Den slaviske tragedien

DEN SLAVISKE TRAGEDIEN

Hans-Wilhelm Steinfeld

Den slaviske tragedien

Hans-Wilhelm Steinfeld

Design: DesignBaltic

Trykk: Merkur Grafisk, Oslo

Forsideillustrasjon: Dmitro Muravskij (muravsky-photo.com)

Der ikke annet er nevnt, er fotografier enten tatt av forfatteren eller tilhører forfatterens private arkiv. Oversettelser fra russisk er forfatterens egne dersom annet ikke er nevnt.

2. opplag 2024

© Orkana forlag 2024 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978-82-8104-591-0

www.orkana.no post@orkana.no

Russland – verdens eneste land med den uforutsigbare fortid!

Kjent russisk ordtak

INNLEDNING

Den slaviske tragedien varte for Ukraina fra midten av 1600-tallet til våre dager. Den kjennetegnes ved russisk bruk av overmakt mot de slaviske folkene generelt. Den slaviske språkgruppen deler slaverne inn i østslavere som russerne, ukrainerne og hvitrussserne, vestslaverne som polakkene, tsjekkerne og slovakene samt det mindre sorbiske språk og de sørslaviske språkene, som serbisk, kroatisk, slovensk, bulgarsk og makedonsk. De slaviske språkene tilhører de indoeuropeiske språkene. Slaverne ble tidlig kristnet fra Konstantinopel.

Hvor hører Russland hjemme? Dr. Nadia Arbatova ved IMEMO-instituttet i Moskva samlet de nasjonale fagseksjonene fra alle samfunnsfag 2013 for å besvare spørsmålet om hvor Russland hører hjemme. Filosofi, historie, statsvitenskap, sosiologi, antropologi og geografi var representert. Det finnes to hovedstrømninger i russisk tenkning: de slavofile og de vestorienterte, eller zapadniki. De slavofile som ofte knyttes til Ivan den grusomme, kom til å appellere til russiske nasjonalister. Zapadniki strakte bakteppet for liberal tenkning i Russland. Etter det innholdsrike symposiet for ti år siden, som jeg selv dekket som Moskva-korrespondent for Norsk rikskringkasting (NRK), kom denne eliten av russisk samfunnsvitenskap til en enstemmig konklusjon: I de historiske perioder da de slavofile styrte Russland, gikk landet tilbake. Da de vestorienterte eller zapadniki styrte, hadde Russland fremgang.

Av slavofile herskere nevner jeg Nikolaj I, Aleksander III samt diktatorene i sovjettiden. Av vestorienterte herskere i Kreml skal Peter I, Katarina den store, Aleksander I, Aleksander II og Mikhail Gorbatsjov særlig fremheves. I store deler av sin styringstid hørte også Boris Jeltsin til denne tankeretningen, og det gjaldt også Dmitrij Medvedev under de fire årene han fikk styre som russisk president mellom 2008 og 2012.

Russland har mer enn tusen års politisk historie. Og i særlig grad utspilte den slaviske tragedie seg i nyere historie, fra 1917 til våre dager. Bare mellom 1985 og 2005, før Vladimir Putin igjen strammet inn, hadde Russland et vankelmodig demokrati. Kreml som selve maktsentrum har gjennom århundrene selv vevd bakteppet for hatet i den slaviske verden. De slaviske folkene under tsarveldet var bønder, livegne og gjenstand for kjøp og salg frem til 1861. Da opphevet reformatortsaren Aleksander II livegenskapet. Religionen eller ortodoksien bandt østslaverne i lojalitet til tsarveldet. «Lille far» kalte folket disse autokratene. Fattigfolk ellers trodde alltid det bare var eliten, ofte bare vasaller, som perverterte tsarenes gode hensikter. Ellers var det språk og felles, fattige kår som bandt russere, ukrainere og hviterussere sammen. Skjønt, ukrainsk språk lå nærmere polsk enn russisk, mens hviterussisk lå midt mellom polsk og russisk. Helt frem til 1930-tallet bodde 90 % av østslaverne på bygdene, hvor de fristet en kummerlig tilværelse, skildret for eksempel i Nikolaj Gogols Døde sjeler (1842), Lev Tolstojs Krig og fred (1867) og Anna Karenina (1878) og Ivan Turgenevs En jegers dagbok (1852) og Fedre og sønner (1862).

Den sovjetiske jernhæl i Øst-Europa fra 1945 til Berlinmurens fall den 9. november 1989 gjorde et bittert, men megetsigende munnhell populært i den ungarske hovedstaden Budapest da sovjetdiktaturet måtte vike: «Å undervise i russisk i Budapest blir som å undervise i bjeffing på en kattefarm!» Da har ikke russerne

vunnet den lokale popularitetskonkurransen i øst, hvor humor alltid har sagt mye mer enn meningsmålinger og rammet diktaturet hardt. Humoren ble en kanal for å ytre forakt. Følgende vits som 300 millioner sovjetborgere lo av, illustrerer poenget:

Leonid Bresjnev skulle trøste den sovjetiske romfartseliten etter at USA gjennomførte sin månelanding 20. juli 1969. «Ikke vær lei dere – vi skal fly til solen!» En av de tilstedeværende med to nobelpriser i fysikk dristet seg til å antyde at de kom til å brenne opp! Halvfull og godmodig humret partisjef Leonid Bresjnev og spurte om de trodde det satt idioter i politbyrået. «Vi flyr selvfølgelig om natten!» la Kremls supremo til. Humoren innad i Sovjetunionen og i satellittstatene var full av foraktelig humor som dette. Ja, S. Fischer Verlag i München utga en bokserie som het Politische Witzen der Sozialistischen Länder. Sovjetunionen fylte to bind alene. Det er en nøye sammenheng mellom undertrykkelse og nidvitser. Tysk okkupasjon av Norge viste det med all tydelighet mellom 1940 og 1945.

I april 1991 kom Sveriges statsminister Carl Bildt til det øverste sovjet i Moskva. Der tok formannen for utenlandshandelskomiteen, Leonìd Gurjèvitsj, imot den svenske regjeringssjefen. Bildts ærend var å tale balternes frihetssak og deres rett til å tre ut av Sovjetunionen. Balterne var Stalins primærofre, sa Carl Bildt. Da grep Gurjèvitsj, som var en av valgkamparkitektene for Boris Jeltsins valgseire i 1990 og 1991, ordet og sa til sin gjestende, svenske regjeringssjef i det øverste sovjet: «La meg gjøre det klart én gang for alle – det var det russiske folk som var Stalintidens primærofre!» I dag kan jeg trygt legge til min gamle venns ord at russerne også bærer de tyngste senskader etter terroren og brutaliseringen som deres samfunn ble utsatt for. Dette er en forklaring og ikke et forsvar, men det preger jo russernes mentalitet mer enn noensinne som stat

Leonid Gurjèvitsj til høyre i Åsgårdstrand sjømannsforening 14.08.1991.

betraktet. Hvordan friheten ble brukt av eliten i det russiske samfunn etter Sovjetunionens sammenbrudd, kan anføres som beviset på disse senskadene.

Det vil være denne forfatterens syn at ledelsen i Kreml ene og alene historisk hadde ansvaret for hele den kalde krigen etter 1945. I Kyiv den 20. februar 2014 så jeg selv dagens tragedie starte opp, da 50 mennesker ble skutt og drept på gaten i den ukrainske hovedstaden av det russiske opprørspolitiet Berkut i Ukraina!

UKRAINA BLE ET RUSSISK

LYDRIKE I 350 ÅR

Polakkene drev ukrainerne i armene på russerne i 1654. Det kostet Ukraina selvstendigheten for 350 år. Polen var en sterk landmakt den gangen. Lederen for kosakkene hadde tittelen hetman. I Ukraina var dette Bohdan Khmelnytskyj. Han oppsøkte tsar Aleksej, som var far til Peter den store, og ba om beskyttelse mot Polen og fikk det. Den ukrainske kosakklederen lot seg lede av fellesskap i religion med russerne da han la Ukrainas skjebne i hendene på russerne. Russerne var nok motiverte etter å ha fått hard medfart i sin egen krig med Polen på begynnelsen av 1600-tallet. Men derfor var tsar Aleksej først litt avventende og så hvordan det gikk med ukrainerne i deres eget oppgjør med polakkene. Et stort flertall av kosakkhøvdingene gikk inn for å velge tsaren til beskytter av Ukraina. Bohdan Khmelnytskyj døde den 8. august 1657, bare noen år etter hans livs store klimaks, tsarens vern. De nye lederne for kosakkene prøvde å bryte ut av pakten med Moskva, men flertallet av Ukrainas kosakker forble trofast til eden som de hadde avlagt til Russland, så unionen sto sterkt.

I Ukraina og Nord-Kaukasus fikk kosakkene status som tsarveldets grense-vernere mot tyrkerne og de muslimske folkeslagene alt fra 1700-tallet. Kosakkene var bønder, men ble aldri livegne fordi de oppebar funksjonen som troen og tsarens forsvarere mot den bløte buk under det russiske imperium, som Kaukasus ble kalt. Khmelnytskyj skapte en helt ny epoke, som ble et vannskille i Ukrainas, Russland og Øst-Europas historie. For Moskva, som var isolert på et vis før dette, innebar overenskomsten et

Statue og veggmaleri av Bohdan Khmelnytskyj i Kyiv. Foto: HansWilhelm Steinfeld.

gigantisk skritt nærmere bånd til Europa og ekspanderende storhet. Når det gjaldt Ukraina, trass i kritikk av Khmelnytskyjs anneksjonsavtale for Ukraina med Russland, hadde det likevel stor betydning for Ukrainas historie og selvbilde. Mange historikere har hevdet at Khmelnytskyj reddet Ukraina fra rettsløs underkuelse fra den polske krone, og at dette bidro til Ukrainas rett til egen identitet og frihet som nasjon.

I 2005 besøkte Polens tidligere president Lech Wałęsa Universitetet i Oslo, som slik markerte 25-årsjubileet for den første frie fagbevegelsen Solidaritet i øst, som Wałęsa selv grunnla i Gdansk i august 1980. Solidarność ble i mangt frihetens krybbe i det kommunistdominerte Øst-Europa i den nyeste tids historie. Wałęsa holdt en underfundig tale, som jeg overvar: «Polen

ligger nå der Polen engang ligger. Med en mektig nabo i vest (Tyskland, forf. merknad) og en i øst (Russland). Disse to naboene har gjennom århundrene funnet det for godt å avlegge hverandre ubedte visitter – ikke uten konsekvenser for det polske landskap.» Ufrivillig demonstrerte Lech Wałęsa ved sin fortielse av Polens egen tid som stormakt et utbredt trekk ved den slaviske tragedie den dag i dag. Alle de slaviske nasjonene mener med rette at de var historiens ofre – ikke minst ofre for Stalintiden. Men de nekter å innse at naboene i like stor grad var ofre for det samme. Dette gjelder også balterne, ungarerne og rumenerne – for ikke å snakke om østtyskerne. Dette offermentalitetssyndromet innebærer også at i disse landene er samfunnssamtalen ofte blind for at én forbrytelse aldri må få rettferdiggjøre en påfølgende forbrytelse. I nyere historie innebærer dette at Stalins ofre som ble medløpere med nazismen under 1930-tallet og den andre verdenskrig, synes å mene at deres medløperi kan forsvares ved det som de selv ble utsatt for. Den store, intellektuelle kortslutning i øst ligger til denne dag i sammenblanding mellom forklaring og forsvar. Slikt gjør erkjennelsen ofte obskur når den slaviske tragedien skal analyseres.

Både i Ukraina og Belarus skjedde det under russisk overhøyhet en språklig russifisering under tsarene. Dette ble forsøkt fremmet også blant de andre folkene som kom under Kremls styre. Sett i ettertid kan nok språklig russifisering ha skapt mer motstand og bitterhet mot russisk dominans enn det styrket kontrollen med undersåttene. Jeg skal beskrive et selvopplevd eksempel. I 1981 arbeidet jeg med et dokumentarprosjekt på et kollektivbruk i Ukrainas etniske midtbelte bare en to timers kjøring sør for Kyiv, ved byen Perejaslav-Khmelnytskyj. Så sent i ukrainsk utvikling under russisk hæl ble jeg storlig forbauset over hvor lite russisk generasjonen før meg behersket i praksis. Det gjaldt særlig folk med liten teoretisk utdannelse. Én ting var

fonetikken, der o-lyden, som på russisk skal uttales i trykksvak stavelse som a-lyd, ble til å-lyd. Det samme skjer i sørrussiske dialekter. Så hadde de tjukk l-lyd som polakkene. Det samme gjelder Nord-Kaukasus. Mikhail Gorbatsjovs muntlige russisk demonstrerte dette for hele sovjetsamfunnet. På ukrainsk som i hans sørrussisk ble ga-lyden til en h-lyd, såkalt faryngal strupelyd. Jeg tar med slike detaljer fordi de illustrerer hvor lett annerledesheten ble gjenkjent når det gjaldt dem som gikk russiske makthavere til hånde, og den gemene hop. Dette er et lydrikesymptom. I den dansk-norske helstaten revolterte det norske grunnfjellet mot danskheten etter 400 års dominans fra kongens by, eksemplifisert ved Ivar Aasen. Mellom 1905 og 1970 var målstriden den direkte eller indirekte sak som felte flest regjeringer i Norge sammen med avholdssaken. Dette var noe mine historieprofessorer Alf Kaartvedt og Rolf Danielsen aldri ble trett av å innprente i oss unge studenter av faget. Multipliser intensiteten i denne språkstriden med ti, så øker det forståelsen for bitterheten blant østslaverne over russisk språkdiktat. For i kjølvannet fulgte annen dominans fra russisk side i dette store, multietniske samfunnet. Da supermakten USSR imploderte i 1991, var det en ufravikelig regel at leder nummer to i delrepublikkenes kommunistiske partiorganisasjoner alltid skulle være en russer. Slik fungerte den russiske overhøyheten helt inn i moderne tid på mye av det samme viset som dansk overhøyhet overfor oss nordmenn i den såkalte dansk-norske helstaten. At russerne nedlatende og helt til det siste av statsfellesskapet kalte ukrainsk for khlakusjki, «kråkemål», bidro ikke akkurat til harmonisering, heller. Ukraineren Nikolaj Gogol skrev sine verdensberømte skuespill på russisk. Det samme gjaldt romanene til Mikhail Bulgakov, som ble født i Kyiv i 1891, mest kjent er jo Mesteren og Margarita!

Den røde klut

Innbyggerne representert blant de ulike nasjonalitetene i tsarens imperium var primært bønder og dypt religiøse. Den slaviske oppseding var tuftet på russisk ortodoksi, kirken het Pravoslàvnaja Tsèrkov, som ordrett kan oversettes til norsk med kirken med retten til å ære Herren! Formuleringen røpet et absolutt syn på allmakten, og tsaren hadde den fra Herren selv. Det var basis for eneveldet eller autokratiet, en tsar av Guds nåde. Lite var overlatt til enkeltindividet, og dette hensatte slaviske fattigbønder til resignert forsoning med grimme kår i denne verden. For det store, store flertallet levde i ufrihet. I stavnsbånd eller krepostnitsjestvo. Ordet krepost betyr «festning» eller «borg». «Borgbundet» kunne det vært oversatt med. Bønder var gjenstand for kjøp og salg. Dette føydale systemet ble holdt ved lag til 1861, da tsar Aleksander II opphevde livegenskapet. Tragedien i ufrihet for slaviske bønder ble muliggjort ved at de ble passivisert gjennom religionen. Det var Herrens vilje, trodde mange livegne, og adelen som eide dem, nørte selvsagt opp under uretten med god hjelp av presteskapet. De liberale og radikale intellektuelle så det ikke slik etter hvert. Derfor falt Lenins parole om at religion var opium for folket, i god jord. Anarkisme og nihilisme var det også god grobunn for. Reformatortsaren Aleksander II ble myrdet i 1881 gjennom et attentat begått av slike krefter. Bøndenes tragedie under tsarene var omfattende, rent sosiologisk. Unge, elskende par kunne skilles ved at gutten kunne bli solgt tusen kilometer unna, enten vilkårlig eller på pur djevelskap, av eierne. Slik råtnet samfunnets moral på rot, og temaet ble ikke ignorert i den store, russiske litteraturen. Lev Tolstoj var høyst opptatt av forfallet, i Fedre og sønner skrev Ivan Turgenev om dette, og i novellen «Palata nummer 6» eller «6. avdeling» sammenliknet Anton Tsjekhov det tsaristiske samfunnet med galehuset, katastrofalt uten milosèrdie eller nåde. I

1936 skrev Mikhail Bulgakov Mesteren og Margarita om hvordan det onde slo rot i Moskva. Men det hadde jo skjedd altfor lenge siden. Så ble romanen først utgitt 30 år senere. Slik ble den selve kroneksempelet på litteratur som var så kontroversiell i øst at man lokalt sa: «Dikterne må skrive for skrivebordsskuffen.»

At det hellige Russland skulle ende som en proklamert ateiststat gjennom revolusjonen i 1917, opprørte likevel vanlige folk, særlig utenfor byene med gryende industrisamfunn. Mange intellektuelle utvandret før samfunnsutviklingen kom så langt. Den konservative, men milde, skjønt lite realitetsorienterte, tsar Nikolaj II må nok ta mye av den utviklingen på sin historiske kappe. Han var for øvrig fetter av kong Haakon VII. Tsarens mor, prinsesse Dagmar av Danmark, var tante til danske prins Carl, som ble vår konge i 1905. Og fetteren Nikolaj II ble det første statsoverhodet som anerkjente Norge som suveren stat da Norge fikk sin fulle frihet. Så det norske kongehuset tilga aldri bolsjevikene at disse massakrerte deres nære familie, tsaren med hustru og barn, i 1918.

I den postrevolusjonære tid ødela kommunistene også 200 000 kirker og klostre mens tusenvis av prester ble myrdet i den nyetablerte ateiststaten, ifølge offisielle tall fra den russiskortodokse kirken i dag. De hellige gudebildene eller ikonene ble brent til fortvilte bønder reddet dem og gjemte kunstverkene på hemser og loft fra de røde nihilister. Strategien deres var hodeløs i et så religiøst samfunn.

Den hjemvendende Vladimir Uljanov, med det revolusjonære dekknavnet Lenin etter den sibirske elven Lena, var skarp nok i sosiologisk tenkning til å bli berømt for uttalelsen sin om at det russiske folket er ljen’ umà eller «lider av latskap i sinnet».

Den passivisering som østslaverne – russerne, hviterusserne og ukrainerne – var påført av den styrende eliten gjennom århundrer, skulle vise seg å være så lammende at passiviteten

qua mentalitet fratok vanlige folk evnen til å se den røde fare i tide, og de måtte avfinne seg med det røde tyranni som ventet på bred front i det 20. århundre.

Da de revolusjonære tok makten i 1917 i Russland, var det tunge trekk av tilfeldigheter. «Vi tok ikke makten, vi plukket den opp fra fortauet!» sa Lev Davidovitsj Bronsjtejn, den revolusjonære jøden med dekknavnet Trotskij. Det var han som militært reddet revolusjonen fra de hvite, sympatisørene med tsaren, som vestmaktene støttet.

Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, med det revolusjonære dekknavnet Stalin, av det russiske ordet for stål, stal’, var den tredje mann i bolsjevikenes sentrale ledelse. Av nasjonalitet var han georgisk, fra byen Gori, eller fjellene, i Kaukasus.

Jødisk deltakelse i den nærmeste krets av ledere rundt Lenin i 1917 kaller på en egen forklaring. Store navn i revolusjonshistorien var Lev Trotskij, Lev Rosenfeld, med dekknavnet Kamenev, og utenriksminister Maksim Finkelstein eller Litvinov, for bare å nevne noen av dem. Jødene var marginalisert under tsarene. De var nektet å eie jord og ble slik tvunget over i håndverk fra kommersialiseringsperioden som tiltok på 1700-tallet. De var også utelukket fra embeter. Slik ble kunnskapsproduksjon en av de få sektorer av samfunnet der jøder kunne konkurrere. Derfor var det mange jøder i den tsarkritiske intelligentsiaen. Dette fortsatte i sovjettiden. I 1991 utgjorde jødene 2 % av den samlete, sovjetiske befolkning. Men de utgjorde 7 % av alle dem med høyere embetseksamen.

Med de prøvelser som det nye århundret skulle by russere, ukrainere, hviterussere, baltere og de andre folkeslagene i unionen av sosialistiske rådsrepublikker, eller USSR, i samfulle 74 år frem til ut 1991, ble det langt til den marxistiske parolen «proletarer i alle land – foren eder!». Til det var de slaviske folk primært bundet sammen av tragedie, både under tsarene

som under kommissærene i sovjettiden. Med den tragedie vi ser utspille seg ved Russlands krig mot Ukraina fra 24. februar 2022, er denne bokens skildring av bakteppet for hatet mellom de slaviske folk ment å hjelpe til en mer konkret forestilling om varigheten av den uforsonlighet videre som Vladimir Putins forbrytelse kan medføre, uansett utfallet av krigens gang.

DEN POLITISK STYRTE

SULTEDØDEN

I Ukraina hates nok det kommunistiske styret mest, dette regimet som russerne dominerte mellom 1917 og sovjetstatens sammenbrudd i 1991. I Kyiv symboliserer museet Holodomor eller Sultedød-museet klarest det rådende hatet. Museet ble etablert ved siden av Klippeklosteret i Kyiv på åskammen over elven Dnipro sør i sentrum, nettopp helt sentralt i landskapet hvor den første, russiske stat oppsto, Kievskaja Rus eller Kyiv-Russland.

Fornektelsen av sultedøden i Ukraina i 1932–1933 i sin helhet eller benektelsen av dette som en forbrytelse i tråd med folkemordbegrepet, så vel som problemet med å benekte mange andre eksempler på folkemord, er ikke noe nytt. De fleste protester mot å sidestille sultedøden med folkemord har kommet fra Russland, etterfølgeren av Sovjetunionen. Tendensen er til bekymring for det ukrainske folk. Før anneksjonen av Krim og den russiske aggresjonen i ØstUkraina hørte vi uttalelser fra den russiske føderasjon om «én nasjon» av ukrainere og russere og vegring mot å anerkjenne Ukraina som nasjon. Alt dette bekymrer alle ukrainere som overlevde folkemordet. En verden der totalitært styre fortsatt eksisterer, må kjenne sannheten om hungersnøden i Ukraina, for slik kunnskap trengs for å unngå slike tragedier i fremtiden. Som internasjonal erfaring viser, kan ignorering av folkemord og neglisjering av historien bli et ekstremt farlig fenomen, som ikke kan bli ignorert.1

1 Recognition of the Holodomor as Genocide | National Museum of the Holodomor-Genocide (holodomormuseum.org.ua).

Den slaviske tragedien handler om Russlands dominans, undertrykkelse og negative tilstedeværelse i livene til de forskjellige slaviske folkeslagene i Øst-Europa gjennom nyere historie, og kjennetegnes generelt ved russisk bruk av overmakt mot sine naboland. For Ukrainas del har denne undertrykkende perioden av landets historie vart fra midten av 1600-tallet til våre dager, i en eller annen form.

Her fortelles historien om hvordan denne tragedien har utartet seg historisk, og hvordan den fremdeles utspiller seg i dag, med særlig fokus på Russlands krig mot Ukraina. Forfatter HansWilhelm Steinfeld drar opp de store historiske linjene samtidig som han beskriver forskjellige sider ved tragediens siste tiår, som ytterligere belyses og formidles gjennom egne personlige erfaringer fra reiser i Russland og Øst-Europa, og som NRKs utenrikskorrespondent i Moskva gjennom en årrekke.

Hans-Wilhelm Steinfeld (f. 1951) er historiker med fordypning i Stalin-tidens terror. Han er tidligere NRK-korrespondent i Moskva hvor han har bodd i 20 år til sammen i fire perioder mellom 1980 og 2014. Steinfeld er forfatter av 13 bøker og en lang rekke artikler. Hans siste bok er Russland kriger. Når nåtiden møter fortiden som utkom på Orkana forlag i 2022.