Issuu

OPERASJON DAGSVERK 2026

FOR TRYGGE OG RETTFERDIGE SKOLER I SØR-AFRIKA

DETTE ER EN TRYKKSAK

I SOLIDARITET MED EQUAL EDUCATION Jente (19)

vil drepe pressen Du kan si at du bestemmer selv hva du bryr deg om. Joda. Men prøv å bry deg om noe du aldri har hørt om.

HØYT UNDER TAKET, FORDI DET BRANT NED

Er dette en trykkfeil?

Hva gjør du når slanger begynner å legge egg på skolen din?

Du kan se i bakgrunnen på bildet av eleven at noen har lekt “tre på rad” på tavla. Ironisk nok. Den skolen der, hadde de faktisk tre på rad; uverdige dasser, overfylte klasserom og falleferdige bygg.

Welcome to Cap Town

Same, same but different

Det oppleves litt som en europeisk storby med arkitektur som ser urovekkende kjent ut, men du klarer ikke helt å beskrive hvorfor.

Kan man sammenligne Soweto-opprøret med fornorsking av samene i Norge?

Velkommen til deg som IKKE gir fullstendig FAEN. Det du leser nå er en trykksak. En trykket sak. Om en sak som trykker. Du presses herved til å lese hele greia. Det er ikke så vanskelig, selv om elever i Norge ikke kan lese lenger. Hva skjer med pressen hvis vi ikke kan lese? Eller skrive selv? Uansett. Tanken er at du som er engasjert i OD får ekstra innsikt i årets prosjekt, slik at du kan spre budskapet enda bedre på skolene rundt i landet.

Men hva betyr egentlig “Dette er en trykksak”? Det er litt som vi skrev først, at det handler om en sak som trykker, og at vi skal legge det trykket over på de som kan gjøre noe med det. Politikere. I Sør-Afrika. Men om dette også kan inspirere elever i Norge til å gjøre noe med forholdene på sine skoler, så er jo det selvfølgelig også fett. Sør-Afrika blir sjeldent skrevet om etter de fikk sin nye, fine grunnlov i 1994. Problemet er bare det at lovene ikke blir fulgt opp, og derfor setter vi det på trykk, sammen med dere og Equal Education. Du får vite mer om konseptet gjennom artiklene i denne trykksaken.

Redaksjonen består av ingen ringere (hehe) enn oss i Hovedkomiteen 2026. I denne avisen er vi alle journalister, med hver vår sak som vi mener trykker i årets prosjekt.

HVA TRYKKER FOR DEG? Leo: At turister prioriteres over lokalbefolkningen s. 18–21 Stine: At ungdommene bruker sine stemmer og hvor mye resultater det faktisk gir s. 34–35 Benjamin: At forskjellene i skoler rammer hardest de som ikke har vært med på å skape dem s. 8–9 Yulduz: Å trykke, duh

s. 4–6

June: At utdanning ikke er noe å kødde med s. 38–39 Ronja: At dassene skal sprenges av elevene, ikke myndighetene s. 36–38 Amalie: At aktivister kan skape reell endrings s. 42–43 Kristin: At en elev ble bitt av en fuck ass slange s. 16–17

DISCLAIMER: ALT ER SKREVET UTEN SPRÅKMODELLER, SÅ VI HØRES FAKTISK UT SOM MENNESKELIGE UNGDOMMER

TRYKK HER! T R Y K K H E R ! TRYKK HER! TRYKK T R Y K K HER! H E R ! Hei! I vår var OD på besøk i Sør-Afrika. Vi var der for å forstå hvordan det er å bo der, gå på skole der og hvordan den lokale samarbeidspartneren Equal Education jobber for elevenes rettigheter og et bedre skoletilbud i landet. Jeg skal fortelle litt om ungdommene jeg møtte, situasjonen i dagens Sør-Afrika, og hvordan Equal Education kjemper for at alle elever skal få utdanningen de faktisk har krav på. Det ligger et press over ungdom i Sør-Afrika. Presset om å lære nok til å bli noen. Presset om å endre en skjebne som myndighetene og landets historie i praksis allerede har bestemt for deg, før du engang fikk sagt hva du selv ville. Hvordan skal du nå lengst, bli rik og tilfreds når startstreken din allerede er lagt hundre meter bak alle andre? Ungdommene svarer med å presse tilbake. Og de må snakke høyt, fordi stillhet aldri har endret en lov eller fiksa et tak. De krever rettighetene sine og stiller myndighetene til ansvar. Aktivistene kaller seg Equalizers. Det ligger ganske åpenbart i navnet hva de her krever.

Likhet, både for loven og i skolen. De vil få menneskerettighetene oppfylt. Ikke som en gunst, men som en selvfølge. Organisasjonen de tilhører heter, ikke overraskende, Equal Education. Dette er ikke noe nytt påfunn. Under apartheidregimet brukte utallige ungdommer og voksne stemmen sin nøyaktig sånn, i kampen for like rettigheter og et rettferdig skolesystem. Apartheid, forresten, siden vi er inne på det. Bokstavelig talt betyr det «adskillelse». «Apart» er «fra hverandre», og «heid» funker omtrent som vårt eget «-het», sånn som i frihet eller rettferdighet. Så apartheid er, språklig sett, det motsatte av begge de ordene på en gang. En ganske utspekulert måte å bygge et regime på et ord som allerede varsler hva det vil basere seg på. Saken til sørafrikansk ungdom må på trykk. Det er derfor OD-prosjektet jobber med Equal Education. I kampen mot rasisme. Mot urettferdighet. Mot ulikhet. Mot falleferdige skolebygg og overfylte klasserom. Til og med mot sykt shitty dasser. Og i kampen for politiske endringer.

Skrevet av: Årets leder for Operasjon Dagsverk, Kristin Sofie Hauge Mansaray (20)

Her var vi på workshop med Equalizers fra hele landet i Johannesburg. Sykt spennende å lære mer om deres hverdag i EE!

Jente (19)

vil drepe pressen

Skrevet av Yulduz Enayati (19)

Høiby skal i fengsel. Prinsessen skal på UiO. Takk for oppdateringen. Men hvem vet hva som skjer med elevene i Sør-Afrika som fortsatt mangler trygge og rettferdige skoler?

Pressen omtales gjerne som den fjerde statsmakt. Det er ganske fett. Vi lærer det på skolen, jeg tenker på det ukentlig, for det betyr: Vi passer på at de som har makt, ikke får gjøre akkurat som de vil. Under apartheid i Sør-Afrika var dette livsviktig. Omverdenens journalister og publikasjoner satte grusomhetene på trykk. De gjorde verden forent og oppmerksom. De ga mennesker en stemme når staten Sør-Afrika helst ville at de skulle holde kjeft. I dag? I dag bruker vi den fjerde statsmakten til å finne ut hvor lenge Høiby må sone. Jeg sier ikke at det er uviktig. Voldtekt er alvorlig. Maktmisbruk er alvorlig. Kongelige

er sikkert også interessante for noen. Men det skjer faen meg mye utafor slottets hundre lukkede dører også. Nøyaktig derfor vil jeg være en del av den femte statsmakt: de som kritiserer pressen. Stiller dem til ansvar, slik at maktmisbruk ikke er en ond sirkel fra institusjon til institusjon. Fordi hvor faen er trykket på sakene som faktisk kan forandre utallige menneskeliv? Pressen gjør noe ganske sykt: Den bestemmer hva vi snakker om. Den bestemmer hva som er viktig. Hva som er interessant. Hvem vi skal bry oss om. Hvem vi skal glemme. Du kan si at du bestemmer selv hva du bryr deg om. Joda. Men prøv å bry deg om noe du aldri har hørt om. Hvis pressen bruker hele dagen på

kongefamilien, kjendiser og hvem som har sagt hva på TikTok, er det dette vi snakker om rundt middagsbordet. På skolen, kafé, jobb.

BREAKING NEWS: Bryter menneskerettigheter som om det er brød. Landet som en gang stolt ble kalt «regnbuenasjonen» av erkebiskop Desmond Tutu, har en av verdens mest progressive grunnlover. Likevel går millioner av mennesker på skoler som ikke oppfyller helt grunnleggende krav til trygghet og verdighet. I tillegg er ikke problemet bare at ting er jævlig. Problemet er at vi ikke ser det. For hva skjer når ingen skriver om det? Når ingen sier ifra? Ingenting. Ingen overskrift. Ingen debatt. Ingen indignasjon. Ingen politiker som må forklare seg på TV2 Nyheter. Bare en skole med elever som fortsetter å gå på do uten ordentlige sanitærforhold. En skole hvor det er høyt under taket, fordi taket brant ned. Det er ganske behagelig for makta. Stacey og Masechaba fra Equal Education besøkte oss i sommer. De fortalte om en virkelighet som fikk meg til å tenke annerledes om hele prosjektet vårt. Pressen har ikke nødvendigvis ressursene til å undersøke alle problemene som finnes. Når journalistene ikke har tid eller penger til å grave, blir problemene stående. Og da kan myndighetene fortsette. Det er her det blir interessant. For hvis pressen ikke har nok trykk til å legge press på makta, må noen andre gjøre det. Derfor lager vi denne avisa. Til deg.

Det viktigste først Jeg skulle egentlig skrive en artikkel om utenforskap i skolen og en innføring i SørAfrikas historie gjennom brillene til en «finance bro». Etter noen uker sluttet det å inspirere meg. Så jeg begynte å tenke på pressen, og innså at det kanskje er det mest interessante med hele prosjektet. For se på hva jeg gjør akkurat nå. Jeg velger hva du skal lese. Jeg velger hva du skal mene noe om. Jeg velger hvilken del av Sør-Afrika du skal få se. Jeg har makt. Til og med du, din lille Gossip Girl, du har makt. Pressen har bare mye mer av den.

Fra et museum som handler om Soweto-opprøret i 1976, som var et opprer av elever, som markerer starten på slutten på Apartheid. Les mer om det på side 26–27. Her vises noen oppslag fra pressen etter opprøret, med ulike vinklinger.

Derfor blir jeg forbanna når viktige saker ikke får oppmerksomhet. Hvorfor får noen organisasjoner millioner av visninger på VG fordi de viser frem lidelse, mens ungdom som faktisk samler inn penger for å gjøre noe med problemet knapt får et «lykke til»? Hvorfor får jeg høre at jeg er «geek» fordi jeg bruker en dag på å jobbe for et prosjekt som skal gjøre skoler tryggere og mer rettferdige? Hvorfor får vi Even fra SKAM som ligger i senga og snakker om ODdag-overdose? Ta katta ut av sekken, men la kattematen ligge igjen, var det ingen som sa noensinne. Rett frem betyr det likevel at pressen former et bilde som passer for dem, og eliminerer alle nyanser ved saken som ikke gir seervisninger. Vi trenger ikke at pressen synes synd på folk. Vi trenger at pressen ser dem. Og setter dem på trykk.

“Du kan si at du bestemmer selv

hva du bryr deg om. Joda. Men prøv å bry deg om noe du aldri har hørt om.”

Dette er ikke en ny tanke Drum Magazine gjorde nettopp dette under apartheid. Det ble en rømningsvei fra apartheid-regimet. Magasinet trykket saker som ga folket deres en stemme. De sendte avisene ut til townships. De fortalte historier om svarte sørafrikanere som apartheidregimet helst ville redusere til statistikk. De gjorde mennesker synlige. Og de satte Steve Biko på dagsordenen. En mann som mente at frigjøring fra undertrykkelse begynner i hodet. En mann som satte svart bevissthet, aksept og stolthet på dagsordenen. Døden hans skapte forsidesaker. Det var et symbol på frigjøringskampen og motstandsviljen som makta ikke turte å kjempe i mot. Så de drepte han. Sykt symbolsk, ja. Typisk oppførsel mot svarte folk som våger å bruke stemmen sin… Det er derfor jeg liker Drum. Fordi de skjønte noe makta helst vil at vi skal glemme: Det du gjør synlig, blir vanskeligere å ignorere. I år prøver vi vårt beste å følge i deres fotspor.

Så hvorfor en avis? Fordi dette er en trykksak. Og fordi «trykk» betyr to ting. Vi setter saken på trykk. Så saken kan legge trykk på makta. Det er hele poenget. For det hjelper ikke at vi vet at noe er urettferdig hvis ingen andre vet det. Det hjelper ikke at elever mangler trygge skoler hvis ingen snakker om det. Det hjelper ikke at mennesker kjemper for rettighetene sine hvis vi aldri ser dem. Og det hjelper i hvert fall ikke at jeg skriver denne teksten, du leser den, tenker «shit, hun har jo kanskje et poeng», og går videre til å scrolle på TikTok. Så gjør meg en tjeneste. Snakk om det. Still spørsmål. Vær irriterende. Legg press på makta. For pressen skal ikke bare fortelle oss hvem som er kjendis. Den skal fortelle oss hvem som ikke blir hørt. Den skal grave der det er ubehagelig. Den skal gjøre makta ukomfortabel. Og når den ikke gjør det? Da setter vi saken på trykk selv. Så nei, Jeg vil ikke drepe pressen. Jeg vil faen meg bruke den.

Steve Biko Steve Biko (1946-1977) var en sørafrikansk aktivist. Han vokste opp under apartheid og ble tidlig engasjert i studentpolitikk. I tillegg grunnla han den svarte studentorganisasjonen SASO i 1968. Biko mente at svarte sørafrikanere måtte frigjøre seg mentalt fra undertrykkelsen før en politisk frigjøring kunne bli reell. Han ble overvåket og trakassert av apartheid-myndighetene gjennom hele sin karriere. Under Soweto-opprøret i 1976 ble Biko arrestert, og på nytt i 1977. Biko ble torturert i hjel av sikkerhetspolitiet, og døde i fengsel. Dødsfallet vekket internasjonal oppmerksomhet og gjorde Biko til et symbol på kampen for svartes verdighet og frigjøring under det brutale apartheid-regimet.

Black Consciousness Black Consciousness er en politiskideologisk retning som var fremtredende fra 1960-tallet og utover 1970-tallet. Bevegelsen la vekt på psykologisk frigjøring fra den nedverdigende holdningen om svarte som lå integrert i apartheid. Tankene om selvbestemmelse for å gjenopprette stolthet og verdighet hos svarte mennesker etter århundrer med rasistisk undertrykkelse vokste. Det er en innstilling og en livsstil. Det er erkjennelsen av at det mektigste våpenet i undertrykkerens hender er den undertryktes sinn.

equal EDUCATION

Se for deg at du kommer på skolen om morgenen. Du må kjempe for å få en stol å sitte på, du må dele en ti år gammel lærebok med fire andre elever og klasserommet du sitter i faller sammen. Luftkvaliteten er kvelende og lysbryteren leder til en lyspære i taket som ikke engang fungerer. Er det en skole du har lyst til å gå på? Hver dag? Det har i hvert fall ikke medlemmene i Equal Education lyst til!

Ungdommer som baner vei Equal Education (EE) er en ungdomsledet bevegelse bestående av elever, tidligere elever, foreldre og lærere som organiserer seg, oppfordrer til handling og jobber for å gi unge aktivister en reell mulighet til å påvirke og sikre likestilling i sørafrikansk utdanning. EE ble grunnlagt den 1. februar 2008. Organisasjonen har over 5 200 medlemmer, hvorav 4 000 er videregående elever som er med i påvirkningsarbeidet for at skoleforholdene skal bli tryggere, læringsmiljøene bedre og fasilitetene brukbare. Disse elevene kalles for Equalizere. De dokumenterer forholdene på skolene, bruker dem som bevis for å holde politikerne i landet ansvarlige og legger press på makta.

De er villige til å gjøre det som trengs Etter 18 år med kampanjer, protester og å ha herjet med myndighetene i rettssalen har EE fått gjennomslag på mye. Men den største saken som Equal Education har kjempet frem var i 2013. Da fikk Sør-Afrika en ny lov om minstekrav til de fysiske forholdene på skoler, også kalt Norms and Standards for school infrastructure, eller N&S. Kampen om N&S har røttene sine helt tilbake i november 2008 hvor det først ble annonsert at en lov om minstekrav i skolene skulle lages og tre i kraft innen 2009. Men gang på gang utsatte ministeren for grunnleggende utdanning, Matsie Angelina Motshekga, å utarbeide loven. Equal Education jobbet i fire år med kampanjer og protester for at Motshekga skulle fullføre loven, og det var ikke før EE presset Motshekga med å ta henne til høyesterett at hun fullførte loven i 2013.

EQUALIZER

Equal Education er en ungdomsbevegelse som ikke kjenner grenser for hvor langt de er villig til å gå for å kjempe for sine rettigheter.

En Equalizer er et elevmedlem i Equal Education. Det er også de som slår alarm om utfordringer som oppstår på skolene deres og i skolemiljøene. De kan også bidra strategisk med innspill om hvilke typer tiltak de ønsker at bevegelsen skal iverksette, når EE har gjennomført undersøkelser eller fått en forståelse av hva som skjer på skolene eller i skolemiljøene deres.

Skrevet av Benjamin Bø (18)

er dette e n TRYKKFEI L? trykkfeil?

Du kan se i bakgrunnen på bildet av eleven at de har lekt “tre på rad” på tavla. Ironisk nok. Den skolen der, I Quonce i Easter Cape i Sør-Afrika hadde de faktisk tre på rad. Uverdige toaletter, falleferdige bygninger laget av papp og isopor (jeg kødder ikke) og elevene satt tett i tett, med tre stk på en pult med en lærebok. Samtidig på skoler i “hvite strøk” har de tennisbaner, kunstrom og badebasseng. Dette er urettferdig. Dette er en trykksak.

Uverdige toaletter Alt for mange skoler i Sør-Afrika bruker enda det som kalles pit toilets (eller pit-toaletter på norsk). Dette er helt enkle alternativer til sanitærbygg, som ofte blir en erstatning til faktisk trygge og hygieniske toaletter. De kan beskrives veldig enkelt som dype hull i bakken med en plate over for å stå på huk over, og til slutt helt enkle skur rundt for skjerming. Her finner man også en tre-på-rad; uverdig, farlig og utilgjengelig. Det sier seg selv at man ikke akkurat føler seg ivaretatt som elev når dette er hva man blir servert. I enkelte tilfeller har toalettene vært så farlige at barn har falt ned og mistet livet. Til slutt, er du jente eller bare hvem som helst med særskilte behov føles det ikke akkurat som at denne ordningen er egnet for deg.

Overfylte klasserom Et av de største problemene sørafrikanske skoler står overfor er antall elever per klasserom. På flere steder sitter elever tett i tett i overfylte klasserom med alt for få lærere. Om du er en elev ved en av de mindre privilegerte skolene i Sør-Afrika er det nesten garantert at du må dele pult med minst to andre fra din klasse. Dette med lærebøker er like ille: du kan ikke lese i dem alene, alle på pulten deler. Du kan bare glemme å få hjelp fra læreren. Du kommer nok ikke til å bli sett i mengden av alle elevene. I andre tilfeller er det ikke nok pulter i det hele tatt. Kanskje sitter du på en stein, kanskje sitter du på bakken. I slike forhold er for mange forventet å lære i.

Falleferdige bygninger Selv blir jeg litt stum når jeg ser på bilder fra kampanjereisen. Skolene er jo prakteksemplar på hvordan man ikke skal bygge skoler. Veggene er fylt med isopor! Tenk det, om det ikke er hull i taket eller om taket falt ned, er det laget av papp og isopor. Siden det er for mange elever enn hva skolen har kapasitet til, bruker de brakker. Slik skal det ikke være! Alle elever fortjener trygge og tilgjengelige klasserom, uansett hvor man kommer fra. Når noe blir ødelagt skal ikke det måtte gå ut over elevene, og det er i hvert fall ikke elevene som skal måtte ta tak for å få endring, men de gjør det likevel. Der hvor myndighetene svviker og konsekvensene går utover ungdom, stepper Equal Education inn. EE mobiliserer ungdom, Equalizers, over hele landet. De dokumenterer fasilitetene og tar med seg bevisene til politikerne. Til slutt legger de trykk på saken, og trykk på makta.

Skrevet av Stine Dypaune-Jarholm (18)

KRyssord og sånt

VANNRETT:

3. Det som gir kunnskap og muligheter 6. Noe alle mennesker har krav på 9. Det man ønsker å skape gjennom OD 10. Litt ekkel plass dær man tisser 13. Her skal alle få lære 14. Noe man får når man har gode forutsetninger 15. At alle mennesker har samme verdi

LODDRETT:

1. Noe man gjør for å skape forandring 2. Noe som er i så dårlig stand at den nesten ikke kan brukes 4. Å stå sammen med andre 5. Når folk blir behandlet ulikt er det... 7. Noe alle mennesker trenger 8. Et system med raseskille 11. Planeten vi alle deler 12. Når mennesker står sammen 15. En som underviser 16. En som går på skole

DEE HAR

Skrevet av Benjamin Bø (18)

Foto: Courtney Africa, publiser i Sunday Tribune i.f.m. sakken om protesten.

Som å se seg selv i speilet Du er en politiker på Stortinget som engasjerer deg for utdanningspolitikk. Tenk deg at du er kunnskapsminister, administrerende direktør for Utdanningsdirektoratet eller leder for Utdanningsforbundet. Du har en høytstående og viktig rolle innenfor utdanningssektoren og produserer mye informasjon om hvordan skolen skal se ut og fungere. Du er stolt over arbeidet ditt og er avhengig av at andre skal like det for å beholde jobben din. En dag våkner du opp. Det er en god morgen, du spiser en god frokost og toget til jobb er for en gangs skyld ikke forsinket. Du er akkurat på vei til å gå inn døra på jobb når du ser et kjent ansikt. Flere kjente ansikter faktisk. For rett utenfor døra til jobben din står Equal Education (EE) og protesterer sin misnøye med arbeidet ditt. Samtidig har de på masker med ansiktet ditt på, for å få deg til å forstå at protesten er rettet mot deg. Dette er bare en av tiltakene som Equal Education har iverksatt for å få beslutningstakere til å lytte og legge press på makten. Protesten ovenfor ble brukt mot ministeren for grunnskoleopplæring, Matsie Angelina Motshekga, da Equal Education tok til gatene og hadde på seg masker med Motshekga sitt ansikt på. Denne protesten ble planlagt i EE sine ukentlige ungdomsgruppemøter.

Hver uke samles Equalizere i ungdomsgruppemøter for å diskutere hvilke saker som trykker mest. Ungdomsgruppene er designet for å oppfordre Equalizerne til å tenke kritisk om utdanningssystemet, samfunnet, lov og rett, og gi innsikt og veiledning i Equal Educations politiske retning. Det kan også være tiltak; å skrive brev til politikerne, møte med offentlige tjenestepersoner og folkevalgte representanter, kjempe for saker i media, sende inn høringssvar til parlamentet, og å ta juridiske grep med hjelp fra Equal Education Law Centre. Gjennom denne taktiske måten å møtes på, utforske problemer, diskutere mulige løsninger og handlinger, treffer de alltid spikeren på hodet og klarer å legge presset på makten som trengs for å få gjennomslag. Alt dette for å legge press på beslutningstakerne til å stå på lag med elevene. Det er i ungdomsgruppemøtene at Equaliserne planlegger sine neste tiltak, kampanjer, aksjoner, protester eller andre kreative måter å få makta til å lytte. EE drømmer om en verden der skolen ikke er helseskadelig, hvor ingen diskrimineres, der alle engasjerer seg i livslang læring og hvor menneskerettighetene våre ivaretas. For at dette skal kunne bli en virkelighet, må EE få politikerne på sin side. Hvordan? Gjennom kreative måter å få makta til å lytte.

HØYT UNDER TAKET.

fordi det brant ned. Skrevet av Kristin Sofie Hauge Mansaray (20)

Smarte ungdommer finnes overalt. Det er ingen som vet hvor den neste legen, kunstneren eller læreren blir født. Kunne vært deg. Kunne vært naboen din. Kunne vært elevrådslederen med slanger på skolen. Men hva skjer med disse smarte ungdommene når taket lekker. Når skolen ikke er lagt til rette for at du skal nå ditt fulle potensial eller få muligheten til å utvikle seg videre? Slangeskolen

Utdanninga?

“Do you have a problem with the snake thing?”, spør Komo meg i bilen. Jeg ser på henne som om hun har fått et slag. “Eeehmm what snake thing..?” Komo forklarer at en elev ble bitt av en slange dagen før, wtf, og at skolen sliter med slanger i noen av klasserommene.

Mandela sa at utdanning er det sterkeste våpenet vi har for å forandre verden. Derfor var det en sentral del av den nye grunnloven da han ble president etter det rasistiske apartheidregimet. Mandelas utsagn er fortsatt like sant og like relevant. Fordi utdanning handler om så sykt mye mer enn prøver, karakterer og å pugge fagbegreper. Det handler om muligheten til å forstå. Stille spørsmål. Være med på å endre noe, i stedet for å bli endret av det. Fordi maten din kan råtne. Huset ditt kan bli tatt av en orkan. Du kan vokse ut av klærne dine. Hun peneste på skolen kan stjele kjæresten din. Men kunnskapen du bærer med deg, den er din. For alltid.

Når vi kommer til skolen blir vi møtt av elevrådslederen. Hun har på en blå blazer med en pin der det står “President”. Kult. Vi får en omvisning og hun tar oss med opp til andre etasje i et av skolebyggene. Her forteller hun om en brann i 2014, hvor skolelaboratorium og klasserom ble slukt av flammene. Taket forsvant med flammene, og siden har naturen flyttet inn og overtatt. Det så nesten poetisk ut - om det ikke var så jævlig trist selvfølgelig - at naturen tar tilbake det mennesker sluttet å ta vare på. Skolen har fortsatt ikke strøm. Tolv år uten strøm og fortsatt ødelagte klasserom fordi politikerne ikke velger å prioritere å fikse det.

Hvor blir det av hun som egt skulle nå så langt? Elevrådslederen er helt dronning døgnet rundt. Ikke sånn fake-dronning som bare later som når noen ser. Hele pakka, konstant. Målet hennes er å være et forbilde, en som ser folk som om hun speider med kikkert, alltid på utkikk etter den ene som ellers ville blitt oversett. Hun driver med debatt, leser, spiller bordtennis. Kort sagt: hun er smart nok til å nå jævlig langt, men går på en skole der laboratoriumet dobbler som en botanisk hage. Hun tar ikke på noen fasade når jeg snakker med henne. Hun sier det selv, uten et snev av selvmedlidenhet, bare som et faktum. Mulighetene blir færre når du mangler PC-er, strøm, lys og laboratorium.

Og det er egentlig hele greia. Utdanning er ikke bare veien til jobb og cash, som om skolen kun finnes for at du skal fylle ut CVen. Utdanning er det som avgjør om du får være med i samtalen i det hele tatt. Om du forstår hvorfor bensinprisen har noe med krig å gjøre, hvorfor politikerne lover ting de aldri holder, hvorfor akkurat din skole aldri havner øverst på noen prioriteringsliste. Det handler også om noe mye enklere og mye mer urettferdig enn det høres ut som. Utdanning bestemmer hvor mange dører som står åpne for deg, og hvor mange som er sveiset igjen før du engang visste at de fantes. En elev med tilgang til lab, PC og strøm får velge mellom medisin, jus og ingeniørfag. En elev uten det ovennevnte bruker energien sin på å unngå slanger og dele lærebok og pult med 2 klassekamerater. Ikke fordi hun er mindre smart. Men fordi noen ikke prioriterte å reparere skolen hennes. Derfor er utdanning noe av det viktigste vi kan investere i. Ikke bare fordi det gir flere muligheter for den enkelte, men fordi det bygger et sterkere, mer rettferdig samfunn. Et samfunn hvor ungdommer kan bli det de drømmer om.

Hun har jo alt som trengs. Karisma, hjernen, driv, empati. Likevel mangler hun en skole tilpasset til at hun skal nå langt. Det er urettferdig.

Du kunne ikke tenke deg en ferie? Hva med noe litt mer spennende enn Europa? Hva med Cape Town? Den nydelige byen, som tiltrekker seg turister fra hele verden. Det oppleves litt som en europeisk storby med arkitektur som ser urovekkende kjent ut, men du klarer ikke helt å beskrive hvorfor. I Cape Town kan du nyte livets glade dager på stranda utenfor resorten din eller ta en gondol opp på vakre Table Mountain og nyte den langstrakte utsikten. Hva er det du ser der i det fjerne? Kilometer på kilometer med skur med blikktak? Det føles litt som om man blir solgt en løgn. Sør-Afrika har et utrolig fint landskap og er definitivt ikke noe du vil overse. Vi anbefaler derfor at du tar deg turen til de høyeste toppene, eller vandrer langs de uendelig lange strendene. Gå deg en kveldstur for å se solnedgangene eller klatre opp på det flate fjellet du kan se fra de fleste steder i byen, for å ta inn utsikten. Ser du langt nok får du kanskje øye på skurene utenfor byen. Kilometer på kilometer med tusenvis av skur med blikktak. “Tenk at folk kan bo slik...”, sier du til deg selv. Drar du tidlig eller sent på dagen så kan du se trafikken og de lange køene med folk som reiser fra townshipen Khayelitsha inn til Cape Town, for å jobbe hver dag. Du føler deg litt heldig som slipper å stå i den køen dag inn og dag ut, men dette er ikke noe du må tenke på nå. Nyt naturen! Du har jo ferie, så da kan urettferdigheter vente.

alle som kommer på besøk! Du har hørt en del negativt om slike turistattraksjoner. Det er i slike townships de fattigste i landet bor, og flere mener man utnytter folkene ved å reise på slike township-besøk, at det er “slumsafari” og sånt. Men hvor mye skade kan det gjøre? Du er dessuten bare én person, og er det ikke helt idiotisk å bry seg om slikt? Det er jo ikke du som har skapt problemene. “Det er sikkert bare folk som overreagerer”, tenker du mens du booker billetten til omvisning.

Vinsmaking med dype, kulturelle røtter Er du gammel nok kan du kan dra på vinsmaking. Her er det utrolig mye forskjellig du kan smake, og dette er en tradisjon som går tilbake til europeiske kolonister på 1600-tallet. Det er virkelig en unik opplevelse å få prøve noe som er en så stor del av landets kultur. Hele prosessen fra å se den tidløse jobben med å plukke druer en og en, til vinen serveres. Du kan selv tenke deg hvem det er som plukker druene og hvem det er som serverer vinen. Det får deg nesten til å tenke på amerikanske plantasjer, så rart... Men du har ikke tid til å bekymre deg for det. Du har en ferie å nyte, og denne ferien stopper ikke for noen.

Besøk townships utenfor Cape Town En av turistattraksjonene man kan oppleve i Cape Town er å dra til en av landets større townships; Khayelitsha. Townships har røtter som leder tilbake til apartheid, men kulturen her er utrolig fascinerende, så hvorfor ikke dele den med

Vakre, utsmykkede bygninger i velkjent stil Mens du vandrer rundt i byen får du øye på vakker arkitektur som minner om bygningene i de store europeiske hovedstedene. Det var det som var så kjent, men hva gjør europeisk arkitektur i Sør-Afrika? Du får øye på en gruppe ungdom som har samlet seg. De er midt i en protest, eller noe. Du er for opptatt med å finne en vei rundt protesten til å få med seg hva de sier. “Jaja”, tenker du. “Om de vil engasjere seg og ta ordet, så slipper vel jeg”.

Robben Island og landets historie Sør-Afrika er et land med en veldig mørk historie som har satt spor i landet den dag i dag. Gjennom en slik opplevelse får du hørt personlige opplevelser om hvordan undertrykkelse og fengsling ble brukt som et våpen mot befolkningen. Selv om ikke alle har de samme mulighetene for fremtiden sin, så smiler du til deg selv og sier at diskriminering på grunn av hudfarge er etterlatt i fortiden. Eller?

Kapp det gode håp Til slutt kan du besøke Kapp det gode håp. Utforske kysten og se dyr som pingviner og strutser. Strutsen stikker hodet ned i sanden og stenger ute alt som skjer rundt seg. Dette får deg til å tenke på noe du sa tidligere: “Er det ikke helt idiotisk å bry seg om slikt? Det er jo ikke jeg som har skapt problemene”. Hvorfor plage deg selv med slike spørsmål når du kan stikke hodet ned i sanden og late som ingenting. Akkurat som en struts.

Ikke vær en struts! Skal du besøke Cape Town, så husk på at dette er et land med en dyp historie som til den dag i dag påvirker befolkningen. Det er ikke noe man bare kan ignorere fordi det er ukomfortabelt å høre om. Lær om landets kultur og bry deg om hva som skjer rundt deg. Vær oppmerksom på urettferdigheter fra fortiden, og ikke minst urettferdigheter som begås i vår tid. Vær nysgjerrig og støtt lokale bedrifter for å vise at du står i solidaritet med lokalbefolkningen i SørAfrika. Vær med på å legge trykk på makta som undertrykker.

ROBBEN ISLAND Robben Island er en øy utenfor Cape Town som er mest kjent for å ha blitt brukt som en fangeøy under apartheid. Nelson Mandela var en av mange politiske fanger som satt her under apartheid. I nyere tid er fengselet blitt gjort om til et museum og omvisningene blir ofte gjennomført av tidligere fanger.

Skrevet av Leo Becher Eriksen(19)

Et urettferdig stigespill: FORBEREDELSER: Finn noe lite dere kan bruke som brikker + en terning. På tur kastes terningen for å avgjøre hvem som er privilegert og skal starte, men plasser også brikken på ruten som tilsvarer det du kastet før runden starter. Når dere starter spillet, går dere i rekkefølge etter hvem som kastet høyest til lavest før spillet startet og rangeres som spiller nr 1, spiller nr 2, spiller nr 3, osv. Kast terningen på tur og flytt brikken så mange steg som terningen viser. Målet er å komme til toppen.. Hvis du lander på et grønt felt med stige får du klatre opp stigen. Om du lander på et rødt felt faller du ned stigen. Om du står på en vanlig rute, blir du stående. For å vinne spillet må du kaste nøyaktig det antallet som trengs for å lande på rute 100. Hvis du kaster for høyt blir du stående og venter til neste tur.

OBS!: 2-3 spillere: Spiller nummer 1 har mulighet til å gå opp nærmeste stige selv om de er mindre enn tre felt unna. Spiller nummer 3 må stå over hver 4. runde. 4-5 spillere: Spiller nummer 1 har mulighet til å gå opp nærmeste stige selv om de er mindre enn tre felt unna. Spiller nummer 2 har muligheten til å bli stående på ruten sin om de havner på et rødt felt. Fordelen kan de bruke tre ganger. Spiller nummer 5 må stå over hver 4 runde. 6+ spillere: Spiller nummer 1 har mulighet til å gå opp nærmeste stige selv om de er mindre enn tre felt unna. Spiller nummer 2 har muligheten til å bli stående på ruten sin om de havner på et rødt felt. Fordelen kan de bruke tre ganger. Nest siste spiller må stå over hver 4 runde. Siste spiller kan ikke gå opp grønne stiger og må bli stående.

SAME, SAME, BUT DIFFERENT

Frykt kan arves. Det samme kan skam, sinne og fordommer. Jeg reiste til Sør-Afrika for å lære om apartheid og landet. I stedet endte jeg opp med å tenke på min egen historie; på fornorskingen, frykten jeg vokste opp med og fordommene jeg selv har arvet. Jeg husker at Tromsø var et sted jeg var redd for. Ikke fordi jeg hadde opplevd noe der selv. Men fordi jeg hadde hørt historier. Som barn fikk jeg høre at om folk fant ut jeg var same så kunne jeg bli angrepet. Jeg var overbevist om at det var farlig å gå i Tromsø med kofte. I hodet mitt så jeg for meg en mørk gate. Kulden som bet i kroppen. Venner som skrek. En kniv mellom ribbeina. Jeg var rett og slett redd for å bli drept for å være samisk. I dag vet jeg ikke hvor realistisk den frykten var. Men det gjør ikke så mye. Frykten var ekte. Den levde i meg lenge før jeg var gammel nok til å skjønne hvor den kom fra. Jeg er oppvokst i en liten bygd kalt Karasjok (Kárášjohka på samisk). Der lærer du tidlig at det å være samisk betyr å kjenne rasismen på kroppen. For hvordan reagerer du når du for hundrede gang ser at samiske stedsnavnskilt er skutt i stykker? Når kommentarfeltene blir fylt av hat når samiske saker blir nevnt? Når staten fortsatt overser rettighetene dine? Når enda et hellig fjell blir rasert for gruvedrift? Når reindriftsfamilier blir tvunget til å slakte hele flokken sin? Når noen kaller deg en “jævla lapp” under en fotballkamp? Eller når samiske barn igjen og igjen ikke får lære samisk på den norske skolen? Til slutt blir du sint. Ikke bare sint. Frustrert. Oppgitt. Lei. Forbanna. Mitt sinne kommer som oftest ikke alene. Det kan ofte være en sekundærfølelse til noe dypere. Under sinnet ligger ofte frykt. Sorg. Skam. Urettferdighet. Når du igjen og igjen opplever at kulturen blir latterliggjort og oversett, så kryper konsekvensene fram. Ikke bare i enkeltpersoner, men i hele befolkningen. Du begynner å skjule hvem du er. Du lar være å snakke språket ditt. Du nekter barna dine språket og kulturen din for å hindre at de føler seg som deg. Du bruker det lille du har på brennevin for å føle deg bedre. Til slutt lar du følelsene boble fram til det eksploderer og du ender det. Så går traumene i arv, fra foreldre til barn til barnebarn. Det startet lenge før jeg var født. Gjennom flere hundre år ble samisk språk, kultur, og tro systematisk drept i Norden. Det startet i middelalderen da samiske områder ble delt

opp av fremmede makter i vage områder. Mye var overlappende og flere steder, hovedsakelig i dagens Finnmark, ble man trippel-skattet av Dannmark-Norge, Sverige, og det russiske Novgorod-riket. Noaidier ble drept, trommer brent, og hellige steder ødelagt. Senere, etter Norges selvstendighet i 1814, så vokste ideen om nasjonalromantikken, at Norge skulle være ett folk, med ett språk. Da ble ideen om fornorskingen også oppfunnet. Under fornorskningen ble barn straffet for å snakke på det eneste språket de kunne i skolen. Norge ga ut propaganda som sa at hvis barnet ditt kunne både samisk og norsk så ville hodet deres bli overfylt slik at du ikke ville kunne snakke på noen av språkene. Du ble tvunget til å endre navnet ditt til et norsk navn om du ville eie land. Til slutt så stoppet foreldre å lære barna å snakke samisk flere steder, på grunn av skam, og et ønske om å beskytte barna sine. I dag er politikken avsluttet, men konsekvensene er der fortsatt. Det er derfor jeg kjenner på frustrasjonen. Det er derfor mange fortsatt føler på skam om å være same. Det er derfor mange har mistet språket sitt. Historiene forsvinner ikke den dagen loven endres. Likevel hadde jeg de samme fordommene før jeg reiste til Sør-Afrika. Apartheid er over. Nelson Mandela ble president for over tretti år siden. På papiret er alle sørafrikanere like. Men man ser fortsatt arrene i dag. Første dagen dro vi til Soweto, landets største township, i utkanten av Johannesburg. Å være der var det som vekket meg for sammenligningen med Norge. Der lærte vi nemlig om Soweto-opprøret i 1976, da tusenvis av elever gikk ut i gatene i protest mot at afrikaans skulle brukes som undervisningsspråket i skolen. Siden afrikaans var språket til de nederlandske undertrykkerne, et språk de ikke snakket selv. Soweto-opprøret regnes som det store vendepunktet i kampen mot apartheid, og starten på slutten til regimet. Her var det vanskelig for meg å ikke sammenligne det med fornorskningen, hvor samiske barn ble straffet for å snakke sitt eget språk og norsk ble presset inn i klasserommene på samme måte som i Sør-Afrika. Flere generasjoner senere ser vi fortsatt konsekvensene av begge, tapet av kultur og identitet. Det samme så jeg mellom Soweto-opprøret og “La elva leve”-aksjonen, som også regnes som starten på slutten av fornorskingen i Norge. Konteksten og naturen til kampene er forskjellige, men begge handler i utgangspunktet om hvem som får bestemme over eget liv. Hvis du vil lese mer om Soweto-opprøret, så kan du lese Kristin sin sak på side 28.

Ellers fikk jeg se hvor dypt Sør-Afrika er skåret av historien. Hvor mennesker bor, kvaliteten på skolen de går på, og hvilke muligheter man har i livet. Millioner av svarte sørafrikanere bor fortsatt i townshippene de ble tvangsflyttet til under apartheid. Mange står opp tidlig, før sola, for å komme seg til jobben i byen. Én vei inn, og én vei ut. Timesvis i transport. Så hjem igjen sent på kvelden før dette repeterer seg dagen etter. Og det samme for flere skoleelever som må stå opp kl. 4 for å rekke skolen når skoleveien er for dårlig. De fleste som eier stort med kapital er fortsatt den hvite minoriteten. Veldig mange svarte familier lever fortsatt med dårlige skoler, svakere helsetilbud, og langt færre muligheter enn resten av befolkningen.

Det minnet meg mye om Norge. Ikke fordi fornorskingen og apartheid var det samme. Men de bygget begge på den samme tanken. At én gruppe mennesker er verdt mer enn en annen. Begge etterlot noe som er vanskeligere å fjerne enn lover. Mistillit. Traumer. Hat. Jeg tror mange synes det er ubehagelig å høre at undertrykkelse og fordommer skaper nye fordommer. Men det er viktig å være ærlig om det. Jeg kan innrømme at jeg hadde en periode hvor jeg mislikte nordmenn. Ikke fordi alle nordmenn hadde gjort meg noe, men fordi jeg vokste opp med en følelse av at “de” hatet oss, tok fra oss språket vårt, og ikke kunne brydd seg mindre om rettighetene våre. Jeg visste forskjellen på enkeltmennesker og staten, men følelser følger ikke alltid logikk.

Det som overrasket mest da jeg var i SørAfrika, var at fordommene gikk ikke bare i hvitt mot svart og omvendt. Det fantes overalt. Mellom alle de forskjellige folkegruppene. Mellom ulike religioner. Mellom sørafrikanere og innvandrere.

Når mennesker blir undertrykket gjennom generasjoner så er det nesten uunngåelig at man utvikler hat mot gruppen som representerer makten. Det forklarer hvorfor slike følelser oppstår, men det gjør dem ikke riktige.

En kollega av meg var på stand-up en kveld i Johannesburg. Nesten hele forestillingen var vitser om ulike folkegrupper, og stereotypene de hadde. Publikum lo. Ikke fordi de nødvendigvis hatet hverandre, men fordi det hadde blitt så normalisert å snakke om andre folkegrupper og deres stereotyper. Det traff meg virkelig hvor dypt apartheid satt spor i samfunnet. Når mennesker gjennom generasjoner blir oppdelt og fortalt hvem de er, hvem de kan stole på, og hvem de skal frykte, så forsvinner ikke disse tankene bare fordi noen lover endres. Historien lever videre i familier, nabolag, og humor. Historien lever gjennom områder, økonomien, stigmaer, og ulikhetene.

Det er kanskje den viktigste lærdommen jeg tok med meg fra Sør-Afrika. At rasisme ikke bare handler om enkeltpersoner som sier stygge ting. Det handler om historiene vi arver. Om politikken som former familier, lenge etter at lovene er borte. Om frykten et barn kan kjenne før hen i det hele tatt har opplevd noe selv. Jeg er ikke redd for å gå gjennom Tromsø i kofte lenger. Men frykten forsvant ikke fordi historien er over. Den forsvant først da jeg begynte å kjenne nordmenn og forstå hvor frykten kom fra. Kanskje er det også der vi bør begynne. For fornorskningen er ikke bare historie. Apartheid er ikke bare historie. Begge lever fortsatt gjennom mennesker. Forskjellen er at vi kan velge hva vi gjør med arven. Vi kan late som historien er over, eller så kan vi begynne å reparere den.

Fosen saken – Peter Mydske og Stortinget

Skrevet av Christian Nordvang (19)

“La elva leve” Alta-aksjonen Mellom 1979 og 1981 protesterte flere samer og miljøaktivister mot planene om å bygge ut AltaKautokeino vassdraget. Utbyggingen ville få store konsekvenser for naturen, reindriften, samiske lokalsamfunn og rettigheter ved å blant annet legge hele bygda “Máze” under vann. Aksjonistene brukte blant annet sultestreik, demonstrasjoner og sivil ulydighet. I 1981 ble rundt 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstrantene i området Stilla. Altaaksjonen ble en viktig del av den samiske rettighetskampen og bidro til økt oppmerksomhet rundt samiske rettigheter og stiftelsen av Sametinget.

Noaidi Noaidien var i det samiske samfunnet på en måte en religiøs leder og helbreder. Han hadde en spesiell rolle som rådgiver, lege og bindeleddet mellom menneskenes verden og åndeverden. Noaidier kunne blant annet utføre ritualer for å søke råd fra ånder og begrave de døde.

Fornorskningspolitikken Fra 1850-tallet til 1960-tallet førte norske myndigheter en målrettet politikk for å assimilere samer og kvener inn i det norske samfunnet, Internatskoler ble et viktig verktøy, der fikk samiske barn ikke lov til å snakke samisk verken i timen eller fritiden. Politikken fokuserte også blant annet på navn, eiendomsrett og muligheten til å videreføre kultur. Selv etter politikken “tok slutt” så har konsekvensene fortsatt hatt dype spor i samisk språk, identitet og samfunn.

SOWETO & UNGDOM I FRAMTIDA

Hilsen fra Henriette Johnstone (leder i SAIH) Sarah Taif (leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom og Kristin Sofie Hauge Mansaray (leder i Operasjon Dagsverk)

50 år siden Soweto-ungdom endret historien. Nå er det vår tur.

En ny generasjon tar kampen

16. juni 1976, gikk rundt 20 000 skoleelever ut i gatene i Soweto for å protestere mot et urettferdig og rasistisk skolesystem. Apartheidregimet hadde bestemt at undervisningen skulle foregå på afrikaans, et språk veldig likt nederlandsk, som mange av elevene ikke forstod og forbandt med undertrykkelsen de levde under. Protesten var fredelig. Elevene bar skoleuniformer, plakater og håp. Svaret de fikk var brutalitet.

I dag er det ungdomsbevegelsen Equal Education som fører kampen videre. På mange måter kan den sammenlignes med Elevorganisasjonen i Norge: unge organiserer seg for å stå opp for retten til en god skole. De lærer om rettighetene sine, dokumenterer mangler ved egne skoler og holder myndighetene ansvarlige. Gjennom målrettet påvirkningsarbeid har de allerede bidratt til bedre skolebygg, flere lærere og sterkere krav til kvalitet i skolen. Men arbeidet er langt fra ferdig. For oss i Norge kan historien om Soweto virke fjern, men den handler om noe som angår ungdom overalt: retten til å bli hørt og muligheten til å skape endring.

Apartheidpolitiet åpnet ild mot demonstrantene. I dagene og månedene som fulgte ble hundrevis av barn og unge drept. Bildet av 13 år gamle Hector Pieterson, som blir båret bort etter å ha blitt skutt, ble et symbol på hvor langt et regime var villig til å gå for å kneble unge stemmer.

Derfor går årets Operasjon Dagsverk til Equal Education

Men Soweto-opprøret ble også et symbol på noe annet: hva ungdom kan få til når de organiserer seg. Ungdommene som tok til gatene i 1976 rystet et helt system. De inspirerte en global bevegelse. De viste at når unge står sammen, kan de forandre historien.

Urettferdigheten er ikke over Selv om apartheid ble avskaffet i 1994 lever arven etter systemet videre i Sør-Afrikas skoler. I dag er det økonomiske forskjeller – som følger de samme historiske linjene som apartheid skapte – som avgjør hvilke skoler barn får gå på. Har du mørk hudfarge og bor i et fattig område, er sjansen stor for at du går på en skole med for få lærere, nedslitte skolebygg og mangel på undervisningsutstyr.

I år står ungdom i Norge skulder ved skulder med ungdom i Sør-Afrika. Ved å delta i Operasjon Dagsverk 2026 bidrar du direkte til at flere elever får trygge, rettferdige og gode skoler. Du bidrar til at ungdom i SørAfrika får muligheten til å fortsette kampen de selv leder – en kamp som handler om noe så grunnleggende som retten til å lære. Sowetoopprøret startet med ungdom som nektet å godta urettferdighet. Femti år senere kan vi hedre deres mot ved å støtte dem som kjemper videre. Til deg som leser dette: Ungdom har alltid forandret verden. Nå er det vår tur. Bli med på årets Operasjon Dagsverk. Spre kunnskap, meld skolen din på OD og bli gjerne frivillig selv. Bruk én dag av livet ditt til å gi andre en bedre fremtid. Det er slik solidaritet ser ut i praksis.

Dette skjer i et land som har en av verdens mest progressive grunnlover, der retten til utdanning er garantert. Problemet er at den ikke blir fulgt opp.

Bli kjent Med

I sommer fikk vi i OD besøk av tre gjester fra Sør-Afrika. Noen av dere ble kanskje kjent med dem gjennom sommerleiren vår. En av gjestene som virkelig sto ut var 25 år gamle Masechaba. Hun er en ungdomsaktivist, diva på heltid, og ansatt i Equal Education (EE). Hennes engasjement og pågangsmot var tydelig fra dag en, og jeg ble med en gang nysgjerrig på hvem hun var og rollen hennes i organisasjonen EE. For å bli bedre kjent med henne gjennomførte jeg dette intervjuet som jeg håper vil gi dere et lite innblikk i hvem Masechaba er.

I EE er Masechaba nestleder og ansvarlig for ungdommer etter ferdig skolegang. Hun er også en “organizer” og ansvarlig for provinsen Limpopo. I denne provinsen handler problemene ofte om vanntilgang, sanitære forhold og hygiene.

VI BEGYNNER FRA BEGYNNELSEN. KAN DU FORTELLE LITT OM OPPVEKSTEN DIN?

– Jeg har flyttet mye og bodd i tre ulike provinser. Jeg har gått på sju forskjellige skoler; noen lå på landsbygda, andre i såkalte «townships», men de fleste lå i sentrumsområder. Dette har gitt meg ulike perspektiver på hvordan skolesystemet i SørAfrika fungerer.

DU HAR OPPLEVD MYE FORSKJELLIG I DE ULIKE STRØKENE, ER DET NOEN TING SOM HAR SKILT SEG MER UT ENN ANDRE? – I sentrumsområder og forsteder er forholdene generelt sett ganske gode, og man opplever få problemer. I townshipområder er situasjonen derimot ofte preget av kriminalitet og gjengkriminalitet, mens i landsbyene dreier problemene seg ofte om veldig grunnleggende tjenester. Et toalett er bare en grop i bakken, det er så basalt som det kan bli, noe som plasserer elever i faresonen. Det finnes dokumenterte tilfeller

Masechaba der elever har falt ned i slike groper, noe som understreker farene ved å bruke dem. Når det gjelder klasserommene, ser man at infrastrukturen er mangelfull; noen tak er knapt nok tak, og enkelte rom mangler taket helt. Det er altså snakk om byggverk som aldri har blitt ferdigstilt, eller rast sammen. Dette er noen av hovedproblemene på landsbygda.

HVORDAN HØRTE DU OM EQUAL EDUCATION FOR FØRSTE GANG? – Jeg har visst om organisasjonen helt siden 2021. Det var en elev tilknyttet Equal Education ved universitetet mitt, University of Johannesburg, som fortalte om organisasjonen og hva de driver med. Jeg gjorde ingenting med det før 2024 da jeg så at Equal Education ønsket å ansette ledere i lokalsamfunnene. Dette er en organisasjon som samsvarer med verdiene mine – og ikke bare verdiene mine, men også den typen arbeid jeg ønsker å gjøre. Så da jeg så denne jobben tenkte jeg: «Dette kan være en mulighet for meg til å gjøre en eller annen form for endring».

KULT! HVILKE VERDIER ER DET DU TENKER PÅ DA? – Alle kampanjene våre har som mål å fremme menneskeverd. Alt arbeidet vårt er forankret i en etikk preget av kjærlighet og omsorg; man kan nemlig ikke arbeide for sosial rettferdighet eller drive med aktivisme uten å ha kjærlighet til menneskene man gjør det for. Dette er noen av verdiene EE står for. Tanken om at vi alle har lik verdi

og fortjener de samme mulighetene, samt muligheten til å delta aktivt i samfunnet. Altså menneskeverd, kjærlighet og omsorg, og likestilling, men også rettferdighet og sosial rettferdighet.

DU NEVNER SOSIAL RETTFERDIGHET, HVORDAN DEFINERER DU DETTE BEGREPET? – For meg handler sosial rettferdighet om at mennesker – uavhengig av bakgrunn, etnisitet, nasjonalitet, rase eller sosial klasse – får de samme mulighetene som de som vanligvis anses som mer privilegerte. Det handler altså i bunn og grunn om like muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn, men også om å skape rammene som gjør det mulig for dem å bli det de ønsker i samfunnet.

SKJØNNER. FOR Å SKAPE EN SLIK ENDRING SÅ TRENGER MAN MAKT, MEN HVA BETYR EGENTLIG MAKT? – For meg betyr makt å kunne påvirke slik at noe skjer. Vi finner makt hos alle, fra politikere til folk i store masser som i demonstrasjoner. Jeg kan bruke loven om minstenormer og standarder for infrastruktur i offentlige skoler som eksempel. Jeg tror ikke en slik lov ville ha blitt innført, fordi makten ligger vanligvis hos politikerne, de som er valgt til å faktisk styre landet eller utdanningssystemet. Men ved å stå sammen og skape makt gjennom massemobilisering og organisering, er vi også i stand til å finne denne kraften i oss selv og i oppbyggingen av fellesskapet.

OKAY, SÅ FELLESSKAP ER VIKTIG. HVORDAN VIL DU SI FØLELSEN ER I TOWNSHIPS? – Hvis man ser på de fleste protestene som gjelder offentlige tjenester, kommer de fra townships – det er svært sjelden man ser slike protester i de litt finere boligfeltene. Dette viser hvilken kraft som ligger i fellesskapet og i det å samles og mobilisere folket i en township, i motsetning til i et typisk høyinntekts-nabolag; det er langt enklere å organisere og mobilisere folk i en township, nettopp fordi man forstår hverandre. Mange går i protester, ikke nødvendigvis fordi de blir direkte påvirket, men fordi det er noe som påvirker naboen sin, så er du villig til å stå opp mot det, si nei til makten og stå sammen. Dette er noe innbyggerne i townships har måtte gjøre lenge.

DETTE ER JO NOE FOLK I TOWNSHIPS HAR MÅTTET GJØRE LENGE. DET ER EN TING JEG IKKE HELT SKJØNNER I HISTORIEN TIL SØR-AFRIKA. KAN DU FORKLARE HVA “APARTHEID SPATIAL PLANING” VAR? – Ja, det skjedde da europeiske kolonister slo seg ned ved bysentrum og økonomiske knutepunkter, og etablerte områder som ble kalt «homelands». Her ble man delt inn etter hvilken stamme og rase du tilhørte. Dette var bevisste valg og ikke bare tilfeldigheter: Det var et godt gjennomtenkt valg hvem som ble plassert hvor. Man kan altså se at folkefordrivelsen under apartheid ikke bare handlet om å skape områder der folk levde under svært trange forhold; det handlet også om å skille mennesker fra ulike folkegrupper – i bunn og grunn for å kunne benytte en enklere form for «devide and conquer»-taktikk.

DAMN RIGHT! MEN HVA GJØR SOLIDARITET SÅ VIKTIG, DA? – Jeg tror at solidaritet er viktig fordi det gir meg håp, men også at du kan se hva andre land har klart å oppnå gjennom solidaritet. Under apartheid var det veldig viktig med solidaritet. At andre land står opp og bestemmer seg for å innføre sanksjoner mot Sør-Afrika under apartheid.

OFTE KAN DET VIRKE SOM OM VERDEN GÅR I FEIL RETNING, MEN DET ER IKKE DET INNTRYKKET JEG FÅR FRA DETTE. SÅ HVA ER DET SOM GIR DEG HÅP FOR FRAMTIDEN? – Til tross for de mange utfordringene vi møter, så er det en sterk motstandskraft blant ungdommene. Selv om man oppnår ett mål så velger folk å fortsette å protestere på vegne av andre og deres muligheter og rettigheter. Denne viljen til å kjempe på vegne av andre er noe av det som gir meg håp for framtiden.

PROTESTER OG DEMONSTRASJONER ER EN MÅTE Å NÅ UT TIL MYNDIGHETENE OG SKAPE ENDRING, MEN HVILKE ANDRE MÅTER BIDRAR EE TIL ENDRING PÅ? – Vi har møter med politikere, sender inn formelle innspill til relevante aktører i regjeringen, og skriver brev til myndighetene. Vi bruker sosiale medier aktivt for å forsterke stemmen til ungdommen, men vi utnytter også tradisjonelle medier. Men når det virkelig kommer til det, og man har prøvd alle de andre virkemidlene og metodene som jeg har nevnt, inkludert protester, så tar vi myndighetene til retten.

DA ER JEG MED, TAKK. MEN OVER TIL KJERNEN AV ORGANISASJONEN. HVORFOR ER UNGDOMSAKTIVISME VIKTIG SYNES DU? – I hver generasjon og i enhver utfordring så har alltid ungdom stått i fronten av endring. Alltid. Vi så dette i ungdommene i 1976, da de demonstrerte mot Bantu utdanningssystemet. Vi ser det også i nyere tid med #FeesMustFall bevegelsen.

Skrevet av Leo Becher Eriksen(19)

SOMMERLEIR ‘26

Skrevet av Stine Dypaune-Jarholm (18)

MED TOMME ORD Hæ? En helt tom side? Er ikke dette en avis da? Sorry, men det var jævlig dårlig journalistikk. Ikke sant, det ser jo skikkelig teit ut med tomme sider. Her tror jeg redaktøren har gjort en stor feil. Aviser skal jo ha innhold. Ord, artikler, for ikke å nevne meninger! Du synes vel også at dette ser litt teit ut. Men du, tenk på alle ungdommene som ikke ytrer meningene sine. Litt som deg? Det blir jo akkurat det samme. Vi er skapt for å bære på ord og meninger. Vi skal ikke stå stille og godta urett som det er.

VI BLE JO ENIGE OM DETTE

Hva skjedde? Avisa skulle jo vært full perm til perm, med innhold skrevet av engasjerte ungdommer som brenner for noe. Men neida, det ble én tom side bare fordi noen ikke gadd å si sin mening høyt. Det er jo det vi har prøvd å si hele tiden. Din mening betyr ikke en dritt om du ikke sier den høyt. Da er det jo naturlig at dette skjer, men ble vi ikke enige? Hvorfor i faen står den enda tom da?

TA DEG EN OD-BOLLE

Om du sitter og tenker “jeg vet ikke hva jeg mener”, “jeg brenner ikke for noe”, da, da kan du ta deg en heftig bolle ass. Vet du hva? Her er en ventebolle til deg som venter på det rette tidspunktet for å engasjere deg. Smakte den godt? Den var sikkert tørr. Du skjønner de har stått der en stund. Mange har allerede tatt seg en bolle. First come, first serve, så nå er de dessverre tørre. Hadde du tenkt på å engasjert deg litt tidligere kunne du kanskje fått en fersk en.

MEN SERIØST, HVOR ER TEKSTEN?

Men tilbake til den forbanna siden. Den ligger som en torne i siden på hele avisa. Én side. Én eneste jævla side som står tom. Det er nesten skammelig at den ene siden der på død og liv skulle ende opp med å stå tom. Vi i Operasjon Dagsverk, en gjeng med ungdommer som har engasjert oss i lang tid. Man skulle tro vi fikk til å fylle siden med noe engasjerende om prosjektet eller annen urettferdighet. Neida. Siden forble tom fordi noen ikke klarte det.

ANDRE AVISER HAR TEKST

Du ser bildene ja? Det eneste som kom med i artikkelen. I motsetning til teksten (hvor faen er den?) er det noen som har opplevd dette. Det har allerede skjedd. Bildene er ekte, de er realiteten for noen. Det kommer til å være sånn, se sånn ut, helt til noen gjør noe med det. (Jeg snakker ikke bare om artikkelen). Heldigvis er det utallige ungdommer som står opp for hva de mener er urettferdig. Ungdommene som engasjerer seg i Equal Eductaion ser problemene, men de stopper ikke der. Visste du at de går rundt på skoler og dokumenterer hva som er galt? De dokumenterer og skriver deres egne rapporter for så å saksøke staten. De står ikke på gata en dag i året og selger boller som ender opp som tørre venteboller for likegyldige folk. I deres aviser er det ikke bare bildene som kommer med, for de bruker nemlig sine stemmer til å stå opp for hva de fortjener. De skriver artiklene. Der er det ikke bare bilder. Noen har klart å skrive den forbanna teksten. Du kan gjerne ta deg en bolle til, den har du fortjent.

STEP BY STEP

Er det enda vanskelig? Vet du hva? Her. Bare for deg, en helt egen How to ytre like a pro-liste over hvordan du får det til. Bare hyggelig.

HOW TO YTRE LIKE A PRO

1. Finn noe du engasjerer deg for. Det kan være hva som helst. Klimaet, politikk, fotball, kattunger, osv. 2. Finn et sted å snakke om temaet. Fine steder man kan nå ut med meningene sine kan være på sosiale medier, aviser, i en debatt eller noe så enkelt som rundt matbordet. 3. Si meningen din! Dette er det siste, men kanskje det vanskeligste steget. Å si en personlig mening kan være veldig sårbart for mange, men derfor er det viktig å ta hensyn til andre sine meninger også.

BARE GLEM DET

Klarer du nå å skjønne hvor dum den jævla siden ser ut? You know what? Den er ikke så viktig. Det blanke papiret var aldri det viktigste, og om dette teite forsøket på en visualisering ikke fikk deg til å skjønne det så vet jeg altså ikke lengre. Neste gang, bare si det du tenker. Fyll nå den jævla siden i avisa. Siden står tom til du er klar.

Har du noen gang brukt litt lang tid på do og blitt møtt med “Haha, har du sprengt dassen, eller?”. Det er du nok ikke alene om, nei. Sør-Afrika trenger du derimot ikke engang å sette deg ned før dassen allerede er sprengt. Bokstavelig talt.

PÅ EKTE FARLIG

Hver dag går millioner av elever i Sør-Afrika på skoler som mangler både trygge toaletter og vask til hendene. Det er fortsatt tusen skoler som benytter seg av såkalte “pittoilets” og 230 av disse skolene er helt avhengige av disse type toalettene for at det skal gå opp i forhold til elevmassen. Et pittoalett er ikke noe mer enn et dypt hull i bakken med et tynt skurlignende “hus” rundt. Toalettene er bakterielle bomber og kan ved infrastrukturelle feil være livsfarlige. I 2018 falt og druknet fem år gamle Lumka Mketwa i et pit-toalett som hadde kollapset. I 2014 mistet fem år gamle Miachel Komape livet grunnet lignende omstendigheter. Dette er helt sykt og helt utrolig trist.

VANN-SKELIGE FORHOLD

En stor andel av skolene i Sør-Afrika har ustabil tilgang på vann. Noen skoler opplever å miste vann plutselig og noen skoler mangler tilgang på vann fullstendig. Mangel på vann gjør at elever og ansatte ikke har tilgang til drikkevann, å bruke doene eller å vaske hendene sine. Dersom vannmangelen varer over lengre perioder, blir de som går på skolene nødt til å bruke toalettene uten mulighet til å skylle ned og vaske hendene etterpå. I 2022 måtte hundrevis av elever bli sendt hjem fra en skole i KwaNobuhle (en av de største townshipene i Estern Cape) grunnet vannmangel.Uforutsigbarhet og midlertidige nedstenginger av skoler som plutselig står uten vann gjør at elever mister dyrebar undervisningstid. Utdanningen til elevene som går på skoler med ustabile vannforhold og uverdige toaletter blir også påvirket negativt. Se da for deg at du har en urolig mage som føkker med konsentrasjonen din. Den eneste muligheten du har til å tømme deg er en do uten dør i skolegården. Hva gjør du da? Du hadde kanskje

dratt hjem? Men åja, sant det, du må jo gå to timer for å komme deg hjem … Da må du bare bokstavelig talt drite deg ut, da.

BLODIG ALVOR

Konsekvensene er spesielt harde for elevene med menstruasjon. Du kan jo se for deg hvor fett det er å gå rundt å blø uten tilgang på nødvendige sanitetsfasiliteter. Mangelen gjør at de ender opp med å gå hele skoledager i ubehag eller ikke dra i det hele tatt. Dersom du har særskilte behov, kan fasilitetene bli ekstra vanskelig å bruke.

“LA STÅ” FÅR EN NY BETYDNING

Politikerne i Sør-Afrika driter i elevenes verdighet og tilgang på nødvendige fasiliteter. På bildet ser du mange doer stilt opp etter hverandre. Dette bildet tok OD på en skole i Quonce i Eastern Cape. Dørene på båsene ble stjålet en natt for fire år siden, og de har ikke blitt byttet, av økonomiske årsaker. De hadde også klasserom bygget av papp og isopor der:))))))

TILFELDIG? NEPPE.

Forholdene er ekstremt urettferdige og rammer millioner av elever. Det er ikke deres skyld at de ble født i det nabolaget de ble, og har tilgang på den skolen de har. Likevel står strukturene som har skylden for dette, fortsatt støtt. Sterkere enn mediene gir inntrykk av. Politikerne jobber ikke for endring. De driter rett og slett i det. Så, hva hadde DU gjort om politikerne dreit i din tilgang til rene, trygge og forutsigbare skoletoaletter?

SVAR: jobbe på OD-dagen så Equal Education saksøker staten og krever likeverdige forhold

Mange norske elever kvier seg for å gå på do på skolen. Dopapiret kjennes kanskje ut som å dra en hånd over sandpapiravdelinga i byggbutikken? Turen opp og ned til do gir deg kanskje mer melkesyre enn tilfredsstillelse? Eller er du kanskje redd for at dobesøket ditt skal lage uheldig lyd eller lukt? Tilgang til rene og verdige skoletoaletter er noe vi norske elever tar for gitt og en dag uten ville vært fullstendig utenkelig. Sånn er det ikke overalt. Det finnes land der politikerne driter i din tilgang til rene og verdige skoletoaletter.

Skrevet av Ronja Kristoffersen Sjøvoll (19)

WHERE WOULD YOU SHIT THE HARDEST? 38

A: Wow denne fantastiske, rene, fine doen? Den ville hvertfall jeg valgt.

B: Denne ekle, skitne doen? Seriøst? Ville du valgt den? Nei, selvfølgelig ville du ikke valgt den. Men det må tusenvis av ungdommer i Sør-Afrika hvis de må på do i skoletiden.

Begge bildene er tatt på kampanjereisen til Sør-Afrika våren 2026

Augusto elevorgani Årets samarbeidsorganisasjon, Equal Education, jobber med mye av det samme som Elevorganisasjonen gjør. Begge organisasjonene kjemper for en bedre skole. Verdens beste faktisk. Vi i OD jobber også tett med EO*, både gjennom samarbeid om saker, men også gjennom å dele kontor. Dette intervjuet er en mulighet til å bli enda bedre kjent med Elevorganisasjonen og en av de som hver dag jobber for en bedre norsk skole.

HVILKEN ROLLE HAR DU I EO?

Vi har stilt August, generalsekretær i Elevorganisasjonen, noen spørsmål om hans rolle, engasjement og organisasjonen sitt arbeid. Kos dere med å bli bedre kjent!

HVA ER DINE HJERTESAKER?

DET VIKTIGSTE FØRST: HVA ER FAVORITTISEN DIN? Kroneis med sjokolade! Og ja, jeg vet det er basic.

Jeg er generalsekretær i Elevorganisasjonen. Det betyr at jeg har ansvar for den daglige driften av organisasjonen og er leder for sekretariatet vårt. Kort sagt er jobben min å sørge for at organisasjonen fungerer, slik at de tillitsvalgte kan bruke mest mulig tid på å kjempe på vegne av elever.

At elever faktisk skal ha makt over sin egen skolehverdag. Elevmedvirkning skal ikke være at voksne har bestemt seg og spør elevene helt på slutten. Vi elever kjenner skolen best, og da må meningene våre også få konsekvenser for beslutningene som tas. Jeg er også veldig opptatt av at alle elever skal kjenne rettighetene sine, og faktisk få hjelp når de ikke blir fulgt.

HVORDAN HØRTE DU OM EO FØRSTE GANG? Gjennom elevrådet! Det var egentlig inngangen min til hele organisasjonen. Jeg startet med å hate EO, fordi jeg skjønte ikke hva vi fikk ut av medlemskapet på skolen og hvorfor vi måtte møte opp på så mange arrangementer. Etter hvert skjønte jeg hvor mye påvirkningskraft EO har, og hvor mange fordeler skolen faktisk får gjennom EO.

og nisasjonen HVORDAN JOBBER EO MED SKOLEPOLITIKK? Vi jobber med skolepolitikk både lokalt og nasjonalt. Elevråd og fylkeslag påvirker skoler, kommuner og fylkeskommuner, mens vi nasjonalt møter politikere, direktorater og andre som bestemmer over skolen. Men det viktigste er at politikken vår bestemmes av elever selv. Hvert år samles flere hundre elever på Elevtinget og bestemmer hva Elevorganisasjonen skal mene og kjempe for.

HVORFOR ER UNGDOMSAKTIVISME VIKTIG? Fordi veldig mange beslutninger som tas i dag, skal vi unge leve lengst med konsekvensene av. Samtidig er det lett for ungdom å bli behandlet som noen voksne skal lytte litt til, før de voksne bestemmer. Ungdomsaktivisme handler om å kreve reell innflytelse. Historien viser også at unge mennesker igjen og igjen har klart å sette saker på dagsorden som resten av samfunnet ikke har tatt på alvor.

urettferdig, organiser deg sammen med andre og gjør noe med det. Du trenger ikke kunne alt eller være den som snakker høyest. Veldig mye forandring begynner bare med noen som bestemmer seg for at «dette kan vi faktisk gjøre bedre».

HVA GIR DEG HÅP FOR FREMTIDEN? Andre ungdommer. Jeg møter hele tiden elever som bruker utrolig mye tid og energi på å gjøre ting bedre for mennesker de ikke engang kjenner. Når mange hundrevis av elever bruker en hel uke på Elevtinget til å diskutere hvordan skolen og samfunnet burde bli bedre, er det ganske vanskelig å være pessimistisk om fremtiden.

HVA VIL DU SI TIL DE SOM LESER AVISEN? Ikke vent på at noen skal gi deg tillatelse til å engasjere deg. Hvis det er noe på skolen din eller i verden du synes er

Skrevet av Ronja Kristoffersen Sjøvoll (19)

VERDENS STEMMER

FUNKER AKTIVISME?

Før vi snakker om aktivisme, må vi forstå hva det er; Aktivisme er å skape et politisk press med mål om endring. Presset er rettet mot politikere og andre som har en direkte mulighet til å endre tilstanden. I denne teksten skal vi møte fire unge aktivister som har vært med på å skape endring i sine lokalsamfunn. Dette er ikke folk som har tilknytning til årets prosjekt, men som et annet eksempel på at aktivisme nytter. Marta Bernardino og Sebastião Mendonça var bare 19 år da de lot seg engasjere og skape noe som ville føre til endring. De vokste begge opp nær Lisboa, og har gjennom oppveksten sett hvordan klimaendringer har påvirket naturområdet hvor de bor. Der har det herjet med store skogbranner, spesielt de siste ti årene hvor mye skog og natur har gått tapt.

vold i hjemmet førte også til dårligere livskvalitet blant urfolk i Australia. Dette ville Vigona og Rodrigues gjøre noe med. I 2023 startet de et program:One Percent Program. De har forskjellige program som fokuserer på bl.a. mental helse, helse og vold i hjemmet, og jobber tett med skoler og lokale organisasjoner. Slik når de ut til unge urfolk og skaper en positiv endring. Med Rodrigues sin bakgrunn i kampsport, har de valgt å implementere kampsport i programmene sine, for å bedre mental og fysisk helse. Både Marta Bernardino og Sebastião Mendonça med sin Trovador, og Jahdai Vigona og Dante Rodrigues med deres One Percent Program, har fått anerkjennelse, blitt nominert til, og vunnet priser. De fire unge menneskene, viser at man kan skape en betydelig forskjell i sine lokale samfunn om man bare tar tak i det. De er få av mange som har vist at aktivisme funker.

På grunn av dette, kom de opp med en oppfinnelse for å gjenopprette tapt skogområde. Med deres kunstig intelligente robot, Trovador, ble nye trær plantet. Trovador er laget av resirkulerte deler, og er utstyrt med fire ben og kommer seg godt rundt i forskjellig terreng. Trovador planter trær og er utstyrt med en intelligens som kan anslå hvor stor sjanse det er for at treet kan overleve i terrengene. Jahdai Vigona og Dante Rodrigues er to unge menn fra Australia med urfolksbakgrunn, som har vært vitne til tap av venner og familie. Det viser seg at selvmordsratene blant aboriginere i Australia var høyere enn andre australske menn. Flere av tilfellene var som resultat av alkohol- og rusmisbruk. Andre vansker som kriminalitet, dårlig mental helse og

Skrevet av Amalie Nygård Borlaug(18)

Hvor havner pengene du jobber inn på OD-dagen? Skrevet av Kristin Sofie Hauge Mansaray

Lurer du på hva som skjer etter at du har jobbet på OD-dagen og betalt inn dagsverket ditt? Det er helt naturlig å ville vite at pengene du har jobbet for faktisk kommer frem og gjør en forskjell. Det korte svaret er: Ja, pengene er i trygge hender. Slik fordeler vi pengene I Operasjon Dagsverk er vi veldig åpne om hvordan vi bruker pengene. For å bruke et eksempel tar jeg regnskapsåret 2025. Da gikk hele 88 %* av utgiftene våre direkte til formålet vårt. Formålet er delt i to: 1: OD-prosjektene (66 %): Dette er penger som sendes direkte til samarbeidspartnerne våre for å støtte ungdom i andre land. 2: Informasjonskampanjen i Norge (22 %): Dette er Internasjonal Uke (IU). Vi bruker disse pengene på f.eks å lage undervisningsopplegg, plakater, filmer og foredrag slik at elever i Norge kan lære om prosjektet, urettferdighet og ta et bevisst valg om de vil jobbe på OD-dagen eller ikke. De resterende prosentene går til administrasjon (6 %) og innsamling (ca. 6 %). Dette er nødvendige utgifter for å drifte organisasjonen, betale husleie, ha en trygg betalingsløsning på nettsiden og dekke gebyrer til for eksempel Vipps. Prosentene viser fordeling av utgifter per år til henholdsvis formålet og annet. Prosenten som går direkte til OD-prosjektene vil variere noe fra år til år, avhengig av hvor mye som overføres til det enkelte prosjekt hvert år, og hvor mye som ble jobbet inn til det enkelte året. Hvert prosjekt får faktisk minimum. 85% av beløpet som ble jobbet inn på OD-dagen. Prosent-tallet som regnskapet viser, har de siste årene vært lavere enn 85% fordi de siste OD- prosjektene har en lavere inntjening. Når vi regner ut prosenten for ett enkelt år ser man på alle aktive prosjekt samlet, og samlet utbetaling til disse for det inneværende året. Men om vi skulle sett på totale utbetalinger til et prosjekt over 5 år, får prosjektet minimum. 85% av beløpet som er jobbet inn.

Hvorfor sender vi ikke alt til prosjektet med en gang? Når pengene kommer inn, blir ikke alt sendt ut med en gang. Vi setter dem på en høyrentekonto slik at de vokser og blir til enda mer penger for prosjektene. Siden prosjektene våre varer i 3–5 år, porsjonerer vi ut pengene hvert år basert på planer og rapporter. Dette hjelper oss også å stoppe pengene dersom vi skulle mangle en rapport eller mistenke at pengene blir brukt feil. Vanligvis får prosjektet penger to ganger i året, gjennom hele prosjektperioden.

Din trygghet Vi har strenge regler for oss selv. OD kan for eksempel ikke bruke mer enn 15% av pengene dere jobber inn her i Norge. Pengene brukes på informasjonskampanjen (trykksaker, film osv), seminarer og arrangementer, administrasjon og drift av selve OD. Det får vi til fordi OD i all hovedsak er drevet av ungdomsfrivillighet. I tillegg er alle våre samarbeidspartnere godkjent av Innsamlingskontrollen, det betyr at eksperter har sjekket at pengene brukes som det skal. Så når du jobber på OD-dagen, kan du være helt trygg på at innsatsen din bidrar til varige endringer for ungdom – både ute i verden og her hjemme i Norge!

Lurer du fortsatt kan du gå inn på https://www.od.no/vart-arbeid/ operasjon-dagsverk/pengebruk

PENGENE I ÅRETS PROSJEKT GÅR TIL:

Gjennom dette prosjektet skal vi styrke arbeidet til Equal Education allerede gjør for å sikre trygge og gode skoler for alle. Gjennom dette prosjektet skal vi styrke arbeidet til Equal Education allerede gjør for å sikre trygge og gode skoler for alle. Sammen.

Utdanne equalizers

Skape endring

Vi skal bidra til at flere elever får kunnskap og ferdigheter til å stå opp for retten til god utdanning.

Vi skal bidra til at elevenes stemmer blir hørt og fører til konkrete forbedringer

• Gi elever kunnskap om retten til utdanning og hva de har krav på i skolen. • Gi elever opplæring i ledelse, samarbeid og hvordan de kan skape endring.

• Legge til rette for møter mellom elever, politikere og andre beslutningstakere. • Synliggjøre utfordringer gjennom sosiale medier, lokalaviser, folkemøter og demonstrasjoner

• Lære elever hvordan de kan planlegge og gjennomføre kampanjer.

• Fremme krav om trygge toaletter, nok klasserom, tilgang til vann og bedre læringsmiljø

• Støtte elever i å dokumentere forholdene på skolene sine gjennom bilder, undersøkelser og rapporter.

• Følge opp myndighetenes løfter og dokumentere at forbedringene faktisk skjer.

Bygge en bevegelse Vi skal samle elever og bygge et sterkt fellesskap som jobber for bedre skoler. • Organisere elever i lokale grupper på skolene.

I stedet for å forbedre enkeltstående skoler, jobber bevegelsen for å påvirke politikk og endre de strukturelle årsakene til ulikhet i utdanningssystemet. På denne måten kan arbeidet deres bidra til å bedre skolegangen for millioner av unge sørafrikanere.

• Skape møteplasser der elever kan dele erfaringer og lære av hverandre. • Støtte elever som vil ta ledende roller i arbeidet. • Hjelpe elever med å utvikle og lede egne kampanjer for bedre læringsforhold.

1. Minstekrav til de fysiske forholdene på skoler, 2. Ministeren for grunnleggende utdanning, 3. Organiserer ungdom, dokumenterer forhold på skolene og påvirker politikerne, 4. Limpopo, 5. Robben Island, 6. syv skoler, 7. ett tusen skoler, 8. Vannmangel, 9. De ble stjålet for fire år siden, 10. Infrastruktur, overfylte klasserom og sanitæranlegg, 11. En elev som engasjerer seg i Equal Education, 12. DU! 13. Magasinet trykket saker som ga folket deres en stemme, og bidro i motstandskampen mot apartheid, 14. Den bestemmer hva som kommer på trykk og som blir løftet i samfunnsdebatten, 15. Fordi utdanning er grunnleggende for et rettferdig samfunn, 16. Målretta handlinger for å skape konkret endring, 17. Fant opp en robot for å plante trær og gjenopprette skog etter klimaskader, 18. Startet One Percent Program for å bedre mental helse og livskvalitet blant unge urfolk i Australia, 19. Ja, selvfølgelig! Tenk at en dag med solidarisk innsats kan bidra til å endre verden

Skal du jobbe på OD-dagen? Hva gjorde Jahdai Vigona og Dante Rodrigues? Hva gjorde Marta Bernardino og Sebastião Mendonça? Hva er aktivisme? Hvorfor bør du bry deg om årets prosjekt? Hva betyr pressen i samfunnet? Hvorfor er Drum Magazine viktig? Hvem har ansvar for at dine meninger blir hørt? Hva er en equalizer? Hva er de tre hovedutfordringene ved sør-afrikanske skoler? Hvorfor har ikke doene på bildet dører?. Hvorfor ble hundrevis av elever sendt hjem fra en skole i KwaNobuhle i 2022?. Hvor mange skoler benytter seg fortsatt av pit-toilets?. Hvor mange skoler har Masechaba gått på? Hva heter det berømte fengselet utenfor Cape Town? Hvilken provins har Masechaba ansvar for? Hvordan jobber EE for å legge trykk på makta? Hvem er Motshekga? Hva heter loven som EE kjempet frem i 2013?