Polarposten 3-2017

POLARPOSTEN 03 2 017 Med Baijas på bryllupsreise

Kløvkurs på Dovre

Dypt fascinert av polarhundene

QIMMEQ

– En jagt på slædehundens sjæl Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb

foto Carsten Egevang/QIMMEQ

Layout

Elisabeth Høisveen

Redaktør

Tone-Lise Vilje

Trykkeri

Merkurtrykk AS, Oslo

Neste utgave

10. juli

Materiell frist

10. juni

Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no

Vil du annonsere i Polarposten? Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/annonsepriser

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året. Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, treningstips, bilder, interessante observa­ sjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne i mot ting som får leserne til å trekke litt på smilebåndet. Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjons­ komiteens eller styrets syn. Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer. 02 | Polarposten | Nr. 3-2017

Foto Ronny Bugtene

Forsidebildet

REDAKTØREN

Norsk Polarhundklubb har hatt en begivenhetsrik høst og ser ut til å få en like begivenhetsrik vinter. Det har vært arrangert kløvtester over det ganskel land, vi har hatt kløvkurs på Dovre med alle fire årstider på en helg, en høstsamling der Jotunheimen viste seg fra sin beste side og utstillingen til avdeling Midt-Norge på Sona. Nå venter Rørosløpet, kurs i vinterfriluftliv med hund, avdeling Midt-Norges vintersamling, samojedsamlingen på Spåtind, grønlandshundsamling på Johnsgård, årsmøte og hovedutstilling på Fagernes og alskens turer og tester. For at alt dette skal være tilbud til medlemmene våre, må noen stå for arrangeringen. Noen må booke steder, hente ressurser, skaffe premier, kjøre løyper, legge ruter. Noen må sørge for at dette arbeidet koordineres og tilrettelegges på en best mulig måte. På årsmøtet på Fagernes 2018 går både leder Øyvind Aas og undertegnede av i styret i klubben. Vi har surret rundt med dette i mange år nå, og synes det er stas å overlate stafettpinnen til nye krefter med energi og stå-på-vilje. Har du lyst på et verv i klubben? Lyst til å være leder kanskje? Lære litt om organisasjonslivet, lage kule ting for medlemmene våre og sørge for god informasjonsflyt? Leder av valgkomiteen, Grete Larsen, tar i mot alle gode hoder og hender på polarvilja@gmail.com. Redaksjonen ønsker med dette en riktig god og aktiv jul med masse snø og masse tur, og et riktig godt nytt år.

Polarposten | Nr. 3-2017 | 03

04 | Polarposten | Nr. 3-2017

INNHOLD

02 06 12 14 16 20 22 28 32 36 38 40 44 48 50 54 58

Redaktøren En begivenhetsrik høst Med Baijas på bryllupsreise Et nygift par, en samojed som elsker å gå med kløv … Informasjon fra avlsrådet for Samojed Nytt fra avlsrådet for Grønlandshund Gamla myter och nya fakta om polarhundar Tilsvar til Gisle Uren sin artikkel Om Samojedhunden Etah i Polarpost nr. 2­2017 Kløvkurs på Dovre – fire årstider på tre døgn Trivsel i ringen Avd. Midt­Norge arrangerte sin raseutstilling Livredning på hund Hva skal vi gjøre når uhellet er ute? Kløvmerketester i Namdalen I alt stilte 11 samojeder til tur begge dager. Gullprøven i kløving – Langs traseen til Lavkarittet over fjellet til Skibotndalen Norsk trekkhundchampion Vil vi ha flere hunder med tittelen QIMMEQ – En jagt på slædehundens sjæl MEDLEMSBILDER Innsendte bilder fra våre medlemmer Å bo i telt – HOT or NOT? Dypt fascinert av polarhundene Ralf Campbell har dømt polarhunder i over 50 år. Dykk i arkivet Jul i Timeglassbukta Polarposten | Nr. 3-2017 | 05

06 | Polarposten | Nr. 3-2017

Med Baijas på bryllupsreise Et nygift par, en samojed som elsker å gå med kløv, 450 kilometer og én måned til rådighet. Hva mer kan man ønske seg av bryllupsreisen? Tekst & foto John Petter Nordbo

– Dette er det dummeste vi har gjort!, sier Elisabeth innbitt. Det er siste etappe, over tre mil, stedvis uten merket sti. Den lure ideen om å gå siste etappe «på gjengrodde» stier virker plutselig så himla teit. Hva er egentlig vit­ sen med det? Det er den andre bomturen for dagen med duskregn, vannblemmer og labert sjokoladedepot i sekken. En bomtur Elisabeth syns vi kunne klart oss uten på turens siste og desidert mest krevende etappe. Ekteskapet er ganske ferskt, men må likevel tåle sin første uberettigede skyllebøtte; – Hvordan har du fått til dette med både kart og GPS til rådighet?! tordner Elisabeth videre. Slik var altså den siste dagen på sommerens langtur. Selv om det gikk ei kule varmt innimellom, er det faktisk den beste ideen vi har hatt. Ideen til bryllups­ reisen dukket opp før forlovelsen. Gode turer skaper ofte nye turdrømmer. Sånn var det i alle fall med denne turen. På telttur på Island to år tidligere ble behovet for å oppdage mer av naturen hjemme til. I tillegg fristet det ganske mye med en langtur med lettere opp­

akning, altså hyttetur. Kart ble studert i teltet, DNT­hytter sjekket og en grov skisse for turen var satt før Island­turen var over. Den neste utfordringen var å finne en unn­ skyldning til å prioritere fire uker av som­ merferien til tur. Heldigvis kom bryllups­ planene etter hvert. Da kunne heller ingen si noe på at vi valgte å forsvinne til fjells på bryllupsreise, alene 4 uker. Som om ikke det var nok hadde vi også Baijas (Olybkas Mistral Moon) «å skylde på». Når du har en polarhund kan du alltid forsvare enhver tur med at hunden trenger det, fortjener det, er laget for det og så videre. Sannheten var nok mer at vi ikke orket tanken på å være for lenge borte fra ham på en mer «tradisjonell» bryllupsreise. Tirsdag 4. juli bar det avgårde, etter en kjøretur på seks timer som skulle ta fire uker å gå tilbake. Turen startet en småfuktig kveld på Blefjell. De påfølgende dagene trasket vi nordover i det lettgåtte og vakre fjell­ området, og kjente stresset fra bryllups­ forberedelsene langsomt slippe taket for hvert steg. Det var også det som var Polarposten | Nr. 3-2017 | 07

tanken bak hele prosjektet. Lite gir så mye rom for kvalitetstid, samtaler og refleksjoner som lange turer i fjellet, fulgt av rolige kveldsstunder foran peisen på ei hytte. Prikken over i­en var å få være sammen med vår firbente bestevenn døgnet rundt på tur. Det var fint å se hvor fort han gled inn i turrutinene, hvor enkelt det var for ham å bære kløv, hvor fort han fant roen i hytta på kvelden, og hvor stødig han var på å finne frem i ulendt terreng.

ekstra på lag og selv om vi var over 1000 meter over havet var det rimelig varmt. Denne gleden snudde raskt til en liten bekymring på Baijas sine vegne. Polar­ hund og shorts liksom, skurrer litt. Baijas taklet dette på sitt eget mesterlige vis. Han sørget for å kjøle seg ned ved hver anledning: bekk, myr, elv, hva det skulle være. Med halen til topps og ørene toppet fant vi fort ut at han tålte varmen langt bedre enn Elisabeth, som går en smule varm i hett klima.

Her er noen høydepunkter og lavmål fra turens tre etapper:

Dagboknotat fra en spesielt strevsom etappe: Etappen begynte lovende med friskt mot og ingen vondter på to-eller firbeinte. Lite ante jeg om hva som ventet. Etter at vi kom nedover noen høydemeter skjedde det. Myr på myr åpenbarte seg. Det var ikke det verste. Insektslivet som følger med myrlandskap ble min nemesis. Det hjalp lite at sulten begynte å melde sin ankomst i takt med økende insektsliv. Etter et langt liv i frykt for alt som kan

ETAPPE 1. BLEFJELL OG VEGGLIFJELL Euforien ved å endelig være i gang med turen vi så lenge hadde planlagt ble forsterket med én gang vi kom over tregrensen. Snille fjelltopper, med utrolig vegetasjon så langt øye kunne se. Gaustatoppen som en bauta i det fjerne, herlig! Denne delen av turen gikk som en drøm stort sett hele tiden. Været spilte 08 | Polarposten | Nr. 3-2017

stikke trodde jeg at oversikten over stikkedyr var rimelig god. Jeg fikk imidlertid stifte noen nye bekjentskaper på området. Etter to knekkebrød med flere stikkedyr enn smøreost på var det bare å haste seg videre. For Baijas var insektene ikke noe problem. Instinktene hans hjalp til å ikke få panikk og stikke nesa i bakken når det ble for ille. Polarpels hjelper også på. Litt hektiske dro vi videre til en av turens koseligste hytter, Øvre Fjellstul. Det beste med denne etappen var det fantastiske fjellområdet, været og den meget gode tilretteleggingen for hund som Kongsberg og omegn turistforening har på sine hytter. Egne rom og koselige anneks for hund og eier. Vi kommer definitivt tilbake! ETAPPE 2: HARDANGERVIDDA Fra Imingfjell kom vi inn på østsiden av Hardangervidda. Her ventet betjente

Tips til å ha med hund på langtur • Hunden tåler mer enn du tror, likevel må man trene godt før langtur. Husk at hunder ikke kan motiveres med målet for turen, eller prestasjonen i seg selv. Sørg derfor for at hunden ikke må gå i kjelleren mentalt eller fysisk hver dag, det skal først og fremst være gøy for alle parter! • Er du usikker på hvor mye hun­ den din kan bære? Det kommer helt an på alder og trening før tur. Baijas er enda ganske ung (2 år). Vi har likevel trent mye med kløv (lett kløv). På denne turen trengte han ikke å bære mer enn 15–20 prosent av kroppsvekten sin på det meste. Det vil si fôret og litt hundeutstyr. Han spiste seg ut av kløven, uten at vi fylte den opp igjen. Det ga fin restitusjon og variasjon for han. Det var fin ordning for alle parter. • Noen kommandoer er kjekkere enn andre på tur. Kanskje kan hunden din sitte bamse eller spille død. Det er fint det, men ikke noe du trenger på tur. Vi synes noen få kommandoer nyttige på tur. De har vi øvd på lenge. Det gjelder for eksempel «høyre», «venstre», «gå bak», «stopp», «stå» og sånne ting. Vi har også prøvd oss på innlæring av «ikke skrem vettet av sauen», dessverre uten videre hell… Men de andre sitter! • Ta med litt utstyr til pelsstell på tur. Bruk de ledige stundene på kvelden til litt børsting, sjekking av poter, strekking og massasje av muskler. Dette er kvalitetstid som restituerer og sjekker hunden for eventuelle vondter. • Ellers er vi ganske ferske når det gjelder å ha med hund på langtur, derfor har vi alltid to overordnede regler i hodet: Lytt og spør om råd av folk som har gjort det før, men lytt mest av alt til hunden din. Tur skal alltid være gøy. Hva kan jeg gjøre for at hunden min trives best mulig på tur sammen med meg? Polarposten | Nr. 3-2017 | 09

hytter på rekke og rad. Hvilket betyr middag som ikke er på boks, dessert som ikke er fersken i lake og nybakt brød til frokost i stedet for havregrøt på mors­ melkerstatning. Luksus, med andre ord. Klok av skade fra tidligere turer hadde vi heldigvis pakket varme klær, selv om vi var på sommertur. Vi var enda et stykke fra det berømte vannskillet, men været slo likevel om. På Hardangervidda viste det seg å være svært få fjelltopper, knauser eller vegetasjon som tar av for vinden. Når hver dag består av vandring med iskald motvind i trynet, er det utrolig digg å komme frem til en varm stue, ferdig middag, dessert og vin. Samojeden er riktignok en polarhund, men vi tror unektelig at Baijas syns det var like deilig som oss å slippe vinden fra helvete i noen timer på hyttene. Hardangervidda har forøvrig nydelig natur; mosedekte sletter så langt øyet kan se, knauser som stikker opp på de underligste steder, og elver og bekker som snor seg i merkelige formasjoner. Vi hadde hørt rykter om noen hengebroer på disse etappene. Med tanke på den evigvarende vinden var vi litt spente på hvordan det skulle gå med Baijas over broene. Vi har ikke flust av verken henge­ broer eller satanvind på Østlandet til å øve på. Baijas viste oss nok en gang hvor

stødig han er i møte med nye utfordringer. Mor prøvde så godt det lot seg gjøre og ikke overføre noe av egen nervøsitet for hengebroen til Baijas. Han lot seg heldigvis ikke affisere. Han stoppet opp før broen, kikket litt hit og dit, tittet litt på oss, før han trampet over som om han ikke hadde gjort annet i hele verden. Da kunne ikke mor være dårligere og over bar det, lett som en plett! ETAPPE 3: RYFYLKEHEIENE Fra Haukeliseter bestemte vi oss for å legge ruta om Kvanndalen, en sagomsust tur gjennom et vakkert dalføre få besøker hvert år. Turen er temmelig lang, men på årets hittil fineste sommerdag entret vi Ryfylkeheiene med et smil om munnen. Kvanndalen var turens fineste etappe. Utsikten når du runder Ståvasskaret og ser nedover dalen er helt fenomenal. Irrgrønne lier, storslåtte fosser som buldrer ned fra snø­ og bredekte topper, klukkende bekker og bratte juv. På hver side ruver topper opp mot 1 600 meter over havet. Dette er virkelig en tur som anbefales for alle som digger norsk natur. I løpet av en måned på tur, er det selv­ følgelig ikke bare fryd og gammen hele tida, som da myggen bestemte seg for å gjøre livet særdeles vanskelig på Bleskestadmoen. Her fra dagboka til John Petter:

«Etter en forjævlig natt var det godt å komme seg i det svette turtøyet igjen. Det var grisevarmt i hytta da vi la oss. Utstrakt lufting førte bare til at en bataljon med blodsugende jagerfly terroriserte samtlige hele natta. Jeg tror ikke jeg blundet noen ting før klokka hadde passert 06.00.» Ryfylkeheiene er hjemmebane for oss. Her har vi vokst opp, og her kommer vi alltid tilbake. Det føltes som å komme hjem da vi endelig fikk traske på stier i Suldal og Hjelmeland. Så får det heller være at John Petter aldri lyktes på sine endeløse fisketurer, eller at regnet holdt på å vaske oss bort på turen til Eidavatn. Det var også her vi endelig fikk se reinsdyr for første gang. På den nest siste etappen lyktes det oss endelig å se viddas nomader. Det vekket tydeligvis urinstinkter hos samojeden, som benyttet anledningen til å gå helt i spinn. Nå lurer du kanskje på hvordan det gikk med den lille ekteskapelige krisen på siste etappe? Joda, vi fant veien ned, tuslet rolig inn på tunet på hjemgården til Elisabeth, feiret turen med et glass prosecco og var enige om at det hadde vært en fin tur. Det blir neppe den siste langturen, verken for oss, Baijas eller lille Ivan (Rajumas Ivan of Frenchy) som er vår fineste bryllupsgave.

Slik drar du på turisthytter med hund • Sjekk ut.no for å finne hytter der det er lov til å ta med hund. På disse netts­ idene får du full oversikt. Her det også mulig å filtrere bort hyttene der hunder ikke har adgang. Stadig flere hytter tilrettelegges for hunder. • Tren på å være på hyttetur. Det er lurt å ta med hunden til nye turisthytter allerede fra ung alder. Husk at det å finne roen på et ukjent sted også er en ferdighet som må trenes opp. Mange steder har hundene kun lov til å være på ett rom. Da bør du trene på at hunden er alene, slik at du får laget mat og gjort andre nødvendige ærend mens hunden venter på rommet. 10 | Polarposten | Nr. 3-2017

• Sjekk hvilken tilrettelegging hytta har før du drar. Selv om det står at hytta er tilrettelagt for hund, varierer det veldig hvor velkommen hunden i realiteten er. Noen steder kan hunden bevege seg fritt over alt i hytta (utenom oppi sengene), mens andre steder må den nøye seg med et bur ved siden av utedoen, som gjerne ligger i et uthus noen meter unna. For oss som har polarhunder, kan det være lurt å trene på at hunden sover ute, i tilfelle hytta er dårlig tilrettelagt. • Ta med håndkle. Kjekt å ha i drittvær. • Tyggebein, leker, griseører og lignende er fint for å aktivisere hunden.

• Ta hensyn til andre. Ofte er hunde­ eiere henvist til et anneks, ekstra rom eller lignende. Da er det en grei regel å gi plass til flere hundeeiere hvis nødvendig. Regelen er én person per hund på hunderommene, hvis det er mye folk. Det er også lurt å følge reglene på hyttene, slik at du ikke ødelegger for andre hundeeiere ved å ta deg til rette. Husk at reglene er der på grunn av folk med allergi og redsel for hund. • Book hunderom på forhånd. Mange betjente hytter har et begrenset antall hunderom. Ved å booke på forhånd sikrer du plass.

Effektiv trening for hunden og deg

www.kickbike.no Den orignale Kickbike har vi i mange ulike modeller. Finn den som passer best for deg og din hund.

E-post: kontakt@kickbike.no, telefon: 4010 6139

Informasjon fra avlsrådet for Samojed HD-INDEX For en tid tilbake la NKK ut at det var feil i beregning av HD­indextall på enkelthunder. Etter dette har vi ikke fått noen informasjon rundt dette som vi har fått med oss i alle fall. På avlsrådskurset i januar sa de at de jobbet med saken og at det kom nye beregninger snart men etter det, ingenting ….. Siste oppdatering var 16/6­16 og nå ser det faktisk ut som index­beregningene er tatt helt bort. Vi har blitt bedt om å bruke dette verktøyet i forbindelse med men da er vi selvfølgelig avhengig av at det er både riktig og oppdateres jevnlig. Dette er ikke tilfellet nå og derfor synes avlsrådet at det er greit å informere om dette. Vi purret NKK nå og da fikk vi tilbake­ melding om at de fortsatt jobbet med saken og at det snart skulle kjøres nye beregninger men det har de jo sagt i snart et år nå. Historisk DH­index­ beregning på enkelthunder ligger på siden deres under helse og HD index historikk, der ser dere også dato for siste beregning. Siste beregnet tall ligger på hovedsiden til hunden. En index på over 100 betyr bedre enn snittet i rasen og et tall på under 100 betyr dårligere enn snittet i rasen. En kombinasjon av to hunder bør ha en total index på over 200. ETTERSPØRSEL ETTER VALPER I første halvår av2017 har etterspørselen etter samojedvalper vært stor og kullene få. Siste halvår er det mange kull så da er det jo å håpe at de som ønsker seg valp får det. Det ser ut som det nå er vanlig å ta 15 000,– for en valp. Prisen øker stadig og dette er ikke noe raseklubben ønsker, men selgerne styrer dette. Det er kjøpsloven som gjelder ved salg av hund og man bør huske på er at har en valp feil eller mangler har kjøper rett på avslag i pris og skal informeres om dette i god tid. OMPLASSERINGER Vi ser stadig flere hunder, spesielt hannhunder på 1–2 år til salgs på finn.no. Man vet jo at forhold kan endre seg og at ting kan skje men vi som opp­ drettere har også et stort ansvar når det gjelder å informere potensielle valpekjøpere om at de kjøper 12 | Polarposten | Nr. 3-2017

en stor og aktiv brukshund de neste 10–15 åra, ikke en liten kosebamse. Alle faller jo for en liten valp men det er bare en kort periode de er det. Vi vet at noen er veldig flinke til både å informere og hjelpe til men sender likevel ut en oppfordring til alle rundt dette. Best for alle parter at folk vet mest mulig om hunden de kjøper. VALPELISTE Vi vil oppfordre alle oppdrettere som følger klubbens avlskrav til å sende paringene sine til avlsrådene så de kommer på valpelistene. Vi får stadig henvendelser fra folk som ønsker seg valper og vi henviser til valpelistene. Selv om alle valpene er solgt er det fint på vise at kullet fyller rase­ klubbens avlsregler. Man kan heller da skrive at de er reservert hvis man ikke ønsker flere henvendelser. Kullene fjernes når de er ca. 10 uker hvis vi ikke hører noe fra oppdretter, ønsker dere at det skal stå lenger er det bare å gi oss en tilbakemelding. HANNHUNDLISTE Det er nok en del hunder som ligger på lista som ikke er aktuelle lenger, fint om dere tar en titt og gir oss beskjed hvis det er noen som skal fjernes. Har dere nye hanner som fyller avlskrava til klubben vil vi veldig gjerne at dere skriver en mail om dette og legger ved et fint bilde. SAMOJEDSAMLING 2.–4. MARS 2018 Til slutt vil vi invitere alle til å ta turen til Spåtind på samojedsamling 2.–4.mars 2018. Vi hadde en super helg der i vinter og utstillingskomiteen har fixet flotte premier igjen! Beste hund sammenlagt løp og utstilling vinner en kickspark og BIS på utstillingen en kløv. Masse fine premier på loddtrekking også. Det er noen hytter som kan leies også på Spåtind nå, det kan dere som ønsker avtale direkte med dem. Vær tidlig ute dere som ønsker dette, det er først til mølla men barnefamilier vil bli prioritert. Vi sees til en trivelig samojedhelg i fantastiske omgivelser!! Hilsen avlsrådet for samojed

Hvis du har en energisk hund, er dette det perfekte produktet. Med Explorer som hundevogn kan hunden din transportere barn eller varer, sommer eller vinter. Fleksible Nylon drag gir plass til bevegelse og sving. Den justerbare og polstrede selen passer til de fleste hundene som er i stand til å trekke. Selen er utviklet sammen med veterinærer og hundeklubber i Norge og passer hunder med bryststørrelse mellom 80-120 cm. En normalt sunn hund kan trekke den dobbelte av sin egen vekt, inkludert Explorer på ca 15 kg. En veltrent hund kan trekke tre ganger sin egen vekt.

/nordiccab @nordiccab

www.nordiccab.no

Nytt fra avlsrådet for Grønlandshund Endelig er vinteren her, høysesong for oss som elsker friluftsliv med polarhunder! Avlsrådet opplever at det har vært mange henvendelser til oss dette året og bra etterspørsel etter valper. I skrivende stund er det registrert 65 valper i NKK hittil i år mot 36 i fjor. Noe som er en bra oppgang . Vi kunne gjerne sett at det har vært et bedre samarbeid mellom oppdrettere og avls­ råd når det gjelder bruk av klubbens sider for avl og oppdrett. Vi får som sagt mange henvendelser og forespørsler og henviser da til valpelista eller oversikt over parringer som er meldt inn og oppfyller klubben og NKKs krav for avl. Dessverre har det i år vært langt mellom kullene på klubbens side. Dette gir et dårlig signal når personer med interesse for rasen henvender seg og ikke finner informasjonen de søker. Mange kull følger både klubben og NKKs krav for avl og kunne gjerne vårt meldt inn til avls­ rådet. Vi får håpe dette blir bedre kommende år! Polarhundklubben har mange arrangement i løpet av året, men vi ser at det er glissen deltakelse fra eiere med Grønlandshund på mange av disse. Norge er et langt land med store avstander men det hadde vært flott å truffet på flere eiere med vår flotte rase på klubbens treff og arrangementer.

14 | Polarposten | Nr. 3-2017

Et av arrangementene der vi gjerne vil se flere Grønlandshunder er blant annet på Rørosløpet. I flott natur har man her mulighet til å teste seg selv og hunden(e) på 30 km 2 dager på rad. Nytt av året er turklasse der man kan delta og prøve ut formen på 30 km en dag. Kanskje kan du høste erfaringer som gjør at neste mål blir deltakelse i konkuranse­ klassen? I tradisjonell tro arrangerer avlsrådet også denne sesongen rasetreff på Johnsgård Turiststasjon ved Femunden. Helga 13.­15. april bør allerede merkes av på kalenderen for ei flott samling som inneholder masse hundeaktivitet, fullt av bikkjeprat, god mat og ikke minst turer i et fantastisk fjellområde. Her er det plass for hund og eiere i alle aldre og kondisjonsnivåer. Flere av dere har gitt oss beskjed om at P­postene for tiden er vel «Samojedtunge» Hva kan vi gjøre med det???? Send inn stoff, bilder, historier om vår supre rase! Håper vi ses i løpet av vinteren! Tine og Rita

RØROSLØPET 2018

Norsk Polarhundklubb, avd. Midt-Norge inviterer til Rørosløpet 3.–4. februar

STED Rørosløpet 2018 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til Vauldalen. www.vauldalenfjellhotell.no SPANNKLASSER Senior slede 8-spann Senior slede 6-spann Senior slede 4-spann Junior slede opp til 6 hunder Junior/senior nordisk Rekruttklasse opp til 6 hunder (kjører 12-14 år som kjører i følge med voksen over 18 år.) Turklasse 30 km uten tid, en eller begge dager. Spannklassene blir delt inn i følgende grupper: Åpen: alle hunder RNB1: siberian husky RNB2: alaskan malamute, grønlandshund og samojed I 2018 går løpet helgen før Femundløpet. For interesserte er det dermed full mulighet til å varme opp med Rørosløpet! Så merk datoene, og velkommen til ei flott polarhundhelg på Røros!

LØYPE Rørosløpet er et to-dagers løp med distanse på 2 x 30 km. Løpet er åpent både for slede- og nordisk stil. Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom Brekken og svenskegrensen. Så snart løypen er endelig avklart vil løypebeskrivelse være å finne på www.roroslopet.no. PÅMELDING OG PRIS Frist: 22.01.18 Gjøres helst pr e-post til roroslopet@polarhund.no Benytt helst påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside. Ved spørsmål kontakt Gisle Uren | 917 27 477 Rita Lysholm | 926 14 849 Arrangør Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge Flere detaljer finner du etter hvert på www.roroslopet.no

Gamla myter och nya fakta om polarhundar Inte sällan hör man från ägare och uppfödare av polarhundar, att deras ras är många tusen år gammal, att den är närmast släkt med vargen, samt att det är tack vare just polarhundarna som människan har kunnat befolka jordklotets allra hårdaste klimatzon – Arktis. Inget av detta har emellertid stöd i forskningen. Tekst Louis Liljedahl

Istället kan dagens polarhundar endast spåras tillbaka ungefär 1000 år, polar­ hundar är troligen inte närmare släkt med vargen än någon annan, och slutligen har det funnits eskimåkulturer som har klarat sig utmärkt utan hund! HUNDAR I ARKTIS I en del äldre forskningsrapporter kan man förvisso läsa att hunden var en förutsättning för livet i Arktis, men detta antagande baserades i analogi med dagens eskimåkultur, som ju generellt är, eller åtminstone förr var, beroende av sina hundar. Nyare arkeologisk forskning visar däremot på en annan, mer nyanserad bild av människans historia i norr. De amerikanska kontinenterna befolkades genom ett flertal migrations­ vågor från Asien. De tre senaste bestod av eskimåfolk, nämligen Paleo­eskimåer (eller Ur­eskimåer) som kom in för ca. 4 500 år sedan, Dorset­eskimåer för 2 500 år sedan samt Thule­eskimåer, som anlände för knappt 1 000 år sedan. Paleo­eskimåerna hade eventuellt slädar 16 | Polarposten | Nr. 3-2017

och få hundar, men eftersom man inte funnit någon dragutrustning för hundar från detta folk, är det kanske mest troligt att människorna själva har gjort det arbetet, om de händelsevis hade slädar. Från Dorset­kulturen har man endast gjort något enstaka fynd av hund, och därför tolkar man det som att hunden saknat betydelse för dessa människor. Från Thule­perioden, däremot, finns det mycket stora mängder hundfynd och även för första gången bevis för att hunden drog slädar i den nord­ amerikanska delen av Arktis. Den senaste invandringsvågen av eskimåer startade från östra Aleuterna i Alaska för mellan 1 000 och 800 år sedan. En klimatförändring till var­ mare förhållanden ledde till att isen i Berings sund gick upp under som­ maren, något som inte skedde i tidig­ are, kallare skeden. Därmed blev det möjligt för bl.a. valar att gå igenom sundet och fortsätta sin vandring längs Nordamerikas norra kust ända fram till Grönland. För Thule­folket innebar detta, att de kunde följa kustlinjen österut i

jakt på framför allt val. Dessutom hade de utvecklat en ny teknik för harpun­ spetsar samt introducerat en ny båttyp, den stora umiaken, som kunde ta ett tjugotal personer. Den sista nyheten var att de använde de sig av hunden som transportmedel. Med dessa effek­ tiva nymodigheter tog de sig ända till Grönland på mycket kort tid. En del forskare anger tiden till några hundar år, medan färska studier visar på ännu kortare tid, kanske en generation eller möjligtvis ännu snabbare. Förklaringen till att man kunde hålla hundar i större mängd jämfört med tidigare kulturer var, att valjakt gav så mycket mer mat till människor och hundar, än vad tidigare jakt, som hand­ lade om vildren och småvilt, hade gjort. Före motoriseringens tid hade dagens inlandseskimåer i exempelvis Alaska normalt 1–2 hundar per jägare, medan kusteskimåerna kunde hålla 3–5 hundar tack vare att de jagade bättre bytesdjur av de mer energirika marina däggdjuren. I östra Arktis kunde en jägare ha över ett dussin hundar i sitt spann.

Eskimåkulternas utbredning i tid.

POLARHUNDENS ÅLDER När man ”tillverkar” en ras brukar det ske genom att korsa redan befintliga raser eller så renodlar man individer från en lantras. Under andra halvan av 1880­talet började man i England att föra stamtavlor över sina hundar, som man bedrev selektionsavel på, för att efterhand få dem godkända som raser. Ingen hundras är äldre än så. Däremot kan s.k. lantraser vara ordentligt gamla, som exempelvis eskimåhunden, med sina 800–1 000 år. En lantras är en domesticerad regional typ, som genom anpassning till en viss miljö isolerats från andra hundpopulationer. Våra polarhundsraser härstammar som sagt från lantrasen eskimåhunden, ur vilken man valt individer med de egenskaper som man bestämt skall vara rasspecifika. Sedan har man bedrivit selektionsavel på dessa. Man har på så sätt minskat genpoolen med allt vad det innebär av positiva såväl som negativa konsekvenser. Flera av polarhunds­ raserna startade med förvånansvärt få individer. Exempelvis lär alla nu levande rasrena samojedhundar härstamma från endast tolv individer. Ursprungs­ materialet för alaskan malamute var ännu mindre, sex hundar, som man selektionsavlade på i 30 år innan ytterligare ca. 30 nya individer kom in i genpoolen för rasen.

Thule­eskimåernas revolutionerande harpun. A. Med lös spets, som stannade i bytesdjuret, som således säkrades. B. Tidigare harpunspets, som lättare kunde lossna från bytesdjuret.

Så kommer vi till frågan hur gammal polarhunden är, d.v.s. vilken ålder denna lantras har. Man har med hjälp av DNA kunnat fastslå, att dagens hundar inte är släkt med Paleo­eskimåernas. Däremot kan de genetiskt spåras tillbaka till Thule­hunden, d.v.s. till för 800–1 000 år sedan. Man kan således säga att denna typ av hund är ungefär 1 000 år gammal, men de erkända polarhundsraserna är, i likhet med alla andra hundraser, som sagt ganska färska. Exempelvis blev samojedhunden erkänd som ras 1912, siberian husky 1930 och alaskan malamute 1935.

Alaskan malamute.

Polarposten | Nr. 3-2017 | 17

1. 2. 3. 4.

Umiak, Thule­eskimåernas stora transportbåt. Eskimåhund från norra Kanada. Foto Richard Harrington, 1949. Eskimåflicka med hundvalp. Foto Richard Harrington, 1949. Modernt eskimåspann från Grönland. Foto Jane Pedersen, 2016.

SLÄKTSKAPEN MED VARGEN Hur är det slutligen med påståendet att polarhundar är den hundtyp som är närmast släkt med vargen? Idag forskas det mycket i ämnet ’När, Var och Hur kom tamhunden till?’ Hela tiden ändras hypoteser och teorier efterhand som nya rön kommer i dagen. Idag anser vissa forskare att tamhunden inte alls har utvecklats ur dagens vargart, utan tamhunden och vargen härstammar båda från en numera utdöd vargart. Mal­ amuten tillsammans med några andra raser anges i vissa publikationer vara närmast besläktade med varg, baseras på DNA­resultat. Dessa slutsatser 18 | Polarposten | Nr. 3-2017

förklaras dock av andra forskare bero på inblandning av varg efter hundens domesticering. Den svenske genetikern Peter Savolainen, som är specialist just på varg och hund, säger: ”Det är inte korrekt att vissa hundraser är “närmare vargen.” Våra data av hund och varg över hela Eurasien visar att det skett en liten andel varginkorsning över hela detta område, alltså inte endast bland de ark­ tiska raserna.” Att polarhundar kan se ut som varg beror på att naturfolk inte bedriver selektion­ savel, där man favoriserar ett speciellt utseende, utan hunden skall för dem

uteslutande göra ett arbete. Därmed är det klimatet som avgör vilka individer som kommer att överleva. I kalla trakter behövs en viss typ av päls, öron, ögon etcetera, och eftersom de usprungliga hundarna förmodligen såg ut som vargar, fick de polara hundarna behålla sina yttre, varglika egenskaper. Dessutom till­ kommer, som sagt även det faktum, att varg naturligt blandats med polarhundar under historiens gång.

Hvis du har en energisk hund, er dette det perfekte produktet. Med Explorer som hundevogn kan hunden din transportere barn eller varer, sommer eller vinter. Fleksible Nylon drag gir plass til bevegelse og sving. Den justerbare og polstrede selen passer til de fleste hundene som er i stand til å trekke. Selen er utviklet sammen med veterinærer og hundeklubber i Norge og passer hunder med bryststørrelse mellom 80-120 cm. En normalt sunn hund kan trekke den dobbelte av sin egen vekt, inkludert Explorer på ca 15 kg. En veltrent hund kan trekke tre ganger sin egen vekt.

/nordiccab @nordiccab

www.nordiccab.no

Kickspark for hundetrekk Vi i Sommerbutikken er kanskje ikke så gode på å lage annonser, men er det noe vi kan godt så er det kickspark. Sjekk ut vårt store utvalg på Sommerbutikken.no eller ta kontakt med oss på tlf. 66 91 73 20

Tilsvar til Gisle Uren sin artikkel om Samojedhunden Etah i Polarpost nr. 2­2017 Tekst Ole-Johan Sætre & Eivind Mjærum

Vi som forfattere av boken om samojedhunden har studert en betydelig mengde litteratur både om samojed­ hunden, genetisk forskning, polarhistorie, samojedfolkene osv. og om eksporten av samojedhunder fra Sibir til resten av verdens mange polare ekspedisjoner osv. noe som både teksten og litteratur­ listen vår viser. Vi har ikke hatt noen overbevisende grunn til å betvile at de opplysningene om bl.a. Etah er korrekte, når de er beskrevet av flere observa­ tører og gjengitt i mange amerikanske beretninger og bøker. Dette har en for så vidt for oss liten betydning i samojed­ hundens meget omfattende polare historie som ekspedisjonshund. Vi har her bare referert til anerkjent historisk litteratur og fant ingen grunn til å gå i gransking av disse beretningene. Dertil har den eventuelle deltakelsen eller ikke av Etah i Amundsens sydpolekspedisjon mer akademisk betydning, enn en grunn til faglitterær sannhets research i denne sammenhengen. Det er så vidt vites ingen seriøs faglitteratur heller som diskuterer hvorvidt Etah var med til sydpolen eller ikke. Vi har naturligvis vært klar over debatten om Etahs rasekarakteristika. Denne debatten har gått i de 50 årene vi har vært i polarhund miljøet. Et annet aspekt i dette er at rasebegrep og rasestandarder med beskrivelser heller ikke var kjent, utbredt og klart definerte på dette tidspunkt i vår polare historie. Det alene kan være en årsak til at definisjonen av grønlandshund i forhold til samojediske hunder ikke var klart, eller var av betydning i det hele tatt. Rasehunder i den forstand vi bruker dette begrepet i dag var sikkert fjernt fra polarfarernes tankegods for mer enn 100 år siden. De trengte hunder som var 20 | Polarposten | Nr. 3-2017

tilpasset klimaet og arbeidsoppgavene i polarområdene. Men tar vi i betraktning at samojedhunden var den foretrukne polare trekkhunden på et utall polare ekspedisjoner fra midten av 1700 tallet og helt fram til Fridtjov Nansen sitt framstøt mot Nordpolen, Borchgrevinks sydpolekspedisjoner og Schackeltons sydpolekspedisjoner, så er det kanskje ikke så rart at det ble med en samojedhund på Amundsens eks­ pedisjon til sydpolen. Senere kom også en rekke amerikanske ekspedisjoner i Arktisk, inklusive Amundsens ekspedis­ jon i Arktisk i 1918 hvor samojedhunden ble foretrukket. Gjennom mer enn et par hundre år har samojedhunden bevist sin egnethet og dyktighet som polar ekspe­ disjons og trekkhund i alle våre polare strøk. Det er kanskje greit å vise til de vellykkede ekspedisjonene til Borchgre­ vink fra 1904 og Ernest Schackelton fra 1908 i Antarktis. Begge altså før Roald Amundsen sin ekspedisjon. Carsten Egeberg Borchgrevink hadde med seg over 100 samojed­ og chukchi hunder på sin sydpolekspedisjon, Ernest Schackelton hadde med seg mange titalls samojed­ hunder til Antarktis på sin ekspedisjon. Fridtjov Nansen skaffet seg 40 samojed­ hunder for sin nordpolsekspedisjon, Greven av Abrucci kjøpte 120 samojed­ hunder fra Alexander Trondheim for sine ekspedisjoner i Arktis og Roald Amundsen satset altså på samojedhunder for sin ekspedisjon i Arktis i 1918 osv. Alexander Trondheim, den velkjente hundehandleren skaffet slik det er registrert minst 300 samojedhunder til forskjellige ekspedisjoner i polarområdene. Sannsynligvis er tallet det mangedobbelte fordi på langt nær alt ble registrert.

Hensikten med denne oppramsingen er å vise at i det alt vesentligste var samojediske hunder som ble foretrukket og brukt i de polare strøk i ekspedisjonsøyemed. Roald Amundsen valgte Grønlandshunder til sin sydpols­ ekspedisjon. Begrunnelsen kan godt være kjøttvekta bokstavelig talt som matressurs slik Gisle Uren beskriver i sin artikkel, trekkegenskapene i de ekstremt kalde strøkene er det ikke sikkert er så stor forskjell på mellom enkelte hunder fra de to rasene. Men det ligger kanskje også både litt hastverk fra Roald Amund­ sen bak, men også taktikk i å røpe at det ikke var Nordpolen, men Sydpolen han siktet mot. Han måtte handle raskt som han selv skriver og hadde heller ikke tid til å bestille eller langt mindre skaffe hunder fra Sibir, mens det gikk raskt via grøn­ landsinspektørene å skaffe flotte hunder fra Grønland. Hvor Etah kom ifra er ikke beskrevet. Men det er ikke usannsynlig at Etah kan ha kommet inn i ekspedisjonen i en eller sammenheng fra Schackeltons eller andre ekspedisjoner sine hunder, kanskje brukte Roald Amundsen Etah i snarekjøringsøyemed, hva vet vi. Kanskje er det allikevel en myte at det var en samojedhund ved navn Etah som deltok på Amundsen sin ekspedisjon, men hvorfor skulle seriøse forfattere og historieskrivere dikte opp en slik påstand? Tillat oss å være litt rasesjovinistiske. For 50 år siden ble vi, Eivind Mjærum, Ole Johan Sætre og andre med samojed­ hunder på utstillinger, generalforsamlinger og samlinger med trekkhund­ kjøring i polarhund­ klubben og i andre sammen­ henger møtt med hånflir og negativt kroppsspråk og ditto kommentarer om vår rase. Det var særlig blant deler av miljøet

med grønlandshunder dette kom fram. Samojedhunden var i deres øyne slett ikke noen polarhund av rang. Den var bare en kvit ulldott og ikke brukbar til noe seriøst arbeid i seletøy, hverken foran pulk, eller slede eller som kløvhund. I det hele tatt var den bare en skjødehund og hadde ikke noe å gjøre som medlem i en polarhund klubb. Å vise til at Fridtjov Nansen brukte samojedhunder på sin Nordpolekspedisjon ble føyset vekk, og at han visste vel ikke bedre, eller at de samojedhundene han hadde, var noe helt annet enn de samojed­ hunder vi hadde den gang eller i dag.

Vi har vist i boken at samojedhundene til Fridtjov Nansen og de andre som brukte samojedhunder på sine ekspedisjoner hadde samme størrelse, vekt og gemytt som de samojedhunder vi avler fram og bruker i dag. Vi har gjennom system­ atisk oppdrett med utgangspunkt i de samojedhundene som kom fra eks­ pedisjonene og som ble importert fra Sibir på hele 1900 tallet greid å beholde samojedhunden i sin opprinnelige form og kvalitet med alle de opprinnelige allsidige egenskapene som trekk­, kløv­, jakt­ og familiehund intakt.

Vi måtte den gang innrømme at bruken av samojedhunden var begrenset noen år i etterkrigstiden. Grønlandshundene hadde sin glansperiode foran ambulanse­ sledene. I dag er dette forholdet mer balansert. Men viste vi i fortellinger og debatter til at Roald Amundsen hadde med en samojedhund til sydpolen, og da som en av lederhundene, gikk folket med grønlandshunder helt av skaftet og argumenterte på seg bortimot navlebrokk.

Med hensyn til en kommentar hos Gisle Uren om Norsk Polarhund klubb og utgivelsen av denne boka og at NPK ikke kan la påstanden om Etah som er gjengitt i boka bli stående, så vil vi opplyse om at boka er i sin helhet forfatterne sitt ansvar. NPK er bare i forlagsforstand utgiver. NPK har ikke bestilt bok om samojedhunden fra forfatterne, enn si har hatt noen rett eller innstilling om boka i samband med

forfatterne. NPK tok over å publisere boka da vårt opprinnelige forlag trakk seg ut. De likte konseptet svært godt, men det aktuelle salgspotensialet i Norge til samojedhundeiere og opp­ drettere ble ikke ansett stort nok for å gi tilfredsstillende stor nok fortjeneste. Norsk Polarhund klubb ville ha boka slik den var og ville gi den ut som et praktverk om samojedhunden. Som forfattere er vi svært glade for at Norsk Polarhund klubb ville være forlag for boka og finansiere trykking og utgivelsen. Et eventuelt overskudd av salget av boka har vi forfattere donert til klubben som tilskudd til klubbens mange aktiviteter. Eivind og jeg har ikke tenkt å polemisere mer om temaet Etah, om hunden var med eller ikke til sydpolen. Kanskje er det en myte. Ja så la det være en myte da. Men vi innrømmer gjerne at Gisle Uren har noen gode argumenter. Det er det i grunnen ikke noen grunn til å gjøre noe mer med. Myten er der.

Vi har Alt du treng når du skal ut på tur

DU FINN OSS PÅ AMFI FØRDE OG PÅ SJØKANTEN I SOGNDAL

22 | Polarposten | Nr. 3-2017

Kløvkurs på Dovre – fire årstider på tre døgn

Norsk Polarhundklubb arrangerer kløvkurs på høsten og i år var vi rekordmange på tur. Stedet varierer fra år til år, og nå var turen kommet til mitt favoritterreng, Dovrefjell! Tekst Tone-Lise Vilje

Polarposten | Nr. 3-2017 | 23

24 | Polarposten | Nr. 3-2017

KLØVTESTER: Bronsemerke: Eike, Melis, Noor og Iqqe Sølvmerke: Alfred Gullmerke: Bonee, Caro, Susi og Kaizer

KURSLEDERE: Tone­Lise Vilje Gisle Uren John Petter Nordbø Ronny Bugtene (bålguru)

Polarposten | Nr. 3-2017 | 25

Som forberedelser har vi en gruppe på Facebook der alle påmeldte kan diskutere utstyr, ruter og opplegg. Veldig grei ordning. Stemningen var bra allerede på Facebook, så det lovet godt for selve turen. Vanligvis er det stort frafall på disse turene, men denne gan­ gend dukket så godt som alle opp. Inkludert mange av de som sto på venteliste. Så stinn brakke og stor stas. Tre småtroll var med på turen også. Søsken på 3 mnd som suste rundt i campen, lærte språk og oppførsel og ikke minst ­ lærte seg leirlivet og teltlivet. Tidlig krøkes! CAMP Vi fulgte stien fra Kongsvold ca 1,5 timers gange retning Reinheim. Vi gikk opp over tregrensen til Dovrelandskapet åpner seg i full prakt. Der satte vi basecamp. Å få plass til 26 mennesker og 28 polar­ hunder krever god plass, strikte toalettrutiner og at alle passer på å rydde etter seg. Det gikk knirkefritt! MYE VÆR På kløvkurset i Jotunheimen i 2016 hadde vi 18 grader på 2000 meters høyde. I år på Dovre hadde vi 15–16 m/s vind, 0 grader, kraftig regnvær og tykk tåke tors­ dagen. Fredagen løyet det litt men begynte å sludde, lørdagen enda litt mer og på søndagen kom endelig Snøhetta frem i all sin prakt sammen med sol fra skyfri himmel. Får testet både humør og utstyr i slikt vær og velkommen til fjellet om høsten. Skiftende, overraskende, mye vær. Etter litt kål ble det både tarp å sitte under, bål, fellesmiddager og røverhistorier. SKAL VÆRE MORO Turer og friluftsliv skal være moro. Det ka godt være fysisk krevende og litt slitsomt, men når man er på fellesturer som denne, er hovedfokus å lære, ha det sosialt og le en hel del. Humøret er lettere å holde på topp i 20 pluss og sol, men imponerende humør og innsats fra denne gjengen i det vi må kunne kalle et realt møkkavær. Folk bar opp ved, fiksa tarp og bidro til at alle skulle få en fin tur. Vi hadde med oss et par unge damer med veldig mye erfaring, noen litt eldre damer med litt mindre erfaring og masse damer og noen mannfolk midt i mellom. Masse hunder, veldig lite bråk og alle som prøvde på kløvtester klarte det! Bra jobba!! VEIEN VIDERE Neste år blir det to turer på høsten. Først en ukes hytte­til­hytte på Hardangervidda i august og så kløvkurs i Rondane i september! Bare å følge med på hjemmeside og FB for påmelding.

Til alle Dovrekompiser på to og fire ben – TUSEN TAKK FOR TUREN! 26 | Polarposten | Nr. 3-2017

Grønlandshundsamling 2018

SPHK ved rasklubben for grønlandshund og NP ved avlsrådet for grønlandshund inviterer til samling på Johnsgård Turiststasjon ved Femunden 13.–15. april

Velkommen til en sosial og trivelig hundehelg med masse tur og bikkjeprat!

STED Johnsgård Turiststasjon ved Femunden (4 mil fra Drevsjø. 9 mil fra Idre)

Program legges ut på klubbenes hjemmeside senere. Hytter bestilles direkte ved å kontakte Johnsgård www.johnsgard.no

Mer information: Rita Lysholm, rita@wanvare.no +47 926 14 849 Tine Solbakk, tinesolbakk@gmail.com +47 907 37 303

Priser på Johnsgård: Hytter

pr. døgn

15 m 2 (4) senger

270,–

2

enkel

camphytte

enkel

camphytte

18 m 4 senger

300,–

35 m2 6 senger

590,–

2 soverom bad m/dusj wc

60 m2 6 senger

795,–

3 soverom bad m/dusj wc

51 m 6–8 senger

795,–

2 soverom bad m/dusj wc

18 m og 20 m 2 senger

390,–

2

2

2

2

1 rom

bad m/wc

28 | Polarposten | Nr. 3-2017

Trivsel i ringen Norsk Polarhund avd. Midt-Norge arrangerte sin raseutstilling på Sona camping siste helga i september. Tekst Berit Grydeland

Polarposten | Nr. 3-2017 | 29

En fin, trøndersk høstdag med blå himmel og sol er av sjeldenhetene, så dagens vind skremte ikke trønderne av banen. Også de tilreisende, fra Harstad i nord og Dalarna i øst, til Oslo i sør, så ut til å sette pris på det trønderske været, for en gangs skyld. Med biler og hengere som levegger rundt ringene fikk stoler og telt stå i fred for vindkastene. Allerede fredag kveld begynte det å bli liv på Sona camping, og mange benyttet sjansen til å treffes rundt grillen ned ved Stjørdalselvas bredder. Fint at man kan ha det sosialt og treffes også utenfor ringen

Takk til våre sponsorer:

30 | Polarposten | Nr. 3-2017

i løpet av utstillingshelga. Koselig er det også å våkne opp på utstillingsdagen til fornøyde polare ul fra hytter, bobiler og telt. Britt Nyberg og Per Harald Nymark dømte de 103 påmeldte hundene. 58 Samojeder, 9 Siberian Husky, 9 Grønlandshund og 10 Alaskan Malamute, og i tillegg var det rekordstor påmelding i valpeklassen Samojed med 16 valper, i tillegg til en vakker Grønlandshundvalp. Med to så rutinerte og nøyaktige dom­ mere som Nyberg og Nymark, fikk både hunder og handlere gode opplevelser i ringen, samt at publikum fikk gleden av

å høre de kyndige vurderingene som ble gjort. Mange fornøyde hundeeiere fikk gode skussmål på sine hunder, og det så ut til at også de mange valpene fikk en god start på sine utstillingskarriere. Noen reist sågar hjem med storcert og championat i lomma. Utstillingskomiteen og styret i avd. midt er svært fornøyd med dommerens innsats for at denne utstillinga gikk over i historien som en god opplevelse for alle. Rajumas Happy of Player, «Kaizer» viste seg fra sin beste side og ble først BIR samojed og deretter BIS, og fikk

RESULTATLISTE BEST IN SHOW

BIS valp

BIS junior

BIS vinner: Samojed Rajumas Happy Of Player, Kaizer, E: Gro Moe­Gumø, Elisabeth Høisveen BIS 2: Alaskan malamute Østbylias Freidie Balder, E: Sissel Skjelbred BIS 3: Siberian husky N UCH Raq­Na Rock’s Hrafntýr, E: Ine Marie Engstrøm BIS 4: Grønlandshund: Suna­Sanik’s Ameq, E: Tor Åge Nygård BIS valp 1. Samojed: Polarhiet’s Zealous Helios, E: Nina Eggen 2. Grønlandshund: Driva Toorneqsdatter Av Isparadiset, E: Tine Ingebjårg Solbakk

BIS brukshund

BIS veteran

BIS junior 1. Samojed: Rajumas Happy Of Player, Kaizer E: Gro Moe­Gumø, Elisabeth Høisveen 2. Grønlandshund: Nilak Av Isparadiset, E: Tor Åge Nygård BIS brukshund 1. Grønlandshund: Suna­Sanik’s Ameq, E: Tor Åge Nygård 2. Alaskan malamute: SE(POLAR)CH NVV­16 Sturkbergets Tundra Tanana, E: Torhild Ringerike BIS veteran 1. Samojed: Polarhiet’s Gold Edition Ms Paris, Hvit, E: Solfrid Bolkan 2. Alaskan malamute: N UCH N TCH Sagavargens Spesielle Trampe, E: Monica Melby IM: Siberian husky: Ulveheia’s Lilo, Vilt E: Simen Ensby

BIS oppdretterklasse

dermed Nordic Cab transportvogn med hundedrag og sele med seg hjem. Men en like attraktiv premie var nok lotteriets hovedpremie, en transport­ pulk fra Fjellpulken med hundedrag, som flere øynet sjansene for å vinne. Loddene solgte som varmt hvetebrød sammen med cupcakes og kanelsnurrer, og det ble et yrende liv under trekkinga. Tilslutt var det heldige Eli Bromseth som trakk dagens attraktive vinner­ lodd, og fikk med seg den fine pulken hjem, mens vi andre, litt slukøret, tok til takke med tur­ og hundeutstyr av ymse slag.

Barna fikk også prøvd seg i utstillings­ ringen, Øyvind Fåne bidro til at dette ble en god opplevelse for de yngste handlerne i ringen. Ekstra stas for Elvira Bugge Olsen, 8 år, som vant klassen for de yngste barna med Talisa, og for Markus Molden Iversen, 12 år, som vant for de eldste barna med Milla. Alle deltagende barn ble gjort stas på med premie og diplom, her er det nok flere som vil prøve seg ved en senere anledning. Etter utstilling og loddtrekkinga av de mange flotte premiene, sponset av ulike aktører som ser at hundemiljøet er verdt

BIS oppdretterklasse 0077 Rajuma, E: Gro Moe­Gumø

å satse på, samlet rundt 50 seg til pizza­ kveld og foredrag. Kveldens hovedgjest var Marit Ånes, som ga oss tips og råd, men også mange gode historier fra hennes erfaring med å trene og kjøre løp. Den unge foredragsholderen inspirerte oss amatører til å selv tenke tanken, om at det å stille opp i et løp faktisk kan gi mange gode opplevelser. Styret i Norsk Polarhund avd. midt og utstillingskomiteen takker handlere, publikum og foredragsholder for en trivelig utstilling og ønsker velkommen tilbake til utstilling i 2018.

Gulvstøping og tynnavretting av gulv

Polarposten | Nr. 3-2017 | 31

Livredning på hund Hva skal vi gjøre når uhellet er ute? Hva skal vi ikke gjøre når uhellet er ute? Tekst Regina Bock

NORMALVERDIER FOR EN FRISK HUND For å kjenne igjen hvordan en syk hund oppfører seg må du vite hvordan en frisk hund ser ut og fungerer.

En hund som buk­puster(tar i med magen) etter en ulykke kan ha fått indre blødninger. Dempede pustelyder er også et tegn på indre blødninger.

Vi begynner med pustefrekvensen. En voksen hund har 8­20 åndedrett per minutt og en unghund opp til 30 åndedrett per minutt. Det skal gå like lett for hunden å puste inn som ut. Pustefrekvens telles ved ribbene eller nese. Lytt og titt derfor nøye på hvordan hunden puster.

En voksen hund har en normal kropps­ temperatur på 37,5 til 39,0 °C, en ung hund kan ligge litt høyere. En varm sommerdag eller ved stress kan hunden komme opp i 40 °C uten å ha feber.

Om så ikke er tilfelle kan det være et tegn på at noe har satt seg fas i luftrøret.

Hundens temp tas i rumpen!

Feber er et symptom for almen sykdom eller betennelse, for lav temperatur kan være tegn til alvorlig skade, sjokk eller forgiftning.

PULS- OG HJERTEFREKVENS En voksen hund har en hjertefrekvens på 70–100 slag per minutt, hjertet til store og eldre hunder slår langsommere, små og yngre hunder kan ha en hjertefrekvens opp til 200 slag per minutt. En redd og stresset hund har også en raskere frekvens.

Pulsen måles ved å legge fingrene på innersiden av låret i knehøyden og føle litt fram og tilbake til du kjenner pulsåre. Må øves! Svak puls tyder på dårlig blodtrykk. 32 | Polarposten | Nr. 3-2017

For å kontrollere hjerteslagene bøyer du hundens albueledd litt framover og oppover og der innenfor finner du hjertet. Både styrken og rytmen på slagene er interessante. Det er også bra å vite at hundens hjerte slår langsommere når den puster inn enn når den puster ut.

Normale slimhinner er rosa, glatt, blank og fuktig og kontrolleres

KAPILLARFYLLINGSTID Med denne korte sjekken får man en rask oversikt over kret­ sløptilstanden til hunden.

i munnen eller

Trykk med en finger på tannkjøttet i et område med lite pigment.

Når du tar fingeren bort igjen er stedet hvit.

Hvis det tar mer enn 2 sekunder til stedet har normal farge igjen er kretsløp­ tilstanden betenkelig.

bruk 3. øyelokk ved mye pigment

Fargeforandringer – rød (betennelse), mørkerød (tegn for heteslag), blass (blød­ ning), blålig (surstoffmangel) er tegn til sjukdom. Tunge kan ikke brukes, da det tar for lang tid før tungen reagerer.

SIKRING En såret hund er ofte veldig redd og har store smerter. Hunden kan stikke av i sjokk f. eks. inn i en bil eller vil gjemme seg. Treff derfor følgende tiltak: • Ro ned hunden, snak rolig med hunden. • Ro ned andre personer, ikke få panikk!!!!!!!!! • Unngå uoverveide tiltak fra andre personer. • Ta hunden i bånd • Få hunden i stabil sideleie

1

2

EPISKLERALÅRENE Disse er små røde blodårer. De er tynne, men godt synlige.

1. Ta hunden i bånd

3

2. Få hunden i stabil sideleie på hunden høyre side/på den ikke sårede siden. Legg armene over hunden og ta tak i fram­ og bakbein nærmest deg.

Sykdomstegn: Hvis det er vanskelig å oppdage disse blodårene eller hvis disse blodårene er tykke og røde.

3. Dra beina unna hunden og samtidig trykk hunden med armene ned. Hold hunden nede ved å trykke hode ned med kne, armene på skulder og i lysken mens du fortsatt holder de nederste beine. Lurt å øve på det! Polarposten | Nr. 3-2017 | 33

• Beskytte deg selv: bruk munnkurv eller snutebånd. • Munnkurv er sjelden til stede. • Snutebånd, bruk stabilt bind, hundebånd, tynt tau, lang strømpe … alt som er over en meter og la seg binde. Husk: En skadet hundefører som ikke kan hjelpe sin hund er verre enn en skadet hund. Tross alt er det ikke alltid en kan bruke snutebånd allikevel. Ikke sett på snutebånd ved: • Fare for oppkast • Bevisstløshet • Pusteproblemer • Neseblødning • Skader i munn eller ansikt • Hjerte­/kretsløpproblemer Videre er det viktig å vite hva man ikke skal gjøre i en nødsituasjon: • Eventuelle pinner som er stukket inn i brystet skal ikke røres. Vent til dere kommer til veterinæren. • Smertestillende fra humanmedisin gis ikke. • Ikke gi tabletter ved huggormbitt. • Ikke få fram brekning ved inntak av etsende midler. • Ikke gi kull ved inntak av etsende midler. • Ikke bruk hjertekompresjon når hjerte slår.

Har du en medhjelper så kan han ta tak i hunden bakfra i den løse huden ved ørene.

Legg snutebånd rund snuten og lag en enkel knute på neseryggen.

Legg enden ned under haken, kryss endene og legg dem bakover.

Knut snutebåndet i nakken bak ørene.

TRANSPORT Uhell skjer nok så ofte ute på tur. Ved mistanke på brudd, ved sjokk og skade må rygg og nakke ha støtte og hunden holdes mest mulig i ro. Det anbefales å ringe til veterinær med en gang. Da får du fagkompetent rådgiving og veterinæren kan klargjøre for akutt behandling på klinikk. Her er noen eksempler på hvordan man kan transportere hunden. Fortsettes i PP 2018!

34 | Polarposten | Nr. 3-2017

www.turbulent.no

LAIKA ORIGINALKLØV

REISATELT

Kløvmerketester i Namdalen 21.–22. oktober arrangerte lokalkontakt kløvmerketester i bymarka i Namsos-Overhalla. I alt stilte 11 samojeder til tur begge dager, inkludert to valper og en veteran som var med for turens skyld. Tekst Berit Grydeland

Værgudene spilte på vårt lag, og vi hadde gode forutsetninger for å gjennomføre testene. Marka var våt og terrenget både bløtt og ulendt. Ruta var ikke den letteste, men alle var med godt mot, litt sol på en namdaling gjør underverker for pågangsmotet. Veiing og oppsaling før start, justering av gram for å få helt riktig vekt ble kontrollert av NP avd. Midt Norges konstituerte leder, Chris­ tine Sandelin, som også tok ansvar sammen med Siv Nilsen for ferdig bål og nytrukket kaffe, grillpølse og vom etter at turfølge hadde gått litt i overkant av ei mil begge dagene. Dette var godt både for to­ og firbeinte. Hundene jobbet godt, og på første dag gjennomførte alle med glans. Her var nok eierne mer spent på 36 | Polarposten | Nr. 3-2017

hvordan deres kropp stilte seg til dag to. Men etter en god natts søvn og massasje av bein var samtlige klare for dag to. Søndagens rute over store myrområder ga oss ekstra utfordringer i forhold til både kondisjon og utholdenhet, så Siv og Christines pølser smakte nok enda bedre på dag to. Etter pau­ sen valgte en av eierne og trekke sin hund fra gulltest, ikke mange kilometer igjen, men et klokt valg. Milla kommer sterkt tilbake ved en senere anledning. Samtlige av de resterende gjennomførte testen, noen gikk sågar noen kilometer eks­ tra for å komme tilbake til utgang­ spunktet. Her skal det ikke stå på innsatsen! Gratulerer til alle som deltok på turen. God innsats og godt humør hele veien. Vi gleder oss allerede til mer kløvtrening og nye tester neste år.

GULL

SØLV

BRONSE

Eier: Christine Sandelin Fører: Per Olav Fossland og Odd Vegard Sandelin Fossland

Eier: Christine Sandelin Fører Per Olav Fossland

Eier: Christine Sandelin Fører: Per Olav Fossland

Navn: Polarhaugens Captain of the world – Sayan Reg nr NO 45177/13 Vekt hund 36,8 kg Vekt kløv 13 kg

Navn: Olybkas Loyal Lion – Aslan Reg nr NO 37094/15 Vekt hund 25,5 kg Vekt kløv 6,5 kg

Navn: Olybkas Loyal Lion – Aslan Reg nr NO 37094/15 Vekt hund 25,5 kg Vekt kløv 4 kg

Eier: Viktoria B. Wågan og Tone Borgeteien Fører: Viktoria B. Wågan

Eier: Siv Nilsen og Morten Aleksandersen Fører: Morten Aleksandersen

Eier: Siv Nilsen og Morten Aleksandersen Fører: Morten Aleksandersen

Navn: Nærbus Christo Reg nr NO 57848/12 Vekt hund 26,9 kg Vekt kløv 9, 45 kg

Navn: Polarhaugens Drummer Boy – Leo Reg nr NO 42558/14 Vekt hund 35 kg Vekt kløv 8,9 kg

Navn: Polarhaugens Drummer Boy – Leo Reg nr NO 42558/14 Vekt hund 35 kg Vekt kløv 5,3 kg

Eier og fører: Berit Grydeland

Eier og fører: Hildegunn Thorsvik

Eier og fører: Hildegunn Thorsvik

Navn: Polarhaugens Amazing Snowchaser – Ice Reg nr NO 40482/12 Vekt hund: 27 kg Vekt kløv: 9,7 kg

Navn: Polarhaugens Enchanting Beauty ­ Nala Reg nr NO 42584/15 Vekt hund: 28,9 kg Vekt kløv: 7,4 kg

Navn: Polarhaugens Enchanting Beauty ­ Nala Reg nr NO 42584/15 Vekt hund: 28,9 kg Vekt kløv: 4,4 kg

Eier og fører: Helene R. Ingebrigtsen og Mats Kristensen

Eier og fører: Helene R. Ingebrigtsen og Mats Kristensen

Navn: Polarhaugens Extreme Power ­ Milo Reg nr NO 42581/15 Vekt hund: 26,5 kg Vekt kløv: 6,8 kg

Navn: Polarhaugens Extreme Power ­ Milo Reg nr NO 42581/15 Vekt hund: 26,5 kg Vekt kløv: 4,1 kg

Polarposten | Nr. 3-2017 | 37

1

2

3

1. Her er den fine gjengen i godt driv – skulder ved skulder – polarhunder på tur.

4

5

2. «Målbildet»tatt i Skibotndalen søndag etter­ middag etter to dager på fjellet: Julia med samojeden Floyd som tok sølvmerket, meg med Saija som tok gull og et år gamle Chaos som var med for turen sin del, Rune med Chena som tok gull og Line med ni og et halvt år gamle Frodo som tok gull. 3. Etter 20 km kunne vi slå leir og få opp teltene. Hundene fant seg godt til rette i lyngen etter og ha fått kveldsmaten sin. 4. Og vi gikk og gikk. 5. Hundeflokken samlet – Alle godt forlikt.

38 | Polarposten | Nr. 3-2017

Gullprøven i kløving – Langs traseen til Lavkarittet over fjellet til Skibotndalen Den andre helga i august i år arrangerte lokal kontakt og primus motor Line Sørum i Norsk Polarhundklubb Avd Troms og Finnmark, ny kløvtest i Indre Troms. Tekst & foto Berit Grydeland

Dette er den tredje testen i hennes regi dette året og vi er kjempeglade for dette tilbudet. Line gjør en fantastisk jobb med å planlegge og organisere kløvtester – og vi får gleden av å oppleve nye spennende områder med vakker nordnorsk natur – i trivelig selskap med flotte hunder og folk. Denne gang var det tre av oss som var klar for å ta gullmerket i kløving. Det var også mulighet for å ta bronse og / eller sølvmerket. Fem hunder – tre samojeder og to Siberian huskies ­ med førere deltok. Turen gikk i nydelig terreng langs traseen til Lavkarittet fra Hatteng og over til Skibotndalen. De mektige fjellene og landskapet i området gav oss ordentlig «Svalbard­følelse» – det samme gjorde de polare lavtrykkene som kom seilende inn med torden og regn! Vi teltet på en eng av mose og fjellblomster ved et stort turkis fjellvann – langt borte fra wifi og Facebook. Hundene kunne sikkert gått på 40 km til – mens vi tobeinte ble støle og stive og hadde vondt overalt etter bæring av tung sekk over fjellet – og bremsing av sterke trekkhunder i front. Livet er virkelig best bak hunderumper! No pain – no gain! Dette var balsam for kropp og sjel! Vi vil ha mer – vil du? Turen startet ut fra Hatteng, videre oppover Kitdalen og fortsatte rundt deler

av traseen til Lavkarittet opp Norddalen. Vi overnattet i telt ved et flott fjellvann etter ca 20 km og fortsatte dagen etter videre etter Lavkatraseen fram til Skibot­ ndalen 20 km. Løypa gikk gjennom variert og vakkert fjellterreng. I perioder var løypa ganske bratt, kupert og steinete, og krevende for både to­ og fire­beinte. Vi fikk i tillegg skikkelig ruskevær med kraftig regn og torden den bratteste etappen. Men hundene våre er knallspreke og var kjempeflinke. Dette taklet de veldig fint. Vi tobeinte var det imidlertid verre med. Vi hadde vondt over alt etter å ha trimmet bremsemuskler og båret tunge sekker bak spreke, sterke trekkhunder som dro med stram line hele veien de 40 km til mål. Kløvmerkene, Aktivitetsmerket og Distansemerket er supre tiltak for å stimulerer til økt og variert aktivitet med hundene. Jeg liker å jobbe med «pros­ jekter» sammen med hundene mine. Det å trene mot et mål – og å nå det. Og jeg liker å bruke mine Siberian huskies allsidig ­ ikke bare til spannkjøring foran slede eller vogn. Siberian huskies er supre turvenner – som også egner seg godt til kløving. En strevsom fjelltur med tungt lastet kløv lærer meg mye om

hundene mine. Om deres arbeidsmoral, fysikk, mentalitet osv. Slike turer gir i tillegg ­ akkurat som sledekjøring – fantastiske naturopplevelser og god trim for de tobeinte. Det er også spennende å se andre polarhunder i arbeid og god miljøtrening for hundene å være på tur med en «fremmed» flokk. Siberian huskies Carillo Saija (2 år) og Chena av Viddashusky (3 år) – og Samojeden Vitkind’s Zimbad af Magne aka «Frodo» (9.5 år) bestod prøven med glans og har nå fått godkjent kløv­ testen i gull. Fra før har de kløvmerket i bronse (10 km) og sølv (20 km). Kravet til gullmerket er 40 km fordelt på to dager – og kløv med vekt tilsvarende 35% av kroppsvekta. Saija som er 20 kg bar dermed 7 kg kløv, mens Chena som er 20.5 kg bar litt mer. Samojedene Snødehulens Vakre Tundra aka «Floyd» (2 år) tok sølvmerket og Frandolabbens Chaos Royale aka «Chaos» (1 år) gikk turen 2 x 20 km. Førere var Line Margrete Sørum, Julia Sofie Sørum Bjørklund, Rune Sundset og meg. Tusen takk til Line Margrete Sørum / Norsk Polarhundklubb for enda en super kløvtest i nydelig nordnorsk natur og koselig selskap! Polarposten | Nr. 3-2017 | 39

40 | Polarposten | Nr. 3-2017

Vil vi ha flere hunder med tittelen

Norsk trekkhundchampion? Av og til føler vi i avlrådene som har ansvar for trekkhundtester at det ikke er noe engasjement om dette. Vi håper at vi tar feil! Tekst Tine Solbakk & Anna Sofie Mørland, med Gisle Uren som bakmann

Begge rasene våre er bruksraser som i sin opprinnelse er brukt som trekk­ hunder. Mange av oss som har valgt grønlandshund og samojedhund har gjort det nettopp fordi vi ønsker å bruke hundene våre i tilknytning til frilufts­ liv. Om vinteren er det natrulig å bruke hundene til trekk; snørekjøring, pulk eller slede om man har flere hunder. Da er det jo også gøy å ha mulighet til å ta tester og cert i forhold til denne aktiviteten. Det viktigste er ikke alltid resultatene, men også det å kunne gjøre dette sammen med andre hvor man også har mulighet til å lære av hverandre. Vårt mål med dette innlegget er å få flere deltagere på tester og løp rundt om i landet slik at vi kan vise frem rasene våre, og kanskje også få flere hunder med tittelen Norsk trekkhundchampion. Vi har ikke muligheten til å slå alaskan husky­ spann på tid, men det er vel heller ikke derfor vi valgte vår rase? Det viktigste er at vi har det gøy sammen med hundene våre.

HVA MÅ TIL FOR Å DELTA PÅ LØP? Det viktigste er at du er motivert for å gå en tur samtidig som hunden(e) din(e) liker å trekke. Avhengig av antall hunder så velger man om det er nordisk stil; du går på ski og hunden trekker pulk eller nordisk slede, eller slede stil; du «står» bak sleden som hundene trekker. Har du en til tre/fire hunder er det vanligste nordisk stil. Da er det greit å ha litt skiferdigheter og balanse. Fra fire hunder og oppover kan man også kjøre slede stil. Det er ikke bare å stå bak på sleden, når man har få hunder må man jobbe i hvertfall i oppoverbakkene. Svinger kan også være en kunst, det samme å bremse slik at linen hundene trekker i alltid er stram. Om man ikke har erfaringer før man skal starte med trekk, anbefaler vi å kontakte oppdretter eller en lokal hundekjører­ klubb om dette finnes i nærheten. Du kan også kontakte oss som har skrevet dette innlegget for tips eller råd. Vi er bosatt litt Polarposten | Nr. 3-2017 | 41

rundt i landet. De fleste hundekjørere er flinke til å hjelpe andre i gang. Kanskje du kan bli med noen på tur for å se hvor­ dan de gjør det? Det aller viktigste, uansett stilart, er at slede/pulk aldri treffer hundene i nedoverbakke, det skal alltid være stram line fra hundekjører til pulk, eller fra slede til hundene. Tenk deg selv hvor ubehagelig det kan være om du drar i et tau og så plutselig er det ikke stramt lenger. Slik er det for hundene når det plutselig ikke er stramt bakover. Hundene kan konkurrere fra de er 18 måneder, det er viktig at de da har trent før de skal konkurrere. Start i det små og øk lengder og belastning etterhvert. TREKKHUNDTESTER Regelverket for trekkhundtester har vi sammen med raseklubbene for siberian husky og alaskan malamute. Regelver­ ket består av egne krav for hver av de fire polare rasene, for grønlandshund og samojedhund er reglene like. Norsk Polarhundklubb har fem trekkhundtester som dere kan ta med hundene deres. Siden det er to stilarter for trekkhunder, nordisk stil hvor hun­ den trekker pulk eller nordisk slede og kjører går på ski, og sledestil hvor kjører står på sleden er dette også omtalt i løpene. Aldersgrensen for hundene er 18 måneder for alle tester og cert tildelinger. De skal heller ikke være skadet eller gå på medisin. Det er også krav til vaksi­ nasjoner og doping i regelverket rundt trekkhundtestene, så vi anbefaler alle til å sette seg inn i dette. Beskrivelse av testene og regelverket rundt det å ta tester er beskrevet i NKKs «Trekkhundprøve for polare raser» som dere finner på hjemmesiden til NKK, på følgende adresse: web2.nkk.no/no/ arrangor+_frivillig/prover/regelverk_ jakt_og_brukshund «Trekkhundprøve for polare raser». Litt om testene som gjelder grønlandshund og samojed­ hund og hvilke løp som arrangeres hvor testene kan tas. 1. Enspannstest: 10 km lengde hvor hunden skal trekke pulk eller slede 42 | Polarposten | Nr. 3-2017

med fastsatt vekt. Tidskrav på snitt­ fart 10 km/t. Testen kan tas i løp lenger enn 10 km, det snitthastighet og vektkrav er det avgjørende. Testen kan tas enten som ren test eller i løp. Norsk Polarhundklubb arrangerer slike tester på samojedmesterskap og det er mulig å arrangere disse også rundt omkring i landet av medlemmer i klubben. På terminlisten hos NKK ligger disse inne som variable tester. 2. Langdistansetest A: 50 km lengde, nordisk stil; 1 og 2 spann, sledestil; 4­spann. Vekt/utstyrskrav; i henhold til arrangørens krav. Tids­ krav på snittfart 8 km/t. Testen tas vanligvis i løpsammenheng. Norsk Polarhundklubb har de siste årene ikke arrangert løp for denne testen de siste årene. Tidligere var denne dekket av Polarhundløpet som klubben arrangerte. Kan tas blant på Herringen Trail.

3. Langdistansetest B: 100 km lengde, alle spannklasser (nordisk og slede). Vekt/utstyrskrav; i henhold til arrangørens krav. Tidskrav på snittfart 8 km/t. Testen tas vanligvis i løpsam­ menheng. Norsk Polarhundklubb har de siste årene ikke arrangert løp for denne testen de siste årene. Tidligere var denne dekket av Polarhundløpet som klubben arrangerte. 4. Langdistansetest C: 2 x 30 km lengde, alle spannklasser (nordisk og slede). Vekt/utstyrskrav; i henhold til arrangørens krav. Tidskrav på snittfart 8 km/t. Testen tas vanligvis i løpsam­ menheng, da et todagers løp. Norsk Polarhundklubb arrangerer Røroslø­ pet hvor denne testen kan tas. 5. Langdistansetest D: min 250 km lengde, alle spannklasser (nordisk og slede). Vekt/utstyrskrav; i henhold til arrangørens krav. Tidskrav er at løpet

er gjennomført innen arrangørens tidsfrist. Testen tas vanligvis i løpsam­ menheng, løp som gjelder her er alle langløp fra 250 km og lengre, blant annet Mush Synnfjell, Femundløpet, Finnmarksløpet... TREKKHUNDCERT I tillegg til å ta trekkhundtester kan hundene også få tildelt trekkhundcert i løp. Kravene for tildeling av trekk­ hundcert står også i regelverket hos NKK. Løpet må være minst 10 km lang, spannet må bestå av renrasede polarhunder (registrerte hunder), minst halvparten av spannet må være grønlandshund, samojedhund eller alaskan malamute. Cert tildeles da beste tredjedel i en klasse og vinnertid + 5 % i klassen. Vi har også regler i forhold til få deltagere i klasser slik at cert da også skal kunne tildeles. Gjennomføring av løp over 300 km gir også cert. Det er kun løp med nordisk stil og slede som kvalifiserer

til cert­tildeling, vi tildeler ikke cert i snørekjøringsklasser. TREKKHUNDCHAMPIONAT For å få et trekkhundchampionat så trenger hunden å ta minst to trekkhund­ tester og vinne tre trekkhundcert i løpet av to år. Vi har to kombinasjoner av trekk­ hundtester som kan benyttes for å få godkjent trekkhundchampionat. Reglene for trekkhundchampionatet finnes på NKKs hjemmeside, web2.nkk.no/no/ arrangor+_frivillig/prover/regelverk_ jakt_og_brukshund «Championatregler norsk». LØP OG TESTER Norsk Polarhundklubb har de siste årene arrangert løp på samojedsamling, 10 km langt, og Rørosløpet 2 dager med 30 km. I sesongen 2018 vil også avdeling Midt­Norge arrangere et 10 km løp på sin vintersamling.

Men det finnes flere løp hvor man kan ta tester. Sammen med NAMK og NSHK så utarbeider vi hvert år en terminliste som viser løp hvor man kan ta tester og cert. Denne ligger på hjemmesiden til NKK. Klikk på «terminlister» på forsiden og velg «Prøver». Under «prøvetype» velges «Trekkhundprøve For Polare Raser» Her kan dere da se hvor løpene arrangeres og om dere kan ta prøver for våre raser i disse løpene. Vi lager også et uttrekk av terminlisten som vi legger på klubbens hjemmeside, www.polarhund.no/ trekkhundtester under linken «hjelpe­ lister». På denne siden ligger også informasjon om påmelding med linker til terminlisten til NKK, skjema for påmelding og annen hjelp. Mer informasjon kan dere finne på hjem­ mesiden under linken over både når det gjelder påmelding til løp og tester og det å arrangere variable tester.

Polarposten | Nr. 3-2017 | 43

QIMMEQ – En jagt på slædehundens sjæl På Grønland foregår det nå et stort forskningsprosjekt på den grønlandske sledehunden (grønlandshunden) og sledekulturen. Avlsrådet for grønlandshund er i kontakt med noen av driverne bak prosjektet og vil følge opp dette med artikler i Polarposten. Her følger en beskrivelse av prosjektet. Utarbeidet av Gisle Uren & Rita Lysholm Foto Carsten Egevang/QIMMEQ Tall og data er hentet fra prosjektet

44 | Polarposten | Nr. 3-2017

Grønland huser den største eksisterende sledehundepopulasjon i Arktis og en sledehundkultur som er unik i verden. Både sledehunden og den høyt spesialiserte teknologien og kunnskapen som er knyttet til opplæring og bruk, står imidlertid i fare for å forsvinne. Hunde­ bestanden på Grønland er redusert fra 30 000 dyr for 20 år siden til under 15 000 dyr i dag, og nedgangen fortsetter. Årsaken er en kombinasjon av global oppvarming, som fører til at det legger seg havis i en stadig kortere periode og over betydelig mindre havområder enn tidligere. I tillegg som resultat av globalisering, urbanisering og konkurranse med snøskuteren. Den grønlandske sledekultur og ­teknologi går mer enn 4 000 år tilbake i tiden. Uten hunden ville grønlendernes forfedre Thulefolket ha hatt vanskelig for

å kolonisere den nye verden i det arktiske område, og hverken Robert Peary eller Roald Amundsen hadde kunnet erobre henholdsvis Nord­ og Sydpolen.

QIMMEQ - den grønlandske sledehund er navnet på dette prosjektet, som igjen består av en rekke underprosjekt med fokus på hver sine ulike områder.

I dag er den tradisjonelle kunnskapen om hundesledekulturen, dens teknologi og kosmologi – det man med rette kunne kalde sledehundens sjel – fortsatt levende i det grønlandske samfunn. Men denne kunnskapen er oftest ikke nedskrevet, og nå står både sledehunden og den høyt spesialiserte kunnskapen i fare for å forsvinne.

De seks viktigste mål i QIMMEQ: • Forske på og samle inn kunnskap om den grønlandske sledehunds genetiske og kulturelle historie • Skape og fastholde interesse og stolthet for den grønlandske sledehund og sledehundkultur, og herved bidra til å opprettholde en bærekraftig fremtid for sledehund­ kulturen • Hjelp til med å sikre en genetisk sunn sledehundbestand • Dele kunnskap og forsknings­ resultater, utvikle kommunikasjons­ verktøy og formidle resultatene, både i det grønlandske og arktiske samfunn og globalt

Et nytt dansk­grønlandsk tverr­ vitenskapelig forskningsprosjekt har derfor innledet jakten på sledehundens sjel, hvor forskere i tett samarbeide med den grønlandske befolkning blant annet skal beskrive sledehundens kulturelle betyd­ ning og kartlegge dens genetiske historie.

Polarposten | Nr. 3-2017 | 45

08. Vi utdanner dyrlegeassistenter og styrker tilsynet av sledehunder 09. Vi utvikler undervisningsmateriale om sledehunden til grunnskolene 10. Vi skaper bedre vilkår for lisenser til turistkjøring med hundesleder, og vi gir sledekjørerne høyere lønn for å kjøre med turister 11. Vi gir tilskudd til hundefor for slede­ hundeiere 12. Vi fjerner sledehundene fra isolerte hundeområder og flytter dem tilbake i byene (slik det var før), tett på deres eiere, og vi sørger for god infrastruktur og adgang til hunde­ områdene • Leve opp til Greenland Perspective (fra danske Statens Naturhistoriske Museum) sine dogmeregler • Være rollemodell for fremtidige forskningsprosjekter ARCTIC NOMADS – ER ET AV UNDER­ PROSJEKTENE I QIMMEQ. Bakgrunnen for underprosjektet er at hundesledekulturen er i ferd med å gå tapt. Slik beskriver prosjektet seg selv: En stadig nedgang i antallet av aktive sledekjørere og et sterkt fallende antall av sledehunder er en realitet blant oss, den opprinnelige befolkning i Arktis. Hermed mister vi årtuseners kunnskap om hundesleden, dens konstruk­ sjon og bruk, og dens tilpasninger til regionale isforhold og landskap. Vi mister kunnskap om den særegne og hardføre sledehund, dens stell, opp­ dragelse og trening, samt forståelsen og samspillet mellom oss, været, havisen, fjellet, tundraen og vinden. For å gjøre opp status og utveksle kunnskap arrangerte kulturfirmaet NEBULA et internasjonalt hundesledeseminar i den vestgrønlandske by Sisimiut i november/ desember 2016, kalt Arctic Nomads. Formålet med Arctic Nomads­projektet er å øke oppmerksomheten på hunde­ sledekulturen og dens betydning for inuitbefolkningen i Arktis. På den bakgrunn ble et internasjonalt slede­ byggertreff avholdt i Sisimiut i slutten 46 | Polarposten | Nr. 3­2017

av 2016, etterfulgt av et to dagers seminar og foredrag om hundesledene. På arrangementet deltok hundeslede­ kjørere fra Russland, USA, Canada og Grønland, samt politikere, forretnings­ folk, forskere og andre med interesse for saken. Som konklusjon på seminaret ble det utarbeidet forslag og anbefalinger for hvordan hundesledekulturen best bevares og fortsatt utvikles.

13. Vi gir eldre mulighet for å videreføre kunnskapen om sledekjøring til våre barn og unge 14. Vi gir våre barn opplæring i gamle metoder for jakt og fangst fra hunde­ slede 15. Vi arrangerer sommerskoler for barn, hvor de lærer å stelle sledehunder

Følgende forslag ble vedtatt: 01. Vi betrakter sledehunden som en viktig del av vår felles kultur

16. Vi er åpne omkring evt. mislighold av sledehunder

02. Vi innlemmer sledehunden som UNESCO kulturarv

17. Vi lager stamtavler over våre slede­ hunder

03. Vi vaksinerer alle sledehunder og blander ikke sledehunden opp med andre hunderaser

18. Vi bruker sledehunden pedagogisk. Vi gir for eksempel funksjons­ hemmede barn en sledehundvenn

04. Vi samler inn ord og termer blant inuiter, som vedrører hundeslede­ kjøring

19. Vi kaster ikke mat! Restauranter, supermarkeder og institusjoner donerer matrester til sledehunde­ foreninger

05. Vi lager film, bøker, nye fortellinger og gjenoppliver gamle sagn om hunde­ sledekjøring 06. Vi danner nettverk for nasjonalt og internasjonalt samarbeide mellom hundesledeforeninger 07. Vi utgir håndbøker om stell og pleie av sledehunder, og oppretter rådgivningssentre for sledehundeiere

20. Vi lager sledehundsuvenirer for å synliggjøre sledehunden for turister 21. Vi utnytter sledehundpelsen og lager klær og tilbehør av den 22. Vi innfører profesjonelle oppsyns­ menn som arbeider med slede­ hunder, som kan komme i praksis hos hverandre på tvers av landegrenser

KURS I VINTERFRILUFTSLIV MED HUND 2018 Norsk Polarhundklubb inviterer til kurs i vinterfriluftsliv med hund!

INFORMASJON Kurset arrangeres torsdag 15. – søndag 18. februar 2018 i Femundsmarka. Kurset er åpent for alle klubbens medlemmer. Det er begrenset antall plasser på kurset. Nye deltakere vil prioriteres. Årets kurs legges til Femundsmarka og legges opp som en 4-dagers fjelltur med overnattinger i telt. Under kurset vil vi forflytte oss på ski med hund og pulk/slede med dagsetapper på omkring 10 - 15 km. Sammenlignet med tidligere år er dagsetappene i år kortere og terrenget mer beskyttet for uvær. Vi har dermed romsligere sikkerhetsmargin enn tidligere og stiller derfor mindre strenge krav til deltakernes fysiske form. For at hunden din skal ha en fin opplevelse under kurset er det viktig at den har ok fysisk form og gjerne noe erfaring som trekkhund på forhånd. Kursleder har tips å komme med dersom du ønsker et egnet treningsopplegg til deg og hunden i forkant av kurset. Trening på barmark går utmerket.

i samråd med kursleder og de øvrige deltakerne. Det blir opprettet en lukket Facebook-gruppe i god tid før kurset hvor vi legger ut stoff, diskuterer og gjør forberedelser sammen. TEMA - Rutevalg og orientering - Kjøring med pulk eller nordisk slede. - Leirslagning - Kunsten å bo i telt - Foring og stell av hund - Sikkerhet i vinterfjellet

PÅMELDING OG PRIS Frist: 01.02.18 Pris: 1000,Gisle Uren | 917 27 477 | gisle@rennfokk.no Eller gjennom Facebook/Messenger… Påmeldingene er bindende.

Deltakerne må ha eller låne nødvendig utstyr til å gjennomføre turen. Kursleder er behjelpelig så langt det er mulig med å finne utstyr til den som trenger å låne. Ytterligere informasjon og forberedelser i forkant av kurset gjøres

Arrangør Norsk Polarhundklubb

MEDLEMSBILDER FOTOGRAFER 1. Berit Kårstad 2. Hannah Hegge 3. Turid Solberg 4. Emilie Konradsen 5. Helena Maria Braa 6. Emilie Konradsen 7. Eva Kristin Aarbakk 8. Line A. Larsen 9. Ida Michalsen 10. Magnar Bruvik 11. Rita Lysholm 12. Line Albertsen 13. Lene Baldishol Engom 14. Monica A. Sundset 15. Vigdis Åbyholm 16. Magnar Bruvik

1

3

2

4

5

Synes du det er for mange hvite pelsdotter på denne siden!? Vi er enig! Send oss bilder av din grønslandshund! p-posten@polarhund.no

6

7

8

48 | Polarposten | Nr. 3-2017

9

12

13

14

10

15

11

16

Polarposten | Nr. 3-2017 | 49

Å bo i telt – HOT or NOT?

Spør du meg, så er det å bo i telt HOT hele året. Du slår opp teltet der du ønsker og har en både enkel og komfortabel overnatting om du gjør ting rett. De fleste som ligger en del i telt har lært seg noen knep som hjelper til med å ha det godt på tur. Alle har vi våre triks og de fleste av oss deler dem villig med andre. Her får du noen av mine. Hovedfokuset er å holde seg tørr og varm. Hvis du klarer det, så er det svært så hyggelig å overnatte i telt. På en sommertur i strålende sol er det ikke så krevende å holde seg tørr og varm. Våte ting kan henges i solen og tørker på kort tid. Nesten like enkelt er det på en vintertur der temperaturene er lave, men både snøen og luften tørr. Utstyr holder seg faktisk tørt av seg selv på vinteren. Verst er nesten våte høstturer, der temperaturen er lav, regnet vedvarende og tørkemulighetene få. 1. TO SETT MED UNDERTØY ER FINT Å HA Uansett hvor gufne værforhold det er, så holder det å ha med to sett med ullunder­ tøy for å ha det godt på tur. Det ene settet går du med om dagen, det andre har du tørt i sekken og bytter på deg i leiren eller i teltet om kvelden. Det første settet tørker du på kvelden og natten om mulig. Hvis dagtøyet ikke er tørt neste morgen, så tar du det på deg fuktig og pakker nattøyet tilbake i sekken, klart til bruk nesten kveld og i neste leir. Det sammen gjelder for sokker, ha alltid et par tørre sokker til å bruke i teltet. Hvis du er flink til dette, så vil du alltid ha et tørt skift å ta på deg i leiren. Du vil da kunne ha tørre og varme kvelder i teltet, 50 | Polarposten | Nr. 3-2017

uansett vær utenfor. Om du ikke har to sett ullundertøy tilgjengelig, så kan det tørre skiftet være av en annen type materiale også; superundertøy, fleece, bomull osv. Så lenge du holder det tørt vil det fungere godt til leirbruk. Å ha et tørt skift er HOT, å ha bare våte klær er NOT. 2. Å TØRKE KLÆR I TELT. Når været er dårlig er det ikke til å unngå at utstyr blir fuktig og vått. Det samme blir det når vi svetter fordi vi går hardt eller bærer tungt. Enten må vi leve med at klærene er våte, eller så må vi tørke dem etter beste evne. Å tørke klær ute er håpløst i regnvær. Da er det kun tørking inne i teltet som er mulig. Det mest effektive er å tørke klær ved å fyre primus eller gassbrenneren inne i teltet. Da kan du henge klær på tørkesnor eller legge det på et tørkenett oppunder taket i teltet. Å fyre i teltet er langt mindre risikabelt enn de fleste tror og jeg tar mer om det som et eget punkt på listen. Noe mindre effektivt, betydelig mindre komfortabelt, men likevel en brukbar løsning er å tørke fuktige klær med egen kroppsvarme. Ta på det tørre skiftet innerst, og så fuktig tøy utenpå dette igjen. Både undertøy og sokker tørkes noenlunde greit på denne måten. Småting som votter eller sokker kan du også tørke ved å legge dem enten på magen eller på innsiden av lårene når du er i teltet. Den dårligste løsningen er å tørke klær i soveposen. Særlig om du er ute flere dager i strekk i kaldt vær. Å tørke i sove­ posen er kun en nødløsning om det ikke finnes annen mulighet til å tørke klærne.

Å ha fuktige klær i posen gjør at klærne blir tørrere, men soveposen blir fuktigere. Hvis du må gjenta dette flere netter på rad vil du få en stadig mer fuktig og mindre isolerende sovepose. Å ha tørre klær og tørr sovepose er virke­ lig HOT, å miste nattesøvn fordi utstyret er vått og du fryser er absolutt NOT. 3. VÅTE SKO BEHØVER IKKE VÆRE ET PROBLEM Våte sko er vanskelig å tørke i teltet og du vil aldri klare å tørke dem over natten i soveposen. Du sover bare dårligere om du har dem i posen og har likevel nesten like våte sko dagen etter. Får du våte sko, så må de regne med å gå med dem våte til de lufttørker av seg selv. Vi kan likevel gjøre det litt mer komfor­ tabelt. Hvis du må gå med våte sko, så kan du bruke en bærepose eller en stor frysepose som du trer utenpå de tørre sokkene før du tråkker oppi skoene. Dette holder fuktigheten ute så lenge posen er tett. Svetten blir naturligvis sperret inne av samme pose, så sokkene blir fuktige i løpet av dagen, men det kan være langt mer komfortabelt enn å gå med våte sokker hele dagen. På kalde tørre vinterturer er fuktig­ heten fra svette ofte et større pro­ blem en fuktighet utenfra. Plastposen, fuktsperreposen, er en god løsning her også. Ta på sokkene, ta på posen og så ta på skoene ytterst. Dette kan holde skistøvlene tørre i mange dager, selv om du svetter mye på foten i løpet av dagen. Svetter du mye på føttene kan det være verdt å bytte til tørre sokker til lunsj. De

FOTO Camilla Hem

fuktige sokkene kan henge til tørk på sleden, pulken eller på sekken mens du går. Er det sol og litt trekk i luften er det utrolig hvor godt klær kan tørke selv ved lav lufttemperatur. Du kan også legge sokken på magen eller ha en på hvert lår innunder ullunderbuksen hvis tørke­ forholdene i friluft er dårlige. Går du med kun ett par sokker i ski­ støvlene, så har du posen utenpå sokken. Går du med to par sokker, kan du ha posen utenpå det innerste paret, mens det ytterste paret holder seg tørt og isolerende ytterst.

I dårlig vær derimot er det lite som er så surt som å måtte ut av teltet for å lage seg varm mat. Løsningen er å fyre og lage mat innendørs. Alle teltprodusenter advarer ettertrykkelig mot å fyre brenner i teltet. Mulighetene for både teltbrann og Karbonmonoksidforgiftning er tilstede og av frykt for skyhøye søksmål er det viktig for produsentene å ta sine forbehold.

Å være tørr og varm på føttene er kanskje det absolutt HOTTESTE trikset for å ikke fryse på tur.

Fyring i telt er likevel ikke fullt så risi­ kabelt eller skummelt som mange tror. Om du skal på vintertur i høyfjellet er det nesten en forutsetning å kunne ha varme i teltet. For å redusere farene så mye som mulig er det viktig å ha kunnskap og erfaring nok med sin brenner til å kunne kjøre den problemfritt.

4. VARME OG VARM MAT I TELTET I fint vær er det ikke mye som er bedre enn å lage og spise mat utenfor teltet.

Til fyring i telt er det i utgangspunktet kun brennere som kan slukkes/stenges enten ved å vri om en ventil eller ved å

fjerne trykket på drivstofftanken, som bør brukes. Vi snakker da om brennere som drives av bensin/parafin og gass. Tradisjonelle primuser og moderne multifuelbrennere er altså HOT, mens de tidligere svært så populære storm­ kjøkken drevet på rødsprit absolutt er NOT for fyring i telt. Moderne fjelltelt er svært brennbare og det å oppleve teltbrann er skrekken for oss alle. Den beste måten å unngå det på er å kjenne brenneren sin godt nok. Fyr den opp mange, mange ganger før du drar på tur med den. Gjerne flere ganger hver dag i en uke eller to for å bli trygg. Lær hvordan den oppfører seg under oppfyring, og test ut hva som skjer når du ikke forvarmer godt nok (parafin/bensin brennere skal forvarmes, gassbrennere ikke). Test også ut hvordan brenneren oppfører seg når den begynner å gå tom for drivstoff. Polarposten | Nr. 3-2017 | 51

Det vil være ekstra sikkerhet i å fyre opp brenneren utenfor teltet for så å ta den med inn i teltet når den brenner kontrollert. Faren for teltbrann er likevel betydelig mindre enn faren for karbonmonoksid­ forgiftning. Alle brennere produserer karbonmonoksid/kullos (CO) under for­ brenning. Det produseres langt mer CO med eks. en kjele over flammen enn når brenneren står og brenner uten. Grunnen er at flammen kjøles ned mot bunnen av kjelen og det oppstår en ufullstendig for­ brenning som produserer større mengde CO. Sørg for å alltid ha tilstrekkelig lufting i teltet når du fyrer innendørs. Ha lufteventiler åpne og suppler evt. med delvis åpne lufteluker i tillegg. CO i store konsentrasjoner er farlig fordi det fører til kvelning. Dette skjer fordi hemoglobinet i blodet lettere tar opp CO molekylene enn oksygenmolekyler (O2). Hemoglobinet mettes derfor med CO om konsentrasjonen i luften er høy nok og blodet vil da ikke kunne ta opp og forsyne kroppen (særlig hjernen) med oksygen. Man føler seg gjerne døsig og søvnig når dette skjer, man mister så bevisstheten og dør av kvelning. Vis aktsomhet ved fyring i teltet. Å ha det varmt og godt er HOT, å oppleve teltbrann eller CO­forgiftning er absolutt NOT. 5. UTNYTT FORTELTET Mange fjelltelt er av det som kalles «Camp» modell. Det vil si at ytterteltet er forlenget slik at det er et stort for­ telt fremom innerteltet. Dette er veldig fint og gir ekstra rom til å oppholde seg innendørs i dårlig vær. Det er også fint å bruke det til oppbevaring av både ryggsekk, støvler og annet utstyr du ikke trenger å ha inn i innerteltet. Det er også et fint område for å drive matlaging. Om du har kapasitet til å bære det med, så kan det være kjekt å ha med et 52 | Polarposten | Nr. 3-2017

«footprint» til teltet om sommeren. Dette er en ekstra bunnduk som er utformet og tilpasset akkurat ditt telt. Det både beskytter teltets bunn og gir deg vanntett gulv i hele ytterteltets areal. Forteltet blir dermed like tørt og godt å bevege seg på som innerteltet. På vinteren er det mindre behov for footprint, fordi da er det ofte lurere å grave kuldegrop i deler ytterteltet. Kulde­ gropen skal teoretisk sett være et sted hvor kaldluften trekker nedi for å gi plass til litt varmere luft ved teltets gulvhøyde. I praksis har dette ingen egentlig effekt. Hensikten med kuldegropen blir derimot å få høyere takhøyde i forteltet. Er det dyp nok snø er det ingenting i veien for å grave så du har grei ståhøyde i forteltet. Om du ikke føler behov for det, så kan det være godt å i det minste grave dypt nok til at du slipper å kreke og krype for å komme inn og ut av teltet. Er du på vintertur og blir overrasket av uvær, er forteltet også et greit sted utføre flere typer nødvendige ærend, fremfor å bevege seg ut i stormen som raser uten­ for. Romslig fortelt er helt klart HOT! 6. IKKE DRA UNØDVENDIG FUKTIGHET INN I TELTET. Noe av det viktigste for å ha det greit i telt over flere dager blir å holde det så tørt som mulig innendørs. Ikke dra med deg unødvendig fuktighet inn i teltet. På vinteren er det lurt å børste av seg mest mulig snø før du går inn i teltet. Snø smelter og blir til vann. Klarer du å holde snøen utenfor, så holder innerteltet seg tørrere. Kondens er en vedvarende belastning i moderne telt. Duken er vanntett og slipper derfor ikke kondensen ut. Bare det at vi puster inne i teltet fører etter hvert til kondens. Lager du mat i teltet, så vil koking føre til en del kondens. Tørking av klær fører til kondens

Hvis du lufter godt, så vil mye av kondensen forsvinne ut. Særlig hvis du fyrer brenneren samtidig som du lufter godt etter at matlagingen er over, vil varmen hjelpe med å tørke bort mye av kondensen. 7. LA HUNDEN BO UTE. For meg er kanskje det største NOT’et å ha med seg hunden inn i teltet. Det er både upraktisk og totalt unødvendig å ha en stor voksen polarhund inne i et lite fjelltelt. Utfordringen ligger hos eieren, ikke hunden. Hundene våre er både fysisk og mentalt utrustet til å kunne klare seg utmerket på utsiden av teltet. Teltduken er så tynn at hunden kan føle seg både i kontakt med deg og samtidig være mer enn tilstrekkelig sosialt ivaretatt der på utsiden av duken. Hundens store telt­ behov ligger hos eieren og ikke hunden. Det er mange eiere som må manne seg opp og ta jobben med å venne hunden til å ligge utenfor teltet. Det er ikke så vanskelig som du tror. Verre for mange er jobben de må gjøre med seg selv for å la hunden få lov til å ligge ute. Det er et stort risikomoment å fyre brenner i teltet samtidig som du har hunden inne. En uheldig bevegelse fra hunden kan fort føre til at både brenneren og kjelene velter. I beste fall fører det til vann eller mat utover teltet og utstyr. I verste fall kan det føre til eksplosiv teltbrann med påfølgende store brannskader eller død for hund og eier. Et annet moment er fuktigheten i teltet. På årets kløvtur på Dovrefjell fikk vi en del regn. Jeg tror mange av de deltakerne som hadde hundene inne også fikk oppleve «gleden» med blaut hund inn et lite fjelltelt. En svært tvilsom glede. Hund i teltet? Definitivt NOT!

VINTERENS VAKRESTE EVENTYR 2018

Avlsrådet for samojed ønsker alle samojedelskere velkommen til spåtind 2.–4. mars

Samojedsamlingen er en ypperlig anledning til å møte andre eiere av verdens vakreste brukshund! I tillegg til å snakke hund og treffe trivelige folk, blir det 10 km løp, utstilling og andre aktiviteter. Det blir mulighet til å ta trekkhundtest (mila på timen). Lørdag kveld etter felles middag kåres det beste hund sammenlagt (løp og utstilling) og vi har utlodning av supre premier. I år har vi lagt samlingen til et sted der det er fantastisk turterreng. Milevis med kjørte løyper der alle kan ta seg en eller flere skiturer/sledeturer i løpet av helgen og bare nyte friluftslivet.

OVERNATTING & PRISER Døgnpris inkludert tre måltider per døgn: 990,– Enkeltromstillegg: 175,– Barn under 0–5 år: 100,– per døgn Barn 6–14 år: 295,– per døgn Barn 15–18 år: 690,– per døgn Telt/lavvo: 60,– per døgn Bobil/campingvogn: 100,– per døgn inkl strøm Noen hytter tilgjengelig, barnefam. prioritet Hundene er velkommen på rommet!

Dommer på utstilling er Christina Bjerstedt­Ohlsen!

Vil du komme opp på dagstur, er prisen på måltider: Frokost: 120,– Lunsjbuffet: 225,– Middag: 285,– Påmelding til Spåtind på post@spatind.no eller 61 11 95 06 Bestilling innen 10. februar garanterer plass! www.spatind.no/

Premier BIS utstilling – Togo kløv Sammenlagt løp/utstilling – kickspark Loddsalg – Laika kløv og andre flotte premier!

Avbestilling 2 uker innen ankomst belastes med 50 % av ordinær pris 1 uke innen adkomst belastes 100 % av ordinær pris Husk å oppgi referanse: Samojedsamling ved bestilling!

Samojedsamlingen er stedet for å teste både løp og utstilling uten å være redd for gjøre feil eller føle at man driter seg ut. Aktivitet med samojed skal være moro!

BLI MED PÅ VINTERENS VAKRESTE EVENTYR MED LØP, UTSTILLING, TUR OG MASSE HUNDEPRAT!

Dypt fascinert av polarhundene Ralf Campbell har dømt polarhunder i over 50 år. Gjennom alle disse årene har han fått en dyp respekt for disse rasene, og et brennende ønske om at de rasetypiske trekkene må bevares. Tekst & foto John Petter Nordbo

Det opprinnelige preget er viktig, og ikke noe man tukler med. Han peker på at hundene til inuittene og de andre urfolkene var et resultat av naturlig seleksjon. Dagens polarhunder er spiss­ hunder, som ligger nærmere naturen enn de andre rasene.

Campbell tar imot Polarposten hjemme i Ski. 78­åringen åpner døra, og viser vei til kontoret i andre etasje. I de mange bokhyllene er det ikke vanskelig å se hva som er én av hans store interesser. Her finnes hyllemeter på hyllemeter med bøker om eventyrere, hunder og polar­ ekspedisjoner. Nansen, Amundsen, Scott, Johansen, Rasmussen, Sverdrup, Astrup og alle de andre kjente navnene står å lese bak på bokryggene.

allerede fra fem­seks­årsalderen. Faren var også en ivrig hundedommer, og unge Ralf startet som skriver på utstillinger allerede tidlig i tenårene. I 1959 fikk han status som elev, og i 1963 ble han autorisert for polarhunder og elghunder. Siden har det blitt hele spisshund­ gruppen (gr. 5), i tillegg til gruppe 1, 2 og 4. Gjennom alle disse årene har han vært en ivrig dommer, med stor interesse for faget.

Mannen er et oppkomme av kunnskap om polarhistorien, og trekker frem den ene boka etter den andre. Det er nettopp denne store fascinasjonen for polferdene som har vært med på å gjøre ham så interessert i polarhundene at den skulle ta ham Europa rundt som dommer, og litt som hundekjører. En interesse som fortsatt er like sterk, selv om Campbell på papiret har nådd pensjonsalder for lenge siden.

Som dommer vurderer Campbell om hunden er av det han kaller «korrekt type», det vil si at hunden har et eksteriør og en psyke som gjør den egnet til sine arbeidsoppgaver.

– Jeg har bestandig syntes at bruks­ egenskapene hos hunder er det mest interessante. Hunden ble jo domestisert til å brukes, og de som ikke maktet arbeidsoppgavene, bukket under, akkurat som i naturen. Resultatet ble tøffe, hardføre hunder skapt til hardt arbeid, og med en utrolig effektiv metabolisme, forklarer han.

– Bedømmingen handler om å evaluere anatomi, gemytt, pels og bevegelser opp mot en rasestandard. Polarhunder skal ha stri dekkpels, med tett og myk underull for å kunne overleve i snø og kulde, og skal ikke kjennes bløt ut når vi stryker dem over ryggen. Det er noe vi slår ned på i ringen, eksemplifiserer dommeren.

Han husker godt grønlandshundens storhetstid på 1970­, 80­ og 90­tallet, da Norsk Trekkhundklubb hadde faste stasjoner i Nordmarka med ambulanse­ spann vinterstid i helgene både på Kikut, Gåslungen, Ullevålseter, og Trehørningen, mens Oslomarkas Trekkhundklubb holdt til på Tryvannstua og i Østmarka på Vangen og Skjelbreia.

Han er svært opptatt av å bevare de polare kvalitetene hos disse rasene.

På den tiden var det lite maskin­ preparerte skispor i Marka og

Han vokste opp på Ringsaker, der han ble født helt på tampen av 1930­tallet. Faren var pelsdyroppdretter og elgjeger, født i Skottland. Hjemme drev familien med oppdrett av grå elghund. Ralf gikk på «jakt» i skogen med elghund og pil og bue 54 | Polarposten | Nr. 3-2017

ELGHUNDER: Ralf Campbell har ingen polarhunder lenger, men har fortsatt elghunder. Her sammen med Kaisa (2) hjemme i hagen i Ski.

POLARLITTERATUR: Campbell er en ivrig samler av litteratur om polarhistorien, og lar seg fascinere over slitet på polene.

HUNDEKJØRER: Ralf kjørte aktivt i 20 år. Her fra et løp i Sverige rundt 1980, sammen med siberian huskyen Peik, som han lånte av Karsten Grønås. FOTO: Privat Polarposten | Nr. 3-2017 | 55

bruddskader var vanligere enn i dag, ikke minst i den fryktede utforkjøringen nord for Nordmarkskapellet, kalt «Slakteren». Ikke hadde man snøscootere, så man var avhengig av hundespann for å frakte de skadde frem til bilvei. – Disse to trekkhundklubbene disponerte over henholdsvis ca. 50 og 20 til 30 grønlandshunder som var registrert på klubbene, og utplassert hos fôrverter resten av året. Hundene og deres spannførere gjorde en samfunnsmessig storartet jobb. Den gang sto det respekt av grønlandshunder! mener Ralf. – Alle norske eksteriørdommere ble invitert til samling i Maridalen en gang i året av NTK. Der var det enormt mange hunder, som regel 50 til 60 og alle var grønlandshunder! Det var for meg en fin måte å lære rasen på, fortsetter han. – Mitt inntrykk er at eiere av polarhunder i dag fremdeles er folk som liker å være mye ute i skog og mark. Når jeg snakker med dem etter å ha dømt på en utstilling, virker det som det er få som ikke bruker hundene sine. På spørsmål om hva som skal til for å bevare rasene, mener den erfarne dommeren at han og dommerkollegaene har et ansvar for å sette opp det de oppfatter som den rette typen, men til syvende og sist er det oppdretteren alene som bestemmer om en tispe som skal parres eller ikke. Ingen andre. Et vellykket resultat bør påskjønnes. Derfor synes han at en ærespremie for oppdrett henger høyere enn et BIS (best in show). – Det handler om å bevare det opp­ rinnelige rasepreget, ikke se seg blind på utstillingsresultater, og ikke selektere etter hvilke hunder som løper fortest på korte distanser. Eller tro at jo større hundene er jo bedre trekkhunder er de. Det har aldri vært meningen. 56 | Polarposten | Nr. 3-2017

– Mankehøyden på alaskan malamute hannhund skal i følge rasestandarden være 63,5 cm. Det er ikke noen øvre grense, og man skal tillate naturlig variasjon. De fleste er større, men jeg har hatt noen på opp til 74 cm i utstillings­ ringen (og med matchende vekt på 50–60 kg). Det blir for mye av det gode. De vil fungere dårlig på tungt føre, tråkke igjennom, og får derfor nedsatt premie­ grad i ringen.

oppdrettet av Øyvind Moen. De var et eksempel på at godt eksteriør og gode bruksegenskaper hører sammen.

Selv om Campbell har blitt 78 år gammel, er den ivrige friluftsmannen fortsatt å finne ute i naturen så ofte som mulig. Sammen med elghunden sin drar han på jakt hver høst. Den drevne ski­ og terrengløperen har alltid vært i god form. Det fikk han god bruk for i perioden han drev med hundekjøring mellom 1974 og 1994. Campbell var faktisk blant de få som gikk på ski i Finnmarksløpet. Løpet var riktignok «bare» 400 kilometer den gangen, men det er likevel en imponer­ ende prestasjon å fullføre på ski sammen med hundene.

– Det var en fin tid. Samværet med hundene og likesinnede var det viktigste, i tillegg til det å komme seg ut i skog og mark, sier Campbell, som skryter av miljøet blant trekkhundfolk.

– Det var gjennom Svein Tore Bøe og Hege Hauff (Kennel Najanin) at jeg fikk sjansen til å delta i Finnmarks­ løpet i 1986, for de lånte meg tre spreke malamuter og en grønlandshund. Som lederhund hadde jeg min egen siberian husky. Jeg måtte forberede meg godt, for så langt hadde jeg aldri gått før, og trente systematisk med dette for øyet i to år. Jeg var med på alle mulige skirenn og mellomdistanse­hundeløp om vinteren, og i terrengløp, triatlon og sykkelløp som Trondheim­Oslo om sommeren. Vi kom i mål i Alta, men det var bare takket være en fantastisk gjeng hunder. Det var polar­ hunder på sitt beste! Han husker spesielt de tre malamutene han lånte av dem den gangen: Sumak (N UCH Topkok’s Iditarod Sumak), Bumper (N UCH Topkok’s Eagle Bumper) og Nuna (Topkok’s Klondike Nuna), alle

Senere vant han Polarhundløpet enspann med egen siberian husky, og deltok i internasjonale mesterskap, som EM i Tyskland i 1984 og i Sveits i 1994, i nordisk enspann og trespann, men det var først og fremst alle treningsturene som gjorde at interessen bet seg fast.

– Miljøet har bestandig vært åpent, med masse flotte mennesker. Jeg har alltid følt meg velkommen, og alle var villige til å dele av kunnskapen sin. Campbell trekker spesielt frem Katinka Mossin som den som har lært ham mest om grønlandshunder. Det samme gjelder Svein Tore Bøe og Hege Hauff for alaskan malamute, Eivind Mjærum for samojedhund og Karsten Grønås for siberian husky. Selv har han bare hatt siberian huskies, men trent og kjørt hunder av de tre andre polare rasene. – I Norge er vi heldige som har Polarhundklubben med medlemmer som er interessert i å kombinere eksteriør og bruk. Klubben arrangerer både utstillinger og løp. Da håper jeg at medlemmene respekterer arbeidet til de som har utviklet rasene og ivaretar hver enkelt rases unike egenskaper. Det er ikke noe poeng å gjøre hundene annerledes, verken større eller raskere. Det blir helt feil, sier Ralf Campbell, som benytter anledningen til å gratulere med 80­årsdagen for dannelsen av Norsk Grønlandshundklubb, stiftet 2/12­1937, senere omdøpt til Norsk Polarhundklubb.

VINTERSAMLING OG ÅRSMØTE 2018

Norsk Polarhundklubb avd. Midt­Norge inviterer til vintersamling og årsmøte

STED Velkommen til vintersamling på Ismenningen lodge og hytteutleie i Snåsa!

PROGRAM Fredag 20.00 Felles kveldsmat, sosialt samvær.

Dato 16.–18. mars 2018

Lørdag 09.00 Felles frokost. Aktiviteter med hund utendørs på dagtid. 13.00 Lunch utendørs. Alle tar med mat selv. Mulighet for grilling. Lavterskel trekkhundtest: «Mila på timen». 17.30 Felles middag. Innendørs. 19.00 Årsmøte for klubbens medlemmer. Åresalg og sosialt samvær med kaffe og kaker etterpå. Drikkevarer selges til selvkost.

Påmelding: Arrangement på facebook eller mail: christine.sandelin@ntebb.no innen 15. januar. Forhåndsbetaling kr 500,– pr pers. Vennligst betal inn på kontonr. 4202.28.39173 og merk innbetaling med navn og vintersamling 2018 innen 15/1. Resterende beløp (maks 1000 kr pr. pers.) betales ved ankomst. Det vil bli gitt familiepris. Eksakt beløp kommer senere. På Ismenningen lodge og hytteutleie er det mulighet til å leie småhytter eller fløy med gjesterom innendørs. Hun­ der kan ligge ute, inne i bur, eller i oppvarmet garderobe ved inngangsparti. Les mer her: www.ismenningen.no

Søndag 10.00 Felles frokost. Turmuligheter for de som ønsker det.

Dykk i arkivet Jul i Timeglassbukta Sto første gang på trykk i Polarposten nr. 5, 2002 Tekst & foto Guldborg Søvik & Lars R. Hole, Bergen

Gulbord Søvik og Lars R. Hole deltok i 1999–2000 i Otto Sverdrup Centennial Expedition til Ellesmere Island, Nunavut, Canada. Tre ektepar og en liten jente på tre år, overvintret i en seilbåt og en liten hytte på 76 grader nord. Guldborg og Lars hadde med seg grønlandshundene Bamse og Yukon. Her forteller ekteparet om julefeiringen i vinterhavnen. Bamse og Yukon skal ha kveldsmat. Det frister ikke alltid like mye å kle på seg og gå ut i nattekulda, men disse kveldstimene med bikkjene utenfor den nedsnødde Northanger er likevel noen av de fineste stundene vi har i mørketiden. Yukon sitter utenfor dekksluken og venter når vi kommer ut. Han vet at romstering nedenunder på kveldstid betyr mat. Grønlandshunden venter tålmodig mens Guldborg øser fôret opp i de to metallskålene. Som regel sitter han pent og venter til vi sier «vær så god» og skyver skålen bort til han. Bamse står og hopper utålmodig i kjettingen og må få klar beskjed: «Sitt»! Så får han også mat. Etter at hundene har spist ferdig tar vi raskt skålene fra dem, de trenger ikke å slikke på det kalde metallet mer enn nødvendig. Etter spar vi også vekk skiten rundt hundeigloen, og så får Bamse løpe fritt rundt. Han må dessverre stå bundet, siden han er den mest uavhengige av brødreparet og kunne finne på å legge ut på egne løpeturer. Den som er ute, må hente snø. Vi åpner luken inn i båten og roper: «snø»! Frosne bøtter sendes inn, 58 | Polarposten | Nr. 3-2017

tømmes i full fart og sendes ut igjen for å bli fyllt på nytt. Alt som kommer utenfra dekkes med rim straks det kommer inn. Heldigvis er snøen ganske kompakt her, omkring 0,4 kilo per liter, så det går raskt å fylle opp gryta. Det er helt vindstille. Snøen knirker som isopor under støvlene. Vi slår av hodelykta. Hundene er verdens beste psykologer og forstår alt. Under den enorme stjernehimmelen, i selskap med to lodne venner, er livet bare godt å leve. De siste dagene i november starter julebaksten. Morten til Lars har sendt oss oppskrifter. Lars er bakemester og har ansvaret for kokosmak­ roner, pepperkaker og havreflarn. Parafinste­ keovnen er ypperlig, men varmen er ikke helt jevnt fordelt. Kakene blir likevel bra, selv om de ikke ser ut akkurat som vi husker dem fra barn­ dommen. Guldborg triller marispan­ og pepper­ myntekuler. I gode gamle dager måtte et godt hjem som kjent ha syv sorter julebakst. Det er et antall vi med letthet når på Northanger, med en variasjon av canadiske og norske oppskrifter. Konklusjonen må bli at Northanger er et anstendig hjem. På Fram tok de også julefeiringen seriøst. I 1899 var kokken Adolf Lindstrøm syk ved juletider. Da måtte Otto Sverdrup selv ta seg av baksten. Han følte dette som et tungt ansvar. Natt etter natt sto han og geologen Per Schei oppe og bakte mens de andre sov. Det holdt på å bli katastrofe da deigen til vann­

bakkelsen frøs til knallhard is, men de fikk bakt ut kakene etter hard innsats. Sverdrup fremstiller hele øyeblikket da de tok butterdeigen ut av ovnen, som det mest nervepirrende under hele ekspedisjonen. Det gikk heldigvis bra. Det nærmer seg jul. Vi norske vil selvsagt feire på julaften 24. desember slik vi er vant til hjemmefra. Canadierne vil feire den 25. slik de pleier. Heldigvis er ikke det noe problem. Vi feirer begge dagene. Vi to norske står for arrangementet den tjuefjerde, mens canadierne tar seg av «Christmas Day». I denne tiden leser vi mye i Otto Sverdrups Nyt Land. Det var tydelig at julefeiringen betydde mye for Framkarene. Da koste de seg og hadde fri fra arbeidet i over en uke. De tenkte mye på familiene som satt der hjemme og ventet, og de barske karene kunne nok få en tåre i øyekroken. Det blir jul på Northanger også, selv om det er forrykende uvær ute, og vi en stund lurer på om familien Magor skal klare å komme over seg over fra hytta. Vind og temperatur gir en kuldeeffekt til­ svarende ­75 grader. Men Lynda og Graerne karrer seg over til båten med Keziah i pulken. Båten er nemlig mye mer hjemmekoselig enn hytta, så all feiring skal foregå i Northanger. Keri og Greg tryller frem julepynt og et lite, sammenbrettet plastjuletre. Oppe under taket henger julekuler i forskjellige farger til Keziahs store henrykkelse.

besteforeldre, onkler og tanter. Fra Guldborg får Keziah hjemmestrikkede fingervanter. Nå skal hun ikke lenger trenge å være kald på de små hendene sine når hun sitter og tegner. Dagen etter, 25. desember, våkner vi til blinkende, fargede julelys og pakker i de små julestrømpene på roret. Keri har brukt morgenene i sengen på å brodere servietter med monogram på til oss alle sammen! Vi er dypt rørt. Canadisk jul feires med kalkun, og i mangel på ekte vare tryller Keri frem et festmåltid av tørkede ingredienser. Dagens høydepunkt er da vi ringer til Karel Doruyter, vår trofaste hjelper i Sør­Canada. Neste daglig har vi sendt e­poster frem og tilbake og vi to hører nå stemmene til Karel og kona Thea for første gang. Det blir en lat og avslappende juleferie, med gode bøker og masse god mat. Været er ideelt til innendørsaktiviteter. Faktisk opplever vi noe av det sureste været hele vinteren disse dagene.

Før middagen på julaften ringer vi familiene våre fra satelittelefon. Det er dyrt, så dette blir faktisk den eneste gangen vi ringer hjem i løpet av vinteren. Det er høytidsstemning å høre de kjente og kjære stemmene der hjemme i Norge.

Guldborg pløyer seg gjennom «The Artic Grail» som handler om alle forsøkene på å finne Nordvestpassasjen, og å bli førstemann til Nordpolen. Når vi leser om alt slitet, sulten, skjørbuk, tapte liv, men også om mirakuløse redninger, begynner vi å skjønne hvor godt og lettvint vi har det; masse mat, rikelig med brenn­ stoff, kontakt med familien hjemme, ingen syke og mer enn nok å fylle dagene med. Vi har over­ skudd til å bli betatt av omgivelsene og synes det golde landskapet og mørket er storslått. Men hadde noe gått galt for oss, ville kanskje vi også ha forbannet fjellene og isen og funnet stillheten knugende.

Om kvelden disker vi opp med pinnekjøtt. I Coop’en i Grisefjord visste de ikke hva kålrabi var, så i bestillingen vår lå det haug med neper. Derfor ble det ertestuing til pinnekjøttet. Festdesserten består av tørkede og hermetiserte bær og frukter sammen med krem av langtidsholdbar fløte. Vi to norske og Keziah går rundt juletreet på motorkassen og synger om enebærbusken. Flere enn oss tre er det ikke plass til. En og annen gave har vi også fått med oss, særlig til Keziah dukker det opp presanger fra

Det nye årtusen feirer vi stille og rolig om bord på Northanger. Høydepunktet er Kongens tale sendt av NRK Utenlandssendingen, da står vi to norske andektig med øret helt inntil radioen. Det er forunderlig hvor patriotisk man blir når hjemlandet er langt unna. Ved midnatt går vi ut og fyrer av noen signalskudd og nødraketter. Den største av nød­ rakettene blir tatt av den sterke vinden og ført helt bort til moreneryggen på vestsiden av bukta, slik at hele neset lyser rødt. Polarposten | Nr. 3-2017 | 59

Returadresse Norsk Polarhundklubb v/Øyvind Aas Stiklestadveien 101 1866 Båstad

450 kr En bok for alle polarhundentusiaster! Eivind Mjærum og Ole Johan Sætre øser av all sin erfaring og kunnskap i denne praktboken om samojedhunden. Boken kan bestilles på leder@polarhund.no