Magnus Lagabøtes kristenrett, Sættargjerden i Tønsberg

MAGNUS LAGABØTES

KRISTENRETT

SÆTTARGJERDEN

I TØNSBERG

Oversettelser ved

Erlend Myklebust, Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT

SÆTTARGJERDEN

I TØNSBERG

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT

SÆTTARGJERDEN

I TØNSBERG

Oversettelser ved

Erlend Myklebust, Magnus Rindal

og Bjørg Dale Spørck

Introduksjoner ved

Sigrun Høgetveit Berg og Anders Winroth

Redigert av Ida Marie Myrstad Dahl og Ole-Albert Rønning Nordby

Idenne boka gir Nasjonalbiblioteket ut to skrifter fra den norske middelalderen på moderne norsk. Den første er Magnus Lagabøtes kristenrett, loven med kirkelige regler som ble forsøkt innført i kong Magnus’ regjeringstid (1263–1280). Den andre er Sættargjerden, avtalen som ble inngått mellom kongen og erkebiskop Jon Raude i Tønsberg i 1277.

Utgivelsen er en del av et større prosjekt der Nasjonalbiblioteket har tatt sikte på å gi ut Magnus Lagabøtes lovgivning, og springer ut av 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov, som ble markert i 2024.

I dette bindet samles de delene av lovgivningen som berører kirkens og religionens plass i det norske middelaldersamfunnet, samt forholdet mellom kirken og kongemakten. Kirken og troen hadde stor betydning i folk liv, og tekstene i denne boka gir et verdifullt innblikk i hvordan religionen formet dagligliv, økonomi og politikk. Både Sættargjerden i Tønsberg og Magnus Lagabøtes kristenrett er derfor viktige kilder til norsk historie og rettshistorie. Hver av lovtekstene er supplert med en introduksjonstekst som plasserer dem i en historisk kontekst. Anders Winroth skriver om Magnus Lagabøtes kristenrett, og Sigrun Høgetveit Berg skriver om Sættargjerden i Tønsberg.

Tekstene i boka foreligger i nye og moderne oversettelser og bygger på et grundig filologisk arbeid. Oversetterne Bjørg Dale Spørck og Erlend Myklebust har arbeidet med utgangspunkt i den norrøne teksten til Kristenretten og den latinske teksten til Sættargjerden. Magnus Rindal har arbeidet med utgangspunkt i den norrøne teksten til Sættargjerden i sin oversettelse av artikkelen om tiende, et tillegg til Sættargjerden som kun finnes i den norrøne versjonen av teksten. Kildetekstene er redigert og utgitt i Nasjonalbibliotekets skriftserie NB kilder 16:3, Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning (2024).

I denne boka er kildeteksten og oversettelsen stilt opp parallelt på hvert oppslag. Det er et valg vi har gjort for å synliggjøre middelalderens skriftkultur i sin originale språkdrakt, og for at utgivelsen skal ha størst mulig nytte for studenter, forskere og andre som kan ha nytte av å se oversettelse og originalspråk i sammenheng.

Utgivers forord ... s. 5

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT

MAGNUS LAGABØTE OG KRISTENRETTEN ............ s. 11

Anders Winroth

Om den norrøne kildeteksten s. 43

Bjørg Dale Spørck

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT ....................... s. 47

Oversettelse ved Bjørg Dale Spørck

Forkortelser s. 125

Ordforklaringer ... s. 126

Litteratur ... s. 132

SÆTTARGJERDEN I TØNSBERG

OM SÆTTARGJERDA I TØNSBERG ........................... s. 141

Sigrun Høgetveit Berg

Om den latinske kildeteksten ............................................... s. 167

Espen Karlsen

SÆTTARGJERDEN I TØNSBERG ................................ s. 171

Oversettelse ved Erlend Myklebust

OM TIENDE .................................................................... s. 189

Tillegg til Sættargjerden i Tønsberg

Oversettelse ved Magnus Rindal

Ordforklaringer ... s. 195

Litteratur ... s. 197

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT

MAGNUS LAGABØTE OG KRISTENRETTEN

Introduksjon ved Anders Winroth

Magnus Håkonsson Lagabøte var en svært vellykket lovgiver.1 Hans landslov og bylov ble flittig brukt i domstoler og administrasjon i århundrene etter 1274. Det eneste rettsområdet han møtte motgang på, var kirkeretten. Hans far, Håkon Håkonsson, hadde i samarbeid med erkebiskop Sigurd Eindridasson (1231–1252) i Nidaros utarbeidet kristenretter til hvert av de fire norske lagdømmene. Da Magnus ville fortsette farens arbeid, med mål om å framstille en felles kristenrett for hele landet, lyktes han ikke like godt. Til forskjell fra tidligere lovverk manglet derfor Landsloven de vanlige kirkerettslige bestemmelsene. Den vanlige tolkningen av hvorfor Magnus mislyktes, er at den norske kirken under ledelse av erkebiskop Jon Raude (1268–1282) sterkt motsatte seg kongens lovforslag. Som vi skal se, kan denne tolkningen neppe være riktig. Uansett hva årsaken var, vet vi at kongens forsøk på å fastsette lover for kirken var mislykket. Kristenretten hans ble fordømt av hans egen sønn og ble lite brukt, hvis den i det hele tatt ble brukt.2 Landsloven kom til å inneholde en egen kristendomsbolk som nesten ikke handlet om kirkerettslige saker.

1 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale – rettsspegelen. Ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv (Bergen: Fagbokforlaget, 2005), 124–135; Dieter Strauch, Mittelalterlichen nordisches Recht bis 1500: Eine Quellenkunde, bind 73 av Ergänzungsbände zum Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Berlin: De Gruyter, 2011), 148–176; Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip (red.), Lov og lovgivning i middelalderen: Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, Nota bene 14 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2020); Else Mundal mfl., Landslova av 1274. Rett, politikk og samfunn i norsk mellomalder (Oslo: Dreyers Forlag, 2023). Jeg vil rette en varm takk til Ida Marie Myrstad Dahl og Ole-Albert Rønning Nordby for mye god hjelp med å forbedre denne teksten. Jeg er også takknemlig overfor Bjørg Dale Spørck for det vennskapelige samarbeidet, og overfor Helle Vogt og Miriam Tveit, som jeg har diskutert nordiske kristenretter med. Som alltid takker jeg Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, som har hjulpet meg med vanskeligere passasjer på norrønt.

2 Grunnleggende for vår forståelse av 1200-tallets kristenretter er Bjørg Dale Spørck, Kong Magnus lagabøters kristenretter: Innhold, språk og overlevering (doktoravhandling: Universitetet i Oslo, 2006). De kristenrettene som hører med her, finnes i moderne norsk oversettelse i Bjørg Dale Spørck, Nyere norske kristenretter (ca. 1260–1273) (Oslo: Aschehoug, 2009). Se også Jens Arup Seip, «Ennu en kristenrett fra gammelnorsk tid», Historisk tidsskrift 31, nr. 1 (1940).

Vi vet at kong Magnus faktisk utarbeidet en kristenrett, for det har sønnen Håkon V Magnusson sagt. I en retterbot fra 1316 bestemte nemlig Håkon at Norges lagmenn ikke skulle bruke nyere kristenretter, «korkje den som Magnus, far vår, lét setje saman, eller den som erkebiskop Jon lét setje saman».3 Sistnevnte viser til en omfattende og detaljert kristenrett som var forfattet av erkebiskopen, og som i større grad enn alle andre norske kristenretter følger den allmenne kanoniske retten.4

Konsekvensen av dette og andre lignende forbud ble at Magnus Lagabøtes kristenrett aldri fikk fotfeste, og at den forsvant nesten sporløst fra historien. Ingen fullstendig tekst på originalens norrønt har overlevd fra denne delen av kongens lovgivning – bare to fragmenter. Et håndskrift som nå ligger i Trondheim, bevarer lovbokas siste tredjedel fra kapittel 19–34 av Borgartings-versjonen, og et fragment i Riksarkivet omfatter kapittel 22–25 av Gulatings-versjonen.5 I likhet med Landsloven er versjonene for de forskjellige lagdømmene stort sett identiske, men de har noen mindre, lokale forskjeller. Gulatings-versjonen er også bevart i sin helhet i et papirhåndskrift fra 1566 – ikke på originalspråket, men i en svært eiendommelig og så å si halvveis gjennomført oversettelse til dansk.6 Forskere har ikke vært vennlig innstilt til språket i dette håndskriftet. Gustav Storm kalte språket «höist ubehagelig, og ofte næsten uforstaaelig Blanding af Gammelt og Nyt»7 . Denne motviljen forklarer hvorfor teksten ikke ble studert nærmere før Bjørg Dale Spørck i 2006 innså håndskriftets betydning.8 Den utgjør nå det viktigste underlaget for denne bokas oversettelse av Magnus Lagabøtes kristenrett. Håndskriftsunderlaget for Magnus Lagabøtes kristenrett er altså ikke perfekt, men det ser ut til at det komplette innholdet faktisk er bevart. Vi kan altså studere de kirkelige rettsreglene som Magnus Lagabøte ønsket å inkludere i Landslovens kristendomsbolk, og som er bevart separat. Vi kan dermed også sammenligne dem med annen norsk og europeisk kirkelig lovgivning. Bjørg Dale Spørck og Nasjonalbiblioteket ga i 2024 ut en utgave av teksten med utgangspunkt i alle bevarte håndskrifter.9

3 Magnus Rindal, Magnus Lagabøtes landslov og viktige rettarbøter 1280–1327 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 316–317.

4 Rudolph Keyser mfl., Norges gamle love indtil 1387 (Christiania: Chr. Gröndahl, 1846–1895), bind 2, 339–86. Oversettelse: Spørck, Nyere norske kristenretter, 101–146.

5 Trondheim, Universitetsbiblioteket, Gunnerus XA HA Qv. 1, fo. 1r–12v; Riksarkivet NRA 18.

6 København, Arnamagnæanske samling AM 77b qv.

7 Sitert fra NB, MS.8o 1626 i Spørck, Kong Magnus lagabøters kristenretter, 200–201.

8 Spørck, Kong Magnus lagabøters kristenretter.

9 Espen Karlsen mfl. (red.), Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 35–69.

Det er lite trolig at Magnus Lagabøtes kristenrett, som i så liten grad har påvirket håndskriftene, noensinne ble tatt i bruk, i hvert fall ikke over en lengre periode. Hva var det som gjorde at Magnus Lagabøtes kristenrett ikke fikk mer gjennomslag? Hvilke historiske faktorer førte til at den ble mislykket? Hva står det egentlig i denne kristenretten, og hvilke norske og europeiske historiske kontekster kan den plasseres i?

Forholdet mellom kirke og kongemakt på Magnus Lagabøtes tid

Kong Magnus Lagabøtes kristenrett er en sen representant for en lang tradisjon av norske kristenretter og kristendomsbolker som går tilbake til misjonstiden. Magnus forsøkte å oppdatere sin far Håkons og erkebiskop Sigurds kristenrett fra midten av århundret og samtidig skape en felles kirkerett for hele Norge. Han ser imidlertid ut til å ha møtt motstand fra kirken, og etter alt å dømme også fra det norske aristokratiet, som etter hans død skulle sørge for at kristenretten hans gikk i glemmeboka.

Alle tidlige norske, islandske og svenske lovbøker inneholder en kirkerettslig del («bolk»). I Norge kalles slike deler vanligvis «kristendomsbolker», og i Sverige «kyrkobalkar». De antas vanligvis å ha en annen opprinnelse enn resten av innholdet i lovbøkene. Ofte har de også blitt bevart som separate tekster uten å bli innlemmet i en større lovbok. I slike tilfeller kalles de ofte «kristenretter». Teksten som i dette bindet er oversatt og har fått tittelen Magnus Lagabøtes kristenrett, var trolig et utkast til en del av Landslovens kristendomsbolk og var kanskje ment å skulle settes inn mellom det som ble kapittel 2 og 3 i Landsloven.

Uansett hva de ble kalt, inneholder disse tekstene altså sammendrag av kirkens egen lov, den alminnelige kanoniske rett, men bare i det som angår lekfolk. De regulerer de viktige kirkelige handlingene i livet, som dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, i tillegg til at de sammenfatter bestemmelser om bygging og vedlikehold av kirker og om viktige kristne leveregler. Det gjelder for eksempel faste, arbeid på helligdager, forbudet mot ågerrenter og geistliges privilegerte beskyttelse mot vold.

Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 inneholder riktignok en kristendomsbolk, men dette er ikke en ekte kristendomsbolk på linje med de eldre landskapslovene. De vanlige kirkelige reglene mangler. To innledende kapitler presenterer en trosbekjennelse og etablerer forholdet mellom konge og biskop, mens resten

av bolken inneholder bestemmelser om hvordan kongedømmet skal arves, og ikke-kirkelige regler.10

Historikere har forstått mangelen på en reell kristendomsbolk i Landsloven som et problem som må forklares. Man har gjerne forestilt seg at kongedømmet og kirken var i åpen konflikt under Magnus Lagabøte, og at dette kan være en forklaring.11 Høydepunktet skal ha vært en konfrontasjon på Frostatinget i 1269, da den nyvigslede erkebiskopen Jon Raude hindret kong Magnus i å lovfeste rettsregler som hørte inn under kirkens jurisdiksjon.

Middelalderens europeiske kirkehistorie kjennetegnes i høy grad av konflikter mellom stat og kirke, så det kan være naturlig å lete etter noe lignende i Norge. Vi må imidlertid huske at kildegrunnlaget for en eventuell norsk konflikt er svært tynt. Det finnes ingen middelalderkilder som eksplisitt nevner noen konflikt i denne sammenhengen.12 Den viktigste kilden er en islandsk annalnotis fra 1269, der det står at både kongen og erkebiskopen var til stede på Frostatinget det året, og at «alle mennene på Frostatinget» ble enige om at kongen skulle lage en lovbok om «alt som angikk verdslig rett og kongens jurisdiksjon på den måten som syntes best for ham».13 Dette har blitt sammenlignet med de mer kortfattede notatene fra de to foregående årene i de samme annalene, der det står at tinget i Norges tre andre lagdømmer hadde godtatt som lov den lovboka som kongen hadde utarbeidet for dem. Annalene nevner ikke at noen biskop var til stede ved disse tingene. Før 1267 er det for eksempel notert i annalene at «Gulatingsboken ble vedtatt som lov, som kong Magnus hadde fastsatt».14 Historikernes resonnement har vært at siden annalene ikke nevner noe om at kirkeretten var unntatt på tingene i 1267 og 1268, og Jon ennå ikke var utnevnt til erkebiskop, hadde kongen frie hender til å fastsette lover også på det kirkelige området. Dette er

10 Torstein Jørgensen, Erik Opsahl og Jørn Øyrehagen Sunde, «Kristendomsbolken», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Bergen: Fagbokforlaget, 2024), 67–98. Om trosbekjennelsen, se Hartmut Böttcher, Das Glaubensbekenntnis im Landrecht Magnus Lagabøters, Abhandlungen zur rechtwissenschaftlichen Grundlagenforschung 1 (Berlin: Schweitzer, 1971).

11 Jens Arup Seip, Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon (Oslo: Det Norske Videnskaps-akademi, 1942) fulgte den tyske forskeren Konrad Maurers konklusjoner da han presenterte saken slik. Man vender fortsatt tilbake til ideene deres i moderne historieskriving.

12 Opplysningen man iblant ser om at Biskop Arnes saga beskriver en konflikt mellom kong Magnus og kirken, er feilaktig. Sml. Anne Irene Riisøy og Bjørg Dale Spørck, «Dateringen av nyere Borgartings kristenretter», Collegium medievale 12 (1999), 69.

13 Gustav Storm, Islandske annaler indtil 1578 (Christiania: Det Norske historiske Kildeskriftfond, 1888), 138. Hvis ikke annet er angitt, er alle oversettelser forfatterens.

14 Storm, Islandske annaler, 137.

imidlertid en overtolkning av et usikkert kildemateriale. At notisen fra 1269 er mer detaljert enn notisene fra tidligere år, betyr ikke nødvendigvis noe annet enn at den islandske annalisten hadde tilgang til mer informasjon fra Frostatinget i 1269. Det trenger ikke bety at det som skjedde der var annerledes enn det som hadde skjedd ved tidligere ting.

Dessuten er det vanskelig å tro at Magnus Lagabøte skulle ha ønsket å utarbeide lovgivning om kirkelige saker på egen hånd. Kong Magnus’ far, kong Håkon, hadde utarbeidet en kristenrett i samarbeid med datidens erkebiskop, Sigurd Eindridasson. Ifølge konsensus i historieskrivingen var Magnus enda mer kirkevennlig enn sin far, så han kan neppe ha forventet noe annet enn at en ny kristen lov måtte godkjennes av kirken. Dette ville også være i samsvar med en bestemmelse i Håkon Håkonssons kristenrett fra midten av århundret om at «kongen har verdslig makt fra Gud, og biskopen har åndelig makt til åndelige saker».15 Magnus Lagabøte tok med den samme regelen i sin landslov.16

Når historikere har snakket om åpen konflikt mellom kong Magnus og erkebiskop Jon, har det også sammenheng med de to bevarte avtalene eller konkordatene fra 1270-årene. Når lignende dokumenter ble skrevet andre steder i Europa, representerte de ofte sluttpunktet for stridigheter mellom kirke og stat. Typeeksempelet er selvsagt investiturstriden mellom pave og keiser, som ble løst gjennom konkordatet i Worms i 1122.17 Historikere har derfor gjerne forestilt seg at også de norske konkordatene i 1270-årene må ha kommet i kjølvannet av stridigheter.

De norske konkordatene jeg sikter til, er for det første det som ble inngått i Bergen i 1273, som ble lagt fram for paven for godkjenning.18 Pave Gregor X ba om endringer og et nytt og revidert konkordat kom til i 1277 i Tønsberg.19 Det er kjent som «Sættargjerden», som tilsvarer den norrøne oversettelsen av det latinske ordet concordatus (konkordat). Til forskjell fra Bergens-konkordatet i 1273 er enigheten fra 1277 bevart ikke bare på originalens latin, men også i oversettelse til norrønt.20

15 Spørck, Nyere norske kristenretter, 34.

16 Jo Rune Ugulen Kristiansen, Magnus Lagabøtes landslov (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 55.

17 Uta-Renate Blumenthal, The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1988).

18 Se Espen Karlsens utgave i Karlsen mfl., Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 102–114.

19 Se Espen Karlsens utgave i Karlsen mfl., Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 123–131 og Erlend Myklebusts oversettelse, 171–187 her. Alle henvisninger til Sættargjerden eller Magnus Lagabøtes kristenrett i moderne norsk versjon, viser til oversettelsene i denne boka.

20 Se Magnus Rindals utgave i Karlsen mfl., Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 142–170.

Ingen av dokumentene sier noe om en pågående konflikt – det nevnes bare i generelle ordelag at erkebiskop Jon har undersøkt rettstilstanden i den norske kirken, og i tillegg drøftes forholdet mellom kirke og stat grundig av begge sider.21 1270-årenes konkordat trekker opp skillelinjer mellom den verdslige og den kirkelige rettsdannelsen. Siden den vanligste sanksjonen i middelalderens rett var bot, innebar dette også at man ble enige om hvordan boten skulle fordeles mellom kongen og kirken. De skillelinjene som ble trukket opp, fulgte i stor grad de skillelinjene som i økende grad ble brukt i Vest-Europa på denne tiden, men med en god del lokale variasjoner. Både konkordatet i Bergen (1273) og Sættargjerden i Tønsberg (1277) ga kirken jurisdiksjon over ekteskap, fødselsrett, kirkepatronat, tiende, ed og mened, testamenter, beskyttelse av pilegrimer, kirkens eiendom, bannlysninger, åger, simoni, kjetteri, utukt og «andre lignende saker som rettmessig hører kirka til. Det er så fremt kongemaktas rett til bøteinntekter alltid overholdes hvor enn bot etter vedtatt sedvane eller kongerikets lover skal betales».22 I tillegg hadde kirken jurisdiksjon i alle sivile saker mellom geistlige og hvor lekfolk saksøkte geistlige.

De saksområdene som de to konkordatene la under kirkens jurisdiksjon, samsvarer i stor grad med innholdet i 1200-tallets kristenretter, inkludert Magnus Lagabøtes kristenrett. Kristenrettene regulerer de rettsområdene som er nevnt i konkordatet. Det egentlige stridsspørsmålet handlet om penger og hvem bøtene skulle betales til. I denne sammenhengen var det ikke likegyldig hvilket rettssystem – kirkens eller kongens – som dømte i sakene. Forholdet mellom stat og kirke dreide seg i stor grad om hvordan de økonomiske ressursene skulle fordeles, men særlig kirken omfavnet også en sterk ideologi om verdens rette tilstand, en ideologi der det verdslige samfunnet og kirken var strengt adskilt. Dette kommer tydelig til uttrykk i for eksempel den didaktiske teksten Kongespeilet fra midten av 1200-tallet.23

Ideologien går særlig tilbake til reformbestrebelsene i Vest-Europa på 1000-tallet. Der la man vekt på liturgisk renhet, kirkens autonomi og presters sølibat, blant annet for å hindre at de ble for tett innvevd i det verdslige samfunnet gjennom slektskapsforhold. Alle disse faktorene bidro til å gjøre forhandlingene om forholdet mellom stat og kirke, og særlig aspekter som gjaldt jurisdiksjon, kontroversielle

21 Seip, Sættargjerden i Tunsberg, 101.

22 Side 177–179.

23 Sverre Bagge, The Political Thought of The King’s Mirror, bind 3 av Mediaeval Scandinavia Supplements (Odense: 1987); Sunde, Speculum legale, 111–112.

i Europa på 1100- og 1200-tallet. Dette forholdet var tidvis anspent også i Norge, men det er ikke noe som tyder på at Magnus Lagabøte sto i åpen konflikt med kirken under erkebiskop Jon.

At Landsloven ikke har noen egentlig kristendomsbolk, og at Magnus Lagabøtes kristenrett ikke ble tatt i bruk, må forklares på en annen måte enn ved å vise til en kirkestrid i 1270-årene som ikke er nevnt i kildene. Forklaringen bør søkes i det som skjedde etter at kong Magnus døde uventet i 1280, bare 42 år gammel.

Den islandske Biskop Arnes saga karakteriserer kongens død som «den ulykken som var felles for hele kristendommen og kristenfolket i Norge, den at den himmelske far Jesus Kristus kalte til seg den verdige herr kong Magnus. Dette tapet var like stort for hele folket i landet, og særlig for de geistlige».24 Sagaen uttrykker kirkens svært positive syn på Magnus og det tilsvarende negative synet på hans etterfølger, den tolv år gamle sønnen Eirik og hans formyndere. Forholdet mellom kirke og stat gikk inn i en krise etter kongens død, og det er åpenbart at den nye regjeringens konsekvente politikk etter 1280 er en viktig årsak til at Magnus Lagabøtes kristenrett fikk så liten innflytelse.

Siden Eirik var mindreårig, ble Norge styrt av et formynderstyre bestående av aristokrater og kongens mor, Ingeborg. De var langt mindre positivt innstilt til kirken enn det kong Magnus hadde vært, og begynte raskt å reversere deler av de avtalene som var inngått mellom konge og kirke i 1270-årene, blant annet Sættargjerden. Noen av detaljene i formynderstyrets kirkepolitikk kommer fram i forbindelse med at erkebiskop Jørund av Nidaros (1288–1309) i 1291 bannlyste et av de ledende medlemmene av formynderstyret, stormannen Bjarne Erlingsson på Giske. Erkebiskopen hevdet at Bjarne hadde redusert kirkens inntekter fra tienden, opphevet erkebiskopens rett til å slå mynt og bestemt at kongens lagmann skulle dømme i kristenrettssaker. Dermed ble Magnus Lagabøtes kirkevennlige vedtak opphevet og kirkens inntekter redusert. Bjarne hadde også erklært at «kongen [Eirik Magnusson] vil ikke ha flere lovbøker i landet enn en», og at lovboka «Våganboka», som visstnok var beregnet på Vågan handelssted i Lofoten, ikke ville tillates. I stedet «skulle bare den gamle kristenretten gjelde, den som var i erkebiskop Sigurds og kong Håkons dager».25 Dette henviser altså til en kristenrett som skal ha blitt til under Magnus Lagabøtes far Håkon Håkonssons regjeringstid fra 1217

24 Gunhild Stefánsson og Magnús Stefánsson, Biskop Arnes saga, Thorleif Dahls kulturbibliotek (Oslo: Aschehoug, 2007), 74.

25 Finn Hødnebø, Norske diplomer til og med 1300, folio serie vol. II, Corpus codicum Norvegicorum medii aevi (Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter, 1960), 138.

til 1263, i samarbeid med Sigurd Eindridasson, som var erkebiskop fra 1231 til sin død i 1252.26 Våganboka skal ha inneholdt en nyere kristenrett, trolig fra Magnus Lagabøtes tid. Denne kristenretten var trolig enten kongens egen eller den som var sammenstilt av erkebiskop Jon Raude.

Senere norske regjeringer holdt fast ved at «den gamle kristenretten» skulle gjelde. I 1327 bestemte for eksempel kong Magnus Erikssons formyndere at kristenretten fra erkebiskop Sigurds og kong Håkons tid skulle legges til grunn.27

Siden erkebiskop Sigurd døde i 1252, må denne gamle kristenretten ha blitt til senest ved midten av århundret. Regjeringens politikk etter 1280 om hvilken kristenrett som skulle gjelde, er årsaken til at Magnus Lagabøtes kristenrett er så dårlig bevart. Vi må imidlertid huske at erkebiskop Jons kristenrett, som ifølge håndskriftene ble til noe senere, ser ut til å ha fortsatt å være i bruk, til tross for at kongemakten fordømte også den.28

Hva striden gjaldt

Når det gjelder de sentrale bestemmelsene i Kristenretten, som de som omhandler dåp, ekteskap, begravelse, faste og helligbrøde, er alle de nyere kristenrettene (Håkons og Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jons) svært like. Striden dreide seg ikke om hvilke regler som gjaldt for det kristne livet. Det handlet om de økonomiske konsekvensene av reglene. Det er derfor nødvendig å studere detaljene i lovene, og da særlig de økonomiske bestemmelsene, for å få et inntrykk av hva staten og kirken faktisk striddes om etter 1280. To eksempler illustrerer spørsmålet:

Det første eksempelet gjelder de som har for vane å spise kjøtt under fasten, altså den førti dager lange perioden før påske da kirken påla de kristne å avstå fra å spise kjøtt. Alle kristenretter på 1200-tallet straffet dette med fredløshet og konfiskering av alle eiendeler, men de fordelte bøtene ulikt. Magnus Lagabøtes kristenrett slår fast at de «som har gjort det til sin vane å spise kjøtt i langefasten, er fredløse, og det de eier, skal deles mellom kongen og biskopen».29 I erkebiskop Jons kristenrett står det imidlertid ingenting om at disse bøtene skal deles – alt

26 Oluf Kolsrud, Tillægg till Syttende samling (XVII B), bind 17 B av Diplomatarium Norvegicum (Christiania: 1913), 203.

27 Rindal, Magnus Lagabøtes Landslov, 326–327.

28 Anders Winroth, «Hamar Lawbook: NB Ms.4° 317», i Old Norse Lawbooks from a Material Perspective, Nota bene 18, redigert av Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Lukas Rösli (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 99–100.

29 Side 84.

går til biskopen.30 I den noe eldre kristenretten som ble utstedt av kong Håkon og erkebiskop Sigurd, fikk biskopen bare tre mark, mens kongen tok resten av synderens eiendom.31 Forbrytelsen og straffen er den samme, men bøtesummen er fordelt på en helt annen måte. Her er det åpenbart en kronologisk utvikling, der kirken på midten av 1200-tallet bare fikk en liten del av boten, mens den i 1270-årene krevde hele boten. Magnus Lagabøtes kristenrett var en kompromissløsning der kongen og biskopen fikk halvparten hver.

Et annet tydelig konfliktpunkt var den kirkelige skatten, kjent som tienden fordi den ble betalt som en tiendedel av inntekten. I bannlysningen av Bjarne Erlingsson i 1291 bemerket erkebiskop Jørund at Bjarne, på vegne av den umyndige kongen, hadde bestemt at tienden skulle betales som på erkebiskop Sigurds tid. Her var det forskjeller mellom de ulike kristenrettene. Tienden på skrei, rettere sagt tørrfisk, var en viktig inntektskilde for kirken. Den som tørket fisken, hadde utgifter. Skulle fiskeren få trekke fra disse utgiftene før tienden ble beregnet? Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon hadde blitt enige om at utgiftene ikke skulle være fradragsberettiget,32 mens Eirik Magnussons formynderregjering argumenterte for at de skulle kunne trekkes fra. De henviste til eldre tradisjon og eldre kristenretter.33 Vi ser altså at striden mellom kirken og Magnus Lagabøtes etterfølgere først og fremst dreide seg om kirkens inntekter, og ikke om selve det ideologiske innholdet i kristenretten. Det er altså ikke trolig at den kirkevennlige Magnus hadde som mål å ensidig påtvinge den norske kirken en kristenrett eller kristendomsbolk som den ikke hadde godkjent. Det er derfor ingen reell grunn til å tro at kongen og erkebiskopen kranglet på Frostatinget i 1269 eller på noe annet tidspunkt, og at dette er forklaringen på at Landsloven mangler det kirkerettslige stoffet som tidligere hadde vært vanlig i norske lovbøker. De virkelige uenighetene begynte først etter kongens død og dreide seg hovedsakelig om kirkens inntekter, ikke om innholdet eller ideologien i selve lovgivningen. Magnus Lagabøtes etterfølger sørget for at Magnus’ kristenrett ble erklært ugyldig og nesten gikk helt i glemmeboka.

30 Spørck, Nyere norske kristenretter, 121.

31 Spørck, Nyere norske kristenretter, 22.

32 Se Magnus Rindals utgave av tienderegulativet i Sættargjerdens norrøne oversettelse i Karlsen mfl., Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 159. Se en mer opprinnelig tekst i Keyser mfl., Norges gamle love, 2.475. Tienderegulativet finnes bare i den gammelnorske oversettelsen av Sættargjerden i Tønsberg, og ikke i den latinske originalen. Skreitienden behandles forskjellig i ulike lovbøker fra 1200-tallet, se Karlsen mfl., Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 35–36 (Magnus Lagabøtes kristenrett); Spørck, Nyere norske kristenretter, 115 (erkebiskop Jons kristenrett); Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Frostatingslova, Norrøne bokverk (Oslo: Samlaget, 1994), 25.

33 Hødnebø, Norske diplomer til og med 1300, 139.

Kristenrettens historie fra misjonstiden til Magnus Lagabøte

d e eldste norske kristenrettene

Magnus Lagabøtes kristenrett var en del av både en hjemlig og en europeisk rettstradisjon. I Europa utviklet kanonisk rett seg sterkt på 1100- og 1200-tallet, med milepæler som Decretum Gratiani (omkring 1140), pave Gregor IXs Liber extra (1234) og flere viktige lovgivende kirkemøter, blant annet i Roma i 1139, 1179 og 1215.34 Disse lovbøkene og kirkemøtevedtakene danner grunnlaget for norsk kirkelovgivning.

De eldste bevarte innenlandske lovbøkene fra Norge, Island og Sverige har det til felles at de begynner med kristen lovgivning i en «kristendomsbolk», «kirkebolk» eller «kristenrett» skrevet på folkespråket, altså norrønt.35 Disse kirkelige lovparagrafene omfatter bare de delene av kirkeretten som angår lekfolk. De representerer framforhandlede overenskomster mellom verdslige og kirkelige myndigheter.36 At lovene er bevart på denne måten, er unikt i et europeisk perspektiv, der kirkeretten som oftest finnes i egne verker, og som regel på kirkens språk, altså latin.37

De eldste bestemmelsene i nordisk kristenrett kan spores tilbake til regler som har vært i bruk siden misjonstiden, det vil si 900- og 1000-tallet. Dette gjelder regler som i Gulatingsloven og andre overleverte tidlige kristenretter synes ganske arkaiske; de fremstår som regler det ville ha vært behov for da Norge ble kristnet. Et eksempel på en kristenrettsbestemmelse som godt kunne ha vært med fra tidlig i kristningen av Norge, er det som står om kristen dåp i Borgartings eldste kristenrett (kap. 21): «Vi skal fø opp hvert barn som blir født til denne verden, døpe det og føre det til kirke.»38 Hvis man prøver å forestille seg hva en misjonær

34 Anders Winroth, «Canon Law in a Time of Renewal», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022), 96–107.

35 Arne Bøe, «Kristenrettar», i bind 9 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid (Malmö: Allhem, 1964), 298–304; Torgeir Landro, Kristenrett og kyrkjerett: Borgartingskristenretten i eit komparativt perspektiv (ph.d.-avhandling: Universitetet i Bergen, 2010).

36 En interessant levning fra slike forhandlinger er håndskriftet B 89 i Kungliga biblioteket i Stockholm, ifølge den overbevisende tolkningen som presenteres i Göran B. Nilsson, Nytt ljus över Yngre Västgötalagen: Den bestickande teorin om en medeltida lagstiftningsprocess, Rättshistoriskt bibliotek 69 (Stockholm: Rättshistoriska institutet, 2012).

37 På De britiske øyer i tidlig middelalder fantes det kirkelig lovgivning også på folkespråkene.

38 Eyvind Fjeld Halvorsen og Magnus Rindal (red.), De eldste østlandske kristenrettene: Tekst etter håndskriftene, med oversettelser (Oslo: Riksarkivet, 2008), 121. Regelen om at alle barn skal fødes opp, er en generell europeisk regel som ikke kan brukes som bevis for en spesifikk nordisk skikk om å la uønskede barn dø (slik det likevel ofte gjøres); se for eksempel Regino von Prüm, Sendhandbuch, 2.61–64. redigert og oversatt av Wilfried Hartmann, Monumenta Germaniae Historica: Collectiones canonum 1 (Wiesbaden, 2023), 428–431, jf. Gratian, Decretum D.1 c.7 i Emil Friedberg (red.), Corpus iuris canonici (Leipzig, 1879–1882), 2.

kunne ønske å lovfeste i selve omvendelsesfasen, ville han vel ha prioritert at alle barn skal døpes, i hvert fall så snart de fleste voksne var døpt. Det finnes også lignende bestemmelser i de tre andre norske lagdømmene samt på Island og i Sverige.39 Det er lett å tenke seg at også andre regler knyttet til viktige hendelser i livet, som ekteskap og begravelse, var med fra begynnelsen. Vi kan ikke være sikre på at ordlyden i de bevarte tekstene gjenspeiler nøyaktig det som ble skrevet ned på misjonsstadiet, men vi kan være sikre på at betydningen av reglene i det minste var i misjonærenes bevissthet, ettersom de gjenspeiler europeiske regler som sirkulerte lenge før misjonstiden. De må på en eller annen måte ha formidlet denne regelen til folket. Det vi leser i de eldste kristenrettene er muligens en nedtegnelse, eller i det minste en refleksjon av denne formidlingen.

I flere håndskrifter hevdes det imidlertid at misjonærkongen Olav den hellige, som regjerte fra 1015 til 1028, vedtok bestemte lover. I forskningen er disse lovene kjent som «Olavsteksten». Det er derimot ofte god grunn til å mistenke at påstandene i Olavsteksten ikke er korrekte, men at man har henvist til kong Olavs autoritet for å få enkelte lover til å framstå som gamle og ugjendrivelige når de i virkeligheten var nyskapinger. Å nevne helgenkongen var altså en måte å argumentere på, snarere enn formidling av historiske fakta.40 Vi skal derfor ikke uten videre stole på håndskriftene når det hevdes at visse regler ble innført av kong Olav.

Da misjonærene først kom til Norge, hadde de altså med seg et sett med kirkelige regler som de hadde lært å praktisere i opplæringen. En del kan ha hatt med seg en skriftlig regelsamling på latin, og dermed ideen om at lover kunne skrives ned. Loven fantes ikke skriftlig i Norge på den tiden, bare i muntlig tradisjon. I nordisk rettshistorie finnes det en forestilling om at den loven som ble overlevert muntlig, var en normativ tekst, det vil si en lovbok med abstrakte rettsregler. Det er imidlertid ikke slik en muntlig minnekultur fungerer. Abstrakte normer forutsetter den typen skriftlighet som først kom til Norge med misjonærene. Etter

39 For eksempel Gulatingsloven 21 i Bjørn Eithun, Magnus Rindal og Tor Ulset (red.), Den eldre Gulatingslova, bind 6 av Norrøne tekster (Oslo: Riksarkivet, 1994), 44; Grágás, Konungsbók, Kristinna laga þáttr 1 i Vilhjálmur Finsen (red.), Grágás: Islændernes lovbog i fristatens tid udgivet efter det kongelige bibliotheks haandskrift (København: 1852), 3; Västgötalagens kyrkobalk 1 i Per-Axel Wiktorsson, Äldre Västgötalagen och dess bilagor i Cod. Holm. B 59, Skara stiftshistoriska sällskaps skriftserie 60 ([Skara], 2011), fo. 1v.

40 Torgeir Landro, «På sporet av Mostertinget», Theofilos 10 (2018); Magne Njåstad, Erik Opsahl og Jørn Øyrehagen Sunde, «Sankt Olavs lov som rettslig realitet og politisk idé i utviklingen av en norsk sentralmakt», Historisk tidsskrift, 101 (2022): 342–362.

at norsk lov begynte å bli nedskrevet, ble den i økende grad formulert etter den nye teknikken, som generelle regler. Denne utviklingen gjenspeiles tydelig i Magnus Lagabøtes lovgivning fra 1270-årene. Den gamle og mer konkrete rettspraksisen kan imidlertid fortsatt spores i eldre norske rettskilder.

Muntlig nordisk lov besto av konkret rettspraksis som ikke fantes i skrift, men bare i minnet til de som var til stede på tinget. Disse muntlige sedvanene var ikke skapt gjennom aktiv lovgivning av konger eller tingforsamlinger, men ble overlevert fra generasjon til generasjon i form av konkrete fortellinger og ordspråklige vendinger.41

Gjennom de islandske sagaene, der fortellingene ofte nettopp legger vekt på juridiske forviklinger, får vi en idé om hvordan juridisk innhold kan ha blitt formidlet muntlig.42 En illustrasjon er Eyrbyggja saga, som er bygget opp rundt en rekke rettssaker. Sagaen gir mange eksempler på konkrete rettssaker og hvordan de ble håndtert. Da goden Arnkel ble drept, ble for eksempel Thorleif Kimbi dømt til tre års landsforvisning for å ha gitt ham banesår. Hvis et lignende drap skjedde senere, kunne den som husket sagafortellingen, argumentere for at det burde straffes på samme måte. Samtidig peker sagaen på at Arnkels død hadde blitt tatt opp på tinget av kvinner som ikke håndterte saken med tilstrekkelig kraft. Dette ga en åpning for dem som ønsket å argumentere for at straffen burde være strengere – for eksempel landsforvisning på livstid. Man kunne også bruke denne sagafortellingen til å argumentere for at kvinner ikke burde kunne ha noen posisjon på tinget, særlig siden sagaen uttrykkelig nevner at resultatet av denne spesielle saken ble at «landsstyrerne vedtok at aldri siden skulle en kvinne være part i drapssaker».43 Muntlig lov inneholder altså sjelden strengt definerte regler, men bør snarere ses på som et grunnlag for argumentasjon og forhandlinger på tinget. Spor av denne typen muntlig verdslig rettstradisjon finner vi også i norske lover, for eksempel i Gulatingslovens mannhelgebolk. Disse tekstene er bevart i skriftlig form fra 1250-årene, men de formidler noe av essensen i den eldre muntlige tradisjonen: «Nå er det slik at tre mennesker går sammen på veien. En

41 Martin Pilch, Der Rahmen der Rechtsgewohnheiten: Kritik des Normsystemsdenkens entwickelt am Rechtsbegriff der mittelalterlichen Rechtsgeschichte (Wien: Böhlau Verlag, 2009); Robert D. Miller II, Oral Law of Ancient Israel, Coniectanea biblica (Lanham: Lexington Books / Fortress Academic, 2022).

42 Tommy Danielsson, Hrafnkels saga eller Fallet med den undflyende traditionen (Hedemora: Gidlunds, 2002), særlig s. 267, 76 og 99–300.

43 Einar Ólafur Sveinsson og Matthias Þórðarson (red.), Eyrbyggja saga: Brands þáttr örva; Eiríks saga rauða; Grænlendinga saga; Grænlendinga þáttr (Reykjavík: Hið islenzka bokmenntafélag, 1935), 103–104.

av dem dreper en annen. Da overlever to. Hver og en skylder på den andre. Da er de begge drapsmenn. Nå oppsøker en av dem tinget, men den andre gjør det ikke. Da er den drapsmannen, som unnvek tinget.»44 Vi ser at mye av kapittelet er konkret formulert. Det ville passet inn i en islandsk saga hvis man ga personene navn. Dette er en fortelling om en konkret rettslig sedvane, ikke en generell og abstrakt rettsregel. Den kan derfor lett traderes i omtrent denne formen. Gulatingsloven inneholder denne teksten i en form som fortsatt ligner den muntlige.

I Magnus Lagabøtes landslov, derimot, ble reglene mer generalisert, takket være inspirasjon fra europeiske lovbøker med abstrakt formulerte rettsregler.45

n orsk kirkerett fra misjonstiden til H øymiddelalderen De norske kristenrettene utviklet seg kontinuerlig fra de ble skrevet ned for første gang, om det så var på 1000-tallet eller senere. Den som leser for eksempel kristendomsbolken i Gulatingsloven, får raskt inntrykk av en svært uryddig tekst, som har blitt endret og utvidet flere ganger uten å bli redigert på nytt. De slurvete «sømmene» mellom de ulike tekstdelene er fortsatt tydelige i håndskriftet fra 1250-årene. Dette er tydeligst når teksten selv hevder å gjengi ulike kongers lovgivning – for eksempel i overskriften til kapittel 22, der det står: «Her har Magnus konge gjort det til ubotamål, som Olav konge hadde gjort til trimarksmål.» Teksten under denne overskriften lyder som følger:

Um nokon ber ut barnet sitt, heide eller kriste, og let det døy, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote gods og fred, og me kallar dette det store mordet.46

Ved et heldig sammentreff er det bevart et par blader fra et eldre håndskrift (fra ca. 1200) fra akkurat dette kapittelet. Håndskriftssamleren Árni Magnússon (1663–1730) fant bladene på Island, der de hadde blitt brukt til å binde inn en bok. Han innlemmet dem i samlingen sin i København, hvor de fortsatt befinner seg. Den tilsvarende teksten lyder her:

44 Eithun, Rindal og Ulset, Den eldre Gulatingslova, 111. Jf. Knut Robberstad, Gulatingslovi, Norrøne bokverk (Oslo: Samlaget, 1969), 175.

45 Se eksempler i Sunde (red.), Landslova: kommentarutgåve, særlig Hans Jacob Ornings sammenligning av mannhelgebolkene i Gulatingsloven og i Landsloven, s. 185–194.

46 Robberstad, Gulatingslovi, 34.

Um nokon ber ut det heidne barnet sitt og let det døy, då skal han bøta tri merker til biskopen.47

Lovbruddet er det samme, men forskjellene i straff er tydelige. Det som først ble straffet med en i og for seg drøy bot på tre mark, ble senere, etter alt å dømme under kong Magnus Erlingssons regjeringstid (1161–1184), straffet langt strengere: med fredløshet og inndragning av alle eiendeler. Den som hadde rett til å konfiskere, fikk dermed større inntekter, noe som forklarer hvorfor regelen ble endret. Det er typisk for 1100- og 1200-tallet i Norden at stadig flere lovbrudd ble straffet med fredløshet og konfiskering, noe som ga både staten og kirken økte inntekter.48

Det er verdt å merke seg to andre detaljer som er lagt til i den sistnevnte teksten: For det første presiseres det at straffen er den samme enten barnet er døpt eller ikke. Og for det andre understrekes det i den sistnevnte teksten at lovbryterens skyld må være bevist. I begge tilfeller dreier det seg først og fremst om presiseringer som gjør teksten lovteknisk mer stringent, altså bedre formulert. Det andre tillegget er også typisk for den økende vektleggingen av mer «rasjonell» prosessrett og bevisførsel som vokste fram i europeisk rett i løpet av høymiddelalderen, der nettopp bevisførsel ved hjelp av øyenvitner eller tilståelse ble framhevet.49

Den viktigste lærdommen vi kan trekke av å sammenligne lovteksten i disse to håndskriftene av Gulatingsloven, er at teksten ble utviklet, endret og redigert etter at den en gang ble nedskrevet med blekk på pergament, noe vi i og for seg burde ha forventet. Det er ikke bare den muntlige tradisjonen som endrer rettens innhold. Endringene i den skriftlige tradisjonen kan være rent redaksjonelle, men ofte endrer de lovens rettslige innhold på grunnleggende måter, slik som med straffen i Gulatingslovens kapittel 22. Når vi leser middelalderlover, kan vi med andre ord bare være sikre på at teksten vi leser, eksisterte da det aktuelle håndskriftet ble produsert. Gjennom nøye lesning kan vi noen ganger skjelne lag av ulike tidsaldre i lovteksten, men dette er et pirkete arbeid, og det er vanskelig å komme fram til sikre resultater.

47 Robberstad, Gulatingslovi, 34.

48 Gösta Åqvist, Frieden und Eidschwur: Studien zum mittelalterlichen germanischen Recht, Rättshistoriskt bibliotek 14 (Stockholm: Institutet för rättshistorisk forskning, 1968).

49 Richard M. Fraher, «Conviction According to Conscience: The Medieval Jurists’ Debate concerning Judicial Discretion and the Law of Proof», Law and History Review 7 (1989).

Minst to faktorer forklarer hvorfor kirkeretten utviklet seg i høymiddelalderen. Dette var en periode da den norske kongens makt økte, og mange lovbestemmelser ble endret gjennom påvirkning fra kongemakten. For eksempel innførte kongene fredløshet og konfiskering som straff – for å øke inntektene sine. Men høymiddelalderen var også en periode da kirken i Europa i betydelig grad styrket sin posisjon overfor verdslige makthavere. Denne prosessen blir ofte sett på som en kirkelig reformperiode, gjerne knyttet til pave Gregor VII, som var pave fra 1073 til 1085. Kirken søkte å frigjøre seg fra verdslig innflytelse, noe som førte til gjentatte maktkamper mellom stat og kirke.50 I disse maktkampene hadde kirken ofte en moralsk sterk stilling, mens den verdslige herskeren var militært sterkere, noe som førte til at mange kirkeledere måtte tilbringe tid i eksil, der de ikke kunne nås av de verdslige makthaverne i hjemlandet. Da kong Eiriks antiklerikale formyndere tok makten etter Magnus Lagabøtes død i 1280, flyktet for eksempel erkebiskop Jon Raude til Skara i Sverige, der han også døde i 1282.

Den kirkelige reformbevegelsen i Europa var basert på gamle lover, og mange av dem ble gjenoppdaget i denne fasen. Samtidig fastsatte reformatorene nye lover for å nå målene sine.51 Dette er en av hovedgrunnene til at 1100- og 1200-tallet var en svært aktiv periode i europeisk lovgivning, først i kirken, men snart også i verdslige sammenhenger. 1200-tallet i Europa kjennetegnes av at lokal sedvanerett ble nedtegnet, og av at herskerne innførte nye lover og samlet dem i lovbøker.52

Den kanoniske retten i Europa utviklet seg dermed sterkt i løpet av høymiddelalderen. Norsk rett kom til å gjenspeile mange av disse nyvinningene. Et eksempel gjelder nøddåp av barn. Etter først å ha slått fast at alle barn som ble født, skulle døpes av en prest, legger det eldste bevarte fragmentet av Gulatingsloven fra rundt 1200 til regler for nøddåp:

Nå er barnet så svakt at det ikke kan nå fram til en prest. Da skal de mennene som reiser med barnet, døpe det i vann og si dette over [det]:

50 Se for eksempel Colin Morris, The Papal Monarchy: The Western Church from 1050 to 1250, Oxford History of the Christian Church (Oxford: Oxford University Press, 1989).

51 Wolfgang P. Müller, «The Reinvention of Canon Law in the High Middle Ages», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022), 79–95.

52 Ada Maria Kuskowski, Vernacular Law: Writing and the Reinvention of Customary Law in Medieval France (Cambridge: Cambridge University Press, 2022); Armin Wolf, «Die Gesetzgebung der entstehenden Territorialstaaten», i Mittelalter (1000–1500): Die gelehrte Rechte und die Gesetzgebung, bind 1 av Handbuch der Quellen und Literatur der neueren europäischen Privatrechtsgeschichte, redigert av Helmut Coing (München: Beck, 1973).

«Jeg døper deg i Faderens og S[ønn]ens og Den hellige ånds navn. Da kan man begrave det i den ytre delen av kirkegården.»53

Ordet jeg har oversatt med menn, er i utgangspunktet kjønnsnøytralt i norrønt, men det skal her forstås som en henvisning til menn. Dette framgår av en sammenligning med det yngre, nesten komplette manuskriptet til Gulatingsloven fra 1250-årene. Dette håndskriftet gjengir den samme teksten, men legger til en kort setning som ikke finnes i det eldre fragmentet:

Men denne dåpen kan jamvel ei kvinne gjera, um dei ikkje kann nå ein karmann.54

Denne endringen i Gulatingets rett gjenspeiler den generelle utviklingen av europeisk kanonisk rett. I antikken og tidlig middelalder var det bare menn som kunne gjennomføre nøddåp. En samling kirkerettslige regler som ble utarbeidet i Sør-Frankrike på 400-tallet, den såkalte Statuta ecclesiae antiqua, sammenfattet rettsstillingen:

Hvor lærd eller from en kvinne enn måtte være, skal hun aldri ta seg den frihet å døpe noen.55

En av reformpavene, Urban II, som var pave fra 1088 til 1099, endret kirkens rett da han svarte på et direkte spørsmål om emnet:

Når det gjelder de spørsmålene som du, kjære sønn, har rådført deg med oss om, mener vi at vi bør svare med en beslutning om at det også er en dåp hvis en kvinne i en nødssituasjon døper i Treenighetens navn.56

Paven bestemte altså at også en kvinnes nøddåp regnes som en gyldig dåp, forutsatt at hun døper med referanse til treenigheten. Pavens avgjørelse i rettslige

53 Eithun, Rindal og Ulset, Den eldre Gulatingslova, 186, utgitt etter AM 317f fol., oversatt av forfatteren, som har sett bort fra senere tilføyelser i manuskriptet, se Keyser mfl., Norges gamle love, 1.112. Bokstavene i [klammer] mangler i håndskriftet fordi det er skadet, men kan enkelt rekonstrueres.

54 Robberstad, Gulatingslovi, 33.

55 Anders Winroth, «The Canon Law of Emergency Baptism and of Marriage in Medieval Iceland and Europe», Gripla 29 (2018), 209.

56 Winroth, «The Canon Law of Emergency Baptism», 210.

spørsmål gjaldt som bindende prejudikat, altså ny lov. Denne teksten ble inkludert i Decretum, den grunnleggende lovboka i kanonisk rett som Gratian ga ut i Bologna rundt 1140.57 Boka kom tidlig til Norge, senest i 1164.58 På denne måten kom Urban og Gratian sammen til å endre det som var gjeldende rett. Den rettslige endringen er altså ennå ikke synlig i det eldste fragmentet av Gulatingsloven, men den er realisert i det senere.59 At fragmentet ikke inneholder noen tillatelse for kvinner til å døpe, betyr ikke nødvendigvis at denne regelen er eldre enn Gratians verk – det viser kanskje bare at det tok tid før lovendringene spredte seg i Europa. Den norske kirken var godt kjent med utviklingen av kanonisk rett i Europa.

Grunnlaget for den kanoniske retten ble undervist i den lokale presteutdannelsen, som ifølge kirkeretten skulle foregå i hver domkirke. Mange norske prester tok også høyere studier på kontinentet. De lærte kanonisk rett enten de studerte ved et av de berømte juridiske universitetene, for eksempel i Bologna, Orléans eller Praha, eller ved andre skoler som var mer kjent for andre fag, som i Paris og Oxford.60 Når kirkens menn administrerte kirkene sine eller dømte i kirkelige saker, baserte de seg på den allmenne kanoniske retten slik de hadde lært den under utdannelsen. Når de hadde behov for å vite mer, brukte de ikke de norskspråklige kristenrettene, men de kanoniskrettslige lovbøkene på latin. Domkirker, klostre og enkelte kirkemenn i Norge eide eksemplarer av både de allmenne kirkelovbøkene i Corpus iuris canonici og de mange kommentar- og sammenfatningsverkene og håndbøkene som ble produsert av ulike jurister.61

De forholdene som er belyst i det foregående avsnittet, har en viktig konsekvens for den folkelige kristenrettens stilling på slutten av 1200-tallet. Kirkens menn var da bedre utdannet enn før og hadde ikke lenger bruk for de gammeldagse kristendomsbolkene og kristenrettene på norrønt. Det oppdragende formålet disse tekstene en gang hadde hatt for nyomvendte lekfolk, ble også foreldet

57 Friedberg (red.), Corpus iuris canonici, 1.1101. Om Gratian, se Anders Winroth, «Where Gratian Slept: The Life and Death of the Father of Canon Law», Zeitschrift der SavignyStiftung für Rechtsgeschichte: Kanonistische Abteilung 99 (2013).

58 Anders Winroth, «Decretum Gratiani and Eystein’s Canones Nidrosienses», i Archbishop Eystein as Legislator: The European Connection, Trondheim Studies in History, redigert av Tore Iversen (Trondheim: Tapir, 2011).

59 Noe lignende gjelder i islandsk lov, se Winroth, «The Canon Law of Emergency Baptism».

60 Åke Sällström, Bologna och Norden intill Avignonpåvedömets tid, Bibliotheca historica Lundensis 5 (Lund, 1957); Anders Winroth, «Law Schools and Legal Education», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

61 Rowan Dorin, «The Bishop as Lawmaker in Late Medieval Europe», Past and Present, nr. 253 (2021).

etter hvert som kristendommen og dens regler ble fast etablert i landet. Dette er altså den egentlige forklaringen på hvorfor Magnus Lagabøtes landslov mangler kirkerettslige bestemmelser i kristendomsbolken.

Innholdet i Magnus Lagabøtes kristenrett

Innholdet i de ulike kristenrettene fra 1200-tallets Norge og Island er ganske likt, og de kopierer ofte deler av innholdet fra hverandre. I siste instans skyldes dette at de søkte å gjenspeile noenlunde de samme elementene i den alminnelige kanoniske retten, som stort sett var stabil i de rundt tre årtiene da den yngre norske kristenretten ble produsert (ca. 1250–1275). Det er imidlertid forskjeller i hva de ulike kristenrettene velger å legge vekt på. To av de yngste står i særklasse, nemlig erkebiskop Jons kristenrett og biskop Arnes kristenrett for Island, begge fra 1270-årene. De følger begge kanonisk rett særlig tett og har i forhold til tidligere kristenretter fjernet en del av de tradisjonelle norske og islandske reglene som ikke (lenger) var i tråd med europeisk rett.

For å drøfte innholdet i kristenrettene kan vi med fordel ta utgangspunkt i den grunnleggende organiseringen av den allmenne kirkeretten. Professor i kanonisk rett Bernard av Pavia i Bologna organiserte rundt 1190 sin samling av nyere kanonisk rett, Breviarium extravagantium canonum, i fem hoveddeler eller «bøker». Denne inndelingen var inspirert av hvordan Justinianus hadde organisert romerretten på 500-tallet. Bernards organisering ble modellen for all kirkerett i resten av middelalderen. Middelalderens viktigste kanoniske lovsamling, pave Gregor IXs Dekretaler eller Liber extra fra 1234, er delt inn i fem bøker i henhold til Bernards skjema. Verket var en hovedkilde for de som satte sammen 1200-tallets norske kristenretter, selv om vi kan forvente at de nærmet seg den tykke, vanskelig navigerbare og alt annet enn lettleste boka gjennom ulike håndbøker og andre enklere hjelpemidler. Viktigst blant disse var Goffredus av Tranos Summa titulorum (ca. 1244) og Raymond av Penyafortes Summae (ca. 1222–1236), som begge var velkjente i Norge.62

Studentene i middelalderen brukte et enkelt minnevers på klønete, latinsk heksameter for å minnes Bernards organisasjon:63

62 Vadum, Bruk av kanonistisk litteratur i Nidarosprovinsen ca. 1250–1340 (ph.d.-avhandling: Universitetet i Oslo, 2015); Winroth, «The Hamar Lawbook», 104–107.

63 Gisela Drossbach, «Decretals and Lawmaking», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

Iudex, iudicium, clerus, conubium, crimen

[Dommer, rettergang, geistlige, ekteskap, synd]

Den første delen/boka tar for seg kirkens hierarki fra paven og nedover via erkebiskoper, biskoper, proster og vanlige prester. De hadde alle dømmende makt i kirkens rettssaker, og det er derfor det første ordet i rekken er dommer. Den andre boka behandler regler for hvordan rettssaker skulle gjennomføres i kirkedomstolene, altså prosessretten. Disse reglene ble mer eller mindre tilpasset og akseptert av mange verdslige rettssystemer i senmiddelalderen.64 Den tredje boka gir regler for hvordan prester og andre geistlige skulle leve. Den fjerde boka handler om ekteskap, og den femte boka handler om syndere og kirkens strafferett og disiplin.65 I hovedsak kan man si at de norske og nordiske kristenrettene bare behandler de to siste delene av den alminnelige kirkeretten, altså de temaene som direkte påvirket lekfolks liv: ekteskap og kirkelig disiplin. I tillegg berøres enkelte temaer fra de tidligere bøkene, som tiende, kirkepatronat og andre sider ved kirkens administrasjon og organisering. De tre første bøkene i Liber extra handler ellers om kirkeinterne forhold, og de er ikke omtalt i de nordiske lovene. Nordiske kirkemenn håndterte tilsynelatende slike saker direkte på grunnlag av kanonisk rett, slik deres embetsbrødre i Europa gjorde.

Hva som mangler i kristenrettene

Når vi leser de norske kristenrettene, bør vi derfor huske at de bare inneholder den delen av kirkeretten som var direkte relevant for lekfolk. Det er vel derfor de ble skrevet på folkespråket, altså norrønt, og ikke på kirkens eget språk, latin. Ser vi derimot på kristenrettene i et kirkelig perspektiv, dekker de bare en liten del av alle de reglene som var direkte relevante for det daglige administrative og rettslige arbeidet i de norske kirkene. Kirkens menn måtte altså også ta hensyn til de reglene som var nedskrevet i kirkens lovbøker på latin, særlig i Gratians Decretum (fra ca. 1140) og Gregor IXs Liber extra (1234). En del norske kirkemenn hadde studert kanonisk rett i Bologna eller andre steder, hvor de hadde hørt på

64 Wolfgang P. Müller, «Procedures and Courts», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

65 Lotte Kéry, «Criminal Law», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022); Edward Peters, «Ecclesiastical discipline: Heresy, Magic, and Superstition», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

lange forelesninger der professorene brukte et helt studieår eller mer på å gå gjennom disse bøkene linje for linje og forklare og systematisere innholdet.66 Vi kan også se at norske kirkemenn brukte den allmenne kirkerettens regler når de fattet rettslige beslutninger, selv i tilfeller der reglene ikke finnes i norske kristenretter. Et eksempel er en erkebispedom fra 1305. Biskopen i Hamar var død, og medlemmene av domkapittelet der hadde valgt en av sine egne, korsbroren Ingjald, til hans etterfølger. Domkapittelet hadde handlet helt i tråd med de generelle kanoniske bestemmelsene om bispevalg i Liber extras første bok, som ikke har noen parallell i norske kristenretter.67 De sendte to av sine medlemmer til erkebiskop Jørund for å be ham, som Hamar-biskopens nærmeste overordnede og i samsvar med bestemmelsene i allmenn kirkerett, om å bekrefte valget og sørge for at Ingjald ble vigslet til biskop.68 To medlemmer av Oslo domkapittel gikk imidlertid til erkebiskopen og saksøkte sine kolleger i Hamar. De mente at Oslo-kapittelet hadde (med)bestemmelsesrett når en biskop i Hamar skulle velges, altså at de hadde et særlig privilegium som gjorde unntak fra de allmenne bestemmelsene i kirkeretten. Jørund tok saken opp i sin domstol, men Osloprestene klarte ikke å bevise at de hadde noe særlig privilegium til å delta i valget av Hamar-biskop. Erkebiskopen slo derfor fast at bispevalget hadde gått riktig for seg uten Oslo-kapittelets medvirkning, noe han formulerte at var i samsvar med «den allmenne (kirke)retten» (de iure communi). Oslo-prestene var ikke fornøyd og valgte å anke dommen til paven. Erkebiskop Jørunds apostoli, altså det brevet han skrev til paven for å begrunne sin dom, er bevart, og det er der vi kan lese om saken.69 Jørund siterer aldri noen konkrete lover i sitt brev til paven, men hvert trinn i hendelsesforløpet er avhengig av konkrete lover som befant seg i Corpus iuris canonici, altså kirkens lovsamling. Det står imidlertid ingenting om valg av biskoper, bekreftelse av slike valg, anke til paven, apostoli og så videre i de norske kristenrettene. For kirkens indre anliggender var de norske kristenrettene dermed utilstrekkelige; norske biskoper og andre av kirkens menn måtte bruke de latinske lovbøkene i Corpus iuris canonici. Vi bør derfor huske på at kristenrettene på folkespråket bare dekker en del av den norske middelalderkirkens virkelighet.

66 Winroth, «Law Schools and Legal Education», 273–278.

67 Liber extra 1.6 i Friedberg (red.), Corpus iuris canonici, 48–96. Se også Paul Hinschius, System des katholischen Kirchenrechts mit besonderen Rücksicht auf Deutschland (Berlin: Guttentag, 1869–1897), 2.657 og Robert L. Benson, The Bishop-Elect: A Study in Medieval Ecclesiastical Office (Princeton: Princeton University Press, 1968).

68 Hinschius, System des katholischen Kirchenrechts, 2.14.

69 Diplomatarium Norvegicum, bind 1 (Christiania 1847), nr 105.

Hva som er med i m agnus l agabøtes kristenrett

Kristenrettene inneholder altså den delen av kirkeretten som påvirket lekfolk direkte. Innholdet i Magnus Lagabøtes kristenrett kan sies å ha tre deler:

kapittel 1–18: sakrament (utenom ekteskap) og kirkeorganisasjon

kapittel 19–32: ekteskap

kapittel 33–34: tillegg med straffebestemmelser og regler mot åger

Sakramentene og kirkeorganisasjonen

Som i tidligere norske kristenretter er første del av Magnus Lagabøtes kristenrett en blanding av bestemmelser om kirkens organisering og sakramentsrett (altså lovgivning om dåp, konfirmasjon, den siste olje og andre kirkelige sakramenter).

Kristenretten innledes med et kapittel som fastsetter at alle i landet skal være kristne, og at alle som praktiserer hedenskap, kjetteri eller hekseri, blir fredløse. Kapittelet begynner med å slå fast at alle «er forpliktet til å holde den troen som vi har lovet Gud i dåpen vår, og som tidligere er blitt sagt fram».70 Kapittelet er, i likhet med flere andre kapitler, ordrett hentet fra kapittel 3 i den tidligere kristenretten som kong Håkon Håkonsson og erkebiskop Sigurd utstedte for Gulatinget.71

Det andre kapittelet handler om tiende, kirkens viktigste inntektskilde. Dette var en skatt på 10 prosent av alle inntekter fra jordbruk, kvegdrift og fiske og dessuten andre inntekter. Sagaene forteller oss at tienden ble innført under kong Sigurd Jorsalfare (1103–1130). Den ble fordelt slik at biskopen fikk en fjerdedel, presten en fjerdedel, den lokale kirken en fjerdedel og de fattige den siste fjerdedelen. Den som betalte tiende, beholdt vanligvis fattigtienden for selv å dele den ut til de fattige.72 En stor del av kapittelet i Magnus Lagabøtes kristenrett handler om sanksjoner mot dem som ikke betaler tiende.

Kapittel 3 og 4 handler om barn og dåp, som vi allerede har diskutert noen av reglene for. Deretter kommer fem kapitler (5–9) om kirkebygg og kirkegårder.

I ett av dem, kapittel 8, understrekes det at det er biskopens ansvar (og altså ikke kirkeeierens) å «sette prester som han vet kan holde rett gudstjeneste for Gud og

70 Side 49. Den siste setningen i sitatet ser ut til å henvise til en trosbekjennelse i et tidligere kapittel, men noen slik trosbekjennelse finnes ikke i Magnus Lagabøtes kristenrett. Dette tyder på at kristenretten var ment å skulle innlemmes i Landslovens kristendomsbolk, der første kapittel nettopp er en trosbekjennelse.

71 Spørck, Nyere norske kristenretter, 35.

72 Lars Hamre, «Tiend, Noreg», i bind 18 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid (Malmö: Allhem, 1974), 280–287.

folk, og som kan yte de tjenester som hører til det prestelige embetet», noe som også slås fast i Håkon Håkonssons kristenretter fra midten av århundret og i det eneste håndskriftet av Gulatingsloven (kapittel 15), som er fra samme tid.73 Alle disse tekstene understreker at regelen om at «biskopene skal råde for kirkene og hele kristendommen», går tilbake til det «den hellige kong Olav lovet biskop Grimkjell på Mostertinget». Det ville være en anakronistisk merkverdighet om denne regelen hadde blitt formulert så tidlig som i 1024, siden den ellers bare dukker opp i Europa som en konsekvens av den pavelige reformbevegelsen i andre halvdel av 1000-tallet.74 Da regelen ble innført i Norge, var den omstridt, fordi kirkeeierne var vant til å utnevne prestene selv. Lovgiverne på 1200-tallet påberopte seg åpenbart Olav den helliges enorme autoritet fordi de ville gjøre det vanskeligere å argumentere imot regelen, ikke fordi han faktisk fastsatte lover på dette området.

Kapittel 9 handler om kirkefreden, at en person som har flyktet til kirken eller kirkegården, er ukrenkelig. Det er prestens ansvar å sørge for at personen får mat, vann og varme, og hvis noen tar til fange den som har søkt kirkens fred, skal han straks føres tilbake til kirken. Den som dreper noen i kirken eller på kirkegården, blir automatisk bannlyst, og all eiendom deles mellom kongen og biskopen. Dette er i tråd med bestemmelsene i kanonisk rett om kirkens ukrenkelighet.75

Det svært lange kapittel 10 omhandler begravelsessakramentet, herunder hvem som ikke kan begraves på kirkegården.76

73 Side 65; Spørck, Nyere norske kristenretter, 16 og 43; Robberstad, Gulatingslovi, 26.

74 Mange eksempler i Susan Woods, The Proprietary Church in the Medieval West (Oxford: Oxford University Press, 2006), særlig i kapittel 21, s. 729–788. Se også Konrad von Maurer, Die Bekehrung des norwegischen Stammes zum Christenthume in ihrem geschichtlichen Verlaufe quellenmässig geschildert (München: Christian Kaiser, 1855–56; nytr. Osnabrück, 1965), 2.448–53; Ulrich Stutz og Hans Erich Feine, Forschungen zur Recht und Geschichte der Eigenkirche: Gesammelte Abhandlungen (Aalen: Scientia, 1989); Peter Landau, Jus patronatus: Studien zur Entwicklung des Patronats im Dekretalenrecht und der Kanonistik des 12. und 13. Jahrhunderts, Forschungen zur kirchlichen Rechtsgeschichte und zum Kirchenrecht 12 (Köln: Böhlau, 1975); Andreas Meyer, «The Law of Benefices», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

75 Bertil Nilsson, De sepulturis: Gravrätten i Corpus iuris canonici och i medeltida nordisk lagstiftning, Bibliotheca theologiae practicae 44 (Stockholm, 1989), 150–151; Karl Shoemaker, Sanctuary and Crime in the Middle Ages, 400–1500, Just Ideas: Transformative Ideals of Justice in Ethical and Political Thought (New York: Fordham University Press, 2011); Anders Winroth, «Goffredus och Västgötalagen», Kyrkohistorisk årsskrift (2019).

76 Nilsson, De sepulturis diskuterer reglene i de ulike nordiske begravelseslovene i detalj, og setter dem inn i den kanoniske konteksten.

Deretter følger kapittel 11–14, som handler om søndager og helligdager, mens kapittel 15–16 handler om faste. Kapittel 17 handler om forbudt mat, som at man ikke må spise hunder, katter eller hester, unntatt i ekstreme nødstilfeller.77 Kapittel 18 inneholder egentlig tre forskjellige regler. For det første blir alle kristne pålagt å skrifte og bekjenne sine synder minst én gang i året, i henhold til en kjent beslutning fra det fjerde laterankonsilet i 1215.78 Så kommer bestemmelsene om «Roma-skatt», også kjent som peterspenger: en avgift på én penning som hver husstand skulle betale til paven hvert år. Denne skatten ser ut til å ha blitt innført i forbindelse med kardinal Nicolaus Brekespears besøk i Norge i 1152.79 Kapittelet fastsetter at penningen skulle gis til presten ved det årlige skriftemålet, og gir videre instrukser om hvordan pengene skulle videreformidles oppover i det kirkelige hierarkiet. Til slutt i kapittel 18 står det at den som har vært bannlyst i ett år, blir fredløs – uavhengig av om bannlysningen ble forkynt av en kirkens mann eller var automatisk (latae sententiae). Denne regelen stemmer overens med lignende regler i andre land, for eksempel i Frankrike, der en kongelig forordning fra 1229 truet dem som hadde vært bannlyst i et helt år, med konfiskering av alle eiendeler.80 Den kanoniske bakgrunnen var en lov promulgert av pave Innocens III i 1199, som foreskrev konfiskering av kjetteres eiendom.81 Da denne loven ble utvidet til også å gjelde dem som hadde vært bannlyst i et helt år, ble de i praksis likestilt med kjettere.82

Ekteskapslovgivning

Under overskriften conubium, ekteskap, i det som tilsvarer den fjerde delen av Liber extra, behandles i den kanoniske retten mange spørsmål om ekteskap. I Magnus Lagabøtes kristenrett finner vi ekteskapslovgivningen i kapittel 19–32. Temaene kommer i to grupperinger. Først gjengir kapittel 19–28 i konsentrert form og i logisk rekkefølge de grunnleggende reglene i kanonisk rett om ekteskap, mens kapittel 29–32 inneholder et slags norsk tillegg med lokale anvendelsesbestemmelser.

77 Torgeir Landro, «‘I Kina spiser de hund’: Middelalderkirkens syn på husdyr», Kirke og kultur 123 (2018).

78 Liber extra X 5.38.12 i Friedberg (red.), Corpus iuris canonici, 2.887–8.

79 Herluf Nielsen, «Peterspenge», i bind 13 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid (Malmö: Allhem, 1968), 249–82.

80 Peter D. Clarke, «Excommunication and Interdict», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022), 565–566.

81 Liber extra X 5.7.10 i Friedberg (red.), Corpus iuris canonici, 2.782–3.

82 Clarke, «Excommunication and Interdict».

Førstnevnte gruppering er en dyktig utført sammenfatning av hva som kan anvendes i Norge ut fra den alminnelige kirkeretten. Av og til ser det ut til at den norske sammenstilleren bare oversetter latinske formuleringer fra kanoniske verk. Det er umulig å peke ut noen bestemt latinsk sammenfatning av ekteskapslovgivningen som direkte kilde, for slike verk låner stadig ord og uttrykk fra hverandre, eller rettere sagt: De gjengir formuleringer fra Augustins og andre kirkefedres teologiske verker, som ligger til grunn for lovgivningen som ble systematisert og formulert på 1100- og 1200-tallet. En sammenligning med ekteskapstraktaten som ble skrevet i første halvdel av 1200-tallet av den framtredende kanonikeren

Raymond av Penyaforte (død 1275), som også ble mye lest i de nordiske landene, antyder hvor tett kristenretten følger denne typen kanoniske verk.

Raymond av Penyaforte, Summa de matrimonio

Nå skal vi se når ekteskapet ble innstiftet, og hvor […] Og vi bør si at det var i paradis før synden.83

Munker […] kan ikke inngå lovlig ekteskap. De som er ordinert, som presten, diakonen og underdiakonen, kan ikke inngå ekteskap.84

Hvis en sinnssyk eller gal person ytrer ordene (samtykker til ekteskap), inngår hen ikke (ekteskap), fordi hen ikke er i stand til å samtykke.85

Impotens til å utføre samleie forhindrer ekteskap.86

Kristen med […] hedning […] er ikke et ekteskap.87

Magnus Lagabøtes kristenrett

19. Gud selv innstiftet det (ekteskapet) i paradiset mellom en mann og en kvinne før de syndet.

21. Men disse mennene kan ikke få seg en kvinne […]: Først er det alle munker, prester, messediakoner, underdiakoner,

sinnsforvirrede menn og

impotente menn.

Hedenske menn kan ikke få seg kristne kvinner.88

På samme måte kan man gå gjennom kapittel 19–28 og for hver setning henvise til det aktuelle stedet i Raymonds verk eller i andre sammenstillinger av kanonisk rett. Det vil gjenstå noen få setninger som det ikke finnes noen ekvivalent

83 Raimundus de Pennaforte, Summa de matrimonio, bind 1 av Universa bibliotheca iuris, redigert av Xaviero Ochoa og Aloisio Diez (Roma: Commentarium pro religiosis, 1978), 914. Se også Raymond of Penyafort, Summa on Marriage, overs. Pierre Payer, Mediaeval Sources in Translations 41 (Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies, 2005).

84 Raimundus, Summa de matrimonio, 958.

85 Raimundus, Summa de matrimonio, 915.

86 Raimundus, Summa de matrimonio, 965.

87 Raimundus, Summa de matrimonio, 951.

88 Side 93.

for i det kanoniske materialet. Dette må være spesifikke tilpasninger til lokale forhold i de nordiske landene. Et eksempel er at når det er snakk om samtykke fra begge parter, legger Magnus Lagabøtes kristenrett til at «rettskafne menn skal også høre samtykket til den kvinnen eller unge jenta som blir forlovet».89 Jeg har ikke klart å finne noen direkte ekvivalent i kanonisk rett til denne bestemmelsen, som er en praktisk anvendelse av de kanoniske reglene i deres ånd. På samme måte inneholder den kanoniske retten en rekke regler som ikke finnes i norske kristenretter fordi de var irrelevante i Norden. Raymond og andre framhever for eksempel at ekteskap kan inngås ved at det utarbeides en kontrakt om medgift, en sedvane fra romerretten som finnes i middelhavslandene, men ikke i Norden.90

Den ekteskapsretten som formidles av kristenretten, er helt i samsvar med forbildene i kanonisk rett.91 Ekteskapet inngås med begge parters samtykke, etter tre lysninger i sognekirken. Hvis barn blir født etter forlovelsen, men før bryllupet, regnes de som ektefødt så snart bryllupet har funnet sted. Kirkens menn og kvinner lever i sølibat og kan altså ikke gifte seg. Man kan ikke gifte seg med slektninger eller svogere innenfor fire ledd, og forbudet gjelder også åndelige slektninger, altså personer som er involvert i dåp og konfirmasjon, og deres nære slektninger. Menn må være 14 år og kvinner 12 år for å gi gyldig samtykke til å gifte seg. Ekteskap kan ikke inngås under visse spesielt hellige perioder av året, for eksempel i fastetiden (fordi seksuelt samkvem da er forbudt).

Det «norske tillegget» til ekteskapsloven, det vil si kapittel 29–32, inneholder ytterligere gjennomføringsbestemmelser som er tilpasset norske forhold, og som ikke har noen direkte parallell i kanonisk rett. De er imidlertid i samsvar med reglene i den kanoniske retten generelt. Først kommer tre regler om lovbrudd som fører til fredløshet: når en mann bryter sitt løfte om å slutte å ha seksuell omgang med en annen manns hustru, når en mann har seksuell omgang med en annen mann eller et dyr, og når en mann er bigamist og ikke retter seg etter kirkens dom. Bøter fastsettes deretter for mened og skriftemålsbrudd (når den pålagte boten ikke oppfylles). De to kapitlene 31 og 32 omhandler eldre nordiske ekteskapssedvaner, særlig i forbindelse med overføring av formue mellom ektepar

89 Side 89.

90 Raimundus, Summa de matrimonio, 903; jf. Justinianus Codex 5.1.3 i Theodor Mommsen mfl., Corpus iuris civilis (Berlin: 1954), 2.192; Wolfgang P. Müller, Marriage Litigation in the Western Church, 1215–1517 (Cambridge: Cambridge University Press, 2021), 117–149 kartlegger europeiske ekteskapssedvaner.

91 Sara McDougall, «Marriage: Law and Practice», i The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John Wei (Cambridge: Cambridge University Press, 2022).

og deres familier. Her finner vi nå de tradisjonelle nordiske reglene om giftingsmenn (som bestemmer hvem en kvinne skal gifte seg med) og om hvem som skal arve ektefellene i et barnløst ekteskap. Disse reglene er i strid med kirkens krav om ekteskapspartenes frie samtykke. De som sammenstilte Magnus Lagabøtes kristenrett, har altså ikke lykkes med å harmonisere de ulike synene på hvordan ekteskapet skal inngås. Vi finner i én enkelt kort kristenrett både den tradisjonelle vektleggingen av familiens bestemmelsesrett og den kanoniske rettens vektlegging av partenes samtykke.

Kapittel 31 og 32 har sine motstykker i eldre norske kristenretter, men det er ikke spor av dem i erkebiskop Jons kristenrett. De strider mot den kanoniske rettens bud, i hvert fall hvis man tolker dem strengt, og det er derfor ikke overraskende at bestemmelsene er fraværende i den mer kanonisk-orienterte kristenretten, som er skrevet av erkebiskopen uten medvirkning fra verdslige makthavere. Derimot har kapitlene enkelte motsvar i eldre norsk lov, og også i verdslige lovbøker som Magnus Lagabøtes landslov.92

«Tillegget» – de to siste kapitlene

De to siste kapitlene passer ikke inn i kristenrettens systematikk. De framstår altså som sene tillegg til en allerede ferdig tekst. Kapittel 33 gjelder prosedyrer når kristenrettssaker behandles på det lokale tinget. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelser i erkebiskop Jons kristenrett, åpenbart fordi erkebiskopen mente at slike saker ikke skulle behandles på tinget, men i biskopens domstol.

Kapittel 34 er en fordømmelse av åger, altså praksisen med å kreve renter på lån. Det kanoniske rettsgrunnlaget er en beslutning fra det tredje laterankonsilet i 1179, og reglene er punkt for punkt innlemmet i kristenretten: Den som er kjent som ågerkarl, blir bannlyst, kan ikke gi gaver til kirken og er utelukket fra kristen begravelse.93 Kapittelet var, som forventet siden det må ha blitt formulert tidligere, ikke påvirket av den omfattende lovgivningen mot åger som pave Gregor X utferdiget på det store kirkemøtet i Lyon i 1274.94

92 Landsloven V 1–6. Se notene i Absalon Taranger, Magnus Lagabøters landslov (Kristiania: 1915), 72–80 for å få oversikt over tilsvarende bestemmelser i annen norsk rett.

93 Liber extra X 5.19.3 i Friedberg (red.), Corpus iuris canonici, 2.812; Rowan Dorin, No Return: Jews, Christian Usurers, and the Spread of Mass Expulsion in Medieval Europe (Princeton: Princeton University Press, 2023), 38. Kong Magnus Lagabøte utstedte en retterbot mot åger, men den inneholder ikke de samme sanksjonene som kristenretten, se Keyser mfl., Norges gamle love, 2.484–2.485.

94 Dorin, No Return

m agnus l agabøtes kristenrett og kanonisk rett

Over sammenlignet vi Magnus Lagabøtes kristenrett med samtidens allmenne kanoniske rett. Det viste seg at kristenretten i stor grad stemmer overens med europeisk rett. En del detaljer avviker imidlertid. Kristenretten har for eksempel bestemmelser om at kvinners giftingsmenn (vanligvis faren) spiller en viktig rolle når kvinner gifter seg, noe som er i strid med den kanoniske rettens strenge vektlegging av uttrykkelig samtykke fra begge parter ved ekteskapets inngåelse. Men ser man nærmere på detaljene i den kanoniske retten, og ikke minst på hvordan den ble praktisert, viser det seg at kirken faktisk tillot fedre og slektninger rundt om i Europa å påvirke valget av ektefelle.95

I erkebiskop Jons kristenrett har ikke giftingsmannen noen rolle. Hans tradisjonelle rettigheter ble imidlertid ivaretatt på en annen måte, nemlig gjennom Landslovens arvetall, som i første kapittel slår fast at «far og mor skal råde for bortgifting av døtrene sine». I andre kapittel straffes en kvinne som «gifter seg uten samtykke fra sin far, bror eller mor, eller fra den som er hennes lovlige giftingsmann»: «da har hun forbrutt all den arv som kunne tilfalle henne».96 Erkebiskopen produserte altså en rett som var kanonisk helt korrekt, mens kongen gjennom den verdslige arvelovgivningen sørget for at det tradisjonelle synet forble rådende. På denne måten kunne eventuelle tvister om ordlyden i kristenretten avgjøres samtidig som begge parter fikk viljen sin.

Avslutning

Vi har sett at den teksten vi kaller Magnus Lagabøtes kristenrett, aldri fikk den innflytelsen kongen hadde håpet på. Etterfølgerne hans fordømte den og foretrakk i stedet den kristenretten som hans far, kong Håkon Håkonsson, hadde skapt. Norske lovhåndskrifter fra middelalderen viser at dette også var tillfellet: Magnus Lagabøtes kristenrett er bare fragmentarisk bevart, mens Håkons kristenrett, i likhet med erkebiskop Jons kristenrett, er bevart i seks eller syv eksemplarer fra middelalderen. Samtidig rettet ikke kirkens domstoler seg etter kristenrettene som var skrevet på folkespråket, men gikk til kildene for kristenretten, de latinske

95 Rudolf Weigand, Die bedingte Eheschliessung im kanonischen Recht, Münchener theologische Studien, III. Kanonistische Abteilung 16 (München: Max Hueber Verlag, 1963); Müller, Marriage Litigation

96 Kristiansen, Magnus Lagabøtes landslov, 91.

kanoniske lovbøkene. Nesten ingen ser ut til å ha vært interessert i Magnus Lagabøtes kristenrett.

Grunnen til at Magnus Lagabøtes etterfølgere fordømte kristenretten hans, var ikke reglene som sådan eller den innflytelsen som europeisk kanonisk rett hadde over dem. Konflikten dreide seg i praksis om bestemmelser i Kristenretten om hvordan bøter skulle fordeles, og hvordan tienden skulle beregnes. Dette var særlig viktig i en tid da en stor del av kongens inntekter kom fra bøter og ikke fra skatter. Striden mellom kirken og kongemakten etter Magnus Lagabøtes død hadde en økonomisk bakgrunn, ikke en ideologisk.

Magnus Lagabøtes kristenrett var en sen representant for en nordisk tradisjon med å sammenfatte den delen av den alminnelige kanoniske retten som direkte angikk lekfolk, på folkespråket. De eldste eksemplene på denne retten lar oss ane hva som ble lært bort til nyomvendte kristne i misjonstiden. Vi kan også se at den norske kristenretten ble oppdatert for å gjenspeile utviklingen av både den kanoniske retten og den norske kongemakten. Men etter hvert som de rent kirkelige domstolene fikk større ansvarsområde, ble de norrøne kristenrettene mindre viktige, fordi kirkens menn hadde direkte tilgang til den kanoniske retten på latin. Dette er bakgrunnen for at Magnus Lagabøtes landslov kom til å mangle den typen kristendomsbolk som hadde vært tradisjon i tidligere norske lovbøker. Kristenretten som sjanger hadde mistet sin betydning.

Den kristenretten som Magnus Lagabøte tross alt fikk framstilt, er en godt utformet representant for sjangeren. Den går gjennom tradisjonelle temaer, ofte med tradisjonelle formuleringer, samtidig som den delvis imøtekommer kirken når det gjelder fordelingen av bøter. Bare i det aller siste kapittelet tas det opp et nytt tema, åger, som ikke har forekommet i tidligere kristenretter, men den kanoniske retten som ble gjenspeilet her, var allerede nesten hundre år gammel.

Der Magnus Lagabøte så framover i sin moderniserende landslov og annen lovgivning, var den nye kristenretten hans et bakoverskuende og mislykket verk.

Om håndskriftoverleveringen

AM 63qv. 46v.1-9. kap. 23 overleverer kap. 23. Det er datert til ca. 1450, og er trolig skrevet i Norge.

AM 77b qv. er et norsk papirhåndskrift som overleverer hele teksten. Det er undertegnet av Jacobus Matthias Agricola som daterer det til 4. mai 1566. Skriveren er ikke kjent fra andre tekster. Språket er et blandingsspråk, og det er vanskelig å si om det er en oversettelse fra norrønt til dansk, eller en avskrift, for materialet peker i begge retninger (Spørck 2006, 226–230).

Gunnerus XA HA qv. 1 1r.1-12v.18. Overleverer fra midt i kap. 19 og resten av teksten (t.o.m. kap. 34). Det er datert til ca. 1420, og kan være skrevet ved Oslo bispesete (Thingelstad 1937,4; Spørck 2006, 193–95).

Holm perg 29 qv. 98r.27-33 overleverer kap. 26. Det er et norsk pergamenthåndskrift fra det 14. århundret med papirtillegg fra det 16. århundrede. Kapitlet dateres til 1557, og er skrevet av Nils Andersen.

NRA 18 består av to fragmenter som delvis overleverer kap. 22–23 og kap. 24–25. Det er datert til slutten av 1300-tallet, og er et norsk pergamenthåndskrift. Fragmentene ble funnet om regnskaper fra Ryfylke i 1629.

Tegnforklaringer

( ) brukes om initialer som mangler

├ ┤ brukes for bokstaver eller ord som er streket over eller prikket under i håndskriftet for å markere at de skal bort

┤ ├ brukes for dittografi

ǁ brukes for å markere linjeskille

ǁǁ brukes for å markere sideskille

< brukes der skriveren har rettet til

> brukes der skriveren har rettet fra

<...> brukes for bokstav(er) som ikke kan leses

; brukes for å skille mellom varianter

[ brukes ved en variants begynnelse

] brukes ved en variants slutt

<> brukes ved en eller flere bokstaver for å markere at de(n) er vanskelig(e) å lese

[ ] tilføyd av utgiver

Om utgaven

Dette er en eklektisk utgave. Tekstgrunnlaget er AM 77 b qv. frem til der hvor

Gunnerus XA HA qv. 1 begynner. Deretter følger teksten sistnevnte håndskrift. Begge håndskriftene er utgitt i sin helhet i Spørck 2006.

I AM 77b qv. er det vanskelig å avgjøre om alle rettinger er utført av samme hånd. Rettingene tas likevel til følge, og markeres i tråd med retningslinjene for utgaven.

I AM 77b qv. kan abbreviaturer (forkortelser) ikke lenger oppløses etter normalisert norrønt uten at det blir anakronistisk. Forkortelsene oppløses derfor i tråd med språkformen ellers i håndskriftet. Oppløste forkortelser markeres over alt ved kursivering.

Overskriftene er ofte delt opp i håndskriftene, og skrives som siste ord på linjen, ofte over flere linjer med bare ett eller et par ord fra overskriften på hver linje. I transkripsjonen settes delene sammen og overskriften plasseres over den tekst den tilhører. Oppdelingen av en overskrift vises som fotnote. Overskrifter er uthevet av meg.

En loddrett strek i håndskriftet brukt av skriveren for å markere mellom setninger gjengis med komma.

Manglende initial settes i parentes.

Teksten er inndelt i avsnitt ved utgiver.

Tilføyelser markeres med hevet skrift.

Kapittelinndelingen følger NgL 4.

Overskrifter satt til av senere hender tas ikke med.

MAGNUS LAGABØTES KRISTENRETT

Oversettelse og norrøn tekstkritisk utgave ved Bjørg Dale Spørck

1 In nomine patris et filij et ſpiritus ſanctiǁ

Nu effther di att alle mend ere ſkyldig att holde denǁ tro wy haffuer gud heithed y wor ſkire, och adherǁ wor optaldh. daa a koningen och Biſpenn medǁ megith attgangh2 att randſage, att wy fare eyǁ med offmyckle willu och heidnom atrunadheǁ galdran och gerninger. Och ſaa er, nogen mand ta=ǁler trolridhu, Spadomer, och trua a att landuet=ǁter ſee J loondum æder J hagum J hæder for=ǁſom. Saa och ├ wſęder┤ wdeſetth och ſpørga ørleghaǁ och their er ſeghie affhende3 wed gud och hellige kirckeǁ till deſs att de ſkulle fæ y hage finne, ædha adra=ǁleid riiker, ædha nogens wiſer werdha, och de ſomǁ freſta draugha op att ├ wic000┤ vækkie ædher hand=ǁbuge. Nu om nogen mand worder att thuy kenderǁ ædher ſandher, att hand far med denne otrunadeǁ och heidna willu, eller ſamtycker dem ſom med ſligeǁ fare. daa er ſaa wdſleger, och alth hans fææ.ǁ dett aager halffth koniingen och halfft Biſpennǁ En æff thet meeler kongens wmbodzmand ellerǁ Biſpens, att mand far med megen atrwnade, ochǁ faar hand det ey laulig beuist paa, hendherǁ hanum ſyni med lyretther eidhe, faller till wth=ǁſlædher æff faller.ǁ

1 Tekst etter AM 77b qv.

2 Trolig skrevet av en annen hånd.

3 h har uvanlig form, likner l.

I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn

Etter det at alle mennesker er forpliktet til å holde den troen som vi har lovet Gud i dåpen vår, og som tidligere er blitt sagt fram,1 skal kongen og biskopen nøye undersøke at vi ikke farer med åpenbart2 kjetteri og hedensk tro, galdring og trolldomskunster. Og dette handler om folk som snakker om å være ridd av mara , om spådommer og om det å tro på at det er landvetter i lundene eller i haugene eller i fossene. Dette gjelder også å sitte ute for å spørre om skjebnen. Og det er dem som erklærer seg skilt fra Gud og Den hellige kirke for at de skal finne rikdom i en haug eller på annen måte bli rike eller kloke. Likeledes gjelder dette dem som prøver å vekke opp døde, eller haugbuer.

Om en mann blir kjent skyldig i at han3 bevislig farer med denne hedenske tro, eller er enig med dem som farer med slikt, da er han og alt han eier, fredløst , og kongen og biskopen skal ha halvdelen hver. Og om kongens eller biskopens ombudsmann sier at noen farer med stor hedensk vantro, og man ikke får ham kjent bevislig skyldig, da skal han nekte med den eden som skal sverges sammen med to mededsmenn . Om eden faller, blir han fredløs . 4

1 Kan dette være en henvisning til trosbekjennelsen i Landslovens kristenrettsbolk i NgL 2, 22–23? Takk til Anders Winroth for gode og nyttige kommentarer til oversettelsen. Takk også til Nasjonalbibliotekets redaktører Ida Marie Myrstad Dahl og Ole-Albert Rønning Nordby for gode innspill underveis i arbeidet.

2 I håndskriftet som denne delen av oversettelsen bygger på, AM 77b qv., står det offmycle (svært stor), trolig en feilskrift for opinberre (åpenbart), slik dette er brukt i Erkebiskop Jons statutt fra 1280, jf. NgL 3, 234.

3 Loven gjaldt både for menn og kvinner selv om det pronomenet som oftest brukes, er hann, eller også substantivet maðr (mann, flertall menn), som også betyr menneske. Jo Rune Ugulen Kristiansen, Magnus Lagabøtes landslov (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 10, velger i sin oversettelse av Landsloven til moderne norsk, bl.a. for variasjonens skyld, å oversette hann med andre ord enn «han». Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, Magnus the Lawmender’s Laws of the Land, Routledge Medieval Translations (London: Routledge, 2024) bruker i sin oversettelse av Landsloven til engelsk pronomenet «they», som tilsvarer det moderne norske flertallsordet «de», for hann om henvisningen er til en person med semantisk sett ubestemt kjønn. Her oversettes hann med «de» særlig i kap. 9 om kirkefred, men også andre steder, for å understreke at bestemmelsene gjaldt for begge kjønn.

4 Eden faller dersom en person ikke får to andre personer til å sverge sammen med seg.

De decjmis .2. Capitulumǁ

Wy ſkulle och lyduer were wor biſp, och æpther la=ǁther, en han oſs holler och goduilleadher. En thetǁ haffue wy melth med wor Biſp, att hand ſkallǁ oſs tieniſte weithe. En wy ſkulle giøre wor tiindeǁ full, bode aff auoxtum alle, och ſaa aff widher eldheǁ och fiſke, och aff all reth affle. En huer ſkall ſaaǁǁ ſkiffte, att Biſp ſkall haffue aff fiordungh, och fattigeǁ mæn fiordungh, och preſter fiordung, och kirckenǁ fiordungh. En Biſpen ſkall naudſinarløſt y huerthǁ fylck a xij maanedhom hueriom, och giøre monnumǁ tieniſte, da ſom tiill bør. En their ere naudſinarǁ om Biſpen er ſiuger, eller koningen kreffuer honom for.ǁ eller Erckebiſpenn gærer effther honom att welia andenǁ Biſp: eller andre ſtore nødſinar ere.ǁ

Nu om mand ſither ſaa xij maanede att han giør eyǁ thiinde, daa er hand ſkyldig iij marck ſølffuer tillǁ Biſpenn. En om hand ſiider ſaa thuenne xij maanedeǁ att hand giør ey ſiin thiind, daa er hand ſækær vjǁ marck till Biſpenn. En om hand ſither ſaa trinneǁ xij maanede att hand giør [ey] ſiin thiinde, daa haffuer hanǁ forgiort alt det hand paa bode y lande och lauſomǁ øyre, och ægher, halffth kongen och halfft Biſpenn.ǁ En om mand giører aff ſumth, daa er det hans ſomǁ thiende er, en hith alth opneffnth kongen och Biſpenǁ ſom icke er thiinde aff.

En ſaa er thiinde henther, kallerǁ hand ey retth giorth haffua ſom lika a, da ſkallǁ hand ſtande fir metth ein eidhe ſinom atth hand haffuerǁ de thiind rette giorth, da ſkall hin ſaa litha, ſaa ſomǁ lagman y førſte ſinne. En ſaa ſom ey will ſuerie tillǁ kraffder; daa ſannar hand ſigh daa ſkuld paa. Endǁ om ſaa ſama wordhir mett ſkiluisa grundsemd optareǁ miſthruder, att hand giører ey retth thiind. daa ſanneǁ eidh hans ij granner hans ſkilricker, menn their neſtoǁ

Gæme och gorla aat er thiind himther att hand eighiǁ ſkuldh giffuer ├ sk┤ nog`o´m ſeer auunder ſkyld eller iluil=ǁie. Thvi ſaa ſyndir ſuorlige emod gud ſielff, och ſiinǁ Jemchriſtenn.ǁǁ

2. kapittel Om tiender

Vi skal også være lydige og underdanige når det gjelder vår biskop, og han skal være oss nådig og velvillig. Og vi har en avtale med vår biskop om at han skal yte oss tjeneste, og vi skal skaffe oss den ved at vi skal betale vår tiende fullt og helt, både av grøde og av fortjeneste av eiendom, og likeså av avkom av fe og av fiske, og av alle rette inntekter. Enhver skal fordele tienden slik at biskopen får en fjerdedel av den, fattige mennesker en fjerdedel, presten en fjerdedel og kirken en fjerdedel. Og én gang i året skal biskopen reise til hvert fylke og yte folket den tjenesten han bør, om ikke lovlig forfall forhindrer ham. Og det er forfall om biskopen er syk, eller om kongen krever at han skal foreta en reise, eller om erkebiskopen sender bud etter ham for å velge en annen biskop, eller om det er andre helt tvingende nødvendige grunner som oppstår.

Men om en mann sitter slik i ett år at han ikke betaler tiende, da er han skyldig 3 merker sølv til biskopen. Om han sitter slik i to år at han ikke betaler tienden sin, da er han skyldig 6  merker til biskopen. Men om han sitter slik i tre år at han ikke betaler tienden sin, da har han tapt alt han eier både i land og løsøre, og av dette eier kongen halvdelen og biskopen halvdelen. Men om en person betaler tiende av noe, da er det hans, det som det er betalt tiende av, men alt det som det ikke er betalt tiende av, skal kongen og biskopen ha.

Og om den som henter tienden , sier at den som skal betale, ikke har betalt rett, da skal den som skal betale, verge seg unna med enmannseden sin på at han har betalt tienden rett. Da skal den andre rette seg etter dette første gang, og det skal også lagmannen . Men den som ikke vil sverge ed når det kreves, erkjenner sin gjeld. Og om den samme personen flere ganger blir mistrodd med bevist mistanke, da skal to av hans naboer, forstandige og rettskafne menn som bor på de nærmeste gårdene, sverge sammen med ham.

Pass også nøye på at den som henter tienden , ikke ettergir noen avgifter på grunn av misunnelse eller av ond vilje, for han synder i så fall smertelig mot Gud selv og sine medkristne.5

5 Tienden var den eneste avgiften alle måtte betale. Om den som hentet tienden, etterga noen avgifter enten for å hjelpe eller, som nevnt i bestemmelsen, for å straffe, ville den som da slapp å betale, bli straffet om dette ble oppdaget. Også den som etterga avgiften, ville bli straffet. I Landsloven er det en egen bot for ond vilje, en tilleggsbot som ved visse personlige krenkelser ble ilagt for den særlig krenkende hensikten som utøveren hadde vist. Størrelsen på boten var avhengig av rangen til den som ble krenket, jf. Kristiansen, Magnus Lagabøtes landslov, 179.

De Baptiſmo 3 capitulumǁ

Ala ſkall barn huart er boret wærdher y heimen ochǁ manshoguth er paa.

Tha att nokrer orkymler ſee aǁ och kircken føra, och lade presten ſkire det, om handǁ er ner. Eller ſkulle konor ſua føre, thegar thærǁ æro hia barnburdum, att ther ſee vatn y hia, attǁ æff barn er metth litlu liffue, och naar ey preſtenn.ǁ da ſkall ſkira det huorſom4 hia węrdher ſtadderǁ iæmuel fader eller moder om ere andre mend ey till.ǁ och giffue barnith christeligt naffn, och døbe thwi yǁ watne, och meele diſse ordh mædhan. N: Jeg ſkirerǁ dig y naffn, faders, och Søns, och helligaandz. Amenǁ Och ſkall wid diſse ordh enkti awka, och ey aff tageǁ

Raake gærer engha ſkirn5 , och ey dogh ├ ne┤ `ne´ ſniør neǁ ijs nema watn ſe ædher aff iiſs ædha ſniø giorthǁ werdher, och ſaa adh fader ædher moder ſkira barnǁ ſit y theſsom naudſynom, da ſkall tilſkyns gudſyffuer,ǁ hiunſkab thira ey ſkilia.

Dør `oc´ barnn ædher en tilǁ prest kommer och quædis6 ſkirth haffua er med færǁ da ſkall barnn kirckumgręffth wæra, ellers ey.ǁ En huer dag diſse nødsynar till komme, da maaǁ barn ſkiris ſaa well Juledag och paaſkedag, ſomǁ andre daghe. En ey haffuer barnn att ſkira paaǁ xiij dag Jull, wden nødſynn.

En om mand holderǁ barn hieme oſkyrdho v nætter nødſyneløst, geldeǁ Biſpenn vj aura: holder hand andre .v. nætterǁ gelde biſpen xij auræ. Holder hand tredie .v. nętterǁ gelde Biſpenn iij marck. Holder hand fiorde .v. nętterǁ gelde Biſpenn xl marck, nema høffdinga barn ſeeǁ Holder hand lenger och dør barnn wskirth, daa erǁ hand aff thwi wdſlæger, och alth hans godz, tageǁ halffth kircken och halffth Biſpenn.

4 Siste o kan se ut som ø, og har diakritisk tegn som for u.

5 Er et diakritisk tegn over n, slik at den ser ut som u.

6 Trolig skrevet av en annen hånd.

Om dåpen

Ethvert barn som blir født på jorden, og som har menneskehode, skal fostres opp, selv om det har noen legemsskader. Og barnet skal føres til kirken, og presten skal døpe det om han er i nærheten. Eller kvinnene skal ordne dette på en slik måte så snart de er til stede ved en barnefødsel, at det er vann der, slik at om et barn blir født med lite liv og det ikke rekker å komme til presten, da skal den som er til stede, døpe det, selv faren eller moren om det ikke er andre personer til stede. De skal gi barnet et kristent navn og døpe det i vann og samtidig si disse ordene: «N6 : Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.» Og av disse ordene skal det ikke legges noen til, og ingen skal heller tas bort.

Det blir ingen dåp av spytt, og ikke av dugg eller snø eller is om det ikke lages vann av isen eller snøen. Og etter at far eller mor har døpt barnet sitt i slike nødsfall, da skal den slags religiøst slektskap ikke forårsake skilsmisse i deres ekteskap.7

Om barnet dør før det kommer til en prest, og den som reiser sammen med det, sier at han har døpt det, da skal barnet begraves på kirkegården, men ikke ellers. Barnet kan døpes hver dag det er nødvendig, også første juledag og første påskedag, likesom andre dager. Men man skal ikke døpe barn på trettende dag jul om det ikke er nødvendig.8

Om en mann holder barnet sitt udøpt hjemme fem netter uten tvingende nødvendig grunn , skal han betale 6 øre til biskopen. Holder han barnet udøpt hjemme fem netter for annen gang, skal han betaler 12 øre til biskopen. Om han holder barnet udøpt hjemme fem netter for tredje gang, skal han betale 3 merker til biskopen. Om han holder barnet udøpt hjemme fem netter for fjerde gang, skal han betale 40 merker til biskopen, om det ikke er et barn av en høvding.9 Om han holder det lenger hjemme og barnet dør uten å bli døpt, da blir mannen og alt han eier, fredløst på grunn av dette, og kirken skal ha halvdelen og biskopen halvdelen.

6 N står for nomen (lat.) eller nafn (gno.). Her skal den som døper barnet, si barnets navn.

7 I middelalderen ble det skilt mellom to former for slektskap, det biologiske og det åndelige. Åndelig slektskap oppstod bl.a. gjennom dåpshandlingen. For nært biologisk og åndelig slektskap var til hinder for ekteskap, slik det opplyses om dette i kap. 25, 26 og 28.

8 Jesus ble døpt 6. januar, også kalt trettende dag jul. Dagen kalles også helligtrekongersdag, og er en kirkelig festdag som feires til minne om Jesu dåp og de tre vise menn.

9 I middelalderen og fram til 1745 var det åpnet adgang for at stormannsbarn kunne døpes hjemme. Fra 1745 ble det forbudt for prester å medvirke ved hjemmedåp som ikke var nøddåp.

En huer ſomǁ weiter barne gudſyuiar, daa ere de ſkyldig att lęreǁǁ dennom Pater noſter, Aue Maria, och Credo. En faderǁ och moder ere ſkyldigh att gøme dem for all liffs fareǁ inden vij wetter wden ſotth. Nu ſaa ſom vij wetterǁ ædher ældre ęro ſkyldige att nema pater noster, Aue Mariaǁ Credo paa norſke, och ſigne ſig med det hellige korſsǁ tegenn. En om xv aar gamal mand kand ey paterǁ noster, Aue Maria, och Credo paa norſke, for wanryck=ǁter ſager, och haffuer hand wiidth till, daa er handǁ ſæker iij aura till Biſpenn.

Nu ſkall och preſter al=ǁtiid rede were att ſkire barnn huer time ſom, handǁ wordher lauglig kraffder att ſkire barnn, ædhe yǁ naudſyn att fare till ſiug mans. En han eff for=ǁnemdpz och døør barnn wſkirth, eller mand w=ǁſkrifftith, daa ſuare hand fore Biſpenn thett kir=ǁkum loghum ſighe, och helagra kirckum formanaǁ ſkipanar wduiſe. En widher barnſens fader eller ær=ǁuinge den dødis iij marck. Saa framth7 att ſkynſame=ǁliga er y naudſynn mote preſte faret. Huart ſom handǁ tarff a Siøø eller land fare, och ſee iæmwel hiem reid=ǁdher ſom borth, ſaa att hand tørffuer ey ſielff roo ellerǁ løpe. Och en der ſom fattigdommen er aff megen ſiugǁ mandz were preſten deſs goduilligere, wentende ſigǁ der fore lønn aff gud ſielff, Eller maa de wenteǁ reffther effther maale voxtum.ǁ

7 m < ni.

Og enhver som står fadder for et barn, er forpliktet til å lære barnet Fader vår, Ave Maria og trosbekjennelsen. Og faren og moren har plikt til å verne barnet mot all slags fare i livet inntil det er sju år, med unntak av sykdommer. Den som er sju år eller eldre, er forpliktet til å lære Fader vår, Ave Maria og trosbekjennelsen på norsk, og å signe seg med det hellige korsets tegn. Men om en 15 år gammel person ikke kan Fader vår, Ave Maria og trosbekjennelsen på norsk på grunn av forsømmelse, og han har forstand til det, da skal han bøte 3 øre til biskopen.

Nå skal presten alltid være klar til å døpe barn uansett tidspunkt om det lovlig kreves at han skal døpe et barn, eller at han i nødsfall skal reise til en syk mann.

Men om han lar være og barnet dør udøpt eller mannen dør uten å få skrifte, da skal han svare overfor biskopen det som kirkelovene sier, og det som Den hellige kirkes overordnedes forordninger bestemmer, og betale 3 merker til barnets far eller til den avdødes arving såfremt det er handlet skjønnsomt med hensyn til vurderingen av prestens årsak uansett om han behøver å reise til sjøs eller til lands, eller om det er på hjemveien eller på veien dit slik at han selv ikke tør ro eller ri raskt. Og om det er en fattig mann som er svært syk, da skal presten være desto mer velvillig og for dette vente seg lønn av Gud selv. I motsatt tilfelle må han forvente straff i henhold til sakens omfang.

De Infantibus et eorundem patribus Capitulum 4ǁ

Saa ſkall fader att barnith were er modher ſiger aǁ hender, nema han ſyni med lyretther eide a første domeǁ er hand wærder till kraffder, om det ſyniſt biſpennǁ eller hans wmbudzmand retteligt were med ſkynſammeǁ mendz raadh. En ther er meinbuger a, ſyni efftherǁ maala voxtum.

Nu er ſaa døder er, hun├ d┤ kenner barnǁ daa ſkall det ſtande er hund ſagde y ſengeiar færdhǁ ſinne, om hunn ſagde icke to till. En hun ſkall detǁǁ ſande med ſin eidh, och thæær konor er hia henneǁ wore, och daa hørde hindis ordth. Nu ere de icke tillǁ daa ſkal proff, om nogle mend wiſte ſamuiſto theire ochǁ huarth nakot ſuare thet, di barnet war fødth att rett=ǁre tiltalu, och ſpørge8 ſidenn hinde ſkynsammeſte mendǁ effther thwi ſom dem tyckis were rettiſte for gud.

Nu omǁ konen dør før en hun ſiger faderen till barnith, daaǁ ſøge ſaa hindis rett for biſpenn ſom henne er nemaſte9 ǁ aff them, ſom hanom tyckis ligiſte till were, bædheǁ till reetter ſins och wider ├ tagw┤ `takw´ barnſens. Och om ey erǁ proff till, daa kommer hand hanom till eidh.

Nu omǁ kone will ey ſige faderenn till barnith, da bliffuer hunǁ ſkyldig ├ h┤ iij marck till Biſpenn, och ale da manden ſithǁ barnn. En barnn ſkall moder følighe, och tage retthǁ effther moder fader ſinom. Och waretz preſtenn, daa bar=ǁnith till ſkirſler kommer att their ſpørge ſkiluiſligaǁ om fader bar[n] ſins a thennom thet ſegeſt. Nu ligis barnǁ <y deſs> mandz ętth, tha att ſidare ſee er med eidhe

ſyniande,ǁ och ſynis ſkylrikkom mend att y faders ætt ſee ligt, daaǁ ber det ſeer ſielffth vitne er proffuat er ſannist konnonneǁ och teeſs er hun kaller fader och ligiſt barn hanomǁ Och tage fader ved barnit ſiitt, och bøde for meinſuoreǁ ſiitt.

End dennom for full ala ther ær, det barnn haffuer fødth.ǁ

8 Trolig lagt til av en annen hånd.

9 ne < m.

[ k ap. 4, n g l 4, 162]

Kapittel 4 Om barn og deres fedre

Den som moren sier er barnets far, skal være det om dette synes biskopen eller hans ombudsmann å være rett med fornuftigste menns råd, med mindre han som er utpekt som barnefar, nekter sammen med to menn ved det første tinget der dette kreves av ham. Om det er forhindringer for ekteskapet, skal han nekte etter sakens størrelse.

Når den er død som moren legger ut for å være barnefar, da skal det hun sa i barselsengen, gjelde, om hun ikke nevnte to. Og hun skal stadfeste dette med sin ed og eden til de kvinnene som var hos henne, og som da hørte hennes ord. Om de ikke finnes, da skal man undersøke om noen personer visste om samværet10 deres, og om dette svarer til at barnet ble født i henhold til riktig utregning, og siden spørre de fornuftigste menn etter det som for dem synes å være det riktigste overfor Gud.

Om nå kvinnen dør før hun sier hvem som er barnets far, da skal hennes nærmeste mannlige slektning søke hennes rett overfor biskopen blant dem som for den som søker hennes rett, synes å være de mest sannsynlige, både når det gjelder rettskrav og godkjenning av barnet. Og om det ikke finnes bevis, da skal den som søker hennes rett, tvinge den som er utpekt som barnefar, til å nekte med ed.

Om en kvinne nå ikke vil si hvem som er far til barnet, da blir hun skyldig 3 merker til biskopen, og hun skal da fostre opp mannens barn. Og barnet skal følge moren og ta rettigheter etter morfaren sin. Og presten skal huske på, når barnet kommer til dåpen, at han tydelig spør om barnets far i henhold til den som sies å være det. Når et barn likner denne mannens ætt og dette så bekreftes med ed, og det synes for troverdige mennesker at det er slik i farens ætt, da bærer dette i seg selv vitne om samværet mellom kvinnen og den hun kaller faren, og barnet likner ham. Og faren skal godta barnet sitt og bøte for sin falske ed. Han skal gi fullt vederlag til den som tidligere har fostret opp barnet.

10 En manns og kvinnes samliv i utukt utenfor ekteskap.

De reparatione Ecclesiarum et ſusten=ǁtationibus earundem capitulum 5.ǁ

Dett er nu der neſt att wy ſkulle alle `de´ kirker oppe hol=ǁde och ├ helligedomme┤ `Cristen dom´10 , der den hellige Oluff konge ſette paaǁ Monſter tinge, och Grinckel biſp, och thennom allomǁ ├ ær┤ `som´11 ſidan waro groffuer.

En kirckener ero tær y fylckeǁ huerriu er, wer kallom hoffuith kirckener er wer eighomǁǁ aller fylckis mend gęrd oppe att holde. En om thierǁ kirckum `falla´ och brotna hornſtaffuer, tha eighom timberǁ a tufft fore xij maanede ere lidne, da ſkulle wy bødeǁ alle fylckis mend xv marck, och a thet halfft kongenǁ och halfft biſpenn. En om thier fornemmatz ferre mendǁ end fiordunger manna ædher ottunger, da ſkall ſkipta oorǁ thwi fæ ſom thir ægha tall tiill. En `om´ thir ├ bø fore┤ for=ǁnemantz einkammen, da ſkulle thir bøte fore thet iij auraǁ biſpenn, for huert træ der behoff giøris, och faa daaǁ thræ till att ſiden ſee, och øyre fore malſmatǁ och oyre for nagla huerium er a ſkorther. Nu er kircke=ǁgaard, da ſkulle alle fylckis mend gaard om giøre. daǁ ſkall biſpenn ædher hans aarmader giøre ſteffne tillǁ och eindaga att gærder ſkall gord were. daa er wel erǁ giorth er. En ├ eigh┤ om icke er giorth, och ſtander kir=ǁken gaardløs xij maanede, daa ſkulle alle fylckis mendǁ bø├ t┤ de iij marck biſpenn. En om thet fornemptz einkammenǁ da ſkall bøde biſpenn iij aura, och føre træ huert er tilǁ tarff att haffua och faa træ till, daa ſidenn att ſee ochǁ giøre gord om kirckenn.ǁ

10 Trolig rettet av en annen hånd.

11 Trolig rettet av en annen hånd.

[ k ap. 5, n g l 4, 163]

Kapittel 5 Om gjenoppbygging av kirkene og deres understøttelser

Det er nå deretter slik at vi skal holde oppe alle de kirkene og kristendomspåbudene som den hellige kong Olav og biskop Grimkjell fastsatte på Mostertinget , og alle de kirkene som ble bygd siden.

Det er kirker i hvert fylke som vi kaller hovedkirke, og som alle vi menn i fylket har plikt til å holde oppe. Men om denne kirken forfaller og hjørnestavene går i stykker, da skal vi komme med tømmer til tuften innen ett år er gått. Og kommer det ikke, da skal alle vi menn i fylket bøte 15 merker, og kongen skal ha halvdelen og biskopen halvdelen av dette. Men om det er færre menn som forsømmer dette, en fjerdedel eller en åttendedel, da skal en trekke fra den nevnte summen etter hvor mange de er. Men om enkelte menn forsømmer dette, da skal de bøte 3 øre til biskopen for hver stokk som behøves, og de skal selv skaffe tømmeret selv om dette blir senere, og 1 øre for hvert måltid som arbeidsfolkene skal ha, og 1 øre for hver nagle som mangler.

Nå skal alle menn i fylket lage gjerde omkring kirken. Da skal biskopen eller hans årmann sette stevne for å fastsette en dag da gjerdet skal være gjort ferdig. Da er det godt om det er ferdig. Men om det ikke er ferdig, og kirken står uten gjerde ett år, da skal alle menn i fylket bøte 3 merker til biskopen. Men om enkelte menn forsømmer dette, da skal hver av dem bøte 3 øre til biskopen og skaffe de stokkene som behøves, selv om dette er senere, og bygge gjerde rundt kirken.11

11 At et gjerde ikke var bygd, eller at det hadde falt ned, var et tegn på at stedet var lagt øde.

De diſtinctione Ecclesiarum et ipſarum æ=ǁdificijs capitulum 6ǁ

Nu ere kirkene adhrer er gærd ſkall oppe holde fier=ǁdiings kirkene och ottings kirkene, hęradz kirkene och ho fa kirkene, thessum kirkum ſkall alle op holdeǁ en eighe tufft øydha. En om kirken brenner ellerǁ hornstaffuer brotner, da ſkulle de alle menn ſom kirckenǁ aager lade tymber paa tuffth komme før end xij maa=ǁnede ere ledne. En om ├ einkammen fornematz┤ da ickeǁ er tymber paa tufft kommith, daa ſkulle de bøde forǁ det iij marck ſølffuers vid biſpenn, och fare daa till attǁ giøre kirckenn, och ſidenn ſee. En om einkaman forne=ǁmatz, daa ſkall bøde biſpenn aure for træ huerthǁǁ der till tarff ath haffua, och faa daa till træ attǁ ſidenn ſee, och giøre op kirkenn en huarghe tufft øyde.ǁ

En om einkamæn giøre kirckenn ædha lenda maderǁ ædha bonde, eller huer ſom kirckenn gerer a Jordhuǁ ſielffuis med biſpens orloff, di att ey maa annars kir=ǁke gøre. da ſkall thira oppe holde, och aldræ tufftǁ øydes. En om ſaa kirckenn brotner, och falde hornſtaffuerǁ daa ſkall tymber paa tufft komme før end xij maane=ǁde ere fra lidne. En om ├ hand gærer eighi kirckenn┤ icke daa er fremǁ kommith, daa ſkall bødis iij marckǁ och giøre daa kirckenn ſom adher. En om hand gærerǁ icke kirckenn, och lader ſtande xij maanede tufft ødeǁ da ſkall hand bøde for det iij marck Silfrs bispenn. Enǁ om hand lader ligge tre winter tufftenn øde, daaǁ aager koningen Jordenn, och odlazt med, di att haffuaǁ kirckenn groffue a førſte xij maanede. End om hanǁ giører ey ſaa, daa ſkall bonden tage igen Jordenn, ochǁ giøre ein kircke paa. End om hand giører icke ſaaǁ daa aager koningen Jorden, och kommer aldrig ſiidennǁ wnder bonden, och ſkall koningen da fri eins kirkiuǁ a gera.

Nu ere kirckene alle giorde, nu ſkall gaardǁ om giøre de mend er thiere kirckenn aage oppe att holdeǁ och haffue giort inden xij maanede. En om daa erǁ icke giorth, daa ſkall bødis xij aura biſpenn. Enǁ om det fornematz einkamen, da ſkall bødis iij auraǁ biſpenn for huerth trææ der till tarff att haffue, ochǁ faa daa till træ att ſiiden ſeeǁ

[ k ap. 6, n g l 4, 163]

Kapittel 6 Om kirkenes ulikhet og deres bygninger

Nå er det også andre kirker som vi er forpliktet til å holde oppe, fjerdingskirkene og åttendedelskirkene, herredskirkene og privatkirkene. Alle disse kirkene skal holdes oppe og tuften ikke legges øde. Men om kirken brenner eller hjørnestavene går i stykker, da skal alle de mennene som eier kirken, bringe tømmer til tuften før det er gått tolv måneder. Og om det da ikke er kommet tømmer til tuften, skal de bøte 3 merker sølv til biskopen og så dra for å bygge opp kirken, selv om det er senere. Men om noen unndrar seg dette, da skal han bøte 1 øre til biskopen for hver stokk som trengs, og så skaffe tømmer, selv om det er senere, og så bygge opp kirken og ikke la tuften ligge øde.

Men om én enkelt mann bygger kirken, eller en lendmann eller en bonde, eller enhver som bygger kirke på egen jord med biskopens tillatelse, for ellers må man ikke bygge en kirke, da skal han holde kirken oppe og aldri la tuften legges øde. Og om denne kirken og hjørnestavene ødelegges, da skal tømmer bringes til tuften før det er gått ett år. Men om det da ikke er kommet tømmer, skal han bøte 3 merker og bygge opp kirken som tidligere. Og om han ikke bygger opp tuften og lar kirken stå øde ett år, da skal han bøte 3 merker sølv til biskopen for dette. Men om han lar tuften ligge øde i tre år, da eier kongen jorden, og han kommer i rettmessig eierforhold til den ved at han bygger kirken i løpet av det første året. Og om han ikke gjør dette, da skal bonden ta tilbake jorden og bygge kirke på den. Men om han ikke gjør dette, da eier kongen jorden, og den skal aldri siden komme inn under bonden, og kongen skal da én gang for alle bygge kirke på den. Nå er alle kirkene bygd. Nå skal de mennene som har plikt til å holde kirken oppe, sette gjerde rundt den og ha dette gjort innen ett år. Men om dette da ikke er gjort, da skal de bøte 12 øre til biskopen. Og om enkelte menn forsømmer dette, da skal de bøte 3 øre til biskopen for hver stokk som trengs til det, og skaffe tømmer selv om det er senere.

De conſecratione Ecclesiarum et quibusǁ ſepultura admittitur vel negatur 7.ǁ

Huer biſp er ſkyldig att wiie kircker alle, och fareǁ till fylkis kirkenn med xl mendh, och were ther a thiraǁ koſnad ſom kirckenn lade viie, eller reinsa ſaa mangeǁǁ netter ſom hand maa ligge der effther fordom ſeduanǁ daa hand faarer adhra ſina ſkildho, och det ſamme omǁ herritz kirckenn. Nu holder kirkenn ſin wigsell e mę=ǁdenn hun ſtander oppe ædher meire luter hennarǁ ſom ſagt er, e medenn hornſtaffue ſtande, da att kir=ǁken tarff wmbøder, daa hieder det kirkiu vmbøtherǁ Nu maa ſiungis y12 kirckenn med Biſpens orloff, thaǁ att hun ſee ey wigd, och haffuer hunn daa detǁ ſamme frelſe ſom wigd kircke haffuer. En ey maa ior=ǁdis der liig nema kircke gaarder ſee wigder. Nu omǁ ſpilt haffuer kirckenn auunder blod. hoor eller annerǁligom, daa maa ey ſiungis y deris kircke, eller y kir=ǁke gaard liig graffuis, før end biſpenn haffuer henneǁ reinſett eller wigd med watne, oc theim ſaangh ſomǁ der høre huad ſom ſaa kircke haffuer werit wigdǁ ædher eghi. Dett ſamme er och om bandſetter mandǁ eller forbodader werder mett offkappe nidher ſetter.ǁ Saa och om deſser luther hende y kircke gaarden, daaǁ maa ey liig y then kircke gaard ned ſettis, før enǁ han er reinſett aff biſpennǁ

7. Om kirkens innvielse og om hvem som skal gis begravelse eller nektes begravelse

Enhver biskop er forpliktet til å vigsle alle kirker og til å reise til fylkeskirken med 40 menn, og å være der på dens bekostning som lar kirken vigsles, eller å rense den så mange netter som han må være der etter gammel sedvane, når han utfører andre av sine forpliktelser. Og det samme gjelder herredskirken . Nå beholder kirken sin vigsel hele tiden mens den står oppreist, eller om størstedelen av den står oppreist som sagt er, i alle tilfelle mens hjørnestavene står oppreist selv om kirken trenger reparasjon. Da heter det kirkereparasjon. Nå kan det holdes gudstjeneste i kirken med biskopens tillatelse, selv om den ikke er vigslet, og den har da den samme frelsen som en vigslet kirke har. Men det må ikke begraves lik der, bortsett fra om kirkegården er vigslet. Om det er spilt blod i kirken på grunn av misunnelse eller hat, hor eller liknende, da må det ikke holdes gudstjeneste i denne kirken eller begraves lik på denne kirkegården før biskopen har renset den eller vigslet den med vann og holdt den gudstjenesten som hører til, uansett om denne kirken har vært vigslet tidligere eller ikke. Det samme gjelder også om en mann som er lyst i bann , eller en som er ekskludert fra kirkens sakramenter, blir begravet i overmot . Likeledes om disse tingene hender på kirkegården, da kan ikke lik begraves på denne kirkegården før den er renset av biskopen.

ǁ

Biſpenn ſkall kirckerne raade och Chriſtnedome alle ſomǁ hellig Oluff koning iattade Grinckil biſkop a Monſterǁ thiinge, ſaa wer wordom a ſętter ſudhen.13 Biſpenn vorǁ ſkall ſette preſter till kirckerne alle, der er hand weithǁ a kunno rettar tider weitha gud och mend, och giøreǁ andre tieniſte, ſom preſtelig embede tilhører.

En om biſpenǁ far y landith op fra ſkiprin ſine att wiie kirkerǁ eller giøre andre thieniſte monnum, huert ſom hand farǁ langt eller ſtackith, da ſkulle bønder faa hanom redſkiod14 ǁ ein øg huer bonde der øg aager, ſaa wide ſom bud er opǁ ſkorith. En hand tage aff ſaa mange ſom hand tarff tillǁ deſs hand haffuer xxx eller xl:. En om de wille eyǁǁ Reidſkiod gøra, da ere de ſæker biſpenn iij auraǁ huor der faller, End for Reidſkiodz bodfall ſaa me=ǁgit ſam15 lag wilia, och lectizt `lidis´16 effther bodfalle medǁ lagum. En om mand kommer icke till Reidſkiodzǁ ſkipta, och løner ſitt Reidſkiod, och lader ey till ſkip=ǁtis komme; da ſee ſom haffuer wgiorthǁ

13 ſiidhen? Har diakritisk tegn over første vokal likesom over u.

14 <Om Reidskiod>.

15 ſam < ſaa.

16 Trolig satt til av en annen hånd.

8. Om hesteskyss

Biskopen skal råde for kirkene og hele kristendommen, slik den hellige kong Olav lovet biskop Grimkjell på Mostertinget , og slik vi senere ble enige om. Biskopen vår skal til alle kirkene våre sette prester som han vet kan holde rett gudstjeneste for Gud og folk, og som kan yte de tjenestene som hører til det prestelige embetet.

Men om biskopen går i land og opp fra skipene sine for å vigsle kirker eller for å gjøre andre tjenester for folk, uansett om han drar langt eller kort, da skal bøndene skaffe ham skyss, én hest fra hver bonde som eier en hest, så vidt omkring som det er skåret opp budstikke, og han skal ta så mange av dem som han trenger, inntil han har 30 eller 40. Men om de ikke vil gi ham skyss, da skal de bøte 3 øre til biskopen. Og dersom ikke budstikken blir brakt fram, skal hver av dem som blir dømt for dette, bøte så mye som loven vil. Og etter en slik forsømmelse faller man i en slik synd som loven sier. Men om en mann ikke kommer og er med på denne fordelingen av skyssplikten, og han gjemmer kjøretøyet sitt og ikke lar det komme til skiftet, da er det som om han ikke har gitt skyss.

.9. capitulumǁ

Nu ſkulle wy der neſt wyrda varn drotten i thuuiǁ att tyrma kirckun wor, ſaa att huer ſom flyr yǁ kirckenn eller kircke gaard ſig till hielp, daa ſkallǁ hand were frihellig for huer mand, meden handǁ er der, och till deſs att hand maa frels dedennǁ gaa eller fare och hielpe ſaa liffue ſiino att thwiǁ ſinne. En preſtenn ſom er der ſiunger y den kircke, ſkalǁ hielpe hannom ſaa att hand dør ey for madtløſs: ſkyld, eller dryckløſs, eller froſt. En huer ſom for=ǁmener prestenn denne hielp, att giøre de mend ſomǁ y kircken eller kircker ├ f┤ gaard flyer, eller demǁ paa kirckegaarden med wold eller ſuig ville tageǁ daa falde de ſom det wille giøre y band affǁ ſielffuo werkeno, och ſæker huer dere iij marckǁ wider Biſpenn. Och mughu ey før affløsterǁ wærda. En ſaa mader der wtth wor taginn, worderǁ ├ h00ll┤ heillimader atter førder. Och eyǁ ſkulle tider y thieræ kircke forweitaz nemaǁ loghen ſiolff ſee for imiſsa ſtorglepe ſkuldhǁ att theim manne holde ey kirckenn fridher. Enǁ om ſaa ær, att denn ſom wd wor taginn, worderǁ ſaar eller och dreffter, ſuare ſliko før ſom handǁ wore y kirckegaard draapin. Swa och enǁ men bæriatz y kirckenn eller y kirckegaardennǁ ſom wigder ær, da ere de wbøde mend, nemaǁǁ thet virdyſt meyre miſkund wærth wera. En om mennǁ wærie ſig for wfrede menn, eller dem ſom med bana tillǁ rædhom att theim koma, tha ære their ſin ſækeǁ En ſaa ær ├ wigd┤ wigh wekker ſækeſt xv merkrǁ halfft kongen och halfft Biſcopen, och wære y17 bande tillǁ deſs att hand er affløſter, och faar till allan koſt=ǁnath der behoff gioris, att reinse eller wie daa kirckenǁ med. Och kirkjunne och monnenom ſom miſtyrnat ærǁ doom och halffuo auket ſaker kirkiu fridher. En omǁ ſaa ilde kommer till, att mand worder ſlagiin y kirckenǁ eller paa kirckegaard, tha ær ſaa ær thet giorde att alloǁ wthſlæger, och forgiorth hueriomm penning fear ſinsǁ Kongen och Biskupc.

17 y < yi.

9. kapittel

Nå er det deretter slik at vi skal verdsette Vårherre i det at vi har respekt for kirken vår, slik at ethvert menneske som flykter inn i kirken eller inn på kirkegården for å hjelpe seg selv, ikke skal krenkes av noe menneske mens de er der, og inntil de kan gå eller dra derfra i frihet, og på den måten redde livet sitt. Og den presten som holder gudstjeneste i denne kirken, skal hjelpe dem, slik at de ikke dør på grunn av mangel på mat eller drikke, eller av frost. Enhver som nekter presten å gi slik hjelp til de personene som flykter til kirken eller kirkegården, eller som vil ta dem med vold eller svik, faller da i bann på grunn av selve hendelsen, og hver av dem som vil gjøre dette, skal betale 3 merker til biskopen. Og de får ikke tilgivelse. Og den personen som ble hentet ut, skal føres helt uskadet tilbake. Og det skal ikke holdes gudstjeneste i denne kirken med mindre selve loven skulle gjøre seg skyldig i en stor synd, 12 slik at kirkefreden for denne personen ikke blir overholdt. Men om så skjer at den som blir hentet ut, blir såret eller drept, da skal det svares for denne personen som om vedkommende ble drept eller såret på kirkegården. Det samme gjelder om noen slåss i en kirke eller på en kirkegård som er vigslet. Da er de fredløse forbrytere med mindre straffen settes mildere av barmhjertighetsårsaker. Og om noen verger seg mot ufredsmenn eller mot dem som angriper dem med våpen, da er de fri for tiltale. Og den som forårsaker kampen, skal bøte 15 merker, halvdelen til kongen og halvdelen til biskopen. Han skal være i bann inntil han får syndsforlatelse, og inntil han bringer til veie hele det beløpet som behøves for å få renset eller vigslet denne kirken. Og for kirken og de mennene som er blitt fornærmet, skal det gis domsavgjørelse, og boten skal økes til det dobbelte for kirkefredens skyld. Og om det skjer så ille at en person blir drept i kirken eller på kirkegården, da er den som gjorde dette, fredløs i enhver sammenheng, og vedkommende har tapt alt han eier, til kongen og biskopen.

12 Her er teksten uklar, for det er vanskelig å tenke seg at loven skulle gjøre seg skyldig i en stor synd. Det menes trolig at det ikke skal holdes gudstjeneste i denne kirken om en person her har falt i bannlysning, fordi vedkommende således har gjort seg skyldig i en stor synd ved ikke å overholde kirkefreden.

Nu huer vetne ther ſom kircke fredhǁ worder brødenn, tha ſkall ſa iamnen ræth haffueǁ ſom brothet ær widher, ſaa att kircken worder førſtǁ igen wigd med koſnade teſs ær brothet hæffuer.ǁ

Overalt der hvor kirkefreden blir brutt, da skal den personen som forårsaker dette, ilegges den rettsboten som gjelder for lovbruddet, slik at kirken snart igjen blir vigslet på dens bekostning som har forbrutt seg.13

13 I biskop Arnes kristenrett for Island fra samme tid som kong Magnus’ står det: «Hvis en mann slår en annen mann med fiendehånd med hvilken han sårer eller dreper i kirken eller på kirkegården [...] da er den som brøt freden ubotemann, som det tidligere er fortalt om. Og den som ble slått eller drept har krav på halvannen gang så store rettsbøter [...], og eiendommen/eiendelene til den som forårsaket drapet skal gå til å vigsle kirken på nytt», jf. NgL 5, 26. Det kan ha vært faste bøtesatser for brudd på kirkefreden.

De ſepeliendisǁ

Huer chriſtenn mand der dør ſkall y kirckegaardenǁ begraffuis, en y kirckenn icke wdenn med Biſpensǁ wilie. Nu ſkall ingen wdadha mend y kirckegaardǁ begraffuis ſom ære drottens ſuikare, morder, och tiuffuerǁ dompder flugumen

openbarer raanſmenn, banſmenn, ochǁ banſætter mend, och thier ſom y forbode ero heligareǁ kirkiu døa, och de ſom legge ſielff hand paa ſigh att ty=ǁna ſiolffuum ſig. Och ſaa de ſom tęlia och fræmmiaǁ wrangan wtrunad for monnum. Saa och openbareǁ aakerkarle, och ſaa de mend och barnn ſom ey naaǁ ſkiſsel for dødenn.

ſkall diſse mend begraffuis y flødeǁmaale ſom møtis ſøø och grønn marck, der ſom ingen erǁ till meins eller ſkade, eller thier ſom fonner waneǁ haffuer wæit.

Theſs kyns menn graffua, och aff forna=ǁdhe fins annet bætræ raad med raadhe wmbudz=ǁmand kongens och Biſpens. En aff dem ſom ere optaldeǁǁ wden tiuffue, dømde, mordere, openbare ranſmendǁ och wſkærde mend. Tha maga koma y kirckumǁgaard om vitne er till att thier kalladhe till preſt,ǁ eller haffue ſkilricker mend ſeett paa dem nogit id=ǁranner marck aadher, en thier dø att thier wildeǁ rethleda ſig wider gud och heilig kircke. daa maaǁ preſtenn løſe denn døde, och med Biſpenns raadhǁ graffue liik thiera y kirckegaardh. Thwi attǁ æruinger thiera er ſaa døde ero ſkylloger att retleidaǁ affbroth thiera effther kirkum logum. En om teſ=ǁkonner mend komme oor theim liffs haſka, tha er aff=ǁlauſn then ær thire feng w aff preſte enkis werdthǁ thwi ſkulu thier fara ſom førſt thier geta till biskupcǁ och enda ſaa ſiitt maal med hans raadhe oc loghumǁ Thet ſamme er om alle tha y band och ſtorglopom eroǁ huert thier dør eller liffue. En om da menn ſom førǁ ere talde tiuffue, mordere, och ranſmenn maa ey y kir=ǁkegaard komme wdenn kongens ſamtycke ſee till medǁ och det ſamme huaruetna der ſom kongſdomenom berǁ med halfft ſekt, aa wbota malom y chriſtnomǁ rette.

[ k ap. 10, n g l 4, 166]

Om dem som skal begraves

Ethvert kristent menneske som dør, skal begraves på kirkegården, og ikke i kirken uten med biskopens vilje. Nå skal ingen ugjerningsmenn begraves på kirkegården. Det er slike som forråder kongen, mordere og tyver, dømte lønnmordere, åpenbare ransmenn , drapsmenn og menn som er lyst i bann , og de som dør mens de er i Den hellige kirkes forbud , og de som selv legger hånd på seg for å drepe seg selv. Og likeledes de som forteller og fremmer vranglære for folk. Dette gjelder også åpenbare ågerkarer, og så de menneskene og barna som ikke rekker å bli døpt før de dør. Disse menneskene skal begraves i fjæra, der hvor sjøen og den grønne torven møtes, og som ikke er noen til mén eller skade, eller der hvor det etter gammel skikk har vært vane å begrave denne slags mennesker, og der det fra gamle dager av finnes en annen bedre bestemmelse etter råd fra kongens og biskopens ombudsmann .

Men av dem som er regnet opp, bortsett fra tyver, dømte mordere, åpenbare ransmenn og udøpte mennesker, kan de begraves på kirkegården om det finnes vitnesbyrd om at de har tilkalt prest, eller at forstandige og rettskafne menn har sett tegn til anger hos dem før de døde, på at de ville inn på den rette veien i sitt forhold til Gud og Den hellige kirke. Da kan presten gi den døde syndsforlatelse og med biskopens råd begrave liket av ham på kirkegården. Den avdødes arvinger er etter kirkeloven forpliktet til å føre en så vel verdslig som religiøs overtredelse fra den avdødes side inn på rett vei. Og om et menneske som viste tegn til anger, overlever denne sitt livs fare, da er den syndsforlatelsen vedkommende fikk av presten, intet verdt. Derfor skal de dra som først de kan, og så avslutte sin sak med hans råd og lov. Det samme gjelder alle dem som er i bann og stor synd, uansett om de dør eller lever. Men de menneskene som før er nevnt, tyver, mordere og ransmenn, må ikke begraves på kirkegården uten at kongens samtykke er med, og det samme gjelder i alle de tilfellene der kongedømmet skal ha halve boten ved ubotemål i kristenretten.14

14 Ved ubotemål kunne ikke den straffedømte betale seg fri med bøter. Det finnes likevel eksempler på at også ubotemenn har fått til en økonomisk ordning med øvrigheten, dersom de kunne betale, jf. NHL, Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800, 2. utg., redigert av Steinar Imsen og Harald Winge (Oslo: Cappelen Akademisk, 1999), 466. Boten som nevnes her, gjelder trolig den straffedømtes eiendom og eiendeler som ble konfiskert, og som ble delt likt mellom kongen og biskopen.

En om oder er fyr ſedher aff theim monnumǁ ſom ſig tyna, tha er miskunnar maal, och medhǁ biſpens rade och dome, och ſtande till huath thetǁ dømiſt oodz mans werck eller ey. Och om det dømiſtǁ odz mans werck, daa far likit kirckegaardennǁ

En om det fæller, fæller till wthſlæger. Och thaǁ a halfft godzett kongen och halfft ├ effther┤ bispennǁ det ſamme om gerdingiar och trygroffua y chriſtnomǁ rette, och da menn ſom telie wille ædher wantroǁ før monnum at kongr och biskupr eighi thiere godzǁ bædher och loff och laann a kirkumgaarde.ǁ

En om nokor worder aff theim ſom nu ero optalderǁǁ y kirckegaard graffuer før end thier haffue retleithǁ ſig da ſkall ſaa er thet læth gøra gelde biskupc .3. merker. Ochǁ huer ſaa er ther weither lidet till vj aura och graffueǁ det lick op effther och kaſte or kirckegaarden och gieldeǁ allan then koſtnith med ſom till tarff att reinſa ellerǁ wie da kirckenn eller kirckenngaard affther. En omǁ ey ma ſkilia bein thieris fra annar chriſtna mannaǁ beinom. daa maa tholadz att thaw liggi ſom kommenǁ ero.

En huer ſom graffuer then vthen kirckegaardhǁ ſoom i a lighia, da er hand ſliko ſamu ſakadherǁ vider biskupe ſom før er ſagt, och graffue hand y kircke=ǁgaard. End om nogen wmage eller fattig mand finnerǁ paa teſkons liick, da ſkall ſaa er a byr neſtom eig=ǁnom faara till taghar hand wardher war vidherǁ och wøla om lick ſom nu er męlth alligher ſuare theimǁ ſæktom firi ſom før ſiger.

Huer dag maa och lickǁ begraffuis, wdenn langfredag, och ſkirotorſdag æptherǁ thet klukkom er opbundett, och paaſke affthenn tillǁ deſs er kluckann ludher, och thet meire ſom ſtanderǁ y preſtabogh.

Ey ſkall och liik inde ſtande iffuer fimtǁ naudſiniarlauſt. En om længer ſtændher inde geldeǁ biskupc iij aura, och føre lick till kirkenn. En om handǁ will ey føre lick till kirckenn och lader hand indeǁ rotne, da haffuer hand forgiorth huer peningh fearſs=ǁins, tha a hand koſt att gange till ſkripte, ochǁ bøde widher chriſt. En om hand giører det icke, daa ſkallǁ hand fare oor landeign konungs waars nema fullǁ och lioſs naudſynn walde. En om byr ſaa øffuerligaǁ a fielle eller ytterliga paa øyom att theer naudſynerǁ gange der att hand gether ey lick till kircken førthǁ for ſøø eller ſnø aff miklom a fiællom, da ſkallǁ hand y wdhus føra, och fæſta op, och lade ey paaǁǁ iorden ſtaa. En om ſaa er mæn trota er lick a attǁ føre,

Men om de menneskene som begår selvmord, har vist tegn til tidligere sinnsforvirring, da er dette en sak som egner seg til å bli behandlet med nåde, og med biskopens råd og dom. Og dette skal gjelde uansett om det dømmes til å være gal manns verk, da kan liket begraves på kirkegården. Men om han ikke avlegger eden,15 er han fredløs , da eier kongen halvdelen av eiendommen hans og biskopen halvdelen. Det samme gjelder den som driver med trolldomskunster, og dem som bryter forlik i kristenretten, og de personene som sier fram kjetteri eller falsk lære for folk. Da eier kongen og biskopen både deres eiendeler og deres tillatelse til å bli begravet og til å ligge på kirkegården.

Og om noen av dem som nå er regnet opp, begraves på kirkegården før de har omvendt seg, da skal den som lar dette skje, betale 3  merker til biskopen. Og enhver som hjelper til, skal bøte 6  øre og deretter grave opp liket og kaste det ut av kirkegården og betale alle de utgiftene som behøves for å rense eller vigsle denne kirken eller kirkegården etterpå. Men om man ikke kan skille den begravedes bein fra andre kristne menns bein, da må man tåle at de ligger slik de er lagt.

Enhver som begraver noen utenfor kirkegården som skal ligge på den, er forpliktet til å bøte det samme overfor biskopen som det nå er sagt, og siden begrave ham på kirkegården. Og om noen umyndige eller fattige menn finner et slikt lik, da skal den som bor på den neste eiendommen, komme til så snart han får vite om dette, og ta seg av liket slik det nå er sagt, eller betale de bøtene for dette som det før sies.

Hver dag kan det begraves lik, bortsett fra langfredag, og skjærtorsdag etter at kirkeklokken har sluttet å ringe, og på påskeaften til klokken klinger, og videre slik det står i presteboken .

Lik skal ikke stå inne mer enn fem dager uten nødvendig utsettelse. Og om det står inne lenger, skal man bøte 3  øre til biskopen og føre liket til kirken. Men om han ikke vil føre liket til kirken og lar det råtne inne, da har han tapt alt han eier, og han skal gå til skrifte og bøte ved Kristus. Men om han ikke gjør dette, da skal han fare ut av vår konges landområde, bortsett fra om hendelsen skyldtes full og åpenbar nødvendighet. Men om noen bor så langt oppe på fjellet eller så langt ute på øyene at nødsfall gjør at han ikke får ført liket til kirken på grunn av sjø eller snø i fjellene, da skal han føre det til uthuset og feste det opp og ikke la det stå på bakken. Og om den som skal føre liket, er opprådd for hjelp,

15 Trolig skulle det avlegges en nektelsesed i denne sammenhengen, men teksten sier ikke noe mer om denne eden enn at den skulle avlegges.

da kræffue hand manne a theim neſtom beamǁ ſaa margha att hand ſee wæll føør att føre lick ſit18 till kirckenn. End ſaa er fornemdpz och ey will medǁ like till kirckenn fare, bøde biskupc iij aura.

Enghumǁ ſkall oc thwi øwaſt om kona worder med barnnǁ død, da ſkall hun ſaa begraffuis y kirckegaardǁ ſom andre chriſtne menniſke, tha att barn ſee ey fraǁ tagitǁ

Nu er det forbudith att menn mystyrmiſt y helagomǁ timom y Jolagredhom eller paſka eller adrom gradhaſta=ǁdom. End huer er their gerer gielde biscupc xiiɉ19 auraǁ End for huer anden hellige dag, gielde biskupc vj auraǁ En huer ſom ey kan barnn ſkyre gelde biskupc xij auraǁ

Lick huert ſkall begraffuis y sognekirckegaardthǁ eller der ſom hans formenn haffua ætterhaugh aff aldher,ǁ nema nogen haffuer ſig walt legerſtad y ein anden ſtedǁ ſielffuer wden nakors lokkann eller till leidingh. Endǁ om nogen worder begraffuen anden ſtad, da ſeer ther vmǁ gømd kirkjum logh effther biskups dome. Saa ſkall maderǁ man graffue, att ey graffue hand om annen paaǁ lidenne. End huer ſom ſaa graffuer att wilia ſinomǁ æder whyrdi, gelde biskupc vj aura. End huer ſom ſaaǁ graffuer op ſom før ſiger och følegher hold æder blodhǁ eller haar gelde biskupc xij aura, och offuann paa ful=ǁrette vider æruinge den dødis effther vj mannedommǁ End ſkall och y andens ættherhaug graffua at w=ǁvilia thiere er eigho. Saa och om mader chriſtneǁ menniſkis beinn paa kirckegaarden, gelde biskupc vi aura.ǁǁ

Jngen mader maa meta, lægerkaup att kirkiu eller lickǁſengh, och huercke ſkall duelia ther thet att ey ſee ſaa=ǁler giaffuer geffner fore hin døde. End biskupr a athǁ trængia med heilagra kirkiu rett och hertigom theimǁ ſom affrøkiaſt att gøre ſlikar aminninghar eller ſkyl=ǁdo ſom att forno haffuer verith di att huer godannǁ och logligan ſeduane ſom mend wilie neder fælde, ochǁ chriſtens tilhørir bolck, da a Biskupr offuer døma, ochǁ ahyggia a haffua, att hand ey neder falle gud till for=ǁſmaan och den hellige kircke till ſkade.ǁ

18 <Om den ſom ickeǁ will føre lickǁ til graffuenn>.

19 Siste j har en strek tvers over, dvs. 12,5.

da skal han kreve så mange menn fra de nærmeste gårdene at han godt kan klare å føre liket til kirken. Men om noen unndrar seg dette og ikke vil reise med liket til kirken, da skal vedkommende bøte 3 øre til biskopen.

Og ingen skal tvile på det at om en gravid kvinne dør, da skal hun begraves på kirkegården som andre kristne mennesker, og barnet skal ikke fjernes.

Nå er det forbudt at noen forulempes16 i de hellige tidene i julefreden eller påsken eller til andre fredhellige tider.17 Enhver av dem som gjør dette, skal bøte 12 ½ øre til biskopen. Og for alle andre hellige dager skal det bøtes 6 øre til biskopen. Enhver som ikke kan døpe et barn, skal betale 12 øre til biskopen.

Ethvert lik skal begraves på soknekirkegården eller der hvor hans forfedre har gravhaug for slekten fra gammelt av, bortsett fra dem som selv har valgt seg et gravsted et annet sted uten at noen har lokket eller forledet dem. Men om noen blir begravet et annet sted, da skal man rette seg etter kirkeloven etter biskopens dom.

Slik skal en mann begrave et menneske at han ikke flytter om på den andres ledd. Enhver som begraver på denne måten, enten med forsett eller av uaktsomhet, skal bøte 6  øre til biskopen. Og enhver som graver opp lik, slik som det tidligere er sagt, og det følger med kjøtt eller blod eller hår, skal bøte 12 øre til biskopen i tillegg til full rett for den avdødes arvinger etter seks manns dom. Man skal ikke grave i en annens gravhaug uten at det foreligger samtykke fra den som eier haugen. Likeledes er det om en mann ...18 kristne menneskers bein på kirkegården, da skal han bøte 6 øre til biskopen.

Intet menneske må ta betaling for gravsted og jordfesting ved kirken eller prestetjeneste ved en begravelse, og på ingen måte skal noe stanses fordi det ikke er gitt sjelegaver for den avdøde. Og biskopen skal med hellig kirkerett og tukt tvinge dem som forsømmer å gi slike sjelegaver til den avdødes minne, eller forsømmer forpliktelser som har vært fra gammelt av; for enhver god og lovlig sedvane som menneskene vil la bortfalle, og som tilhører kristendomsbolken, skal biskopen dømme over og nøye se til at den ikke bortfaller, Gud til forhånelse og Den hellige kirke til skade.

16 Krenkes, vanæres eller mishandles.

17 I perioder som er fredhellige, er man beskyttet av den freden som loven sikrer en. Fredhellige tider er dessuten tider det knyttes høyere bøtesatser til om noen forulemper en annen.

18 Her mangler også de andre håndskriftene tekst, dvs. de har lakune, og det går derfor ikke an å fylle inn tekst fra noen av dem.

De festis et Veneratione ſanctorumǁ

Drottens dags helgi ſkulle wy wel helligt holde.ǁ Byriatz den helg paa lauerdag da ſoell kommer till veſtǁ och helſt till midnatter fore mandag. End huer ſomǁ ey holder helligt paa ſøndagh gelde biskupc vj aura, for huerǁ ſøndagh der hand bryder helg paa.

Nu ere de flereǁ dage ær med flęrom och ymiſsum faſtom och helgeǁholdom greniatz langefredag, da ſkulle wy enkanneǁliga vatnfaſta for, di att da tolde wor herre Jesusǁ christus meiro pino paa denn dag for mange ſager. Endǁ iij ero thier aff meſsodaghom er nonhelligh ſkall før holdaǁ med watnfaſto, Olaffs meſso dag hin førre, Marioǁ meſso dagh førre. Alle helgene dag, da ſkall holda medǁ watnfaſto och nonhelg. Joladagher, xiij dagher, paſkeǁdager, huiteſøndager. thior ero aller

Jamner hinom attǁ helgi holde, da ey ſee watnfaſta føre. End huer ſomǁ bryther tha helgi, gelde xij aura biskupc.

Nu ero thierǁ xiiij daghar er faſte och nonhelgh ſkall fore wære ochǁ tyrma ſom ſøndage. Nu ær mariu meſso dag y longe=ǁfasto, Annar Jons messo dager, iij ær perſs meſso dager.ǁ fiorde, er Suittuns meſso dager. femte er ſelio wakoǁ dager. Siette er Jacobs meſso dager. Siuende er Laurentzǁǁ meſso dager. Ottende bartolomeus dag. .ix. ær Mariuuǁ meſso dagh hin ſydra. .x. Mattheus messo dagh. xi tueggie Apostle meſso dager, Simonis och Judę. xii Anders meſso dagǁ xiij Thomes meſso dag. xiiii Mathias meſso dagh. Nu eroǁ ther dager er faſte och nonhelg er fore. kyndiſmeſso dagǁ och Michil meſso dag. ſkall halda med nonhelg, da att ey ſeeǁ faſta fyre. Och ſkall føre diſse daga ſaa bøta ſom foreǁ ſøndagh om nogen winner aa theimǁ

[ k ap. 11, n g l 4, 168]

Om fester og tilbedelse av helgenene19

Herrens dag skal vi vel holde hellig. Nevnte helg begynner på lørdag når solen kommer i vest, og holder seg til midnatt før mandag. Enhver som ikke helligholder søndagen, skal betale biskopen 6 øre for hver av de søndagene han avbryter helgen.

Nå er det flere dager som skiller seg ut med flere og forskjellige faster og hellighold. Langfredag, da skal vi i særdeleshet vannfaste, for Vårherre Jesus

Kristus tålte mer smerte på den dagen for mange sakers skyld. Og tre av messene skal det holdes nonhelg20 med vannfaste foran: dagen for den første olavsmessen [29. juli], dagen for den første marimessen [15. august] og allehelgensdag [1. november]. Dem skal vi holde med vannfaste og nonhelg. Første juledag, trettende dag jul, første påskedag og første pinsedag er alle jevngode med de nevnte dagene når det gjelder helligholdelse, selv om det ikke skal være vannfaste på forhånd. Og enhver som bryter denne helgen, skal bøte 12 øre til biskopen.

Nå er det fjorten dager som det skal være faste og nonhelg foran, og som skal respekteres som søndag. For det første er det dagen for marimessen i langefasten [25. mars], for det andre er det dagen for jonsmessen [24. juni], for det tredje dagen for petersmessen [29. juni], for det fjerde dagen for svitunsmessen [2. juli], for det femte dagen for seljemannamessen [8. juli], for det sjette dagen for jakobsmessen [25. juli], for det sjuende dagen for lavransmessen [10. august], for det åttende dagen for bartolomeusmessen [24. august], for det niende er det dagen for de to apostlene Simon og Judas [28. oktober]. Nå er de dagene som det er faste og nonhelg i forkant av, regnet opp. Kyndelsmessedagen [2. februar] og mikkelsmessedagen [29. september] skal det holdes nonhelg selv om det ikke er faste på forhånd. Og for disse dagene skal det bøtes som for søndag om noen arbeider på dem.

19 I den romersk-katolske kirken feires mange helgendager. Ulike land og regioner har egne helgener som feires på dødsdagen sin, dvs. den store gledens dag da de ble tatt opp til himmelen. Svitunsmessen (2.7.) nevnes f.eks. kun i denne kristenretten, mens fingergullsmessen (12.9.) bare er med i erkebiskop Jons kristenrett. Helgener dyrkes bl.a. gjennom bønn og, som her, gjennom de faste tilknyttet helgendagene.

20 Non (lat. hora nona, den niende timen) var tiden rundt kl. 15. I kristenrettene er middagstid, dvs. midt på dagen, et tidsskille når det gjelder bestemmelsene om det å krenke noe hellig (helligbrøde).

De eodemǁ

Nu ero dager adrer er ey er nonhelgh firi ne faſta,ǁ end da ſkulle iæmhelger were for wærkom ſom ſøndager.ǁ End om menn winna paa de dage, da ſkall bødis for det .3.ǁ aur Silfrs biscupc.

Nu ſkall da daga tælia. Ther hæffuerǁ vp Jola helg førſt iiij daghar neſtar Jola dagh. Otten=ǁdag Jull, thier ſkulle alle ięmhelliger were, end dagarǁ deſs emellom, da ſkall bergha boo fææ ſino om torff ærǁ att. Saa er pols meſso dag nest Jolom. Saa er gre=ǁgors meſso. Saa ij dage y paske wge mandagen ochǁ Tiſdagen, er ey maa vinna nema berge att bufæǁ ſino eff tarff er aatt. End onſdagen ær affheilagerǁ Daa er to apostle meſso dage. da er korſmeſso dagh.ǁ Gangdage ſkall ſaa holdis att faſte till nons ): 12.ǁ och æde ſaa huith att none, tha fyſto tria och haldaǁ helagt fra dagermaal och till noons med helgar=ǁdomar bærazt vt. End for dagermaall och æfftherǁ noonn vinne att wilie ſinom. End helligtorſdag afftennǁ er halfft helligt och faste wider fiſk. End dagen ſielffǁ er hellig ſom paſke dagh. Da er haluars meſso. Saaǁ er Botols meſso. ſaa er knutzmeſso. Saa er ſuit=ǁtuns meſso ſidare. Saa er marię meſso magdalenę. Sa er Olaffs meſso ſidare. Saa er korſmeſso. Sa er20 ǁ Martins meſso. ſaa er clemitz meſso. Saa er Niclosǁǁ meſso. Nu ere diſse dage talde der wy ſkulle helligtǁ holde y laugen wor.

Kaupſkib maa ey ridhia om helgiǁ nema ſkibs haſke ligge wider, da ſkall op bæra oorǁ flødar male at ooſekiu, och ſaa thet ſom ey gæter ſki=ǁp austre wart foot tan ool er mader maa ſitia a ſlædaǁ vppi, æder roſse offuan a rida, da er ſaa engho ſæker ærǁ med. Nema men føra melder till kuerner eller adroledisǁ gerent thet i flærdt wider loghum att thier ſiti a laſseǁ eller riide a kliff, di att daa nemer ſækt ſæm dakrikeǁ

20 Det står kors-, mari- og olavsmesse i håndskriftet. Messedagenes rekkefølge er i utgaven endret etter skriverens anvisninger, og linjeslutt kan således ikke bestemmes.

[ k ap. 12, n g l 4, 168]

Om det samme

Nå er det andre dager som det ikke er nonhelg eller faste foran, og de skal være like hellige som søndager når det gjelder arbeid. Og om noen arbeider på de dagene, da skal det bøtes 3 merker sølv for dette til biskopen.

Nå skal de dagene regnes opp. Det begynner først med julehelgen og de fire dagene nærmest etter første juledag, og åttende dag jul. De skal alle være like hellige. Og dagene derimellom skal man berge bufeet sitt om det er nødvendig.

Så er det dagen for pålsmessen [25. januar] nærmest julen. Så er det dagen for gregorsmessen [12. mars]. Så er det de to dagene i påskeuken, mandagen og tirsdagen da man ikke kan arbeide, bortsett fra at man kan berge bufeet sitt om det er nødvendig, og onsdagen er helt hellig. Så er det de to apostlenes messe [1. mai], så er det korsmessen [3. mai].21 Prosesjonsdagene skal holdes hellige slik at man faster til non, dvs. til klokken tolv,22 og deretter spiser hvitt til non de første tre dagene, og holder hellig fra dugurd 23 og til non mens relikviene bæres ut. Men før dugurdsmåltidet og etter non kan man arbeide etter egen vilje. Men Kristi himmelfartsdagsaften er delvis hellig, og man skal faste med fisk. Men selve dagen er hellig som første påskedag. Så er det dagen for hallvardsmessen [15. mai], så dagen for botolvsmessen [17. juni], så dagen for knutsmessen [10. juli], så dagen for den senere olavsmessen [3. august], så dagen for korsmessen [14. september]. Så er det dagen for mortensmessen [11. november], så dagen for klementsmessen [23. november] og så dagen for nilsmessen [6. desember]. Nå er de dagene som vi skal holde hellige etter loven vår, regnet opp. Handelsskip kan ikke losses på helligdager med mindre det er fare for forlis. Da skal lasten bæres opp fra flomålet uten at man pådrar seg straff, og likeledes om man ikke klarer å holde skipet flytende ved å øse. Og alt det reisegodset som en mann kan sitte på oppi sleden, eller kan ri på oppå hesten, er det ingen straff for å reise med, bortsett fra om menn fører mel til kvernen eller på annen måte gjør det i synd mot loven at de sitter på lasset eller rir på kløven, for da må de bøte etter hvor hellig dagen er.

21 Korsmessen om våren, 3. mai, ble feiret til minne om at Kristi kors ble gjenfunnet i Jerusalem på denne datoen i år 326. Det ble senere stjålet, og deretter funnet igjen den 14. september 628 og gjenreist på Golgata året etter. Dette ble grunnlaget for feiring av korsmessen om høsten; jf. SNL, s.v. korsmessene, https://snl.no/korsmessene.

22 Se note 17. Non var vanligvis ca. kl. 15, men her kalles kl. 12 for non.

23 Dugurd, eller dagverdsmål, var et måltid i 9-tiden mellom frokost og non.

Nu om biskups wmbudzmand ær till kwadz ſtadden haff=ǁue mann a werki a

æinæhuoriu teſsom deghi ſom helligerǁ ær ædher att forbudnom maat a faſtadaghom, daa ſuæreǁ hand ein wndenn eff hand ſyniar ædher gelde ſæm dagǁriike er till. En preſter eller wbudman biskups, ſtænder ey mannǁ a werki ædher faſtu

a`ff´brotun, da ma ſaa er før ſok wa=ǁder kwedhia herſkueder witne. Ein ſkall ſueria och ijǁ ſanna vm ol iij aura maal. End om maal er ſtørre, daǁ ſkall ein ſuerge och iij ſande, en their ſkulle fylckis mendǁ weræ. Thenne ſkall were eidſtaffuelſe, att ieg flyterǁ thwi till gudz, att ieg haffuer thet hørt, och thet haffuerǁ flotet vm iii bea. æder iii fleyrom. End ey wed ieg huadǁ ſanth ær eller icke. End hin ſyni eff hand weith ſig log=ǁnan were, ellige ſe gømth wm fiordungs ting ſom ſiider=ǁmer ſiger.ǁ

Nu ſkulle wy ſøndagen och andre hellige dage med megennǁ wurdning holde ſom ſagt er. ſaa a dem dage ſkall eyǁ ſøkia ne tingh ſteffna, och ingen till døde døme ne li=ǁkams wanader, och eghe eidhe vinne nema till fridharǁ ædher logeidha. En huer ſom adrouis gerer gelde ſom dagǁǁriiker ær till, och ſe domers ędher edren wgilder nemaǁ vm chriſtnis doms malleffni och llogpoſta ma och maderǁ godz ſit ædhr lood ſiitt a Jordenn ſiine och heim ſtepnoǁ gera. ſektaløſt paa alle hellige dage.ǁ

[ k ap. 13, n g l 4, 169]

Om det nå påstås overfor biskopens ombudsmann at noen er truffet i arbeid på en av disse dagene som er hellige, eller at noen spiste forbudt mat på fastedagene, da skal den som blir beskyldt, sverge seg unna alene om vedkommende nekter, eller bøte slik det kreves i henhold til dagens grad av hellighet. Om presten eller biskopens ombudsmann ikke finner noen i arbeid eller som bryter fasten, da må den som rår for saken, be om et vitne som forklarer at et rykte er spredt på den siktedes hjemsted. Én skal sverge og to skal bekrefte ved alle treøressaker. Men om saken er større, da skal én sverge og tre bekrefte, og de skal være menn fra fylket. Dette skal være edsformularet : Jeg bringer det inn under Guds avgjørelse at jeg har hørt dette, og det har vært rykte på tre gårder, eller ytterligere tre, men jeg vet ikke hva som er sant eller ikke. Og han kan avlegge benektelsesed om han vet at saken faller, eller den skal følges opp på fjerdingstinget slik det sies senere.

[ k ap. 14, n g l 4, 169]

Nå skal vi holde søndagen og andre helligdager med stor aktelse slik det er fortalt, slik at man verken kan søke eller stevne ting på disse dagene, og ingen skal dømmes til døden eller skades på kroppen, og det skal ikke avlegges eder bortsett fra om dette skjer i den hensikt at dette skal skape fred og forlik, eller om det er den etter loven fastsatte eden. Enhver som handler på annen måte, skal betale i henhold til hvor hellig dagen er. Og dommen eller eden skal man ikke bøte for bortsett fra ved saker som kan være gjenstand for søksmål etter kristendommen og den lovbestemte fasten. På alle helligdager kan en mann, hans eiendeler eller avlingen på åkeren stevnes uten bøter til å være hjemme på en bestemt dag.24

24 Å stevnes til å være hjemme er en rettslig handling der saksøkeren i vitners nærvær oppfordrer den saksøkte til å være til stede på et bestemt sted og til en bestemt tid, for der og da å høre fordringen og saksøkerens vitneførsel, om det finnes vitner. Når en eiendel eller f.eks., som her, eiendom eller avlingen på åkeren stevnes, betyr dette at en part i en rettssak saksøker en annen for å få overført eierskapet eller retten til eiendelen til seg selv.

Nu ere de dage der fleste wita att allar fultida21 mendǁ oc heiler├ e┤ ere ſkyldige till att faſte røkeliga. ſom ere freda=ǁger alle paa xij maneder fornemder meſso effner, ochǁ imbredager. En de komme iiij gange om aarith. førsteǁ komme y ande wge y langfaſten, onſdager, fredager, lø=ǁurdager. End andre ere y huite ſøndag wige om waa=ǁrenn. Tredie komme om høſten onſdagen neſt er efftherǁ korſmeſso.

Stender korſmeſso dag paa onſdag daa hæ=ǁuiaſt imbredage paa onſdagen neſt effther. End imbredageǁ om winteren ſkulle were y tredie wige Jolafaſto. Endǁ

Jolafaſto tiid heffs paa denn ſamme ſøndag neſt er Andrisǁ meſso, huert ſom ſaa ſøndagen er for eller effther. Stænderǁ Andris meſso dag paa ſøndag, daa hæffs Jolafaſte tiid poǁ ſamme ſøndag.

Nu er longfaſte ær rokeligaſte a attǁ briota, di att wor herre Jeſus christus helgade hende ſielffuerǁ med ſine faſte ├ &┤ och marg døger ther till fleireǁ

Siuge mend och wmage ere ey ſkyldige till faſte ne=ǁma helder gøre almoſse ſiin effther rade prestens och eff=ǁnom, theim er gud heffuer leett honn. End de mend derǁ xiiij aar ere gamble eller eldre, och heiler ere ſkulle faſteǁ ſom nu er ſagt, tha med wægd a wnghom aldre.

Ætherǁ mader fiſk paa watnfaſte dag gelde biskupc vj aura.ǁ Æther mand huit gelde biskupc xij aura. Æther mand kødǁ gelde biskupc iii mark. En om mader æder huith a theimǁ dag er han a att faſta wider fiſk gielde biskupc vi auraǁǁ nema preſtens loff med nogle ſkyndſæmd. Æther hand kødthǁ gelde biskupc xij aura, nema hand ſe dagwiller. y løgfaſtoǁ maa mader ey kallatz daguiller. End for huer dag derǁ mand æder huit om longefaſte nødſyneløſt gelde biskupcǁ vj aura. En huer for huer dag der mand æder kiød yǁ langfaſten gelde biskupc iij marck wdenn nød driffuer hanomǁ till att æde. och `om´ hand haffuer icke anden mad till, daaǁ ſkall hand gaa

[ k ap. 15, n g l 4, 169]

Nå er det de dagene da de fleste vet at alle voksne og friske mennesker er forpliktet til å faste omhyggelig. Det er alle fredager i løpet av et år, de tidligere nevnte kveldene før en høytideligholdt dag med messe, og tamperdagen som kommer fire ganger om året. De første kommer onsdag, fredag og lørdag i andre uke av langefasten , de andre i pinseuken om våren. De tredje kommer om høsten, onsdag nest etter korsmessen. Om korsmessen er på en onsdag, da begynner tamperdagene på onsdagen etter. Og tamperdagene om vinteren skal være i den tredje uken av julefasten. Og julefastetiden begynner på den samme søndagen som den som er nærmest dagen for andreasmessen, uansett om den søndagen er før eller etter. Om dagen for andreasmessen er på en søndag, da begynner julefastetiden på den samme søndagen.

Nå er det langefasten som det er viktigst ikke å bryte, fordi Vårherre Jesus Kristus selv helliget den med sin faste og dertil med meget mer.

[ k ap. 16, n g l 4, 170]

Syke mennesker og de som ikke kan sørge for seg selv, 25 er ikke forpliktet til å faste, men de kan heller gi sin almisse etter prestens råd og de inntektene som Gud har gitt dem. Men de menneskene som er 14 år gamle eller eldre, og som er friske, skal faste som det nå er sagt, men det skal likevel tas hensyn til ung alder.

Om en person spiser fisk på vannfastedagen, skal han betale 6  øre til biskopen. Om et menneske spiser hvitt , skal han betale 12  øre til biskopen. Og om et menneske spiser kjøtt, skal han betale 3 merker til biskopen. Men om et menneske spiser hvitt på den dagen da han skal faste med fisk, skal han betale 6 øre til biskopen med mindre presten gir tillatelse etter noe skjønn. Om en person spiser kjøtt på den dagen da han skal faste med fisk, skal han betale 12 øre til biskopen, om han ikke er dagvill.26 I lovfasten kan et menneske ikke kalle seg dagvill. Og for hver dag et menneske spiser hvitt i langefasten uten at det er nødvendig, skal han betale 6 øre til biskopen. Og for hver dag et menneske spiser kjøtt i langefasten , skal han betale 3 merker til biskopen, om det ikke er nød som driver ham til å spise dette. Og om han ikke har annen mat, da skal han gå

25 Bestemmelsen gjelder særlig barn under 15 år, gamle, umyndige, uføre og fattige.

26 Å være dagvill er å være i villrede om hvilken dag det er, særlig i forbindelse med faste- og helligdager.

till ſiin grande, och biude madſkipte. Enǁ om hand ├ dør aff ſuulth, och hielper┤ faar ey, da ſkallǁ hand kød æde før end hand dør aff hunger, och hielpeǁ ſaa ſitt liff. En om wmage æder kød y wtiide, daaǁ ſkall hand huſtrygis aff preſtenn, en waruetzlo maderǁ wmage gelde biskupc iij aura om hans wold er till.ǁ

De mend der thet dręga i vænio ſino att æde kød omǁ langefaste, da ere de wdſleger, och fæ deris halff kongenǁ och halff biskupc. Och det ſamme att mader der ſaa kødthǁ æder optare end ij fredager ſamfløta. Ere och mend ſkyl=ǁdiger for ooll faſte och helge affbrotth ſcript for tage. Enǁ y thinne bodordhom och allom adhrom ſkall naudsinarǁ meta.

Ey maa mand fastande hede der dricker for nonǁ om faſte dagen nødſyneløſt.

End de ere nødſynar om mandǁ er ſiug eller y ſtor ærffwado ſtædder ſom nyttelig ær.ǁ

Nu om prestenn miſbiuder helg eller faſte dag, gelde det ſomǁ y preſtebok ſtaar ſchriffuith, Och ſee daa bønder ſagløſseǁ da de helde ſom budith wor. En thet maa ey mandǁ kalla affſakan ſina att hand wor ey till kircke, daaǁ liuſt wor helg eller faſtedager, di att alle er ſkyldige attǁ ſøge ſine ſogne kirker, huer ſøndag wdenn nødsyn ellerǁ louglig forfald. End huer ſom ſaa er iij ſøndagerǁ forfallelauſt att hand kommer ey till ├ till┤ ſognekirckenǁ gelde biskupc vj aura.ǁǁ

Dett er nu thwi neſt att æde maa all denn madth ſomǁ ey er forbudenn y laugen. En ootenn er monnum forbudenǁ att æda ſom er ſuidda eller ſueita. det kallis Suidda ſomǁ ſaa dør at eighi gange nogens till werki till dødenn. Enǁ thet ſom warger æder, hunder biider, biørn ber eller forǁ berg falde, klaffue kirckiu, eller paa ſunde ſprengis, daǁ maa det ædis ſæktalauſt, och er da raad att kaſte paaǁ wigd watn adher. End mader ſa ſom æder hund, katǁ eller røſse kiød naudſyneløſt, da er han aff thi wdslægerǁ och fę hans alth wider kongen, och biskupc, halfft huerǁ dem.ǁ

til sin nabo og be om å få bytte mat. Men om han ikke får det, da skal han heller spise kjøtt enn dø av sult, og på den måten redde livet sitt. Men om en umyndig person spiser kjøtt i utide, da skal han pryles av presten, og den umyndiges verge skal betale 3 øre til biskopen om feilspisingen skyldes hans [vergens] avgjørelse.

De menneskene som har gjort det til sin vane å spise kjøtt i langefasten , er fredløse, og det de eier, skal deles mellom kongen og biskopen. Og det samme gjelder om et menneske spiser kjøtt oftere enn to fredager etter hverandre. Folk er forpliktet til å gå til skrifte ved alle brudd på bestemmelsene om faste- og helligdager. Men i dette påbudet og i alle andre skal det dømmes etter grad av nødvendighet.

Et menneske som drikker før non på fastedagen uten at det er nødvendig, kan ikke kalles fastende. Men det er nødvendig om et menneske er sykt eller i strevsomt, men nyttig arbeid.

Om nå en prest gir gale opplysninger om helg eller faste, skal det bøtes etter det som står skrevet i presteboken . Og da er bøndene sakesløse om de helligholder etter det som ble opplyst. Men det kan et menneske ikke kalle sin unnskyldning, at han ikke var i kirken da det ble lyst før helgen eller fastedagen, for alle har plikt til å søke sine soknekirker hver søndag om de ikke har nødvendig eller lovlig forfall. Og enhver som ikke går i soknekirken tre søndager etter hverandre uten grunn, skal betale 6 øre til biskopen.

[ k ap. 17, n g l 4, 170]

Det er nå dernest at all den maten som ikke er forbudt etter loven, kan spises. Og det er forbudt for mennesker å spise den maten som er selvdød eller blodsprengt.

Det kalles selvdødt som dør slik at ingen er skyld i at det dør. Men det som ulver spiser, hunder biter, bjørn slår, eller som faller utfor berg, eller klaven kveler, eller som sprenges ved svømming, kan spises uten at det bøtes for. Og deretter er da rådet å stenke over vigslet vann. Og et menneske som spiser hund, katt eller hestekjøtt uten en nødvendig grunn , blir av dette fredløs , og alt hans gods skal deles mellom kongen og biskopen, halvdelen hver.

Om Schrifftegang och Romerſchatth22

Huer chriſten mand der witz er witandhe, ſkall gaa tillǁ ſcripte y det minſte ein gang om aarith y langfaſtenn, ochǁ ſige røkelige affbroth ſiin, och ſine ſynder, och tage ſidennǁ tieniſte paa paaſke dag. nema23 hand ſee y theim ſyndomǁ att hand maa ey tieniſte tage, da gøre med <biskups> raade therǁ om `eller´ preſtens, huad hanom bydz. End huer ſom ey gaarǁ till ſcripte y langfaſtenn, och tager ey tieniſte paa paaſkeǁ dagh, och er hand xij winther gamel eller ęldre, da geldeǁ biskupc xij aura for huert theire. Saa ſkall och gelde biskupcǁ xij aura, der tieniſte tager y forbudth. Saa tager embitteǁ y forbode ſom forbodith ær æmbitte eller er y de ſynderǁ ſtadder ſom obenbarlig ſcripth ligger widher. Drager mennǁ y wænio iij winter lenger, att hand gaar ey till ſcripteǁ om langfaſtenn, eller tager ey embitte paa paaſke dag, daaǁ drygher hand heidenn dom, och er aff di wdſleger, ochǁ hans fæ alt wider kongen och Biskup

ſaa er och huer chriſtenǁ mand ſkyldig att were y lydno wed paffuen y Romǁ och fordi ſkall huer mand der till ſcripte aa at gangeǁǁ haffue med ſigh ein penningh talden och faa preſten, thet fęęǁ ſkall haffue hin hellige peder y Rom, och di kallis det Ro=ǁmerſkatt. End huer thet lyker ey, och haffuer hand derǁ till effne eller fang och ſwa, ſaa er widher tager løner thei=ǁre nakot aff, da ær hwartweggia theira y pauens bandeǁ End Romerſkatt then ſkulle de preſter der till preſtemod fareǁ haffue med ſig oc ſwa, oc theire Romerſkatt der hiemmeǁ ſiide.

Hueruetna ther ſom mader reiter ſielffuer gud ſwaǁ a mott ſek, och hans brud helagra kirkiu, att handǁ falder y band for ſiin affbrott ſkyld aff ſitt egit werckǁ æffther heilagra fædra ſkipan, ædher werdher hand bandǁ førdher for ſin wlydighed, eller forbodadher aff heillagreǁ kirckiu formanne, daa ſkall hand retleida ſig ſom førſtǁ med biskups radhe att mand wennitz ey lenger y hans ogyp=ǁto. Ligger hand y de bande xij maaner eller lenger, ſiidenǁ hand worder lyſter obenbarligh y deris kircke, och willǁ ey bøde ſiin brødth, och affløſen faa, daa er hand aff diǁ wdſlæger, och hans fæ wnder kongen och Biskupen da tage deǁ for ſiin rett er miſgiorth er wider.ǁ

22 Med en annen, men samtidig hånd (se NgL 4, 171).

23 ne <me.

k ap. 18, n g l 4, 171]

Om skriftegang og romaskatt

Ethvert kristent menneske som er ved full forstand, skal gå til skrifte i det minste én gang i året i langefasten og nøyaktig fortelle om syndene sine, og deretter ta nattverd på første påskedag med mindre han har begått slike synder at han ikke kan ta nattverd. Da skal han handle etter biskopens eller prestens råd, etter hva som tilbys ham. Enhver som ikke går til skrifte i langefasten , og som ikke mottar nattverd på første påskedag, om han er tolv år eller eldre, skal betale 12  øre til biskopen for hver av disse. Den som mottar nattverden mens han er i det mindre bannet , skal betale 12 øre til biskopen. Den personen som har fått forbud mot et sakrament, eller som har begått de syndene som medfører åpenbart skrifte, mottar sakramentet under forbud om han mottar det. Om et menneske gjør det til vane lenger enn tre år at han ikke går til skrifte i langefasten , eller ikke mottar nattverden på påskedagen, da bedriver han hedenskap og blir av dette fredløs . Alt han eier, skal deles av kongen og biskopen.

Så er òg ethvert kristent menneske forpliktet til å være i lydighet overfor paven i Roma. Og derfor skal ethvert menneske som er forpliktet til å gå til skrifte, ha med seg en talt penning 27 og gi til presten. Denne verdien skal den hellige Peter i Roma ha, og derfor kalles dette romaskatt. Enhver som ikke betaler den, men som har evne og formue nok, og likeledes den som tar imot og gjemmer noe av den, er begge i pavens bann . Og denne romaskatten skal de prestene som reiser til prestemøtet, ha med seg. De skal også ha med seg romaskatt fra dem som sitter hjemme.

Overalt der et menneske tirrer selve Gud og hans brud Den hellige kirke på en slik måte imot seg at han faller i bann gjennom selve gjerningen på grunn av sin synd etter Hellige fedres forordninger, eller han blir satt i bann på grunn av sin ulydighet, eller han blir satt i forbud av Den hellige kirkes formann , da skal han først rettlede seg etter biskopens råd slik at han ikke lenger venner seg til de ulykkesbringende forholdene. Om han ligger ett år eller lenger i bann etter at han er blitt lyst offentlig i bann i deres kirke, og ikke vil bøte sin synd og få syndsforlatelse, da blir han fredløs av dette, og alt han eier, kommer under kongen og biskopen. Da tar de sin rett som det er begått en misgjerning overfor.

27 Penningen var den vanligste innenlandske mynten som var i omløp. Se ordforklaring under mark

Dett er nu der nest att hionſkab er rett reglo haldth, enǁ om hand er rettelige holdenn. di att gud ſielff ſkickede ha=ǁnom y paradiſs emellom mand och quinde, æder en thauǁ ſynd dogatz och aff thwi ſyngatz ſaa ſarlige er med hanomǁ far ey retliga.

Nu er det førſt y hionſkabs maall, attǁ mader ſkall bede ſig denn møø eller quinde, der ey er men=ǁbuger paa, och mæle diſse ord, eller andre witterlig. Jeghǁ fester dig :N: meg till eigner quinde att gudz loghumǁ och heillagre kirkjum24 ſamþycht oc ær þu mijn feſtar kona hæǁdhan af Hǫyra ſculu oc godir mennǁ jayrdi kono, æder mǫya þeira er festǁ werder, oc ſkilord þes er feſtir þui athǁ þat ær forbudhit af gudz halfuu athǁ [engenn25 mader feſtir ſeer kono æder mǫyǁ nawdigha Theira feſting [scal preſter26 ǁ lyſa [ath27 ſoknakirkju iij ſunnodagha fyrirǁ bryllæup [Finnatz28 nockrir þeir menǁ er þeir witu meinbugha aa þa ſculuǁ þeir til ſæghía [fyr en bryllaup gǫretz29 Sæghia þeir ey fyr til meinbughaǁ en [eftir festíng æder bryllaup30 þa ſcalǁ þeim engenn þar vm lydha Nema þeir hafǁua ſwa [fierri

31 werit ath þau tidhinǁde hafua ey [til þeira komit32

24 Her begynner Gunnerus XA HA qv. 1.

25 nogen 77b.

26 ſkulle presterne 77b.

27 y 77b.

28 findis och 77b.

29 for brøllupith 77b.

30 brøllupithǁ er giorth 77b.

31 fiærræ fra 77b.

32 før till kommen 77b.

Det er nå deretter slik at ekteskapet er holdt rett etter reglene om det blir inngått på riktig måte etter reglene, og således at Gud selv innstiftet det i paradiset mellom en mann og en kvinne før de syndet. Og av den grunn synder den smertefullt som ikke ordner ekteskapet på rett måte.

Nå er det først i ekteskapssakene at mannen skal be for seg om den unge jenta eller kvinnen som det ikke er forhindringer for ekteskap forbundet med, og si disse ordene eller andre med forstand: «Jeg forlover meg med deg – navnet – til ektehustru etter Guds lover og Den hellige kirkes28 samtykke, og fra nå av er du min forlovede.» Rettskafne menn skal også høre samtykket til den kvinnen eller unge jenta som blir forlovet, og vilkårene til den som forlover seg med henne, for det er forbudt fra Guds side at en mann forlover seg med en uvillig kvinne eller jente. Denne forlovelsen skal presten lyse ved soknekirken tre søndager før forlovelsen.29 Finnes det noen personer til stede ved forlovelsen som vet om forhindringer for ekteskapet, da skal de si ifra om dette før bryllupet holdes. Om de ikke forteller om forhindringene før etter forlovelsen,30 da skal ingen høre på dette med mindre de har vært så langt borte at nyhetene ikke har nådd dem.

28 Her begynner Gunnerus XA HA qv. 1. AM 77b qv. fra Den Arnamagnæanske Samling ved Universitetet i København inneholder hele teksten, mens håndskriftet i Gunnerusbiblioteket i Trondheim inneholder i underkant av siste halvdel av teksten. Se Bjørg Dale Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB Kilder 16:3, redigert av Espen Karlsen og Magnus Rindal (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 32–33, om håndskriftoverleveringen.

29 I AM 77b qv. står det bryllupet, og ikke forlovelsen

30 Her menes trolig bryllupet

Capitulum xxj Vmǁ barn þau er geten ero fyrir feſtíngǁ33

Vm34 feſter kone barn er [geten35 ǁ æro fyrir bryllaup, er þat gudz [wili36 vmǁ

all land þau ſem cristin æro at tægharǁǁ madher festir ſeer kono at gudz laghumǁ oc beggias þeira ſamþycht þa ſculuǁ oll þeira barn arfgeng wara er ſidhanǁ

getir han [með37 þeire kono þo38 ath ey ſeǁ bryllaup [giort39 ſua er oc mykilǁ krafter hionſkapſens at oll þau barnǁ ſem geten ero fyrir feſtíng helghatz jǁ festingenne til arfs ok jæms réttarǁ oc aldra ſǫmdar widh þau er ſidhanǁ æro [geten40 , æ huat þat [æro41 dǫtter æderǁ ſynir, fleiri æder færi ſiidhan [getnir42 ǁ Nema nokor ſee j meinbughum [geten43 ǁ þui atj meinbughum hielper huatzkit feſ=ǁtníng æder bryllaups gerd Nema jǁ þeím atwikom ſom kirkju rétter ſielfuerǁ [wtwííſer44

En madher ſcal hafuaǁ45 gort bryllaup ſít jnnan xjj manaǁdha eftir feſting naudſynia lauſtǁ En byskups armader gǫre honum ſtempǁnw til bryllaups gerder [En46 han47 ǁǁ gǫrer eighí bǫte byskupi xíj aura a hua=ǁriom xij manadhum þar til ath hann [gǫrir bryllaup ſit48 Engenn 49 er oc ſkyldoger ath gǫra bryllaup ſit með meiri koſt=ǁnadhe en hann er fangader til ædher ſielfuer wil han

33 Overskriften står slik i håndskriftet: Vm C xxjǁ barn þau er geten ero fyrir festíngǁ

34 Skriveren har kun skrevet m, og satt v som anvisning for illuminator, som har fylt ut den åpne plassen med N og rettet m til u (se NgL 4, 172 n. 2).

35 føder 77b.

36 log 77b.

37 mgl. 77b.

38 o<a.

39 till giorth 77b.

40 fødde 77b.

41 ſee 77b.

42 fødder 77b.

43 fød 77b.

44 ſiger 77b.

45 <de nupǁciis>. er føyd til i margen.

46 End om 77b.

47 <de celebracione nupciarum et pena celebrancíum>.

48 ey haffuer giorth ſitt brøllup 77b.

49 kostnad tilf. 77b.

[ k ap. 20, n g l 4, 172]

Om barn som blir unnfanget før forlovelsen

Om en forlovet kvinnes barn blir unnfanget før bryllupet, er det Guds lov i alle kristne land at så snart en mann forlover seg med en kvinne etter Guds lover og begge parters samtykke, da skal alle de barna deres ha arverett som han senere får med denne kvinnen, selv om de ikke har holdt bryllup. Slik er òg ekteskapets store styrke, at alle de barna som blir unnfanget før forlovelsen, ættledes gjennom forlovelsen til arv og samme personlige rett og alders rang overfor dem som siden blir unnfanget, uansett om det er døtre eller sønner, flere eller færre som siden blir unnfanget, bortsett fra om noen blir unnfanget utenfor lovlig ekteskap. I så fall hjelper det verken med forlovelse eller bryllup, bortsett fra i de ettergivelsestilfellene som kirkeretten selv påpeker.

Og en mann skal ha holdt bryllupet sitt innen tolv måneder etter forlovelsen om ikke lovlig forfall forhindrer dette. Og biskopens årmann skal stevne ham til å holde bryllup. Men om han ikke holder bryllup, skal han bøte 12 øre til biskopen for hvert år som går innen han holder bryllupet sitt. Ingen er heller forpliktet til å holde bryllupet sitt med større utgifter enn han har råd til eller han selv vil.

Capitulum xxíj Vm þa men er eiǁghe mugho kono faa50 ǁ

Nw er þat þui neſt ath allir mennǁ mughæ ſeer quenna fa, [æder konor51 ǁ men með laghum ſem ey fíntz forbo=ǁdhit En þeſſar menn mugha ey faaǁ quenna, æder konor men Fyrſt ├ cla┤ clauſter men aller, preſtar, [meſſodyak=ǁner52 , ſubdyaknar, witſtolner menn, ocǁ wanadhir menn, Heidhni menn, mughuǁ ey fa cristna quenna

Sa madher ho=ǁrar er gefuer trw ſína annars [manz53 ǁ eghna`r´ kono, ſu feſtning dǫmetzǁ ath [vettoge54 þot [hon55 aa kome ſuaǁ horar er hefuir radh með henner56 tilǁ daudha ath hann ſculi fa hona ſidhanǁǁ oc dǫyr hann af þuí radhe [Sua ſa ocǁ ær57 gǫrer bryllaup til eghnar konoǁ annars manz lifuanda bonda hennerǁ oc hefuir hann likams loſta aat wider honaǁ þa mugha þeſſír menn aldrí þeſſara quen=ǁna

ſeer til eighnar kono faa Oc þettaǁ æro þau hoor er loghbook vm mæ=ǁlir æn ey annor Sua ma madher eíǁghi þa kono feſta æder faa, er fren=ǁde ├ er┤ ſe ſkyldari æn ath fímta manneǁ ſaa er [oc58 adher hafde hona feſta, þoǁ ath hann ſe daudher fyr æn þau kǫ=ǁme ſaman Sa madher ma oc ey koǁno [faa59 er fyrirgíort ær æder

adhra leidhǁ er en ſa er falle ath hann ma ey konoǁ hafua at likams loſta Sua oc ef koǁna a thes luta mals þa ma hon eighíǁ giftatz, werda þau barn ſaman bundenǁ ath festíngum oc ſæmer þeim60 vm þatǁ radh

ſidhan hon ær xij wettra [æder ├ xiii┤ 61 ǁ xíííj vettra þa mwn þat híonſkap, eyǁ

ſkilia, koma þau oc nokott ſamanǁ ath likams loſta æder en þe eru ſuaǁ gamul

ſem nw er ſaght þa mughu þauǁ eighi ſkiliatz aat hionſkap ſínom, líg=ǁger þetta

alt j byskups dome eftir ſcrifuadumǁ kirkju ræt

50 Overskriften står slik i håndskriftet: han Vm þa men er ei xxíjǁ ghe mugho kono faaǁ

51 mgl. 77b.

52 diakoner 77b.

53 mgl. 77b.

54 engho 77b.

55 hun ſee 77b.

56 till tess att raadeǁ bonda henna tilf. 77b.

57 ſaa och om mader 77b.

58 mgl. 77b.

59 haffue ellerǁ faa 77b.

60 Her står det et merke som viser til en note nederst på siden: <j manhelgí c. ííjǁ>.

61 och hand er 77b.

k ap. 21, n g l 4, 172]

Om de mennene som ikke har lov til å få seg kone

Deretter er det slik at alle menn etter loven kan få seg kvinne, eller kvinner kan få seg menn, som det ikke er forhindringer forbundet med. Men disse mennene kan ikke få seg en kvinne, og disse kvinnene kan ikke få seg en mann: Først er det alle munker, prester, messediakoner, underdiakoner, sinnsforvirrede menn og impotente menn. Hedenske menn kan ikke få seg kristne kvinner. Den mannen bedriver hor som gir troskapsløftet sitt til en annen manns kone. Og en slik forlovelse blir dømt til intet selv om den har skjedd. Den bedriver hor med en annen manns kone som har samråd med henne for å planlegge at han siden skal få henne,31 og hennes ektemann dør på grunn av denne avtalen. Likeledes er det med den som holder bryllup med en annen manns kone mens mannen hennes lever, og som har hatt kjønnslig omgang med henne. De mennene kan da aldri få seg disse kvinnene til ektefeller. Og dette er de ekteskapsbruddene som lovboken forteller om, og ingen andre. Likeledes kan ikke en mann forlove seg med eller få en kvinne som slektningen hans i nærere slektskap enn femte ledd tidligere var forlovet med, selv om han er død før de kommer sammen. En mann kan heller ikke få seg en kone om han er forgjort, eller er annerledes og er slik laget at han ikke kan ha kjønnslig omgang med en kvinne. Tilsvarende er det om en kvinne er i hans sted, da må heller ikke hun gifte seg. Om barn blir bundet sammen ved forlovelse, og de senere er enige om denne avtalen når hun er 12 år og han er 14 år, da må ikke dette ekteskapet brytes. Om de òg på noen måte kommer sammen i kjønnslig omgang før de er så gamle som det nå er sagt, da skal de ikke skilles fra hverandre i ekteskapet sitt. Alt dette ligger under biskopens domsmyndighet etter den nedskrevne kirkeretten.

31 De planlegger å drepe mannen hennes.

Capitulum xxííj Vm híonſkap oc hoordomǁ62

Nw er hionskaper karlmanzǁ oc kono loghlikt ſamanband, oc maǁ þat engenn mandher ſkilia þo ath eighí ſeǁ bryllaup til giort, er loghligh feſtningǁ er aa, nema annat huart þeira gefuaǁ ſigh j clauster ader æn þau kome ſamanǁ

ath likams loſta, [oc ma þa þat þeira ſemǁ j heímenom ær leita ſigh forradhe efǁ

wil En ſidhan `er´ þau kome ſaman ath li=ǁkams [losta63 þa ſkil þau enginn lutter nemaǁ hordǫme Oc ſkil þoo hordǫme eighíǁ híonskap, fyrir þuí ath þat híona ſomǁ ſaklaust ær oc engenn hordom dr`y´ghir64 ǁǁ þa ma þat ſkiliatz ath ſamwiſtu wider þatǁ annat híona er hordom hefuir dryghtǁ oc lífui ſidhan reinligha En huart þeiraǁ [sem65 afbryter aader mædhan þau líífuaǁ bædhe þa dryghir þat hordom, oc er þatǁ radh ath þau ſættíz ſem fyrſt wider gudǁ oc ſidhan ſíín a míllom 66 .

Bríota þauǁ oc badhe af oc gǫra hordom 67 þa ſcalǁ byskup [j ban68 ſætía þar til ath þau komíǁ ſaman after

Nu er þat eínfalder hordoǁmer at mader tæker ſeer eínlǫypaǁ kono vndir ſína kono [Sua69 ef konaǁ taker eínlǫypan man vndir ſín mannǁ En huor ath ſliko werder kender oc ſannerǁ bǫti byskupe iij merker oc gange til ſcrifta Enǁ [þuefalder70 hordomer er madher aaǁ ſeer eghnar kone, oc taker hann anǁners manz ægnar kono71 Oc [ſua oc72 ǁ ef kona aa [ſeer73 eghin mann, ok tækerǁ hon annarar kono man Er ſlíík gerdǁ míok liot bædhe fyrir gudhi oc monnumǁ Oc ſua ſem ſynden awkatz til helfnin=ǁgar ſua awkatz oc ſcriften, oc fearǁſæktir fyrir þau werk Gǫyme gíorla aatǁ allir domarar andalighir oc wæǁroldzligir æ huariom [þar74 ber yfuir [dǫ=ǁma75 með laghum, ok ſua ſoknarar j al=ǁlum [ærendom76 þeím oc ſoknom gud fyrir ſínomǁ aughum oc rethwíſona með weghd ocǁ míſcund þar ſem þat hǫfuir,

62 Overskriften står slik i håndskriftet: ræt Vm híonskap oc hoordom C.ǁ Nw er hionskaper karlmanz xxííjǁ

63 mgl. 77b.

64 <de ſeparacione coniugij per uotum et de pena adulǁteranciumǁ>.

65 mgl. 77b.

66 och boe ſi=ǁdenn ſammen tilf. 77b.

67 Her begynner NRA 18 (18).

68 þau J ban 18.

69 Swa oc 18.

70 þat er twefalder 18.

71 o<e.

72 ſaa 77b.

73 ſek 18.

74 þeim 18.

75 at døme 18.

76 malom at þeir hafwe J ollum ærendom 18; 77b.

k ap. 22, n g l 4, 173]

Om ekteskap og hor

Nå er en manns og en kvinnes ekteskap en lovlig forbindelse, og intet menneske kan skille denne, selv om det ikke er holdt bryllup, om forlovelsen er inngått på lovlig måte, om ikke den ene eller den andre av dem begir seg i kloster før de er kommet sammen i kjønnslig omgang. Da kan den av dem som er igjen i hjemmet, gifte seg om han eller hun vil. Men etter at de er kommet sammen i kjønnslig omgang, da er det ikke noe som skiller dem, bortsett fra hor. Og likevel blir ikke ekteskapet skilt på grunn av hor, for den ektefellen som er uskyldig og ikke bedriver hor, kan da skilles fra samlivet med den andre ektefellen som har bedrevet hor, og siden leve et rent liv. Og hver av dem som forbryter seg mens de begge lever, bedriver hor. Da er rådet at de forlikes først med Gud, og siden seg imellom. Om de begge forbryter seg for annen gang og bedriver hor, da skal biskopen sette dem i bann inntil de kommer sammen igjen.

Nå er det enkelt hor om en mann tar en ugift kvinne i tillegg til sin kone, og tilsvarende om en kvinne tar en ugift mann i tillegg til sin mann. Og enhver som blir kjent bevislig skyldig i slikt, skal bøte 3 merker til biskopen og gå til skrifte. Men det er dobbelt hor om en mann har en kone og han tar en annen manns kone, og likeledes om en kone har en mann og hun tar en annen kones mann. En slik gjerning er svært stygg både overfor Gud og mennesker. Og slik som synden økes til det dobbelte, slik økes også skriftemålet og bøtene for denne handlingen. Legg nøye merke til, alle åndelige og verdslige dommere, at enhver som tar den høyeste avgjørelsen i en dom etter loven, og likeledes anklagere i alle saker og søksmål, alltid har Gud og rettferdigheten for sine øyne, med nåde og barmhjertighet der hvor det passer

þar a huxandeǁ ath wont werk ſe hatat en eý a=ǁgírn manna fram draghin, þo ma eyǁ anners wæra en fanýttir menn ſem ey wi=ǁlia æder kunno rædhas gud fyrir [godh=ǁrǫkna77 ſakir, neme þat af fear=ǁgeldom ok adrum heilaghrar kirkju hír=ǁtíngom ſem ſcrifuadhe æro ok [retleidhis78 ǁ til yfuirbota [ſínna79 miſgerder

77 wgudrøkner 18; 77b.

78 retliga retleidazt 77b.

79 ſins 18; 77b.

at ond gjerning hates og menneskenes grådighet hjelpes fram. Likevel kan de ikke være annet enn unyttige mennesker som verken vil eller kan frykte Gud på grunn av liten gudsfrykt, bortsett fra pengeboten og andre av Den hellige kirkes straffer, slik det er skrevet, og rettlede sine misgjerninger til bot og bedring.

Capitulum xxíííj 80 Nær brýlǁlaup ma gǫra með laghum81 ǁ

Engan þíma [er82 forbodhit [kono83 ath84 ǁǁ festa með [ſkikom ſkilom85 ſem

nw er ſaghtǁ En brǫllaups gerd ſína ma mader eýǁ hafua a þann dagh er notten er heilaghǁ [eftir86 oc daghrinn, æder faſtu dagher erǁ eftir Oc fra þui er jola faſta þíídhǁ hefs oc vij nattom eftir [jool87 Oc fraǁ þui er jx wikur æro til [paſcha dagh88 [oc ey j paſcha viku Oc ey xv. nattomǁ fyrir huitæsunnadagh oc víj nattom eftirǁ þat kallas89 ííj wikum fyrir jons voku Ocǁ ííj wikum fyrir Michials meſſo [þa90 ma eýǁ bryllaup gǫra ne kono faa Nwǁ huar ſom kono faar, æder bryllaup [gǫrer91 [a92 þeſſom þímom þa gange til ſcriptaǁ oc yfuirbota oc geldi byskupi xij aura ocǁ ǫyri [huar er93 þat bryllaup ſither94

80 Her begynner AM 63 qv. (63).

81 Overskriften står slik i håndskriftet: misgerder Nær brýlǁlaup ma gǫra með laghum xxíííjǁ; mgl. 18; 77b.

82 er det 77b.

83 kono eller møø 63; om aarith kone 77b.

84 <de temporibus quibus non celebrantur nupcieǁ et pena in eis celebrancíum>.

85 ſlikum ſkilium 63; ſkilom 77b.

86 mgl. 77b.

87 xiij dag Jull 77b.

88 paſkæ 77b.

89 och huiteſøndag wiker och 77b.

90 fra [ſkikom mgl. 18; mgl. 77b.

91 gera 63.

92 j 18.

93 huer 77b.

94 Her slutter AM 63 qv.

[ k ap. 23, n g l 4, 174]

Når bryllup kan holdes etter loven

Ikke til noen tid er det forbudt å forlove seg med en kvinne på riktig måte, slik det nå er sagt. Men en mann kan ikke holde bryllupet sitt på en dag når den påfølgende natten og dagen er hellig, eller som det er fastedag etter. Og likeledes fra julefastetiden begynner, og sju netter etter jul, og fra den tiden det er ni uker til påskedagen, og ikke i påskeuken, og ikke femten netter før pinsesøndag og sju netter etter. Dette kalles de tre ukene før jonsvaken [24. juni].32 Og i tre uker før mikkelsmessen må en verken holde bryllup eller få seg kone. Nå skal enhver som får seg kone, eller som holder bryllup til disse tidene, gå til skrifte og soning , og bøte 12 øre til biskopen og 1 øre for hver av gjestene i bryllupet.

32 Jonsvaken (jónsvaka) er sankthansdagen (24.6.), som var en kirkelig festdag til minne om døperen Johannes’ fødsel. Jonsvaken var opprinnelig en nattegudstjeneste før sankthansdagen.

Capitulum xxv Vmǁ þa men er brot laupa með adhraǁ manna konom95 ǁ

þEt er nw þui neſt atǁ þeir men ſem brot laupa með eighnomǁ konom

manna þa æro þeir obota mennǁ bædhe fyrir konunge oc karle ok fyrir

gíort 96 ǁǁ fee oc fridhí lande oc lauſom ǫyri wiǁder konung oc byskup oc æro eighi

kirkju [grefur97 ǁ

95 Overskriften står slik i håndskriftet: ſither Vmǁ xxǁ þa men er brot laupa með adhraǁ v þEt er nw þui nest at manna konomǁ; mgl. 77b; 18.

96 <de pena nupcias celebranciumǁ cum alienis coniugibus>.

97 geffuer 77b.

[ k ap. 24, n g l 4, 174]

Om de mennene som løper bort med andre menns koner

Det er nå deretter slik at de mennene som løper bort med andre menns koner, de er fredløse forbrytere både overfor konge og kar. De har forbrutt alt de eier, tryggheten i landet og løsøre overfor kongen og biskopen, og de skal ikke begraves i vigslet jord.

Capitulum xxvj Engenn mader ma faa æder hafuæǁ frendkono ſína98 ǁ

Nw er þat þui neſtǁ ath eingin ſcal ſina frendkono ne ſyf=ǁkono fa til eghnar kono æder hafuaǁ ath likams loſta nærmeíra æn athǁ fímpta manne fra ſyſkinom ath tæǁlía æder [ſyfkono99 En ef mader hefuirǁ frendkono æder ſyfkono

ath fiordaǁ manne ſamfarít, þa ſculu þau ſkiliatzǁ aat, oc [ſcal hann bǫta100 xíj aura, oc gangaǁ til ſcripta, 101 [En ef madher tæker ſystrungǁ ſína at likams loſta102 æder brǫdhrong 103 ǁ þa ſculu þau ſkiliatz [aat104 oc bǫte byskupeǁ [halfa femta105 merker oc ganga til ſcripta [viderǁ ſielfuan byskup106

98 Overskriften står slik i håndskriftet: Engenn mader ma faa æder hafuæ capitulumǁ Nw er þat þui nestǁ frendkono ſína C xxvjǁ; mgl. 18; 77b.

99 ſyfkonor ├att fiorde manne┤ 77b.

100 ſkal geldhe 18; gelde biskupc 77b.

101 Hefwir mader þremenning ſín at likams loſtæ, þa ſkulo þau ſkiliazt oc bøte byskupe ííj merkeroc ganghe til scripte tilf. 18.

102 Hefwir madher at likamsloſte ſyſtrung ſin 18.

103 æder halfbrodrong tilf. 18.

104 mgl. 18.

105 v 18; iij 77b.

106 mgl. 18; 77b. Her slutter NRA 18.

[ k ap. 25, n g l 4, 175]

Om at ingen mann kan få eller ha sin kvinnelige slektning

Nå er det neste at ingen skal få sin kvinnelige slektning eller svigerinne til ektekone, eller få en kvinne til kjønnslig omgang som er nærere i slekt enn femte ledd regnet fra søsken eller svigerinne. Men om en mann får sin kvinnelige slektning eller svigerinne i fjerde ledd like langt regnet til begge sider, da skal de skilles ad, og han skal bøte 12  øre og gå til skrifte. Om en mann har kjønnslig omgang med tremenningen sin, da skal de skilles ad og bøte 3 merker og gå til skrifte. Om en mann har kjønnslig omgang med kusinen sin eller onkelens datter eller barn av farens halvbror, da skal de skilles ad og bøte 4 ½ merke til biskopen og gå til skrifte hos selve biskopen.

Capitulum xxvííj Vm þær xvíj konor ſomǁ menn warda wt`s´lægir fyrir107 ǁ

[En þeſſer konor109 æro j meíra þýrmſlom [enǁ wér winnum a þeim odadha werk æder110 aukǁoms wider þæær111 Ein er modir manz112 Annor [dottir113 þridhia [ſyſtor114 Fierdaǁ ſunardottir .v.ta dottur dottir .vi. brodurǁdottir .vii.

ſysturdottir .vííj ſtiufmodhirǁ ix ſunar kona .x. brodur kona .xi. ſtyfǁdottir .xíí.

modhir kono manz .xiij. ær ſystir kono manz .xiiij. er fadhur ſyſtirǁ xv. modur

ſyſtir .xví fadur modir .xvíjǁ modur modir En ef [mader115 werder ├ k┤ ǁ kunner

æder ſanner ath hann leghx meðǁ einni huario þeſſara ſua [ſkyldri116 , þaǁ æro þau

badhe fridhlaus, fyrirgiortǁ fee oc fridhi117 lande oc lausom ǫyriǁ oc huariom penninge fear ſíns, ocǁ fari oor rikí konungs wars, þarǁ til hann hafui jnt ſcript ſína118

þa erǁ byskupr legger [a119 þeim Oc aa konungr ocǁ byskupr fe þeira alt Nema þeir wili bæ=ǁter gort hafua

Nu kennír120 byskuprǁ æder hans vmbodzmander manneǁ ath hann hafue

þetta [odadha121 werk giortǁ en hann quæder nei wider þa ſcal hannǁǁ ſýnia með xíj eídhí, feller til vbotaǁ [ef hann werder ſanner aat122 123

107 Overskriften står slik i håndskriftet: byskup Vm þær xvíj konor ſom capitulum xxǁ En þesser menn warda wtslægir fyrir vííjǁ; mgl. 77b.

108 Her begynner Holm perg 29 qv. (29).

109 Nu ero ther konor der en 77b.

110 widherǁ oſs om wy 77b.

111 fra En þeſſer: Item teſſaræ ero their konor ſom mend verder wdtzlegder firer 29.

112 <De pena consanguineorum jn íí vel in íííjǁ concubencium vel eorum coníugibus>.

113 ſyſter 77b.

114 dotter 77b.

115 nogen ma=ǁder 77b.

116 ſkilda 29.

117 Her slutter Holm perg 29 qv.

118 <que est vííjǁ annorum xxxǁq iiij ſiǁ pater>.

119 a hender 77b.

120 e < ǫ.

121 mgl. 77b.

122 om faller 77b.

123 Om mader giøris till wtſlæger y christen retten, ochǁ ganger till iffuerbota for en wtlængh kemmir a hondǁ honum, tha a konungr ekki a thwi.ǁ tilf. 77b.

[ k ap. 26, n g l 4, 175]

Om de sytten kvinnene som menn blir fredløse på grunn av

Disse kvinnene skal vi av ærefrykt unnlate å krenke ved at vi handler på en ond måte mot dem og får barn med dem. Den første er mannens mor, den andre datteren, den tredje søsteren, den fjerde sønnedatteren, den femte datterdatteren, den sjette brorens datter, den sjuende søsterens datter, den åttende stemoren, den niende sønnens kone, den tiende brorens kone, den ellevte stedatteren, den tolvte moren til mannens kone, den trettende søsteren til mannens kone, den fjortende farens søster, den femtende morens søster, den sekstende farmoren og den syttende er mormoren. Og om en mann blir kjent skyldig i at han bevislig legger seg med en av disse så nære i slekt, da er de begge fredløse og har tapt alle eiendeler, tryggheten i landet, løsøre og alt de eier. De skal reise fra vår konges land inntil de har utført de pålagte straffene som biskopen pålegger dem. Og kongen og biskopen eier alle deres eiendeler med mindre de begge vil vise dem nåde.

Om biskopen eller hans ombudsmann beskylder en mann for at han har begått en slik ugjerning, men han nekter, da skal han nekte ved å avlegge ed sammen med elleve andre menn. Om eden ikke avlegges, blir han skyldig i ugjerningen om det bevises at han er skyldig. Om en mann blir lyst fredløs etter kristenretten og han soner før dommen blir rettskraftig, da har ikke kongen noe med dette.33

33 Denne siste bestemmelsen, jf. kap. 27, NgL 4, 176, står i AM 77b qv., men mangler i Gunnerus XA HA qv. 1. Det er vanskelig å si om bestemmelsen er lagt til i AM 77b qv. eller er tatt ut av Gunnerus XA HA qv. 1.

Capitulum. xxvííj Vm gudhſýuíar124

(þ)Et ær þuí neſt at engiǁ mader ma eigha gudhſyfuia ſínaǁ En gudſyuíar æro

margfalldarǁ oc fylgher þeím hín meſta wyrd=ǁning ok marghfaldelighar

þyrmſ=ǁlar

Ero þeſſa gudhſyfuiar Fyrſt125 ǁ millom þes er ſkirir ok híns ſom ſkiǁritz Annor

millom þes er ſkírírǁ oc fadur hins ſkírda Tridhiaǁ mellan þes er ſkírír oc modur

hinsǁ ſkírda Fiorda mellan barna þesǁ er ſkirír oc þes er ſkirder werderǁ Fempta

mellan þes er ſkirder werderǁ oc þeira ſom honum halda til [ſkirǁnar126 Sietta

millom þes er ſkírǁder werder oc loghligh husprǫyǁ híns ſom a honum helder þo [athǁ127 ſee eighi neri Oc ſamuledis efǁ husprǫy halder a barne, þo atǁ husbonde ſee ey neri Sianda128 ǁ míllom þes er ſkirder werder, ok barǁna þeíra ſem a halda, huart ſomǁ þau ero fleiri æder færri Vííjǁ mellan þes er a helder oc fadhurǁ þes ſom til ſkirner werder holdenǁ Ix er millom þes er a halder ok mo=ǁdhur þes ſom a werder holdit. Wardaǁ þe ſſa ſama gudh ſ ýuíar allar meðǁ ſamu wyrdning ok þyrm ſ lum j ferǁming ſem j ſkirning, ſwa ath engaǁ mughu míllom gudsyuía giptingarǁ bindas Oc ef nokor dyrfuítzǁ þæær ath binda, æder bundit hafǁua þa werda þau ſem þes hafua dyrǁfs með kirkju dome oc hardom ofuar=ǁkoſtom aat [ſkiliatz129 oc ganga tilǁ ſcripta ok bǫte [byskupi130 huart þeira ííjǁ merkerǁ

124 Overskriften står slik i håndskriftet: aat Vm gudhsý capitulum xxǁ (þ)Et ær þuí nest at engi ufar vííjǁ; mgl. 77b.

125 De forbudte åndelige leddene er nummerert j–jx i venstre marg.

126 christne 77b.

127 att hun 77b.

128 <de pena congnatorum etǁ alium concubencium>.

129 ſkiliazt adt 77b.

130 mgl. 77b.

n g l 4, 176]

Om religiøst slektskap

Nå er det dernest slik at ingen må få sin kvinnelige religiøse slektning. Og religiøst slektskap er mangedobbelt, og det følges av den største respekt og mangfoldige aktelse.

Dette er de tilfellene der det oppstår religiøst slektskap. 34 Først er det mellom den som døper, og den som blir døpt. For det annet er det mellom den som døper, og faren til den som blir døpt. For det tredje er det mellom den som døper, og moren til den som blir døpt. For det fjerde er det mellom barna til den som døper, og den som blir døpt. For det femte er det mellom den som blir døpt, og de som holder ham til dåpen. For det sjette er det mellom den som blir døpt, og den lovlige hustruen til den som holder ham, selv om hun ikke er nær. Og likeledes om hustruen holder i barnet, selv om ektemannen ikke er nær. For det sjuende er det mellom den som blir døpt, og barna til den som holder, uansett om de er mange eller få. For det åttende er det mellom den som holder, og faren til den som blir holdt til dåpen. For det niende er det mellom den som holder, og moren til den som blir holdt til dåpen.

Alle disse samme fadderne skal med samme ære og respekt i konfirmasjon som i dåp ha ansvaret for at ingen faddere får gifte seg med hverandre. Og om noen våger seg til å binde dem sammen, eller har bundet dem sammen, da skal de som våget seg til dette, med kirkens dom og harde straff, skille seg og gå til skrifte og bøte 3 merker hver til biskopen.

34 Anders Winroth, «The Hamar Lawbook: NB Ms.4° 317», i Old Norse Law Books from a Material Perspective, Nota bene 18, redigert av Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Lukas Rösli (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 104–107, drøfter dette avsnittet i detalj.

Capitulum xxjx Vm þrygrofs menn ok þa ſem ij feſta konor hafa131

Nw ef maderǁ ſættist wider þann mann, er læghit hefǁuir kono hans, þa ſcal

ſa weita þry=ǁgdar eidh er kono laa En ef hann132 ligger hona annat ſinne

þa ær hannǁ þrygrofue ſom hín [er133 weitir aa þry=ǁgdir, [fyrirgiort134 fee oc fridhí

landeǁ ok lauſom ǫyri, [tæker135 halft konunger oc halft136 ǁ byskuper

Oc þat ſama ſa mader er dry=ǁghir likams loſta wider nokot annatǁ kuikænde en kono, oc werder hann ſannerǁ ath þuí þa er hann wtzlæger oc obo=ǁta mader [fyrirgiort137 huariom peninge feǁars ſíns, tæker halft konunger oc halftǁ byskuper 138

That ſama er ef madher feſtir íjǁ konor oc wil eý líta dome vm þaǁ luti þa werder hann wtzlæger af þui okǁ tæker konunger ok byskuper fe hans. nemaǁ þe wili bæter gort hafua

131 Overskriften står slik i håndskriftet: Vm þrygrofs menn ok þa ſem merkerǁ capitulum xx Nw ef mader ij festa konor hafaǁ jx ſættist; mgl. 77b.

132 <de pena fedus rumpencium ſicut ſuper adulterioǁ et cum brutis coeuncíum>.

133 mgl. 77b.

134 och forgiort 77b.

135 och tager 77b.

136 <nota> 77b.

137 och for=ǁgiorth 77b.

138 Och det quick der hand drygde legomſløſte mederǁ ſkall føris a ſund, och druckniſs. tilf. 77b.

[ k ap. 29, n g l 4, 176]

Om dem som bryter inngått sikkerhetsløfte, og om dem som har forlovet seg med to kvinner

Om en mann forlikes med den mannen som har ligget med konen hans, da skal den avgi sikkerhetsløfte som lå med kvinnen. Men om han ligger med henne for annen gang, da bryter han avgitt løfte likesom den som feller avgitt sikkerhetsløfte. Han har tapt det han eier, tryggheten i landet og løsøre, og kongen og biskopen skal ha halvdelen hver.

Og det samme gjelder den mannen som bedriver kjønnslig omgang med noe annet levende vesen enn en kvinne. Blir han funnet skyldig i dette, da er han fredløs og kan ikke bøtes med penger, og han har tapt alt han eier. Kongen og biskopen skal ha halvdelen hver.

Det samme gjelder om en mann forlover seg med to kvinner og ikke vil rette seg etter dommen i denne saken. Da blir han fredløs av dette, og kongen og biskopen tar det han eier, om de ikke vil vise ham nåde.

Vm meín=ǁeidha oc ſcriptrof Capitulum xxxǁ139

En ſaa mader æder kona ſom ſcrift140 tæker fyrir þeſſa miſfelli æder annurǁ

ok afſuær huart þeira annat, oc gan=ǁga þau ſidhan moot þeím eidhí, þaǁ eitir þat eidrof, oc ær lííkt widerǁ meinſwǫre, [þui141 huor ſom ath þui wer=ǁder

ſanner, þa ær hann af þuí wtzǁlægerǁǁ wider konung [ſom142 loghbok wattar vm meinǁs`u´ǫre En byskuper lyter fyrir meinſwǫri ííjǁ merker, [en fyrir meínbugha

eftir þui ſem ma=ǁlít ríís j criſtno rétte Oc huarwetnaǁ þar ſem menn ſwæría ranga eidha, þaǁ ſcal til ſcripta ganga oc bǫte byskupi ííj merkerǁ143

En ef hann leidir fleíra j eidh rangan144 ǁ með ſeer þa ſcal hann gelda fyrir waatǁ huarn vj aura, nema þeir viſſu athǁ vſwǫrt war, þui ath þa ſcal þeíraǁ gelda ííj merker ſom hín ok ganga til ſcriftaǁ

Sua er oc mælt ath karl æder konaǁ winna eidh til þeíra lutha er til ſyndaǁ horfua, ſua ær til ſamhaldís vm land=ǁraan mote réttom landz konunge, ædherǁ vm mandraap, [hordom, æd er 145 a nnara ǁ ſ toorglǫypa, þ an n eidh ſcal riofua

ſæk=ǁtalauſt oc ſcal til ſcrifta ganga ath illerǁ eider war wnnen146

En ef mader hel=ǁder ey þa ſcript [honum ſatt war147 firiǁ jmís afbrot þa [eitir148 þat ſcriftrof149 ǁǁ oc huar ſom ath þuí werder kunner [æderǁ150 ſanner gange til ſcripta oc bǫte byskupi xijǁ aura Oc tæker [hann151 ǁembete fyrr æn hannǁ hefuir

þar ſcriptir fyrir takít þa tæker ├ hann┤ [ſa mader152 j. forbodhe That ſama [allir153

þeir ſom quædhiat ær æmbete af byskupiǁ

139 Overskrift mgl. 77b.

140 <Vmǁ meinsiǫri> 77b.

141 Och 77b.

142 och ſom 77b.

143 mgl. 77b.

144 <meínsuǫri>.

145 ellerǁ hordom, eller om 77b.

146 <Nota>.

147 da. ſom hanom er ſett 77b.

148 kallis 77b.

149 <Scriptǁroff>.

150 och 77b.

151 hand ey 77b.

152 hand embitte 77b.

153 och alle 77b; <nota>.

k ap. 30, n g l 4, 177]

Om mened og skriftemålsbrudd

Og den mannen eller kvinnen som går til skrifte for en feilaktig oppførsel, eller for en annen forseelse, og nekter med ed, og siden handler mot den eden, da kalles dette avbrutt ed, og dette tilsvarer mened . Og enhver som blir kjent skyldig i dette, er fredløs overfor kongen slik som lovboken stadfester om mened . Og biskopen skal ha 3 merker ved mened . For forhindringer for lovlig ekteskap skal biskopen ha bøter i henhold til slik saken står i kristenretten. Og overalt der hvor mennesker sverger falske eder, skal de gå til skrifte og bøte 3 merker til biskopen.

Og om noen leder flere til å sverge falsk ed med seg, da skal han bøte 6 øre for hver enkelt av dem, bortsett fra om de vet at det var blitt sverget falskt. Da skal de bøte 3 merker likesom den andre og gå til det skriftet som hører med til syndene.

Det er også sagt at om en mann eller kvinne forplikter seg ved ed til å utføre en ugjerning, som sammensvergelse om å rane et land fra dets rette konge, eller å begå manndrap, hor eller andre store synder, da skal denne eden tilintetgjøres uten straff. Og man skal gå til skrifte fordi det ble sverget en dårlig ed.

Og om et menneske ikke holder det skriftet som ble fastsatt for ham, da kalles dette skriftemålsbrudd. Og enhver som blir kjent skyldig, skal gå til skrifte og bøte 12 øre. Om noen tar imot nattverdssakramentet før han har gått til skrifte for dette, da tar denne mannen dette imot mens han er i det mindre bannet . Det samme gjelder alle dem som er utestengt fra nattverdssakramentet av biskopen.

Sua ſcal ſǫkía festar mǫý ſína Capitulum xxxj.ǁ154

Nw ef mader bider ſeer mǫýa þaǁ ſcal ſǫkia þann ath radhe fari er erfuín=ǁge

henner ær

En mader ſcal ſkiliaǁ þíng fyrir frendkono ſinne oc fyrir heimanǁfylghíu, þa

ſculu j hender takasǁ oc nempna hona aa nampn, æ huat honǁ ær mæær æder

kona oc ſæghía ſwaǁ Ek feſtír þik ath loghfullu eftir þuíǁ ſem adher [er155 ſkilt, oc

með þeíra heímanǁfylghio er nw er talt, oc ſkirſkíotaǁ ek þat vndir watta þa ær aa hǫyraǁ Nu ef ſaa wil ſǫkia wedhfararǁ henner er kono ├ fyrr┤ [hefuir156 feſta, þa

ſcalǁ [fara157 til huſar fadhur hennar ædherǁǁ forrædhis mannz henner oc hafua meðǁ ſeer watta íj. oc gǫra til henner mana=ǁdha ſtempno ath `hann´ ſee bwín

ath ſælia ra=ǁdhafar j hender honum oc heíman fyl=ǁghíu alla, oc ſkirskiota þuí

vnderǁ [watta158 þa er hia æro ſtaddir Oc erǁ þeim þat fyrſte [alder þa ſcal kona159 ǁ a manadha dæghí huoriom en hínǁ [ǫfſta160 með brudhenne ok brudhkonorǁ ef hin ær bwín ath [ſælia161 vadaf=ǁar j hender honum, [þa162 [fadhir163 þingǁ ſkilia fyrir dottur ſinne Hin ſcal oc ſægh=ǁia ja wider [ef honum164 kemer aaǁſamt En ef þa ſkill aa huoruǁ þíngh mælt ær með kono, þa ſcalǁ giftinga [kono165 leidha fram íj man=ǁna wítní, þa hefuir hann ſitt maalǁ til ſantz komit En ef þa ſkillǁ [wat166 vm heíman fylgíu, þa ſcalǁ brudhgumme lata bæra ij mannaǁ wítni huorſu mykil heimanǁǁfylghí war mælt með þeire kono

Enǁ ef [giftingar wædh kono167 ward ſk=ǁilt j iordu þa ſcal þryggua aa giftin=ǁ gar qweldi, þuí at [ey er168 loghfultǁ nema þrygguat ſe En ef mader læterǁ iord j heimanfylgíu dottur ſinne æderǁ ſyſtur þa iord torf eíghí at ſkǫyta nema [vílí169

154 Overskrift mgl. 77b.

155 mgl. 77b.

156 a 77b.

157 hand fara 77b.

158 vattaǁ ij 77b.

159 malsǁaldhe koma skall tha 77b.

160 fyrsta 77b.

161 ſetia 77b.

162 Daa ſkall 77b.

163 fader henǁnis 77b.

164 en theim 77b.

165 ma=ǁder 77b.

166 a 77b.

167 gifftinge 77b.

168 er 77b.

169 viǁti 77b.

Slik skal man søke sin forlovede

Om en mann ønsker seg en kvinne til ekte, da skal han henvende seg om giftermålet til den som er arvingen hennes.

En mann skal greie ut eiendelene til den kvinnelige slektningen sin, og likeledes medgiften . De skal ta hverandre i hendene og nevne henne ved navn uansett om det er en ung jente eller en kvinne, og si således: «Jeg forlover meg med deg helt lovlig etter det som tidligere er greid ut, og med den medgiften som nå er regnet opp, og jeg legger dette til de vitnene som hører på.» Om den som har forlovet seg med kvinnen, vil finne giftermålsmennene , da skal han dra til husene til faren hennes eller til formynderen hennes og ha med seg to vitner.

Den som forlover seg med kvinnen skal stevne faren eller formynderen hennes til et møte med én måneds35 varsel dersom faren eller formynderen er villig til å gi den som har forlovet seg med kvinnen, medgiften og alt det utstyret som kvinnen får med seg hjemmefra, og legge dette til de vitnene som er til stede. Og dette er for dem den første utbetalingsterminen. Det skal være utbetalingstermin hver mandag, og på den siste av dem skal faren eller formynderen komme med bruden og brudekoner36 om faren eller formynderen er rede til å gi medgiften til den som har forlovet seg med kvinnen. Da skal faren bestemme for datteren sin. Den andre skal òg si ja om de blir enige. Om han regner opp de gjenstandene som skal utgjøre medgiften for datteren hans, da skal den mannen som råder for giftermålet, føre fram to personers vitnemål. Da er han kommet til sannhet i sin sak. Men om de er uenige om hva som ble avtalt, da skal kvinnens giftermålsmann føre fram to personers vitnemål. Da er han kommet til sannhet i sin sak. Men om de er uenige om medgiften , da skal brudgommen legge fram to personers vitnemål om hvor stor medgift det var som ble avtalt med denne kvinnen. Om kvinnens giftermålspant ble avtalt i jord, da skal dette trygges på bryllupskvelden, for det blir ikke rett etter loven om det ikke er trygget . Og om en mann lar jordeiendom hjemmefra følge datteren eller søsteren sin, så behøver han ikke å skjøte den jorden om han ikke vil.

35 Lovens bestemmelser om varseltiden var fastsatt etter hvor saksøkte bodde / oppholdt seg, eller etter sakens betydning.

36 En brudekone var en kvinne som fulgte bruden, og som satt ved siden av henne på brudebenken.

Nu ero þeir [ſattir170 a heí=ǁman fylgd, oc [ſua171 aat felaghe gærdǁ þa ſcal hand ſælia oc ſkirſkiota vndirǁ watta þa ſem [jnní172 æro, ok eíta þat altǁ giftingar wattar, þa ſcal hann ſitiaǁ míllom173 brudhmanna, oc hon mellanǁ brudhquenna, þa ſcal hann ganga yfuirǁ golf [huært174 oc gefua henne líufueǁ huort ſom giof ær minne

æder meireǁ En barn þau oll ero arfgeng er þauǁ geta ſidhan [er175 þau ſtíga j eína ſengǁ bædhe oc þau leggia felagh ſamanǁ

170 mgl. 77b. 171 mgl. 77b.

172 ner 77b.

173 mi < im.

174 tuært 77b.

175 mgl. 77b.

Nå er de enige om medgiften og likeledes om formuesfellesskapet . Dette skal da sikres med håndslag og legges til de vitnene som er inne, som alle kalles giftermålsvitner. Da skal han sitte mellom brudesvennene og hun mellom brudekonene. Han skal gå over gulvet og gi henne gaven.37 Det er rett etter loven uansett om gaven er større eller mindre. Og alle de barna de får etter at de begge stiger opp i én seng og de har opprettet formuesfellesskap etter loven, har arverett.

37 Benkegaven var den gaven brudgommen skulle gi bruden, morgengaven. Gaven ble normalt overrakt bruden i hennes hjem før vielsen og skulle være et tegn på at hun nå var løst fra benken, dvs. hjemmet.

Ef kona ær til jardar gift Capitulum xxxjǁ176

Nw ef híon æro ſkild oc ær kona177 ǁǁ til jardar gift þa ſcal hon ſtempna

hæ=ǁradhz þíng vm ííj netter oc latha lei=ǁdha fram íj manna wítní þeira er waǁro aa feſtingar ſtempno, æder jnníǁ waro a feſtingar quælde Oc ef [kom`a´178 ǁ

fram ath fullu, þa eígha hæradzmennǁ ath dǫme henner alt þat er henne warǁ

mælt, ok eighi koma andwítní aa mo=ǁte giftingarkono [tæghar179 er widerǁ war gengit [ath henner war180 fengit athǁ loghum En ef kona war ey til jardarǁ gift þa ſcal gǫra fímt til fear ſkip=ǁtis oc leidha fram ij manna wítníǁ aa fímtar dæghi vm ord kono Sǫke huartǁ ær hon wil ſua [æder181 þingí Nu villǁ hann ey ſwa fee ſkipta þa er hann ſækerǁ ííj mǫrkum þittælia [Nu182 ef híon hafuaǁ bwít xxx wætter æder lenger oc æro gif=ǁtíngar wítní oll frá daudh oc hefuirǁ hon radhit laaſe oc lyklom j heimbí=ǁlium bondans, [ſiter183 aat aato oc ælde meðǁ odhrum husprǫyum, oc eitir eghin husprǫyǁǁ hans þar til ſcal hon hafua íj manna wítnjǁ [ath184 ſua lenge hefuir wærit bunadherǁ þeira xxx wætter æder [þuí185 lenger, þa hefuirǁ hon til lagha j garde hans þre deile af [feǁ186 lande oc lauſom ǫyri, [til187 iij marka j tilgiofǁ ſinne

En eckia ſu er forrædhes mennǁ gífta til bws hon aa hálf forradhe ſínǁ ath giftas þeim manne hon wil at hínomǁ ſama rette ſom nw er talt

Sua oc efǁ mæær ær fadhur ├aj┤ arfue þa aa hon188ǁ ſiolf forrædhe ſín ok hafua wider þeiraǁ manna radh er hon wil hafua jnnan æt=ǁtar ſeer Oc ef fadhur frender

hennerǁ feſta hona manna, æder fadhurbrǫdherǁ hafua hona ath fekaupum, hin iattar erǁ feſtæ ſcal, ok ganga þe aa fulmæle mæ=ǁdher þa ær radha ſculu þa helſt tilǁ þes hon ær gíft, þa ma hon fa þeim man=ǁne vmbodh er hon wil ath wtſǫkeǁ fadhur arf hennar oc hafua oſkiær=ǁdan en hín eití mader at werri er þatǁǁ kaup gerde

En kona ſu er ligger með man=ǁne aa lǫyningum hon eitir [horkona.ǁ189

176 Overskrift mgl. 77b.

177 <de probacione legitimacionis mulieris>.

178 de komme 77b.

179 tager 77b.

180 och henne 77b.

181 ædher a 77b.

182 End 77b.

183 och ſither 77b.

184 och 77b.

185 iij 77b.

186 hans fæ 77b.

187 mgl. 77b.

188 n < m.

189 hoor ekkia 77b.

178]

Om en kvinne er giftet til jord

Om ektefellene blir skilt og kvinnen er giftet til jordeiendom, da skal hun stevne til herredsting tre dager senere og føre fram vitnemål fra to av de mennene som var til stede på forlovelsesstevnet, eller som var inne på forlovelseskvelden. Og om de godtas, da skal herredsmennene tildømme henne alt det som ble bevitnet henne, om det ikke kommer vitnesbyrd imot giftermålskvinnen, så snart det ble vedgått at hun var ektet etter loven. Men om en kvinne ikke var giftet til jordeiendom, da skal man gi en frist på fem dager til å fordele eiendelene, og føre fram to personers vitnemål om kvinnens ord på den dagen da fristen på fem dager er omme. Hun kan enten legge fram saken på denne måten eller på tinget. Om den tidligere ektemannen ikke vil dele eiendelene på denne måten, da skal han bøte 3 merker med tredeling.

Om ektefeller har bodd sammen 30 år eller lenger og alle giftermålsvitnene er døde, og hun har rådet for lås og lukke i sin ektemanns hus og hjem og sitter etter ætt og alder sammen med de andre husfruene og kalles hans lovlige hustru, da behøver hun to personers vitnemål om at slik har samlivet deres vært i 30 år eller enda lenger. Da skal hun etter loven ha en tredjedel av eiendommen, jorden og løsøret i gården hans og inntil 3 merker av medgiften .

En enke som formynderne gifter bort, har halve råderetten sin til å gifte seg med den mannen hun ønsker, med de samme rettighetene som nå er regnet opp.

Slik er det også om kvinnen er arving etter faren. Da har hun råderett over seg selv og kan søke råd hos de mennene innen ætten sin som hun selv ønsker. Men om slektningene hennes på farssiden forlover henne med en mann, eller farens brødre bruker henne i den hensikt å kunne øke sin eiendom, og den som skal forlove seg med henne, går med på dette og de inngår bindende avtale med den som skal råde for det, da står avtalen ved makt inntil hun er gift. Da kan hun gi fullmakt til den mannen hun vil skal inndrive hennes farsarv, og få denne helt uavkortet. Og den kalles en ussel kar som gjorde dette kjøpet.

Og en kvinne som ligger med en mann i hemmelighet, hun kalles horeseng.38

38 Gunnerus XA HA 1 har horkona (hore) og AM 77b qv. har hoor ekkia (horeenke). Jeg mener ordet er feilskrevet begge steder for horeseng, som er det uttrykket som brukes i Nyere Borgartings kristenrett I jf. NgL 2, 305, GkS 3261 qv. Også Kong Christian den femtes norske Lov15de april 1687 med kongeloven 1665 ([Oslo]: 1982), 253, bruker uttrykket horeseng i tilsvarende betydning.

Capitulum xxxiiij Vm þíng þat er byskups armadherǁ ſcal ſtempnaǁ190

Nw ef þau maal werdaǁ gord j. hæradhe er byskuper lyter ræt aaǁ þa ſcal byskups armadher ſtempna þing j.ǁ hæradhe En huor bonde er ſkyldogherǁ ath ſǫkia þat þíng

Nu er þíng ſattǁ þa ſcal byskups armadher vpp ſtanda oc taǁla ſua Ek hefuir þat hǫyrt [j191 hæradheǁ oc bygdom ath ſaa madher hafuir misǁgiort vm þat maal er byskups luter ærǁ aa, ok nempní þann mann a nampn, ſæghi ocǁ ſlika ſok ſom er Nu ef þeer hafuirǁ [fyr þetta maal192 hǫyrt þa wil ek þatǁ wítha En ef fiordonger hæradzmanǁna þeira er þa ero a þingí quætz þatǁ fyr hafua hǫyrt, þa eitir þat bygdarǁ flǫyt ath loghum, oc ma byskups arman=ǁder þat ſǫkia til ſlííks rettar er widerǁ ligger at loghum

Stender lyrittæǁ eider wider iij marka maal ok þau erǁǁ mina æro [En þæghar maal ero mei=ǁra en ííj marka maal þa ær hálfrettisǁ eider193 En fulrettis eider fyrir vbotaǁ maal huart

En ef færri quædh=ǁatz hafua hǫyrt þat maal en fiordon=ǁger þíngx manna þa feller þat niderǁ oc eitir þat hans wp├ ſaat┤ haf þat maǁ hann eighi [ſæghia194

En ſǫkia ma hanǁ oll þau maal er wítní wítu

Nuǁ er ein ſokn j ollum [byskups195 ekkí erǁ logh fee aa þeim Allir ero ſkyldoghirǁ ath heghna heilagha criſtnj

190 Overskriften står slik i håndskriftet: horkona.ǁ capitulum xxx Vm þíng þat er byskups armadherǁ iiij Nw ef þau maal werda ſcal ſtempnaǁ; mgl. 77b.

191 her y 77b.

192 thette 77b.

193 mgl. 77b.

194 ſøge 77b.

195 biskups molom 77b.

[ k ap. 33, n g l 4, 179]

Om ting som biskopens årmann skal stevne

Om det skjer saker i herredet som biskopen skal ha bøtebeløp av, da skal biskopens årmann stevne ting i herredet . Enhver bonde er forpliktet til å møte på dette tinget.

Når tinget er satt, skal biskopens årmann stå opp og si dette: «Jeg har hørt det i herredet og i bygdene at en mann har forbrutt seg i en sak som biskopen skal ha bøtebeløp av», og nevne denne mannen ved navn og gi opplysninger om sakene slik de er. «Om dere har hørt denne saken før, da vil jeg vite det.» Og om en fjerdedel av herredsmennene som da er på tinget, sier at de har hørt denne saken før, da kalles dette et rykte over hele bygda etter loven, og biskopens årmann må saksøke dette etter slike rettigheter som hører til etter loven.

En ed som sverges sammen med to andre menn, gjelder for enhver sak på 3 merker og dem som er mindre. Men straks saken er større enn 3 merker, da er det halvrettesed . Og fullrettesed er det for hver forbrytelse som ikke kan sones med bøter.

Men om færre enn en fjerdedel av tingmennene sier at de har hørt om denne saken, da mislykkes benektelseseden , og dette kalles hans påfunn. Dette kan biskopens årmann ikke saksøke. Men han kan saksøke i alle de sakene som vitner vet om.

Nå er det ett anliggende i alle biskopens saker, og her er det ingen tilleggsbot. Alle er forpliktet til å verne om den hellige kristendommen.

Vmǁ Oker oc okerkarla Capitulum xxxiiijǁ196

Et er ocker er menn byggia dawtǁ fee ok kræfuia frammari af þeim erǁ

þeir lía en inſtoden er til Oc gǫretzǁ j þuí allu, er wægha ma með ſtoromǁ waghum ok ſmaam Sua ſom er ſmǫr,ǁ [líín197 , eir ſylfuer [oc198 gull ok þuilikir lutirǁ

Oc j ollu þuí ær tælíaz ma, [alnumǁ ſom ær læreft æder wanmaal, oc j.ǁ odhru tale

ſem ſilfar199 ſkreidh ocǁǁ alſkyns wara oc þuílikir lutír okǁ j allu þuí er j kæroldom mæletz ſomǁ ær lysi honang oc alſkyns annor lo=ǁgher [korn200 oc miol [æder201

þuilika lutirǁ 202 Sua oc þa men er ſkilia ſer leí=ǁghu fyrir kyyrwerd þa gǫra þeir

okǁker nema [þeir ſe ku203 lifuanda oc kíǁoſe ſeer til handa æder þeíra [vm=ǁbodzmenn204 oc byggia ſidhan [eftir205 þeiraǁ wilia

[Nu206 j huorio madher tækerǁ awoxſtar nokors lutar þar ſem hannǁ ſkildi ſeer vndan þes abyrgd erǁ lanit þurfte þa gǫrer hann j þui dau=ǁdhaligha ſynd okerſens [jampna207 wiǁder [ſtuld208 oc raan Oc forlatas þeſſæǁ ſyndir eighi þeim er þæær gǫraǁ nema þe fae after þat alt er þeirǁ hafua æder halda [anners ath owilíaǁ þeim209 er aa [ef210 þeir hafua fong tilǁ

Scal ſa er oker [þok211 þeím greidhaǁ er hann tok af æder hans erfuingia efǁǁ ├ ef┤ hann er dauder En ef engínn er ├ h┤ ǁ þeira til þa ſcal byskuper radha ath gefuaǁ fatighom monnum kirkium æder claustrumǁ En [okerkarla212 ero forbodadhir ocǁ ſkildir frá heilagri kirkio ath gudzǁ loghum oc ííj [þeím213 lutum af ſielfuoǁ werkeno Fyrſt ath þeir ſculu ey ta=ǁka hold oc blodh wars herra Jésú Kristi nemaǁ

þeir gangæ til yfuirbota [Er oc annetǁ214 þeim til hadongar [eighi215 ſcal þeira offerǁ

196 Overskrift mgl. 77b.

197 mgl. 77b.

198 mgl. 77b.

199 ſaa ſom er 77b.

200 Och ſaa som korn 77b.

201 och 77b.

202 <nota>.

203 ko ſee 77b.

204 wmbudzmand 77b.

205 om 77b.

206 End 77b.

207 ſannazt 77b.

208 ſkuld 77b.

209 at annareǁ manne wuilia teſs 77b.

210 Er 77b.

211 tog er 77b.

212 okerkarler obenbarlige 77b.

213 mgl. 77b.

214 Andet erǁ] 77b.

215 thwi ey 77b.

Om åger og ågerkarer

Det er åger når folk leier ut penger og annet livløst gods39 og krever mer igjen av låneren enn de pengene som ble lånt ut. Inn under dette går alt som kan veies med store eller små vekter, slik som smør, lin, kobber, sølv og gull og liknende ting, og likeledes alt som kan telles i alen,40 som er lerret og vadmel, eller som kan telles etter annet antall, som penger, skrei og allslags skinnvare og liknende ting, og likeså alt som blir målt i kar, som tran og honning og allslags annen væske, og slikt som korn og mel og liknende ting. Slik er det òg om noen mottar leie for verdien av en ku, da bedriver de åger med mindre han eller hans ombudsmann ser at kua er levende og gjenkjenner den, da kan han siden leie bort kua om han vil.

I ethvert tilfelle der noen tar rente eller avgift av noe slag og har avtalt den til ansvar som trengte lånet, da gjør han med dette dødelig synd og åger, like ille som tyveri og ran. For disse syndene får gjerningsmennene ingen tilgivelse med mindre de gir tilbake alt det de beholder eller har mot eierens vilje, om de har eiendom til det.

Den som tok åger, skal gi det tilbake til den han tok det av, eller til hans arvinger om han er død. Om det ikke finnes arvinger, skal det med råd fra biskopen gis til fattigfolk, kirker eller klostre. Alle ågerkarer lyses i bann av selve ågergjerningen, og de blir utestengt fra Den hellige kirke etter Guds lov i tre ting. Det første er at de ikke skal ta imot Vårherres legeme og blod uten å gjøre bot. Det andre er det at de skal avvises og føle seg skamfulle fordi det ikke skal tas imot offer fra dem

39

takatz til heilagx altara Tridhiaǁ [er ef þeir216 dǫya j þeiri ſynd vbǫttriǁ þa ſculu þeir míſſa hælagx [lægher=ǁſtadhar217 j kirkjugarde Scal byskuper þe=ǁghar hann werder war wider þuilikaǁ lutí þrǫngia þeím æder þeira erf=ǁuingia til yfuirbota

wider heilaghaǁ kirkju

Engenn ſcal oc ſcriptamall open=ǁbars okerkarls hǫyra æder lǫysaǁǁ fyr æn hann hafuir fengit after okretǁ oc gefuet til þes fulla wardlu ſomǁ hann er framaſte fangader til

En þoǁ ath opinbar okerka`r´l biodhe vm meðǁ ækuadom æder eíghí akuædhomǁ aa ſidharſta daghum vpp ath lukaǁ tækin auka daudz fear, þa ſcal þoǁ [neítaz218 honum heilager kirkiogard þar tilǁ ath fulleligha er after [gefuinn219 eftir fon=ǁgom þeím er hafua eigho ef þeirǁ æro nær elloger byskupi æder hans vm=ǁbodzmanni æder ſoknapreſte ſínom, nær=ǁwarandom ſkilrikom monnum af ſoknen=ǁne oc wardweita þeim til handa erǁ hafua ſcal

En huar ſem gǫrer [okerǁ220 ſæker vj aura halft konunge oc halft byskupeǁ oc vptǫkt alt þat byght war halftǁ konunge oc halft byskupeǁ221 ,222

216 om 77b. 217 ſtader 77b. 218 weitaz 77b. 219 greid 77b.

220 mgl. 77b.

221 nt skjult av blekkflekk.

222 <Sit deo laus, virtusǁ et gloriaǁ 1566, 4 Maij.ǁ Qui nihil iniuſte, nulla indigetǁ Legeǁǁ> <Iacobus Matthias agricola 1566>.

til Det hellige alter. Det tredje er det at om de dør uten å ha sonet for denne synden, da skal de ikke få hellig gravsted på kirkegården. I tillegg til dette skal biskopen, når han blir klar over saken, tvinge dem eller deres arvinger til å gjøre bot overfor Den hellige kirke.

Ingen må heller høre skriftemålet til en åpenbar ågerkar eller gi ham tilgivelse uten at han har gitt ågeret tilbake etter sin ytterste evne, eller gitt full trygghetsforsikring for det.

Selv om åpenbare ågerkarer ber noen på sitt siste, med greie eller ugreie ord, om å få betale tilbake mottatt rente av penger og annet livløst gods, da skal de likevel nektes hellig kirkegård til gravplass så lenge der ikke er betalt tilbake etter evne, enten til dem som skal ha det, om de er i nærheten, eller til biskopen eller hans ombudsmann , eller til soknepresten på stedet i nærvær av fornuftige menn fra soknet, til forvaring for dem som skal ha det.

Enhver som bedriver åger, skal bøte 6  øre i bot. Av dette skal kongen ha halvparten og biskopen halvparten.41

41 Det finnes ingen originalhåndskrifter av de gammelnorske lovene, bare avskrifter av avskrifters avskrifter. Kong Magnus Lagabøtes kristenrett ble til i 1270-årene. Den finnes kun overlevert i to håndskrifter og i noen små fragmenter av andre håndskrifter. Håndskriftet AM 77b qv., som ligger til grunn for de delene av denne oversettelsen som ikke også står i Gunnerus XA HA qv. 1, ble av skriveren Jacobus Matthias agricola datert til 4. mai 1566. Han signerer avskriften slik: «Måtte det være Gud til pris, ære, dyd og forherligelse, 4. mai 1566. Den som intet urettferdig gjør, har ikke behov for loven [signert av] Jacobus Matthias agricola.» Deretter står det en oversikt over 35 kapitteloverskrifter, slik dette vises i kildeutgaven, jf. Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», 68–69. Takk til Espen Due-Karlsen, som har oversatt etterskriften og overskriftene fra latin. Overskriftene står som følger: «I Kapitlene i dette heftet; .l. Tiender; 2 Om dåpen og dens inngang; 3 Om barna og deres fedre og om forholdsregler ved dåpen; 3 Om reparasjon av kirkene og om underholdet av dem; 4 Om forskjeller mellom kirkene og deres bygg; 5 Om innvielse av kirker og om hvem som innrømmes eller nektes begravelse; 6 Om hesteskyss; 7 Om kirkens invitasjoner [til kirkeasyl]; 8 Om dem som skal begraves og deretter andre ting, og noen andre; 9 Om rettssikkerhet og personlig sikkerhet i tidsrommet for helligdagslovgivningen; 10 Om begravelser; 11 Om [helgen]fester og helgendyrkelse; 12 Om det samme når fasten ikke kommer forut; 13 Om forsvar for brudd på helligdagslovgivningen; 14 Om stevning for å møte for en domsavgjørelse eller eder på helligdager; 15 Om fasten [slik den foregår gjennom] hele året; 16 Om straffer som pålegges dem som ikke overholder fasten; 17 Om det som ikke kan spises og forbudt mat; 18 Om skriftegang, faste, sakrament og romaskatt; 19 Om forlovelse mellom mann og kvinne; 20 Om arv og bryllup; 21 Om lovlige hindringer for ekteskap; 22 Om mann og kones samleie; 23 Om de tider på året som bryllup ikke kan holdes; 24 Om dem som [er sammen med] andres koner; 25 Om opphør av ekteskapelig samliv mellom en mann og hans slektning eller svigerinne; 26 Om krenkelser av en kvinne og grove lovbrudd for hvilke man blir dømt til utlegdsstraff; 27 Om utlegd; 28 Om religiøs incest og hva som følger med; 29 Om den eden som følger en trygghetsforsikring og forbudt samleie; 30 Om edsbrudd, mened og skriftemålsbrudd på grunn av en persons store misgjerning eller synd; 31 Om giftermål, medgift og dannelse av formuesfellesskap; 32 Om skilsmisse og deling av eiendom mellom ektefeller; 33 Om biskopens og årmannens stevne og rykte i bygda; 34 Om åger og ågerkarer; 35 Om all den grøde, fortjeneste av eiendom og avkom av fe som det skal betales tiende av; Slutt.»

bl.a. blant annet

dvs. det vil si f.eks. for eksempel

gno. gammelnorsk

jf. jevnfør

kap. kapittel

kl. klokken

lat. latin

mgl. mangler

NgL Norges gamle Love indtil 1387

NHL Norsk historisk leksikon

SNL Store norske leksikon

tilf. tilføyd

bann (bann, forboð): Utstedt av kongemakten omfattet bannet ofte forbud mot utførsel av varer, handel med utlandet el ler utreise fra landet. Kirken rådde over to typer bann, det større (bann) og det mindre (forboð). Ved det større bannet ble man helt utelukket fra det kirkelige fellesskapet. Ved det mindre bannet ble man utelukket fra å motta sakramenter som dåp og nattverd, fra gudstjenesten og fra å inneha kirkelige embeter.

begravet i overmot (verðr með ofkappi niðr settr): En person som blir begravet mens vedkommende er lyst i bann eller er ekskludert fra kirkens sakramenter, og som således begraves i ulydighet mot kirkens lære.

benektelsesed (neitanareið): En ed som sverges enten alene eller sammen med andre når man ikke godtar et rettskrav, dvs. når man fornekter at et rettskrav er riktig.

bevist mistanke (skilvísliga grunsemd): Lovlige bevis som er skaffet til veie ved mistanke, og som understøtter mistanken.

budstikke (boð): En stikke eller hylse, oftest av tre, og ikke sjelden med en jernpigg i enden, slik at den kunne festes i døren, dørkarmen eller veggen. Budstikker ble båret fra gård til gård med bud om at folk skulle kalles sammen til ting, til forsvar av landet eller til andre viktige felles tiltak. Her vises det trolig til bisko-

pens tilskjæring av et kors for å sende det som kirkelig budstikke omkring i bygda.

Dugurd (dagverðr): Måltid i nitiden om morgenen.

Den hellige kirkes forbud (at vera í forboðum heilagrar kirkju): Å være utestengt fra kirkens hellige handlinger gjennom å ha fått forbud mot å motta alterets sakrament, f.eks. dåp og nattverd, kirkegang og visse andre bestemte kirkelige goder.

Den hellige kirkes formann ( formaðr heilagrar kirkju): En mann med en overordnet kirkelig stilling; Den hellige kirkes forstander (lat. prælatus).

edsformular (eiðstafr): Ordlyden i den eden som skal avlegges.

enmannsed (einseið): Nektingsed sverget uten mededsmenn. Eden var helt sentral i den gammelnorske rettergangsordningen.

femte ledd (í fimta kné): Femte slektsledd. Søsken var beslektet i første ledd, søskenbarn i andre ledd, tremenninger i tredje osv.

fjerdingskirken (fjórðungskirkja): Kirke for en fjerdedel av et fylke.

flomål (flóðarmál): Grensen for høyvann, eller den delen av stranden som oversvømmes ved flo sjø. Det var bedre å bli begravet i flomålet enn å bli lagt i en haug eller en steinrøys, for

Kristus hadde en gang helliget alt vannet i Jordanelven, og med det alt vann.

formuesfellesskap (félagsgerð): Lovmessig økonomisk fellesskap mellom ektefeller, som gjelder alle eller visse eiendeler.

fornuftigste menn (skynsamir menn): Skjønnsomme, forstandige menn. Benyttes der hvor gode menn pålegges en rettslig funksjon.

fredløs/fredløshet/utlegd (friðlauss/ friðleysi/útlegð): Å miste freden sin og dermed stå utenfor loven. Fredløshet fulgtes mer eller mindre av harde vilkår, og det fantes to typer fredløshet. Den mildere formen for fredløshet var det mulig å fri seg fra med bøter (fredkjøp).

Den strengere formen ga ikke rom for fredkjøp, og den fredløse mistet alt han eide.

fullrettesed (fullréttiseiðr = tylftareiðr): En fullrettesed er en ed som sver ges sammen med elleve andre menn. En fullrettesed avlegges i saker der boten tilsvarer den fornærmedes personlige rett.

galdring (galdr): Trolldomssanger eller besvergelsesformularer som ble fremført syngende.

giftermålsmann (giptingarmaðr): Den ugifte kvinnens nærmeste mannlige slektning eller verge, som skal fatte bestem melser om hennes giftermål og i sammenheng med vilkårene for dette ivareta, trygge, hennes interesser og rett. Å trygge noe er å avgi en erklæring under ed om å være bundet av å oppfylle en bestemt avtale (se kap. 31).

giftermålspant (giptingarveð): En sikkerhet, en pant (i jordeiendom) for den medgiften som en kvinne og hennes mann fikk ved bryllupet, om de da ikke fikk denne utbetalt kontant.

halvrettesed (halfréttiseiðr = séttareiðr): En halvrettesed sverges sammen med fem andre menn. En halvrettesed avlegges i saker der boten tilsvarer den fornærmedes halve personlige rett.

haugbuer (haugbúi): En underjordisk, en som bor i en haug.

herred (herað): Herred er i eldre tid brukt både om lokale småsamfunn i Norden og rettsområder i middelalderen, og var i gammel tid dels betegnelsen på et administrativt område, særlig på Østlandet, og i mer generell betydning på en bygd eller et bygdelag. Herredet faller i moderne kommunal henseende som regel sammen med prestegjeldet.

herredskirken (heraðskirkja): Soknekirke for et herred.

herredsting (heraðsþing): Tingforsamling for et herred.

hovedkirken (h ƍfudkirkja) eller også fylkeskirken (fylkiskirkja): Kirke som etter kristningen kom i stedet for det gamle hovedhovet; brukes også om domkirken.

lagmann (l ƍ gmaðr): En lovkyndig mann, en som hadde forstand på loven, som sa frem lovene, og som dømte på tinget. Lagmannen ga lokalsamfunnets medlemmer råd om hvordan lovene skulle forstås, slik at rettsavgjørelser som ble fattet, og avtaler som ble inngått, var i overensstemmelse med loven.1 Fra

1 Hans Eyvind Næss, Fiat justitia! Lagmennene i Norge 1607–1797, Riksarkivaren Skriftserie 42 (Oslo: Riksarkivet, 2014).

1100-tallet ble lagmennene oppnevnt av kongen, og i kong Magnus Lagabøtes landslov ble de gjort til dommere.

landvetter (landvættr): Skytsånd; overnaturlig vesen som man trodde beskyttet et visst område.

langefasten (langafasta): Fastetiden før påske, nemlig de sju ukene fra askeonsdag av. Datoen for askeonsdag varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.

lendmann (lendrmaðr): En stormann som mot visse forpliktelser har fått land og inntekter av kongen. Lendmennene var blant kongens fremste rådgivere.

lovfasten (l ƍ gfasta): Lovbestemt faste i motsetning til den fasten som ble pålagt en person som straff.

mark (flere merker) (m ƍrk): (penger) 1 mark = 8 øre. I all hovedsak ble mynt slått i form av sølvpenninger, og det gikk opprinnelig 240 penninger på 1 mark. Mynt ble i utgangspunktet regnet etter vekt, og dermed i mark og øre. 1 mark veid mynt (veid mark) veide da 215,8 gram og 1 øre 27 gram. Men ettersom mynten over tid ble slått med varierende vekt og sølvinnhold, kom det til å gå et skiftende antall penninger på en mark.2

Den vanligste verdien i Øst-Norge for en hest synes i tiden før 1300 å ha vært 3–4 ½ merker, for en ku ca. 1 mark.

mededsmenn (meðeiðsmenn): Menn oppnevnt blant siktedes naboer, men de måtte verken være beslektet eller

besvogret med ham, og heller ikke være hans fiender3 . Dette var vitner som hoved svergeren selv måtte skaffe til veie. Valget av mededsmenn ble ikke avgrenset på annen måte enn at de måtte være alminnelig vitneføre, dvs. at de etter loven kunne brukes som vitner.

medgift (heimanfylgð): Det utstyret og de midlene som en brud brakte med seg inn i ekteskapet. I prinsippet var medgiften brudens eiendom, men hun hadde sjelden full råderett over den så lenge ektemannen var i live. Sammen med brudgommens tilgave (benkegave, morgengave) skulle medgiften tjene til å sikre bruden økonomisk om hun ble enke.

mened (meineiðr): Falsk ed.

Mostertinget (monstrarþing): Den tingforsamlingen som ble holdt under kong Olav den helliges ledelse på Moster på øya Bømlo i 1024, og som regnes som innføringen av kristendommen i Norge. Den angelsaksiske biskopen Grimkjell var hirdbiskop og rådgiver hos kong Olav, og sammen med kongen var han viktig når det gjaldt både å lage og å sette kristenretten på Mostertinget.

nødvendig grunn : Se tvingende nødvendig grunn . ombudsmann (umboðsmaðr): En person med fullmakt på vegne av en myndighet. Kongens ombudsmann var en kongelig tjenestemann. Ombudsmann erstattet det tidligere årmann.

2 Kong Magnus Lagabøtes landslov på pergament ble i 1366 taksert til 2,5 merker i Ryfylke, jf. Gunnar I. Pettersen, Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500, Riksarkivaren Skriftserie 39 (Oslo: Riksarkivet, 2013), 127, 133 og 293–294.

3 NHL, 93.

presteboken (prestabók): Kirkelig agende; en bok som inneholder det kirkelige ritualet som prestene skulle fremføre; bok som inneholder forskrifter for prestene (lat. liber ritualis).

privatkirke (hægendiskirkja): Kirke som var satt opp for noen få i soknet, eller som en privat kirke på en gård. prosesjonsdagene (gangdagadagar): Dag i regi av kirken da man gikk med et kors i prosesjon rundt åker og eng for å velsigne avlingen, også kalt gangdagen. Det var fire prosesjonsdager i året. Den første var dagen for evangelisten Markus (25.4.). De tre øvrige var dagene før Kristi himmelfartsdag. Disse dagene skulle det ikke foretas rettshandlinger.

religiøst slektskap (sifskapr): Slektskap mellom mennesker som er knyttet til hverandre gjennom religiøs tro eller praksis, som her i kristenretten (kap. 28) å være faddere til samme barn.

relikvier (heilagr dómr): Levninger som (man tror) har tilhørt en helgen, og som man mener har undergjørende kraft. rense (reinsa, vígsla) (se kap. 7): Å rense kirken i religiøs betydning er å vigsle kirken, dvs. å utføre en kirkelig handling, en seremoni, for at noe som er blitt vanæret, igjen skal bli helliget, lyst hellig, ofte ved bruk av vievann som stenkes i kirken. Vievann i den katolske kirke er innviet vann tilsatt salt, og blir brukt som symbol på åndelig renselse.

rettsbot (rétt): Den oppreisningen en fullvoksen person hadde krav på for personlige rettskrenkelser, gitt i form av en

bot der størrelsen ble justert etter rangen til den som var blitt krenket.

rettskafne menn (skilríkir menn):

Menn som gjør det som er moralsk rett og riktig. De er hederlige, redelige og rettenkende. Se fornuftigste menn .

ridd av mara (trollriða): I norrøn mytologi og norsk folketro er mara et vesen som tenkes å ri folk (jf. mareritt). Også i Eidsivatings eldre kristenrett datert til 1020–50 står det en bestemmelse om at dersom en kvinne blir beskyldt for å ri en mann eller konen hans, eller trellene hans, og hun blir kjent skyldig i det, da skal hun bøte 3 merker. 4

sette stevne (stefna): Å kreve på en formell måte og med rettslig bindende kraft at noen møter eller er til stede på et gitt sted ved en gitt anledning til en bestemt tid.

sikkerhetsløfte (trygðaeiðr): Den eden som følger en trygghetsforsikring, og som er en egen erklæring gitt under ed om å kjenne seg bundet til å oppfylle en viss overenskomst (i alle dens rettslige konsekvenser) ved avslutning av et endelig forlik i en drapssak, eller i anledning av en fornærmelse som ellers ville kunne ha ledet til drap.

skrifte (skripta): Refererer både til det å bekjenne sine synder og til selve skriftemålet. Skriftemålet er en kirkelig (katolsk) praksis hvor en person bekjenner sine synder for en prest, som gir tilgivelse. Hovedformålet med skriftemålet er å forsones med Gud gjennom å bekjenne sine synder og å vise anger.

4 Eyvind Fjeld Halvorsen og Magnus Rindal (red.), De eldste østlandske kristenrettene: Tekst etter håndskriftene, med oversettelser (Oslo: Riksarkivet, 2008), 51.

soning, botsøvelser (yfirbót): Soningen bestod av å utføre ulike straffer, f.eks. ekstra strenge faster, opplesning av bønner, valfart til hellige steder og avholdenhet fra bl.a. seksuell omgang. Straffen ble gitt etter hva den enkelte presten mente stod i forhold til den forbrytelsen som var blitt begått.

spise hvitt (eta hvítt): Spise egg eller drikke melk, eller spise mat tilberedt av disse matvarene.

tamperdagene (ymbrudagar): Tamperdager er navnet på kvatemberdagene i det katolske kirkeåret. Dette var de tre dagene onsdag, torsdag (eller fredag) og lørdag forut for jul, påske, sankthansdag (24. juni) og mikkelsmesse (29. september). Før tamperdagene var faste særskilt påbudt.

ta rettigheter (etter morfaren sin, kap. 4) (taka réttr): Gå inn i samme samfunnsgruppe, stand, som morfaren, og få samme oppreisning i form av et visst beløp ved rettskrenkelser. Størrelsen på beløpet rettet seg etter den krenkedes stand.

tiende (tíund): Avgift til kirken som oftest utgjorde en tidel av årets avling, fangst eller inntekt.

trygge (tryggja, tryggva): Under ed å avgi forsikring om at en avtale er bindende.

tvingende nødvendig grunn (nauðsyniar): Noe som på grunn av helt nødvendige forhold eller krav i andre retninger ikke kan utføres.

ubotemål (úbotamál): Saker der man ikke kunne betale seg fri ved hjelp av bøter.

ubotemann (úbótamaðr): En som hadde gjort en forbrytelse som ikke kunne sones med bøter. I prinsippet ble ubotemannen straffet med fredløshet, hvilket betød at hvem som helst kunne ta livet av ham. Det finnes likevel eksempler på at også ubotemenn har fått til en økonomisk ordning med øvrigheten, dersom de kunne betale.5

uten en nødvendig grunn

(nauðsynja laust): Uten en forhindrende grunn.6

vannfaste (vatnfasta): En faste der man bare kunne drikke vann (og spise brød og salt).

ættlede (ættleiða): En rettshandling der et barn født utenfor lovlig ekteskap formelt ble tatt opp i den ætten det biologisk hørte til, og derved gitt ektefødt barns rettigheter.

øre (eyrir): (penger) 1 mark = 8 øre.

Se mark .

åger (oker) (se kap. 34): Å bedrive åger er å ta høyere rente eller betaling enn det lovgivningen tillater, av noe som er leid ut, f.eks. livløst gods (løsøre, andre verdi saker og penger), eller av levende gods (kyr, geiter og andre dyr på gården).

ågerkar (okerkarl): En mann som gjør seg skyldig i åger.

åpenbare ransmenn : Personer som det var allment kjent at hadde begått ran (kap. 10). Ran var en eldre betegnelse for åpenlyst å stjele noe en annen person

5 NHL, 466.

6 Rettshistorikeren Ebbe Hertzberg mener at ordet ofte forekommer temmelig overflødig i de gammelnorske lovene; jf. NgL 5, 466.

eide, i motsetning til tyveri, som ble begått i det skjulte.

åpenbart skrifte: Et åpenbart skriftemål (kap. 18) er et offentlig skriftemål der den som hadde begått en moralsk forseelse, måtte skrifte for menigheten under gudstjenesten. Offentlig skriftemål ble tidligere anvendt dels for forskjellige brudd på kirkelige forskrifter, dels ved visse verdslige forbrytelser. Offentlige skriftemål gikk ut av bruk i Norge på 1700-tallet.

åpenbare ågerkarer : Personer som det var allment kjent at hadde begått åger (kap. 34).

årmann (biskopens) (ármaðr biskups): Den som utførte biskopens anklage- og straffemyndighet. Biskopens årmann skulle innfinne seg på lagtinget når det ble holdt, og han skulle inndrive de bøtene som tilfalt biskopen. Årmannen så også til at almisseutdelinger skjedde, og han kunne sende ut budstikker på biskopens vegne om det var nødvendig. åttendedelskirken (áttungskirkja): Kirke for en åttendedel av et fylke.

b agge, s verre . The Political Thought of The King’s Mirror, bind 3 av Mediaeval Scandinavia Supplements. Odense: Odense University Press, 1987.

———. Da boken kom til Norge, bind 1 av Norsk idéhistorie. Oslo: Aschehoug, 2001.

b enson, r obert. The Bishop-Elect: A Study in Medieval Ecclesiastical Office. Princeton: Princeton University Press, 1968.

b lument H al, u ta- r enate . The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1988.

b øe, a rne . «Kristenrettar». I bind 9 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, 298–304. Malmö: Allhem, 1964.

Clarke, p eter d . «Excommunication and Interdict». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 550–69. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

d anielsson, t ommy. Hrafnkels saga eller Fallet med den undflyende traditionen. Hedemora: Gidlunds, 2002.

Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen, bind 1. Utgitt av Chr. C. A. Lange og Carl R. Unger. Christiania 1847.

d orin, r owan . «The Bishop as Lawmaker in Late Medieval Europe». Past and Present nr. 253 (2021): 45–82.

———. No Return: Jews, Christian Usurers, and the Spread of Mass Expulsion in Medieval Europe. Princeton: Princeton University Press, 2023.

d rossba CH , g isela . «Decretals and Lawmaking». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 208–29. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

e inar Ólafur s veinsson og m att H ias Þ Ó rðarson (red.). Eyrbyggja saga: Brands þáttr örva; Eiríks saga rauða; Grænlendinga saga; Grænlendinga þáttr. Reykjavík: Hið islenzka bokmenntafélag, 1935.

e it H un, b jørn , m agnus r indal og t or u lset (red.). Den eldre Gulatingslova, bind 6 av Norrøne tekster. Oslo: Riksarkivet, 1994.

e t H eridge, C H ristian . «The Booklist of Bishop Arne Sigurdsson». I Dominican Resonances in 14th Century Iceland : The Legacy of Bishop Jón Halldórsson of Skálholt, redigert av Gunnar Harðarson og Karl-Gunnar Johansson, 303–16. Leiden: Brill, 2021.

f enger, o le . Fejde og mandbod: Studier over slægtsansvaret i germansk og gammeldansk ret. København: Juristforbundets Forlag, 1971.

f insen, v il H jálmur (red.). Grágás: Islændernes lovbog i fristatens tid udgivet efter det kongelige bibliotheks haandskrift. København, 1852.

f ra H er, r i CH ard m . «Conviction According to Conscience: The Medieval Jurists’ Debate concerning Judicial Discretion and the Law of Proof». Law and History Review 7 (1989): 23–88.

f riedberg, e mil (red.). Corpus iuris canonici. Leipzig: Tauchnitz, 1879–1882.

Hagland, j an r agnar og j ørn s andnes . Frostatingslova. Norrøne bokverk. Oslo: Samlaget, 1994.

Halvorsen, e yvind f jeld og m agnus r indal (red.). De eldste østlandske kristenrettene: Tekst etter håndskriftene, med oversettelser. Oslo: Riksarkivet, 2008.

Hamre, l ars . «Tiend, Noreg». I bind 18 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, 280–7. Malmö: Allhem, 1974.

Hins CH ius, paul . System des katholischen Kirchenrechts mit besonderen Rücksicht auf Deutschland. Berlin: Guttentag, 1869–1897.

Horn, a nna Cat H arina og k aren a rup s eip (red.). Lov og lovgivning i middelalderen: Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov. Nota bene 14. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2020.

Hødnebø, f inn . Norske diplomer til og med 1300, folie serie II av Corpus codicum Norvegicorum medii aevi. Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter, 1960.

jÓH anna k atrín f riðriksd Ó ttir . Magnus the Lawmender’s Laws of the Land. Routledge Medieval Translations. London: Routledge, 2024.

j ørgensen, t orstein, e rik o psa H l og j ørn ø yre H agen s unde . «Kristendomsbolken». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde. Bergen: Fagbokforlaget, 2024.

k arlsen, e spen , o le- a lbert r ønning n ordby, m agnus r indal og b jørg d ale s pør C k . Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

Kéry, l otte . «Criminal Law». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 495–510. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

k olsrud, o luf. Tillægg till Syttende samling (XVII B), bind 17 B av Diplomatarium Norvegicum. Christiania, 1913.

Kong Christian den femtes norske lov 15de april 1687 med kongeloven 1665. [Oslo]: Aschehoug, 1982.

k ristiansen, j o r une u gulen . Magnus Lagabøtes landslov. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

k uskowski, a da m aria . Vernacular Law: Writing and the Reinvention of Customary Law in Medieval France. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

l andau, p eter . Jus patronatus: Studien zur Entwicklung des Patronats im Dekretalenrecht und der Kanonistik des 12. und 13. Jahrhunderts. Forschungen zur kirchlichen Rechtsgeschichte und zum Kirchenrecht 12. Köln: Böhlau, 1975.

———. «L’evoluzione dela nozione di “legge” nel diritto canonico classico». I “Lex et iustitia” nell’utrumque ius: radici antiche e prospettive attuali; Atti della VII Colloquio internazionale romanistico-canonistico (12–14 maggio 1988), redigert av A. Ciani og G. Diurni. «Utrumque ius»: Collectio Pontificiae universitatis Lateranensis. Vatikanet, 1989.

l andro, t orgeir . Kristenrett og kyrkjerett: Borgartingskristenretten i eit komparativt perspektiv. Ph.d.-avhandling. Universitetet i Bergen. 2010.

———. «‘I Kina spiser de hund’: Middelalderkirkens syn på husdyr». Kirke og kultur 123 (2018): 43–52.

———. «På sporet av Mostertinget». Theofilos 10 (2018): 12–29.

m aurer, k onrad von . Die Bekehrung des norwegischen Stammes zum Christenthume in ihrem geschichtlichen Verlaufe quellenmässig geschildert. München, 1855–56 (nytrykk: Osnabrück, 1965).

mCd ougall, s ara . «Marriage: Law and Practice». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John Wei, 453–74. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

m eyer, a ndreas . «The Law of Benefices». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 368–95. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

m iller ii , r obert d . Oral Law of Ancient Israel. Coniectanea biblica. Lanham: Lexington Books / Fortress Academic, 2022.

m ommsen, tH eodor , paul k rüger , r udolfus sCH öll og g uilelmus k roll (red.). Corpus iuris civilis. Berlin: Weidmann, 1954.

m orris, Colin . The Papal Monarchy: The Western Church from 1050 to 1250. Oxford History of the Christian Church. Oxford: Oxford University Press, 1989.

m undal, e lse , e rik o psa H l , j ørn ø yre H agen s unde og m iriam t veit (red.). Landslova av 1274: Rett, politikk og samfunn i norsk mellomalder. Oslo: Dreyers Forlag, 2023.

m üller, w olfgang p. Marriage Litigation in the Western Church, 1215–1517. Cambridge: Cambridge University Press, 2021.

———. «The Reinvention of Canon Law in the High Middle Ages». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 79–95. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

———. «Procedures and Courts». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 327–41. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

ngl . Norges gamle Love indtil 1387. 1846–1895. 5 bind. Utgitt av R. Keyser, P. A. Munch, Gustav Storm og Ebbe Hertzberg. Christiania, 1846–1895.

n H l . Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800, 2. utgave. Redigert av Steinar Imsen og Harald Winge. Oslo: Cappelen Akademisk, 1999.

n ielsen, Herluf. «Peterspenge». I bind 13 av Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, 249–52. Malmö: Allhem, 1968.

n ilsson, b ertil . De sepulturis: Gravrätten i Corpus iuris canonici och i medeltida nordisk lagstiftning. Bibliotheca theologiae practicae 44. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1989.

n ilsson, g öran b . Nytt ljus över Yngre Västgötalagen: Den bestickande teorin om en medeltida lagstiftningsprocess. Rättshistoriskt bibliotek 69. Stockholm: Rättshistoriska institutet, 2012.

n jåstad, m agne , e irik o psa H l og j ørn ø yre H agen s unde . «Sankt Olavs lov som rettslig realitet og politisk idé i utviklingen av en norsk sentralmakt». Historisk tidsskrift 101 (2022): 342–62.

n æss, Hans e yvind . Fiat justitia! Lagmennene i Norge 1607–1797. Riksarkivaren Skriftserie 42. Oslo: Riksarkivet, 2014.

p eters, e dward . «Ecclesiastical discipline: Heresy, Magic, and Superstition». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 511–36. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

p ettersen, g unnar i . Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500. Riksarkivaren Skriftserie 39. Oslo: Riksarkivet, 2013.

p il CH , m artin . Der Rahmen der Rechtsgewohnheiten: Kritik des Normsystemsdenkens entwickelt am Rechtsbegriff der mittelalterlichen Rechtsgeschichte. Wien: Böhlau Verlag, 2009.

r aimundus de p ennaforte . Summa de matrimonio, bind 1 C av Universa bibliotheca iuris, redigert av Javier Ochoa og Aloisio Diez. Roma: Commentarium pro religiosis, 1978.

r aymond of p enyafort. Summa on Marriage. Mediaeval Sources in Translations 41. Oversatt av Pierre Payer. Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies, 2005.

r egino von p rüm . Sendhandbuch. Monumenta Germaniae Historica: Collectiones canonum 1, redigert og oversatt av Wilfried Hartmann. Wiesbaden: Harrassowitz, 2023.

r iisøy, a nne i rene og b jørg d ale s pør C k . «Dateringen av nyere Borgartings kristenretter». Collegium medievale 12 (1999): 57–74.

r indal, m agnus . Magnus Lagabøtes landslov og viktige rettarbøter 1280–1327. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

r obberstad, k nut. Gulatingslovi. Norrøne bokverk. Oslo: Samlaget, 1969.

s eip, j ens a rup. «Ennu en kristenrett fra gammelnorsk tid». Historisk tidsskrift 31, nr. 1 (1940): 573–627.

———. Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon. Oslo: Det Norske Videnskapsakademi, 1942.

sH oemaker, k arl . Sanctuary and Crime in the Middle Ages, 400–1500. Just Ideas: Transformative Ideals of Justice in Ethical and Political Thought. New York: Fordham University Press, 2011.

s pør C k, b jørg d ale . Kong Magnus lagabøters kristenretter: Innhold, språk og overlevering. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. 2006.

———. Nyere norske kristenretter (ca. 1260–1273). Oslo: Aschehoug, 2009.

———. «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», redigert av Bjørg Dale Spørck. I Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB Kilder 16:3. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024, [7]–73.

s tefánsson, g un H ild og m agnús s tefánsson . Biskop Arnes saga. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug, 2007.

s torm, g ustav. Islandske annaler indtil 1578. Christiania: Det norske historiske kildeskriftfond, 1888.

s trau CH , d ieter . Mittelalterlichen nordisches Recht bis 1500: Eine Quellenkunde. Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 73. Berlin: De Gruyter, 2011.

s tutz, u lri CH og Hans e ri CH f eine . Forschungen zur Recht und Geschichte der Eigenkirche: Gesammelte Abhandlungen. Aalen: Scientia, 1989.

s unde, j ørn ø yre H agen . Speculum legale – rettsspegelen. Ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.

——— (red.). Landslova: kommentarutgave. Bergen: Fagbokforlaget, 2024.

s ällström, å ke . Bologna och Norden intill Avignonpåvedömets tid. Bibliotheca historica Lundensis 5. Lund: C.W.K. Gleerup, 1957.

t aranger, a bsalon . Magnus Lagabøters landslov. Kristiania: Cammermeyers Boghandel, 1915.

vadum, k ristoffer . Bruk av kanonistisk litteratur i Nidarosprovinsen ca. 1250–1340. Ph.d.-avhandling. Universitetet i Oslo. 2015.

w eigand, r udolf. Die bedingte Eheschliessung im kanonischen Recht. Münchener theologische Studien, III. Kanonistische Abteilung 16. München: Max Hueber Verlag, 1963.

w iktorsson, p er- a xel (red. og overs.). Äldre Västgötalagen och dess bilagor i Cod. Holm. B 59. Skara stiftshistoriska sällskaps skriftserie 60. [Skara]: Föreningen för Västgötalitteratur, 2011.

w inrot H , a nders . «Decretum Gratiani and Eystein’s Canones Nidrosienses». I Archbishop Eystein as Legislator: The European Connection, Trondheim Studies in History, redigert av Tore Iversen, 73–85. Trondheim: Tapir, 2011.

———. «Where Gratian Slept: The Life and Death of the Father of Canon Law». Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte: Kanonistische Abteilung 99 (2013): 105–28.

———. «The Canon Law of Emergency Baptism and of Marriage in Medieval Iceland and Europe». Gripla 29 (2018): 203–29.

———. «Goffredus och Västgötalagen». Kyrkohistorisk årsskrift (2019).

———. «Canon Law in a Time of Renewal». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 96–107. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

———. «Law Schools and Legal Education». I The Cambridge History of Medieval Canon Law, redigert av Anders Winroth og John C. Wei, 262–84. Cambridge: Cambridge University Press, 2022.

———. «The Hamar Lawbook: NB Ms.4° 317». I Old Norse Lawbooks from a Material Perspective, Nota bene 18, redigert av Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Lukas Rösli. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

w olf, a rmin . «Die Gesetzgebung der entstehenden Territorialstaaten». I Mittelalter (1000–1500): Die gelehrte Rechte und die Gesetzgebung, bind 1 av Handbuch der Quellen und Literatur der neueren europäischen Privatrechtsgeschichte, redigert av Helmut Coing, 517–800. München: Beck, 1973.

w oods, s usan . The Proprietary Church in the Medieval West. Oxford: Oxford University Press, 2006.

å qvist, g östa . Frieden und Eidschwur: Studien zum mittelalterlichen germanischen Recht. Rättshistoriskt bibliotek 14. Stockholm: Institutet för rättshistorisk forskning, 1968.

SÆTTARGJERDEN I TØNSBERG

OM SÆTTARGJERDA I TØNSBERG

Introduksjon ved Sigrun Høgetveit Berg

Innleiing

Sættargjerda i Tønsberg frå 1277 er ei avtale mellom kongen og kyrkja der ein prøver å trekkje opp grensene mellom kva som skal vera kongen sitt ansvar og kva som skal vera kyrkja sitt ansvar i styringa av samfunnet. «Gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til!» står det allereie i Bibelen (Markus 12,17), og forhandlinga om kvar grensene dei imellom går, er ein raud tråd mellomalderen gjennom. Sættargjerda – og striden rundt henne – er vårt heimlege inntak til denne sentrale tematikken. Både den norske kongemakta og den norske kyrkjemakta hadde styrkt seg gjennom 1200-talet, mykje takka vera at både kongen og erkebiskopen såg korleis dei hadde bruk for kvarandre. Kongen trong erkebiskopen for å legitimere eit kriste kongedøme, og erkebiskopen trong kongen for å få utbreidd normene og reglane til kyrkja i samfunnet. Begge ønskte å styre med Guds nåde. Spørsmålet var likevel – kven skulle ha ansvar for kva?

Kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude vart ikkje einige om korleis kristenrettslovgjevinga skulle utformast i Landslova, og det enda difor med ei landslov i 1274 stort sett utan kristenrettsreglar. Kongen og erkebiskopen var ikkje først og fremst så usamde om innhaldet i kristenrettane, dei var meir usamde om korleis reglane skulle forvaltast. Resultatet av usemja og den manglande kristenrettslovgjevinga i Landslova var at det vart verande fleire ulike kristenrettsversjonar i bruk side om side utover i seinmellomalderen. Kristenrettar frå dei eldre landskapslovene vart vølte og vidareutvikla med ulik grad av inspirasjon og påverknad frå internasjonal kanonisk rett, og frå dei til eikvar tid politiske interessene til kongen og erkebiskopen. Dei me kjenner i dag, er dei såkalla Nyare Borgartings og Nyare Gulatings kristenrettar og dei to kristenrettsversjonane som er tilskrivne kong Magnus og erkebiskop Jon.1

1

Sjå Winroth si innleiing i denne boka; Bjørg Dahle Spørck (utg.), Nyere norske kristenretter (Oslo: Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2009); Bjørg Dahle Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024).

Men sjølve kristenrettslovgjevinga om normer og reglar for folk i eit kriste samfunn var berre ein del av det samansette kyrkjepolitiske feltet og dei potensielt konfliktfylte møtepunkta mellom kongemakta og kyrkjemakta: Kven skulle velja og utnemne nye biskopar? Korleis skulle ein velja ny konge? Kven skulle ha skattefritak og handelsprivilegium? Korleis skulle ein vedta nye lover? Og som nemnt: Kven skulle døme etter desse lovene? Der ein del av kristenrettslovgjevinga teologisk var ramma inn av tankar om korleis ein skulle leva for å få eit best mogleg liv etter døden, var desse – i våre auge – meir verdslege spørsmåla mest presserande for livet her og no. Det handla om dei økonomiske og administrative rammene dei to samfunnsmaktene skulle og kunne utøve rollene og oppgåvene sine innanfor. Og fleire av spørsmåla vart altså – for ei kort stund – avklarte då kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude vart samde om Sættargjerda.

Kva Sættargjerda inneheld

Sættargjerda vart ført i pennen på latin og samstundes omsett til norrønt.2 Sættar gerd tyder avtale eller semje, og er i denne samanhengen ei omsetjing av det latinske compositio. 3 Det gamalnorske ordet kunne også ha ei meir abstrakt (og poetisk) tyding, som når faren i Kongsspegelen, eit lærd skrift forma som ein filosofisk samtale mellom far og son, nyttar det om den overeinskomsten mellom sol og vind som formar dagen og skifte i årstider, og som er godt for både jorda, dyra og menneska som bur der.4 Sættargjerda i Tønsberg var nok heller konkret enn abstrakt og poetisk, men kvifor avtala kom til, og kva som ligg bak det som står der, har det vore delte meiningar om. De same gjeld spørsmålet om kva for delar av avtala som var mest utfordrande, sett i lys av at ho vart avvist etter berre tre år, då kong Magnus døydde i 1280. Me skal koma attende til dei spørsmåla, men først skal me sjå på det som står i Sættargjerda.

2 Omsetjinga i denne boka tek utgangspunkt i den latinske versjonen.

3 Espen Karlsen, «Compositio et finalis concordia I» og «Compositio et finalis concordia II», i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 117.

4 Halvdan Møller (oms.), «Kongespegelen», Syn og segn 6 (1900), 152. Omsetjinga til Brøgger brukar ordet «overenskomst» (Anton Wilhelm Brøgger (oms.), Kongespeilet (Oslo: Aschehoug, 1947)). Kongsspegelen inneheld også praktiske og moralske råd om kjøpmannsskap og om korleis ein konge bør styre. Det er datert til tiåra før Sættargjerda og av mange rekna for å vera det viktigaste litterære verket frå norsk mellomalder.

Avtala vart underskriven i fransiskanarordenen si klosterkyrkje «ved borgen i Tønsberg», 9. august 1277. Saman med kongen og erkebiskopen var det to biskopar, åtte baronar og fire Nidaros-kannikar som var namngjevne underskrivande vitne til avtala. Den latinskspråklege originalen må ha eksistert i minst to eksemplar, eitt til kongen og eitt til erkebiskopen, og eitt av desse, truleg kongen sin kopi, er bevart for ettertida og finst i dag i Den Arnamagnæanske Samling i København.5

Den norrøne teksten er bevart i 18 handskrift, to av dei er norske.6 I den norrøne omsetjinga er det også inkludert eit nytt tiendregulativ, som ikkje er med i den latinske versjonen. Tiendregulativet vart truleg vedteke på same møte i Tønsberg, men då etter at den latinske originalavtala var sett segl på.7

Somme av artiklane i Sættargjerda er korte og knytte til eitt poeng, somme omfattande med innhaldsrike underpunkt. Tilsynelatande er berre éin av artiklane til fordel for kongen. Det er den første, der erkebiskopen gjev avkall på retten til å vera med å velja konge og på kravet om at krona skal ofrast til Heilag-Olav, slik tidlegare brev og avtaler sidan kong Magnus Erlingsson si tid hadde slått fast.8

Dei neste artiklane dreier seg om kyrkjelege privilegium, nokre av dei stadfesting, fornying og utviding av rettar kyrkja tidlegare hadde oppnådd, nokre av dei heilt nye rettar. Fleire av artiklane har likevel formuleringar som opnar for ei skjønsmessig vurdering som kan koma kongen til gode.9 Den siste artikkelen tek for seg prosedyrane som skal følgjast om det blir usemje om tolking av avtala.

Dei fleste av artiklane handlar på eit eller anna vis om økonomiske vilkår for kyrkja og presteskapet, og dei kan grovt grupperast i fire tema: jurisdiksjon, skattar og avgifter, val og utnemningar, myntrett og handel.10

j urisdiksjon

Artiklane om jurisdiksjon dreier seg om kven som skal døme i kva for saker, korleis lover (ikkje) skal endrast, og korleis bøter skal fordelast. Straffa for brot på kristenrettssaker, og dei fleste andre saker i lovene, var bøter, og bøter var, i tillegg

5 Karlsen, «Compositio», 117–118.

6 Magnus Rindal, Magnus Lagabøtes landslov og viktige rettarbøter 1280–1327 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 133, 136–138. Jens Arup Seip ordna innhaldet i Sættargjerda i 19 nummererte artiklar (Jens Arup Seip, Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon (Oslo: Det Norske Videnskaps-akademi, 1942), 106).

7 Seip, Sættargjerden, 105.

8 Seip, Sættargjerden, 104.

9 Seip, Sættargjerden, 107–119.

10 Grupperinga svarar til dei følgjande artikkelnummera i Seip si inndeling: jurisdiksjon (2, 6, 11, 15), skattar og avgifter (5, 8, 10, 12, 13, 14, 18), val og utnemningar (art. 3, 4), myntrett og handel (art. 7, 9, 16, 17).

til jordeigedom, ei av dei store inntektskjeldene i mellomalderen.11 Domsrett gav bøterett. Artiklane handla om saker som brotsverk mot og mellom presteskapet, om forulemping av pilegrimar og om korleis lekfolk som er i erkebiskopen si teneste, skal dømast, om dei ryk i tottane på kvarandre.

Den mest sentrale av desse artiklane er den der kongen gjev avkall på domsretten i alle saker «som omhandler kirka».12 Og det er ikkje få. Me kan gruppere dei i tre. Det første er såkalla klerkemål, som omhandlar brotsverk og søksmål mellom prestar eller mot prestar. Vern av pilegrimar som kjem til katedralkyrkjene, blir også nemnt med her.13 Deretter er det saker som handlar om økonomien og den rettslege stillinga til kyrkjeorganisasjonen, patronatsrett (eller kallsrett, det vil seia, rett til å til utnemne prest), kyrkjeeigedom, heilage løfte til kyrkja, tiend og testament (særleg dei som inneheld gåver til kyrkjer, kloster og heilage stiftingar). Den tredje gruppa, gjerne omtalt som «dei store kristenrettssakene» eller «kristenrettssaker i egentlig forstand»,14 er dei som handlar om boda og læra til kyrkja, om korleis rammene skal vera for eit kriste liv frå vogge til grav. Det er gjennom desse lekfolk flest kom i kontakt med den innhaldsrike og mangfaldige kanoniske retten, som elles regulerer mykje anna i det kyrkjelege feltet,15 og det er gjennom desse me får det beste inntaket til mellomalderens kvardagsliv i ulike sosiale lag. Det gjeld saker om ekteskap (kva som er gyldige ekteskap), om fødsel (innanfor eller utanfor gyldige ekteskap), om meineid, åger (rente), simoni (kjøp og sal av kyrkjelege rettar og ombod), kjetteri, frilleliv (ugift sambuarskap), hor (ekteskapsbrot) og blodskam (seksuelle relasjonar mellom for nært beslekta relasjonar).16 Det er altså ikkje sjølve lovgjevinga om desse kristenrettssakene som står i Sættargjerda, men ei liste med kva for saker kyrkja skal få ha uinnskrenka

11 Både kyrkja og kongen fekk også inntekter av skattar og avgifter, men det var jordegodsinntektene som verkeleg monna – og det hadde kyrkja monaleg meir av enn kongen.

12 Side 177–179. Alle referansar til Sættargjerda i moderne norsk versjon viser til omsetjinga som er i denne boka. Originalformuleringane er «causarum ad ecclesiam spectancium» / «sem til kirkiunnar høyra».

13 I tillegg blir pilegrimsvern omtala i ein eigen artikkel seinare i Sættargjerda, men der tek kongen atterhald for dei pilegrimane som kan vise seg å vera fiendtlege spionar.

14 Seip, Sættargjerden, 112.

15 Jf. Winroth her: 15, 31

16 Frå det fjerde laterankonsilet i 1215 var «for nær» slekt rekna til og med fjerde ledd. Dette galdt både for blodsslekt og for dei ein var inngifta i slekt med gjennom svogerskap. I tillegg rekna ein «åndeleg slektskap» med gudforeldre ein fekk gjennom dåpen.

domsrett over.17 Både innhaldet i denne artikkelen – og heile Sættargjerda – føreset altså ei meir utfyllande kristenrettslovgjeving i tillegg.

Dei fleste historikarar har vore samde om at spørsmålet om domsrett er noko av det som ikkje hadde kome på plass i arbeidet med Landslova, og som det såleis var stor usemje om mellom partane før Sættargjerda vart underskriven. Det var nyleg «oppstått grunnlag for oppklaring», som det står i innleiinga til avtala.18

Det er også vorte sett på som den viktigaste årsaka til at avtala møtte så stor motstand etter at Magnus var død, mellom anna i Jens Arup Seip si avhandling Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jursidiksjon frå 1942, som framleis er eit sentralt referanseverk om Sættargjerda.19 At kyrkja sjølv skulle døme i åndelege saker, var på dette tidspunktet ikkje eigentleg særleg kontroversielt. Men kva som var åndelege saker, var det verre med – kvar gjekk grensa mellom det åndelege og det verdslege? Ekteskapssaker, til dømes, korleis skulle ein ta omsyn både til dei økonomiske og avtalerettslege sidene ved ekteskap, og dei «sakramentale» sidene, der kyrkja la vekt på at ekteskapet var eit sakrament innstifta av Gud? Eller – kvar gjekk grensa mellom det ein skulle samarbeide om og dele på, og det som «uinnskrenka» var kyrkja sin rett? Det var det viktig å få på plass, og det svarar denne artikkelen i Sættargjerda på. Men, den tek likevel høgde for at somme av bøtene (i praksis) hadde vore delte mellom kyrkje og konge tidlegare, og til slutt i artikkelen er det ei setning som slår fast at kongen framleis skal kunne ha sin del av desse bøtene.20

s kattar og avgifter

Det å vera fritekne for skatt er gjennom heile mellomalderen eitt av privilegia til eliten, anten det er geistleg eller verdsleg elite. Sættargjerda slår fast at ikkje berre skal biskopar, prestar og abbedar vera fritekne frå verdsleg skatt og leidangsferd,21 presteskapet skal også ha ein stor flokk med lekmenn i si teneste som skal vera skattefrie:22 erkebiskopen minst 200 mann, kvar av dei andre biskopane minst

17 Lista er ikkje uttømande. Sættargjerda har også ei setning som opnar for fleire type saker som «høyrer kyrkja til», noko som ifølgje Seip gav både kongen og kyrkja eit forhandlingskort (Seip, Sættargjerden, 115).

18 Side 173.

19 Sverre Bagge, «‘Salvo semper regio iure’ – kampen om sættargjerden 1277–1290», Historisk tidsskrift 87, no. 2 (2008), 202.

20 Side 179.

21 Side 179.

22 Side 181.

80 mann og kvar sokneprest to mann. Desse tre artiklane var nokre av dei nye og utvida rettane kong Magnus gav til kyrkja med Sættargjerda, og til saman utgjorde dette betydelege summar for kyrkja på ulike nivå.23 Også dei næraste mennene til kongen fekk skattefritak på denne måten, så først og fremst var dette altså eit eliteprivilegium. Samstundes galdt den skatten som kyrkja fekk ta inn, tienda, for alle – til og med kongen sjølv. Han måtte – som han hadde måtta før – svara tiend av jordegodset sitt.24

I tillegg til denne spesifikasjonen kjem det altså i Sættargjerda eit heilt nytt tiendregulativ. Tienda og dei detaljerte tiendregulativa var ofte til forhandling, ikkje berre mellom kongen og kyrkja, men mellom kyrkja og ålmenta, heile mellomalderen gjennom. Frå tidleg på 1100-talet blir den generelle årstienda innført i Noreg, der alle må betala ein tidel av inntektene sine i skatt til kyrkja. Tiendinntektene blir deretter delte i fire; ein del til løn til soknepresten (mensa), ein del til kyrkjevedlikehald (fabrica), ein del til biskopen og ein del til dei fattige (den såkalla bondeluten). Særleg kva for produkt som skal tiendleggjast, og kven som skal forvalte tiendfordelinga, er det ofte strid om. I det nye tiendregulativet25 er det både kome inn nye produkt som det skal betalast tiend av, til dømes ull og frukt, ein må også betala tiend av ting og dyr, som skip, møller, brødomnar, badstover og kyr som ein leiger ut, og det er nøye skildra kva og korleis eventuelle utgifter til produksjon kan trekkast frå før skatten blir utrekna og innsamla. Ifølgje Lars Hamre synest erkebiskopen «til vederlag» å ha vore viljug til å la den gamle hovudtienda falle bort.26 Regulativet skulle likevel vise seg å bli ein raud klut.

u tnemningar og val

På same måte som erkebiskopen ikkje skulle leggje seg borti kven som vart konge eller korleis valet skulle legitimerast, slo Sættargjerda fast at kongen måtte la vera å blande seg i val av nye biskopar og abbedar.27 Korleis slike val til kyrkjelege kall skulle går føre seg, er også eitt av dei store stridspunkta for kyrkja i mellomalderen. Å få utnemne eigne biskopar var eit viktig element i kyrkja sitt program om

23 Presteskapet hadde i tidlegare lovgjeving skattefridom for nokre lekfolk i si teneste, men ikkje i nærleiken av dette omfanget (Seip, Sættargjerden, 109–110).

24 Side 179.

25 Som ikkje gjeld for Hamar bispedøme, Romerike og Solør. Side 191.

26 Lars Hamre, «Tiend», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformasjonstid, bind 18 (København: Rosenkilde og Bagger, 1974), 283.

27 Side 179.

kyrkjefridom – libertas ecclesiae – frå verdslege makthavarar, og utgangspunkt for den såkalla investiturstriden mellom paven og den tysk-romerske keisaren mellom 1070 og 1122, som er vorten ståande som det fremste dømet på kampen mellom keisaren og den stadig aukande kyrkjemakta. I den striden stod slaget særleg om biskopane i det tyske riket, som var store og rike lensinnehavarar. Inntektene frå lena gav dei mykje makt, men dei hadde også ulike lojalitetsband og var del av kryssande nettverk mellom erkebiskop, pave, fyrste og keisar, noko som gjorde kontrollen med sjølve posisjonen deira viktig. Kven skulle ha rett til å utnemne desse biskopane?28 Fleire etterfølgjande pavar og keisarar veksla på å lyse kvarandre i bann fordi den andre utnemnde biskopar, og for å prøve å hevde sin autoritet som den øvste på jorda (begge meinte at dei sjølve representerte Gud). På eit tidspunkt måtte keisar Henrik IV gå kanossagang29 til pave Gregor VII og be om syndsforlating – og til slutt vart det ein ende på striden med konkordatet i Worms i 1122. Paven fekk igjennom kravet om frie kanoniske val, og samstundes skulle valet gå føre seg med keisaren eller ein av utsendingane hans til stades. Med andre ord – ikkje full siger til kyrkja, men eit viktig steg på vegen fram mot det som skulle bli pavedømmet sin absolutte makttopp på 1200-talet, slik me i 1277 ser det spegla i Nidarosprovinsen og i Sættargjerda.

I Sættargjerda seier også kongen frå seg retten til å utnemne prestar til sine eigne kongelege kapell.30 Dette var kyrkjer som stod direkte under kongens mynde, og presteskapet i dei kongelege kapella var nære medarbeidarar av kongen. Slik dei eldre private kyrkjene gjennom 1100- og 1200-talet var gått inn i den ordinære sokne- og bispedømestrukturen og vorte del av erkebiskopens kyrkjeleg hierarki, fekk altså Jon igjennom at også dei kongelege kapella skulle vera utrusta med hans åndelege autoritet, sjølv om kapella organisatorisk var underlagde kongen og ikkje bispedømet.

m yntrett og H andel

I utgangspunktet var det berre kongar som kunne slå mynt, men det var ikkje uvanleg å gje slike privilegium også til andre, slik me ser erkebiskopen får «ha én mann som kan mynte pengestykker».31 Myntretten var ei stadfesting av eit

28 Investitur tyder bokstavleg «ikleding» – altså retten til å «ikle» ein person bisperolla, med sine pontifikalia, som ring, stav, mitra (bispehatt), brystkross, sko og hanskar.

29 Henrik måtte oppsøkje paven i borga hans Canossa i Nord-Italia – av dette har me uttrykket «kanossagang».

30 Side 179.

31 Side 183.

tidlegare privilegium, truleg frå 1222, som Håkon Håkonsson gav erkebiskop Guttorm,32 og privilegiet i Sættargjerda blir utdjupa i eit tillegg til Sættargjerda frå 13. september 1277.33

Handelsaktiviteten til kyrkja og presteskapet var eit meir samansett område. Her utfordra kyrkja ikkje først og fremst kongen, men dei mange verdslege aktørane som hadde handelsinteresser. Sættargjerda slår fast at eventuelle handelsforbod som kongen utferdar, ikkje skal gjelde kyrkja. To andre artiklar dreier seg om skipsfart og handelsverksemd med Island.34 Erkebiskopen skal ha rett til å føre ut 30 lester mjøl til Island, og han skal ha ei årleg avgift av eitt skip som kjem frå Island. Inntektene frå mjølsalet skulle visstnok gå til å kjøpe vadmålsklede til prestane. Dette er ei stadfesting av privilegium erkebiskop Eirik fekk frå pave Celestin III allereie i 1194, og det hadde vorte sett fram som krav også i fleire omgangar før dette.35 Brevet frå 1194 inneheld også andre privilegium paven meinte at den norske kyrkja skulle ha, og det var truleg eitt av dei konkrete førelegga for arbeidet med Sættargjerda.36

Ei anna vare som konkret blir trekt fram i Sættargjerda, og som også er ei stadfesting av eit handelsprivilegium for erkebiskopen frå 1194, er retten til å få kjøpe jaktfalkar.37 Falkonering – å jakte smådyr med falk og anna rovfugl – var ein elitesyssel, og jaktfalkar var eit luksusprodukt.38 Når erkebiskopen vil ha rett til å kjøpe dei dyrebare fuglane, er det truleg vel så mykje for å skaffe seg statusobjekt han kan bruke som verdifulle gåver, som det er for å jakte sjølv.39

Dei ulike artiklane i Sættargjerda har som me har sett, ulik bakgrunn og ulik juridisk og økonomisk tyding. Nokre var stadfesting av eldre rettar, nokre var nye i 1277. Det er likevel gode grunnar til å sjå dei to første artiklane – om at erkebiskopen ikkje skulle leggje seg borti kongeval, og at kyrkja skulle få domsrett i kristenrettssaker – som dei viktigaste elementa som utgjer sjølve forliket. Det er

32 NGL I: 446/RN I-452, 1222.

33 NGL II: 481–83/RN II-187, 1277.

34 Side 179, 181

35 DN II-3/RN I-226, 1194. RN I-90 [1151–1153]; NGL I: 442–444/RN I-145 [1163–1172].

36 Seip, Sættargjerden, 108.

37 Side 179.

38 Ragnar Orten Lie og Frans-Arne Stylegar, «Veidekongen, olifanten og bøkeskogen. Jakt, krig og aristokratisk ideologi i vikingtid og middelalder», Primitive tider 23 (2021), 30. Kongen sende falkefangarar til Island for å få tak i dei ettertrakta kvite falkane (DN XIX-167/ RN I-536, 1224–1225; DN XIX-308/RN II-314, 1282). I Kongsspegelen er også dei endå kvitare falkane frå Grønland omtala som «den som dei i andre land vilde tykkjast vera stor dyrleik i» (Møller, «Kongespegelen», 343).

39 Lie og Stylegar, «Veidekongen», 32.

her erkebiskopen gjev frå seg makt til kongen, og det er her kongen gjev frå seg makt til erkebiskopen.40 Om ein legg mest vekt på desse to artiklane i Sættargjerda, blir ikkje asymmetrien mellom kva kyrkja vann, og kva kongen vann, så stor. Med det perspektivet i mente skal me no sjå nærare på korleis avtala vart til.

Korleis avtala kom til

Den endelege vedtekne Sættargjerda hadde ein forløpar i det som blir kalla Bergenskonkordatet, frå 1. august 1273. Det er ei bortimot likelydande avtale, som erkebiskop Jon og kong Magnus vart samde om samstundes med at Magnus arbeidde med Landslova og dei begge to arbeidde med kva som skulle vera innhaldet i kristenrettane. Magnus sin kristenrett (som me finn i denne boka) hadde han truleg arbeidd med saman med det verdslege lovarbeidet i fleire år, medan det er grunn til å tru at Jon har sett i gang eit eige kristenrettsarbeid som ein reaksjon på Magnus sitt arbeid.41 Han var ikkje nødvendigvis i full opposisjon til Magnus – innhaldet i det som skulle bli kristenrettane deira var ikkje så forskjellig – men han hadde ein sterk ambisjon på vegner av kyrkja og var lite viljug til å la kongedømet få bevege seg vidare inn på dei saksfelta som han meinte var kyrkja sitt domene.42 Kristenrettane hadde så langt vore delvis integrerte i dei eldre landskapslovene og mykje godt eit samarbeidsprosjekt mellom konge og biskop, og det var inga eintydig arbeidsdeling mellom kven som i praksis utøvde jurisdiksjon i dei ulike sakene.43 Ifølgje innleiinga til Sættargjerda meinte erkebiskopen at kyrkja «etter gammel sedvane» hadde late kongen døme i nokre saker som ifølgje kanonisk rett høyrde til kyrkja sitt ansvar, «noe kirka på en måte tålmodig hadde gått med på for å unngå faren for splittelse og brudd på freden».44 Ekteskap er eit godt døme: Kort fortalt var ekteskap i dei eldre lovene regulert som ei verdsleg avtale mellom to slekter, medan ekteskapslæra til kyrkja la vekt på at det grunnleggjande vilkåret for eit gyldig ekteskap var det frie samtykket mellom kvinne og mann.

Ekteskapslovgjeving gjekk gradvis over frå å vera eit verdsleg til eit kyrkjeleg

40 Bagge, «‘Salvo semper’», 212–214.

41 Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», 11.

42 Ole-Albert Rønning Nordby, «Forord», i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 78–79.

43 Seip, Sættargjerden, 116–119, 126–127; Bagge, «‘Salvo semper’», 212; Torstein Jørgensen, Erik Opsahl og Jørn Øyrehagen Sunde, «Kristendomsbolken», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Oslo: Fagbokforlaget, 2024), 67–68.

44 Side 173.

domene – som kristenrettane skulle regulere. Men denne «gradvise overgangen», og den uavklarte domsretten, står Magnus og Jon midt oppi.

Då Frostatinget ikkje ville lovta framlegget frå Magnus til det som truleg var første utkastet til ny landslov i 1269,45 slik dei hadde gjort på Gulatinget og Eidsivatinget i 1267 og 1268, måtte Magnus og mennene hans arbeide vidare med dei nye lovene. Tradisjonelt har avvisinga på Frostatinget vorte forstått som at erkebiskop Jon – som fekk palliet av paven og vart erkebiskop 24. juni 126846 – sette seg imot lova av di kyrkja sine rettar, særleg i kristenrettslovgjevinga, vart for sterkt utfordra. I kva grad Jon og Magnus etter dette samarbeidde om å få på plass ny kristenrett, eller om dei allereie i 1269 var på ulik kurs, veit me ikkje. Det er liten grunn til å tru at Magnus hadde tenkt å forme ein kristenrett aldeles på tvers av ønska til kyrkja, tvert om, han var i alt han elles gjorde innstilt på å koma kyrkja i møte. Likevel – resultatet blir to ulike kristenrettsversjonar og ein krunglete vidare veg med lovarbeidet i 1270-åra. Ifølgje sagaen til den islandske Skálholt-biskopen Arne Þorláksson er Jon i gang med sitt eige kristenrettsarbeid seinast i 1271, og Jon har oppmoda Arne om å gå fram på same vis.47 Etter å ha møttest i Noreg sommaren 1272 blir Arne ytterlegare inspirert, og medan kristenretten til Jon truleg er ferdig sommaren 1273, utferdar Arne sin kristenrett heime på Island vinteren 1273–74.48

Bergenskonkordatet frå 1. august 1273 må såleis sjåast i lys av parallelle prosessar: Magnus arbeider vidare med den verdslege lovgjevinga, både Magnus og Jon arbeider med kristenrettslovgjevinga, og over det heile går det føre seg ei tautrekking, i smått og stort, om rettar og plikter dei imellom, og om kva som skal vera kongen sitt domene, og kva som skal vera kyrkja sitt. Eit steg på vegen i denne tautrekkinga er Bergenskonkordatet. Magnus går med på det sentrale kravet frå kyrkja om uinnskrenka domsrett i kristenrettssaker, og ei rekkje av dei andre punkta me kjenner att frå den seinare Sættargjerda. Same hausten sender både kongen og erkebiskopen separate brev til paven for å få godkjent avtala.49 Det gjer pave Clemens IV 26. juli året etter, under

45 Anna Catharina Horn, «Landsloven som tekst: tilkomst og overlevering», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Oslo: Fagbokforlaget, 2024), 18; Rindal, Magnus Lagabøtes landslov, 20; Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», 11.

46 DN VI-34/RN II-59–63, 1268. Å få palliet, den vovne, kvite ullkragen, rundt halsen er sjølve teiknet på at paven gjev kandidaten erkebispeverdigheit.

47 Gunhild og Magnús Stefánsson (oms.), Biskop Arnes saga (Oslo: Thorleif Dahls kulturbibliotek, 2007), 38.

48 Stefánsson, Biskop Arne, 48.

49 Karlsen, «Compositio», 85–87.

kyrkjemøtet i Lyon, der han møter erkebiskop Jon. Godkjenninga blir send med Jon heim, men paven krev i tillegg at det skal inn tre punkt som omtalar korleis ein skal gå fram om avtala blir broten,50 og han set som vilkår at avtala først blir gyldig når erkebiskopen og kongen godtek desse tillegga.51 Dei tillegga ville ikkje Magnus godta – og avtala vart såleis ikkje gyldig.

I mellomtida, medan erkebiskopen og delegasjon hans med mellom andre bergensbiskopen Askatin og oslobiskopen Andres var i Lyon heile våren og sommaren 1274, har ein annan av dei parallelle prosessane gått framover. Magnus har fått vedteke den nye versjonen av Landslova.52 Utan ein eigen kristenrettsbolk, men med element av kristenrettslovgjevinga «snike inn» i fleire av dei andre bolkane.53 Jørn Øyrehagen Sunde har framstilt dette som eit slags kupp – Magnus såg sitt snitt til å få vedteke lova når erkebiskopen var ute av landet, og greidde i tillegg lure inn litt kristenrett her og der.54 I ekteskapslovgjevinga, til dømes. Magnus vil ikkje heilt sleppe definisjonsmakta over korleis ekteskap skal inngåast, så i Landslova er det framleis ekteskapslovgjeving – i arvebolken – der ekteskap som verdsleg avtale blir vektlagt og regulert.55

I kva grad erkebiskopen vart overraska – eller provosert – over dette, seier ikkje kjeldene noko tydeleg om.56 Men særleg i arvebolken ser ein som nemnt spor av at kongen har bevega seg nær innpå kristenrettslovgjevinga, og det er gode

50 Ved avtalebrot skulle erkebiskopen få att valretten til trona som han gav frå seg i første artikkelen, han skulle vera med på å velja eit eventuelt formyndarstyre, om erkebiskopen braut avtala, skulle dei geistlege miste skattefridomen sin, og det var reglar for skilsmål («voldgift») om det oppstod usemje om avtala (NGL II: 455–462/RN II-119, 1274; Seip, Sættargjerden, 103).

51 Om desse tillegga er noko paven kom på av seg sjølv, eller om det var Jon som pressa på, veit me ikkje sikkert, men Seip, Sættargjerden, 103; Sverre Bagge, «Kirkens jurisdiksjon i kristenrettssaker før 1277», Historisk tidsskrift 60, nr. 2 (1981), 138; Bagge, «‘Salvo semper’», 213; og Nordby, «Forord», 80 antydar alle at det må ha vore Jon som stod bak.

52 Somme meiner lova først vart vedteken på Frostatinget (Jørn Øyrehagen Sunde, Kongen, lova og landet (Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2023), 22–23), andre meiner ho først vart vedteken på Gulatinget (Rindal, Magnus Lagabøtes landslov, 20). Uansett – i løpet av 1274, 1275 og 1276 var ho vedteken Landslov på alle dei norske tinga.

53 Jørn Øyrehagen Sunde, «Forord», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Oslo: Fagbokforlaget, 2024), 8.

54 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale – Rettsspegelen (Bergen: Fagbokforlaget, 2005), 129–132.

55 Thomas Eeg, Brage Thunestvedt Hatløy og Else Mundal, «Arvebolken», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Oslo: Fagbokforlaget, 2024), 206–207.

56 Ti handskrifter av Landslova nemner erkebiskop Jon i innleiingshelsinga i prologen, altså der kong Magnus nemner dei den nye lova er stila til. Ikkje berre tinget og folket, men altså også erkebiskopen (Brage Thunestvedt Hatløy, «Prologen», i Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde (Oslo: Fagbokforlaget, 2024), 36).

grunnar til å tru at erkebiskopen ikkje var særleg begeistra.57 Om erkebiskopen på dette tidspunktet var huga på å få kristenrettsbolken inn i kongen si lov, eller om han på noko tidspunkt hadde vore det, kan me ikkje veta sikkert. Men me må gå ut frå at i alle fall Magnus hadde ønskt å inkludere kristenrettane i Landslova, slik dei hadde vore det i landskapslovene – tematisk ville det vore ei naturleg følgje å plassere dei etter truvedkjenninga i det første kapittelet i det som vart heitande kristendomsbolken i Landslova.58

Der står altså saka sommaren 1275: Landslova er vedteken, utan dei tradisjonelle og omtalte kristenrettsdelane, og Bergenskonkordatet er avvist. Kyrkja og kongemakta har ikkje kome nærare ei løysing på makt- og myndefordelinga seg imellom, og det er uklart kva for kristenrettslovgjeving som skal gjelde. Kongen har fått igjennom si Landslov, og erkebiskopen har vore på kyrkjemøte i Lyon og fått ny inspirasjon til å hevde det sjølvstendige programmet til kyrkja. I Lyon fekk erkebiskopen også pålegg frå paven om å krevja inn ei særskild embetstiend frå dei geistlege dei neste seks åra.59 Presteskapet var til vanleg fritekne frå å betala tiend, men for å frigjera Jerusalem og finansiere nye krosstog, trong paven større inntekter. Denne tienda vart omtala som jorsaltiend (Jorsal var det norrøne namnet på Jerusalem), og ho kan ikkje ha gjort det lettare for Jon å manøvrere mellom det som også fanst av ulike interesser i hans eigen kyrkjeorganisasjon.60 Me veit ikkje sikkert kva som fekk partane til forhandlingsbordet igjen. Om erkebiskopen var fornøgd med å ha kristenrettane utanom Landslova, og såleis kunne fremja sin versjon, var spørsmålet om kven som skulle døme i kristenrettssakene, likevel ikkje avgjort. Kongen hadde sidan 1274 styrkt seg med at Landslova var ferdiggjord, og erkebiskopen sitt paveoppdrag med den nye tienda for dei geistlege var truleg inga enkel oppgåve. Innkrevjinga av jorsaltienda la press på erkebiskopen, og kanskje var dét største drivkrafta for Jon, for på nytt å søkje avklaringar med kong Magnus.61

57 Nordby, «Forord», 80.

58 Winroth her: 15, 33 (note 70).

59 DN VIII-11/RN II-122, 1274; RN II-123, 1274.

60 RN II-129, [sommar 1275]; Stefánsson, Biskop Arne, 53–54.

61 Eldbjørg Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium. Sættargjerden som indikator på forholdet stat–kirke fra Magnus Lagabøter til Christian I (1277–1458)», i Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen (Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003), 90–91. Magnus støtta også ifølgje Arne biskops saga opp om jorsaltienda, og om biskopane som skulle krevja henne inn. Hausten 1275 prøvde han å koma misnøgde islendingar i møte og lova dei at så lenge jorsaltiendplikta stod ved lag, skulle han ikkje påleggje dei andre tyngande plikter (Stefánsson, Biskop Arne, 55).

Det ser ut til å ha vore god stemning under møtet i Tønsberg der Sættargjerda vart underskriven. Innleiinga til avtala vitnar likevel om at det var eit grundig – og langvarig – arbeid som var kome til ende, der begge partane hadde lagt fram eldre avtaler og overeinskomstar og vekta dei opp mot einannan. Innleiingsorda har vore nøye studerte, og språkbruksanalysen har gått like inn i hjarterøtene. Seip skriv: «Har kong Magnus følt anelse av tvil i hjertet om sin ubetingede arverett, siden han gikk med på å dempe sine ord?»62 Det at det hadde «oppstått grunnlag for oppklaring», var no løyst gjennom eit kompromiss, med uttrykksmåtar «ikke utan et visst raffinement», skriv Seip, og peikar på ordlegginga i artikkel 1 og 2: Erkebiskopen hadde «for evig tid sagt fra seg enhver rett, dersom han har hatt eller kunne ha hatt en slik» til kyrkjeleg innblanding i kongeval, og kongen hadde på eigne og seinare arvingar sine vegner «for alltid gitt avkall på enhver rett som han til nå skulle ha hatt, til å høre, granske og beslutte saker som omhandler kirka».63

Sættargjerda inneheld nokre små justeringar i høve Bergenskonkordatet,64 og eit par viktige tillegg: Avtala skulle ikkje sendast til paven for godkjenning, og dermed var ho i større grad ei reell semje mellom to likeverdige partar. Samstundes var eitt av tilleggskrava frå paven frå 1274 teke med: Om det oppstod tvil om nokon av artiklane i avtala, skulle det løysast ved skilsdom («voldgift») av to skikka menn, ein oppnemnd av kongen og ein av erkebiskopen, eventuelt ein tredje, uavhengig person.65 I tillegg til sjølve avtala, og tiendtillegget i den norrøne versjonen, kjem det eit ytterlegare tillegg 13. september, som «utfylling» til avtala, der særleg myntretten, bøtefordeling og skattefridom knytt til dei lekfolka presteskapet hadde i teneste, blir avklart.66

På Island blir også Sættargjerda teken imot. Då biskop Arne hadde lagt fram og fått vedteke sin kristenrett på Alltinget i 1275,67 var det nokre få kapittel folk ikkje hadde vilja godta før Magnus og Jon hadde avgjort kva som skulle stå i dei. Desse er tydelegvis på plass med Sættargjerda, og biskop Arnes saga melder om

62 Seip, Sættargjerden, 104.

63 Seip, Sættargjerden, 116; denne boka, 177. Seip si omsetjing har ein noko annan ordlyd, men innhaldet – og poenget til Seip – blir det same.

64 Rudolf Keyser, Den norske Kirkes Historie under Katholicismen. Bind 2 (Christiania: Chr. Tønsbergs forlag, 1858), 26–28.

65 Side 183.

66 NGL II: 481–483/RN II-187, 1277. 13. september-tillegget er ikkje med i omsetjinga i denne boka.

67 Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», 24–29. Arnes kristenrett bygde både på kong Magnus og erkebiskop Jon sine kristenrettar, men hadde med nokre islandske særmerke.

at dei geistlege forlikte seg med Magnus og fekk avklart dei «avsnitta i lovbøkene» dei til då hadde venta på avgjerder om.68 Men Sættargjerda eller kristenrettane blir likevel ikkje sette inn i Landslova. Dei eksisterer side om side: kristenrettane (som finst i fleire variantar), Sættargjerda (som slår fast at kyrkja skulle ha domsrett i kristenrettssakene) og Landslova.

Sættargjerda set med det eit førebels punktum for ein lang prosess som hadde gått føre seg i Noreg i meir enn ti år. Var ho først og fremst svar på eit behov som hadde oppstått av di kong Magnus hadde utfordra rettane til kyrkja med den nye lovgjevinga si, eller av di det radikale kyrkjeprogrammet til erkebiskop Jon hadde utfordra rettane til kongen – eller var ho først og fremst «berre» ei semje som fekk på plass ein del uavklarte spørsmål som uansett måtte klarleggjast uavhengig av korleis dei verdslege og dei kristenrettslege lovene såg ut?

Desse spørsmåla kastar den vidare lagnaden til Sættargjerda lys over – for ho utløyste ganske snart sterke motreaksjonar då kong Magnus døydde 9. mai 1280.

Sterke motreaksjonar

Magnus er så vidt komen i jorda før det er heilt nye vindar som blæs kring kongsgarden i Bergen. Motkreftene, mot Sættargjerda og det kyrkja hadde oppnådd, er tydeleg å spore i kjeldene tidleg i 1280-åra, både i Noreg og på Island.69 Og det ser særleg ut til å vera tienda, skattefridomen og domsretten som står på dagsorden.

Allereie i juli 1280 kvessest knivane. Erkebiskop Jon prøver å forplikte kongemakta til å respektere Sættargjerda gjennom kroningseiden til den unge kong Eirik, eldstesonen til Magnus, og ber krinsen rundt han vente med eventuelle endringar til kongen er vorten eldre eller paven har uttalt seg.70 Samstundes kjem ei rettarbot frå kong Eirik, «vedteken med dei beste menns råd», altså formyndarane hans, med ei rekkje utdjupingar til Landslova og modifiseringar av Sættargjerda, som utfordrar samarbeidsplattforma til Magnus og Jon.71 Rettarbota slår mellom anna fast at presteskapet og deira handgangne menn ikkje skulle vera fritekne frå utfareleidang,72 og at kyrleigetienda skulle vera som «forn kristenrett», altså

68 Stefánsson, Biskop Arne, 61–63.

69 NGL III: 3–11, 82–85, 229–241; DN III-20, 21; RN II-[283], [316]; Stefánsson, Biskop Arne, 86.

70 DN I-69/RN II-251, 1280; DN III-21/RN II-262, 1281.

71 NGL III: 3–11/RN II-246, 1280.

72 Dette var ein ekstraordinær skatt, mot den ordinære leidangsskatten som er nemnd i Sættargjerda (s. 179, 181). Slik sett var ikkje punktet i rettarbota i direkte motstrid mot Sættargjerda, men eit indirekte inngrep i dei økonomiske vilkåra for dei geistlege (Bagge, «‘Salvo semper’», 204).

frå før det nye tiendregulativet. Biskopane kontrar på sitt provinsialkonsil same månaden, der dei i sterke ordelag kritiserer antikyrkjeleg politikk og åtvarar mot åtak på kyrkjefridomen.73 Dei legg vekt på domsretten til kyrkja, særleg over klerkamål, slik han er fastslått i Sættargjerda, og framhevar den retten kyrkja har til å forvalte og forsvare kyrkjeeigedom utan skattlegging. Utover vinteren og neste sommar er det lite som tyder på forsoning og forlik. I brev frå erkebiskopen og kyrkja blir det stadig understreka at den nye politikken er krenking av fridommen til kyrkja, hevdvunne rettar og brot på artikkelen i Sættargjerda om at kongen ikkje skal kunne endre lovene eller bøtene til skade for kyrkja.74

Den fremste i formyndarstyret var baron Bjarne Erlingsson av Bjarkøy og Giske. Han hadde også vore i den næraste krinsen rundt kong Magnus, men vart førande i det som ser ut til å vera ein ganske samstemt verdsleg motreaksjon mot erkebiskopen og det han hadde oppnådd på vegner av kyrkja. Det er Bjarne Erlingsson som tilbakekallar myntretten til erkebiskopen,75 nedfelt i Sættargjerda,76 og han fører ordet når den nye lina frå kongemakta blir formidla rundt om i landet.

Eit av dei mest innhaldsrike dokumenta som fortel om den tilspissa konflikten, handlar om eit tingmøte på Brurberget i Vågan sommaren 1281 eller 1282.77 Der skal Bjarne ha «minka tienda» kraftig på Hålogaland, ved å forby dei nye tienda om båt, kyrleige og ost, og seltienda frå Sørvær. Ingen nye tiender skulle påleggjast, skreitienda skulle betalast etter utgiftsfrådrag, og han understreka at berre den gamle kristenretten, frå erkebiskop Sigurd og kong Håkon sine dagar,78 skulle gjelde. Det var lagmannen til kongen som skulle døme, også i kristenrettssaker, og presten på Trondenes fekk refs av Bjarne, for å ha samla inn bøter for hor.79 På møtet forkynte Bjarne også at kongen ikkje ville ha fleire lovbøker i landet enn éi, difor skulle ikkje Vagabok lenger lesast opp. Kva denne Vågaboka var, veit me ikkje sikkert,80 anna enn at ho må ha vore ei lokal eller regional lovbok

73 NGL III: 229–237/RN II-252, 1280.

74 DN III-20/RN II-255, 1280; DN III-16/RN-261,1281.

75 RN II-[283], [1280 el. 1281].

76 Side 183.

77 DN III-30/RN II-626, 1291; Finn Hødnebø (utg.), Norske diplomer til og med 1300 (Oslo: 1960), 138–139 (nr. 28). Sjølve dokumentet er eit vitneopptak om kva som hadde gått føre seg i Vågan, gjort av erkebiskop Jørund i Nidaros nokre år seinare, 9. mars 1291.

78 Spørck, «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett», 10; Bagge, «‘Salvo semper’», 206.

79 Dette siste poenget set Sverre Bagge («‘Salvo semper’», 206–209) i samanheng med det konkrete spørsmålet om kven som skulle døme i ekteskapssaker, og meiner det dermed ikkje var heile domsretten til kyrkja Bjarne og formyndarstyret var mot, men utvalde delar. Ekteskapslovgjevinga hadde dei også vore inne på i rettarbota frå 1280.

80 Dette dokumentet er den einaste kjelda der Vagabok blir nemnt.

– ein byrett og/eller ein kristenrett, kanskje – som regulerer kjøpstaden og/eller området rundt, og som bryt med gjeldande Landslov, Bylov og/eller den «forn kristenrett» Bjarne og stormennene ville bruke.81

På Island samanfell Magnus’ død med at deira versjon av Landslova, den som blir heitande Jónsbók etter lagmannen Jon Einarsson, skal vedtakast på Alltinget. Måten dette blir fortalt om i biskop Arnes saga er på mange vis ei destillert framstilling av dei motsetningane som hadde gått føre seg i Noreg i tiåret før. Islendingane, som nyleg (1262) hadde late seg leggje under den norske kongemakta, har delvis andre interessemotsetjingar enn det norske samfunnet.

Spørsmålet om i kva grad erkebiskopen hadde rett til å kjøpe jaktfalkar og utruste eigne skip, står fram som viktige kampsaker,82 men først og fremst er det saker om eigedomsretten over kyrkjebygg og kyrkjeeigedom, staðamál, som biskopen og dei islandske stormennene er usamde om. I biskopssagaen kjem alle aktørane – Jon Einarsson, kongens merkesmann Lodin Lepp, biskop Arne og dei ulike islandske stormennene – til orde, og kjelda gjev eit meir direkte inntak til dei pågåande forhandlingane enn det me finn i diplommaterialet, som stort sett refererer til ei sak når vedtaket er gjort. Lodin Lepp og Jon Einarsson vann fram og fekk lovteke heile lovboka på Alltinget sommaren 1281, med nokre usemjepunkt som dei forliktest med biskop Arne og stormennene om seinare.83

Måten den nye verdslege lovboka, kristenrettane og Sættargjerda blir mottekne på Island, gjev eit utfyllande bilete av korleis erkebiskopen dreiv politikk.84 Han prøver å fremja standpunkta sine ytterlegare der, ved å spela stormennene ut mot kongen og mobilisere dei på motstand mot at kongemakta skulle gripe inn i dei hevdvunne rettane til islendingane. Dette var ein dristig strategi når han ikkje lenger hadde den kyrkjevelviljuge kong Magnus på si side, og han nådde altså ikkje igjennom med programmet sitt.

Det gjorde han heller ikkje i Noreg, og etter at konflikten med formyndarstyret hadde eskalert til at både han og Bjarne Erlingsson lyste kvarandre i bann

81 Narve Bjørgo, «Vågastemna i mellomalderen», i Hamarspor. Eit festskrift til Lars Hamre, redigert av Steinar Imsen og Gudmund Sandvik (Oslo: Universitetsforlaget, 1982), 50.

82 Stefánsson, Biskop Arne, 72–74.

83 Stefánsson, Biskop Arne, 85–86, 89–90, 96; RN II-[279], [280], [288], [1281 haust]. Arne tapte kampen om ei føresegn han også hadde hatt med i sin kristenrett, at i dei tilfella det var usemje mellom Guds lov og landets lov, skulle ein følgje Guds lov (RN II-[320], [før 1283 vår]; Eldbjørg Haug, «Concordats, Statute, and Conflict in Árna saga biskups»; Collegium Medievale 28 (2015), 92).

84 Haug, «Concordats», 2015.

og fredløyse, begge med appell til paven om å støtte deira sak, blir erkebiskopen hausten 1282 tvinga i eksil til Sverige.85 Ikkje lenge etter døyr han der, i Skara, 21. desember 1282. Paven heldt seg nøytral i konflikten, truleg av di han trengde støtte frå kongen til å få drive inn den omstridde jorsaltienda.

Etter kvart kom det på plass ein ny erkebiskop, Jørund, i 1287, og i 1290 kom det til ei fredsslutning mellom kong Eirik, hertug Håkon, Eiriks yngre bror, erkebiskopen og dei andre biskopane, mykje godt på kongen sine premissar. Mellom anna blir det tydeleg slått fast at «forn kristenrett» skal gjelde for tienda, pengebøtene og anna som dei geistlege har rett til frå lekfolket, slik det var vanleg før

Sættargjerda.86

Kva var det som skar seg så ettertrykkjeleg mellom kyrkja og baronane i formyndarstyret og kong Eirik etter 1280? Det er nærliggjande å tenkje at heile

Sættargjerda stod og fall med Magnus og Jon. Magnus var viljug til å koma kyrkja i møte, men det var ikkje resten av den verdslege eliten rundt han. Visste han det, eller var han heilt tonedøv for stemninga rundt seg? Det er vanskeleg å tru at han ikkje visste det, eller at motreaksjonane plutseleg skulle ha oppstått då han døydde. Det seier vel heller noko om Magnus sin eineståande posisjon medan han var i live. Samstundes peikar pilene på Jon, som ein ikkje like fullt så smidig og kompromissviljug motpart, og som ikkje evna å tilpasse seglet etter dei nye politiske vindane. I samtida fekk han trass alt tilnamnet hinn staðfasti – «den ubøyelege» eller «den standhaftige» – då han døydde, og kong Magnus fekk tilnamnet den goði, den «gode».87

Ut over dei personlege eigenskapane til dei involverte – som det er vanskeleg å seia noko djupare om, basert på dei kjeldene me har – har historikarar lagt vekt på ulike årsaker til den sterke og bråe motreaksjonen. Kyrkjejurisdiksjonen står sjølvsagt sentralt, slik det kjem fram av tittelen på avhandlinga til Seip, men Seip har møtt både motbør og nyanseringar.88 Lars Hamre la vekt på tiendregulativet,89 som også Halvdan Koht i si tid gjorde, saman med bøtene,90 medan Eldbjørg Haug peikar på at det også kunne vera meir «prinsipielle legalteoretiske overveielser» og understrekar at det vanskeleg kan peikast på éi enkeltårsak.91 Sverre

85 RN II-[285], [286], 1282.

86 DN VIII-14/RN II-459–460, 1287; NGL III: 17–18/RN II-577, 1290.

87 Gustav Storm (utg.), Islandske Annaler indtil 1578 (Christiania: Det norske historiske kildeskriftfond, 1888), 50.

88 Seip, Sættargjerden, 143–171.

89 Hamre, «Tiend», 283–284.

90 Halvdan Koht, Innhogg og utsyn i norsk historie (Kristiania: Aschehoug, 1921), 1915.

91 Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 101.

Bagge held seg til jurisdiksjonen, men meiner det ikkje var heile Sættargjerda formyndarstyret avviste, men utvalde saker, som leidangsskatten, tiendregulativet og ekteskapsreguleringa.92 Han legg meir vekt på eit kontinuitetsperspektiv enn eit sterkt brot – Sættargjerda gav ikkje kyrkja carte blanche, og baronane gjekk heller ikkje inn for full avskaffing.93

Ut or soga – og inn att

Me har heller ingen kjelder som eksplisitt fortel oss at Sættargjerda vart oppheva eller avskaffa, men ho går på mange vis ut or soga dei neste 170 åra. Historikarar har hatt ulikt syn på om formyndarstyret såg på avtala som direkte ugyldig når det kom ny konge, men er relativt samstemde om at ho som avtale i alle høve må ha hatt lita og inga tyding, sjølv om ho blir nemnd i nokre seinmellomalderkjelder,94 noko også manuskriptsituasjonen tyder på. Sjølv om den norrøne utgåva av Sættargjerda finst i mange avskrifter, er det berre éin fullstendig versjon i eit norsk mellomalderhandskrift, og det er inga komplett Sættargjerd i noko handskrift av Landslova. Dette meiner Magnus Rindal er eit godt argument for at avtala blir lite brukt og gløymt.95

Men sjølv om Sættargjerda i praksis blir avvist av det nye styret, og både Magnus og Jon er døde fem år etter at avtala vart underskriven, blir ikkje motsetningane, dei ulike interessene og dei praktiske og økonomiske spørsmåla om kven som skal døme, kven som skal velja, og korleis skattlegging skal gå føre seg, borte. Erkebiskopen fekk, med Sættargjerda og med kristenretten han utvikla, nedfelt eit kyrkjepolitisk program som tydeleggjorde kva som var ambisjonane til kyrkja. Mykje av dette blir følgt opp i statuttar frå seinare erkebiskopar, og Jon sin kristenrett er i bruk seinmellomalderen gjennom, det syner både kjeldereferansar og bevarte manuskript.96 Og sjølv om Sættargjerda som avtale er lite synleg i kjeldene, kan me følgje dei ulike enkeltartiklane sin lagnad vidare – ikkje berre i normative rettarbøter frå kongane, provinsialstatutt frå erkebiskopane og dei ulike kristenrettane, men også i det rike diplommaterialet som vitnar om

92 Bagge, «‘Salvo semper’», 207ff, 211, 216.

93 Bagge, «‘Salvo semper’», 223–224.

94 Seip, Sættargjerden,: 172; Bagge, «‘Salvo semper’», 215; Nordby, «Forord», 82.

95 Magnus Rindal, «Sættargjerda i Tønsberg 1277, norrøn tekst», i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 138.

96 Seip, Sættargjerden, 114; Anne Irene Riisøy, «Stat og kirke: Rettsutøvelsen i kristenrettsaker mellom sættargjerden og reformasjonen» (Universitetet i Oslo, 2000), 14–19; Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 106–110.

korleis det gjekk med dei sakene som vart tematiserte i Sættargjerda utover i seinmellomalderen.97 Ifølgje Anne Irene Riisøy sin studie av kristenrettssakene, syner rettspraksis at korkje kyrkja eller kongen vann domsretten åleine. Begge påtalte, begge dømde, begge fekk bøteinntekter – stundom kvar for seg, stundom i fellesskap.98 Ekteskapssaker skil seg likevel ut, som det området der kyrkja i hovudsak rår åleine.

Sjølv om rettarbota av 1280 trekte attende skattefridomen til prestane og biskopane sine handgangne menn, gjekk truleg ikkje kravet mot erkebiskopen sine 100 skattefrie menn. Me finn ingen eksplisitte referansar til dei på 1300-talet, men på 1400-talet stig dei fram frå kjeldene – og etterkvart i hopetal – som erkebiskopens setesveinar. Den første namngjevne er Torgils Sigurdsson i Lofoten i 1442,99 og setesveinane blir heilt fram til reformasjonen krumtappen i erkebiskopen sitt veldige rike, der han både er verdsleg og geistleg fyrste og Noregs mektigaste mann, som leiar for riksrådet og med store inntekter frå jord i Trøndelag og fisk i Nord-Noreg. Det er setesveinane som samlar inntektene og administrerer dei mange verdslege interessene til erkebiskopen.

Aslak Bolt, erkebiskop frå 1430–1450, er den som for alvor reiser erkesetet opp frå oska, bokstavleg talt, etter dei dramatiske nedgangstidene etter svartedauden. Han byggjer opp att Nidarosdomen, etter ein brann i 1432, han set opp ei jordebok der han samlar oversikt over eigedomane til erkesetet og inntektene frå dei etter prisfallet, og han fornyar og reforhandlar gamle avgifter frå bondesamfunnet til erkesetet.100

I ljos av dette er det ikkje vanskeleg å skjøne at det er Aslak Bolt som finn fram og pustar støvet av Sættargjerda.101 Den første setesveinen dukkar opp i hans regjeringstid, og då det i 1458 endeleg kjem ein etterfølgjar etter Aslak, som både domkapittelet, kongen i København og paven i Roma kan godta, etter åtte år med ulike kandidatar og motkandidatar, antikyrkjeleg politikk og ditto klagebrev frå presteskapet, blir også Sættargjerda løfta fram igjen.102 Ho blir stadfesta som avtale, og denne gongen skrik ikkje dei verdslege stormennene opp. Så er landet

97 Riisøy, «Stat og kirke»; Sigrun Høgetveit Berg, «Kristenrettspraksis i norsk seinmellomalder» (Universitetet i Tromsø, 2004).

98 Riisøy, «Stat og kirke», 95–98, 118–120.

99 Jon Gunnar Jørgensen (utg.), Aslak Bolts jordebok (Oslo: Riksarkivet, 1997), 161.

100 Audun Dybdahl, «Nidaros erkesetes økonomi», i Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen (Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003), 300–303; Jørgensen, Aslak Bolt

101 Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 106–110.

102 Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 110–114.

også på veg inn i eit heilt anna politisk landskap: Noreg er i union med Danmark, kongen sit i København, stormennene er i stigande grad danske og svenske, medan den norske kyrkja og hennar kontroll med riksrådet (i tillegg til erkebiskopen sit også dei andre biskopane der) også forvalta den politiske makta i Noreg gjennom det me gjerne kallar riksrådskonstitusjonalisme. Erkebiskopane var gjennom siste halvdel av 1400-talet opptekne av å sikre at rådet hadde sjølvstendig makt, for gjennom det å sikre fridomen til kyrkja andsynes kongen – det Øystein Rian har kalla «det norske systemet».103 Når stadfestinga av Sættargjerda kjem på plass i 1458, er det truleg først og fremst ein takk til kyrkja for å ha bidrege til hyllinga av sonen til Kristian 1., Hans, som framtidig konge.104 I stadfestinga blir privilegia frå 1277 tekne opp att. Også i rettarbøter og handfestingane til både Hans (1483) og Kristian 2. (1513) blir domsretten til kyrkja anerkjent, men rettspraksis syner likevel at lovnadene frå kongemakta må karakteriserast som «tomme løfte» – kongemakta var framleis ein aktiv dommar i kristenrettssaker.105 Kongeleg innblanding i bispeval blir derimot ikkje nemnt særskilt i stadfestinga, sjølv om det var eit av dei presserande spørsmåla i 1450-åra – som det hadde vore like sidan dronning Margrete si tid på slutten av 1300-talet. Kristian 1. kom likevel til å halde seg unna slik innblanding i si styringstid, før kongemakta kjem attende for fullt med Kristian 2.106

Sættargjerda i eit større perspektiv

Sættargjerda har tradisjonelt vore eit klassisk tema både for historikarar og som oppgåve for historiestudentar, og mange innfallsvinklingar og problemstillingar er vorte tekne til torgs.107 I faglitteraturen finn ein ulike syn på både årsaker og lagnaden til avtala, og på kven som eigentleg gav og vann mest i dei lovskrivande 1270-åra. Dei fleste les likevel bakgrunnen for Sættargjerda inn i ein kortare eller lengre strid mellom konge og kyrkje – historikarar elskar strid – sjølv om også dette blir stilt spørsmål ved. Anders Winroth har i si innleiing til Magnus’ kristenrett i denne boka avvist at kong Magnus og erkebiskop Jon avslutta ein strid med

103 Øystein Rian, «Olav Engelbrektssons kamp for det norske system. Det viktigste og mest interessante nederlag i Norgeshistoria», i Nytt søkelys på Olav Engelbrektsson, redigert av Steinar Supphellen, Skrifter (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab), 2/2004.

104 Bagge, «‘Salvo semper’», 215.

105 Riisøy, «Stat og kirke», 91, 94.

106 Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 114.

107 Erik Gunnes, «Kirkelig jurisdiksjon i Norge 1153–1277», i Historisk tidsskrift 49, nr. 2 (1970), 121.

Sættargjerda. Tvert om, meiner han, dei hadde lite å vera usamde om, striden startar først etter Magnus er død i 1280, og den handlar først og fremst om pengar.

Ut over vektlegginga av strid kan ein seia at hovudspørsmåla i forskinga har krinsa rundt desse konkrete spørsmåla: Korleis var den kongelege og kyrkjelege jurisdiksjonen før 1277? Skapte avtala ny rettstilstand, eller var det i all hovudsak ei traktatfesting av gjeldande praksis? Kva var tilhøvet, både i form og innhald, mellom Sættargjerda og det andre lovarbeidet i 1270-åra? Kva hadde tilhøvet mellom og eigenskapane til Magnus og Jon å seia for utfallet? Kva var dei viktigaste årsakene til den sterke motreaksjonen då Magnus døydde i 1280? Og kva var stadfestinga i 1458 først og fremst eit uttrykk for?108

Og framfor alt: Kva seier avtala om tilhøvet mellom kyrkjemakt og kongemakt på eit overordna plan? Det kan ho strengt teke berre svara på for stoda i august 1277 – og i beste fall, fram til Magnus døyr i mai 1280. Ho er eit uttrykk for det som var politisk mogeleg i den siste delen av 1270-åra, og det er vanskeleg å vera grunnleggjande usamd med Jens Arup Seip, når han slår fast at «Sættargjerden må kalles et mektig gjennombrudd for kirken både med hensyn til dens økonomi og dens rettslige stilling»109 . Gjennombrotet var resultat av ei lang utvikling i det lokale forholdet mellom den norske kongen og den norske kyrkja, der den norske erkebiskopen heile vegen kunne støtte seg på dei skarpskodde juristane i den internasjonale kyrkja og den stadig meir utvikla kanoniske retten og såleis ein lengre tradisjon for rettsutøving enn det kongen hadde.110 Samstundes kjem ein ikkje unna at Jon hadde ein norsk kongemotpart i Magnus, som var huga på kompromiss og på å koma til semje, i tråd med det overordna målet hans om å samle lovene i riket.

Sættargjerda i Tønsberg er på eit vis vår eigen versjon av konkordatet i Worms. Innhaldet er sjølvsagt forskjellig, men begge delar er avtaler som gjev uttrykk for

108 Sjå særleg desse tekstane: Seip, Sættargjerden; Gunnes, «Kirkelig jurisdiksjon»; Hamre, «Tiend»; Bagge, «Kirkens jurisdiksjon»; Gudmund Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», i Samfunn, rett, rettferdighet: festskrift til Torstein Eckhoffs 70-årsdag, redigert av Anders Bratholm, Torkel Opsahl og Magnus Aarbakke (Oslo: TANO, 1986); Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium»; Lars Hamre, «Striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet i Nidaros», i Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen (Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003); Bagge, «‘Salvo semper’»; Haug, «Concordats», 2015; Kjeldeutgåva.

109 Seip, Sættargjerden, 138.

110 Winroth her: 29–30; Nordby, «Forord», 78.

ei (førebels) avslutning på ein dragkamp om kyrkja si stilling i samspelet mellom den kyrkjelege og den verdslege makta; i 1122 mellom keisar Henrik V og pave Calixtus II, og i 1277 mellom kong Magnus og erkebiskop Jon.

Det er fleire slike stridar og avtaler rundt om i Europa gjennom mellomalderen, og dei kan stå som døme på ein gjennomgåande raud tråd i forholdet mellom fyrstemakt og kyrkjemakt: Korleis skal ein fordele plikter, rettar og inntekter seg imellom, kven skal utnemne kvarandre – og kven skal ha siste ordet?111 Forholdet dei imellom var på langt nær alltid prega av strid – tvert om, tronfølgjelovene frå 1163 og framover er døme på at erkebiskopen og kongemakta fann kompromiss og legitimerte kvarandre. I Noreg er framveksten av ei sterkare kyrkje og ei sterkare kongemakt samanfallande på 1200-talet, som Halvdan Koht i si tid skreiv: «… kyrkja kann vinne utan staten taper.»112 Men lagnaden til Sættargjerda der og då viser jo tydeleg at rundt dei begge – og i dette tilfellet, særleg rundt kongen – var det mange ulike interesser som raskt snudde dei maktpolitiske forholda. Også innanfor den hierarkiske kyrkja var det sjølvsagt ulike interesser. Ikkje lenge etter Sættargjerda og avvisinga av henne var det store konfliktar – om kompetanse, privilegium og myndigheit – i domkapitla i både Nidaros og Stavanger,113 medan paven sjølv nødvendigvis la vegen open for indrekyrkjeleg maktkamp og strid, då den franske paven Clemens 5. flytta heile kurien frå Roma til Avignon i 1309. Ikkje før etter godt hundre år med uro og fleire parallelle motpavar både i Roma og Basel greidde den katolske kyrkja i 1417 på nytt å samle seg om éin pave i Roma; Martin 5.

… og så kom reformasjonen

Stadfestinga av Sættargjerda i 1458 blir ofte trekt fram som døme på kor sterkt den norske kyrkja stod andsynes kongemakta i København det siste hundreåret fram mot reformasjonen. Kyrkja i Danmark var på langt nær så sjølvstendig som det det den norske var. I Danmark styrte Kristian 1. «landets kirke gjennom kurien», som dronning Margrethe hadde gjort, i Noreg prøvde han seg ikkje med det.114

111 Lars Hamre, «Ein diplomatarisk og rettshistorisk analyse av Sættargjerda i Tunsberg», Historisk tidsskrift 82, no. 4 (2003): 381–431.

112 Koht, Innhogg og utsyn, 271.

113 Hamre, «Striden»; Hilde Inntjore, Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca.  1250–1500: Forvaltning og fellesskap (ph.d.-avhandling: Universitetet i Stavanger, 2018), 64.

114 Haug, «Konkordat–konflikt–privilegium», 114.

Men det var ein skjør maktbalanse, og etter 1500 er det ei stadig meir offensiv kongemakt i Danmark, med hertug Kristian i føringa. Han var visekonge til Noreg frå 1506, før han tok over trona etter far sin og vart kong Kristian 2. i 1513. Kristian fremja systematisk kongemakta sine interesser, både i jurisdiksjonen, gjennom lensforvaltninga og bispeutnemningane. Sættargjerda brydde han seg lite om. Og då lutheranaren Kristian 3. vinn trona i Danmark i 1536, etter ein treårig borgarkrig, gjer han raskt restane av Sættargjerda og maktbalansen som låg i henne, aldeles verdilaus. I handfestinga si, som erklærer at Noreg er eit ledemod (ein del av eit heile) av Danmarks rike til evig tid, og i reformasjonsrecessen og den nye kyrkjeordinansen, set han seg sjølv som øvste leiar av kyrkja og gjer biskopane til kongelege embetsmenn.115

Sættargjerda kvarv for vinden då kyrkja vart teken opp i kongemakta i 1536–37, og staten hadde handa på rattet, heilt til statskyrkja vart avskaffa i Noreg i 2012. Men då hadde for lengst staten teke over all skattlegging og all domsrett over alle saker, kristelege og ukristelege. Korleis ein skal leva livet frå vogge til grav, har framleis både kyrkja, staten, folk flest og dine aller næraste, ofte sterke meiningar om. Jaktfalkar, derimot, er det heilt slutt med. Falkejakt er ulovleg, og falkane er totalfreda – dei flyg fritt over både kongeslott og kyrkjetårn.

115 Handfestinga og Reformasjonsrecessen 30.10.1536, Kyrkjeordinansen 02.09.1537.

Utgaven av den latinske teksten følger det originale diplom som finnes ved Københavns universitet, Den arnamagnæanske samling, med signatur AM Diplomata Norvegica V, 6. Teksten omtaler seg selv, i likhet med forliket i Bergen 1. august 1273, som Compositio et finalis concordia, ‘Forlik og endelig enighet’. (Sættargjerd er en norsk oversettelse av compositio og ble på 1800-tallet kun benyttet om den gammelnorske oversettelsen.) Originaldokumentet er stort, 21,5 x 50 cm; teksten omfatter 34 linjer. Eksemplaret tilhørte sannsynligvis kongen.2 Med noen justeringer er utgaven lik min forrige utgave.3 Jeg har beholdt originalens ortografi, som er typisk for perioden, men egennavn og stedsnavnsadjektiver er skrevet med stor forbokstav. Forskjellige ortografiske trekk er behandlet i min forrige utgave.4 Tegnsettingen i utgaven er modernisert og følger syntaktiske prinsipper. Setningsbegynnelse er markert ved stor forbokstav og setningsslutt ved punktum. Underordnede setninger er skilt ut ved komma, men ikke partisippkonstruksjoner og absolutte ablativer. Det er komma ved oppregning, apposisjoner og asyndeton. Teksten er inndelt i avsnitt etter innhold, selv om en slik inndeling ikke finnes i originalen. Videre er teksten ledsaget av et kritisk noteapparat nederst på siden. Teksten i det kritiske noteapparatet er på latin av hensyn til internasjonale lesere. Lapsuser, skrivefeil og noen uvanlige former er nevnt i det kritiske noteapparatet.5

1 Hjertelig takk til Anders Winroth for kommentarer til den latinske teksten.

2 Herman Schück, Rikets brev och register. Arkivbildande, kansliväsen och tradition inom den medeltida svenska statsmakten, Skrifter utgivna av svenska Riksarkivet 4. (Stockholm: Liber-Förlag/Allmänna förlaget, 1976), 141–145.

3 Espen Karlsen, «Compositio et finalis concordia II», i Espen Karlsen mfl. (red.), Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, NB kilder 16:3 (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024), 123–131.

4 Karlsen, «Compositio et finalis concordia II», 121.

5 Se videre Karlsen, Compositio II i Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 117–122 om forelegget og teksten.

O : København, Den Arnamagnæanske Samling, AM Diplomata Norvegica V, 6.

Compositio i : Compositio et finalis concordia i (utgitt av E. Karlsen i Karlsen, Rindal, Spørck &. Nordby, Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning, 123–131).

NgL: Norges gamle Love indtil 1387, bind 2. Utgitt av R. Keyser og P. A. Munch. (Christiania 1848: Chr. Grøndahl), 462–467.

SÆTTARGJERDEN I TØNSBERG

Oversettelse ved Erlend Myklebust

Latinsk kildetekst ved Espen Karlsen

In nomine patris et filij et spiritus sancti amen.

Vt certitudo presencium det ueram in perpetuum et euidentem memoriam preteritorum, nouerint uniuersi tam presentes quam futuri, quod, cum nuper inter illustrem principem Magnum dei gracia regem Noruegie et uenerabilem patrem Johannem eadem gracia archiepiscopum Nidrosiensem materia questionis esset sub orta1 super eo, quod idem archiepiscopus asseruit, ut alique cause, que ad forum ecclesiasticum canonice pertinebant, usque ad tempora dicti regis ex consuetudine antiqua et ab ecclesia quodam modo propter discordie periculum et pacis discidium euitandum per pacientiam tollerata coram secularibus iudicibus tactabantur.2 In super quod priuilegiis ecclesie sue quibusdam et specialiter priuilegio Magni cuiusdam, ut dicebatur regis Norvegie, derogatum fuerat, ut creditur non utendo maxime in ea parte priuilegij, qua continebatur, quod prefatus Magnus deuouit se et regnum suum beato Olawo regi et martyri et in signum subiectionis precepit coronam post decessum suum et omnium in regnum sibi succedencium offerri prefato martyri in ecclesia cathedrali nec non et cuidam constitucioni patrie per eundem forte Magnum edite, que innuit reges Norwegie debere eligi et in electione archiepiscopum et episcopos inter ceteros electores uoces precipuas optinere, que omnia predicta uenerabilis pater archiepiscopus tanquam sponse Christi in parte sollicitudinis procurator fidelis petijt, ut in usum et in ecclesie sue utilitatem dominus rex predictus in posterum duceret admittenda.

1 suborta expectes

2 tactabantur perperam pro tractabantur

I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.

Introduksjon til striden

For at de nålevendes enighet skal gi et evig sant og tydelig minne av det forgangne, la det være kjent for alle, nåværende som framtidige, at det nylig har oppstått grunnlag for oppklaring mellom den navngjetne fyrst Magnus, Norges konge av Guds nåde, og den ærverdige fader Jon, erkebiskopen i Nidaros av den samme nåden. Dette var fordi denne erkebiskopen hevdet at noen saker som etter kanonisk rett hørte til den kirkelige domstolen, fram til den nevnte kongens tid var blitt behandlet framfor verdslige dommere etter gammel sedvane, noe kirka på et vis tålmodig hadde gått med på for å unngå faren for splittelse og brudd på freden. I tillegg hevdet han at det hadde vært en forringelse av enkelte av privilegiene til kirka hans og spesielt av privilegiet fra en viss Magnus, etter sigende Norges konge,1 som trolig skyldes manglende bruk, særlig i den delen av privilegiet hvor det står at den nevnte Magnus har lovet seg og sitt kongedømme til Olav den hellige, konge og martyr, og at han som tegn på sin underkastelse har bestemt at krona etter hans og hver av hans etterfølgere sin avgang skal overgis til denne martyren i katedralkirka, samt av en viss forordning over fedrelandet utgått fra nettopp denne Magnus, som antydet at Norges konger skulle velges, og at erkebiskopen og biskopene skulle få særstemmer blant de andre valgmennene i valget. Alt dette har den ærverdige faderen erkebiskopen, som et trofast ombud i sin del av omsorgen for Kristi brud , begjært at den nevnte herren kongen i framtida skulle tillate til gagn og nytte for kirka hans.

1 Magnus V Erlingsson, Norges konge 1161–1184. Magnus hadde utstedt et privilegiebrev hvor han overgav kongeriket til Gud og Olav den hellige, i hvis sted han skulle regjere.

Privilegiebrevet la opp til at kirka skulle ha stor innflytelse på valget av nye konger, og krona skulle etter hver konges avgang føres tilbake til Nidarosdomen for at kirka, på Olavs vegne, skulle velge en etterfølger.

Ad respondendum uero articulis supra dictis ac contra peticionem archiepiscopi supradictus dominus rex illustris sufficienter asseruit se habere raciones, si super hijs coram iusto iudice duceret contendendum et maxime contra electionem, subiectioni3 et oblacionem corone, de quibus uix uel nunquam posset probari ecclesiam Nidrosiensem possessionem habuisse, quod nouum genus exactionis uideri poterat illud ab eo exigi, quod non fuerat actenus attemptatum uel consuetum.

Considerans itaque prefatus pater archiepiscopus et ex una parte se non posse supra memorata absque scrupulo consciencie uel conniuencie pertransire; ex alltera, si4 super hijs moueret questionem, posset perturbacio et discordia magna inter regnum et ecclesiam suscitari multorum animabus et corporibus nocitura presertim, cum non solum in tollendis consuetudinibus contra populum uerum et in aliis directe contra ipsum regem et tocius regni potenciam agi uideretur, pacem et concordiam volens eligere ad dicti domini regis Magni dei gracia illustris clemenciam tam ecclesie quam regno sepius ac manifestius exhibitam et ostensam se conuertit supplicans, ut inter se de predictis omnibus taliter ordinarent, quod cederet ad honorem Dei omnipotentis et utilitatem ecclesie maiorem animarum ipsorum et totius sibi commissi populi ad salutem.

Prefatus autem dominus rex illustris ex solite benignitatis affectu, quem ad honesta queque et maxime circa matrem Nidrosiensem ecclesiam habuit et habere dinoscitur, volens eam amplioribus libertatibus et priuilegiis suis temporibus decorari tamquam pacis amator et cultor iusticie post multos tractatus hinc inde habitos super predictis interueniente consilio et assensu episcoporum, baronum et canonicorum Nidrosiensium et capitulorum aliarum ecclesiarum cathedralium in Norwegia existencium cum dicto patre archiepiscopo Anno domini mo.cco. lxxo.vijo. in uigilia beati Laurencii apud castrum Tunbergense5 in ecclesia fratrum minorum duxit amicabiliter componendum in hunc modum:

3 subiectioni perperam pro subiectionem

4 si supra lineam additum est

5 Tunbergense] Tunsbergense exspectes Forma Tunbergensis pro Tunsbergensis in Diplomatario Norvegico non inuenitur Forma Tunberg pro Tunsberg interdum in quibusdam textibus Norroenis inuenitur, exempli gratia in Eirspennill (Haffniae in collectione Arnamagnaeana AM 47 fol.; uide Finnur Jonsson (ed.), Eirspennill (Kristiania 1916), p. 498, ubi utraque forma exstat).

Den overnevnte navngjetne herren kongen har imidlertid som svar til punktene over og mot erkebiskopens fordring uttrykt at hvis han skulle la det strides om disse tingene framfor en rettferdig dommer, hadde han hatt tilstrekkelige argument, særlig mot valg, underkastelse og overrekkelse av krona. Dette kunne det knappest bevises at kirka i Nidaros noensinne hadde vært i besittelse av, og det kunne ansees som en ny type krav at dette som så langt ikke hadde vært rettslig prøvd eller sedvanlig, ble krevd av ham.

Den nevnte faderen erkebiskopen overveide så dette. På den ene siden kunne han ikke ignorere de nevnte sakene uten samvittighetskvaler for unnfallenhet , på den andre siden kunne det oppstå kaos og stor splid mellom kongemakt og kirke dersom han skulle reise sak rundt disse tingene, noe som ville skade mange sjeler og kropper. Dette var særlig fordi det ville virke som det ikke bare ble gjort for å gjøre av med sedvaner til ugunst for folket, men også andre sedvaner direkte mot kongen selv og hele kongemakten.2 Med ønske om å velge fred og enighet vendte erkebiskopen seg derfor til den mildhet som den nevnte herren kongen, den navngjetne Magnus av Guds nåde, hadde utvist og framholdt klart og tydelig for kirke så vel som for kongerike, og ba om at de skulle enes seg imellom om alt det overnevnte på den måten som ville åpne for større ære for den allmektige Gud, større nytte for kirka og frelse for deres egne sjeler og sjelene til hele folket som var tiltrodd ham.

Denne navngjetne herren kongen på sin side ønsket, som en fredselsker og pleier av rettferd, med den vanlige velvillige innstilling han har hatt og er kjent for å ha til alle ærlige saker og særlig til moderkirka i Nidaros, at den kirka skulle prydes med ytterligere friheter og privilegier i hans regjeringstid. Etter å ha gjennomført mange forhandlinger fram og tilbake om de nevnte sakene, og med rådføring og samtykke fra biskopene, baronene og kannikene i Nidaros og de andre domkapitlene i Norge, sørget han derfor for at det sammen med den nevnte faderen biskopen vennligsinnet skulle avtales slik, i Herrens år 1277 på den hellige Laurents’ vigilie,3 ved Tønsberg festning i minorittenes kirke:

2 Oversettelsen beholder latinens tvetydighet rundt om det er sedvanene eller det å gjøre av med dem som er til ugunst for folk og kongemakt, men det må nok forstås som at det er det siste. Erkebiskopen ønsker altså ikke at det skal virke som om kirka motarbeider rettslig praksis på en måte som vil være ufordelaktig for folk og kongemakt.

3 9. august.

Videlicet, quod predictus pater archiepiscopus pro bono pacis et maiori ecclesie comodo et animarum procuranda salute renunciauit cum consilio et assensu capituli sui nomine Nidrosiensis ecclesie pro se et successoribus suis canonice intrantibus in perpetuum omni iuri, si quod in predicta electione regum, subiectione seu oblacione corone habebat uel habere poterat tam inpetitorio6 quam in possessorio racione dicti priuilegii seu aliarum literarum seu legis uel quocumque alio modo sibi competere uideretur omnibus aliis iuribus ad ecclesiam spectantibus, que in legibus patrie continentur et ecclesiarum priuilegijs alijs semper saluis, dum modo super sit aliquis, qui legittime possit et debeat iure hereditario succedere. Si uero nullus inueniatur successor iure hereditario archiepiscopus et episcopi inter ceteros nobiliores et discreciores regni electores in electione tantum modo uoces primas et potissimas optineant protestando secundum suas consciencias, quod scinceriter7 ad illius electionem laborabunt, quem regno et regnum in habitantibus iudicauerint apciorem.

Prefatus autem dominus rex renunciauit pro se et heredibus et successoribus suis in perpetuum omni iuri, si quod in audicione, examinacione et determinacione causarum ad ecclesiam spectancium actenus habuerat inhibens firmiter uniuersis exactoribus et legiferis regijs, tam propinquis quam remotis, tam presentibus quam futuris per totum regnum, ne de ipsis causis presumant iudicare uel pretextu alicuius consuetudinis, quam retroactis temporibus reges habuerant uel habere uisi fuerant, se aliquatenus intromittant, sed per iudices ecclesiasticos tales cause de cetero libere dirimantur, vt sunt hee:

Omnes cause clericorum, quando inter se litigant uel a laicis impetuntur, matrimoniorum, natalium, iuris patronatus, decimarum, votorum, testamentorum, maxime, quando agitur de legatis ecclesijs et piis locis et religiosis. Tuicio peregrinorum visitancium limina beati Olaui et aliarum ecclesiarum cathedralium in Norwagia et eorum cause; item cause possessionum ecclesiarum, sacrilegij, periurij, usurarum, simonie, heresis, fornicacionis, adulterij et incestus et alie

6 in petitorio expectes

7 sinceriter expectes

Kirka gir avkall på retten til å velge konge, gitt at en rettmessig arving finnes

Nemlig at for fredens skyld, for kirkas større nytte og for å sørge for sjelenes frelse har den nevnte faderen erkebiskopen med rådføring og samtykke fra domkapittelet sitt i Nidaroskirkas navn for evig tid sagt fra seg enhver rett, dersom han har hatt eller kunne ha hatt en slik, på sine egne og sine kanonisk innsatte etterfølgeres vegne til kirkelig innblanding i valget av konger og underkastelse eller overgivelse av krona. Det gjelder både retten til å kreve og besitte den med begrunnelse i det nevnte privilegiet eller noe annet brev eller lov eller på hvilken som helst annen måte det skulle synes å tilkomme ham, så lenge det finnes noen som rettmessig kan og etter arveretten skal være etterfølger. Dette forutsetter at alle andre bestemmelser vedrørende kirka som finnes i landets lover, og alle andre kirkelige privilegier alltid forblir urørte. Dersom det derimot ikke skulle finnes noen etterfølger etter arveretten , skal erkebiskopen og biskopene bare ved å erklære at de i tråd med sin samvittighet oppriktig vil streve etter å velge den som de dømmer mest passende for kongedømmet og kongedømmets innbyggere, holde de første og sterkeste stemmer blant kongedømmets andre mer høytstående og fornemme valgmenn.

Kongen gir avkall på retten til å dømme over kirkelige anliggender

Den nevnte herren kongen på sin side har på sine egne og sine arvinger og etterfølgeres vegne for alltid gitt avkall på enhver rett som han til nå skulle ha hatt, til å høre, granske og beslutte saker som omhandler kirka. Han forbyr også bestemt alle kongelige sysselmenn og lagmenn over hele kongeriket, både nære og fjerne, både nåværende og framtidige, å driste seg til å dømme i disse sakene eller i noen grad å blande seg inn i dem under påskudd av en eller annen sedvane som kongene har hatt eller har sett ut til å ha fra gammelt av. Framover skal derimot slike saker fritt løses gjennom kirkedommerne, som disse:

Alle saker som involverer geistlige, – når de fører prosess seg imellom, eller når de anklages av lekfolk – ekteskap, fødsel, patronatsrett , tiende, løfter og testamenter, særlig når det er snakk om donasjoner til kirka og til hellige og religiøse steder; beskyttelsen av pilgrimer som besøker Olav den helliges grav og andre katedraler i Norge, og deres saker; likeledes saker om kirkelig eien dom, helligbrøde, mened, åger, simoni, kjetteri, utukt , ekteskapsbrudd og blod skam ,

consimiles, que ad ecclesiam spectant mero iure; saluo semper regio iure in hijs causis ubicumque debetur ex consuetudine approbata uel legibus regni mulcta pene pecuniarie persoluenda.

Item denuo concessit dominus rex et firmiter obseruari precepit, ut semper licitum sit archiepiscopo et episcopis in capellis a regibus fundatis uel dotatis, sicut et in alijs ecclesijs et cappellis sue prouincie, instituere ydoneas sine ipsorum et aliorum laicorum assensu uel presentacione personas.

Item concessit, quod in electionibus episcoporum et abbatum Nidrosiensis prouincie nulla uis, nulla potencia, nulla auctoritas regis uel principis interueniat, sed ille preficiatur, quem ipsi, ad quos electio pertinet, vacanti ecclesie sciencia et moribus iudicauerint apciorem de nunciantes8 ante confirmacionem electionem factam domino regi, qui pro tempore fuerit per canonicos eiusdem ecclesie vel decens nuncium et honestum, nisi presens fuerit vel in uia, per quam fuerit ad confirmacionem transituris,9 ut tunc, prout moris est, regio aspectui personaliter se presentet.

Item concessit, quod episcopi, abbates seu clerici in expedicione ire cum rege uel ad hoc quicquam de suo impendere minime teneantur, nisi forte necessitas tam grauis et euidens immineat, quod id a dyacesano10 episcopo et sapiencioribus ecclesiasticis uiris fieri permittatur.

Item denuo concessit, quod regibus non liceat approbatas patrie leges et scriptas ac penas pecuniarias siue in clericis siue in laicis contra antiquam consuetudinem in ecclesiarum seu clericorum dispendium immutare.

Item concessit, quod liceat archiepiscopo et eius successoribus emere aues, gerofalcones, griseos et austures11 , sicut ab antecessoribus suis est actenus obseruatum.

Item annuit et concessit, quod in dandis decimis de terris et mansionibus suis reges omnino sequantur canonicas sanctiones.

Item concessit, quod xxx. lester farine mittantur ad Islandiam ex parte dicti Archiepiscopi, quando sibi uisum fuerit illis presertim temporibus, quibus id patrie pacietur ubertas, propter hoc in alijs rebus portandis licencia non negata.

8 denunciantes expectes

9 transituris perperam pro transiturus O – transiturus e transituris correxit NgL

10 dyacesano perperam pro dyocesano

11 austures perperam pro astures, ut habet Compositio I

og andre lignende saker som rettmessig hører kirka til. Det er så fremt kongemaktas rett til bøteinntekter alltid overholdes hvor enn bot etter vedtatt sedvane eller kongerikets lover skal betales.

Opplisting av ulike privilegier kongen gir kirka

Likeledes har herren kongen på ny vedgått og bestemt at det nøye skal overholdes at erkebiskopen og biskopene alltid skal ha lov til å sette inn passende personer i kapellene som er grunnlagt eller gitt av kongene, slik de også har i andre kirker og kapell i sine distrikt, uten at de trenger tillatelse eller forslag fra kongene selv eller andre verdslige.

Likeledes har kongen vedgått at det ved valg av biskoper og abbeder til Nidaros kirkeprovins ikke skal forekomme noen innblanding med makt, press eller innflytelse fra konge eller fyrste. I stedet skal han framgå som de som valget angår, selv bedømmer i visdom og karakter å være den mest passende for den ledige kirka. Før bekreftelsen skal så valget som er blitt gjort, kunngjøres til den daværende herren kongen enten gjennom kanniker av den samme kirka eller en passende og ærlig budbringer, hvis kongen ikke har vært til stede, eller på veien den valgte skal reise for å komme til bekreftelsen slik at han kan vise seg framfor hans kongelige åsyn i egen person, slik skikken er.

Likeledes har han vedgått at biskopene, abbedene og geistlige ikke skal tvinges til å reise med kongen på tokt eller betale noe av sin eiendom til dette, ved mindre det skulle true en så alvorlig og åpenbar nød at det tillates av diokesanbiskopen og lærde kirkemenn.

Likeledes har han på ny vedgått at kongene ikke skal kunne endre fedrelandets vedtatte og skrevne lover eller pengestraffer verken for geistlige eller lekfolk i konflikt med gammel sedvane til ulempe for kirkene eller geistligheten.

Likeledes har han vedgått at erkebiskopen og hans etterfølgere skal kunne kjøpe fugler, jaktfalker, gråfalker og hauker, slik det også har vært praktisert av hans forgjengere fram til nå.

Likeledes har han sagt seg enig i og vedgått at kongene når det gjelder å gi tiende fra jorda og eiendommene sine, på alle måter skal følge kanoniske bestemmelser.

Likeledes har han vedgått at tretti lass mel skal sendes til Island på vegne av den nevnte erkebiskopen når det synes ham passende, særlig i de periodene med rik innhøsting i kongedømmet. Erkebiskopen er ikke nektet tillatelse til å frakte andre ting på grunn av dette.

Item concessit domino archiepiscopo vectigalia de una naui singulis annis de Islandia ad suam dyocesin ueniente.

Item concessit denuo et mandauit omnes peregrinos limina beati Olaui et dictarum ecclesiarum cathedralium in Norvegia uisitantes deuocionis causa, tam aduenas quam indigenas, siue guerre tempus sit siue pacis in eundo et redeundo firma securitate potiri. Qui uero inuenti fuerint, ipsos indebite molestare, nisi forte aliquis uel aliqui exploratores esse presumantur, et propter hec ipsos ad probacionem capi contingat iuxta, quod culpa requirit, per iudicem ecclesiasticum pena debita castiguntur12 et ad parandum13 iudici ecclesiastico per regem et eius balliuos uel exactores, si necesse fuerit compellantur.

Volens autem insuper predictus dominus rex ecclesiam14 Nidrosiensem ad huc15 amplioribus beneficijs, quam huc usque habuerat, suis temporibus honorare domino archiepiscopo et suis successoribus pro se et suis heredibus inperpetuum centum homines ab expedicionibus regijs et uocacionibus et a tractione nauium et specialiter de tributa, quod uulgariter leidangr appellatur, concessit liberos et inmunes ita, quod quidam ex hijs centum, qui scutilsueinar appellantur, a predictis sint inmunes eo modo, quo homines regis esse solent et tempore composicionis facte habebant cum duabus alijs personis, quas ipsi ad hoc de sua familia eligendas duxerint;16 ceteri uero cum secunda persona predicta gaudeant libertate.

Item cuilibet episcoporum, videlicet Asloensi, Bergensi, Stafangrensi, Hamarensi secundum modum predictum concessit homines .xl., nisi forte domino regi archiepiscopo et episcopis propter grauem rei publice necessitatem uel regni defensionem uisum fuerit aliter expedire ad tempus ita, quod cessante necessitate seu defensione predicti homines tam episcoporum quam archiepiscopi eo ipso predicta gaudeant libertate.

Cuilibet etiam plebano dictorum episcopatuum, siue in rure siue in ciuitatibus morentur, concessit, quod cum duabus personis de sua familia a dicto tributo, quod uulgariter dicitur leidangr, sint liberi et unus familiarium, quem sibi plebanus magis nouerit necessarium, ab expedicionibus regijs sit quietus.

12 castiguntur perperam pro castigentur, ut habet Compositio I

13 parandum perperam pro parendum, ut habet Compositio I

14 ecclesiam addidit supra lineam O

15 ad huc O — adhuc expectes

16 eligendas duxerint O — duxerint eligendas NgL

Likeledes har han vedgått til herren erkebiskopen tollen fra ett skip hvert eneste år som kommer fra Island til hans bispedømme.

Likeledes har han på ny vedgått og krevd at alle pilgrimer som besøker Olav den helliges grav og de nevnte katedralene i Norge på grunn av religiøs hengivenhet, skal få sikker beskyttelse på vei fram og tilbake, enten de er fremmede eller innfødte, enten det er krigs- eller fredstid. De som derimot blir funnet å plage disse pilgrimmene utilbørlig, skal straffes ved en kirkelig dommer med en straff passende til hva handlingen krever, og de skal, om nødvendig, tvinges til å lystre den kirkelige dommeren av kongen og hans lensmenn og sysselmenn . Dette gjelder ikke dersom noen av pilgrimmene antas å være spioner og de derfor må anholdes for å undersøkes.

Leidang og skutelsveiner

Den nevnte kongen har i tillegg ønsket å beære kirka i Nidaros med enda større gunst i sin regjeringstid enn den har hatt fram til nå. Derfor har han på vegne av seg selv og sine arvinger utmerket erkebiskopen og hans etterfølgere med hundre menn til evig tid, frie og fritatt for kongstokt og -tilkalling, for skipadrått , og særlig for bidraget som på folkespråket kalles leidang. De av disse hundre som kalles skutelsveiner, er fritatt for disse tingene sammen med to andre personer som de selv får velge ut til dette fra sin egen husstand, på samme måte som kongens menn pleier å være det og hadde det på forlikstidspunktet. De andre nyter derimot den nevnte friheten med én annen person.

Likeledes har han lovet førti mann på samme måte til hver av biskopene, altså i Oslo, i Bergen, i Stavanger og på Hamar, med mindre det på grunn av alvorlig nød for staten eller behov for beskyttelse av kongedømmet synes passende for herren kongen, erkebiskopen og biskopene å midlertidig ordne det på en annen måte. Når nøden eller behovet for beskyttelse er over, kan de nevnte menneskene, enten de er biskopenes eller erkebiskopens, straks nyte den nevnte friheten. Kongen har dessuten vedgått til enhver av de nevnte bispesetenes sogneprester, om de bor på landet eller i byene, at de sammen med to personer fra husstanden sin skal være frie fra det nevnte bidraget som på folkespråket kalles leidang. Det ene medlemmet av husstanden som sognepresten mener er mest nyttig for ham, skal i tillegg være fritatt for kongstokt .

Item concessit, quod, si homines archiepiscopi centum predicti iniuriati fuerint sibi ad inuicem in curia uel nauibus, scilicet propria17 cum duabus alijs uel comitatu dicti archiepiscopi exhistentes, tunc iudicio ipsius archiepiscopi debent stare ab eo secundum, quod culpa poposcerit et sibi uidebitur puniendi et ad ipsum in talibus casibus mulcta secundum leges patrie pro transgressoribus debita pertinebit, nisi mortem uel membrorum mutillacionem inuicem sibi uel alijs, quod absit, inferant in quibus casibus ad domini regis iudicium, uel eius exactorum cum mulcta pertinebunt salua domino archiepiscopo in hoc casu competenti satisfactione ob sue presencie reuerenciam et honorem. Si uero dicti centum homines archiepiscopi alibi, quam in prenominatis locis deliquerint, tunc potest lesus reum non obstante fori excepcione, sub quo maluerit regis uel prefati patris iudicio conuenire, et mulcte pro talibus extorte medietas ad regem et medietas ad archiepiscopum pertinebit.

Item concessit, quod sub prohibicione a se uel suis successoribus aut eorum exactoribus seu balliuis facta uel facienda super empcionibus, uenditacionibus uel rebus de loco ad locum transferendis non intelligantur episcopi uel clerici uel eorum laici in eorum negocijs agendis specialiter constituti sine archiepiscopi et episcoporum assensu, dummodo regno uel necessitati rei publice mora super requisiscione18 episcoporum dispendium siue periculum euidens non generat in premissis.

Item concessit, quod liceat domino archiepiscopo habere unum hominem, qui cudat denarios, prout litera sua super hoc confecta testatur.

Si autem super aliquo articulorum in eadem composicione contentorum contigerit dubitacionem aliquam suborriri, ad declaracionem illius due persone ydonee una a rege prefato, alia uero ab archiepiscopo uel suis successoribus eligantur, que, si demum super hoc nequiuerint concordare, tertiam aduocandi ad id personam liberam habeant potestatem et ualeat, quod ab eis vel duabus earum fuerit declaratum.

17 propria supra lineam addidit O

18 requisicione expectes

Likeledes har han vedgått at dersom erkebiskopens hundre nevnte menn gjør hverandre urett når de er på erkebiskopens eiendom eller skip, det vil si hans eget og to andre, eller i den nevnte erkebiskopens følge, da bør de stå for erkebiskopens egen dom i samsvar med det overtredelsen måtte kreve, og som synes ham passende straff. I slike saker skal den boten som forbryterne i henhold til fedrelandets lover må betale, tilfalle ham. Men dersom de (Gud forby) dreper eller lemlester hverandre eller andre, skal dommen sammen med boten tilfalle herren kongen eller hans sysselmenn , gitt at herren erkebiskopen får tilfredsstillende oppreising for aktelsen og æren ved sin tilstedeværelse.4 Hvis biskopens nevnte hundre menn derimot begår forbrytelser på andre steder enn de nevnt over, da kan den fornærmede kalle inn den skyldige for kongens eller den nevnte faderens dom, hvem han så foretrekker, uten at det kan hindres av domstolsinnsigelse . Straffebøter fra slike saker skal gå halvt til kongen og halvt til erkebiskopen.

Likeledes har kongen vedgått at biskopene, de geistlige og de lekfolkene deres som er spesifikt satt til å utføre deres forretninger, ikke skal regnes inn under innskrenkinger rundt kjøp, salg eller frakt av varer fra ett sted til et annet som er blitt gjort eller skal gjøres av ham selv, hans etterfølgere eller deres sysselmenn eller lensmenn . I så fall skal det skje med samtykke fra erkebiskopen og biskopene, så lenge denne forsinkelsen ved å spørre biskopen ikke forårsaker tap eller åpenbar fare for kongedømmet eller for statens nødvendigheter i det overnevnte.

Likeledes har han vedgått at herren erkebiskopen skal ha lov til å ha én mann som kan mynte pengestykker, i så grad som det utgår fra brevet hans som er laget rundt dette.5

Løsning av tvister rundt avtalen

Dersom det nå skulle oppstå noen tvil rundt noen av leddene i dette forliket, skal det velges ut to passende personer til å oppklare dette, hvor den ene skal velges av den nevnte kongen, mens den andre velges av erkebiskopen eller hans etterfølgere. Dersom disse fortsatt ikke klarer å enes, skal de ha fri rett til å hente inn en tredje person, og det som blir vedtatt av disse eller to av dem, skal gjelde.

4 Erkebiskopen må få oppreising fordi aktelsen og æren hans er blitt krenket av at en forbrytelse er skjedd i hans nærvær. Retten til å dømme i saken og kreve inn bot for slike forbrytelser tilfaller imidlertid kongemakta.

5 Se «Myntrett og handel» i introduksjonen.

Hanc autem composicionem amicabilem inierunt sepe nominati dominus rex illustris et reuerendus pater archiepiscopus presentibus uenerabilibus patribus episcopis Andrea Osloensi, Arnone Stafangrensi et istis baronibus regni domino Erlingo, domino Rognaldo, domino Andrea Plyt et domino Gautone de Tolgo, domino Bernone Erlingi, domino Thoria Haquini, domino Audoeni19 Hugleiki et domino Vigleiko Odoeni et canonicis Nidrosiensis eiusdem capituli tunc procuratoribus dominis Siguato, Erlendo, Thorphinno, Odoeno et aliorum capitulorum uiris20 prudentibus et discretis, qui presentem composicionem, ut perpetuum robur optineat firmitatis, hinc inde iuramento uallauerunt renunciantes in hoc facto omni excepcioni doli mali fraudis actioni in factum et specialiter restitucioni in integrum et omnibus literis inter ipsos uel predecessores suos actenus, quoad renunciata supra dicta habitis et obtentis et omnibus indulgencijs et priuilegijs apostolicis impetratis et impetrandis et omni alij remedio iuris canonici et ciuilis, per que predicta composicio et finalis concordia posset impediri seu modo aliquo irritari.

Forma autem iuramenti prestiti ex parte domini regis et regni principum talis est:

Ego ponens manum meam super sacro sancta ewangelia hoc iuro per Deum, quod omnia, que dominus meus rex Magnus sancte ecclesie concessit, que in presenti composicione sunt nominata, dominus Magnus seruabit et omnes sui successores et ego seruabo et omnes in statu meo successuri inperpetuum secundum discrecionem et scienciam mihi a deo datam, et seruari faciam et adiutor ero pro uiribus meis, ut presens composicio ad commodum ecclesie obseruetur. Presto hoc iuramentum in animam domini mei regis Magni et omnium sibi succedencium, tam ducum et comitum quam regum in animam meam et omnium in statu meo succedencium. Sic me Deus adiuuet et hec sancta ewangelia.

19 Audoeni perperam pro Audoeno

20 uiris (ut habet Compositio I) siue iuris O

De tilstedeværende og deres forpliktelser

I dette vennligsinnede forliket har de ofte nevnte herrene den navngjetne kongen og den ærverdige faderen erkebiskopen inngått i nærvær av de ærverdige fedrene biskopene Andreas av Oslo og Arne av Stavanger; disse kongens baroner, herr Erling, herr Rognald, herr Andreas Plyt, herr Gaute av Tolga, herr Bjarne Erlingsson, herr Tore Håkonsson, herr Audun Hugleiksson og herr Vigleik Audunsson; og kannikene som da var ombud for dette domkapittelet i Nidaros, herrene Sigvat, Erlend, Torfinn og Audun samt vise og betrodde menn fra de andre domkapitlene. De har med ed beskyttet det foreliggende forliket fra alle kanter for at den skal oppnå styrke til å vare evig, og ved denne handlingen frasier de seg også retten til enhver sviksinnsigelse, bedragerianklage mot vedtaket og særlig til fullstendig gjenopprettelse.6 De frasier seg også alle brev mellom dem selv eller deres forgjengere som til nå har vært i deres besittelse og gjeldende, og som vedrører det som er gitt avkall på over. Det samme gjelder alle apostoliske tillatelser og privilegier de har sikret eller kan sikre seg, samt alle andre rettsmidler i kanonisk og sivil rett som på noen måte kan hindre eller ugyldiggjøre det nevnte forliket og den endelige overenstemmelsen.

Edene

Den avlagte edens form for herren kongen og kongedømmets fyrsters del er slik:

Jeg legger min hånd på de hellige evangeliene og sverger ved Gud at alt som min herre kong Magnus har avstått til den hellige kirke, og som er nevnt i det foreliggende forliket, vil herren Magnus med alle sine etterfølgere og jeg med alle som skal etterfølge meg i min stilling, til evig tid overholde i samsvar med klokskapen og visdommen gitt meg av Gud. Jeg skal sørge for at den overholdes og skal så langt jeg evner, være en støtte for at det foreliggende forliket skal tjene til kirkas nytte. Jeg avlegger denne eden ved sjelen til min herre, kong Magnus, og til alle som etterfølger ham, hertuger og grever så vel som konger, og ved min egen sjel og sjelene til alle som skal etterfølge meg i min stilling. Så hjelpe meg Gud og disse hellige evangeliene.

6 Målet er her å sikre seg mot alle innvendinger som måtte komme mot avtalen, og som enten kan føre til at avtalen endres eller tilbakekalles, dvs. annulleres fullstendig.

Forma autem iuramenti prestiti ex parte prelatorum et procuratorum capitulorum talis est:

Ego ponens manum meam super sacro sancta ewangelia hoc iuro per Deum, quod omnia, quibus dominus meus Johannes archiepiscopus et episcopi sui ex parte ecclesie renunciauerunt, pro se et suis successoribus obseruabit et obseruabunt, et ea, que in hac composicione nominatim renunciata sunt regie dignitati. Ego pro uiribus meis secundum scienciam et discrecionem mihi a deo datam obseruabo et omnes mei successores obseruabunt et adiutor ero, ut presens composicio obseruetur et in perpetuum duret. Presto hoc iuramentum in animam domini mei Johannis archiepiscopi et omnium sibi succedencium in animas episcoporum et suorum succedencium in animam meam et successorum meorum. Sic me deus adiuuet et hec sancta ewangelia.

In cuius rei testimonium una cum sigillis domini regis et archiepiscopi prenominati episcopi, barones et capitula sigilla sua duxerunt presentibus apponenda. Datum apud predictum castrum anno et die predictis regni vero domini Magni dei gracia illustris regis Noruegie .xo. iiijo. consecracionis uero venerabilis patris Johannis Nidrosiensis archiepiscopi anno .xo.

Mens den avlagte edens form for prelatene og domkapitlenes ombuds del er slik:

Jeg legger min hånd på de hellige evangeliene og sverger ved Gud at alt som min herre erkebiskop Jon og hans biskoper på vegne av kirka har gitt avkall på, og dette som i dette forliket ettertrykkelig er overgitt til kongens verdighet, vil han og de overholde for seg selv og sine etterkommere. Jeg skal så langt jeg evner, og i samsvar med visdommen og klokskapen som Gud har gitt meg, overholde forliket, og det samme skal mine etterfølgere. Jeg skal være en støtte for at det foreliggende forliket skal overholdes og bestå til evig tid.

Jeg avlegger denne eden ved sjelen til min herre, erkebiskop Jon, og til alle som etterfølger ham, ved sjelene til biskopene og til alle som skal etterfølge dem, og ved min egen og mine etterfølgeres sjel. Så hjelpe meg Gud og disse hellige evangeliene.

Besegling, stedfesting og datering

Som vitnesbyrd til dette har de overnevnte biskopene, baronene og domkapitlene sammen med seglene til herren kongen og erkebiskopen latt sine segl plasseres på det foreliggende. Utstedt ved den nevnte festningen i den navngjetne herr Magnus, konge av Norge av Guds nåde, sitt fjortende regjeringsår og det tiende året siden vigslingen av den ærverdige erkebiskopen fader Jon av Nidaros.

OM TIENDE

TILLEGG TIL SÆTTARGJERDEN

I TØNSBERG

Oversettelse og syntetisert og normalisert norrøn kildetekst ved Magnus Rindal

Eptir því var þá samþykt um tíundargerðir um allan Noreg útan Hamars biskupsdǿmis, Raumaríkis ok Soleyja, at menn skulu þessa tíund gera ævinliga1 úskerða. Af garðaleigum, ǫlgǫgnum, mylnum, skógarleigum, baðstofum, brauðofnum, saltkǫtlum, netjum ok nǿtum, at sá sem byggir þessa hluti, greiði tíund úskerða af leigum. En hinn er leigir sér framleiðis til afla, taki fyrst af alt þat er hann leggr til ok kostar, ok tíundi síðan af afla sínum. En af skipleigum gerist með þeima hætti at síðan skipit er fullgǫrt, ok segl ok reiði til fengin, í fyrstu ferð gerist tíund af ii hlutum leigunnar, ok jafnan síðan, en þriðjungr liggi til umbóta skipi ok reiða. Af búleigum ǫllum gerist tíund, v peningar vegnir af leigukú hverri ok hverju málnytu kýrlagi, svá at sá sem tekr leiguna, greiði af þessa v peninga þar í sókn er bygt er, elligar hans umboðsmaðr. En ef þeirra er hvárki til, greiði hinn er leigir, ok falli svá mikit niðr af leigunni fyrir þeim sem á. En ostr standi fyrir viðreldi sem áðr af þeirri mjǫlk allri er verðr frjádaginn fyrir jónsmessu. En af því búi sem menn hafa sér til nytja svá at þeir byggja eigi, greiði ost af eins dags mjǫlk allri fyrir tíund af mjǫlk ok leigu, en sá skal vera frjádagrinn næstr fyrir jónsmessu. En af annars dags mjǫlk allri þeirri er verðr frjádaginn fyrir jónsmessu gerist ostr af viðreldi. Svá skal ok gerast ullartíund af þeim sauðum ǫllum sem fǿðast í eyjum úti, ok af aldini ǫllu, stóru ok smá skal tíund gerast.

1 opinberliga i to håndskrifter

TILLEGG TIL SÆTTARGJERDEN I TØNSBERG

Deretter var det enighet om betaling av tiende i hele Norge, med unntak av Hamar bispedømme, Romerike og Solør, slik at folk [til evig tid1 skal betale tiende uavkortet av leie av bygårder, bryggekar, møller, leie av skog, badstuer, brødovner, saltkjeler, garn og nøter, slik at den som leier bort disse tingene, skal betale uavkortet tiende av leien. Og den som dernest leier til fortjeneste for seg selv, skal først ta bort alt det han legger til og bekoster, og deretter betale tiende av fortjenesten sin. Men med hensyn til leie av skip skal det gjøres på den måten at etter at skipet er ferdig og det har seil og utstyr, da skal det på første ferd betales tiende av to tredjedeler av leien, og alltid senere, og én tredjedel skal gå til utbedring av skipet og utstyret. Av all leie av krøtter skal det betales tiende, fem veide penninger for hver leieku og hvert kyrlag som gir melk, slik at den som mottar leien, eller hans ombudsmann , skal betale disse fem penningene der i sognet som det er leid. Men hvis disse ikke finnes der, skal den betale som leier, og leien til eieren skal reduseres tilsvarende. Og osten av den melken som kommer fra avkommet fredag før jonsmesse, er like mye verdt som før. Men for det bufeet som folk har for melkens skyld, slik at de ikke leier bort, skal det betales ost av all melk på én dag som tiende av melk og leie, og den dagen skal være siste fredagen før den første olavsmesse [29. juli]. Og av all den andredagsmelken som kommer fra avkommet fredagen før jonsmesse [24. juni], skal det lages ost. Likeens skal det betales ulltiende av alle de sauene som beiter ute på øyene, og det skal betales tiende av all frukt, stort og smått.

1 åpenbart i to håndskrifter.

Þessar tíundir skulu gerast ok greiðast sem í vanda hafa verit ok hér fylgja: Af sáði ǫllu, rug ok hveiti, hampi ok líni, næpum ok ertrum ok skreiðartíund, af selum ok hvǫlum, af hákerlinga lýsi ok allskonar fiskatíund, svá at skipstjórnarmenn sé allir skyldugir at greiða af skreið tíund alla af sínum hlutum, ok skoði ok akti, at svá greiði skiparar allir fullkomliga sem hlutum skips ok skipara gegnir, svá at hvárki skerði tíundina konungs skreið né landvǫrður né leiðangrsgerð né nokkurar aðrar skyldir, eptir því sem þeir vilja eiðum sínum fyrir halda, þó at þessir hlutir lúkist fyrr enn tíund, ok hagi svá til at þeim komi til nytja, sem taka skulu af Guðs hǫlfu. Skal tíundarskreið herra erkibiskups jafnan fylgja hjalli, ok svá margir fiskar hverju kaupi ok afgreizlu sem lǫg vátta. Af veiðiskap ǫllum skal tíund gerast, af salti ok kvernbergi, af kaupeyri ok allskonar vinnu afla ok smíðar, af tjǫru skal gerast xx hverr askr, ok af jarni xx hvert pund eptir réttri tiltǫlu.

Disse tiendene skal redes ut og betales slik sedvanen har vært, og som følger her: av allslags utsæd, rug og hvete, hamp og lin, neper og erter, og tiende av skrei, tiende av seler og hvaler, av tran av håkjerring, og allslags fisketiende, slik at alle skipshøvedsmenn er pliktige til å betale skreitiende av sin lodd, og se til at mannskapet betaler fullt ut det skipets og mannskapets lodd tilsier, slik at hverken kongens skreitiende, landvarde, leidang eller noen andre avgifter beskjærer tienden , slik de vil garantere det med ed, selv om disse tingene betales før tienden , og ordne det slik at det blir til nytte for dem som skal ta imot det på Guds vegne. Herr erkebiskopens tiendeskrei skal alltid følge hjellen, og med så mange fisker i hvert kjøp og til det fradrag som loven sier. Det skal betales tiende av all jaktvirksomhet, av salt og kvernberg , av alle handelsvarer og allslags smedarbeid og trearbeid. Av tjære skal det betales for hver 20. ask, og av jern for hvert 20. pund, etter riktig beregning.

abbed (abbas): Munk med hovedansvar for et kloster.

andredagsmelk (annars dags mjǫlk ): Melken som kommer andre dagen etter kalving.

arverett (ius hereditarium ): Bestemmelsene rundt arv av stillinger og eiendom. Her særlig om reglene rundt kongelig tronfølge.

bekreftelse (confirmacio): Kirkerettslig term. Stadfestelsen av et valg til et kirkelig embete, gjerne gjort av erkebiskopen.

blodskam (incestus): Seksuelle forhold mellom nære slektninger.

del av omsorg ( pars sollicitudinis): Betegnelse på en (erke)biskops verv som en «del av omsorgen» for kirka som helhet.

diokesanbiskop (dyocesanus episcopus): Biskop med ansvar for et stift eller bispedømme (diocesis).

domkapittel (capitulum [ecclesiae cathedralis]): Prestekollegiet ved domkirke. Medlemmene av domkapittelet fungerte som biskopens nærmeste rådgivere.

domstolsinnsigelse (exceptio fori ): Juridisk begrep. Innsigelse om at en sak er behandlet av feil domstol.

forslag dvs. forslagsrett ( presentacio): Juridisk begrep. Rett til å presentere, dvs. nominere, en kandidat.

fødsel dvs. fødselsforhold (causae natalium ): Juridisk begrep. Avgjørelse om hvorvidt noen er født i eller utenfor ekteskap.

helligbrøde (sacrilegium ): Synd eller overtramp overfor det hellige. Det latinske ordet betyr i utgangspunktet ‘tempelrov’.

kannik (canonicus): Geistlig medlem av et domkapittel.

kanonisk (canonicum ): Det som har med kirka å gjøre.

kapell (capella ): Kirkebygg som er en del av et større bygningskompleks. De kongelige kapellene det er snakk om her, var kapell grunnlagt og støttet opp av kongen. Den såkalte kapellgeistligheten hadde tradisjonelt vært underlagt kongens heller enn kirkehierarkiets myndighet.

kongstokt (expedicio regia ): Se tokt .

Kristi brud (sponsa Christi ): En vanlig betegnelse på kirka.

kvernberg : Berg der det brytes ut kvernstein.

kyrlag ( kýrlag ): Det som har samme verdi som ei ku.

lagmann ( legifer ): Lovkyndig dommer innsatt av kongen.

landvarde ( landvarða ): Ei fast utrorsavgift på skreifiske.

leidang ( leidangr ): Ordning hvor borgere er forpliktet til å stille med mannskap og proviant til tokt.

lekfolk ( laici ): Her mennesker uten embete i kirka, til motsetning fra geistligheten.

lensmann ( ballivus): Tjenestemann underordnet sysselmannen. Den norrøne oversettelsen gjengir ordet både som lensmann og ombudsmann.

løfter dvs. løfteforhold (causae votorum ): Juridisk begrep. Bestemmelser rundt de religiøse løftene man avgir når man går inn i en klosterorden.

mened ( periurium ): Falsk forklaring i en rettssituasjon.

minoritt (frater minor ): Et annet ord for medlemmer av fransiskanerordenen, en religiøs orden stiftet av den italienske helgenen Frans av Assisi på starten av 1200-tallet.

ombudsmann (umboðsmaðr): En person med fullmakt på vegne av en myndighet.

patronatsrett (ius patronatus): Retten ei kirkes forsørger, eller patron, besitter til å utnevne prester til den gitte kirka.

penning ( peningr ): Den vanlige mynten som var i omløp.

privilegium ( pivilegium ): Særrett. Rettighet som bare gjelder enkelte personer eller institusjoner. Her rettigheter som kun gjelder kirka.

sedvane (consuetudo): Noe som ikke er nedskrevet i lovverket, men er etablert gjennom tradisjon.

simoni (simonia ): Handel med geistlige embeter.

skipadrått (tractio navium ): Plikten til å hjelpe til når et skip skulle trekkes opp på land.

skutelsvein (scutilsvein ): Medlem av kongens hird, tilsvarende ridder.

sviksinnsigelse (exceptio doli mali ): Juridisk begrep. Innsigelse om at vedtaket ble gjort på bakgrunn av uærligheter fra den andres side.

sysselmann (exactor ): Lokal embetsmann med ansvar for et forvaltningsområde. Det latinske ordet legger vekt på sysselmannens rolle som innkrever av skatter og bøter.

tiende (decima): Skatt til kirka bestående av en tiendedel av avling og produksjon.

tokt (expedicio): Militær sjøfart. Oversatt som leidangsferd i den norrøne versjonen av teksten.

unnfallenhet (connivencia ): Ettergivenhet for press mot egen overbevisning. utukt (fornicatio): Usedelig oppførsel.

åger (usura): Ulovlig høye renter på pengelån.

b agge, s verre . «Kirkens jurisdiksjon i kristenrettssaker før 1277». Historisk tidsskrift 60, nr. 2 (1981): 133–159.

b agge, s verre . «‘Salvo semper regio iure’ – kampen om sættargjerden 1277–1290», Historisk tidsskrift 87, no. 2 (2008): 201–224.

b erg, s igrun Høgetveit. «Kristenrettspraksis i norsk seinmellomalder». Hovudoppgåve i historie. Universitetet i Tromsø. 2004.

b jørgo, n arve. «Vågastemna i mellomalderen». I Hamarspor. Eit festskrift til Lars Hamre, redigert av Steinar Imsen og Gudmund Sandvik, 45–60. Oslo: Universitetsforlaget, 1982.

b røgger, a nton w il H elm (oms.). Kongespeilet. Oslo: Aschehoug, 1947.

dn . Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. 1847–2011. 23 bind. Utgitt av Christian Christoph Andreas Lange, Carl Richard Unger, Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Gustav Storm, Alexander Bugge, Christoffer Brinchmann, Oluf Kolsrud, Hallvard Magerøy, Ferdinand Linthoe Næshagen og Tor Ulset. Christiania/ Oslo.

d ybda H l, a udun . «Nidaros erkesetes økonomi». I Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen, 279–319. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003.

e eg, tH omas , b rage tH unestvedt Hatløy og e lse m undal . «Arvebolken». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 205–260. Oslo: Fagbokforlaget, 2024.

g unnes, e rik . «Kirkelig jurisdiksjon i Norge 1153–1277». Historisk tidsskrift 49, nr. 2 (1970): 121–160.

Hamre, l ars . «Tiend». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformasjonstid, bind 18, 280–287. København: Rosenkilde og Bagger, 1974. 280–287.

Hamre, l ars . «Ein diplomatarisk og rettshistorisk analyse av Sættargjerda i Tunsberg». Historisk tidsskrift 82, no. 4 (2003): 381–431.

Hamre, l ars . «Striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet i Nidaros». I Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen, 187–213. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003.

Hatløy, b rage tH unestvedt. «Prologen». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 35–43. Oslo: Fagbokforlaget, 2024.

Haug, e ldbjørg . «Konkordat–konflikt–privilegium. Sættargjerden som indikator på forholdet stat-kirke fra Magnus Lagabøter til Christian I (1277–1458)». I Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen, 83–119. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003.

Haug, e ldbjørg . «Concordats, Statute, and Conflict in Árna saga biskups». Collegium Medievale 28, (2015): 70–104.

Haug, e ldbjørg . «Om Magnus Erikssons kroninger og kildene til dem». Historisk tidsskrift 97, no. 1 (2018): 24–39.

Helle, k nut. Under kirke og kongemakt: 1130–1350, bind 3 av Aschehougs norgeshistorie. Oslo: Aschehoug, 1995.

Horn, a nna Cat H arina . «Landsloven som tekst: tilkomst og overlevering». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 17–33. Oslo: Fagbokforlaget, 2024.

Hødnebø, f inn (utg.). Norske diplomer til og med 1300. Oslo: 1960.

i nntjore, Hilde . Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca. 1250–1500: Forvaltning og fellesskap. Ph.d.-avhandling. Universitetet i Stavanger. 2018.

j ørgensen, j on g unnar (utg.). Aslak Bolts jordebok. Oslo: Riksarkivet, 1997.

j ørgensen, t orstein , e rik o psa H l og j ørn ø yre H agen s unde . «Kristendomsbolken». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 67–98. Oslo: Fagbokforlaget, 2024.

k arlsen, e spen . «Compositio et finalis concordia I» og «Compositio et finalis concordia II». I Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3, 84–131. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

k eyser, r udolf. Den norske Kirkes Historie under Katholicismen. Bind 2. Christiania: Chr. Tønsbergs forlag, 1858.

Kjeldeutgåva = Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

k o H t, Halvdan . Innhogg og utsyn i norsk historie. Kristiania: Aschehoug, 1921.

l ie, r agnar o rten og f rans- a rne s tylegar. «Veidekongen, olifanten og bøkeskogen. Jakt, krig og aristokratisk ideologi i vikingtid og middelalder». Primitive tider 23, (2021): 27–46.

m øller, Halvdan (oms.). «Kongespegelen». I Syn og segn 6, (1900): 129–153, 334–357.

ngl . Norges gamle Love indtil 1387. 1846–1895. 5 bind. Utgitt av Rudolf Keyser, Peter Andreas Munch, Gustav Storm og Ebbe Carsten Hornemann Hertzberg. Christiania.

n ordby, o le- a lbert r ønning . «Forord». I Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3, 77–83. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

r ian, ø ystein . «Olav Engelbrektssons kamp for det norske system. Det viktigste og mest interessante nederlag i Norgeshistoria». I Supphellen, Steinar (red.): Nytt søkelys på Olav Engelbrektsson. Skrifter (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab), 2/2004.

r iisøy, a nne i rene . «Stat og kirke: Rettsutøvelsen i kristenrettsaker mellom sættargjerden og reformasjonen». Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo 2000.

r indal, m agnus . «Ms.4º 1, Biskop Arnes kristenrett». Handskrifter av landslova på norrønt. Oslo: Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, 2020. Digital utgåve: https://www.bokselskap.no/boker/mellomalderlover/handskrifter-av-landlovanorront#uuchapter_5_1_2_2

r indal, m agnus . Magnus Lagabøtes landslov og viktige rettarbøter 1280–1327. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

r indal, m agnus . «Sættargjerda i Tønsberg 1277, norrøn tekst». I Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3, 132–170. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

rn . Regesta Norvegica. [822–1430]. 1978–2015.10 bind. Utgitt av Sverre Bagge, Narve Bjørgo, Erik Gunnes, Halvor Kjellberg, Arnved Nedkvitne, Gunnar I. Pettersen, Knut Sprauten og Anne-Marit Hamre. Oslo.

s andvik, g udmund : «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon». I Samfunn, rett, rettferdighet: festskrift til Torstein Eckhoffs 70-årsdag, redigert av Anders Bratholm, Torkel Opsahl og Magnus Aarbakke, 563–585. Oslo: TANO, 1986.

sCH ü C k, Herman : Rikets brev och register. Arkivbildande, kansliväsen och tradition inom den medeltida svenska statsmakten, Skrifter utgivna av svenska Riksarkivet 4. Stockholm: LiberFörlag/Allmänna förlaget, 1976.

s eip, j ens a rup. Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon. Oslo: Det Norske Videnskaps-akademi, 1942.

s igurðsson, jÓ n v iðar . «Island og Nidaros». I Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, redigert av Steinar Imsen, 121–140. Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2003.

s pør C k, b jørg d a H le (utg.). Nyere norske kristenretter. Oslo: Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2009.

s pør C k, b jørg d a H le . «Kong Magnus Lagabøtes kristenrett». I Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3, 9–73. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

s tefánsson, g un H ild og m agnús (oms.). Biskop Arnes saga. Oslo: Thorleif Dahls kulturbibliotek, 2007.

s torm, g ustav (utg.). Islandske Annaler indtil 1578. Christiania: Det norske historiske kildeskriftfond, 1888.

s unde, j ørn ø yre H agen . Speculum legale – Rettsspegelen. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.

s unde, j ørn ø yre H agen . Kongen, lova og landet. Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2023.

s unde, j ørn ø yre H agen . «Forord». I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 5–11. Oslo: Fagbokforlaget, 2024.

b øker i serien Norske middelalderskrifter :

Magnus Lagabøtes landslov (2024)

Magnus Lagabøtes kristenrett, Sættargjerden i Tønsberg (2026)

© Nasjonalbiblioteket, 2026

ISBN: 978-82-7965-573-2 (trykt)

ISBN: 978-82-7965-606-7 (e-bok) 1. opplag 2026

l ayout og omslagsdesign: Superultraplus Designstudio AS, www.superultraplus.com

t rykk og innbinding: Erik Tanche Nilssen AS

Denne boka er utgitt i forbindelse med forsknings- og formidlingsprosjektet De norske middelalderlovene.

Prosjektet har mottatt støtte fra Elvekallen ved Astrid Lærdal Frøseth.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Henvendelser til redaksjonen: utgivelser@nb.no www.nb.no

Norske middelalderskrifter er en bokserie fra

Nasjonalbiblioteket som har som formål å tilgjengeliggjøre middelalderens skriftkultur på moderne norsk.

Magnus Lagabøtes kristenrett er loven med kirkelige regler som ble forsøkt innført i kongens regjeringstid (1263–1280), og Sættargjerden er avtalen som ble inngått mellom kong Magnus og erkebiskop Jon Raude i Tønsberg i 1277.

Skriftene utgjør den delen av kong Magnus’ lovgivning som berører kirken og religionens plass i samfunnet, samt forholdet mellom kirken og kongemakten.

Begge skrifter er viktige kilder til å forstå hvordan religionen formet dagligliv, økonomi og politikk i Norge i middelalderen.