Issuu

VESTLANDET FEBRUAR 2015 Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSTMUNDSET ostmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON ALINA LARSEN DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD KARIMA FURUSETH KRISTOFFER JAKOBSEN LARS OLE KRISTIANSEN HELENE AALBORG JON OLSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER MARCO REINERTSEN NORDIS TENNES PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SARA HAMMER SARAH WINONA SORTLAND SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN VICTORIA ØVERBY STEINLAND

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

WWW.ND.NO

OSLO 02 – FEBRUAR 2015 // JOURNALISTIKK

WWW.ND.NO

KLIKKHORE VERDENS YNGSTE YRKE

MUSIKK

FUTURE BROWN – IKKE TRO PÅ HYPEN KJELL HEBDO

KARIKATURER INGEN TRENGER Å DØ FOR!

TABLOID-FEMINISMEN

DIVA, DOUCHE OG PROGRAMLEDER

HELGEPORTRETTET

6 & 1 MØTER

[INTERVJUOBJEKT] OM [AKTUALITET]

MADS A. ANDERSEN

Coverfoto: Christian Belgaux

Ø M E R KE T ILJ

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

TIDENS ÅND OG OVERHØRT ............................................................................................................................................... SMIL & GIFT MØTER MADS A. ANDERSEN ...................................................................................................................... KJELL HEBDO .......................................................................................................................................................................... VERDENS YNGSTE YRKE: KLIKKHORE ............................................................................................................................ PORTRETT OG SLETT............................................................................................................................................................. DU STORE, KLAPPENDE, GLITRENDE RUMPE .............................................................................................................. UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ........................................................................................................................................ KUNST ........................................................................................................................................................................................ SCENEKUNST .......................................................................................................................................................................... DEPRESJON SOM OVERSKUDDSFENOMEN ................................................................................................................... LITTERATUR ............................................................................................................................................................................. MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... FREMTIDEN ER BRUN ........................................................................................................................................................... FILM ............................................................................................................................................................................................ TV ................................................................................................................................................................................................ BILDER: LANSERINGSFEST .................................................................................................................................................

Trykkeri

Illustrasjon CONSTANCE TENVIK BENDIK AUNAN KRISTOPHER HERNHOLM

Telefon: 22 41 94 41

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Foto AMINA SYRAH BJARNE BARE CHRISTIAN BELGAUX KARIMA FURUSETH LISA BJORHEIM TORLEIF KVINNESLAND NIKITA SOLENOV ØYSTEIN GRUTLE HAARA

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Marco Reinertsen (26) har fått lov til å skrive for oss selv om han aldri har vært i samme bildeserie som Emma Clare, Malin Kvande eller Danby Choi. Han liker kule tv-serier, fete filmer, snakke skit med «gutta», si at en han kjenner er kjekk på kødd, ha internhumor, få nye venner gjennom andre han kjenner fra før av, stå med armene i kors, heve øyenbrynene, smile litt og si noe de andre i gruppa ler av, ironisk ta på seg for trang t-skjorte, være kritisk mot amerikansk utenrikspolitikk, se folk i øynene, fortelle andre hva han synes om kultur, gå til butikken og tilbake, nevne 2. Verdenskrig når Tyskland kommer opp i samtale, trykke på linker og skrive om seg selv i tredjeperson.

02/2015

Constance Tenvik (24) er, i tillegg til å være en fyrrig og utrydningstruet ginger, en norsk kunstner med utdannelse fra Statens Kunstakademi. Musikk, poesi, teater, dans og tegning er interesser som ligger som undertoner i arbeidene hennes. Du kan ha snublet over dem i Oslo, Berlin, København eller Bogota, der de har vært vist i alt fra gallerirom og etablerte scener, til en skøytebane, en heis og skog. Constance begynte med illustrasjon for ulike tidsskrifter i januar i fjor, og tegner jevnlig for NATT&DAG mens hun tar en mastergrad i skulptur på Yale University.

04 08 10 12 19 22 26 34 36 38 40 48 52 54 60 62

- alt det beste under samme tak

Hver torsdag – lørdag har vi eminente Dj`s som setter stemningen på Lille Ole Bull. fra klubbscene til nattklubb på en og samme kveld! Åpent til 03.30. Annenhver onsdag har vi Humorlaboratoriet på Lille Ole Bull. Her får du det nyeste av de beste komikerne og det beste av de nyeste.

oppvarmet terrasse med servering brettspill til låns søndag - onsdag

OLEBULLHUSET BOccaBErgEn OLEBULLScEnE LILLEOLEBULL

r på Lille Ole Bu torsdag 26. februa

Ny konsertserie med sterke artistnavn i byens flotteste konsertlokaler!

Mark Olson vår 2015 - lille ole bull Mark Olson (USA) - Lille Ole Bull Torgeir Waldemar / Dagny - Lille Ole Bull Maria Mena Trio - Ole Bull Scene Sean Rowe (USA) - Lille Ole Bull Ida Jenshus / Frida Amundsen - Lille Ole Bull Marion Ravn - Lille Ole Bull Ebbot Lundberg & The Indigo Children - Lille Ole Bull 05.05: Lydia Loveless (USA) - Lille Ole Bull

10.02: 17.02: 03.03: 10.03: 24.03: 14.04: 21.04:

For oppdatert program og informasjon, gå til bergenlive.no/sessions

BiLLetter Og infOrmAsjOn: www.OLeBuLLHuset.nO

Ole Bull Huset - alt det beste under samme tak

TIDENS ÅND

JE SUIS FERDIG To ting alle kan slutte med nå: Å lage vitser på «Je suis … » samt si at noe eller noen er eller ikke er Charlie. Det toppet seg med parlamentarisk leder i Frp Harald T. Nesviks sutrete kommentar «Skriv mer Marie!» om Marie Simonsens påståtte «valgkamp for Jonas og Arbeiderpartiet». Ikke bare skriver Nesvik «Hun er ikke, og har aldri vært Charlie», men Dagbladet trekker også poenget opp i bildeteksten og vrir det om til at Simonsen «aldri har vært noe Charlie». Vi setter strek der, folkens.

TERROR Terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris har aktualisert debatten om ytringsfrihet og militant islamisme. Angrepet har også rettet et nytt søkelys mot den ulmende antisemittismen i Europa, norske fraksjoner av islamfiendtlige organisasjoner og vestlig rekruttering til hellig krig i Midtøsten. Antallet Google-søk på ordet «ytringsansvar» økte drastisk. NATT&DAG har laget satire for norske forhold på s. 10, og Aksel Kielland har skrevet om ytringsfrihet og tegneserier på s. 39. Ingen skal komme her og si at vi ikke er Charlie.

2 1

SKJEBNEJOURNALISTIKK Det båser hardt på toppene i medienorge etter at DN Magasinet publiserte intervjuet av Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen. Dette har skjedd: Det blir avslørt at «Fotballfrues» ektemann, Lars Kristian Eriksen, har utgitt seg for å være lege, personlig trener og ernæringsfysiolog, og angivelig fremmet drapstrusler mot unge lesere i kommentarfeltet på både konas og egen blogg. En blogg som også er en millionbedrift. Ekteparet Eriksen holdt en lav profil og nektet uttale seg om saken til mediene. Et selvmedlidende blogginnlegg var tilsynelatende alt omverdenen fikk. Men så: over åtte (!) sider får fruen anledning til å, så å si uimotsagt, gi sin tårevåte ansvarsfraskrivelse i et blodfattig portrettintervju der det ikke stilles et eneste kritisk spørsmål. DN Magasinet, hvis featuresaker har vunnet den høythengende SKUP-prisen flere ganger og som i årevis har vært en av de fremste stemmene for dybde- og gravejournalistikk, ser ut til å ha henfalt til skjebnejournalstikkens lettvinte fristelser.

3 1

STANDUP Hva er egentlig greia med at så mange begynner med stand up for tiden? Kan det ha noe med at norske medier tilsynelatende er gærne etter humor i 2015? TV2 er svanger med en 24-timers humorkanal, TVNorge fortsetter å støvsuge NRK og TV2 for humorister, og NRK satser knallhardt med humorsatsningen Latter Live, hvor seeren har gleden av å se at norske humoristers bakromspassiar er like umorsomt som det de leverer på Norges største stand up-scene. Likevel: Hva skjer med at alle står stand up, a?

4 1

NRK-FORNEKTELSE Apropos jævlig morsomt: I et intervju om «den nye humoren» i Aftenposten presterer NRKs humorsjef (LOL) å uttale at NRK internt liker å tenke at de har «humor med mening», og at NRK «står friere til å eksperimentere», og «kan lage programmer som ikke er spesielt brede». Ganske morsomt sagt, humorsjef! Hvert fall artig å tenke på at NRK bruker minst penger på humor av NRK, TV2 og TVNorge, og bruker ca. tre timer i uken på «det morsomme gullet» mot TV2s syv og TVNorges 75 (!). Artig også at NRKs største humorsuksess i fjor var at Bjarte Tjøstheim spilte en gammel dame som tror hun er Gollum. Ganske meningsfullt og eksperimentelt å ta et utdatert fenomen og pakke det inn i en sketsj som Trond Kirkvaag lagde bedre versjoner av for 30 år siden.

5 1

RIMMING Nu skal der slikkes røv, kan den danske avisen Information melde om, og setter rimming, eller anilingus, på dagsordenen – TI ÅR ETTER ALLE ANDRE. Det har vel noe med at trendanalytikere har sett at 2014 var rumpas år (Nicki Minaj, Kim Kardashian, Meghan Trainor, Harry Styles i buskene uten buksene OSV), og fått med seg den dristige sesongåpningen av trendprogrammet Girls. Helt greit med en rævitalisering, men dette er strengt tatt et fenomen som har vært gangbart i senga i lang tid.

1 6

PENIS-MOTE Pikk-a-boo! Penisen er vårens mest moteriktige accessoir. I alle fall om man skal man tro Rick Owens, som under moteuken i Paris viste en mildt sagt lemfeldig kolleksjon – nemlig den uslåelige kombinasjonen poncho og pikk. Alle ponchoene, eller kjortlene om du vil, hadde et presist plassert luftehull – som et slag bærbart gloryhole –slik at det mannlige kjønnsorganet kunne briske seg i all offentlighet, og skapte både furore og forlystelse på første rad. Sikkert fint at moteindustrien baner vei for agurkmote og aktualisering av Pikkettyskrivefeil, men vi mistenker at Dick Owens stunt skyldes en kreativ tilkortkommenhet, sensasjonsbegjær og en seriøst stor kuk i computeren.

7 1

HVIT MÅNED ER OVER Din hvite måned er over, uten at du dævva. Så hva skal man gjørra? Skal man legge seg ned? Eller slå ut håret, og stikke ut et sted? Januar er over, og det er på tide å skru hedonisme-nivået opp til elleve igjen etter at du har kastet deg på den mest forutsigbare og selvdestruktive trenden i verden, bare for å kunne føle på det syltynne samholdet av det å være en del av denne slepphendte gjenoppfinnelsen av selvet. Det hjelper faktisk ikke å kutte ut alkohol én måned om du er på druen resten av året, bare sånn at det er sagt.

8 1

Boblere: Kroppen er fortsatt den nye sjelen, omskjæring er blitt trendy, «alle» elsker satire, sad-boys-miljøet i Norge er skikkelig trist, matkassen er den nye TV-serien (hehe, neida), Taylor Swifts trademarking av vanlige ord, «manterupt», «bropriate», rumpologi, elefanter i rommet.

02/2015

OVERHØRT

SMÅSTOFF

SPØR THOR GJERMUND Etter at NRK bestemte seg for å nedbemanne kraftig, blant annet i arkivog research-avdelingen, tok kringkastingssjefen mobilen i egen hånd og oppfordret via intranett om at de som hadde spørsmål om «de pågående omstillings- og effektiviseringsprosessene» kunne «ta opp mobilen og stille spørsmålet i et videoselfie». Trenger ikke arkiv når man har så fremtidsretta kringkastingssjefer, vøtt. ELISABETH NORHEIMSMILEY «Queen of Facebook,» Elisabeth Norheim, har vært på krigsstien i det siste, og har fått flere medieoppslag etter å ha blitt bedt om å «dra hjem dit hun kommer fra» av tilfeldige idioter på FB. Dermed har hun outet dem, og så har det blitt hurlumhei i lokalpressen og folk har lagt seg flate. Alt det der er vel og bra, men det vi synes er morsomst er hvordan Norheims go-to-smiley (og hun går til den ofte på sin offentlige Facebook-profil) er så slående like profilbildet.

PSSSST! IKKE KRENK. Et relativt harmløst humorshow som hadde som mål å lage litt trivelig krenkelseshumor ble etter sigende flyttet fra sitt opprinnelige lokale fordi de styrende organer ikke turte å ha arrangementet etter råd fra et enda mer styrende organ. Frykt er ingenting å le av. KONSPIRAMOSJON Hele Norges fitness- og pornomotstandsgallionsfigur har funnet seg en ny hobby. «Follow the money», skriver hun på Facebook-veggen til en kjent Aftenpostenkommentator, og tegner tilsynelatende opp et slags scenario hvor IS’ manglende militære strategi overfor Israel er en indikasjon på at noen tjener store penger på en pågående anti-islamsk PR-kampanje. Ellerno. Vanskelig å si hva som foregår, ass, men én ting er vi sikre på, og det er at betenkelighetene hennes definitivt kommer til å havne på Schindlers Liste over ræva innspill. #HVEMERDET En tidligere NATT&DAGmedarbeider, nå NRK-ansatt, blir tatt for å være Humornieus #hvaerdet-profil Bjørn Asgeirsson. Kan det være det rødskjæret begge har i sveisen, eller blir man bare litt sånn når man jobber med store norske humorprofiler?

MAX MOT MONARKIET

PEGIDA-Hermansens ukjente Twitter-fortid. TEKST DANIEL RAMBERG FØR MAX HERMANSEN arrangerte marsjer mot islam i Oslo førte han sitt eget private korstog på Twitter – mot monarkiet. Hermansen hadde tilsynelatende lagt Twitter-karrieren på hylla 3. juni i fjor, men har tatt opp igjen mikrobloggeriet i kjølvannet av all hurlumheien i media. Denne gangen handler twitringen mest om ramsalt kritikk av Pegidas-motstandsfeller

og historier fra virkeligheten («PEGIDAvenn til meg: Hei, og takk for ditt engasjement. Jeg tror du har store deler av folket med deg. «Alle» jeg snakker med støtter deg.»), men Twitter-comebacket viste at det før var kongehuset som fikk føle Hermansens harmdirrende 140 tegn. For å hedre den samfunnskritikeren Norge aldri fikk har NATT&DAG samlet noen av de beste republikaner-tweetene fra Max Hermansens Twitter-konto @maxjarl.

BA R N ER S I E R TIS GRMAED NDE LE BETA N R E E HV VOKS

Last ned appen “ Flybussen Bergen billett “ fra App Store/Google Play, eller skann QR-koden.

Nyhavnsveien

Gyldenpris

Vestlundveien

Løvås

Oasen terminal

Skarphaugen

Fyllingsdalsveien

Radisson Blue Royal Bryggen

Lidohjørnet/ Torget Radisson Blue Hotel Norge

Haukeland Hotell

Avgangstider og priser flybussen.no/bergen

NHH

Jonas Lies vei

*Hyppigheten kan variere noe i løpet av uken og reisetiden variere etter trafikale forhold.

Eidsvåg

Bergen Busstasjon perrong N

Åsane terminalen til flyplassen på 34 minutter*

Åsane terminal

Haukeland sjukehus nord Møllendalsveien v/Tide

Bergen sentrum over Fjøsanger og Lagunen hvert 15 minutt*

Fjøsangerveien / Solheim kapell Fjøsangerveien / Minde Allè Grønnestølsbakken Fjøsanger Miljølokk Hop v/motorveien Lagunen Rådal Håvardstun

Sandeide terminal

Kokstadskiftet

Sandsliskiftet Kokstadskiftet

OVERHØRT

USA

discover your state of play

KOMMENTAR

NY TJOMMI Her skal jeg bygge, her skal jeg placebo: En svært kritisk blogger har lenge lett etter nytt hjem, men nå kan hjemsøkingen avsluttes, da han har fått seg kontorlokale kun et healingsteinkast unna NATT&DAG-redaksjonen. EN BIT OM DAGEN ER SUNT En LSD-entusiast skal etter sigende servere nyyyydelig fleinolade på mdma-festene sine. VEL FERD VIDERE En folkekjær ironitwitrer basert i Bergen har blitt utestengt fra utestedet Kvarteret etter en hendelse barsjefen har beskrevet som «det verste jeg noensinne har sett» og «selve essensen av kvinnehatende drit». Mens kompisen filmet forlanget ironikeren å få «husets mest kompliserte IPA» og ba bartenderen hente «noen som kan mer om øl» da hun ikke forsto hva han mente. DASKELAND Vokalisten i et oppmerksomhetssøkende Oslo-band skal ha spanket en norsk billedkunstner/mediepersonlighet flere ganger backstage på en prisutdeling i Oslo i januar. Foranledningen? Absolutt ingenting, men et vidunderlig vennskap kan ha begynt. DASKELAND 2 Den samme billedkunstneren skal etter sigende være svært populær på Tinder. BEGLO MEG! MEG! MEG! MEG! Oslo-musiker, eks-skater og landets mest hyperaktive person, har uttalt at han ikke liker en annen Oslo-musiker, fordi han synes han gjør for mye ut av seg … … …

Fly to New York

from

2.595,one way

Campervan Roadtrip from

590,per day

Adventure Tours San Francisco to L.A. Express from

8995,-

23 31 61 00 02/2015 www.statravel.no

KLIKK-BAIT En aktør i markedsføringsbransjen skal angivelig ha uttalt at de ofte gir intervjuer til en profilert journalist fordi journalisten aldri stiller kritiske spørsmål. FURTEN VERT En NRK-programleder Insta-mobber gjester som har trukket seg fra programmet sitt. Da gjesten ikke fant premissene for opptredenen som passende og avlyste, publiserte programlederen en tegning av vedkommende som sugde en pikk (men slettet det etterpå). Galant! SJEKK ROLEXEN OFTERE, ‘A. Da en rapartist fra regnbyen kom 15 minutter for sent til Ole Ivars-musikalen En får væra som en er, ventet de med å starte til han var inne i salen. En får tydeligvis komma når en vil også, om man er litt kjent.

FORDEL KREKAR Denne måneden sendes landets mest profilerte mulla til tettstedet Kyrksæterøra, men flytteplanene er bare enda et kapittel i en unødvendig riksbesettelse som har pågått altfor lenge. TEKST VETLE STØRE DEN SISTE UKEN har landets aviser vært fylt til randen av stoff om Najumuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som mulla Krekar. Denne bølgen av mullarelaterte nyheter er bare en av mange som i løpet av de siste 13 årene har skylt gjennom landets medier med jevne mellomrom. Nettavisene tapetseres, Anders Magnus tar selfie og Dagsnytt 18 ruller i gang dag etter dag. Er det snart på tide å stille seg spørsmålet om hvorvidt mulla Krekar får ufortjent og unødvendig mye oppmerksomhet? Dette spørsmålet gjør seg spesielt gjeldende med tanke på et av hovedtemaene i dekningen av Krekar, nemlig frykten for at han skal bli en slags farsfigur for de radikale islamistmiljøene i Norge. Ingen vil hevde at Krekar er en trussel fordi han sitter inne med avanserte og konkrete strategier for terroraksjoner, og sannsynligvis sitter han ikke inne med grensesprengende fundamentalistisk tankegods heller.

STYRKEN HANS ligger i hans figur. Hans rolle som en jihadistisk gudfar. Tittelen «mulla» kan faktisk, med litt godvilje, sammenlignes med tittelen «don». Og den mediedekningen vi i dag ser promoterer sannsynligvis bildet av «Don Krekar» mer effektivt enn noe annet scenario man kunne sett for seg. Det faktum at norske politikere politiserer Krekar gjør heller ikke saken noe bedre, for det partipolitiske spillet rundt mullaen fungerer bare som bensin på mediebålet. Krekar bruker statsmaktene som talerør, og selv om han ikke får forkynne eksplisitte radikale budskap, så styrkes hans rolle som fundamentalismens frontfigur i Norge. Siden 22. juli har det vært et fokus på å bringe ekstreme tanker og idéer fram i lyset. Dette er utvilsomt riktig vei å gå for å bekjempe bortgjemt ekstremisme med potensielt fatale konsekvenser. Men i Krekars tilfelle er ikke de ekstreme idéene bortgjemt. De har vært i lyset lenge, og de er i seg selv ikke så farlige. Det er mannen som besitter dem og hans figur vi har grunn til å frykte. Mulla Krekar blir ikke ufarliggjort ved å være i søkelyset, han blir farliggjort. DET ER KLART at Krekar-saken har nyhetsverdi. Men hvor verdifull fortjener den egentlig å være? Det kommer sannsynligvis ikke til å ta lang tid før vi kan lese saker med tittelen: «Slik er mullaens liv i Kyrksæterøra» og «Hjemme hos Krekar i Kyrksæterøra». Norske politikere kommer heller ikke til å avstå fra å slå politisk mynt på Krekar om de får muligheten. Det er synd, for det omfattende fokuset på Krekar i mediene og i politikken er unødvendig, og gjør per dags dato alt annet enn å svekke Krekar og hans sak.

www.ricks.no

Ricks presenterer

www.ricks.no

BT Spilles: 30/31.jan 6/7.feb - 13/14.feb

Alle datoer kl. 21.00

A!! EKSTR7/28.feb

b -2 20/21.fe mars /7 6 . 9.30 oer kl.1 alle dat

www.bergenhelg.no, Narvesen Gruppesalg: 55216170

12.mars kl. 19.00, 13. & 14. mars. kl. 21.00 NB! Merk ny tid torsdag 12.mars

Quiz Quiz--nights Alle torsdager og fredager

p책 Finnegans kl.20.00

For billetter: www.billettservice.no

SAMFUNN INTERVJU

MADS A. ANDERSEN

FOTO JETON KACANIKU

Han blir kalt en diva og en douche, men selv karakteriserer VGTVs Mads A. Andersen seg som en av landets beste programledere. Mange mener hjertebarnet ditt, VGTVprogrammet Intervjuet, er uutholdelig å se på, fordi du stiller så utrolig banale spørsmål. – Jeg mener ikke det er så veldig banalt.

Du påstår å ha knekt koden for det perfekte intervjuet og at det beste spørsmålet man kan stille et intervjuobjekt er: «Når gråt du sist?». Hvordan kom du frem til det? – Jeg mener at spørsmålet om når folk gråt sist er et godt spørsmål, kanskje ikke det beste, men det er den type spørsmål som kan bringe frem en personlig historie. Men det må komme på rett tidspunkt.

Tror du det handler om at du er den beste på sjakk, eller at du ikke lenger tilfredsstiller VGs krav til samfunnsjournalistikk? – For et fantastisk lukket og tabloid spørsmål.

1 6

… Mads A. Andersen, vi gjør jo dette intervjuet i VG-huset hvor du har din faste arbeidsplass. Hvordan ser dagene

dine ut? – De går litt sånn i rykk og napp. I den siste tiden nå har det vært mye snakk om Paris-terroren og kontinuerlig dekning av det, så jeg har stått og sittet mye i direktestudioet her borte.

1 1

Er det noe du gjør hver dag? – Nei, det er det ikke.

Fy faen, jeg SLITER med å si dette til deg. Jeg klarer det ikke … Dette er dine egne spørsmål vi bruker nå, merker

du det? – Hvorfor det? Det er jo kjempespørsmål. Sannsynligvis Norges beste spørsmål. Du spurte Sossen Krogh om når hun fikk sin siste orgasme – er det noe folk faktisk lurer på? Eller noe folk bare klikker seg inn på? Er det forskjell på det å faktisk lure på noe og det å bare klikke på det? – Det er en hårfin balansegang.

Hvor går grensen? Rett før klimakset til Sossen Krogh? – Mange, mange vil hevde at grensen går et par hakk før det spørsmålet.

1 1 6

Høhø.

6 6

Men personlig angrer du ikke? – Jo.

Angrer du på å ha stilt det? – Jeg tror kanskje jeg har fått beskjed om å si at jeg angrer på det. Vi burde ikke gjort det og skal ikke gjøre det igjen.

Er du Norges beste eller Norges verste programleder? Her strides de lærde. – Jeg tror jeg er et sted midt imellom. Jeg mener bestemt at jeg er på den delen av skalaen som går mot de beste. I din nå noe utdaterte journalistbeskrivelse på vg.no heter det: «Som oftest ser du navnet mitt på saker knyttet til norsk politikk, men jeg lar meg lett engasjere av andre områder også, så lenge historien er god». Her har det jo skjedd et eller annet? – Ja, tiden har gått.

Du er ikke så opptatt av politikk lenger? – Jeg er like engasjert i stoffområdet, men jeg har ikke jobbet så mye med det i VG de siste par årene.

6 8

02/2015

Hva er grunnen til det? – Jeg har blitt mer presentatør og programleder enn skrivende journalist, slik jeg var tidligere. Også har jeg blitt satt til litt andre ting, som sjakk.

Prøver å lære av den beste. – Det er jo sånn da, at om du ikke strekker helt til så blir du flyttet rundt. Så det blir spennende å se hvor jeg ender ved neste korsvei.

6 1 6

Er du egentlig samfunnsengasjert? – Jeg er mer interessert i politisk journalistikk enn i samfunnet. Du er mer interessert i persongalleriet i politikken, tenker jeg vi sier.

La oss likevel snakke om politikk. Nå har vi jo en veldig anspent situasjon i Midtøsten. Hvordan bør vi gå frem for å finne en løsning? – Det må du nesten snakke med noen andre om. Ok. Hva med karikaturdebatten? Det er jo en veldig komplisert debatt som du har jobbet tett på. Hva tenker du selv? Trykke eller ikke trykke? – Jeg har ikke så mange svar, men sabla mange bra spørsmål.

1 1 6 6

…

Hva er den største forandringen etter 22. juli? – Den største forandringen?

Ja, hva er det som har forandret seg mest? Det er et ganske åpent spørsmål. Tolk det som du vil. – Det som har forandret seg mest er VGTVs standing hos folk flest. De ti ukene der var da folk flest oppdaget hva slags dekning VGTV kan gi. For oss er det et før og etter i den saken.

1 6

Eh.

Det må ha vært noen heftige diskusjoner rundt intervjuet VGTV gjorde med ekstremisten Ubaydullah Hussain, hvorvidt man burde gi ham taletid? – Jeg kjenner egentlig ikke så veldig mye til det, jeg er bare sur for at jeg ikke fikk det intervjuet i Intervjuet. Det er mer dét jeg engasjerer meg i. Ville du stilt ham noen av dine faste spørsmål? «Er islamisme en heltidsjobb for deg?» – Han lurer jeg faktisk på når gråt sist, så det kunne jeg spurt om.

6 6 6 6

Kan vi vente å se Mullah Krekar og Arfan Bhatti på Intervjuet? – Jeg håper det. På NRK er det enighet om at Bhatti ikke skal få taletid. – Heh, ja, men NRK driver jo med sitt. Få høre. Hva tenker du om NRK? – Jeg tenker at de bruker veldig mye penger, helt sjukt mye penger, på å

kneble kommersielle aktører. NRKs oppgave er å skape en bredde, og lage ting som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og sånne programmer som ingen andre vil lage. Så når kommersielle aktører gjerne vil ha sjakkrettighetene til VM bør NRK la være å nappe de foran nesa på dem. Hva er det med Lahlum som gjør ham til et så åpenbart valg i rollen som det ene spannet i tospannet Lahlum og Andersen? – Lahlum er ganske ulik VG, og motsetninger tiltrekker hverandre. Han er en fantastisk retoriker, god til å formidle, har masse kunnskap, er morsom, og fascinerende å se og høre på.

1 6

Der tror jeg du naila «ganske ulik VG», Andersen!

Vi har fått et spørsmål fra en leser: Er det flaut at Lahlum har finere kropp enn deg? I VGTVs Magnusgenser-annonse var Lahlum i bar overkropp, mens du «sto på kne med dårlig skjult sideflesk i trendy, trang skjorte». – Det stemmer ikke at jeg sto i trendy, trang skjorte. Jeg hadde på meg strikkegenser. Men det var jo slik at vi sjekket overkroppene til både Lahlum og meg og mente at hans hadde mer kommersielt potensiale enn min.

6 6

Hva legger du i det? – Han er veldig muskuløs.

1 6

Dét har vel ikke stoppet dere før, akkurat.

Du er jo tidligere Idol-deltaker, men det klippet har aldri nådd VGs forside? «Se VG-Mads smelte ungpikehjerter med sin ømme ballade». – Det er jo bare ultrapinlig da, om vi skulle hatt den tittelen på forsiden.

Ryktene skal ha det til at det eksisterer en konflikt mellom nyhetsavdelingen og programavdelingen i VGTV? At det går veldig mye penger inn i et sort hull som heter programavdelingen, som ender opp med veldig få seere og teite ideer. Kroneksemplet her er kanskje Henrik Thodesens ultranavlebeskuende hipsterserie med to seere. – Gunhild hjelper deg er også en favoritt …

Finnes det egentlig to typer journalister: De som vil imponere vennene sine, og de som vil nå ut til leserne og seerne? – Ja, det tror jeg stemmer.

6 1 6

Hvem av dem er du? – Jeg imponerer nok ikke så mange av vennene mine. …

6 1

Du frykter en hipsterovertakelse av media? – Å, ja! Det gjør jeg.

Nei. – Så jeg tror og håper at jeg er en av de som når ut til seerne og leserne.

Jeg tror du er redd for at gruppen med de som vil imponere vennene sine skal vokse seg vel stor? – Ja, det er jeg.

For du hater hipstere? Flere kilder melder om en hipsterforakt som siver ut av alle kroppsåpninger. – Hat er et veldig sterkt ord.

6 1

Du føler avsky. – Avsky er bedre.

Se for deg at du kommer på jobb en morgen, og sjefen sier «Nå skal vi lage Trygdekontoret på VGTV. Det vil kunne gi kanalen kredibilitet og relevans.» – Hver gang noen sier kredibilitet og relevans dør det en elefant av kjedsomhet i Afrika.

HAHA! Står A-en i navnet ditt for «Alltid politisk korrekt»? Dør det et BARN i Afrika, er vel uttrykket. Hva bør gjøres? Mindre Einar Tørnquist? – Jeg er glad i Tørnquist som person, men om jeg skulle beskrive programmet hans ville jeg nok si: «Et hyggelig og morsomt program uten muligheter for overskrifter».

1 6

Hvordan ville du taglinet Henrik Thodesens program da? – Jeg har egentlig ikke sett så mye av det, men det burde vel aldri vært laget.

Du har jo fått tilnavnet Bake Kake, hvor kommer det fra? – Det kommer fra da jeg en periode vikarierte som nyhetsleder på gamle VGNett, og mente at så lenge man har en god oppskrift for en nyhetssak, var det bare å bake kake.

Da dere fikk en gærning som ønsket litt blest om sin kommune, til å stille opp og si ja til Krekar? Det er bra bakekake-håndtverk? – Haha, ja absolutt. Bra bakverk. Mullah Krekar skal slippe ut, men må få meldeplikt og må være på et bestemt sted myndighetene velger ut for ham. Så da har man da ringt Frp-ordførere i landet, fordi det er mest oppsiktsvekkende, dersom de vil ha Krekar til seg. Man tar bare de ingrediensene som skal til for å bake kake.

Men er din redaktør Torry Pedersen fornøyd med at du gjør det? Eller lukker han bare øynene for fremgangsmåtene dine? – Torry er nok delt i synet på meg.

6 6 1

Hvordan tror du kollegene dine omtaler deg? Lag en kjapp ordsky til oss. – Direkte …

6 6 6

Du har rett på de to første bokstavene. Svaret er DIVA. – DIVA?!

Humoristisk? – Nei, tror ikke så mange kolleger synes jeg er så morsom. Står det der?

Nei, det gjør ikke det. – Målbevisst, kanskje? Dette høres litt ut som et jobbintervju. Direkte er nok det største ordet i den ordskyen.

Ja, en «diva» og en «douche». – Jeg vet at noen kanskje ser på meg som diva, men jeg mener selv at jeg ikke er det.

… De mener også at du er behjelpelig med jobbting, men at du aldri interesserer deg for hvordan dine kollegaer har hatt det i julen. Så det kan du bli litt flinkere på, Mads. Hilsen VGs HMS-avdeling i NATT&DAG. – Jeg skurer gulvet på studioet mitt selv, og mikker opp mine egne gjester. Jeg gjør mye ikke-diva arbeid her på huset.

Jeg har ikke så mange svar, men sabla mange bra spørsmål.

Mads A. Andersen (31) Programleder i intervjuprogrammet «Intervjuet» på VGTV. Satte verdensrekord med verdens lengste intervju da han intervjuet forfatteren, historikeren, sjakkspilleren og SV-politikeren Hans Olav Lahlum i 30 timer, direkte fra VG-passasjen. Startet som samfunnsjournalist i VG i 2008 og var VGTVs anker under sendingene fra 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus i 2012.

02/2015

SAMFUNN SATIRE

KJELL

HEBDO

Satire ingen trenger å dø for.

Den katolske kirke er en religion i vekst og jeg er mye mer populær enn den forrige paven!

Nazisme er ikke ok og Hitler var et monster. Alle kan ikke bli ingeniører, men det er greit!

Er du for ytringsfrihet, men vil ikke såre noen? Synes du det er vanskelig å ta et standpunkt i karikaturstriden? Lei av at alt er enten-eller, svart-hvitt? Her er noen karikaturer du kan fargelegge selv – om du vil. TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJONER KRISTOPHER HERNHOLM ETTER TERRORANGREPENE mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo valgte flere store internasjonale aviser i solidaritet å trykke Hebdokarikaturene av profeten Muhammed på sine forsider. I Norge var støtteerklæringene mer moderate. Norske medier var riktignok sjenerøse nok til å på refleks forsvare Hebdos rett til ytringsfrihet, men plasserte karikaturene trygt inni avisene og forsvarte trykkingen med dokumentasjonsbehov. Kun Dagbladet valgte å trykke en (liten) karikatur av profeten Muhammed på forsiden, mens VG og Adresseavisen nøyet seg med bilder av noen som holder et brettet Charlie Hebdo, riktignok uten Muhammed på forsiden. Aftenposten og Bergens Tidende benytter seg av grepet «tell, don’t show» ved å trykke henholdsvis «Je suis Charlie» og fornorskingen «Vi er Charlie» istedenfor å trykke noen av karikaturene av profeten Muhammed. Dagens Næringsliv sa seg fornøyde med en forsidenotis om angrepet.

VI MÅ NOK innse at det ikke er like stor tradisjon og marked for satire à la Charlie Hebdo i Norge, men det betyr ikke at vi må hoppe bukk over satiren heller.

For mange nordmenn er Charlie de også, de synes bare ikke man trenger å være så fryktelig respektløse. Hvordan skal disse menneskene kunne nyte satire om de opplever satiren som sårende? Kanskje vi trenger et satireblad for dem også? Et blad for folk som VGs avistegner Roar Hagen, som åpnet sin kronikk «Je suis Charlie» med følgende setninger: «Personlig liker jeg ikke blasfemi. Jeg ler sjelden av det, og det sårer meg litt». ELLER FOR VGs redaktør Torry Pedersen, som sier mindre treffsikkert at VG «må stå fast på ytringsfrihetens grunn, samtidig som vi ikke unødig legger byrde til de som har religiøse overbevisninger»? ELLER FOR REGISSØR Erik Poppe som har uttalt at han var imot trykkingen av karikaturene fordi det å tegne profeten er «ubeskrivelig krenkende», og som ikke forstår «hvilken rett vi nå har til å publisere disse tegningene». Eller for Jonas Gahr Støre, så han ikke behøver å være redd for å måtte uttale seg om de etterpå. Her er derfor satire tilpasset de av oss som ikke synes det er gøy når det går utover andre. Satire som i stedet for å kritisere og såre er inkluderende og viser ytringsansvar. Satire ingen trenger å dø for.

Hvordan nyte satire om man opplever satire som sårende? 02/2015

Erna Solberg gjør en god jobb og er en god representant for Norge. Det er faktisk ganske vanskelig å være statsminister!

Det er både fordeler og ulemper med bevæpnet politi.

IS representerer IKKE Islam!

Mullah Krekar har sin måte å se verden på. Nå gjør han det fra bygda. Det må vi tåle!

Vi er Charlie! Men man bør vise ytringsansvar …

Om Martha vil tro på engler bør hun få lov til det.

Omskjæring av barn er greit så lenge man går til legen og ikke gjør det selv!

Hei! Jeg røyker og har ikke barn.

NRK har et utrolig godt tilbud og er helt klart verdt lisensen!

Kongen er utrolig samlende og veldig sympatisk!

Det er plass til alle religioner og livssyn i Norge, og vi har mye å lære av hverandre.

Ikke alle synes det bør være statskirke, men noen synes det.

02/2015

SAMFUNN REPORTASJE

VERDENS YNGSTE YRKE

KLIKKHORE De 30 beste grunnene til at 29 grunner er bedre. TEKST DANIEL RAMBERG // FOTO CHRISTIAN BELGAUX Såkalt serriøs journalistikk har alltid gått hånd i hånd med det som egentlig selger aviser, som horoskoper, tabloide oppslag, samlivsspalter og sudoku. Hvordan skal den nå klare seg, om ingen vil kjøpe aviser lenger og annonsørene heller vil putte pengene sine andre steder? Kan den kattevideoen du klikket på finansiere en sak om bydelspolitikk? NATT&DAG tar et skråblikk på noen trender i den nye journalistikken.

STEIN – SAKS – PAPIR – NETT Det er ikke mange år siden den tradisjonelle dagsavisen laget av papir fortsatt var lønnsom. I 2003 gikk for eksempel VG med hele 349 millioner i overskudd, og satte ifølge seg selv «papirrekord» med 419 998 i månedsopplag. Papirrekord! Det ordet finnes ikke engang lenger. Siden den gang har salget av papiravis falt drastisk, og den tradisjonelle blekka virker å friste mindre og mindre. Kanskje mer kritisk – men forståelig – er det at annonseinntektene går samme vei, og det kjapt: På papir har de falt 14 prosent sammenlignet med samme kvartal i 2013. Det er mye penger, på kort tid. Da Aftenposten gjorde en ungdomsstyrt (papir)utgave 28. januar i år – et friskt påfunn for å vekke interesse hos kidza – var et av gjennomgangstemaene enqueter med tilfeldige unge mediebrukere. På spørsmålet om hvor hun hentet nyheter svarte 17 år gamle Katherine Hyrley fra Orange County i California at hun «(…) leser nyheter på nett, hovedsakelig gjennom sosiale medier. Jeg har aldri lest en papiravis, men kusinen min gjorde det en gang». Papirrekondolerer. Det ordet finnes heller ikke, men kanskje det burde. SPOTT TRENDENE Likevel: Selv om papirpengene forsvinner er det fortsatt mulig å gjøre klingende mynt. En undersøkelse gjort av The Nieman Foundation for Journalism at Harvard University i desember i fjor viser at antallet unike mobilbrukere på amerikanske nyhetssider økte med 25 prosent. Der er fremtiden, folkens: I de spede hendene til 17 år gamle Katherine Hyrley, og ikke i de trykksvertede labbene til den anakronistiske kusinen. Pengene er der, i hvert fall for nettstedene: I desember 2014 hentet for

02/2015

eksempel selskapet Woven Digital, som eier sider som populære Uproxx og Brobible, inn 18 millioner dollar – omtrent 140 millioner norske kroner. Ifølge selskapet skulle en god slump av pengene brukes til å bli bedre på å spotte trender. NATT&DAG har forsøksvis spottet trender i over 25 år, både bokstavelig talt og i overført betydning, men det trengs ikke mange millioner for å se at en av trendene i det moderne medielandskapet er storsatsning: Woven Digital fulgte bare etter sider som BuzzFeed, Vice og Vox, som de seneste årene hentet inn enorme summer fra investeringsfirmaer. Bare i løpet av 2014 hentet Vice inn 500 millioner dollar. Buzzfeed og Vox hentet tilsammen inn nærmere 100 millioner dollar. Mye av dette skal ifølge selskapene gå til å finanisere seriøs journalistikk. Et problem for norske aviser – som sammen med NRK og TV2 tradisjonelt har stått for den seriøse journalistikken i Norge – er at de i mye mindre grad har tilgang til slike summer, og hovedsakelig må belage seg på inntekter fra annonsesalg, løssalg og lignende. Også må de fortsatt gi ut dyrt produserte aviser noen år til, og samtidig tjene penger på internettet. Men hvordan? Å PLØYE BAKOVER «Ett ekorn på vannski sender to gravejournalister til Stortinget» er en parafrasering av et munnhell som norske mediefolk liker å lene seg på. Tanken er at klikk- og delejaget – samt det mange mener er lettvint journalistikk – kan finansiere enten tyngre bakgrunnsstoff, langvarig journalistisk gravearbeid eller utgiftene som skal til for å dekke pågående konflikter utenfor Norges grenser. Dette gjelder både viralsider som DNs BisBuzz og VGs TLDR, men også den generelle kjendis- og underholdnings-journalistikken. Da Bergens Tidende sent i januar lanserte sin buzz-side Bonansa uttalte Bergens Tidendes produktsjef Tor Olav Mørseth til Kampanje at «denne type innhold ikke er kjernen av samfunnsoppdraget for BT. Målet vårt er å tjene penger på satsingen som vi kan pløye tilbake i journalistikken». Manuelt jordbruk er kanskje ikke like foreldet som papiravisen, men fungerer det egentlig å pløye noe tilbake? Det eneste jeg vet om jordbruk er at saker om poteter som ligner på politikere sies å finansiere mye kritisk journalistikk om de

samme politikerne. Men hvor er det mest innbringende å grave: I potetjorda eller politikerorda? Det er vanskelig å si, men det er klart at økt klikkrate på nett kan bidra positivt til mer «seriøs» journalistikk. Samtidig har «nett først»-tankegangen kanskje gjort at flere norske journalister har gått fra å kunne fokusere på sitt fagfelt og lengre research, til å måtte inngå i en mer ordinær turnusordning som nettjournalister. Da SKUP-prisvinnende gravejournalist Siri Gedde-Dahl etter 15 år i Aftenposten gikk til Kapital i oktober, uttalte Frank Lynum, leder i Aftenpostens redaksjonsklubb, i en artikkel hos Journalisten at flinke folk som forlater avisa sender et sterkt signal om at gravejournalistikken er under hardt press. – Dette er den store, og viktige diskusjonen om journalistikken i dag. Spagaten mellom løpende nyheter og gravesaker blir bare vondere og vondere jo færre vi blir, og i Aftenposten diskuterer vi nå hvordan vi skal beholde sjela vår i en sånn situasjon. Vi må gjøre begge deler, men vi sliter – som de fleste andre mediebedrifter – med å finne den riktige balansen, sa Lynum til Journalisten. En slags balansegang kan være å sende et ekorn på vannski til Stortinget? Vi klarte jo å få inn Anundsen. REGNER MED KATTER OG HUNDER Hvis ikke ekornet fungerer, kan man alltids gå til andre dyr. Ifølge klikkhore-kritikere er Internett 70 prosent pornografi, 25 prosent katter og 5 prosent annet, hvorav 1 prosent av sistnevnte er nyhetssaker som blander de to første. BuzzFeeds Jack Shepard har flere ganger uttalt at grunnen til at katter er så mye mer populære enn hunder på internett er fordi «hunder prøver for hardt». Dét høres kanskje enkelt ut, men bak BuzzFeeds hundrevis av artikler om dyr ligger det overraskende mye arbeid. Nettstedet har blant annet egne ansatte – såkalte Beastmasters – som jobber med å rendyrke og optimalisere katte- og hundeartiklene til nettstedet.

Spørsmålet er ikke egentlig om man skal satse på katter og hunder, men hvem man skal skrive mest om. Overraskende nok viser en artikkel fra 2012 skrevet av Kevin Allocca, YouTubes sjef for kultur og trender, at søkeordet «dog» gir flere resultater enn «cat». – Det kan virke som om flere katter går viralt, men hunder er utrolig populære på YouTube, uttalte Allocca. Dette stemmer godt med Buzzfeeds egne tall, som viser at selv om antallet reaksjoner (kommentarer, hjerter på Buzzfeeds side og så videre) er relativt lik, er antallet virale treff – altså treff som kommer fra Twitter, Facebook eller andre sider som linker inn – svært mye høyere for kattesaker enn hundesaker. Likevel: BuzzFeed publiserte 1242 artikler om hunder, som til sammen fikk i underkant av 170 millioner klikk. Så hva burde man satse på som klikkjagende nettsted i 2015? Katter? Hunder? Smaken er som kjent som baken – delt utrolig mange ganger på sosiale medier – men det beste er nok en blanding.

VAKTBIKKJER – Hvorfor skal jeg lese om at hunden til Fotballfrue har fått streptokokker, når det skjer så mye annet fælt i verden? Det er jo tross alt folket man må satse på, for det er folket som konsumerer saker. Folket har en tendens til å hisse seg opp over det de mener er «lettvint journalistikk» eller «nyheter som går på bekostning av VIKTIGE nyheter». Hvem er folket?

Jeg har aldri lest en papiravis, men kusinen min gjorde det en gang.

02/2015

SAMFUNN REPORTASJE

Hunder er utrolig populære på YouTube.

02/2015

« NATT&DAG snakket blant annet med en 40 år gammel fra Lindesnes, som mente at «mediene hadde utspilt sin rolle som vaktbikkje», men som ikke ønsket å uttale seg mer enn det. Vi fikk til slutt tak i en eldre kvinne som ønsket å uttale seg, men kun under pseudonymet «Jan Garbarek». – Det er ikke fritt for at jeg leser de sakene jeg kommenterer, men herregud, jeg vil jo helst ha bedre saker fra avisene, sier «Jan» til NATT&DAG. Og VIPS: Der har vi en sak. Det er blitt adskillig enklere for mediene å lage reaksjonssaker etter at folk begynte å bruke Twitter, Facebook og Instagram for å få utløp for reaksjonene sine. Blant annet utløste det musikalske samarbeidet mellom Kanye West og Paul McCartney reaksjonssaker fra både norske og internasjonale medier etter at en skjermdump med tweets tilsynelatende stilte spørsmålstegn med hvem denne Paul McCartney var. En av Twitter-kontoene, @curveddaily, er en relativt kjent humorkonto, og etter å ha blitt angrepet av Beatles-fans fulgte vedkommende blant annet opp med tweeten: Come on guys, the whole thing was a joke and you’ve gone too far, i LOVE the beatles, paul mccarthy, ringo star, jay leno and the other one. Reaksjonssakene utløser igjen nye reaksjoner, og så har vi det gående. Jeg skal ikke driste meg til å mene for mye om meningene om det som ble ment om Paul McCartney, men det er utvilsomt fristende. MUSKULØS MENINGSJOURNALISTIKK For meninger monner. Kan meninger være like klikkdrivende som kjendisstoff? JA, mener noen. NEI, mener andre. Harde fakta – som sjeldent er klikkvinnere, men ofte er svært harde – viser likevel at flere av de mest leste sakene hos de største norske medieaktørene enten er frittstående meningsstoff eller meningsstoff hentet inn som reaksjon på nyheter. Debattsaker er selvsagt i utgangspunktet et gode, men når meningsjaget blir for stort kan det virke som om terskelen blir lavere for å hente noe direkte fra en Facebook-status eller be noen skrive en litt lengre versjon av en hashtag de har satt igang på Twitter. Tilgangen på meninger har derfor gjort at flere av de største avisene satser på debattstoff, og Dagbladet har vært særlig ivrige. I en Dagbladet-sak ublu titulert «Meningsjournalistikk som viser muskler» forteller debattansvarlig og kommentator Martine Aurdal at de er svært fornøyde med både satsning og resultater. – Vi har over lengre tid jobbet systematisk for å gjøre dette like synlig på nett som papir, sa Aurdal, og viste til at Facebooksiden Dagbladet Meninger hadde økt fra 5000 til 41 000 følgere på få måneder.

Vi sliter – som de fleste andre mediebedrifter – med å finne den riktige balansen.

– Nå er vi der at det såkalt «tunge» meningsstoffet hver dag er blant de best leste artiklene på Dagbladet.no. Det er vi stolte av, uttalte Dagbladets Martine Aurdal til Dagbladet. KOMMENTATOREKSPERT VISER MUSKLER Bruk av egne journalister og ansatte som intervjuobjekter har vært et irritasjonsmoment for folket i mange år, men med et økende krav om å produsere artikler, samt et ønske om å få ut meningsstoff raskt, er denne måten å produsere stoff på blitt vanligere. Det er forståelig at store mediehus med kommentatorer på stoffområder som politikk, økonomi, utenriks, krim og kultur benytter seg av disse, men utfordrer den utstrakte bruken av egen arbeidskraft meningsmangfoldet? Nei, mener NATT&DAGs kommentatorekspert Daniel Ramberg. – Jeg mener det er uproblematisk å bruke egne kommentatorer og eksperter i journalistikken, så lenge det kan forsvares med at vedkommende vet hva han prater om, sier han til NATT&DAG. Ramberg mener at trenden muligens er økende, men at såpass mye annet i norsk journalistikk peker nedover at det er positivt med noe som er på vei opp. – Jeg tror på journalistikken, og jeg tror at en miks mellom harde nyheter og forklarende kommentarstoff er til lesernes beste. Folk flest leser uansett bare titlene. TALL TELLER Det som er inni artikkelen er det viktigste, men titler og innpakning er ofte vel så viktig for klikkene. BuzzFeed var en av de første mediehusene som i utstrakt grad benyttet seg av ikke-nøytrale overskrifter som heller enn å gi et rask overblikk på saken forsøker å lokke leseren inn. BuzzFeed var også pionerer innen såkalte «listicles», eller listikler på norsk, om du vil. Listikler er artikler som egentlig er lister. Ganske enkelt. I midten av januar i år samlet den amerikanske programmereren og bloggeren Max Woolf BuzzFeeds click- og linkbait artikler i et forsøk på å finne ut hva som gjorde av visse saker ble delt mer enn andre. Woolf kjørte 60378 forskjellige artikler gjennom et program som tok høyde for blant annet delinger på Facebook og andre interaksjoner i sosiale medier, brakk ned titlene og kom på den måten frem til en rekke innsikter om BuzzFeeds titulering som det kan være verdt å ta med seg videre for alle som vil jobbe med. Her er en liste som forsøker å ta til seg noen av de rådene: 1 Tall er bra. 26 prosent av artiklene starter med et tall, og antallet har steget jevnt de siste årene. Folk elsker lister. Punkt 1!

30 Det er en korrelasjon mellom antall punkter i listen og antall delinger på Facebook. En listikkel med 30 punkter deles i et mye større antall enn listikler med bare 10 punkter. 29 Ifølge en artikkel på Medium er listikler som starter med oddetall mer delt enn de som starter med partall. Kanskje fordi det gir inntrykk av å være mer vitenskapelig basert enn kun redaksjonell brainstorming? Det 3. punktet I 2012 og 2013 starter BuzzFeeds listikler med The [x], men i 2014 begynte de fleste med [x] things. BuzzFeed fant det tydeligvis hensiktsmessig å droppe mest mulig fra overskriften. Det er tross alt tallbaserte listikler, og ikke tekstbaserte artikler. LUFTING AV VAGINA Bruken av slike listikler er ikke så vanlig hos norske medier, men har blitt vanligere med inntoget av såkalte viralsiter som VGs TLDR, Nordlys-eide Buzzit og DNs BisBuzz (grøss). Noen av disse listiklene har vist seg å være problematiske, og med det nærmer vi oss denne artikkelens tittelord: Klikkhore. Ordet «Klikkhore» stammer fra gammel gresk: Prefikset «klikho-», som betyr ellevilt innhold i eller på tavle, og suffikset -re, som står for skamløs resirkulering. Internasjonale og norske mediehus har tatt det gamle verdensspråket på alvor, og har på sine viralsiter flere publiseringer som leker med god presseskikk. Det mest hittil mest graverende var Aftenpostens avsløringer om den Nordlyseide siden Buzzit, hvor «undersøkelser Aftenposten gjorde av innhold fra Buzzit viser at deler av suksessen har skjedd gjennom omfattende kopiering, bokstav for bokstav, avsnitt for avsnitt, av en rekke artikler fra andre redaksjoner». Blant annet var dette tilfelle i saken «6 gode grunner til at du bør sove naken», som ble likt, kommentert eller delt over 21.000 ganger på Facebook. NATT&DAG kan spare deg et klikk og fortelle at den mest interessante grunnen var «lufting av vagina». I slutten av januar publiserte for øvrig BuzzFeed «The BuzzFeed Editorial Standards And Ethics Guide», som PFU-leder Kjersti Stavrum Løken mener «på enkelte områder er strengere og mer spesifikke enn reglene i den norske Vær Varsom-plakaten», og som tar for seg områder som plagiering, bruk av «selfies» og kildebruk. Men hva med gråsonene, som denne artikkelens skamløse lokke-ingress og åpenbare fabrikkering av greske ord? Og blir det noe penger av alt dette – til noen av oss? Hvem vet. Veien blir til mens vi går, enten vi pløyer oss møysommelig bakover eller fyker fremover på vannski. Det eneste som tilsynelatende er sikkert er at 29 er bedre enn 30, og så får vi ta det derfra.

02/2015

SAMFUNN ENQUETE

KRISEHÅNDTERING Klikkhoreri, innholdsmarkedsføring, annonsetørke og nedskjæringer – er journalistikken i krise, eller krisemaksimert av journalister i livskrise? Hva er BRA journalistikk i 2015? Vi søkte svar hos et knippe glupe mediefjes. TEKST PELLE BAMLE

MINA GHABEL LUNDE Journalist i Dagens Næringsliv Hva er BRA journalistikk i 2015? – Først og fremst er det sjeldent. Da jeg søkte på journalistikkstudiet i 2002, noen måneder etter 9/11, skrev jeg beskjedent at jeg ville bli journalist fordi jeg ville bygge en bro mellom øst og vest. Nå har Salman Rushdie korrekt påpekt, og Hadia Tajik uautorisert oversatt, at det bare er trær som har røtter og at mennesker har føtter. Men jeg har likevel litt røtter i Midtøsten. Jeg er født i Tehran og kjenner Iran og iranere godt. Jeg er ikke muslim selv, men den stemningen som oppstod etter 9/11, det fiendtlige skillet mellom Vesten og muslimer, gjorde meg opprørt. Og stemningen har jo bare blitt verre. Det som skjer er at islamske fundamentalister som i lange tider har laget helvete for «sitt eget» folk, fra tid til annen tar noen vestlige liv. I New York, London, Paris. Resultatet blir tragisk nok ikke at Vesten får øynene opp for hva alle de millionene som har levd med rasshøla i tiår har vært gjennom, men ironisk nok at veldig mange i Vesten finner det for godt å tenke at «muslim er muslim» og heller hater på de som har vært de egentlige ofrene. Denne klassiske måten å forenkle konflikter på har resultert i mye ubegrunnet og farlig aversjon opp gjennom. Mot muslimer, serbere, russere, kinesere, jøder – og sist og minst Frp-politikere. God journalistikk er den som belyser heller enn å bidra til denne typen misforståelser. Å motstå fristelsen til å lage karikerte og sensasjonelle fiendebilder i svart-hvitt, og heller anstrenge seg for å fortelle historier fra den store fargerike massen. Å rydde opp i hvem som har hvilken rolle, hvilken pris hvem har betalt og klare å formidle hvordan dette egentlig henger sammen på en måte mange forstår, er i mine øyne god og innmari viktig journalistikk i 2015.

02/2015

HANS-WILHELM STEINFELD Legende Så, er journalistikken i krise? – Papiravisene er i krise. TV-sjefene nasjonalt og internasjonalt har ikke klart å holde to tanker i hodet samtidig: Ta den digitale utfordring, samtidig som seriøst programinnhold ble kvalitetssikret. Selv NRK kjører reality-show nå. Medie-eierskapet byr også på et tankekors: Schibsted-avisenes børsverdi er på 2,5 milliarder. Mediehuset Finn.no og tilsvarende, internasjonale Schibstedinvesteringer er verdt ti ganger mer enn avisene, sier konsernledelsen. Da skjønner jeg godt, at den investerer mer der enn i aviser. Medieeiere som vil ha 15 prosent avkastning på investert kapital årlig der vi andre lever med null-prosents rente, kan jeg gi dette rådet til: Investér i olje og gass, men før prisene stiger her, kan de jo satse på våpenindustrien, for der holder prisene seg. Men om det gjør dem til egnede medieeiere, er at helt annet spørsmål i et demokrati.

SIRI BROCHMEIER Kommunikasjonsrådgiver i Kulturrådet Hva er BRA journalistikk i 2015? – Jeg har kommet over litt kulturjournalistikk fra 70-tallet i det siste, og ved siden av sedvanlig kjendisstoff noterte jeg meg endel dekning av kulturpolitiske seminarer med tørre debatter mellom ulike fraksjoner statsansatte. Kanskje pressen sluttet med sånt fordi ingen orket å lese det. Men jeg tillater meg likevel å etterspørre bredere dekning av samfunnsutfordringer som påvirker meg indirekte og som jeg trolig trenger å forklares. Kanskje mest for adspredelsens del. Det er dårlig gjort at man må kjøpe egne ukeaviser og fagtidsskrift for å lese det som forklarer deg bakgrunnen for skatteøkningen/sykehuskøen/ terrorismen/oppstyret som er på forsiden av dagspressen. Å dekke skandaler i bloggesfæren er helt greit, men må halve avisen (når den andre halvdelen handler om terrorisme eller været) og alle tre timer av direktesendingen på nett handle om de hvis levebrød det er å få oppmerksomhet? Egenproduserte saker med kildehenvisninger, uten entusiastisk tegnsetting i overskriften eller og/å feil er kanskje mye å be om, men god journalistikk handler også om å begrense seg. For eksempel har jeg lest at man ikke skal bruke mer enn syv #emneknagger på Instagram. Vet ikke om det samme gjelder Tumblr.

MARTIN BJØRNERSEN Skribent, DJ Hva er BRA journalistikk i 2015? – Et sjeldent syn. Neida, men joda. Det er ikke rart at tilliten til journalister og journalistikken er på bunn når utenriksdesken på Dagsrevyen bruker mindre tid og bryr seg mindre om å gjengi de store skillelinjene i verdens mest sentrale væpnede konflikter korrekt, enn jeg selv bruker på å være sikker på at jeg gjengir kronologien i diskografien til en tilfeldig Tromsørapper korrekt i en plateanmeldelse. God journalistikk tar mer enn en halvtime. Og i dag er stort sett de eneste som gidder det de ubetalte, ufaglærte, autodidakte entusiastene på nett. Det er sikkert et spørsmål om ressurser, men jeg tror egentlig det handler mer om yrkesstolthet og personlig moral.

Bare en ting er verre enn en journalistikk i krise, og det er en friskmeldt journalistikk.

HÅVARD NYHUS Journalist, kommentator og tidligere NATT&DAG-redaksjonssjef Så, er journalistikken i krise? – Krise? Nja, bare en ting er verre enn en journalistikk i krise, og det er en friskmeldt journalistikk. En journalistikk som ikke er på bedringens vei, er en død journalistikk. Det har aldri vært en gullalder i journalistikken; journalistikken lever langs en krisekontinuum, og godt er det. Bedre journalistikk handler derfor om å omfavne dette; om å forsone seg med virkelighetens betingelser, enten det er tapte annonseinntekter, blårussens inntog, ringevikarregimet, nye – gjesp – publiseringsplattformer, og papiravisas – snork – død. Det er ikke dette som er trusselen. Trusselen er ikke annonsesvikt. Trusselen er ideologi: og den føres gjennom «kommunikasjonsstrategier» og språklig tilsløring. Virkeligheten har blitt et lite besøkt kontinent, sa en gang forfatteren Milan Kundera. Corporatespråket som kveler oss er så ideologisk forurenset at den virkeligheten den påstår å være forbundet med, strengt tatt ikke eksiterer. I stedet henføres vi til en slags parallell hermetegnsverden der opp er ned og godt er vondt. Der Gunnar Greve og Jan Fredrik viser «ekte» følelser; Martin Ødegaard holder en takketale som gjør at hele landet «blir sittende og måpe»; og Bonde Tusvik gir et «eksklusivt» intervju. Og verre: Der krig er «fredsbevarende operasjoner», og mennesker med beskyttelsesbehov er «lageret med asylbarn» som er «fattigdomsutfordret». Språk er makt, og vi mister mer av det for hver dag som går. Dette er krisen i journalistikken. Og i ytringsfriheten, for den del.

Medieeiere som vil ha 15 prosent avkastning på investert kapital årlig der vi andre lever med null-prosents rente, kan jeg gi dette rådet til: Investér i olje og gass.

EMMA CLARE Journalist i D2 Klikkhoreri, redaksjonell reklame og nedskjæringer – er journalistikken i krise? – «Du vil ikke tro hvor retoriske spørsmål NATT&DAG stiller i enquêtene sine … »

JON WESSEL-AAS Advokat, med særlig kompetanse på medierett Hva er BRA journalistikk i 2015? – God journalistikk i 2015 er journalistikk som gjør oss mer opplyste enn vi var i 2014. I dag dreier det seg ikke bare om å grave frem informasjon som fortjener belysning i et demokrati, nå dreier det seg like mye om å sette de enorme mengdene informasjon som «dumpes» i og flyter omkring i verdensveven i system og meningsfull kontekst. The Guardians redaksjonelle arbeid med de enorme mengdene informasjon som Snowden ga dem, er et godt eksempel. Den informasjonen ville ha gitt oss liten mening, om den bare ble dumpet en bloc på nettet. Ellers er journalistikkens utfordringer selvsagt finansiering – en utfordring som vokser på grunn av digitaliseringen og befolkningens opplevelse av at alt er «gratis». Hvor fri og uavhengig blir journalistikken, hvis det er de mest populære søkeordene i Google som skal diktere hva journalistikken handle om? Utfordringen må bli å kombinere det populære med det vesentlige, og å la «klikk» på det populære finansiere det vesentlige. For øvrig vil jeg anbefale folk å lese det satiriske stykket «Night and Day» av den tjekkisk-britiske dramatikeren Tom Stoppard. Den handler mye om pressefrihet og om kampen mellom det kommersielle og det vesentlige. I en av dialogene der, svarer diktatoren i en fiktiv, liten afrikansk stat slik på spørsmål om hva han mener med «a relatively free press»: «A press controlled by my relatives». Da er det kanskje et mindre onde med en presse kontrollert av «klikk»?

KJERSTI LØKEN STAVRUM Generalsekretær i Norsk Presseforbund Hva er BRA journalistikk i 2015? – Her er faren for å forveksle analyse og forhåpning usedvanlig stor. Mine seks punkter om hva jeg tror er god journalistikk i 2015 samsvarer med hva jeg håper på: Mer bruk av podcast Nye og uventede konstellasjoner vil prate og diskutere sammen via podcast, men noen skal også satse på undersøkende journalistikk inspirert av Serial. Mer databasejournalistikk Samfunnsoppdraget vil zoomes ut med bruk av «big data» og fortelle oss blanke nyheter om samtiden vår. Mer flagging Flere vil bruke fotnotefeltet til å opplyse om mulige dobbeltroller, bindinger og kildearbeid. Mer digital historiefortelling De digitale fortrinnene blir oftere tatt i bruk og øker det pedagogiske nivået på journalistikken. Tettere kontakt med leserne Redaksjonene vil kommunisere med leserne oftere og bedre – og mer som en planlagt del av de journalistiske prosjektene. Tydeligere meninger Meningsjournalistikken vil ingen ende ta – flere vil mene enda mer og enda klarere, og deretter håper jeg at analysen vil få en renessanse.

FRANK ROSSAVIK Redaktør og forfatter Frank, er journalistikken i krise? – Den kvalitetssikrede, redigerte journalistikken er åpenbart på vikende front. Tradisjonelle medier sliter med oppslutning og finansiering. Nye, for en stor del uredigerte, medier tar stadig nye markedsandeler. Facebook er det fremste eksempelet. Bildet er samtidig ikke helt svart. Det er ingen lineær sammenheng mellom de tradisjonelle medienes ressurser og deres evne til kvalitetsjournalistikk. Med streng prioritering kan vi fortsatt produsere en bra mengde undersøkende og maktkritisk journalistikk. Dessuten har tradisjonelle medier i Norge hengt relativt godt med i den teknologiske utviklingen. Mange mediehus har utsikter til å klare seg gjennom revolusjonen – og ha et fortsatt liv på den andre siden. Dessuten kan det hende at heller ikke den nevnte revolusjonen er lineær. Jeg vil ikke bli særlig overrasket om etterspørselen etter redigerte aviser på papir tar seg noe opp igjen.

KNUT OLAV ÅMÅS Direktør i stiftelsen Fritt Ord Hva er BRA journalistikk i 2015? – Jeg leser et dusin norske aviser hver dag, ser ganske mye på TV og hører mye på radio. Snapper opp interessante saker fra utenlandske medier på Twitter, og har helgeutgavene av International New York Times og Financial Times som to av mine favorittmedier. Journalistikken er ikke i krise. Norsk journalistikk har sannsynligvis aldri vært bedre – når det gjelder å ta mediebrukerne på alvor, involvere dem aktivt, gi dem kunnskap, være metodisk bevisst, være etisk reflektert, presentere journalistikken godt og tenke visuelt. Debatt- og meningsjournalistikken har neppe heller noen gang vært så omfattende. De eksterne stemmene er spesielt viktige, særlig de som sier noe helt annet enn majoriteten – mediene blir kjedeligere og mer forutsigbare hvis mediefolk selv tar all plassen. Så krisen i journalistikken gjelder forretningsmodellene og finansieringen av journalistikken, ikke innholdet i journalistikken. Det er imidlertid nok av forbedringspotensial i innholdet også. Selvsagt finnes det svært mye uvesentlig, middelmådig og dårlig i norsk journalistikk også – platt og uinformert, for lite kunnskapsorientert, for lite internasjonalt orientert, dårlig språk og svak presentasjon. For bare å nevne noe. Undersøkelser viser at befolkningen har liten tillit til mediene. Slik tror jeg det alltid vil være, og det er sunt. Vi er likevel blant verdens ivrigste mediebrukere. Så god journalistikk for meg i 2015 er intelligent, kunnskapsbasert journalistikk som greier å stille virkelig gode og annerledes spørsmål – og som greier å vise og forklare sammenhenger for leserne, seerne og lytterne, slik at de forstår mer av en stadig mer ugjennomsiktig tilværelse og verden. Journalistikk som analyserer de trendene og tendensene som former oss. Nå høres alt dette bare alvorlig og seriøst ut. Jeg er en av dem (vi er mange, tror jeg) som savner mer humor i norsk journalistikk. Den må du lete godt etter. Takk og pris for det som er – særlig i Dagens Næringsliv og NRK.

02/2015

SAMFUNN GUIDE

PORTRETT

OG SLETT Alle portrettintervjuer i norske aviser er like og bør derfor produseres av datamaskiner. TEKST PELLE BAMLE // ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN

På et bord innerst i hjørnet av Theatercaféen sitter en høyaktuell kjendis og utleverer livet sitt. Snakker ut om alt du noen gang har lurt på om vedkommende. Skulle du ønske du var der? Gode nyheter! Ovenfor kjendisen sitter det en journalist, og midt på bordet, blant krepsehaler og rødvinsflekker, ligger det en lydopptaker. Lunsjen blir foreviget, og kan oppleves i en av landets største aviser allerede til helgen! Portrettintervjuet i norske avisers helgebilag er en kjærkommen journalistisk sjanger, der man som leser får bli med en journalist og en aktuell kjendis på lunsj. Fra nabobordet kan vi sitte og ta inn stemningen, observere hva den aktuelle kjendisen spiser og drikker, hvordan vedkommende gjør det, og – best av alt – vi får overhøre en fortrolig samtale. De snakker om følelser. Om det nære. Det såre. For de er ikke bare aktuelle, kjendisene som portretteres. De er mennesker. På caféen sitter skuespilleren som fikk avslag fra Teaterhøgskolen. Den nyskilte politikeren. Artisten med angsten. Topplederen med den litt uvanlige hobbyen. Mennesker – som deg og meg! Tilbake ved pulten sin i redaksjonslokalet har journalisten fra Theatercafeen allerede begynt å tenke på hvor han skal gjennomføre sitt neste intervju. Theatercaféen? En burgerbar? Nei, vent – en pølsebar hadde vært digg. Han plukker opp telefonen og ringer en ung portrett-

02/2015

jomfru fra et pågående NRK-drama. Samtidig, i andre enden av redaksjonslokalet utspiller det seg et annet drama. En kollega får sparken. Avisens annonseinntekter synker i takt med leserantallet, de har ikke noe annet valg enn å la noen gå. Redaktøren klarer ikke se den gode kollegaen, bestevennen fra journalisthøyskolen, i øynene når han gir beskjeden. Den hardtarbeidende nyhetshunden reiser seg, tar sin frakk og labber hjem til sin høygravide, arbeidsledige kone og sin tuberkulosesyke sønn. Kunne historien vært annerledes? Finnes det andre måter for avisene å spare penger? Hva med å ta lunsjbudsjettet til magasinredaksjonene i nærmere ettersyn? Theatercaféen er dyr! Men uten lunsjbudsjett blir det ikke noe lunsj, og uten lunsj blir det ikke noe portrettintervju. Eller? Hva hvis portrettintervjuet ikke trenger å involvere en lunsj? Hva hvis det ikke engang trenger å involvere en journalist?! Hørt om Vladimir Propp? Den russiske folkloristen som på 1920-tallet studerte – hold deg fast – russisk folklore? Ved å analysere en stor mengde folkeeventyr, fant Propp ut at alle fulgte et likt fortellermønster, og at karaktertypene stort sett var de samme. En lignende studie NATT&DAG har utført av portrettintervjuer i norske avisers helgebilag viser noe av det samme.

Helgeportrettet er universelt utformet, bygget opp av korte enkeltsetninger som beskriver cafémiljøet og intervjuobjektets fakter, etter hvert som følgende temaer blir belyst: Aktualiteten. Usikkerheten. Et ørlite traume fra barndommen. Samlivsbruddet. Den nye livsgnisten. Kunsten å balansere jobb og familieliv. Ved å utarbeide en mal med utgangspunkt i helgeportrettets morfologi, vil man ikke lenger trenge å involvere journalister og intervjuobjekter i prosessen – det kan overlates til et dataprogram. Avisene vil spare millioner, intervjuobjektene slipper å kaste bort dyrebar tid på å spise lunsj med fremmede, og leserne vil ikke merke noen forskjell. Vinn-vinn! Med en utarbeidet universell portrettintervju-mal på plass, er alt som gjenstår å plotte inn intervjuobjektets navn, dato, klokkeslett og lignende informasjon på de markerte stedene i teksten. Dataprogrammet som benyttes vil også inneholde et forhåndsskrevet utvalg sitater og miljøskildringer. NATT&DAG har tatt på seg oppgaven med å utarbeide malen. Malen kan benyttes på alle aktuelle personer, uavhengig av kjønn, yrke og livssituasjon. Vi påberoper oss ikke noe eierskap over malen, og oppfordrer andre publikasjoner til å benytte seg av den. Værsågod, her er helgeportrettet, én

gang for alle: OPPSKRIFT HELGEPORTRETT [TITTEL] [Ingress] – [Sjarmerende unnskyldning for forsinket oppmøte]. [Aktuell skuespiller/idrettsutøver/politiker/artist/person, heretter kalt «intervjuobjektet»] smiler unnskyldende og [fakter uttrykt i forbindelse med lunsjbestilling]. – Den siste tiden har vært hektisk, innrømmer [han/hun] og kveler et gjesp. Klokken er [nøyaktig klokkeslett]. [Skildring av serveringssted i Oslo]. Utenfor vinduet [årstidsavhengig skildring av klimatiske forhold]. [Han/hun] har bare såvidt rukket å smake på [lunsjbestillingen] før telefonen ringer for første gang. – Det er [intervjuobjektet]. Nettopp. Ja … skjønner … Men du, jeg er i et intervju her nå. Jeg må få ringe deg opp igjen. Etter [det som gjør intervjuobjektet aktuell] har det gått i ett. Alle vil ha en bit av [intervjuobjektet]. Det finnes ikke den ting [han/hun] ikke har blitt spurt om å stille opp på. – Blir du lei all oppmerksomheten? – Det er dager jeg skulle jeg ønske jeg bare kunne rømme fra alt sammen. Men det kan jeg jo ikke. – Hvorfor ikke?

[Han/hun] drar på det. – Jeg har selv valgt dette livet. Det må jeg stå for. Telefonen ringer igjen. [Han/hun] lar den ringe.

[Intervjuobjektet] husker det som det var i går: synet av [faren/moren] som forlater huset. Ikke for å gå på jobben. Ikke for å gå i butikken. For alltid. – Jeg kom meg greit gjennom det, men sånt blir sittende i deg, sier [han/hun].

[OPPVEKSTEN] [BRUDDET] [By/område] på [starten/midten/slutten] av [tiår]. Her, blant [karakteristiske trekk ved by/område], vokste [intervjuobjektet] opp, med [medlemmer av intervjuobjektets kjernefamilie]. Far jobbet som [yrke], mor var [yrke]. [Intervjuobjektet] drev med [idrett] og spilte [musikkinstrument]. – [By/område] var en bra plass å vokse opp. Det var mitt eget lille univers. [Intervjuobjektet] har ikke alltid vært [det intervjuobjektet er mest kjent forprefiks]-[intervjuobjektets fornavn]. Hvis kvinnelig intervjuobjekt: – Jeg var en skikkelig guttejente. Det tror jeg har formet meg veldig, sier hun. Hvis mannlig intervjuobjekt: – Jeg var [roligere/villere] som barn, har blitt [roligere/villere] med åra, sier han. Fortsatt er det [by/område] som er hjemme. Det gamle rommet, lukten av mors [hjemmelaget matrett]. Det er her alt kommer fra. Det er ikke mange tydelige barndomsminner [intervjuobjektet] har, men ett minne har brent seg fast. Dagen da mamma og pappa flyttet fra hverandre.

[Intervjuobjektet] stirrer tomt fremfor seg. Utenfor sloss biler, busser og trikker om oppmerksomheten, men blikket fester seg ikke. Det er [antall måneder] siden [intervjuobjektet] og [navn på tidligere partner, yrke oppgis hvis relevant] bestemte seg for å gå hvert til sitt, etter [tall] år sammen. – Det var jævlig tøft. Jeg har aldri hatt det så vondt før, sier [han/hun]. – Var det skremmende å plutselig stå alene? – Jeg er så heldig å ha mange rundt meg som er glad i meg, så jeg følte meg ikke alene. De traff hverandre på [sted]. [Han/ hun] var den [egenskap] med [karakteristikk], [han/hun] var mer [egenskap] av seg. De delte alt, var uadskillelige. Kanskje ble det for mye [intervjuobjektet] og [tidligere partner]? – Er det noe du angrer på? – Nei … [Han/hun] trekker på det. Vrir seg i

[møbel]. – Vet du, det er ikke alt jeg har behov for å dele med offentligheten. Et samlivssbrudd er veldig personlig, det å miste noen som står deg veldig nær… [Han/hun] stopper opp. – Jeg tror det kan sammenliknes med den sorgen som oppleves ved et dødsfall, sier [intervjuobjektet]. – Tenker du mye på døden? – Ikke mer enn normalt, tror jeg. Jeg er redd for at det skal hende mine nærmeste noe. Og at jeg ikke er der hvis ulykken inntreffer, sier [han/hun].

[FAMILIELIV] Det er ikke alltid lett å både være [mamma/pappa] og [yrke]. – Jeg er [intervjuobjektets yrke], men etter klokka [sannsynlig klokkeslett] og frem til [barnets navn] legger seg, er jeg [mamma/pappa]. De timene er utrolig viktige for meg, sier [han/hun]. – Hvordan er [intervjuobjektet] privat? – Den siden av meg har jeg ikke behov for å blottlegge i media. Jeg vil at folk

skal være interessert i meg i kraft av hva jeg gjør, sier [han/hun], engasjert. [Intervjuobjektet] er sin egen verste fiende. Vil alltid gjøre ting bedre, kan være beinhard mot seg selv. – Er du mest selvsikker eller mest søkende? – Jeg er mest [søkende/selvsikker], jeg tror det kan være en fordel som [intervjuobjektets yrke]. Men jeg kan være [søkende/selvsikker] også, sier [han/hun].

[AVSLUTNING] Lokalet er fullt av mennesker, av stemmer som kastes frem og tilbake. [Han/hun] betrakter det hele, tilbakelent. [Hvis varmt i været: påpek yrende liv på en eventuell uteservering]. I løpet av [årstid] skjedde det noe. Det var da [han/hun] dukket opp. [Intervjuobjektet] begynte å smile igjen. – Er du forelsket? – Ja. Det er veldig rart og veldig fint. [Han/hun] smiler. Nei, hun gliser. Det er det [han/hun] gjør. – Og jeg som ikke trodde jeg kunne bli lykkelig igjen, sier [intervjuobjektet].

Hva hvis portrettintervjuet ikke trenger å involvere en lunsj? Hva hvis det ikke engang trenger å involvere en journalist?! 02/2015

SAMFUNN KOMMENTAR

30 ÅR MED RUSFRYKT Norske mediers omtale av rusmidler har vært preget av ensidighet, lav faglig kompetanse og premisser servert av myndighetene. TEKST JON OLSEN ILLUSTRASJONSFOTO AMINA SYRAH SIDEN NARKOTIKA kom i det politiske søkelyset, har landets medieaktører jevnlig servert oss fremstillinger, ofte på grensen til det karikerte, av illegale rusmidler som destruktive og farlige. Medienes behandling av rusmiddelproblematikk har i stor grad vært preget av ensidighet, lav faglig kompetanse og premisser servert av myndighetene. Kritikere av strafferegimet har sjelden fått taletid og det offentlige ordskiftet har vært lite informerende eller konstruktivt.

DENNE ENSIDIGE fremstillingen av rusmidler i mediene har vært påpekt akademisk ved flere anledninger. I både 1990 og 1992 ble det ved Universitetet i Oslo skrevet henholdsvis en magistergradsavhandling og en hovedoppgave om medienes omtaler av rus og ruspolitikk. Begge studiene avdekket skjevheter i medienes dekning av dette stoffet, spesielt i deres presentasjon av alkohol, som var sterkt favorisert. Der illegale substanser ble skildret dramatisk, ofte som djevelske fiender, ble alkoholvarer stadig omtalt med betegnelser som «den gylne drikk» (øl), den gode vin eller «de edle varer» (brennevin). En av landets ledende rusforskere, Hans Olav Fekjær, mener dette er et uttrykk for egenpreferanse blant journalistene: På samme måte som det er forskjell på egne barn og andres unger, ser journalister forskjell på andres «dødelige gifter» og ens egne gode rusmidler, selv om de sistnevnte selvsagt dreper langt flere. De påviste hvordan skylden for narkotikaproblemer ble lagt på stoffene og skylden for alkoholskader ble lagt på avvikende drikkere.

Medienes fremgangsmåte ble imidlertid ikke særlig påvirket av de nevnte studiene. I 1996 skrev rusforskerne Ingeborg Rossow og Anne Line Bretteville-Jensen en kronikk i Aftenposten med tittelen «Er mediebildet av rusmidler edruelig?». Forskerne skrev at man gjennom mediene lett kan «få inntrykk av at narkotikabruk er det største rusmiddelproblemet vi har, både med hensyn på alvorlighet, omfanget av misbruk og de samfunnsmessige konsekvensene». Forskerne hevdet at antallet alkoholmisbrukere var (og trolig er det fortsatt) betydelig større enn antallet narkotikamisbrukere. Men den balanserte omtalen av rusmidler ble forbeholdt avisenes debattsider, men også her

som en minoritet. Norske journalister, som er kjent for å ta rikelig for seg av barskapet, har aldri vært særlig engasjert i en nyansert narkotikadebatt. MOT SLUTTEN av 90-tallet dukket det også opp en rekke sensasjonalistiske overskrifter om ecstasy-bølgen og andre «narkotrender». Eksemplene er mange: I 1997 skrev Aftenposten at ecstasy «er blitt en naturlig del av utelivet», og «har fått skikkelig fotfeste i ungdomskulturen». Meningsmålinger fra samme periode viser at under to prosent av norsk ungdom oppga å ha prøvd rusmiddelet. I 2000 meldte VG at det nye hallusinogenet 2C-B var «på full fart inn i Norge,» men per i dag er det trolig kun de mest rusengasjerte nordmennene som i det hele tatt har hørt om stoffet. I 2001 rapporterte Aftenposten at «ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol». På den tiden hadde tallet for ungdom som oppga å ha tatt ecstasy steget til tre prosent, for alkohol var tallet 83 prosent. Samme år kunne avisen melde at «kokainen flommer i ungdomsmiljøene», men senere tall viste at kun tre prosent av norsk ungdom hadde prøvd kokain. Nyere tall (2013) fra EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) viser at det i Norge er 2,5 prosent i aldersgruppen 15 til 64 år som har tatt kokain. Utviklingen i bruksmønstre ser ikke ut til å være like flommende som nyhetsavisenes vilje til å overdrive. FRIERE MEDIEAKTØRER har hatt en viktig rolle i å belyse at den synligste medieomtalen av rusproblematikken har samsvart dårlig med virkeligheten, og enkelte har heldigvis valgt å innta en kritisk og kontrær posisjon mot den slurvete dekningen i tradisjonelle nyhetsaviser. Rusmidler er og blir en naturlig del av kulturen rundt unge voksne, og medieomtaler av fenomenet behøver ikke å ta moraliserende form. I 2004 publiserte NATT&DAG saken «Lovlig dop», en artikkel med satirisk preg som førte til en rekke bekymrede leserbrev i flere aviser. Særlig kom det reaksjoner på artikkelens råd om hva man kunne si til sin lege for slik å få lovlig tilgang til ulike preparater. Publiseringen av «Lovlig dop» ble behørig omtalt i fagbladet Rus og avhengighet samme år. Der ble det understreket at NATT&DAG konsekvent skriver om andre rusmidler på lik linje med tobakk og alkohol, og påpekt at redaksjonen i samme nummer hadde

Norsk presse bør ta sin del av ansvaret for at samfunnsdebatten rundt rusmidler aldri kom skikkelig i gang på 90-tallet. 20

02/2015

belyst det høye alkoholforbruket blant jenter i alderen 14-16 år, og tatt til orde for å «stanse galskapen». RUSDEBATTENS FREMSTILLING i media forblir en aktuell, men undervurdert problemstilling. I 2014 møtte NRK kritikk for sin tendensiøse vurdering av sammenhengen mellom cannabisrus og drap, etter å ha hevdet at cannabis blant annet er «overrepresentert» i drapsstatistikken¹ . Omtaler av rus og rusmidler er også politisk betente; I 2013 vedtok Stortinget en lovendring som gjør det forbudt for norske medier å omtale alle typer forbrukertesting av tobakksvarer. Den gang skal både Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening ha reagert kraftig på stortingsvedtaket, men kritikken ser ut til å ha stilnet raskt. Sensuren hadde neppe blitt forbigått så stille om den ikke omhandlet et tema som omtales ensidig i media. Rusinformasjon forblir undervurdert, men ambisjoner om en fri og effektiv rusdebatt avhenger av at dagens nyhetsaviser tar slike redaksjonelle utfordringer på alvor.

NORSK PRESSE BØR ta sin del av ansvaret for at samfunnsdebatten rundt rusmidler aldri kom skikkelig i gang på 90-tallet. Kritikere av det politiske regimet har konsekvent vært viet mindre spalteplass, sammenlignet med aktører som har forfektet den aggressive retorikken som kjennetegner Vestens narkotikakrig. Som et sunt alternativ til nyhetsavisenes krisemaksimerende oppslag fører nyanserte fremstillinger av rusfenomener til normalisering og debatt som i større grad fremmer kunnskap. Uten frie, norske medieaktører ville det blitt vanskelig å formidle viktige nyanser som at narkotika ikke er en homogen gruppe stoffer, eller at avhengighet rammer folk i svært ulik grad. For nyhetsredaksjoner som vegrer seg for å diskutere vanskelige problemstillinger knyttet til rus fremstår moralisme som et rusmiddel i seg selv, og man trenger ikke alltid så mye før man mister fokus på hva som er viktig.

¹http://www.minervanett.no/feilaktig-fremstilling-omcannabis-og-drap/

- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

710734 280013

3 6 1 0 2 2

SAMFUNN KOMMENTAR

DU STORE, GLITRENDE, KLAPPENDE RUMPE Var 2014 året for feministisk journalistikk, eller var det året buzzordet «feminisme» skapte nye påskudd for å vise frem rumpa til Nicki Minaj? TEKST VICTORIA ØVERBY STEINLAND OG KRISTOFFER JAKOBSEN ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK FIRE PROSENT menn og 19 prosent kvinner definerte seg som feminister i Norge i 2014, ifølge Norstat. Disse tallene ble riktignok publisert tidlig på året. Noe nytt var i emning: I løpet av fjoråret fikk feminismen et voldsomt løft idet Emma Watson tok til orde for likestilling i sin tale til generalforsamlingen i FN, og stjerner som Taylor Swift og Dronning Sonja nikket i enighet. Da vi kunne se Beyoncé danse over VMA-scenen i lyset fra store, rosa bokstaver som formet ordet «FEMINIST» ble det klart for oss – feminisme var blitt trendy.

PÅ MANGE måter er det en positiv utvikling vi er vitne til. Både norske og internasjonale medier har i økende grad viet likestilling oppmerksomhet med saker med feministiske vinklinger, spørsmål og analyser. For clickbait-giganten Upworthy er «gender» blitt et av de viktigste stoffområdene. Det er først når et fenomen sniker seg inn i mainstreamkulturen at man virkelig kan oppleve holdningsendringer som vil kunne prege ettertiden. Men før vi tar på oss partyhattene for å feire feminismens seier, må vi spørre: Hvor mye av den feministiske journalistikken vi så i 2014 var egentlig feministisk? MEDIER HAR DISKUTERT om det egentlig er ok at Katy Perry bruker underprivilegerte gruppers kulturuttrykk til egen vinning i musikkvideoene sine. Om Black culture skal være tilgjengelig for Iggy Azalea. Om nakne rumper gjør oss mer eller mindre frie, og om kvinnelige artister skal og bør ha en synlig seksualitet. Gode analyser har vært på gang i samfunnsdebatten i 2014, men enkelte har kanskje vært i overkant sleivhendte med «f-ordet». 22

02/2015

DA DEN AMERIKANSKE artisten Meghan Trainor ga ut en poplåt med budskapet om at gutta digger «litt ekstra å holde i», sto Internett klare til å hylle henne. Begrepet body-positive hadde nådd mainstreamen, og før alle fikk tatt seg bryet med å lære hva uttrykket sto for, var Trainors «All About That Bass» allerede blitt å anse som «feministisk». Det kan diskuteres hvorvidt det å lete etter aksept for utseende hos gutta egentlig er så frigjørende, om kroppsfokus mot kroppsfokuset er særlig effektivt, og om Meghans «seksuelle girlpower» ble too little, too late. Det kommersielle maskineriet som fremmer artister som Meghan Trainor og Nicki Minaj kapitaliserer på de nye idealene for skjønnhet i populærkulturen. At dette skaper nye forventninger og krav til kvinners utseende, tilsløres av snakket om body-positivity og frigjort kvinnekropp. Feminisme i drakten til glitrende bokstaver og sexy kropper selger mer enn gråtonede nyanser. Og mediene kan fortsette å lage klikkvinnende saker med rumper og lår. DA FEMINISMEN ble trendy, ble den også en inntektskilde. Dette forsto moteikonet Karl Lagerfeld, som samlet sine favorittmuser Cara og Gisele for å iscenesette en feministisk protest på Chanels høst/vinter-visning. Alle liker et godt ordspill, så Karl satte opp plakater med «History is her story» og «Women’s rights are more than alright». Dermed var det bare å sanke inn på publisiteten stuntet skaffet ham, mens en kommersiell og nokså tynt begrunnet «feminisme» ble spredd for alle vinder. Flere fashonistas ønsket å bli med på bølgen, og Elle UK var blant dem som sørget for at nye t-skjorter med påskriften «This is what a feminist looks like» kom i omløp. Kjente personer ikledd t-skjorta ga populært lesestoff, men flere

var kritiske til Elles kommersielle motivasjon. Ikke minst var den nye Elle-feminismen fremmed for kvinnene i Bangladesh som syr £45-t-skjortene til 62 pence (ca. 6 kroner) i timen. POPSTJERNE-FEMINISTENE gjorde også sin inntreden i medieåret 2014. Da Beyoncé viste at det var fullt mulig å være både popartist og feminist, ble det tilsynelatende mange mediers fremste mål å komme til bunns i hvorvidt alle andre kjendiskvinner er feminister eller ikke. Ikke minst ble feminisme et hendig allround «analyseverktøy» for å tilnærme seg arbeidet eller ytringene til kvinnelige artister. Den britiske artisten FKA Twigs kom raskt under lupen på grunn av musikkvideoen til låten «Papi Pacify». Videoen viser FKA Twigs i armene på en muskuløs mann som repetitivt fører fingrene sine ned i halsen på FKA Twigs, noe som kanskje kan tolkes som seksualisert vold, eventuelt som fetisjisme. Da hun blir konfrontert med spørsmål om hun har en feministisk agenda som musikkartist svarer FKA Twigs at hun ikke ønsker å bli tatt til inntekt for en bestemt politisk sak. Hva hun lager gjenspeiler en sinnstilstand hun føler der og da, og FKA Twigs fastholder dermed sin rett til å ikke bli påtvunget en ensidig identitet. Dersom feminisme blir eneste målestokk for nytenkning, ser man ikke nyansene i et kunstnerisk uttrykk. PÅ NETTSTEDER som Upworthy, Mic. com, Jezebel, HuffPost, VG, DB og side2. no kan du lese overskrifter som «Denne

kvinnen skapte historie da hun…», «Disse modellene knuser alt vi vet om skjønnhetsidealer» og «denne Plus-Size-kvinnen lar seg photoshoppe basert på 21 kulturers ideer om skjønnhet». Slike overskrifter hentyder å bevisstgjøre oss ovenfor eller utfordre etablerte idealer og kjønnsstrukturer. I sin beskrivelse av hvordan nye stemmer og kropper utfordrer oppfatningene våre, er mange artikler imidlertid rause med å påminne oss om hvordan de etablerte idealene ser ut. Bildeserier av lettkledde kvinner som betegnes som «plus size», forteller oss at dette er kropper som er større enn noen andres kropper. SAMTIDIG SOM vi bør være veldig fornøyde med at et viktig synliggjøringsprosjekt tar form i offentligheten, bør vi se kritisk på hvordan de ene og de andre ofte presenteres i et spenningsforhold. En subtekst som sier «verdig til tross» er lite progressivt. Ved å sensasjonalisere de underrepresenterte spiller denne type journalistikk på en annerledesgjøring som snarere befester de strukturene den påstår å utfordre. Buzzordet feminisme har spredd seg raskt i takt med Nicki Minajs klappende rumpe, og mange av oss har applaudert medienes nye fokus på kjønn og feminisme. Men når du klikker deg rundt i internettmedienes irrganger, og overskrifter med lovnader om nye perspektiver på kjønnsidealer og kjønnsroller trigger debattendorfinene dine, husk bare at det er ikke feminisme alt som glitrer.

Hvor mye av den feministiske journalistikken vi så i 2014 var egentlig feministisk?

02/2015

En smak du ikke finner noe annet sted i verden Colombia Nariño har lag av honningaktig sødme og en tørr, nøtteaktig finish.

www.starbucks.no

Da får du alle vårens spennende forestillinger for kr 100,Billetter kjøpes på teatergarasjen.ticketco.no @bitteatergarasjen @teatergarasjen @bitteatergarasjen #teatergarasjen bit-teatergarasjen.no

YAP FESTIVAL Tou Scene / Maskinhall Bunker, Stavanger 27. februar Fa-fa-fa-fa-fa-fa-faen så fort tiden flyr! Ti år har gått siden Datarock grunnla plateselskapet YAP, et akronym for Young Aspiring Professional, eller «jappe», «person som faktisk har jobb», eller «husband material» som vi sier her i den iskalde og mørkelagte NATT&DAGbunkeren. Av og til kryper vi dog ut for å applikere D-vitamin på

huden ved å stå foran fluorescente lysrør, og denne konserten kan potensielt sett vise seg å være et sentrum for slik aktivitet. Bandet lover å spille debutal-

bumet DATAROCK DATAROCK, med hits som «Fa-fa-fa» (den eneste vi husker), og det blir sikkert KNALL stemning. CC: 250,– // ID: 18 ÅR

HONNINGBARNA & RAZIKA Brukbar/ Blæst & Hulen, Trondheim/Bergen 20. februar/28. februar Det fremstår som helt naturlig at Razika og Honningbarna, to av norges yngste talerør for pop-vänstern og de musikalske antitesene til borgerskapet, turnerer sammen.

Like naturlig som at det var under en festival på Cuba, sosssialismens aller siste skanse, bandene nær sagt ble smidd i hymens lenker. Begge band er brennaktuelle med nye album, følgelig er det duket for flere minste felles multiplum enn at deres musikalske narrativ graviterer mot venstresiden.

Både Razika og Honningbarna har rykte på seg for å levere potent punk og ska, så med mindre du er opptatt med å lære deg hvordan man uttaler det fordømt vanskelige ordet «bourgeoisie» korrekt, bør du stikke hodet innom på en av (eller begge!) konsertene i henholdsvis Trondheim og Bergen.

ADRIATIQUE, ALEX & CELIUS // SWEATSHOP: OF NORWAY (VEGARDS BURSDAG) + TERJE SÆTHER (LIVE) The Villa, Oslo 14. februar Woop woop, nok en ting du kan gjøre i stedet for å henfalle til hjerteorientert virksomhet på valentines day. Hele syv DJs fordelt på én kjeller, og en bursdagsfeiring attåt. Adriatique er to ganger Adrian fra Zurich, og har gjort det stort med sin moderne og tilforlatelige deep house. Duoen Of Norway er uttalte NATT&DAG-favoritter, og etter at en minnepinne med nytt materiale fra bandet havnet i lomma vår etter en fuktig kveld på byen, kan vi stadfeste at de bare blir bedre og bedre. Dessuten er det hyggelig å kunne

meddele at The Villa begynner å bli skikkelig gøy igjen om dagen. Stedet led lenge av å ha litt for høy trash-faktor og tidvis kjipe bookinger, men er på god vei til å befeste seg som en av de kuleste kjellerne å klubbe i.

Dessuten: Sist vi besøkte Villa var det til og med noen pamper som hadde glemt en halv flaske dompa i en av avlukkene, og det er sørenmeg ingenting som er bedre en gratis bobler og high-end lydsystem.

DVS1, JOKKE (THE VOID) Jaeger, Oslo 19. februar DVS1 (uttales devious one) er en DJ med helt SINNSYKT god peil’ på det han holder på med. Han er en auteur i ordets rette forstand, og en sånn type DJ hvis utenomjordiske evner etterlater en måpende. Midtvesten-originalen har vært en prominent figur på techno-scenen siden nittitallet, og er selve personifiseringen av det å ha ektefølt entusiasme og kjærlighet for faget. Zak Khutoretsky, som han egentlig heter, har en rekke utgivelser på både Klockworks og Transmat, og mikser som en G.U.D. Det overrasker oss ikke om nitti prosent av publikumsmassen

på Jaeger denne kvelden er der i ens ærend for å notere seg hva han gjør og hvordan i all verden han får det til. Jokke, Underground Resistances skandinaviske

maskot og en av iniativtakerne bak technoklubbkonseptet The Void, varmer opp. En passende konstellasjon, da Jokke er ditto kapabel som DJ. CC: 100,– // ID: 20 ÅR

Billetter kjøpes før forestilling og på teatergarasjen.ticketco.no eller via TicketCo sin app / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: info@bit-teatergarasjen.no og 55 23 22 35 / Følg oss på: @bitteatergarasjen @teatergarasjen @bitteatergarasjen 26

Ginungagap Foto: Superamas

ER DU UNDER 25 ÅR?

GUIDE UTELIV

02/2015

BTkortet

TOUCHDOWN: FRED FADES & DIRTYHANS Ingensteds, Oslo 14. februar Dette er dagen for å feire at handelsstanden har klart å omgjøre følelsesliv til en fysisk vare, men er du i nærheten av å være et anstendig menneske, gjør du lurt i å bruke hvert eneste fiber i kroppen på å ignorere Valentines Day og fenomenets rågrusomme imperativer. Romantikk, kjærlighet og yadayada-yada er tross alt forgjengelige og sykt oppskrytte fenomener. Et langt mer givende tiltak denne dagen er følgelig å sette kursen mot Ingensteds for å få med deg en romanse av det konstruktive slaget. To av Oslos kanskje mest kyndige crate-diggere, Fred Fades og DirtyHans, har et kjærlighetsforhold til den sorte guggen det vanskelig skal gjøres å finne maken

Helge Hansen og Jonas Boström / Montag.no

entusiastene er således for eksperter å regne, og maler alltid klubbkveldene med en ytterst tiltalende pensel. CC: 50,– // ID: 20 ÅR

neol ab by knowit

foto

til (stalltips: ikke våg deg i nærheten av platebagen ettersom det meste de har med seg koster skjorta!). Boogie-, soul-, funk-, disco- og hip-hop-

«Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så» NORGES CD- OG PLATEMESSE Rockefeller, Oslo 21. februar Spiss albuene, og stålsett luftveiene dine på at det skal inhaleres partikler fra fordums tid. Norges aller største CD- og platemesse har holdt stand i over 25 år, og skal nok

en gang huse kreti og pleti av gravelystne entusiaster. Utvalget pleier som regel å favne over hele spekteret av musikkhistorien, men ikke forvent at du kan gå av tidlig med pensjon ved å finne uutgitte Aphex Twin-rariteter. Erfaringsmessig har norske plateselgere en skrekkelig lei tendens til å

selge LP-samlingen til absurd latterlige priser, tilsynelatende uvitende om at det meste som bytter hender til en blodpris på messen, kan kjøpes for en slikk og ingenting på nettmarkedet Discogs. Følgelig er det fritt fram å prute – gitt at du tør å få reprimander av skjeggete menn. CC: 50,– // ID: FRI ALDER

TINASHE Parkteatret, Oslo 14. mars Var Ludvig Holberg en norsk eller dansk forfatter? Det egges ofte til strid når land forstår de kan kapitalisere på kjente menneskers bedrifter for å forsterke den nasjonale identiteten, men i Tinashes tilfelle, hvis mor er en tredjedel norsk, har det heldigvis bare bidratt til at hun trolig kommer til å være en real norgesvenn fremover. Den raskt voksende R&B-stjernen har blitt en liten sensasjon «over dammen», og det virker ikke som resten av verden har noen vanskeligheter med å trykke henne til sitt bryst. På debutalbumet hennes Aquarius samarbeidet hun med store navn som A$AP Rocky, DJ Mustard, ScHoolboy Q, Future, Dev Hynes og Stargate, og superlativene har sittet løst i pennen hos den toneangivende pressen. Gode R&B-bookinger er ikke hverdagskost i lille Oslo, så kudos til Parkteatret for denne! CC: 225,– // ID: 20 ÅR

EDVARD MUNCH

EDVARD AV MARCOS MORAU 15. – 16. januar 11. – 14. februar Studio Bergen

BILLETTER

billettservice.no | tlf 815 33 133 | billett@ncb.no | tlf 90 23 60 00 Co-produsent:

www.carteblanche.no

02/2015

GUIDE UTELIV

RETRO PRES: DENNIS FERRER (US) + RESIDENT DJS NUHHH + KARIM Jaeger, Oslo 26. februar Dennis Ferrer er noe så sjeldent som en DJ og produsent som høster proporsjonale mengder high-fives hos både undergrunnen og hos bermen. Med en karriere som strekker seg helt tilbake til det bakoverlente nittitall, har New York-tjommien gått til sengs med et uoversiktelig antall prosjekter, både som label-boss, produsent, remik-

ser og DJ. Ferrer startet sin omfangsrike karriere under navnet Morph som technoprodusent, og har siden den gang kreert en bukett av utgivelser innen gospel-house, New York-house, deep-house, techno, EDM et. al – blant disse også en remiks av Ane Brun. Han står bak den anerkjente

NRK P3 PRESENTERER: URØRTFINALEN Samfundet, Trondheim 20. februar P3s svar på Grand Prix, men i motsetning til den flamboyante mønstringen, er det faktisk viktigst å IKKE vinne under Urørtfinalen. Vinnernes suksess har nemlig en lei tendens til å være forgjengelig. Hvor er det blitt av

Pony The Pirate, The Pink Robots, og ringetonekomponisten Sigurd Julius nå? De ble kanskje lovet både a-listing og hitlister i kjølvannet av seier, men den eneste listen respektive vinnere sitter igjen med, er turnuslisten til den dølle A4-jobben som har tatt over stafettpinnen for popstjernedrømmen. Lars Vaular, Kvelertak, Bendik og Oslo Ess derimot, alle

Norges største formidler av hybler og bofellesskap.

etiketten Objektivity, som har en rekke gullkantede aktører i stallen, som for eksempel Martinez Brothers. I februar har DJen plottet inn lille Norge i reiseruten, som urovekkende ofte er innom Ibiza, nærmere bestemt Jaeger. Kjenn din besøkelsestid! CC: 100,– // ID: 20 ÅR

ikke-vinnere, har både mat på bordet og sikkert sykt mye Tonopenger som renner inn hver eneste måned. Moralen? Stem på den du helst vil skal tape. Det er for øvrig et helt gratis arrangement for de 600 som møter opp først, og etter prisutdelingen vil alle deltakende band spille konsert på Samfundet. CC: GRATIS // ID: 18 ÅR

TOMMY TOKYO & BAND 14. februar, Checkpoint Charlie For mange herrans år siden var landstrykeren Tommy Tokyo frontfigur i bandet Tommy Tokyo And Starving For My Gravy. Men etter å ha gjort formidabel suksess på prosjektet, med spillejobber over det ganske land – deriblant Haldens nye spillested Bryggerhuset Syd – har mannen endelig fått råd til et helt ordentlig band som ikke består av en gjeng sultne lassiser med lua i neven. Arrangørene lover dessuten at bandet er fullt! Serr? Stilig! Kult! Og ikke nok med det: Tommy Tokyo er svanger med et nytt album som har termin i disse dager. CC: 250,– // ID: 18 ÅR

Helt gratis!

NABOVARSEL PRESENTERER: PRELARM Landmark, Bergen 28. februar By:Larm arrangeres i Oslo, men Bergensborgere kan likevel oppleve en komprimert utgave av festivalen uten å måtte risikere så mye som et eneste hårstrå utenfor enklaven. Tradisjon tro arrangerer Nabovarsel den årlige Prelarmfesten med Bergensartister som er booket til by:Larm, litt for at bandene skal få en generalprøve, litt for reisesky bergenseres glede. Blant de bookede artistene finner man NATT&DAG-favorittene Chain Wallet. Vi har allerede spådd bandet en lovende karriere i en artikkel om 2015s mest, ja du gjettet riktig, lovende artister,

02/2015

og skrev at «Hvem hadde trodd at noen måneder i et (etter sigende) knøttlite øvingslokale i Laksevåg skulle være starten på noe så stort og (lakse)vågalt? Vokalist og gitarist Stian Iversen (The New Wine og Fagernes Yacht Club), bassist Christian

Line (Johnny Hancocks) og Frode Boris (Frode B. House Project) ga ut EP-en Stuck in the Fall / Same Place i august, og de to låtene er catchy på en vemodig måte, oppløftende på sobert vis, og viser antydninger til å bli strålende på lang sikt».

DANNY L HARLE Dattera Til Hagen, Oslo 7. februar Det er få etiketter som kan skilte med en like utstrakt form for virksomhet og viralt nedslagsfelt som Soundcloudsensasjonen PC Music (SOPHIE, Hannah Diamond). Det Londonbaserte kollektivet har forvirret, forundret og forbløffet verden (les: internett) med sin konseptuelle og post-internett-estetiske vinkling på popmusikk – så mye at etiketten nesten i større grad assosieres med et slags kunstprosjekt enn en musikkformidler. Én av personene som er beslektet med etiketten PC Music er Danny L Harle, en komponist, produsent og låtskriver med helt hinsides mange jern i ilden. Nevnte vi at han også har

skrevet et kammeropera-stykke? Eller at han har laget musikken til en rekke film- og TV-serier? Og at Pitchfork, Fact Magazine og i-D elsker ham? Sukk. Det er imidlertid ikke den uovertrufne CV-en hans som skal til pers i Oslo, men Harles elektroniske

kapasiteter og popteft. Hva han kommer til å lure inn i DJ-set’et er vanskelig å si, men etter alt å dømme blir det den diametrale motsetningen av hva du vanligvis får servert i Oslogryta. Oppmøteplikt! CC: 50,– // ID: 20 ÅR

JARBOE, HELEN MONEY, ALEXANDER HACKE & DANIELLE DE PICCIOTTO Blitz (+ solokonsert på Emanuel Vigelands Mausoleum), Oslo 22. februar Oslo Beikmørke har booket masse fete legender, blant annet Jarboe kjent fra olme Swans og Alexander Hacke fra det eksperimentelle kultbandet Einsturzende Neubauten. Jarboe var en del av besetningen til Swans fra 1984 helt til de brøt opp i 1997 (oppmerksomme fans av bandet vil ha registrert at Swans gjenoppstod i 2010), og har hatt en lang solokarriere ved siden av som har velsignet verden med dritmange album. Men Jarboe kommer ikke vandrende alene:

med seg har hun doom-cellisten Helen Money, og Alexander Hacke (som også datet, og drev bandet Sentimentale Jugend med heroin-storkonsumenten Christiane F. fra Wir Kinder vom Bahnhof Zoo) og hans hustru Danielle De Picciotto. Hacke og Picciotto lager det som nødvendigvis må være noe av det mest illevarslende innenfor eksperimentell musikk, men dæven så vakkert det er. Jarboe spiller dessuten en solokonsert i Emanuel Vigelands monumentale og sakrale mausoleum tidligere på dagen, til begeistring for alle som trakter etter en konsertopplevelse man trolig kommer til å huske resten av livet. CC: 150,– // ID: FRI ALDER

KONONO Nº1 Blå, Oslo 19. februar Kongolesiske KONONO Nº1 har spilt på grytelokk, bildeler og annet skrapgods (og trolig slurva) i over førti år. Den tilforlatelige DIY-sounden har vunnet dem anerkjennelse langt utenfor mørkets hjerte, og gitt dem spillejobber på festivaler som Sonar, Coachella og The Big Chill. Bandet anføres av nå sytti (!) år gamle Maqangu Mingiedi, også kjent som han som er mest kjent for å kunne spille likembe, altså et slags fingerpiano (samme opplegg som mbira, om du er bevandret i fingerpianoets lystige terreng). Med Mingiedi følger en heidundranes rytmeseksjon som har med seg nok kjøkkeninventar til å drifte en

LIVING SPACE M/KJETIL MØSTER Spor 5 • Onsdag 18. februar kl. 20.00 Bill. 200,- (100,- (medl. i SJF, Bate/stud.)

FLIFLET &HAMRE

BRITT SYNNØVE JOHANSEN

M/GJERTRUDS SIGØYNERORKESTER Spor 5 • Torsdag 12. feb. kl. 20.00 200,- (150,- medl. i SJF/Bate/Stud.)

TIM BERNE’S SNAKEOIL

restaurantvirksomhet. Det er imidlertid ikke mat denne gjengen spesialiserer seg på, men den nærliggende alliterasjonen musikk, noe blant annet BBC Radio 3 i 2006 premierte dem

for, ved å gi bandet prisen for Beste World Music. De har dessuten figurert på Björks album Volta og Herbie Hancocks Imagine Project. CC: 275,– // ID: 20 ÅR

VIET CONG Pokalen, Oslo 13. februar Fredag den 13. til tross, liker du psykedeliske nuggets er dette din lykkedag. Viet Cong, som turnerer med et helt fersk album, består av medlemmer fra Women og, ikke minst, et Black Sabbath-coverband, og er et par raffe post-punkere med mye bra fôre. Musikalsk har de blitt beskrevet som «labyrinthine post-punk», og for å ha «Blade Runner-stilistiske» instrumenter, men ikke la de høytravende beskrivelsene skremme deg – det er først og fremst likanes musikk. CC: 150,– // ID: 20 ÅR

Spor 5 • Fredag 27. feb. kl. 21.00 200,- (150,- medl. SJF/BATE/stud)

BRAD MEHLDAU TRIO

Spor 5 • Torsdag 26. feb. kl. 20.00 300,- (250,- medl. i SJF/BATE/Stud.)

MARC RIBOT

Spor 5 • Lør. 14. mars kl. 20.00 250,- (200,- medl. SJF/BATE/stud.)

Brad Mehldau – piano Larry Grenadier – bass Jeff Ballard – trommer

Spor 5 • Torsdag 16. april kl. 20.00 Bill. 550,- (450,- medl. SJF/BATE/stud.) 02/2015

Info/bill.:stavangerjazzforum.no billettportalen.no

29 Hovedsamarbeidspartner:

GUIDE UTELIV

B IL L . NB! FÅ

JOHN DEE • LØR. 21.2. BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

RELEASEKONSERT

COMET KID

KLIKK: NJÅL PAULSBERG + DJ TOBII Landmark, Bergen 7. februar Klikk er et klubbkonsept litt utenom det vanlige. Njål Paulsberg inviterer én DJ til Landmark, og i løpet av kvelden vil de to veksle mellom å spille plater og lage musikk. Det vil si at én låt skal lages, mens den andre DJer, og låten skal fremføres i løpet av kvelden. Ja, det høres strengt tatt klin, hakkanes umulig ut, men om ikke annet får det uskrevne bladet «DJ-live-produsent-back-to-backhybrid» sondert terrenget. Etter planen skal de to lage tre «jams» hver. Konseptets første gjest er Bergens helt egne DJ Tobii. Han er endelig tilbake i Bergen etter å ha blitt en lærd programmerer i Berlin, og skal etter sigende ha finslipt både produsent- og DJevnene i garasjen til foreldrene. CC: 80,– // ID: 18 ÅR

SAY LOU LOU

ROCKEFELLER FREDAG 20.2.

JOHN DEE // TORS. 26. MARS

BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

EKSTRAKONSERT

FLATBUSH ZOMBIES

ORAL BEE & YOGUTTENE

THE UNDERACHIEVERS

ROCKEFELLER

ROCKEFELLER ”Skyggebokser” ute nå!

FREDAG 20. MARS

TIRSDAG 10. MARS

BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG. Flyttet fra John DEE samme dato. Kjøpte bill. gjelder.

SPIDERGAWD, SUPPORT: THE CHEATERS 12. februar Folken, Stavanger Navnet til Spidergawd står kanskje øverst på plakaten, men det var saktens The Cheaters som høstet heder og ære under Spellemannsprisen

da de vant prisen for beste rockealbum fra 2014. Kanskje det rett og slett er tilsiktet – en slags ny tilnærming og fornyet strategi til det arkaiske konsertformatet, dette konforme underholdningstilbudet vi alle tankeløst henfaller til når vi vil betale for å lukte på ølfis i tre

BY:LARM Oslo 4.–8. mars Årets desidert største begivenhet for både øltørste bransjepamper og håpefulle, fortrinnsvis unge musikere. Nytt av i år er at by:Larm har krabbet inn i den aller første vårmåneden, så here’s to hoping at man ikke pådrar seg koldtbrann i løpet av festivaluken – en risiko man har løpt alle foregående år. En annen ting som er flunkende nytt ved by:Larm er at de for

første gang ikke utelukkende booker artister som er fra Skandinavia. Yay! Dessuten begynner Red Bulls scene under festivalen å befeste seg som en av de mest interessante formidlerene av elektronisk musikk, og ikke minst foredrag levert av legender, på festival i Norge. På plakaten til by:Larm i år står blant annet Anna Of The North, Karin Park, Kimichi, Loveless, Mats Dawg, Slick Shoota og Hinds. CC: 1000,– (UKESPASS) ID: 18 ÅR

RED BULL MUSIC ACADEMY PRESENTERER: MARFOX / SLICK SHOOTA / TORUS / RYTMEKLUBBEN DJ-SET Brukbar / Blæst, Trondheim 13. februar Er det én ambisjon de fleste gryende DJs rundt om i verden kan enes om å ha, må det være å bli akseptert som student ved tonenagivende Red Bull Music Academy. Akademiet har akkurat åpnet for at man kan søke til 2015-terminen, som i år vil finne sted i Paris, og feirer dette ved å arrangere en rekke konserter rundt om i det ganske land. På Blæst har har de blant annet huket tak i Lisboas store kuduro-helt DJ Marfox, et av fjorårets – og årets – aller største internasjonale navn

for ghetto-house, portugisisk bass og afrikanske rytmer. Men det er ikke bare internasjonalt farvann som skal skvulpe i glassene på Blæst, også Rytmeklubben – hvis ene medlem

“Selvtillit & Tro” ute nå! Support: NELSON CAN

BIL NB! FÅ

ROCKEFELLER LØR. 21.3. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

GAFFA, DAGBLADET, DAGSAVISEN

ROCKEFELLER // LØRDAG 28. MARS BILL. KR. 280,-. 18 ÅR LEG.

LIL JON

(US - DJ SET)

CHRIS STALLION & PATSKI LOVE Live: $USHI X KOBE + $JELDEN OVERRASKELSE

SENTRUM SCENE T O R S D A G 3 0 . 4 . UTSOLGT!

ROCKEFELLER

F R E D A G 1 . 5RAKONSERT

EKST BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG. I HOVEDSAL. FRI ALDER PÅ GALLERIET.

TORSDAG 9. APRIL Bill. kr. 320,-. 18 år leg. 30

kvarter: Det gjeveste bandet skal spille først, slik at du skal slippe pine deg gjennom et supportband, så kjipt at selv morra di som synger – nei, uler – «Styggen på ryggen» i dusjen er å foretrekke, bare for å se hovedattraksjonen. Tankekors! CC: 245,– // ID: 20 ÅR

02/2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

er en eksstudent fra Red Bullakademiet – og Slick Shoota vil få bassen til å rikosjere. CC: 50,– // ID: 20 ÅR KARIMA ANDREA FURUSETH

FEBRUAR 2015 ÅPENT 23-03 / 20 år

FRE / 02.02: Bassment Sessions pres. Syster Sol (SE) LØR / 03.02: Girson og DJ Boge

FRE / 09.02: Periferien med Kristian Suvatne Augland LØR / 10.02: Klubb Kok pres. Christine Dancke FRE / 16.02: KLUBB KOK og NMG/G-HUSET pres. 666-Fest m. Lars Vaular, Jonas V, Flex, Mats Dawg, HKON og Girson LØR / 17.02: Anthony Chase og Andreas Knoph FRE / 23.02: A-laget inviterer FMC LØR / 24.02: 110% Polyester FRE / 30.02: Klubb Kok pres. HKON LØR / 31.02: Smeltedigelen m. Stig Paa, Peewee & Ivar Tormodsæther

GUIDE KUNST

STEINAR HAGA KRISTIANSEN The Fundamental Part of Any Act Entrée, Bergen 23. januar – 22. februar Haga Kristiansen er karrieremessig i siget for tiden, med hyppig utstillingsvirksomhet – nasjonal så vel som internasjonal. Det går fortsatt gjetord om hans nesten reaksjonære og patosorienterte kunstopera, som gikk av stabelen i atelieret på toppen av Oslo rådhus i fjor høst. Kunstkrikk.no sin noe overbegeistrede utsendte meldte dette hjem: «De få som fikk oppleve dette, må som meg idet jeg opprømt forlot rådhuset, ha hatt en visshet om å ha overvært en av kunsthøstens mest minneverdige begivenheter». Store og patosfylte ord. Hva som venter i Bergen er angivelig en filmadapsjon av den samme operaen. Med tanke på den nevnte begeistringen er det sikkert verdt å sjekke ut.

LENE BAADSVIG ØRMEN Dear Darkling Unge kunstneres samfunn, Oslo 29. jan–15. februar. Hos Unge Kunstneres Samfunn er det en serie abstrakte betongskulpturer som gjør seg gjeldende i prosjektrommet. Skulpturene til Ørmen springer ut fra en spontan praksis, hvor kunstneren graver ut hulrom direkte ned i et stykke jord, som hun deretter fyller med betong. Overflaten dekkes så til med jord, før de ferdig tørkede skulpturene graves ut. Den spesielle prosessen skal i følge kunstneren legge føringer på hvilke former det er mulig å skape.

KRIGENS SKYGGE. POLITISK KUNST I NORGE 1914–2014 Kunstnernes Hus, Oslo 30. januar – 29. mars Krig og faenskap går aldri av moten. Er det noe mennesker kan og mennesker vil, er det å drepe andre mennesker. Men hvordan forholder kunstnerne seg til denne ytterst kompliserte virkeligheten? Kurator Kari J. Brandtzæg tar sikte på å nettopp vise hvordan kunstnere til ulike tider har gjort opprør mot etablerte normer, skildret dramatiske kollektive erfaringer og skapt utopier om en bedre verden. Utstillingen stiller med hele 150 verk og en lang liste respekterte kunstnere.

FOTO ELISABETH TØNNESEN / MUST ARTICLE-BIENNALEN 2015 Stavanger Kunstmuseum, Stavanger 6. februar – 1. mars Konsept og tematikk for biennalen dette året dreier seg om krysningsfeltet mellom kunst og vitenskap. Fokus ligger

på kunst som tar i bruk og kommenterer DNA og nanoteknologi. Museet satser tydeligvis ikke bare på å få techfreaks og fagidioter over dørstokken. Det suppleres med arrangementer i form av diskusjonspanel, kunstnerpresentasjoner og

aktiviteter rettet mot barn og unge. Utstillingen foregår i samarbeid med en regional kunstnergruppe som går under det litt flaue og nerdete navnet «Senter for Framtidskunst». Kanskje ikke helt fremtidsrettet det navnvalget, eller?

REGINA MØLLER The Silent Speaker Trøndelag Senter for Samtidskunst, Trondheim 19. feb – 15. mars. Regina Møller er til daglig professor ved Kunstakademiet i Trondheim. I tillegg fungerer hun som billedkunstner, redaktør for magasinet Regina og designer for klesmerket Embodiment. «The Silent Speaker» er en trilogi der de tre kapitlene i historien bygger på hverandre og er skapt spesielt for tre ulike kunstarenaer – henholdvis vindusutstilling, utstillingsrom og teaterscene. Det er andre kapittel, The Costume, som blir å se på Trøndelag Senter for Samtidskunst fra 19. februar.

ZOOOM 1857, Oslo 6. februar – 15. mars Gruppeutstilling med Francis Alÿs, Alan Bean, J. Parker Valentine, Elaine Cameron-Weir, Mirak Jamal, Sean Landers, m.fl. Samt gjenstander kuratert av

Markus Li Stensrud. Av sjølveste head honcho Steffen Håndlykken får vi i skrivende stund opplyst at utstillingen fortsatt er litt in the making, men siden dude alltid er gem mot oss, letter han litt på sløret og forteller hva den dreier seg om: fantastiske reiser,

både til Antarktis, månen og til mindre spektakulære steder. Og ikke nok med det: Ryktet skal ha det til at en viss isbitprodusent med navn Mr. Iceman olmt lurer i bakgrunnen som samarbeidspartner til utstillingen. Cool (pun så absolutt intended)!

CHRISTOPHER JONASSEN Ectopia Rogaland Kunstsenter, Stavanger 29. Januar – 1. mars. Det er tydeligvis ikke bare hovedstaden som sliter med ateliersituasjonen til byens kunstnere. Med utstillingen Ectopia settes søkelyset på kunstnernes ateliersituasjon gjennom fotografiene til Christopher Jonassen. Kunstneren har besøkt studioene til sine kollegaer i Stavanger og tatt bilder av bygningene de jobber i og det som foregår inne på studioene. Utstillingen er kuratert av Geir Haraldseth.

JONAS DAHLBERG The Music Box Kunsthall Trondheim, Trondheim 22. januar – 1. mars Denne svensken burde ha blitt et house hold name i Norge nå? Det er nemlig Dahlberg som står for den omstridte utsmykningen og beskjæringen av landskapet på Utøya. Dahlberg har egentlig bakgrunn som arkitekt, men lager også samtidskunst. Hos Kunsthall Trondheim vil han vise det diametralt motsatte av en fjellknaus snittet i to, nemlig film.

02/2015

EMIL FINNERUD

ÅPNING Fredag 6.februar kl.19.00 / Stavanger kunstmuseum

Tema for biennalen er

KUNST + DNA & NANO

Presenterte kunstnere: Heather Dewey-Hagborg Kate Nichols Paul Vanouse Next Nature www.article.no

6.Februar – 1.Mars 2015 / STAVANGER KUNSTMUSEUM DNA og nanoteknologi – fremtidens kunst? Article biennalen 2015 vil dreie seg om krysningsfeltet kunst og vitenskap, med fokus på kunst som tar i bruk og/eller kommenterer DNA-teknologi og nanoteknologi. Formålet med Article biennalen er å fremme kunstformer som kommenterer vår teknologiske hverdag og som berører etiske og politiske tema som angår vår samtid. Ny kunnskap og ny teknologi har inspirert kunstnere til å utforske kreative, etiske og filosofiske aspekter av vitenskapen. Kunstnerne visualiserer det usynlige og redefinerer begrepet estetikk og hva som menes med kunst. Under Article biennalen møter vi kunstverk som stiller spørsmål ved DNA-teknologi vedrørende opphavsrett og personvern samt kunstverk malt med nanopartikler av sølv. Deltagende kunstnere er: Heather Dewey-Hagborg / Kate Nichols / Paul Vanouse og Next Nature – sistnevnte vil presentere over et dusin nye spekulative og potensielle nye nanoprodukter i et eget Nano Supermarked. Utstillingen suppleres med arrangementer i form av diskusjonspanel ledet av Bioteknologirådet, kunstnerpresentasjoner og aktiviteter rettet mot barn og unge. Sjekk nettsiden www.article.no for fullstendig program.

"Google Sniffer" fra Nano Supermarket av Next Nature / "Latent Figure Protocol" fra Paul Vanouse, foto: Axel Heise/ "Stranger Visions" Heather Dewey-Hagborg / Paul Vanouse.

Article biennalen er kuratert og produsert av i/o/lab Senter for Framtidskunst - en kunstnerdrevet organisasjon som tilbyr en unik kompetanse i regionen innen krysningsfeltet kunst, ny teknologi og vitenskap. i/o/lab sine prosjekter har ved flere anledninger blitt omtalt som et av de mest nyskapende og interessante kunstprosjektene i regionen og nasjonalt.

Støttespillere: Kulturråd, Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune Samarbeidspartnere: MUST Stavanger kunstmuseum, Bioteknologirådet, GENA - Institutt for DNA analyse, Universitetet i Stavanger, SUS Stavanger universitetssykehus, Norsk kreftgenomikkonsortium (NCGC), PNEK Produksjons nettverk for elektronisk kunst.

GUIDE SCENE

LILLE EYOLF Av Henrik Ibsen Trøndelag Teater, Trondheim 7. februar – 14. mars I likhet med Trøndelag Teater spekulerer vi i hva det vil si å være et «fullverdig menneske». For å få en forståelse av eksakt hva dette innebærer, er vi nødt til å vende oss til Henrik Ibsens Lille Eyolf. I dette stykket går godeste Ibsen «dypt inn i livets store eksistensielle spørsmål». Her møter vi et skyldtynget ektepar – han bruker all sin tid på å fullføre et filosofisk verk om «det menneskelige ansvar» fremfor å ta vare på kone og sønn, mens hun er oppslukt av kjødelig begjær og sjalusi. Midt oppi dette finner vi altså lille Eyolf, deres sønn, som er delvis lam etter et fall som fant sted da han ble overlatt til seg selv under foreldrenes «heftige elskovsakt» – en scene som ligner påfallende på åpningsscenen i Lars von Triers Antichrist. Og det er grunn til å regne Lille Eyolf som en inspirasjonskilde for von Trier, både når det gjelder

tematikk og i bruken av spaca symbolikk: Der Antichrist gjør bruk av en snakkende rev som stikker hodet ut av bregnene for annonsere at kaos regjerer, introduserer Ibsen en gammel dame ved navn Rottejomfruen

som tilbyr seg å lokke eventuelle skadedyr med seg ut på sjøen. Ibsen var et friggin’ geni folkens, så at Trøndelag teater nå satser på å etablere en sterkere Ibsentradisjon er derfor helt strålende.

KALVØ Av Are Kalvø Det norske teatret, Oslo 21. februar – 10. juni «Kor e alle helter hen?» er et betimelig spørsmål å stille på hundreårs(ish)markeringen til grunnloven. Og det er sånn cirka det moromann og observasjonshumorist Are Kalvø lurer på i den selvtitulerte forestillingen Kalvø som i disse dager er å se på Det Norske Teatret. Etter å ha tatt en tur innom Statistisk Sentralbyrås nettsider kan han avsløre at det gjennomsnittsnordmannen bruker tiden sin på er soving, internett og ommøblering. Er det sånn at denne «tidsklemma» forhindrer oss fra å gjennomføre det som på nynorsk går under betegnelsen «ei bragd», lurer Kalvø. Også NATT&DAG mistenker at det er liten tid til nasjonsbygging når alle heltane bruker mesteparten av tiden sin på kattevideoer, men er det nødvendigvis slik at latskap kun er en farlig last vi bør gjøre alt for å motarbeide? Vil ikke en mer aggressiv nasjonsbyggingspolitikk føre til krig og annen elendighet? Siden Kalvø er en over gjennomsnittet intelligent og vittig mann er det verdt å ta turen for å høre hans tanker om situasjonen.

02/2015

KONSTELLASJONER Av Nick Payne Nationaltheatret, Oslo 29. januar – 21. februar Peer Perez Øians nyeste forestilling Konstellasjoner beskrives som et «laboratoriestudium av våre handlinger og konsekvensene av dem». Og hva er teateret – spør vi – om ikke et laboratorium, hvor kunstens svar på labrotten – skuespilleren – lar oss observere og vurdere ulike livsscenarioer? Forestillingen tar for seg hva som ville skje om vi for en gang skyld kunne studere utfallene av valgene vi tar i våre kjærlighetsliv. Det store spørsmålet blir da: Vil ting være annerledes? Eller er det slik at noe i livet er uunngåelig? Nå har du mulighet til å komme frem til et svar! Forsøkspersonene i dette kjærlighetseksperimentet er er astrofysikeren Marianne og Roland som jobber med bier. Eksperimentet vil finne sted i et scenerom (eller laboratorium), som er laget av ingen ringere enn den internasjonale kunstscenens yndling, Ida Ekblad, og vi har full tillit til at power-duoen Øian & Ekblad vil lage en god iscenesettelse av Nick Paynes kritikerroste drama.

LA DEN RETTE KOMME INN Av John Ajvide Lindquist Rogaland Teater, Stavanger 24. januar – 21. februar Mengden blodfattig vampyrrelatert stoff som sirkulerer der ute gjør det nødvendig å være selektiv i utvelgelsen av hva man skal bruke tiden sin på. Teaterversjonen av John Ajvide Lindqvists La den rette komme inn er definitivt vel verdt din tid. La den rette komme inn er en vakker skildring av menneskelig – så vel som overmenneskelig – grusomhet, og kan beskrives som en mørkere versjon av barnebokklassikeren Den Vesle Vampyren. I La den rette komme inn møter vi den tolv år gamle Oskar, hvis liv er forferdelig brutalt på en måte som er gjenkjennelig for altfor mange: han har ingen venner og blir nesten daglig banket opp og mobbet, noe han forsøker å skjule for moren sin. Alt forandrer seg da Oskar møter Eli. Da blir det å overleve i en svensk drabantby veldig mye enklere for Oskar, men ganske mye vanskeligere for mange andre. Vampyren Eli gjør nemlig, i motsetning til Twilight-Edward & co, ikke noe forsøk på å stagge sin iboende trang til å tømme folk for blod. Brutaliteten til tross, forestillingen er like fullt en tenåringsfantasi om kjærlighet, lojalitet og vennskap.

Score

RHYTHYM CONFERENCE FEAT. INNER SPLITS Dahl/Bonnema BIT-teatergarasjen, Bergen 20. – 21. februar Hans Petter Dahl og Anna Sophias operatriologi om kjæresteparet Ricky og Ronny er et avsluttet kapittel, men fortvil ikke! I sitt nyeste prosjekt har duoen slått seg sammen med to kunstnere fra Sveits: musiker Nicolas Field og skuespiller Catherine Travelletti, for å lage forestilling som heller enn å sette mennesket i sentrum har som hovedmål å si nei til «eksisterende former og konvensjoner». Sammen vil de heller oppsøke det «monstrøse og urepresenterbare» for å på denne måten forsøke å slippe unna «kapitalismens dominerende enighetsfellesskap». Det skorter med andre ord ikke på ambisjoner i deres nye forestilling Rhythm Conference Feat. Inner Splits, som attpåtil er noe så fint som en hyllest til livet. Vel møtt!

FOTO STIG DIRDAL

TORA OPTUN

Dataspillkonsert

ONSDAG 4. OG TORSDAG 5. MARS KL. 19.30 I GRIEGHALLEN Bergen Filharmoniske Orkester og Ung Symfoni slår seg løs med musikk fra dataspill på konsert. Musikk fra Mario, Zelda, Age of Conan, Skyrim, Journey, Final Fantasy, Commodore 64, Assassin’s Creed og Sonic the Hedgehog – og mer. Konserten spenner over hele genrens historie og SCORE handler om å la spillmusikken stå på egne bein. Her er alle velkommen - fra den garvede til nybegynneren - enten det er i spillverden eller i den klassiske musikken. Sopranen Sabina Zweiacker synger fra Journey, Skyrim og Age of Conan. Orvar Säfström forteller og Torodd Wigum dirigerer.

www.harmonien.no

BILLETTER BARN / STUDENTER KR. 100 BT-PRIS / OBOS KR. 260 / 320 / 360 VOKSEN KR. 330 / 410 / 460 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14)

02/2015

SCENE INTERVJU

Det handler om å slippe unna andres krav og sine egne krav til seg selv.

DEPRESJON SOM OVERSKUDDSFENOMEN – Kjemper du for maten hver dag, er ikke panikkangsten det mest fremtredende, hevder teaterregissør Jonas Corell Petersen. I sin nyeste forestilling tar han for seg ideen om at mennesket hadde det bedre i naturtilstanden. TEKST TORA OPTUN FOTO BJARNE BARE NATT&DAGs delegasjon slenger seg litt andpusten ned på en av de grelle sofaene i kantinen på Nationaltheatret etter å ha håndhilst på regissør Jonas Corell Petersen. Vi har besteget de labyrintiske trappene for å snakke om hans nyeste forestilling Vi tygger på tidens knokler – en forestilling som tar tak i ideen om at alt var mye bedre før, da vi levde i pakt med naturen. Er det slik at menneskets sivilisatoriske bestrebelser har drevet oss lenger og lenger bort fra en mer ideell naturtilstand? Og er det å vende tilbake til naturtilstanden en metode for å gjenfinne en mening med livet? Corell innrømmer at han kan kjenne seg igjen i et ønske om å forenkle ting, men er rask med å understreke: – Det er mange ting som er bedre nå, i hvert fall for oss som lever i Skandinavia. Vi har likestilling, det er ikke lenger akseptert å slå sine barn og de homofile har rettigheter. Forestillingen handler vel kanskje mest om at en ikke må lure seg selv til å tro at det å gå tilbake til naturtilstanden nødvendigvis er enkelt. Vi har en sekvens i forestillingen som tar tak i historiene om mennesker som har

02/2015

vokst opp helt alene ute i skogen. Han går på alle fire, har ikke noe språk og er et ødelagt menneske. Men hvordan forklarer du denne lengselen? – Jeg tror at det kanskje handler om et ønske om å slippe fri fra seg selv. At det ikke handler om naturen, men om å slippe unna andres krav og sine egne krav til seg selv. En nokså veletablert samfunnsanalyse går ut på at våre muligheter til å selv velge hva vi vil gjøre med livet vårt, i kombinasjon med et krav om å finne vår egen vei, er så stressende at vi blir sjuke av det og reduseres til angstdrevne vrak helt utarmet av vår egen selvrealisering. Er det ikke da en løsning å gjøre det å leve til en mer konkret kamp om overlevelse, innskrenke handlingsrommet og frarøve oss denne overveldende friheten? – Det er klart, kjemper du for maten hver dag er ikke panikkangsten det mest fremtredende. I det minste vil panikkangsten handle om en konkret og ikke en abstrakt trussel? – Ja, man blir mest sannsynlig ikke deprimert. Ikke til forkleinelse for det å være deprimert, men det kan kanskje ses på som et overskuddsfenomen.

Nylig var det en deltaker på et NRKprogram, hvor deltakerne skal leve som på 1700- tallet, som innrømmet at han gledet seg til å vende tilbake til en tid der «menn var menn og kvinner var kvinner». Er det slik at menn og kvinner har vidt forskjellige naturer som i dag er undertrykt? – Ideen om at vi har én natur og at den er undertrykt opplever jeg i hvert fall ikke selv. I forestillingen tar vi opp ideen om maskulinitet som en rolle, og hvordan det stilles krav om å oppføre seg på en bestemt måte som mann. Så din maskulinitet er ikke … – Truet? Nei, det føler jeg ikke. Hva er natur om ikke jeg er natur? Det finnes tiltak som tar sikte på å gjenopprette kontakten med det naturlige, steinalderdietter og lignende. Disse har en plass i forestillingen. Hvilke tanker gjør dere om disse forsøkene? – Det er nettopp ulike forsøk på finne frem til det gode liv. Er du ute etter å kritisere? – Nei, jeg forsøker bare å presentere dem. Om man blir inspirert eller velger å ta avstand fra dette er opp til en selv.

Corell Petersen etterstreber en åpenhet i hvordan disse temaene diskuteres, som preger forestillingen. Det handler om at publikum skal ha anledning til å assosiere og tenke fritt både under forestillingen og i etterkant, forklarer han. – Når en forsker finner et gen så finner han ikke svaret på noe. Han finner begynnelsen til noe. En mulighet for å se dette noe fra en ny vinkel, et nytt perspektiv. I forestillingen forsøker vi å etablere ulike perspektiver på de store spørsmål. Hvem er vi? Hva skal vi gjøre med våre liv? Målet er kanskje å stille bedre og mer presise spørsmål. Corell forklarer at han derfor etterstreber det som kan beskrives som en mer essayistisk form i forestillingen: – Essayet er en form vi kjenner fra den litterære sjangeren, og målet er at forestillingen skal være en blanding av høyt og lavt, det alvorlige og det morsomme. Det handler om å åpne dette temaet opp, og heller enn å finne frem til et svar, forsøke å komme opp med bedre spørsmål. Vi tygger på tidens knokler spille på Amfiscenen på Nationaltheateret frem til 21.mars

TEGNESERIE KOMMENTAR

YTRINGSFRIHETS Kampen om ytringsfriheten utkjempes som regel av samfunnets tarvelige utskudd. TEKST AKSEL KIELLAND ONSDAG 7. JANUAR 2015 hadde jeg så vidt begynt å skumlese en BBC-artikkel om barneporno i japanske tegneserier, da de første meldingene om terrorangrepet mot redaksjonslokalene til det franske satirebladet Charlie Hebdo dukket opp i twitterfeeden. Tilfeldighetene ville det altså slik at min oppmerksomhet umiddelbart skulle svinge fra ytringsfrihetens ene ytterpunkt til det andre, men det var ikke før senere samme kveld at jeg innså betydningen av dette. I tiden etter Charlie Hebdo-massakren har det vært skrevet mye om ytringsfrihet og toleranse og verdiene som ligger til grunn for moderne, vestlige demokratier. Tusenvis av mennesker som ikke har noen kjennskap til bladet har erklært at de er Charlie, og en rekke skriveføre stemmer har opphøyd bladets virksomhet til en heltemodig samfunnsinnsats man må tilbake til den franske revolusjonen – eller i alle fall Andre verdenskrig – for å finne maken til. Parallelt med dette har det blitt skrevet om Charlie Hebdos karikaturer at de forsterket polariseringen mellom det hvite Frankrike og landets muslimske befolkning. Det har blitt stilt spørsmål

ved hvorvidt bladets innsparking av åpne dører – som kritikk av katolisismen tross alt må regnes som – virkelig er sammenlignbart med å kritisere islam utenfra. Det har vært påpekt at den stolte og prinsippfaste tverrkulturelle blasfemien ofte ga seg utslag i karikaturer som kunne forveksles med god, gammeldags rasisme, og at bladet i 2009 sparket en av sine medarbeidere på grunn av anklager om antisemittisme. FÅ HAR VÆRT uenige i at nedslaktingen av Charlie Hebdos ansatte var en barbarisk, skamfull og fundamentalt uakseptabel handling, og uenighetene har først og fremst handlet om den påfølgende glorifiseringen av bladets virksomhet. Men vi lever nå en gang i en kultur som har langt lettere for å helteforklare ofre enn mennesker som kjemper for en sak, og dette blir aldri tydeligere enn når det kommer til spørsmål om ytringsfrihet. I Norge har tegneserier og vitsetegninger aldri vært ansett som farlige, men mange andre steder i verden har mediet en lang historie som arena for debatt om ytringsfrihetsspørsmål. Da Alan Moore og Melinda Gebbies Lost Girls ble utgitt i bokform i 2006 ble den gjenstand for beskyldninger om barneporno, ettersom

Høgskulen i Volda Studiebygda Volda ligger ved de majestetiske Sunnmørsalpene, bare en times flytur fra de store byene. I Volda har du råd til å være heltidsstudent. Aktive og kreative studenter gir deg høydepunkt som VEKA, Animation Volda, Dokfilm og ekstremsportsfestivalen X2.

den skildret figurer under den seksuelle lavalder i seksuelle situasjoner. Flere amerikanske og britiske forhandlere unnlot å selge den av frykt for represalier, men gjennom det hele stod Moore fast på at en tegnet figur ikke kan ha noen reell menneskelig alder eller modenhetsnivå, og at det verste overtrampet han i så måte gjorde seg skyldig i var å fornærme den rådende samfunnsmoralen. Om det virker tarvelig å forsvare sin rett til å lage sextegneserier om fjorten år gamle jenter ved hjelp av slike teknikaliteter, er det viktig å huske på at det nettopp er i slike saker at kampen om ytringsfriheten i praksis utkjempes. DET ER SJELDEN de samme menneskene som holder de patosfylte tordentalene om demokrati og sivilisasjonskamp som opprettholder ytringsfriheten på daglig basis. Den jobben faller som regel på individer som opererer utenfor det gode selskap, og som sysler med en materie som utfordrer samfunnets syn på temaer som sex, religion, rase, kjønnsroller og – ikke minst – god smak. Det er først når de angripes for sitt arbeid at disse menneskene forvandles til helter. Når alt går som det skal er

Fra Lost Girls av Alan Moore og Melinda Gebbie

det som regel svært komfortabelt for samfunnet å betrakte dem som tarvelige utskudd. Og det er jo sånn vi vil ha det. Når ytringsfriheten er reell er den som varmt vann i springen: en ikke-sak. Men heller ikke vår ytringsfrihet er absolutt, og i den norske offentligheten er det største problemet som regel at retten til å ytre seg forveksles med retten til å ytre seg uten å få kritikk. I den grad vi som samfunn skylder Charlie Hebdo noe som helst, er det å være litt klokere og litt mer gjennomtenkte i våre ytringer. Og da særlig når vi ytrer oss om ytringsfrihet.

Det er først når de angripes for sitt arbeid at disse menneskene forvandles til helter.

SØKNADSFRIST: 15. APRIL

Høgskulen i Volda tilbyr studier innen: • Administrasjon, planlegging og leiing • Drama/teater, musikk, kunst/handverk • Idrett og friluftsliv • Lærarutdanningar • Mediefag • Samfunnsfag og historie • Sosialt arbeid Kontakt: Studentsørvis | 70 07 50 18 | sok@hivolda.no Les mer på www.hivolda.no

02/2015

/ hivolda

LITTERATUR ANMELDELSE

Maria Navarro Skaranger er født i 1994 og er fra Romsås. Debutboka hennes er solgt til Danmark allerede før utgivelse i Norge.

Foto: Pernille Marie Walvik / Oktober

EN CHILL DEBUTROMAN I Alle utlendinger har lukka gardiner klarer Maria Navarro Skaranger (20) å ta kebabnorsken fra et muntlig fenomen til et uttrykk som fortjener å bli tatt på alvor. TEKST NORDIS TENNES MARIANA GÅR I åttende klasse på Romsås ungdomsskole i Groruddalen øst for Oslo, heter chica_chile_norge@hotmail.com på MSN og har en storebror som sitter i fengsel. Det er svidde fiskepinner til middag, en liten grønn bibel under hodeputa og One Tree Hill på TV. Marina er forelsket i Mu2 (han heter egentlig Muhammed, men det er fire av dem på skolen, derfor Mu2), hun melder seg på dansegruppa under Internasjonal uke og hver dag er en krig med Dardan-gjengen som ypper til bråk med alt og alle. Ikke så veldig langt unna et helt vanlig tenåringsliv, med andre ord. Skillet mellom hvem som er utlendinger og hvem som er «potet» (norsk) i klassen er ikke helt tydelig, og viser hvordan det er å vokse opp som andregenerasjons innvandrer på en humoristisk måte: «(…) i klassen er vi alle norske, men alle utenom Ruben, Nora, Johnny og Marius også regner seg som utlendinger enten halvt eller helt, og Johnny alltid skal diskutere om kan man si alle som er halvt norsk og halvt utlending også kan regnes som ekte utlendinger».

02/2015

SPRÅKET ER GJENNOMFØRT «kebabnorsk» med alt det innebærer av «wollah», «bæda», «chille», «lagela» og «tæsja». Maria Navarro Skaranger har laget et eget grammatisk system hvor setningene ikke er logisk oppbygd. For alle andre enn Per Egil Hegge vil ikke språket eller grammatikken i romanen, eller fraværet av den, være noe hinder – tvert i mot. For der Skaranger konsekvent unngår direkte skildringer og beskrivelser av situasjonene som oppstår på Svarttjern-Joker eller i skolegården, bærer språket handlingen fremover på en effektiv måte og understreker indirekte, i mangel av et bedre ord; det multikulturelle fellesskapet Marina vokser opp i. Ettersom språk og form tar stor plass, er det et godt grep å holde handlingsplanet enkelt. Ikke at handlingen er kjedelig, overhodet ikke. Den er sentrert rundt tre personer – Marina og hennes forhold til storebroren Alvaro og Mu2 – og bygges godt opp rundt dem i løpet av den korte romanen. Pappaen til Mariana er romanens morsomste og mest sammensatte. Han satt i fengsel i Chile før han kom til Norge, står for de svidde fiskepinnene i huset,

smugspiser burger fra Macern i bilen og proklamerer at han skal stemme Frp fordi «alle utlendinger må ut av Norge». DET ER VERDT å nevne at Skarangers roman ble solgt til Danmark før den ut kom her hjemme. Det er kanskje ikke så merkelig med tanke på fjorårets danske diktsensasjon Yahya Hassan, som i diktsamlingen Digte tar et oppgjør med førstegenerasjonsinnvandrerne. Skaranger føyer seg til rekken av andre norske annengenerasjons innvandrere som også har tematisert sin egen oppvekst. Vi kan jo nevne Pakkis (1986) av Khalid Hussain, Roda Ahmeds Forberedelsen (2008) og Fars hus (2005). Men Alle utlendinger har lukka gardiner er den første oppvekstromanen fra det multikulturelle Norge som gjennomgående er skrevet på kebabnorsk – og det i seg selv er en liten sensasjon.

Det var riktignok på høy tid: det er tross alt ti år siden Andreas Eilert Østby utga «Kebabnorsk ordbok». Østby oversatte også Jonas Hassen Kemiris svenske sensasjonsroman Et øye rødt (2007), skrevet på svensk innvandrerdialekt, også kjent som Rinkeby-svensk, til kebabnorsk. Det å prate om kebabnorsk som fenomen, er riktignok omtrent like bakstreversk som å rope at ungdommen går i UGGs. Skarangers styrke er at hun klarer å gjøre kebabnorsken litterær og dermed ta den et steg videre fra å være et artig muntlig fenomen til et uttrykk som fortjener å bli tatt på alvor. Det gjør henne til en forfatter det er verdt å følge med på, og vi kan godt kalle det en ny, frisk «stemme» i bokvåren. Alle utlendinger har lukka gardiner (Oktober) er Maria Navarro Skarangers debutroman.

Språket er gjennomført kebabnorsk med alt det innebærer av ’wollah’, ’bæda’, ’chille’, ’lagela’ og ’tæsja’.

LITTERATUR ANMELDELSE

Forfatter Eline Lund Fjæren (født 1994) bor i Bergen. Hun debuterte i 2013 med romanen Ung jente, voksen mann, som fikk gode kritikker og mye oppmerksomhet. Romanen ble tildelt Norlis debutantpris og NATT&DAGs Osloprisen 2013.

DEMONTERING AV SELVET I Klokken og sengen utforsker Eline Lund Fjæren ensomheten fanget i rutiner og selvutslettelse. Resultatet er en utfordrende bok som bekrefter hennes posisjon som en av landets mest interessante unge forfatterne. TEKST NORDIS TENNES FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA I EN ETTROMSLEILIGHET i Bergen skal bokens hovedperson og jegforteller starte et nytt liv. Hun føler seg ferdig og avlyst. Det nye livet handler mye om rutiner: joggeturer, havregryn til frokost, persienner ned, persienner opp, pulverkaffe, oppvask (én kopp, én tallerken, én kniv) og svømming.

Viktigheten, eller nødvendigheten av rutiner, av gjentagelser: en danselærer snakket om det, hun hadde det fra en forfatter, eller en filosof, som sa at hvem du er, bestemmes ut fra hvilke handlinger du repeterer.

Hun er fanget i et klassisk Pushwagner-bilde hvor det å følge med på naboens rutiner også blir en del av hennes hverdagsmønster. Men dagens gjøremål innebærer ikke universitetet eller jobbsøking, den egentlig grunnen til at hun reiste over fjellet. Rutinene avbrytes av barndomsminner fra oppveksten på landsbygda: en oldefar, en glad far, en trist mor som mistet et barn og steder og rom hun har besøkt. Også var det denne mannen, som noen ganger omtales som han, med et ekstra trykk på ordet.

I LIKHET MED debutromanen Ung jente, voksen mann (2013) er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Eline Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod. Klokken og sengen er en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned; helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hennes tilstedeværelse i nåtiden preges i stor grad av fortiden, og ikke av fremtiden. Reisen som skulle markere en ny start, ligner mer og mer en demontering av selvet. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne i leiligheten og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Hun kan oppleve sårbarhet bare ved å se en jentetruse på gulvet, en sårbarhet hun for alt i verden ikke vil kjenne på. På mange måter gjør hun det samme mot seg selv som faren gjorde mot henne da hun som barn skulle lære å sykle: nektet henne å bruke støttehjul – «du må falle».

ELINE LUND FJÆRENS språk er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Hun styres av impulser og rutiner, men finner aldri mellomtingen.

KLOKKEN OG SENGEN er krevende å lese, noe som i dette tilfellet er en kompliment. Handlingen og hovedpersonen er ofte litt vanskelig å få tak på. Ting skjer i et høyt tempo og blandes med gamle minner. Språket er eksperimentelt, på samme måte som hovedpersonens tilværelse også er et slags eksperiment. Forfatteren har en helt spesiell måte å observere og skildre et menneskes liv og hvordan det er et resultat av sin egen og andres historie. Selve handlingen er mer sammensatt enn debutromanen, men språket holder det samme høye nivået og er på god vei til å bli hennes varemerke. Eline Lund Fjæren beviser igjen at hun er en forfatter det er verdt å lese. Flere ganger. Klokken og sengen (Oktober) er ute nå.

På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren. 02/2015

PÅL CHRISTENSEN/STAVANGER AFTENBLAD

BILLETTER: 51 53 70 00 WWW.STAVANGER-KONSERTHUS.NO PÅ VÅRE NETTSIDER FINNER DU ENDA FLERE KONSERTER OG FORESTILLINGER.

NEDERLANDS DANS THEATER

SABATON – HEROES

GJESTESPILL FRA ET AV VERDENS ABSOLUTT FREMSTE DANSEENSEMBLER

SØNDAG 29. MARS KL. 20.00, ZETLITZ, BILL.: 400,-

©RAHI REZVANI

ONSDAG 18. MARS KL. 19.30, ZETLITZ BILL.: 300,-/470,STUDENTER: 200,-

SIMPLE MINDS FREDAG 20. MARS KL. 20.00, ZETLITZ, BILL.: 505,-

JOHANN SEBASTIAN BACH: MARKUSPASJONEN SCENISK OG MUSIKALSK MAGI MED SKUESPILLER SVEIN TINDBERG, BAROKKSOLISTENE OG SANGERE TORSDAG 2. APRIL KL. 19.30 FARTEIN VALEN BILL.: 350,GRUPPER/STUDENT/ HONNØR: 200,-

LISSIE FREDAG 27. MARS KL. 20.00 FARTEIN VALEN BILL.: 400,-

AKRAM KHAN COMPANY – KAASH

TORSDAG 23. APRIL KL. 19.30 ZETLITZ, BILL.: 250,-/400,STUDENTER: 180,-

HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE:

vinnere Årets skive (rikspris) store p – regnmannen Årets film (rikspris) mot naturen Årets stemme (rikspris) gatejuristen Årets bok (rikspris) anna kleiva – vÅrar seinare Årets navn ingeborg selnes Årets utested kunstnernes Hus Årets klubbkonsept full pupp Årets kunst tom sandberg – pHotograpHs – osl Contemporary Årets restaurant ylajali Årets sCenekunst grusomHetens teater for svanHild Årets arrangement oslo art Weekend Årets konsert nils beCH, parkteatret

02/2015

vinnere Årets navn solgunn slÅtto Årets utested klubb kok Årets klubbkonsept nabovarsel Årets kunst knipsu Hilde jørgensen & maya økland Årets restaurant bare pÅ 13’ Årets sCenekunst medealand Årets arrangement den elleville festen Årets konsert kakkmaddafakka

02/2015

vinnere Årets navn Hanne mugaas Årets utested bøker&børst Årets klubbkonsept unautHorized Årets kunst torbjørn rødland – tHe yelloW sHell – kunstHall stavanger Årets restaurant døgnvill Årets sCenekunst peer! Årets arrangement WHat’s breWing Årets konsert slutfaCe

02/2015

vinnere Årets navn studentmediene i trondHeim Årets utested antikvariatet Årets klubbkonsept snap n CraCkle Årets kunst meta.morf 2014 lost in transition Årets restaurant una Årets sCenekunst jeg satt pÅ en stein og sÅ utover Havet Årets arrangement leutenfest Årets konsert rytmeklubben

02/2015

Fri midt i veka? Myrkdalen Hotel ligg rett ved bakken - stå opp, gå ut og spenn på deg skia!

Pris frå kr 895,- per person

i dobbeltrom inkludert frukost og 2-dagars heiskort

BOOKING Tlf: 47 47 16 00 post@myrkdalenhotel.no

Foto: Sverre F. Hjørnevik

myrkdalen.no

MUSIKK ANMELDELSER

ANTHONY NAPLES Body Pill (TEXT RECORDS)

Bergkrystallen blues Som en vordende produsent av det vi kaller klubbmusikk har du to valg når debutalbumet skal lages. Du kan a) falle for fristelsen og dure på med en usammenhengende rekke av tidligere utgitte hits, gjerne ispedd et par nye låter og en to minutter lang låt kreativt titulert «Intro» (tenk fjorårets Todd Terje-album). Er låtene sterke nok i seg selv kan dette være en tilfredsstillende framgangsmåte, men la oss innrømme det: Ingen av den elektroniske musikkens klassiske album er av denne sorten. Du kan også b) tenke ut en helhetlig pakke og lage nye låter med noenlunde stringens i stil og lyd. Anthony

4 ANDREAS DAHL

ERIK ENOCKSSON For Those In Peril Sorgtungt fra Skåne. HTRK Body Lotion EP Melankoli fra Melbourne. SEAN MCCANN Ten Impressions for Piano & Strings Vemod fra Vestkysten.

02/2015

Naples har (heldigvis) gått for alternativ b. Det ville vært feil å stappe en klassiker som hans Mad Disrespect inn mellom andre høydepunkter fra de seks singlene han har gitt ut til nå. De står godt nok på egne ben, er allerede velspilt rundt omkring på kloden, og i tillegg ville det vært en vanskelig oppgave å fusjonere slicke produksjoner som, igjen, Mad Disrespect, med de mer grovkornede låtene han har gitt ut den seneste tiden. Body Pill er en kort liten sak. 28 minutter med musikk, fordelt på åtte låter. Kun «Abrazo» og «Refugio» står i housens tegn, men begge er på høyde med det beste Naples har gjort tidligere. På førstnevnte gir et smakfullt symfonisample låten et «New For U»-preg, om enn i ghettoversjon. Tragisk nok

toner den ut akkurat når den begynner å ta seg opp, et frustrerende grep. «Refugio» er derimot av det mer lekne slaget, der den spretter rundt som om noen har laget soundtrack til ballrommet på IKEA. Resten av albumet består av spor hvor Naples enten lar sin Miami-oppvekst skinne gjennom eller kortere stykker av «rusle rundt i byen og se på folk / kjøre T-bane»ambient. Totalt sett et interessant innblikk i hva en ekstremt talentfull 23-åring med et godt øre for mange stilarter drev med på et bestemt tidspunkt, og det er ingen tvil om at det kommer til å komme mer kvalitet fra Anthony Naples i framtiden, både i singel- og albumform. Body Pill er ingen klassiker, men det tror jeg ikke var meningen heller. Andreas Dahl

DE GAMLE ER ELDST BJØRN TORSKE Nedi Myra (Reutgivelse)

6 6

(SMALLTOWN SUPERSOUND)

Trøbbel (Reutgivelse) (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Alt var bedre før, sier’em. Alt, untatt vår egen tid. Å kjenne på den gnagende retrospektive sjalusien av å være på feil sted til feil tid, er et lodd mennesket har måttet bære siden det oppskrytte konseptet «tid» ble påtenkt. Blant de mange historiske dokumentene som kan frembringe den bittersøte følelsen av at det å veie nåtiden er å finne den for lett, er reutgivelser av gamle album. I dette tilfellet er det hele to gode grunner til å føle at din foretrukne samtid er forspilt og over for lenge siden: Bjørn Torske, som på nittitallet banet vei for det vi i dag kjenner som den særnorske disco-sounden, har reutgitt to av hans første studioalbum Nedi Myra og Trøbbel, remastret av Helmut Erler. Torske lyder navnet «musikalsk helt» i enkelte kretser, ikke nødvendigvis hos bermen, men det er tvilsomt at han ser tilbake på karrieren med uforrettet sak, ettersom Todd Terje, Lindstrøm og Prins Thomas oppgir han, sammen med avdøde Erot, som startskuddet for det hele. Han debuterte bak aliasene Alegria og Ismitisk på begynnelsen av nittitallet – for øvrig rundt da han gjorde et ganske on point radiointervju med «Mad Mike» Banks fra Detroits kuleste technobataljon Underground Resistance, en gruppe jeg tør anta var en stor inspirasjonskilde for ham selv – og var lenge keyboardisten til Biosphere før han satset på egen karriere. Hans første studioalbum Nedi Myra (1998), med den smått ikoniske Pugh Ja, dä ä dä-spoofen, ble i sin tid gitt ut på den britiske techno-etiketten Ferox (som i 2014 gjenopptok prouksjonen, blant annet med den sukkulente samleren Adventures In Techno Soul 3). Den snart tyve år gamle utgivelsen er imidlertid ikke et skjørt fabergéegg fra gammelt av man må inntylle varsomt i metervis med bomull og bobleplast for at det skal holde seg i vår samtid, det kunne like gjerne vært et album laget i dag. Og det peker ikke nødvendigvis på en falitterklært utvikling i elektronisk musikk, snarere bare hvor kyndig Torske er.

USA

I likhet med nevnte Underground Resistance, tangerer lydbildet til Torske flere poler på én gang. Fra (Detroit) techno, (deep) house, dubba disco, til jazzete chill out (en sjangerbetegnelse som på daværende tidspunkt ikke sto i skyggen for sine negative konnotasjoner). «Station To Station» og «Fresh From The Bakery» er skranglete, organisk klubb-house med fyldige arrangementer, og «Limb Fu» har lånt det mest smakfulle fra discoens gullalder, fortrinnsvis slutten av syttitallet. Det er ikke tilfeldig at Todd Terje nevner Nedi Myra som en tidlig inspirasjonskilde og første gang han «hørte på disco på en uironisk måte». Like lite tilfeldig som at det bossa-inspirerte sistesporet «Ode To A Duck» syder gjennom på mange av produksjonene til Todd Terjes siste triumf It’s Album Time. Trøbbel kom tre år senere i 2001, men da på Bergens stolthet Tellé (som også har gitt ut en rekke av hans EP-er). Albumet er langt mer skrudd og eksentrisk enn forgjengeren, med kjølige anslag av electro og techno, og bor i et autonomt univers utelukkende styrt på Torskes premisser (noe annet hadde strengt tatt vært uhørt). Tilsiktede utakter i arrangementene er normen, som for å si at taktfasthet tross alt er for kjedelige produsenter og rytmiske fascister. «Knekkebrød», hvor jeg tar en råsjans og går ut ifra at det er lyden av knekkebrød som knekkes som er samplet og kjørt opp i tempo, gjør ikke skam på bakverkets sprø konsistens, mens «Bobla» er bisarre theremin-aktige eksperimenter som går opp i en høyere, koko enhet. «Oppi Ura» er det hyggelige bastardbarnet fra et unikt ekteskap mellom breakbeat og trip-hop. Trøbbel runder elegant av med «Don’t Push Me» tilbake i lekent og kupert disco-lende, før outroen «Brus». Det kan synes irrelevant ved første ørekast, men ifølge kjenninger av Torske, er han en sånn fyr hvis ganglag er «Subbete, men målrettet. Fort, og i sin egen verden». Hvis et lynne kan forklare hvordan et album høres ut, må dette nødvendigvis være den perfekte metaforen. Nedi Myra og Trøbbel, som ikke har vært i fysisk omløp siden de ble gitt ut, er to toppnoteringer i norsk musikkhistorie. Og de står like forbannet stødig nesten to tiår etter at de så dagens lys for første gang. Karima A. Furuseth

discover your state of play

To toppnoteringer i norsk musikkhistorie som står like forbannet stødig nesten to tiår etter at de så dagens lys for første gang.

VERST AKKURAT NÅ

Fly to New York

from

GIFT

THOM YORKE Youwouldn’tlikemewhenI’mangry Noen har fått FruityLoops til jul SPLMN-UTDELINGEN SPLMN:(

2.595,one way

Campervan Roadtrip from

590,per day

Adventure Tours San Francisco to L.A. Express from

8995,-

SPLMN-SUTRINGEN Like utdatert som utdelingen.

23 31 61 00 www.statravel.no

02/2015

MUSIKK ANMELDELSER

INE HOEM Angerville PROPELLER RECORDINGS

Byutvikling. «This was the year I would finish a book / I was going to live a bohemian life in Berlin», synger Ine Hoem på «This Year», det første sporet på debutalbumet Angerville. Hoem fortsetter å ramse opp andre ting hun gjerne skulle gjort – starte på diett, drikke vin hver dag, pusse opp kjøkkenet – men som hun ikke klarte å gjøre, fordi dette er året hun «was faking it / everything stays the same». Det vil si: Hvorvidt det er direkte overførbart på Hoem stemmer kanskje ikke, i og med at den tidligere PeLbO-vokalisten slapp EP-en The Island, spilte konserter over hele Norge og ferdigstilte Angerville i løpet av fjoråret. De løst spesifiserte gjøremålene i «This Year» virker å være nærmere en eksempelversjon av følelsen av å ikke strekke til eller ikke nå målene sine. Det kan vi vel alle kjenne på noen ganger, eller hva? Det er ingenting galt med at låtene ikke høres personlige ut, og man skal passe seg for å tolke teksten til å være det samme som artisten mener, men når flere av sporene på Angerville føles som enkle skisser over nettopp det vi alle kan kjenne på noen ganger, funker

3 SVEIN STRØMMEN

SAN PELLEGRINO Aranciata Rossa Altså GET THE FUCK OUT, som det svinger av litt blodappelsin, eller «GUDEEPLET» som vi kaller frukten her i skyskraperen! Ikke at jeg begynner å GRINE av vanlige appelsiner akkurat, men alt er bedre med blod. SA BRURA!!! JELLY BELLY Crushed Pineapple «Gul brus, gul brus» pleier jeg å murre når jeg henger over en bardisk og spør om gul brus, hvilket jeg prøver å gjøre ca. 200 ganger i uka. Dette er tilfeldigvis verdens beste gule brus.

det dårlig. Det er spesielt tydelig på selvforklarende titulerte «Lost Lovers» og «When We Were Young», og selv om «the trees that we climbed / the streets that we ran / the songs that we sang / in our magical land» maner frem bilder fra da «vi» var barn, er bildene mer mariekjeks enn madeleinekake: Uorginale og ganske lite mettende. Den musikalske retningen Hoem tok på EP-en The Island, som tok henne vekk fra PeLbOs sjangereksperimenter og mot en mer ufarlig P3-sound, står med noen unntak stampende fast i indiepopen, og har hverken de gode refrengene eller de minneverdige arrangementene som kan skille det fra resten. PeLbOs to andre medlemmer, Kristoffer Lo og Trond Bersu, har i mye større grad klart å beholde det som var interessant med PeLbO, og videreutviklet det i en mer tilgjengelig retning som Highasakite. Hoem gjør det dessverre for tilgjengelig, og debutalbumet hadde hatt godt av en mer enhetlig stemme. Det er mulig Angervilles styrende organer i for stor grad er styrt av et ansiktsløst byråkrati, og at den samlende lederfiguren mangler. Sånn det fremstår nå lar ordføreren litt for mange stemmer komme til orde, og ingen av dem sier stort. Daniel Ramberg

GUARANA ANTARCTICA «Snakk til meg om guarana» sa jeg til Diego Maradona, og han knipset en kasse av dette brasilianske gullet rett inn i kjeften på meg. Jeg har ennå ikke sluttet å smile. ZAMZAM COLA Greit, denne smaker egentlig bare generisk knockoffcola, men den heter faen meg ZAMZAM. Tenk at du en gang i det eller så begivenhetsløse og innholdstomme livet ditt kan få stå og si til en kioskslask at «Ja, og mellom sidene i denne dagens Dagens Næringsliv...» eller «Dagen Næringliv» som han luringen på min lokale Narvesen kan finne på å si, «..kan du stappe en ZAMZAM COLA.»

KARIMA FURUSETH

ABRA Needsumbody Hvis Fresh Prince In Bel Air digget My Bloody Valentine og Lauryn Hill droppet Motown-referansene.

MOUNT EERIE Sauna (P.W. ELVERUM & SUN)

GALVANINA POMPELMO ROSSO Tenk at det er sommer. Søstera di (hun vi liker, ikke hun kjipe) sykler innom med kurven full av grapefrukter så SMEKTENDE røde og rosa at du blir i DÅRLIG HUMØR fordi hun ikke vil dele med deg. For du, det viste seg at det var den kjipe søsteren likevel. Så jævla typisk. Jaja, heldigvis hadde du en av disse flotte importbrusene på kjøl.

02/2015

Samling i skogen Allerede fra første minutt av Sauna er det klart hvor du er. Knitring fra et bål, varmt orgel, gitarstøy, kvinnekoring – du har havnet i sentrum av Phil Elverums musikalske univers. Et univers som er totalt upåvirket av tid og trender, kun dirigert av de idéene som måtte røre seg rundt i hodet hans (Elverum har selv sagt at han hører lite på andres musikk). Han er en av de få artistene der ute som makter å lage album med et så distinkt preg, både i tekst og musikk, at det er tydelig at ingen andre kunne ha laget dem enn han selv – altoppslukende, men aldri påtrengende. Sauna er på mange

måter kulminasjonen av all Mount Eerie-musikk som har blitt gitt ut. Du har de lettere øyeblikkene fra No Flashlight og Clear Moon, men også de nesten-Burzumske stemningene fra Wind’s Poem og Ocean Roar. På Sauna får du gjerne begge deler i løpet av samme sang, som på «Spring», albumets 14 minutter lange høydepunkt, hvor det spas på med gitar, orgel og tanker om menneskets natur. Det er tydelig at alle idéballer som har vært i luften under innspillingen har blitt plukket ned og undersøkt. «(something)» er de to minutter med marimba ethvert album burde ha, «Planets» er en vakker sak på drøye minuttet som andre artister hadde hadde droppet fordi alt som trenger å sies det sies i løpet av det minuttet, men på Sauna har den fått sin

plass. Til tider spriker det i alle retninger, men den overhengende stemningen bevares. Tekstene svinger mellom det banale («I make coffee while looking at the window») til, som Rust Cohle ville sagt, «main-lining the secret truths of the universe» (jeg har i utgangspunktet blitt ilagt et strengt forbud mot True Detective-referanser, men her var den i hvert fall noenlunde passende). Humoren som glimtvis har vært tilstede gjennom hans karriere er ikke der lenger. Her er det ingenting som tulles bort, ingen snarveier blir tatt. Sauna er ikke bare en mann med gitar, som Phil Elverum var da han kalte seg The Microphones, det er et verk med autoritet som viser en artist full av idéer og med vilje til å utforske dem. Andreas Dahl

NICK HÖPPNER Folk Panorama Bar-resident og Ostgut Ton-affilierte Nick Höppner lager melodisk techno myntet på lange togturer. Mmmmmmmmmmm. SOPHIA GRACE Best Friends Elleve år gammel jente får tjuefem år gammel jente til å føle seg gammel og ukul. MIGUEL FEAT. KURUPT nwa West-coast-helten Kurupt legger hodet i bløt med slick rick-epitomet Miguel, og lager en låt som Niggas With Attitude (NWA) trolig hadde printet på en gullplate, rammet inn og så bæsjet på. Å GLEDE SEG TIL NYTT ROBYN-ALBUM Hyyyyyyyyyyyl!

DANIEL RAMBERG

THE SWITCH «Don’t Go To Revolver» Den store norske romanen om Youngstorget kommer nok (heldigvis) aldri, men med den første singelen fra The Switchs B For the Beast kan vi håpe på det nest beste/verste: Et toneangivende album om de omkringliggende utestedene. YAKKI DIVIOSHI Trill Love En innstendig bønn om å sensureres på amerikansk radio. ELVIS PERKINS Hogus Pogus Amerikaneren Elvis Perkins ga ut Ash Wednesday, et av 00-tallets tristeste album, i 2007. Den gang handlet det mye om moren som døde 11. september. «Hogus Pogus» er betraktelig lysere, men har likevel et deilig glimt av vemod i seg. MAGNUS MORIARTY Easy Over Litt gartnerier. Rusling. Kanskje klatre opp i et tre for å være alene. Grille en pølse. Klatre ned igjen. En helt vanlig dag i et helt vanlig Rødtvedt-liv blir til fin musikk.

fra regissøren av

barbara

ronald

nina

z eh rfel d

hoss

nina

kun zen dor f

MALIN KULSETH

CIARA «I Bet» Vet ikke om jeg egentlig liker denne sangen, eller om jeg bare har lyst til å like den fordi den apellerer til den undertrykte tabloid-skribenten i meg. Uansett hysterisk morsomt med de frekke Future-inspirerte ad-libsene. En perfekt post-brudd-ballade.

BBBBB

«Original og fengslende» filmmagasi net

KJÆRT BARN «Lang Tid» Jeg vet ikke helt hva SVART POP er, men hvis det er dette som er svart pop liker jeg det. RAZIKA Ut til de andre <3 Razika <3 ALEXANDRIA «Treat Me Bad» Perfekt låt for en som alltid skulle ønske at nachspielet begynte klokken elleve om kvelden. Hva gjør vi ute på byen klokka tre om natta uansett.

Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl, med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format – men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

FLORIAN KUPFER WT 21

LENA WILLIKENS Phantom Delia

LEGOWELT Vaporware Tracks Vol.1

(WT RECORDS)

(CÓMEME)

(CRÈME ORGANIZATION)

L.I.E.S-kjenningen Florian Kupfer debuterer på Willie Burns’ etikett WT Records med en helt topp, toppere, toppest EP. Kupfer er av den typen svindyktig produsent som evner å få alt han tar i til å høres både melodisk, melankolsk og tøft ut på én gang. På WT 21 setter han sin fingerspitzengefühl til livs, og hamrer ut nok en fin, liten sak de fleste i alle fall bør vurdere å bruke en slant på. Er du imidlertid mer opptatt av å forfekte en zen-tilværelse fri for materielle goder, håndfaste artefakter og det ikke-metafysiske, kan vi informere om at EP-en også kan kjøpes som mp3.

Lena Willikens for prez! Vi snublet inn i Willikens underfundige og koko univers først da hun lagde en ganske classy RA-miks hin året (som, i følge henne selv, var lyden av «feeling hallucinogens without taking some»). Nå er hun ute med en EP full av rar, skrudd techno. Willikens har vært resident DJ på Düsseldorft-klubben Salon des Amateurs i fem år, hun kan fakta faen spille theremin og hver måned har hun et radioprogram kalt «Sentimental Flashback» for Radio Cómeme. Phantom Delia er en trippy, bekmørk affære, bare ta «Howlin Lupus» for eksempel, som høres som snytt rett ut av en italiensk skrekkfilm fra syttitallet med masse varulver og greier og greier. Mørk musikk til tross, Willikens har en lysende karriere foran seg.

Første låt på Legowelts kommende EP heter «Norwegian Crack Dealer». Om Danny Wolfers var så uheldig å ha nærkontakt med en doplanger – hvis rekreasjonelle utvalg var i den skitne enden av skalaen – da han spilte i Oslo for en tid tilbake, vites ikke, men lille Norge tar som kjent hva enn de kan få av internasjonal omtale. EPen består av fire låter, og er etter alt å dømme umiskjennelig Legoweltesque. Er du fascinert av analoge synther og hvor mye sonisk shazam det faktisk er mulig å komponere om man er så kyndig som Wolfers, anbefaler vi deg å stikke til din lokale norwegian track dealer for å få fatt i denne. NB: Anbefalingen er basert på et utvalg av snippets.

En film av christian petzold

På kino fra 13. februar

AV KARIMA FURUSETH

02/2015 www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

MUSIKK INTERVJU

FREMTIDEN ER BRUN Albumaktuelle Future Brown er det mest hypede bandet i år. Det er helt ubegripelig. TEKST OG FOTO KARIMA FURUSETH – FATIMA? Neeeeei, hun sjekket ut fra hotellrommet sitt i morges. Det var «for støvete», sier hotellresepsjonisten på Hotel Terminus i Bergen lakonisk. Etter å allerede ha parkert intervjuet to ganger, har Fatima Al Qadiri, en fjerdedel av den eksperimentelle neo-grimegruppen Future Brown, gått inkognito og erklært Bergens hotellfasiliteter for døde. Det skal gå én natt og nok et utsatt intervjutidspunkt før bandet som har blitt døpt 2014s nye «supergruppe», er fulltallige og fysisk tilstede. Da vi endelig møter dem, har en nær bekjent av bandet rukket informere oss om at «de er noen jævla brats», og «helt forferdelig live». Bare det siste er en sannhet med modifikasjoner. – Vi spiller bare DJ-set, ikke live. Men det er på en måte live ettersom vi har med en vokalist, sier Lit City Trax-sjef J-Cush, sittende på en fotskammel i Hotel Terminus’ blomstertapetdekorerte, to kvadratmeter store bås tiltenkt telefonsamtaler.

DON’T BELIEVE THE HYPE. Det trengs bare et fåtall toneangivende penner for å etablere blest rundt et band. Future Brown, bestående av Fatima Al Qadiri, J-Cush, og Daniel Pineda og Asma Maroof fra gruppen Nguzunguzu, har av både The Guardian og Pitchfork blitt frontet med prefikset «super», bare to år etter gruppens tilblivelse. Nylig viet også musikkmagasinet The Fader og det svenske mote- og livsstilsbladet Rodeo cellulose til samtidsprotegéene. At de ble signert på Warp før de hadde utgitt materiale, er ikke bare uvanlig, men vitner om hypemaskineriets absolutisme. I tillegg har Future Brown fått audiens til å vise en performance på MoMA PS1s Sunday Sessions, og blitt booket til de fleste festivaler med en finger på pulsen. Det hersker ingen tvil om at 2015 er Future Browns år. Likevel: Etter å ha sett dem spille og deretter foretatt dette intervjuet, som for øvrig konstant havarerte i pinlig stillhet siden ingen i gruppen virket tilbøyelige til å vise et fnugg av entusiasme, er det god

02/2015

grunn til å stille seg spørsmålet «hvordan?». Men la oss begynne der de aller fleste historier begynner: en rus-trip. Al Qadiri: Solomon (Chase. red.anm.), en venn av oss som også er en av redaktørene i DIS Magazine, dro til skogen upstate New York for å ta magic mushrooms. Der oppdaget han et teppe som hadde fargen «future brown», og da han kom tilbake til New York var han helt besatt av alt det som angivelig hadde en unaturlig valør av brunt. J-Cush: Idéen er at det er en farge som ikke eksisterer i naturen. Den oppstår ikke naturlig. Men denne historien endrer seg hver gang … Al Qadiri: Den eksisterer trolig ikke. Pineda: Men hvordan vet man at det er brunt? J-Cush: Bare vi vet det? Pineda: Dette er fortsatt et mysterium for meg. Det er kunst- og motekollektivet DIS Magazine, hvor Al Qadiri ofte skriver, som har vært inspirasjonen for estetikken til Future Brown. Det var nevnte Solomon Chase som også designet logoen deres, en slags versjon av initialene til Facebook. Koker man DIS Magazines mandat ned til én setning, vil det kanskje best oppsummeres med at det forsøker ta samtiden på kornet ved å akselerere – det vil si kopiere – kjente og kommersielle uttrykk. J-Cush: Vi rekontekstualiserer en kommersiell logo for å være subversive. Det var DIS Magazine som kom på idéen for oss, og DIS lager jo kunst som spiller mye på kommersielle uttrykk. Al Qadiri: Det er ikke en hyllest, men det er heller ikke direkte subversivt. Jeg tror at det å angripe dette for bokstavelig blir veldig endimensjonalt, og at måten DIS Magazine jobber på er mye mer nyansert. Men det er det korte svaret mitt. I «World’s Mine» handler teksten om at «the music is timeless». Forsøker dere å lage helt ny musikk? J-Cush: Forhåpentligvis.

Al Qadiri: Jeg tror ikke det er et bevisst valg; alt vi gjør er et resultat av en veldig organisk prosess. Det er ikke som om vi følger et slags manifest. Maroof: Det er heller ikke sånn at vi har gått i studio og tenkt «i dag skal vi forandre musikkhistorien». Hvis vi etterstreber å høres tidløse ut kommer det bare til å låte tilgjort. Al Qadiri: Om man sier til seg selv «jeg skal lage popmusikk», hva enn man legger i det, kommer det ikke til å funke ettersom man påfører seg selv et slags oppdrag. J-Cush: Jeg tror ikke vi har en uttalt tilnærming til det å lage musikk, og det gir oss mulighet til å gjøre hva enn vi vil. Det er kanskje nettopp derfor vi høres anderledes ut enn annen type musikk. Men dere lager ikke musikk som er tilbakeskuende? Al Qadiri: Oh, God no! Jeg er kanskje den mest anti-retro personen du noensinne har møtt. J-Cush: «Retro» er uansett ikke et godt begrep for det vi holder på med. Grime har bare eksistert siden tidlig totusentall. Al Qadiri: Selv om grime aldri nådde massene. J-Cush: Men poenget er: Det låt futuristisk da, og det låter futuristisk nå. Det fungerer bra for vår sound og ikke minst MC-ene som kan rappe over de skrudde beatsene våre. Produsentgruppen, som de selv omtaler seg som, fremfører DJ-sets av musikk de selv liker, ofte anført av en grime-vokalist som improviserer over musikken. J-Cush: Jeg tror vi fortsatt forsøker å finne ut av hvordan set-ene skal se ut, men generelt spiller vi back-to-back-to-backto-back. Pineda: Det er for eksempel sånn at noen

sier de vil droppe den og den låten, men det er omtrent så mye vi diskuterer før en gig. Maroof: Det som er kult med Future Brown er at vi liker akkurat den samme musikken, vi viber på de samme greiene. Ikke én spesifikk sjanger, vi liker mye forskjellig. Musikken vår stammer fra den kjærligheten og lidenskapen. Tilbake til kvelden før intervjuet. Vi er på konserten deres på Ekkofestivalen. Opplevelsen er mildt sagt ikke analogt med hyllesten, og medfører en lang SMS-utveksling med nevnte venn av bandet om hvor smertelig rett hen hadde. Foran en stor projeksjon av dataanimerte CGI-tablåer, som for eksempel en svettende basketball og en maiskolbe, utøver kvartetten noe som ligner en personifisering av Bertrand Besigyes kanoniserte sentiment om å dø så langsomt at man tror man lever. Fire personer, totalt kneblet av sin egen passivitet, bytter på å sette på låt. Det er hverken mer eller mindre som skjer. Det er likevel ett aspekt ved Future Brown som er interessant: Hype og fremsnakking er unektelig alfa og omega for et band, og selv om fallhøyden blir desto større når omtalen ikke står i stil med hva som faktisk leveres, er tydeliggjøringen av bransjens kyniske skjelett alltid noe å bite seg merke i. At Future Browns supergruppe-etikett er medieskapt, er imidlertid bandet enig i. Pineda: Det er bare journalister som kaller oss for supergruppe. Og det er jo smigrende. J-Cush: Men jeg er overbevist om at albumet blir bra. Vi har laget dette ut av kjærlighet. Al Qadiri: Man skal ikke gjøre noe ut av behov for å bevise; man skal gjøre det fordi man elsker det.

Det er bare journalister som kaller oss for supergruppe.

Future Brown er en produsentgruppe med medlemmer fra Kuwait og USA. Gruppen består av Fatima Al Qadiri, J-Cush, og Daniel Pineda og Asma Maroof fra gruppen Nguzunguzu, og slipper sitt selvtitulerte album på 23. februar på Warp. Future Brown er booket til å spille på Way Out West i Göteborg i sommer.

02/2015

FILM ANMELDELSER

Å VENDE TILBAKE Regi: Henrik Martin Dahlsbakken Med: Åsmund Høeg, Ingar Helge Gimle, Fredrik Grøndahl, Lia Boysen, Isabel Christine Andreasen Far på ferde. Henrik Martin Dahlsbakkens langfilmdebut er på mange måter en «liten» film, med en spilletid på 75 minutter og et sparsomt rollegalleri. I et lite hus på landet, omringet av et nakent fjellandskap, passer tenåringene Oscar (Høeg) og Fredrik (Grøndahl) på sin syke, sengeliggende mor, mens de venter på at faren skal vende tilbake fra tjeneste i Af-

ghanistan. Fredrik er nærmest et barn ennå, mens Oscar går siste året på videregående. Selv om det er det siste han vil, forventes det at han går inn i militæret. Kort etter hjemkomsten drar faren (Gimle) alene ut på jakt og kommer ikke tilbake til avtalt tid, så brødrene vandrer opp i fjellene for å finne ham. Når jeg kaller Å vende tilbake en liten film er det ikke for å antyde at den på noe vis er ubetydelig – derimot er den kompakt og økonomisk utformet av velvalgte, megetsigende scener. Dette er effektiv historiefortelling, men det går dessverre på bekostning av enkelte scener,

særlig øynene, i sin karakterutvikling. Også her står øynene sentralt. Iveren og sinnet han uttrykker med sine knallblå øyne, noe det radmagre ansiktet forsterker, er beundringsverdig. Det klovneaktige smilet til Bloom bringer tankene til Norman Bates. Ved første øyekast virker det harmløst, men ved nærmere bekjentskap er det langt ifra uskyldig. At han ikke er Oscar-nominert, forblir et av flere kritiske momenter ved utdelingen. Dan Gilroy, som blant annet førte manuset til The Bourne Legacy i pennen, regidebuterer med Nightcrawler. Amerikaneren står også for manuset, som preges av hurtig og fintflytende dialog.

Blooms snedige replikker kommer på løpende bånd, og underbygger hans sære karakter. Som da han så treffende forteller sin eneste kollega (les: undersått), og tilsynelatende eneste venn, at «a friend is a gift you give yourself». Nightcrawler kan betraktes som vår tids Taxi Driver. I likhet med Travis Bickle, er Lou Bloom antihelt, og et ekstremt produkt av sin tid. Stemning og kameraføring har også klare likheter, spesielt bilkjøringsscenen sender tankene til Scorseses mannsaldergamle klassiker. Filmen inneholder også en leken allusjon til den legendariske avslutningsscenen i The Usual Suspects.

Bloom er kjapt på plass på ethvert åsted, og ikke fremmed for å iscenesette et åsted ved å – eksempelvis – dra et lik nærmere en påkjørt bil. På satirisk vis speiler Nightcrawler vår tids journalistikk, med dens jakt etter flest seere og mest fortjeneste. Samtidig materialiserer Bloom på mange måter den amerikanske drømmen, med sitt massive ambisjonsnivå. Det males med bred pensel, men den subtile satiren tilføyer filmen en fin dimensjon. Det var på tide at en norsk kinodistributør tok til fornuften, for Nightcrawler er amerikansk noir av beste merke. Elias Bakken Johansen Premiere 30. januar

LEVIATAN Regi: Andrey Zvyagintsev Med: Alexey Serebryakov, Roman Madyanov, Vladimir Vdovichenkov, Elena Lyadova, Sergey Pokhodaev Jobs lettleste bok. Leviatan omhandler familiefaren Kolias desperate kamp mot en korrupt borgermester som ønsker å jevne huset hans med jorden for å bygge kjøpesenter. Kolia bringer inn en advokatvenn for å forsvare seg mot ordensmakter som bruker loven slik det passer dem, men borgermesteren bruker skitne triks, og da Kolia blir forrådt av kona, har han bare så vidt tatt fatt på uhellet. Med Leviatan har Andrey Zvyagintsev latt seg inspirere av alle filmskaperes favorittforelegg fra bibelen: Jobs bok. Teksten forteller om en

rettskaffen mann som blir satt på en rekke pinefulle prøver av sin Gud, som for anledningen har et veddemål gående med Satan. Om Zvyagintsev hadde latt det bli med en ulmende Job-inspirasjon, kunne filmen invitert til refleksjon. I stedet plukker regissøren opp sin bredeste pensel og lar den lokale presten fortelle historien om Job til Kolia – vår Job. Manus er overdrysset med lignende eksempler på forstyrrende overfortelling: Idet ordet EVOLUSJON dukker opp i et kryssord for å sikre vår forståelse av «survival of the richest»premisset, er det nærmest så en kunne ønske at en hadde medbrakt råtten tomat til salen, men rett skal være rett: Enkelte av øyeblikkene kler høylydtheten – ta for eksempel en uforglemmelig scene hvor Kolia og hans arbeiderklassevenner er på

idyllisk vodka- og maskingeværtur med familiene sine (du leste riktig), og den fulleste herren med det villeste våpenet tryller frem innrammede bilder av statsoverhoder som Lenin og Gorbatsjov for å bruke dem som blinker, før han erklærer at det er litt tidlig for de nåværende – de må modnes på veggen først. (Vladimir Putin, can you hear me, som Bjørge Lillelien ville sagt.) Foruten musikken som setter stemningen innledningsvis og avslutningsvis til ugjestmilde, russiske kystlandskaper, er Leviatan blottet for musikk som ikke hører fiksjonsuniverset til. Stillheten forsterker den gjennomgående uroen som i utgangspunktet forårsakes av uberegnelige typer som har en uheldig tilgang på vodka, ammunisjon og/eller storvokste muskelmenn, og en like uheldig hang til bråkjekke, verbale salver.

empatisk vinylballong, som blir Hiros følgesvenn i jakten på en maskekledd skurk. Den titulære superheltgjengen kompletteres så når Tadashis studiekamerater, hver av dem definert av sine særegne oppfinnelser, slutter seg til kampen. Som i de fleste påkostede produksjoner av denne typen, er animasjonen helt enestående, med nydelige detaljer og actionsekvenser – som når gjengen i en heseblesende bilflukt gjennom storbyen jages av skurken, som surfer på millioner av mikro-roboter. Nå har man jo nådd et nivå hvor det ypperste av dataanimasjon kan være vanskelig å skille fra virkeligheten, og her balanserer man godt mellom det realistiske

og det karikerte. Innpakningen er upåklagelig, men innholdet har noen mangler. Det mangler riktignok ikke på spektakulær action, snarere pøses det på. Når filmen derimot senker tempoet og forsøker å lene seg på patosen, føles det til tider litt påtatt og ikke helt troverdig. Big Hero 6 er til de grader et formelverk: ofte forutsigbar, tidvis klisjépreget. Det gjør ikke stort så lenge man underholdes, og det er det vanskelig å unngå når tempoet er så høyt. Men enkelte elementer – noen betydelige sådan, som superskurkens motivasjon – er allerede resirkulert i hjel. Når filmen så, med samme formelbevissthet, forsøker å appellere til de

sårere følelsene, fremstår den på et vis som Baymax selv: med et hjerte som er på rett plass, men som samtidig er et kaldt maskineri. Er man derimot ute etter å unnslippe

Nightcrawler Regi: Dan Gilroy Med: Jake Gyllenhaal, Bill Paxton, Rene Russo, Riz Ahmed, Kevin Rahm, Michael Hyatt, Ann Cusack Svart senker natten seg. Louis Bloom har verken jobb eller venner. Han tjener til livets brød ved å stjele ting, for så å selge det videre. Et møte med en videojournalist tenner en gnist i ham. Han skaffer seg videokamera og politiradio, hvilket legger grunnlag for resten av filmen. «If it bleeds, it leads» – og Bloom er villig til å gå langt for å skaffe de beste bildene. Mørket hersker i englebyen, mens lyktestolpene bidrar med skyggeleggende lysstråler.

En slik Drive-atmosfære er et ypperlig utgangspunkt, men der Drive briljerte med sitt stilsikre og svært stemningsskapende soundtrack, er Nightcrawler tidvis på gyngende grunn. Eller, det er heller det motsatte av gyngende, for lydsporet, signert ringreven James Newton Howard, er konvensjonelt. En sitter med følelsen av at dette kunne vært soundtracket til en hvilken som helst film. Tidvis berammes handlingen fint av Howards hypnotiske toner, men oftere føles det hele litt malplassert. Undervurderte Jake Gyllenhaal gestalter den sinnsforstyrrede Bloom. Gyllenhaal viste blant annet i Prisoners at han evner å bruke ansiktet, og

BIG HERO 6 Regi: Don Hall, Chris Williams Med: Scott Adsit, Ryan Potter, Jamie Chung Robot og bedring. Mot slutten av 2013 fikk man et blaff av Disneys siste storhetstid (det tidlige 90-tall) med fenomenet Frost, som spilte det sikre klassisk eventyr-kortet til full pott. 2014-«julefilmen» – som riktignok ikke har premiere her til lands før i slutten av januar – er Big Hero 6, men denne gangen har Disney gått for mer tidsriktige sjablonger. Man har slengt seg på den tilsynelatende uendelige superhelt-trenden, med en adaptasjon av en relativt ukjent Marvel-serie.

02/2015

Resultatet er ganske vellykket familieunderholdning. Det gjør selvsagt ingenting at også kidsa får sin egen superheltfilm, og jeg mistenker dessuten at mange i den eldre garde – foreldre eller ei – ønsker velkommen et tilskudd til sjangeren som ikke er så forferdelig mørkt og melankolsk. Det nesten uavbrutte fokuset på fargerik og hektisk moro er likevel både filmens styrke og svakhet. Historiens utgangspunkt er som følger: I en japansk-amerikansk hybrid av en futuristisk storby, San Fransokyo, sørger tenåringsgeniet Hiro over tapet av sin robotingeniør-storebror Tadashi. Sistnevnte rakk akkurat å ferdigstille hjelpepleier-roboten Baymax: en vandrende,

som fremstår i overkant konstruerte. Det føles særlig anstrengt når faren forteller om sine krigsopplevelser, fordi det er langt tydeligere at filmskaperen forsøker å formidle noe til tilskueren enn at faren prøver å kommunisere med sine sønner. Det samme preger en skuffende stor del av førsteakten. Krigshistorien har imidlertid en viktig rolle; den er en av flere elementer som bidrar til å gi filmens hendelser en urovekkende tvetydighet. Det er mer enn nok mellom linjene, til tross for Dahlsbakkens prosaiske fortellerstil – eller snarere fordi han behersker den så godt. Det er altså tilfeller hvor dialogen

I Leviatan står enhver situasjon til enhver tid på randen av et fatalt utfall. Zvyagintsev holder seg på avstand med kameraet på stativ, og med få nærbilder og sjeldne klipp, underbygger han vår følelse av håpløshet; vi låses fast og tvinges til å bevitne én manns fåfengte kamp mot overmakten. Med et audiovisuelt uttrykk som er effektfullt fordi det er nøytralt og avventende, ligger alt i Leviatan til rette for en minneverdig filmopplevelse, men når manus tar seg av alle tankene vi kunne fått i etterkant av visningen, gjenstår det ingen egentlige grunner til å klistre filmen til hjernebarken for å ta den med seg hjem. Enhver er velkommen til å forsøke, men sjansen for at Leviatan preller av nevnte hjernebark som ei remse prematur tagliatelle, er overhengende. Martin Øsmundset Premiere 23. januar

nettopp disse følelsene, er Big Hero 6 ypperlig virkelighetsflukt. (Og det kommer nok noen oppfølgere.) Atli Bjarnason Premiere 30. januar

ikke funker optimalt, men filmen er temmelig fåmælt, og dens styrke ligger uansett i det visuelle; det være seg enkle, slående billedkomposisjoner – moren (Boysen) som sturer ved vinduskarmen i sitt mørke soverom mens det skarpe dagslyset treffer ansiktet hennes; det foruroligende nærbildet av Fredrik som avslutter filmen – men også avanserte kamerakjøringer, som når et møte mellom Oscar og faren skildres ved at kameraet panorerer i sirkel mellom dem. De to havner aldri innenfor bilderammen samtidig, og kjøringen er en smule desorienterende – resultatet er en symbolsk og nesten

visceral opplevelse av distansen mellom dem. De flotte bildene av brødrene på vandring i det langstrukne, ugjestmilde landskapet oppnår lignende effekt. Den hardhendte, men kjærlige og ansvarsfulle omsorgen Oscar gir sin lillebror er veldig rørende, og i tråd med filmens usentimentale tilnærming. Selv om noen elementer av Å vende tilbake klinger litt falskt, oppnår den, tilsynelatende uanstrengt, å bli et gripende og tematisk rikt verk. I det hele tatt er dette en svært overbevisende debut fra Dahlsbakken. Atli Bjarnason Premiere 27. februar

BIRDMAN Regi: Alejandro González Iñárritu Med: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Zach Galifianakis, Edward Norton Fugl av faen. Det føles feil å omtale Michael Keatons rolle i Birdman som et comeback. Det er jo nettopp det filmens hovedperson Riggan Thomson (Keaton) ønsker, når han i desperasjon setter opp et Broadway-stykke basert på Raymond Carvers What We Talk About When We Talk About Love. I hvilken grad han lykkes overlater jeg til publikum å bedømme, men for Keaton er Birdman utvilsomt et comeback. Keaton var som kjent regjerende Batman-stjerne, helt til Christian Bale overtok drakten 13 år etter, i Batman Begins. Etter å ha spilt hovedrollen i tre filmer om superhelten Birdman, er Riggan Thomson kun rester etter en snart glemt superheltfranchise. «He used to

Natt&Dag annonse 20150201 bleeds.pdf

03-02-15

23:33:33

be Birdman» sier en tidligere fan, og gjør det smertefullt klart at det ikke var Riggan selv, men Birdman som var stjernen. Med sin Broadway-oppsetning skal han bevise for seg selv og verden at det finnes noe mer bak masken, og at han ikke bare var rett ansikt til rett tid. Riggan er så kynisk at det er vanskelig å bry seg om ham. Han er usympatisk, men til tider sjarmerende, og nesten altid underholdende å følge. Jeg ønsker ham verken godt eller ondt, men er intet mindre nysgjerrig på hvordan det ender til slutt. Michael Keaton er rett mann for rollen. Den 63 år gamle skuespilleren med det slitne ansiktet og pjuskete håret ser virkelig ut til å trenge en annerkjennende tommel opp. Keaton er dog ikke den eneste som viser nye sider i Birdman. Zack Galifianakis (Hangovertrilogien) er nærmest ikke til å kjenne igjen i rollen som Riggans venn og manager.

Filmteknisk er Birdman i en klasse for seg. Cinematograf Emmanuel Lubezki, kjent for sitt karikaristiske steadycam og sine lange, kompliserte tagninger i filmer som Children of Men, Gravity og Tree of Life, er en magiker med kameraet. Hvor – og om – det klippes, er nærmest umulig å se for et utrent øye. Fraværet av synlig klipping skaper en følelse av å se dramaet utspille seg her og nå. Den visuelle tilstedeværelsen gjør at det ikke er nødvendig å få med seg alt som sies i dialogene. Vi er så nær handlingen at historien nærmest forteller seg selv. De lange klippene setter skyhøye krav til skuespillerne, men samtidig frigjøres en selvtillit som uttrykkes i kjappe, sylskarpe, og ofte hysterisk morsomme dialoger. Birdman er ikke en superheltfilm, men regissør Alejandro Gonzàlez Inàrritu vet å utnytte publikums fascinasjon for superhelttrenden. Selv har

han uttrykt en misnøye for superheltfilmenes svart-hvittbilder av verden, og hvordan produsenter jakter profitt fremfor innhold. Birdman er likevel ikke en bitter kritikk mot superheltsjangeren, men snarere en film fra en regissør som ser ut til å ha slått seg til ro med at superhelter er en del av dagens popkultur. Filmens referanser til superhelt-filmindustrien er nærmest et nødvendig onde – et kompromiss Inàrritu ser ut til å ha inngått med seg selv. Resultatet er en film som har en fot i begge verdener. På den ene siden står en tidligere superheltskuespiller som ikke klarer å slippe taket i fortiden, og på den andre siden står en ambisiøs teaterregissør som forsøker å komme seg videre. Kombinasjonen fungerer strålende. Inàrritu leker med superhelt-trenden, men holder seg på trygg avstand fra sjangeren. Martin Parker Premiere 6. februar

02/2015

FILM DISTRIBUER DENNE

Scenene der Johansson inviterer tilfeldig forbipasserende menn inn i bilen er dokumentariske opptak, filmet med skjulte kameraer.

SKINNET BEDRAR Jonathan Glazers Under the Skin er en merkelig science fiction som kretser rundt Hollywood-ikonet Scarlett Johansson, og omslutter tilskueren med en tilstand av konstant uro. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN UNDER HUDEN, som en veneflon i åren. Kameraet formelig stikkes inn i mørket; finner ingen utveier, puster ikke luft. Til å begynne med er hovedpersonen en formløs organisme, en blinkende stjerne på en dyp og altomsluttende himmel, i en galakse langt langt borte. Et blunk, og plutselig er alt hvitt, bortsett fra sentrum, der en svart klump er i ferd med å bli et øye; den viktigste egenskapen hos livsformen den utenomjordiske skal etterligne; navigasjonssystemet, selve kameraet. En navnløs håndlanger finner en bevisstløs kvinne i grøfta ved en stor motorvei. Klesstilen antyder en prostituert, eventuelt en som bare har prøvd for hardt foran speilet i forkant av en fest. Gjesten fra det ytre rom kloner vedkommendes kropp (Scarlett Johansson), og med denne som drakt skal hun av ukjente årsaker gjøre research på menneskeheten. En ulempe for jordboerne, ettersom Hunnen er avhengig av levende føde. Kjørende rundt i en van, plukker hun opp enslige menn i og rundt Glasgow, og lokker dem med seg til bolet sitt – et falleferdig hus i en typisk forstad, bortgjemt fra alt og alle – med lovnad om sex. Hun leder dem ned i en bokstavelig visualisert syndens pøl, der ofrene strekker seg som Tantalus mot hennes nakne kropp, før hun preserverer dem i en blålig væske og suger ut all innmaten. Til slutt gjenstår en ballong av tynn hud.

02/2015

SCARLETT JOHANSSON er for mange vår tids ultimate sexsymbol, med sin whiskeymarinerte karisma og myke former. Jonathan Glazers tankespinn stiller vage spørsmål rundt hvordan vi forholder oss til kjendiser via avbildninger, og hvordan disse plutselig kan fortone seg annerledes, bli fremmede hvis vi noen gang får muligheten til å ta dem i nærmere øyesyn, løsrevet fra sammenhenger vi forbinder dem med. Castingen av Johansson og filmens spesielle tilblivelsesprosess gir oss en idé om hva dette skal handle om. Store deler av Under the Skin er unnfanget i tilfeldighetenes vold; scenene der Johansson inviterer tilfeldig forbipasserende menn inn i bilen er dokumentariske opptak, filmet med skjulte kameraer. Ingen gir uttrykk for at de møter et av verdens mest berømte mennesker; reaksjonene signaliserer at de drar kjensel på skikkelsen, men ikke helt klarer å plassere henne; det kan jo ikke være Scarlett Johansson. Felles for dem som har funnet veien inn i den ferdige filmen, er at de – forståelig nok – biter på one night stand-kroken. Identifikasjonen som oppstår mellom en forestilt mannlig tilskuer og dem som lar seg forføre er imidlertid vanskelig å lese inn i et større tematisk prosjekt; likhetstegnet mellom sexdrift og dødsdrift får ingen ny dimensjon her. Hadde Under the Skin blitt laget på 80-tallet, hadde disse motivene blitt lest som en

metafor for AIDS og ansvarsløs sex, men vi befinner oss i en annen tid, der slike skremsler hovedsakelig har overlevd på lerretet i diverse skrekkfilmpastisjer (snart kinoaktuelle It Follows er et sjeldent vellykket eksempel). VED Å LÅNE utenomjordingens øyne, kaster filmen et foraktfullt blikk på vanlige folks atferd, der de sirkulerer anonyme handlestrøk i storbyen. Hunnen ser fete mødre som røyker over barnevogna, romfolk som tigger foran kirken, frityrmat som damper bak glassmontre, drita ungdommer fra selfies-generasjonen på vei mot nærmeste nattklubb. Kakofonien av uforskjønnet menneskehet responderes med et oppsperret, sjokkert øye (fanget i et nærbilde som påkaller ikoniske øyeblikk fra Kubricks romodyssé). Etter en påfølgende kollaps plukker ScarJo opp en barnlig mann med store misdannelser i ansiktet (spilt av Adam Pearson, som lider av nevrofibromatose), og mot formodning rammes hun av empati. Er hun i ferd med å bli et menneske? FILMENS MEST uforglemmelige scene inntreffer relativt tidlig, da Hunnen smyger seg innpå en surfer – med onde hensikter.

Under flørten mellom de to ser vi et drama på liv og død utspille seg i bakgrunnen. En kvinne har kastet seg ut i sjøen for å redde familiens hund, som maktesløst kjemper mot voldsomme bølger. Mannen hennes følger etter, før surferen kommer dem til unnsetning. Han bruker alle sine krefter på å drasse mannen i land, men til ingen nytte, for vedkommende kaster seg ut i havet på ny, ute av stand til å overlate kona til naturkreftene. Hunnen kakker surferen i hodet med en stor stein og sleper kroppen bortover stranden. Det druknede parets baby skriker av redsel, men blir etterlatt – det er for lite kjøtt på kroppen til at han er verdt bryet. Unheimlich, for å si det mildt. De lange tagningene og fraværet av dialog får scenen til å ligne et mesterstykke fra ekspedisjonsfilmens glansdager. Her er det som om Under the Skin spontant oppslukes av noe utenfor seg selv. Sammen med skjult kamera-sekvensene, bryter denne opp et ellers nitid iscenesatt fiksjonsunivers, som av og til står i fare for å virke utstudert i sin eksentriske «tversigjennomhet». Glazers bakgrunn som innflytelsesrik musikkvideoregissør er både hans styrke og hans svakhet, hvilket har vært tydelig helt siden spillefilmdebuten Sexy Beast (2000); en rappkjeftet heistfilm, svekket av daterte MTV-innslag. Innvendinger til tross: Under the Skin er like fascinerende som den er uutgrunnelig, og filmen fortsetter å bevege seg rundt i systemet, dager, uker og måneder etter man har sett den.

Hver måned løfter vi frem en film som av ulike årsaker har blitt oversett eller neglisjert av norske kinodistributører. Spalten er presentert i samarbeid med

FILM KORT KRITIKK

WHAT WE DO IN THE SHADOWS Regi: Jemaine Clement, Taika Waititi Blodkollektiv. Mockumentaren What We Do In the Shadows er en hverdagsskildring fra et vampyrkollektiv. Filmen innehar den sjarmerende humoren vi så fra disse regissørene i Flight of the Conchords. Huset er kledelig gotisk og mørkt, rollefigurene er godt og morsomt tegnet, og selv om historien blir episodepreget, opprettholder filmen stort sett underholdningsfaktoren. Sveinung Wålengen Premiere 30. januar

WHIPLASH Regi: Damien Chazelle La den rette tromme inn. Andrew (Miles Teller) trommer seg til blods for å få innpass hos musikklæreren Fletcher (J. K Simmons), en fornøyelig «tulledrittsekk» á la Training Days Alonzo Harris; mer morsom enn ubehagelig, mer underholdende enn troverdig. Whiplash er en duell utkjempet med trommestikker og fornærmelser – forutsigbar som en Rocky-film, men med et tilfredsstillende antall knockouts. Martin Parker Premiere 9. januar

GENTLEMEN Regi: Mikael Marcimain Farvel til tåpene. Gentlemen er et vakkert filmet etterkrigsdrama med for mange eksentriske typer i for mange såpete intriger. Når en birolle diskuterer med en mindre birolle skjebnen til en perifer karakters forsvunne far, tenker man: «Kom til poenget. Hva skjedde med hovedkarakterene?» Gjennom nesten to og en halv time lengter man etter fokus. Noen filmer forstår ikke når de skal si stopp. Trond Gausdal Premiere 23. januar

THE INTERVIEW Regi: Evan Goldberg, Seth Rogen Ingen vits. Hvis du trodde The Interview kom til å være en filmatisk ekvivalent til Charlie Hebdos satire, blir du skuffet. Forventer du å le flere enn null ganger, blir du frustrert. Med utallige Ringenes Herre-referanser og karakterer som bokstavelig talt driter seg ut, er dette en lite vellykket Harold & Kumarpastisj som det ikke er vits å bruke ytringsfrihet på. Jon Sæter Premiere 6. februar

TAKEN 3 Regi: Olivier Megaton På loven sitter Neeson. For tredje gang spiller Liam Neeson mannen som ikke får ha familien sin i fred, men denne gangen uteblir spenningen. At Mills er uskyldig er tydelig selv for politiet, og hvem som er reven i hønsehuset er åpenbart. Det som ikke er åpenbart, er hva som foregår i de frenetisk klippede og desorienterende actionsekvensene. Taken 3 er i beste fall knapt tålelig tidtrøyte. Atli Bjarnason Premiere 9. januar

UNBROKEN Regi: Angelina Jolie Ubrukelig. Under andre verdenskrig var sprintmesteren Louis (Jack O’ Connell) pilot. Han overlevde en flystyrt, før japanerne sendte ham på (tor)tur til krigsleir. Dialogene i Unbroken er sardoniske, stillheten tynget av angst. Dramatikken utspiller seg i ansiktene, men det er vanskelig å bli revet med når detaljene ikke gis kontekst. Som «true story» oppleves fortellingen utvannet. Siren Løkaas Premiere 30. januar

THE THEORY OF EVERYTHING Regi: James Marsh Alt i orden! Eddie Redmayne spiller Stephen Hawking, fysikeren som fikk ALS som 20-åring, gradvis mistet kroppen sin og likevel fikk familie, karriere og berømmelse. The Theory of Everything er eksepsjonelt velspilt, pent fotografert og kledelig lite melodramatisk. Kanskje mister den noen sekundmeter her. Hawking beklaget seg aldri, men litt mørkere, bare litt vanskeligere å akseptere må det ha vært? Ragnhild Brochmann 6. februar

BLACKHAT Regi: Michael Mann Ikke Mann for sin hatt. Den fengslede hackeren Hathaway (Chris Hemsworth) hentes av FBI da en koding han designet skaper baluba i aksjemarkedet. I utgangspunktet er Blackhat-plotet interessant, men Mann faller for en klisjéfylt oppskrift, så finn frem action-bingobrettet. Om Hathaway var en litt mer eksentrisk karakter, ville scenene der han bare er kul også komme til sin rett. Ida Madsen Hestman Premiere 23. januar

EN FILM AV

OLIVIER ASSAYAS

KINGSMAN: THE SECRET SERVICE Regi: Matthew Vaughn Kongens atale. Det mangler ikke på avkappede lemmer, slow motion-eksplosjoner eller rockeklassikere i Kingsman: The Secret Service, hvor Vaughn forener voldskomedien med gentlemanspionen. Samuel Jackson er superskurk, Colin Firth er topptrent spion, og sannelig dukker Bjørn Floberg opp som skruppelløs, svensk statsminister – et absurd stjernelag, i en vanvittig underholdende film! Jon Sæter Premiere 27. februar

02/2015

FILM KOMMENTAR

OVERSETT I PARIS Lik importerte oster i håndbagasjen, smelter alle «i Paris»-filmtitlene inn i hverandre på norsk kino. De etterlater en stram lukt.

TEKST SVEINUNG WÅLENGEN ILLUSTRASJON AMINA SYRAH

nok til å fylle et eget rom i Pompidou-senteret med norsk-parisiske kinoplakater.

«WE’LL ALWAYS HAVE PARIS», sa Humphrey Bogart i Casablanca (1942), og jammen fikk han rett. Norske kinodistributørers kjærlighet til Paris ser ut til å være like betingelsesløs som den er platonisk. Nærmest på automatikk oversettes titler som Une vie de chat (2010), La ritournelle (2014) og My Old Lady (2014) til henholdsvis En katt i Paris, Noen dager i Paris og Min leilighet i Paris. Foreløpig siste parisifisering er Volker Schlöndorffs Diplomatie (2014), som på sin vei mot norsk kinopremiere i april har blitt språkvasket i Seinen til Mannen som reddet Paris. På den franske plakaten for filmen kunne man skimte Eiffeltårnet i det fjerne. På den norske ruver det som et fallossymbol i retusjert stål – et symbol på norske distributørers reisning for enhver fransk åpning i kinomarkedet. Den utstrakte Paris-fetisjismen er på ingen måte ny. Så tidlig som i 1935 ble komedien Ruggles of Red Gap oversatt til Det begynte i Paris – passende nok – og i 1957 ble Fred Astaire- og Audrey Hepburnmusikalen Funny Face gitt den norske tittelen Forelsket i Paris. Fornorskede Paristitler forekom også i videoalderen, som med Roger Avarys Killing Zoe (1993), som ble lansert som Oppdrag i Paris på VHS i Norge. Men det er altså de senere årene at trenden virkelig har tatt av, med titler

AT MAN MED jevne mellomrom lager norske titler som spiller på Paris, er selvsagt ikke noe å gnåle for i seg selv, men flere av disse fransklydende titlene tilhører middelmådige filmer. Alt tyder på at de har blitt kjøpt inn for kinodistribusjon ene og alene på bakgrunn av forestillingen om at nordmenn elsker Frankrike. Andelen frankofile er kanskje stor blant den norske middelklassen, men undervurderer man ikke denne målgruppen når man lanserer filmer utelukkende på grunn av «noe med Paris»? En forglemmelig, estisk-fransk film som En lady i Paris (ja, jeg har faktisk sett den) ble besøkt av beskjedne 2855 mennesker i Norge. Antakeligvis var det ordet «Paris» som lokket de fleste av dem inn i salen, særlig hvis man tolker den høye andelen Gimle-publikummere litt fordomsfullt. Haugevis med gode, europeiske filmer slipper ikke gjennom nåløyet – da oppleves det urettferdig at en halvstekt Eldorado-baguett skal tilbys fra det franske grande cuisine. Om ikke annet blir valget av vakuumpakkede Paris-titler et eksempel på hvorfor vi trenger festivaler og cinematek, der filmer som Tabu (Gomes, 2012) og Laurence Anyways (Dolan, 2012) kan få puste. I det ordinære kinomarkedet tviholdes det dessverre på forestillingen om norske «kulturkjerringers» skylappregede filmsmak, og man kamuflerer de strømlinjeformede

02/2015

titlene som «europeisk kvalitetsfilm». Eksisterer det en redsel for at frognerfruene vil sette beaujolaisen i vrangstrupen med en gang de utsettes for noe annet enn en idyllisert Frankrike-skildring? Når det er sagt, har Gimle-konseptet «Rendez-vous med fransk film» budt på et litt mer nyansert utvalg av franske kinoopplevelser – filmer som gjerne kunne fått ordinær kinodistribusjon. I VERSTE FALL kan parisifiseringen resultere i at yngre cineaster styrer unna franske filmer på kino, fordi man etter hvert assossierer dem mer med omsorgsboliger i Østensjø enn franske balkonger i Montparnasse. Mon tro om Michael Hanekes Amour (2012) hadde blitt sett av svimlende 73 000 hvis den hadde fått tittelen «Demens i Paris»? Én ting er de uspennende, franske filmene, men de gode filmene – som Amour – risikerer å bli plassert i feil bås ved uheldig titteloversettelse. Foreløpig er dette problemet mer reelt i en lignende oversettelsestendens: toscanifiseringen. Alice Rohrwachers gullpalmenominerte Le meraviglie/The Wonders (2014) ble for eksempel oversatt til misvisende Miraklene i Toscana. Den danske auteuren Susanne Biers Den skaldede frisør (2012) ble til Sommerbryllup i Italia, mens Edoardo Winspeares stillferdige drama In grazia di dio/Quiet Bliss (2014) ble til Lykke på italiensk. Alle disse gikk ganske godt på norsk kino, så mange nordmenn velger kanskje sine

filmer ut fra det geografiske, akkurat slik distributørene spår? Antakeligvis handler det ikke bare om det stedsspesifikke, men også om hvilke assossiasjoner titlene skaper. «Lykke på norsk» og «Sommerbryllup i Geiranger» ville nok også hatt en viss appell, men slik mange nordmenn heller reiser på ferie i utlandet, er det også mer romantisk svung over det italienske. Distributør Fidalgo vet å smi mens jernet er varmt: etter fine besøkstall for Miraklene i Toscana, kommer Sommer i Toscana (originalt Short Skin) på kino i mai. De to filmene har ingenting med hverandre å gjøre. DET STÅR nokså bra til med den såkalte kvalitetsfilmen på norske kinoer for tiden. Fidalgo og Arthaus er eksempler på mindre distributører som har forsynt seg rikelig fra fjorårets festivalkarusell. Likevel er det altså drøssevis med gode filmer som blir nedprioritert hvert år, og som må vike for alpelueporno som Noen dager i Paris. I fjor var det en problemstilling i norsk kinobransje at det var for få store filmer for Det voksne publikum, men hvis det virkelig er tørke for slike filmer en periode, hvorfor kompensere med drøvtygg fra middelhavslandene? Da er det bedre å løsrive seg fra tanken om at Det voksne publikum er en homogen masse, og heller rette søkelyset mot de gode filmene som ikke binder seg til alder og destinasjon. Dem er det mange av – men ikke nødvendigvis i Paris.

reload.no

Vi gir mennesker hjelp til å velge livet Dessverre er det altfor mange vi aldri hører noe fra

Alle sliter i perioder av livet sitt. Noen så tungt at de vurderer å ta sitt eget liv. Vi kaller det gjerne depresjon. De fleste kommer seg gjennom krisene ved hjelp av venner, familie, fastlege eller offentlig hjelp. Men ikke alle. Noen orker ikke engang å snakke om det, eller vet ikke hvem de skal snakke med. De føler seg som en belastning for andre. Hvem forstår hvor tungt livet kan være? Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det er hjelp å få! Ring oss – anonymt om du vil. Vi har lang erfaring med å lytte til folk som sliter og er i en alvorlig krise. Også med de som ombestemte seg og valgte livet. Mange som har vært i det dypeste mørke, og som fikk hjelp i en kritisk situasjon, sier det samme. Hold ut – det er verd det! Ring oss. Velg å leve!

Bak ethvert selvmord ligger et ønske om å leve

TIPS 51 51 59 59 hverdager kl. 08.00 - 15.00 Haugaland/Karmøy DPS 907 61 525 alle dager kl. 08.00 - 20.30

Kirkens SOS 815 33 300 - Vi er der alltid!

TV KOMMENTAR

Andre verdenskrig var den siste krigen som oppfylte samtlige av Hollywoods manuskrav.

KRIG FOR KIDS

Foto: Filmkameratene AS / Jiri Hanzl

Kampen om tungtvannet er et stort og dyrt forsøk på å skape et nytt publikum for den norske kulturindustriens mest pålitelige bestselger: Krigen.

TEKST AKSEL KIELLAND 2014 VAR ET merkelig år for norsk filmproduksjon. Både Beatles og Jakten på Berlusconi gjorde det betraktelig dårligere enn forventet, og når ikke påkostede filmatiseringer av folkekjære oppvekstromaner og folkelige komedier med et stjernelag av populære fjes på rollelista lenger er sikre kort, kan man spørre seg om det egentlig finnes pålitelige norske filmformler i det hele tatt. De som virkelig kjenner den norske smaken vet imidlertid at det er ett tema nordmenn aldri går lei, én oppskrift som gang på gang tvinger det norske folk til å benke seg foran kinolerreter og TV-apparater. Vi snakker naturligvis om Krigen. Krigen, i bestemt form éntall. Krigen med stor K. Krigen som har satt så dype spor og reist så høye monumenter at den selv etter flere tiår med ullent definerte militæroperasjoner og bombing av suverene stater fortsatt er den eneste krigen nordmenn forholder seg til som krig. Og vi må huske Krigen – for Europas og Vestens og menneskehetens skyld er det helt essensielt at vi aldri glemmer. Spørsmålet er hvordan vi skal huske. Det er mye som tyder på at NRK og produsentene av TV-serien Kampen om tungvannet har gjort seg visse betrakt-

02/2015

ninger rundt dette spørsmålet, og at den viktigste konklusjonen har vært at selv om fortellinger om Krigen har et innebygget publikum, kommer ikke dette publikummet til å leve evig. Det er ikke mange år før kjernepublikummet begynner å bli stuet vekk på aldershjem hvor de verken får dusje eller bestemme hva de skal se på TV. For å sikre et minstemål av forutsigbarhet og kontinuitet i norsk film- og TV-produksjon er det derfor helt essensielt at man gjør de oppvoksende generasjoner interessert i denne tematikken. FRA ET håndverksmessig standpunkt er Kampen om Tungtvannet svært kompetent, og på mange måter representerer den et løft for norsk TV-dramatikk. Personlig kan jeg knapt komme på en norsk TV-produksjon som ser like dyr og gjennomarbeidet ut, og med tanke på hvor mange unge, norske mannlige skuespillere som er involvert, er det imponerende at nivået på skuespillet jevnt over holder et noenlunde greit nivå. Betraktet som TV-underholdning eller som gjenfortelling av historiske hendelser, er det imidlertid ikke vanskelig å finne feil og mangler ved Kampen om tungtvannet, men da går man også glipp av selve hovedpoenget med denne produksjonen.

Kampen om tungtvannet er verken historie eller underholdning, men en befestning av en av det moderne Norges definerende myter – et nasjonalt ritual av samme type som Hurtigruta minutt for minutt – med unge, friske fjes i de sentrale rollene. Og dette er ikke bare en fortelling om en av Krigens store norske heltedåder, det er en påkostet skildring av en av de store norske heltedådene under Krigen som involverte mest skigåing og villmarksliv. Kampen om tungtvannet tegner et bilde av nordmenn slik vi i forrige århundre ble vant til å tenke på oss selv – som magre, fredselskende og handlekraftige friluftsmennesker bosatt der ingen kunne tru at nokon ved sine fulle fem noensinne ville finne på å bygge en tungtvannsfabrikk. Og selv om det finnes langt viktigere og mer interessante historier å fortelle om Krigen – som hva som skjedde i maktvakuumet som oppstod etter frigjøringen – er dette i seg selv ikke noe stort problem. Dersom man ser på programmet som en frittstående størrelse, er det verste man kan si om Kampen om tungtvannet at statskanalen har brukt 75 millioner kroner på å forsøke å interessere mennesker under 30 i en type kitsch som tradisjonelt hovedsakelig appellerer til sekstiåringer.

DET VIRKELIG STORE problemet med Kampen om tungtvannet er at den går på bekostning av annen, mer ambisiøs og relevant TV-dramatikk – og da ikke minst ambisiøs og relevant TV-dramatikk om Norge i krig. Det som gjør Krigen så tiltrekkende er at fiendebildet er svart/hvitt og at den moralske rettskaffenheten alltid er innen rekkevidde. Andre verdenskrig var den siste krigen som oppfylte samtlige av Hollywoods manuskrav. I dag har vi krigen i Syria – en tilsynelatende uløselig floke av ødeleggelse og lidelse hvor ingen engang later som om de vet hvem man skal holde med eller hva slags resultater man skal håpe på. Da er det fristende å vende seg til Krigen og dens skjematisk opptegnede moralske og ideologiske skillelinjer – eventuelt som i Kampen om tungtvannets tilfelle; å ytterligere forenkle disse skillelinjene i et forsøk på å tilpasse dem den bredt anlagte TVdramatikkens konvensjoner. Spørsmålet er hva det hele tjener til. Og svaret på det spørsmålet er at det sikrer at nordmenn fortsatt ser på norsk TV, og – hvis alt går etter planen – at også mennesker som er vokst opp uten førstehåndsvitnesbyrd om okkupasjonen kommer til å bruke betraktelige mengder tid og penger på bøker, filmer og teaterstykker om Krigen i tiårene som kommer.

GUIDE SPILL

Ønsker du informasjon om utdanning og yrkesvalg?

KUK OG DUKE Du er fallossymbol i nye spelutgjevingar. TEKST RASMUS HUNGNES NY DLC HAR kome ut til Lara Croft and the Temple of Osiris, spelet som laust baserer seg på myta om Osiris, som vart drepen og kutta opp i små bitar av den sjalu Seth. Isis, kona til Osiris, samla i hop alle kroppsdelane, alle utanom den viktigaste – penisen. Så ho kopulerte med ein ereksjonssubstitutt og unnfanga barnet Horus. Heller ikkje i Icy Death vil du finne Osiris sitt manndomslem, berre fleire fallossymbol i form av nye skytevåpen, som (som kjend) på same måte som ein potent penis kan skyte ut prosjektil. Apropos manndom, eit nytt spel har kome på marknaden: Fullversjonen av Duke Nukem 3D – oppfølgjaren til Duke Nukem og Duke Nukem II – er ute – no! – til Playstation 3 og Vita. Nitten år har gått sidan eg sat saman med gutane under trappa etter skuletid og spelte sharewareversjonen i smug – blod og puppar i bøtter og spann her – og eg må seie deg det, at fullversjonen skuffar ikkje. Plottet krinsar rundt mannemannen Duke, som lyt redde Verdsaltet si kvinnestand frå ein skjebne verre enn dauden, då dei blir kidnappa av grisete utanomjordiske skapningar. I ulikskap med forgjengarane, platformspel begge to, er Duke Nukem 3D, som suffikset «3D» hintar mot, ein såkalla FPS, det vil seie eit skytespel i førstepersonperspektiv. Men, i motsetnad til Doom, eit spel i same sjanger, kan ein, i likskap med Hexen og Dark Forces, som begge kom ut nokre månader før nevnte smugspeling under trappa, hoppe. Dessutan kan Duke Nukem fly, ved hjelp av ein jetpack. Han kan òg ete steroider for å bli mellombels enno meir mandig. Kraftig kjeve, snauklippa hår, breie skuldrer, stor, veldefinert muskelmasse, massiv handlekraft. Han er det reinaste vandrande fallossymbol, han godaste Duke Nukem.

NOK EIT FALLOSSYMBOL kan kontrollerast i eit anna nyleg utgjeve spel: Toad Treasure Tracker, eksklusivt ute til Wii U. I følgje John Marco Allegro, forfattaren av The Sacred Mushroom and the Cross, og eg parafraserer, har det seg slik at gud er ein gigantisk erigert penis i himmelen, som stundom let sin sæd regne ned over moder Jord. Regnet impregnerer Jordi, som gjev fødsel til mellom anna små paddehattar som penetrerer planetens mange skamlepper i det dei blir fødd, desse små, fallos-forma Guds sonar – som vi kan ete lekamen til for mellombels å oppleve einskap med Gud.

Eg tastar ut desse orda med same hender som eg klør meg i skrittet med – eg lid i skrivande stund av ein lei soppinfeksjon i underlivet. Så, dersom Guds son var eit idémessig resultat av psykedeliske soppturar, kan ein tenkje seg at Toad, hovudperson i Toad Treasure Tracker, er ein allegori for nettopp Jesus. Lat dei små borna kome til meg, som Jesus sa i Bibelen. Eg bekymrar meg stadig over såkalla barnevenlege spel, som t.d. Super Mario Bros., av di dei så ofte inneheld store mengder brutal, men banalisert vald. Gje meg heller brutal, blodig, beint fram grusom vald, som i Duke Nukem 3D eller Saints Row: Gat Out of Hell – ultravaldeleg digital blodsutgyting som er ærleg om det som foregår – heller dette enn fordekt, farleg Mikke Mus-vald. Korset, i følgje John Marco Allegro, er vidare ei formal framstilling av nettopp soppen, på same måte som fluesoppen Toad, «the Amanita Muscaria—which, for various reasons (including its shape and power as a drug) came to be regarded as a symbol of God on earth.» Ein kunne nesten ha sagt «lat dei små borna kome til Toad». Men, diverre, han har ein tendens til å kverke sine fiendar ved å mose dei under hans eiga kroppsvekt, han kastar seg ned mot fienden sin lekam frå imponerande høgder. Og han plukkar turnips og kastar dei med stor kraft mot dei som kjem i vegen. Kan ein anbefale slikt for små ungar? Kan hende, kan hende akkompagnert av ein moralpreiken frå foreldre og føresette, der ein forklarar at det ikkje alltid er riktig å snu det andre kinnet til? Eller?

Bredt utvalg av norske utdanningstilbud, studietilbud i utlandet, etterutdanning og kurs. Foredrag med aktuelle tema.

HALDEN 8.-9. JANUAR OSLO 12.-13. JANUAR SANDEFJORD 15. - 16. JANUAR KRISTIANSAND 19.-20. JANUAR STAVANGER 22.-23. JANUAR BERGEN 26.-27. JANUAR ÅLESUND 29.-30. JANUAR TROMSØ 2.-3. FEBRUAR BODØ 5.-6. FEBRUAR TRONDHEIM 9.-10. FEBRUAR LILLESTRØM 12.-13. FEBRUAR

WHATEVER. Både Duke Nukem 3D og Toad Treasure Tracker er framifrå døme på kva ein kan gjere med mediet «dataspel». Produsert i to distinkte teknologiske epokar, for vilt forskjellege demografiar, har dei, om ikkje anna, ein ting til felles: Framifrå level design. Framifrå, det seier eg dykk! TRE PÅ SOPP

1 1

Grim Fandango Remastered

2 1

Saints Row: Gat Out of Hell

The Talos Principle

(WIN, OSX, LINUX, PS4, VITA)

Eventyrspel-klassikar om arbeidslivshelvetet, no med oppfriska grafikk og større kontrollmessig valfridom.

(WINDOWS, PS3, PS4, 360, ONE)

Expandalone til den framifrå The Matrixparodien Saints Row IV, sett rett til helvetet i matchande musikalsetting.

(WIN, OSX, LINUX, PS4, ANDROID)

Motta gratisbillett! Gå inn på vår nettside for å hente gratisbillett til messen. Her finner du også åpningstider, utstillerliste og seminarprogram. www.tautdanning.no

Filosofisk førstepersonspuslar i naturskjøne omgjevnader frå utviklaren bak den litt mindre filosofiske mannemannen Serious Sam.

Han er det reinaste vandrande fallossymbol, han godaste Duke Nukem. 02/2015

OSLOPRISEN ROCKEFELLER 31. JANUAR FOTO LISA BJORHEIM

NESTE NATT&DAG FEST FØLG MED PÅ ND.NO OG SJEKK UT NATT&DAGs-APP! 62

02/2015

BERGENPRISEN

ØSTRE 23. JANUAR FOTO NIKITA SOLENOV

TRONDHEIMPRISEN

BRUKBAR/BLÆST 24. JANUAR FOTO TORLEIF KVINNESLAND

FØLG MED PÅ ND.NO OG SJEKK UT NATT&DAGs-APP! NESTE NATT&DAG FEST 02/2015

FØRPREMIERE 20. - 22. FEBRUAR