangen til 1800-tallet var de reisende i noe større grad ute etter opplevelse, eventyr og spenning, selv om mange av dem var vitenskapelig orientert og hadde kunstneriske pretensjoner. Den franske prinsen Ludvig Filip var en slik eventyrer, men i landflyktighet. Han reiste inkognito nordover gjennom Norge, før han vendte nesen sørover gjennom Sverige-Finland. Som såkalt norgesvenn fikk han stor betydning for Rechercheekspedisjonen og også for den norske maleren Peder Balke, den første som malte Nord-Norge (kapittel 13).
I 1799 reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand og italieneren Giuseppe Acerbi frem og tilbake mellom Torneå og Nordkapp. Skjöldebrand ville male og ga ut et storslått plansjeverk rett etterpå, Voyage
pittoresque au Cap Nord i 1801–1802. Reisen ble dermed Nordens første såkalte Voyage pittoresque 14 Nå gjorde romantikken sitt inntog, landskapet kommer i fokus og blir skildret vakkert og sublimt. Mennesker tones ned i landskapet, dog er de seg bevisst sin overlegenhet over naturen. Acerbi var mer vitenskapelig orientert og samlet inn naturalia i tillegg til ganske omfattende folkelivsskildringer, særlig fra Finland. I sin omtale av samene henviser han i stor grad til Knud Leem. Etienne Bourgevin Vialart de Saint-Morys deltok ikke på turen, men stjal billedmaterialet som han siden ga ut (kapittel 14).
Den første engelskmannen som gir en billedlig fremstilling fra nordområdene, er sir Arthur de Capell Brooke. Han beskriver reisen i 1820 nordover langs kysten og til Nordkapp. Han beretter også om sitt vinteropphold i Hammerfest, før han midtvinters fulgte en handelskaravane med rein og pulk, etter hvert hest og slede, fra Alta til Torneå. Vinterturen dokumenterer han i sitt plansjeverk Winter Sketches in Lapland i 1826, først og fremst strabasene med rein og pulk, eventyr og karsverk, men innenfor romantikkens billeduttrykk med vakre landskapsskildringer, gjerne med naturen tett innpå. Han er den første som navngir samene på sine portretter (kapittel 15).
Recherche-ekspedisjonen kombinerte vitenskap og kunst. Den var en franskledet vitenskapelig ekspedisjon med tre reiser i 1838, 1839 og 1840. Svenske, danske og norske vitenskapsmenn var invitert og deltok i tillegg til de franske. Kong Ludvig Filip, med sin entusiasme for nordområdene, støttet ekspedisjonen, også økonomisk. De to første årene gikk reisen langs norskekysten og videre til Spitsbergen i tillegg til reiser over Finnmarksvidda og gjennom Lappland. Fra 1838 til 1839 overvintret noen av deltagerne i Alta og foretok vitenskapelige undersøkelser med hovedvekt på meteorologiske og magnetiske undersøkelser samt nordlysforskning og studier av gamle strandlinjer. Alta etablerte seg etter dette som senter for nordlysforskningen til Tromsø overtok i 1928, med Nordlysobservatoriet. I 1840 hadde ekspedisjonen et tokt til Kvitsjøen.
De store vitenskapelige funnene uteble, og kanskje er det derfor Recherche-ekspedisjonen er blitt kalt «den
glemte ekspedisjonen». Den største vitenskapelige oppdagelsen sto Auguste Bravais for. Ved å måle gamle strandlinjers høyde over havet ved hjelp av blæretangens vekstgrense som basislinje fant han at disse lå høyere inne i fjordene enn ute ved kysten. Dette funnet indikerte at det var landet som hevet seg, og ikke havet som sank, et kontroversielt synspunkt på den tiden. Det ble også samlet inn et stort naturhistorisk materiale, og det foreligger et omfattende zoologisk atlas, to geologiske atlas og et atlas med praktfulle nordlysillustrasjoner.
Xavier Marmier og Léonie d’Aunet ga ut livfulle beretninger fra reisene, og Marmier bidro til ekspedisjonens offisielle utgivelser med sine historiske og litteraturhistoriske verk.
Ekspedisjonen hadde med egne tegnere, og flere av vitenskapsmennene hadde gode tegneferdigheter. Huskes ikke Recherche-ekspedisjonen for sine vitenskapelige funn, så fortjener den å bli husket for sine plansjeverk, det mest omfattende billedverket vi har fra nord og innenfor den romantiske voyage pittoresque-tradisjonen, men nå med større innslag av et etnografisk perspektiv, noe som innevarsler et mer moderne uttrykk (kapittel 16).
At the time I was at the court of the Grand Duke of Muscovy, as the ambassador of the Most Serene Prince my master, there happened to be there Gregory Istoma.
Sigismund von Herberstein
Kapittel 1
