DET FARLIGE OLJEEVENTYRET
Historien om hval- og fiskefett i margarinen
Hanna Hånes
Orkana
Hanna Hånes
Det farlige oljeeventyret
Historien om hval- og fiskefett i margarinen
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord
Utgivelsen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord
Foto forside:
Flensing av hval 1920--1930. Ukjent fotograf. Fra Hvalfangstmuseets fotosamling.
Bilder bakside:
Brødskive med margarin. New Africa Studio / Shutterstock. Lossing av sild fra «Svanaug Elise». Eier: Fosen Bildearkiv, 3344 BJBF. Reklameplakat for Pellerins margarin 1907. Tegning: Othar Holmboe. Eier: Nasjonalmuseet.
Design: Design Baltic Trykk: Dardedze Holografija
© Orkana forlag 2023
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-571-2
www.orkana.no post@orkana.no
Innhold
Kapittel III Infarktepidemi
1. Eksplosiv utvikling
2. Noe må gjøres med fettet
3. Etterlyst: forskning på transfettsyrer og helse
4. Staten, landbruket og fiskerinæringen
5. Høyrisiko- og massestrategi
6. Infarktepidemien avtar
Kapittel IV
kunnskap om fettsyrer
1. Omega-3-fettsyrene
2. Problemet lange fettsyrer i fiskefett
3. Hvilken skade gjør transfettsyrer?
4. Et ekstremt fettkosthold i 40–50 år
Kapittel V Slutt for delvis herdet fett i margarin
1. Det gode HDL fra Tromsø
2. Transfettsyrer ble erkjent helserisiko
3. Unilever sluttet med delvis herdet fett
4. Flere studier, noen «motstridende»
5. Danmark var en pioner
6. Ekspertrapporter og nordisk møte
7. Fjernet transfett i Melange og Per margarin
8. Ute av margarin, men skjult i andre matvarer
Kapittel VI
Frityrfett og kjeks utløste nye forskrifter
1. Frivillige eller lovpålagte tiltak?
2. Frityrgryter og sjokoladepålegg
3. Kjøpte inn kjeks og kaker og satte punktum
4. Steen Stender – et sterkt engasjement
5. Slutt på norsk produksjon av herdet fett
6. Hvorfor tok det så lang tid?
7. Er alt transfett borte?
Kapittel
VII
mange døde av delvis herdet fett?
1. Hvor mange døde i infarktepidemien?
2. Fett var hovedårsaken
Vedlegg 3. Mengden fett og oljer i norsk margarinproduksjon 1945–1987
Vedlegg 4. Dødsfall iskemisk hjertesykdom 1951–2010.
Innledende kapittel
I 1962 står Ragnar Nicolaysen, professor ved Universitetet i Oslo, på talerstolen i London. Det er et symposium for forskere i The Royal Society – Det kongelige britiske selskap. Nicolaysen legger fram en presserende sak: Stadig flere godt voksne menn dør av infarkt i Oslo. Dødeligheten er fordoblet på ti år, og den fortsetter å øke. Han forteller hva spesialistene ser når de undersøker de døde mennene: I blodårene som forsyner hjertemuskelen med blod, er det opphoping av fett i åreveggene. Hos noen har store blodpropper blokkert blodåra fullstendig.
Professoren peker på at folk spiser stadig mer margarin. Denne matvaren er fattig på planteoljer og fettstoffer med vitaminvirkning. Åreforkalkning og hjertestans er tegn på feilernæring. Nicolaysen foreslår tiltak: Kostholdet og margarinens sammensetning må endres.
Framstående eksperter i Helsedirektoratet mente at infarktdøden var noe nordmenn måtte finne seg i. Det var en uunngåelig følge av velstandssamfunnet etter krigen. Nicolaysen hadde en annen oppfatning: «Det har vært intenst diskutert hvordan infarkt kan forebygges. Mange har konkludert med at kunnskapen ikke er tilstrekkelig, og at tida ennå ikke er moden for å gjøre noe. Andre mener derimot at det er tid for å handle, og jeg tilhører denne gruppen», sier han.
Den første margarinen som ble produsert i Norge rundt 1900, inneholdt planteoljer. Fra 1930-tallet ble imidlertid de sunne planteoljene skjøvet ut, og inn kom delvis herdet hval- og fiskeolje. Herding vil si at hvalolje og fiskeolje ble behandlet i en spesiell trykkoker og gjort om til fast fett. Samtidig skjedde det endringer som gjorde fettet helseskadelig. Det ble dannet kunstige transfettsyrer som aldri burde funnet veien inn i margarinen og kostholdet. Men det skjedde. Samtidig økte margarinforbruket, nordmenn spiste seg opp til verdens margarintopp. Hakk i hæl fulgte en økning i hjerteinfarkt.
Hvordan kunne farlig fett inngå i en matvare som praktisk talt sto på alle matbord rundt omkring i landet? Dette er en historie om utviklingen av margarin- og fettherdingsindustrien, bruken av hval- og sildolje, hva råvarevalget førte til når det gjaldt helsa, hvalbestanden og fiskeressurser i havet, og hvordan det farlige fettet til slutt ble fjernet i det stille. I kapittel I ser vi på utviklingen av margarin. Kapittel II handler om oppfinnelsen av delvis herdet fett, hvordan dette ble en ingrediens i margarin og samtidig bidro til å tømme havets ressurser. Kapittel III forteller om infarktepidemien som fulgte i fettherdingens kjølvann. Kapittel IV tar for seg den nye kunnskapen om fettsyrer som kom på 1970- og 1980-tallet. Kapittel V og VI handler om hvordan helsefaren ved delvis herdet fett ble påvist, og hvordan fettet ble fjernet fra kostholdet. I kapittel VII oppsummeres infarktepidemien og risikoen ved å spise delvis herdet fett med kunstige transfettsyrer.
Kapittel I
MARGARIN BLIR HVERDAGSMAT
Norges første margarin var lagd av talg, smør, skumma melk og litt gulfarge. Etter hvert ble kokos og jordnøttolje viktige råvarer.
1. Hentet ideen i Paris
Dersom vi hadde tatt oss en tur til Tøyen i Oslo noe før forrige århundreskifte, ville vi sett en energisk franskmann i full sving i Nordens første margarinfabrikk. Her ble det lagd margarin av talg, smør og skumma melk. Den unge franskmannen Auguste Pellerin har høyt arbeidstempo, og fransk-norske gloser flyr mellom veggene. Smørvognene omtales som «petriner», og varmebeholderne er «beinmørje» (fra fransk: bain marie, vannbad).
Pellerin var hentet til Oslo, den gang Christiania, av de driftige Sundtbrødrene fra Farsund. Sammen skapte de Pellerins margarinfabrikk.
I Norge var det oppgangstider, og manufakturhandlerne Oluf og Eilert Sundt kjøpte fine stoffer i utlandet for å selge dem videre til de som ville bruke noen penger på å få sydd seg dresser og kjoler hos skredderne i Oslo. På en innkjøpstur i Paris traff Eilert Sundt den unge Auguste Pellerin. Etter en forestilling på kabaretteatret Folies Bergère hadde de en hyggelig middag sammen. Auguste la ut om det nye kunstsmøret som faren Edme Pellerin hadde begynt å produsere utenfor byen. Fabrikken var verdens første i sitt slag og ble startet fordi det var mangel på ekte smør. Auguste hadde vært med fra starten og kjente produksjonsprosessen i detalj.
Det er ikke vanskelig å forstå at Eilert Sundt ble interessert, og at han begynte å tenke på mulighetene for en margarinfabrikk i Norge. Også her i landet var det mangel på smør. Norge var storimportør av smør fra blant annet Bretagne i Frankrike og Danmark. Men det var misnøye med kvaliteten, særlig Bretagne-smøret kunne smake harskt. Margarinmarkedet var åpent for den som satset først.
Penger var nødvendig for å etablere en ny fabrikk, men det var ikke noe problem. Sundt-familien var en familie av grosserere og entreprenører. Både Eilert, Oluf og en tredje bror, Johan Lauritz, hadde gjort det godt og lagt seg opp formuer. Eilert kontaktet sine to brødre og solgte inn den nye forretningsideen. 100 kilo margarin ble bestilt fra Frankrike som vareprøve. Men de trengte også en fagmann på margarinproduksjon.
Johan Lauritz hadde riktignok vært medeier i en ostefabrikk i Nittedal, men den gikk ikke så bra. Han innså trolig sin begrensning når det gjaldt ferdigheter i matbransjen.
Brødrene ble enige om å overtale 23 år gamle Auguste Pellerin til å reise nordover. De inngikk en avtale: Auguste skulle komme til Christiania for å lede produksjonen i margarinfabrikken. Han ble medeier mot at fabrikken fikk patentet for Norge.
Hvorfor var en ung franskmann interessert i å flytte til utkanten av Europa, et land med mørke vintre og kulde? Kanskje en del av svaret er at sammenliknet med andre europeiske land var ikke Norge et fattig land. De økonomiske tidene var gode. Mellom kystbyene i Sør-Norge, England og Tyskland var det livlig handel. Til utlandet eksporterte vi trelast, metaller og fisk. Kunstnere og forretningsfolk kunne treffes på Grand Café som nettopp hadde åpnet på Karl Johans gate. Demokratiet var etablert, og sammen med Sverige og Danmark var vi nummer én i verden når det gjaldt innføring av folkeskole og leseopplæring. Praktisk
Margarinproduksjon i Pellerins margarinfabrikk, 1921. Foto: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum.
talt alle kunne lese og skrive. Vi hadde verdens laveste dødelighet, og helsevesenet fungerte. Kort sagt et avansert og moderne land på den tida. Med en god økonomisk avtale i lomma var det ikke rart at Pellerin valgte å reise nordover.
Brødrene Sundt handlet raskt. De kjøpte en tomt i Borggata 1 på Kampen i Oslo. Her satte de opp fabrikken. De inngikk en avtale med 16 av byens slaktere om å kjøpe alt fett og talg som de kunne avse fra slakt av kyr, okser, kalver og sauer. Dette fettet ble ellers brukt til såpeproduksjon, men nå skulle det brukes til margarin.
Fabrikken ble satt opp på Kampen fordi en av byens to trikkelinjer nettopp var bygd ut med endestasjon i nærheten. Trikken ble trukket av hester. Ut mot gata ligger fortsatt den lille røde mursteinsbygningen der Pellerin hadde leilighet, og hvor det også var kontorer.
Dette var begynnelsen på Norge som «margarinland». Produksjonen kom i gang den 1. oktober 1876, bare fire år etter at fabrikken utenfor Paris hadde startet. Det formelle, fransknorske navnet var «Aug. Pellerin Fils & Co, Christiania smørfabrik». Det føltes kanskje særlig elegant å ta med det franske ordet for sønn eller junior i navnet; fils. Norsk patent ble søkt og innvilget av regjeringen i desember samme året. De entusiastiske eierne var sikre på at patentet bare var en formalitet og satte i gang produksjonen litt før tida. I Sverige ble patentet registrert to år seinere.
I begynnelsen gikk det meste av produksjonen til eksport, men snart ble margarin en del av norsk kosthold, særlig i byene. I Norge var ikke befolkningsøkningen like stor som i England og Frankrike, utvandringen sørget for det. Men også her endret samfunnet seg. På 1870-tallet reiste stadig flere til byer og industristeder for å få arbeid. Det kom nye arbeidsplasser innen håndverk, industri, handel og offentlige tjenester. På matbordet i byene ble margarin en god konkurrent til harskt smør. Den første margarinen var lagd av talg, smør og skumma melk med litt tilsatt gulfarge. Det var langt fra et perfekt spisefett. På fabrikken ble det eksperimentert, og det var mange feilslåtte forsøk før margarinen ble bedre. Allerede etter et par år hadde Pellerin doblet produksjonen. Diagram 1.1 viser produksjonen ved Pellerins margarinfabrikk og andelene som ble solgt innenlands og til eksport.
Diagram 1.1. Pellerins produksjon de første årene. Det mangler tall for noen år.
Produksjon Sal g innenlands Eksport
Da salget økte innenlands, måtte fabrikken utvide og kjøpe nytt produksjonsutstyr. I 1892 reiste styreformann Mauritz Hansen og disponent Carl Rognerud til Holland (nå Nederland) for å studere de mest moderne anleggene i bransjen. Jurgens, en nederlandsk smørhandler, hadde også vært i Paris og plukket opp kunnskapen om det nye kunstsmøret. Jurgens var et hestehode foran Sundt-brødrene og satte i gang margarinproduksjonen fem år før Pellerin startet opp. Derfor var det kunnskap og erfaring å hente i Nederland. Da Hansen og Rognerud kom tilbake til Oslo, bygde Pellerin en ny og større fabrikk, til en pris av 470 000 kroner. Hele kvartalet ble en eneste stor margarinbedrift. I dag kan vi fortsatt se fabrikkfasaden. Den er lys gul og minner om fargen på smør og margarin. Bygget har blitt til skolelokaler og leiligheter like ved Tøyen senter.
Auguste ledet fabrikken i vel ti år, utviklet produktet og produksjonsmetodene sammen med brødrene Sundt. Johan Lauritz var administrerende direktør og seinere styremedlem.
Kjemikeren og navnet margarin
Den berømte franske kjemikeren Michel Eugène Chevreul (1786–1889) var den første som brukte ordet margarin. Han hadde isolert et nytt fettstoff fra smelta svinefett. Det så ut som hvitaktige perler, og han kalte derfor fettstoffet margarin. Ordet margaron er gresk og betyr perlehvit. Margarin er en sammenstilling av ordet margaron og enden i ordet glycerine. På dette tidspunktet hadde Chevreul vist at fett fra dyr var bygd opp av fire deler: glyserol (glyserin) og tre ulike fettsyrer. Han tenkte at det nye fettstoffet var ei fettsyre. I tillegg var to andre fettsyrer kjent på den tida – stearinsyre og oljesyre. Seinere viste kjemikeren Wilhelm Heinrich Heintz i 1853 at stoffet som Chevreul hadde isolert, ikke var éi fettsyre, men en kombinasjon av stearinsyre og den hittil ukjente palmitinsyra.
Oppdagelsen av glyserol og fettsyrer var også utgangspunktet for å forstå hva som skjedde under såpekoking. Glyserol kunne fjernes, og fettsyrene ble frigjort slik at de kunne reagere med kalium eller natrium og danne såper. Chevreul oppdaget også at fettsyrene hadde ulike smeltepunkter – noen var faste, og noen var flytende i romtemperatur. Arbeidet ble gjort i 1811–1823.
Fra håndverk til industri
Margarinproduksjon var de første årene mest et håndverksfag. Det var ikke bare enkelt å etterlikne natursmøret. Noen lagde et godt produkt, andre et som var mindre vellykket. Den første margarinen var basert på talg blandet med litt melk og smør. Massen måtte så blandes, røres og kjøles på bestemte måter. Det krevde kunnskap og erfaring.
Margarin ble raskt en suksess og et viktig fett på matbordene i Norge og resten av Nord-Europa. Hvorfor? Bakgrunnen var et billig produkt til rett tid. En voksende befolkning i Europa trengte mat, og fett er den mest kaloririke matvaren. Smør var det viktigste
Pellerins margarinfabrikk var Nordens første og startet produksjon på Kampen/Tøyen i Oslo i 1876. Reklameplakat 1907. Tegning: Othar Holmboe. Eier: Nasjonalbiblioteket.
matfettet, men godt smør var dyrt. Fra 1850 til 1870 steg smørprisene med nesten 100 prosent i Europa. Margarin var derimot billig fordi talg og skumma melk var rimelige råvarer. Dessuten harskna ikke margarin så fort. Mye av smøret som ble tilbudt, smakte dårlig, særlig om sommeren. Smør inneholder noen fettsyrer som fører til harsk og dårlig smak når de brytes ned. Prosessen går raskt dersom ikke smøret lagres lufttett, kjølig og mørkt. Den som har smakt og lukta på harskt smør, vet at det nærmest er uspiselig.
2. Oppfinneren og Napoleon III
Idéen om kunstsmør, seinere margarin, kom fra den franske keiseren Napoleon III. Han var svært interessert i teknikk og vitenskap. På de mange verdensutstillingene i London og Paris viste oppfinnere og bedrifter sine nyheter. I 1866 var det utstilling i Paris, og Napoleon III benyttet anledningen til å fremme idéen om kunstsmør. Keiseren lyste ut en slags anbudskonkurranse for oppfinnere. Oppdraget var å lage et erstatningssmør. Kravene var høye: Det nye smøret måtte kunne produseres industrielt, slik at oppfinnelsen kom mange til gode. Det skulle være billig nok for arbeiderklassen. Det måtte ikke harskne på handelsskipene under overfarten til England og Amerika, og det måtte ikke tape næringsverdi under lagring. En hensikt med anbudskonkurransen var også å skaffe mer matfett til hæren. Det var fare for krig med Preussen (Tyskland), og soldatene trengte mat for å kunne seire i krigen. Enkelte mener at dette var Napoleons viktigste motiv for å finne opp en ny matvare. En underliggende faktor var at transport nå var billig. Jernbane og dampskip fraktet matvarer og dyrefôr mellom land og på tvers av verdenshav. Også arbeidsfolk hadde fått smaken på litt mer variasjon i kostholdet enn på 1700-tallet, da dagens høydepunkt var ei grå kjedelig suppe kokt på linser og korn.
Den rundt 50 år gamle Hippolyte Mège-Mouriès var en erfaren oppfinner. Han søkte på oppdraget og fikk det. Dette var ei tid da en generasjon kjemikere boltra seg med å eksperimentere. De fant opp nye stållegeringer, prosesser for å bleke bomull og metoder for å fjerne fett fra råull, slik at ulla kunne brukes i spinneriene. De fant også opp kjemisk
soda (lut), slik at såpeindustrien kunne begynne å lage såpe av palmefett og ikke bare av talg og dyrefett.
Mège-Mouriès skulle lage et produkt som liknet smør, men som ikke var smør. Hvordan skulle han få til det? Han strevde med å levere på oppdraget fra Napoleon III. Arbeidet begynte med å studere kua.
Mège-Mouriès tok utgangspunkt i at melk kom ut av juret. Fettet i melka, altså smør, måtte stamme fra talg som lå rundt innvollene. Etter prøving og feiling kom han fram til en enkel produksjonsmetode: Talg ble varmet opp forsiktig slik at det smelta, og hinner og blodårer kunne fjernes. Så sto fettet til neste dag for å stivne. Nå ble det skåret i passe store stykker og lagt i ei presse. Det myke fettet som kom ut, ble kalt oleo-margarin og var hovedingrediensen i margarin. Deretter ble dette myke fettet kjernet med melk, vann og litt kujurekstrakt. Tanken var at det i kujur var noe som kunne stimulere innblandingen av vann og melk i fettet (emuleringen). Deretter ble massen knadd og skyldt med kaldt vann. I 35 kilo ferdig margarinmasse var det 1 kilo melkefett (smør). Salt ble også tilsatt i prosessen, og litt gulfarge for å etterlikne smør mest mulig.
Den første fabrikken ble etablert i Poissy ved Paris. På grunn av den fransk-tyske krigen i 1870–1871 stoppet produksjonen opp. Etter krigen ble aksjeselskapet «Societé anonyme d’alimentation» etablert. MègeMouriès overdro patentrettighetene til dette selskapet. En av medeierne var Edme Pellerin, som lærte opp sønnen Auguste i margarinproduksjon. Dermed ble Auguste en kvalifisert gründer for Pellerin-fabrikken på Tøyen i Christiania.
Før den første margarinen kunne markedsføres og selges, måtte den godkjennes av sunnhetsrådet i Paris. Professor Felix Boudet (1806–1878) ved Farmasifakultetet fulgte hele produksjonsprosessen og gjorde analyser av blant annet vanninnholdet. Etter dette ga han en positiv, sakkyndig uttalelse. Også andre eksperter fikk uttale seg, inkludert eksperter på natursmør. Hygienerådet i Paris sluttet seg til Boudets konklusjoner og erklærte 12. april 1872 at margarin kunne omsettes som handelsvare, men det kunne ikke kalles «smør». Navnet måtte derfor endres. Det ble «Margarine Mouriès». Prisen var den halve av natursmør. Den nye matvaren ble først møtt med skepsis. Markedsføringstiltak ble derfor satt inn. Den franske serieskribenten Trimm skrev et lite hefte
som priste varen og den kunnskapsrike oppfinneren Mège-Mouriès i høye toner: «Naturen har gitt fra seg en av sine viktige hemmeligheter til denne eminente mannen.» «Produktet er en veritabel vitenskapelig nyvinning, på linje med fotografiet, elektrisiteten og tobakksrøyking.» Brosjyren framstår som et bestillingsverk og tekstreklame og ble spredt i stort antall. Framstøtet virket, det nye fettproduktet fikk en god start og solgte bra.
Oppfinneren Mège-Mouriès
Hippolyte Mège-Mouriès (1817–1880) har fått navnet sitt i historiebøkene fordi han står som oppfinneren av margarin. Døpenavnet var Hypolite Mège. Fornavnet stavet han seinere som Hippolyte. Han la til morens etternavn Mouriès fordi det var flere oppfinnere som het Mège, men i offisielle dokumenter står det Mège.
Mège-Mouriès var sønn av en lærer og vokste opp i Draguignan i SørFrankrike. Da han var 16 år, ble han ansatt som kjemiassistent i hjembyen. Her fikk han praktisk opplæring før han seinere arbeidet som apotekerassistent ved et sykehus fram til 1846.
Hele livet drev Mège-Mouriès med oppfinnelser. Før han tok imot margarinoppdraget fra Napoleon III, hadde han forbedret et legemiddel mot syfilis slik at medisinen kunne tas gjennom munnen. Han arbeidet også med å utvikle papir, forbedringer av sukkerproduksjon og farging av lær. I 1852 begynte han å arbeide med matvarer og fra 1862 med fett. På slutten av 1850-tallet ble han kjent for en metode som ga lysere hvetebrød. Han reiste til Norge, Brussel og Paris og underviste i metoden, og han administrerte patenter og forretninger i flere land.
Å være oppfinner var imidlertid ikke noe å bli rik av. I en periode etter margarinarbeidet led Mège-Mouriès direkte nød, men ble berget av et gratiale fra den franske regjeringen, som anerkjennelse og lønn for margarinoppfinnelsen. Mège-Mouriès så på seg selv om oppfinner og en som levde av å selge patenter. Derfor arbeidet han ikke videre med margarin.
Kanskje var ikke Mège-Mouriès den første som oppfant margarin. Bønder i Nord-Tyskland hadde gjennom flere hundre år lagd margarin eller erstatningssmør når det var mangel på smør. De brukte storfetalg og skumma melk, ikke så ulikt oppfinnelsen til Mège-Mouriès.
3. Fra talg til kokosfett
I begynnelsen brukte margarinfabrikkene mykt fett som var presset ut av talgen, etter Mège-Mouriès metode. Så viste det seg at når man beholdt litt av det faste fettet, fikk den ferdige margarinen en mer smørliknende, mykere konsistens. Denne oppdagelsen førte til at fabrikkene begynte å kjøpe inn «premier jus». Dette er smelta nyretalg fra storfe. I stedet for å ta smelta talg og presse ut det myke fettet (oleo), begynte margarinprodusentene å bruke premier jus fordi dette inneholdt både mykt og hardt fett. Premier jus ble etter dette en viktig handelsvare.
Kunnskapen om at fast fett er viktig, benyttes også i dagens margarinproduksjon. Under produksjonen skal den ferdige blandingen kjøles ned raskt. Med litt hardt fett blir det en gunstigere krystallisering (stivning), og dette gjør margarinen mer smøremyk. På dagens margarinpakker kan vi ofte lese at margarinen inneholder kokos- eller sheanøttfett. Dette er fast fett.
Etter hvert kunne ikke slakterier levere nok fett til margarinprodusentene. Det gjaldt både i Norge og andre europeiske land. Slakteriene
Slakteriene leverte fett til den første margarinindustrien. Fra Bøndernes andelsslagteri, 1911. Foto: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum.
utenfor Chicago og Boston i USA ble viktige leverandører. For Norge viser Statistisk sentralbyrås historiske statistikker hvordan importen av dyrefett økte sterkt i perioden 1886–1890. Amerikanerne skar ned storfeskrotter i verdens første produksjonslinje som var bygd etter samlebåndsprinsippet. Kjøleteknikken var oppfunnet, og fettet kunne fraktes over Atlanteren uten at det ble ødelagt på veien.
Kokosfett erstattet talg
Britiske og særlig nederlandske produsenter importerte store mengder fett fra Amerika. Da etterspørselen økte, økte også prisene. Såpeprodusentene kjempet om de samme råvarene. Kanskje kunne det benyttes annet fast fett enn talg? I USA begynte produsentene å bruke raffinert svinefett. Andre land fulgte etter.
Så begynte tyske kjemikere å eksperimentere med plantefett og -oljer i margarinen, slik som kokosfett, palme- og jordnøttolje. Dette var billigere enn fettet fra slakteriene i Nord-Amerika. Amerikanerne hadde på sin side rikelig tilgang på bomullsfrøolje. Da de utviklet en bedre raffineringsmetode, begynte de å bruke store mengder av denne planteoljen.
Jordnøtter eller peanøtter inneholder planteolje og ble etter noen år en viktig råvare for margarinprodusentene. Innblanding av olje gjorde margarinen mykere. Foto: Wikimedia Commons / Jud McCranie.
Kokosfett erstattet talg og smult da rensemetodene ble bedre. Kokos gir fast fett som smelter i munnen. Foto: Wikimedia Commons / Phu Thinh Co.
Bedre raffinering (rensing) av kokosfett og planteoljer var det første store vendepunktet i margarinindustrien. Dette innebar rensing for å fjerne planterester, lukt og smak. (Det neste vendepunktet var herding av oljer, det kommer vi til i neste kapittel). Når planterester, smak og lukt ble renset bort, ble plantefett en viktig og anvendelig råvare. Lukt var vanskeligst å fjerne, men den gikk bort med en ny dampmetode. Pellerinfabrikken bygde eget kokosraffineri, og margarinproduksjonen økte til 18 000 kg per døgn. Blandingsmargarin kom på markedet. Dette var en blanding av dyrefett, planteoljer og fast plantefett. Salget gikk godt. Pellerin kunne utvide arbeidsstokken til tre skift, og produksjonskapasiteten økte til 27 000 kg per døgn i 1910.
I 1910 kom Lotus plantemargarin. Tegning: Othar Holmboe. Eier: Nasjonalbiblioteket.
Importen av kopra (kokos) økte kraftig i årene etter 1910 og 1915, det viser Statistisk sentralbyrås historiske statistikker. Det samme skjedde i andre nordeuropeiske land. I 1914 var det meste av talg og smult byttet ut med plantefett. I dag er kokosfett tilbake i margarinblandingene, det går fram av ingredienslistene på emballasjen.
I 1910 hadde Pellerin-fabrikken utviklet en rein plantemargarin, Lotus plantemargarin, lagd av kokosfett og planteoljer. Det ble en stor suksess. Lotus hadde ikke talgsmak og solgte bedre enn den vanlige blandingsmargarinen. Også andre margarinfabrikker satset på plantemargarin. Konkurrenten Agra margarinfabrikk var ute med en rein vegetabilsk margarin et par år før Pellerin, i 1907, under navnet Vegitar. Seinere fulgte merker som Linnea og Extra. Plantemargarinen var populær, selv om den var dyrere enn blandingsmargarin med mye talg.
Gjennom 60–70 år var helsefarlig margarin en viktig del av nordmenns kosthold. Margarinen inneholdt delvis herdet hval- og fiskeolje. I kjølvannet fulgte en epidemi av hjerteinfarkt. I tillegg ble blåhvalen nesten utryddet og flere fiskebestander sterkt redusert.
Hvordan kunne dette skje? Her får du hele historien, fra 1876, da Nordens første margarinfabrikk begynte å levere smørerstatning i Oslo. Seinere startet Denofa fettherding i Fredrikstad. Særlig etter 1945 ble mye delvis herdet fett brukt i margarinen. Naturlig fett ble skjøvet ut, og skadelige transfettsyrer kom inn. Først rundt år 2000 tok det slutt. Vi vet ikke hvor mange som ble syke og døde av helsefarlig margarinfett. Men det var mange.
Hanna Hånes (f. 1953) er ernæringsfysiolog og journalist, med en mastergrad i kunnskapsbasert praksis i helsefag. Hun har arbeidet i dagspresse, som frilansjournalist og som kommunikasjonsrådgiver i Folkehelseinstituttet.
Orkana
ISBN 978-82-8104-571-2
www.orkana.no