dagen før det skjedde, stod jeg krumbøyd og skulle knytte skoene. Det var på morgenen, en onsdag helt i begynnelsen av juli med sola lavt og sidelengs inn verandavinduene. Lyset flimret og fløt champagnefarget over gulvet mot fingrene mine. Plutselig spant rommet rundt meg. Jeg husker hvordan to fingre fra hver hånd akkurat hadde tatt fatt i hver sin lisse, og trakk. Noe så uskyldig, som det å skulle snøre på seg skoene, noe så knøttlite, hvordan kunne det begynne akkurat slik, det er rart i etterkant. Og jeg husker at jeg pustet, med åpen munn, og kjente hvordan pusten min luktet trygt av morgenkaffe. Spant rundt, det er snålt å bruke en slik klisje. Jeg har aldri besvimt, og derfor aner jeg ikke hvordan det føles, men nå kunne jeg plutselig beskrive det i en nesten-følelse, som om gulvet løftet seg mot meg, vegger forsvant, tak ble vegg. Forvirret og sakte reiste jeg meg opp, forsøkte å rette ryggen, og … spinningen ble sakte borte. Det var de svarte og hvite Hoka-joggeskoene. Jeg bøyde meg ned igjen, for å snøre dem ferdig, og på nytt spant rommet rundt meg. Jeg lente skulderen hardt mot dørkarmen og snørte skoene lynkjapt.
5