Astrid Johanne Nyland Da sjøen ble et monster
Illustrert av Hege Vatnaland
Utgivelsen er støttet av Norges forskningsråd i forbindelse med forskningsprosjektet Life After the Storegga Tsunami, prosjektnr. 302858, og Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Omslagsillustrasjon og -design: Hege Vatnaland Design: Design Baltic Trykk: Dardedze holografija
© Orkana forlag 2025 Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-641-2 www.orkana.no post@orkana.no
En fin høstdag i steinalderen springer Eir rundt
teltet der faren lager middag. Hun leker med hunden sin Røff. Lukten av nyfanget fisk med strandkål og nøttemos får magen til Eir til å rumle høyt. Eir og bestemor hadde plukket
hasselnøttene uka før. Eir elsker hasselnøtter og ville spise alle med en gang, men bestemor var streng og sa de måtte dele med mor, far og storebror Aie. Tante, onkel og barna deres skulle også få.
Alle i teltleiren gjør seg klare for overvintring på
øya. Teltene står samlet på en liten slette rett ved stranden i en lun vik. Noen høye knauser og skjær
skjermer leiren for den verste vinden og været fra storhavet. Faren og Aie har lagt store steiner og
litt torv rundt teltkantene så ikke vinterstormene
skal få tak i teltduken. Alle i leiren har vært med og samlet ved og fylt nett, kurver og poser med
spiselige røtter, urter og bær. Jegerne er tilbake fra fjellet med både reinsdyrkjøtt og elgskrotter og nye pelser og skinn til vinterklær.
På gulvet inne i teltet som Eir bor i, har moren
lagt ut et tykt lag med tørre strå og nye matter av bjørkebark. Oppå dem ligger det nå deilige, myke skinn til å sitte på. Teltet lukter av høst og skog.
Godt, synes Eir.
Høsten er Eirs favorittårstid. Da samles familiene
for å bo sammen gjennom vinteren. I de mørke
høst- og vinterkveldene sitter de inne i teltene
rundt glødende bål. De spiser deilig mat sammen
og forteller hverandre spennende historier fra året
som er gått. En historie Eir aldri glemmer, er den
om da faren og broren nesten druknet på havet!
En storm hadde overrasket dem på fisketur, og
idet vinden blåste dem inn mot land, hadde en
skarp stein revet et stort hull i bunnen av båten.
Bølgene hadde vært så høye at det bare var så vidt
faren og Aie hadde klart å redde seg i land. Etter
det hadde faren insistert på at Eir måtte lære å
svømme. Det var bare flaks at hun ikke var med
dem den dagen.
Sjøen har alltid skremt Eir litt. Det var så mye
nifst i det mørke havet: rare fisker, brennmaneter,
kråkeboller med pigger og krabber med store klør
som kunne klype hardt. Aie hadde ertet henne
når hun sto på grunt vann i vika mens han plasket omkring lenger ute. Selv om Eir hadde gruet seg,
hadde hun til slutt våget å kaste seg ut i vannet.
Og med fars og Aies hjelp hadde hun lært å
svømme.
Røff hopper opp foran Eir med en stor pinne i munnen. Han bjeffer og vil leke. Glad løper Eir
etter hunden ned mot sjøen, der han spretter
lykkelig rundt i vannkanten. Fordi det er høst, er vannet kaldt, og Eir vil ikke bli våt på beina. I
stedet for å vasse hopper hun ut på et par store
steiner som stikker opp av vannet. Aie kommer
padlende inn vika mot henne i skinnkanoen sin
og spør om hun vil være med på tur. Men idet han
skal til å legge kanoen inntil steinen hun står på, sier han forundret: «Hva er det som skjer?»
Eir ser opp. Fjærer det allerede? Hvorfor trekker vannet seg tilbake så fort? Eir har
aldri i sitt liv sett en så lang fjære, og den blir
bare lengre og lengre. Sjøbunnen mellom
teltleiren og knausene på den andre siden av vika ligger nå tørr foran henne. Enkelte småfisk spreller blant slappe klyser av tang og tare, sjøgress og anemoner. Forbausa krabber og sjenerte eremittkreps rømmer sidelengs inn i tangvasene.
Kanoen til Aie flyter ikke lenger, men velter over på siden så Aie ramler ut av den. Eir fniser mens hun hopper ned fra steinen og hjelper broren opp fra tang og tare. Forbauset stirrer de etter sjøen som nå er forsvunnet ut av vika.
Idet sjøen forsvinner, blir det liv og røre i leiren.
Både tanten og foreldrene til Eir tar med seg
kurver og løper ned på stranden. Moren til Eir
sklir litt på de sleipe steinene mens hun roper til
Eir og Aie at de må hjelpe til med å samle skjell og krabber. I dag kan de lett sanke mat for flere uker fremover.
Alle på stranden fjaser og ler. Noen roper:
«Takk havet, for en flott gave du har gitt oss i dag!» For rundt dem ligger masse mat som
kan plukkes rett i kurvene. På den nakne
sjøbunnen finner Eir igjen noen fine fiskesøkker
og fiskekroker som far har laget. Fiskeutstyret
forsvant en dag i sommer da faren fikk storfisk
på kroken og snøret røk. Eir løper bort til faren
og viser frem sakene han trodde han aldri ville se igjen. Far smiler stort. Det er alltid så kjedelig
å miste fine ting som en har brukt lang tid på å
lage. Eir springer tilbake og leter videre etter nye skatter.
Da sjøen plutselig forsvinner en høstdag i steinalderen, løper Eir ned på den tørrlagte sjøbunnen og plukker skjell og krabber. Plutselig stiger vannet farlig fort, og Eir blir fanget av en monsterbølge som vasker henne med seg.
Fortellingen om Eir bruker Storeggatsunamien som rammet kysten av Norge for 8200 år siden som utgangspunkt for å fortelle om livet i steinalderen. Du kan lese om hva som skjer med Eir den dagen sjøen blir et monster, og hvordan hun bruker det hun har lært av storfamilien, for å overleve.
Denne boka har også en faktadel hvor du lærer mer om tsunamier og livet i steinalderen, og hvordan en arkeolog kan vite noe om hva som skjedde for tusenvis av år siden.
Forfatter Astrid J. Nyland er professor i arkeologi med spesialfelt steinalder.
Illustratør Hege Vatnaland er utdannet innenfor arkeologisk illustrasjon.