Gunn Helen Søfting
FRA FRIGJØRINGSVÅREN TIL NYTT MILLENNIUM
VEFSN, GRANE OG HATTFJELLDAL 1945–2000
Fra frigjøringsvåren til nytt millennium
Vefsn, Grane og Hattfjelldal 1945–2000
Gunn Helen Søfting
Vefsn bygdebok – bind IV
Utgivelsen er støttet av kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal.
Avfotografering av negativer og bilder: Fotoavdelingen, Helgeland Museum
ved Karina Leines, Tore Nyheim og Jens Remmen Wiken
Bilderedigering: Karina Leines og Tore Nyheim
Bilderedaktør: Gunn Helen Søfting
Forsidebilder (fra øverst til venstre med klokken):
Fra Hattfjelldal: Barna på Haugerud hopper paradis
Foto: Václav Marek. Bildet er tatt i 1948 og er utlånt av Nasjonalbiblioteket
Fra Grane: Synnøve Valberg og Aksel (Torbjørn) Valberg. Foto: Bjarne Valberg
Bildet er tatt i 1958. Bildet er utlånt av Synnøve Stavli
Fra Vefsn: Foto: Sigvald Johnsen. Bildet er tatt ca. 1960 og utlånt av Helgeland Museum
Forfatterportrett – foto: Studio AKM
Design: DesignBaltic
Trykk: Jelgavas tipogrāfija
© Orkana forlag 2025
Orkana forlag AS, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-661-0
www.orkana.no post@orkana.no
INNHOLD
Kapittel
Kapittel 14. Familieliv og velstandsutvikling
hjemmebasert omsorg til aldersboliger og sykehjem
og boligbygging fram til 1970
hallo! Verden inn i stua
«Husmorfamilien» på 1950- og 1960-tallet
Diskuterte så «busta fauk» – kvinnebevegelsen og likestilling
og oppvekst på 1950- og 1960-tallet
Grace Bech Jürgensen – barnehagepioner og samlingspioner
15. Natur og fritid
levende museum.» Etableringen av Børgefjell/Byrkije nasjonalpark
16. Omveltning og ny teknologi
Kapittel 23. Nye oppvekstvilkår
Kapittel
FORORD
Forord fra bygdebokutvalget
Dette er fjerde bind i serien med generell lokalhistorie fra det som i 1945 var kommunene Mosjøen, Vefsn, Drevja, Elsfjord, Grane og Hattfjelldal, og som i dag er Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Boka bygger videre på bind tre i denne serien, Fra århundreskiftet til frigjøringsvåren: Vefsnbygdene ca. 1900–1945, skrevet av Kjell Jacobsen og utgitt i 1977.
Bind fire har fått tittelen Fra frigjøringsvåren til nytt millennium. Vefsn, Grane og Hattfjelldal 1945–2000 og er skrevet av Gunn Helen Søfting.
Bygdebokarbeidet bygger på en samarbeidsavtale som ble inngått 17. januar 1977, mellom kommunene Hattfjelldal, Grane og Vefsn. Den innebærer en kostnadsdeling mellom kommunene der Vefsn dekker 8/14 og Grane og Hattfjelldal dekker 3/14 hver. Avtalen ble sist revidert høsten 1999.
Gjennom bygdeboksamarbeidet er det utgitt bøker om ulike emner, men gårdshistorien har vært det klart største arbeidet. Med unntak av de områdene som i sin tid ble overført fra Alstahaug til Vefsn, er dette arbeidet sluttført for Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Vefsn kommunestyre har imidlertid gjort vedtak om at dette siste bindet også skal skrives. Se vedlegg 3 for en komplett oversikt over tidligere utgivelser.
I juni 2017 vedtok bygdebokutvalget å engasjere en forfatter for å skrive oppfølgeren til bind IV i hovedserien – Grane, Hattfjelldal og Vefsn fra fredsvåren fram mot vår tid. Sosialantropolog Gunn Helen Søfting ble ansatt i en treårig prosjektstilling for å skrive boka.
Arbeidet er blitt fulgt opp av bygdebokutvalget med representanter fra de tre samarbeidskommunene og har blitt ledet av henholdsvis Kjell Øksendal og Sverre Kulstad. Bygdebokutvalget vil takke Gunn Helen Søfting for vel utført arbeid og tidligere bygdebokredaktør Knut Skorpen for gode råd og støtte i arbeidet med boka.
Mosjøen, mai 2025
Sverre Kulstad leder Vefsn bygdebokutvalg
Forord fra forfatteren
Da jeg takket ja til jobben som bygdebokforfatter, gikk jeg løs på en oppgave jeg ikke helt visste hva innebar, men som jeg hadde stor motivasjon for. Oppdraget var kort og godt å skrive lokalhistorie som omfattet kommunene Grane, Hattfjelldal og Vefsn for perioden 1945 til 2000. Før kommunesammenslåinga i 1962 besto det som i dag er Vefsn kommune, av bykommunen Mosjøen og landkommunene Vefsn, Drevja og Elsfjord.
I slike lokalhistoriske prosjekter er det ikke uvanlig at det først er et forprosjekt der oppdragsgiver definerer nærmere disposisjon, litteratur og plan for kilder. For denne boka har det ikke vært et slikt forprosjekt, så jeg startet derfor fra grunnen av. Dette har vært arbeidskrevende, men har også gjort at jeg har stått rimelig fritt når det gjelder å utforme innholdet.
Jeg har etter beste evne forsøkt å dra noen historiske linjer gjennom de 55 år som boka dekker, fange opp sentrale historiske hendelser samt synliggjøre viktige endringer som har skjedd over tid. Mens deler av stoffet vil være kjent i sin helhet eller i bruddstykker, vil forhåpentligvis noe også være nytt og overraskende.
Når man skriver, tar man alltid med en bit av seg selv. Med min fagbakgrunn innenfor sosialantroplogi heller nok denne boka først og fremst i en kulturhistorisk og sosialhistorisk retning. Dette kommer kanskje best til syne i temaer som omhandler levekår, barndom og oppvekst. Min egen sosiale bakgrunn, slik som det faktum at jeg har vokst opp i Mosjøen med en far som kom fra gård, men som flyttet til byen for å arbeide på A-verket som ansatt nummer fem, og ei mor som var butikkansatt, har nok også til en viss grad påvirket denne boka.
Et annet viktig forhold som legger føringer på det man skriver, er tilgangen på kildemateriale. Kildene som er brukt, er oppgitt i sluttnotene og i den mer detaljerte referanselista bak i boka. Kildene har i hovedsak vært dokumenter fra ulike arkiv, samtaler med lokale personer, og digitaliserte aviser. Avisene har vært brukt som kilde på to måter: som beretning og som levning. Når aviser brukes som beretning, er det for å finne informasjon som lettest eller bare finnes der, og lokalaviser dekker vanligvis hendelser bredt. Med avisene som utgangspunkt er det mulig å undersøke temaer nærmere ved hjelp av andre kilder. Samtidig er det også viktig å være kritisk til aviser som kilde på grunn av partipolitiske bindinger og det faktum at det som omtales, gjerne fortelles over tid. Det kan derfor være en utfordring å få et overblikk over et hendelsesforløp. Når aviser brukes som levning, innebærer dette at de brukes til å fange opp tidstypiske holdninger.
Når man skriver lokalhistorie, må man også ta et valg om hvordan stoffet skal framstilles. Hvis man periodiserer, altså deler inn historien i ulike tidsepoker, trer gjerne mønstre gjennom tidsperioder fram. Ved en tematisering, at materialet deles inn i aktuelle temaer, får man gjerne en dypere og mer
detaljert forståelse av hendelsene. En kombinasjon av disse to framstillingsmåtene er også mulig, og det er det jeg har valgt for denne boka.
Boka er delt i følgende tre deler:
• Samhold, nøysomhet og oppgjør, som dekker perioden fra fredsvåren 1945 til rundt 1950.
• Vekst, velferd og industribygging, som strekker seg gjennom tida fra om lag 1950 til 1970.
• Ny teknologi, kamper og mangfold, som omhandler perioden fra rundt 1970 til 2000.
Som leserne vil se, er denne inndelingen ikke helt absolutt. De ulike delene vil derfor overlappe hverandre til en viss grad i tid.
Den første delen av boka tar for seg den umiddelbare etterkrigstida. Siden Kjell Jacobsen skrev det forrige bindet i denne bokserien, har mye nytt arkivmateriale som tidligere har vært klausulert, blitt åpnet. Dette har gitt muligheter til å gå nærmere inn på ulike temaer som det tidligere er skrevet lite eller ingenting om i lokalhistorisk sammenheng. Jeg har derfor valgt å gi den umiddelbare etterkrigstida god plass i boka. Sentrale temaer her er blant annet krigsfangeleirene i distriktet, folkemordet på jødene som bodde her, rettsoppgjøret etter krigen samt de norske kvinnene som hadde forhold til menn fra okkupasjonsmakten, krigsbarna og krigsekteskapene. For å knytte disse temaene opp mot viktige hendelser i den umiddelbare etterkrigstida har det også noen ganger vært helt nødvendig å ta noen tilbakeblikk på sentrale hendelser under andre verdenskrig.
Det er først i de seneste tiår at den spesifikt norske delen av holocaust har blitt formidlet nasjonalt. Høsten 2022 var det 80 år siden jødene i Norge ble offer for et ufattelig folkemord. Holocaust skjedde også her hos oss. Blant de mange ofrene var også tre jøder som bodde i Mosjøen. Tre såkalte snublesteiner har i noen år fortalt oss hvor de bodde, og når de døde, men bortsett fra noen biografiske detaljer har vi hatt relativt lite informasjon om det som skjedde med dem.
Det å være krigsbarn er også et tema som det ikke er skrevet om i vår lokalhistorie. I forbindelse med dette bokprosjektet har jeg etterlyst mulige krigsbarn med tanke på å få innsikt i hvorvidt det å være født med far fra okkupasjonsmakten, hadde påvirket deres oppvekst, uten å nå fram til noen. Dette kan skyldes at det er få av dem som fortsatt lever, eller at temaet fortsatt er vanskelig å snakke om.
Andre verdenskrig blir gjerne framstilt på en ganske annen måte i dag enn i den umiddelbare etterkrigstida og de første tiårene etterpå. Dette skyldes både nye tilganger på kildemateriale og at krigen dokumenteres av andre enn dem som hadde en umiddelbar interesse i hvordan den skulle fortelles. Nye
historiske framstillinger basert på nye kilder har gitt oss en mer nyansert historie om andre verdenskrig.
Den andre delen av boka tar for seg perioden fra rundt 1950 til 1970 – to tiår som i våre kommuner var preget av normalisering etter krigen, kraftutbygging og industrialisering. Det var i denne perioden grunnlaget for vår velstandsutvikling ble bygget. Mosjøen by hadde også en stor vekst i denne perioden.
Innbyggerne i det som i dag utgjør kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal, fikk lys i hjemmene, og flere moderne hjelpemidler gjorde hverdagen enklere på landet og i byen. Det ble også tatt store løft for skolesektoren i disse årene. Vi ble videre i økende grad tatt vare på av det offentlige, i form av ulike sosiale sikkerhetsnett. Det ble lagt til rette for at ny industri kunne etableres, og vi var inne i en vekstperiode der flere arbeidsplasser ble skapt. Samtidig så vi at industrialiseringen fikk konsekvenser for andre næringer, slik som landbruksnæringa.
Disse årene var også i stor grad preget av stor spenning på grunn av internasjonale konflikter og atomopprustning. Bokas siste del tar for seg de siste 30 årene fram til år 2000. Dette var først og fremst tiårene da ny teknologi inntok arbeidsplasser og hjem og etter hvert forandret både måten vi arbeidet på, og hvordan vi levde. I disse årene sett under ett fortsatte velstanden å øke, men det var også en periode preget av arbeidsledighet og omstilling. Videre var det ei tid der det foregikk mange kamper på lokalt plan, slik som kampen for vern av Sjøgata-området i Mosjøen og vern av naturressurser. Det foregikk også en stor mobilisering for sykehuset i Mosjøen som i lang tid hadde hatt en usikker framtid. I disse tiårene så vi en periode med større oppmerksomhet rundt sørsamiske rettigheter, identitet, språk og kultur. Også ungdommen trådte inn på arenaen med tydelige forventninger til lokalmiljøene sine. De skulle ha et sted å være!
Utbygging av skoler og boliger fortsatte, og det ble lagt ut flere nye boligfelt. Mange lokalbutikker i bygder og by forsvant i denne perioden, og handelen ble mer sentralisert. Med dette forsvant også viktige sosiale møteplasser.
Kommunene fikk også nye oppgaver når de skulle ta imot og bosette mennesker på flukt, noe som førte til mer mangfold, men også brytninger.
Arbeidet med boka har vært påvirket av både eksterne og interne faktorer. Arkivene jeg var avhengig av, var stengt for besøkende i over ett år midt i prosjektperioden på grunn av covid-19. Jeg har også prioritert å snakke med folk om deres liv i by og bygder, noe som tok mer tid enn planlagt. Videre har jeg lest mye bakgrunnslitteratur for å kunne sette lokalhistorien inn i en større kontekst.
Gjennomgangen av rettsoppgjøret etter krigen har vært særlig tidkrevende. Ikke alle sakene er åpnet for fritt innsyn, men er underlagt forlenget taushetsplikt på grunn av særlig sensitive opplysninger. Som forsker kan man søke særskilt innsyn i disse sakene, noe jeg ble innvilget. For å søke innsyn må man imidlertid ha navnet på de personer man ønsker å se mappen til. Det er altså ikke slik at man kan få ut en liste over alle landssviksakene i en region. Det er et stort puslespill.
Siden jeg blant annet har bakgrunn fra skoleverket, har jeg i arbeidet med boka også hatt skoleelever i tankene. Det har ikke vært tid og anledning til noen omfattende pedagogisk tilrettelegging, men jeg håper at lærere i distriktet kan bruke noe av materialet i undervisningssammenheng. Jeg har blant annet tatt noen litterære grep og rekonstruert en del hendelser for å gjøre stoffet lettere å leve seg inn i for elever. Bilder er også viktige historiske dokumenter, og jeg har lagt vekt på å samle inn mange bilder og la disse fylle ut det jeg skriver. Forhåpentligvis kan disse også brukes i pedagogisk sammenheng. Sitatene som er i boka, er gjengitt slik de sto på trykk, og en del av dem vil være preget av at de er skrevet i en annen tid, med andre rettskrivingsnormer. Hvordan vi skriver egennavn, har også endret seg over tid. Når jeg skriver A-verket, er dette aluminiumsverket i Mosjøen.
Boka gis ut på initiativ av Vefsn bygdebokutvalg. Da arbeidet startet opp, var utvalget ledet av Kjell Øksendal, og senere tok Sverre Kulstad over. Tusen takk til ledere og alle medlemmer av utvalget for mange konstruktive innspill, støtte og stor frihet i arbeidet.
Jeg vil videre takke tidligere bygdebokredaktør og kollega Knut Skorpen for gode faglige råd, og ikke minst støtte, hele veien gjennom dette arbeidet. Dette har jeg satt stor pris på. En stor takk også til alle som har tatt seg tid til å snakke med meg og dele forskjellige opplevelser fra egne levde liv. Det har vært både trivelig og lærerikt! Ikke alle er direkte sitert i boka, men samtlige har gitt meg en viktig kontekst for å forstå tida de levde i.
Helgelendingen (tidligere Helgeland Arbeiderblad) har gitt meg tilgang til sitt fotoarkiv. Tusen takk til Jonas Brække og Ellen Strøm Brodtkorb for tilrettelegging av dette. Jeg vil også takke tidligere og nåværende ansatte i avisen: Are Andersen, Anne Kristine Bastholm, Asbjørg Sande, Alf Vesterbekkmo, Erik Wiggo Larsen, Nils Lorentsen og Per Vikan, for tillatelse til å bruke bildene deres i boka. Også takk til alle som har lånt meg sine private bilder.
Helgeland Museum, avdeling Vefsn ved Tore Nyheim, Jens Remmen Wiken og Karina Leines har avfotografert gjenstander og bildemateriell. Tore Nyheim og Karina Leines har også hatt ansvar for bilderedigering og klargjøring. Tusen takk til dere alle!
Jeg vil også takke Else Søfting, Odd Gunnar Nilsen og Kåre Nitter Rugesæter for testlesing av deler av manuset.
Mannen min Arne Brendmo har gitt meg konsulentbistand på temaet «kraftutbygging». Han har i tillegg vært både testleser og korrekturleser på hele manuset og har kommet med mange innspill. Så tusen takk til deg, Arne, for alt dette, for samtaler rundt boka og ikke minst for troen på at jeg skulle komme i mål.
Avslutningsvis ønsker jeg å gi en stor takk til Orkana Forlag, som har gitt konstruktive redaksjonelle kommentarer til manuset og har lest korrektur.
Mosjøen, mai 2025 Gunn H. Søfting
Del 1 SAMHOLD, NØYSOMHET
OG OPPGJØR
Kapittel
1
ENDELIG FRED
Kjære bror!
Til lykke med siger, fridom og fred!
Takk for sist! Ja, no er det lenge sidan du har høyrt frå meg, og lenge er det sidan eg har høyrt noko frå deg og. Eg har det heile ikkje skrive brev i desse 5 krigsåra. Når eg ikkje fekk seia og skriva fritt, så valde eg å halda kjeft.
Vi har etter måten hatt det bra desse åra. Svolte har vi ikkje gjort, enda det nok kan ha vore lite av eitt og anna, serleg smør. Verre har det vore å leva som ufri mann så mange år. Men så var det då så mykje gildare då freden og fridomen kom.
Noko serleg merkeleg har det ikkje hendt oss. Med krigen stod på her i landet 1940 var vi evakuert. Vi budde på ei sæter som ligg på lag 15 km frå Halsøy. Der vart vi til uti juli, for desse fordømde tyskarane tok huset vårt. Sidan den tid har vi ikkje hatt t(yskarar) i huset, enda dei fleire gonger har prøvt på å trengja seg inn.
Men elles har det da vore folk nok i huset. I fleire år har det butt ein sporskiftar hos oss med folka sine, og da dei evakuerte frå NordTroms føre jul, kom ein bror og ei søster av Borghild til oss med sine. I juletider var det 4 huslydar i huset – i alt 16 menneske, så da var det meir enn fullt (…).
Vefsn folkehøgskule har stått sidan krigen tok til. Der har vore norske, franske, engelske og tyske soldatar. Dei siste par åra har Arbeidstenesten husert der oppe. Og no er det fangelager for våre norske nazistar frå Helgeland politidistrikt der. 9. mai da dei fyrste N.S -folka vart fastsette vart eg innkalla til vakt over dei saman med mange andre. Så har eg da gått der med maskinpistolen over aksla i vel 3 veker, og eg kan ikkje nekta for at det var ein viss fryd å dirigera dette svikarpakket. Det er da ein del av dei som eg kjenner nokså godt. Det er vel 100 som sit der oppe, og av dei er det 15–20 «damer». Mennene er uslingar, men kvinnene er da mykje verre –tysketøser og rask. Når ein ser på desse «damene», så må ein minnast orda til Henrik Ibsen: «Kvinnene, det er en skrøpeleg slekt.»
Dei tre siste åra har eg skula i folkeskulen her oppe i Herringen – ein av dei mest avsides krinsane i Vefsn. No held eg på med siste skuleveka for i år. Det har ikkje vore så lett alltid. Det er på lag 18 km frå Halsøy og hit. Eg har for det meste gått på ski – med mat for ei veke i ryggsekken – heimanfrå i 5-tida måndagsmorgon og så skula når eg kom fram. Så var det å fara heim laurdag ettermiddag. Det var ikkje moro alltid å taka av stad i 5-tida om morgonen i uver og uføre, serleg i juletider, då eg gjekk mest heile vegen i stummørke. Men det har da gått, det med. Og så har eg vore så velsigna frisk og sterk. Desse skiturane har gjort meg berre godt.
Til vinteren må vel høgskulen koma i gang, men det blir neppe før innmot jul, så eg kjem vel til å skula i Herringen ei tid til hausten og. Spørsmålet er kor lenge nazistpakket blir på høgskulen.
Våren 1942 var eg ein liten svipptur i konsentrasjonslager. Eg var på Falstad saman med dei fleste lærarane på Helgeland. Vi slapp da svært lett frå det samanlikna med mange andre, men det var da så mykje at eg fekk ei aning om kva eit slikt «sanatoriumsopphald» er for noko. Men det er mange andre frå Vefsn-bygdene som har vore ute i hardt ver desse åra. Ei heil mengd har sete fast i årevis her i landet og i Tyskland. Og hausten 42 vart mange – serleg frå Grane – nedskotne av gestapo under unntakstilstanden der oppe.
Sumaren 43 vart Oddgeir og eg tvangsutskrivne til vedhogst. Vi låg i telt oppe i Markåsen. Men det var no ei pen straff for jøssingar. Noko verre såg det ut utpå hausten 43 då eg vart utkommandert til borgarvakt som det heitte. Vi skulle vakta ei jarnbanebru eit stykke nordom Halsøy. Vi måtte skriva under på at vi stod inne med liv og eigedom for at brua ikkje skulle bli øydelagt. Vi kom då fint frå det med.
I dag er det 7. juni. Vi har fridag på skulen, sidan kongen kjem til landet. Og laurdag 9. juni er eg ferdig her oppe for i vår. Då fer eg heim til Halsøy. Så må eg truleg halde fram nazistvakta.
Her er komme berre nokre få norske soldatar frå Sverike og England, men snart kjem det nok fleire, og da ber det vel laus med avvæpning av tyskarane. Dei held smått på og køyrer saman sakene sine, og så tek dei opp piggtrådgjerde, øydelegg jordminene og festningsverka sine. Det er moro å sjå at dei endeleg er ferdige.
Herringen 7. juni 1945.
Beste helsing til deg og dine frå alle oss! Ola.
Da Ola Nergård skrev dette brevet, var freden bare en måned gammel. Akkurat denne dagen, 7. juni 1945, var det en stor markering i Mosjøen i forbindelse med at kong Haakon kom tilbake til Oslo etter fem års eksil i London. Men Nergård deltok ikke i festlighetene. Han arbeidet som lærer i Herringen, var inne i årets siste skoleuke og skulle ikke hjem til Halsøya før et par dager senere. Så det var i Herringbygda Nergård satt da han for første gang på fem år tok pennen fatt for å skrive noen ord til broren.
I brevet oppsummerer han litt av sine egne opplevelser i krigsårene: matvaremangel, trangboddhet, slit, frihetsberøvelse og mangel på ytringsfrihet. Teksten er preget av en slags nedtonet ironi, der han langt på vei avdramatiserer krigens hendelser for sin egen del. Nergård framhever for eksempel at hans personlige frihetstap som fange på Falstad var langt mindre dramatisk enn det mange andre i distriktet måtte gjennomgå. Flere menn hadde tross alt blitt skutt i forbindelse med Majavatn-affæren, så oppholdet hans i fangeleiren var visst ikke så alvorlig. Noe av det tyngste som krigsårene hadde påført ham personlig, var det at han ikke kunne ytre seg fritt, og gleden over å ha fått denne friheten tilbake skinner klart igjennom i brevet hans.
Det er tydelig at Nergård har svært lite til overs for nordmenn som løp okkupantenes ærend, og han blir svært kvass i tonen når han omtaler dem som ble varetektsfengslet på Vefsn folkehøgskole (Toppen) for mistanke om landssvik. I tillegg til lærergjerningen i Herringen fungerte Nergård nemlig også som vakt ved den provisoriske fangeleiren på folkehøgskolen, og som vi ser, innrømmer han å fryde seg litt i den rollen. Særlig er han kritisk til kvinnene som i etterkrigstida gikk under betegnelsen «tyskertøser» fordi de var mistenkte for å ha hatt intim omgang med okkupantene.
Ola Nergårds holdning og moralske forargelse er antakelig ikke så ulikt det mange andre følte i den umiddelbare etterkrigstida. Men selv om det var polarisering mellom mennesker som hadde vært på ulike sider under okkupasjonen, foregikk overgangen fra krig til fred i rolige former både hos oss og de fleste andre steder i landet. Unntaket var Nord-Troms og Finnmark. Da sovjetiske styrker rykket inn og tyskerne trakk seg tilbake i oktober 1944, tok okkupasjonsmakten i bruk den brente jords taktikk. De satte fyr på hus, bruer og havneanlegg, og rundt 40 000–50 000 mennesker ble tvangsevakuert sørover. Cirka 25 000 gjemte seg for okkupantene i landsdelen. Som vi senere skal se, ble denne tvangsevakueringen i høyeste grad merkbar i den delen av Helgeland som er tema for denne boka, nemlig det som i 1945 utgjorde kommunene Drevja, Elsfjord, Grane, Hattfjelldal, Mosjøen og Vefsn. Mens noen ble fengslet disse maidagene i 1945, ble andre satt fri. Det var leirer med sovjetiske krigsfanger flere steder i vårt distrikt, blant annet på Drevjamoen, i Grane og i Hattfjelldal. Disse ble åpnet kort tid etter kapitulasjonen, og frigitte fanger ble i noen måneder framover en del av hverdagsbildet i by og bygder.
Kapitulasjonen
Den tyske militære overkommandoen undertegnet kapitulasjonsdokumentet klokka 02.41 natt til 7. mai 1945, i general Eisenhowers hovedkvarter i Reims i Frankrike. Nyheten spredte seg raskt. De aller første snappet den opp på svensk radios formiddagssending, og klokka 15.50 gikk det ut en offisiell tysk melding over kringkastingen i Oslo. Litt senere ble nyheten kringkastet på norsk, og om kvelden ble den bekreftet over de norske radiosendingene fra London. Flere aviser formidlet også fredsbudskapet i ekstrautgaver denne dagen.
Fredsbudskapet nådde også vårt distrikt. Krigen var over, og freden ble feiret i by og bygd.
Fredsfeiringer
Mosjøen, mai 1945
Odd Skjølsvold var i et par år under og etter krigen stasjonert ved jernbanen i Mosjøen. Han skrev dagbok, og notatene hans fra fredsdagene i Mosjøen gir oss et innblikk i hvordan folk reagerte da freden var et faktum. Teksten under er en rekonstruksjon basert på dagboksnotatene hans fra 7. og 8. juni 1945 samt radiosendinger og avisutgivelser de samme dagene.
Det er mandag den 7. mai 1945, og vinteren har ennå ikke helt sluppet taket. Nordavinden feier gjennom gatene, og snøbygene kommer og går. Folk holder seg innendørs, og bare en og annen tysk soldat haster av gårde i ukjent ærend.
På hjørnet av Skjervgata og Skolegata sitter Odd Skjølsvold på hybelen sin og fryser. Odd har hanglet de siste dagene og holder seg hjemme fra jobb. Han drar ullpleddet tettere over skuldrene før han bøyer seg over dagens utgave av Helgeland Folkeblad. En av artiklene på forsida er av det oppdragende slaget, helt i tråd med den såkalte nyordninga.
Det banker på døra, og to kamerater ramler jublende og smilende inn. Odd prøver å smile tilbake, men føler seg ikke akkurat opplagt til å ha besøk. Han kommer imidlertid på andre tanker da de roper: Krigen er slutt!
Odd ser usikkert på dem og kan nesten ikke tro det han hører. Er det virkelig over? Han kan knapt huske hvordan det var før landet ble okkupert. Han har liksom blitt så vant med krigen at noe annet kjennes plutselig helt uvirkelig.
Odd slenger på seg jakka og løper ut i Skjervgata sammen med kompisene. Han hutrer og kjenner at han skulle ha kledd seg bedre. Rundt seg ser han spørrende ansikter. Nesten ingen snakker sammen. Hva skal han tro? En nabo løfter hånda og smiler. En og annen tysker går som vanlig i gatene, men noe er annerledes.
Britisk etterretningskart over Mosjøen fra april 1945.
Foto: The National Archives, Kew, London.
Kameratene går nedover Skjervgata, svinger inn i Nedre Strandgate og ser at folk har begynt å samle seg på torget. En høyttaler står i et vindu, og da de kommer nærmere, hører de meldinger på vekselvis tysk og norsk: «Her er Oslo med kveldsnyhetene. Vi har en gledelig melding. Blendingsbestemmelsene er opphevet med øyeblikkelig virkning», sier radiostemmen.
Sendingen ruller og går. Da den er ferdig, starter den på nytt. Odd og kameratene får også med seg anmodningene om at okkupasjonsmaktens soldater skal forholde seg rolige, og at det norske folk må ta budskapet med ro og fatning.
Stadig flere mennesker strømmer ut i gatene, og stemningen som var preget av tvil, har nå blitt til pur glede. Bortgjemte flagg blir funnet fram og heist opp. Folk tør gradvis opp. De tar hverandre i hendene og gratulerer med freden. Det hustrige og kalde været er helt glemt. Her er en annen slags varme, og det er som om hele byen er en eneste stor familie.
Fra fredsdagene i Mosjøen. Ungdommer har samlet seg med parodierende plakater i forbindelse med arrestasjoner av innbyggere mistenkt for landssvik. Foto: ukjent / Helgeland Museum.
Det var også feiringer av freden i Grane. Foto: Anfinn Kapskarmo. Bildet er utlånt av Arne Kapskarmo.
Dagen etter kjenner Odd den samme stemningen. Det er liksom en fart og begeistring å observere i Mosjøen. Gymnasiastene forbereder folketog. Litt over klokka to marsjerer de av gårde. Det er ikke mye musikk å snakke om, men det betyr ingen ting, for nå synges nasjonalsangen for første gang på fem år. Ungene roper hurra og vifter ivrig med flaggene sine. Odd legger merke til at en del av dem som tilhørte «nyordninga», også slutter seg til toget, sikkert for å renvaske seg. De blir fullstendig oversett. Det er fremdeles tyske soldater i gatene, men folk ser en annen vei. Det er ingen tegn til konfrontasjoner, og det virker som folk setter sin ære i å følge oppfordringen fra myndighetene.
På ettermiddagen holder kong Haakon og kronprins Olav taler fra London. Folk trekker ned mot huset til optikus Sigvald Johnsen, på hjørnet av Nedre Strandgate og Peter Bechs gate. Nå er det han som stiller radio til disposisjon.
På en knitrende radiolinje fra London slår kong Haakons danske stemme fast at Norge endelig er ved målet etter en mørk og vanskelig tid, og han takker norske kvinner og menn for innsatsen. Også kronprinsen bekrefter at tyskerne har kapitulert, før han takker den norske heime og utefront og det norske folk for deres bidrag til frihetskampen.
Odd kjenner hvor godt det er å høre stemmer han kan stole på. Sendingen avsluttes med nasjonalsangen. Gatene bølger av mennesker resten av dagen. Alle som kan, har tatt seg fri fra arbeid og andre gjøremål.
Utpå kvelden får han med seg at heimefronten går til verks mot dem man mener har vist en unasjonal holdning de siste fem årene, men alt skal visstnok gå rolig for seg.
Dette er fjerde bind i serien med generell lokalhistorie for kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Boken starter fredsvåren 1945 og strekker seg fram til årtusenskiftet. Den bygger videre på bind tre i denne serien, Fra århundreskiftet til frigjøringsvåren: Vefsnbygdene ca. 1900–1945 skrevet av Kjell Jacobsen og utgitt i 1977.
I perioden mellom 1945 og 2000 skjedde det betydelige endringer både politisk, sosialt og økonomisk i de kommunene boken behandler. Den umiddelbare etterkrigstiden har fått god plass. De siste årene har også mye nytt arkivmateriale blitt åpnet for innsyn. Dette har gitt muligheter til å gå inn på ulike temaer det er skrevet lite eller ingenting om i lokalhistorisk sammenheng, som krigsfangeleirene, folkemordet på jødene som bodde i disse kommunene, rettsoppgjøret etter krigen, kvinner som hadde relasjoner til menn fra okkupasjonsmakten, krigsbarna og krigsekteskapene.
Boken tar videre for seg kraftutbyggingen og industriutbyggingen i distriktet, noe som medførte både økonomiske og demografiske endringer. Industrialiseringen la også grunnlaget for en ny velstandsutvikling, samtidig som utviklingen fikk konsekvenser for andre ikkeindustrialiserte næringer. Boligbyggingen skjøt fart, og elektrisitet i hjemmene samt nye hjelpemidler gjorde hverdagen enklere. I perioden ble også kommunestrukturene endret, da Mosjøen, Drevja, Elsfjord ble innlemmet i Vefsn kommune. De gamle grendeskolene forsvant da skolestrukturen ble sentralisert.
De tre siste tiårene før årtusenskiftet var preget av ny teknologi som skapte nye virksomheter og gradvis forandret måten vi levde og arbeidet på. Det var også kampenes tiår, slik som kampen for sykehuset i Vefsn, vern av Sjøgataområdet i Mosjøen, og vern av naturressurser. Kvinnerollen endret seg, og barnehageutbygging kom i fokus. I disse årene ble det også større oppmerksomhet rundt sørsamiske rettigheter, identitet, språk og kultur. Videre trådte ungdommen inn på arenaen med tydelige stemmer. Kommunene fikk også nye oppgaver da de skulle ta imot og bosette mennesker på flukt, noe som førte til mer mangfold, men også brytninger.
ISBN 978-82-8104-661-0
www.orkana.no