Bergtatt av Lofoten. Maleren Anna Boberg

BERGTATT AV LOFOTEN

Bergtatt av Lofoten

Maleren Anna Boberg

Marit Christina Lie

Boken er utgitt med støtte fra Norsk kulturfond, Stiftelsen Clara Lachmanns fond för befrämjande av den skandinaviske samkänslan og Letterstedtska Föreningen.

Forsidebilde: Den svenske maleren Anna Boberg (1864–1935) utforsket landskapet i Lofoten gjennom 30 år. Kungliga biblioteket, Stockholm

Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze Hologrāfija

ISBN: 978-82-8104-673-3

© Orkana forlag 2026 Orkana forlag AS, 8340 Stamsund

www.orkana.no post@orkana.no

Innhold

Bobergs samling ved Kungliga biblioteket,

Nordiska museet: Ferdinand Bobergs arkiv (ACC.NR 1973/103)

Scholander-Hedlund arkivet. Kungliga biblioteket

Så betatt blev jeg av Nord-Norges skjønnhet at jeg simpelthen måtte male hvad jeg så. Ja, mitt Lofotliv er som en saga. Ofte tror jeg bare jeg har drømt det hele.

Anna Boberg, 1931.

Innledning

På Kunstnerhuset i Svolvær henger et fotografi av en kvinne avbildet ute i et vinterlandskap i Lofoten. Hun er pelskledt med bukser og lang frakk. Rundt midjen henger et bærbart staffeli, og i hånden holder hun en pensel. Det er den svenske kunstneren Anna Boberg (1864–1935).

Boberg kom til Lofoten første gang sommeren 1901. Hun hadde hørt om Norges øyer ytterst ute i Nord-Atlanteren og ble fullstendig overveldet da hun selv fikk se det majestetiske fjellmassivet idet hun krysset Vestfjorden med en lokal dampbåt. Hun beskriver det som en bastion av granittkjemper som står til knes i et mørkt hav og strekker sine snødekte isser over tåken i påvente av de verste orkaner. For henne var det både skremmende og fasinerende på en gang:

Det är en fylking granitjättar, vilka, stående till knäna i havet och hävande sina snötäckta hjässor över molnen, från tidernas början hållit stånd mot orkanernas rasande angrepp.

Til tross for en metaforbruk som er både krigersk og angstfylt, var det nettopp dette synet som bergtok henne fullstendig, og som lokket henne tilbake gjennom 30 år. Fra 1901 og til sin død i januar 1935 var Anna Boberg i Lofoten hvert år, sommer som vinter, for å male de historiske fiskeværene og det spektakulære landskapet. Hun føyer seg inn i en lang billedkunstnerisk tradisjon som har tematisert naturen og næringen i

nordnorske kystsamfunn. Kunstnerne representerer ulike perioder og stilformer, men felles har de en motivkrets som gjengir fiskernes liv og virke og naturen under ulike atmosfæriske lysvirkninger. De omtales som lofotmalere. Noen kom fra Norge, som Peder Balke, Knud Baade, Otto Sinding, Adelsteen Normann og Gunnar Berg. Andre kom tilreisende fra Norden og Europa. Mest kjent er landskapsmaleriene fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall.

I 1903, knapt to år etter sitt først møte med Lofoten, fikk Anna Boberg bygget seg et lite hus med atelier ved innløpet til Svolvær. Hun fikk også satt opp et enkelt sommerhus i Grunnfjorden, en fjordarm nord for den legendariske Trollfjorden i Raftsundet. I 1934, etter at hun

Anna Boberg fotografert utenfor sitt atelier på Kjeøya i Svolvær. Herfra hadde hun en fantastisk utsikt over innløpet til havna og fjellene som omkranser byen. Foto: Kungliga biblioteket, Stockholm.

ble syk, testamenterte hun atelieret sitt til Bildende Kunstneres Forening i håp om at stedet kunne brukes av Nordens kunstnere som ønsket å komme til Lofoten for å male.

Anna Boberg fikk stor anerkjennelse i sin levetid. Hun stilte ut flere ganger i europeiske kunstbyer som Paris, Venezia og Berlin, og deltok på utstillinger i New York og San Fransisco. Som kunstner ble hun på mange måter båret frem av den intense interessen for og utforskningen av de arktiske nordområdene, som pågikk i samme periode. Tematisk er maleriene hennes en kunstnerisk visualisering av de samme landskapene som de store polarekspedisjonene dokumenterte. Isbreer, fonner og arktisk natur opptok også Anna Boberg. Gjennom maleriene og presentasjonen av bildene på utstillingene sine delte hun på mange måter polarheltens beskrivelse av det arktiske landskapet som en naturskjønn og lite gjestmild periferi. Hennes erfaringer er kun knyttet til Lofoten. Da Anna Boberg gikk bort i 1935, var hun en av Sveriges

mest kjente malere internasjonalt. Men interessen for landskapsmaleriet var synkende i gallerier og kunsthaller i årene som fulgte, dermed forsvant hennes navn ut av medienes fokus og kunsthistoriens fremstillinger. Til tross for at hun hadde vært representert på mange viktige kunstarenaer og fikk positive omtaler av kritikere i kjente aviser som sammenlignet henne med Claude Monet og Giovanni Segantini, ble hun ikke omtalt i kunsthistoriske oversiktsverk og artikler om svensk landskapsmaleri.

I senere år har Anna Bobergs malerier fått ny aktualitet på kunstutstillinger både i Norge, Sverige, England og Japan. I 2024 var hun representert med fire malerier i en tverrfaglig utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Utstillingen Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap tok opp problemstillinger knyttet til den geopolitiske utviklingen i havområdene rundt i Nord-Atlanteren. Samme år kom malerier av henne med på utstillingen The Magic North. Det var et samarbeid mellom nasjonalmuseene i Sverige, Norge og Finland som ville vise romantikkens begynnelse i de skandinaviske land. Utstillingen ble også vist ved fire museer i Japan. Våren 2023 hadde galleriet Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm en utstilling med Anna Boberg som en av fire svenske, kvinnelige kunstnere i hennes samtid. Utstillingen ønsket å løfte frem viktige kvinnelige kunstnerskap med visjonære problemstillinger. Sommeren 2023 var et av bildene hennes vist i en utstilling på Blaafarveverket i Modum om nordisk kunst fra 1870-årene og frem til unionsoppløsningen.

Den kunsthistoriske forskningen har også vist en fornyet interesse for Anna Bobergs kunst fordi det er kvaliteter ved bildene hennes som ikke har vært vektlagt tidligere. Det gjelder bilder sett i relasjon til symbolisme og teosofi, som kunsthistoriker Eva-Charlotta Mebius har vært opptatt av. Hun opplever Anna Bobergs malerier som lyriske drømmer som må forstås i lys av teosofiens tanker om en besjelet natur og menneskets plass blant livet på jorden. Kunsthistoriker Isabelle Gapp er opptatt av Anna Bobergs fremstillinger av uberørt natur i det arktiske området. Gapp argumenterer for at Bobergs malerier av isbreer og fonner anskueliggjør forandringene som har skjedd i dette området, og de miljømessige avtrykkene som den globale oppvarmingen har påført naturen. Det er problemstillinger som griper rett inn i dagens viktige spørsmål rundt klimaendringer og naturtap i arktiske strøk.

Min siktlinje

En drivkraft for arbeidet med denne boken har vært å forstå Anna Bobergs egen opplevelse og fremstilling av Lofoten. Hva var det med dette fjellandet lengst ute i det nordlige Atlanterhavet som tente denne intense ilden i henne, og som gjorde at hun måtte komme tilbake år etter

år for å male? Allerede etter sin første utstilling i Paris i 1905 gir hun uttrykk for følelsen av at hun at hun har bodd i Lofoten i et tidligere liv:

Vid min ankomst till detta land, mot hvilket jag drogs av en sällsamt och oemotståndlig längtan, känd jag mig som i min första vagga, kanske min förstainkarnation. Jag igenkände allt! Detta vilda, ogästvänliga land var mitt! Det är i en av dess usla fiskarkojor vid fjorden som jag er född.

Møtet med Lofoten var dyptgripende, og maleriene hennes var et forsøk på å visualisere disse erfaringene og opplevelsene. Det var som om stedet hadde gitt henne et kall som hun måtte dele med omverdenen, som om naturen ba henne om å spre budskapet om dette unike landskapet som snakket til henne fra en annen tid, og om de historiske fiskeværene som lå der, nærmest uberørt av tiden siden vikingtid. Intensiteten hennes overskygget virkeligheten og den utviklingen som hadde begynt i de nordnorske fiskeriene. Det 20. århundret var tross alt i gang, og Anna Boberg malte sine bilder i en intens brytningstid da det historiske lofotfisket endret seg fra en primærnæring utført med håndmakt i hardt slit til en mekanisert industri som på alle måter ble en synlig utvikling i Lofoten. Mindre fiskevær ble forlatt til fordel for sentraliserte områder nær større havner med infrastruktur og nye arbeidsplasser. Midt i denne moderniseringsprosessen var den svenske, aristokratiske kunstmaleren i overveiende grad opptatt av fiskeværet som en historisk konstruksjon omkranset av vakker natur. I hennes malerier er de historiske fiskeværene førindustrielle, med tradisjonell bygningsstruktur og kaianlegg. Fiskeflåten under det årlige vinterfisket er klassiske nordlandsbåter, selv om motordrift var innført i løpet av de årene hun oppholdt seg i Lofoten.

At hun også sto i en lang tradisjon av andre lofotmalere, både norske og svenske, står det ingenting om i Anna Bobergs etterlatte skrifter. Det går heller ikke frem at andre kunstnere var i Lofoten samtidig med henne og malte naturen og arbeidslivet knyttet til det årlige vinterfisket. Det kan virke som om hun var drevet av en større livsoppgave, som å formidle opplevelsen av det autentiske Lofoten og den altoppslukende kjærligheten hun følte til stedet hun en gang hadde bodd, i et tidligere liv.

Lofoten satte også til side alt hun hadde gjort tidligere av kreativt arbeid. Da Anna Boberg kom til Svolvær første gang, var hun 37 år

gammel. Bak seg hadde hun en karriere som akvarellmaler. Hun malte også mønstre til veggmalerier, gobelenger, tekstiler og glasskunst som hun hadde stor suksess med. Men etter møtet med Lofoten sommeren 1901 ville hun bare male natur. Hun la alt det andre til side for å konsentrere seg om landskapsmaleriet. Så sterk var denne trangen at hun nærmest fornektet, både for seg selv og andre, at hun allerede hadde en kunstnerkarriere, og at hun var en ettertraktet designer. Etter Lofoten tok hun ikke lenger på seg designoppdrag, og hun ville heller ikke snakke om denne siden ved sin karriere i intervjuer.

Anna Boberg skrev ikke et ord om sin tid som akvarellmaler og designer. Hun ville bli omtalt og husket som maler. Det er som om hun bevisst har konstruert seg selv, og hardnakket redigert sitt omdømme og ettermæle.

Interessant er det også at Anna Boberg alltid fremstilte seg selv som autodidakt. Det er riktig at hun ikke hadde formell utdannelse fra et kunstakademi, men hun tåkela på alle måter andre former for opplæring som hun fikk gjennom kurs på kjente, internasjonale malerskoler. Hun forteller heller ikke om opplæringen faren ga henne i oppveksten. Fredrik Scholander hadde elever i sitt private atelier i Stockholm, der Annas søster Maria gikk sammen med sin venninne. Det er nærliggende å tro at Anna også fikk hjelp, men dette har jeg ikke kunnet dokumentere.

Som forfatter har det vært viktig for meg å fremstille hele historien om Anna Boberg som lofotkunstner. Kanskje ligger noe av forklaringen på hennes besettelse av Lofoten nettopp i de delene av hennes liv som hun ville sladde ut? Ved å legge vekt på oppveksten med en dominerende far som også var kunstner, utenlandsreisene og oppholdene hos Charles Garnier, der hun fant andre kunstnerstemmer, hennes første år som akvarellmaler og designer som ga henne selvrespekt, så vil man kanskje forstå dybden i hennes overveldende oppvåkning som kunstner og opplevelse av å bli født på ny i Lofoten. Ga gjenfødelsen også en følelse av slektskap til stedets befolkning? Hvilket forhold hadde hun til dem som bodde i Lofoten, og fiskerne hun møtte under det årlige vinterfisket? I erindringsboken har hun trukket frem møter med et fåtall mennesker når hun trengte hjelp. Her kommer hun inn på den sosiale strukturen i et fiskevær, med rike væreiere og fattige fiskerbønder, og gir uttrykk for en urettferdig fordeling av godene. Men flere av møtene oppleves av meg som karikerte beskrivelser basert på myter, og som gir en romantisk og

Den svenske kunstneren Anna Boberg føyer seg inn i en lang rekke norske og svenske kunstnere som kom til Lofoten for å male naturen og lofotfisket før og etter 1900, med base i Svolvær. Kledd som en pelsjeger fikk hun innpass i lofotsamfunnet som etter hvert aksepterte den aristokratiske kvinnen som hverken fryktet vær eller vind.

Fra 1901 og til sin død i 1935 kom hun årlig for å male fiskeværene og det spektakulære landskapet, og hun besøkte mange av lofotøyene. Hun fikk bygd et atelier i Svolvær som hun på slutten av sitt liv ga til Bildende Kunstneres Forening.

Anna Boberg fikk stor anerkjennelse for sine malerier og sin kunsthåndverksdesign i sin samtid. Hun stilte blant annet ut i Paris, Roma, Venezia og Berlin, og deltok på flere utstillinger i USA. I Norge hadde hun utstillinger i Bergen i 1907 og 1916.

Marit Christina Lie er cand.philol. fra Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som kulturjournalist i NRK og har tidligere gitt ut boken Fra Samtidsruiner til rom for kunst. Transformering av tre historiske hus i Henningsvær, (Orkana, 2022).

ISBN 978-82-8104-673-3