fr ø k en
SNU S H ANE
og den magiske jakka
UNNI LINDELL
MORMOR FORSVINNER
evy og mormor sitter ved hver sin ende av det lange spisebordet. De høye glassdørene ut til hagen står på vidt gap. Den milde lufta siger inn og svinger de tynne gardinene frem og tilbake. I parken like bortenfor huset er plenen allerede grønn, det er så deilig om våren. Fuglene sitter i de store trærne og synger.
Evy har runde briller med sterkt glass i. Føttene hennes rekker ikke ned til gulvet, enda hun går på Engelsviken skole for yngre uskolerte genier.
«Spis nå», sier mormor. De spiser med gullbestikk og av fine porselenstallerkener.
Mormors korte hår er helt hvitt og øynene lyseblå. Selv om hun er gammel, er hun søt. Men aller mest er hun glup. Mormor er matte
geni og kan alt om kvantefysikk. Evy har lært litt av henne, så hun vet at atomer, partikler og molekyler er noen slags faste stoffer som kan bygge opp ting.
«Kan du tenke deg noe bedre enn vår.»
Mormor smiler, men virker sliten.
«Ja», sier Evy og dytter brillene lenger opp på nesa, «jeg vet noe som er bedre enn vår, nemlig sommer. For da kan jeg bade i bassenget og plukke jordbær fra den lille åkeren vår.»
«Vera skal fylle vann i bassenget om noen uker», sier mormor og hufser vekk en flue som har satt seg på tallerkenen hennes. Vera er mormors altmuligdame. Mormor trenger hjelp med hus og hage fordi hun er rakettforsker og jobber med formler og regnestykker inne i biblioteket.
Den store gulvklokka slår seks slag. De reiser seg fra bordet, og Vera kommer og rydder av. Hun har bustete svart hår og lukter jordbær hele sommeren. Hun sylter og safter. Vera har passet Evy fra hun var en liten baby, da moren hennes døde, og hun ble plassert hos mormor.
Mormor går bort og kikker ut i hagen, mot skogkanten. Den gamle damen er ikke så høy, men hun er rund og går alltid i bukser med en stor bluse over. I dag har hun tigerbukser og en lilla topp. Katten Tråkkenberg, som er kullsvart, kommer løpende over plenen.
«Kom da», roper Evy. Straks katten er inne, lukker hun glassdørene. Evy har ingen venner, men hun har Tråkkenberg.
«Jeg syns jeg så noen i skogkanten», mumler mormor.
«Hvem da?» spør Vera redd bak dem. Hun har hendene fulle med fat og tallerkener.
Mormor svarer ikke.
Vera bor i den lille portnerboligen ved den svarte smijernsporten.
Evy lener seg inntil mormor og kikker ut på statuen ved fontenen. Statuen er av mormors pappa Jens Oldenburg von Windeltorp.
Mormor har virket litt bekymret i det siste. Hun er redd for spioner. De kan være i skogen eller i svarte biler ute foran den store smijernsporten. Hun tar Evy bestemt i hånden.
«Kom, bli med inn i biblioteket.»
Inne i det store biblioteket er det fem meter under taket, og det står bøker og mapper med dokumenter i hyller langs veggene. Det er også verdifulle møbler og malerier med gullrammer der. Mormor underviser
Evy i matte i biblioteket, for hun synes at det hun lærer på skolen er for enkelt.
Og så leser hun bøker for henne, foran peisen, det er så koselig. Da sitter de i hver sin ørelappstol, mens katten Tråkkenberg ligger i Evys fang. Og etterpå får Evy titte ned i det gamle kaleidoskopet. Det er en slags kikkert med perler i bunnen. Når man vrir på den nederste kanten, kommer de vakreste stjernehimler frem. Kaleidoskopet er mørkeblått og dekorert med planeter på utsiden.
Nå er mormor stresset. Hun tar noen bøker ned fra den ene bokhylla og legger dem i en bag. Det er mormors gamle barnebøker. Den om Polyanna og to om Heidi, den om Anne fra Bjørkely og tre Frøken Detektivbøker. Evy blir stående og betrakte familiefotografiene på veggen. Moren hennes hadde rødlig hår, satt opp i en hestehale, og ansiktet
var så vakkert og de lyseblå øynene så milde. Mormors hjelpedame Vera har det samme blikket, kanskje det er derfor Evy er så glad i henne. Oldeforeldrene hennes ser lykkelige ut der de sitter i en gammel sofa. Statuen i hagen ligner oldefaren på en prikk. Bildet av mormors sønn Walter liker ikke Evy å se på. Han ser slem ut. Han har sinte øyne og store buskete øyenbryn. Mormor vil aldri snakke om barna sine. Hun sier lite om Evys mor Maud. Og Walter har ikke vært på besøk på to år. Evy husker at mormor og onkel
Walter kranglet inne i biblioteket, og at han var rasende da han gikk.
«Disse bøkene må du passe godt på. Du må øve deg på å lese. Og så må du huske på at det du ser i kaleidoskopet ikke stemmer.»
«Men hvorfor …», begynner Evy, men mormor avbryter henne.
«Og du må passe på disse slektsdokumentene.» Hun rasker sammen noen papirer fra det rotete skrivebordet og putter dem ned i en blomstret eske. «Nå må vi opp på det store soverommet, kom.»
De går fort opp den brede marmortrappa fra stua.
Mormor trekker fra gardinene på soverommet sitt. Herfra kan man se portnerboligen og den lange alléen med bjerketrær som fører ned til hovedveien.
«Jeg vil at du skal ta på deg denne jakka», sier mormor og åpner et klesskap. «Den er gammel, moren min laget den til meg da jeg var på din alder.»
Evy ser på den røde strikkejakka. Mormor ser alvorlig ut.
«Det føles ikke lenge siden jeg var på din alder. Tiden går fort. Når du tar på deg denne, blir du Frøken Snushane, en modig detektiv.
Du vet, som Frøken Detektiv i de bøkene jeg har lest for deg. Hun går jo i rødt.»
Evy ser på henne.
«Denne jakka har betydd mye for meg.»
Mormor smiler fort. «Du blir modig og løser alle slags mysterier når du har den på deg.»
Så ser mormor plutselig redd ut. «Prøv den», sier hun og drar jakka på Evy.
Evy kjenner en voldsom varme. Den siger inn i kroppen hennes, som om jakka er
strikket av glødende garn. Men, så blir hun kald igjen.
«Du kjente varmen, ikke sant?»
Evy nikker.
«Den er magisk, den jakka. Den er fôret inni. Jeg har sydd inn et dokument i silkefôret. Det er en formel om tid. Den kan være verdt millioner av kroner. Ja, kanskje jeg til og med kan få Nobelprisen for oppdagelsen.»
Evy vrenger av seg jakka og kaster den bort på mormors seng.
«Hva er Nobelprisen?»
Mormor liksom lytter ned mot stua.
«Du må … passe på dokumentet for meg, til vi sees igjen, lover du?»
«Til vi sees igjen? Hva mener du?»
De hører at Vera går, at hun smeller døra igjen etter seg. Evy ser gjennom vinduet at hun går inn i portnerboligen. Så kommer det en svart bil kjørende oppover alléen.
«Ta jakka på deg igjen.»
Evy drar jakka på seg og knepper den igjen.
«Fra nå av er du Frøken Snushane og du må passe deg for onkel Walter. Han har ødelagt denne familien.»
Evy vil spørre om mer, men mormor er allerede på vei ut av soverommet.
«Vi må ned i biblioteket igjen», sier hun lavt.
Evy skjelver da mormor lukker døra til biblioteket. Sånn som dette har hun aldri vært før.
De hører lyden av en rute som blir knust i stua. Det singler i glass.
«Gjem deg under skrivebordet!» Mormor gir Evy en dytt i ryggen. Evy mister brillene, setter seg på kne og krabber inn under det store, gamle skrivebordet. Mormor kaster bagen med bøkene og dokumentene inn etter henne.
«Og lov meg at du aldri blir tam, villbarnet mitt, og at du ikke er redd for noen», sier mormor.
Evy kjenner en kald redsel. Hun får ikke tak i brillene.
I det samme går døra til biblioteket opp med et brak og Evy ser beina på to menn
som kommer inn. Men uten brillene ser hun alt som i en tåke.
«Så der er du», sier en av mennene med en mørk og ru stemme og går bort til mormor. «Hvor er formelen?» Mormor svarer ikke. Evy konsentrerer seg og stirrer på tigerbuksene hennes og de gamle tøflene hun alltid går i.
«Hvor er Evy og Vera?» spør den andre mannen. Den stemmen har Evy hørt før.
«Vera tok med Evy på en kveldstur», sier mormor med stø stemme.
Mennene begynner å rote rundt i biblioteket. Evy sitter musestille, med hamrende hjerte. Hun får brillene på seg igjen og ser i et glimt ansiktet til den ene mannen og synes han ligner på onkel Walter. Så ser hun at den andre mannen har en stor bart.
Etterpå kan Evy nesten ikke tro det som har skjedd, at de har kidnappet mormor. Det er helt stille i det store huset etter at mennene dro henne med seg og forsvant. De lette over alt, i skuffene i skrivebordet og i hyllene. De var oppe på soverommene også. Evy sitter
stille lenge. Helt til Tråkkenberg kommer og gnir seg inntil henne. Hun stryker ham fraværende over ryggen. Så tar hun bagen og går ut i stua. Hun lytter i alle retninger, før hun løper opp den brede trappa. Nede i stua igjen tar hun bagen og går ut gjennom glassdørene, bort til portnerboligen og hamrer på døra. Men Vera åpner ikke. Kanskje hun har gjemt seg i det hemmelige rommet i kjelleren? Eller har mennene tatt med seg henne også?
Evy går gjennom den store parken med bagen i hånden, forbi den lille jordbæråkeren, som bare har svarte render av jord foreløpig, og bort til skogkanten. Tråkkenberg kommer etter henne. I skogen huker hun seg ned bak noen tette busker og blir sittende og vente. Hjertet slår som den gamle gulvklokka i stua. Hun sovner på skogbunnen og våkner av at månen står høyt på himmelen. Hun er sulten og fryser litt, så hun tar bagen, kryper ut fra gjemmestedet og går mot det store huset igjen. Inne roper hun på mormor og Vera, men ingen svarer. Evy legger
seg på senga på rommet sitt. Med jakka på. Da føler hun seg varm og trygg. Det har klistret seg noen barnåler til den. Katten hopper opp og legger seg ved siden av henne og begynner å male.
Neste morgen er huset like tomt. Hva skal hun gjøre? Evy kikker inn i mormors klesskap. Der finner hun det gamle lysegrønne tyllskjørtet. Det mormor danset i da hun var liten. Evy drar det på seg, utenpå buksa. Mormors dagbok ligger også der. Evy klarer ikke å lese hva som står, så hun lar den ligge. Senere skal hun angre på det, men Evy er ikke god til å lese. Ofte leser hun ordene feil. Det er som om bokstavene stuper kråke i hodet hennes.
Hun går ned på kjøkkenet og spiser litt frokostblanding. Til slutt henter hun bagen, går inn i biblioteket og putter en bok om matematikk nedi den. Katten er oppkalt etter den boka. For Tråkkenberg-metoden er en bok mormor har undervist Evy i, så matte er hun god i. Hun løfter katten opp i bagen, og han setter seg til rette på bøkene og den blomstrete esken med dokumenter.
Evy Windeltorp går ut gjennom den store smijernsporten og fortsetter nedover den lange alléen. Bladene på bjerketrærne har begynt å springe ut og det kommer liksom et lavt sus fra skogen. Katten stikker hodet opp mellom hankene og snuser på våren. Evy snur seg og ser på det fine herskapshuset med søylene og den koselige portnerboligen.
Så går hun mot byen, i den magiske jakka, og med bagen med Tråkkenberg, bøkene og dokumentene i hånden.
NYTT HJEM
folk i steinby likte sola. I trærne langs fortauet satt fuglene og sang. Himmelen var blå. Men Evy Windeltorp ble trist av blå himmel og sol. Det minnet henne om en annen vårdag, for noen år siden.
«Nå går vi inn», sa Urd. Hun var en stor dame fra Barnehjelpsetaten for omplassering av barn. Det nye hjemmet til Evy lå i denne bygården.
«Drittsted», sa Evy og kikket inn i portrommet. Det var mørkt der inne. Hun rettet på brillene og klemte fingrene om remmene på sekken sin.
Evy hadde svart bukse på seg, med mormors lysegrønne tyllskjørt over. Skjørtet ble bare trangere og trangere til henne. Det forrige stedet hun ble tvunget til å bo hadde
vært utenfor byen, på landet. Men nå var hun tilbake i den travle byen igjen. De to fra Barnehjelpsetaten, Urd og Tobby, så på henne.
«Gå inn nå», sa Tobby. Han var liten og hadde grått hår, enda han ikke var så veldig gammel. Hver gang Evy ikke ville inn døra til et nytt hjem, så han lei seg ut. Evy hatet folk som ble lei seg.
Jobben til Urd og Tobby var å finne nye hjem til barn som ikke kunne bo med sin egen familie. Evy hadde fortalt dem om mormor og Vera og det fine huset. Om geniskolen og om kidnapperne som hadde kommet. Og om Nobelprisen og formelen mormor hadde funnet opp. Men de trodde ikke på henne. For Evy kunne ikke forklare hvor huset lå, ikke skolen heller. Og det var ingenting i nyhetene om at en gammel dame var forsvunnet. Og ikke trodde de at hun het Windeltorp til etternavn heller. Det fantes ingen jente som het Evy Windeltorp, sa de, men de fikk bare kalle henne det inntil videre. Alt sammen var et mysterium.
Bagen med bøkene og slektsdokumentene fant politiet ingenting ut av. De mente at alt var diktet opp, og at Windeltorp var et eventyrnavn som bare var fantasi. Det ble oppslag i avisene, med bilde av Evy og med historien hun fortalte. På nyhetene på TV også. Men ingen gjenkjente henne.
Tobby pleide å si at det var lett å forstå at det ikke var greit å få nye foreldre hele tiden, men det visste han ingenting om, for han var voksen og trengte ikke foreldre lenger. Evy gledet seg til å bli voksen. Da blir jeg min egen boss, og jeg skal finne igjen mormor og Vera og huset vårt i bjerkeskogen, tenkte hun.
Trappeoppgangen var gammel, med slitte postkasser på veggen. Det sto en barnevogn der, og en blå sparkesykkel lå midt på gulvet. Den var full av rustflekker. Det betød at det bodde andre barn i oppgangen. Kanskje på hennes egen alder?
Tobby plukket opp sparkesykkelen og satte den inntil veggen.
Evy trakk pusten. Snart skulle hun bli Frøken Snushane igjen, straks Urd og Tobby
hadde dratt. Hver gang de dro fant Evy nye mysterier. Det ble alltid bråk. Og så måtte hun flytte igjen.
Urd la hånden på skulderen hennes.
«Ikke dytt!» ropte Evy.
Urd skrøt av at navnet hennes var fra vikingetiden. Det imponerte ikke Evy. Urd ble rød i ansiktet hver gang Evy vred seg unna hånden hennes.
«Denne bygården er gammel og skummel», sa Evy og kjente en bevegelse i sekken hun hadde på ryggen. Urd og Tobby måtte ikke oppdage at hun fortsatt hadde katten Tråkkenberg med seg, for innimellom den magiske røde strikkejakka og de få klærne hun hadde, lå den sammen med en liten pose kattesand.
I natt hadde de sovet på en institusjon, hun og Tråkkenberg. Det var et sted for barn som ikke hadde fått noen å bo hos. Katten hadde hoppet ut fra et vindu og skadd beinet sitt. Urd hadde nok håpet at han var borte for alltid.
Evy begynte å gå oppover trappa. Fra en leilighet kom det pianomusikk. I fjerde etasje trykket Urd på ringeklokka og en dame med brune krøller åpnet døra. Evy kikket
raskt oppover den neste trappa. Det var en litt mindre dør der oppe, inn til det som sikkert var et loft. Kanskje hun kunne gjemme
Tråkkenberg der senere?
Hun snudde seg og stirret på den nye fostermoren. Damen slo hendene sammen.
«Er det du som er Evy? Så koselig.»
Det var klart det var hun som var Evy. Det var vel ikke flere barn som skulle leveres på døra deres?
«Jeg heter Siri», sa damen.
«Hils pent, da», sa Tobby.
«Nei», sa Evy.
Siri var jo navnet til stemmen på mobilen som svarte hvis du stilte spørsmål, tenkte
Evy. Hun hadde spurt etter mormor og
Vera, men hun visste ikke hva Vera het til etternavn. Hun hadde søkt på iPader og
mobiler de stedene hun hadde vært, for hennes egen kunne bare ringes med. Det hadde
Urd sørget for. Siden Evy var oppkalt etter mormor, som het Evelyn, hadde hun spurt om hjelp til å finne Evelyn Windeltorp, men mobilSiri svarte alltid det samme: Kan du stille spørsmålet en gang til?
Hvor var det blitt av Vera og mormor?
Mormor hadde jobbet for NASA, som befant seg i Amerika. Hun hadde hatt med romfart, raketter og verdensrommet å gjøre. Evy savnet huset i Engelsviken. Men ingen visste hvor Engelsviken var. Om bare Tråkkenberg hadde vært en sporhund, kunne han ha snust seg tilbake dit.
fr ø k en SNU S H ANE
Evy Windeltorp er vill og voldsom. Siri og Willy Ørnenese er de nye fosterforeldrene hennes.
De bor i en gammel bygård, og Willy er den skumleste mannen Evy har bodd hos. Stemmer det at han har vært i fengsel, og at han holder noen fanget i leiligheten?
Evy har vokst opp hos mormor, i et herskapshus.
Men så ble mormor kidnappet. Før hun forsvant, rakk hun å gi Evy en magisk, rød strikkejakke med et hemmelig dokument sydd inn i fôret.
Når Evy tar på seg den jakka, blir hun til Frøken Snushane, en liten utgave av Frøken Detektiv. Evy skal lete etter mormor. Men først rømmer hun fra Tuskerud skole med den nye vennen Tiger, for å finne ut hva som foregår i Willy Ørneneses leilighet.
Frøken Snushane og Den magiske jakka er første bok i en serie for barn i alderen 9 til 12 år.
Bøkene kan leses hver for seg.