ANNA I MARKVATNET
Hamsuns venninne som ble krigshelt
Anna i Markvatnet – Hamsuns venninne som ble krigshelt Billy Jacobsen
Denne boken er utgitt med støtte fra Norsk kulturfond.
Forfatteren har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening og Hamarøy kommune.
Omslagsbilde: Utlånt av Jan-Folke Sandnes Forfatterportrett: Turid Kvitvik
Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk
ISBN: 978-82-8104-665-8
© Orkana forlag 2025 Orkana forlag AS, 8340 Stamsund
www.orkana.no post@orkana.no
31.
32.
PROLOG
Oktober 1969, Hamarøy i Nordland.
Det har regnet i flere dager, sist natt med kraftig uvær. Nå er det stille. Skogen er naken, siste løvet faller langsomt.
I vannet kommer et menneske til syne, flytende i en gul regnjakke.
Det er Anna. Ingen mestret naturen bedre.
Anna i Markvatnet. Nå livløs der fossen faller ut i Rotvatnet.
Hun som levde alene alle disse årene, fjernt fra menneskene, i skogen ved vannet, bakom åser og fjell.
Hun som var på bjørnejakt med bestefar, og som danset på ski nedover fjellet mens de sprekeste blant jevnaldrende knirket i gyngestolene.
Anna i Markvatnet – hun som berget mennesker på flukt fra nazistene under andre verdenskrig, men som aldri fikk noen takk for denne livsfarlige innsatsen mens hun levde, eller ved båra. Nei, som tvert imot ble beskyldt for landssvik.
Det er ei samisk tjenestejente som stedes til hvile. Men også ei kvinne som lett berørte de hun kom nære – om det så var Knut Hamsun, nobelprisvinneren.
Forfedrene hennes hadde kommet over fjellene fra svensk side av Sameland, til nordlandskysten, til Tysfjord og Hamarøy, Steigen og Sørfold. Drevet av nød.
Mørsvikfjorden sett fra Kobbskaret, landskapet som møtte Annas farmor Pantta da hun som jentunge kom over fjellene fra Sverige. Annas fødested Salhus ligger på motsatt side av fjorden for Mjånes, til venstre i bildet. Foto: Frankemann Wikimedia Commons.
1. FLUKTEN TIL NORGE
Første gang samejenta Pantta så havet, var da hun kom ned av fjellet på vei mot bygda Mørsvik, sammen med lillebroren Anders og foreldrene. Pantta var farmor til Anna i Markvatnet, mor til faren Peder.
Panttas familie hadde fulgt ei urgammel vandringsrute over fjellheimen hjemmefra Jokkmokk i Sverige til nordlandskysten.
Det siste stykket ble de skysset med robåt – langs skoger, trolske fjell og fossende bekker – frem til Salhus, et lite sted på Mørsvikfjordens nordside. Her hadde to sjøsamiske familier slått seg ned tidlig på 1600-tallet, som de første permanente bosetterne.1
Venner av Panttas familie hadde ordnet innpass for dem i Salhus, så de kunne hjelpe til med gårdsarbeid og fjordfiske, med gjeting, slakting og annet forefallende arbeid; såpass at de hadde til mat, kanskje senere også en egen plett å bygge seg en gamme på.
Dette var i 1840. I Sverige hadde bønder over lang tid tatt nye landområder i bruk. Samene og reindrifta i landet ble fortrengt.
Samtidig med folketallsvekst ble gradvis både reindrifta og landbruket overbefolket. Det var heller ikke stort annet arbeid å få.
Mismot spredte seg. Fattigdom likeså, folk sultet, mange la ut på reise. De fleste dro til USA. Men mange også til Norge – samene
1 Fygle: Steigen Bygdebok bind III, s. 115–118. Salhus lå da i Nordfold kommune, nå i Sørfold.
ofte til steder der det helt eller delvis allerede var samisk bosetting, eller til områder de før hadde vært med reinsdyr på sommerbeite.2
Etter ei tid på Salhus tok alle i Panttas familie norske navn. Etternavnet Tulja ble Andersen. Pantta ble Boletta, senere Bodil, med etternavnet Iversdatter, siden farens nye navn ble Iver. Med norske navn skulle det bli enklere for samene, for eksempel å få lån eller skjøte på en eiendom. Kirka hadde for sin del lenge krevd at samene skulle ta norske navn.3 Det hendte også at kirka bestemte hva folk skulle hete. En søndag i Kjøpsvik kirke spurte presten en konfirmant hva han het. Da gutten svarte Nikolaus Tjihkkom, sa presten høyt og bestemt – og overrumplende: Heretter heter du Nils Amundsen.4
På denne tida hadde regjeringen for lengst fått i gang organisert misjonsvirksomhet blant samene. Den tidligst utsendte misjonæren, Thomas von Westen, også kalt samenes apostel, rapporterte tidlig på 1700-tallet om «avguderi» blant samene. Westen var den gangen på feltarbeid i Nord-Norge: «Alle fjell var guder», skrev han, «hvert Huus og Gamme var Satans Synagoge».5
Men fornorsking av samene skulle senere også bli offisiell politikk gjeldende for hele landet, utsprunget av ideer «om at samene var kulturelt og sivilisasjonsmessig underlegne, en lavere ‘rase’».6
2 Til Nordland kom også mange reindriftssamer fra Sverige på 1700-tallet fordi næringa der hadde vært rammet av ulykker (Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager, s. 124). Fra Sverige som helhet utvandret cirka 1,3 mill. mennesker (1/4 del av befolkningen) i årene 1850–1910.
3 «Opprinnelige samiske personnavn, spesielt mannlige, ble nesten helt borte med innføringen av kristendommen (…)». Sannhetskommisjonen –sluttrapport, s. 462.
4 Eget intervju med hans oldebarn Kåre Tjihkkom (2023).
5 Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager, s. 190.
6 Berg-Nordlie: Fornorskingspolitikk. (snl.no, lest 7. januar 2025).
2. BJØRNEJEGEREN
Det er en god dagsmarsj fra Salhus ved fjorden og opp til Markvatnet.7 Selve vatnet er cirka tre kilometer langt, fra nord til sør, og cirka 1,5 kilometer bredt. Det er omgitt av marker og skog, elver, fossefall og fjell, med Kalvtind og Nordkalvtind høyest ragende, cirka 1100 moh. Eiendommen var urørt av mennesker frem til 24 år gamle Jo Rijas en vårdag i 1848, under en symfoni av fuglelåt, satte sekken fra seg for å rydde land ved vannets østre side.
Jo kom fra Nordfoldeidet i Steigen. Foreldrene var reindriftssamer. De hadde kommet fra Jokkmokk, de også. Han var en forholdsvis høy og grovhogd kar, men smidig og snar, og var allerede en kjent bjørnejeger. Han kan ha vært bare fjorten år da han felte sin første bjørn. Mer enn femti bjørner skal ha falt for hans føtter.
De fleste trolig etter at han kom til Markvatnet.
Bjørnejakt var en samisk tradisjon. Men det var også en manndomsprøve; i sin tid så farlig vurdert at mennesker som under jakt ble drept av bjørn, ikke ble gravlagt i vigslet jord, fordi dødsfallet da
7 Markvatnet i Hamarøy, innsjø og gård, stavet Markvatn i tidlige folketellinger, dokumenter. Makkvatnet ofte brukt nå i lokal uttale, i nyere tid endret til dette i kart og dels i skrift. Markvatnet ble brukt i Annas tid, som på hennes gravstein, i denne boka brukt som da: som stedsnavn/ gårdsnavn/familienavn.
ble regnet som sjølforskyldt, på linje med selvmord.8 Til gjengjeld ventet fellingspremie, som igjen betydde kjærkomne skillinger.
Jo Rijas hadde jaktspydet med seg til Markvatnet. Han hadde fått det da han var i tenårene, av smeden sjøl. Det hadde en kraftig spiss av jern. Skaftet var av bjørk, sterkt og stramt, og hadde mørke spor av herdnet bjørneblod.9 Men nå var jegeren kommet for å rydde land, for å bli gårdbruker.
Utpå sensommeren skulle også Anne, kjæresten til Jo, komme til Markvatnet, hadde hun sagt, ja lovet ham. Han hadde fridd til henne sist de møttes. Det var i Tysfjord, der Anne bodde med foreldrene. Mora Elen var fra Gällivare. Hun hadde kommet fjellsiden ned til Hellmofjorden og der møtt sin blivende mann, Annes far, Bannet. Begge var samer, i likhet med alle i denne innerste armen av Tysfjorden.
Anne og beileren Jo var begge av familier som i generasjoner sjøl hadde anlagt sine hjem og sine lavvoer når de var med reinen på viddene. De lagde sine redskaper, klær og fottøy. De ernærte seg av fisk og vilt og egne rein. Men i dette kalde nord var de også omgitt av en umåtelig naturrikdom, der menneskene for 10.000 år siden fant sitt utkomme, på sivilisasjonens eggakant, så å si, med naturen «som en hud rundt tilværelsen. Et moderne menneske kan knapt forestille seg denne avhengigheten.»10
Hva annet kunne da Jo se for seg da han kjøpte markvasseiendommen, enn at også han – og familien han ville få seg med Anne
8 Aarnes: Bjørnejegeren med mystikk og heltestatus (blogg.forskning.no, lest 8. november 2024).
9 Spydet fins i privat eie. Total lengde 165 cm, hvorav jernspissen 25 cm.
10 Storli og Wold: «Naturen som ressurs og erfaringsramme» i Nordnorsk kulturhistorie I, s. 32.
– skulle leve av det gården og naturen kunne gi? Ingen satset vel alt på en gård i villmarka om ikke nettopp for sjølberging.
Han hadde fått en god pris. Det rakk med noen kontanter spart fra jegerlivet, kanskje i tillegg en skjerv fra foreldrene, og et beskjedent lån. Det var lensmannen, Andreas Geitzler, som formidlet handelen. Det kan også tenkes at Geitzler da hadde en part i eiendommen.11 Kanskje han også sto i en slags gjenytelsesgjeld til Jo, eller bare var på god fot med ham; bjørnejegeren med den ruvende pesken, som «gav et mektig inntrykk (…), et pust av villmark, eventyr og mystikk».12
Eller kanskje det ikke fantes andre kjøpere? Kanskje de mest fremsynte blant mulige konkurrenter hadde fått med seg at det pågikk en industriell revolusjon, til tross for at disse begivenhetene fant sted flere tusen kaffekok unna Hamarøy; en utkant i en av Europas tynnest befolkede landsdeler, uten radio, telefoni og med begrenset postgang; for Hamarøys del knapt noen som helst. Men fortellingene nådde frem. De kom med vandrerne, de kom seilende inn fjordene, de forlød over steingjerdene, som de reneste eventyr, om fabrikker med rummel og dur under himmelstrebende piper. Det var snakk om ølbryggerier med egne skjenkestuer, stinne av mennesker av alle slag; og om tekstilfabrikker med en hærskare syersker. Men også om hurtig voksende byer, dit folk flyttet i hopetall – fra bygdene.
11 Se også Marstrander: Livskamp og virkelighetsoppfatning i Knut Hamsuns tidligste forfatterskap, s. 259. Andreas Geitzler har både navnebror og yrkesbror i Knut Hamsuns Markens Grøde i lensmann Geissler. Men det fins flere paralleller, bl.a. var begge alkoholiserte, og begge ble avskjediget etter tvilsomme transaksjoner.
12 Strandskog: «Bjørnejeger Jo i Makkvatnet». I Årbok for Hamarøy 1997. Pesk = pels av reinskinn.
Markvatnet sett fra østre side, dit Annas morfar, bjørnejegeren Jo Rijas, kom for å rydde land. Fjellene er, sett fra høyre: Stortinden, Nordkalvtinden og Kalvtinden – alle cirka 1100 moh. Foto: Billy Jacobsen.
Fremsynte hamarøyværinger så nok for seg at nyvinningene de hørte om, også ville spre nye aktiviteter nordover, med frakt og handel på kjøpet. Da kunne i så fall naturhusholdningens tid snart være omme, med den følge at folk måtte betale for seg med penger. Samtidig som en eiendom som Markvatnet, uaktet størrelse og bruksgrøde, kom til å synke i verdi fordi et fenomen som beliggenhet ville få stadig mer betydning. Når varene fra en gårdbruker utelukkende ble solgt til kjøperne der kjøperne bodde, ville avstanden fra gården og til ferdselsveier, til havner og til steder med landhandlere, for ikke å si til meierier og slakterier, bli det saliggjørende.
Men for Jo Rijas var det nettopp eiendommens beliggenhet som betydde noe, med sine rike utmarkslier, vidder og fjell. Han og troloveden Anne skulle nemlig også ha reinsdyr. Og mens han ventet på henne, gjøv han ufortrødent løs på skog og kratt og kampestein, for å spa frem jord til å dyrke korn i, og til å sette poteter i.
Han bygde gammen i to deler. Ett rom til seg og kjæresten, når hun en gang kom, og ett til dyrene. Men snart var første sommeren i Markvatnet forbi, uten at Anne hadde innfunnet seg. De lyse nettene ble skumring, med blodrød himmel over Kalvtindene. Kunne Anne ha truffet en annen? Kunne noe ha tilstøtt henne?
Men så en dag kom hun ut av skogen, nedlesset fra knehasene til høyt over det sorte, viltre håret. Et kokekar og noen redskaper hang utpå sekken. Et par geiter hadde hun også med. Hun hadde vandret opp og ned av fjell, over myrer, gjennom skog og kratt. Nå sto hun der. Anne fra Hellmofjorden. Tett bortenfor ham. Lys levende. Rett utkommet av skogen. Sjøl sto han foran gammen. Ei strime røyk steg opp av hullet i taket. Hvor stolt han må ha vært.
Hva skulle han si? Gå inn og hvil føttene, kanskje.
Nærmeste kirke i Hamarøy lå da på Presteid, like ved kommunesenteret Oppeid. Kan hende var det avstanden, over sjø og land, som gjorde at Anne og Jo ikke giftet seg på Presteid. Eller kanskje var det presten som hadde frabedt seg brudepar i lappmundur? Det er iallfall ikke registrert noen kirkevielse på Anne og Jo i sognet. Selv om det nok fantes prester som ikke støttet det som nå var blitt offisiell norsk poltikk – nemlig at samene skulle assimileres i det norske samfunnet, at samisk språk og kultur skulle vekk, herunder «synlige etniske markører, som kofta» – hadde enkelte
blant samene begynt å kle seg i alminnelige norske klær.13 Men i Markvatnet skjedde ingen norsktilpasninger.
Jo Rijas svingte øksa. Trær falt. Sammen med Anne bygde han fjøs av stokker og stein, never og torv. Uthus likeså, til brenselved og tørkakjøtt, og ei steinanordning til å kverne mel av korn med. De fanget skogsfugl med snare, sanket bær og fisket. De skaffet seg ku og noen reinsdyr. Anne bar vatn, hun melket, ystet ost og sydde. Sammen lagde de kommager. Litt byttehandel ble det òg. En dag kom Jo hjem med en nordlandshest.
Etter noen år ordnet de seg bygningsmaterialer til tømmerhus hos en snekkerbonde med elvesag. Materialene fraktet de hjem vinterstid med hest og slede.
Huset var mindre enn vanlig på brukene omkring, ved Hopvatnet og i Sagvassdalen.14 Men det hadde vinduer og et lite loft. De to guttene deres, så langt, hadde vært med på byggingen. Barnearbeid måtte til, i Markvatnet som ellers på gårdene.
Anne og Jo fikk åtte barn. To døde som spedbarn, seks vokste opp. I 1875, tjuesju år etter at Anne og Jo slo seg til i Markvatnet, besto bruket av 150 reinsdyr, 2 hester, 4 kyr, 2 kalver, 22 sauer og 18 geiter.15 To hester var mer enn vanlig for bruk på tilsvarende størrelse.
13 Sannhet og Forsoning (om perspektiver på fornorsking) s. 323, 234, 240–242 samme sted.
14 På kart fra 1885 står Sagvandene over dalføret, senere Sagvatna (også navn på skolekrets) og Sagdalen, før Sagvassdalen ble vanligere.
15 Digitalarkivet, Folketellingen, Markvatn 1875.
Anne døde i 1877. Hun ble 51 år gammel, som da var gjennomsnittlig levealder.16 Noen år senere giftet Jo seg med 30 år gamle
Elen Eriksdatter. Også hun var fra Hellmofjorden. Elen var 28 år yngre enn ham og hadde kommet til Markvatnet som tjenestejente etter at Anne døde.
Kanskje Jo på denne tida begynte å tenke på hvem som burde overta gårdsansvaret etter ham. Av de gjenboende barna var Per eldst. Etter ham fulgte Karen, men hun hadde kun øye for en ung gjeter fra Salhus, Peder Andreas, sønnen til Pantta fra Jokkmokk. Når Peder så til hjorden oppi liene, hendte det rett som det var at han gjorde seg vandringer innom Markvatnet.
16 Gjennomsnittlig levealder (menn og kvinner under ett) var 50 år i 1890.
Periode med stor barnedødelighet: Cirka en av ti døde før fylte 1 år (Solhaug: Nord-Norge etter 1814: En historie om vanlige folk på www.forskning.no – lest august 2024).
Anna i Markvatnet (1883–1969) vokste opp på et samisk småbruk i Hamarøy. Da hun var lita snakket alle rundt henne samisk, men da hun døde gjorde ingen det – etter et langt liv under fornorskning og utradering av samisk språk og kultur. Anna opplevde også den industrielle revolusjonen slå inn over landsdelen. En havneby skjøt opp av fjæra i Narvik. Båtene fikk motor. Annas onkel ble gruvearbeider i Sulis, og hun sjøl var en periode kokke ved verdens nordligste sementfabrikk, i Tysfjord.
Da Anna arbeidet som tjenestejente, ble hun nær venn av den verdenskjente forfatteren Knut Hamsun, en tidligere ukjent del av historien. Da Hamsun senere hyllet Hitler, reddet Anna mennesker på flukt fra nettopp nazistene, med eget liv som innsats. Hun var flyktningelos og krigshelt, men hun mottok aldri noen heder mens hun levde. Tvert imot, flyktningelosene ble beskyldt for landssvik.
De siste tiårene bodde Anna Pedersen Markvatnet alene i ødemarka, på barndomsgården i Markvatnet. Hun ble funnet omkommet i et vann etter et forferdelig uvær, 86 år gammel.
Foto: Turid Kvitvik
Billy Jacobsen (f. 1954) er journalist og forfatter. Han har bakgrunn fra blant annet pressen og NRK, og er leder av Filosofilandskap Lofoten AS.
ISBN 978-82-8104-665-8