DOG MODE
MARION
Marion sier at blodet kommer i puljer, som rødsvarte geléklumper, men at det ikke gjør så vondt lenger. Hun setter seg på det innerste setet, lar ham være et skjold mellom henne og de andre på bussen. Trøtt og umeddelsom lener hun hodet mot skulderen hans. Håret er bleiket av sol og saltvann, hvitt i tuppene, krøllene kiler ham i ansiktet. Han blåser dem bort og trekker haka hennes til seg, kysser henne. Hun vrir seg løs, gjesper. Fettflekken på skjørtet hennes ligner et hjerte, og han tenker på den natta da han fant henne mellom blokkene. Barbeint, og i et like kort skjørt, men det var kaldt, lårene blåhvite. Han husker den tjafsete hestehalen, at hun hadde vært ganske full der hun satt på benken. Han tok sjansen på å sette seg, ytterst på kanten, og begynte å prate. Stilte enkle spørsmål fordi hun var så ute av seg. Han hadde ikke lyst på henne da, men kjente et behov for å beskytte henne, som kommer over ham iblant også nå. Han måtte støtte henne bort til blokka, der hun kastet opp foran inngangsdøra. Hun fikk låne sofaen, han ga henne et pledd og Iron Maiden-T-skjorta han aldri hadde brukt. Om morgenen satt hun på kjøkkenet med vått hår og kjederøkte og drakk kaffe i bitte små slurker.
Pratet i vei mens hun liksom ubetenksomt trakk beina opp på stolsetet og inn under T-skjorta, og da kunne han ikke unngå å se at hun manglet truse. Hun hadde betrodd seg. Mente hun la alle kortene på bordet da hun fortalte at hun var usikker på det meste og følte seg annerledes enn alle andre. Det var ikke akkurat en sjokkerende opplysning, men det var sånn hun la det fram. «Jeg er ingen enkel person,» sa hun. «Tåler du det, tåler du meg.» Og så hadde hun lirket beina ut av T-skjorta igjen, og til hans overraskelse sprikte hun og la hånda med den rykende sigaretten mellom lårene, som på film. Hun holdt blikket hans en stund, smilte forlegent, men uten å si noe. Han tenkte at hun sikkert hadde øvd seg på dette forføreriske trikset, men det hjalp ikke at han gjennomskuet henne, han holdt på å revne av opphisselse, det dunket og sprengte i hodet, i pikken. «Kom hit, da vel,» lokket hun. Han glemmer ikke hvordan det freste da hun stumpet røyken i kaffekoppen, og han presset seg inn i henne, og hun klemte hendene rundt rumpeballene hans. «Du husker vel den gangen du knulla meg og Iron Maiden på kjøkkenet.» Han setter alltid pris på den påminnelsen.
Motoren starter med et brøl, det rister og skaker i den gamle amerikanske skolebussen. Doningen sleper seg ut fra holdeplassen, motvillig forlater han San Cristóbal de las Casas. Det føles for tidlig, han har lyst til å bli. Han rekker ikke å fordøye stedene og inntrykkene, men Marion er rastløs og vil videre til neste sted og neste. Bussen kjører forbi den lyserosa murbygningen
hvor de har sovet de siste nettene. Et rom med grønnog blåmønstret flisegulv, lilla vegger og høye vinduer. Marion trodde ikke på ham da han fortalte om kvinnen med fletter og halskjeder som sto i mørket og så på dem. Han er sikker; det var ikke en drøm, han så konturene av det han mente måtte være en kvinne fra området.
Det luktet noe sterkt, pepper og eukalyptus, og så fikk han øye på henne der i hjørnet av rommet. Hun fiklet med smykkene rundt halsen. Han hørte tydelig at det klirret.
De passerer torget og katedralen med det røde korset. Marion har lukket øynene, men han vil ikke gå glipp av det han ser, kanskje for aller siste gang. Markedsplassen, som i går var full av folk, ligger øde. To kjølige kvelder småhutret de rundt mellom salgsbodene, beundret lokalt håndverk, smykker, tepper og tekstiler i tradisjonelle mønstre og kraftfulle farger. Han sa til henne at han savnet å bli berørt. At reisen ikke hadde gitt ham den følelsen han hadde håpet på. Noe burde ha falt på plass i ham, og han visste ikke hvorfor det ikke hadde skjedd. Marion så på ham og sa at han hadde for høye forventninger, han tenkte for komplisert. De fortsatte videre langs bodene uten å snakke noe mer om det. Han la merke til små tøybylter mellom gjenstandene. Først skjønte han ikke hva det var. En lå mellom noen krukker og keramikkfat, en annen øverst på en stabel med tepper. Han oppdaget et par av dem inne blant noen flasker og papirposer. Det viste seg å være spedbarn innsvøpt i kleder, surret inn, som
kokonger. De virket nærmest tilfeldig plassert, eller forlagt, der de lå som små myke pakker, som om de også var til salgs. Han visste ikke om Marion så dem, og han nevnte det heller ikke, men dette rørte ham. Om fem uker er de hjemme. Da skal han foreslå at de flytter sammen likevel. Det er greit for ham å spise havregrøt mens han venter på biffen. Om hun hadde sett de små babyene, ville hun sikkert fått lysten tilbake, kjent suget etter å holde en sånn liten en.
Bussen snegler seg forbi restaurantvinduet der de hadde satt seg for å spise, det var for surt å sitte ute. Han var ikke sulten, tenkte på spedbarna. De valgte plassen ved det store vinduet, med utsyn over torget. Før de fikk satt seg, stilte en gutt seg til foran vindusruta, skitten og uten sko, kanskje fire eller fem år. Han ble stående uten å vike med blikket, holdt den møkkete håndflata opp mot dem.
De bestilte tamales og øl.
«Ikke,» sa Marion. Hun så hvordan det tuklet seg til inni ham. «Jonas, jeg mener det, ikke slipp det innpå deg.» Hun plasserte blikket hardt over og forbi guttens hode, som om hun demonstrerte en metode, før hun snudde seg og så strengt på ham. Tok fram pakken med sigaretter og en lighter fra veska og fyrte opp. Sugde sånn hun gjorde når hun var irritert, løftet haka. Hun så seg om etter servitøren og lyste opp da han kom med ølet.
«Man må ignorere det,» sa hun. «Ellers kan du ikke være på steder som dette.» Hun klorte leggen hans med tåneglene. Da maten kom, ble det likevel umulig. For gutten
utenfor hadde ingen grunn til å gi seg. Gutten var jo kald og sulten. «Hva gjør du?» utbrøt Marion da han brått reiste seg fra stolen og vippet de to grønne bananbladpakkene over på en serviett.
Gutten tok imot uten å nøle og uten å se på ham. I lommene fant han noen småpenger. Gutten klemte neven rundt pengene og la på sprang. Lyden av klaskende barneføtter mot brosteinen kommer han ikke til å glemme med det første. Ved et hjørne litt lenger borte sto noen eldre gutter. De ropte på guttungen, plystret, fikk ham bort dit. Maten og pengene røsket de til seg før de dyttet gutten bort. Han greier ikke å tilgi seg selv. Han burde gjort noe, men de fremmede ordene stokket seg i munnen. Gutten forsvant, slukt av turistene på torget.
Så er de ute av byen. På vei til nok et sted.
Etter en utskrapning må det gå seks uker før man kan ligge sammen igjen, og nå har det snart gått tre. Marion skal strengt tatt heller ikke bade, men det har hun gjort likevel, i Stillehavet, for noen dager siden. Hun hører ikke på ham. Som en liten kolibri flykter hun fra det han prøver å si.
Den skranglete bussen blir fullere og fullere jo nærmere de kommer Guatemala by. Setene, som er beregnet for to voksne, eller i beste fall tre barn, tar minst fire her. Folk sitter som klistret fast i hverandre i den stillestående varmen. Marion sklir rundt på lårene hans. Han har vært nødt til å ta henne på fanget ettersom bussen blir mer og mer tettpakket. En mann har med
seg et bur med høner, og en geit har noen også greid å trykke inn bakerst i bussen. Sekkene deres ligger på busstaket, fasttjoret med morkne tau. Marion sier at han må slappe av, at han må puste. Å gi seg hen er det eneste som hjelper. Igjen kiler håret ham i ansiktet, han nyter trykket av den myke rumpa mot skrittet. Quiero ser tu caramelo, synger han i øret hennes, fraser han har lært seg fra populære sanger. Ja, han vil være Marions karamell.
På stasjonen i Guatemala by må de bytte buss. Lukta av råtten mat slår imot dem i mørket. Han sier til Marion at dette må være helvetes forgård. Hun ler av ham og følger med på sekkene og koffertene som lempes fra busstak til busstak av menn som roper og skriker til hverandre. Han stoler ikke på disse mennene. Men Marion samler håret i en dott på toppen av hodet, små krøllefjon ligger som en opphisset krans i nakken på henne, rundt tinningene og pannen, hun fekter med armene, kaster seg inn i bagasjedansen, dirigerer og hoier: «Panajachel, sí,» roper hun. « Sí, señorita,» roper mennene tilbake, og Marion peker på sekkene deres, jubler og ler høyt, gir tommel opp, det er en absurd forestilling. Så vinker hun til ham og sier at hun går i forveien for å finne et bra sete på den andre bussen. Han skal komme etter, men han må på do først.
Gjørme, pisselukt og stanken av avføring er ikke til å holde ut, det eneste mulige er å puste gjennom munnen. Det er folk overalt, han spør seg for, noen peker.
Bygningen minner om et spøkelseshus i en fornøyelsespark: Svarte plaststrimler blafrer foran åpningen der en svett, overvektig mann sitter på en stol og sover.
På bordet ligger det dandert noen ark med dopapir. Han legger et par mynter på asjetten og tar med seg en anstendig mengde, holder pusten og går inn i det sorte hullet. Om det fins et sted der man uten videre kan bli borte, virkelig forsvinne, må det være her. Et søkk i gulvet som han så vidt kan se, det er om å gjøre å treffe, å få det overstått. Papiret er fuktig og går i oppløsning. Han får på seg shortsen. Ingen steder å vaske hendene.
Han forter seg ut, forbi den sovende mannen, tilbake til bussene. Han finner den som skal til Panajachel, klyver inn, og der sitter Marion med håret utslått på det fremste setet, rett bak sjåføren. «Ikke ta på meg, jeg er skitten,» sier han da hun griper etter hånda hans. Hun ser uforstående på ham, sier at det ikke er noe stress, hun er ikke gravid lenger.
Bussmotorens varme brumming blander seg med bensinlukt og endeløs mariachi fra ødelagte høyttalere.
Heller ikke her er det aircondition, og igjen handler det om å hengi seg, til musikken, til heten, til det ukjente mørket utenfor, de stupbratte og svingete veiene ned mot byen ved innsjøen og vulkanene. Han klamrer seg til lyden av de jamrende bremsene som sjåføren hugger i med, og ber til gudene om at de holder.
Mayalandsbyen er stappfull av turister. Hovedgata strekker seg i en slak bakke mot innsjøen, det blinker og lyser som et tivoli. Dette er en nattby, tenker han. De finner et billig overnattingssted nederst i veien, betaler
husverten og får nøkkelen til et rom som vender ut mot gata og lydene og lysene.
I løpet av natta har Marion greid å surre seg inn i lakenene, både sitt eget og hans. Varmen har vært plagsom, i tillegg til hundeglammet som holdt ham våken i morgentimene. Et øyeblikk synes han det lukter eukalyptus. Han suger til seg lydene fra gata. Lyset siver inn. Marion ser viljesterk ut også når hun sover, usikkerheten hennes er usynlig, den fins ikke nå. Han vikler henne ut av sengetøyet, bikiniskillet på brystene lyser. Hun grynter litt, smatter, kryper inntil ham. Søvndrukken hjelper hun ham med hånda først, så med munnen. Tunga hennes er varm og smidig, og da er det ikke så farlig å måtte vente noen uker til. Håret flyter som havskum utover ham der nede, skjuler det hun gjør med ham, bølgene som kommer og går, helt til det støter ut av ham, det hun ikke vil ha. Hun reiser seg og spretter ut på badet, han hører henne spytte, hun kommer tilbake med papir så han kan tørke seg ren selv. Lakenet folder hun rundt seg. Så putter hun en sigarett i munnen, heiser seg opp i vinduskarmen og åpner vinduet på gløtt, slipper inn støyen slik den er. Hun løftet beina og spenner dem ut med strake knær mot karmen og blir til bokstaven V.
«V for vakker,» sier han. Det er godt å ligge på senga og kjenne hvor enkelt ting også kan føles, at det er et valg. Det er godt å lytte også, han liker å høre Marion snakke. Selv husker han ikke så mye, og har ofte ikke noe særlig å si.
«V for vemmelig,» sier hun og blåser sigarettrøyken ut som røyksignaler. «Nei da, jeg bare tuller.»
«V for valg,» sier han og merker at det kommer ut med en bitter tone. Hun snur seg og ser på ham på en måte han ikke forstår.
«Det var så fint det du sa den gangen,» sier han fort. «At jeg reddet deg.» Røykringene dirrer og sjangler oppover mot taket.
«Trodde du på det?»
«Ja, selvfølgelig.»
«Jeg er så sulten,» sier hun. «Jeg tror aldri jeg har vært så sulten som akkurat nå.»
«Samme her,» sier han og får øye på gekkoen. Det ser ut som den har frosset fast. Marion er flink til å fryse bort sentimentaliteten hans, de romantiske forsøkene. Disse mikroutbruddene, han er vant til dem nå; små signaler hun sender ut når han overdriver, når hun ikke setter pris på den han er, og han prøver å justere seg, men det er ikke så lett. Utenfor kjører en bil forbi, en megafon med metallisk, innestengt lyd skjærer gjennom morgenfreden. Mannsstemmen gjentar et eller annet uforståelig, som et gjallende varsel gjennom gata og videre oppover i byen, før det blir svakere.
Marion klager over dusjen på badet. Dusjhodet gir fra seg elektriske støt, hun synes det er skummelt. Og vannstrålen spruter rett inn i veggen, det er umulig å justere retningen! Han viser henne hvordan hun kan fange vannstrålen i en tomflaske og helle vannet over seg. Hun vasker håret, barberer beina, smører seg inn
og filer neglene mens hun synger høyt og falskt. Tenker hun overhodet ikke på det lenger? Fortsatt sliter han med å skjønne hvordan det var mulig å ville beholde det, for så å endre mening rett før grensen. Et indre snøskred løsnet og raste da hun fortalte det, og han trengte ikke si noe, det ville uansett ikke gjort noe fra eller til. Hun setter seg naken og nynnende ved bordet midt i rommet, lakkerer neglene i samme farge som innsiden av et blåskjell. På betonggulvet, rundt stolbeina: mørke flekker fra det dryppvåte håret. Flekker som minner om beskrivelsen av inngrepet, hun skildret alt i detalj, han slapp ikke unna. Senere forklarte hun at det handlet om frihet. For det første måtte de ha avlyst denne turen. Han var uenig, de ville ha funnet løsninger. Hun snakket også om frihet til å velge. Et barn ville gjort det umulig å ta de nådeløse beslutningene. Han støttet henne selvfølgelig, han hadde alltid gjort det. Likevel plumpet han uti det og lurte på hvilke nådeløse beslutninger. Han ville at hun skulle si hva hun mente, tvinge henne til å si det høyt. «Det må du vel kunne tenke deg til selv,» svarte hun. «Du trenger ikke være så dramatisk,» la hun til. Hun kastet på håret, vippet hodet til siden og smilte unnskyldende. Trodde hun at frihet handler om å unnslippe ansvar? Handler ikke frihet om å akseptere? I hans verden var det sånn. Han ble knust, men sa ingenting. Marion reiser seg, smiler til ham, blåser på neglene mens hun går mot badet. Og så var det idéen om fosteret som en parasitt. Marion orket ikke tanken på at det skulle vokse hår og negler inni henne. Det hørtes sprøtt ut, hun skjønte jo det, men sånn var det. Han