Allmenningsressurser i nord. Fellesskap og grunnrente

ALLMENNINGSRESSURSER I NORD

Ragnar E. Nilsen, Ottar Brox, Einar Eythorsson og Svein Jentoft (red.)

Allmenningsressurser i nord Fellesskap og grunnrente

Ragnar Elias Nilsen, Ottar Brox, Einar Eythorsson og Svein Jentoft (red.)

Boken er utgitt med støtte fra UiT Norges arktiske universitet.

Foto forside: Adrian Bugge. © Adrian Bugge / BONO 2023

Design: Design Baltic

Trykk: Merkur Grafisk

ISBN: 978-82-8104-547-7

© Orkana Akademisk 2023 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

Boken finnes også utgitt i utgave med åpen tilgang (open access): https://doi.org/10.33673/OOA20231

www.orkana.no post@orkana.no

KAPITTEL 1: INNLEDNING: FORVALTNING AV FELLES NATURRESSURSER

Ragnar Elias Nilsen, Ottar Brox, Einar Eythorsson og Svein Jentoft

KAPITTEL 2: SLIK BLIR KYSTFOLKETS ALLMENNING PRIVATISERT

Ottar Brox

KAPITTEL 3: FISKERIPOLITIKKENS

Svein Jentoft

KAPITTEL 4: «PLIKTTORSKEN» SOM FORSVANT – KOMMER DEN TILBAKE?

Torbjørn Trondsen og Peter Thomas Ørebech

KAPITTEL 5: OVERSKUDD OG RESSURSRENTE – MER FOR NORD-NORGE?

Ola Flåten, Eirik Eriksen Heen og Knut Heen

KAPITTEL 6: FJORDFISKENEMNDAS BETYDNING

Av Svein Jentoft og Siri Ulfsdatter Søreng

KAPITTEL 7: OMSETTELIGE

Einar Eyþórsson

KAPITTEL 8:

Johan Klemet Hætta Kalstad og Jan Åge Riseth

KAPITTEL 9: TURISME, NATURRESSURSER OG GRUNNRENTESKATT

Arvid Viken

KAPITTEL 10: NORDKAPP – SUPERPROFITT OG LOKALT SINNE

Arvid Viken

KAPITTEL 11: ALLMENNINGEN I FORANDRING. NORSK VANNKRAFT

Laura Tolnov Clausen og Jørn Cruickshank

KAPITTEL 12: INDUSTRIALISERING PÅ NATURRESSURSER –

Ragnar Elias Nilsen

KAPITTEL 13: HVORDAN SKAPER VI STØRRE

Forord

ALLMENNINGER I NORD – FELLESSKAP OG

GRUNNRENTE

I denne boka er temaet utnyttelse av felles eide naturressurser, også kalt allmenninger. I Nord-Norge og Norge er disse et avgjørende bidrag til samfunnsutvikling og velstand. Vi analyserer hvordan høsting og regelutforming i noen naturressursnæringer er organisert. Stikkord for vinkling er rettigheter for og langsiktig bærekraftig og lønnsom utnyttelse av naturressurser. Med det grønne skiftet er rike forekomster av forskjellige naturtilganger blitt spesielt viktige. Og ikke mindre viktig er systematisering og diskusjon av de omfattende erfaringene vi har for forvaltning av disse.

Den pågående strømkrisa, strid om fiskeoppdrett og om bruk av vasskrafta har løftet spørsmålet om høsting av naturressurser øverst på den nasjonale politiske dagsordenen. I Norge og på Island dreier en konflikt seg om fordeling av fangstretter i det som i et globalt perspektiv er uvanlig rike fiskeriallmenninger. I Sápmi, og i Nord-Norge og i Trøndelag, diskuteres omfattende ny vindkraftutbygging i reinbeiteområder. Og det strides om rett til kontroll over, og inntekter fra, raskt voksende næringer som turisme og fiskeoppdrett. En type ressursutnyttelse viser seg ofte å virke til fortrengsel for andre.

Island er blitt pionerområde for privatisering av folkets felles fiskeriallmenning. Introduksjon av markedsomsetning av både ressursadgang og av ressurser kommer så i Norge innen fiskeri, vasskraft og fiskeoppdrett fra

rundt 1990. De liberaliserende reformene har samfunnsmessige og økonomisk uoversiktlige og juridisk diskutable konsekvenser som bare i begrensa grad er utredet, slik vi ser det på Fosen.

Gjennom bidrag i denne boka dokumenteres det hvordan det fra gammelt av har vært slik at egen høsting i forskjellige ressursallmenninger gir rettighet. Det vises hvordan institusjonalisering av slik rett har bidratt både til sosial likhet og til ansvarlighet i form av langsiktig bærekraftig utnyttelse. Samfunnsbygging gjennom fungerende og relativt jamt fordelt ressursutnyttelse blir følgelig en integrert del av norsk modernisering og demokratisering, slik dette nå kan ses som en avgjørende del av den samiske og nordnorske erfaringa.

Nord-Norge er fra sentralt hold utpekt som viktig nasjonalt satsingsområde, slik Vestlandet ble det etter oljefunnet på Ekofiskfeltet i 1969. Det er talende at det viktigste problemet i landsdelen når dette skrives, er mangel på arbeidskraft. Den mangfoldige og dels rike ressurstilgangen i nord er en åpenbar grunn til dette. Da blir det avgjørende både for landsdel og land å utvikle kunnskap om betingelsene for langsiktig bærekraftig ressursutnyttelse. I den ressursøkonomiske faglitteraturen er nøkkelbegrepet grunnrente, den verdien naturen yter ut over normal godtgjørelse av innsatsfaktorer. Med innretning mot grunnrenterealisering og ansvarliggjørende medforvaltning gir boka faglige bidrag til å fremme innhold i det grønne skiftet.

Et iøynefallende trekk ved myndighetenes satsing i Nord-Norge er at den regionen som har vært definert som tilbakeliggende, nå skal bli så viktig. Bidragene i boka er ment som det vi oppfatter som sårt tiltrengt kunnskapsutvikling for satsing i nord. Et slående trekk ved myndighetenes innsats i høstingsnæringer er den åpenbare mangelen på fokusering på folks innsats gjennom medforvaltning og oppbygging av nødvendige institusjonelle ordninger i de felles disponerte høstingsnæringene. Utvikling av etablerte og nye ressursnæringer framstilles som nødvendig for landsdelens og nasjonens utvikling. Men denne satsingen fremmes uten at det klargjøres hvordan disse ressursene faktisk i stor grad har vært og fortsatt er bidrag til at Norge er en godt organisert og velstående nasjonalstat med stor grad av sosial likhet.

Denne boka er et resultat av et lagarbeid der 16 bidragsytere med ulik disiplinær bakgrunn har bidratt. Vi takker Reindriftens Utviklingsfond, Troms og Finnmark fylkeskommune og Fiskarlaget Nord for bidrag til

publisering. I tillegg har utgivelsen fått støtte fra Open Access-ordninga ved UiT Norges arktiske universitet. Nataliia Strukova ved studieadministrasjonen ved Institutt for samfunnsvitenskap ved universitetet har vært til stor hjelp på datasida og når det gjelder korrespondanse. Og ledelsen for Skjervheimseminaret på Voss har velvillig stilt Ottar Brox’ foredrag om skaping av sosial ulikhet til disposisjon. Vi takker også Orkana Forlag for redaksjonell hjelp.

Ragnar Elias Nilsen, Ottar Brox, Einar Eythorsson og Svein Jentoft

30.03.2023

Kapittel 1: Innledning

FORVALTNING AV FELLES NATURRESSURSER

Ragnar Elias Nilsen, Ottar Brox, Einar Eythorsson og Svein Jentoft

Temaet for denne boka er forvaltning av felles naturressurser, det vil si flere aktørers delte utnyttelse av naturtilganger. Her dreier det seg om fisk i havet, vannkraft, olje/gass, beiteland og utmarksressurser, samt utnyttbare land- og sjøarealer. Denne typen delt bruk eller høsting av felles naturgitte goder ses best i kontrast til privat utnyttelse av en ressurs – der det altså er én eier – typisk en bonde med familie som står som bruker av jorda som hun eller han eier.

Den – historiske og nåtidige – store samfunnsmessige betydninga av naturressurser i Norge gir to interessante og perspektiverende utgangspunkt for boka. Det første vi vil slå fast, er at disse naturressursene over de siste tiårene har fått økt betydning for vårt land. Stikkordene vestlig avindustrialisering og overgang til det såkalte grønne skiftet er inntak til forklaringer. Med flytting av det globale industrielle tyngdepunktet fra Vesten til Øst-Asia og med behov for nye typer naturressurser som avgjørende innsatsfaktorer for mer bærekraftig industri og tjenesteyting og for matforsyning, blir forekomst av ulike typer kommersielt utnyttbare naturressurser et økonomisk fortrinn. Det andre, og for oss viktigste utgangspunktet, er den spesielt store betydninga av felles naturressurser i Nord-Norge.

Det innarbeidede norske begrepet for ressurser basert på delt utnyttelse er allmenning. Det tilsvarende begrepet på engelsk er «commons». Allmenningen i norsk og samisk sammenheng har ikke bare dreid seg om fellesbeite for dyr. Det har også dreid seg om felles adgang til

utmarksressurser generelt. I norsk og samisk sammenheng betyr dette dermed også naturtilganger som ved og tømmerhogst, bærsanking, fiske i ferskvann og jakt. I en skjellsettende høyesterettsdom fra 2001 ble innbyggerne i Manndalen i Kåfjord i Troms tilkjent kollektiv eiendomsrett til utmarksressursene i et område som kalles for Svartskogen, på grunnlag av vedvarende delt bruk av bygdefolk.1

Delt høsting av flere naturressurser

Her til lands har den innarbeidede åpne adgangen til havet gjort at allmenningsbegrepet også i økende grad blir brukt om høsting av de rike fiskeressursene som i sesonger er tilgjengelige nær kysten. Under landets modernisering og i dag spiller utnyttelse av nye typer felles naturressurser en avgjørende rolle for nasjonal utvikling. Vannkrafta som skapes av elver og fosser, ble grunnlag for mye av den norske industrialiseringa fra rundt det forrige hundreårsskiftet. Og med politiske grep ble krafta fra elvene gjort til delte ressurser, forvaltet av kommuner og stat. Etter funnet på Ekofisk i 1969 ga oljen og gassen på sokkelen oss en ny felles statsforvaltet naturressurs for nasjonal inntektsskaping og industribygging. Her valgte ansvarlige politikere og embetsverk en annen løsning enn den danske. Danmark satte forvaltninga av funnene på sin sokkel bort til et privat konsortium, A.P. Møller.

Den økte oppmerksomheten om naturressursenes betydning skyldes åpenbart flere forhold. Den vestlige og norske avindustrialiseringa fra 1960-tallet presser fram behov for nye vekstområder som erstatning for den tapte industrien. En internasjonal fagdebatt om temaet felles naturressurser settes i gang i noen fagmiljøer. Noen stikkord for fagdebatten er allmenningens tragedie, grunnrenterealisering og ressursenes forbannelse. Økonomer og biologer har vært faglige pionerer på dette området.2

I tillegg til fagdebatt og nasjonal avindustrialisering ser ei norsk forklaring på oppmerksomheten rundt temaet ut til å være, slik det har kommet fram i arbeidet med denne boka, å finne i vårt lands spesielle avhengighet

1 Bjerkli, B. «‘Tradisjonell kunnskap’ i rettssalen.» I Norsk Antropologisk Tidsskrift, årg. 26, nr. 2 (2015): 129–146.

2 Et slikt pionerbidrag fra økonomi som det stadig vises til, er: Gordon, H. Scott, «The Economic Theory of Common Property Resource: The Fishery». I Canadian Journal of Political Economy, årg. 62 (1954): 124–163. Zoologen Garrett Hardins artikkel: «The Tragedy of the Commons» i Science fra 1968 blir det mest innflytelsesrike fagbidraget, i alle fall når det gjelder offentlig politikk. For bruk av økonomisk analyse på mange norske fellesressurser, jf. Flåten, O. og Skonhoft, A. (red.), Naturressursenes økonomi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2014.

av delte naturressurser. Da snakker vi om summen av betydelige ressursforekomster. Det vil si fisken i havet, vannkrafta i våre mange fosser, utaskjærs olje og gass på den langstrakte sokkelen, og nærmere halvparten av våre såkalte villmarksområder er faktisk beiteland. Så kommer attraktive landskaps- og sjølokaliteter for nyere næringer som fiskeoppdrett, reiseliv og vindkraft. Med denne opplistinga kan en se en stor betydning av delte naturressurser for vår nasjonale utvikling.

Innen samfunnsfag er begreper som fellesforvaltning og medforvaltning blitt utviklet som nødvendige redskaper for å beskrive og analysere den felles utnyttelsen.3 I denne tradisjonen fremmes både en teoretisk og en empirisk kritikk med det en oppfatter som et individualiserende og for ensidig syn på høstingsaktørene som maksimerende eller profittsøkende. En peker på at brukere skaper ordninger for å regulere uttaket av ressursen seg imellom, og at det etableres slike ordninger i samspill mellom brukere og offentlige myndigheter. Dette samspillet med offentlige myndighetsorganer er, som Svein Jentoft understreker, avgjørende for at reguleringer i ressursforvaltning skal fungere.4 Men med dette er også en fungerende allmenning avhengig av politikk og moral, det vil si av at høstere deler tillit til samfunn eller statsorgan. Og dermed er det, ifølge Jentoft, slik at utnyttelse av delte naturressurser dreier seg om mer enn økonomi. Det dreier seg også om deltakelse i sivilsamfunn og nasjonalsamfunn.

Bygdeallmenningen har typisk vært fellesforvaltning på det lokale nivået. I jordbruk, reindrift, innlands- og elvefiske og i sjøfiske har utøvere som familieenheter sjøl bygd opp felles ordninger som regulerer adgang og høsting. For bruken av vannkraft og særlig av petroleumsressursene på sokkelen har utnyttelsen fordret større enheter enn enkeltindivider og hushold for å kunne ta ut ressursen. I vannkraft har kommunene vært den viktigste enheten for å fremme utbygging,5 mens staten er blitt den nødvendige aktøren for å håndtere en svært krevende fellesskapelig utbygging og forvaltning av utaskjærs olje og gass.

I den aktuelle individualistiske tenkinga eller samfunnsorganiseringa som nå preger et vestlig kapitalistisk land som Norge, er den rådende tankegangen at økonomi eller næringsorganisering drives av enkeltpersoner

3 Ostrom, E. Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Action. New York: Cambridge University Press, 1990; McCay, B. og Jentoft, S. «Market or Community Failure? Critical Perspectives on Common Property Research.» I Human Organization, årg. 57, nr. 1 (1998): 21–29.

4 Jentoft, S. «Institutions in the fisheries: what they are, what they do, and how they change.» I Marine Policy, årg. 28 (2004): 137–149.

5 Thue, L. Strøm og styring. Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.

eller enkeltbedrifter. Med tanke på denne tenkemåten er det nok overraskende for mange at felles eller delt naturressursutnyttelse spiller en så stor rolle for utvikling og velstand. Både fiskestammene i havet, oljen og gassen på sokkelen, fallrettighetene til vannkrafta og kyst-, land- og sjøarealer for fiskeoppdrett, reiseliv eller framtidig havvindlokalisering tilhører det norske og samiske folket i fellesskap. Mens det vidstrakte beitelandet for tamreindrifta her til lands er delt mellom samiske reindriftsfamilier.

I en åpen allmenning må altså brukerne av fellesressursen konkurrere seg imellom om adgangen til og utnyttelsen av fisken, beitelandet eller sjøarealet. De har ikke eksklusiv adgang til en teig av dette godet reservert for seg sjøl, slik som gårdbrukeren har til den inngjerda private jorda på sin eiendom. Fordeling av rett til uttak og ordninger som skal sørge for rett til uttak av ressursen, og ordninger som skal sikre at ressursen vedlikeholdes, blir sentralt.

Rettigheter og grunnrente

Med det tematiske fokuset som lanseres, er det mulig å se det særegne for den regionen som er utgangspunkt for analysen i denne boka. Nord-Norge har vært og er i en norsk og vestlig sammenheng preget av en spesielt åpen tilgang på ulike utnyttbare, og altså mye felles, naturressurser. Ottar Brox har sagt at den i prinsippet åpne adgangen til slike naturressurser er bakgrunnen for at landsdelen hadde raskere befolkningsvekst enn resten av landet under moderniseringsperioden fra 1800 til 1950.6 Det som landsdelen manglet av industri, ble kompensert gjennom god tilgang på rike fiskeforekomster i havet, som periodisk kommer heilt inn mot land. På lignende måte har relativt fri tilgang på dyrkingsland og beiteområder på land virket til at folk har kunnet skaffe seg eget utkomme. I denne perioden var det, slik Brox slår fast, bedre plass for befolkningsekspansjon i Nord-Norge enn sørpå.

Det er altså viktig for det tematiske fokuset i denne boka at omfattende periodiske innsig av for eksempel torsk og sild, samt at dyrkings- og beitemuligheter for jordbruk og reindrift, har vært såpass åpent tilgjengelige. For innflyttere som ville slå seg ned, var det med et slikt ressurstilfang mulig å sikre seg ei knapp pengeinntekt og et livsgrunnlag ved å kunne være sjølforsynt med mat. Herunder var jo særlig sjøfisk og beite goder

6 Brox, O. Nord-Norge – fra allmenning til koloni. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.

som kunne utnyttes gjennom felles innsats for de som ville være med på fiske eller i drift av reinflokker. At viktige ressurser i nord på denne måten var muligheter som kunne utnyttes i fellesskap, har gitt grunnlag for en oppfatning av at dette var ressurser som skulle deles blant de involverte. Det vil si blant de som har vært villige til å gjøre en innsats i, og som har hatt kunnskaper om, utnyttinga av disse godene. Kravet om egen innsats for å få del i inntektene har også vært et grunnlag for den sosiale likheten som skapes under den nordnorske moderniseringa. Ressursbruk skaper ressursrett, slik Høyesterett konfirmerer i Svartskogdommen. Grunnlag legges for institusjonalisering av felles rettsoppfatning om denne typen kopling mellom bruk og rett til bruk. De relativt åpne ressurstilgangene har lagt grunnlag for en kombinasjon av sikring av levekår, muligheter for en vid deltakelse i modernisering og for institusjonell påbygging for rettighetsfesting av slik vid deltakelse. Følgen har vært en spredning av matproduserende og eksportrettede lokale samfunn i landsdelen, fundert på bærekraftig høsting av ulike allmenninger i tillegg til drift av den private jorda.

Høsting har altså på den ene sida lagt grunnlag for sedvanebaserte rettigheter til bruken av fisken i havet eller beitegrunnlaget i utmarka. På den andre sida har ressurshøsting gitt grunnlag for inntekter til brukerne og de som har stått for håndtering og videre salg av fisk, kjøtt, pelsverk og lignende. Den periodiske rike tilgangen på naturressurser i nord gir grunnlag for inntekter for de som høster og omsetter produktene fra utnyttelsen av disse. Og for den viktigste og lettest omsettbare handelsvaren – tørrfisken – har Nord-Norge sikret landets viktigste eksportprodukt over flere hundreår. Den vindtørkede skreien har nedfelt seg i synlige overskudd, for eksempel i form av tidlige byetableringer, i form av staselige væreierbygninger eller i form av store kirkebygg som Nidarosdomen i Trondheim eller den såkalte Lofotkatedralen i Vågan. Størrelsen på den siste var ikke bestemt av lokale behov, men av hensyn til å skaffe plass for i alle fall noen av de mange tusen fiskerne som årlig har vært samlet i det som har vært karakterisert som verdens største sesongfiskeri, på den vandrende torskens viktigste gyteplass.

Som inntak til forståelse av utnyttelse og fordeling av overskuddet benytter vi grunnrentebegrepet. Ved god salgspris for tørrfisken eller reinkjøttet og rasjonell organisering av høsting og omsetning kan det skapes grunnrente. Slik blir det realisert en relativ merverdi som ses som egenverdi

på sjølve ressursen. Det er naturens eget bidrag. Med kombinasjonen av dette begrepsparet – rettigheter og grunnrente – konkretiserer vi analysen av virksomheten i forskjellige ressursnæringer. Adgang til og kontroll over forskjellige typer naturgrunnlag samt driftsorganisering og fordeling av inntektene fra høstinga fokuseres.

Fiskeriallmenningen

Fisken i havet er en viktig norsk, nordnorsk og samisk – og islandsk – delt naturressurs som håndteres i denne boka. I utgangspunktet har alle norske og islandske statsborgere hatt adgang til de store fiskeressursene i disse to kyststatenes territorialfarvann. Ottar Brox og Einar Eythorssons artikler analyserer overgangen til en mer lukket og privatisert adgang til denne fiskeriallmenningen etter innføring av såkalte båtkvotesystemer – først på Island og så i Norge. Omlegginga i begge land hadde som formål å øke lønnsomheten i flåten ved å få ned kapasitet og ved å skape konkurranse for effektiv drift, der tidsavgrensede fiskerettigheter skal ende opp hos de mest lønnsomme båtene.

Med bidragene «Slik blir kystfolkets allmenning privatisert» og «Omsettelige kvoter og sosial kapital. Hvorfor ble Island det første land i verden til å innføre ITQ, og hva skjedde i fiskeværene og det islandske samfunnet?» tematiserer Brox og Eythorsson den dramatiske omlegginga i fiskerier og kystsamfunn i Norge og på Island. Videre drøfter de hva slags større samfunnssammenheng omlegginga i disse nasjonalt viktige næringene blir en del av i de to landene. Både på Island og i Norge har en viktig konsekvens av båtkvoteordningene blitt en gradvis lukking og privatisering av fiskeriallmenningen. I Norge har det blitt gjort ved utestengelse av tusenvis av småskalafiskere, en utestengelse som skjer med til dels juridisk tvilsomme metoder, ifølge Brox.

Med en gitt fiskemengde og et dominerende ønske hos næring og myndigheter om å «effektivisere» fisket føres ressursen over til færre, større og mer kapitaliserte båter og rederier. Brox viser til at sjøl om myndighetene kunne ha et ønske om dempet fangstinnsats med båtkvoteordninga, bidrar denne til et investeringskappløp i flåten etter 1990. Redere og fiskere satser på fornying av båtene gjennom dels store investeringer, åpenbart for å stå sterkere i striden om de økte totalkvotene. Men som Brox

understreker: Økt samlet fangstkapasitet ut over det som er nødvendig for å høste ressursen, fører til minket, ikke økt lønnsomhet.

På Island fører omdanninga etter innføringa av individuelt omsettelige kvoter til rask konsentrasjon av rettigheter hos færre store rederier. Særlig hos ett – Samherji – som Eythorsson viser. Her blir så fangstrettigheter omgjort til verdipapirer i et spekulativt finansmarked, og med det skapes grunnlag for de gigantiske konkursene i islandsk bankvesen. Endelig fører denne rettighetskonsentrasjonen og konserndanninga til en internasjonalisering med nykolonialt preg gjennom oppkjøp av fiskerirettigheter i fattige land. Også norsk bankvesen har bidratt til transaksjoner for et islandsk rederi som involverte bestikkelser for å sikre rederiet adgang til fangstrettigheter i Namibia.

Den samfunnssammenhengen som Eythorsson viser, er at omorganiseringa i form av innføringa av individuelt omsettelige kvoter (individual transferable quota – ITQ) i fiskerinæringa undergraver den samforstanden eller tilliten som tidligere rådde i det islandske samfunnet. Overføringa av den klart dominerende nasjonale naturressursen på Island fra alle eller mange til noen få har en stor samfunnskostnad.

Et problem i norsk sammenheng med denne overgangen til kvotesamling på større fartøy er svekking av det kystnære fisket med små båter. I Norge bygger kystfisket på et særlig fortrinn, og da særlig nord for Vestfjorden. Dette ses konkret ved spesielt gode vilkår for fangst på stor og gytemoden torskefisk under de faste og sesongpregede gyte- og næringsinnsigene. Her fordres lavere innsats i arbeidstid, båt og redskap samt i bruk av drivstoff enn i det havgående fisket. Det kystnære fisket bidrar følgelig til en kombinasjon av relativt god miljømessig bærekraft og lønnsomhet gjennom konsentrasjon av høsting på gytemoden fisk nær land. Med bruk av utvelgende, passive redskap på mindre båter sikres i tillegg daglig levering av høykvalitets og fersk voksen fisk til fordel for lokale fiskebruk.

I artikkelen «Fiskeripolitikkens tallrike premisstrømmer» får Svein Jentoft fram et annet paradoksalt og åpenbart internt motstridende trekk i den norske fiskeripolitikken. Han tar utgangspunkt i Knut Dahl Jacobsens klassiske artikkel som understreker fiskerienes preg som en næring som er åpen for innvirkning fra andre næringer og fra internasjonal innflytelse.7

7 Dahl Jacobsen, K. «Informasjonstilgang og likebehandling i den offentlige virksomhet.» I Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 2 (1965): 147–160.

Allmenningsressurser på land og hav utgjør enorme verdier som tilhører fellesskapet. Brennbare politiske motsetninger i Norge handler svært ofte om hvordan naturressurser skal brukes og forvaltes, og om hvordan grunnrenten fra dem skal fordeles. I Nord-Norge er motsetningene sterkere enn på lenge – mellom vindkraftutbygging og samisk reindrift, mellom kystfiske og privatisering av fiskeressurser, og i noen tilfeller mellom reiselivsaktører og lokalsamfunn. Institusjoner som i forrige århundre ble etablert for å forvalte allmenningsressurser med sikte på utjevning og folkelig innflytelse er under press fra privatiseringspolitikk som fører grunnrenten ut av det lokale fellesskapet.

I Allmenningsressurser i nord – fellesskap og grunnrente løftes ulike sider av tematikken fram i klare ordelag av forfattere med lang forskningserfaring på feltet. Boken er et bidrag til en nyansert fagdebatt så vel som til en opplyst samfunnsdebatt.

ISBN 978-82-8104-547-7

www.orkana.no