Issuu

OSLO 8 - SEPTEMBER 2012 // JUKS

WWW.NATTOGDAG.NO

FYLL OG FORDERVELSE: POLITIKKFESTIVAL I ARENDAL

FARLIG TREND:

ASTRUP FEARNLEYDIREKTØR GUNNAR KVARAN BJARNE MELGAARD BENJAMIN HELSTAD

KILLL

Jamina / Foto: Stephen Butkus

VAGINAKIRURGI

- HVORFOR NORSKE JENTER OMSKJÆRER SEG SELV

KON-TIKI SWANS TIL UNGDOMMEN MARGARET STEVE HARRIS JEREMIH LAWLESS JESSIE WARE DREDD +++

NORSKE MUSIKKANMELDERE PÅ TILTALEBENKEN

Natt&Dag - Siden 1988

Leie: 19.09.2012 Kjøp: 03.10.2012

Kjøp: 05.09.2012

UTE NÅ!

Leie: 19.09.2012

UTE NÅ!

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 12.09.2012

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

OSLO - SEPTEMBER 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK MAIKEN BOLSET MARTE OLEA BORG RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS DAHL ISABELL EL-MELHAOUI EMIL FINNERUD KARIMA FURUSETH EMMA CLARE GABRIELSEN SARA HAMMER INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD LARS OLE KRISTIANSEN KARSTEN MEINICH HANNA STOLTENBERG ANDREAS TYLDEN FRODE HELMICH PEDERSEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN KRISTIAN WIKBORG WIESE MARTIN ØSMUNDSET

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN CAMILLA KVALEVÅG PETTER NORDHAUG ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Opplag 70.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

HVA ER JUKS? ................................................................................................................................................... SAMFUNN: FRODE HELMICH PEDERSEN FORSVARER JULIAN ASSANGE ................................................... PLASTELINAVAGINA: OMSKJÆRING I VESTEN .............................................................................................. 48 TIMER: ARENDALSUKA ............................................................................................................................... INTERVJU MED BOKAKTUELLE BJARNE MELGAARD .................................................................................... KULERAMMESYNDROMET: ET ANGREP PÅ NORSKE MUSIKKANMELDERE ................................................ MOTE: GUIDE TIL DEN PERFEKTE KROPP! .................................................................................................... BYPORTEN: HOLA NORDMANN ...................................................................................................................... UTELIV: KLUBB, BAR, KONSERT ..................................................................................................................... UTELIV: ET NYTT NIVOU .................................................................................................................................. SCENEKUNST: PÅ KRYSS OG TVERRESTETIKK ............................................................................................. KUNST: EN NY ARENA ..................................................................................................................................... MUSIKK: STEVE HARRIS, JENS LEKMAN, JEREMIH ....................................................................................... KILLL: EN NEKROLOG ...................................................................................................................................... FILM: KON-TIKI, MARGARET, TIL UNGDOMMEN ............................................................................................ PÅ HBO-LANSERING I STOCKHOLM ............................................................................................................... SMILEGUBBEN OG GIFTTRYNET MØTER CHARLOTTE THORSTVEDT ..........................................................

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

10 15 16 19 22 24 29 31 34 40 45 50 55 62 65 74 78

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

60 1

Fotografer LEO AMADEUS BRUNVOLL STEPHEN BUTKUS ATLE RICHTER SCHIE RICHARD KERN JETON KACANIKU ARE MOKKELBOST

Illustrasjon MARTA BRAVO MARIUS PÅLERUD Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Trykkeri

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

8/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

Oppdag nye iPad hos Humac.

Den er briljant. På alle mulige måter.

Nye iPad har den fantastiske Retina-skjermen, A5X-chipen med firekjerners grafikk, et iSight-kamera på 5 megapiksler og utrolig raske nettverksforbindelser. Nå kan du gjøre enda mer enn du noen gang kunne forestille deg.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen

OVERHØRT ...

FoTo: maRcEl lEliEnHoF

«Nå har du deg med makta», erklærte politikeren da han hadde sex med en venninne av redaksjonen. Ingen grunn til å misunne franskmennene for DSK, Dominique Strauss-Khan, når vi har vår helt egen maktkåte sosialdemokratiske politiker her på bjerget og som ikke er redd for å vise det. Apropos sosialdemokrater som er løse i snippen: I kjølvannet av den siste tidens «Må gå»-diskusjoner, har det kommet oss for øret at eks-ministeren fra et stort berg en gang ble observert i regjeringskvartalet mens han simulerte at han ble tatt bakfra av en av politiets toppledere.

Jonas Gahr Støre

FoTo: amER kHan

Thomas Hylland Eriksen

FoTo: Uio/FRancESco SaGGio

FoTo: Uio/ola SæTHER

Trond Viggo Torgersen

Shabana Rehman

Høy, mørk fitteprins og fotballspiller uten kontrakt (i den rekkefølgen), menger seg med pornostjernene på Instagram. Her smetter han inn en liten kozesmiley på Stoya sitt spænkebilde. Se bilde under.

FØLG OSS PÅ: NATTOGDAG.NO Den amerikanskchilenske hunken med sans for techno/house med lav BPM, skapte totalkaos på Dattera til Hagen da han gjestet utestedet med et sideprosjekt etter konserten på Øya. Jentene tok rennafart og måkte ned dørvaktene for å komme frem til scenen, andre luringer utløste brannalarmen for å få slippe til da lokalet var fylt opp, og it-jentene sto i hjørnene og pønsket ut planer for hvordan få ham med på firkant. Greit nok at han er kjekk, men slapp litt av. Dessuten er han litt lav. Det rimte...

8/2012

FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

DET ER INGEN MANGEL PÅ GODE IDEER TIL HVORDAN 80 MILLIONER BØR BRUKES.

Så mye bruker Oslo kommune på å fjerne tagging. Hvert eneste år. Vi skulle gjerne brukt disse pengene til å realisere de gode ideene fremfor å fjerne de dårlige. Hjelp oss å stoppe taggernes egotrip. Byen tilhører alle.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

«MÅ GÅ» Jens Stoltenberg, politiet, utlendinger, Martin Andresen, Ola Borten Moe, Faremo, flere? Har dere begynt å gå eller?

1 1

BOLIGMANGEL/BOLIGDESP Kvadratmeterpris som begynner å bli høyere enn antall støvkorn det er plass til på én kvadratmeter, utleiere som aldri svarer på mail eller telefon fordi de allerede har blitt kontaktet av 200 svensker som er mer handlekraftige enn deg, etableringsrabiate 22-åringer som går amok i å by over hverandre på en sliten toroms på Torshov (skamløse bud = omvendt skambud). Hva skal man gjøre? Over 250 bygårder som Oslo kommune eier står tomme rundt omkring i byen. Hva med å lære av blitzerne, og faktisk okkupere et par av dem? Hvor vanskelig kan det være, egentlig? Iallfall lettere enn å leie eller eie i Oslo for tiden.

KONKURRANSE

...

2 1

BEAST JESUS Ingen vet hvordan Jesus ser ut, så hvem kan bedømme om denne restaureringen er bra eller dårlig? Vi gir iallfall thumbs up til gamlemor Cecilia Gimenez (81). Hvem andre har klart å samle så store deler av klodens befolkning – by og land, øst og vest, troende, hipstere, internettlol-generasjonen og markedsførere – om ett kunstverk? Noen andre som kan vise til en så imponerende markedsføring av kristendommen den siste tiden? Og dessuten: aldri har det vært mer stuerent å le av Jesus. You go, Cecilia!

3 1

En frustrert Skappeldatter publiserte nylig en skuffet kommentar på bloggen sin til alle som solgte billig-varianter av Skappel-genseren deres. Men mamma, og vår alles kjære glamourgallionsfigur har da siden jula 2011 gått rundt i en kliss lik genser fra Freudian Kicks. Nå selger de atpåtil 900 kroners «oppskriftskit» for å tjene enda mer penger på et design de påstår å ha kommet opp med selv. At de tør. Mulig det er noe vi ikke har fått med oss, men var det ikke allmennkunnskap at det superrike paret som nylig skilte seg på mest offentlige vis, begge er skeive? … og at alle de mektige parene du ser blant Norges rikeste som du synes det er ET ELLER ANNET litt merkelig ved, ofte er skeive de òg? En Frp-politiker og glamourmodell er tiltalt for å ha stjålet store mengder klær fra butikker under flere fantasifulle «jeg jobber som stylist og skal ha klær til en fotoshoot»aliaser som kunne kommet rett ut fra et traurig Disneyland.

ORDDELINGSFAIL Vi har ikke orket å engasjere oss i orddelingsproblemet, men nå er det kanskje på tide å rope et «var sko».

4 1

TENK NEGATIVT Det er høst og årstiden for negativitet. Heldigvis for oss har en glup person skrevet et forsvar, basert på en haug med forskning, for alle som er født med en negativ innstilling til livet: The Antidote: Happiness for People Who Can’t Stand Positive Thinking. Vi visste allerede at det er mer realistisk å tenke negativt, men nå er det altså «bevist» at det også er sunnere – og paradoksalt nok gjør deg mer lykkelig – enn å svømme med tenke positivt-bølgen. Ok, rimelig åpenbart at det var fail av tante Trine å overse inkassokravene og tenke på blomster istedet for personlig økonomi; at det var dumt av Tom Cruise å overse sin kommende ballekreft; eller at de 21 personene burde kjenne til litt «fysikk» da de skulle gå på kull under arrangementet Unleash the Power Within. Men også kvasipsykologiske metoder som «positiv visualisering», gir mindre sjanse for å oppnå dine mål. Hvorfor? Fordi man ubevisst mister pågangsmotet og føler seg tilfreds med det man allerede «vet man skal oppnå». Å ha en indre smiskedialog med seg selv («jeg er en bra person!», «jeg er så lykkelig!»), gir dessuten en psykologisk masochistisk backlash når man (omsider) innser at: nei, dæven, det stemmer jo ikke! Folk som tenker positivt lever dessuten alltid i fremtiden, i stedet for å nyte alt det de har i dag (som kan gå til helvete i morgen).

Det er intet nytt under solen at menn med liten penis skryter på seg et baseballbat, men nå er det en kjent NRKprofil som visstnok skriker om et usedvanlig enormt lem hver gang han er på byen. Det funker sikkert på første date før dere har sex, men kom igjen a, kan du ikke bare la være å si noe som helst?

5 1

MELDE SEG UT AV FACEBOOK Over 1000 venner samlet på ett sted, men likevel verdens kjedeligste fest? Noe er feil. Det er på tide å børste støv av den gamle struktur-aktør-problemstillingen fra ExFac og slå fast at det er noe galt med systemet, og ikke folka. Stadig flere har skjønt dette og melder seg ut av Facebook. Facebook synker dessuten betraktelig på børsen hver dag. Har lufta gått ut av bobla? Kommer det hele til å ende som en digital skog av deaktiverte profiler og døde linker, som vi kan klikke oss gjennom på fremtidens sosiale medier-museum? Kan vi snart slippe å bruke papir på å skrive om Facebook?

6 1

Boblere: Fleinsesong, knekkebrød med banan, Adventure Time, bli sammen med en som har barn, #ffnor på tirsdager, feiltolkninger av #yolo, plate-«anmeldelser», coverlåtsatsinger på TV, Paralympics. 10

8/2012

Da Entourage-stjerna DJ-et på Bar Vulkan i august, ynglet det i bimboer med silikontits som bød seg frem, men skuespilleren har tydeligvis fordøyd nok av den typen jenter, og fikk heller øyene opp for en mer beskjeden MILF fra Trøndelag. Ryktene sier det har blitt sendt masse SMS og at det skypes minst én gang om dagen siden. En høyt oppe i Frpadministrasjonen er tiltalt for å ha underslått 400.000 fra et ungdomsfotballag. Så Robin Hood. Ta penga fra småguttene, og gi det til folk flest? Nei, vent, var det til eget forbruk? Det er kommet oss for øret at Norges mest oppmersomhetssyke silverfox liker å kjøpe horer på fritiden. #yolo

KONKURRANSE: HÅRJUKS DEG TIL PERFEKSJON! AV REDAKSJONEN Det beste trikset for festklare jenter og gutter med langt og fett hår som ikke er i nærheten av en dusj, er som kjent hårpudderet med matthetseffekt: Osis Dust it fra Schwarzkopf Professional. Alle stylistenes hemmelighet! På et blunk har du en hårdag på høyde med Brigitte Bardot eller Ronni Le Tekrø før han fikk måne. Kan også brukes for å få god tekstur og volum

i frisyren. Osis+ Flex Wax fra Schwarzkopf Professional er en ultrasterk kremvoks som får frisyren din til å «sitte», men som du kan endre når du vil. Det vil si at du i løpet av kvelden kan transformere chignonen din til en piggsveis på null komma niks (=bra partytriks). Ønsker du deg noen av disse produktene, send inn navn og hvilket produkt du ønsker, til konkurranse@nattogdag.no

Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 39,Evergreen ........................................ 41,Tullins cafe ...................................... 44,Fyrhuset Kuba .................................. 45,QBA ................................................. 46,Stargate ........................................... 47,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Fuglen .............................................. 49,The Scotsman..................................* 56,Luna Park ........................................ 57,Welhavens Café ................................ 58,Den gamle major ............................* 58,Fru Hagen .......................................* 58,Horgans ........................................... 58,Alfreds Hage .................................... 58,Turkish Delight ...............................* 62,Hells Kitchen ................................... 62,Schouskjelleren microbryggeri ....... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk&Vilt .......................................... 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Emil og Samuel ..............................* 62,VU ................................................... 62,Olympen .......................................... 63,-

Dattera til Hagen ............................* 64,Sawol ..............................................* 64,Internasjonalen ................................ 64,Gaasa ............................................... 66,Bar Vulkan ....................................... 66,Bushwick Bar .................................. 66,Café Sør ........................................... 66,Parkteateret ..................................... 66,Blå ................................................... 66,Revolver ........................................... 66,Mono ................................................ 68,Bonanza ........................................... 66,Pan .................................................. 66,Last Train ......................................... 67,Jaeger .............................................. 67,Sosialen ........................................... 68,Saras Telt .......................................* 68,Oslo Mekaniske Verksted ................ 69,No.19 ............................................... 72,Skaugum .......................................... 72,Bollywood Dancing .......................... 72,Bjørungs .......................................... 72,Latter ..............................................* 74,Beer Palace ..................................... 76,Jacob Aall .......................................* 78,-

MED STUDENTBILLETT FÅR DU MER PENGER TIL DET SOM ER GØY Studentbilletten er en rabattert 30-dagersbillett for studenter i Oslo og Akershus. Prisen er 350 kroner for Oslo og 800 kroner for hele Oslo og Akershus. Billetten fås kjøpt på alle Ruters utsalgssteder. Husk studentlegitimasjon ved kjøp og når du reiser. Les mer på ruter.no

HVA ER JUKS?

Dette er et illustrasjonsbilde. Kvinnen på bildet har for øvrig naturlige pupper.

Fordi kroppen er et Gesamtkunstwerk. TEKST EMMA CLARE FOTO STEPHEN BUTKUS «I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big ass boobs», sa Kenny Powers i en gang i Eastbound and Down sesong 2 – og nå leser du det i NATT&DAGs septermberutgave 2012 som innledningsvits til et lite intervju som sannsynligvis ikke kommer til å dreie seg om hverken Kenny Powers, rumpeeller puppegutter. Saken er at hvert nummer av denne gratisavisa har et spesielt overordnet tema, og denne gangen er dette spesielle temaet «juks». I hver utgave har vi begynt å finne en fagperson som vi kan snakke med om nettopp denne tematikken. Da vi la hodene våre i bløt for å finne ut hvem som er den største juksemakeren* av dem alle, kom vi fram til at PLASTIKKIRURGEN måtte være vår mann denne gangen. (* = Rent bokstavelig talt.) Kjære plastikkirurg Jørgen Utvoll. Hvorfor vil mennesket forbedre seg selv? – Hvis du snakker utseendemessig, ligger nok forklaringen i det fokuset både folk flest og media har på utseende, og den koblingen som bevisst eller ubevisst ofte gjøres mellom utseende og suksess. Skal man se mer historisk på det, dreier det seg nok mye om sterke biologiske krefter: jo mer attraktiv, jo større sjanse for å finne en partner. 12

8/2012

Men hvorfor ble du plastisk kirurg? Er det bare penger og status? Det er ikke lov å svare «jeg liker å jobbe med mennesker». – Da jeg studerte medisin her i Oslo traff jeg en flink plastikkirurg som tok meg med på operasjonene han gjorde. Da fikk jeg øynene opp for faget og ble fascinert av det. Faget er utfordrende. For meg har kirurgi alltid dreid seg om å gjøre noe fysisk. Med ett eller et begrenset antall inngrep kan man rette på det som er feil eller sykt, og da er jobben gjort. Å skrive en resept og så se at pasientens blodtrykk endrer seg sakte etter noen uker, blir liksom ikke det samme. Hvor mange av de som legger seg under kniven er menn? Og hva fikser de oftest på? – Jeg vil tippe at det dreier seg om rundt fem prosent. Men tallet er økende og har vært det en god stund. Det har nok vært og er litt stigmatiserende for menn å la seg operere, men trenden er at det blir mer akseptert. De ønsker oftest korreksjon av tunge øyelokk og fettsuging. La oss si at det finnes en Gud. Gjorde han noe feil da han skapte mennesket? – Kanskje at han i det hele tatt skapte mennesket? Det ser jo ut til at vi klarer å ødelegge det meste av kloden vår. Ser du på deg selv som en kunstner? – Kunstner? Tja … Jeg har nok en mye mer teknisk tilnærming til å forme noe enn

det kunstnere stort sett har, men det er ikke tvil om at man må ha sansen for detaljer og estetikk for å drive med dette. Hva slags glede har du av å manipulere? – Å manipulere kan jo defineres som det å bruke hendene til å skape noe, og i den forstand er det jo selvsagt en glede å se at man skaper noe som pasienten ønsker og er fornøyd med. For mange dreier ikke dette seg om juks. Det dreier seg om livskvalitet og selvfølelse. Og det synes jeg er helt forståelig. Men man skal ikke glemme at plastikkirurgi ikke bare er kosmetiske inngrep. Har du operert deg? – Jeg har fjernet føflekker på meg selv. Teller det? Ja, jeg velger å la det telle i dag. Er det sånn at plastisk kirurger noen gang smaker på menneskekjøtt? Er det en guilty pleasure? Litt sånn som at alle menn en eller annen gang har smakt på sin egen sæd, men innrømmer det aldri? Var dette et dårlig spørsmål? – Nei. Ja. Hva var den aller første plastiske kirurgien? Jeg har av ukjente grunner fått med meg at aztekerne formet hodeskallen lang og flat ved å gå med to planker rundt hodet. – Det skal foreligge skriftlige bevis på bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser

som skal stamme fra flere tusen år siden. Den kosmetiske biten kom ikke skikkelig i gang før i det 19. århundret. Mer akseptert å jukse med utseendet i dag enn det det var før? – Det spørs litt på hvor du legger listen for hva som er juks. Er sminke juks? Botox? Eller må det kniv til for at du vil kalle det juks? Det er du som legger lista nå. Jeg er kun et lusent mikrofonstativ. – Jeg tror man alltid har strebet etter å se bedre ut, men det er ingen tvil om at både mindre ting som botox og også større inngrep øker i frekvens, og mediedekningen øker også, så begge disse tingene bidrar nok til at det blir mer akseptert. Hva foretrekker herren? Naturlig eller juks? – Har ingen preferanser. Det som er avgjørende i tillegg til utseendet er personligheten bak. Vi har en sak om labia-plastikk lenger bak i avisa: hva foretrekker De? En perfekt designet vagina eller en god gammaldags fitte? (Unnskyld.) – Ingen kommentar. Til slutt: Hva vet du som ikke vi vet? – Etter fjorten år med medisinstudier og etterutdanning håper jeg at det er mer enn det dere i NATT&DAG har blekk til å skrive her.

... bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser skal stamme fra flere tusen år siden.

chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt

Microsoft University

Våre Er dupartnere ferdig med søker IT studier 70 nye våren medarbeidere 2013 og ønsker du å jobbe med den innen nyeste utvikling, og mest rådgivning spennende ogteknologien? salg. Søk i dag, så kan du Søknadsperioden forsikre Microsoft deg jobben University allerede 2013nå: har startet: www.microsoft.no/university

gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb. Søknadsfrist: 15.1. mars 2012 Søknadsfrist: mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn.

PLASTELINAVAGINA

Jeg er i Arendal, på festen til First House ... Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. DEN STORE LANSERINGSFESTEN

AV FRODE HELMICH PEDERSEN GRUNNLEGGEREN AV Wikileaks, Julian Assange, står for tiden i sentrum for et betent diplomatisk spill mellom myndighetene i Sverige, Storbritannia og Ecuador. Saken har et nesten surrealistisk preg: For å unnslippe forhør i Sverige i forbindelse med en sedelighetssak der han ikke engang har status som tiltalt, er Assange blitt innvilget politisk asyl i Ecuador fordi det fryktes at han fra Sverige vil bli utlevert til USA, hvor han risikerer å bli sperret inne på livstid. Da Ecuadors avgjørelse ble kjent, truet britiske myndigheter med å storme den ecuadorianske ambassaden i London, samtidig som de gjorde det klart at Assange ville bli arrestert straks han forlot ambassadebygningen. En rasende ecuadoriansk ambassadør minnet britene om at de ikke lenger er en kolonimakt, mens den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray uttalte at Storbritannias trussel «er nok et eksempel på den fullstendige skrinleggelse av internasjonal lov som nå skjer i regi av den nykonservative juntaen som styrer de tidligere demokratiene i Vesten». Craig Murray vet hva han snakker om. Da han i 2004, som britisk ambassadør i Usbekistan, avslørte at hans eget land samt USA støttet det usbekiske regimes tortur av fanger, ble han straks fjernet fra sin stilling. Det er nemlig slik varslere behandles, også i Vesten: de avskjediges, knebles, og svertes. Få har fått kjenne dette på kroppen i så stor grad som Bradley Manning, soldaten som nå sitter anklaget for å ha lekket hemmelige dokumenter fra krigen i Irak til Wikileaks. Ikke bare var han lenge innesperret under forhold som FNs

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si?

Julian Assange er ikke akkurat feilfri, men fortjener vår støtte. torturutsending Juan E. Mendez karakteriserte som «cruel, inhuman and degrading». Han opplevde også å bli svertet i amerikanske aviser på det mest nederdrektige vis. OGSÅ JULIAN ASSANGE er i vestlige medier blitt bakvasket etter alle kunstens regler. Som den amerikanske advokaten og forfatteren Glenn Greenwald skriver i The Guardian (22.8): «Er det ikke påfallende at en av de ytterst få personene som i de senere årene har risikert sin velferd, sin frihet og sitt liv for å utfordre det hemmeligholds-regimet som den amerikanske sikkerhetsstaten (og dens lydige allierte) avhenger av, også slumper til å være – lenge før han søkte om asyl i Ecuador – den mest intenst foraktede personen i øynene til det amerikanske og britiske mediekommentariatet samt den «liberale» britiske intelligentsia?». De som føler seg kallet til å fordømme Assanges personlige lyter, burde først spandere litt tid på å reflektere over hvor godt deres eget liv hadde tålt å bli gjort til gjenstand for fiendtligsinnet granskning av de kombinerte kreftene til verdenspressen og verdens mektigste stater. Washington har god trening i å gjøre livet surt for sine offisielle fiender, noe man er særlig godt klar over i Sør-Amerika, hvor USA har et beksvart rulleblad. Og nettopp fordi de søramerikanske landene så ofte har fått erfare hva USA er i stand til av ugjerninger og skittent spill, samler de seg nå støttende bak Equador. Latinamerikanere flest har nok færre illusjoner om Vestens rettskaffenhet enn hva tilfellet er her til lands, hvor avisen Aftenposten på lederplass (19.8) hevder at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende

KULERAMMESYNDROMET

forhørene i den svenske sedelighetssaken. Og for nå å ta den med det samme: Assange er altså mistenkt for å ha presset to kvinner til å ha sex uten kondom. Ingen av dem har anklaget ham for voldtekt. Sakens øvrige realiteter, inkludert den diplomatiske krisen, er ifølge Aftenposten et «sirkus» som Assange selv må ta skylden for. DERSOM VI SKAL tro Aftenposten, ligger det lite annet enn «konspirasjonsteorier» til grunn for påstanden om at Assange risikerer å bli utlevert til USA. Avisen tar det altså som en selvfølge at Sverige ikke vil utlevere Assange, på tross av at Sverige nekter å gi noen garantier i så måte og ellers ikke akkurat har for vane å motsette seg denne typen forespørsler. La oss anta at USA beslutter seg for å anklage Assange etter den drakoniske spionasjeloven av 1917 for deretter å begjære utlevering fra Sverige. Hvordan kan Aftenposten på forhånd vite at Sverige vil avslå? Øyensynlig ikke av noen annen grunn enn at avisen i utgangspunktet antar at vestlige myndigheter opptrer i tråd med de høyeste moralske prinsipper. Det finnes imidlertid nok av beviser for at en slik antagelse savner grunnlag i virkeligheten – ikke minst blant de dokumentene Julian Assange har vært med på å frigi. Takket være Wikileaks vet vi nå for eksempel at USA siden 2008 bedrev systematisk spionasje på andre nasjoner, både venner og fiender, inne i FNbygningen. Spionasjen gjaldt til og med FNs generalsekretær personlig. Kan man tenke seg en tarveligere opptreden? Istedenfor å innlate seg på noen form for selvransakelse etter avsløringene, gikk USA rett i strupen på

Assange og Wikileaks. Minst tre prominente amerikanere, blant dem presidentkandidaten Mike Huckabee, ytret offentlig at Assange burde henrettes (!) uten lov og dom. Man pleier ellers å arrestere folk for slik åpenlys oppfordring til vold, men når oppfordringen gjelder USAs offisielle fiender, er det åpenbart ikke så farlig. DET SYNES UANSETT ganske åpenbart at kjernen i denne saken, i motsetning til det Aftenposten gir til beste på lederplass, er mektige krefters klappjakt på verdens desidert mest effektive varsler. Betegnende nok står finansverdenen last og brast med de mest autoritære delene av det amerikanske statsapparatet. Blant selskapene som på ulike måter har forsøkt å straffe eller skade Wikileaks finner vi Amazon, PayPal, MasterCard, Visa, samt den sveitsiske banken PostFinance. Dette burde fortelle oss en hel del om de interessene som føler seg truet av aktivister som Assange. Det dreier seg ikke nettopp om interessene til mannen i gata. Wikileaks har som mål å spre informasjon til offentligheten og bekjempe hemmelighold. I de fleste land begrunnes all slags hemmelighold med behovet for å beskytte befolkningen. All erfaring med frigitte dokumenter tilsier imidlertid at hemmeligholdet i overveiende grad skjer for å beskytte myndighetene mot sin egen befolkning. Derfor fortjener Assange all den støtte han kan få. Ikke fordi han er en feilfri person. Men fordi hans virksomhet har avslørt juks og bedrag blant verdens mektige i offentlighetens og demokratiets tjeneste.

Aftenposten hevder stadig at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende forhørene i den svenske sedelighetssaken. Dem om det. 8/2012

Da vestlige jenter begynte å la seg omskjære i jakten på fysisk perfeksjon. TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRAJON MARTA BRAVO Labiaplastikk er et voksende fenomen i den vestlige verden. Jenter helt nedi sekstenårsalderen lar seg operere i jakten på fysisk perfeksjon. Hva gjør dette med den seksuelle og sosiale utviklingen til en generasjon som snart kan navnet på flere pornostjerner enn forfattere? La oss snakke om labia, baby. DA SILIKONPUPPER FOR alvor gjorde sin innmarsj på det kommersielle markedet mot slutten av åttitallet, ble en hel generasjon overbevist om at et attraktivt frontparti bestod av to store, standhaftige utvekster fylt med solid plastikk og små, rosa brystvorter. Selv om medias kontinuerlige bildestrøm av «perfeksjon» har gjort disse standardiserte

idealene til et mål for internettgenerasjonen, har det utopiske puppestellet nå begynt å navigere mot en mer naturlig modell. Kanskje skjedde dette etter at utallige glamourpiker fra Porsgrunn og Jessheim hadde flashet plastikkpuppene sine på forsiden av Vi Menn og FHM; eller da Lene Alexandra bestemte seg for at boobsene hennes muligens ikke var så okay likevel og derfor ga monsterimplantatene sine tilbake til kirurgen, for istedet å bli familiefavoritt på Skal Vi Danse; eller kanskje bare den jevne nordmann plutselig våknet en dag og forsto at silikonpupper er dritharry. Det vil si, åpenbare silikonpupper, en diskre c-kopp til 30.000 er fortsatt helt innafor det gode smaksregimet. For majoriteten av kvinner er puppekomplekser fremdeles like indoktrinert som gangetabellen.

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. 16

8/2012

Opererte kropper fungerer imidlertid ikke bare som støttehjul for hodene til bartendere/glamourmodeller som drømmer om å vinne Paradise Hotel og har Kim Kardashian som bakgrunnsbilde på iPhonen, de rusler rundt i hele landet. Det som ellers er imponerende kvinner med et allsidig repertoar av egenskaper, helt uavhengig av kropp, føler behovet for å supplere den fysiske farkosten med et par saltvannsproteser og kanskje noen doser lammelse i panna – og nå: en designervagina. ET SOSIALT FORKRØPLENDE kroppshat er en epidemi blant kvinner, og selvfølgelig vet den gla’-kapitalistiske skjønnhetsindustrien hvordan den kan tjene penger på disse sviktende selvbildene. Så fort puppeoperasjoner mistet litt av den originale gummiglansen, fulgte et nytt pornoskapt ideal etter, og det kvinnelige kjønn fikk en kraftig injeksjon komplekser sprøytet inn mellom beina. En rekke operasjoner under paraplybetegnelsen «labiaplastikk» blir i akselererende fart utført på norske jenter. Den plastiske kirurgen Halfdan Simensen ved Aviva Helse i Oslo uttalte til klikk.no at etterspørselen har økt betydelig de siste årene,

og at han vanligvis utfører «tre-fire slike inngrep hver fredag». Operasjonen utføres ved at kirurgen bokstavelig talt klipper vekk deler av de indre kjønnsleppene for å oppnå et «strammere» og mer «ryddig» ytre. Og ja, det kan minne litte grann om det vi bannlyser som kjønnslemlesting i andre deler av verden. WHO har definert det siste som «alle prosedyrer som involverer delvis eller total fjerning av de eksterne kvinnelige genitalier, eller å påføre kvinnelige kjønnsorganer skade for ikke-medisinske grunner.» Gitt en slik standard, burde kanskje labiaplastikk fordømmes på samme grunnlag. Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. Det ligger et mildt sagt kvalmefrembringende paradoks i at kvinner helst skal ligne småbarn nedentil for å være seksuelt attraktive. Samtidig blir stadig yngre jenter påvirket av en seksualitet definert av voksne menn. Selv var jeg knapt fylt tretten år da jeg begynte å barbere av meg alt kjønnshåret fordi jeg hadde fått beskjed om at ingen gutter likte en full busk. Da var det knapt to år siden jentene hadde båret sine nygrodde kratt med stolthet i gymdusjen som et symbol på sin gryende kvinnelighet. Hvor denne solide kunnskapen om gutters preferanser, og ikke minst viktigheten

av å imøtekomme dem, kom fra, husker jeg ikke, men det gjør meg trist å tenke på hvor tidlig jeg ble innlemmet i en pornofisert og mannsdominert seksualitet. Jeg fordømmer ikke litt visuell stimulering av de erotiske sansene, men som bransje tror jeg at pornografien har bidratt til å endre tenningsmønsteret til sitt publikum, som fremdeles i hovedsak er menn. Napper du laksen nok ganger til oljeglatte damer på Redtube, skapes det fort en link mellom det du kommer til – og det du tenner på. Naturlig appetitt for variasjon blir undertrykket av en konstant tilføring av fantasiløse seksuelle sjablonger. At en tolv år gammel gutt, i ferd med å finne ut av seksualitetens grenseløse verden, blir bombardert med mekanisert hardporno ved hjelp av noen klamme tastetrykk, uten å lære seg den essensielle skilnaden mellom virkelighet og fantasi på forhånd, gjør selvfølgelig noe med hans seksuelle forestillingsverden. Og det gjør noe med de jentene, eller guttene, han skal utforske denne seksualiteten med. PÅ EN ENKELT privatklinikk i Storbritannia har utføringen av labiaplastikk økt med over 300 prosent de to siste årene. Hos Oslo Plastikkirurgi kan du få utført tre ulike inngrep for å sikre deg en flunkende ny vagina: klitorisplastikk/-løft, labiaplastikk og venusberg-figurforming (!?). Prisene ligger et sted mellom 10.000 og 13.000, en beskjeden sum i forhold til for eksempel brystforstørring med soft touch-protese der du må ut med hele 24.500 kroner. «Før-og-etter»-bilder på klinikkenes hjemmesider viser et spekter fra ytterliggående tilfeller der inngrepet kan forsvares av medisinske grunner, til helt normale kjønnslepper som er blitt klippet av og kastet i søppelbøtta sammen med kirurgens munnbind og blodige plastikkhansker. Selv

oppfatter jeg det som medisinsk forsvarlig når størrelsen på kjønnsleppene faktisk skaper et smertefullt problem ved aktiviteter som å sykle eller gå i trange klær, ikke når de er en psykologisk barriere for å ha sex. Det siste er resultat av et kulturskapt kompleks – ikke et fysisk problem. Dessverre tilhører nesten 70 prosent av kvinnene som undergår operasjonen den siste kategorien. Det er ikke intensjonen å kritisere de jentene som undergår disse plastiske operasjonene, om det så er labiaplastikk eller brystforstørring, men kulturen som gjør at det fremstår som en nødvendighet. Språket som blir brukt til å promotere labiaplastikk – «deformitet», «hudoverskudd», «korrigering» – utnytter kvinners usikkerhet ved å sette likhetstegn mellom variasjon og skam: Som Oslo Plastikkirurgi skriver på sin hjemmeside: «formen på labia minor kan være avvikende og dermed skjemmende.» Kirurgen Stefan Emmes ved Plastisk Kirurgisk Institutt i Bergen, på sin side, mener inngrepet handler om å «hjelpe» kvinner, og uttrykker sin omsorg for norske kvinner på denne måten (stadig ifølge klikk.no): «det finnes fremdeles kvinner som ikke vet at de kan opereres. Jeg skjønner mer og mer at kvinner plages fysisk og psykisk, og synes det er fint å kunne hjelpe dem. Jeg skjønner ikke hvorfor så få kolleger driver med dette.» Slik kan skjønnhetsindustrien presentere seg selv som en selvbildenes Mor Theresa, som en selvoppofrende servicetjeneste hvis formål er å hjelpe «plagede» kvinner. HOVEDPROBLEMET ER imidlertid, som ved nesten all annen plastisk kirurgi, at normalen blir forskjøvet og kommer på halvdistanse fra det som er en naturlig biologisk variasjon. Hvem skal kunne fortelle unge jenter at variasjon i størrelse på indre

kjønnslepper er helt normalt, når lyserosa, glatte designergenitalier lyser mot dem fra utallige pornofilmer og magasiner som det eneste idealet de kan forholde seg til? Det faktum at vi jenter ikke legger merke til andre jenters private pusekatt er kanskje også en del av problemet. Der menn kan måle dong i dusjen og sende lange blikk på offentlige toaletter, regner jeg med at de færreste kvinner kan si noe særlig om hvordan deres venninners vagina ser ut. Man aner rett og slett ikke hva det er man skal forholde seg til når man bestemmer seg for om ens egen er noe å gråte over. Hadde flere jenter vært oppmerksom på variasjonen som finnes der ute, hadde kanskje færre tydd til tårene – og siden til kniven. Og akkurat dette problemet er det noen ivrige sjeler som har forsøkt å gjøre noe med. Selv om stemningen på vaginasoftheworld.tumblr.com til tider kan minne om et rytmebasert dansekurs for ny-single aromaterapeuter («DU er vakker – takk for at du delte!»), gir bloggen – som oppfordrer kvinner til å sende inn «crotch-shots» av seg selv, som deretter deles, verdsettes og kommenteres av sidens brukere – en anledning til å se hva som faktisk finnes av variasjon. Man kan argumentere for at sånne som meg bør slappe helt av og trekke puppen ut av brødristeren: kroppshysteri har eksistert i alle tider og aldere, og har gått utover både kvinner og menn. Joda, det er nok mulig. Samtidig er det noen essensielle forskjeller. For det første har majoriteten av trender hatt en fundamentalt forskjellig effekt på de respektive kjønnene. Der jeg har full forståelse for at kompliserte mustasjer og trange ridestøvler som klemte over føttene var ubehagelig for mannen på attenhundretallet, var det nok hakket verre med korsetter i metall og hvalbein som klemte innvollene

sammen, og gjorde blodig oppkast til en kjip kvinnegreie på lik linje med menssmerter og cellulitter. Korsettets tidløse fetisj-status er neppe en tilfeldig fremstilling. Det ser ut til å være et gjennomgangstema at menns kroppspreferanser når det kommer til kvinner blir håndhevet med militær nøyaktighet, om det så innebærer å rive ut samtlige kroppshår nedenfor halsen på månedlig basis, fylle opp med silikon og kjemikaler, eller å la seg skamklippe med kirurgsaksa nedentil. Med unntak av de vennlige henvendelsene jeg pleide å motta på epost som informerte om hvordan jeg effektivt kunne øke penisstørrelsen min med flere centimeter, har jeg imidlertid til gode å se en ledende samfunnstrend som syr klosser med kvalitetshud på penis fordi majoriteten av kvinner syntes det er finere når den er lang og tykk. DEN BILATERALE samfunnstendensen til å fortelle jenter at de kan, og bør, være superseksuelle og frigjorte, men at de rent kroppslig må holde seg innenfor de aksepterte rammene – hårløse, stramme, glatte, delikate – bidrar til å normalisere og opprettholde en moderne variant av seksuell undertrykkelse. Når den vestlige verden selvgratulerende fordømmer «primitive» og kvinnefiendtlige skikker, som fotbinding og kjønnslemlestelse, kaster vi bautasteiner i det universale glasshuset. Vi ivaretar også en kultur der våre såkalt likestilte kvinner undergår smertefulle, og potensielt farlige, operasjoner hvis hovedformål er å imøtekomme menns seksuelle drifter og preferanser. Den selvtilliten kvinner trenger for kreve verdsettelse på lik linje med menn blir ikke styrket av kirurgi, men undergravd av et overveldende fokus på fysiske attributter. Vi trenger jenter som er mer opptatt av hva de kan utrette enn hvordan de ser ut mellom beina. 8/2012

Fem øre per eske går til hjelpestikkefondet, slik det alltid har gjort. God tur!

TANGERA Drikkeleken fra ungdomsskolen og som aldri endte bra. Alt du trenger er en kortstokk og rikelig med alkohol. Alle feil blir straffet hardt, med massevis av ekstra «raringer», raring er tangera-ordet for slurk. Sier du slurk, straffes du med ytterligere drikkepress. Du kan ikke gå på do, uten dokort osv. For flere regler gå inn på www.drikkeleker.net. Husk at du garantert blir skamdrita.

48 timer med politisk tangera i Arendal. Ingen peker fingre der ingen husker hva som skjedde. TEKST TORE ANDVIG FOTO STEPHEN BUTKUS BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. Stephen knipser løs mens han ler stadig mer begeistret, som en syvåring på epleslang. Jeg er omgitt av den politisk eliten, av makta; politikere, presse, næringsliv og lobbyister. En brekende NATT&DAG-journalist skaper naturlig nok litt oppstuss på festen til Norges største

lobbyvirksomhet, og mottagelsen jeg får av de andre festdeltagerne er naturlig nok blandet. Dagbladets Marie Simonsen ser ut til å fryde seg over at det (endelig?) skjer noe. Trond Giske ser derimot livredd ut og unngår øyekontakt for enhver pris. Andre er mer avventende og sender hverandre spørrende blikk. Med ett har stemningen gått fra å være jovial, nærmest familiær, til lettere anspent. Det er som om noen har invadert søndagsmiddagen.

Jeg tenner meg en røyk, tømmer enda et glass vin og observerer festdeltagerne mens jeg tenker tilbake på kveldens omgang med dem: Hva er det å si? Hvor begynner jeg? De er like, de er hvite, de er norske. De er velkledde, fremgangsrike og «flinke». Men de oppfører seg som en saueflokk når de er sammen. Betyr det at vi blir styrt av en saueflokk og at de som skal kritisere dem også er sauer i den selvsamme flokken?

Jeg er i Arendal, på festen til First House og skal innlede NATT&DAGs første omfattende valgkampdekning. Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. Arendalsuka skal ifølge arrangøren være en åpen møteplass mellom folk, politikere og næringsliv. Det skal være åpne debatter, idemyldring og utveksling av erfaringer, refleksjoner og ideer mellom velgere, næringsliv, frivillig sektor og politikere på alle nivåer og fra de fleste partier. Arendals politiske gate, sentralt plassert på Kanalplassen midt i sentrum, er arenaen hvor mye av denne utvekslingen skal finne sted. I praksis er gaten en fem meter bred stripe klemt inn mellom to rader med de velkjente bodene som vi kjenner fra valgkampsesongen. 8/2012

Innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. JEG BESTEMMER MEG for å prøve å diskutere velgeres reelle påvirkning på den politikken som blir ført, eller snarere den manglende muligheten til å påvirke politikken til de ulike partiene. Jeg vil høre politikernes tanker rundt problemstillingen: «De viktige avgjørelsene blir tatt i lukkede rom, også kalt programkomiteer. I disse komiteene er det kun rom for de mest lojale partihorene; de som har gått gradene siden tenårene og som kjenner medlemmene i de andre partienes programkomiteer bedre enn de kjenner vanlige mennesker og deres problemer. Utgjør dette et demokratisk problem?» Det kan være utgangspunktet for en god, politisk samtale, tenker jeg. Så naiv er det mulig å være. Jeg skuer over Arendals politiske gate en siste gang før jeg biter tenna sammen og setter kursen mot stripen som skiller de to radene med valgkampboder. Det er et nedslående syn. Jeg ser frivillige som overfaller forbipasserende med tom retorikk og valgkampbrosjyrer. Kan det tenkes at denne uorganiserte, kaotiske og nesten litt truende metoden å møte oss velgere på, kan virke mot sin hensikt. Skulle ikke poenget være dialog og ideutveksling? Møter mellom parti og velger? Hva med noen stoler og bord satt ut rundt bodene? Jeg blir stressa og går gjennom hele gaten uten å stoppe en eneste gang. Stanser i enden, tenker meg om, snur og bestemmer meg for å prøve igjen. TILBAKE I ANDRE enden har jeg ervervet en bunke med flyere som forteller hvorfor vi bør bytte regjering, og like mange flyere som forteller meg at denne regjeringen er den eneste som hindrer de borgerlige å gjøre Norge til et sosialdarwinistisk marerittregime i Ayn Rands ånd. Jeg gjentar prosessen flere ganger, opp og ned gata, men nei, det er ikke fred å få, ikke mulig å få litt ro med en 20

8/2012

politiker, litt tid på tomannshånd som legger til rette for en meningsfull ideveksling. Et reelt ordskifte mellom meg og en politiker burde være mulig, men her finnes bare innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. Jeg gir opp og begynner å traske nedover mot bussholdeplassen for å møte NATT&DAGs fotograf. Jeg passerer en APbod. «Alle skal med», står det insisterende på telt, flyere og kaffekopper. Burde det ikke heller hete: «Alle som vil, skal med»? For hva med de som ikke vil, tenker jeg. Hva vil dere gjøre med dem? Skal det ikke være lov å stille seg på siden? Hva er straffen for de som har andre planer? På bussholdeplassen venter Stephen, fotografen, og vi kjapper oss til Fevik og funkisperlen av et hotell vi bor på for å starte oppladningen til kvelden. Rom og cola femtifemti. Dette blir ikke pent. Fylla inntrer raskt og brutalt når vi ankommer arendalturens hovedmål: festen til First House. Paviljongen på Gjestebrygga i Arendal er allerede ganske full. Alkoholen flyter. Stephen er i knallform og trekker meg ytterligere opp. Jeg er ikke helt i saueform ennå, men kjenner at det nærmer seg. TIL VÅR STORE forbauselse tar alle oss godt imot. Det er tydeligvis populært, spesielt blant pressen at også NATT&DAG skal begynne å dekke mer politikk og da spesielt valgkampen. Det blir nesten for koselig. Er det bare taktikk, eller er det slik at deres egen dekning til og med kjeder dem selv? Jeg har forberedt to ulike spørsmål til intervjurunden, men begge bunner i den samme bekymringen: at politikerne våre og partiene våre er for like, og at journalistene som skriver om dem også er for like – både politikerne og hverandre.

Erik Wold debattlederen til NRK får første spørsmål. «Stemmer du?», lurer vi. «Ja, jeg stemmer alltid.» «Hvorfor?» «Fordi det er en plikt og et privilegium.» Fantastisk svar, akkurat som forventet. Banalt, jålete og klisjefullt, like tanketomt som mannen fremstår som debattleder. For å unngå tolv tilsvarende selvfølgeligheter, bestemmer vi oss for et annet spørsmål: Er det kommende valget et faktisk veivalg, eller ligner det mer et teater der forskjellene er minimale? Mimir Kristjansson, politisk journalist i Klassekampen, er førstemann ut: «Det er jo et politisk teater, men resultatet vil medføre såpass store forskjeller at det likevel blir et veivalg. Nei, faen, jeg kan ikke svare så kjedelig i NATT&DAG … vent litt…», sier Mimir. Men det var det. Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK, hiver seg på: «Det blir et veivalg. Ettersom det er to helt forskjellige regjeringsalternativer blir det et av de mest spennende valgene vi har hatt på svært, svært lenge …». Næringsminister Trond Giske blir oppfordret av noen kolleger til å stille på bildet med sauen. «Det er et veivalg», sier han, litt brydd. «Selv om det ikke er store forskjeller i utgangspunktet, blir det som når to båter forlater en havn med forskjellig kurs. Etter fire år blir det ganske store forskjeller». DET BLIR SNART påfallende hvor likt alle svarer. Alle konstaterer at det er et veivalg fordi … vel, fordi «det er jo to klare alternativer». Noen moderer seg imidlertid litt ved å si at det neppe blir revolusjon med det første, uansett utfall, all den tid det ikke er såå voldsomme forskjeller i Norge. Oppsummeringen er likevel: like folk, like svar, like tanker, lik politikk. «Det er et veivalg. Politikk må dreie seg om betydelige forskjeller, ellers er ikke demokratiet mye verdt.» Trine Schei Grandes svar er det ærligste vi får. Når alle partiene, alle

politikerne og alle de politiske journalistene er sosialdemokrater, hvor store veivalg er det da mulig å ta? Dersom alle valgmulighetene ligger innenfor et sosialdemokratisk verdensbilde og må håndteres med en tilsvarende fortolkningsnøkkel, er det ikke da mer presist å snakke om små kursjusteringer? Marie Simonsen overhører samtalen. «Så avansert», skyter hun inn og skylder ned en fernet-shot med et glass vin. «Skal jeg være så kjedelig å si begge deler?» Simonsen er den største positive overraskelsen. Forbausende kul og opplagt. Kan virke som hun liker litt faenskap, samtidig som hun ikke er like fanget av groupthinken som ellers synes å prege mange her. Det er på tide å skifte til sauedrakten. BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. … ANGST OG FYLLESYKE i Arendal. Vi går gjennom den politiske gata enda et par ganger så Stephen kan ta noen bilder. Vi må imidlertid gi opp, belastning er for stor. Vi forsøker å få med oss noe som skulle være et kåseri av NRKs pensjonerte valgguru Geir Helljesen, men kåseriet viser seg ikke å være et kåseri, men snarere en samling anekdoter fra boken han prøver å pushe. Vi trekker oss ut og støter på en av arrangørene. «Ikke noe sauekostyme i dag?», spør han. «Nei, er ikke helt i den formen i dag, i alle fall ikke ennå», svarer jeg. «Ble det sent?» «Nei, vi tok en taxi til hotellet ved halvtotiden». «Det var jo tidlig, i alle fall for NATT&DAG …» Fyren gjør oss oppmerksomme på skiltet han har på seg, identisk med våre presseskilt, men med påskriften «Vert». «Men det var noen som holdt ut lenge», sier han. «De siste ga seg ikke før ved fire-fem tiden. Jeg skal ikke nevne navn …».

ARENDALSUKA Arendalsuka er inspirert av og tiltenkt den samme rollen som den svenske Almedalsveckan. Arendalsuka skal være en uformell møteplass mellom den jevne velger, næringsliv og politikere. I fjor ble arrangementet avlyst på grunn av 22. juli, og i år kom arrangementet i skyggen av den samme rapporten. Likevel er Arendalsuka den mest omtalte politiske begivenheten det siste året, med unntak av nettopp 22. juli og rettsaken. Arendalsuka har fått en del kritikk, spesielt fra Klassekampen og Rødt på grunn av First House (Norges største lobbyvirksomhet) sin involvering i arrangementet. Initiativtakere og sentrale arrangører er Leif Monsen (First House), Øystein Djupedal (fylkesmann i AustAgder og tidligere stortingsmann og statsråd for SV) og Stein Gauslaa (redaktør i Agderposten). www.arendalsuka.no

Marie Simonsen og Dagbladet fortjener et smil for den eneste kommentaren vi har lest i etterkant som kan minne om en evaluering.

DAGEN DERPÅ – EN HYPET DEBATTUKE SOM FORSVANT I ALKOHOLRUSEN

Tabellen tar utgangspunkt i dekningen Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergens Tidene, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Drammens Tidene og NTB skiltet med i forkant (fire uker), underveis og i etterkant (to uker) av Arendalsuka.

Da Arendals uka ble annonsert, var flere skeptiske. Klassekampen stilte seg (selvfølgelig) kritisk til First House som arrangør og Bergens Tidene bemerket tidlig at «det er ulekkert at profesjonelle påvirkningsagenter er sterkt involverte i et arrangement som tar mål av seg til å bli den offisielle åpningen på valgkampen annethvert år.» Rødt-leder Bjørnar Moxnes syntes det var «betenkelig at en person som opererer med hemmelige kunder får sette dagsorden» (vår uth.). Hvilken person han hadde i tankene, ga imidlertid saken ikke svar på. Kanskje Leif Monsen i First House? Frank Aarebrot var engstelig til alliansen mellom

politikere og medierådgivere, mens Per Olav Lundteigen tok hardere i og var «rystet». Hans Geelmuyden, direktør i Geelmuyden Kiese, var på sin side «fra seg av begeistring» og jublet over at Norge «endelig får sin egen Almedalsvecka». Så gikk politidirektør Øystein Mæland av på direkten. Siden ble det stilt. Hva skjedde med evalueringen? All den tid både advarslene og honnørordene satt så løst i forkant, er det ikke flere her som skylder oss å gjøre opp status? Hva skjedde med bakspeilet og yndede medieøvelser som oppgjør, regnskap og måloppnåelseevaluering?

8/2012

Bjarne Melgaard (f. 1967 i Sydney) er en norsk billedkunstner. Melgaard er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han bor og arbeider i New York. Melgaard er mest kjent for sine uttrykksfulle malerier, installasjoner, foto og videoverk. Motivene hans er gjerne inspirert av den norske black metal-musikkulturen og det homofile S/M-miljøet. Melgaard regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere og Morgenbladet kåret «Confessions of a Recovering Minimalist» (1996) til et av våre tolv viktigste kunstverk.

8/2012

Bjarne Melgaards nye roman, A New Novel er nettopp det tittelen tilsier. Neppe har en slik bok noen gang tidligere funnet veien inn gjennom de standsmessige dørene til et av landets største forlag. TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO RICHARD KERN Sjablongen om Melgaard går omtrent slik: Han lager brutal, rå og kom promissløs kunst, alt i den hensikt å utforske menneskets «mørke sider». Godt hjulpet av et veloljet PR-maskineri har «Melgaard-modellen» vært innbringende både hva penger, heder og ære angår. Og tilsvarende: hans første bok på Aschehoug er da heller ingen søndagsskole. Sadomasochisme, grenseløs apati, bestialsk sex og utagerende dopbruk er – ikke overraskende, kanskje – noen av ingrediensene. Om ikke det var nok i seg selv, vil en av de groveste scenene i boka, den såkalte Antwerp-scenen, bli filmatisert og vist i galleriet Luxembourg & Dayan i New York. Scenen beskriver hvordan en mann nærmest blir torturert til døde ved at blant annet hovedpersonen gang på gang kjører armen sin, som er surret inn i en rusten kjetting, opp i endetarmen hans. Au da! Javel, da bør nye presseoppslag være sikret. Men hva gjemmer seg under dette laget, bak all denne fistingen? Er det mulig å få tak på Melgaards egentlige prosjekt? (Gitt at det er mulig å operere med en tradisjonell over- og underflate i denne kunstnerens prosjektrom, da.) NATT&DAG stålsatte seg og tok en transatlantisk telefon til New York der Melgaard hekker og bedriver sitt daglige virke. Om det skyldes at han ikke lenger er forlovet («ikke mer nå. Men jeg har ny kjæreste») vites ikke, men uten noen overdreven tro på kjærligheten («det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt!»), var han likevel blid, opplagt og velvilligheten selv. Visst medgikk han at det kan være partier i boka som er med mest for sjokkeffektens skyld («Tanken er at den skal ha en type slageffekt. At det skal være partier som er ubehagelig å lese»), men han presiserte også at det handler å lete frem noe genuint og sant («Jeg er ikke interessert i å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå»). Ålreit, Bjarne! Hva slags roman er det egentlig du har skrevet? – Jeg var interessert i å beskrive en person som er splittet og som lever helt frakuttet noen sans for virkelighet eller sans for hva som er rett og galt – i en normal verden. Man begynner å skrive og så skriver det seg selv. Jeg satte meg ikke ned og tenkte at nå vil jeg lage en roman. Jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive hver kveld. Jeg skrev i nesten

to år. Og til slutt ble det noe jeg tenkte kunne bli en roman. Men det kom etterhvert. Først var det bruddstykker av tekst og på en måte var det bare ideen om en roman som interesserte meg. Det var mer når det ble så mye materiale at jeg tenkte at dette kunne gis ut i bokform. Du beskriver en til tider blasert, monoton og apatisk verden. Hvilken virkelighet er dette? Din egen? – Det er en verden som er reflektert ut i fra virkeligheten som sådan, men det er en helt fiktiv roman. Men siden det er en jegperson i dette her som er billedkunstner, blir jo også spørsmålet: er dette meg liksom? Og det synes jeg er interessant å spille på. Ja, for mye av innholdet i boken kan minne om ting vi har lest om deg i intervjuer du har gitt. Ser du den? – Det har jeg spilt helt bevist på. Forankringspunktet i romanen er at den er skrevet av meg, og at jeg har en type identifikasjon i det norske kulturlivet. Jeg har alltid vært interessert i å spille på hva som er virkelig eller ikke. Og hva som er riktig eller galt. Rent visuelt er det en ganske uvanlig bok. Du opererer med ulike tekststørrelser og flere steder er også sidene delt i to av en farget strek. Hva er tanken bak dette? – Jeg har jo ikke noen bakgrunn i litteratur som sådan, men det er egentlig et vanlig grafisk designgrep. Det er ikke ment som noe annet enn at boka skulle ha en litt mer kompleks visuell side ved seg enn hva kanskje en vanlig norsk roman har. Den streken deler opp siden, og hovedpersonen i boka er hele tiden veldig splittet mellom to verdener. Han går jo inn og ut av det ene traumet og så tilbake igjen. Så det handlet om å rekonfigurere det som er i teksten, visuelt inn i boka. Hva med tittelen, A New Novel? – Jeg synes det var en bra tittel. Det er en ny roman. En tittel på en roman er ofte en innledning til selve boka og dette er på en måte en roman som kanskje ikke er en narrativ roman i klassisk forstand. Den er også skrevet av en billedkunstner og derfor synes jeg den tittelen passet ganske godt. Hovedpersonen i boken er temmelig likegyldig til det meste, og som leser kan man få inntrykk av at kjærligheten som utspiller seg er falsk, at den enkelt og greit ikke eksisterer eller at den bare er juks. Er det slik du oppfatter virkeligheten? – At jeg oppfatter virkeligheten som kjærlighetsløs, ja absolutt. At kjærligheten ofte er falsk og kald og ofte en spekulativ

Jeg tror ikke folk lar seg lure så lett. Generelt er folk ganske våkne.

stemme for andre enn motivet, ja, det tror jeg absolutt. Men om jeg ser på kjærlighet som så blasert som hovedpersonen jeg beskriver? Nei, personlig så gjør jeg ikke det. Det er ikke min virkelighet jeg beskriver i denne boken heller. Men det er klart at det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt. Nå er det slik at bare man bruker ordet kjærlighet så rettferdiggjør det enhver handling og ethvert motiv. På et annet sted i boka så sier hovedpersonen at det eneste de homofile har igjen er «fun». Forfatteren enig i det? – Ja, men det er det de har igjen og. Men altså, jeg tror ikke at alle homofile bare har det moro hele tiden, det tror jeg ikke. Og boken beskriver en til tider veldig amerikansk virkelighet. Mye av det er fra en amerikansk synsvinkel. Hovedpersonen befinner seg i New York. Jeg tror at litt mindre homoparade og kanskje noe mer aggressive takter hadde gjort seg noen ganger. Jeg er interessert i forfattere som James Robert Baker, som jeg mener står for en mer aggressiv og spørrende holdning i forhold til samfunnet rundt seg. For eksempel det at man bare skal gifte seg og få barn og gå inn i militæret og slåss for å bli medlem av kirken. Det kan virke som det er veldig viktig for homofile hele tiden å bevise at de er så kjempelykkelige, at de er så kjempeglade og at de har det så kjempegøy. Og jeg tror det er veldig omvendt i forhold til den virkeligheten de lever i, som ofte er veldig hard, kald, kynisk og kjærlighetsløs. Så boken er en slags kritikk av nettopp dette miljøet? – Ja, det kan du si. Absolutt. Denne hovedpersonen vil liksom kjenne noe uansett hva konsekvensene er. På en måte er han gørr lei hele den typen homoseksuell identitet som ikke har noen kritikk – eller noe kritikkverdig, for den saks skyld – ved seg. Grenser boken mot pornografi? – Jeg synes ikke den er så veldig pornografisk som sådan. Den beskriver seksualitet som er veldig repeterende og kjedelig og lite gledesfylt. Jeg synes ikke det er en bok som du blir kjempekåt av. Hehe. Det skal mye til å sjokkere i disse dager, men like fullt er det passasjer i boka som kan oppleves som slag i magen. Hva er hemmeligheten? – Det har vært tanken også, at den skulle ha den type slageffekt. At det skulle være partier som skulle være ubehagelig å lese. Det er rimelig ubehagelig å lese denne hovedpersonens apati for omtrent hva som helst som foregår rundt seg. Han gjenkjenner bare sin egen smerte i andres smerte eller andres tilføring av smerte til andre. Ina Blom har skrevet et etterord som jeg synes beskriver veldig bra at boken handler om forskjellige nivåer av smerte.

Har du tenkt noe på hvordan responsen vil bli? – Hehe. Jeg tror ikke det blir noe terningkast seks i alle fall. Det er helt sikkert. Haha. Jeg har ikke peiling. Jeg tror ikke det blir noen stor bestselger. Det tror jeg ikke. Men det har ikke vært motivet heller. Ser du på boken som en del av ditt kunstprosjekt? Eller befinner den seg mer på siden? – Nei, den er ikke som et isolert element fra resten av min kunstinstitusjon. Jeg jobber med film, med installasjoner, med tegning, maleri. Jeg jobber med mange forskjellige ting, skulptur, og jeg har alltid hatt en drøm om å gi ut en roman. Selv om dette ikke er en roman i roman-roman-forstand. Hvorfor valgte du å skrive den på engelsk? – Jeg ønsket å si noe om hvordan man forholder seg til sine egne tekster eller sine egne verk generelt. At den er gitt ut på engelsk sier på en måte at dette er min tekst, dette er min bok – og den er sånn som dette her. Den kan ikke oversettes. Jeg leser mange bøker på forskjellige språk som jeg synes blir så dårlig oversatt. En roman i dag bør være på engelsk. Og hvis du ikke kan engelsk så kan du ikke lese den. La oss snakke om juks. Hva er juks? – Det kommer an på. At det er mye som er juks i kunst og samtidskunst, det er helt klart. Den nye tørre, teoretiske norske kunstvirkeligheten er jo på en måte bare et stort juks. En plass hvor man bruker 70 intellektuelle ideer for å illustrere et kunstverk. Det er jo ekstremt banalt. Jeg synes det kan grense til juks. Visse kunstnermyter og visse typer ideer om kunstneres store talenter og begavelser kan også grense til juks. Er det mulig for kunstnere å lure publikum med det de lager? – Det er jo blant annet det man prøver på. Man prøver ikke alltid å vinne publikums beste side. Jeg tror man kan lure publikum med mange ting jeg, men jeg tror ikke at folk er så lette å lure heller. Generelt er folk ganske våkne. Har du gjort det, laget kunst som skal narre publikum? – Personlig er jeg ikke så veldig interessert i det med å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå. Jeg har veldig respekt for mitt eget publikum og føler ikke noe behov for å lure folk til å tro at noe er noe mer enn det det er. Vi spør fordi hovedpersonen er veldig kritisk til den kunstverdenen som beskrives i boken? – Hovedpersonen lever jo i en sånn samfunnskunstverden som han hater og som gjør at alt til slutt blir bedre enn å være i den. Boka går på mange måter inn på tomheten. Det er en beskrivelse av forskjellige stadier av tomhet også, blant annet den tomheten som er i samfunnskunsten. For eksempel et kunstverk som kommer og beskriver seg selv som ikke noe, som ikke betyr noe og heller ikke er noe. A New Novel er ute på Aschehoug forlag nå. 8/2012

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si? Om Dexys-mottagelsen og hva den sier oss om tiden vi lever i. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD «4. juni slipper de sitt første album

på 27 år, One Day I’m Going To Soar.» Thomas Talseth, VG. «(…)førstnå,tjuesjuårseinere,gjenoppstårbandet under navnet Dexys.» Julia Pettersen, Dagbladet. «Det er 27 år siden Dexy’s Midnight Runners forrige (…).» Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen. «Ay ay, de er tilbake i god, gammel form! (…) omsider er fjerdealbumet her 27 år etter det forrige.» Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad. «Dexys returnerer med sitt første album på 27 år.» Aksel Kielland, Bergens Tidende. «Tilbake etter 27 års fravær (…) Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback.» Geir Rakvaag, Dagsavisen. «Kevin Rowland er tilbake (…) Dexys første album på 27 år.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen. «Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten.» Håvard Ringen, NATT&DAG. «Ikke bare er bandnavnet blitt skrelt ned til det mest essensielle; bandmedlemmer er kommet og gått, og ikke minst er bandets hjerte, hjerne og nyre gjennomgått store prøvelser de siste 27 årene.» Audun Vinger, Dagens Næringsliv. THE 27 CLUB: I juni slapp altså Dexys sitt første album på lang tid – 27 år, for å være presis. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg beføyet til å informere om nettopp det. I fjor slapp Son of Light plata War of the Words. Da var det gått 14 år siden sist. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg nødt til å informere om nettopp det. Gitt musikkritikkens begrensede boltringsrom – med ditto få tegn til rådighet – kan vi derfor forvente at denne informasjonen om ventetid tas med fordi den anses som viktig. Den er med fordi … ja, hvorfor egentlig? 24

8/2012

Hvor kommer denne påfallende og revisoraktige iveren etter å telle årsverk fra? Hvorfor startet alle anmeldelsene av Something for Everybody (2010) med at det var nøyaktig tjue år siden sist vi hørte fra Devo? Og hvorfor er denne tellesyken problematisk? Bli med videre. I eksemplene over blir det omfattende intervallet brukt som et vitnesbyrd og en garantist for at det foreliggende albumet må være en god plate.1 Begrunnelsene er biografiske av natur og varianter av at «Kevin Rowland (…) har funnet igjen gløden» (Svein Andersen, Aftenposten), eller at «Rowland forklarer [oppholdet] med at han måtte ha sanger han følte seg sikker på. Han har dem her» (Rune Westengen, Romerikes Blad). I det hele tatt, gudskjelov for at det dro ut: «dens mest bevegende øyeblikk, de sjelegranskende og rolige låtene (…) kunne nok bare blitt suget fra en snart 60 år gammel Rowlands bryst.» (Audun Vinger, DN). Samme med rapperen Son of Light, eller «Lyset», som han gjerne kalles: Tiden var angivelig av avgjørende betydning for å «få det helt riktig», selv om, som han medgir: «ikke jeg heller trodde det ville ta så lang tid». MENS VI VENTER PÅ NO’ GODT. Vi aner minst tre hovedlinjer: (1) Tiden på pauserommet kan benyttes til å gjenfinne en «glød» eller en «vilje» som formodentlig er mistet. (2) Den kan brukes til å akkumulere og finpusse et tilstrekkelig sett med låter som holder det nivået som skaperen krever av seg selv. Eller (3) kunstneren måtte gire om og vente på øyeblikket da nådestunden fant det opportunt å omfavne ham («det var ikke så mye at jeg skrev låten som at den fant meg»).2 I alle tilfeller er dette forutsatt: Tålmodighet er en dyd. Investert tid – det være seg hardt arbeid eller stillferdig venting – kaster av seg og be-

lønner den saktmodige. Et plateprodukt er en matrise der tiden som er sprøytet inn, utgjør en av vektorene. Du kan også være sikker på følgende: Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap. Slik Audun Vinger befaler at man nærmer seg One Day I’m Going to Soar: «Den bør tas inn med konsentrert dedikasjon.» Men hvorfor? Hvorfor skylder vi et langt svangerskap mer oppmerksomhet enn et kort et? I omsorg for artistens pinefulle tålmodighetsprøver? Fordi platen fortjener det? TÅLMODIGHETSPRØVEN. Musikkritikken er imidlertid ikke alene om forestillingen om den saliggjørende tiden på venteværelset. Vi finner det samme i litteraturkritikken.3 Hver gang en fyr bruker mer enn tre–fire år på en utgivelse, kan du banne på at anmelderen vil gjøre et nummer ut av det: «Det tok Jonathan Franzen ni år å skrive Korrigeringer. Resultatet er en trippel suksess.» (Andreas Wiese, Dagbladet). Igjen forutsettes en sammenheng mellom (påstått) antall årsverk og kvaliteten på utgangen. Vi må altså videre, lenger tilbake. For hva hviler dette premisset på? Hvor kommer vedtaket «tid = bra» fra? Til Skriften! Urfortellingen er 2. Mosebok, eller Exodus («utgang») som den heter på engelsk. Det tok Moses og følgesvennene hans førti år å vandre gjennom ørkenen. Resultatet var, slik Dagbladet ville oppsummert det, en trippel suksess: (1) De kom seg unna. (2) Prøvelsene de ble utsatt for underveis, styrket karakteren, en av forutsetningene for å tre inn i det lovede land. Og (3) godsakene ved veis ende (blant annet melk og honning) smaker enda bedre om du har lidd litt først. VERDIKOMMISJONEN. Denne fortellingen om målsetting, modning og innhøsting

er siden blitt popularisert i en rekke språklige vendinger: «tålmodighet er en dyd», «veien er målet», «let, og du skal finne», «den som venter, venter ikke forgjeves», «du skal få en dag i mårå», «salige er de som tørster», «hastverk er lastverk», etc., etc. Så innbakt i språket vårt er denne verdirangeringen at det kan være vanskelig å få øye på den. Slik har den også etter hvert sneket seg inn i musikksamtalen; som en blindpassasjer på toget, som en Bondevik i røykekupeen. Resultatet er dessverre en kritikerstand som ikke ser forskjell på sitt eget mandat og verdikommisjonen sitt. At jødene profiterte på sin ørkenvandring, eller at Jesus innvilget seg 40 dagers karantene blant sand og firfirsler før han tok fatt på sine gjerninger, eller at Buddha foreskriver tilbaketrekning og isolasjon før handling, er nå én ting: Problemene dukker opp når samme skjema overføres til musikkens verden. Når musikkritikken begynner å lene seg på religiøse forestillinger om skyld, soning og forløsning, faller den inn i et moralsk terreng den ikke hører hjemme i. Som det heter et annet sted i Bibelen: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Salomos Ordspråk, kapitel 10, vers 22). Når selv ikke Gud teller antall årsverk, hvorfor skal anmelderne gjøre det? Det er kanskje en hyggelig tanke, men en god plate er ikke noe musikeren gjør seg fortjent til. En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er derfor en samtale på ville veier. For hva skjer når gammeltestamentlig dydsetikk koloniserer musikksamtalen? At musikkanmelderne blir sittende med kulerammer og foreskrive botsøvelser, er ikke det eneste som forsurer samtalen. Tellesyken, denne stadige insisteringen på å formidle hvor lang tid musikeren har brukt på plata si, er også uttrykk for minst fem andre synder. La oss ta det trinnvis:

Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap.

8/2012

En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er en samtale på ville veier. LATSKAP Den livnærer seg på journalistisk latskap. Musikkredaksjonen får tilsendt et ferdigvinklet skriv fra distributørens pr-avdeling og videreformidler det samme innholdet ganske ukritisk. I Dexys tilfelle gjorde – ikke overraskende – distributøren et stort poeng av at det var 27 år siden sist: «Following the three studio albums from the 80ies (sic!) (…) it took another 27 years to get the fourth longplayer finalised», skriver VME i brevet som også havnet i NATT&DAG sine kontorlokaler. «Kevin Rowland explained the 27-year gap between albums ’I wanted to have material that I felt confident enough about … I’ve got high standards, and that’s a blessing and a curse.’».

seg om å få orden på livet (Kewin Rowland), finne den perfekte gitartonen (Kevin Shields), den perfekte melodilinjen (Lee Mavers), det perfekte malerstrøket (Syd Barrett), eller bare sutre (Odd Nerdrum), kan denne kunstnerposisjonen – det store nei-et – vise til en helt unik tiltrekningskraft på journalister og andre med skrivekløe. I en næringskjede der måltidene kommer stadig hyppigere og den store appetitten nødvendigvis uteblir, er det nettopp de som mønstrer av, som blir de mest ettertraktede. Kunstneren som vender seg vekk, går i hi, og for eksempel ikke gir lyd fra seg på 27 eller 14 år, vil i et slik økokammer booste markedsverdien sin for hvert år som går. Om døden er det beste karrieretrekket, er et langtekkelig og selvpåført eksil det nest beste.

INKONSISTENS Hørt om fjellet som under store veer fødte en liten mus? Det er enkelt og greit ingen påvist sammenheng mellom antall år i skrivestua og kvaliteten på det som kommer ut. Lange prosesser er ikke nødvendigvis tegn på inspirasjon, men like gjerne det stikk motsatte: mangel på inspirasjon. Kritikeren har imidlertid bestemt seg: Sendrektighet er ensbetydende med gjennomtenkt, moden, fullbefaren. Som hjelp lener han seg på et gammelt og velprøvd topos: For at frukten skal bli god og sødmefylt, er det nødvendig med tålmodig arbeid i det skjulte. Mest pussig er det at han tviholder på dette perspektivet selv når han – en sjelden gang – vender tommelen ned. Kritikken kretser da i stedet rundt varianter av «overgjæret», «overkokt» eller «ihjeltygd». Som en annen tyggis har plata sluppet opp for «spenst».

REVISJONISME Slik er appetitten på disse utenforskapene at utenforskapet like gjerne kan defineres i ettertid. Det er kanskje nostalgiindustriens mest utspekulerte strategi hittil: «Tom» eller «blank» fortid kan kles om og selges som et stykke tung, historisk ballast. Jan Wiese (Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede) og «årets soulsensasjon» Charles Bradley, som begge debuterte i 60-årsalderen etter å ha levd hver sitt unnselige liv, er uttrykk for dette: Tiden som er gått uten at vi har hørt noe fra dem, blir gjort til deres fremste salgsargument og konkurransefortrinn. Hva denne tiden ble brukt til, er uvesentlig (selv om det ikke akkurat skadet at for eksempel Bradley brukte store deler av den på gata). Poenget er at den er der, og at den utstyrer salgsproduktet med en lang tidshorisont.

ERE-MYT-OLOGISERING En yndlingsøvelse blant forbrukere (og forvaltere) av populærkultur. Kall det mytomani, eremitt-fetisjering eller J. D. Salinger-syndromet: Enten det dreier

BAKSTREVERI Fenomenet med å konsentrere seg om det som var (enten denne tiden er fylt med lediggang eller beinhard jobbing), er slik sett beslektet med det Simon

II 1

III 1

8/2012

IV 1

V 1

Reynolds beskriver i den mye omtalte boka si Retromania.4 Reynolds postulat er at musikkritikk og -produksjon i stadig større grad er blitt en arkeologisk øvelse der alle involverte parter fortaper seg i arkivvirksomhet fremfor å rette blikket fremover. Så langt har det gått at selv språket er i ferd med å rakne. Som enkelte insisterer på: «Fortiden er den nye framtiden!» Reynolds har også et normativt anliggende: Hele tiden å skue bakover er sløvende, ikke så rent lite reaksjonært, og … vel, i grunn ganske patetisk også. Å gripe til kulerammen er et symptom på denne samme retromanien. Det er en feilvendt måte å … ja, være på. Den som står feilvendt i historien, vil dessuten – før eller siden – male seg inn i tidens hjørne. Han går tom for tid. Hvilket bringer oss mot slutten. ALLE TIDSKLEMMERS MOR. For slik som denne reissue- og repackage-industrien bare akselererer, hva skjer den dagen det ikke er mer fortid igjen? Den dagen det ikke er mer å prosessere? Den dagen alle de glemte/ gjemte/oversette/ikke-tilstrekkelig-hyllede perlene er børstet støv av og pakket inn på ny? Den dagen turtallet blir så høyt at historien slår kollbøtte og forsvinner opp i sitt eget rompehull? Vel, den dagen er kommet. Og mange har allerede fått det travelt med å kjøpe seg tid. Øverst på handlelista: Yngre blod. Led Zeppelin henvender seg til sønnen til den avdøde trommisen sin. Van Halen ansetter sønnen til Eddie som bassist. Springsteen hyrer nevøen til den avdøde saksofonisten sin. Oasis rekrutterer … eh, sønnen til Ringo. Anmelderkorpset kaster seg begjærlig over all verdens rowland-er, wiese-er og bradley-er. Som pålitelige leverandører av ekstraomganger med tid gir de lovnad om at selv fortiden er en fornybar ressurs. Slik kan kulerammene tilbakestilles. Slik kan hjulene i nostalgiindustrien holdes i gang. Og uansett: Hva er det som er så imponerende med å bruke 40 år på å lede folket sitt ut av ørkenen? Fra Memfis (hovedstaden i det gamle Egypt) til nordenden av Dødehavet og fjellet Nebo (der Moses mønstret av; i dag Jordan) er det skarve 570 kilometer. Det er litt lenger enn Oslo–Bergen. Med helt grunnleggende navigeringsferdigheter burde Moses ha klart det på et par–tre uker.5

NOTER 1. Joda, en enkel henvisning til «27 år» er saktens forsvarlig gitt en del konvensjonelle journalistiske kriterier, all den tid 27 år tross alt er fordømt mange år. Hovedproblemet er imidlertid at intervallet knyttes til et større resonnement om kvaliteten på plata. Og det er uansett et poeng i seg selv at ingen norske kritikere er i stand til å unnlate å nevne «27 år» i en Dexys-anmeldelse. Om ikke annet oppstår det et – på systemnivå – statistisk interessant fenomen. 2. Alle tre resonnementene ligger snublende nær geni-tanken slik den gjerne formuleres av romantikkens våpendragere. Her er kunstneren et slags medium hvis hovedoppgave først og fremst er å pusle rundt og vente på nådestunden da lyset treffer vedkommende i et rungende crescendo. Om vedkommende i tillegg lever som en lasaron og under så miserable livsbetingelser som overhodet mulig, er det ikke bare en fordel sånn imagemessig, men også noe som rent matematisk styrker sjansene for at vedkommende råkes av «det geniale» – det enestående verket som lå i kim og nå har fått sin forløsning gjennom det samme lydhøre mediet. 3. Se for eksempel Per Thomas Andersen sin artikkel «Kritikk og kriterier», trykket i Vinduet #3, 1987. Her skisserer han fire hovedkriterier i kritikken. Et av dem er det «genetiske» kriteriet: «de som bygger på forhold som ligger forut for selve teksten». Som eksempel viser han blant annet til dette utdraget: «Det skal ha tatt forfatteren tredve år å arbeide med stoffet til romanen – en halv menneskealder. Dette er en bok det er arbeidet med, en bok som har sprengt seg fram gjennom lag av tilstivnet erfaring.» Andersen har særlig to ærend når han peker på dette kriteriet. Like mye som det er «ofte brukt» av norske anmeldere, er de samme anmelderne slumsete i omgangen med det biografiske underlaget, hevder han: «Det genetiske kriteriet stiller store krav til kunnskaper hos dem som anmelder, og når dette svikter, svikter nok også litt av tilliten til anmelderens vurderinger generelt. (…) I de anmeldelsene jeg har brukt som grunnlag for min inndeling av kriterier, fins det graverende eksempel på genetiske vurderinger ut fra sviktende grunnlag.» 4. Full tittel: Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past. Boka kom ut i 2011. 5. Beregningene er gjort av google maps. Jeg har ikke tatt hensyn til omveien om Sinaifjellet (der Moses hentet De ti bud).

- din pensumbokhandel!

. Bokhandel på campus . Prisløfte på pensumbøker

BOKHANDEL PÅ CAMPUS

. Pensumlister på akademika.no/ pensum

. Fri frakt på alle nettbestillinger frem til 15.september

. Studentsider på akademika.no/ student med nyheter, tips og konkurranser

Akademika.no

FRI FRAKT

MOTE

MOTEGUIDE

Hvordan du kan jukse for å løfte opp, stramme inn, ekspandere og dekke til på de riktige stedene. TEKST REDAKSJONEN

nylig til MinMote at hun kjøper alle sceneoutfist (oops, outfits) på pornobutikker – les og lær, chicas. Du kan enkelt gå med en sinnsyk Marie Antoinette-korsett under kjolen for å få en midje med samme omkrets som en ølboks, og, for deg som er mer vågal, kan du piffe opp antrekket ved å snøre den utapå klærne. En, to tre: STRAM! NB: bør ikke brukes for lenge av gangen, ribbein som punkterer lunger og blodig oppkast er noen av de leie bivirkningene. Cotelli Collection-korsett fra DUO Shop, Prinsensgate 6, 1999 kr.

RUMPEPUTETRUSE Hvorfor den ikke-eksisterende stumpen til Pippa Middelton har fått ass cushion-trusesalget til å gå i været, skjønner ikke vi. Vår ass-piration er den colombianske frøkna som spankulerer utenfor N&D-kontoret i åletrang turkis minikjole og de mest fantastiske, boblete rumpeballene du kan forestille deg. Som et par deilige faste D-cup-pupper, bare på baksiden. Garantert operasjon, men du kan oppnå omtrent det samme resultatet med denne superdupre Magic Padded Pants Latino Look-trusa. Alle menn som går bak deg vil straks begynne å nynne på Eminems klassiske rhyme: «I ain’t never seen an ass like that / The way you move it, you make my pee-pee go / Doing, doing, doing / I don’t believe it, it’s almost to good to be true». Og, det er jo akkurat hva det er. Hehe. Magic Padded Pants Latino Look-truse fra Lingerie Lounge/Steen&Strøm, 399 kr.

1 1

PUSH-UP-BH Klassikeren. Ingen grunn til føle at du jukser mindre enn de som opererer innleggene inn under brystmuskelen. Pluss: du har alle de følsomme nervetrådene i behold. Ikke vær sjenert, skal du først booste de kvinnelige attributtene dine, gå for de største, paddede bh-monstrene du kan finne. Skvulpende naturlig-touch-silikoninnlegg er sikkert vel og bra, men skal du virkelig pushe opp og ut, så er de solide skumgummi-paddene best. Tips: de med mest horete design er ofte de beste. Finnes i en svært variert bukett av størrelse og fasonger i en undertøysavdeling nær deg. Super Push Bra Heart Shape Maximize Your Size-BH fra H&M i Karl Johan, 99 kr.

FINGERSOKKER Eventuelt «fothansker», vi er litt usikre på hva det egentlig heter. Uansett, poenget er: har du komplekser for tjukke tær? Med et par fargesprakende fingersokker/fothansker virker de stutte tærne dine lange og smale og kan øke selvtilliten din ytterligere. Det tjener også som god kamuflasje for inngrodde eller mindre fine tånegler. Trikset er å finne et par som puster godt, slik at du kan ha dem på deg under samleie. Fingersokker fra internett. (Du får svarte fingersokker på XXL for 199 kr).

4 1

PLATÅSKO Føler du deg for lav? For at du skal rage psykisk, hjelper det å rage fysisk. Heldigvis for deg har platåmoten kommet tilbake for fjerde gang siden foreldrene dine gjorde sine første stabbete platåskoskritt på syttitallet. Det fine med disse platåskoene er at de ikke har vingle-fare, det vil si, at du kommer neppe til å risikere å stavre deg bortover dansegulvet som en gammel gås eller nyfødt kalv. La oss sammenlikne med kjøretøy: hvis høyhælte sko er som mopeden, er platåsko som firehjulingen: det skal litt mer til for at du tipper, men når du først gjør det, går du skikkelig på trynet. Hahaha. Verdens dårligste metafor. Platåsko fra DinSko/Karl Johan, 499.

6 1

3 1

KORSETT Hvorfor gå for en diskret microfibervariant fra lingerie-avdelingen når du kan gønne på med de mest effektive pusemage-dreperne? Alexandra Joner uttalte

1 2

ARMOUR-RINGER For deg som biter negler er det litt kronglete å gå med fingerbøller på hver tupp, så den beste løsningen er å bruke de nye fashionable ringene, også kalt armour rings, for å distrahere blikkene bort fra fingertuppene. Velg gjerne noen ekstra flashy for best resultat. Bra partytriks: dropp maskaraen, bruk litt lysere pudder enn vanlig, sprik med fingrene, og vips, du er Edward Saksehånd. Amour-rings fra BodyMap/Arkaden, 199 kr.

5 1

FAMOUS LAST WORDS Eller bare vær deg selv. NATT&DAG <3 deg som du er.

7 1

8/2012

NORGES STØR STE OKTOBERFEST NB!

TORS & FREDAG AUS SCHWEDEN

50KR

I AVS

VENGABOYS

LAG

HVER

DAG

FØR

LØRDAG AUS HOLLAND

ONSDAG: NM I BRATWÜRST, ØLTØNNEKASTING, ØLFOREDRAG OG NM I ØLGLASSTABLING FACEBOOK.COM/OKTOBERFESTNEUF ALDERSGRENSE 18 MED STUDENTBEVIS OKTOBERFEST 3, 4, 5 OG 6 OKTOBER - CHATEAU NEUF - DØRENE ÅPNER 15:00 20CC ÅRSTORSDAG 100 / 50 FREDAG OG LØRDAG 150 / 100 RONALD SCHNIPFELGRÜBER TYROLERKAPELLE, DJ STIMMUNG SCHWUNG & KENNY HERZLICH AUS BAYERN, OVER 1500 SITTEPLASSER, VIEL SPAS, ØLFORKLÆR, OKTOBERFESTHATTER, OVER 70 ØLMERKER, STORT ØLTELT, LEDERHOSEN, ØLQUIZ, GEMÜTLICHKEIT, LANGBORD UND DIE FRAULEIN.

KL 18

:00

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Dersom vi forsøker å gi publikum det de vil ha, tar vi samtidig fra dem det de egentlig vil ha. MOTSTANDSDYKTIGE VILLENDER

Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. FLUKTRUTER

Vi har kunst som er så eksperimentell at ikke engang vi helt vet hva det er.

EN NY ARENA

Det blir rehab møter retox når gamle travere fra utelivs-Oslo starter hotell i Spania. TEKST EMMA CLARE FOTO PRIVAT Hei, Ivan Aga, selvutnevnt presse talsmann for det nye hotellet i Spania som går under navnet «Hotell Kjell». Viktigst av alt: hvordan går det? Ivan: Strålende! Men vi har litt oppussing å gjøre. Det så rimelig fargerikt ut på bildene jeg har sett av lokalet på internett. Hva skal dere gjøre? – Fargepaletten blir markant mer sober, man er da skandinav. Utover det blir det oppgradering av rommene, restauranten og hagebaren. Lettere maritimt, med innslag av Dalí. Salvador Dalí? Innebærer det smeltende klokker i frokostbuffeen? – Det blir ikke bartehår i gazpachoen ihvertfall. I beskrivelsen deres på Facebook-page’en står det følgende: «Folka på Hotell Kjell er en gjeng slitne førtiåringer du kanskje kjenner igjen fra barer i Oslo, Madrid og Risør. Pluss Kjell fra Palace. Lei av kalde vintre, fyllesjuke og høye priser bestemte vi oss for å gjøre noe med det.» Dette høres ut som rehab. Serverer dere alkohol? – Arbeidstittelen var lenge «Hvilehjem for slitne kelnere, musikere og annet skrell». Så ja, rehab møter retox, kanskje? Vi serverer Fernet, men Direktøren og Pikkoloen har spritforbud.

Videre kan elskede Facebook fortelle at slaget ved Trafalgar, hvor Royal British Navy senket den samlede franske og spanske krigsflåten i 1805, stod utafor vinduene deres. Er det noe skipsforlis her? Farlig å bade i tilfelle man spidder seg på en gammel mast? Muligheter for å vinne noen sjørøverskatter eller diamantsmykker a lá Titanic? – Det er en hel haug av gamle vrak rett utafor her, men vi har ikke hørt om noen som har spidda seg på master. Utrolig hva 200-300 år under vann kan gjøre med en gammel armada. Derimot er det gode sjanser for å snuble over noen tonn med drivhasj på stranda, det er en og annen småkonge her som har kommet seg opp på den måten. La oss understreke at det ikke gjelder oss. Hva er drivhasj? – Vi ligger jo bare en svømmetur fra Marokko, så smugleryrket står sterkt. Noen ganger er det greiere å lempe lasten over bord enn å bli tatt med buksene nede, og det nyter lokalbefolkningen godt av. Hvor ligger hotellet egentlig? – Hotell Kjell ligger i provinsen Cadiz, på den spanske lyskysten (Costa de la Luz). På atlanterhavskysten mellom Gibraltar og Portugal, sånn cirka. Hvor ligger lista for ordspillene? – Lavt! Haha. Ref. cocktailbaren «Trafalbar». Har dere noen drink-spesialiteter? – Vi har involvert Truls «El Marinero» som tidligere har jobbet på blant annet Savoy,

Hotell Kjell er et hotell (…) i Cadiz, på den spanske lyskysten, Costa de la Luz. Hotellet er drevet av Direktør Kjell AKA «han bølla fra Palace» og pikkolo Ivan – for noen kjent som tekstilbaronen bak herreklesmerket St. Hallvard. Hotellet åpner 1. september.

Nylon og Palace. Han lover høy paraplyføring. Akkurat nå har vi hendene fulle med selve åpninga, men det blir helt sikkert noen spesialiteter etterhvert som vi blir varme i trøya. Matmessig blir det lokale råvarer (vi har hørt at folk som kommer langveisfra liker kortreist mat), særlig tunfisken herfra drar skinnet av pølsa. Hotellrestauranten «Kjells Kitchen» ryktes å servere «verdens beste tunfisk»? – Jepp. Det er ikke bare et rykte, det er fakta! Utdyp, por favor. – Nabobyen vår Barbate er verdensberømt for tunfisk (og måten de fisker den på). Hver morgen står det femti gale japser på kaia og handler alt de får tak på for å sende til Tokyo, men den aller beste fisken er ikke

til salgs for hvem som helst. Vi har vært så heldige å bli kjent med noen av de lokale fiskerne, og har dermed ypperlig tilgang. (…) Kan du forresten få med at min personlige helt og inspirasjon er Richard Brunn fra Fyra Nyanser av brunt? Utdyp, por favor. – Det var en svensk dokumentarfilm i fire deler, hvorav en handler om et ektepar som starter designhotell på Koster. Hotell Brunn. Hvorfor i all verden vil man åpne et hotell egentlig? Jeg lurer litt på hva man får ut av det. – Egentlig ville vi bare starte en bar, men så var det «enkelte» som mente at vi da bare ville drikke oss ihjel. Så ble planene oppgradert til et hotell med yogasal. Først da fikk vi grønt lys.

For å være med i trekningen om å få et gratis helgeopphold på Hotell Kjell for deg og en «venn» (du får betale flyreisa selv, NATT&DAG er TROSS ALT en gratisavis med lavmælte gratisavisbudsjetter), kan du sende inn navn og begrunnelse til konkurranse@nattogdag.no 8/2012

NATT&DAGS FOLKEFEST! FREDAG 24. AUGUST // FOLKEPASSASJEN

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

8/2012

CAFE

r a h vi å p t e n p å a k k ø l r e Grün

SEP Tor 6. Lør 8.

DO YOU LOVE MELENA (DK) + KAMBODSJA R&S PRESENTS: THE FELINES (DK) + THE TWANG-O-MATICS + ROCK OG SPESIAL REISER DJ’S

UTELIV

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år Kl.21.00 / tba / 20år

TOPP 3 BAR: NO. 19 Møllergata 23 Det skjer mye positivt i Møllergata om dagen! Mot slutten av måneden kommer den nye mega-nattklubben Nivou i nr. 12, som du kan lese om i denne avisa, i tillegg har vi fått den nye coctail-bula No. 19 i nr. 23 (eh), som skal forsøke å jobbe seg inn i toppsjiktet i byen, med baraficionado Jesper Høst på laget. Stedet åpnet i mai, og har etterhvert så smått begynt å finne formen. Prisene er stive i forhold til mye annet, men kvaliteten på drinkene forsvarer prisnivået, og så får du den berømte lune atmosfæren med på kjøpet.

1 1

REVOLVERS 5 ÅRS JUBILEUM! Ons 12. Tor 13. Fre 14. Lør 15.

Ons 19. Tor 20. Fre 21.

Lør 22. Tor 27. Lør 29.

PROXY MNGT & REVOLVER PRESENTS:

Kl.20.00 / kr. 180 / 20år

SADISTIC INTENT (US) + SUMMON THE CROWS YUSSUF JERUSALEM (FR) + LA SECTE DU FUTUR (FR) LINDSTRØM + BLOKSBERG + DJ AL DAJANI

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år

JOEL GIBB (THE HIDDEN CAMERAS) + KLUBB INDIESEKSUELL

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år

22-PISTEPIRKKO (FIN) + BAD SOUNDS CLUB

Kl.21.00 / kr. 180 / 20år

THE MEGAPHONIC THRIFT + DRÅPE

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år

ÅRABROT + SUCCUBA

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år

SILVER APPLES (US) + CONTROL VOLTAGE KHOMEINI + KOSMISCHE DJ’S

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år

AURA NOIR + KATECHON + TYLDEN/TOFT DJ’S PROXY MNGT & REVOLVER PRESENTS: NEKROMANTHEON + ANTICHRIST (SE) + WITCHGRAVE GOLDSTAR PRESENTS: WE WERE PROMISED JETPACKS (SCO)

Kl.21.00 / kr. 180 / 20år

R E V O LV E R S 5 Å R S J U B I L E U M !

Tir 11.

ÅR

REVOLVER MØLLERGATA 32

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år

Kl.20.00 / kr. 150 / 20år Kl.20.00 / kr. 150 / 20år

DRIKK PÅ REVOLVER! Hver dag 18.00–03.00 — SPIS PÅ REVOLVER! Tirs–lør: 15.00–22.00 Søn: 14.00–20.00 (man: Stengt) — revolveroslo.no

RUINEN BAR St. Halvards Plass 2 Vi ramlet inn her en del ganger under Øyafestivalen, ettersom Øya hadde bestemt at 1250,- var en rimelig pris for en pils og en pølse, noe våre gratisavislommebøker ikke helt taklet. Sweet uteservering, stygge hjemmesider, jævlig interiør og ekstremt gode priser – akkurat det du vil ha av et brunt/ halvbrunt sted. Åpner så tidlig som 12 i helgene så de lokale kan få et forsprang på oss andre, men ikke la dem vinne, møt opp tidlig å gi trygdekronene deres kamp til døra.

2 1

HABANERO Toftesgate 30 Det begynner virkelig å ta seg opp rundt Birkelunden. Ikke bare at trikkeholdeplassen fått nye fliser og nytt gress, men hver gang vi kjører forbi med trikken er det alltid stappfulle uteserveringer på Habanero, Ostejointen, Noah’s Ark

3 1

og det siste stedet vi aldri husker navnet på. Vi holder en knapp på Habanero, som vel strengt tatt er en restaurant, men hvilket sted i Oslo er vel ikke det. Autentisk mellom-amerikansk med digg mat til fornuftige priser, og nok Corona og Sol-øl til alle. Nå som høsten er på vei er mais-øl det eneste som er lett nok for sjelen.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!

KARL BARTOS OG DRO CAREY / LUKID Fredag 7. september. 22.00. Blå I disse habilitetsspørsmålstider benytter vi oss av anledningen til å være drøyt inhabile. Vi i Natt&Dag er sammen med Ultimafestivalen og homeboy Mattis With stolte av å presentere en av gudfedrene til den elektroniske musikken. Karl Bartos var perkusjonist, selve grunnstammen, i legendegruppen Kraftwerk, før han brøt med bandet i 1990 grunnet perfeksjonisttendensene til de andre medlemmene av gruppa. Senere klarte han sammen med medlemmer fra The Smiths og New Order å rote seg bort i tulleprosjektet Electronic, men nå er han tilbake på riktig spor, og gjør smakfulle audiovisuelle prosjekter. Til BLÅ kommer han med sitt LiveCinema-projekt, der han synkroniserer sine elektroniske klassikere med film. Senere spiller Dro Carey og Lukid, to produsenter du burde merke deg for fremtiden. Vi sees!

1 1

Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!

OSLO SOUL EXPERIENCE – TO GANGER I SEPTEMBER! Lørdag 8. september og lørdag 29. september. 22.00. Leiligheten September er en ny kjip periode på klubbfronten (minus Villa-lobos på Jaeger), men heldigvis stiller noen gamle helter opp og redder høsten, to ganger. Alltid lavprofil, alltid høy kvalitet, Oslo Soul Experience durer videre. Det er som å komme hjem, hjem til din yo-mama-bestemor i leiligheten på Rockefeller som drikker øl og lager samme digge soul-kake hver gang. De trenger ikke forandre en dritt, så lenge de graver dypt i platebaggen hver gang. Kan noen gi dem Kongens fortjenestemedalje i gull og nøkkelen til byen snart? CC: 50,- // ID: 20 ÅR

2 1

8/2012

SENSATION INNERSPACE Lørdag 15. september. 18.00. Telenor Arena He he he he eh eh. Hvis du plukket opp forrige utgave av avisen du holder i de klebrige hendene dine nå, kunne du lese om undertegnedes erfaringer med Sensation i Praha. Vi føler vel egentlig at vi ikke trenger å si så mye mer.

3 1

UTELIV

R E L A U NC

Foto: Kim Hiorthoy

120 DAYS – THE END Lørsdag 8. september. 21.00. Rockefeller NB: MØTEPLIKT! 120 Days gir seg etter et drøyt tiår, og spiller sin aller siste konsert på Rockefeller i september. Igjen sitter vi med to sterke album, 120 Days og 120 Days II (kreativt!), noen tidlige EP-er og en hau av gode liveopplevelser. Synd at sisteskiva ikke fikk samme oppmerksomheten som den første (noen som husker halleluja-stemningen i norsk media i 2006?), for når du hører på begge back to back er det ikke tvil om hvilket som er det beste. Men akk, aldri mer vil klubb og indie fusjoneres på en så sterk måte i Oslo, aldri mer vil øregangene våre pleies av skarp kraut-elektronikk. Farvel :’( :’( CC: 250,- // ID: 18 ÅR

1 1

MICK HARVEY Torsdag 13. september. 22.00. Mono Vi var egentlig veldig hyppe på å ha med Reigning Sound på Mono her, men det ble utsolgt på mindre enn en dag, så vi går for denne i stedet. Du har kanskje ikke hørt om fyren, men han har hatt en finger med i spillet i nesten alle favorittalbumene dine. Mick Harvey var en av Nick Caves slemme frø frem til 2009, og spilte også gitar og trommer i de to tidlige Cave-prosjektene The Boys Next Door og The Birthday Party. Det siste året har han høstet ros og priser for jobben han gjorde på PJ Harveys glimrende Let England Shake-plate. Nå har han endelig tid til å fokusere på solokarrieren, som består av bourbonmarinert bluesrock, med Harveys sigarettstemme oppå, som en slags moderne, australsk variant av Serge Gainsbourg. ID: 20 ÅR

2 1

O K T R O B E

B U T I

TOPP 3 KONSERT:

K K

07.09.

The Cheaters 11.09. Endless Boogie (US) AVLYST! 13.09.

Jim Campilongo

(US)

20.09.

TBA

TIRSDAG & ONSDAG: 22.09. 15.00–01.00 Ett Rop På Hjälp Tusmørke TORSDAG: 25.09. 15.00–02.00 FREDAG & LØRDAG: 15.00–03.30 SØNDAG: BRUNCH 12.00–16.00

Dave Herrero

(SE)

(US)

27.09.

4-5-6 Feet Below

Filmpremiere!

Howlin' Pimp-O-Negros & The Mobsmen Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00

REVOLVER 5 ÅR: SILVER APPLES Fredag. 21. september. 21.00. Revolver Møllergatas rose feirer fem år og gir oss en shitload med bra konserter. Vi har trukket frem tre av dem. Vi kan ikke garantere at dette blir den beste, men det er en vågal booking, og det liker vi. Silver Apples startet opp i 1967 (!), og var en av de første mer rocka bandene som utelukkende baserte sitt musikalske uttrykk på primitive analoge synther, en formel som Suicide senere perfeksjonerte, og som tusenvis av dagens band prøver å gjenskape. Hadde det ikke vært for Silver Apples, hadde kanskje ikke bandet som er nummer én i konsertguiden denne måneden eksistert. Sjekk ut «Oscillations» fra deres selvtitulerte debutalbum, bandets mest kjente sang, og en rå hyllest til synthens gryende begynnelse. CC: 150,- // ID: 20 ÅR

3 1

8/2012

UTELIV ULTIMAFESTIVALEN Torsdag 6. september til lørdag 15. september Det følger med et helt bilag om Ultimafestivalen i NATT&DAG denne gangen, så sjekk ut papir-klumpen i midten av avisa for tips, guider og intervjuer!

BUSHMAN’S REVENGE Onsdag 12. september. 20.00. Victoria Vi har ymtet frempå om at dette er et band du burde få med deg noen ganger nå, og etter konserten deres i solsteika under Øyafestivalen er vi enda mer overbevist om at vi har med kvalitet å gjøre. Bushman’s Revenge har i rundt fem år blandet hard rock med jazz og ’fri musikk’ på en utsøkt måte, og kom i år med TO nye album – langspilleren A Little Bit Of Big Bonanza (med fantastiske låttitler som «Jeg Baker Kokosboller» og «Hent Tollekniven Ivar, Det Har Stranda En Hval») samt coverplata Never Mind The Botox, hvor de tar for seg låter av blant andre Black Sabbath, Bob Hund og Ornette Coleman. Ta deg en tur hvis du ikke har sett dem før. CC: 150,- // ID: 18 ÅR

REVOLVER 5 ÅR: 22-PISTEPIRKKO Lørdag 15. september. 21.00. Revolver Vi hører hver dag om danske og svenske artister, men hvor ofte er du hører noe musikalsk fra våre naboer i Finland? Det ser ut at vi heller vender blikket mot lille Island når vi trenger noe nytt og spennende. En skam. Vi slår et slag for mer finsk musikk i Norge, og det gjør Revolver også, som har huket inn 22-Pistepirkko til å spille på femårsjubileet deres. Skrudd indie med lys vokal og innslag av litt finsk melankoli. Sjekk ut mini-hiten «Birdy» på youtuben du også, og bli like positivt overrasket som oss. CC: 180 // ID: 20 ÅR

OSLO KULTURNATT Fredag 14. september. Hele dagen. Hele byen Vi har viet et helt bilag til Oslo Kulturnatt og Ultimafestivalen! Sjekk ut papirklumpen i midten av avisa for tips!

OMAR RODRIGUEZ LOPEZ GROUP Lørdag 15. september. 22.00. Blå Tekstforfatter, gitarist, bassist, skuespiller, regissør, produsent og eks-heroinist Omar Rodríguez-López er mest kjent for arbeidet han har gjort som en del av gruppene The Mars Volta og At The Drive-In, men fyren spyr ut soloalbum i et sinnssykt tempo også - tre stykker har det blitt så langt i år. Utnevnt av Rolling Stone til å være «en av verdens kuleste gitarister», og med en Grammy (!) i bagasjen fra arbeidet med The Mars Volta. Eklektisk gitarmusikk med tunge psykedeliske innslag, det er det du får på Blå 15. september. CC: 200,- // ID: 20 ÅR

8/2012

UTELIV

REVOLVER 5 ÅR: AURA NOIR Lørdag 22. september. 21.00. Revolver Fra ca. nå av, kommer noen kvelder i måneden på Revolver til å være viet heavy musikk. September byr på mye fett, Sadistic Intent, Summon The Crows, Nekromantheon, Antichrist, men vi holder en stor mørk knapp på norske Aura Noir, som kom med ny skive på Indie Recordings i mars. Bandet består av Aggressor (Carl-Michael Eide), Apollyon (Ole Jørgen Moe) og tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer (Rune Eriksen). Aggressor var en stund på krykker etter ett hopp/fall fra fjerde etasje, men er tilbake i form nå. Hardcore. CC: 180,- // ID: 20 ÅR

F E S

Cosmic Delay

FISKESTIM 2012 Lørdag 15. september. 19.00. Månefisken Enda en ny festival har ankommet byen! I et gammelt veveri under Beyerbrua ligger Månefisken, kanskje mest kjent som et utleiested som har huset utallige gode klubbkvelder (en ekte 90-tallslegende), men det er også en god konsertscene, som nå skal få sin egen årlige musikkfestival, Fiskestim. Lineupen for første utgave er El Doom & The Born Electric, Cosmic Delay, Pilemil, Rex Rudi og Stereopol, kvalitetssikret norsk rock med andre ord. CC: 275,- // ID: 20 ÅR

L A U N C H

R E

O K T O B E R

GALLOWS Mandag 24. september. 20.00. John Dee Mange var skeptiske da Frank Carter ga seg som Gallows-vokalist, og ble erstattet med tidligere Alexisonfire-vokalist Wade MacNeil, men liveshowene etter han tok over har vært overbevisende, og 11. september, i forkant av denne konserten, kommer første skiva med MacNeil som vokalist, den tredje totalt. Konserten på toppen av Slottsfjell i sommer viste at de fortsatt står som et av Englands aller beste nye punkband, men de kommer til å gjøre seg enda bedre på en tettpakket klubbscene. CC: 200,- // ID: 18 ÅR

JOHN DEE 15. ÅR – A PLACE TO BURY STRANGERS Tirsdag 2. oktober. 20.00. John Dee I oktober feirer John Dee femten år, og varter opp med en helt sinnsyk rekke konserter. Mer om det kommer i vårt oktobernummer, men akkurat denne sloten kommer med her. Det er ikke gått lang tid siden A Place To Bury Strangers var her sist (fem måneder for å være

nøyaktig), men vi tar gjerne en ny runde, litt gitarstøy har da aldri skadet noen, eller, jo, det har det vel strengt tatt, spør de med tinnitus. Uansett, vi er overbevist om at dette blir en flott åpning på en flott måned på et flott sted. Støy o’hoi! CC: 175,- // ID: 18 ÅR

UTELIV: ANDREAS DAHL

8/2012

UTELIV

Oslos største klubb åpner dørene. TEKST ANDREAS DAHL FOTO STEPHEN BUTKUS I en gammel møbelbutikk i Møllergata 12 begynner Oslos nyeste utested å ta form. Falmede vegg-til-vegg-tepper og gamle sofaer er byttet ut med slitesterke dansegulv og byens lengste bar. Fra slutten av september skal Nivous to etasjer fylles opp med klubbere hver helg. Vi tok en tur innom og sa hei til daglig leder Marit Brønn for å høre hvordan i alle dager du uttaler navnet, og hvor mye vi må ut med for en GT. N&D: Først av alt … nivau … nivå … nivø? Som på fransk? – Nei! Nivå. Som på norsk. N&D: Da har vi det ute av verden. Bra. Jeg må si det er stort her. Hvor mange er det plass til på en god dag? – Brannforskriftene sier tusen, så vi kommer til å ligge på et tall rundt det. Vi har to etasjer i tillegg til en liten scene og et uteareal i underetasjen hvor folk kan røyke og få seg en drink, så vi har muligheten til å løse 40

8/2012

det på litt forskjellige måter, men totalt sett så blir vi Oslos største klubb. N&D: Hjelpes. Tror dere at det er rom for en så stor klubb i Oslo? Jeg var en tur på The Villa her om dagen og det var ikke tykt med folk. – Vi føler oss sikre på at vi kommer til å ha bra med folk. Det er lenge siden det har kommet et nytt større utested i byen, og i teorien burde det være nok folk ute hver helg til at vi kan fylle opp. Vi kommer jo inn i et område hvor mange beveger seg om natta. N&D: Hvordan blir det å ha naboer som Møllers og Revolver? – Finnes Møllers enda? Jeg hadde helt glemt at de lå her! Fantastisk. Jeg gikk ut der da jeg nettopp hadde kommet til byen og ikke kom inn andre steder, hehe. N&D: Der har vi alle vært. – Men jo, vi kommer til å bli en mer rendyrket klubb enn de andre stedene rundt her, så vi kommer nok til å skille oss litt ut. N&D: Så det ligger house i luften? – Det ligger house i luften. Ikke av den

UTELIV

M OR A R N G E O T F S PR Ø H www.blaaoslo.no

Blå app

UTESERVERINGA ER ÅPEN UT SEPTEMBER: HVERDAG 13:00-22:30 HELG 12:00-22:30

—

Lørdag 15. september:

Lørdag 22. september:

SUNKISSED:

JOSH WINK (US)

G-HA & OLANSKII M.FL.

—

Onsdag 26. september:

OMAR RODRIGUEZ LOPEZ GROUP (US)

(KIM GORDON FRA SONIC YOUTH)

Fredag 21. september:

Lørdag 29. september:

BODY/HEAD (US)

—

KLUBB VRIOMPEIS:

KID INK (US)

(RELEASEKONSERT)

Tirsdag 23. oktober:

—

STIAN WESTERHUS STEN OVE TOFT

HOW TO DRESS WELL (US)

SJEKK UT FULLT PROGRAM PÅ BLAAOSLO.NO

hyperkommersielle sorten, men ikke så hardt som på for eksempel The Villa. Vi skal forsøke å treffe en mellomting for å inkludere flest mulig. Det er viktig for oss siden vi har et såpass stort sted, men det kan tenkes at vi kommer til å variere litt siden vi har to etasjer – ha litt mer «lounge-stemning» oppe og hardere musikk i kjelleren for eksempel. N&D: Du har jo vært en del av gjengen på Emil & Samuel tidligere. Har vi noe å frykte sånn rent klientellmessig? – Nei nei nei. Vi kjører 23 i døra, men det blir ikke en løs dresscode. Vi blir jo en forlenget del av Youngstorget-utelivet, og da blir det automatisk alle mulige folk som dukker opp, men det er egentlig ikke så lett å forutsi på forhånd hva som kommer inn døra når vi åpner. Det blir spennende å se. N&D: Blir det mat å få? – Det blir det ikke. Det er folk fra Sosialen

rett over gata som driver her og, så hvis du vil ha mat må du over dit. N&D: … men alkohol? – Alkohol blir å få, men vi kommer ikke til å ha et kjempestort utvalg cocktails som for eksempel nyåpnede No. 19 borti gata har. Det blir typiske drinker du finner på en klubb, samt et bra utvalg vin og sjampis, og en del øl. N&D: Dyrt? – Vi legger oss på prisnivået som stedene rundt her har. Ikke noe dyrere enn det N&D: Bra. Kan dere røpe noen store navn for høsten? – Neeei, vi har to store bookinger på plakaten, men ingen har skrevet under på noe ennå, så jeg kan ikke si noe. N&D: Pleeease – Nei. Nivou åpner i Møllergata 21. september.

Det ligger house i luften. Ikke av den hyperkommersielle sorten, men ikke så hardt som på The Villa.

Torsdag 06/09

Fredag 07/09

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

Lørdag 08/09 (1 etg)

Bogesessions

DJ Beatur

DJ Name

Rulefinn & Haagi

Dj X

Torsdag 13/09

Fredag 14/09

Lørdag 15/09

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

Bogesessions

Marius SommerfeldtKlubb

Oh Mama! Crew

Moonlighting (Øyvind Morken)

DJ Harmony

Torsdag 20/09

Fredag 21/09

Lørdag 22/09

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(1 & 2 etg)

Bogesessions

DJ Sin (RS)

DJ Tba

Dommedagsdisco: Henri LeCoq, Le Captain, Blackbelt Andersen & Magnus International

Torsdag 27/09

Fredag 28/09

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

David Dajani & Mattis With (Lot Lot)

Soirée

Dj Dansmusen & Dj Karima

JSN (Lot Lot)

Bogesessions

Lørdag 29/09

Onsdager (2 etg)

Prøverøret (Stand-up)

September

Dattera til Hagen CC: 50,- etter kl 23.00 fredag og lørdag www.myspace.com/datteraklubb

8/2012

MAT

LOKK Torggata 18 Det har kostet de tre deleierne i Lokk én million blanke kroner å pusse opp den tidligere kebabsjappa i Torggata til restaurantstandard. Etter åpningen i fjor høst har Lokk høstet lovord fra alt og alle i Oslos restaurantbransje – fra kjøkkensjefen til Maaemo til fyren som brant ned Südøst. Med andre ord: Det var på høy tid at også NATT&DAGs utsendte tok seg en tur. Det skjedde på en typisk norsk sommerdag, regnfylt, men med glimt av sol i ny og ne. Lokks lokaler var så godt som fulle, men ett bord var ledig. Menyen til Lokk er enkel, mulighetene få, men gode. Jeg valgte dagens treretter til utrolige 349,- kroner. Forretten var råstekt hval med svineknokemajo. Allerede da jeg tok første bit visste jeg at dette ville bli et fantastisk måltid. Røyksmaken til majonesen stod perfekt til den nesten rå hvalen. Det eneste jeg fant å trekke for, var litt for mye majones, og at den druknet noe av smaken til den utsøkte hvalen. Jeg løste det ganske enkelt ved

å ta av litt majones på hver skive med hvalkjøtt så retten fikk en bedre harmoni. Hvalkjøttet var perfekt, det vil si nesten helt rått, bare en tynn stekeskorpe omkranset det møre kjøttet. Majonesen hvilte på en liten seng av norsk spisskål, den perfekte sesongbaserte råvaren. Det eneste som bekymret meg var at den hyggelige servitøren hadde valgt en rødvin som følge til maten, en amerikansk Syrah, som passet ypperlig, men som gjorde meg engstelig for vinen jeg hadde valgt til hovedretten (bakt lysing med selleripure og nepe). Engstelsen kom av at hvitvin aldri er godt følge etter en rødvin; og at lysingen i hovedretten – med unntak av en Pinot Noir – stort sett vil favorisere en hvitvin. Heldigvis skulle bekymringen min vise seg å være helt ubegrunnet. Vinen som servitøren valgte som følge var nettopp en Pinot Noir fra Burgund. Lysingstykket jeg fikk servert var stramt og fast, noe jeg aldri har fått til selv. Hvordan, lurte jeg, og spurte servitøren som avslørte hemmeligheten: Lysingen var bakt i ovn med stekefilm trukket over seg og fikk på den måten denne utsøkte

sprettrumpekonsistensen. Tilbehøret var perfekt: en luftig, mild selleripuré og breserte rotfrukter omkranset stykket med sublim fisk, i tillegg til den omtalte nepen. Helheten var absolutt blant det beste jeg har smakt i år og ble forsterket av den gode, franske vinen. Porsjonene var generøse og magen begynte å sende signaler om at nok var nok, men da

var det bare å åpne slusene for den berømte dessertmagen. Den hadde plass til en velsmakende og frisk sommerdessert: melon- og yoghurtsuppe med bær. Det høres kanskje ikke ut som en gastronomisk opplevelse, men det var akkurat det. Og dessertvinen som fulgte stod ikke tilbake for noen av de andre vinene. Tore Andvig

SCENEKUNST ULTIMAFESTIVALEN /BLACK BOX TEATER Black Box teater 6.-15. september 21 år er gått siden Ultima Contemporary Music Festivals fødsel. Siden den gang har festivalen markert seg som en svært viktig arena for samtidsmusikken og andre relevante kunstformer. I dag er de Nordens største samtidsmusikkfestival. 6.-15.september fylles Oslos konsertarenaer, klubber, museer, industrilokaler, butikkområder og friarealer nok en gang av samtidsmusikk i alle dens ulike former. Og nok en gang sørger stiftelsesmedlem Black Box teater for at teatret og scenekunsten også får sin rettmessige plass i samtidsmusikken. I år består programmet av tre forestillinger av henholdsvis Heine Avdal & Yukiko Shinozaki, Krakk Noir og Mia Habib & Timo Kreuser. Avdal/ Shinozaki søker i sin forestilling Nothings for something å gjøre de usynlige kreftene synlige i sin kunst og tar utgangspunkt i en ide om at alle elementene i en forestilling kommenterer hverandre i et ikke-hierarkisk system. I Krakk Noirs Korrupsjonens engel foretar operaregissør Susanne Øglænd, komponist og musiker Rolf-Erik Nystrøm, og forfatter Øyvind Berg en form for postdramatisk og tverrfaglig eksperimentering på musikkteaterfeltet, mens Habib/ Kreuser undersøker mulighetene for et integrert møte mellom det musiske og det performative i sin forestilling … Why should you gaze at SHULAMMITE as on the dance of two armies? …

Foto: Mario Del Curto

THE INTERNATIONAL IBSEN AWARD, ERARITJARITJAKA & STIFTERS DINGE Nationaltheatret 7.-9. september Åpningen av Ibsenfestivalen fant sted allerede 23. august, men da Ibsenfestivalen legger seg på langt lavere nivå enn en gjennomsnittlig musikkfestival hva intensitet og alkoholkonsum angår, tillater det dem å holde på i godt og vel to uker. Deretter ruller to av forestillingene videre utover høsten: Vildanden i regi av Anders Paulin, som dere kan lese intervju med i denne utgaven av NATT&DAG, og Oskaras Korsunovas Peer Gynt. Festivalens avslutningshelg byr på utdelingen av verdens største teaterpris: The International Ibsen Award. Denne gangen går prisen til den tyske komponisten og teatervitenskapsprofessoren Heiner Goebbels. I sin begrunnelse argumenterer juryen for at Goebbels gjennom sitt arbeid for teater, som teaterleder, komponist, musiker, lærer og festivalleder har vist seg som en av tidens største kreative personer, og at kraften og betydningen av hans arbeider vil øke i fremtiden og påvirke teatre og teaterproduksjoner i kommende årtier og kommende generasjoner. I anledning prisutdelingen gjester også det sveitsiske Théâtre Vidy-Lausanne Nationaltheatrets hovedscene 8. og 9. september med den Heiner Goebbels-regisserte forestillingen Eraritjaritjaka og Kanonhallen 7.- 9.september med forestillingen Stifters Dinge. Sistnevnte åpner sin første forestilling på fredag med en pre-talk i samarbeid med Ultima Contemporary Music Festival.

MULTIPLICITY, FORMS OF SILENCE AND EMPTINESS Den norske opera og ballett. Fra 22. september Da den prisbelønte spanske koreografen Nacho Duato gjorde verket Mesteraften 2009 i samarbeid med Nasjonalballetten, hevdet Vårt lands anmelder at «om man kunne se musikk, måtte det være i Operaen lørdag». Fra 22. september blir det angivelig mulig igjen å kunne se musikk – denne gangen musikk signert Johann Sebastian Bach. Forestillingen Multiplicity, Forms of Silence and Emptiness er nemlig en koreografisk refleksjon og hyllest over komponistens musikk og liv. Duato har tatt utgangspunkt i hendelser i hans liv og har oversatt de barokke komposisjonene til sitt flytende og gripende dansespråk. Den spanske koreografens stil betegnes i følge Den norske opera og balletts hjemmesider som en fengslende fusjon av klassisk balletteknikk og den moderne ballettens frihet. Forestillingen spilles på Hovedscenen frem til 20. oktober.

Foto: Kurt Van Der Elst

PEER GYNT Torshovteatret. Fra 25. august Den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas har som uttalt kunstnerisk mål å lage samtidsteater av klassikerne og klassikere av samtidsteatret. Denne høsten er det Henrik Ibsens klassiker Peer Gynt som skal bearbeides av den anerkjente regissøren, og det med ingen ringere enn Frøydis Armand i rollen som mor Åse og Øystein Røger som en ustabil og risikovillig Peer Gynt. Korsunovas vil lede oss rett inn til kjernen i det evige mytiske landskapet og spør om vår materielle frigjøring har gjort oss til eksistensielle krøplinger.

SCENEKUNST: SARA HAMMER Foto: Fernando Marcos

8/2012

Foto: L-P Lorentz

OLA Student, NATT&DAGs Folkefest – Når man må!

KAI Musiker, NATT&DAGs Folkefest – Når faren din ikke ser på. Det er det viktigste.

ARNE Eiendomsmegler, NATT&DAGs Folkefest – Egentlig aldri, men en liten ubetydelig hvit løgn går greit.

NÅR ER DET LOV Å JUKSE?

CAROLINE Student, NATT&DAGs Folkefest – Når det er veldig nødvendig.

LINE Student, NATT&DAGs Folkefest – Når man spiller Monopol, og spesielt når man spiller Monopol med søsken.

STEFFEN Mentor, NATT&DAGs Folkefest – En hvit løgn er alltid lov, så lenge det ikke sårer noen.

AV: MARTE OLEA BORG

BIRGITTE Sykepleier, NATT&DAGs Folkefest – Det må være lov å jukse på alderen.

TINA Tekstforfatter, NATT&DAGs Folkefest – Når man er desperat.

MAJA Tekstforfatter, NATT&DAGs Folkefest – Det er lov å jukse når man spiller kortspill med familie og venner.

ADRIAN Student, NATT&DAGs Folkefest – Hver gang jeg får noe ut av det selvsagt.

HANNE Student, NATT&DAGs Folkefest – Ærlighet varer lengst, men det er vel kanskje lov under et slag med Ludo.

MARTINE Student, NATT&DAGs Folkefest – Jeg får si som Ingrid Espelid; det er lov å jukse så lenge man skal imponere på kjøkkenet.

Prøv vår À la carte meny eller ”Dagens hundrings” av norske råvarer. Og ikke glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag Den Gode Café Kjøkken & bar Fredensborgvn. 13 Tlf: 22 20 34 55 / 936 30 305 post@dengodecafe.no facebook.com/dengodecafe dengodecafe.no

Man: Stengt Tirs–ons: 11.00–00.00 Tors–lør: 11.00–01.00 Søn: 12.00–21.00

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

Bakgården er åpen — Ta kontakt for festbooking — Bar i kjelleren www.sosialen.com Møllergata 13

8/2012

SCENEKUNST

Kunstnerisk leder ved Ultima Contemporary Music Festival, Lars Petter Hagen, snakker om en av samtidsmusikkens tilstøtende kunstformer: scenekunsten. TEKST SARA HAMMER Ultimafestivalen er beskrevet som en sentral arena for samtidsmusikk og tilstøtende kunstformer. Hva ligger i begrepet tilstøtende kunstformer? – Ultima er først og fremst en musikkfestival, men musikkbegrepet rommer mange forskjellige sjangre og uttrykk som slekter på andre kunstformer. For Ultimafestivalen blir det kunstig å lage en veldig streng avgrensning fordi kunstnerne jobber på tvers av sjangre. Egentlig er det bare en konsekvens av kunstnernes praksis, idet vi forsøker og reflektere det som til en hver tid opptar kunstnerne. For tiden er det tverrfaglighet, og derfor har vi en tverrfaglig profil. Når det er sagt så har dette med å jobbe tverrkunstnerisk en lang historie i samtidsmusikken. Et godt eksempel finner vi med John Cage, men praksisen oppsto enda tidligere. 44

8/2012

Det er blitt sagt at meningen med Ultima er å utfordre både grensene for hva som er musikk og grensene for hva publikum er villige til å kalle musikk. Kan scenekunst være musikk? – Absolutt. Utvilsomt. Veldig ofte er jo scenekunst veldig musikkdominert. Og musikkteatret er jo en svær sjanger som har vært veldig viktig for utviklingen av musikken. I dag er det jo ofte veldig vage grenser mellom hva som er konsert, musikkteater og vanlig teater. Og jeg synes scenekunsten vi viser under Ultimafestivalen er veldig gode eksempler på det. Tverrestetikk og likestilling av elementer. Hvorfor er samtidens scenekunstpraksis på opptatt av dette? – Dette kunne sikkert Jon Refsdal Moe svart bedre på, som den intellektuelle dramaturgen han er. Men for det første tror jeg det er en større fleksibilitet og en større tilgjengelighet på ulike former for materiale gjennom

digital teknologi. Og for det andre, muligens også som en konsekvens av den digitale hverdagen, blir det stadig mer utbredt med en type gjør-det-selv estetikk som gjør at man med enkle grep kan lage en video, en plate eller en forestilling og distribuere den over hele verden. Samfunnet er i større grad tilrettelagt for den type kunst, det er blitt veldig individualisert og demokratisert. Tidligere var det jo institusjonene som dominerte diskursen. Men nå er diskursen mye bredere, og frie grupper og individuelle kunstnere har mer makt. Og det synes jeg er interessant. På samme måte som noe av det jeg synes er interessant med elektronisk musikk er at det på mange måter er marxisme i praksis, det er arbeiderne som har tatt kontrollen over produksjonsmidlene. Har du en datamaskin, så går det an å lage musikken selv og distribuere den selv. Noe av det samme gjelder for en del praksiser i scenekunstfeltet, nettopp de tverrestetiske praksisene.

Til Ultimas scenekunstprogram på Black Box teater har dere i år valgt ut Heine Avdal og Yukiko Shinozaki som gjennom en likestilling av de sceniske elementene utforsker forholdet mellom musikk og rom, Krakk Noir eksperimenterer med tekst og musikk, mens Mia Habib& Timo Kreuser tar for seg kroppen og musikken, det performative og det musiske. Kan du si litt om bakgrunnen for denne kurateringen? – Dette er jo i stor grad et samarbeid med Black Box teater, så det er egentlig de som kuraterer sin egen scene, men vi samarbeider underveis og kommer frem til hva som vil være passende prosjekter. Spørsmålet beskriver egentlig forestillingene ganske presist, og dette er også ganske karakteristisk for hvordan vi programmerer Ultima. Forestillingene gir tre ulike tilnærminger til forholdet mellom musikk og scene. Vi er veldig opptatt av å forsøke presentere ulike tilnærminger til kunstfeltet, ulike tilnærminger til musikken som kanskje kan utfordre ideen om hva musikk kan være, og, forhåpentligvis, på sikt bringe sjangeren videre.

DAG SØRÅS STAND UP NORGE PRESENTERER:

PREMIERE TORSDAG 4. OKT KL 19.00

LATTER - AKER BRYGGE FREDAG LØRDAG FREDAG LØRDAG

5.OKT 6.OKT 12.OKT 13.OKT

KL 19.00 KL 19.00 KL 19.00 KL 19.00

Billettsalg: 23 11 88 00 / 815 33 133 www.billettservice.no / www.latter.no

RADIKAL. HARDTSLÅENDE. IRONISK. KUNNSKAPSRIK. UTFORDRENDE.

HøStutStillingen 2012

StatenS 125. KunStutStilling

KunStneRneS HuS 08.09. – 07.10. På Oslo S: 08.09.– 14.10.

SCENEKUNST

Foto: Silje R. Kampesæter (aktivioslo.no)

For den svenske dramaturgen Anders Paulin ligger den største motstanden i Henrik Ibsens Villanden i at han må skape motstanden selv. TEKST SARA HAMMER FOTO SILJE R. KAMPESÆTER Ibsenfestivalens siste uke startet med Vildanden-premiere på National theatrets hovedscene. Forestillingen er regissert av den svenske dramaturgen og journalisten Anders Paulin. Av alle stykkene som finnes i Ibsens samlede verker, hvorfor akkurat Villanden, Anders Paulin? – Først begynte jeg å kikke på de av Ibsens stykker som er mer konkret og i øyenfallende politiske, som Samfunnets støtter eller En folkefiende, stykker som allerede er plassert i en samfunnspolitisk kontekst. Men så kjente jeg at koblingene ble så åpenbare og så bokstavelige, man kunne så lett trekke paralleller til i dag og si at det som var slik på attenhundretallet er slik i dag, men så skjer det liksom ikke så mye mer. Derfor var det noe med Villanden jeg begynte interessere meg for. Den befinner seg i et rom der det politiske og det private møtes på en veldig interessant måte. – Du har den ytre økomisk-politiske rammen med Grosserer Werle som stort sett eier de øvrige karakterenes materielle liv,

noe som gjør ham til en suveren maktfigur som hele tiden ligger og lurer i bakgrunnen. Det gir assosiasjoner til et begrep den franske filosofen Michel Foucault jobbet med: biopolitikk – hvordan politikken jobber seg inn i de mest private delene av livet. Det ligger også noe unektelig interessant i det faktum at familien Ekdals leilighet, som representerer det private rommet og den mest realistiske virkelighet, også er et fotoatelier. I det mest private livet, i den mest private virkeligheten, produseres det samtidig bilder av virkeligheten. Når Gregers Werle går inn i denne leiligheten og inn i Hjalmars, Ginas og Hedvigs liv, arbeider han seg ikke bare nærmere virkeligheten, men også nærmere et bilde av virkeligheten. Dette synes jeg var veldig fascinerende sett i lys av vår stadig mer medialiserte verden. I en tid hvor virkeligheten ikke blir virkelighet før den er blitt medialisert, der kopien av originalen erstatter originalen. Du er utdannet dramaturg, har undervist på Stockholms dramatiska högskola og et kjapt googlesøk på ditt navn forteller meg at du har en relativt tung teoretisk forankring. Hvordan opplever du det å skulle realisere dine kunstneriske visjoner gjennom

Dersom vi forsøker å gi publikum det de vil ha, tar vi samtidig fra dem det de egentlig vil. 46

8/2012

mennesker med en relativt annerledes bakgrunn og utdannelse enn deg selv? – Det er jo det som er teater. Hvis man ikke synes møtet mellom ulike yrkesgrupper med ulik erfaring er spennende, så er man jo i feil bransje. Jeg går inn i denne typen arbeid med en målsetning snarere enn en ferdig visjon. Visjonen dannes i samarbeid med de andre aktørene. Det er klart jeg har en gitt måte å tenke og jobbe på, men vi har jo alle samme behovet og lysten til å gjenoppta en tekst. Hvordan kan vi lese denne teksten som om vi aldri har sett den før? Det er jo alltid oppgaven: Hvordan møte teksten som om den skulle vært skrevet nå? Jeg er veldig opptatt av å finne metoder og strategier for å skape et møte med teksten der vi sammen med publikum fortsetter å tolke den, snarere enn at vi gjør tolkning som vi presenterer for dem. Og her viste Villanden seg å være et rikt og takknemlig stykke å jobbe med. En del av dine prosjekter befinner seg i grenselandet mellom teater og virkelighet, utvikling av såkalte plattformer med sterke politiske undertoner. Vildanden er jo per definisjon klassisk dramatikk. Hvordan er det å jobbe ut ifra en slik tekst kontra blanke ark? – Jeg har jo egentlig jobbet mest med litterære verk, så det er ikke uvant for meg. Det er mer de siste årene jeg har gjort andre typer prosjekter. Men jeg har kanskje ikke jobbet så mye med dramatiske tekster som jeg har med litterære tekster. Den litterære

teksten er ikke skapt for teaterscenen og dermed finnes det en motstand der som man ikke finner i en dramatisk tekst. Og den motstanden synes jeg er viktig. At man ikke bare bekrefter en forventning om hvordan noe skal gjøres, noe som jo lett skjer i teatret . Både skuespillere og publikum vet veldig godt hvordan teater skal være, så man bekrefter hverandres ideer om hva som skal skje. Så når man velger å jobbe med et dramatisk verk som Villanden må man skape motstanden selv. Da jeg var i kontakt med pressekontoret på Nationaltheatret omtalte de forestillingen som et spennende eksperiment og uttrykte at de var veldig spente på mottakelsen. Hvordan forholder du deg til publikums forventninger til din Vildanden? Det er tross alt et tradisjonstung stykke vist på en tradisjonstung scene? – Oppsetningen har blitt omtalt som et eksperiment, og det må den gjerne bli. Men for meg er det ikke et eksperiment, for meg er det ganske selvklare ting vi gjør. Jeg oppfatter det ikke slik at vi eksperimenterer med noen helt ukjente størrelser der vi ikke helt vet hvor det lander. Det er vanskelig å forholde seg til publikums forventninger, og jeg tror heller ikke det er særlig lurt. Dersom vi forsøker å gi publikum det de vil ha, tar vi samtidig fra dem det de egentlig vil. Det å se noe de ikke hadde forventet. Man går jo ikke på teatret for å se noe man allerede vet. For oss er det viktig med en kommunikasjon med publikum. At vi ikke tar hensyn til deres forventninger er ikke ensbetydende med at vi ikke bryr oss om dem, snarere tvert i mot. Villanden spilles på Hovedscenen på Nationaltheatret frem til 5. desember.

TEGNESERIE Yo son, don’t trip ’til you heard my pitch! Mafia’s some tired-ass shit – We straight up – Johan Galtung masonic up in this bitch!»

Batman: Earth One

TEKST AKSEL KIELLAND FOR ET ÅR SIDEN rebootet DC Comics hele sitt ordinære superheltunivers. Avslutningen på den så vidt leselige tidsreisecrossoveren Flashpoint innebar at over 70 år med DC-kontinuitet ble ugyldiggjort over natta: Clark Kent var aldri gift med Lois Lane, Martian Manhunter var aldri Justice Leaguemedlem, og den nå homofile Green Lanternen Alan Scott ble sett på som så mye av et forklaringsmessig problem at han ble forvist til en parallell virkelighet. Og selv om en del av figurene – først og fremst Batman og Green Lantern – i stor grad fikk ture frem omtrent som før, innebar overgangen til «The New 52» store endringer. For eksempel innebar rebooten at en lang rekke figurers bakgrunnshistorier ble endret i større og mindre grad, i det de ble introdusert på nytt.

Og denne høsten er det Marvels tur. «Marvel NOW!» er ikke en like radikal omlegging som «The New 52», men også Marvels initiativ dreier seg om å prøve å appellere til nye lesere, hvilket i deres tilfelle handler om å dreie superheltene sine mer i retning av filminkarnasjonene, som i The Avengers motbeviste alle påstander om at superheltenes tidsalder var over i Hollywood. Dette vil i praksis si at også flere av Marvel-karakterenes opprinnelseshistorier har blitt gjenfortalt og redefinert relativt nylig. For eksempel har Spider-Man fått sin opprinnelsesfortelling skildret på film intet mindre enn to ganger på ti år. HISTORIEN OM HVORDAN et vanlig menneske slår seg inn på kostymert forbryterbekjempelse har naturligvis appell som utgangspunkt for spillefilmer; ikke bare har den psykologiske prosessen som ledsager denne forvandlingen en filmvennlig dramaturgisk

kurve, det å kjenne til denne transformasjonen er også langt på vei nødvendig for å følge superheltens videre eventyr. Men etter hvert som tiårene går blir det stadig mer åpenbart at det ligger i superheltfiksjonens natur å vende tilbake til en håndfull grunnfortellinger – hvorav opprinnelseshistorien er den mest grunnleggende av dem alle. Nylig ga DC ut Batman: Earth One, en Batman-fortelling fra en annen parallell virkelighet, som også den er en nok variasjon over historien om hvordan Bruce Wayne ble Batman. Earth One følger også en annen trend, nemlig den om å lage tegneserier som i virkeligheten er dårlig skjulte pitcher til den langt mer lukrative film- og tv-bransjen. Bruce Wayne ser i Earth One ut som en ung Tom Cruise, og historien fremstår som skreddersydd for å fungere som utgangspunkt for den uunngåelige rebooten av Batman-franchisen som Warner Bros. vil gå i gang med så fort Christopher Nolans trilogi har fått hvile i fred et par år. DETALJENE I DISSE opprinnelsesfortellingene endres for hver gang de fortelles, men kjernen er alltid den samme. Publikum er klar over dette, og sitter mest av alt å venter på at disse forutsigbare øyeblikkene skal inntreffe. Enhver fan-anmeldelse av en superheltfilm handler i bunn og grunn om i hvilken grad filmskaperne har maktet å gjenskape sentrale karakterer og hendelser – hvilket vil si at man langt på vei opererer med et kunstsyn som minner om det man hadde i antikken, hvor nettopp denne formen for variasjoner over spesifikke tema var hva alt handlet om. At dette i dag gjøres under navnet masseunderholdning er av underordnet betydning.

Dette innebærer i ytterste konsekvens at den sene superheltfiksjonen er antitetisk til rådende oppfatninger om originalitet som vår tids ledende kvalitetskriterium, og dermed langt på vei antitetisk til både modernismen og post-modernismen (gitt at metaaspektet ved denne stendige gnikkingen på et begrenset antall troper og figurer i stor grad er tilfeldig), samt superheltfiksjonens to første faser – gullalderen (1938-1956) og sølvalderen (1956-1970).

Så sånn er det. Bare noe jeg tenkte på. Men men.

ELLERS: HUMANOIDS slapp nylig en ny utgave av Jodorowsky & Moebius’ lenge utilgjengelige Eyes of the Cat, etter at de utkom med en av de latterlig dyre og sjeldne Limited Edition-versjonene i fjor. Den nye utgaven er heller ikke billig, men den ligger i det minste innenfor rammene av hva tilregnelige mennesker vil finne det rimelig å betale for en tegneserie. David Hine og Shaky Kanes Bulletproof Coffin: Disinterred er også tilgjengelig i disse tider, og selv om man gjør seg selv en tjeneste ved å lese den første Bulletproof Coffin-boka først, er det på ingen måte noen garanti for å forstå hva som skjer. Ellers bør alle førprogrammere nettleserne sine til kingtrash.com slik at man er fullt beredt til å kaste seg over bestillingsknappene når fjerde nummer av Michael Deforges Lose legges ut for salg senere denne måneden. I 2012 er dét omtrent alt man trenger å kjøpe for å kunne hevde med at man «følger med» på amerikanske tegneserier.

Thalia Teater & Julius Production presenterer

ATLE ANTONSEN ER KONG ARTHUR I SPISSEN FOR ET STORT ENSEMBLE OG 10-MANNS ORKESTER!

ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN er Sir Robin

ESPEN BERANEK HOLM er Sir Bedevere

TROND ESPEN SEIM er Sir Lancelot

TROND FAUSA AURVÅG er Prins Herbert

HÅVARD BAKKE er Sir Galahad

REIDUN SÆTHER er Damen i sjøen

KIM SULOCKI er Patsy

Av Eric Idle Musikk av John Du Prez & Eric Idle

En ny musikal og kjærlighetsfull rip-off av filmen

the Holy Grail MONTY PYTHON and

Regi: Anders R A d Albien Alb lb b Koreografi K fi: Siân S â Playsted Pll d

Billetter: www.billettservice.no – 815 33 133 Premiere 20. september 2012

Hotellpakker: oslotur.no - 09901

//spamalot.no - www.spamalot.no

8/2012

KUNST TORA DALSENG Symmetry UKS, 17.8 – 30.9 Det er store ord i presseskrivet fra UKS om denne utstillingen til Tora Dalseng. Ikke mindre enn noe om Heidegger, det store spørsmålet om sannhet, språkets mangler, hukommelse, etc. Fiks deg en kaffe i kafeteriaen, slå deg ned i sofaen og gi presseskrivet samt utstilling en kjangs. Blir det store ord og stor kunst? Biter Aristoteles negler i graven over dette? Kaster Deleuze seg av nødvendighet ut av vinduet i himmelen for å få med seg åpningen? Blir det nok en gang store ord i et bitte lite presseskriv om tunge, komplekse filosofiske konsepter? Eller klarer de å motbevise våre pessimistiske antagelser ved galant å spille videre på ideene fra filosofien og vise oss nye nytt?

PAUL MCCARTHY (US) White Snow Peder Lund, 8.9 – 20.10 Hemmelighetsfulle Herr Eksklusive Lund har fikset og dealet noen arbeider av le grand shit man Paul McCarthy til galleriet/ salgsboden/plata si. Definitivt noe alle burde få meg seg.

CINDY SHERMAN (US) Åpning av nye Astrup Fearnley 29. september Bjørnen har våknet fra dvale og skal gjenoppstå i ny drakt. Hvilken drakt det blir, Batmans eller Keiserens, vil bare historien vise oss. Vi har sånn apropos intervjuet head honcho Gunnar Kvaran til dette nummeret på side 50. Les det for en mer utfyllende «dekning». Museet åpner med ingen ringere enn Cindy Sherman. Hun fortsetter, tålmodig, å vise oss sine kitchy portretter av middel- og overklassens til tider kvalmende kvinner.

HENRIK PASK Alt Knight Crisis Galleri Trafo, 1.9 – 30.9 Siden vi er inne på good things kan vi jo nevne en good guy. Nemlig All Around Good Guy Henrik Pask. Nå kan vi fortelle dere en liten og godt bevart hemmelighet, men ikke fortell det til noen: Henrik er egentlig sendt til moder jord av de obskure DMT-alvene i en UFO laget av gamle trepinner med lys på for å lære oss vanlige, kjedelige, dødelige noe vettug om livet og kosmos. Ikke miss denne muligheten til få en dose av hans syrete og humoristiske verden, rett i åra gjennom øynene.

STIAN ANDERSEN a-ha photographs Stopler + Friends, 31.8 – 16.9 a-ha! Ha ha! a-ha har fått popbenådning i Norge, så vi skal la denne passere. Ostete og melodramatiske fotografier av Harket er faktisk ART med stor A. Det minner meg om et besøk på strippeklubb hvor en ensom liten asiatisk mann plutselig reiste seg og skrek: «THIS IS ART! THIS IS ART! THIS IS ART!» ved synet av en dansende stripper. Han hadde selvfølgelig helt rett. Det var og fortsatt er mer kunst enn mye annen kjedelig og nerdete «kunst». Stolper+Friends er på den annen side foreløpig det mest psykedeliske tilbudet i Oslos galleriverden, og alt annet en kunst. Er det noen som egentlig har skjønt hva faen de pusler med der nede i vannkanten? Hey «gallerist»! Leave the «art» alone!

HØSTUTSTILLINGEN 2012 Kunstnernes Hus, 8.9 – 7.10 Et sikkert vårtegn, som tabloidene skriver. Vi skal ikke henge oss på det sytende klagekoret av Høstutstillingskritikere. Er det en så biggie, virkelig? En utstilling? La folk få stille ut i fred på den eneste utstillingen bermen og pressen gidder å stikke innom i løpet av året. Ryktene skal også ha det til at Oslo-KingPin og $$-thug Odd Nerdrum skal stille ut, samt at det dukker opp en større Bach-syngende installasjon med den levende legenden Gaahl.

CHRIS SUCCO (UK/GER) Tomato Tidens Krav, 20.9 – 30.9 Vi liker Tidens. Det har vært mye sene åpningsfester og en bra miks av litt off utstillinger og folk (på den gode måten). Galleriets plassering i Oslos nye hedersgate, Skippergata, med et hav av funky junkies du må gå slalåm mellom, gjør turen dit i seg selv til en morsom affære, og er sikkert spesielt «interessant» for de av dere med bare kulturog kunstnervenner. Men, ikke meningen å klage, sigg er digg,

det hadde kanskje vært en idé å fikse hakket bedre ventilasjon til neste åpning? Klær og lunger ender opp så innrøyket bare klær og lunger kunne før røykeloven. Nok om det. Det vi vet om Succosekkens utstilling stammer fra Tidens vittige teleaplication-service. Det eneste Succo la igjen av audioinformasjon var ganske enkelt at utstillingen skulle handle om, yes, tomater. Tidligere har Succo jobbet med abstrakt skulptur, monokromt maleri og foto hvor snapshot, symboler og mønstre har dominert.

MAGNHILD OPDØL There Came Death Tegneforbundet, 30.8. – 23.09 De fleste av oss her i blekka har en interesse for gode gamle døden. Når vi ser en kunstner med den samme genuine interessen støtter vi det. Vi blodsbånder ukritisk og spontant som naive snørrunger. Dama som bærer det ultrasexy navnet Magnhild Opdøl er attpåtil jævlig flink til å tegne og de er det ikke mange igjen av.

FREDRIK VÆRSLEV Laterne Rouge Standard, 24.08. – 29.09 Stallgutten rir andre gang for Standards steady renommé. Værslev har tidligere vist sine raffe terrazzo paintings hos galleriet, som den gang møysommelig og håndverksmessig superb gjenskapte den steine følelsen av å stirre lenge på et steingulv med små fargeprikker i. Det var fett og vi håper han følger opp suksessen med sine stripete canopy paintings.

8/2012

KUNST: EMIL FINNERUD

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

KUNST

Gunnar Kvaran er født i Reykjavik 1955. Har doktorgrad i kunsthistorie fra Université de Provence, Aix-en-Provence, Frankrike, 1986. Var direktør ved Reykjavik Kunstmuseum og Bergen Kunstmuseum før han landet i sjefsstolen til Astrup Fearnley i 2001. Utenom direktørstillinger har han blant annet jobbet som kunstkritiker og kurator. Gunnar nyter også en viss respekt gjennom et årelangt samarbeid med Serpentine Gallery i London og deres høyt aktet kurator, Hans Ulrich Obrist. Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst er et privat kunstmuseum i Oslo. Museet åpnet i oktober 1993 og har hatt stor suksess siden. Har en av Nordens største samlinger av samtidskunst. Museet satser spesielt på amerikansk samtidskunst. Museet flytter nå til fiffen på Tjuvholmen etter nitten koselige år i armkroken til horene i Kvadraturen. Museet åpner for allmennheten 28 september.

Museumsdirektør Gunnar Kvaran vil at nye Astrup Fearnley skal fortsette å ta risikoer, også om det innebærer å invitere kunstnere med diskutabel mengde hår på ballene/vagina. TEKST EMIL FINNERUD FOTO STEPHEN BUTKUS Hey GMan! Gratulerer med nytt museum. Er alt under kontroll? – Alt er under kontroll. Hva har bydd på mest stress med tanke på flyttingen? – Faktisk har det ikke vært så mye stress. Vi har forberedt oss svært godt. Vi har nå holdt på med dette nye museet og byggeprosessen i snart seks år. Først og fremst bestemte vi oss for å vise frem samlingen og deretter få hovedfokus på selve bygningen og arkitekturen. Utover dette vil vi videreføre det vi har satset på de ti siste årene, nemlig amerikansk kunst. Det blir fint å sette samlingen i en kontekst, vise at disse amerikanske kunstnerne har et sterkt fellesskap, men at de samtidig løser ideene sine på ulike måter. 50

8/2012

Hvilke utstilling eller kunstner har definert eller formet deg og din personlige smak i stor grad? – Jeg har en ganske lang karriere som kurator og museumsdirektør. Jeg kommer fra en familie hvor far arbeidet med abstrakt geometrisk kunst. Helt frem til 18 årsalderen tenkte jeg at kunst var geometrisk abstraksjon (latter). Men så fant jeg ut at det var noe mer enn det. Popkunsten og konseptkunsten er helt klart den kunsten som har påvirket meg og betydd mest for meg i utdanningsperioden. Jeg er utdannet i Frankrike og da jeg studerte på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, var det disse franske poststrukturalistene som var enormt viktige. Det var på denne tiden at folk som Derrida, Barthes og Foucault forandret vårt syn på kunsten og ikke minst hvordan vi kunne lese kunsten.

Er det kunstnere du i dag har på et kameratslig plan? – Jeg har selvfølgelig en del venner, kunstnere også, men de er kanskje ikke mine nærmeste venner. Tror du det er det mer tilfeldig eller kanskje et utslag av en profesjonell attityde? – Nei, jeg har en stor gruppe med det jeg kaller profesjonelt kameraderi, men så er det en del av disse kunstnerne som absolutt har blitt gode venner og som jeg treffer regelmessig, spiser og fester med. Det er kanskje først og fremst en kunstner som heter Erro. Han er 80 år gammel og kanskje den mest kjente franske popkunstneren. Utover er kunstnere som

Tom Sachs, Jeff Koons og Nate Lowman blitt en del av min større vennekrets. Siden du nevner Nate Lowman. Er det noen utstillinger du ser tilbake på og tenker, nja, hun eller han hadde kanskje ikke nok hår på balla eller vaginaen til å gjøre en museumsutstilling. Nate Lowman, for eksempel? – Ja, det er et godt spørsmål og det er veldig viktig. Ikke fordi det var direkte dårlig, men … – Nei, absolutt. Jeg forstår spørsmålet. Det som er viktig er at vi har et utstillingsprogram som er delt opp i tre-fire kategorier. Vi har disse retrospektive utstillingene med Jeff Koons, Richard Prince, noe man kan si er ganske safe, men det er ikke hundre prosent safe for man må faktisk klare å gjennomføre disse utstillingene på en god måte. Så har vi også de regionale utstillingene, for eksempel China Powerstation som vi har gjort i tett samarbeid med Serpentine i London og et par andre institusjoner. Også har vi disse norske. Man kan si vi har tatt en klar risiko når vi inviterer en ung kunstner som er i startfasen til å komme inn i et miljø som er preget av den kunsten som vi kjøper. Jeg tror faktisk at den utstillingen med Nate Lowman var en ganske gjennomtenkt og flott utstilling. Og jeg er veldig glad for at du sier det du sier, fordi da betyr det at disse utstillingene har hatt et risikomoment i seg. Men jeg mener samtidig at litt mindre institusjoner med en lettere struktur kan ta jobben med å virkelig jobbe mot det eksperimentelle og smale.

Vi har kunst som er så eksperimentell at ikke engang vi helt vet hva det er.

KUNST I siste nummer av Frieze (NO.148,) åpner de på lederplass med å «svare» på et slags åpent brev Claes Oldenburg skrev til «kunstverdenen» på begynnelsen av sekstitallet. Redaktøren mener at Oldenburg med brevet I am for an art fronter en kunst og et liv som eksisterer forbi og utenfor den vante, såkalte kunstverdenen. Et lite utdrag lyder slik: «I am for an art that is political-erotical-mystical, that does something other than sit on its ass in a museum. / I am for an art that grows up not knowing it is art at all, an art given the chance of having a starting point of zero. / I am for an art that embroils itself with the everyday crap and still comes out on top». Redaktøren avslutter lederen med å mene at disse setningene burde skrives i stein ved alle nye megamuseer. Er dette noe du hypotetisk sett kunne tenke deg å gjøre i det nye museet? – Det dette bekrefter er at kunstverden er enormt omfattende, rik og komplisert. Vi må huske at den kommersielle kunstverden utgjør kanskje bare to prosent. Vi har de store museene, vi har mellomstore museer, vi har offentlige museer, vi har private museer og så har vi de forskjellige alternative spacene. Vi har til og med kunst som er så eksperimentell at ikke engang vi helt vet hva det er. Alt dette i en kjempekaotisk polyfoni og det er det som gjør det interessant . En ting vi har merket de siste årene er kunstneren som creator og curator, og de jobber ofte i disse kunstnerdrevne galleriene, i de alternative spacene. De lager sitt eget og det fungerer. Men samtidig er kunstverdenen blitt så stor at det fort har blitt en institusjon innenfor institusjonen, en boks i boksen. Det du beskriver har vel eksistert i tidligere tider, men kanskje bare i en mindre skala? – Absolutt. Men i dag har vi en situasjon som er unik fordi samtidskunstspråket, dette kunstneriske språket som vestlige kunstnere har skapt de siste 40 årene, har blitt globalt. Kinesiske kunstnere forholder seg til dette språket, Midtøstens kunstnere forholder seg til dette språket, men alle med en veldig forskjellig aksent og kulturell tilknytning. Er du redd for å ikke kunne tilfredsstille et større publikum med smalere, mer grumsete og komplekse ideer? Er frykten at dere begynner å safe nå som dere har blitt enda større, at en utstilling i bunn og grunn ender opp som en blockbuster-film? – Det er akkurat de spørsmålene vi går og tenker på. Det er klart at dette bygget og denne arkitekturen kommer til å spille en rolle i forhold til vårt image som institusjon. Men er det en reell frykt du går og føler på? Nei, for øyeblikket så er det litt nøytralt. Vi har ganske lang erfaring. Vi begynner ikke på nytt, vi fortsetter, og vi kommer for eksempel til å fortsette å produsere regionale utstillinger. Til neste år skal vi ta for oss Brasil og da satser vi på de yngste og mest eksperimentelle generasjonene. Vi skal også i nær fremtid se på det groteske i Cindy Sherman. Det blir forøvrig ikke en retrospektiv, men en tematisk utstilling. Med disse utstillingene tror vi at vi kan appellere til et ganske bredt publikum, men vi ser også at vi må følge opp med annen type aktiviteter. Derfor har vi nå initiert at det blir torsdagsevents, med diskusjon og panel, samt andre ting som har å gjøre med arkitektur, urbanisme, kunst, happenings og konserter. Mitt generelle inntrykk er at institusjoner på 60- og 70-tallet var mer frikete enn dagens. Er det ikke litt trist at det aldri er noe snortings, pulings og dansing i gangene på Astrup Fearnley? Hvorfor så gravalvorlig og konservativt, Herr Museumsdirektør? – Jeg tror faktisk at museene i dag strekker seg lengre enn de gjorde på 60- og 70-tallet. Jeg tror det er litt mytologisk. Men var det ikke litt mer, av mangel av bedre ord: menneskelig? Bitte litt mer human, litt mer ballsy? Ikke bare en betonglabyrint med objekter, som stenger klokken fem, kanskje etterfulgt av en og annen nerdete, ufarlig og selvbevisst paneldiskurs på slutten kvelden? – Jeg har en følelse av at det likevel samtidig var såpass arrogant og med en viss avstand. Formelt var det også. Du vet, det var også ganske firkantet på den tiden. I dag er vi kanskje mer generelt inne på et populistisk og spektakulært spor. Du vet, bare det at Tate Modern … Ja, er ikke det nettopp en av de verste eksemplene ? – Jo, akkurat. De blir mer og mer folkelige

på en måte. Mange av disse institusjonene må faktisk spille på en blanding av entertainment og det folkelige. Jeg er for entertainment, men jeg er mye mer redd for å folkeliggjøre kunst. Når kunst blir folkelig, får den ikke da en jævlig mørk og potensiell blå-brun valør? – Jo, det er helt klart, det kan du si, men det kommer helt an på hvordan du snakker med folket. Har dere en bevisst strategi for hvordan dere skal jobbe konstruktivt med den unge norske scenen i tiden fremover? – Det som er viktig å understreke i den forbindelse er at vi ser på oss selv som et museum som skal samle og presentere internasjonal kunst i dialog med den norske scenen. Det betyr at vi har en norsk utstilling hvert eneste eller annethvert år, som vi tar inn i vår sammenheng og jobber med på samme måte som de andre utstillingene. Følger dere bevisst med på den norske scenen? – Ja, så absolutt. Det er ikke jeg personlig som gjør dette, men nede på museet har vi et bra team som følger veldig godt med på hva som foregår og jeg får oppdateringer av og til. Vi lagde jo en norsk utstilling som het «Lights On» som skulle være litt i samme gate som «Uncertain States of America». Det var jo et forsøk … – Ja, det kan du si (latter). Kunstskribent og Professor i moderne europeisk filosofi, Peter Osborn skrev en gang at kunst i dag IKKE er contemporary, men snarere postkonseptuell. Du som driver et samtidskunstmuseum, ser du en god utvikling fra 60-, 70-, og 80-tallet, eller repeterer mange av dagens store og unge kunstnere det de allerede gjorde på den tiden, bare i en utvannet versjon? – Jeg tror det er veldig farlig å kategorisere og dømme hva som er mer eller mindre kunst. Det som er skjedd er et radikalt brudd. De siste tjue årene har kunstnerne gått bort fra disse materielle og strukturelle premissene, nå er det de konseptuelle premissene som har tatt over. Da åpner kunsten seg opp til et enormt felt i forhold til IT-produksjon, kunnskapsproduksjon og en redefinering av kunstbegrepet. Det er noen øyeblikk i kunsthistorien som representerer en sånn utvikling, du har Duchamp, Warhol og hele konsept- og fluxusbevegelsen på sekstitallet som setter et stort spørsmålstegn ved hele kunstbegrepet i forhold til sin kunstneriske produksjon. Man kan vel trygt si at det er det siste som er det mest tilstedeværende og interessante i dag ? – Jeg tror du har helt rett i det. Men se for eksempel på Jeff Koons, en vi ser på som den «glamorøse». Han er egentlig en typisk postkonseptuell kunstner. Men Jeff Koons er også en som lever i denne kunstverdenen på tross av de mange harde antiidealene som eksisterte i det postkonseptuelle. Motsetningen vil man jo for eksempel finne i Cady Noland, som bare ga faen i det hele og bokstavelig talt forduftet uten et ord til omverdenen. – Det med henne er visstnok en liten tragedie fordi hun er blitt syk, psykisk syk, og derfor har sluttet å produsere kunst. Virkelig? Det er lite informasjon der ute … – Noland er et godt eksempel på en enormt viktig postkonseptuell kunstner som har åpnet opp for nye muligheter til det formelle. Hun går ikke inn i den fluxus- og konseptuell-dokumentariske hverdagsestetikken, hun skaper også en estetikk i forhold til blant annet objekt, skulptur og installasjon som har sin egen estetiske profil. Hvordan vil Astrup Fearnley synes i den norske debatten i tiden fremover? Vil dere intervenere i større grad enn dere har gjort tidligere? Jeg tror ikke det. Det er ikke det som er vår aspirasjon. Men det er klart at vi får en større tilstedeværelse. Jeg tror vi allerede har en ganske viktig posisjon som kunstinstitusjon. Jeg kan referere til en del undersøkelser som sier at vi har en viss maktposisjon i norsk kunstliv. Jeg vet ikke om det er så stort som disse undersøkelsene skal ha det til, men det viser at vi i løpet av de siste ti årene har klart å vise kunst som har påvirket.

GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00 07.09 BENDIK 08.09 DJ BOWSKI

14.09 15.09

BENDIK ANDREW CARVELL

21.09 BENDIK 22.09 DJ BOWSKI 28.09 BENDIK 29.09 DJ BOGE

GRILLERIET.NO

TLF: 22 83 56 00

JULI HOLDER VI SOMMERSTENGT. VELKOMMEN TILBAKE I AUGUST.

Nye Astrup Fearnley, Tjuvholmen, åpner 29. september. 8/2012

LITTERATUR

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) er en norsk-chilensk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen Helter i 1992 og den er preget av hans latin-amerikanske bakgrunn. Carmona-Alvarez er mest kjent for diktsamlingene Clown town (2002) og Prinsens gate (2004). For sistnevnte mottok han også Lyrikklubbens pris. I tillegg har han gitt ut romanen Rust (2009), og i september er han aktuell med Og været skiftet og det ble sommer osv.

Forfatter Pedro Carmona-Alvarez viser de intime fluktmulighetene vi tyr til når livet blir et pansertog. TEKST ISABELL EL-MELHAOUI FOTO EVA LENE GILJE ØSTENSEN Uansett hvor pretensiøst et ord som «poetisk» kan virke, er det nettopp det som kjennetegner tittelen på Pedro Carmona-Alvarez’ siste bok Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Egentlig ikke så rart, all den tid han har gitt ut mer poesi enn prosa, men i september kommer hans andre roman. Den handler om en familie som flykter til Norge fra Amerika for å unnslippe undergangen. Da Carmona-Alvarez mottok Sultprisen i 2005 var begrunnelsen blant annet at «poesitemmen hans taler på vegne av et talløst kollektiv av undertrykte, sørgende og torturerte.» Men hvem taler prosastemmen hans på vegne av? – I diktsamlingene har jeg jobbet mye med å skape et jeg som kan romme alt, for i poesien kan man være hva som helst. I romanen, sånn formmessig, er nok det vanskeli-

gere. Den krever at man er litt mer arkitekt. Man må ha brikkene på plass eller så ramler hele konstruksjonen sammen. Jeg forsøker å få fortellerstemmene til å leve, å få de til å bære en fortelling på en troverdig måte. Det er liksom det litteratur er: å få noe dødt til å bli levende. Hvordan da? – Å gå inn på menneskers skjebner og forstå de på deres premisser. Jeg tror det viktigste for meg er å skrive så sant og så empatisk som mulig. Der hvor menneskene i den forrige romanen min Rust ble spist opp av sin egen sorg på en politisert måte, at verden er veldig tilstede i deres sorg, er dette mye mer en bok som handler om en privat sorg, som ikke har så mye plass til politiske og sosiale kontekster. En sånn type tranghet ville jeg få fram ved å skrive litt knappere. Akkurat i det strekket hvor Kari (i boka) begynner å gå ut, oppføre seg dårlig og drikke, så er det ikke bare det at hun er kjip mot mannen sin og

Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. 52

8/2012

dattera, men samtidig er det hennes utvei fra en sump hun har levd i lenge. Hun oppdager livet på nytt og er hensynsløs, slik både sorgen og lykken kan være. Ekteparet i boka, Kari og Johnny, har flyktet til Norge for å unnslippe undergangen i Amerika. Hvorfor? – Det er vel sånt folk gjør når virkeligheten viser seg å være et pansertog. Du har vært i et forhold, dama di er utro, hva gjør du da? Jo, du kjøper deg et nytt hus og begynner å pusse opp. Kanskje det hjelper. Eller som her da, de er stuck i Amerika, har to døde barn og bare: Hva faen gjør vi nå, kanskje det hjelper å flytte til Norge? Det er en desperasjon i det, et rent menneskelig instinkt, samtidig som det er en måte å unnslippe noe som man ikke kan unnslippe. Men vi som allerede bor i Norge, hvor rømmer vi? – Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. Vi forsøker jo hele tiden å komme oss vekk fra ting. Spesielt når det skjer den type drøye ting. Jeg husker da jeg vokste opp på syttitallet i Latin-Amerika. Det ble vist såpeserier fra klokka tolv om dagen til klokka åtte

om kvelden. Det som skjer da er at man bedøver en hel generasjon, et helt land blir satt inn i et fiksjonsunivers som bare er en masse rike folk. Underholdning er flukt. Litteraturen også. Du er også et eksilbarn. Som tiåring flyktet du med familien din fra Chile, via Argentina, til Norge, grunnet din fars politiske virksomhet. Lekker historien din ut i bøkene? – Jeg prøvde å få til det med Rust. Jeg ville drive ut alle demonene mine. Den politiske bakgrunnen til foreldrene mine, alt det som henger som en hale etter Latin-Amerikas nyere historie, som rett og slett er tortur og død. Rust var et avløpsrør for den type ting, men dette er ikke tilstede i den nye boka mi. Det er mørke greier og bestialiteten har lenge vært ditt stoff. Tenker du at man også kan gå til kunsten for å redde seg selv? Fødes den av elendigheten? – Jeg tror kunsten er et bra sted å gå, om ikke for å redde seg selv, så i alle fall for å lære seg selv å kjenne. Sette seg inn i andre sammenhenger enn de man er vant til. Jeg vet ikke, det er et romantisk syn å se på det sånn. Alle har et liv, alle har jo sin historie, og det å skape noe er å behandle noe. Man må forvandle dette stoffet til kunst, eller litteratur. Poesien er jo det ytterste eksemplet på det, man driver og forandrer ting, ikke sant, prøver å lage gull. Det er alkymi, en umulig ting. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er ute på Kolon forlag nå.

Student?

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enKelt.

rente- og geByrFrIe BetalIngSMÅter Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DIne StUDentForDeler Ingen tillegg - uansett betalingsmåte. portofritt - uansett ordreverdi. rabatt - på mange lærebøker.

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WiMP INTRODUSERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

MUSIKK

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial ... INTERVJU MED BENJAMIN HELSTAD

Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer. Alle likte det.

INTERVJU MED KILLL

I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye.

ANMELDELSE

SKIVER 2 CHAINZ Based On A T.R.U. Story (DEF JAM/UNI)

Boka, unnskyld, mixtapen er alltid best. Og der var det 2 Chainz sin tur til å stå i samme posisjonen som så mange før ham. Årets mest hypede rapper. Alle remixers selvsagte gjest. Mixtapekongen som spytter ut låter raskere enn man kan si overkill. Så får man platekontrakt med Def Jam, og skal ta over verden. Men klarer man å styre unna alle majorlabeldebutanters sedvanlige fallgruver? Ikke så langt unna faktisk. Based On A T.R.U. Story inneholder nok et par unødvendige øyeblikk og stjernegjester. Vi får likevel nok av de aparte, inni mellom hysteriske punchlinesene, de søkte ordspillene og ikke minst spenstige og dynamiske flowsene vi elsker ham for. 2Chainz har en karisma som skinner i gjennom det aller meste. At han allerede har vært rundt i et tiår eller så får så være: det var ikke mange som hørte for seg at artisten som da het Tity Boi og var en del av Playaz Circle skulle bli verdens heiteste rapper når han fikk første smak av suksess for Ludacris sitt Disturbing The Peace-label. Det var rundt hans to siste mixtapes under gamlenavnet at undertegnede oppdaget ham for fullt, spesielt via Codeine Cowboy. Men i likhet med mange andre: 2 Chainz sitt definitive øyeblikk var nok slippet av den allerede klassiske mixtapen T.R.U Realigion i fjor. Den energien han utviste der var uten sidestykke, og han finner ikke helt den formen igjen her. Based on a T.R.U. Story er likevel bedre enn forventet. Utenom et par småsleivete utspill finner vi stort sett akkurat det vi vil ha her. Med litt mere dybde

4 BUSTA RHYMES Year of the Dragon (GOOGLEPLAY)

Dragonbreath. Bus-a-Bus: en av de dyktigste spytterne, mest animerte figurene og heftigste maskingeværkjeftene i hiphopens historie. En av mine topp, om ikke 10, så i alle fall topp 20. Uansett tidsperiode. Bus-a-Bus: ikke en eneste plate på min topp 25. Ikke en gang på min liste over topp 50 rapalbum i historien er han representert. Busta Rhymes har siden han kom pustende og pesende ut på A Tribe Called Quest sin «Scenario» i 1991 vært hiphop-klassens store klovn. Han har drept hver eneste remix han har vært invitert med på siden «Flava In Ya Ear» med forlengst glemte Craig Mack. Han har også en av de sterkeste livepersonlighetene i hiphop. Gullrekka av hits som han drar frem under konsertene er tilnærmet uendelig. Likevel sliter Busta Rhymes med det utdøende albumformatet. Det endrer seg ikke denne gangen heller. Busta signerte nylig med YMCMB, aka gamle Cash Money Millionaires med flere, og håper på en ny vår i godt selskap. Han skal ha kudos for å velge å gi ut denne forsøksvise gateplaten gratis via

nett. At han velger å gjøre det akkurat via Googleplay får så være. Uansett: Year of the Dragon er lyden av likegyldighet. Nei. Det er lyden som får deg likegyldig. Med hele fire år siden forrige album, og nytt storfint selskap i ryggen er det helt greit å forvente mer. YOTD høres i stor grad ut som forkastet materiale fra de siste fem årene. Beats høres i stor grad ut som de er fra midten av 00-tallet. Ingenting er mer en helt greit. Et par unntak: på åpningssporet, den Tears For Fears-samplende «Im Talking To You» hører vi Busta Rhymes i full massakremodus: det han kan best. Rrrraaaah rrrrrah som en dungeon dragon. «Crazy» likeså. Unntak to: «Wine & Go Dung», hvor han storkoser seg over en frenetisk dancehallbeat sammen med den mordtiltalte dancehallgeneralen Vybz Kartel. Denne bekrefter for egen del hvorfor Busta bør gjøre et album med utelukkende dancehall reggae så fort som overhodet mulig. Han kler det bedre enn de fleste som ikke heter Kardinal Offishal, og det ville nok gjort han bedre enn å fortsette å gulpe opp samme smørja som han har gjort så lenge vi kan huske. Selv om vi elsker det når det funker. Jørgen Nordeng

og litt større spennvidde enn sist. «Ghetto Dreams» med Scarface og John Legend er akkurat så grandios og storslagen som venta, komplett med gitarsolo og Legendsk tolkning av «Mind Playing Tricks On Me». Stort. Jeg har sett

mange anmeldelser klage over mangel av substans i 2 Chainz sitt lyriske univers. De har ikke forstått Chainz. En av de mest karismatiske rapperne vi har sett i nyere tid, og som trass sin alder (37) har fingeren på selveste pulsen mer

enn noen andre for øyeblikket. Vi tilgir dubstepflørten med Chris Brown, et par halvslappe refrenger og vanlige barnesykdommer, og konstaterer at en ny tungvekter har entret manesjen for godt. Jørgen Nordeng

DJ KHALED Kiss The Ring

gjør disse albumene. Så HVA gjør egentlig DJ Khaled? Denne radioDJ’en som i løpet av kort tid har blitt en mektig del av den hitsingledrevne delen av amerikansk rap? «I make hits, I find hits, and I put out hits», slår 36-åringen selv fast på hans seneste fullengder, Kiss The Ring, og i all sin skamløshet, er jo det faktisk helt fair enough. For vi lever altså i en tid hvor album betyr mindre og mindre for musikkjøpere, som mest av alt er på utkikk etter den neste, fengende enkeltlåta. Og det er her Khaled kommer inn med sin eminente hit-nese. Tenk

dog ikke på tyggegummi-hits ala Dr. Luke, Alex da Kid, RedOne og Jim Jonsin. Khaleds oppgave er å gi gatene (og ikke minst klubbene) fengende, men harde bangere, noe han definitivt har gjort med låter som «We Takin’ Over», «I’m So Hood», «Put Your Hands Up», «All I Do Is Win», «Welcome to my Hood» og «I’m On One». På en måte snakker vi om rene mixtapes, men Khaleds utgivelser er likevel for gjennomførte og ikke minst eksklusive til å bli avfeid som det. Med en fast oppskrift bestående av sedvanlige gate-anthems, tunge crunk-spor,

(YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

«I make hits, I find hits, and I put out hits». I løpet av de seneste seks årene, har Miamibaserte DJ Khaled sluppet like mange album, hvor han selv bare har produsert to spor på egenhånd, hjulpet til på fire-fem stykk, og ikke bidratt med annen vokal enn en haug «DJ Khaaaled, we the best!» og annet cocky prat over diverse låter fra sine eviglange gjesteliste av artistkompiser, som faktisk ut-

8/2012

Mr. White Dennis Ferrer Daniel sanchez & Juan sanchez Mark knight aFroJack harDWell

15. sePteMBer telenor arena SENSATION.COM

Chaka khaN

Folketeateret, 15. oktober

MUSIKK R&B-alibier og en og annen mer «tradisjonell» hiphop-låt, har Khaled fått et fast grep om bransjen, noe som på senere tid blant annet har ført til at han siden fjorårets, We The Best Forever har operert under Ronald («Slim») og Bryan («Baby») Willams’ mektige YMCMB-flagg. Årets Khaled-skive holder seg til denne samme oppskriften, og går hardt ut med «Shout Out to the Real», «Bitches & Bottles» og «I Wish You Would», før Chris Brown roer ned på «Take It To The Head» med hjelp fra Rick Ross, Lil Wayne og tidenes mest ubrukelige vers fra Nicki Minaj («This is real shit/ Real shit/On the real nigga, fucking with a real bitch»). Nicki ødelegger derimot ikke det fine sporet, og Khaled følger opp det

høye nivået med «They Ready», hvor J. Cole, Big K.R.I.T. og spesielt Kendrick Lamar briljerer over førstnevntes fin-fine beat. Khaled har også mer «ækthet» på lager idet han disker opp Nas, DJ Premier og den levende sørstatslegenden, Scarface på «Hip Hop», en tung og seig låt med «hiphop» i tredjeperson. Joda, dette har blitt gjort før, men Face tar definitivt konseptet et steg videre med nådeløse linjer som «Fuck love, cause she don’t live here/I’m soaked in blood but I’m still here/Hip Hop heartbreaks, straight-laced, deep bass, 808s plus the mixtapes/ Got a nigga feeling like I up and left ya/Get away now you all in the lectures/Being studied by the college’s professors/ Now

I regret the day I met ya/I’ll be the first one to say it/She ain’t the one you want to play with/I fucked Hip Hop». En annen personlig favoritt er «I Did It For My Dawgs», med Rick Ross i mer topphumør enn han viser på sin egen God Forgives, I Don’t. Og når Khaled avslutter 48 minutter og 26 sekunder med Mavado-hårde, «Suicidal Thoughts», blir det klart at teften ikke bare ligger i å plukke ut bra låter, men også i kunsten å gi seg når leken er god. Ingen unødvendige fillers, ingen skippelåter, men elleve solide og varierte spor, som i sin tur får lytteren til å ønske mer. Og det får de også garantert i enda noen år framover, så lenge Khaleds hit-nese holder koken. Mathias Rødahl

HIT-BOY HITstory

California-gutten at tålmodighet definitivt er en dyd. For selv om denne utgivelsen på ingen måte er i nærheten av å være noe makkverk, så føles den likevel relativt meningsløs. Historien om en ung og fattig produsents vei mot toppen har vi hørt før (Kanye), av en bedre rapper (Kanye), med bedre beats (Kanye), så hva annet Hit-Boy ønsker å oppnå enn mer shine enn det han allerede har fått via jobbingen på Watch The Throne, har jeg vanskelig for å forstå. Produksjonene her er for så vidt varierte og greie nok, men annet enn «Old School Caddy», virker det mer som om Hit-Boy har fylt opp mixtapen med beats han ikke fikk solgt til stjernene. Og med en forholdsvis kjedelig flow og lite karisma, blir det dermed ikke så mye igjen å ta tak i. Van-

ligvis er det hyggelig at en artist bærer mye av skiva si selv, men på HITstory tar jeg meg i å ønske flere gjesteopptredener enn de vi får fra Bun B, Chip Tha Ripper, Stacey Barthe og G.O.O.D. Music-kollegaene, Big Sean, KiD CuDi og John Legend. På Facebook og andre sosiale medier får vi ofte trykket ned i halsen av irriterende og naive motto-idioter at alle kan gjøre alt, og at alt går bra så lenge man satser 100% på det man vil, men med HITstory beviser Hit-Boy at selvinnsikt er en motherfucker, og at det ofte lønner seg å bli ved sin lest. Greit, så blir du kanskje ikke en superstjerne på linje med Kanye West, men du slipper i alle fall å være han karen som lagde en middelmådig og whatever debut-mixtape. Mathias Rødahl

istedet fikk vi servert spennende, ny og utrolig raffinert musikk med plenty av pelvisfrieri og sengehalmsertifikasjon. Forventningene var derfor rimelig skyhøye foran utgivelsen av Jeremihs tredje fullengder (mixtape, ikke album), Late Nights With Jeremih, som fantastisk nok også leverer varene i samme deilige spor som de to nevnte smakebitene. Jeg måtte nesten le (nei, jeg lo faktisk), da jeg satt på moroa og oppdaget at åpningssporet hadde blitt kalt opp etter mitt kjære dominikanske sikleobjekt, Rosa Acosta (Google henne), og derfra er det egentlig bare å lene seg tilbake og nyte (gjerne med hjelp fra en dertil egnet partner). På andresporet «Fuck U All The Time» trenger du nemlig det, da Jeremih henter fram sin indre Weeknd, og leverer noe av det råeste vi har blitt servert innen pulemusikk på mange år. Weeknd-referanser kan forøvrig trekkes fram flere steder (og da spesielt stemmemessig), men

Late Nights er likevel i en helt annen kategori, og er på langt nær like eksperimentell og mørk som kanadierens flotte EP-er (som den forøvrig også er mye mer gjennomført enn). Mixtapen byr på gjestevers fra hyggelige folk som Gucci Mane, 2 Chainz, E40 og Twista, men Jeremih styrer definitivt egen skute, og det virker nærmest umulig at dette er den samme Jeremih som slapp to middelmådige album i 2009 og 2010. Med den «nye R&B-en» i vinden om dagen, er Late Nights en utgivelse som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den foreløpig har fått, og jeg er redd for at hans mer typiske R&B-image (ingen indie-cred her i gården) kan stå i veien for nettopp dette. Men stol på meg, du driter deg ut hvis du ikke sjekker ut Late Nights, så legg fra deg Frank, Terius og Abel, og ta sjansen på litt Jeremih i helgen … it will probably get you laid daaa. Mathias Rødahl

(G.O.O.D. MUSIC)

Alle kan ikke være i rampelyset. I en tid hvor stjernestatus og skamløs selveksponering er alfa og omega, blir vi stadig eksponert for artistforsøk fra bransjefolk som strengt tatt burde holdt seg i kulissene . En av disse er 25 år gamle Hit-Boy, best kjent for å ha produsert Jay-Z/Kanye West-bangeren, «Niggas In Paris» og A$AP Rockys «Goldie», og på et tidspunkt utpekt av The Throne-gutta som den neste «it»gutten. Et par gode produksjoner betyr derimot IKKE at du er noen ny Kanye, eller at du skal vende oppmerksomheten mot deg selv etter å nettopp ha dyppet føttene i salgsliste-vannet, og med sin debutmixtape, HITstory, beviser

RockefelleR 23. oktobeR

BLÅ • 30. OKTOBER

gabriel tar med Seg Special gueStS martin moreno, alFred robleS og Shaun latham Fra hanS hit komedieShow “Stand up revolution” (comedy central).

15.11 CLaRiOn BRaTTøRa 16.11 OsLO spEKTRum 18.11 sTavangER KOnsERThus

Intimkonsert med

Katie Melua Folketeateret • Tirsdag 20. november

Orbital Sentrum Scene Fredag 16. november

blI FaN aV atoMIC SoUl

Informasjon om konserter, klubbevents, festivalartister, stand-up komikere og annen underholdning, forhåndssalg av billetter, konkurranser og annet moro.

8/2012

JEREMIH Late Nights With Jeremih (APHILLIATES MUSIC GROUP)

Extreme Makeover: The R&B Edition. Det sies gjerne at «three times the charm», og i Chicago-sangeren Jeremihs tilfelle kunne ikke ordtaket truffet bedre på spikeren. Til tross for å ha hatt en karriere gående med to soloalbum siden 2009, har han nemlig ikke hatt noe særlig mer enn et par hyggelige singler («Birthday Sex» og «I Like») å vise til, noe som i sin tur har ført til at 25-åringen i alle fall ikke har befunnet seg på min radar de seneste årene. Men et eller annet sted på veien har noe svært interessant blitt vekket opp hos Jeremih, som tidligere i år overrasket flere av oss med sin ekstremt sexy singel, «Late Nights, senere fulgt opp av den Fabolous-gjestede godbiten «Ahh Shit». Borte var den forutsigbare liste-R&B’en han hadde lirt av seg et par-tre år i forveien, og

MUSIKK

(SERVICE/IMPORT)

Dypere inn i sofistikasjonen. Jens Lekman modnes, gradvis. For hver plate han gir ut så vokser han i utrykket, blir sakte men sikkert smartere, mer balansert og proffere. Det er ikke en utvikling som kler mange artister med et utgangspunkt dypt plantet i «indie». Ofte ender det med at de mister noe eller alt av det som en gang gjorde dem interessante. Men vi kan ganske solid og bastant konkludere med at det ikke er tilfelle for Jens Lekman. Men så er det kanskje modenhet med

en klype salt vi prater om her. Tingen er at der det musikalske definitivt blir mer og mer raffinert, så er Jens Lekman selv fryktelig umoden. Noe som danner basen for det tekstlige universet her. Det handler for det meste om ikke å være i stand til å holde et brukbart forhold gående over tid. Det blir tidvis noe sutrete og selvmedlidende, men det blir formidlet på en sjarmerende og tilforlatelig måte. Og ikke minst blir det tonesatt, for det meste, ypperlig. Låter som «Erica America» og «I Know What Love Isn’t» skriver seg lett inn blant de beste Lekman har gitt ut. Den første med en innledning som

En KORK-musiker er ikke helt som andre musikere!

Foto: Torstein Riiber: Henrik Hannisdal, fiolin jnd.no

JENS LEKMAN I Know What Love Isn’t

fortoner seg nærmest som en Sade-låt med fløyelsmyk spansk gitar og perkusjon som glitrer som en stjernehimmel. Det er sophisti-pop for en ny verden og det er veldig, veldig vakkert. «I Know What Love Isn’t» står ikke tilbake for førstnevnte låt, men her er det litt mer upbeat musikalsk og nedstemt tekstlig. Denne starter ganske tradisjonelt og er kanskje platas mest typiske Jens Lekman-låt, samtidig så understreker den det modne og det sofistikerte, med sine jazz-akkorder i refrenget og skoleflinke arrangement. Dessverre er det ikke like høyt nivå over hele linja. Et par av de roligere låtene, som «Become Someone Else’s» og «She Just Don’t Want to Be With You Anymore», faller litt igjennom og blir ikke interessante nok. Det kan kanskje skrives av som en smakssak, men de får litt fyllpreg over seg. Melodiene er ikke riktig slående nok og heller ikke arrangementene har her noe ekstra over seg. Men de er heldigvis ikke særlig ødeleggende for helhetsinntrykket, for de glir ganske fint inn i pakken her og de høres langt fra malplasserte ut. Allikevel så blir det noen av de roligere låtene her, som hindrer denne plata i å være fullstendig fantastisk. Håvard Ringen

Kringkastingsorkestret høsten 2012 Universitetets aula lørdag 8. september kl. 15.00 Superlørdag med kontratenoren David Hansen Kanonhallen torsdag 13. september kl. 20.00 Diamanda Galás og Kringkastingsorkestret

HOLOCAUSTROCK SWANS The Seer (YOUNG GOD RECORDS)

Da Swans gjenoppsto etter tretten års fravær i 2010, og slapp albumet My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky, var det noe mer enn bare et gjensyn med gamle helter. Vi fikk se et band som var like vitalt og potent som de noen gang hadde vært, og som på en sterk måte klarte å ta musikken sin inn i et nytt tiår. De unngikk fellen som mange gjenforente band går i. I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye. Likevel var det noe ufullstendig over My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky. Kun én eller to låter virket helt komplette, resten hørtes ut som skisser, som hint om hva som skulle komme. To år senere og The Seer har ankommet. En monumental lytteropplevelse som er vanskelig å fordøye i sin helhet. Drøyt to timer musikk fordelt på to CD-er, med flere spor som kryper opp mot halvtimen. Ett av de, albumets midtpunkt, «The Seer», klokker inn på imponerende 32 minutter. Er du kjent med Swans tidvis brutale musikalske univers, sier det seg selv at deler av The Seer er krevende å oppleve, men er du tålmodig, er belønningen stor. For The Seer er summen av alle retninger

musikken til Swans og vokalist Michael Gira har tatt de siste 30 årene, satt sammen i et gigantisk puslespill. Du har den brutale nowave-støyen fra de første albumene, du har den dempede folk-rocken fra Gira sitt Angels of Light-prosjekt, du har lyd-collagene og ambient-passasjene fra Soundtracks for the Blind-tiden, men du har også en helt ny side av Swans, en repeterende blues-stil som nesten høres litt funky ut, illustrert på låtene «The Seer Returns» og «Avatar». Tilsammen blir dette en musikalsk trippelpenetrasjon det er vanskelig ikke å glede seg over. Lagt over disse musikalske uttrykkene er Gira sine tekster like skarpe som alltid, der han beskriver skjebner helt på randen av menneskehetens eksistens. På åpningslåten «Lunacy» messer han «your childhood is over» sammen med gjester fra bandet Low, mens låten «The Apostate», som avslutter albumet etter at rocken har dødd og liket har blitt dratt igjennom gjørma i to timer, er viet sterke religiøse bilder. En avslutningslåt av de helt sjeldne, som er vanskelig å beskrive her med kun noen få ord. Alt i alt er The Seer albumet som ødelegger resten av musikksamlingen din. Hadde det vært et menneske, hadde det for lengst sittet i forvaring. Andreas Dahl

NRK Store studio fredag 14. september kl. 18.00 Kringkastingsorkestret og SISU på Oslo kulturnatt NRK Store studio tirsdag 18. september kl. 19.30 Kammerjazz med Jon Eberson Group NRK Store studio onsdag 26. september kl. 19.30 KORK kammer Oktett av Mendelssohn mm. Oslo domkirke fredag 28. september kl. 18.00 Ole Edvard Antonsen 50 år Oslo domkirke lørdag 13. oktober kl. 15.00 Superlørdag med Sølvguttene og Kåre Nordstoga Chateau Neuf torsdag 25. oktober kl. 19.30 NOPA 75 år

Kulturkirken JAKOB torsdag 1. november kl. 19.30 Oslo World Music Festival – Kringkastingsorkestret spiller Taarab NRK Store studio onsdag 7. november kl. 19.30 KORK kammer med mesterpianisten Christian Ihle Hadland Oslo domkirke lørdag 10. november kl. 15.00 Superlørdag med kommende sjefdirigent Miguel HarthBedoya NRK Store studio torsdag 15. november kl. 19.30 Kringkastingsorkestret hyller Otto Nielsen NRK Store studio fredag 30. november kl. 18.00 Klassiske filmhits

Sjekk konsertkalender og opplev medieorkesteret KORK i lyd og bilde på våre nye nettsider: www.nrk.no/kork

Norges mest allsidige siden 1946.

8/2012

MUSIKK ARIEL PINKS HAUNTED GRAFFITI Mature Times (PLAYGROUND/IMPORT)

Kom tilbake til jorda plis. Siden Ariel Pink ga en demo til Josh Dibb i Animal Collective i 2003 har ballen langsomt rullet mot fortjent oppmerksomhet. Da Before Today med de gjennomførte hitene «Round and Round» og «Bright Lit Blue Skies» kom i 2010 så rocken et sjeldent lysglimt i sin mørke ufruktbare dal. Surrealistisk rock surfende på gjennomslagskraftige melodier med tydelige og respektfulle nikk til The Byrds og Beach Boys. Mature Times er tilfredsstillende nok i samme gate, men sidestikkerne er så mange og lange at selv den mest trofaste lytter faller av lasset lenge før midtveis. Der Ariel holdt Syd Barreth-føleriet på anstendig avstand sist, dykker han tidvis så langt ned i nevnte rockestjernes skjebnesvangre myrhull at vi har problemer med å forstå om det er musikk eller

et rop om hjelp han forsøker å formidle. Ariel Pink legger allerede føringen i åpningssporet, hvor han i en og samme låt kjører schizofren dialogføring, namedropper Freud, og etterlyser krigsskipet sitt. Håppåsi, det er bare tvangstrøya som mangler. På «Only in my dream» samler han acten og leverer en nydelig popklassiker, men det er ikke der vi vil ha Ariel Pink, suttende på trygge Byrds-melodier. Mot slutten får vi en smakebit Ariel Pinks klubbmusikkside. «Nostradamus & Me» og «Baby» Dette er likevel ikke sjangervendinger vi ønsker oss fra festkystpopens mann. Få på vår gode gamle melodimaker som på fortreffelig vis kombinerte uanstendig rock med amerikansk pops smudeste hooks. Så Ariel med bena plantet i virkeligheten, Gud eller noen med innflytelse på mannen, led han tilbake til sitt geniale jeg, slik vi hørte han på Before Today. Mature Times er bare kjedeliii, flau og intetsigende. Inger Lise Hammerstrøm

vært hovedårsaken til hans nevnte albumsuksesser, virker han denne gangen derimot ikke å være helt i sitt ess. Sporene har ikke den samme udødeligheten vi har blitt vant med fra den kanten, og blir nærmest for tafatte å regne hvis vi sammenligner med Deeper Than Rap og Teflon Don. Ja, nesten også Rich Forever-mixtapen fra i vinter! Til og med J.U.S.T.I.C.E. League sliter med å gjenskape «Maybach Music»-magien, men henter seg i alle fall inn med skivas bestespor, «Sixteen», dog mye takket være gjestehjelp fra mister Three Stacks himself aka Andre 3000, som på sedvanlig vis legger vers i kategorien «enestående». Akkurat det samme kan man ikke si om Jimi Hendrix-skuespillerens katt-i-parringstid-aktige gitarsolo, som jeg nesten mistenker for å være et slags eksperiment: «Hmm, mon tro hvor mye galskap de lar meg gjøre bare fordi jeg er Andre 3000?». En annen sertifisert godbit er det Meek Mill-gjestede crunk-sporet «So Sofisticated», og dessuten må ikke minst sluttpartiet, med den typen filmatiske og stemningsfulle musikken vi forventer av Rick Ross, nevnes. «Touch’n You», som bæres av Ushers glimrende refreng (og det er ikke bare fordi jeg er R&B-fan en gang. Joda. Neida), fine «Diced Pineapples» med Drake og Waley, samt Stalley-assisterte «Ten Jesus Pieces». Men som helhet skuffer altså God Forgives, I Don’t, og jeg håper inderlig at dette ikke betyr at Rick Ross har nådd sin musikalske topp, for jeg trenger mange flere «Maybach Music»bangere i livet mitt. Mathias Rødahl TREY SONGZ Chapter V (WARNER MUSIC)

Åkomigjena Trey, gi meg litt frysninger! 27 år gamle Tremaine Neverson har gjort konsertgulv våte i flere år nå, men er stadig et hett R&Bdiskusjonstema blant fansen og de som mener han kun er en litt dårligere kopi av sitt åpenbare idol, R. Kelly. Personlig har jeg selvfølgelig ingen problemer med å se sammenligningen, men klarer likevel å sette pris på Trey, som definitivt har vært en av de viktigste R&B-artistene i nyere tid. Han er kanskje ikke blant de mest risky sangerne der ute, men hvem trenger vel risky når man kan få kvalitetssikret kjærleiksmusikk, noe Trey pleier å levere om att og om att. Jeg vet likevel ikke om det er fordi jeg befinner meg i en boblende Jeremih-rus om dagen, men med femtealbumet, Chapter V føles det i alle fall som om Trey Songz har lagt seg i et liiitt vel trygt spor. Misforstå ikke, skiva blir spilt omtrent daglig her i penthouset

4 RICK ROSS God Forgives, I Don’t (MAYBACH MUSIC/DEF JAM/ UNIVERSAL MUSIC)

Skuuffaa! Med senere års svært solide album i bakhodet, har Rick Ross blitt en mann vi ofte ser til for kvalitetsmusikk i en rapbransje som vel ikke akkurat kan skryte på seg historiens mest gjennomførte fullengdere. Til tross for sitt åpenbart oppdiktede gangsterliv, og dermed et image som kan være litt vanskelig å ta seriøst (selv om rapsuksessen vel har ført ham så nærme gangsterfantasien som mulig), har Ross gang på gang sørget for å plassere oss midt i pastellMiamis pulveroverlessede og

8/2012

underholdende sentrum. Det var derfor liksom aldri noen tvil om at God Forgives, I Don’t skulle legge seg inn i rekken av godskiver, MEN … så feil kan man altså ta. For overraskende nok, er det langt mellom standout-sporene på Ross’ femtealbum, noe vi kanskje burde ha forstått da den Jay-Z/Dr. Dre-gjestede singelen «3 Kings» ble pushet som årets store banger i forkant av releasen … noe den strengt tatt ikke var. Fin nok låt, men heller ikke noe spesielt å skryte av, og de store navnene så vel strengt tatt bedre ut på papiret enn de lød i ørene. Det kanskje mest overraskende er produksjonsvalgene Ross har tatt denne gangen. Kjent for sin teft når det kommer til glimrende beats, noe som har

på Tøyen, men denne gangen mangler jeg noe … gåsehudfølelsen, om du vil. Chapter V starter behagelig og fint med «Dive In», «Panty Wetter», «Heart Attack» og «Playin’ Hard», før Trey tar oss rett til klubben med den smått ignorante, «2 Reasons», hvor han og T.I. forklarer den enkle årsaken til at de valgte å gå ut på byen («I only came for the bitches and the drinks»). Party-Trigga kommer også fram på «Hail Mary» med Lil Wayne og Young Jeezy, mens Rick Ross gir en utstrakt hånd på «Don’t Be Scared», som føles lovende i begynnelsen, men dessverre faller litt sammen. Og allerede her, midtveis i Chapter V, har

vi kommet oss igjennom Treys tre personligheter; den romantiske kjæresten, playeren med enorm sexlyst, og selvfølgelig … den angrende synderen. «Hard to believe I treated someone beautiful so ugly/Guess I broke to pieces her heart, got used to seeing her crying/Guess I went and pushed it too far», synger sistnevnte på «Bad Decisions», før låta går over i en fin-fin bridge som kunne ha tatt det der ekstra steget jeg snakker om, men dessverre forsvinner like fort som det kom. Og mens det forrige albumet, Passion, Pain & Pleasure leflet litt med andre sjanger-sound, er det bare «Simply Amazing» og

den Hoobastank-aktige «Simply Amazing» (tenk «The Reason») som denne gangen virker å være laget med et litt lysere radiopublikum i tankene, noe som er heelt ok for min del. Alt i alt har jeg altså egentlig ikke noe særlig negativt å si om Chapter V, men de imponerende øyeblikkene som vanligvis trekker et album opp til en femmer, uteblir altså (selv om ballade-elskeren i meg selvfølgelig får litt frysinger av det siste bonussporet, «Almost Lose It»). Mulig du er uenig i akkurat det, så sjekk gjerne ut og hør selv. Er du Trey Songz-fan, kommer du jo til å gjøre det samme hva. Mathias Rødahl

JESSIE WARE Devotion

ten og trommemaskinbeats er det ikke vanskelig å høre hvor uttrykket hennes stammer fra, men Ware kontekstualiserer også det nok til at det høres mer ut som totusenogtolv enn billig musikkhistorisk rip-off. Dette er en plate hvor alle de gode låtene («Running», «Sweet Talk», «110%» og «Taking In Water») holder gåsehudfremkallende høyt nivå, og de låtene som ikke når helt opp, når allikevel langt over middels. Karima Furuseth

grep, grep som ikke funker vel og merke. De virker ikke lenger særlig interessert i å begrense sin eksentrisitet lenger. Noe også presseskrivet kan bekrefte. Dette er en rarere, mørkere og mer eksperimentell versjon av Yeasayer. Men resultatet blir ikke spennende og utfordrende, som en kunne håpet på, det blir heller en følelse av en fremprovosert rarhet. En rarhet for rarhetens egen skyld – og det er sjelden en god idé. I tillegg er det noe surt over emosjonaliteten deres, også den et tidligere varemerke. Ofte ender det opp som sutrete og masete. Det finnes unntak, som åpningssporet «Fingers Never Bleed» og andre halvdel av «Henrietta». Her fremstår Yeasayer som relativt humane og sympatiske, det virker som om de vil formidle noe de faktisk føler. Ellers er det for det meste trist, på den feil måten. Og en gjenganger er at Yeasayer fremstår retningsløse, som om de mangler en klar plan med hva de vil. Både når det gjelder hva de vil formidle og hvordan de vil formidle det. Mange av låtene er riktignok mørkere og rarere, som presseskrivet lover, men dette fremstår heller som en bieffekt av at de ikke vet hva de driver med, enn som et overordnet mål. Låtene virker arbitrære og plutselige, men mangler den inspirasjonen som fir disse adjektivene en positiv valør. Ikke så mye å rope yea for, med andre ord. Håvard Ringen

(PMR RECORDS)

Sofistikert glamour med en fot i fire årtier. Jessie Ware er egentlig ingen diva. Midtveis i konserten hennes på årets Øya-festival var hun nødt til å ta av seg de høyhælte skoene som ble for slitsomme. Og applausen fra publikum var heller ingen selvfølge for Ware – den ble alltid møtt med en slags forundring, som om hun ikke forsto hva de mange hundre oppmøtte gjorde foran henne. Det er derimot en smal sak å lese Ware som en artist med tilsynelatende mer divanykker når debutalbumet Devotion plasserer seg så elegant mellom Sades sofistikerte åttitallspop og SBTRKTS undergrunns-London anno 2012. Denne dualiteten mellom pompøs glamour og godt timet beskjedenhet går som en rød tråd gjennom hele albumet. På «Wildest Moments», med en Alicia Keys «Try Sleeping With A Broken Heart»-aktig beat, kunne for eksempel Ware helt sikkert ha trøkket ut hele stemmerepertoaret i en plump dam av patos, men hun holder akkurat nok tilbake av stemmen til at låten ikke vipper over. Det gjør heller ingen ting at alle ooooh-ene hennes har et umiskjennelig preg av Whitney. En annen referanse fra åttitallet jeg vil trekke fram når jeg hører på Jessie Ware er Prince-protégéen Jill Jones, som i likhet med Ware i sin tid også jobbet som bakgrunns-sanger. Med den soulfulle stemmeprak-

YEASAYER Fragrant World (MUTE/PLAYGROUND)

Naysayer. Yeasayer er vel, i hvert fall har de vært, det man kan kalle indie-kjæledegger. Deres særskilte form for indie, som er relativt progete, melodiøs, elektronisk og med en hang til emosjonelle klimaks, har lenge vært en suksessformel. Og mye av suksessen har ligget i at de har maktet å tøyle de mest eksentriske sidene ved produksjonen, samtidig som de aldri har vært for outrerte i sine emosjonelle utbrudd. Fragrant World er Brooklyn-trioens tredje album og de har ikke bestemt seg for å kødde med formelen. Det er fortsatt like deler eksentrisitet og emosjonalitet, men det funker mye dårligere enn det gjorde på de to forgående albumene. Noe av grunnen ligger i at deres særegne form for indie har gått litt av moten, og at deres varemerke rett og slett ikke er så unikt lenger. Det er noe de virker klar over selv også, for de har tatt

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

MUSIKK

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

ETTERLENGTET, GODKJENT DEBUT STEVE HARRIS British Lion (EMI)

Oh du hellige jul! Denne utgivelsen har mange ventet på i lang tid. Ryktene om en soloplate fra Steve Harris – hjernen bak verdens største og mest suksessfulle heavy metal-band gjennom tidene, Iron Maiden – har versert siden midten av det utskjelte 90-tallet da ting så mørkt ut for Harris med tung skilsmisse og et band med, pent sagt, falmende interesse. Men så, etter at to nøkkelpersoner ble gjenforent med Iron Maiden, har han vært opptatt med å reise sitt hjertebarn til utrolige nye høyder gjennom konstant global turnering, hyppige studioutgivelser og produsering av liveskiver og konsertvideoer. De fleste regnet med det at et eventuelt soloprosjekt hadde blitt skrinlagt, nok en gang. Vi skriver 2012 og som lyn fra klar himmel, har Harris i all hemmelighet klart å ferdigstille en helt egen utgivelse; godt over tre tiår på etterskudd, vil sikkert mange mene. Den nyfødte har fått den passende tittelen British Lion. Til sammenligning minner British Lion ved første lytt mye om Bruce Dickinsons briljante soloalbum, Skunkworks, fra 1996. Så skriver da også mye av materialet seg nettopp fra denne perioden – en tid da heavy metal og hardrock var det minst kule du kunne befatte deg med. Dette er altså en slags røff-i-kantene-post-grunge-møter-glættAOR-affære, om man angriper British Lion med primitive persepsjoner. La oss i stedet gå i dybden. Harris har alltid hatt et godt øre for gode melodier og sterke refreng. Han er jo tross alt en av vår tids store låtskrivere, det kan ikke fornektes. På British Lion har han roet ned den galopperende bassgangen han er kjent for, og gitt

mer rom til klassisk pop i alle former, farger og fasonger. Så, først som sist: Åpningslåta, «This Is My God», er urovekkende nok skivas desidert svakeste og flaueste spor. Her humper og skrangler kompet avgårde og man kan lure på hva i all verden som skjedde med kvalitetskontrollen her? Cheesy wah-wahgitarer og elendige B-riff som ikke en gang hadde kommet gjennom nåløyet på den siste Biohazard-skiva, blir heldigvis reddet av et flott og catchy refreng. På «Lost Worlds» og «Karma Killer» fortsetter tendensene, men blir heldigvis også her reddet av sterke refreng og god låtstruktur. Ut i låt nummer fire har det verste post-grunge-kjøret lagt seg og hardrocken begynner omsider å feste grep om British Lion i form av powerballaden «Us Against The World», «The Chones Ones» (skivas første av to store perler) og melankolske «Judas». Avslutningsvis, med den radiovennlige høydaren «Eyes Of The Young» og mørke «These Are The Hands», har Steve Harris levert en absolutt godkjent soloplate-debut der refrenget står i sentrum. British Lion pløyer på ingen måte ny grunn og holder seg innenfor rimelighetens grenser hva en – la oss være dønn ærlig – Maiden-fan kan tåle (drømmescenarioet hadde jo selvfølgelig vært en Steve Harris-plate med kun bassgitar). Spørsmålet må derfor stilles: Hva hadde skjedd om man hadde fjernet Steve Harris fra denne ligningen, hva hadde man sittet igjen med da? Antagelig en middelmådig skive med appell til fans av svulstig The Darkness, kvasiproggen til gammel Judas Priest og klassisk UFO-pubrock. Heldigvis er Guden Steve Harris’ signaturbass godt representert i lydbildet, noe som alene løfter British Lion til en streit firer. Andreas Tylden

1 798,-/STK

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90

8/2012

MUSIKK

Jeg beundrer vokalister. Det er sårbart å synge.

Benjamin Helstad (f. 1987) er en norsk skuespiller utdannet ved KHiO. Han er aktuell som den nye vokalisten i bandet Yoga Fire. Singelen Oslo Plaza er ute 31. august.

Norges dårligste band har fått skuespiller Benjamin Helstad som ny vokalist. TEKST EMMA CLARE FOTO JETON KACANIKU – Hvis du skal dra på med den frekke NATT&DAG-tonen din, kommer jeg til å hate deg for alltid – og det vil du ikke. Den såkalte Kongen av Bastøy-Benjamin har, med sine fem-og-tjue år og hovedrolle i både Engelen og den ovennevnte storfilmen i bagasjen, fått enda et bein å stå på. På musikkscenen, som vokalist i skrangleorkesteret Yoga Fire. At en Amanda-nominert skuespiller som allerede har skrevet historie (han er den eneste i Norge som har kommet inn på Teaterhøyskolen to ganger), spilt mot Maria Bonnevie, Stellan Skarsgård – og la oss ikke glemme en ung Jenny Skavlan i Jakten på Nyresteinen – blir vokalist i det selverklærte dårligste rockebandet i Norge, er såpass oppsiktsvekkende at det føltes riktig å ta en liten alvorsprat. Hvorfor drikker du ikke ølen jeg har kjøpt til deg. Har du blitt avholds? – Det er ikke dét vi kom for å snakke om. 60

8/2012

Du har ikke noe med mitt alkoholforbruk å gjøre. Både som skuespiller og vokalist tar på kroppen, og det gjelder å være i god form. Det gjelder å begrense seg litt når hardkjøret begynner med turné med Yoga fremover. Av en eller annen grunn kan jeg ikke forestille meg at du var president for Yogafanklubben før du ble vokalist, slik Tony Sylvester var for Turboneger. Hørte du på Yoga Fire i det hele tatt? – Jeg så dem spille en konsert på en firmafest for mange år siden, og jeg husker kvelden tok seg veldig opp da de gikk på scenen. Ellers er jeg en stor fan av både Klovner og Apollo (Yoga Fire-bandmedlemmene var rappere før de starta rockeband, jou. anm.) og har hørt i hjel albumene. En søt historie kom opp her om dagen: disse hiphoperne du nå spiller i band med skulle finne fram til en konsert en gang og så stoppa de bilen, rulla ned vinduet og spurte en liten kid om veien. Den kiden var deg. – Haha, ja. Jeg og Apollo har delt scene før, vi. På Ski Rådhusteater, da jeg spilte i lokal hiphop-gruppe som het Lystig Lyrikk.

Fra du var et lite blodlegeme i Jakten på Nyresteinen til nå, i tjueåra, har du gjort relativt applauderte ting som skuespiller. Hvorfor bli vokalist i Yoga Fire? – Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial. Det er vel åpenbart. Yoga Fire er det mest energiske norske livebandet jeg har sett. At de var Norges dårligste rockeband for fem år siden stemmer sikkert, de hadde vel knapt lært seg instrumentene sine. Siden den gang har de spilt overalt, Quart, Hove, Roskilde, vunnet priser og reist Norge rundt på kryss og tvers. Arbeidsmoralen, fokuset og spillegleden til de gutta er beundringsverdig. Hvem vil vel ikke være med på det? Kred-biten er for øvrig et veldig interessant aspekt, for, samtidig som jeg er opptatt av det, så har jeg allerede gjort et valg om å være skuespiller, og bare DET handler om å legge fra seg kred-hangup. Det kan bli veldig stakkarslig for meg om jeg bare skal være med på ting 20.000 ArtHausfolk synes er kult resten av livet. Hvis jeg KUN skal spille teater på Black Box kommer jeg til å få en rimelig tøff økonomisk situasjon. Allerede DER er jeg altså i en konflikt med meg selv. Jeg har spilt i rockeband flere ganger i løpet av livet mitt, og enten kan du sitte å stirre i veggen på øvingslokalet i fire år og vente på å bli oppdaget, booke en gig for egne penger for tjue kompiser på Skuret.

Eller så kan du hoppe på et tog som plutselig kommer din vei og ha muligheten til å spille på Rockefeller et halvt år etter du blir med i bandet. Jeg har alltid drømt om å være rockestjerne – lenge før jeg tenkte på å bli skuespiller. Vet du hvilken linje jeg har hørt at du har dratt på byen ved siden av en kar i urinalen? «Skuespiller er det jeg er hypp på å bli. Rockestjerne har jeg alltid vært.» – Hehe … he. Så hvor har du mest talent: På scena som vokalist eller skuespiller? – Jeg har aldri fått testa meg ordentlig som vokalist ennå, men begge deler er like skummelt. Som jeg alltid har sagt: jeg beundrer vokalister. Det er så sårbart å synge. Men med fire mann som spiller som om det er det siste de gjør sammen med deg på scenen, så føles det litt tryggere, og helt insane fett. Har du gjort noe method acting for å bli rockestjerne? … eller, det blir kanskje litt feil å kalle deg en rockestjerne. – Jeg kan jo ikke kalle meg «artist» heller. «Helt på tampen her», har du noen tips til våre lesere? – Et generelt tips til alle: Sats på det du kan. Den var god. – Jeg kommer alltid godt ut av intervjuer.

Fredag 7. september:

Torsdag 27. september:

Wovenhand Supp.: RING THEM BELLS

Supp.: LAURA GIBSON Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Fredag 28. september:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Tirsdag 16. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Onsdag 17. oktober:

Lørdag 8. september:

Supp.: SKAM Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Supp.: BLOKSBERG + BEGLOMEG DJ-SET Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 29. september:

JENS LEKMAN

Torsdag 18. oktober:

Releasekonsert:

CASA MURILO

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Supp.: JOEL GIBB (The Hidden Cameras) Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 225,-. 20 år leg.

Søndag 30. september:

Fredag 14. september:

Fredag 19. oktober:

TAME IMPALA

Special guest: PETTER CARLSEN

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Supp.: CALLERS

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Torsdag 15. november:

EL GUSTO

Bill. kr.270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Lørdag 3. november:

Fredag 16. november:

JOAQUÍN GRILO’S

”LEYENDA PERSONAL” featuring Dorantes Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Søndag 4. november:

Bill. kr. 225,-. 18 år leg. Fredag 7. desember:

Lørdag 20. oktober:

Swedish Empire Tour:

JOHNNY WINTER BAND

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Gjesteartist annonseres Bill. kr. 320,-. 18 årsenere. leg.

Minor Majority’s

PÅL ANGELSKÅR med band

Supp.: THE SHRINE Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Onsdag 31. oktober:

Onsdag 21. november: Supp.: ELUVEITIE + WISDOM

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Søndag 21. oktober:

Torsdag 1. november:

Tirsdag 23. oktober:

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

12. & 13. & 14. & 15. desember:

vrikker julen inn

Gjesteartist annonseres senere. www.penthouseplayboys.no

Bill. kr. 360,- . 18 år leg.

Torsdag 22. november:

Søndag 16. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 23. november:

Tirsdag 18. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Mandag 5. november:

LIVE

Torsdag 20. september:

Supp.: SPANK ROCK

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Supp.: TRUST Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Special guest:

Fredag 5. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

YEASAYER

Kveldskonsert kl. 20.00:

Søndag 9. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

Familiekonsert kl. 15.30:

Tirsdag 20. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Fremfører ”The Action Is Go” i sin helhet.

Lørdag 8. desember:

CC COWBOYS

Torsdag 4. oktober:

Bill. kr. 300,- / 200,- (stud./ honnør.) 18 år leg.

Supp: DØMT + COWSHED BOYS Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Kr. 200,- (over 18 år) Kr. 100,(under 18 år) Familie: Kr. 500,“Britenes (inkl. nye2 voksne + 2 barn u. 18 år) Fri alder. Alkoholfritt arr.

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. www.osloworldmusicfestival.no

Onsdag 3. oktober:

JAGA JAZZIST OG BRITTEN SINFONIA Onsdag 19. september:

DIRTY PROJECTORS

ANA MOURA Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

I samarbeid med Conexions, Nasjonal jazzscene og Utenriksdepartementet

Torsdag 6. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 13. september:

Lørdag 15. september: ULTIMAFESTIVALEN 2012

Onsdag 14. november:

Tirsdag 30. oktober:

Special Guest: HARRYS GYM

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Søndag 28. oktober:

Onsdag 24. oktober:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Tirsdag 6. november:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ANNA TERNHEIM

Lørdag 6. oktober:

Fredag 21. september:

Supp.: BADMOUTH Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Venner i ryggen: ANTON RUUD I TERAPI + BLODIG ALVOR

Årets siste Oslo-konsert! Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 22. september:

Torsdag 11. oktober:

Torsdag 25. oktober:

JOHN MAYALL Bill. kr. 330,-. 18 år leg.

med band

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Søndag 25. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Fredag 21. desember: Lørdag 22. desember:

Onsdag 7. november:

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Søndag 23. desember: SONDRE LERCHE Supp.: IDIOT WIND Bill. kr 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 250,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten,Forsalg tlf. 815på 33Posten, 133, www.billettservice.no. Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 26. oktober:

Bill. kr. 50,-. Kl. 10.00 - 15.00. Lørdag 22. september:

presenterer:

EQUICEZ + ADMIRAL P NICO D + JAA9 & Forsalg ONKL P + HERRELØSE + SISI + ZAWADI + JAH ARK + MANIFEST Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Søndag 23. september:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Torsdag 8. november:

Tirsdag 27. november:

YOGA FIRE

Søndag 14. oktober:

Bill. kr. 300,- ink. album /

200,-33 uten133, album. 18www.billettservi år leg. på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 Special guest:

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. Mandag 15. oktober:

Supp.: VILLAGERS Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 27. oktober: OSLO ROCK CITY JAMBOREE

Fredag 9. november:

BEVERLY MCCLELLAN Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 29. november:

MICHAEL

Fredag 28. desember:

Romjulskonsert:

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

på tlf. 33 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr Forsalg påForsalg Posten,Forsalg tlf.Posten, 815 på 33 Posten, 133,815 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. KIWANUKA tlf.133, 815 33 133, www.billettservice.no. OB Special guests: HUNTRESS HUSK OGSÅ: Supp.: WALK THE MOON Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, OBS! Bill.avg. kr 25,-. KRÅKESØLV + KISSIN’ DYNAMITEwww.billettservice.no. Supp.: MAD SIN + BIG TRUCK Forsalg på18Posten, Forsalg tlf. 815 på 33 133, Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. 25,-. 10.10:OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. år leg. BOKBADET Bill. kr. 300,-. 18 år kr leg. Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 270,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Bill. kr. 350,-. 20Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten, Forsalg tlf. på Posten, 815 Forsalg 33 133, tlf. på Forsalg 815 Posten, www.billettservice.no. 33 133, på tlf. Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. 33 på 133, tlf.Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. OBS!33 Bill.avg. på 133, tlf. Forsalg Posten, kr815 25,-. www.billettservice.no. OBS! 33 Bill.avg. på Forsalg 133, tlf. Posten, kr 815 www.billettservice.no. 25,-. Forsalg OBS! 33 påtlf. Bill.avg. 133, Posten, 815 på kr www.billettservice. Posten, 25,-. OBS! 33tlf. 133, Bill.avg. 815 tlf. www.bille kr 33 25,-. 815 OBS! 133, Bill.av 33w Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. Gruppe- og bedriftssalg: kontakt post@rockefeller.no / tlf. 22 20 32 32. NB! Bill.avg.

Fullstendig program og info: www.rockefeller.no Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 33 133, www.billettservi

MUSIKK

Ideologisk lå KILLL alltid snublende nært et musikalsk selvmord. Nå har de bare tatt konsekvensen av det. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO E. EIKAAS / Ø. THORVALDSEN For nøyaktig ti år siden ble en hår reisende idé født av Martin Horntveth, trommeslager i Jaga Jazzist, og daværende gitarist i NoPlaceToHide, Espen T. Hangård. Ideen handlet om å lage en type musikk ingen hadde hørt før. Med på laget ville de ha Erlend Mokkelbost og hans storebror, Are, som akkurat da hadde sluppet en plate med metalhybriden Single Unit. Alle involverte kunne altså skilte med CV-er utenom det vanlige og vidt forskjellige bakgrunner. Martin og Espen presenterte de to andre med oppgaveteksten: «Hva skjer om man digitaliserer, manipulerer og dissekerer metall til det ugjenkjennelige, og fortsatt beholder aggressiviteten og intensiteten fra noe såpass konvensjonelt?». På papiret kunne det høres ut som et musikalsk selvmord. KILLL altså. KILLL med tre L’er. Av den grunn kommer det alltid som et ekstra sjokk når noen velger å kaste inn håndkleet. Noe som har stått en nær, noe som har betydd noe. Noe som har hatt et større virke, en intensjon, en visjon, langt bortenfor det trivielle. KILLL har vært det mest spennende, innovative og utfordrende bandet Norge har sett på lang tid. Kanskje noensinne. Hvorfor i all verden velger man da å legge opp? – KILLL startet som et sideprosjekt med én konsert i tankene, begynner Are. – Når det så ballet på seg med flere konserter kom det umiddelbart i konflikt med våre respektive band og andre prosjekter. Premisset for at vi skulle fortsette å spille konserter var derfor at det ikke måtte ta tid. Vi skulle ikke øve fast, ikke spille inn skive eller drive med tidskrevende promoteringsvirksomhet (etterhvert tok Planet Rock i Berlin seg av dette, jou. anm.). Så vi har egentlig bare vært samlet for å skrive ny musikk to ganger; i en tredagersperiode før første konsert, og i en to ukersperiode før en Rikskonsertene-turné midtveis i karrieren. Alt annet av forandringer er dukket opp under lydsjekk, den ene øvingen før en konsert eller per epost. Dette er stikk i strid med hvordan vi jobber ellers, mer spontant og ufiltrert. Espen: Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! FØDSELEN. Før vi fortsetter med slutten, må vi begynne med starten. Idéen om KILLL ble født på fest som en flipp idé, sier Espen. – Are hadde Single Unit gående og gjorde allerede mange grep som minnet om de vi tok med til KILLL. Martin hadde remikset en NoPlaceToHide-låt i cut-up elektronisk stil. Og han spilte mye live med solopakka si på den tiden; jeg var med ham en gang iblant på gitar. Da vi fant ut at vi skulle slå klutene sammen gikk alt ganske kjapt. Tanken var å lage veldig drøy live-musikk og å blande metall og støy med elektronisk manipulasjon.

Are gir derimot Martin Revheim, som på den tiden booket for Ultima-festivalen (han er også Blå-gründer) «skylda» for å ha realisert de høytsvevende idéene ved å booke dem. Uhørt! KILLL ble slik født av en eklektisk sammensetning personer. Gjennom en demokratisk prosess bidro alle til låtskrivingen, om man kan bruke det uttrykket. Også her var det en kontrast til hvordan de ellers jobbet. En idé ble presentert, sagd ned, gjenlivet og forhandlet – gjort mer direkte og tilgjengelig, ispedd ting som dukket opp underveis. Brødredynamikken satte også sitt preg på dialogen. Mye krangling og mye kos. Espen: Jeg tipper at de fleste bra band består av en ganske sammensatt gjeng: en analytiker, en energisk villmann og lignende. Pass bare på at alle får slippe til med sine respektive forser. Are: Jeg har hang til det formalistiske og konseptuelle mens de andre fungerer som en god motvekt til dette. Ordet «kunst» er ikke et positivt ladet ord i den gården, og det er et sunt korreks til den kunstboblen jeg lever i til daglig. LA DET BLI LYS. KILLL fant snart også plass til et fast femtemedlem. Lysmannen Kyrre – bedre kjent som Kyrrelys – ga prosjektet en essensiell fysisk dimensjon som påvirket det hele med grunnleggende effekt: En ekstremt løsningsorientert og positiv mann som viste seg å være uvurderlig på roaden – enten det gjaldt å krige mot fast ansatte sceneteknikere, grine seg til høyere bagasjekvote på flyplassen eller døgne for å få ting ferdig. Etter alle disse årene har ennå ingen sett Kyrrelys gretten – noensinne. – Jeg har sett ham pessimistisk en gang, smiler Espen. – Da han hadde inspisert sikringsskapet i den lille hula hvor vi skulle spille i Ravensburg i Tyskland, sa han: «det blir ikke noe show her». Det ble til gjengjeld den feteste konserten vi har spilt – etter at han hadde tjuvkobla strøm fra nabohuset. Stripper man bort lyset, er det som å se The E-Street Band uten Bruce Springsteen. Har du vært på en KILLL-konsert blir du møtt i døra med streng beskjed om at det er stor fare for epilepsi-anfall. Dere advarer folk i forkant av konsertene. Er det faktisk fare på ferde? Are: Det er rent juridisk anliggende – langvarige strober kan fremkalle epilepsianfall hos epileptikere, og vi er forpliktet til å opplyse om det. Det samme gjelder et hvilket som helst rave. Vi vil nødig havne i samme situasjon som Japan i 1997, der en strobeeffekt på et monster i tegnefilmserien Pokemon sørget for i 685 anfall over hele landet. I ettertid har vi skjønt at fotosensitiv epilepsi, som det heter, er «følsomhet mot visuelle stimuli som lager mønster over tid eller som, slik som blinkende lys, markante og tydelige mønster, eller bevegelige mønstre». Det er jo selve beskrivelsen av et KILLL-show, det!

Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! 62

8/2012

Har KILLL vært et pretensiøst prosjekt? Are: Vel, formalisme er for mange pretensiøst i seg selv. Altså form som innhold. I metal, som hip hop og rock, forsøker artister og presse å forankre musikkens identitet i noe «virkelig», noe personlig og autentisk. Klassetilhørighet, byen eller bydelen man kommer fra, livshistorie, kirkebranner og så videre. Det blir jo ofte svært søkt og irrelevant. Både i metal og kunstmusikk er det en tendens til å knytte til seg personer som har en autoritet og historie for å validere eller kredstemple prosjektene, uavhengig av om dette egentlig påvirker hvordan det låter. I KILLL er mange av de andre bandene latterlige i metalkred-forstand, som Jaga Jazzist og Montée. Derfor er det herlig å slippe å melde seg på det rotteracet der. Vi har dyrket de grunnleggende og kontrasterende parameterne, slik som raskt mot sakte, støy mot tone, perkussivt mot flatt, mørkt mot lyst, og så videre. Visuelt har vi gjort det samme, overført til LED-lys og strober. Ja, hva kom ut av det? Are: Fenomenet der mønsteret på bakteppet vårt virker som det beveger seg, kom ut av en eksperimentering Kyrre og jeg gjorde med LED-lamper og fargede mønstre. Hvordan få LED-lys, som er brukt i så utrolig mange cheesy sammenhenger, til å bli noe interessant? Ved å dyrke dens særegenheter; rask responstid, lett programmerbar, hvordan den påvirker opplevelsen av andre farger, og så videre. Espen: For å svare på påstanden din tror jeg ikke vi blir oppfattet som pretensiøse av folk som ser oss live, opplevelsen er for rå og direkte til det. Det konseptuelle rammeverket kommer ikke i veien, det gjør vel heller at energien kan kanaliseres enda mer effektivt. Jeg har hørt støymusikere påstå at støy er den mest demokratiske og minst kulturrelative musikkformen, at ren klang, ren kraft og friere former har en universell appell. Det ser i alle fall ut som om KILLL favner ganske vidt. Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer, som alle har likt showet. Lys, småbarn og pensjonister til side, oppsettet i KILLL er i utgangspunktet ganske vanlig, med trommer, to gitarer, bass og keyboard. Forskjellen er at gitarene ikke spilles gjennom forsterkere, men går rett i miksebordet, som er plassert på scenen. Trommene er elektroniske og går også rett til mikseren, via diverse elektronikk Martin styrer selv. Alt ender opp i effektboksene til maestro Are. Resultatet er at man kan gjøre dramatiske grep i hele lydbildet – inkludert en vakuumlignende stillhet bandet har som varemerke. I tillegg utvides lydbildet med samples som trigges med blant annet pedaler. Are: Dette er jo helt ordinære ting for ethvert elektronisk band. Jeg tror overraskelsesmomentet i opplevelsen hos publikum ligger i deres forventning til et band. Det blir mer en slags surrealisme, der det fremmede ligger i å spille på kjente konvensjoner, snarere enn noe rent abstrakt, der det fremmede ligger i det usette, noe som er mye vanskeligere å oppnå. Killl spiller avskjedskonsert på Jaeger 13. september. www.killl.org

Killl ble dannet av brødrene Are Mokkelbost (elektronikk/synth/ bass/vokal), Erlend Mokkelbost (gitar), Espen T. Hangård (gitar/ vokal), Martin Horntveth (trommer/elektronikk/vokal) og Kyrre Heldal Karlsen (lys). Bandet spilte sin første konsert på Ultimafestivalen i 2002. Nå, ti år senere spiller de sin aller siste på samme festival. KILLL sin live-DVD vises som del av utstillingen «I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art» på Samtidsmuseet i Oslo. Åpning 13. september kl. 18.00. Selve avskjedskonserten er på Jaeger 13. september, kl. 22.00.

www.ovingshotellet.no - en del av Schous kulturbryggeri

8/2012

«Årets mest rystende filmopplevelse» CINEMA

PÅ KINO 21. SEPTEMBER

4 ½ PRESENTERER EN FILM AV EVA SØRHAUG «90 MINUTTER» MED AKSEL HENNIE BJØRN FLOBERG MADS OUSDAL PIA TJELTA KAIA VARJORD & ANNMARI KASTRUP CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN PRODUKSJONSDESIGN NINA BJERCK-ANDRESEN KOSTYME MONJA WIIK SMINKE DORTE PEDERSEN LYDSJEF OPPTAK KENNETH GUSTAVSEN FOTO HARALD PAALGARD LINE-PRODUCER PETTER J. BORGLI LYDSJEF ETTERARBEID BENTHOLM KLIPPER VIDAR FLATAUKAN KOMPONIST HENRIK SKRAM MANUSKRIPT EVA SØRHAUG PRODUSENT HÅKON ØVERÅS REGI EVA SØRHAUG TV 2

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen.» BORTE BRA, HJEMME BEST

TIL UNGDOMMEN: En hyllest til det utemmede engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen. ANMELDELSE SIDE

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO KARL ERIK BRØNDBO Hjelp, jeg skal se film. Slapp av, nå kan du få los. Det finnes etterhvert flere streamingtjenester for film. Voddler og Netflix (snart i Norge) for å nevne to av dem. Om lykken står oss bi vil kanskje ordningen også en dag bli så etablert at vi slipper å gå veien om musikkstreaming («tenk Spotify for film») for å forklare hva vi snakker om. To stykker som kan være med å bidra til det heter Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK) og har ellers gjort seg bemerket med å drive filmnettsiden Montages. I juli etablerte de den norske filialen av Mubi, en filmstreamingstjeneste som til forskjell fra de to nevnte er … vel, opptil flere ting. (1) Kul. En tidlig støttespiller var Scorsese. World Cinema Foundation, hvor Scorsese har valgt ut filmer for restaurering, viste disse internasjonalt gjennom nettopp Mubi. (2) Kuratert. Ikke noe Aniston-tøys, bare kvalitet. (3) Stram. Til enhver tid er det kun tretti filmer tilgjengelig. (4) Smukk. Sobert, cinematekaktig grensesnitt. Og (5) den har et indiesensitivt blikk for … – Alt fra Hiroshima, min elskede (1959) til Gosford Park (2001) er et typisk scenario, sier KM. – Jeg ville kanskje ha sagt fra Antonionis L’Avventura (1960) til Mel Gibsons Apocalypto (1960), sier LOK.

KON-TIKI: God balanse mellom action, action-drama, kammerspill og heyerdahlsk hverdagssyssel. 72

Dere to avgjør altså hvilke filmer et utvalg av det norske folk skal se. Det er litt av et ansvar. Hvilke kriterier opererer dere med? Og hva skjer ved dissens? KM: Vi ønsker å skape et utvalg som hele tiden er representert av gode filmer – subjektivt skjønn, farget av vår faglige ekspertise – og som er variert nok til å kunne overraske medlemmene. Dessuten er det viktig at flere sjangre er representert, samt at vi inkluderer solid underholdningsfilm. LOK: Det ligger ingen spesielle kriterier til grunn, bortsett fra at det i våre øyne skal være en film som oppfyller kravet om at man ikke skal kaste bort tiden sin på Mubi; enkelte av filmene kan være spesielle eller utfordrende, men selv om noen ikke vil like dem, skal de aldri oppleve at møtet med filmen er uinteressant eller forglemmelig. Skulle vi være gruoppvekkende uenig om en film, vil vi nok bare velge en annen istedet. KM: Også er det viktig for oss å inkludere norske filmer i utvalget, utover høsten. Tjenesten er som sjølva livet integrert opp mot facern. Skal selv ikke filmtitting være en privat beskjeftigelse lenger? Eller ligger det en større community-tanke bak her, jamfør for eksempel litteraturtjenesten Bokelskere? KM: Altså, Mubi er jo selv opprinnelig et sosialt nettverk. Og er det fremdeles, kombinert med denne kuraterte filmtjenesten. Når vi bruker Facebook i presentasjonen

ANMELDELSE SIDE

av filmene, er det en naturlig måte å «nå» folk på, akkurat slik som kinoen sitt program står i avisen. Vi regner bare med at folk heller leser Facebook enn avisen. LOK: Selv var vi hekta på Mubis sosiale nettverk i flere år før vi ble engasjerte som programsjefer. Det var vårt aktivitetsnivå der inne, samt et par tilfeldigheter, som gjorde at vi kom i kontakt med ledelsen og påbegynte en kommunikasjon om et potensielt samarbeid. Hvordan vil dere karakterisere responsen og pågangen hittil? KM: Vi har hele tiden planlagt for en «myk» lansering, så i sommer har vi henvendt oss først og fremst til de norske Mubi-medlemmene som allerede eksisterte (7000 stykker, jou. anm.). Men vi har også sett at tjenesten har skapt nysgjerrighet hos «nye» medlemmer, etter at vi ble synlige på Facebook og gjennom et innslag på radioen. LOK: Et annet viktig poeng med Mubi – som også dro oss mot prosjektet – er at det har en grunnholdning som ligner på det vi driver med i Montages. Mubi handler først og fremst om filmformidling – om å skape filmkultur. Denne underliggende idealismen merkes i alle ledd – som for eksempel medlemsavgiften. KM: Responsen fra filmbransjen har også vært veldig god; de ønsker å få filmene ut, og publikum ønsker å se bra film på en tilgjengelig måte – og nå er det et alternativ her som ikke koster mer enn en halv kinobillett (49,- per måned, jou. anm.). Det er slike incentiver som kan vende brukerne vekk fra nedlastning, men her må vel bransjen være tålmodig. Ja, opplever dere at gamle vaner er vonde å vende? Har folk blitt for komfortable med piratebay, itunes-modellen eller get-boksen sin? KM: Jeg tenker at utvalget – det at vi har funnet frem gode filmer fra jungelen – og prisen er det som gjør oss attraktive. Billigere enn Cinemateket for studenter, bedre enn Get for de som ønsker kvalitetsfilm, og kjappere enn nedlastning for de som ønsker tilgjengelighet. LOK: Dessuten tror vi det er mange som setter seg forvirret ned foran jungelen av tilgjengelige titler, uten å kunne navigere seg frem til det de faktisk bør se. Er det noe som har høy valuta i Norge, så er det fritid, så når

folk setter seg ned for å se en film, bør det være verdt timene som investeres. For øyeblikket har dere en hovedsak om den nederlandske regissøren Paul Verhoeven på Montages. Aktuelt – eller iallfall fristende – å samkjøre den redaksjonelle profilen på Montages med kurateringen av Mubi? Eller blir det å blande kortene? Åkkesom har dere kanskje en hattesituasjon som setter store krav til deres integritet? KM: Foreløpig er det ikke noe direkte samarbeid mellom Montages og Mubi, utover at vi jobber begge steder. Men tidligere har vi i Montages kuratert filmer for eksempel for Kortfilmfestivalen og Film fra sør, og da gjorde vi også artikler fra festivalene. Vi får se. Foreløpig fokuserer vi kun på å bygge et godt utvalg og gjøre det synlig. Noen overraskelser når dere har sjekket visningstallene? Er folk mer interesserte i fransk nybølgefilm enn dere forutså? KM: Folk er i alle fall veldig interessert i Enter the Void av Gaspar Noé! LOK: En film som forøvrig aldri fikk kinodistribusjon i Norge. KM: Det var et godt tegn, for den filmen var vi veldig stolte over å vise. Folk er virkelig mye mer interessert i film enn det kan virke som, hvis man leser en vanlig norsk avis. Dere får tilbake troen på menneskeheten av å drive denne tjenesten? LOK: Ja, det vil jeg si at vi gjør, for vi opplever til stadighet å få begeistrede tilbakemeldinger fra medlemmer som synes at en ny filmverden åpner seg, som tidligere kanskje ikke har sett så mye film utenom de mest opplagte kinoblockbusterne. KM: Vi befinner oss i en tid der filmbransjens idealistiske aktører balanserer på en knivsegg – klarer man å bikke over til å skape kommersielt fornuftig drift, eller er Norge et så lite land – og gleden over nedlastning så stor – at det ikke lar seg gjøre? Tiden vil vise. Dette er de samme spørsmålene som eksempelvis Arthaus, som vi har en distribusjonsavtale med, stiller seg. Desto flere som kjemper kvalitetsfilmene sak – og sørger for løsninger som skaper synlighet og tilgjengelighet – desto bedre mulighet har vi alle for å samle publikum, og kanskje til og med utvide det. Det er ikke spesielt «annerledes» å like gode filmer. Alle vil se gode filmer. no.mubi.com 8/2012

FILM

Mot alle odds kan Margaret være i ferd med å skrive seg inn i den moderne filmkanonen. TEKST KARSTEN MEINICH /MONTAGES I 2005 STARTET opptakene på spille filmen Margaret i New York, med blant annet Anna Paquin og Matt Damon i rollene. Først seks år senere var filmen klar, og knapt noen gikk for å se den på kino i USA. Filmen ble dømt til forglemmelse, men er faktisk en av de beste amerikanske filmene på flere år. Hva skjedde? Husker du den kritikerroste amerikanske indiefilmen You Can Count on Me fra 2000? Laura Linney og Mark Ruffalo spiller et søskenpar i sentrum for et lite, men nært og engasjerende familiedrama. Filmen vant flere priser, og fant mange tilhengere (inkludert undertegnede) da den til slutt hadde kinopremiere i Norge i 2001. Filmen var regissert av en debutant, den kritikerroste dramatikeren og manusforfatteren Kenneth Lonergan, og hadde en tydelig personlig stemme. Da det noen år senere ble klart at han jobbet med en ny film, Margaret, spisset jeg ørene. Men så ble det stille, og filmen forsvant. Dette er historien om hvorfor. ALLEREDE LENGE FØR han lagde You Can Count on Me hadde Lonergan havnet i Hollywoods søkelys. Men ikke av de årsakene man kanskje skulle tro. På slutten av 80-tallet, da han var i midten av 20-årene, hadde nyutdannede Lonergan satt seg ned og skrevet et kommersielt anlagt filmmanuskript på eget initiativ – utelukkende for å tjene penger. Han har uttalt at han ønsket å skape økonomisk rom i sin tilværelse til å bruke tid på å skape det han virkelig ville utrette kunstnerisk. Manuset var en komedie om mafiaen, som ble solgt – og etter flere års omløp i Hollywoodsystemet til slutt produsert som Analyze This (1999) med Robert De Niro. Lonergan erkjenner i flere intervjuer at han visste manuset kom til å bli skrevet om og vannet ut, så han distanserte seg tidlig fra prosessen med produsentene. (En rase han tydeligvis ikke er komfortabel med – dette kommer vi tilbake til.) Pengene brukte han, som planlagt, til å skrive, og Lonergan fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med teaterstykket This is Our Youth, som hadde sin New York-premiere i 1996. Kritikerne trakk

frem forfatterens overbevisende evner til å sette ord på hvordan folk virkelig snakket, og stykkets refleksjoner rundt samfunnet. Han ble utropt som sin generasjons «stemme», og Peter Marks i The New York Times oppsummerte inntrykket: «This Is Our Youth– by turns caustic, cruel and compassionate — is the real real world.» ET ANNET HELDIG utfall av kontakten med Hollywood var at manuset åpnet døren til å bli kjent med Martin Scorsese – en annen newyorker som, på sin egen måte, drev balansekunst mellom det personlige uttrykk og Hollywood-maskineriet. This is Our Youth ble som sagt en suksess, og Scorsese endte med å ansette Lonergan til å skrive om manuset til Gangs of New York (2002), like før opptak. Da 00-tallet så vidt var i gang hadde Lonergan plutselig både regidebutert og jobbet med Scorsese, og resultatet var to Oscar-nominasjoner, for manusene til You Can Count on Me og Gangs of New York. Stjerneprodusentene Scott Rudin og Sydney Pollack hadde innen den tid også lagt merke til Lonergan og var, sammen med produsent Gary Gilbert (Garden State) og indie-studioet Fox Searchlight, klare for å finansiere hans neste filmprosjekt: Margaret. Alt så lyst ut. Flere amerikanske filmjournalister har siden 2005 forsøkt å finne ut hvor det gikk galt med dette prosjektet, og når jeg syv år senere forsøker å samle disse trådene blir kilden til problemet synlig – ikke overraskende sitter det i den velkjente kollisjonen mellom kunstneriske ambisjoner, kommersielle krefter og sterke personligheter. Det er ikke første gang profilerte filmprosjekter blir forsinket eller antar katastrofale økonomiske dimensjoner, men Margaret hadde hverken et gigantisk budsjett eller kompliserte innspillingsforhold (filmen foregår hovedsaklig langs gater og i leiligheter i New York). Det den hadde var et inderlig, og sannsynligvis for Lonergan voldsomt viktig, kunstnerisk mål, som i klippeprosessen skapte en tilsynelatende uoverstigelig hindring – særlig i møte med utålmodige produsenter. ETTER SUKSESSEN TIDLIG på 00-tallet begynte Lonergan arbeidet på manuskriptet til Margaret, som han brukte to år på å ferdigstille. Filmen er helt tydelig inspirert av stemningen i New York like etter 11. september, og

skildrer et mangefasettert drama om 17-årige Lisa (Paquin) som etter en dødsulykke hun er vitne til, konfronteres av både skyldfølelse og eget sinne. Produksjonen startet altså i 2005, og til L.A. Times har klipperen Anne McCabe uttalt at en tidlig versjon av filmen (fra 2006) fikk Martin Scorsese til å utbryte at Margaret var «et briljant mesterverk». Men Kenneth Lonergan selv var tydeligvis ikke fornøyd, og hadde final cut i sin kontrakt. Produsentenes eneste betingelse var at filmen ikke kunne bli mer enn 150 minutter lang. Lonergan tilbragte enda et år i klipperommet, og i 2007 begynte særlig Gary Gilbert og Fox Searchlight å bekymre seg – det var disse to som hadde delt kostnaden på tolv millioner dollar seg i mellom. Regissøren hadde en tre timers versjon som han ikke klarte å korte ned, og i en artikkel hos The New York Times fra tidligere i sommer, som ser tilbake på historien, erkjente noen av Lonergans samarbeidspartnere at filmen allerede på manusstadiet hadde enormt komplekse ambisjoner: «One of the reasons it was so difficult is indicative of what his great talent is,» sa skuespiller Josh Hamilton. «I remember doing a reading of that screenplay in his living room years ago — it must have been 500 pages. I mean, it was all day. But it was one of the greatest screenplays I’d ever read in my life.» BÅDE PRODUSENTENE OG regissøren selv forsøkte å finne en løsning; venner fra filmbransjen ble invitert til å se den tre timer lange utgaven og komme med innspill og forslag. Høsten 2007 hadde Gilbert blitt innblandet i klippearbeidet, og til slutt fikk han nok. Han hyret inn klipperen Dylan Tichenor (There Will Be Blood) som leverte en versjon på to timer, men denne ble ikke akseptert av Lonergan. På dette tidspunktet saksøker dessuten Fox Searchlight produksjonsselskapet til Gilbert, som de mente ikke hadde betalt sin andel. Gilbert leverer et motsøksmål, også rettet mot Lonergan, og plutselig var filmens skjebne frosset i rettssystemet. Kort fortalt blir partene til slutt enige om forlik, og i juni 2008 leverte Lonergan faktisk en versjon av filmen til studioet som var like under 150 minutter lang. (Gilbert sa i sommer følgende til Times om det hele: «All Searchlight or I ever wanted was for Kenny to finish the film on his own, which he never did.») Likevel, filmen kom ikke ut – og på et tidspunkt i 2009 foreslår noen et kompromiss: hva om Martin Scorsese kommer inn og gjør et forsøk på å sluttføre filmen? «Good for the movie, good for Kenny, presumably

Teksten er forfattet av Karsten Meinich, redaktør for nettmagasinet Montages (www.montages.no). Montages skal ifølge statuttene være en arena for «lidenskapelige og kunnskapsrike samtaler om film; en kanal der filmmediet står i fokus, diskuteres og analyseres.» Denne artikkelen innevarsler starten på en utvekslingsavtale mellom Montages og NATT&DAG. På side 68 har Lars Ole Kristiansen – også fra redaksjonen i Montages – gitt til beste en omtale av Margaret. 66

8/2012

good for Gilbert,» skriver Times. Innimellom ferdigstillingen av Scorseses egne filmer Hugo og dokumentaren om George Harrison, leverer mesterregissøren en 160 minutters versjon. Når alle tror sagaen har kommet til en slutt, nekter produsent Gilbert å signere på at Scorsese-versjonen skal gå igjennom og lanseres for verden. Mark Ruffalo, som også spiller i Margaret og er en venn av Lonergan, sier rett ut til Times at han mener Gilbert til slutt var så bitter at han ganske enkelt ikke ville filmen vel. SÅ, ETTER EN seks år lang prosess, der Lonergans jakt på et tilfredsstillende kunstnerisk resultat ikke nådde sitt mål, og produsentenes ønske om en kommersielt salgbar film ikke ble oppfylt, besluttet Fox Searchlight til slutt at versjonen Lonergan hadde levert som var like under 150 minutter skulle lanseres. I september 2011, med minimal markedsføring og en nesten selvutslettende promokampanje, fikk Margaret sin premiere på to kinoer i USA – én i New York og én i Los Angeles. To uker senere var den tatt av. Og kanskje ville den forsvunnet helt, hvis ikke det var for at et knippe amerikanske kritikere hadde sett det de mente var et mesterverk; en film så god at den fortjente sin egen kampanje på grasrota. Kritiker Jaime Christley, som skriver for Slant Magazine, satte i gang kampanjen på nettet som skulle overbevise Fox Searchlight om at de måtte gjøre filmen tilgjengelig igjen for kinoer som ønsket å vise den, og sende ut screenere til både kritikere og medlemmer av Oscar-akademiet. «[During its short release], the film became known as a miracle – a major work of cinematic art, against the odds – to almost all of the critics and cinephiles who were able to catch it during its brief appearance,» het det i kritikernes beskrivelse av situasjonen. Og Fox Searchlight responderte faktisk med å gi filmen en ny mulighet, om enn noe motvillig. Margaret rakk ikke bli synlig nok til å være med i kampen om Oscar-nominasjoner, men havnet på mange amerikanske kritikeres Topp 10-lister. DA DEN ENDELIG nå i juli 2012 ble sluppet på Blu-ray/DVD i USA (og kun på DVD i Europa), var det i tillegg til kinoutgaven inkludert en tre timers versjon av filmen – til manges store glede. Margaret startet i sommer altså sin neste reise, den som går inn i filmhistorien – som et oversett mesterverk. «It will be remembered, years and decades hence, as one of the year’s, even the decade’s, cinematic wonders,» skrev innflytelsesrike Richard Brody i The New Yorker.

Presentert i samarbeid med:

hvER

fEst

FILM

Bro keste a d y m e d ve n n e r Hve r m a n d ag

PÅ J A E G E R

Å REALISERE SEG SELV GJENNOM LIDELSEN G re nse n 9, Oslo ID:20

mAndAG!

6 EnEstE

MARGARET Regi og manus: Kenneth Lonergan Med: Anna Paquin, Matt Damon, Mark Ruffalo, J. Smith-Cameron, Jeannie Berlin, Mark Ruffalo Noen ganger kan sorg og smerte ramme et helt land, som her hjemme 22. juli i fjor, og i New York 11. september 2001. Kenneth Lonergans Margaret ble unnfanget i årene etter terroren i USA, og bærer preg av det: En by og et folk som er i oppbyggingsfasen etter katastrofen, men som likevel definerer seg selv gjennom den altoverskyggende tragedien. Lisa Cohen (Paquin) er en jente i slutten av tenårene, med betagende karisma og ustabilt lynne; hun støvsuger omverdenen for inntrykk og hugger raskt om hun sporer urettferdighet og forståelser som ikke ligner hennes egne. En dag, på vei hjem fra skolen, begynner hun å gestikulere voldsomt for å komme i kontakt med en bussjåfør (Ruffalo) hun oppdager fra fortauskanten. Hun vil vite hvor han har fått has på den hvite cowboy-hatten han har på hodet. Sjåføren mister konsentrasjonen, kjører på rødt og kolliderer med en dame som krysser gangfeltet. Svart. Summingen fra folk som vil hjelpe uten å vite hvordan. Varmt blod som plasker mot asfalten, lukten av jern. Kvinnen, ved navn Monica, ligger der med oppskutte øyne mot himmelen, gisper etter luft, gråter desperat og forvirret. Lisa tar rollen som skytsengel, og Monica projiserer sin avdøde datter inn i Lisa, hvorpå tenåringsjenta opplever at møtet mellom de to på en eller annen måte er skjebnebestemt, at det eksisterer en eller annen åndelig forbindelse mellom de to. Når sjokket over ulykken får lagt seg, bestemmer Lisa seg for å oppsøke de etterlatte, og innynder seg med venninnen Emily (Berlin) med det formål at de to skal kontakte politiet for å la sannheten komme for dagen: at ulykken var et resultat av en grov tjenesteforsømmelse fra bussjåføren Maretti sin side. Lisa, på sin side, er klar over sin rettslige uskyld, og trenger derfor ikke å fraskrive seg sin del av ansvaret for tragedien. Hennes rakryggede erkjennelse av skyld virker imidlertid mest som en strategi for å kunne innlemmes i voksenverdenen. Det blir nærmest en forlengelse av en scene tidligere i filmen, der Lisa ringer en slacker av en klassekamerat og tilbyr ham jomfrudommen hennes. Et moralsk spørsmål melder seg: Hvorfor er det så viktig for Lisa at bussjåføren straffes – at han mister jobben og ikke lenger kan være i stand til å forsørge familien sin? Hvorfor må enda flere lide? De samme spurte jeg meg om da mediene begynte å kreve at

8/2012

opptil flere ansatte hos politiet burde få sparken i forbindelse med 22. juli-kommisjonens rapport. At Margaret føles særlig relevant for oss nordmenn, som nettopp har gjennomlevd en nasjonal tragedie, er vanskelig å se bort fra. Også fordi filmen helt konsekvent aldri fordømmer noen av rollefigurene, men tar hensyn til hvordan vidt forskjellige reaksjoner kan oppstå i kjølvannet av vanskelige, for noen ubegripelige, hendelser. Lisa er sårbar og feilbarlig, jævlig teit og kjempefin om hverandre, slik de aller fleste er. Anna Paquin, som i dag er mest kjent som Sookie Stackhouse i HBO-serien True Blood, gjør en rolleprestasjon av de sjeldne. Hun byr på en intensitet som tidvis kan oppleves som enerverende, nesten grotesk, men også voldsomt ekspressiv. Lonergan skildrer sin fødeby New York med et interessert, men også avmålt blikk. Selve estetikken er nøktern: lange tagninger, langsomme panoreringer, beige- og bruntoner – ikke ulikt dem vi finner hos Antonionifotograf Carlo Di Palmas arbeider for Woody Allen på 80-tallet. Metropol-arkitekturen har blåst tryllestøv på mang en filmhistorisk innstilling, men i Margaret er omgivelsene oppsiktsvekkende lite majestetiske, som om kameraet – i likhet med rollefigurene – er fullstendig innforstått med at Manhattan omkranser det, og alltid har gjort det. Mellom de høyreiste bygningene slår hverdagens hvilepuls, og Lonergan gjør noen spennende filmspråklige grep for å heve blikket. I en innstilling glir vi bortover de glitrende vinduene på skyskraperen der Lisa bor sammen med moren sin, og overhører kommunikasjon mellom de andre beboerne; når Lisa skal avslå bestekameratens ønske om at de to skal bli et par, krysses denne samtalen med en annen fra bordet ved siden av. Det er som om Lonergan ønsker å vise oss at menneskene ikke lever ved siden, men på tvers av hverandre; at hver og en av oss har en svært begrenset kapasitet – vi vet bare hva som angår oss selv og våre aller nærmeste. Med Lonergans utsøkte dialog og et praktfullt skuespillerensemble blir dette en rystende coming-of-age-fortelling og et betydelig portrett av amerikansk mentalitet på 2000-tallet. Et komplekst og modent drama, av typen vi gjerne bemerker at amerikanerne laget på syttitallet. I dag kaller vi disse filmene for klassikere, og jeg velger å tro at Kenneth Lonergans massive verk også vil finne sin plass i filmens kanon når nye historiebøker skal sammenfattes. Lars Ole Kristiansen /Montages Les en lengre omtale på montages.no

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

14 KILOMETER Regi: Gerardo Olivares Med: Adoum Moussa som Buba Illiassou Mahamadou Alzouma som Mukela Aminata Kanta som Violeta Overmoden frukt. Ofte kan det forsvares å sette opp gamle filmer på kino. Det skjer stadig vekk at kinodistributører ikke kjenner sin besøkelsestid, og om de etter en tid innser at de har tatt feil, er det aldri for sent å snu (det er ennå ikke for sent å kjøpe Laurence Anyways, distrofolk!). Men når det gjelder 14 kilometer er det meg et mysterium hvorfor denne er satt opp på kino nå. Den er gammel – fra 2007 – og det er vanskelig å se hvilken kraft den skulle besitte som rettferdiggjør en slik overmoden lansering.

Malisiske Viola skal tvangsgiftes med en ekkel, gammel mann, og venninnen hennes overtaler henne til å rømme til Europa og starte på nytt. I Niger er mekanikeren Buba frustert over at fotballferdighetene hans ikke får ham noe sted, og sammen med sin lykkesøkende bror, Mukela, bestemmer han seg for å dra til Europa og prøve lykken som fotballspiller der. De tre følger samme (noe diffuse) drøm, og kjøper seg plasser på en lastebil som skal ta dem mot det forjettede land. Det skal bli en tøff reise. Men å lage en film om «en vanskelig reise», er litt som å lage en film om at det kan være stressende å være foreldre. Vi vet det fra før. Vi trenger noe mer for å forsvare tiden det tar å se en helaftens film.

Eksempelvis kunne vi med fordel fått bedre tid til å bli kjent med karakterene, for slik de fremstår her, oppleves de som flate og uengasjerende. Også en overflødig kjærlighetshistorie blandes inn i det hele. Dessuten virker valget om å flykte aldri helt troverdig. De risikerer livet sitt for å dra på denne reisen, og likevel er det som om de ikke har hjertene sine i det. Det er nok mange som velger å ta denne turen av mer tungtveiende og interessante grunner – hvorfor følger vi ikke heller dem? Når det er sagt: Det er fantastisk når kinodistributører tør å ta sjanser. Fortsett med det, vær så snill! Selv om akkurat denne filmen føltes mer som et supplement til en samfunnsfagtime på ungdomsskolen enn en kinofilm. Kamilla Rønnestad Premiere 14. september

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

DREDD Regi: Pete Travis Med: Karl Urban, Lena Headey, Olivia Thirlby, Domhnall Gleeson, Rachel Wood, Andile Mngadi Splatteraction med drivende rytme. Det er tydelig at Dredd er produsert av andre enn Hollywood. Den britisk/sør-afrikanske superheltfilmen er ikke så polert og klisjeglatt som Marvels motparter, dog betydelig mer voldelig. Her får du ingen treig opphavshistorie. Ingen pompøs scene der helten plukker opp hjelmen for første gang og intet reddeverden-plot med engelsktalende romvesen. Derimot får du en nærmest uendelig skare skurker som blir tatt vakkert av dage på særdeles brutalt vis. Dommer Dredd skriver glinsende blodpoesi mens hudfiller

flagrer og organer omformes til veggmalerier. Det er umåtelig å se en kule gå inn i en kjake, trekke den motsatte sakte utover og etterlate et krater som viser halve tanngarden og de innerste delene av hørselskanalen. Mennesker blir flådd levende og kastet utenfor rekkverk, før de flakser i slow motion og smøres utover bakken som sprutende kjøttklumper og gurglende beinrør. Selv om det fortsatt er tegneserieaction, er filmen unik ved å gjøre volden smertefull, slik at hvert skudd får en helt annen verdi enn i Marvels blodfattige PG-univers. Handlingen fremstår som en «day in the life of Dredd»: Helten går inn i en høyblokk, blir stengt inne og må kjempe for å komme ut igjen. Resten av universet forblir uutforsket, men om du så fantastiske The Raid: Redemp-

tion, vil du glede deg over å høre at sci-fi aspektet nesten er den eneste forskjellen ved Dredd. Hovedrolleinnehaver Karl Urban beholder både hjelm og klær på gjennom hele filmen, slik at det ikke er muskler, men lovens nådeløse arm som er helten. Det virker dessverre som han sliter med å snakke mørkere enn det han makter, slik sett er det pussig at stemmen ikke er blitt fordypet i etterarbeidet. Musikken er derimot heftig Propellerheads-aktig dub-techno, med industrielle skraperytmer som får deg til å holde takt med kulene. Soundtracket av Paul Leonard-Morgan passer ypperlig til den punkete skrotfremtiden, og vil antakeligvis bli spilt i mang en kjellerfest i årevis fremover. Torgeir Blok Premiere 28. september

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 8/2012

FILM MIN SØSTER Originaltittel: L’enfant d’en haut Regi: Ursula Meier Med: Léa Seydoux, Kacey Mottet Klein, Martin Compston, Gillian Anderson, Jean-François Stévenin, Yann Trégouët, Gabin Lefebvre, Dilon Ademi, Magne-Håvard Brekke Familien er verst. Til tross for sin beskjedne alder, dealer tolv år gamle Simon tyvgods som en erfaren proff. Hver dag tar han heisen opp i skibakken og stjeler ski, briller og hjelmer fra rike turister, før han tar med godset ned igjen; gjennom tåken som skiller de rike på fjellet og de fattige nede i dalen hvor han bor. Barna på lekeplassen jubler når han kommer gående med

SOM DU SER MEG Regi: Dag Johan Haugerud Med: Ane Dahl Torp, Henriette Steenstrup, Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt, Trine Wiggen, Andrine Sæther, Andrea Bræin Hovig «Kan du ikke heve deg litt over det dårlige selvbildet ditt?» Vinneren av Haugesund filmfestival begynner med tittelen i hvite bokstaver, mens bakgrunnsfargen blinker i forskjellige farger. Poenget er opplagt fra første stund: Fokus forandres med ulike synsvinkler. Flere finurlige meta-grep leker videre med virkelighetsoppfatningen. En dame passerer tre andre kvinner på gaten og setter seg i et lydstudio for å lese inn sin siste roman, som handler om kvinnene hun nylig passerte. Akkurat da det glir over i melodramatisk kammerspill erter lydsporet deg med kammermusikk på full guffe. En usikker sykepleier må lære opp en student, en eldre kvinne må oversette en ungdommelig roman, en fattig pensjonist får tilbud om en million kroner i veldedighet. Det finnes ingen rett eller galt, bare forskjellige innfallsvinkler.

KON-TIKI Regi: Joachim Rønning, Espen Sandberg Med: Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann, Odd-Magnus Williamson, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Agnes Kittelsen ETTER TJUE minutter med intensiv og passe medrivende historieformidling innpakket og skutt etter alle Hollywoodkunstens regler – emosjonelle strykere, kranført kamera, stjernehimler og fete jungelblader – er vi endelig ute på havet. Her slipper jeg skuldrene ned, heiser dem igjen, og eventyret kan begynne. Og det gjør det! Ved roret sitter Rønning, Sandberg – og Hagens Thor Heyerdahl. En glad sfinx og en

8/2012

vidunderlig, og er fullstendig til stede i rollen sin. Også søsteren, spilt av Léa Seydoux, imponerer (kostymør Anna Van Brée skal ha ros for å ha transformert den vakre, franske it-jenten til en troverdig, sliten forstadsjente), og samspillet de to imellom er like upåklagelig. Selv om Simon strever hardt for å forsørge Louise og å bli sett av henne, er hun som regel for opptatt med sine egne problemer (som tilsynelatende består av menn) til å gjengjelde den omsorgen og kjærligheten som broren trenger. Publikum, på sin side, bør finne plass i sine hjerter til både Simon og hans rørende, lille historie. Kamilla Rønnestad Premiere 21. september

Fellesnevneren er kommunikasjon og instinktive følelser versus rasjonalitet. Man skulle kanskje tro at en film hvis rollebesetning består nesten utelukkende av kvinner, vil rette seg mot ditto markedsgruppe. Det er imidlertid ikke tilfelle. Denne fyren humret iallfall mye av konflikter som må diskuteres på detaljnivå og hvordan det uforløste stadig springer ut i usaklige bagatellkrangler. Selv om hver konflikt er unik, er det visse sannheter som går igjen, som at kvinnelig kleinhet kan tynnes ut med x antall kopper te. Hvert ord blir gjerne overanalysert i evigvarende diskusjoner, før en av filmens få menn valser inn og tar en beslutning uten å tenke seg om. Oslo by er også en av karakterene som sliter med å bestemme seg for om den skal være funksjonell eller vakker, moderne eller tradisjonell. Befolkningen er ofte ute av fokus og menneskelige problemer blir neglisjert ved å zoome ut til massive høyblokker. Alt i alt: en film for tenkende mennesker skapt av en tenkende regissør med store vyer. Torgeir Blok Premiere 14. september

OM TIKI VIL!

kjelken full av fangst – de vet at han leverer de beste varene. Pengene han tjener går til å forsørge sin lille familie, bestående av seg selv og sin særdeles uansvarlige storesøster, Louise. Selv om vi ser glimt av glede i hverdagen deres, er det lett å se at de sliter med sitt, begge to. Du vet, noe lurer under overflaten. Regissør og manusforfatter Ursula Meier gir oss et troverdig innblikk i en ung gutts kamp for å komme seg opp og frem i verden. Mye av filmens styrke og appell ligger i dens evne til å skape dyp sympati med sin hovedkarakter, som altså er en (simpel) tyv. 13-åringen Kacey Mottet Klein fortjener en stor del av æren for at denne solidariteten oppstår; han spiller helt

innbitt leder. Kunnskap, barnetro og forskervilje i et blandingsforhold det er like lett å tro på som vanskelig å fatte – for oss, som for ekspedisjonens medlemmer. Hvorfor skulle de ellers risikere liv og helse på en usikret urflåte over Stillehavet for å bevise at Polynesia ble befolket fra Peru? 8000 mil, ni balsastokker, fem menn og ett dekk i over tre måneder for å prøve Thors private tese. Nesten umulig å forestille seg? Ja. Og det er her spille-filmen kommer inn. FOR DOKUMENTAREN har vi sett. Så moderne, likefrem og åtte millimeter-magisk som bare nær fortid kan være. Tørrvittig og pedagogisk feelgood-dramatikk med en narrativ fylde skapt i alt det som ikke vises: episoder på siden av det Heyerdahl anno 1947 kunne og kanskje viktigere – ville – formidle. Tilbake på Rønningen og Sandbergs flåte er det et severdig kammerspill som utfolder seg mellom et godt castet, avslappet og sam-

kjørt crew. Viktigst er likevel, naturlig nok, Pål Sverre Hagen. Et lykkelig valg fordi han legemliggjør, ikke bare Thor Heyerdahl, men den filmen Rønning og Sandberg har satt seg fore å lage; et fullblods amerikansk helteeventyr med varme, relasjonelle undertoner. Da må det et sterkt blikk til, og en kropp og et ansikt vi har lyst til å henge ved. Hagen har både blikket og kroppsspråket og et våkent lag å spille med; åpne ansikter og god dialog. Som i Max Manus er språket kontemporært i formen, men denne gangen flyter det uanstrengt og ligger bedre i munnen. Så har vi da også bedre tid. HER MÅ DET også føyes til at mannskapet ikke bare spiller godt, men ser autentisk godt ut. Påskebrune blekansikter mer enn nordiske modeller. Har du dokumentaren friskt i minne vil du også se at skuespillerne har anskaffet seg riktig type muskulatur; skarpt definert med smale kinn og fettløse flanker. En overfladisk kommentar, men ikke uvesentlig

når det er kropper mer enn ting og tøy som fyller lerretet. Samlet viser Kon-Tiki et fengende, gjennomprofesjonelt og godt balansert forhold mellom action, action-drama og heyerdahlsk hverdagssyssel. Smellvakkert filmfoto, Thor ved roret og variable naturkrefter som en godt iscenesatt katalysator for indre og ytre spenning. Nei, vi kommer kanskje ikke så mye nærmere en forståelse av helten selv, men derimot et godt stykke lenger i å begripe hvor ubegripelig stort, vilt og fjetrende Kon-Tiki var for de involverte. GÅ OG GLED deg til hvalhaien kommer glidende mot flåten mens bratsj, fiolin og tunge tam tam-trommer får tittelsporet til å vibrere i mellomgulvet. Ikke på grunn av filmens overraskende nasjonalitet, men fordi det rett og slett føles eventyrlig å være på kino. Ragnhild Brochmann Premiere 24. august

FILM

SE TO PRISBELØNTE OG KRITIKEROSTE FILMER PÅ VOD, BLU-RAY & DVD NÅ! DEN SANNE HISTORIEN OM NOBELS FREDSPRISVINNER AUNG SAN SUU KYI

HAMAR ARBEIDERBLAD

TOTAL RECALL Regi: Len Wiseman Med: Colin Farrell, Jessica Biel, Kate Beckinsale, Bryan Cranston, John Cho, Bill Nighy En himmel full av flygende biler. Kan du ønske mer? Tiden er kommet for å ramponere minnet om Paul Verhoevens ikoniske sci-fi-kitchklassikere. Nyinnspillinger av både Robocop og Starship Troopers er på vei, men først i rekken er det altså Total Recall som får en overhaling. Hypotetisk sett kunne det være rom for en nytolkning, da fans av forfatteren Philip K. Dick vet at nittitallsfilmen ikke hadde så mye til felles med historien den skulle være basert på. Denne versjonen har likevel tatt seg nye kunstneriske friheter

og ligger ikke en laserstråle nærmere romanen. Isteden stjeles ideer fra blant annet Minority Report, Star Wars og Cube, blandet med visse nikk mot Verhoevens versjon (hora med tre pupper er tilbake =)). Det ender opp som en standardisert blockbusterpakke med uengasjerende karakterer og en banal historie som nesten ber om at du skal hoppe av lasset. Det gjør imidlertid ikke såå mye, for blant inspirasjonskildene låner filmen mest av Blade Runner. Proppfull av paraplyer, neonskilt og lenseflares, gir de utpregede kulissene et kjært gjensyn med universet til tidenes beste sci-fi. Det er opplagt gjort med overlegg og visuelt sett er store deler av filmene så like at Vangelis-låter er det eneste

KLASSEKAMPEN

FÆDRELANDSVENNEN

som mangler for å fullbyrde den mørke melankolien. Musklene til Schwarzenegger var legendarisk feilcasta i originalen, og øyenbryna til Colin Farrell passer faktisk bedre til å fremstille det kjedelige A4mennesket som hovedkarakteren opprinnelig skal være. Breaking Bad har gjort at jeg alltid smiler av å se Bryan Cranston på lerretet, men her kastes talentet bort på å skisse omrisset av en tam tegneserieskurk. Jessica Biel er like karakterløs og forglemmelig som vanlig, mens Kate Beckinsale sparker alvorlig rumpe. Hun fyller de høye helene til Sharon Stone med en dødelig sexappeal som gjør henne til filmens sanne stjerne. Torgeir Blok Premiere 10. august

AVISA NORDLAND

ØSTLANDETS BLAD

EN FILM AV LUC BESSON MICHELLE YEOH

”fascinerende” bergens avisa

”varmt anbefalt” vg

DAVID THEWLIS

”fascinerende” dagsavisen

nothing is real. everything is possible.

en film av

LAWLESS Regi: John Hillcoat Med: Tom Hardy, Gary Oldman, Guy Pearce, Jason Clarke, Mia Wasikowska, Shia LaBeouf, Jessica Chastain Veteranbiler og himkok. Det var en gang da du ikke var ordentlig mann uten hatt på hodet, cigar i munnviken og blod under neglene. Forbudstiden i USA var opphav til en skare slike støvete og «ekte menn» som siden ble til legender. I Lawless får vi møte noen av disse i Bondurantbrødrene. Bli med, la oss grave i udødelige Tommy Gun-krøniker. Dyriske Jason Clarke og kontrollerte Tom Hardy spiller filmens hardhauser, mens drømmende Shia LeBeouf passer fint som en puslete lillebror med mindreverdighetskomplekser. Sammen er de hjemmebren-

nernes siste skanse mot en ondsinnet spesialagent spilt av Guy Pearce. «Basert på sanne hendelser»stempelet har mistet sin verdi med årene, men i manuset til Nick Cave er det tydeligvis viktigere å være tro mot boka det er basert på, enn å skape klassiske filmklisjeer. Dette medfører en del ukonvensjonelle plottwists, på godt og vondt. Det er forfriskende med scener som spiller seg ut på så lite heltemessig vis og punkterer myter, men den massive historien bærer også preg av å være noe usammenhengende og litt for kolossal for to skarve timer. Karakterer blir introdusert og legger opp til gjensyn som aldri kommer (for eksempel Gary Oldmans mafiarolle) og flere episoder fremstår som nettopp episodiske, uten direkte sammenheng. Det blir som en

slags blanding av HBO-seriene Boardwalk Empire, Deadwood og Carnivale, amputert ned til spillefilmformat. Når det er sagt, er det to svært underholdende timer. Filmen er like morsom som den er blodig og fikk den strenge R-ratingen i Amerika. Det er en sterkt karakterdrevet film, som vil få de fleste til å forsøke etterlikne Tom Hardy på vei ut av kinosalen, med stramme blikk og mørke grynt. (Men tro hva etterkommerne til den yngste broren vil si om fremstillingen, aner vi en ny Watzinger-gate, jfr Kon-tiki-mottagelsen her hjemme? «Hvordan våger dere? Min bestefar var slett ingen pusling!» Nei, heldigvis er amerikanerne forbi den slags provinsielle øvelser, red. anm.) Torgeir Blok Premiere 7. september

jaco van dormael

jared leto

sarah polley diane kruger linh-dan pham

8/2012

FILM

UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS TIL UNGDOMMEN Regi: Kari Anne Moe Med: Henrik Wangberg, Johanne Butenschøn Lindheim, Sana El Morabit, Haakon Veum EN BETEGNENDE SCENE mot slutten av filmen. Det har vært skolevalg og en av valgurnene skal fraktes fra en fløy til en annen. En frivillig, kanskje en representant for elevrådet, triller valgurnen over skoleplassen. Omtrent halvveis er det et søkk i asfalten; urnen, plassert på en anretning med altfor små hjul, kjører seg et øyeblikk fast og går nesten over ende. Rett før den deiser i bakken og stemmesedlene spres for alle vinder, blir den imidlertid reddet av en kvikk og oppmerksom hånd. Demokratiet er skjøre greier. Det var meningen at Til ungdommen, den tredje dokumentarfilmen til regissør Kari

STEP UP REVOLUTION 3D Regi: Scott Spear Med: Kathryn McCormick, Ryan Guzman, Chadd Smith, Megan Boone, Stephen Boss, Jessica Guadix Danseporno. I den fjerde dansefilmen i Step Up-serien møter vi en rik ung kvinne som flytter til Miami for å virkeliggjøre dansedrømmen om en fast plass i et prestisjetungt kompani. Hun er datter av Miamis rikeste hotelleier og han synes lite om hennes uoppnåelige drøm. På samme hotell jobber Sean. En danserakker som prøver å vinne en konkurranse på youtube om ti tusen dollar, sammen med sin flash mob dansetropp med det oppfinnsomme navnet The Mob. Når Emilys onde businessfar bestemmer seg for å rive det historiske nabolaget The Mob holder til i, og gjøre mange hjemløse, må Emily og Sean sette hodene sammen, legge libido til side og omskape The Mob til protestkunst. Som alltid i Step up-filmene er dansingen imponerende og 3D-effekten framhever bevegelsene flott. Ikke vakkert-vakkert som i den tyske dansefilmen

8/2012

Anne Moe, skulle skildre ungdomspolitikere og deres første og famlende steg inn i politikken. Så kom 22. juli. Det har gjort det til en bedre film, men også til en noe todelt affære. Midtveis er det nesten at den velter, litt som urnen i scenen over. Så rystende er Utøyapartiet at det står i fare for å rive resten av det nennsomme reisverket overende. MEN TILBAKE TIL filmens premiss. Etter et pussig og malplassert klipp fra en amerikansk nyhetssending, møter vi fire ungdommer – Johanne Butenschøn Lindheim (AUF), Sana El Morabit (SU), Henrik Wangberg (FpU) og Håkon Veum (Unge Høyre) – i deres forberedelser til høstens skolevalg. Noen på castingen må ha gjort en usedvanlig god jobb, for slik ømhet mobiliserer vi snart for disse fire ungdommene at vi mest har lyst til

Pina, men som eksplosjoner av spektakulært fyrverkeri i form av dansende farger, lyseffekter og mennesker. Bruken av musikk og kameraføring igjennom dansenumre og skuespill er begge som hentet ut fra en langtekkelig musikkvideo med Chris Brown, hvori kamera glir over bikinikledde kvinner som ligger på rad og rekke ved bassengkanten. Slik blir kameraføringen litt for ivrig, og mange av de individuelle dansebevegelsene forsvinner ut i kinolerretets periferi. For å revolusjonere Step Up Revolution, tar filmskaperne i bruk flash mob-fenomenet som herjet verden cirka 2010, men ved hjelp av tydelige referanser til Ocean’s Eleven planlegges dansenumrene slik at de må ta seg inn i og ta over bevoktede lokaler som kunstgallerier og høyt prisede hotell. Det finnes logiske brister i alle disse innbruddene, men der filmen skranter mest er likevel i skuespillerprestasjonene. Dialogen er som den innledende replikkvekslingen i en pornofilm hvor man bare venter på at knullingen skal begynne. Hold kjeft og dans, for pokker! Siren Løkaas Premiere 17. august

THE EXPENDABLES 2 Regi: Simon West Med: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Randy Couture, Terry Crews, Liam Hemsworth, Jean-Claude Van Damme, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger, Chuck Norris Eldretreff. For dere som ikke husker The Expendables, fadesen av en Disneytam onelinerfestival, allow me to refresh your memory: Stallone plukka åttitallsdynga nesten rein for actionhelter og tok dem med seg til ei øy for å kverke en pysete general. Det endte med at de destruerte øya. I oppfølgeren er oppdragsgiver Mr. Church (Willis) litt irritert for at de destruerte nevnte øy, så han mener Barney (Stallone) skylder ham en. Om han ikke kunne ha stoppa en

bare å hive alt og gå fra dør til dør og verve nye partimedlemmer sammen med hver og en av dem. Politisk er de ennå i støpeskjeen: drevet av intuisjon, identitetsmarkører og slagord – ikke så mye av refleksjon og moderasjon. Voksne, hvis ungdommelige overmot gjerne har fått seg «en realitetsorientering» i møte med livets gleder og skuffelser, vil sikkert smile litt overbærende av gymnasiale ambisjoner om å «forandre verden» og kjempetolerante SU-ere som i praksis forvalter minst like fortegnede fiendebilder som «folka på høyresida», men hey: sånn er livet! Og filmen er da nettopp en hyllest til dette balstyrige og smånaive engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen – med alle dens kompromisser, dekkskift og overtidstimer. Hva heter det? La meg være ung, yeah-yeah-yeah-yeah! HVA SOM LIGGER til grunn for deres politiske oppvåkning og hva som sendte de fire med kurs for hver sine valgfaner, gjør imid-

kæll fra å få fatt på fem tonn plutonium? Joo, det kunne han da? Barney samler laget, som nå også består av den unge Afghanistan-veteranen Billy (Liam Hemsworth). Billy planlegger å legge muskedunderen på hylla og leve det søte liv med kjæresten etter dette siste oppdraget. Du har kanskje allerede gjettet det: Oppdraget går ikke helt veien for gutta, det blir personlig etc., etc., etc … Mye er gjort riktig med Expendables 2. For det første er det snekret et bedre plot, eller riktigere: denne gangen er det snekret et plot, med et viktigere prosjekt og større motstand, komplett med ondere bad guy og et beinhardt mano y mano-sluttoppgjør. Stallone er rettmessig kastet fra regissørstolen han gjorde skam på, til fordel for

lertid filmen få forsøk på å besvare, annet enn å antyde noen psykologiske – og smått paradoksale – motiver: Representanten for Høyre – «pappaguttpartiet» – som ble avvist av sin egen far; AUF-eren hvis diplomatambisjoner og «store hagers selvtillit» ikke har så mye med arbeiderklassen å gjøre; FpU-eren hvis de facto interesser hadde vært bedre tjent med en mer sosial utjevningspolitikk; og til slutt: den tilslørte SU-eren som er med i Norges mest sekulariserte parti. Her har filmregissøren – som ellers tar seg god tid – det plutselig travelt med å komme seg videre. Hvorfor kunne vi ikke få vite litt mer om veien frem til de forskjellige partikontorene? På den annen side, dette er kanskje materiale som ligger igjen på klipperomsgulvet etter at filmen plutselig fikk et nytt kapittel? FOR DA ER vi bare halvveis. Så sitter Johanne i regnet på Utøya og ringer hjem. Hun forteller at teltet er gjennomvått, men forsikrer den lett bekymrede moren om at «herregud, jeg overlever liksom». Noen timer senere kommer terroristen. Deretter kommer Johanne sitt vitnesbyrd – femten minutter hvor hun står rett opp og ned på pikeværelset, ser rett i kameraet og forteller på inn- og utpust hva hun så på Utøya. Dette partiet er så heavy at det i all sin gru også skyggelegger resten av filmen. Resultatet er en film som kløyves litt i to. Hver for seg er de begge gode, men regissørens visjon (den opprinnelige planen med filmen) lar seg i størst grad identifisere i de første 45. Samtidig setter de også trykket og kraften i del to i relieff. Når filmen likevel klarer å holde seg oppreist tross balanseproblemene, skyldes det fire ungdomspolitikere vi er blitt så glad i at vi muligens – om ikke sjenansen tar oss – vil komme til å kaste oss om halsen på dem om vi skulle slumpe til å møte dem på gata. Til ungdommen! Håvard Nyhus Premiere 31. august

Simon West, mannen bak klassikere som Con Air og Angelina Jolie i grå kondomdrakt. West har gjort en kjempejobb med å gjøre Expendables-universet mer gritty. Barney Ross har fått litt kledelig, plaget dybde, Randy Couture har droppa Charterfeber møter fisketur-looken og volden ser og høres vondere ut. Det eneste som ikke har blitt røffa opp er Stathams Lee Christmas, som har blitt komisk tøflete etter en gjenforening med eksen. I stedet for å bruke alle til alt, lar West de gamle actionfigurene spille på styrkene sine. Jet Li kicker østlig ass med improviserte gjenstander, Statham leker med kniver, Arnold erklærer til stadighet at han er tilbake, og nykommer Van Damme karatesparker en stor kniv inn i et hjerte. For ikke å snakke om Chuck Norris,

som mer eller mindre tømmer filmen for bad guys ved en anledning. For all del, det er grisemoro å oppleve å se Stallone, Willis og Schwarzenegger pepre patroner side om side mens Chuck Norris dekker dem fra oven. Og det er hysterisk at det overvelder Arnold-karakteren så til de grader at han utbryter: «What’s next? Rambo?» Men, heller ikke denne består Expendablestesten, det vil si: «Se for deg at du bytter ut castet med mindre kjente skuespillere. Deretter spør deg selv: Er det fortsatt en bra film?» Njææi. Martin Øsmundset Premiere 17. august

FILM: HÅVARD NYHUS

I SALG FRA

29. AUG I SALG FRA

05. SEPT

TA KONTROLL OVER FJERNKONTROLLEN OG SE FAVORITTSERIENE DINE AKKURAT NÅR DU VIL!

I SALG FRA

12. SEPT

I SALG FRA

11. JULI

I SALG FRA

26. SEPT

I SALG FRA

08. AUG

I SALG FRA

17.OKT

KJØP SERIENE HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER. KAN OGSÅ FORHÅNDSBESTILLES.

NATT&DAG ble med på heisatur til Stockholm for å overvære en lettere shabby lansering av HBO Nordic. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO STEPHEN BUTKUS AH, DET ER nærmest nostalgisk å tenke tilbake på: Hvordan vi sitter lykkelig uvitende på N&D-kontoret og fabler om lanseringen av HBO Nordic som et Entourageaktig kalas, komplett med rød løper, blitzregn og høy basseng- og kjendisfaktor. Hvordan forventningene bare eskalerer da vi sammen med et merkelig knippe norske medieaktører blir flydd til Stockholm og får egen sjåfør til Fotografiska på Söder. Hvordan det kribler i magen underveis, når temaene fra Six Feet Under, Band of Brothers og Game of Thrones blir spilt over anlegget. Luftslottet blir punktert på sekunder når vi vandrer inn i et dårlig innreda lagerhus (?), der en sur keyboard-versjon av Curb Your Enthusiasm-temaet fyller lokalene med midilyd og bartenderen har oppsynet til en ung og veldig drapsdømt Peter Stormare. Trøsten er at Entourage-gjengen i det minste er projisert på veggene, og at det serveres mat fra Sopranos og Boardwalk Empire. Ja, og vin fra Systembolaget. Mye vin fra Systembolaget. BALLET ÅPNES MED en HBO-«showreel» som i realiteten er en trailer for flaggskipet Game of Thrones med «no andre greier vi har liggende» (som The Wire og Sex and The City) klippet inn her og der. Det gjør likevel godt med noen flashes from the past som minner oss på hvor mange gode timer HBO (Home Box Office) har gitt oss. Vi har stura med Tony Soprano, latt oss frustrere av og med Larry David, grått med The Fishers og vært i krigen med Easy Company. HBO er og blir serieaktøren som leverer på det jevneste, høyeste nivået. Det smått kvalmefremkallende slagordet «It’s not TV. It’s HBO.» er med andre ord ganske treffende.

Påfyll i glassene, og neste showreel viser hva som kommer høsten 2012 og året 2013. Foruten lovende glimt fra nye episoder av Boardwalk Empire, får vi hvile våre øyne på klipp fra den storslagne sci-fi-serien Continuum, 50-talls kasinodramet Magic City og til sist serien Hit & Miss, som er et kapittel for seg, for enten er serien frisk, original og velskrevet, eller så er den bare plain fucked up. Dette er hva vi får se: En mann leser avisen i ro og mak. En skikkelse i regnfrakk kommer til syne utenfor vinduet, og sniker seg inn døren. Stille. Vi ser det er en kvinne, med en kniv, og antar at det kanskje er kona eller datteren, som vil skremme ham litt? Men nei. Har hun tenkt til å … se der, ja! Halsen er kuttet, og hun er på vei hjem. Vel hjemme kler hun av seg for å dusje, og hva er det vi ser, er det en … se der, ja! En penis vaier ned fra kvinnekroppen, og i neste scene ser vi han/ henne sammen med sønnen, i en nær og seig scene der temaet er hvorvidt hun definerer seg som mamma eller pappa. Uansett om Hit & Miss er en god serie eller ei (vi mistenker at den er det – faktisk), illustrerer den godt forskjellen på gratis TV og TV du betaler for. Transseksuell morder som er litt mor og litt far? Du ser ikke den slags etter «se hva som skjer»-hvisket. NÅR SJEFEN FOR HBO Nordic, Hervé Payan tar ordet, er det med en så fransk engelsk-aksent over et så dårlig lydanlegg i et rom med så stakkarslig akustikk at det er vanskelig å få med seg noe som helst. Det lille som trenger inn i språkøret, høres imidlertid ut som et klappe-oss-selv-på-ryggen-internmøte i organisasjonen, så vi konsentrerer oss om skjermen, der de viktigste spørsmålene blir besvart: HBO Nordic blir en kombinert lineær kanal og on-demand-service, som kommer på

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen. 74

8/2012

plass i midten av oktober. Nye serier og filmer vil rulle og gå på den døgnåpne, reklamefrie kanalen, mens alt, og da mener de alt, av tidligere episoder og sesonger blir mulig å plukke fra koldtbordet, via det man måtte ha av plattformer fra smartphone til Playstation. Nordisk HBO vil også tilby innhold fra aktører som Showtime (Californication, Dexter) og NBC (The Office, Community). EPISODER VIL VÆRE tilgjengelig i Norge nesten umiddelbart etter premiere i USA. Om lag en time, påstår de, med forbehold om forsinkelser hvis Martin Scorsese er involvert, da han gjerne sitter på klipperommet og perfeksjonerer til noen hiver ham ut. På hbonordic. com blir det individuelt abonnement á la Spotify, og hele shtasen kommer på mindre enn ti euro i måneden. Løøhp og kjøøhp! Ingen store overraskelser på lanseringsfronten, altså, men definitivt godt nytt. Når Payans skryteforedrag om nøkkelinnsikter og segmenter når sin ende, får vi muligheten til å samle oss rundt Susanna White, som har hatt regi på så forskjellige serier som Generation Kill, Jane Eyre og Boardwalk Empire. Hun mener det ikke finnes noe bedre sted å være kunstner enn i HBO, hvorpå jeg spør hvorfor, og hun svarer: – DE OPPMUNTRER VISJONEN din. Andre steder er de mer opptatt av seertall. HBO har til og med oppfordret meg til å bruke mer penger, om de har ment at jeg trenger flere statister eller andre ting. (Det er ting som dette som er herlig med HBO. Manusforfatterne har full kreativ frihet, regissørene får forfølge sine visjoner og de lager sesonger til de mener historien er fortalt, nesten uavhengig av seertall, som bevist av for eksempel The Wire.) White forteller at hennes neste prosjekt er en film om en magiker spilt av Johnny Depp. Som et forsiktig apropos, forsøker jeg å lokke henne til å snakke om drømmeprosjekter. Etter en symptomatisk «HVA MED GAME OF THRONES, DA?»-avbrytelse fra den utsendte fra Serienytt.no, kommer til slutt svaret: – JEG KUNNE TENKE meg å lage noe

her i Norden, men det kan jeg ikke snakke om akkurat nå, sier White, før hun likevel tar seg tid til å nevne at Andrea Calderwood, produsenten av Generation Kill, er involvert. For å kunne takle flere «hva med Game of Thrones, da?»-avbrytelser (det har blitt noen) uten å ty til grov legemsbeskadigelse, tømmer jeg et vinglass mens vi farter over gulvet til motsatt hjørne i lagerhuset for å snakke med administrasjonen. Jeg henvender meg til Hervé Payan og spør om det er slik at tidene vi lever i kan markere begynnelsen på slutten for nedlasting? Han sier ja, og forklarer at seksti prosent av piratene er klare for å betale, men at «speed is of the essence». Med det mener han kort og greit at hvis HBO ikke gjør seriene sine tilgjengelig faen så fort etter visning, er slaget tapt. De siste førti prosentene levner han imidlertid lite håp: – People fill pirate … foreffah! LOKALENE TØMMES GRADVIS, og HBOs kosekalas sklir ut i et dårlig nachspiel fra og med screeningen av piloten til Magic City, og selv om de bunnykledde servitrisene serverer både Pina Coladas og forførende blikk relativt hyppig og har måter å spasere på som kan få noen og enhver til å mime «Holy motherfucking …», lar vi oss ikke lure. Magic City ser ganske enkelt ikke lovende ut. Vi lar oss heller ikke lure av Sinatra-imitatoren, som tar scenen etter screeningen. Han skal likevel ha for pågangsmotet, der han legger bak seg store avstander i et slunkent lokale for å gi uinteresserte kvinner med øynene fiksert i TweetDeck hver sin velfortjente serenade. Mot tampen av besøket er servitrisene nær ved å beholde fotografen vår i Stockholm. Heldigvis har det oppstått et slags brorskap mellom oss i pressefølgets noget påseilede trekløver, så fristelsen til å kjøre propellfly med meg og Filmmagasinets utsendte blir for stor. Vi rekker til og med avgangen, trass i en unødvendig røykepause og en hektisk sikkerhetskontroll nummer to. Som kjent er jo gjerne seksti prosent av pressefølget villige til å oppføre seg pent på tross av gratis alkohol, men de siste førti prosentene? They fill trink. Foreffah. www.hbonordic.com twitter.com/HBOnordic

2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //

TV2 HJELPER DEM TEKST AKSEL KIELLAND DET ER ET kjent faktum at det ikke lenger er penger å tjene på å selge musikk til forbrukere. I industrialiserte land er CD-er snart en like uønsket vare som tjukke fjernsynsapparater, og dersom folk ikke er beredt til å frarøve musikerne deres rettmessige inntekter ved å laste ned musikken deres ulovlig, kan man oppnå mer eller mindre samme resultat ved å samvittighetsfullt gi pengene sine til Spotify. Visse artister makter takket være barmhjertige produksjonsselskaper og reklamebyråer så vidt å holde seg over fattigdomsgrensa ved å selge musikken sine til bruk i film og fjernsyn, men i det store og hele er den norske artiststan-

den henvist til nedrige trygdeordninger og kveldsskift på Deli de Luca. Men det finnes mennesker som tar ansvar, mennesker som selv i vårt kalde, kyniske samfunn ikke har hjerte til å se på at flere generasjoner av artister – artister som hele sitt voksne liv har arbeidet utrettelig med det ene mål for øyet å underholde det norske folk – går for lut og kaldt vann. Disse menneskene går under navnet TV2, og har takket være sine hjerters bunnløse godhet sørget for at det i år for én gangs skyld vil ligge pakker under juletrærne hjemme hos Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Elvira Nikolaisen, Øystein Dolmen og artisten tidligere kjent som Paperboys-Vinni.

EN HELDIG BIEFFEKT av denne enestående innsatsen i moderne medmenneskelighet, var at Hver gang vi møtes også var en stor seersuksess som ga det norske TV-publikummet det de så lenge hadde måttet leve foruten – norske plateartister, utilrådelige coverversjoner og forsert mellommenneskelig samvær i skjønn forening. Programmet var ikke så mye et kollektivt løft for å frata de deltakende artistene all form for kredibilitet, så mye som det var et forsøk på å ugyldiggjøre selve kredibilitetsbegrepet én gang for alle. Vel vitende om at bransjen ikke ville sitte uvirksomme og se på mens Hver gang vi møtes gjorde voluminøse innhugg i den lukrative målgruppen bestående av mennesker som drømmer om å kunne sitte hjemme og se på at Bertine Zetlitz ser på at Halvdan Sivertsen desperat forsøke å holde tårene tilbake der han sitter og ser på at Vinni synger en sang han har skrevet, bestemte TV2 seg for å

komme konkurrentene i forkjøpet ved selv å plagiere sin egen suksess med nyvinningen Cover Me. SOM ALT ANNET som er fremgangsrikt og irriterende på TV, stammer konseptet fra Nederland, og som Hver gang vi møtes, handler det om å kunne hjelpe sultende norske musikere med å sette mat på bordet. Det er i så måte viktig å huske at denne viktige brikken i TV2s storstilte løft for å gi denne glemte samfunnsgruppen et verdig liv aldri ville kommet i stand hvis det ikke var for artistenes vederlagsbyrå Gramos tilsvarende heltemodige innsats. Gjennom knallharde møter med TV-kanalen forhandlet Gramo på vegne av Musikernes fellesorganisasjon fram en solid kvantumsrabatt på norske artister, som både TV2 og de lidende artistene kunne leve godt med. Det er kanskje et lite drypp i det bunnløse havet av elendighet som er norske artisters levekår i 2012, men det er om ikke annet et viktig skritt i riktig retning. Og dessuten – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi ikke har lurt på hvordan det ville være å se Dag Ingebrigtsen covre Samsaya? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at når det først blir laget så kunne det kanskje vært litt interessant å se det, i alle fall bare et par minutter sånn for å sjekke det ut liksom? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at dersom man uansett var hjemme og TV-en allerede stod på i det man kom inn i rommet, så ville man ikke bli utsatt for det i den tiden det tok å lete frem fjernkontrollen for å skifte kanal eller skru av? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi seriøst har vurdert å lukke øynene når vi beveger oss rundt i byen for å slippe å se reklameplakatene for Cover Me? Ingen. INGEN er svaret på det spørsmålet.

Natt & Dags TV-avdeling ble tidligere denne måneden tildelt Karita Bekkemellem-prisen for dårligst timede og mest malapropos tekst om London-OL. Prispengene vil bli delt mellom avdelingens skribenter, mens statuetten vil bli trygt plassert i hvelvet i avdelingskontoret på Dombås.

OLAFIA - BYENS BESTE SJEKKESTED! Ønsker du å sjekke for klamydia? Gå inn på www.olafia.no og bestill gratis test hjem til deg.

8/2012

SPILL

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

Lollipop Chainsaw

MOTORSAG, MOTORSYKKEL OG QUAKE 2-MOTOR TEKST RASMUS HUNGNES Lollipop Chainsaw er eit dataspel. Det kretsar rundt historia om ein ung kvinneskikkelse som må redde bursdagsstemninga frå ein opprørt facebookven som har opna porten mellom «The Rotten World» og Jordi, og no strøymer zombiane på. Juliette, som ho heiter, er zombiejegar av arv, og ein ringrev når det gjelv veiving med motorsag. Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra? Eg kan den dag i dag hugse den dagen då Dagsrevyen på NRK rapporterte at ein kunne drepe med motorsag i Doom. DESIGNAREN SUDA51 har tidlegare gitt oss mellom anna den kuriøse kultklassikaren killer7, der ein speler ein drapsmann med sju forskjellige personlegdomar, kan hende meir interessant som estetisk objekt enn som spel. Kva veit eg? Stil er det heller ikkje manko på i Lollipop Chainsaw, og kombinasjonen ultravold, sterk fargepalett og lettkledd ungmøy er ein glimrande måte å fange interesse på. Spekulative greier, men det er faktisk ganske moro, om enn stundom plagsamt buggy, noko som fører til at det krev meir tolmod enn det den hyperaktive, hektiske stilen kler. Og no er han her, kriminalitetssimulatoren sett til Hong Kong: Sleeping Dogs. Det er litt uvant med venstresidekøyring, men ein blir vant til det etter kvart, så la ikkje den detaljen stogge deg. Dette er eit spel som har litt av det meste, og har blitt samanlikna med Batman: Arkham City sitt kampsystem, Grand Theft Auto sitt oppdragssystem, historia til Mass Effect (kva djupna angår, dette er jo ikkje ein space-opera) køyresystemet med Need For Speed, og datingssystemet med … Kva med eit open-world-spel som kombinerer kampsystemet til Mortal Kombat, køyresystemet til Mario Kart, historia til Lollipop

Chainsaw og datingssystemet til stalker- og valdtektsimulatoren Buko 3? Det hadde vore spekulativt, det. OG SMAKLAUST, sjølvsagt. Thirty Flights of Loving er derimot eit spel som har klasse. Spelet er det til no siste frå Blendo Games, eit føretak som jobbar innan spelbransjen. Rollen Blendo Games fyller, er å lage spel. Såkalla «indie-spel». Eit anna av spela Blendo Games har laga, heiter Gravity Bone. Det er ein kort spionsimulator frå 2009, ein intens thriller om bedrageri og fotografi der ein får sjå livet passere i revy, noko som er eit pluss. Thirty Flights of Loving er oppfølgjaren til Gravity Bone. Grafisk køyrer det same stil: Spelet er bygga i den gode gamle Quake 2-motoren, og alle karakterane har både firkanta hovud og lemmer, fett! No er det spekka med litt meir fancy filtrering og effektar, men det er historiestrukturen som er hovudpersonen her: Du speler som eit av tre medlem i ein kriminell konstellasjon, som opererer under forbodstida i ein fiktiv europeisk stat. Her er det alkoholsmugling som står på agendaen, og sett scena for Blendo sine finurlege forteljartekniske forsøk. Kjapp klipping som dette har ein sjeldan sett i eit dataspel, og det non-lineære narrativet opnar for personleg tolking. DET ER ÒG generøst på den måten at det ikkje krev store delen av spelaren sitt liv: Det varar i cirka 15 minutt. Kan hende får du litt å tyggje på vidare i livet, iallfall i 15 minutt etter at spelet tar slutt, iallfall er det god valuta for dine usle småpengar. Ein får òg innblikk i produksjonen av spelet i «commentary mode», dersom ein har tid til det. Som ein ekstra bonus følgjer Gravity Bone med gratis! Utan at det igrunn har noko å seie for din økonomiske situasjon. Det har nemleg alltid vore gratis. Men det er veldig greitt og praktisk, så slipp ein bryet med å laste ned ein heilt eigen klient. Puh!

Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra?

LP K N O + KKAN O T S L I T KE

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 8/2012

Vi slo av mediehologrammet Charlotte Thorstvedt og møtte mennesket bak fasaden. Neida. Joda. Neida. Joda. KANSKJE. FOTO STEPHEN BUTKUS

6 6 1

Sorry, vi har ikke noe metamf her på huset, så håper cava er bra nok for deg? – Hæ? What? Hva sier du nå? Sorry, vi har ikke noe metamf her på huset, så håper cava er bra nok for deg? – Cava holder i massevis.

Hva vil du helst at vi skal kalle deg; MTVCharlotte, X-factor-Charlotte, DJ-Charlotte, BikBok-Charlotte, kjendis.no-erklærtkunstner-Charlotte, eller bare hore? Og med hore mener vi ikke nødvendigvis en jente som ligger med menn for penger, det kan også være en som lever av mediaoppmerksomhet. – Ohhhhhh, snap! Nei, Gud. Bare Charlotte holder i massevis. Hvertfall ikke «kunstner-Charlotte», det har jeg ikke krav på i det hele tatt. Det var andre folk som stod for den. Ja, hva skjedde? Dagbladet lagde en sak på at du plutselig var blitt kunstner etter at du instagrammet et maleri av et pikeansikt du hadde laget? – Ja, det var faktisk akkurat det som skjedde. Jeg burde kanskje male litt mer, for jeg fikk jo bra PR på dette her. Folk biter seg fast i de merkeligste ting.

6 1 6 1

Har du noen gang takket nei til en medieforespørsel? – Jeg sier mye nei. Til hva da? – Se&Hør og Her&Nå. Eller, jeg prøver egentlig å styre unna sladderpresse.

Du tar ikke imot pengene? – De har prøvd å få meg med på turer og «hjemme hos»-reportasjer, men jeg er ikke interessert i det. Jeg har ikke lyst til å hore meg ut på den måten. Hva vil du helst være kjent for etter at du dør? Du har så mange skråstreker i tittelen din. – Ja, jeg kan jo ikke ha businesskort lenger, det er jo alt for liten plass! Men jeg vil helst være kjent for DJ-greia og Hissig-greia. Alt som har med musikk å gjøre. Det er den viktigste lidenskapen min, selv om jeg liker å male og tegne og blablabla også. Det hadde vært dumt av meg å ikke gjøre disse tingene når jeg først får muligheten.

Er det egentlig noe du ikke kan tenke deg å bli kjent for etter at du dør? – Jeg er ikke sånn kjempeglad i X-FactorCharlotte. Det er ikke så representativt for hvem jeg er i det hele tatt. Hele den opplevelsen var preget av MAJOR ball-breaking stress, press, og jeg mista litt meg selv oppi det hele. Jeg var en 22 år gammel jente som skulle lede et av landets største TV-satsninger helt alene. Selv om det var en fin livserfaring, så var det ekstremt mye ansvar. MTVCharlotte er mer meg.

8/2012

Du som også er akademiker … – Ja, nå har jeg akkurat levert masteroppgave min, så jeg kan snart kalle meg antropolog. Endelig en ordentlig tittel.

… kan du dra en spontan sosialantropologisk diskursanalyse av din egen berømmelse? – Oiiiiiiiii … av min egen berømmelse? Nei, uff. Det var en vanskelig oppgave. Jeg har hodet mitt stuck i den sabla masteroppgaven om hvorvidt Pentecostalism i Latin-Amerika kan anses som en kvinnebevegelse. Men uff, nei, jeg synes berømmelse er så rart ord.

Vi som trodde du skrev masteroppgave om hallusinogene stoffer? Gikk feltarbeidet dårlig? – Jeg hadde tenkt å skrive om Ayahuasca, DMT (hallusinogent stoff som får deg til å oppleve hvordan det er å dø, red. anm.), i latinamerikansk sjamankontekst. De tar det for å kommunisere med forfedrene sine og ånder. Jeg vurderte det, men gikk bort fra den ideen. Det er synd vi ikke får lov til å gjøre feltarbeid på master’n. Sånn er det. Men jeg har skrevet masse forskjellige oppgaver opp igjennom. Feministiske perspektiver på stripping, for eksempel. På Blindern.

Så ikke LSD på campus? – Sånn er det på sosiologi-studiene, alle er veldig eksperimentelle på sånne ting. Hehe. Neida. Alle på skolen min i England (LSE, red. amn.) er skikkelig brainy nerds.

For mennesker som går ut på byen mer enn to ganger i måneden, så vet man jo at det er enn viss diskrepans mellom mediapersonaen Charlotte Thorstvedt og nachspielCharlotte Thorstvedt. Hvorfor holde på med dette Jekyll&Hyde-opplegget? Det må da bli litt slitsomt i lengden? – Jeg er veldig sjeldent på nachspiel i disse dager altså, men ja … folk blir overrasket når de snakker med meg, for den jeg egentlig er reflekteres ikke i media i det hele tatt. Det er mange kjente folk som har det sånn. Man blir så mediavant og påpasselig med tanke på det man skal si og gjøre. Det er ikke uærlig, men jeg er ikke Vågard Unstad (rapper i A-Laget, red. anm.), liksom. Jeg skulle ønske jeg kunne vært mer frittalende som Vågard. Det hadde vel vært befriende. Men samtidig så er det vel ikke så mange som snakker til vennene sine på samme måte som de snakker til foreldrene sine for eksempel. Jeg må tenke på at de også leser det jeg sier i media.

Du sa til oss en gang at du ville «dra en Bill Hicks» i norsk presse. – Har jeg sagt det?

Tror du siktet til dette sitatet? «If you don’t believe drugs have done good things for us, then go home and burn all your records, all your tapes, and all your CD’s because every one of those artists who have made brilliant music and enhanced your lives? RrrrrrrrrrrrrrrrrrEAL fucking high on drugs. The Beatles were so fucking high they let Ringo sing a few songs.» – Det er jo sant. Hvis man tror at musikken til The Beatles kunne blitt laget uten at de eksperimenterte med LSD, så tror jeg at man … tar feil.

Rock’n’roll-gonzo-Lotty! Og musikkredaktør har du også blitt. – Ja. Det er jævlig mye arbeid, men det har akkurat starta og vi vet at det krever mye før vi får noe fotfeste. Det var første lanseringsdag i dag med en helside i VG, og i tillegg til dét kom den Sandra Kolstad-puppe-greia, så serveren kræsjet to ganger bare i dag på grunn av all trafikken.

Du sensurerte et par brystvorter fordi du trodde det ikke er lov å publisere en nipple. Du vet at vi ikke bor i USA? – Jeg er fersk i gamet så jeg visste ikke reglene. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så mye oppstyr rundt en pupp. Jeg digger pupper. Jeg synes det er kjempefint.

Skråstrektitteldronningen over alle skråstrektitler: Programleder/dj/produsent/fotballdatter/ blogger/sosialantropolog/ klesdesigner/Kjendis.no-erklært kunstner/hobbyfotograf/ maneater/modell/nyutnevnt sjefredaktør for musikknettmagasinet Hissig.

Jeg har dessverre aldri sett en fotoserie med deg der DU viser pupp! – Hadde jeg vist puppene mine i en fotoserie, ville det blitt kjempestyr.

Hvordan stiller du deg til den såkalte «naken-debatten»? – Jeg har tatt mange feministisk teori-kurs på Blindern, så jeg vet det er mange måter å se den saken på. Selv om det er innen feminisme, er ikke folk enige. På en side har man de som sier «la kvinner være frie og seksuelt frigjorte, og la dem gjøre hva de vil med sin egen kropp og hvis de vil vise seg fram, så gjør det». Man skal ikke begrense kvinner mer ved å si fyfy. Men så har du den andre siden som mener kvinner kler av seg bare for å please menn. The male gaze. Man blir en docile body, as Foucault would say. Det er mange måter å se det på.

1 6

Okay, blabla, men: hva mener DU? Hva er ditt teoretiske standpunkt?

6 1 1

Har du lest Vær Varsom-plakaten, forresten? – Ja.

Er det greit at Tone Damli viser glufsa i musikkvideoen? – Jeg har ikke lyst til å uttale meg om hva Tone skal gjøre og ikke gjøre, men jeg synes det er jævlig kult at det ble en debatt rundt det.

Kan du den utenat? – Nei.

Du vet at du nå er juridisk og økonomisk ansvarlig for alt du publiserer som ansvarlig redaktør? – Shit ass … Ja, man må jo faktisk tenke på sånne ting. Er det forresten du som har skrevet «manifestet» til Hissig? Ganske ambisiøse saker. Innen ett år så har du revolusjonært norsk musikkjournalistikk altså? – Hæ? Står det det?

Det kan tolkes sånn. – Mener du den «musikk er ubegripelig»teksten som er veldig filosofisk? Den var det ikke jeg som skrev. Dere skriver jo om litt mer snevre band i NATT&DAG, men vi i Hissig har lyst til å ta det ett hakk videre. Jeg vil at Hissig skal være Pitchfork i Norge.

Reeeally. – Det er alltid der jeg går for å oppdage ny musikk. Jeg elsker å dele musikkfunn med folk. Det er derfor jeg er DJ.

Hva synes du om P3, egentlig? – Hm, ja. Det var interessant med Todd Terje-debatten. Jeg hører ikke på P3 lenger. Før var det veldig bra, men nå har det forandra seg så sinnsykt. Det er så masete med Skrillex og David Guetta hele tiden, så jeg hører heller på P1 eller P2. Men Lydverket på P3 er jo steinbra fortsatt. Jeg skjønner bare ikke hvorfor P3 vil spille den samme musikken som alle andre hele tiden? De skiller seg ikke noe ut fra for eksempel NRJ sånn som de pleide?

Når ble P3 døvt? – Med kanalsjef Håkon Moslet, kanskje? Da Olle Abstract og Strangefruit og alle de dro. «Nå skal vi bli unge og hippe», virker det som P3 tenker. De er nok redde for å miste sine unge lyttere.

6 6

Har du forresten designet Hissiglogoen også? – Det er Bjørn, han som er kreativt ansvarlig.

Hvis man tror at musikken til The Beatles kunne blitt laget uten at de eksperimenterte med LSD, så tror jeg at man tar feil.

Ser ut som den kommer rett ut fra VK1 Medier og kommunikasjon. – Ja. Dødningshodet. Vi har snakket litt om den logoen, ja.

Tema for denne NATT&DAG-utgaven er «Juks». Tenker det er passende å spørre om du har vært LITT inspirert av Phreek Plus One: «Passion» feat Mr White da du laget låta «Deep Breaths»? – Hm? Den har jeg aldri hørt før. Nå har jeg ikke laget noe musikk på et år, men det var Nils Noa som lærte meg å lage det.

1 1 6 6

Får du et bedre selvbilde av å være mye i media? Eller har det motsatt effekt, at du blir mer selvbevisst? – Du blir mye mer selvbevisst av å være i media. Nå har jeg levd med det siden jeg var 18, så jeg fikk fort bein i nesa. Men det var et sjokk da fremmede folk sa de HATET Charlotte Thorstvedt. Folk har sjeldent noe fint å si om andre på internett.

Hmmm.

Vi har noen dilemmaer til deg. Først, mørkt medie-o-lemma: bli glemt, være ensom og tjukk resten av livet eller gifte deg med John Carew? – Fy faen! Shit. Det første hørtes helt jævlig ut. Jeg hadde giftet meg med John Carew.

Og hva synes du om å jukse for å få en finere kropp? – Oi. Med plastic surgery?

Mørkt sex-o-lemma: EN sextape med deg selv og en mann på avveie der du tar deg godt ut ELLER … aldri være listet på «mest sexy»-kåringer igjen. – Nummer to!

Opp til deg. – Hvis man virkelig har komplekser for noe, at en ting på kroppen din er skeiv eller ujevn eller noe som virkelig holder deg tilbake i livet, så kan det være greit. Men å fikse på ting hele tiden er ikke helt bra. Det fineste kommer fra naturens side.

1 6

Vi hører rykter om at du skal skrive bok også. Hva er dette? Enda noe å dytte inn i den lange skråstrektittelen din! – Bok? Hvor har du det fra?

Man skal aldri avsløre kildene sine, redaktør Charlie. – Nei, jeg skal ikke skrive bok. Jeg skal skrive en tekst på tretti sider for Aschehoug om feminisme, som én av tolv kvinner. Den skal handle om kvinner som kler av seg i media. Men ikke bok.

Feminist-Charlotte? – For meg handler det å være feminist om å tro på likestilling. Det er ikke et farlig ord. Det har jeg null problem å bli assosiert med.

Er «perpetuere» egentlig et norsk ord? Det stod i manifestet. Ikke lett å vite meg deg, du snakker konstant The julekalendersk stavangersk. – Jeg må ta en titt på det manifestet, jeg visste ikke at det skulle bli så mye fokus på det.

1 6 1

Perpetuere, penetrere. Det sies også at du er god i senga!

6 1

Er det lett å være deg? – Jeg har et fint liv, jeg. Jeg er for det meste happy.

Vi har hørt at menn ofte får prestasjonsangst når de skal ligge med deg og ikke får den opp. – Fra gutta? Ja. Jeg opplever det. Det er ikke lett å være gutt alltid.

Hva er ditt beste sextriks? – Wooow. Hehe. Rosa parykk. Sånn som Natalie Portman i «Closer». Jeg kjøpte en på Duo her om dagen.

6 1

Sa du ikke at Henrik Thodesen var din store kjærlighet på forsiden av Se&Hør? – Jeg husker ikke å ha sagt det.

Hvor vanskelig er det å være kjæreste med Charlotte Thorstvedt? – Det kan sikkert være litt vanskelig av og til. Jeg kan være veldig sta. Også er jeg veldig nazi på musikken, hehe. Dikterer du smaken? – Nei, jeg dikterer ikke, men Henrik spør meg ofte om musikktips. Han begynte å like housemusikk etter at han traff meg.

Er du mannen i forholdet? Alle mennene du har vært sammen med har vært litt «in touch med sin feminine side». Ikke at du nødvendigvis er så lesbete av deg, men det virker som det er du som svinger med pisken. – Jeg liker veldig godt androgyne gutter. Jeg gjør det. Jeg liker ikke macho-barske folk.

Stylet du Henrik Thodesen under Øyafestivalen? – Jeg presset på ham en liten prinsessehale. Jeg kaller Henrik «prinsessa» hele tiden. Hahaha.

1 6

Hahaha! Der kom mannen i forholdet, ja. – Hehe, nå kommer det fram.

Var det et PR-stunt å bli sammen med Henrik Thodesen? – Absolutt ikke. Jeg skulle ønske at ingen skrev om det, eller at noen visste om det, for den saks skyld. Vi prøvde å holde det hemmelig så lenge som mulig.

8/2012

En buss kan gå 30m på en pølse.

Det betyr ikke at du skal ha med deg pølser på bussen, eller kjøpe pølser for å kaste dem. Det betyr bare at du legger matavfallet ditt i grønn pose. Enten det er en halvspist, harsk eller gjenglemt pølse, svidd saus, hamburgeren hunden tok en bit av, skall, skrell, skrotter eller rester. Da kan vi lage biogass av det. Takk for at du kildesorterer.

Alt du lurer på om kildesortering finner du enkelt svar på i appen ‘Kildesortering i Oslo’

renovasjonsetaten.no