Magnus Lagabøtes bylov og farmannslov

MAGNUS LAGABØTES

BYLOV OG

FARMANNSLOV

og rettarbøter til Bylova 1282–1320

Norrøn tekst og omsetjing

ved Magnus Rindal

MAGNUS LAGABØTES

BYLOV OG FARMANNSLOV

og rettarbøter til Bylova 1282–1320

MAGNUS LAGABØTES

BYLOV OG FARMANNSLOV

og rettarbøter til Bylova 1282–1320

Syntetisert og normalisert norrøn tekst og omsetjing til nynorsk ved Magnus Rindal Introduksjon ved Miriam Jensen Tveit

Føreord … s. 7

Magnus Rindal

Lova og byen

Introduksjon til Magnus Lagabøtes bylov og farmannslov … s. 13

Miriam Jensen Tveit

MAGNUS LAGABØTES BYLOV s. 63

PROLOG ......................................................................... s. 65

TINGSKIPINGSBOLK .................................................. s. 73

KRISTENDOMSBOLK ................................................... s. 85

LANDVERNSBOLK s. 101

MANNHELG ................................................................. s. 123

ARVETAL ...................................................................... s. 161

BYORDNING s. 193

KJØPEBOLK ................................................................. s. 221

TJUVEBOLK ................................................................. s. 253

RETTARBØTER ............................................................ s. 267 [EPILOG] ..................................................................... s. 273

MAGNUS LAGABØTES FARMANNSLOV s. 277

RETTARBØTER TIL BYLOVA 1282–1320 s. 303

Ordforklaringar ... s. 369 Litteratur ... s. 375

FØREORD

Overleveringa av Bylova og Farmannslova

Bylova i norrøn språkform er overlevert i 23 handskrifter og fragment av 6 andre handskrifter. Med 2 unntak er alle handskriftene frå mellomalderen. Dei fleste handskriftene tek berre med den teksten som skil seg frå landslova, og viser til den. AM 323 fol. frå ca. 1300 er det einaste mellomalderhandskriftet som har heile bylovsteksten.

Farmannslova i norrøn språkform er overlevert i 20 handskrifter og fragment av 3 andre handskrifter. Med 2 unntak er farmannslova overlevert i dei same handskriftene som bylova.

Når det gjeld fyldigare omtale av handskriftene, viser eg til s. 19–34 i innleiinga til den tekstkritiske utgåva frå 2023.

Retta R bøte R i denne boka

Dei fleste handskriftene av bylova er frå fyrste halvdelen av 1300-talet, og speglar av rettssituasjonen på denne tida. Det er difor teke med rettarbøter som gjeld for byar. Det gjeld 17 rettarbøter frå perioden 1282–1320. Alle er tidlegare utgjevne tekstkritisk i NgL 3. Dateringane er dei som Regesta Norvegica (RN) gjev.

Synteti S e R t og no R mali S e R t no RR øn tek S t av bylova, fa R mann S lova og R etta R bøte R

Det einaste mellomalderhandskriftet som har bylova i uforkorta versjon, er AM 323 fol., som inneheld Bergens-redaksjonen. Dette handskriftet frå ca. 1300 er lagt til grunn for den norrøne teksten, både av bylova og farmannslova. Det er heile tida samanlikna med den tekstkritiske utgåva frå 2023, og det er teke inn lesemåtar frå andre handskrifter dersom det er grunn til å tru at dei er «betre». I desse tilfella står lesemåten i 323 som fotnote.

Særleg viktige variantar er tekne med i fotnotar, med opplysning om kor mange handskrifter som har dei. Det blir alltid opplyst om kapittelinndelinga i andre handskrifter som vik av frå den vi finn i 323. I fotnotane er det stundom

vist til andre handskrifter av bylova, og då er det brukt dei signaturane som står på side 8 i utgåva frå 2023.

Bolkoverskriftene står ikkje i 323 og er laga av utgjevaren. Kapitteloverskrifter står ikkje i 323, og når ikkje anna er nemnt, er dei henta frå AM 60 4°, Holm perg. 32 4° eller LundUB Mh. 15.

I utgåvene frå 1848 og 2023 er det nokre gonger markert nytt kapittel med innrykk, men utan at kapittelet har fått eige nummer. Dette gjeld kap. 19 i Arvebolk, kap. 2 i Byordning (2 gonger), kap. 12, 13 og 14 i Byordning, kap. 10 i Tjuvebolk. I den syntetiserte og normaliserte teksten i denne boka har desse kapitla fått eigne nummer.

Rettarbøtene byggjer på utgåva i NgL 3, og følgjer same prinsippa som bylova og farmannslova.

Både hovudteksten og fotnotane er normaliserte i samsvar med Norrøn ordbok frå 2008 ved Leiv Heggstad, Finn Hødnebø og Erik Simensen.

t idlega R e om S etjinga R av bylova elle R dela R av henne

Når det gjeld tidlegare omsetjingar til dansk og til norsk, viser eg til s. 35–38 i innleiinga til den tekstkritiske utgåva frå 2023. Ingen av desse omsetjingane tek med heile bylova, og utelèt det som er felles med landslova. Heile bylova finst i omsetjing til tysk av Rudolf Meissner, utgjeven 1950.

t idlega R e om S etjinga R av fa R mann S lova

Farmannslova er tidlegare omsett til dansk av Hans Paus i 1751, til riksmål av Knut Robberstad i 1923 og til tysk av Rudolf Meissner i 1950. Robberstad har også omsett eitt kapittel i band 6 av Den norrøne litteraturen (1963).

t idlega R e om S etjinga R av R etta R bøte R Nokre av rettarbøtene i denne boka er tidlegare omsette til bokmål i 1973 av Synnøve Holstad Smedsdal i Norske middelalderdokumenter (NMD).

o m S etjing til nyno RS k av bylova og fa R mann S lova

Omsetjinga av bylova, farmannslova og rettarbøtene i denne boka byggjer på den syntetiserte og normaliserte norrøne teksten. Målgruppa er forskarar og andre som er interesserte i det norske mellomaldersamfunnet, og som treng hjelp til å forstå norrøn tekst. Eg har valt ei tradisjonell form for nynorsk.

Eg har hatt nytte av Knut Robberstads omsetjing frå 1923 av bylova og farmannslova, og omsetjinga av nokre av rettarbøtene i NMD.

Det er vanskeleg å omsetje ein juridisk tekst, for omsetjinga skal både vere juridisk presis og forståeleg for folk flest. Eg har oftast valt å omsetje termar i gammalnorsken med enkeltord i nynorsken, i staden for å skrive om. Eit eksempel er den norrøne termen mannhelgi, som eg har omsett med «mannhelg», i staden for «det rettsvernet som ein fri mann etter lova var sikra for person, ære og eigedom». Men eg har normalt valt ord som er belagde i ordbøker over moderne norsk.

Det er viktig at orda i omsetjinga så langt råd er, gjev same meiningsinnhaldet som tilsvarande ord i originalteksten. Eit eksempel kan vere det norrøne ordet mágr. Det kunne vere freistande å omsetje det med «svoger». Men mágr kan brukast både om svigerfar, svoger og svigerson, og har såleis eit vidare innhald enn «svoger». Eg har difor valt «måg» i omsetjinga.

Det som er upresist i den norrøne teksten, er også upresist i omsetjinga.

Nokre gonger er det vanskeleg å finne rett omsetjing av ord i originalteksten. Norrønt maðr tyder oftast «menneske», men kan også tyde «mann». Eg har ofte omsett med «nokon», men bruker «mann» når det verkeleg er tale om person av hankjønn. Eg bruker «kar» når den norrøne teksten har karl. Når det er tale om både kvinner og menn, bruker eg pronomenet «hen». Med omsyn til orda for by, har eg valt «kjøpstad» for kaupangr og kaupstaðr, og «by» for bǿr.

Ordet tak er vanskeleg å omsetje på ein god måte. Knut Robberstad vel «tak» i si omsetjing av bylova, utan kommentar. I landslova finst «tak» 3 gonger. I si omsetjing bruker Absalon Taranger «sikkerhet» og «borgen» med «tak» i parentes. I mi omsetjing av landslova har eg brukt «garanti». I si omsetjing bruker Jo Rune Ugulen Kristiansen «sikkerhet» og «garanti». I omsetjinga av bylova har eg valt «garanti».

For Bergen og Tønsberg har eg brukt Bjørgvin og Tunsberg når det er tale om mellomalderen.

Til hjelp for lesaren har eg laga ei liste med ordforklaringar.

Det er brukt desse forkortingane: hs. = handskrift, hss. = handskrifter, mgl. = manglar, tilf. = tilføydd.

I fotnotane står Ba for AM 323fol., Ta for NKS 1642 4°, Oa for AM 309 fol., Ob for AM 305 fol. og Tb for Holm perg. 28 4°.

Talet ved ein fotnote viser til føregåande ord i teksten. Dersom fotnoten gjeld ein sekvens, blir byrjinga markert med [.

[] rundt eit ord markerer at det er sett til av utgjevaren.

I fotnotane står former frå lovteksten i antikva, og resten i kursiv.

OG BYEN

INTRODUKSJON TIL MAGNUS LAGABØTES

BYLOV OG FARMANNSLOV

LOVA OG BYEN

INTRODUKSJON TIL MAGNUS LAGABØTES

BYLOV OG FARMANNSLOV

22. januar 1276 fekk bymennene i Bergen presentert ei lov for byen. Lova blei gitt av kongen, Magnus 6. Håkonsson. Den nye Bylova var delt inn i ni tema med reglar for styring av og åtferd i byen. Ho er òg den tidlegaste heilskaplege lovboka for byar vi kjenner frå Noreg, sjølv om det eksisterte rettsreglar for byane også før ho blei gitt ut. Denne lova blei etter relativt kort tid også gjeldande for Nidaros (Trondheim), Oslo og Tønsberg. I tillegg eksisterer det ein generell variant frå perioden 1325–1350.1 I seinmellomalderen ser vi at andre norske byar også brukte reglane i Bylova, og at nokre av dei mindre byane dessutan definerte bystatusen sin ut frå reguleringa i Bylova. Mellom anna blei Bylova også brukt i Stavanger.2

Tradisjonelt knyter ein endå ei samling reglar til Bylova, nemleg Farmannslova. Reglane i denne lova handlar om sjøfart og handelsferd til sjøs, og ser ut til å vere baserte på ei eldre farmannslov som vi kjenner frå ein eldre byrett for Nidaros, kalla Bjarkøyretten. 3

No når denne omsettinga blir publisert, er det 750 år sidan resultata av ei av dei store lovreformene i Noreg såg dagens lys. Sidan Magnus Håkonsson blei konge i 1263, hadde han drive prosjektet med å fornye lovene. I 1274 blei Landslova presentert, ei lov som skulle erstatte dei tidlegare regionale lovene. Og to år seinare kom det altså ei ny Bylov. Kong Magnus fekk seinare tilnamnet lagabætir – «lagabøtar» eller «lovbøtaren» – på grunn av det storstilte prosjektet sitt med å samle inn og revidere lovene for dei fire lagtingsområda i landet.

Innhaldet i Bylova av 1276 er ved første augekast ganske likt Landslova. Strukturen i bolkane i tillegg til rekkefølga og ordlyden i enkeltreglar er i hovudsak lik den vi finn i lova som gjaldt heile landet. Ved nærare augesyn er det likevel både små og store endringar som har kome inn i teksten, i form av reglar som er tilpassa meir urbane forhold. Den store likskapen med Landslova gjer desse skilnadene ekstra interessante, og fortel noko om korleis ein i samtida forstod bysamfunnet i norsk form. Korleis regulerte ein byane i Noreg samanlikna med bygdene?

1 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», s. 22.

2 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», s. 24; Ersland, «Byen ved domkirken», s. 153–55.

3 Hagland og Sandnes, Bjarkøyretten, s. XVI–XVII og 93–97; Meissner, Stadtrecht des Königs Magnus Håkonarson, s. XLI–XLVI.

Delar av Bylova har blitt omsett til moderne språk fleire gonger, til dansk første gong i 1751 og så i 1829, til norsk i 1924 og til tysk i 1950.4 I alle tilfella har likevel omsettaren valt å utelate dei delane der Bylova følger Landslova. Slik blei det òg gjort i dei fleste mellomalderhandskrifta av lova. Grunngivinga var truleg at dei ville spare plass, og dessutan bidrog det til å få fram og rette merksemda mot dei delane av Bylova som var ulike frå Landslova. Likevel ser vi at det òg i dei like delane er gjort tilpassingar til bylivet. Denne omsettinga, og den allereie publiserte utgåva på norrønt med variantapparat frå 2023, er av den fulle utgåva av Bylova av 1276.5 Ho er derfor eit verdifullt bidrag til forståinga vår av Bylova både slik ho blei presentert av administrasjonen rundt kong Magnus Lagabøte, og slik ho blei gitt att i åra etter.

Norske byar i mellomalderen

Samanlikna med resten av Europa var det få byar i Noreg då Bylova blei gitt. Vi reknar rundt femten kjøpstader, som byane òg blei kalla, i kongeriket rundt år 1300, inkludert Vågan i Hålogaland i nord og Marstrand i sør i det som i dag er Sverige. Nokre av desse byane hadde knapt nok ei gate eller noka større befolkning. Kva som fell inn under definisjonen by i mellomalderen, kjem an på kva kriterium vi bruker for folketettleik, urbane funksjonar og bynæringar som skal vere til stades i ein mellomalderby.6 Det går an å hevde at Noreg hadde andre behov for senter i grisgrendte område enn ein hadde elles i Europa, slik at det her til lands var fleire slike stader som fekk sentrale funksjonar for omlandet sitt. Då kan vi òg legge til ei rekke mindre stader i lista over byar.7 Gjennom mellomalderen blei det òg skilt mellom mindre byar med marknadsrettar og større byar med bystatus.8

Det var likevel fire av dei norske byane som skilde seg ut, både med tanke på storleik og politisk innverknad og i juridisk forstand. Desse er Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg. Bergen var ein av dei største byane i Skandinavia i 1276, med kanskje rundt 7000 innbyggarar.9 På 1100-talet blei Bergen ei viktig eksporthamn

4 Paus, Samling af gamle norske Love, s. 1–64 (etter s. 248); Fougner Lundh, Bergens gamle Bylov; Robberstad, Magnus Lagabøters bylov; Meissner, Stadtrecht des Königs Magnus Hakonarson

5 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., Magnus Håkonsson Lagabøtes bylov og farmannslov

6 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 9–19; Andersson, «Sverige. En forskningsöversikt», s. 92–94; Gansum, «Rurale strukturer», s. 19–40.

7 Bertelsen, «Vágar», s. 247–59; Tveit, «Urban Law», s. 105–22. Sjå òg Holt, «What if the Sea were Different?», s. 132–47.

8 Ersland, Kven eigde byen?, s. 83.

9 Estimat foreslått av Knut Helle om folketalet rundt år 1300: Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 488–89.

for varer frå Noreg, og byen fekk særrettar for import og eksport av varer på 1200-talet. Nidaros var tidleg eit viktig kongssete i Noreg, og då byen blei sete for erkebispedømet Nidaros i 1152/53, blei han òg eit av maktsentera for kyrkja i Nordvest-Europa. Tønsberg og Oslo var begge både kongssete og viktige handelsbyar på Austlandet. Dei var dermed politiske og økonomiske senter. I tillegg hadde desse fire byane ein viss befolkningsstorleik samanlikna med andre norske byar på same tid. Bergen var i ein klasse for seg, men Oslo kan ha hatt rundt 2000 innbyggarar i denne perioden, Nidaros kanskje litt fleire og Tønsberg kanskje litt færre.10 Bergen og Oslo var òg sete for biskopane saman med byane Stavanger og Hamar.

Gjennom heile mellomalderen hadde utviklinga til norske byar ein særskild samanheng med kongemakta. Kongane hadde stor interesse i kjøpstadene av fleire årsaker, særleg økonomiske. Her blei inntektene til kongemakta sentraliserte. Kongen var ein stor jordeigar og fekk landskyld. Skatten som substituerte forsvaret, leidangen, blei òg samla inn i byane. Desse inntektene blei gjerne leverte i form av varer frå jordbruk, fangst og fiske. Dei gjekk til underhald av familien til kongen, og til administrasjonen og hirda som oppheldt seg på kongsgardane i Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg. Her blei varene dessutan selde, og inntektene blei brukte til finansiering av utgiftene til kongeriket (altså kongen) og til omsetnad av utanlandske produkt. Hoffet til kongen var ein viktig konsument av ymse varer frå inn- og utland. På denne måten stimulerte administrasjonen og kongshirda handelen i byane og gjennom byane.

Utover dei økonomiske interessene fungerte kjøpstadene dessutan som administrative senter for eit større omland. Landet blei rett og slett styrt herfrå. Kanselliet, eller rådet til kongen, sat i Oslo eller Bergen. Mange av ombodsmennene rundt om i landet heldt til i byen i sin respektive provins, og politiske møte mellom kongen og aristokratiet fann oftast stad der.

Ein assosierer gjerne kjøpstader med handel, men det er ikkje ei sjølvfølge.

Lenge har urbanismeforskinga peikt på at handel berre er eit av mange aspekt ved byen. Dei europeiske mellomalderbyane produserte like mykje som dei dreiv handel. Norske kjøpstader, derimot, produserte i liten grad anna enn til eige konsum, men mange var stapelplassar for utskiping av råmateriale eller halvfabrikat. Byane i Noreg var like mykje senter for lov, administrasjon og styresmakter som dei var handelsknutepunkt. I tillegg var dei senter for kyrkjeorganisasjonen i landet.

10 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 110.

No var dei norske byane uansett prega av handel, og i kjøpebolken (kap. 6) i Bylova peiker ein på at byfolk «kjem til å leve mykje av handel». Folk kom frå omlandet rundt for å selje eller kjøpe på marknaden. Handel med råvarer frå dei ulike distrikta var sentrert i kjøpstadene. Frå Hålogaland og Finnmark blei det frakta tørrfisk til Bergen og Nidaros. Begge desse byane var dessutan omlastingssenter for varer frå Island og Grønland, høvesvis vadmål og kvalrosstenner, for å nemne noko. Andre ressursar som blei eksporterte, var smør, trelast og skinn, også frå Oslo og Tønsberg.11 Alle dei norske kystbyane var utskipingsbyar, og dei fire største byane tok i tillegg imot importvarer, som ofte kom med utanlandske skip. Store delar av importen var såkalla tung vare, som korn og mjøl.12 Byane fekk dessutan

øl og vin i store kvantum frå utanlandske kjøpmenn – dette veit vi frå at kongane klaga på at det blei importert alkohol heller enn nyttige fødevarer.13 Lovene og andre kjelder vitnar om ei byscene som var prega av lokale og framande kjøpmenn. Det norrøne læreskriftet Kongsspegelen, frå midten av 1200-talet, har ein eigen seksjon om kjøpmannen og korleis han best skulle føre seg. Når kjøpmannen var på ein kjøpstad, burde han legge vekt på å framstå høvisk og venleg, og følge dei lokale skikkane for handel.14 Kongsspegelen stammar frå perioden like før Bylova blei publisert, og truleg stod det lærde miljøet rundt kongemakta bak også dette verket.15 Det har vore spekulert i om det var skrive til den seinare kong Magnus Lagabøte og bror hans, Håkon, da dei var unge prinsar.16

So S iale fo R hold

Dei norske byane hadde ein sosialt sett differensiert folkesetnad. Han bestod av både leigetakarar, fattige tiggarar og velståande huseigarar, geistlege og sekulær administrasjon, lokale forhandlarar og produsentar og tilreisande kjøpmenn frå andre byar, provinsar og land. Bylova gir likevel eit mindre nyansert bilde av byen og menneska der enn det som kjem fram i andre skriftlege kjelder, gjennom arkeologiske funn eller ved å studere arkitekturen. Lovreforma til kong Magnus hadde mykje å seie for grupper som ikkje tidlegare hadde hatt vidare rettar til eigedom eller til å føre sak. Likevel gjer ikkje lovverka hans alle like for lova. I tillegg er det vanskeleg å spore sosiale grupper som fattige eller personar med

11 Blom, Hellige Olavs by, s. 210; Nedkvitne og Norseng, Middelalderbyen, s. 184 og 190; Johnsen, Tønsbergs historie, s. 308.

12 Norske middelalderdokumenter (heretter NMD), nr. 63, s. 282–83, og nr. 65, s. 286–87.

13 Kong Sverre i Bergen, i Sverris saga, nr. 104, s. 110–11. Håkon 5 i 1316, NMD, nr. 63, s. 283.

14 Kongsspegelen, s. 23.

15 Bagge, «Innledende essay», s. xiii–xv.

16 Høiaas, «Med lov skal byen bygges», s. 20.

lågstatusyrke i lovtekstane. Dette var grupper som openbert eksisterte i byen, til dømes prostituerte, musikarar eller ølskjenkarar. Desse kan vi likevel sjå sporet av i rettarbøter, som er rettingar eller tilføyingar til lova, og skipanar, som kongelege avgjerder blir kalla, som blei utferda av etterfølgande kongar, særleg Håkon 5. (reg. 1299–1319).17

Bylova vender seg i stor grad til eit bysamfunn som består av husfaste, det vil seie dei personane som eigde eller leigde minst ein fjerdedels bygard i eit halvt år eller meir.18 På den måten er dette ei lov for det fåtalet av innbyggarane i byen som disponerte eigedom, og ut frå overslaget til Knut Helle kan det ikkje ha vore meir enn 300 med statusen husfast i Bergen i første halvdel av 1300-talet.19 Store delar av befolkninga disponerte ikkje hus, men var losjerande tenestefolk hos dei husfaste, arbeidsfolk hos handverkarane eller tilreisande gjester.

Frå dei urbane hospitala til kyrkja, som St. Katarina i Bergen eller St. Stefan i Tønsberg, kjenner vi dessutan til at ei større mengde sjuke og fattige samla seg i urbane strøk. Testament frå tyske kjøpmenn som hadde segla på Noreg, inneheldt ofte almisser til fattige i byane dei hadde eit forhold til. Reglane i Bylova speglar ikkje det mangfaldet som vi kan finne spor av elles. Kvinnene er i det heile tatt mindre synlege enn menn som aktørar i lovtekstane og i andre kjelder, sjølv om dei sjølvsagt er nemnde.20 Byane hadde mange tilreisande menn som var der utan familie, og store geistlege institusjonar heldt til der. Knut Helle meiner at det av slike grunnar var eit overtal av menn i byane.21 Det er likevel grunn til å tru at kvinnene utgjorde ein vesentleg del av den faste bybefolkninga, og at det også var mange barn og unge der.

Dei utanlandske tilreisande kjøpmennene som det står mykje om i samtidige brev, og i seinare skipanar og rettarbøter, finn vi i liten grad igjen i reguleringane Bylova hadde for livet i byen. Engelske, flamske eller tyske tilreisande som frekventerte Bergen, er ikkje nemnde i lovteksten, og gjestene i byen er berre nemnde i samband med pliktene dei har dersom dei oppheld seg i byen tre netter eller meir.22 Det er heller ikkje mykje som vitnar om det store riket som byen Bergen var ein del av, med Vesterhavsøyene, Bohuslän og Jemtland i tillegg til dagens Fastlands-Noreg. I diplomer og i sogelitteraturen kan vi lese om islendingar

17 Norges gamle Love indtil 1387 (heretter NgL) III, s. 103 (1313); Norges gamle Love IV, s. 360–63 (1306).

18 Magnus Lagabøtes bylov (heretter MLB), VII-16. Viser til omsetjingane i denne utgåva.

19 Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 490.

20 Bernhardsen, «Kvinnen i norske bylover», s. 15–80.

21 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 109–10.

22 MLB VI-22.

som besøker Nidaros og Bergen i politiske, økonomiske eller personlege ærend. Bylova, derimot, nemner ikkje islendingar, eller besøk frå Grønland, Færøyene, Shetland eller Orknøyene, for den skuld. Desse områda høyrer vi likevel om i Farmannslova, der handlingar som blei gjorde i strid med ho der, gav ei særskild bot. Farmannslova nemner dessutan reiser til Danmark og austover til Gardarike, og vitnar slik om ein vidare horisont hos lovgivarane og dei lova var retta mot.23

Fleire av dei som eigde eigedom i byane, hadde også land i distrikta. Det betyr at det ikkje alltid går an å skilje mellom «Bymænd og Landalmue», som Yngvar Nielsen påpeikte i 1880.24 I mellomalderen søkte gjerne innbyggarar i urbane strøk borgarskapsprivilegium. Dette er eit fenomen som vi ikkje ser i norske byar før i seinmellomalderen.25 Status som borgar gav særlege rettar til skilnad frå befolkninga utanfor bymurane, men òg til skilnad frå grupper innanfor byen utan borgarstatus. Slike rettar kunne kome i form av reduserte avgifter, løyve til handel, privilegerte arvereglar eller fritak frå militærteneste. Utkrystalliseringa av dei husfaste som gruppe i Bylova peiker likevel mot eit statushierarki i byen på den tida lova blei til, som spegla statusen til dei som eigde land i distriktet.26 I Europa elles blei borgarskap, burher/burger, institusjonalisert på 1100-talet. Befolkninga i dei tyske handelsbyane som etablerte handel med Noreg, verna om borgarrettane sine heime. Fleire danske byar skreiv ut borgarskap på 1200-talet, og skotske byar hadde ei form for borgarskap i sine burghs frå 1100-talet. Borgarskapet var gjerne knytt til byen sin sjølvstendige status i riket han var ein del av. Det tyske uttrykket Stadtluft macht frei, «byluft gjer fri», speler på korleis byane i mellomalderen gav fritak frå dei pliktene som befolkninga på landet hadde. Dei norske byane var ikkje sjølvstendige, og dei gav heller ikkje borgarskap. Det gjer dei særeigne i europeisk byhistorie. Det inneber òg at den norske byretten skil seg ut i europeisk samanheng, ved at borgarskap og byfridomen ikkje speler inn som ein faktor.

k ongen og byen

Kongane i Noreg gjorde krav på byen og bygrunnen allereie frå kjøpstadene oppstod. Med tida gav dei frå seg grunneigedomane, men heldt på råderetten over

23 Farmannslova, kap. 6. Viser til omsetjingane i denne utgåva.

24 Nielsen, «Raadmændene», s. 379–98; Blom, Hellige Olavs by, s. 381. Sjå òg Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 302–3.

25 Til dømes i Kong Håkon 6. Magnusson (1355–80) si rettarbot for Bergen står det at ingen kan setje opp verkstad i byen utan først å komme for lagmannen og få seg borgarskap (borgarskab i avskrifta frå 1500-talet). NgL III, nr. 115, s. 211.

26 Ersland, Kven eigde byen?, s. 93–94.

byane og eigedomsretten over allmenningane.27 Byane var på slutten av 1200-talet delte opp i tomter som var eigde av enkeltpersonar. Eigeforholdet det er snakk om her, er noko annleis enn korleis vi forstår eigarskap og eigedom i dag. I mellomalderen innebar eigarskap at ein heldt ei rekke rettar til det som blei eigd, her til den tilmålte bygrunnen. Det kunne vere bruksrettar til eigedomen, rett til inntekter frå han og rett til å bygge på grunnen.

Eit særeige trekk ved norske kjøpstader i mellomalderen samanlikna med byar i andre land er korleis kongen aktivt utøvde makt i dei. Europeiske byar hadde i hovudsak éin herre over byen. Denne byherren kunne vere fyrsten, eller han kunne inngå i eit føydalt hierarki der byen var ein del av dominiet hans. Det kunne òg vere biskopen i det regionale bispedømet. I Noreg heldt kongen rolla som byherre, ved at rettane til grunn, opphald og virke i byen gjekk ut frå kongen og dei oppnemnde ombodsmennene hans. Kongen si makt over byane ser ein særleg godt gjennom at kong Magnus gav lover for byen. Kongemakta heldt på den sterke råderetten over byen sjølv om ein hadde overført grunneige og innført styringsorgan som rådet og bymøtet. Utover 1300talet verkar det som om det var kongen, meir enn aristokratiet eller bøndene, som hadde interesse av at kjøpstadene skulle bestå som økonomiske og administrative senter. Dei som hadde eigedom i byen, eigde gjerne land utanfor byen i tillegg, og var slik sett ikkje avhengige av dei privilegia byen gav, men av byen som stapelplass for varene sine. Eigedomsforholda i Bergen i seinmellomalderen var karakteriserte av at huseigaren ikkje nødvendigvis eigde grunnen. Geir Atle Ersland har likevel avdekt at ei ordning med leige av bygrunn først er å sjå etter 1400.28 Sjølv om grunnleige kan ha vore eit kjent forhold også tidlegare, kan det ikkje ha vore utbreidd. I perioden då Bylova blei til, var det dermed grunneigeforhold som i hovudsak blei regulerte.

b ymøtet, by R ådet og R ett SS y S tem

Organisering og styring av ein by krev at byen har sine tilpassa reglar. Bylova opna for at bymennene kunne vedta reglar seg imellom på allmannamøtet, kalla mót, så lenge dei ikkje stridde mot lova elles.29 Viss bymennene i det heile skreiv ned slike reglar, har få overlevd til i dag. I dei seinare avskriftene av Bylova for Nidaros

27 Den grundigaste studien av eige og leige av bygrunn i norsk mellomalder er gjord av Geir

Atle Ersland, Kven eigde byen?

28 Ersland, Kven eigde byen?, s. 96–139, særleg s. 99.

29 MLB VI-3.

er det til dømes lagt til reglar om vakthald i jula.30 Slike tillegg kan stamme frå dei sedvanane, eller vedtektene, som eksisterte ved sida av Bylova.

Bylova tar utgangspunkt i at byen blir styrt av eit byråd med tolv representantar frå ulike bydelar.31 Dette er nytt i forhold til det vi kjenner frå tidlegare kjelder, og det står i samanheng med at europeiske byar på denne tida ofte var styrte av eit slikt organ, Rat på tysk. Den nederlandske byen Kampen blei til dømes styrt av eit råd med tolv schepenen og tolv raden på 1300-talet.32 Knut Helle har sett fram at byråd blei etablerte i Noreg like i forkant av 1276, samtidig med at slike råd oppstod i danske og svenske byar etter mønster frå Tyskland og England.33

I dei norske kjøpstadene var ikkje rådet sjølvstendig i den grad vi ser mange andre stader, men det må ha fungert som ei motvekt til andre maktfaktorar som involverte seg i aktivitetane i byen, som kongen og kyrkja, eller i Bergen: eit forbund av utanlandske handelsfolk.

Ifølge Bylova kunne berre husfaste menn sitte i rådet. Vi må tru at rådsmedlemane blei plukka ut blant dominerande gardeigarar og handelsfolk. Det er ingen indikasjon på at kvinner var aksepterte som rådsmedlemar, sjølv om dei ifølge Bylova kunne møte på bymøtet. Lausarbeidarar eller tenarskap er ikkje å finne blant rådmennene vi kjenner identiteten til. Det er også sjeldan at aristokratiet opptrer i denne gruppa. Typisk opptrer menn frå aristokratiet heller ved sida av rådet.

Nokre av rådmennene dukkar opp i kjelder over fleire tiår, og det tilseier at ein hadde rådmannsembetet til ein døydde.34 Til dømes opptrer ein Asgaut Nikolasson som rådmann i Tønsberg i 19 dokument frå perioden 1393–1421, der han figurerer som vitne, brevutferdar og opptakar av bevis.35 Det er likevel lite som tyder på at rådmannstittelen var arveleg, sjølv om det kunne vere enkelte familiar som gjekk att blant rådmennene i enkelte byar. Menn av utanlandsk opphav ser ut til å ha blitt haldne utanfor byrådet fram til 1400-talet. Då først dukkar det opp rådmenn med tyskklingande namn i Oslo. Folk frå skattlanda hadde nok ei stilling innanfor riket som var jambyrdig med nordmenn, og dei kan godt ha vore integrerte

30 Aunaas og Blom, Magnus Lagabøters bylov: utsnitt av lovbok fra 1576

31 MLB I-2.

32 Frankot, ‘Of Laws of Ships and Shipmen’, s. 60.

33 Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 532.

34 Blom, «Stadsstyrelse», sp. 12.

35 Asgaut Nikolasson opptrer i totalt 23 dokument: Regesta Norvegica (heretter RN) 7, nr. 591 (1375x76), RN 8, nr. 212 (1393), nr. 218 (1393), nr. 232 (1393), nr. 363 (1395), nr. 627 (1398), nr. 726 (1399), nr. 735 (1399), nr. 815 (1400), nr. 831 (1400), nr. 1200 (1403), nr. 1205 (1403), nr. 1231 (1403), nr. 1291 (1404), RN 9, nr. 46 (1405), nr. 708 (1411), nr. 799 (1412), nr. 843 (1412), nr. 932 (1413), nr. 996 (1414), nr. 1038 (1414), nr. 1164 (1416), RN 10, nr. 132 (1421).

i byen og byrådet, men det er ikkje lett å slå fast. Likskap i namneskikkane gjer det nemleg vanskeleg å skilje dei frå norskfødde rådmenn.

Kjelder som er daterte til etter 1276, viser at råda i dei fire byane avveik frå det rådet på 12 menn som Bylova fastsette.36 Byrådet i Bergen dobla seg i løpet av 1300-talet og hadde i seinmellomalderen 24 medlemar. 37 Tønsbergvarianten av Bylova opererer med 12 rådmenn, der 6 av dei skal vere handgjengne menn og 6 husfaste menn. Samtidig delte denne lovteksten Tønsberg inn i tre, i tredjungar, og ikkje i fire, i fjerdingar, slik som dei andre byane. Byrådet kan på eit tidspunkt òg ha hatt 14 medlemar.38

Vi veit lite om korleis rådsmøta arta seg, men kan seie noko om rådsmedlemane i dei ulike byane fordi dei ofte figurerer som vitne i vitnebrev eller som meddomarar.39 I kjøpebolkens kap. 8 heiter det at «Og det kallar vi råd, når lagmannen og rådmennene sit saman om folks saker og avgjer dei.». I ei sak ført for «husfaste menns stemne» i Oslo 1321 blei orskurden sagd fram av lagmannen og seks namngitte rådmenn.40 Tre av rådmennene i Bergen var i 1340 vitne saman med lagmannen på at Tora Steingrimsdotter hadde selt ein eigedom på Voss, med sikkerheit i eigedomen sin i byen. 41 Seks namngitte rådmenn i Tønsberg frifann i 1376, saman med lagmannen, ein viss Vivil for skuldingar om å ha tatt del i eit drap.42 I 1377 var ni namngitte rådmenn vitne på ein skipan frå kongen til Nidaros, og i 1382 var ein rådmann, Erlend Nikulasson, vitne til ei testamentavskrift i same by.43

Europeiske byar skilta også med rådhus for byråda sine, og det ser ut til å ha blitt etablert rådhus i dei fire norske byane som fekk Bylov og byråd. I Oslo blei omgrepet rådmannshusa brukt om staden der rådet møttest, i første halvdelen av 1300-talet, deretter rådmannshuset i eintal, før omgrepet rådstove blei vanleg på 1400-talet.44 Det som fungerte som rådhus i Bergen, blei i den same perioden kalla steinstova (steinstofa) eller stemnestova (stefnustova) og låg på Breidaallmen-

36 MLB I-3.

37 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 139.

38 Diplomatarium Norvegicum (heretter DN) X, nr. 188; Johnsen, Tønsbergs historie, s. 345.

NgL II, s. 188, n. 9.

39 Sjå Blom, «Stadsstyrelse», s. 10–11.

40 DN V, nr. 65, s. 60–61.

41 DN V, nr. 142, s. 115–16.

42 DN VII, nr. 297.

43 NgL III, nr. 110, s. 196–97; DN II, nr. 473, s. 370 (1382).

44 Rådmannshusa: DN IV, nr. 185 (1329) og nr. 341 (1348); DN V, nr. 108 (1335) og nr. 133 (1339x40); rådmannshuset i eintal i DN IV nr. 346, nr. 352 (1351), nr. 318 (1385).

ningen, i dagens Rosenkrantz’ gate.45 Yngvar Nielsen, og seinare Grethe Authén Blom, har gått ut frå at Nidaros òg hadde ei rådstove, sjølv om ho først blei omtalt i kjelder frå 1500-talet.46 Kjelder frå seint på 1400-talet nemner også rådmenn i byane i søraust: Konghelle, Marstrand, Oddevoll, Borg og Hamar hadde på dette tidspunktet fått ei rådstove.47

Bymøtet skulle ifølge lovteksten leiast av ombodsmennene til kongen: sysselmannen (sýslumaðr) og det embetet som blir kalla gjaldker (eig. «pengeinnkrevjar»), og desse to blei følgde av lagmannen (lǫgmaðr) på bylagtinget.48 Gjaldkeren har ein sentral posisjon i lova og blir i det heile skildra som ein svært travel figur.49

Gjaldkerembetet hadde ansvaret for mellom anna å kalle inn til bymøtet, inspisere byggeaktivitet og sikre vitneforklaringar ved skuldingar om lovbrot i byen. Vervet innebar altså å utøve rettsmakt, ei slags politimakt, i tillegg til noko dømmande makt, og å sjå til at bøter blei betalte inn, noko han også hadde inntekter av. Vidare hadde han administrativ makt i byen: Etter Bylova skulle gjaldkeren avgjere om skip som kom til byen, fekk draghjelp eller ikkje, og han hadde elles ansvaret for å samle bymennene til kollektive oppgåver.

Manglande kjelder gjer at vi ikkje fullt ut kjenner oppgåvene til gjaldkeren i praksis, men alt tyder på at rolla fekk eit anna innhald enn ho var tiltenkt i lova. Det ser i alle fall ut til at embetet mista noko av posisjonen sin utover på 1300-talet.50 I same perioden oppstår embetet byfut (GN: fogt) i fleire kjelder, ei nemning som truleg stammar frå tysk administrasjonsspråk.51 Det ser i mange tilfelle ut til at futen fylte fleire av dei rollene som Bylova skildra at gjaldkeren hadde, og at dei to titlane skildrar nokolunde det same embetet. Likevel finn vi i 1377 både nemninga fut og gjaldker i ei rettarbot for alle kjøpstader.52 Det kan vere slik at byfuten tok over oppgåvene som blei lagde til gjaldkeren i Bylova, medan gjaldkerembetet blei redusert til ein slags lensmann for byen. I dei danske Bylovene frå same perioden som Magnus Lagabøtes bylov av 1276 finn vi eit slikt skifte allereie i lovtekstane. I lovene for København og Flensborg, til dømes, var

45 Først nemnd i mars 1315, DN II, nr. 122. Andre døme: DN IX, nr. 144 (1356 i RN 6, nr. 380); DN VII, nr. 312 (1382); DN XII, nr. 175 (1423).

46 Nielsen, «Raadmændene», s. 198.

47 Nielsen, «Raadmændene», s. 384–89.

48 MLB I-2 og I-5. Om etymologien til gjaldker: Sjå Hertzberg, ‘gjaldkeri, gjaldkyri’, i «Glossarium», s. 241.

49 Helle, Kongssete og kjøpstad. s. 496–507.

50 Johnsen, Tønsbergs historie, s. 346.

51 Kong Magnus skipan om futen i Bergen, NgL III, nr. 74, s. 162–63. Lübeck hadde Vogt på 1100-talet, på latin kalla advocatus, Frankot, ‘Of Laws of Ships and Shipmen’, s. 64.

52 NgL III, nr. 111, s. 198–200.

futen skriven inn med liknande oppgåver som gjaldkeren hadde etter dei norske reglane.

Forholdet mellom byretten og kyrkja er interessant. Mannen som representerte biskopen, skulle også involverast på lagtinget, og kjelder frå byane viser at kyrkja er representant på tingmøta. Andre stader i Europa kunne biskopen vere byherre over byen han residerte i. I Noreg ser det ut til at biskopen i Stavanger også var byherre, medan kapittelet fungerte som byråd.53 I Noreg heldt kongen på styringa med byen og gav ikkje makta vidare til verdslege eller geistlege personar. Mellomalderbyane var likevel sentrum for den kanoniske retten, kyrkjejurisdiksjonen. Dette gjaldt særleg byar som var sete for biskopen, og Nidaros som erkebispesete. Det etter kvart makttunge St. Stefans hospital i Tønsberg blei oppretta like før Landslova og Bylova kom. Den sterke posisjonen kyrkja hadde i desse byane, er truleg årsaka til at geistlege blei involverte i tingmøte, både som vitne og jurymenn. Byen og kyrkja stod i eit særleg forhold også i Noreg: Bispeseta blei lagde til sentrum av byane, hospitala blei bygde i urbane strøk slik det var vanleg elles i Europa, og fleire munkeordenar etablerte seg òg i dei store norske byane.54 Desse institusjonane retta seg nok etter byretten på generell basis, men som ein del av den katolske kyrkja kravde dei også særlege privilegium framfor sekulær lovgiving. I statuttane frå provinsialkonsilet i 1280 nemner erkebiskop Jon «maktpersonr, rådsmenn og rettshåndhevere» i byane blant dei som ikkje kan gjere «skipaner mot den hellige kirkes frihet».55

Dei tolv byrådsmedlemane som Bylova føreskriv, skulle truleg simulere full jury, som vi finn i Landslova, og som blei sett opp ved store saker.56 I realiteten ser det ut til at byrådet i liten grad fungerte som eit sjølvstendig rettsleg organ. Rådmennene ser i staden ut til å ha vore aktive gruppevis i prosessane saman med lagmannen, som vi ofte treffer på i rettsmaterialet frå byane. Frekvensen til lagmannen i kjeldematerialet stemmer godt med korleis Bylova skildrar denne rolla, nemleg som førsteinstans i saksgangen, der han i Landslova var høgaste domar og siste rettsinstans. Frå Oslo, Tønsberg og Bergen kjenner vi saker der

53 Ersland, «Byen ved domkirken», s. 152–85.

54 I Bergen fanst Munkeliv kloster og Nonneseter kloster, i tillegg til augustinar-, dominikanar-, fransiskanar- og cisterciensarordenen. I Tønsberg etablerte fransiskanarane Gråbrørklosteret på 1200-talet, som i tillegg hadde St. Stefans hospital. I Nidaros var augustinarane, dominikanarane og fransiskanarane etablerte, i tillegg til benediktinarane, som hadde både nonne- og munkekloster.

55 NMD, nr. 33, s. 170.

56 Sunde, «Daughters of God», s. 146–47.

lagmannen saman med ei viss mengd rådmenn høyrde saker og felte dom, eller fungerte som vitne når det skulle skrivast under på kontraktar.57

I ulike kjelder er det skildra eit møte for innbyggarane i byen (mót) som eit organ der dei diskuterte og løyste sakene sine. Slik er det til dømes i nokre versjonar av forteljinga þingasaga, tingssoga, der saka startar eller blir avslutta på eit bymøte, avhengig av kva versjon ein les. Historia handlar om ein konflikt mellom kong Sigurd Jorsalfare og lendmannen hans, Sigurd Ranesson, som blir ført for fleire nivå av tingordninga i riket. Saka blir avvist på bymøtet i Bergen med grunngiving om at ho høyrer inn under landsretten og ikkje byretten.58 Bymøte høyrer vi også om i islendingesogene. I Tåtten om Reidar forklarer bror hans at den fæle lyden dei høyrer når dei er i Bergen, kjem av at det blir blåse inn til skipsdraging eller til bymøte.59 Begge desse er forteljingar med opphav seinast på tidleg 1200-tal, som tilseier at bymøtet var ein godt integrert institusjon då Bylova blei til.

Bylova refererer også fleire gonger til mót, og gjennom det gir ho byfolket stor sjølvråderett. Vi finn det også nemnt i den eldre Bjarkøyretten for Nidaros.60 Etter lova skulle bymøtet forvalte inntektene til byen, og kunne som nemnd sette eigne vedtekter.61 Det er likevel lite som tyder på at bymøtet utgjorde eit slikt demokratisk organ i praksis. Bymøtet figurerer sjeldan i kjeldene som arena for rettsoppgjer eller viktige avgjerder for byen som heilskap. Derimot kan møtet ha halde fram med å fungere som eit forum for kommunikasjon og informasjon mellom kongen, rådet og innbyggarane i byen etter 1276. Slik sett kan det vere at det også var ein viktig arena for innbyggarane utover dei husfaste, og at leigetakarar, arbeidsfolk og gjester, kvinner som menn, nyttiggjorde seg bymøtet.

Arnved Nedkvitne har peikt på at kongane stila breva og rettarbøtene sine til bymennene, og ikkje til rådet, når dei behandla forhold i byane.62 Kongelege brev starta som regel med standardformularet at kongen helsar «alle» (ollum) som ser eller høyrer det, og vi må lese brev til kjøpstadene på same måten. Ordlyden var eit retorisk grep frå den kongelege administrasjonen meir enn at ein vende seg direkte til bymøtet. Det viser likevel at bandet mellom kongen og innbyggarane i byen blei vektlagt og idealisert, heller enn bandet til rådet, husfaste menn eller aristokratiet, i tråd med interessa til kongemakta der.

57 Tveit, «Urban Legal Procedure», s. 163–70.

58 «Sigurd Ranessöns Proces», s. 8.

59 «Morkinskinna», s. 36. Ein tått, þattr, er ei kort sjølvstendig forteljing som inngår i sogelitteraturen.

60 Til dømes etter Bjarkøyretten, kap. 6, skal saker om klesvask som heng ute etter at det blir ringt til helg, løysast på bymøtet. NgL I, s. 304.

61 MLB VI-3.

62 Nedkvitne og Norseng, Middelalderbyen, s. 251.

At det blei halde fred i byen, var i alle si interesse. Noko politivesen slik vi kjenner det i dag, eksisterte ikkje i dei norske kjøpstadene, men lova viser til kjende former for ordensvesen som truleg også fungerte i praksis. Gjaldkeren var ein figur som ifølge lova hadde politimakt, men det blir òg nemnt ein rennari (løpar) og ein kallari (ropar), som må ha assistert gjaldkeren.63 I mange tilfelle legg lova opp til borgarvern, ved at bymennene har kollektivt ansvar for å ta seg av urokråker og lovbrytarar i byen. Arvereglane i Bylova skildrar til dømes at bymennene var pliktige til å støtte gjaldkeren i utkasting av personar som okkuperte eigedom som andre rettmessig hadde arva.64 Av forvaringsmoglegheiter i slike saker nemner Bylova både eit fengsel, mørkestova, for alvorlege brotsverk og eit rannsakshús, ein varetektsarrest, for gjeldsbrot og mindre misferder.65 Fengselet i mellomalderen var ikkje nokon soningsstad, men ein stad å forvare den skulda medan ein venta på dom og straffeutmåling.

Rettstradisjonen

Bylova av 1276 og Farmannslova står begge i ein lang nordisk rettstradisjon. Frå tidleg mellomalder kjenner vi til regionale lover i Norden, for større område som blei kalla lovlandskap. Det eksisterte også nedskriven rett for handel, for sjøfart og for bysamfunnet.

I Kongsspegelen blir kjøpmannen rådd til å vere kunnig i lovene, særleg i lover om handel. «Gjer deg kjend med alle lover, men når du vil vere kjøpmann, så gjer deg kunnig i Bjarkøyretten. Om du kjenner lovene, då kjem du ikkje ut for ulov dersom du har sak å føre mot dine jamlikar, og då kan du svare etter lova i alle saker.»66 Slik blei det å kjenne og følge rettsreglane lagt vekt på i samtida, også for urbane forhold.

b ja R køy R etten

Magnus Lagabøtes bylov av 1276 er den første kongeleg gitte lova for byar i Noreg, men som nemnt i sitatet frå Kongsspegelen ovanfor eksisterte det skriftlege reglar for byen også tidlegare. Ei samling av rettsreglar som heitte Bjarkøyretten, bjarkeyjarréttr, er reguleringar for Nidaros frå 1170-åra.67 Delar av Bjarkøyretten for Nidaros har gått tapt, men Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes har kome fram

63 MLB VI-22 (kallari); MLB VI-3 og MLB VII-13 (rennari); Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 502.

64 MLB V-22.

65 Sjå til dømes VI-2, VI-9, VI-5, VII-12 og epilogen Um sakøyri konungs, MHLbf, s. 374.

66 Kongsspegelen, s. 24.

67 NgL I, s. 302–36, og Norges gamle love IV, s. 492.

til 152 reglar i det overleverte materialet.68 Denne byretten regulerer forhold som var spesielle for byen, som kvantum på brødbakst, pliktene til byfolket i hamna og det kollektive ansvaret i tilfelle brann. Namnet Bjarkøy er omdiskutert, men ein går ut frå at det skriv seg frå handelsstaden Birka i Sverige i tidleg mellomalder, og vi kjenner birkerettar for svenske handelsstader frå same perioden.69 Reglar frå Bjarkøyretten kan vi også finne i Bylova av 1276, og det er openbert at delar av den nye lovboka låner frå tidlegare byrett. Det kan vere frå den bevarte Bjarkøyretten frå Nidaros, eller òg frå tilsvarande bjarkøyrettar for andre byar. Arveretten i den tidlegare landskapslova for Gulatingslagen inneheld ei spesifisering om kva saker som skulle gå for byretten og heradsretten, noko som tilseier at det fanst ein bjarkøyrett for byen innanfor Gulatingslagen, altså Bergen.70 Det er fleire ting som kan tyde på at dei gamle bjarkøyrettane ikkje blei utraderte med innføring av Bylova, men at ny og gammal rett kan ha eksistert side om side. Eit diplom frå kong Håkon 5. frå 1316 viser til ein regel i Biarkæyar rettar om vintersitting av framande i Noreg, som vi ikkje finn i Bylova. Oscar Albert Johnsen har foreslått at dette kan vere ei tilvising til ein eldre bjarkøyrett for Tønsberg.71 Namnet bjarkeyjarréttr blei også brukt om den nye Bylova, som derfor kan seiast å ha blitt sett i same tradisjon.72 Det at ein viser til eller konsulterer eldre reglar, ser vi òg på andre område i norsk rettspraksis i mellomalderen.73 Til Bjarkøyretten høyrde det òg ei farmannslov med ti reglar om sjøfart. Åtte av dei finn ein att i den seinare Farmannslova i Bylova. Bjarkøyretten inneheld ei formulering om at «Bjarkøyretten gjeld på kvart eit fiskenes og sildevær og på kjøpferder», og dette koplar farmannslov og byrett saman.74 Hagland og Sandnes ser reglane om handel og handelsferd som sjølve kjernen i byretten.75 Den nye Farmannslova inneheld ei liknande formulering, at «bylova skal gjelde på kvart nes med fiskevær og i sildefisket og i alle handelsferder», som stadfestar samanhengen mellom Farmannslova og Bylova.76

68 NgL I, s. 302; Hagland og Sandnes, Bjarkøyretten

69 Niitema, «Bjärköarätt», sp. 655–57. Sjå òg Brattegard, «Bjärköarätt, Norge», sp. 659–60.

70 Gulatingslova, kap. 120; Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 8–10.

71 Johnsen, Tønsbergs historie, s. 343; Håkon Magnussons rettarbot frå 1316: NgL III, s. 118–20. Eit handskrift bruker også termen bokinn, boka, i staden for Biarkræyar rettar, sjå NgL III, s. 120, n. 8.

72 MHLbf, s. 53, n. 2. Sjå òg skipanen frå kong Håkon 5. til Tønsberg, der han stadfestar bjarkøyretten.

73 Mundal, «Forholdet mellom gammal og ny rett», 286–98.

74 Hagland og Sandnes, Bjarkøyretten, s. 66. Biarkeyarréttr er á fisknesi hveriu ok í sildveri ok í kaupförum, NgL I, Bjarkøyretten, kap. 42, s. 312.

75 Hagland og Sandnes, Bjarkøyretten, s. XVI.

76 Farmannslova, kap. 19. En byar logh skulu uera a fiskí nese huariu. Oc sild fiskí. Oc kaupforom allum, MHLbf, s. 363.

l ov R efo R ma unde R kong m agnu S

Kong Håkon Håkonsson byrja i 1250-åra å reformere lovverket i kongeriket. I 1264 blei Island innlemma i maktområdet til den norske kongen, i det vi kallar Noregsveldet, som også inkluderte Jemtland, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Grønland. Lovarbeidet blei ført vidare av sonen til kong Håkon, kong Magnus. Landskapslovene blei samla inn og reviderte på slutten av 1260-åra, kanskje som eit forarbeid til utgivinga av ein lovbok for heile det norske riket.

Landskapslovene blei skriftfesta på 1100-talet, kanskje allereie på slutten av 1000-talet. Dei versjonane av norske landskapslover som er tatt vare på fram til i dag, er frå midten av 1200-talet og seinare, sjølv om vi har fragment som er daterte tidlegare. Den eldste av landskapslovene, Gulatingslova, gjaldt i dei vestlege og sørlege fylka i Noreg, medan Frostatingslova gjaldt for trønderfylka, Hålogaland og Jemtland. Berre kristenrett har overlevd frå dei to austnorske lovlandskapa Eidsivatingslagen og Borgartingslagen. Landskapslovene inneheldt samlingar av rettsreglar om mange aspekt ved samfunnet dei gjaldt for, som tingordninga, arverett og reglar for konfliktløysing. Forskarar har lenge diskutert i kva grad landskapslovene representerer gammal sedvane eller politisk styring i ulike periodar, men truleg inneheldt dei litt av begge delar.

Landslova, som ho blir kalla i dag, blei fullført i 1274. Mykje av Landslova var godt kjende reglar frå dei tidlegare landskapslovene, sjølv om noko var nytt og mange rettsreglar blei reviderte. I 1276 kom Magnus Lagabøtes bylov, men først av alt kom eigne vedtekter for dei handgjengne mennene til kongen, kjent som Hirdskråa, i 1273. Hirdskråa tar for gitt at dei handgjengne mennene til kongen samlar seg i byen når kongen kallar, men elles har ho få tangeringspunkt med Bylova.77 Ein tilpassa versjon av Landslova, Jónsbók, blei vedtatt på Island i 1281, etter at islendingane hadde vist motstand mot ei tidlegare lov dei hadde fått i 1271, Járnsíða. 78 Jónsbók blei det siste verket i lovprosjektet til kong Magnus Lagabøte.

e u R opei S k b ylovgiving og S jø R ett

Det eksisterte ein rik tradisjon i Europa for eigne lover for byane, som også avgrensa byen mot samfunnet i landskapet rundt, og mot andre byar. Mellomalderbyane i Europa hadde gjerne nedskrivne vedtekter og skriftlege privilegium frå 1100talet. Freiburg blir ofte rekna som den byen som først fekk byprivilegium av ein

77 Hirdskrá, i NgL II, kap. 25, s. 414; kap. 33, s. 424–25; kap. 36, s. 430; kap. 54, s. 450.

78 Om fasane i islendingane sitt vedtak av Jarnsiða: Sjå Mundal, «I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga», s. 75–79.

byherre.79 Nokre blei gitt av fyrsten – til dømes fekk London eit sett privilegium av kong Henrik 1. (d. 1135).80 I Skottland eksisterte det byrettslege forhold som liknar dei vi fekk i Noreg med Bylova, der ei lovsamling frå 1200-talet gjaldt for fire byar og fekk namn etter nettopp det: Leges Quator Burgorum, «lova for fire byar».81

Bylova i Lübeck er datert til 1226, og ein går ut frå at ho inneheld reglar som kommunen sjølv bestemde. Denne lova blei også gjort gjeldande i fleire av byane som stod i forbund med Lübeck, slik som Reval og Danzig.82 Over hundre kjøpstader brukte lybske lover gjennom mellomalderen, og nokre danske kjøpstadslover ser òg ut til å vere inspirerte av dei. Det at det var så mange lybske kjøpmenn i Bergen, har reist spørsmål om i kva grad Bylova av 1276 var påverka av lova deira, men utover generelle og utbreidde prinsipp om oppførsel og kontraktar er det lite som tilseier at den norske lova inneheld lån frå Lübeck-lova.

Fleire danske kjøpstader fekk bylover på slutten av 1200-talet – til dømes København i 1254 og igjen i 1294, Roskilde i 1264 og Ribe i 1269.83 Truleg låg det liknande rettsideologiske straumdrag bak desse lovene som bak dei norske, men lovene blei gitt av byherren og ikkje den danske kongen. Bylova i Slesvig er rekna for å vere frå så tidleg som rundt 1200, og det same gjeld modellen for lova til Flensborg, Haderslev og seinare Åbenrå. Dei danske lovene var elles på latin, ikkje på folkespråket. Dei inneheld mange av dei same prinsippa som vi finn i den norske Bylova, og regulerer handel, handverk, skatt og styresett i byen.84 Likevel er dei knappare i stilen og tar ikkje mål av seg til å regulere alle aspekt ved det urbane samfunnet.

Kong Magnus Eriksson av Noreg og Sverige gav ei bylov for Stockholm i 1350-åra på svensk, i tillegg til ei landslov for riket, kanskje etter modell frå det norske lovgivingsarbeidet. Bylova blei også gjeldande for fleire svenske byar. Den tidlegare svenske by- og sjøfartsretten, Bjarköarätten, blir rekna for å ha blitt nedteikna rundt tida då Bylova blei til, i siste halvdel av 1200-talet. Lova hadde i utgangspunktet vore gjeldande for Stockholm, men blei tilpassa Lödöse i vest og to andre austsvenske byar.85 Innhaldet i den svenske Bjarköarrätten liknar det vi

79 Ersland, Kven eigde byen?, s. 42.

80 Robertson, The laws of the kings of England, s. 229 og 288–93.

81 Frankot, ‘Of Laws of Ships and Shipmen’, s. 54. Simpson og Wilson, Scottish Legal History, s. 61. Dei fire byane var Roxburgh, Berwick, Edinburgh og Stirling.

82 Frankot, ‘Of Laws of Ships and Shipmen’, s. 16–17.

83 Jacobsen, «Dansk købstadlovgivning i middelalderen»; Danmarks gamle købstadlovgivning, bind 1–2.

84 Tveit og Vogt, «The Invisible Poor», s. 11–12.

85 Holmbäck og Wessén, «Inledning», s. xcv; Bjärköarätten i Svenska landskapslagar, s. 453–69.

finn i den norske Bjarkøyretten og Bylova, og vitnar om kystbyar med liknande problemstillingar.

Innhaldet i Bylova

Til liks med Landslova og fleire av dei skandinaviske landskapslovene er Bylova delt inn i tematiske bolkar, bálkr. Bylova har åtte bolkar som kvar dekker særskilde rettslege område, pluss Farmannslova og Rettarbøtene. Bolkane er igjen strukturerte i det vi i dag kallar kapittel, og som nokre stader er kalla paragrafar.

I den fullstendige versjonen av Bylova følger bolkane den same strukturen som i Landslova. Bolkane er stort sett dei same som i Landslova, men med nokre vesentlege unntak. Odelsbolken i Landslova, som handlar om odelsretten og eigedomsrettar til land, og landsleigebolken, som handlar om landbruk, ressursforvalting og landleigeforhold, blei i Bylova erstatta med byordninga, ein bolk som regulerer fleire forhold, men innanfor rammene av byen. Vidare er kjøpebolken i Bylova så ulik bolken i Landslova med same namn at han må reknast som ein særeigen bolk for Bylova, til liks med byordninga.

Mange handskrift av Bylova er følgde av Farmannslova, ofte slik at Farmannslova er sett inn mellom den siste bolken i Bylova, tjuvebolken, og dei tilhøyrande rettarbøtene. Det er derfor vanleg å forstå Farmannslova slik at ho har ein indre tilhøyrsel til Bylova. Anna Catharina Horn har peikt på at mellomalderhandskrift blei bundne om fleire gonger, og at vi derfor ikkje kjenner den opphavlege samansetnaden.86 Farmannslova finst òg i to handskrift som ikkje elles inneheld Bylova, og i sju handskrift står Farmannslova før Bylova og ikkje etter. Dette gir inntrykk av at ho også kan ha vore sett på som ei lov i seg sjølv.87 Det er uansett tydeleg at tekstane til Bylova og Farmannslova har blitt oppfatta å høyre saman i ettertid. Totalt har Bylova rundt 160 kapittel, inkludert dei 23 kapitla i Farmannslova. Til samanlikning har Landslova rundt 220 kapittel. Utan å telje ord og hovudreglar i sjølve innhaldet kan vi overflatisk seie at Bylova blei utforma som ein kortare lovtekst enn Landslova. Sidan byane utgjorde ein så liten del av arealet og innbyggarane i Noreg, er det å vente at lova som skulle regulere forhold på landet, var større enn ei lov for byen. Den utelatne landsleigebolken er også den mest omfangsrike bolken i Landslova. Det er likevel oppsiktsvekkande kor innhaldsrik og gjennomarbeidd Bylova faktisk er, nettopp med tanke på den marginale stillinga

86 Horn, Lov og tekst i middelalderen, s. 140 og 154.

87 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», MHLbf, s. 18, handskrifta er skildra på s. 20–25; Fougner Lundh, Bergens gamle Bylov, s. X, såg det òg slik.

byane hadde i landet. Når vi derimot ser på rolla til byane som sentrum for handel, eksport og import, for kongeleg administrasjon og hoff, og for skatteinnkrevjing og leidangsordninga, er det likevel ikkje overraskande at den administrative leiinga i landet såg nytta av å utforme ei bylov for norske forhold.

Ein fullstendig versjon av Bylova er bevart i to handskrift.88 Berre eitt av dei er frå mellomalderen, ein bergensvariant med katalognummer AM 323 fol. datert til ca. år 1300.89 Det andre handskriftet er ein nidarosvariant, datert til 1576. I dei andre handskrifta av Bylova er reglane som er like reglane i Landslova, blitt meir eller mindre forkorta. Dei fleste handskrifta har likevel den same strukturen som vi finn i dei fleste versjonar av Landslova. Strukturen og rekkefølga er illustrert i figur 1. Inndelinga, med tittel og romerske eller arabiske nummer på bolkane, er den tradisjonelle måten å referere til Bylova og Landslova på i moderne tid, slik at det 17. kapittelet i Byordninga vil få referansen MLB VI-17. I denne omsetjinga av Bylova er kapittelinndelinga i delar av byordninga, kjøpebolken og tjuvebolken endra i høve til dei eldre utgåvene, ved at nokre avsnitt som tidlegare stod unummererte, no har fått eigne kapittelnummer. Som følgje av dette avvik kapitteltilvisingane til same lovstad i Norges gamle Love, bind II (1848), omsettinga til Knut Robberstad (1923) og Rudolf Meissner (1950) og den kollasjonerte utgåva til Jóhanna Fridriksdóttir, Aamodt og Rindal frå 2023.

Innhaldet i Bylova

Prolog

I Tingskipingsbolk

II Kristendomsbolk

III Landvernsbolk

IV Mannhelg

V Arvetal

VI Byordning

VII Kjøpebolk

VIII Tjuvebolk

IX Rettarbøter

Innhaldet i Landslova

Prolog

I Tingferdsbolk

II Kristendomsbolk

III Landvernsbolk

IV Mannhelg

V Arvetal

VI Odelsbolk

VII Landsleigebolk

VIII Kjøpebolk

IX Tjuvebolk

X Rettarbøter

Figur 1 Struktur og innhald i Bylova av 1276 og Landslova av 1274

88 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», MHLbf, s. 16.

89 København, Den Arnamagnæanske Samling, AM 323 fol.

I omsettinga Knut Robberstad gjorde av Bylova til moderne norsk i 1923, tok han berre med dei delane av lova som var vesensulike frå Landslova. Det er likevel fleire andre delar av Bylovsteksten som var tilpassa funksjonane i byen, til dømes stadnamn og bynamn, og men også embete og oppgåver. Også dei delane av Bylova som er kopi av reglane i Landslova, er i dei fullstendige handskrifta tilpassa byen som jurisdiksjonsområde. Typisk blei gjaldker-tittelen sett inn, eller han blei lagd til der sysselmannen åleine stod ført opp i Landslova, eller den administrative inndelinga av landskapet blei skifta ut med «by».90 I den følgande gjennomgangen av innhaldet i Bylova gir det meining å bruke ekstra plass på dei bolkane som er særeigne. I tillegg er det viktig å få fram dei delane av innhaldet elles som særleg regulerer urbane forhold.

f o R talen med vya R fo R lova

Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Håkon, sender Guds og si helsing til [biskop Askatin, abbedar, syslemenn, rådmenn og alle andre Guds og sine vener, dei som ser eller høyrer dette brevet i Bjørgvin.91

Slik lyder dei første orda i omsettinga av Magnus Lagabøtes bylov. Helsinga opnar det som blir kalla fortalen til lova. Lover, som andre tekstar, blir gjerne innleidde med nokre formuleringar om opphavet, bakgrunnen, formålet og bruksområdet til teksten. Mellomalderlover var ofte utstyrte med ein fortale eller prolog av denne typen. Nokre av handskrifta til kong Magnus Lagabøtes bylov har ein prolog, men denne prologen er kopiert frå Landslova utan å ha blitt tilpassa endringane som var gjorde i Bylova. I omsettinga si av Bylova frå 1923 kommenterer Knut Robberstad at fortalen «tar intet hensyn til at byskipingen erstatter Landslovens odels- og landsleiebok og at farmannsloven følger efter tyvebolken».92 I Nidarosvarianten frå 1576 er det skrive inn at Farmannslova fylgjer her.93 Likevel opnar prologen med ei helsing til rådmennene og bymennene i ein namngitt by. Brage Thunestvedt Hatløy hevdar at fortalen i Landslova ikkje blei rekna som ein del av sjølve lovteksten, men at han er eit «viktig tillegg til

90 Til dømes gjaldker for sysselmann i kapittel 6 i tjuvebolken, om å ta tilbake gods som har blitt stole, MHLbf, s. 302. By er sett inn for fylke i kapittelet om lysing av drap i mannhelgbolken, og for fylke i kapittel 14 om forvaring av umyndige i Arvetalet, MHLbf, s. 126 og 169, Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov, s. 342 og 507.

91 Bylova, Prolog. Omsett av Magnus Rindal i denne utgåva.

92 Robberstad, Magnus Lagabøters bylov, s. 1.

93 MHLbf, s. 56, n. 94.

lova» og kan sporast tilbake til publiseringstidspunktet.94 Prologen til Landslova er utforma som eit brev til lagtingsmennene idet dei får den nye lova. Helsinga i Bylova gir det same inntrykket. Rettsapparatet i byen får ei personleg helsing frå den lovgivande kongen, som har omsorg for eit velfungerande rettssystem. Vidare fortel prologen om lovarbeidet, at kongen «med råd frå dei beste menn» har gått gjennom dei eksisterande lovene og lagt til det som mangla, og trekt frå det som var overflødig eller stridde mot lova.

På grunn av likskapen i innhald og struktur, og nærleik i tid, mellom Landslova og Bylova kan vi hevde at same ideologi og tankar om struktur ligg til grunn for Bylova som for Landslova. Prologen gjer elles greie for bolkane og grunngivinga for rekkefølga på dei. Ifølge Hatløy er det mogleg å skimte ei todeling av skildringane av bolkane, der dei første fire bolkane «plasserer dei i konteksten av ein overordna lovgivingsideologi», og dei fem siste bolkane meir prosaisk skildrar rettsprinsippa. 95 Gudmund Sandvik har på si side sett ein tredelt struktur i korleis lova er organisert, med først etablering av jurisdiksjon og grunngiving i tingferdsbolken og kristendomsbolken, deretter sikring av landefreden gjennom landvernsbolken og mannhelgbolken, og til sist regulering av «formuerettslege forhold mellom undersåttane» i dei fire siste bolkane.96

I det vidare kjem ein femdelt gjennomgang, der vi først ser på etablering av kongemakta i dei tre første bolkane, og så på dei delane som regulerer fredsbrot og kriminelle handlingar, i mannhelgbolken og tjuvebolken. Deretter tar vi for oss Bylova sitt syn på sosiale grupper, kjønn og alder saman med arvetalet, og til slutt dei mest eigenarta delane av lova, med byordninga og kjøpebolken, før vi går gjennom sjøretten.

Rett SS y S temet og lovgiving S ideologi: t ing S kiping S bolken, k R i S tendom S bolken og landve R n S bolken I prologane til både Bylova og Landslova står det at tingskipingsbolken står først i lova, «før sjølve boka byrjar», noko som er grunngitt med at tinget må settast på rett måte før mennene kan høyre lova.97 Sandvik har peikt på at denne forståinga av strukturen i lova kan vere inspirert av mellomalderstudiane av romarretten, der rettslærde glossatorar (kommentatorar) delte teksten inn i nummererte avsnitt, men let det første avsnittet stå unummerert.98 Første avsnitt blei kalla principium, som

94 Hatløy, «Vi holder på med å bøte noe på de fleste lovbøker i landet», s. 15–16.

95 Hatløy, «Vi holder på med å bøte noe på de fleste lovbøker i landet», s. 19.

96 Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», s. 569.

97 MHLbf, s. 55.

98 Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», s. 566–67.

ei innleiing eller eit utgangspunkt for lova. Sandvik viser vidare til at rettstekstar under den romerske keisaren Justinian (reg. 527–65) òg hadde blitt organiserte slik at det første avsnittet fekk status som eit prinsipp, eller ein hovudregel. Strukturen til Landslova og Bylova kan altså vere eit resultat av framveksten av rettsvitskapen rundt romarretten i Europa i mellomalderen. Dei seks reglane i tingskipingsbolken følger første halvdel av same bolk i Landslova, men reglane er tilpassa byen og lovskrivarane sine idear om korleis retten skulle handhevast der. Denne bolken skildrar institusjonane som høyrde inn under byretten, medan prosedyrane for rettslege saker som fall inn under Bylova, blei skildra i byordningsbolken. Den største skilnaden frå tinget slik vi kjenner det frå landsbygda, var høvet til å samle folk raskt. Systemet som blir skildra, er eit der sakene til byfolket blir høyrde framfor det tidlegare nemnde bymøtet, mót. 99 På bymøtet skulle ein dessutan peike ut representantar til å sitte i lagtinget i byen.

Lagtingsmøtet i byen skulle haldast ein gong i året, i januar, straks julefreden var over, i motsetnad til i heradet, der lagtinget møttest i juni.100 Eit eige lagtingsmøte for byen var etter alt å døme ei nyvinning som kom med Bylova, etter mønster frå den gamle tradisjonen med årleg lagtingsmøte i lagdøma. Det var kanskje ei første innstifting av bylagtinget som fann stad då Bylova blei gitt til folket i Bergen i januar 1276. Ein vesentleg skilnad mellom Landslova og Bylova er at orskurden til lagmannen var bindande på landstinget, medan han ikkje var det i byen. Etter at lagmannen hadde gitt orskurden sin i ei sak, kunne partane ta det vidare til bymøtet igjen.101 Kombinert med at bylagmannen også var venta å ta del i den daglege rettspleia, ser vi at lagmannen fekk ei anna, meir direkte rolle i byen enn han hadde i lagdømet elles.

Tingskipingsbolken fastsette dermed forholdet mellom byfolket og byherren, det vil seie mellom møtelyden og den norske kongen. Fordelinga av bøter i Bylova skilde slik at dei større bøtene, i Bylova bøter over fem mark, gjekk uavkorta til kongen.102 Kongen skulle få to tredelar av mindre bøter som blei gitt i byen, men berre halvparten av mindre bøter som blei gitt på lagtinget i provinsen. Den siste tredelen av bøtene til bymøtet gjekk til bykassen, som bymennene (bǿjarmenn) bestemde over gjennom bymøtet. Etter Landslova blei den eine halvdelen av bøtene gitt til lagmannen slik at han kunne betale reisepengar til representantane

99 MLB I-1 og 4.

100 MLB I-5.

101 MLB VII-15.

102 MLB I-4 og epilog. NgL III, s. 286, n. 23. Sjå Taranger, Oslos ældste byprivilegium. 1 mark = 8 øyre = 24 ertog = 240 penningar. Om verdiar, sjå Steinnes, «Mål, vekt og verdirekning i Noreg».

som kom til tinget frå ulike distrikt.103 Etter lova tok altså kongen ein større del av bøtene frå byen enn bøtene frå landet. Likevel fekk byfolket som kollektiv meir direkte tilgang til sin del gjennom bymøta, og ei større gruppe av folket innanfor jurisdiksjonen fekk tilgang til denne delen. Fordelinga knytte kongen og byfolket saman, og skilnaden mellom byen og heradet på tilgangen til inntektene frå rettslege oppgjer kan ha gitt byfolket motiv til å verne om byen sine juridiske grenser mot omlandet, og vore med på å etablere eller styrke ein urban identitet hos dei. Tingskipingsbolken kom først, men kristendomsbolken skulle ifølge prologen bli rekna som den første bolken og starten på sjølve lova.104 Ifølge ordlyden til kongen i prologen skulle kristendomsbolken kome først, slik at alle kristne menn skulle forstå at Gud stod bak både den verdslege og geistlege makta.105 Det ser ut til at lovreforma til kong Magnus møtte kvist i form av erkebiskop Jon Raude sin motstand mot ein del av innhaldet.106 Saka stod i den sekulære retten sitt inngrep i ekteskapslovgiving og familierett, område som elles låg under jurisdiksjonen til den kanoniske retten. Resultatet var at Landslova blei utferda med ein kristendomsbolk som var heilt ulik kristenretten vi finn i dei svenske og norske landskapslovene. Dei gamle kristenrettane var omarbeidde reglar frå den europeiske kanoniske retten, og regulerte i ulik grad mellom anna heilagdagar, fastereglar og kyrkjebygging, i tillegg til ekteskapet og sakramenta elles. Kristendomsbolken til kong Magnus består derimot av dei pliktene som konge og folk hadde overfor kvarandre, skildra gjennom reglar om kongeval og den eiden kvar gruppe i hierarkiet i statsapparatet og i folket skulle sverje til kongen.107 Partane kom til eit mellombels forlik, kjent som Sættargjerda i Tønsberg, i 1277, året etter at Bylova blei vedtatt, men spørsmåla om domsmakt kom til å prege forholdet mellom kyrkja og det verdslege styret eit godt stykke ut på 1300-talet. I Sættargjerda anerkjende kong Magnus at kyrkja hadde domsrett i saker som rørte kyrkja og i kristenrettssaker.

I kristendomsbolken blei det gjort få tilpassingar til byen. I første kapittel får bymennene røysta i teksten, og erklærer at: «Det er opphavet til lovene til oss bjørgvins[/nidaros/kjøpstad]menn, som er opphavet til alt godt, at vi skal ha og halde den kristne trua.»108 I kapittel 3 om å velje feil konge blir det presisert i bergensvarianten av handskrifta at reglane for kongeval no er kunngjorde for

103 Magnus Lagabøtes landslov (heretter MLL), I-2. Trykt i Rindal, Magnus Lagabøtes landslov

104 Fyrsti lutr bokarennar er kristíns doms bolkr, MHLbf, s. 55.

105 Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», s. 567–68.

106 Sunde, Speculum legale, s. 127–32.

107 Opsahl, «Kongevalg», s. 63–83.

108 Kristendomsbolken, kap. 1. MHLbf, s. 72.

«alt folket i Bjørgvin».109 Elles er kapittelet om eiden til lagmannen utelate frå dei fleste handskrifta, truleg fordi lagmannen hadde ei heilt anna rolle i byen enn på landet, nemleg som førsteinstans heller enn øvste domar.110

Den tredje bolken i Bylova er landvernsbolken. Han handlar om forsvar av byen og landet generelt i form av leidangsforordningane. Akkurat som Landslova regulerer landvernsreglane i Bylova korleis kongen i ufredstid kunne krevje leidangsutbod, og at byane skulle organisere vetevakt, nokon som heldt utsyn etter fiendar og tende ein vete dersom dei såg fiendtlege hærskip.111 Vetevakta skulle rullere mellom grupper av tre menn. Ei særleg ordning for byen var at vaktgruppene skulle bestå av to innanlandske menn og ein «éin utanlandsk frå rika til andre kongar», medan det i Landslova blei presisert at utlendingar ikkje kunne sitte vetevakt. Dette illustrerer demografien i norske byar og aksepten for utanlandske innbyggarar i forsvaret av byane. Utanlandske huseigarar og husleigarar plikta også å bidra til leidangsutbodet, medan dei som berre overvintra måtte betale leidangsskatt til kongen. Mykje tyder på at tomteeigedom også blei skattlagd i praksis.112 Kravet om å bidra til leidangen i form av utbod eller skatt blei eit stridstema mellom utanlandske kjøpmenn og norske styresmakter etter at lova kom, og var det framleis på midten av 1400-talet.113

Leidangen blei kravd inn som skatt i fredstid, og av den samla innbetalinga til byen tok kongen 40 mark, medan resten gjekk til bymennene, altså bykassen.114 Byen skulle elles utstyre to tjuesesser til forsvaret, og bymennene hadde ansvaret for at skip, segl og anna utstyr var i orden og blei halde ved like.115

uR ban k R iminal R ett: m annhelg og tjuvebolken

Gjennom tingskipingsbolken, kristendomsbolken og landvernsbolken viste den lovgivande kongen evna si til å styre og skape eit rettssikkert samfunn. I mannhelgbolken og tjuvebolken blei konsekvensane for å bryte med lova til kongen fastsette.

109 MHLbf, s. 75.

110 NgL II, s. 198, n. 1; Robberstad, Magnus Lagabøters bylov, s. 9; Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., MHLbf, s. 83, n. 242.

111 MLB III-4.

112 Ersland, Kven eigde byen?, s. 133.

113 Tyske kjøpmenn klaga på høvedsmannen Olav Nilsson for ei rekke saker, men mellom anna at dei måtte betale leidangsskatt. DN XVI, nr. 161, s. 172.

114 MLB III-6.

115 MLB III-10 og 15. Sess tyder i denne samanhengen robenk, og talet på sesser viser til storleiken på skipet.

Straffbare handlingar mot personen og eigedomen til andre, som vald, drap og injurie, blei behandla i mannhelgbolken. Ei av dei større endringane som kom med lovreformene i 1270-åra, kan sporast i mannhelglovene i Landslova og Bylova. Her skimtar ein overgangen frå prinsipp om likevekt til prinsipp om rettferd, altså at ei handling ikkje skal hemnast med ei lik handling, men heller dømast ut frå eit ideal om rettferd. Særleg blei prinsipp om hemnrett og det kollektive straffeansvaret slekta hadde for vald og skade – som dominerte Gulatingslova og var tydeleg i Frostatingslova – redusert til eit absolutt minimum. Forbrytarar skulle etter dei nye lovene stillast for tinget og dømast av tingmennene. Straffene som blir skildra, er i hovudsak bøtestraffer eller kroppsstraffer. Dei som gjorde dei mest alvorlege brotsverka, kunne få dødsstraff eller bli dømde for úbótamál, ubøtelege gjerningar, som i praksis ville seie dødsstraff eller forvising. Offentleg oppnemnde personar skulle gi straffa.

I den grad vi kan snakke om ein strafferett i mellomalderen, var mannhelgbolken slik han blei utforma i Magnus Lagabøtes lover, det første tilfellet. Rettslege prinsipp, som differensiering av avgjerda etter omstenda i saka, kom også inn i rettsreglane.116 Dette ser vi særleg i tjuvebolken, der ein i større grad tar omsyn til formildande omstende. Alle reglane i tjuvebolken er henta frå landskapslovene, men innhaldet er endra i stor grad. Grensa for verdien ein måtte stele for at handlinga skulle definerast som tjuveri, og ikkje berre reknast for nasking, blei tredobla – frå ein ertog til ein øyre, som er det same som tre ertogar.117 I tillegg skulle den «som ikkje får seg arbeid til forsørging» og som stal mat på grunn av svolt, ikkje straffast.118 Straffeforfølginga vart dermed konsentrert om dei meir alvorlege lovbrota, medan statsmakta avgrensa innsatsen mot mindre vesentlege eller sosialt motiverte handlingane. Vinningstjuveri verdt ein øyre eller meir skulle derimot straffast hardt, med stokkeslag eller bøter. Straffa auka dersom ein gjorde det igjen, og fjerde gongen gav dødsstraff. Tjuveri var eit særleg alvorleg lovbrot etter rettsoppfatninga i mellomalderen, og mange stader i Europa gav det strenge straffer i form av lemlesting eller død. Etter svenske og nokre danske bylover skulle menn hengast og kvinner gravleggast levande for tjuveri, ei straff som truleg var eit lån frå lybsk rett.119

116 Sunde, Speculum legale, s. 144–47.

117 MLB VIII-9 og MLL IX-10.

118 MLB VIII-1.

119 Bjärköarätten, kap. 11. Holmbäck og Wessén, Svenska landskapslagar, 5, s. 456–57; Tønders bylov, kap. 52, i Danmarks gamle købstadlovgivning, bind 1, s. 224; Der Bardewiksche Codex des Lübischen Rechts von 1294, s. 238.

Den som tok nokon i tjuveri, var pliktig å arrestere vedkomande og føre personen for retten. I tjuvebolken i Bylova er det spesifisert at tjuven skal leverast til gjaldkeren eller sysselmannen.120 Den skulda skulle førast for bymøtet, truleg etter å ha sete i mørkestova. Bylova inneheldt eigne reglar for tjuveri frå sjølve kongsgarden, som slik var separat frå jurisdiksjonsområdet til byen. Kongen fekk heile bøtesummen viss tjuveriet skjedde frå eigedomen hans.

Mannhelgbolken i Bylova følger Landslova i innhald og talet på reglar. Nokre særeigne forhold for tettbygde bymiljø er lagde til. Det tiande kapittelet i mannhelgen skildrar korleis ein skulle gå fram dersom ein fann ein drepen person i byen: Ein skulle kontakte næraste hus og få identifisert liket. Visste ingen kven den døde var, skulle ein bere liket til gjaldkeren, som fekk ansvaret for både etterforskinga og etterlysinga av forbrytaren på bymøtet.

Fleire av bøtene som er skildra i Bylova, er høgare enn dei som står i Landslova, til dømes bøter for slagsmål i mannhelgbolken. Bota auka per slag: For første til fjerde gong ein slo nokon, var ho mellom 1 ½ og 6 mark, medan bøtene etter Landslova gav frå 1 til 5 mark.121 Begge stader fekk gjerningspersonen høgaste bot etter lova, 13 mark og 8 ertogar, ved fleire enn fire slag. Tjuvebolken gav dei som urettmessig arresterte nokon i byen, 5 mark i bot, medan det på landet ville gi 4 mark.122 Nokre av dei fastsette bøtene var like i dei to lovene, som bota på 3 øyre for brot på forbodet mot å bere dolkar.123

Høgare bøter i urbane strøk var kanskje eit tiltak for å auke inntektene til bykassa og finansane til kongen. Det kan òg ha vore eit preventivt grep for å hindre at valden i tettbygde område eskalerte. Det er likevel rimeleg å tru at dei auka bøtene kom av at byane Bylova gjaldt for, var kongelege residensar, og at vald innanfor bygrensa dermed var eit klarare brot på kongsfreden.

f amilie R ett i byen: kvinne R , ba R n og a R ve R ett

Bylova, som Landslova, overlet regulering av dei indre forholda i hushalda til hushaldet sjølv, bortsett frå dersom inngåing eller oppløysing av ekteskapet stridde med gjeldande rett.124 Barndom var ikkje eit tema i lovgivinga i mellomalderen, og barn var i stor grad underlagde omsorga til familien. Dermed hamna dei i søkelyset til styresmaktene først når dei ikkje hadde familie. I rettarbøtene i Bylova og Landslova står det at der kongen hadde krav på all eigedom etter personar som

120 MLB VIII-2.

121 MLB IV-20 og MLL IV-20.

122 MLB VIII-3 og MLL IX-3.

123 MLB IV-15 og MLL IV-15.

124 MLB V-1-6 og MLL V-1-6.

blei dømde til døden, skulle etterlatne barn likevel få til forsorg fram til dei kunne arbeide for maten sjølv «etter sin alder».125 Etter Arvetalet var summen ein halv mark i året, eller fire øyre.126 Aldersgrensa var sett til 12 vintrar. Då var ein ikkje lenger mindreårig, men hadde heller ikkje nådd myndigheitsalderen på 20 år.127 Lovgivinga til kong Magnus Lagabøte styrkte kvinner sine rettar overfor eiga slekt samanlikna med det vi kjenner frå dei tidlegare landskapslovene. Med Landslova fekk kvinner rett til å arve saman med mannlege slektningar i same ledd. Etter dei eldre landskapslovene hadde døtrer berre arverett dersom dei ikkje hadde attlevande brør, og dei måtte dele arven med eventuelle søner av avdøde brør. Når Landslova tilkjende kvinner arverett, var denne retten også avgrensa til halvparten av det ein mannleg slektning i same ledd fekk.128 Vidare stadfesta Landslova kvinner sin rett til å samtykke til ekteskap, noko den katolske kyrkja hadde gjort universelt gjeldande frå 1100-talet. Frostatingslova gav kvinner som hadde arva, og som følgeleg ikkje hadde ein far eller bror i live, rett til å bestemme over eige giftarmål, og slik var det òg etter Landslova.129 Enker hadde eit utvida mynde allereie etter landskapslovene. Elles var kvinner underlagde myndet til ein mannleg slektning. I Arvetalet fører Bylova vidare alle reglane i Landslova om arv og ekteskapsinngåing, så innanfor familien var det derfor ikkje skilnad mellom kvinner i byen og kvinner på landet.

Susanne Bernhardsen har studert korleis rettsstatusen til kvinna framstår i Bylova og i den tidlegare Bjarkøyretten, og funne at dei norske Bylovene i liten grad særskilt regulerte statusen til bykvinnene.130 Reglane er dei same i byen som på landet, og i den grad kvinner blir nemnde, er det gjerne i samanheng med rettar til arv og samtykke ved ekteskapsinngåing. Bylova gir liten innsikt i kvinner si deltaking utanfor heimen, i handel og handverk. I praksis var det nok annleis, og byen blir tolka som ein stad der kvinner hadde meir varierte moglegheiter enn i bygdene.131 Nokre små glimt får vi likevel av kvinner i arbeid gjennom å studere Bylovene. Til dømes nemner landvernsbolken ei byavgift som ulike yrkesgrupper skulle betale, mellom andre ølkoner og mjødkoner. 132 Lovgivarane viser at det

125 MHLbf, s. 317.

126 MLB V-14 og MLL V-14.

127 MLB V-21 og MLL V-22.

128 MLB V-7. Om kvinners arverett i Landslova og andre skandinaviske lover, sjå Vogt, The function of Kinship, s. 160–67.

129 Frostatingslova XI-2 og XI-18. MLL V-1 og V-2.

130 Bernhardsen, «Kvinnen i norske bylover», s. 81–85.

131 Blanton, «The Changing Role of Medieval Women», s. 485–86; Jacobsen, «Women’s work and women’s role», s. 3–20.

132 MLB III-8.

var vanleg med ugifte kvinner i teneste i byane, ut frå at byordninga avgrensar kor mange arbeidsfolk ein husbond kunne huse, til maksimalt tre kvinner og to menn.133 Dette var noko styresmaktene gjorde for å unngå fattigdom og tigging i byane, ved å førebygge ei samling av individ utan fast tilknyting der. Seinare lovgiving avslører at det òg var for å sikre arbeidskraft, og kanskje kjønnsbalanse, i bygdene.

Vi ser òg at dei urbane kvinnene etter lova hadde større økonomisk handlefridom enn søstrene deira på landet. Landslova førte vidare reglane frå landskapslovene der kvinner kunne gjere mindre kjøp for ein sum som blei bestemd ut frå sosiale sjikt ho var gifta inn i.134 Frostatingslova la vidare til at «heradskone har ikkje rett til å kjøpa meir i kaupangen enn i heradet», som hintar til at kvinnene i byen hadde større økonomisk fridom.135 Bylovsteksten inneheld nemleg ikkje slike avgrensingar, men erklærer at «i byen vår skal alle frie og myndige rå for kjøpa sine, så vel kvinner som karar».136 Bykvinner kunne også kjøpe eigedom dersom dei hadde løyve frå den mannlege verja si. Else Mundal hevdar at eigedomsrettane må ha betydd at kvinna då blei rekna med i gruppa av husfaste, og slik hadde «plikt eller rett til å delta på bymøtet» og ei stemme der.137 Slik gjorde Bylova i alle fall dei velståande kvinnene friare stilte til å ta del i styringa av byen dei budde i.

Regule R ing av u R bane fo R hold: b yo R dninga og kjøpebolken

På mange måtar kan vi seie at kjernen i Bylova av 1276 er byordninga, også kalla byskipingsbolken, og kjøpebolken.138 Det er primært i desse delane av lova at vi får eit inntrykk av korleis lovgivarane såg for seg bysamfunnet i Noreg.

Kor vidt strekte til dømes råderetten til byfolket seg? Kva for nokre område blei rekna til byen? Mot slutten av kjøpebolken blir det endeleg definert kva som var utstrekninga til byen, og – på same tid – jurisdiksjonsområdet.139 Grensene mellom sjølve byen og omlandet gjekk ved ytterkanten av busetnaden, men den juridiske rekkevidda for Bylova inkluderte dessutan eit klart definert omland, kalla takmark. 140 Lovteksten seier at i alle søksmål «skal alt gå etter bylova og etter det som lovboka vår seier, så vidt som bygrensene våre [vér eigum takmerki]

133 MLB VI-9. Bernhardsen, «Kvinnen i norske bylover», s. 56.

134 MLL VIII-21, frå Gulatingslova, kap. 56 og Frostatingslova XI-22.

135 Frostatingslova, kap. 23. Hagland og Sandnes, Frostatingslova, s. 178.

136 MLB VII-6.

137 Mundal, «Kva hadde kvinnene på tinget å gjere?», s. 239.

138 MHLbf, s. 178.

139 MLB VII-26.

140 Hertzberg, «Glossarium», s. 636–37; Blom, «Takmark».

går».141 I variantane av Bylova blir vi kjende med dette området gjennom dei ulike oppteikningane av takmarka for Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg.142 Omlandet som høyrde inn under takmarka, kunne omfatte nærliggande jordbruksområde og naturressursar, slik som for Oslo, eller eit større område med utmark og fjell, som for Bergen. Byfolket hadde rett til å drive fiske, fangst og sanking innanfor takmarka, som slik utgjorde ein viktig del av underhaldet til innbyggarane.143

Byordninga inneheld reglar for organisering, orden og tryggleik i byen, og for kva plikter innbyggarane i byen hadde. Han startar med ein regel om at folket skal rydde gatene før jul, som hintar om eit ideal om kollektiv førebuing til høgtider i tettbygde område.144 Byen skulle sjølv utnemne vektarar som gjekk ei bestemd rute gjennom natta for å halde utkikk etter hendingar som kunne skade byen, som brann, vald inne i byen eller angrep på byen. Vektarruta blir skildra detaljert for Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg, og er ei av dei viktigaste tilpassingane som blei gjorde for dei ulike byane. Stoppa på ruta gir innblikk i mellomalderbyen – til dømes får vi vite at det låg smiebuer på Ørene i Nidaros.145 I den generelt utforma varianten av lova blei vektarruta gjord universell ved at ho ganske enkelt seier at vektarane skal møtast «der som gjaldkjeren bestemmer. Og slik skal dei stadig gå, og vende om, til det blir dag og det blir ringt i småkyrkjene».146

Den fjerde regelen i byordninga har ei ny lov om at folk skulle vere inne om nettene, og at ein kunne sette dei som var ute utan ærend, i varetekt.147 Eit slikt portforbod kan verke som ei sterk innblanding i fridomen til befolkninga, men det handlar om å hindre skjulte handlingar i mørket. Portforbod var vanleg i til dømes engelske mellomalderbyar. Vektarane, som blei plukka ut blant mennene i byen, skulle samtidig vise god dømekraft, for Bylova seier òg at om fulle folk går rundt i byen, då skal dei – uavhengig av om det er kvinner eller menn – «rettleie, og ikkje villeie» dei.148 Slik kjem vi kanskje litt nærare kva lovgivarane venta kunne skje i byen, og korleis dei søkte å trygge forholda for byfolket ved å skape orden i byen. Ein ordna by ville også redusere faren for ulykker, slik som brann.

141 MHLbf, s. 288, scal allt fara at bøar manna logum oc ef/tir þui sem bok var vattar sva uíða sem ver eigum tak merki

142 MHLbf, s. 288–89.

143 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 92–95.

144 MLB VI-1.

145 MHLbf, s. 186, n. 262. Vektarruta er skildra i MLB VI-5.

146 Sjå omsetjinga til Rindal i denne utgåva, [n. 73]. Varianten er skrive ut i NgL II, s. 241–42, n. 28: Þa skulu þeir þar hittaz sæm gialkyri gerer rað at. Sva skulu þeir iafnan ganga oc um snuasz. þar til en dagr er. ok ringir at sma kirkium

147 MLB VI-2.

148 Rettleida þa en eigi rangt, MHLbf, s. 182.

Byskipingsbolken inneheld fleire kapittel om brann og det vi kan kalle brannberedskap. Det er lett å forstå at norske byar, som i all hovudsak bestod av trehus med torvtak, som brann godt viss det først tok fyr, hadde behov for gode strategiar for å hindre spreiing av eld. Norske byar hadde også storbrannar fleire gonger gjennom mellomalderen.149 All verksemd som nytta omn og eld, skulle leggast utanfor busetnaden i byen.150 Her blir særleg smedar, bakarar og badstover nemnde. At smiene i Nidaros stod på Ørene, akkurat som dei i Bergen var plasserte i Øvrestreten, i randen av byen, indikerer at det eksisterte ein brannførebyggande byggeskikk før dette blei lovfesta i 1276.151 Men gardane hadde òg eigen eldstad. Eit tungt ansvar blei lagt på den som handterte eld og glør, med bøter for å forårsake brann. Dersom det brann, skulle ein varsle, og alle måtte kome for å hjelpe. Dei som kom springane til brannstaden, skulle ha med seg bøtte eller gryte eller øks, og dei som kom tomhendte, skulle etter byordninga få bot på éin mark for å ha vore aktlause.152 Her skulle det lagast bøttelenke, og sløkkingsarbeidet skulle ta til. Eit hus som stod i fare for å bli tent på, skulle rivast i eit forsøk på å lage ei branngate, og den som motsette seg å få huset sitt rive, blei hardt bøtelagd. Byfolket måtte likevel kollektivt erstatte hus som var unødvendig rivne. Meir kvardagslege er reglane byordninga hadde for plassering av handverk og handel i byrommet. Bergensvarianten skildrar korleis dei som selde varer av mindre storleik, småhandlarane, skulle sette opp salsbuene sine i bestemde gater etter varetype.153 Dette er ei ordning vi kjenner frå marknader over heile verda. I Bylova får vi høyre om både kistemakarar, gullsmedar og sverdsliparar, i tillegg til skomakarar. Store salsvarer, som tømmer, kvernstein og skip, blir selde på stranda utanfor bykjernen. Alt sal skulle skje på land, ikkje om bord i skipa som kom med varene.154 Dette for at kongsmannen skulle ha høve til å registrere og skatte handelen, og kontrollere varene. Kongen kravde nemleg forkjøpsrett på alle varer som kom til ein by med kongsgard.155 Det var også viktig politisk å regulere kva som blei ført inn og ut av landet av ressursar og matvarer.

Nokre varer var underlagde særlege restriksjonar. Til dømes fekk ingen kjøpe kornmalt til ølbrygging, verken folk frå byen eller landet, eller tilreisande

149 Til dømes brann det i Oslo i 1137, 1159, 1254 og 1352. I Bergen i 1198 og 1248. Nedkvitne og Norseng, Middelalderbyen, s. 80, 90 og 102.

150 MLB VI-12.

151 Helle, Kongssete og kjøpstad, s. 432–33.

152 MLB VI-14.

153 MLB VI-10.

154 MLB VI-21.

155 MLB VI-23.

kjøpmenn.156 Seinare reglar om inspeksjon av importert alkohol og konsesjon for alkoholsal tilseier at det var kongeleg monopol på brygging for sal.157

Organiseringa i byskipingsbolken heng saman med det som står i kjøpebolken om transparent og rett handel. Matvarer skulle seljast på ein tilvist stad, og fisk blei seld frå brygga eller om bord i båtane.158 Alt hadde sin plass i tråd med ei klassifisering av varer. Systemet sørgde for at seljarane ikkje skulle forstyrre kvarandre, og at dei ikkje kunne svindle med mål eller kvalitet. Kjøpebolken gir informasjon om kva form dei ulike varene blei selde i, til dømes honning i tønner, smør i lauper og lin i belgar eller buntar.159 Det var viktig at kundane kunne sjå varene ordentleg, og at det som blei selt i ulike behaldarar, hadde like god kvalitet «inni som utanpå». Liknande prinsipp finn ein i Kongsspegelen når kjøpmannen blir rådd til å vere ærleg om kva slags lyte varene hans måtte ha, «så heiter du ikkje svikar».160 Ein standard for mål og vekt skulle oppbevarast hos lagmannen, medan gjaldkeren ein gong i året skulle kontrollere og merke mål og vekt som var i bruk.161

Dei byplanmessige omsyna var nok ikkje berre ein del av den tradisjonelle organiseringa av praktiske og hygieniske årsaker, men truleg òg som eit resultat av planlegging frå lovgivaren si side.162 Alle dei norske mellomalderbyane låg med tilgang til vassvegar, og med unntak av Hamar låg alle ved kysten. For alle byane var hamna den viktigaste trafikkåra. Byskipingsbolken inneheld ei rekke reglar som dreier seg om organiseringa av hamna og føresetnaden om at skip stadig seglar til og frå byen med gods. Når eit skip la til kai, skulle det straks losse varene, og deretter legge seg ute på reden for ikkje å vere i vegen for andre som skulle legge til.163 Her sørger lovgivarane for å verne om aktiviteten i vågen i Bergen, som var ein travel innkomststad for fartøy frå inn- og utland på den tida Bylova kom. Dei skildrar eit system for korleis innkomne båtar og skip skulle legge til. Dei som hadde bryggeplass, skulle legge til med éin stamn inn og den andre ut, altså ikkje legge til med breisida til bryggene og slik ta opp for mykje plass.

156 MLB VI-19.

157 Sjå Vedtekter for Bergen i 1282, NMD, s. 172–79, og skipan frå kong Håkon 5, NgL III, nr. 54, s. 135. I Oslo-privilegia av 1346 fekk «bykjellaren», truleg kontrollert av styresmaktene, monopol på vinservering, Taranger, Oslos ældste byprivilegium, s. 220.

158 MLB VII-23.

159 MLB VII-5.

160 Kongsspegelen, s. 24.

161 MLB VII-28.

162 Tveit, «Health and hygiene regulations», s. 63–74.

163 MLB VI-20.

Skip var nødvendigvis viktige fartøy i denne varetransporten. Viss ein skulle dra eit fartøy, til dømes på land for reparasjon eller vedlikehald, kravde byordninga at alle menn i byen kom til det som heiter skipsdraging, eller skipsdráttr. 164 Det innebar å hjelpe til med å trekke skip langs hamna eller opp på bystranda. Styrmenn på skip av ein viss storleik som kom til byen, kunne krevje slik assistanse av alle i byen og var også pliktige til å be om løyve frå gjaldkeren. Styrmannen skulle i så fall be gjaldkeren om at det skulle blåsast i horn for å kalle inn folket. Bylova seier at den som ikkje stilte når hornet blåste til skipsdraging, blei saka, altså bøtelagd. Bota blei rekna ut frå storleiken på skipet og kor langtrekkande det var. Størst var bota for å ikkje kome til skipsdraging for havskip, ein øyre, medan berre ein tredel for «skip som seglar i aust», éin ertog, og halvparten av dette igjen for små lasteskuter. Den gamle Bjarkøyretten nemnde også skipsdraging, men den nye Bylova presiserer at alle menn som var busette i byen, skulle ta i eit tak. Også den som hadde opphalde seg i byen i tre dagar eller meir, var pålagd å delta.165 Kvinner ser ut til å ha fått fritak. Vi kan sjå at denne kollektive plikta blei handheva, ut frå bevarte dokument som gav dispensasjon frå skipsdraging til grupper av geistlege og til tyske kjøpmenn som oppheldt seg i byen.166

Byordninga regulerte busetnaden i byen. Hus skulle byggast etter forskrifter for breidde og avstand til neste gard.167 Hus og brygger skulle vere jamhøge, og ein måtte bygge på dei eller ta dei ned dersom dei avveik frå denne standarden. Gatene (stretene) og bryggene skulle halde ei standard breidde på tolv alen, og allmenningar åtte alen. Mellom gardane skulle det vere mogleg å kome fram med store kolli varer, og ei minstebreidde på tre alen. Bymøtet var pliktige til å rive dei delane av hus som overskreid byggereglane, men hus som hadde stått i fred i 20 år, fekk stå.

I byskipingsbolken kjem igjen kongens disposisjonsrett over byen til syne, for den som skulle selje hus i byen, skulle først tilby det til kongen før det kunne seljast til andre.168 Kongen lovfesta dermed forkjøpsretten sin til eigedom som blei seld innanfor bygrensene. Seljaren av ein byeigedom skulle tilby han til kongen på

164 MLB VI-22.

165 Bjarkøyretten, kap. 134, NgL I, s. 328.

166 RN 2, nr. 201, s. 96, n. 2; NMD, nr. 41, s. 204. Tyske kjøpmenn fekk unntak frå skipsdraging i 1278, som kan ha vore ein direkte reaksjon på at det i Bylova blei presisert at alle i byen skulle dra skip. Dispensasjonen går att i privilegia som tyske kjøpmenn får i 1294. I eit tillegg til Sættargjerda i Tønsberg i 1277 blir det gitt fritak til lekarbeidarane til erkebiskopen, som tenarar og smedar, DN II, nr. 133. Geistlege ved St. Stefans hospital i Tønsberg fekk det av kong Håkon i 1320: DN II, nr. 139. Wienberg, Grund og gård i Tønsberg, s. 5.

167 MLB VI-6.

168 MLB VI-7.

bymøtet, og deretter til naboen i same gard, før han kunne selje han ope. I tillegg kunne kongen konfiskere eigedomar som stod tomme meir enn tolv månader, og der eigaren ikkje oppfylte plikta til å gå på bymøtet. Slik blei det etablert ei bu- og vedlikehaldsplikt for byane, som også må vere ein konsekvens av kongemakta si interesse i å halde oppe byen som senter for handel og administrasjon.

Kjøpebolken på si side dreier seg i mindre grad om handel i seg sjølv, men meir generelt om regulering av kontrakt og avtalar. Sandvik har føreslått å omsette den norrøne termen kaupabolk til «avtalebolk» heller enn «kjøpebolk», då kaup var eit omgrep for alle avtalar, inkludert både ulike kontraktar og det vi i dag meiner med eit kjøp. 169 I lovteksten slår ein hardt ned på svindel og avtalebrot. Å svindle i handel med vitende og vilje gav dei høgste bøtene etter lova.170 Den som nekta å svare for skuld på bymøtet, skulle betale dobbelt, i tillegg til full bot.171 Møtelyden blei også halden ansvarleg for at slike konfliktar blei løyste rett, og dei som «vil halde oppe lovene», kunne ustraffa ta til våpen mot medborgarar som gjekk mot lova.172 Dei som stilte garanti for andre, kunne settast i varetekt viss dei ikkje betalte når det blei kravd.173

b yen og fje R nhandelen: f a R mann S lova

Når Bylova ikkje nemner eller regulerer fjernhandelen særskilt, kan det likevel vere mykje som blei rekna som innforstått av innbyggarane i Bergen. Geir Atle Ersland peiker på at lova skil ut bryggene som eit særleg område for importhandelen, ettersom småhandelen blei konsentrert langs Øvregaten og handel i stort skulle skje på stranda.174 At Bylova elles ikkje omtalar verken handel på bryggene eller fjernhandelen, kan vere fordi brygga blei rekna som rett stad for fjernhandelen og denne handelen blei styrt av eigne reglar.

Farmannslova regulerte handelsreiser og sjøfart. Omgrepet farmannslov finst først i Bjarkøyretten frå siste del av 1100-talet. I norrønt blei farmaðr brukt om ein person som dreiv med sjøfart og handel – den farande, her i tydinga sjøfarande.

Farmannslova var såleis lova for dei sjøfarande.

Lova fekk ein relativt stor revisjon på 1200-talet, for ho blei meir enn dobbelt så lang i den nye versjonen til kong Magnus, då ho gjekk frå 10 til 23 reglar. Med atterhald om at delar av den gamle farmannslova har gått tapt, tyder revisjonen

169 Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», s. 571–72.

170 MLB VII-3.

171 MLB VII-12.

172 MHLbf, s. 258: lagha uília gíæta

173 MLB VII-13.

174 Ersland, Kven eigde byen?, s. 59.

på at sjøretten var moden for oppdatering. Her må vi sjå på kva den gamle farmannslova ikkje nemner. Som ein del av den merkantile utviklinga på 1200-talet blei til dømes tema som vrakgods, kollkasting og berging av fraktgods vanlege i andre europeiske maritime lover, i tillegg til kontraktar om representantar og kreditt over lange distansar.175 Engelske, flamske og tyske lover for handelsfarande brukte mykje plass på å regulere slike forhold.

Farmannslova gjer greie for hierarkiet om bord på eit skip, der styrmannen har myndet, og for pliktene og rettane til det hyrte mannskapet. Lovteksten uttrykker at «så snart som bakstamnen kjem dit framstamnen var før, og skipet vender mot leia, då eig skipsstyraren heile skipsleiga».176 Formuleringa viser at alle avtalane for seglinga tredde i kraft når skipet hadde lagt frå kai, segla si eiga lengde og så snudd baugen mot leia.

I tillegg til reglar for organisering av sikring av skipet (kap. 16) og vakthald om bord (kap. 19) går Farmannslova inn på ulike uhell eller hendingar som kunne skape konfliktar undervegs. Saker kunne oppstå til sjøs og i framande hamner, og det var vesentleg å samarbeide for å kome trygt fram. Gunnar Chr. Jansen peikar på at tvistar som oppstod under sjølve seglasen, måtte avgjerast ved simpelt fleirtal, ettersom ei konsensusbasert avgjerdsform ikkje var praktisk gjennomførleg før skipet nådde det norske riket.177 Interne oppgjer skulle bøtast for til den norske kongen, og lova råder nordmenn til å «akte seg for usemje seg imellom».178 Liknande prinsipp finn ein i den samtidige svenske Bjarkøyretten, som sa at han skulle gjelde i saker som ikkje var løyste innan skipet kom til sørspissen av det svenske riket og innanfor svensk jurisdiksjon.

Det er vanskeleg å sjå for seg at norske mannskap kunne handheve ein sjørett som denne i andre land dersom dei blei pårende eller fråsegla. Den norske sjøretten hadde nok ikkje stor vekt i til dømes det engelske eller gotlandske rettsvesenet. Det er også uklart kvar grensene for jurisdiksjonen til Farmannslova låg når dei som var underlagde lova, var undervegs mellom to hamner.

Den seinare nidarosvarianten av Bylova frå 1570-talet nemner også i prologen om Farmannslova at «dei som er ute og fer ute med godset sitt, treng å vakte seg for tjuvar, ransmenn og annan fare, med stor varsemd og klokskap», noko som truleg speglar korleis lova blei nytta etter fleire hundreår i bruk.179 Dessverre viser ikkje andre kjelder kva lover som blei gjorde gjeldande i handteringa av konfliktar

175 Grohse, «Bjarkeyjarréttr», s. 67–87.

176 Farmannslova, kap. 2.

177 Jansen, «Farmannsloven», s. 427–29.

178 Farmannslova, kap. 13.

179 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», s. 18; MHLbf, s. 56, n. 94.

mellom til dømes norske og engelske sjøfarande. Brotsverk mot nordmenn i handelsfart blei truleg høyrde ved lokale byrettar administrert av kongen sine embetsmenn når skip kom til hamn. Ian Peter Grohse har identifisert to tilfelle, i 1226 og 1227, der kong Henrik 3. av England stemna menn frå Norfolk for å ha plyndra erkebiskopen av Nidaros sitt skip, og kravde at dei skulle overlatast til den lokale domaren for avgjerd.180 Jurisdiksjon var verdifullt, og i praksis må vi gå ut frå at næraste herskar kravde domsmakt og tok bøtene som følgde med. Vi kan derfor rekne Farmannslova som eit sett reglar for det kollektivet som mannskapet utgjorde, i den tidsbestemde og situasjonsbestemde avtalen dei hadde inngått om ei sjøreise.

Mange av reglane som er lagde til i Farmannslova, handlar om kontraktar og kompaniskap, og gjeld også avtalar om å segle i flåte. Dette er reglar som speglar handelssystema på 1200-talet.181 Fleire av dei gamle reglane blei utdjupa i Magnus Lagabøtes farmannslov, til dømes regelen om kva som skulle skje når mannskapet braut avtalen med styrmannen og forlet skuta midt under toktet.182 I den seinare versjonen er bøtene differensierte etter kvar dei var då deserteringa skjedde.183 Den minste bota fekk ein for å hoppe av i Danmark, Svealand eller Götaland, ei bot på 2 mark. Gotland og Baltikum gav 4 mark i bot. England, Orknøyene, Shetland eller Færøyene gav heile 8 mark i bot, medan desertering på Grønland, på Island eller i Gardarike gav høgste bøtesats etter lova: 13 mark og 8 ertogar. Bøtene stod i forhold til avstanden frå Noreg, men som Jansen hevdar, også til høvet til å erstatte tapt mannskap.184 Shetland ligg ikkje spesielt langt frå Nidaros, samanlikna med til dømes baltiske område, men kanskje var det ekstra vanskeleg å finne nytt mannskap der, slik at bota for å bryte hyreavtalen blei sett høgt.

Den nye Farmannslova hadde også nye reglar for korleis ein skulle handtere akterutsegling. I lovteksten reknar ein tid basert på syklusen til tidvatnet. Dersom styrmannen mangla når skipet eigentleg måtte segle, skulle mannskapet vente på han medan det blei fjøre tre gonger, før dei kunne etterlate han.185 Regelen om å vente tre fjører, three tides, var òg ein kjend måte å rekne tid på i hamnebyar som Aberdeen på 1400-talet.186 Dersom ein av mannskapet hadde gått frå skipet,

180 Grohse, «Bjarkeyjarréttr», s. 72.

181 Frankot, ‘Of Laws of Ships and Shipmen’; Dumolyn og Lambert, «Cities of commerce», s. 89–102.

182 Bjarkøyretten, kap. 175.

183 Farmannslova, kap. 6.

184 Jansen, «Farmannsloven», s. 430.

185 Farmannslova, kap. 7.

186 Frankot, Aministering Justice, s. 7–8.

skulle tre menn gå på land og rope tre gonger, og «dersom han ikkje kjem då, kan dei utan straff reise», ifølge Farmannslova.

Vidare presiserer regelen at viss nokon forlet skipet «i eit heident land, då skal dei vente på han medan sjøen fjørar to gonger, dersom dei er trygge for heidningane». På slutten av 1200-talet hadde ein altså framleis ei førestilling om å reise til heidne land, og det utgjorde skjerpande omstende for dei sjøfarande å bryte reglane der. Kongsspegelen minner òg kjøpmannen på at han «må setje seg i mang ein livsfare, stundom på havet og stundom i heidningland, og mesta allstøtt mellom ukjende folk».187 Grohse har sett fram at det i den tidlegare Bjarkøyretten blei sikta til seglingar til Nordkalotten, der den samiske befolkninga ikkje var rekna som kristne, og der bjarmane som heldt til rundt Kvitsjøen, høyrde til sfæren til den ortodokse kristendomen.188 Han poengterer òg at Baltikum og områda lenger aust framleis blei rekna som heidne på 1200-talet.

Både lange seglingar over havet og korte handelsreiser til næraste marknad var reiser som gav behov for klare køyrereglar, bokstaveleg talt.

Prinsippa bak utforminga av Bylova

Det at Landslova blei brukt som lest for utforminga av Bylova, gjer skilnadene mellom dei to desto meir meiningsberande. Den korte tidsperioden mellom dei to lovene tilseier at der Bylova avvik frå Landslova, er det på grunn av medvitne og planlagde val som administrasjonen som stod bak utforminga av lova, har gjort.

Dei aller fleste overleverte handskrifta av Bylova inneheld også Landslova. I dei 23 handskrifta som er bevarte av Bylova i norrøn språkform, står Landslova vanlegvis først. Sidan dei fleste handskrifta utelet eller forkortar reglane som overlappar, har Johanna Friðriksdóttir, Nielsen og Rindal argumentert for at «dei delane av Landslova og Bylova som var felles, blei oppfatta som den same lova».189 Med det perspektivet kan ein argumentere for at Bylova blei sett som eit supplement til Landslova.

Likevel er det andre aspekt ved Bylova som tilseier at byen blei rekna som eit eige jurisdiksjonsområde som skilde seg frå landet elles. For det første inneheld både Landslova og Bylova den tidlegare nemnde utgreiinga frå Gulatingslova om skiljet mellom byrett og heradsrett. I Arvetalets kapittel 16 i Bylova står det om jurisdiksjonsgrensene at «alt det som er gjort i byen vår, skal ein søkje etter Bylova.

187 Kongsspegelen, s. 23.

188 Grohse, «Bjarkeyjarréttr», s. 80–81.

189 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», MHLbf, s. 16.

Og alt det som er gjort i heradet, og som heradsmenn og bymenn blir usamde om, alt det skal ein søkje etter heradsretten».190 Staden handlinga skjedde, avgjorde altså kva for ei lov ho fall inn under. For det andre er dei detaljerte skildringane av takmark som ein del av gyldigheitsområdet til Bylova eit teikn på at det, i prinsippet, var klart definert kva for ein rett ein skulle døme etter. Endeleg kan nokre av ulikskapane mellom dei to lovene forklare kvifor dette var viktig, til dømes at bøtesatsane i Bylova var høgare enn i tilsvarande tilfelle i Landslova. Eit vesentleg spørsmål i samband med grensene for byen som jurisdiksjonsområde er kva personar Bylova gjaldt for. Lovteksten ekskluderer ingen grupper, og hovudregelen ser ut til å vere at alle som oppheldt seg innanfor bygrensa, var underlagde bylovsjurisdiksjonen. I den ovannemnde fordelinga av mynde over saker er det avgjerande kvar handlinga blei utført, og ikkje om personane høyrde heime i byen eller i distrikta. Den som utførte ei straffbar handling innanfor takmarka, skulle førast for byretten, og avtalar og kontraktar som blei gjorde innanfor bygrensene, fall under Bylova. Ifølge Farmannslova skulle Bylova òg gjelde i fiskeria og på kjøpferd, men her må det forståast som ei gyldigheit som gjeld ei spesiell gruppe, altså dei sjøfarande.

Statusen som borgar av ein by gav særskilde rettar til skilnad frå innbyggarar i landskapet rundt eller i andre byar, men Bylova av 1276 inneheld ikkje eit slikt skilje. Borgaromgrepet er brukt i kjelder frå Oslo første gong i 1429.191 Det er likevel nyansar når det gjeld kva for rettar og plikter enkelte grupper i byen ser ut til å ha hatt. Dei husfaste hadde særlege rettar til å møte på eit eige stemne for husfaste, men òg forpliktingar, både til å nytte eigedomen slik lova sa, og til å møte på bymøtet. Alle andre kunne møte som dei ville når det blei kalla inn til bymøtet.192 Regelen om at alle som hadde opphalde seg i byen i tre netter, hadde plikt til å bidra til å dra opp skip, viser òg at gjester i byen var forplikta til å ta del i kollektive oppgåver i byen etter berre eit kort opphald. Tre dagar var òg tidsramma for oppkjøpsmannen til kongen og forkjøpsretten hans til varer som var tatt med til byen av utanlandske kjøpmenn.193 Denne tre-dagarsgrensa for når ein gjest fekk plikter i byen, er òg eit mønster vi kjenner frå europeiske bysamfunn elles, der skiljet mellom kortvarige og meir etablerte gjester ofte blei

190 I Knut Robberstad si omsetting av Gulatingslova frå 1969 står det i Arvetalet: «Um alt det som kjem upp tvist um oss imillom, kjøpstadmenn og bygdemenn, [gjeld at] alt som i kjøpstad er gjort skal dømast etter kjøpstadrett. Alt som er gjort etter heradsrett, eller som det kjem upp tvist um millom oss bygdemenn, alt det skal søkjast etter heradsrett.» Robberstad, Gulatingslovi, s. 140; sjå òg s. 362.

191 Nedkvitne og Norseng, Middelalderbyen, s. 248.

192 MLB VII-16.

193 MLB VI-23. MHlbf, s. 232–33.

sett presist ved tre netter.194 Framande som oppheldt seg i norske byar, hadde som vist også plikt til å bidra i brannsløkking, vakthald og leidang.

Tyske byar bad ved fleire høve om fritak frå desse pliktene for borgarar som segla på Noreg. Allereie to år etter at Bylova blei gitt, i 1278, søkte og fekk «tysktalende kjøpmenn, gjester og tilreisende som pleier å besøke vårt rike med varer» fritak frå vakthald og skipsdraging, og dei fekk òg rett til å kjøpe småvarer.195 I det same privilegiebrevet stadfesta kong Magnus regelen frå byorninga om at han hadde forkjøpsrett i tre dagar til dei varene som utanlandske kjøpmenn tok med til byen. Forhandlingar om kva plikter og rettar tyske kjøpmenn skulle ha når dei gjesta norske byar, prega forholdet mellom den norske kongen og opphavsbyane dei neste hundre åra, og fleire gonger var ein så ueinige at det førte til alvorlege konfliktar mellom Noreg og særleg tyske handelsbyar.196

Kyrkja hadde eigne plikter som dei påla innbyggarane, som ulike former for tiend. Dei fire store byane hadde store kyrkjeinstitusjonar, som domkyrkjer, der slike tiender og donasjonar blei samla inn, og kloster. Vidare hevda den katolske kyrkja domsrett over sine eigne geistlege, i tillegg til at kyrkja hadde jurisdiksjon i såkalla åndelege saker, som dåp, død, matreglar og heilagdagshald, og dessutan i det ekteskaplege livet. Sandvik ser utgivinga av Landslova og Bylova som ei manifestering av makta til kongen i dette landskapet.197 Kyrkjemennene søkte òg om fritak frå dei pliktene som Bylova skildra, både for seg sjølve og for staben sin av tenestefolk og administrasjon.198 Det viser at lova var meint å gjelde for alle personar som oppheldt seg innanfor bygrensene, og at ho òg blei oppfatta slik i samtida.

Enkelte av føresegna i Landslova kan òg seiast å vere tenkte for forhold i byane. I Mannhelgbolken er det nemnt ulike valdshandlingar i leidangsutbodet og kva for bøter dei gav.199 Fleire handskrift har eit tillegg om at folk skal vere fredheilage i heimen sin og på tilhøyrande brygge, gate og torg, som alle er urbane stadsomgrep.200 Referansane til byen i Landslova må likevel tolkast som at rettstryggleiken og freden skulle gjelde uansett stad, til sjøs, i byen eller i heradet.

194 Tveit, «Ambiguities of Urban Hospitality in the Norwegian Realm», s. 210–12.

195 NMD, nr. 30, s. 152; DN V, nr. 10, RN 2, nr. 201; Privilegia blei gjekk att i 1294: NMD, nr. 41, s. 204.

196 Wubs-Mrozewicz, «Traders, Ties and Tensions», s. 39–42.

197 Sandvik, «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon», s. 569.

198 Tveit, «Urban Legal Procedure», s. 178.

199 MLB IV-19 og MLL IV-19.

200 Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov, s. 387, n. 2948 og MHLbf, s. 137.

n ye R egla R i b ylova?

Nokre av reglane i Magnus Lagabøtes bylov finn ein ikkje att i Landslova eller i den gamle Bjarkøyretten. Særleg byordninga inneheld reglar som ikkje er kjende frå tidlegare. Spørsmålet er om desse reglane var nye lover som blei tatt inn i prosessen med å utforme Bylova i 1270-åra, eller om dei stammar frå ein no tapt byrett eller andre tidlegare lovtekstar. Til dømes kan føresegnene i byordninga om hus og gateplan (kap. 6–8), regulering av arbeidsstokk, sal og handverk (kap. 9–10) og organisering av hamna (kap. 16 og 20–21) sjå ut til å inngå i ei medviten ny planregulering av byen som samfunn. Men nye reglar kan òg vere eit resultat av sedvane som har blitt skriftleggjord gjennom lovreforma. Forbodet i kjøpebolken mot å handle med «[f]ersk laks, annan fersk fisk og østers» i salsbuene inne i byen er truleg eit døme på nødvendige hygienetiltak som no blei lovfesta.201

Dei nye reglane kan òg vere eit resultat av innverknad utanfrå. Regelen om portforbod om nettene er eit døme på ei lov som manglar motstykke i tidlegare kjelder, men som passar med dei ideologiske straumdraga innanfor byregulering som vi ser elles i Europa i samtida. Det same gjeld dei fleste nye reglane i Farmannslova. Av dei 15 nye reglane der er 2 lån frå Gulatingslova, og 2, mellom anna ein om hogst ved strandhogg, er frå landsleigebolken i Landslova. Dei resterande reglane, som mellom anna handlar om garantiar, avtalebrot, kollkasting og samsegling, har ukjent opphav.202 Desse reglane kan ha blitt ein del av rettstradisjonen sidan Bjarkøyretten, men er meir truleg ei oppdatering til normene for handelsfart på 1200-talet.

u tfo R ming S p R o S e SS en Bylova er den første i Noreg på den måten at ho er planlagd og strukturert med eit formål, gjennom ein prosess som kan kallast ei reformering av rettsordninga i landet. Likevel veit vi svært lite om arbeidet som ligg bak utforminga av Bylova. I prologen til Landslova og Bylova, der kong Magnus fekk ordet, forklarer ein prinsippa og metodane som låg bak utvalet av reglane der.203 Her blir det sagt at lova er utforma for best mogleg å tene formålet om å bøte på eksisterande lover. Det overflødige er tatt bort, og det som mangla, er lagt til. Formuleringane liknar dei vi finn i prologen til andre mellomalderlover, og ikkje minst fortalane frå romerske keisar Justinian til lovsamlingane Digesta og Codex frå 530-åra.204 Det

201 MLB VII-23.

202 Følgande av kapitla i farmannslova har ukjent opphav: 3–4, 7–8, 12, 14–17, 19.1, 20–22.

Resten finn ein att i farmannslova i Bjarkøyretten eller i Gulatingslova og Landslova.

203 NgL II, s. 186.

204 Digest, s. xlvi–xlv; The Codex of Justinian, s. 2–4.

er derfor vanskeleg å seie kva som har vore grunnlaget for utvalet som blei gjort, og i kor stor grad reglane som blei med, tente eit særleg formål. Samtidig skildrar framgangsmåten i fortalen ideal vi kjenner frå europeisk lovgiving i denne perioden, og det gir i alle fall eit bilete av korleis kongen ønskte å framstille utforminga av lova som eit resultat av dialog mellom overhovud og undersåttar, som ville gi eit rettssamfunn som dermed òg var godt. Liknande ideal låg nok bak utforminga av Bylova, i alle fall i prinsippet.

I praksis kan utvalet av reglar ha vore tilfeldig eller prega av kopiering frå tidlegare lover, slik at ein ikkje aktivt gjekk inn for å utforme nye lover. Rettshistoria viser mange døme på at ein kopierte lover i staden for å lage nye. Nye reguleringar for europeiske byar blei i mellomalderen henta frå allereie eksisterande vedtekter.205 I så måte er det særeige at den norske Bylova er strukturert etter ei lov for rurale strøk. Uansett korleis vi vel å tolke lovendringane, var utforminga av Bylova spesiell i norsk samanheng, sjølv om ho føyer seg inn i rekka av europeiske prosessar elles.

Sp R eiing til and R e bya R , plan elle R kon S ekven S ?

Slik vi kjenner utviklingsprosessen for Bylova, ser det ut som ho var konstruert spesielt for Bergen. Samtidig er det klart at Nidaros, Oslo og Tønsberg på eit tidleg tidspunkt tar i bruk eigne versjonar av Bylova, eller i alle fall delar av ho. Seinast i byrjinga av 1300-talet hadde Oslo og Tønsberg tilpassa føresegnene i byskipingsbolken til lokale forhold. I tillegg ser vi seinare i mellomalderen spor av Bylova i andre byar. Handskriftet med ein generell Bylovsvariant datert til perioden 1325–50 inneheld ingen stadnamn eller namngitte kyrkjer, slik tekstane gjer for Bergen, Nidaros, Oslo og Tønsberg. I denne forma var lova tilpassa alle kjøpstader. Saker frå Skien på 1300-talet følgde prosessreglane frå Bylova. Då Marstrand fekk stadfesta sine byprivilegium i 1455, blei det referert til at dei no fekk tilgang til «sin eigen lovbok og tredjedelen av alle bøtene», slik Bylova òg føreskreiv.206 Etter at det var publisert ei heilskapleg Bylov, er det naturleg at denne lova òg blei tatt i bruk i fleire byar.

Samtidig er det ikkje klart om planen for Bylova alltid hadde vore at ho òg skulle gjelde for andre byar enn Bergen, eller om spreiinga var ei følge av at det allereie eksisterte ein lovtekst. Prosjektet med å utarbeide Landslova gir oss eit hint her: I tiåret før Landslova blei fullført, blei landskapslovene samla inn og

205 Ersland, Kven eigde byen?, s. 82.

206 DN V, nr. 793, s. 575.

reviderte, og deretter blei Landslova skapt med utgangspunkt i desse landskapslovene. Dermed blei Landslova eit produkt som baserte seg på gode reglar frå lovlandskapa i riket, revidert og tilpassa nye rettsprinsipp. Det er derfor grunn til å tru at Bylova blei til på ein liknande måte. Vi kan sjå føre oss at den gruppa som arbeidde med å utvikle ei ny Bylov, samla inn det som var kjent av byreguleringar frå norske byar, og tok utgangspunkt i dei når dei utforma Bylova. Særleg gjeld det dei delane som er eigenarta for byane. Landslova blei tilsvarande ikkje ei heilt lik lov for heile landet, men dei overleverte handskrifta viser at administrasjonen bak Landslova la inn regionale tilpassingar allereie ved innføringa av den nye lova.207

Vidare har vi dokumentasjon på at bylovgivinga til Håkon 5. i 1316 først blei gitt til Bergen 14. november, og så til Tønsberg og Oslo berre éin dag seinare.208 I dette tilfellet hadde den kongelege administrasjonen openbert planlagt at ein skulle gi reglane til fleire byar. På dette tidspunktet eksisterte det tydelegvis ein presedens innanfor den norske rettsforvaltinga for å gi liknande, men tilpassa lover til byane. Det gir grunn til å tru at overføringa av Bylova av 1276 til Nidaros, Oslo og Tønsberg blei gjennomført relativt kort tid etter at Bergen fekk lova, og at ein på denne måten skapte presedens for ei slik overføring, sjølv om det kanskje ikkje var planlagt i utgangspunktet.

Bylova – bruk og nedslag

I kva grad og på kva måte blei Bylova brukt i dei norske byane? Det finst ikkje bevarte rettssaksarkiv frå mellomalderbyar. Likevel eksisterer det ein del rettsmateriale, brev og kontraktar i handskrift som har blitt overleverte enkeltvis eller i andre samlingar, i nokre tilfelle òg i seinare avskrifter eller trykte utgåver av no tapte mellomalderdokument. Det er derfor eit tilfeldig utval rettsmateriale vi kjenner frå byane i mellomalderen. Det er òg mogleg å finne enkelte opplysningar om korleis retten i byane fungerte, i andre kjelder, som rettarbøter, skipanar eller vedtekter som blei ferda ut i dei påfølgande hundreåra. Den lovgivinga for byane som kom i kjølvatnet av Bylova, fortel korleis Bylova blei forstått i samtida. I tillegg finst det utanlandske kjeldesamlingar og brev til og frå utanlandske byar og byborgarar som kan gi innsikt i den norske byretten i praksis. Til sist kan litterære

207 Horn, Lov og tekst i middelalderen

208 Generell rettarbot for Bergen, Oslo og Tønsberg. Sjå delen Rettarbøter til bylova 1282–1320 i denne utgåva. Også trykt i NgL III, nr. 49a, s. 121–24 (Bergen) og 49b s. 124–28 (Tønsberg og Oslo). Det same gjeld rettarbota gitt Bergen, Tønsberg og Oslo 30. juli 1316. NgL III, nr. 47, s. 118–20.

tekstar skildre førestillingar om rettspraksis i byane. Det norrøne sogematerialet gir fleire forteljingar om saker som blei førte innanfor bygrensene.

Rett S mate R iale og R efe R an S a R til b ylova

Kjelder til rettspraksisen frå byane handlar sjeldan om rettssaker, med skuldingar og dom, sjølv om vi har nokre av dei òg. Diplommaterialet med saker frå byane er i hovudsak vitnebrev, ikkje rettsprotokollar. Breva handlar i stor grad om eigedomstransaksjonar, der partane som kjøper, sel eller arvar ein eigedom, får lyst overdraginga framfor vitne og embete med rettsmakt. Slike brev inneheld nokre faste element som likevel fortel om den meir daglegdagse rettspraksisen i dei norske byane.209 Dei fortel kor mange og kven som var vitne, og kvar ein var vitne til at avtalen blei inngått. Det som er slåande i diploma frå desse sakene, er at dei har funne stad utanfor lokala til lagmannen, rådstova og bymøtet. Vi får innsikt i avtalar som blir inngått på gata, i stova og framfor porten. Slike byrom fungerte truleg ad hoc som rettsstad, eller dei høyrde til lagmannen eller andre sentrale figurar i rettspleia. Bylova peika òg på at lagmannen og rådmennene skulle gjennomføre inspeksjonar på staden i saker som gjaldt eigedomstvistar.210 Oppramsing av vitna fortel at dei høyrde til dei velhaldne – gjerne geistlege, riddarar og lagmenn, og ikkje arbeidsfolk eller fattige.

Talet på vitne følger gjerne eit mønster, slik at det var to vitne som stadfesta ein privat transaksjon, medan det var ført opp tre eller seks vitne ved donasjonar til kyrkja. Det er truleg at donasjonar til kyrkja var meir utsette for å bli imøtegått av arvingar enn det som var tilfellet for private sal, og at det derfor var lurt å ha fleire vitne. Talet på vitne var ikkje regulert i lova, men basert på vitnebreva ser framgangsmåten ut til å ha vore nokså standardisert. Tingskipingsbolken i Landslova har to vitne som eit minimumskrav og seier at eitt vitne er like godt som ingen, «men to er som ti», ein ordlyd vi finn att i kjøpebolken i Bylova.211 Dersom eigedomen som skulle seljast var inne i byen, var det som nemnt kongen som hadde forkjøpsrett, og deretter naboen som eigde ein del av same bygard. Det var nok derfor det blei notert i eit vitnebrev frå Tønsberg datert til 1343 at Einar, før han selde tomta til Thord, hadde tilbydd eigedomen til ein annan som ikkje hadde hatt råd til å kjøpe.212 Dette var truleg naboen til Einar, og han hadde no skriftleg bevis på at han hadde følgt lova. Oppmoding om skriftleg dokumentasjon

209 Tveit, «Urban Legal Procedure», s. 155–80.

210 MLB VI-6 og 8, VII-28 (målekar).

211 MLL I-4; MLB VII-2.

212 DN XI, nr. 30–33.

når ein skulle inngå avtalar, var òg noko som kom med Landslova og Bylova.213 Vi har fleire dokument frå transaksjonen til Einar, som stadfestar at han fekk full betaling, og at kona hans gjekk med på salet. Dei ulike ledda i saksgangen og avtalen med vitnesbyrd, betaling og godkjenning frå andre partar fortel om korleis ein i byen utferda skriftleg dokumentasjon som verna partane mot kontraktbrot. Saka viser òg at byane no hadde utvikla praksisar som utfylte lova, pluss at ein følgde lova der ho hadde reglar.

Dei lovbrota i Bylova som gav fem mark eller mindre i bøter, er svært interessante. Dei seier noko om den meir allmenne rettsutøvinga i byen og korleis den utøvande makta opererte i byen i det daglege. Dessverre har vi få kjelder som seier noko om bøter for slåsting, nasking eller manglande oppmøte ved skipsdraging. Det er likevel tatt vare på nokre tekstar som gir eit inntrykk av korleis mindre misferder blei behandla. Ein korreks frå kong Håkon 5. i 1312 til sysselmennene som hadde hatt embete i Tønsberg, avslører at det eksisterte eit system for å behandle mindre alvorlege lovbrot.214 Sysselmannen og forgjengarane hans hadde over ei tid behalde «byens tredjedel», biarens þriðjunhg, for seg sjølve, og hadde dessutan inngått avtalar med forbrytarane utanom rett framgangsmåte. Kongen kravde at dei manglande inntektene blei gitt tilbake til bymennene i Tønsberg. Vidare blei byen sett under administrasjon av ein medlem av kongshirda. Kongen stadfesta deretter jurisdiksjonen til Tønsberg og kunngjorde at bøter frå alle lovbrot som var gjorde innanfor takmarka, skulle stadfestast av den same hirdmannen. Kvar laurdag skulle embetsmennene i byen rekne ut summen av bøtene som hadde kome inn den veka, og sikre at ein tredjedel av summen gjekk til bykassen under overvaking av hirdmannen. Brevet viser at bymennene har vore klar over inntektsrettane sine innanfor dei juridiske grensene av byen, og klaga dette inn for kongen når det blei gjort urett. Det mest interessante her er at det blir vist til vekeprosedyrar for byretten, og at det, sjølv om Tønsberg by hadde mindre enn eit par tusen innbyggarar, var forventningar om ein sum kvar veke som var stor nok til å måtte teljast. Det er tydeleg at systemet med ein tredjedel til byen var innarbeidd i rettspraksisen i byane, og derfor at bygrensene med takmarka òg var kjende og handheva.

Lovene og reglane i byen omtalar òg ei rekke forhold utanfor retten og var meinte som ei referanseramme for byen. Bystyresmaktene var forventa å kjenne og følge lova. Dette kjem fram av ei rettarbot frå kong Erik for Bergen frå 1293/94.

213 MLB VII-17 og MLL VIII-11.

214 NgL III, s. 95–96. RN 3, nr. 774.

Her blir det eksplisitt nemnt at rådmennene skulle «bry seg meir om folks saker og byens rett enn dei har gjort før», og at dei skulle sverje eid på at dei ville styrkje lovene og byretten, støtte ombodsmennene i å føre seg rettmessig og straks stemne maktpersonar som opererte imot lovene.215 Det er her truleg sikta til lova og retten i byen i både abstrakt og konkret form, men det er klart at Bylova skulle fungere som eit styringsdokument for byrådet.

l ovgiving fo R byane 1280–1400

Noreg var eit lite urbanisert område av Europa på 1300-talet, men lovarbeidet som førte til utgivinga av ei ny bylov i 1276, ser ut til å ha skapt ein særleg kultur for å regulere byliv og -handel. Slik sett fekk Bylova stor innverknad på styring av funksjonane i byen, handelsprivilegia og inntektene i seinmellomalderen.

Den ovannemnde rettarbota frå 1293/94 for Bergen viser at regulering av urbane forhold ikkje stoppa med utgivinga av Bylova i 1276. Tvert imot har vi ei rekke kongelege reguleringar frå dei påfølgande tiåra fram mot 1350, fleire enn vi har frå perioden før og etter. Sjølv om kjeldemateriale frå 1200-talet kan ha gått tapt, ser det ut til at arbeidet med ei lov for bysamfunnet stimulerte til vidare oppfølging av byane, som heldt fram med å vere viktige for styringsapparatet og inntekta til kongemakta. Den høge frekvensen på regulering av byane kan òg kome av at dei openberre manglane i Bylova tvinga fram meir detaljert regulering. Lovboka var eit heilstøypt arbeid, men som vi har sett, var det mange vesentlege forhold som ikkje blei regulerte, slik som prisfastsetting, internasjonal handel, rettane til gjester og sosiale forhold i byen.

Sønene til kong Magnus bidrog begge med fleire tillegg til lova. Kong Erik (1280–99) måtte handtere dei kyrkjelege reaksjonane på lovreforma og Sættargjerda, men han gav òg den mest detaljerte reguleringa av pristakstar for sal og tenester i byen, gjennom vedtektene for Bergen av 1282.216 I vedtektene står det til dømes at ein skomakar maksimalt kunne ta ein øyre for kvinnestøvlar, og at barberaren kunne ta ein trettidel av dette (ein penning) for årelating. Lovgivinga til kong Erik markerer også for alvor starten på politikken frå norske kongar med å kontrollere handelsrettane til utlendingar i Noreg og avgrense han til byane.217 Broren og etterfølgaren til Erik, kong Håkon 5. Magnusson, dreiv utstrekt lovgiving i si regjeringstid. Mykje av lovarbeidet handla om å kontrollere handelen i landet

215 Sjå delen Rettarbøter til bylova 1282–1320 i denne utgåva. Også trykt i NMD, nr. 40, s. 200.

216 Sjå delen Rettarbøter til bylova 1282–1320 i denne utgåva. Også trykt i NMD, s. 172–79.

217 Sjå spesielt DN V, nr. 23, 6. juli 1294, der utanlandske handelsmenn må ha kongeleg konsesjon for å drive handel nord for Bergen.

og kanalisere han til byane. Allereie i 1299, det første regjeringsåret til Håkon, kom det eit generelt krav om at «alle kjøpmenn skal føre godset sitt til kjøpstad og selje det ut der».218 Han gav òg den tidlegare nemnde generelle rettarbota for Bergen, Oslo og Tønsberg.219

Både reguleringa av privilegia til utlendingar og kanalisering av handelen til byane er tilbakevendande tema i kongeleg lovgivingspolitikk gjennom 1300-talet. Det finst ei rekke små og store reguleringar for byane. Dei var stila spesielt til éin by og kan i nokre tilfelle seiast å vere svar på ei klage, andre gonger ei presisering for byen, og i nokre få tilfelle kan ein sjå dei som byprivilegium, med utfyllande føresegner om handel, avgifter og inntekter i byen, og dessutan rettane og pliktene til byrådet og byfolket. Kong Magnus Eriksson (reg. i Noreg 1319–74) utferda eigne vedtekter, eller privilegium, til Oslo i 1346.220 Her blir det mellom anna slått fast at gjaldkeren hadde ansvar for å samle inn og føre rekneskap kvar månad over bøtene som blei betalte i byen, slik han òg skulle etter Bylova. Oslo fekk på nytt privilegium i 1358, av kong Håkon 6.221 Teksten i privilegiebrevet referer direkte til Bylova når han seier at «enhver som bryter denne vår skipan, skal betale oss og byen slik sekt som er fastsatt i Bjarkøyretten».222 Også denne teksten regulerer småhandel i form av varetypar og måleiningar for dei. Vi får dermed vite at safran blei selt i skålpund, og at berre innanlandske fekk handle skinn i utsalsbuene. Det er ikkje kjent om eller korleis Farmannslova fungerte i praksis, eller korleis ho var meint å fungere. Utvidinga i 1276 og seinare omsettingar viser likevel at ho blei rekna for å ha noko for seg. Men sjøretten blei òg seinare sett inn i den islandske lovboka Jónsbók, den siste lovsamlinga frå lovprosjektet til kong Magnus Lagabøte.223 Farmannslova i norrøn språkform er overlevert i 20 handskrift og 3 fragmenterte handskrift, noko som er relativt mykje for ei norsk mellomalderkjelde. Det tyder på utbreiing og bruk. Lova blei omsett til dansk på 1500-talet. Vi kan derfor tru at den norske sjøretten frå mellomalderen var ein nyttig reiskap for styrmenn og mannskap, handelsfolk og dei som produserte varer.

218 Sjå delen Rettarbøter til bylova 1282–1320 i denne utgåva. Også trykt i NMD, s. 218–19. For lovgivinga og avgjerdene til kong Håkon, sjå NgL III, nr. 13–62.

219 NgL III, nr. 49a, s. 121–24 (Bergen) og 49b s. 124–28 (Tønsberg og Oslo).

220 Taranger, Oslos ældste byprivilegium; NgL III, nr. 78.

221 Trykt med omsetting i NMD, s. 350–55.

222 NMD, s. 352.

223 Ein går ut frå at bolken er eit seinare tillegg til lova og ikkje opphavleg ein del av versjonen som blei vedteken i 1281.

aR ven ette R b ylova

Bylova finst i danske omsettingar i 18 handskrift frå 1500- og 1600-talet.224 Desse utgåvene vitnar om at Bylova hadde nedslag i norske bysamfunn også etter mellomalderen. Det er fleire årsaker til at Bylova framleis hadde nytteverdi. For det første ser det ut til at Bylova blei innarbeidd i rettskulturen for byane i hundreåra etter 1276. Element frå Bylova blei kjende teikn på organiseringa av byen og bystatus, som «byens tredjedel» og takmarka. For det andre var Landslova like haldbar i den same perioden, og ho gjaldt heilt fram til utgivinga av Christian IVs norske lov i 1604, ei lov som i stor grad var ein danskspråkleg versjon av Landslova.225

Slektskapen mellom dei to lovene og det at lovarbeidet under kong Magnus heldt seg så lenge, bidrog nok til at det var fornuftig å halde på reglane og formuleringane i Bylova òg.

Fleire aspekt ved Bylova finn vi òg att i andre regelsett, privilegium og vedtekter. Andre byar enn dei fire store fekk rådmenn etter mønster frå Bylova.226 Stavanger-versjonen av Bylova frå slutten av 1500-talet, der handskriftet er spalta i parallelle tekstar på norrønt og dansk, vitnar om at denne versjonen var nyttig også etter at norrøntkunna gjekk ned blant ombodsmennene. Vektarvedtektene frå Oslo på 1600-talet er henta frå reguleringane av vektarruta i Bylova.

Med tida blei nye privilegium og vedtekter tatt i bruk for å regulere norske byar. Etter at Bylova fall ut av bruk, blei ho gjenstand for fornya interesse frå juristar og historikarar. Ein tønsbergvariant blei omsett til dansk av Baltzer Henningsøn i 1614, som gjorde nokre mindre oppdateringar til omgrep og måleiningar i samtida.227 Utgivinga vitnar om at formuleringane i lova no blei sette inn i ein samtidskontekst som var annleis enn den mellomalderske. Hans Paus redigerte Bylova i det dansk-norske verket Samling af gamle norske Love frå 1751–52.228 Danske Gregers Fougner-Lundh gav ut bergensvarianten av Bylova i 1829. Alle variantane av Bylova blei redigerte og publiserte i fullstendig utgåve av Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch i bind II av Norges gamle Love frå 1848. Dette var den gjeldande redaksjonen av Bylova fram til Jóhanna Kristin Friðriksdóttir, Marit Aamodt Nielsen og Magnus Rindal kom med ei ny kollasjonert utgåve i 2023, der ytterlegare handskrift var tatt med i arbeidet. Samla sett har Magnus Lagabøtes bylov fått jamleg merksemd frå forskarar. Likevel er det rett å seie at ho ikkje har vore gjenstand for breie studiar, samanlikna

224 Jóhanna Katrín Friðriksdóttir et al., «Introduksjon», MHLbf, s. 35.

225 Rindal og Spørck, «Landslova i dansk omsetjing», s. 84.

226 Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», s. 139.

227 Oscar Albert Johnsens forord til Henningsøn, Tonszbergisz Byerätt, s. 5.

228 Paus, Samling af gamle norske Love, s. 248 ff.

med andre nordiske mellomalderlover. Forskingssatsinga på Landslova og lovprosjektet til kong Magnus defram mot 2024 har likevel òg bidrege til fornya interesse for Bylova av 1276.

Bylova blei omsett til moderne norsk første gong i 1923 av Knut Robberstad. Utgåva er verdifull fordi Robberstad gjorde seg flid med å finne moderne uttrykk for dei norrøne juridiske omgrepa, i tillegg til at han identifiserte opphavet til alle paragrafane som var lånte frå tidlegare lover. I tillegg blei Bylova gitt ut i norrøn og tysk parallellframstilling av Rudolf Meissner i 1950. Også Meissner har sett dei spesielle juridiske uttrykka i ei moderne juridisk språkdrakt, som gir dagens lesarar endå ein dimensjon for å forstå dei norske byrettane frå mellomalderen. Omsettinga i denne boka, som omfattar lovteksten uavkorta, bidreg til at lesarane no får ei meir kompleks forståing av Magnus Lagabøtes bylov av 1276.

MAGNUS LAGABØTES BYLOV

Syntetisert og normalisert norrøn tekst og omsetjing til nynorsk ved Magnus Rindal

PROLOG

Hér hefr bjǫrgvinarbók1

Magnús, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Hákonar konungs, sendir [Askatini biskupi, ábótum, sýslumǫnnum, ráðsmǫnnum ok ǫllum ǫðrum guðs vinum ok sínum, þeim sem þetta bréf sjá eða heyra í Bjǫrgvin,2 kveðju guðs ok sína.

Þér vitið at hinir skynsǫmustu menn af Bjǫrgvin3 hafa iðuliga getit við oss at þér hafið spurt at vér hǫfum hlut í átt at bǿta nokkut um flestar lǫgbǿkr í landinu með hinna beztu manna ráði, ok beðit oss at yður bók skyldi þeirra umbóta eigi hlutlaus vera. En þér skuluð vita sannliga at oss berr áðr vel fyrir at sjá, en þó einkanliga nú bezt er þér treystið svá mikit á vára forsjá at þér dǿmið hana alla í vára skipan, þat af at taka ok þat við at leggja sem oss þykkir bezt bera með hinna beztu manna ráði. Ok af því hǫfum vér nú um hríðir iðuliga skoðat hana, ok lízt oss sem allvíða mætti með færrum orðum fullan orskurð gera þar sem hon talaði áðr geysi langt um. En sumum stǫðum þyrfti hon sannliga tillǫgu, þar sem hvergi var ljósara en margir þurftu, er fákunnigir váru.

Nú þó at vér kennim oss mjǫk fákunniga til slíkra stórræða, þá hǫfum vér þó þessa bók látit rita, er vér sendum yðr eptir slíkum hætti sem hon váttar, treystandi á várs herra Jésú Krists miskunn ok árnaðarorð hins helga Ólafs konungs ok þeirra hinna skynsǫmustu manna tillǫgu er í hjá oss váru. En at þér skilið því gjǫrr hví vér hǫfum svá skipat bǫlkum í bókinni sem nú er, þá greinir þessi háttr fyrir yðr sem hér fylgir.

1 bjarkeyjarrétt ok bǿjarmanna lǫg i 3 hss., bjarkeyjarrétt i 2 hss

2 ǫllum guðs vinum ok sínum i Gulaþingslǫgum i 1 hs., virðiligum herra Jóni erkibiskupi ok ǫllum guðs vinum ok sínum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra í Niðarósi i 1 hs

3 Gulaþingslǫgum i 1 hs., Niðarósi i 1 hs

Her byrjar bjørgvinsboka1

Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Håkon, sender

Guds og si helsing til [biskop Askatin, abbedar, syslemenn , rådmenn og alle andre Guds og sine vener, dei som ser eller høyrer dette brevet i Bjørgvin.2

De veit at dei mest forstandige menn i Bjørgvin3 jamleg har tala til oss om at de har fått kunnskap om at vi har arbeidd med å bøte litt på dei fleste lovbøkene i landet, med råd frå dei beste menn. Og de har bede oss om at boka dykkar ikkje skulle vere utan del i denne forbetringa. Men de skal sanneleg vite at det sømde seg for oss å tenkje nøye på dette før, og særleg no når de lit så mykje på vårt forsyn at de fastset at heile lovboka skal vere i vår skipnad, å ta bort og leggje til det som vi synest høver best, med råd frå dei beste menn. Og difor har vi no ei tid stadig granska henne, og vi synest at ein kunne gje full orskurd med færre ord mange stader der lovboka har svært lang omtale. Men nokre stader trong ho sanneleg tillegg, der ho ikkje var så klar som mange fåkunnige hadde bruk for.

Endå om vi kjenner oss svært fåkunnige for eit slikt storverk, har vi likevel late skrive denne boka, som vi sender til dykk på den måten som ho seier, i det vi lit på vår herre Jesu Kristi miskunn og den heilage kong Olavs forbøn, og på rettleiinga frå dei skjønsamaste menn som var hjå oss. Og for at de skal forstå betre kvifor vi har ordna bolkane i boka slik som dei no er, så blir det forklart for dykk av den utgreiinga som her følgjer.

1 bjarkøyretten og bymennenes lov i 3 hss., bjarkøyretten i 2 hss

2 alle Guds og sine vener i Gulatingslag i 1 hs., den vørdelege herre Jon erkebiskop og alle Guds og sine vener, dei som ser eller høyrer dette brevet i Nidaros i 1 hs

3 Gulatingslag i 1 hs., Nidaros i 1 hs

Þingfararbǫlkr er nú sem fyrr í ǫndverðu ritaðr fyrr en hefi sjalfa bókina, því at áðr berr at skipat sé þingit ok nefndir skoðaðar, lǫgréttumenn kosnir, eiðar fluttir, grið sett ok siðsemdum lýst, at því betr verði bókinni hlýtt síðan ok dómum hlítt sem þingit er betr stilt ok siðat.

Fyrsti hlutr bókarinnar er kristinsdómsbǫlkr, at menn skili kristiliga trú vera grundvǫll ok upphaf allra góðra hluta, ok heilagrar kirkju hlýðni ok hennar formanna vera lýsing ok leiðtoga til allra lǫgligra réttenda ok miskunnsamligra siðsemda.

Næst kristinsdómsbelkinum er útfararbǫlkr, at alþýðan skili þann hinn sama guð hafa skipat konungdóminn til veraldligs yfirboðs sem biskupinn til andligs.

Eptir útfararbǫlk er mannhelgi, því at næst þvísa hǿfir hǫfðingjum ok ǫllum ǫðrum út í frá at halda ok halda láta guðs frið ok góðra manna frelsi millum kristinna manna, en þeim með lǫgum refsa, ok þó hófsamliga eptir atvikum at refsa, sem at ǫðru verða prófaðir.

Næst mannhelgi er erfðatal með því fleira er því fylgir, ok hefr þat með kvennagiptingum, því at miklu varðar þeim sem til arfanna kalla, at þeir sé í lǫgligum ok í heilǫgum hjúnskap getnir.

Eptir erfðatal hefr landabrigði, því at þann tíma er maðr erfir nokkurar jarðir, þá hǿfir honum at skoða um sín óðul ok annarra manna, at hann haldi engarra manna óðlum með lǫgum sóttum, ok kunni sín óðul með lǫgum at brigða.

Eptir landabrigði er landsleigubǫlkr, því at þeim hǿfir með lǫgum sínar jarðir at byggja, sem með lǫgum hafa at komizt.

Eptir landsleigubǫlk er kaupabǫlkr, því at svá skal eptir lagasóknum lausa aura sǿkja sem með landabrigði lǫnd ok jarðir.

Eptir kaupabǫlk er þjófabǫlkr, því at þat hǿfir engum fyrir ǫðrum at tortíma, sem sá hefir með lǫgum at komizt. En sá er ǫðruvís gerir, mun lagarefsing fyrir svara. Síðast í bókinni eru konunga réttarbǿtr, at sá konungr sem til er skipaðr eptir at sjá lǫgum eptir umdǿmum sinna forellra, á eigi síðr at hugga sína siðsama þegna með linkind ok réttarbótum en at tempra úspaka með hirting ok lǫgligum refsingum.

Tingferdsbolken er no som før skriven i byrjinga, før enn sjølve boka tek til, for det er høveleg at fyrst blir tinget ordna, fullmaktene granska, lagrettemenn valde og eidar avlagde, grid sett og sedvanane på tinget kunngjorde, for at boka betre skal bli lytta til og domane følgde, når tinget er sett i betre skikk og orden.

Fyrste delen av boka er kristendomsbolken, for at folk skal skjøne at kristentrua er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og at lydnad mot den heilage kyrkja og hennar leiarar er opplysing og vegvisar til all lovleg rettferd og miskunnsam sedugskap.

Nest kristendomsbolken er leidangsbolken , for at allmugen skal skjøne at den same Gud har sett kongedømet til verdsleg velde som biskopen til åndeleg.

Etter leidangsbolken er mannhelga , for nest etter dette høver det for hovdingar og alle andre nedover frå dei å halde og la halde Guds fred og gode menneskes fridom mellom kristne menneske, og refse etter lova, og likevel med måte etter omstenda, dei som er overtydde om noko anna.

Nest mannhelga er arvetalet , med det meir som høyrer til det, og det tek til med bortgifting av kvinner, for det er særs viktig for dei som gjer krav på arv, at dei er fødde i lovleg og heilagt ekteskap.

Etter arvetalet byrjar bolken om innløysing av jord, for når nokon arvar jorder, då høver det for han å granske sin og andres odel, slik at han ikkje beheld andres odel som er lovleg søkt, og sjølv kan løyse inn sin odel.

Etter bolken om innløysing av jord er landsleigebolken, for etter lova høver det for dei å bygsle bort jordene sine, som etter lova har fått dei.

Etter landsleigebolken er kjøpebolken, for slik skal ein etter lovlege søksmål søkje lausøyre, som land og jorder etter reglane for innløysing av jord.

Etter kjøpebolken er tjuvebolken, for det høver ikkje for nokon å øydeleggje for ein annan det som han har fått tak i etter lova. Og den som gjer noko anna, vil bli straffa etter lova.

Sist i boka er kongane sine rettarbøter, for den kongen som er sett til å ha tilsyn med lovene etter det foreldra hans har bestemt, må ikkje mindre gjere det betre for sine sedelege tegnar med mildskap og rettarbøter enn halde ufredelege menn i age med tukt og lovlege refsingar.

Erfðir þær sem til hafa fallit ok um jarðabrigði ok um ǫll ǫnnur lagamál, undir hverjum lǫgum sem þau urðu, þá skulu þau eptir því vera sem þá gengu lǫg í landi, er þau gerðust, ef eigi hefir áðr lǫglig skipan á komit.

Biðjum vér ok yðr at þér várkunnið við oss þat sem á skortir, því at meir hafa voldit fjǫlskylda vár ok vankunnandi en viljaleysi, sem ætla má, þó at vér hefðim minna

í veð sett, ok oss tǿki þetta efni sjaldnar en oss tekr. Finnst ok nokkut nytsamligt í, þǫkkum þat allir várum herra Jésú Kristi, hans nafn sé blezat útan enda. Amen.

Når det gjeld arvefall og innløysing av jord og alle andre rettssaker, same kva lov det fell under, då skal det vere etter det som var lov i landet då desse sakene blei starta, dersom det ikkje før er gjort ei lovleg forordning om dei.

Vi bed dykk òg om at de ber over med oss i det som skortar, for det skuldast meir at vi er travle og vankunnige enn at vi ikkje vil, som ein kan tenkje seg, sjølv om vi hadde påteke oss eit mindre ansvar, og dette emnet hadde oppteke oss mindre enn det gjer. Dersom det finst noko nyttig i boka, så la oss alle takke Vårherre Jesus Kristus, hans namn vere velsigna i all æve. Amen.

TINGSKIPINGSBOLK

1Hér hefr þingskipanarbǫlk bjǫrgvinarmanna4

Friðr ok blezan várs herra Jésú Krists, árnaðarorð várrar frú Maríu ok hins helga Ólafs konungs [ok hinnar helgu Sunnifu5 ok allra guðs heilagra manna sé með ǫllum bjǫrgvinarmǫnnum6 nú ok jafnan. En vér skulum lǫgþing várt eiga á xii mánuðum hverjum næsta sunnudag eptir þrettánda dag jóla [í Maríu gildisskála í Bjǫrgvin á þingstað réttum.7 Þar skulu allir finnast forfallalaust, þeir sem til þings eru nefndir. En gjaldkyri eða sýslumaðr skal nefnt hafa á tómasmessudag á móti svá marga menn ór fjórðungi hverjum sem hér váttar í næsta kapitulo eptir, eða þeirra lǫgligr umboðsmaðr, ok nefna þá menn er bezt eru til fallnir ok þeim sýnast vænastir til skila, ok þeir megi þat með eiði sínum sanna. En þann eið skulu þeir sverja þann fyrsta sǿran dag er þeir koma til lǫgþings í Bjǫrgvin8 með þessum eiðstaf: At þess leggr hann hǫnd á helga bók, ok því skýtr hann til guðs, at þá menn hefir hann nefnda til lǫgþings, er honum sýndust vænastir til skila eptir sinni samvizku, ok eigi tók hann þar aðra muni til, ok svá skal hann jafnan gera meðan hann hefir þetta starf. En þenna eið skal engi optar sverja en um sinn.9

2Um ráðsmenn í Bjǫrgvin10

Svá er mælt at ráðsmenn allir eru sjalfstefndir til lǫgþings í Bjǫrgvin,11 ok xii menn ór hverjum fjórðungi bǿjarins. En ef gjaldkyri eða sýslumaðr, eða þeirra lǫgligr umboðsmaðr, nefna eigi svá til þings

4 I overskrifta har 4 hss. bjarkeyjarréttr ok bǿjarmanna lǫg, ingen andre bynamn enn Bjǫrgvin er nemnde

5 Mgl. i 2 hss

6 niðarósarmǫnnum i 1 hs., N. bǿjarmǫnnum i 1 hs

7 í Krossgildisskála í Niðarósi í þingstað réttum i 1 hs., í Ólafsgildisskála várum í þingstað réttum i 1 hs., þar sem lǫgmanni sýnist ok ǫðrum ráðsmǫnnum bezt til vera fallit i 1 hs., þar sem sýslumaðr ok gjaldkyri gerir ráð fyrir i 1 hs., á þingstað réttum eða ráðstofu i 1 hs

8 Niðarósi i 1 hs., N. bǿ i 1 hs

9 En lǫgmaðr skal hafa í bókarsilfr halfa mǫrk á hverju lǫgþingi af hverju manafé, eða sá sem bókina less tilf. i eit hs. for Nidaros

10 Ingen andre bynamn enn Bjǫrgvin er nemnde i overskrifta

11 Niðarósi i 1 hs., Túnsbergi i 2 hss., kaupangri i 1 hs

1

Her byrjar tingskipingsbolken til bjørgvinsmennene4

Vår herre Jesu Kristi fred og velsigning, vår frue Sankta Marias og den heilage kong Olavs [og den heilage Sunnivas5 og alle helgenars forbøn vere med alle bjørgvinsmenn6 no og alltid. Og vi skal halde lagtinget vårt kvar tolvte månad den fyrste søndagen etter trettandedag jul [i Mariagildeskålen i Bjørgvin på den rette tingstaden.7 Der skal alle møtast som er oppnemnde til tinget, om dei ikkje har lovleg forfall. Men gjaldkjere eller syslemann , eller deira lovlege ombodsmann, skal ha oppnemnt på tomasmessedag8 til bymøtet så mange menn frå kvar fjerding som det blir sagt i neste kapittel, og oppnemne dei menn som er best skikka til det, og som dei synest er dei mest forstandige, slik at dei kan stadfeste det med eid. Og den eiden skal dei gjere den fyrste sverjedagen etter at dei kjem til lagtinget i Bjørgvin,9 med denne eidsformularen: På det legg han hand på bok, og det kallar han Gud til vitne på, at han har oppnemnt dei menn til lagtinget, som han etter sitt samvit syntest var dei mest forstandige, og han tok ikkje omsyn til noko anna, og slik skal han alltid gjere det medan han har dette ombodet. Men denne eiden skal ingen sverje oftare enn éin gong.10

2Om rådmenn i Bjørgvin11

Det er fastsett at alle rådmennene er sjølvstemnde til lagtinget i Bjørgvin,12 og 12 menn frå kvar fjerding i byen. Men dersom gjaldkjeren eller syslemannen , eller deira lovlege ombodsmann, ikkje oppnemner slik til tinget

4 I overskrifta har 4 hss. bjarkøyretten og lova til bymennene, ingen andre bynamn enn

Bjørgvin er nemnde

5 Mgl. i 2 hss.

6 nidarosmenn i 1 hs., N. bymenn i 1 hs

7 i Korsgildeskålen i Nidaros i den rette tingstaden i 1 hs., i Olavsgildeskålen vår i den rette tingstaden i 1 hs., der som lagmannen og andre rådmenn synest det er mest høveleg i 1 hs., der som syslemannen og gjaldkjeren bestemmer i 1 hs., på den rette tingstaden eller rådstova i 1 hs.

8 21. desember

9 Nidaros i 1 hs., N. by i 1 hs

10 Og lagmannen, eller den som les boka, skal i boksølv ha ½ mark på kvart lagting av trælepengane tilf. i eit hs. for Nidaros

11 Ingen andre bynamn enn Bjørgvin er nemnde i overskrifta

12 Nidaros i 1 hs., Tunsberg i 1 hs., kjøpstaden i 1 hs

sem nú er mælt, þá eru þeir allir sekir mǫrk silfrs konungi fyrir þann hvern er únefndr er. Engan skal til lausnar nefna ok því at eins umskipti á gera, at þeim gangi lǫglig forfǫll fyrir, er fyrr var nefndr. En hverr nefndarmaðr sem síðarr kømr til lǫgþings en sǿri eru flutt nauðsynjalaust, er sekr mǫrk silfrs við konung. En lǫgmaðr ok lǫgréttumenn meti nauðsynjar. Nú er gjaldkyri ok sýslumaðr ok umboðsmaðr konungs ok biskups ok ráðsmenn allir skyldugir til lǫgþings at koma.

En þeir sem eigi koma af þeim forfallalaust, þá sekist hverr þeirra iii mǫrkum silfrs við konung, ok þat framar sem konungi virðast sakir þeirra til.

Hversu lengi þing skal standa

Þat er nú því næst at lǫgmaðr skal láta gera vébǫnd [í Maríugildisskála

í Bjǫrgvin12 á þingstað réttum, svá víð at þeir hafi rúm fyrir innan, er í lǫgréttu eru nefndir. En þat skulu vera ii13 tylftir manna, þat skulu vera xii ráðsmenn ok aðrir xii nefndarmenn, ok skipti svá til, at iii sé ór fjórðungi hverjum, þeir sem bezt þykkja til fallnir af nefndarmǫnnum. En þeir sem í lǫgréttu eru nefndir, skulu eið sverja með þeima eiðstaf áðr er þeir gangi í lǫgréttu. At hann skýtr því til guðs, at hann skal svá til allra manna mála leggja, sem hann sér sannast fyrir guði eptir lǫgum ok sinni samvizku, svá með sǫkuðum sem sifjuðum. Ok svá skal hann jafnan gera þegar hann er í lǫgréttu nefndr. Í fyrsta sinni skal maðr þenna eið sverja er hann gengr í lǫgréttu, en eigi optar, þó at hann sé í nefndr. Svá er ok mælt, at engi maðr skal setjast innan vébanda þeirra sem eigi eru í nefndir. En ef hann sezt, ok gengr eigi út þegar við hann er mælt, þá sekist hann halfri mǫrk silfrs. Menn skulu fastandi til þings ganga, ok sǿkja þing þegar formessur eru sungnar, ok vera á þingi þar til er hringt er til nóns at Kristkirkju. En lǫgmaðr skal láta hringja [eldsløkkingarklokku at Nikuláskirkju14 þá er hann vill með bók til þings ganga. En þeirri klokku skal eigi til annars hringja meðan þingit stendr, nema [til eldsløkkingar.15 En ef nokkurr slæst í mat eða mungát, ok rǿkir þat meir en þingit, þá er hann sekr ii aurum silfrs, ok eigi enga uppreist síns máls á þeim degi. Drykk skal engi maðr til þings bera, hvárki til sǫlu né annan veg. En ef borit verðr, þá er þat uppnæmt, ok eigu þingmenn þat. Allir menn skulu í lǫgréttu sitja,

12 í Krossgildisskála í Niðarósi i 1 hs., í Ólafsgildisskála í Túnsbergi i 1 hs., þar sem lǫgbók verðr lesin i 1 hs., með gjaldkyra ráði ok sýslumanns í kaupangri i 1 hs., í N. i 1 hs

13 iii i 1 hs

14 klokkunni Bǿjarbót í Margrétukirkju stǫpli i 1 hs

15 herr fari til bǿjar eða eldr verði lauss i 1 hs

som det no er fastsett, då er dei alle skyldige til å bøte 1 mark sølv til kongen for kvar den som ikkje er oppnemnd. Ein skal ikkje oppnemne nokon med atterhald om å kunne løyse seg frå vervet, og ein skal endre på dette berre dersom den som fyrst er oppnemnd, har lovleg forfall. Og den nemndemannen som utan naudsyn kjem til tinget etter at eidane er svorne, er skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen. Og lagmannen og lagrettemennene vurderer naudsynene. No er gjaldkjeren , syslemannen og ombodsmenn for konge og biskop, alle skyldige til å kome til lagtinget. Men dei av dei som utan gyldig forfall ikkje kjem, dei er skyldige til å bøte 3 merker sølv til kongen, og i tillegg det som kongen vurderer sakene deira til.

Kor lenge tinget skal stå

Det er no dernest at lagmannen skal la gjere veband på rette tingstaden [i Mariagildeskålen i Bjørgvin,13 så vide at dei mennene som er oppnemnde i lagretten, kan få rom innanfor. Og det skal vere 214 tylfter menn, det skal vere 12 rådmenn og 12 andre nemndemenn, fordelte slik at det er 3 frå kvar fjerding , dei av nemndemennene som synest best skikka til det. Og dei som er oppnemnde til lagretten, skal sverje eid før dei går i lagretten, med denne eidsformularen: At han kallar Gud til vitne på, at han skal avgjere folks saker slik som han etter lova og sitt samvit meiner er sannast for Gud, både for fiende og for slektning. Og slik skal han alltid gjere når han er oppnemnd i lagretten. Han skal sverje denne eiden fyrste gongen han går i lagretten, men ikkje oftare, om han blir oppnemnd. Det er òg fastsett, at ingen av dei som er oppnemnde, skal setje seg innanfor vebanda . Dersom han set seg, og ikkje går ut når det blir sagt til han, då er han skyldig til å bøte ½ mark sølv. Folk skal gå fastande til tinget, og søkje tinget når formessene er sungne, og vere på tinget til det har ringt til non i Kristkyrkja. Og lagmannen skal la ringje med [brannklokka i Nikolauskyrkja15 når han vil gå til tinget med boka. Og med denne klokka skal ein ikkje ringje til noko anna medan tinget står, bortsett frå [å sløkkje eld.16 Men dersom nokon slår seg på mat eller mungåt , og bryr seg meir om det enn tinget, då er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv, og han skal ikkje få fremja si sak den dagen. Drikke skal ingen mann bere til tinget, korkje til sal eller på anna vis. Men dersom drikke blir teke med, då kan det beslagleggjast, og tingmennene eig det. Alle menn som er

13 i Korsgildeskålen i Nidaros i 1 hs., i Olavsgildeskålen i Tunsberg i 1 hs., der som lovboka blir lesen i 1 hs., i kjøpstaden med råd frå gjaldkjeren og syslemannen i 1 hs., i N. i 1 hs

14 3 i 1 hs

15 klokka Bøjarbot i tårnet til Margretekyrkja i 1 hs

16 at det kjem ein hær til byen eller eld blir laus i 1 hs

þeir sem í eru nefndir, svá lengi sem nú er mælt, nema maðr gangi at nauðsynjaerendum. En ef maðr gengr ór lǫgréttu útan vébanda nauðsynjalaust, þá er hann sekr ii aurum silfrs við konung. En ef þeir menn gera hark eða háreysti, sem eru fyrir útan vébǫnd, svá at lǫgréttumenn megu eigi náðuliga geyma dóma sinna, eða þeir kæra mál sín er lǫgmanns ok lǫgréttumanna lof hafa til, sekr hverr eyri silfrs, er at því verðr kunnr ok sannr ok er honum áðr sagt til. Þeir menn allir sem í lǫgréttu eru nefndir, skulu dǿma lǫg um þau mál ǫll er þangat eru skotin með lǫgmanns ráði ok annarra góðra manna, ok komi þat vitni fram á þingi. En alt þat er lǫgbók skilr eigi ór, þá skal þat af hverju máli hafa sem lǫgréttumenn verða allir á eitt sáttir.

4

Vm griðasetning á lǫgþingi

Allir þeir menn er í lǫgþingisfǫr eru nefndir í Bjǫrgvin,16 eða nokkur mál eigu þar at drífa, skulu í griðum vera, hverr við annan, þar til er lǫgþingi er lokit. En ef einnhverr gengr á þessi grið, þá hefir fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok komi aldri í land síðan. Ef menn verða særðir á lǫgþingi í Bjǫrgvin,17 eða fá annan úhlut af manna vǫldum ok vilja, þá eykst réttr þeirra at helmingi, er fyrir skemdum eða sársaukum verða. Svá ok ef menn bera vápn á lǫgþingi, þá gjaldi halfa mǫrk silfrs ok láti vápnin. Eigi lǫgréttumenn18 tvá hluta vápna, en konungr19 þriðjung, því at í ǫllum stǫðum hǿfir mǫnnum at gæta spektar ok siðsemdar, en þó einkanliga mest í þeim stǫðum sem til skynsemdar ok spektar eru skipaðir af andverðu, ok flestum verðr mestr skaði at ef nokkut skerst í. En ǫll Bjǫrgvinar20 þingvíti er til falla, v marka mál ok þaðan af smærri, á konungr ii hluti, ok þriðjung bǿjarmenn. Ok svá ef formenn eða ráðsmenn koma eigi til þings sem bók segir, þá dǿmi þetta fé þingmenn at gjalda á næsta móti, er gjaldkyri ok sýslumaðr skulu eiga. En ef þá er eigi bǿtt, leggi á dómrof. Þegngildi og fyrir úbótamál er gerast, þá á konungr einn. Nú ef maðr rýfr dóm þann er dǿmdr er á lǫgþingi í Bjǫrgvin,21 ok vápnatak er at átt innan lǫgréttu ok útan,

16 Túnsbergi i 2 hss., Niðarósi i 1 hs., kaupangri i 1 hs., N. i 1 hs

17 Niðarósi i 1 hs., N. kaupstað i 1 hs

18 konungr i 5 hss

19 þingmenn i 5 hss

20 Niðarósar i 1 hs., N. kaupstaðar i 1 hs., kaupangra i 1 hs., mgl. i 2 hss

21 Niðarósi i 1 hs., N. kaupstað i 1 hs

oppnemnde i lagretten, skal sitje der så lenge som det no er sagt, dersom ikkje nokon må gå ut i eit naudsynt ærend. Dersom nokon utan naudsyn går utanfor vebanda , er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv. Men dersom dei menn som er utanfor vebanda , lagar ståk og snakkar høgt, slik at lagrettemennene ikkje i ro og fred kan samle seg om domane sine, eller dei som har løyve frå lagmannen og lagrettemennene, ikkje får klaga på sakene sine, dei er skyldige til å bøte 1 øyre sølv dersom dei blir funne skuldige i dette, dersom det før er sagt frå til dei. Alle dei menn som er oppnemnde i lagretten, skal døme etter lova i alle dei sakene som er skotne inn dit, etter råd frå lagmannen og andre gode menn, og vitnemål om det skal leggjast fram på tinget. Og alt det som lovboka ikkje avgjer, det skal i kvar sak vere slik som alle lagrettemenn er samde om.

4Om gridlysing på lagtinget

Alle dei menn som er oppnemnde til å dra til lagtinget i Bjørgvin,17 eller har saker å føre der, skal vere i grid med kvarandre til lagtinget er slutt. Dersom nokon bryt dette gridet , då har han forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og kan aldri kome tilbake til landet. Dersom menn blir såra på lagtinget i Bjørgvin,18 eller dei blir utsette for anna mishandling ved folks skuld og vilje, då blir rettsbota fordobla for dei som blir utsette for skjensel eller sårskade. Slik òg dersom menn ber våpen på lagtinget, då skal dei betale ½ mark sølv, og gje frå seg våpena. Lagrettemennene19 skal ha to tredjedelar av våpena, og kongen20 ein tredjedel, for overalt sømer det seg for folk å akte på klokskap og sedugskap, men aller mest på dei stadene som frå opphavet er laga til skjønsemd og klokskap, og der det blir til mest skade for dei fleste dersom noko hender. Og av alle bøter som blir ilagde for brot på tingordninga i Bjørgvin,21 saker om 5 merker og mindre, eig kongen to tredjedelar og bymennene ein tredjedel. Og likeins dersom formenn eller rådmenn ikkje kjem til tinget slik boka seier, då skal tingmennene døme at desse pengane skal betalast på det neste bymøtet som gjaldkjeren og syslemannen skal halde. Og dersom det ikkje blir betalt då, skal det ileggjast bøter for å ikkje rette seg etter domen. Kongen åleine eig tegngilde og straffa for ubotssaker som oppstår. Men dersom nokon bryt den domen som dømd på lagtinget i Bjørgvin,22 og det er gjort våpentak både innanfor og utanfor vebanda ,

17 Tunsberg i 2 hss., Nidaros i 1 hs., kjøpstaden i 1 hs., N. i 1 hs

18 Nidaros i 1 hs., N. kjøpstad i 1 hs

19 kongen i 5 hss

20 tingmennene i 5 hss

21 Nidaros i 1 hs., N. kjøpstad i 1 hs., kjøpstadene i 1 hs., mgl. i 2 hss

22 Nidaros i 1 hs., N. kjøpstad i 1 hs

þá sekist sá iiii mǫrkum silfrs við konung, er dóm rýfr, en mǫrk við sakarábera. Nú skal gjaldkyri eða sýslumaðr því lýsa á Bjǫrgvinar22 þingi, hversu margir menn af váru teknir í bǿ várum á næstum xii mánuðum, ok segi skil á um vǫxt ok yfirlit þeirra er hinum urðu at skaða, at þeir megi því at heldr kendir verða at líkendum, hvar sem þeir kunnu fram at koma.

5

Um gjaldkyra ok sýslumann

Svá er mælt, at gjaldkyri ok sýslumaðr skulu mót eiga innan þeirra vii nátta, er lokit er lǫgþingi, ok lýsi fyrir mǫnnum því sem talat var á lǫgþingi í

Bjǫrgvin,23 ok einkanliga hvat álykt á fell þeirra manna mál, er þá skipuðust á því næsta lǫgþingi. En ef annarr tveggja rýfr á sinn hlut þá er mál kømr á þetta mót, og kallar rangt vera upp borit fyrir lǫgréttumenn, þá skal þó eigi brigða dómi sektalaust. En hann má æsta hinn taks til næsta lǫgþings á ǫðrum vetri, ok hafi hvárrtveggja uppi sitt mál, ok fǿri sá er taksettr var með fullum vǫrzlum. En ef mál reynist með sama hætti ok fyrr, þá hafi sá kostnað sinn aukinn hǫlfu af hinum er ylfði hann til rangs máls, ok sǿki þat með tǫkum sem aðrar fjársóknir. Prófast ok svá at hinn hafi rangt flutt fyrir lǫgréttumǫnnum, er fyrr dǿmdist málit, ok dǿmist þá hinum, þá taki sá kostnað sinn hǫlfu aukinn, ok sǿki sem áðr váttar. Ok svá skal hvervetna þar sem lǫgmaðr ok aðrir skynsamir menn sjá at menn verða aflǫgliga sóttir ok til laga taksettir. Nú skal gjaldkyri eða sýslumaðr því lýsa, at lǫgþing skal hvern vetr uppi vera í Bjǫrgvin24 næsta sunnudag eptir þrettánda dag jóla. Þá skal ok því lýsa, at menn skulu eigi þá menn í hús sín taka, er hlaupa vestan ok austan, norðan ok sunnan, nema þeir viti skil á at þeir eru skilamenn, því at slíkir menn eru því vanir, at vera nokkuru líkt einn vetr eða tvá eða þrjá, ok hylla sik svá við menn. Síðan skiljast þeir eigi betr við, en annat hvárt stela þeir fé manna eða hlaupa brott með húsfreyjum manna eða frændkonum, eða gera ǫnnur vánd verk. En hverr sem ǫðruvís gerir ok tekr slíka menn, þá sekist mǫrk silfrs, er hinn prófast at illum manni.

22 Niðarósar i 1 hs., N. i 1 hs

23 Niðarósi i 1 hs., N. i 1 hs

24 Niðarósi i 1 hs., N. i 1 hs

då er den som bryt domen, skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og 1 mark sølv til saksøkjaren. No skal gjaldkjeren eller syslemannen kunngjere på tinget i Bjørgvin23 kor mange som har blitt drepne i byen vår dei siste 12 månadene, og gjere greie for deira skapnad og utsjånad, som blei til skade for andre, for at dei skal bli kjende att på utsjånaden, kvar dei no kan vise seg.

5Om gjaldkjere og syslemann

Det er fastsett, at gjaldkjeren og syslemannen skal halde bymøte innan 7 netter etter at lagtinget er slutt, og kunngjere for folk kva det var tala om på lagtinget i Bjørgvin,24 og særskilt kva endeleg resultat det blei for dei som fekk sakene sine avgjorde på siste tinget. Dersom nokon av partane klagar over sin del når saka kjem til dette bymøtet, og seier at ho er rangt boren fram for lagrettemennene, då skal domen likevel ikkje saklaust endrast. Men han kan krevje garanti frå han til neste lagting året etter, og begge partane kan få fram saka si, og den som det var kravd garanti frå, skal gje full trygd. Dersom avgjerda blir den same som før, då skal motparten ha att det doble av kostnaden sin frå den som utsette han for rangt søksmål, og det skal saksøkjast med garanti som i andre søksmål om gods. Og dersom det blir prova at den som fyrst vann saka, har bore henne rangt fram for lagrettemennene, og den andre vinn saka, då skal han ha det doble av kostnaden sin, og saksøkje slik det før er sagt. Og slik skal det alltid vere når lagmannen og andre skjønsame menn ser at folk blir ulovleg saksøkte og kravde for garanti inntil saka blir avgjord ved dom. No skal gjaldkjeren eller syslemannen kunngjere det, at lagtinget skal haldast kvar vinter i Bjørgvin25 fyrste søndag etter [trettandedag jul.26 Då skal det òg kunngjerast, at folk ikkje skal ta til seg i husa sine dei menn som renner austan eller vestan, nordan eller sønnan, utan at dei veit at dei er menn som gjer rett og skjel for seg, for slike menn er vane til å vere litt nyttige eitt år eller to, og gjer seg slik til vens med folk. Sidan skilst dei ikkje betre frå dei, enn at dei anten stel folks pengar, eller rømmer bort med folks ektekoner eller frendkoner. Men kvar den som gjer det på anna vis, og tek imot slike menn, han er skyldig til å bøte 1 mark sølv, dersom det blir prova at den andre er eit vondt menneske.

23 Nidaros i 1 hs., N. i 1 hs

24 Nidaros i 1 hs., N. i 1 hs

25 Nidaros i 1 hs., N. i 1 hs

26 6. januar

Um alla lǫgsamda dóma

Alla þá dóma er um vígaferði skal setja, eða fyrir þeirra kvenna legorð, er fyrir eigu at koma full mannsgjǫld eða hǫlf at lǫgum, þá skal þá alla með lǫgum setja ok griðum til fyrsta sals. En sá er rýfr dóm lǫgsamdan fyrir sal eða at fyrstum sǫlum, þá gengr sá á grið sín ok er tryggrofi, ok hefir fyrirgǫrt fé ok friði í landi ok lausum eyri. En þær eru nauðsynjar, ef maðr er sjúkr eða sárr, eða einhverjar þær stórnauðsynjar gangi til, er góðir menn bera vitni um, at hann mátti eigi til koma í eindaga. En sal þat fyrsta skal fram koma innan þess fyrsta mánaðar, ok flytja heim til hans ok sé boðit með váttum ii. En hinn taki þar við, eða umboðsmaðr hans, nema hann vili inndæli um gera honum, er taka skal. En um ǫll ǫnnur mál er menn leggja lǫgdóma á millum sín, þá sekist sá mǫrk silfrs við sakarábera, er þann dóm rýfr, en konungi iiii mǫrkum silfrs, ok sǿki gjaldkyri hvárumtveggja til handa. Ok taki hinn fyrst skuld sína upp svá sem dómr dǿmdi. En sekt hvárstveggja sé síðan skipt eptir fjármagni, ef eigi vinnst fé til hvárstveggja. En ef hinn vill eigi þá enn dóm halda, þá skal gjaldkyri láta blása til móts, ok gera hann útlægan, nema hann gjaldi slíkt upp sem nú er mælt. Nú ef maðr fær eigi réttendi sín í bǿ várum fyrir lǫgmanni eða gjaldkyra, þá skal sakaráberi taksetja hann til næsta lǫgþings, er hann fær eigi rétt af. En ef hann hefir til þess sannlig vitni, at hann hefir þann taksettan, er mál á við hann, ok þat annat at mál hafi svá farit sem hann hefir hermt, þá skulu þingmenn dǿma þat mál at lǫgfullu, hvárt sem við eru báðir eða sá einn er fram bar, ok lǫgmanni ok lǫgréttumǫnnum þykkir fyrir bíta, nema hinum er taksettr var, banni full nauðsyn.

Om alle lovrette domar

Alle dei domar som ein skal setje om drapssaker, og om legemål med dei kvinnene som det etter lova skal bøtast full eller halv mannebot for, dei skal alle setjast med lov og grid til fyrste betalingstermin. Men den som bryt lovleg avsagd dom før betalingsterminen, eller i dei fyrste terminane, då bryt han gridet sitt og er semjebrytar, og har forbrote gods og rettstryggleik i land og lausøyre.

Men desse er naudsynene: dersom nokon er sjuk eller såra, eller nokre store naudsyner kjem på, som gode menn ber vitnemål om, slik at han ikkje kunne kome til avtalt tid. Og den fyrste betalinga skal skje innan den fyrste månaden, og den skal førast heim til han og tilbydast med 2 vitne. Og han skal ta imot, eller ombodsmannen hans, dersom ikkje den som skal ta imot, vil gjere det lettare for motparten. Men i alle andre saker der menn set lovleg dom seg imellom, er den som bryt domen, skyldig til å bøte 1 mark sølv til saksøkjaren, og 4 merker sølv til kongen, og gjaldkjeren skal søkje det for begge. Og hin skal fyrst ta ut sitt tilgodehavande, slik som domen dømde. Men bøtene til dei to blir fordelte etter storleiken på krava dersom det ikkje er nok til begge. Men dersom han framleis ikkje vil rette seg etter domen, då skal gjaldkjeren la blåse til bymøte, og gjere han utlæg , med mindre han betaler det som no er sagt. No dersom ein mann ikkje får retten sin i byen vår for lagmannen eller gjaldkjeren , då skal saksøkjaren krevje garanti til neste lagting frå den som han ikkje får retten sin av. Og dersom han har lovlege vitne på at han har kravd garanti frå den som han har sak mot, og dernest at saka har gått slik som han har sagt, då skal tingmennene døme i den saka etter lova, anten dei begge er til stades, eller berre den som ber fram saka, og som lagmannen og lagrettemennene meiner står sterkast, dersom ikkje den som det var kravd garanti frå, er hindra av full naudsyn .

KRISTENDOMSBOLK

1Hér hefr lǫgbók bjǫrgvinarmanna

Þat er upphaf laga várra bjǫrgvinarmanna,25 sem upphaf er allra góðra hluta, at vér skulum hafa ok halda kristiliga trú. Vér skulum trúa á várn dróttin

Jésúm Krist, hans einga son, er getinn er af krapti heilags anda, ok fǿddist af Maríu mey, píndr undir Pilaz valdi, krossfestr, deyddr ok grafinn, fór niðr til helvítis, at leysa þaðan alla sína vini. Þriðja dag eptir er hann var deyddr í sínum manndómi, úskǫddum sínum guðdómi, reis hann upp af dauða, ok var síðan með lærisveinum xl daga frá páskadegi ok til uppstigningardags, ok steig þá til himna, ok þaðan skal hann koma á øfsta degi þessa heims, at dǿma hvern eptir sínum verðleikum. Vér skulum trúa á helgan anda, at hann er sannr guð, sem faðir ok sonr, ok þær þrjár skilningar er einn guð. Vér skulum þat alt trúa er trúir ǫll kristin þjóð ok heilagra manna samband, ok heilǫg kirkja hefir áðr samþykt með úbrigðiligri staðfestu. Vér skulum trúa at syndir fyrirlátast með skírn ok iðran ok skriptagang, með holdi ok blóði várs dróttins, er í messunni helgast, með bǿnahaldi ok ǫlmusugerðum, í fǫstum ok ǫllum ǫðrum góðum hlutum, er menn gera, hugsa eða mæla. Vér skulum trúa at hvers manns líkamr, er í er kominn heiminn, eða koma kann til dómadags, þá skal upp rísa. Ok þaðan af skulu þeir er illa gerðu ok eigi iðrast með yfirbót þessa heims, hafa endalausan úfagnað með djǫflinum ok hans erendrekum í helvíti. En þeir sem gott hafa gǫrt þessa heims, skulu hafa eilífan fagnað með guði ok hans helgum mǫnnum í himinríki.

2Hér segir at konungr ok biskup eru af guði skipaðir at gæta lýðs ok laga á jarðríki, ok um hlýðni lýðsins

Nú af því at guðs miskunn sér til þess mikla þǫrf útǫluligs lýðs ok ýmiss fjǫlmennis, þá hefir hann skipat ii sínum þjónum at vera auðsýnliga hans umboðsmenn um þessa helgu trú ok hans heilagt lǫgmál, góðum mǫnnum til verndar ok réttenda, en vándum mǫnnum til refsingar ok hreinsanar. Eru þessir ii annarr konungr en annarr biskup. Hefir konungr af guði veraldligt vald til veraldligra hluta, en biskup andligt vald til andligra hluta. Ok á hvárr þeirra at styrkja annars

25 niðarósarmanna i 1 hs., kaupangrsmanna i 1 hs

1Her byrjar lovboka til bjørgvinsmennene

Det er opphavet til lovene til oss bjørgvinsmenn,27 som er opphavet til alt godt, at vi skal ha og halde den kristne trua. Vi skal tru på Vårherre Jesus Kristus, hans einborne son, som blei avla ved Den heilage andes kraft, fødd av Maria møy, pint under Pilatus sitt velde, korsfest, død og gravlagd, fór ned til helvetet for å løyse alle venene sine ut derifrå. Tredje dagen etter at han var drepen som menneske, men uskadd i sin guddom, steig han opp frå døden, og var sidan med læresveinane sine i 40 dagar frå påskedagen og til himmelfartsdagen, og steig då opp til himmelen, og derifrå skal han kome på den siste dagen i denne verda, for å døme kvar etter si forteneste. Vi skal tru på Den heilage ande, at han er sann Gud, som Faderen og Sonen, og desse tre einingane er éin Gud. Vi skal tru alt det som alt kristenfolket og samfunnet av helgenar trur, og som den heilage kyrkja tidlegare har samtykt i med uforanderleg stadfesting. Vi skal tru at syndene blir forlatne ved dåp og anger og skriftegang, ved Vårherres kjøt og blod, som blir helga i messa, ved bønehald, ved almisser, ved faste og ved alle andre gode ting som folk gjer, tenkjer eller seier. Vi skal tru at kvar manns lekam, som er komen til verda, eller som kan kome fram til domedag, skal stå opp då. Og frå då av skal dei som gjorde det vonde og ikkje angra med bot i denne verda, ha endelaus usæle hjå djevelen og hans ærendsveinar i helvetet. Men dei som har gjort godt i denne verda, skal ha evig sæle hjå Gud og hans helgenar i himmelriket.

2Her blir det sagt at konge og biskop av Gud er sette til å vakte folk og lover på jorderiket, og om folks lydnad No fordi Guds miskunn ser til den store tarv hjå tallause menneske og store folkemengder, då har han sett sine to tenarar til å vere hans synlege ombodsmenn for denne heilage trua og hans heilage lov, til vern og rettferd for gode menneske, men til refsing og reinsing for vonde menneske. Den eine av dei to er kongen, og den andre biskopen. Kongen har frå Gud verdsleg makt i verdslege saker, og biskopen åndeleg makt i åndelege saker. Og kvar av dei skal styrkje den andre

27 nidarosmenn i 1 hs., kjøpstadmenn i 1 hs

vald til réttra mála ok lǫgligra, ok kennast við sik at þeir hafa vald ok yfirboð af sjǫlfum guði, en eigi af sér, ok fyrir því at þeir eru guðs umboðsmenn, ok hins annars at þat sjá allir at þeirra má með engu móti missa, þess hins þriðja at sjalfr guð virðist at kalla sik þeirra nǫfnum. Þá er sá sannliga í miklum háska við guð, er þá styrkir eigi með fullkominni ást ok réttvísi til síns valds, þess sem guð hefir þeim til skipat, þar sem þeir bera svá mikla áhyggju fyrir ǫllu landsfolkinu ok ábyrgð fyrir guði, allra helzt þar sem lǫgin vátta studdum26 endimerkjum, svá at hvárki megi hǫfðingjarnir, ef þeir geyma þessa, ánauðga eða þyngja folkinu með ofmikilli ágirnd, ok at eigi megi fávitrir menn synja hǫfðingjunum lǫgligrar

þegnskyldu fyrir þrjózku sakir eða skammsýnrar fávizku.

Hér segir hverr lǫgliga á at vera Noregs konungr eptir lǫgum

Nú af því at landsfolkit alt á mikla lýðskyldu konunginum at veita, þá væri þat þarfligt at menn varaðist þá mikla villuþoku er mestr hlutr landsfolks þessa hefir svá hǫrmuliga verit blindaðr af, at í engu landi ǫðru finnast þess dǿmi, þar sem teknir hafa verit ýmsir menn ok kallaðir konungar rangliga móti réttum konungum ok lǫgum hins helga Ólafs konungs ok ǫllum þeim réttendum er hverr bóndi vildi una af ǫðrum um sínar erfðir. Þjónuðu opt velbornir menn þeim er varla máttu vera knapar þeirra, sem enn váttar í dag, hvárt þeir mistu fleiri óðala sinna, eða hinir er þeir kǫlluðu konunga sína, ok svá hit sama um manna missurnar. Nú at menn þurfi eigi griplandi hǫndum eða leitandi eptir fara hverr konungr á réttliga at vera í Noregi, þá sé þat kunnigt ǫllum bjǫrgvinarmǫnnum27 ok ǫllum ǫðrum noregsmǫnnum, at Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, staðfesti svá ok lét í bók setja á Frostuþingi, hverr at réttum erfðum á at vera Noregs konungr eptir lǫgum. Ok af því at þat var þá játtat með ráði Jóns erkibiskups ok annarra ljóðbiskupa, lendra manna ok lærðra, stallara ok lǫgmanna, og allra handgenginna manna þeirra er þá váru hjá, ok allra frostuþingsmanna, ok því samþyktu allir Noregs menn fyrir sik ok sitt afspringi við Noregs konung ok hans afspringi með réttu þingtaki, at þessi skipan skal standa þar um, sem þá var gǫr ok nú fylgir hér.

26 stǫddum i 1 hs

27 niðarósarmǫnnum i 1 hs

si makt i rette og lovlege saker, og vedkjenne seg at dei har makt og rådvelde frå Gud sjølv, og ikkje frå seg sjølve, og fordi dei er Guds ombodsmenn, og for det andre fordi alle skjønar at dei kan ein slett ikkje unnvere, og for det tredje fordi Gud sjølv kan kalle seg med deira namn. Då er den sanneleg i stor fare for å gjere Gud harm, som ikkje med fullkomen kjærleik og frykt styrkjer dei i sitt velde, som Gud har sett dei til, når dei har så stor omsorg for alt folket i landet og ansvar overfor Gud, aller helst der som lova set støtta28 grensemerke, slik at korkje kan hovdingane, dersom dei følgjer desse, trælke eller plage folket med ovstor grådigskap, eller vankunnige menn nekte hovdingane lovleg tegnskyldnad på grunn av trass eller kortsynt vankunne.

3Her blir det sagt kven som på lovleg vis skal vere Noregs konge etter lova

No fordi alt folket i landet skal yte kongen stor lojalitet, då vil det vere naudsynt at folk aktar seg for den store villfaringståka, som den største delen av folket i dette landet har vore så sørgjeleg blinda av, slik at det ikkje i noko anna land finst døme på det at forskjellige menn har blitt tekne og kalla kongar, uretteleg overfor rette kongar og den heilage kong Olavs lov og all den rettferd som kvar fri mann ville ha av andre med omsyn til arven sin. Ofte tente høgætta menn dei som snautt kunne vere tenarane deira, slik det enno i dag blir vitna om, om dei miste mest odelsjord, eller dei som dei kalla kongane sine, og slik var det også med omsyn til folketap. No, for at folk ikkje med famlande eller leitande hender skal trenge å undersøkje kven som retteleg skal vere konge i Noreg, skal det vere kjent for alt folket i Bjørgvin,29 og alle andre i Noreg, at kong Magnus, son av kong Håkon, stadfeste slik og lét setje i bok på Frostatinget, kven som etter rett arvefølgje skal vere Noregs konge i samsvar med lova. Og fordi dette fekk samtykke etter råd frå erkebiskop Jon og andre lydbiskopar, lendmenn og geistlege, stallarar og lagmenn, og alle dei handgjengne menn som då var til stades, og alle frostatingsmenn, og alle Noregs menn samtykte i det for seg og etterkomarane sine overfor Noregs konge og hans etterkomarar med rett vedtak på tinget, at denne ordninga skal stå om dette, den som blei laga då og som no følgjer her.

28 faste i 1 hs

29 Nidaros i 1 hs

Hér hefr Noregs konungs erfðatal, ok skal í þeirri erfð hverr standa sem taldr er Í nafni fǫður ok sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrenningu, skal einn hans þjónn konungr vera yfir ǫllu Noregs konungs ríki ok veldi, innan lands ok útan lands, ok svá skattlǫndum.

Nú eptir fráfall konungs várs, þá er sú hin fyrsta Noregs konungs erfð, at sá skal konungr vera yfir Noregs konungs ríki, sem Noregs konungs sonr er,28 hinn ellzti einn.

Sú er ǫnnur erfð, at sá sonarsonr konungs er skilgetinn er, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er faðir hans var skilgetinn, ef engi er sonanna til skilgetinna.

Sú er hin þriðja erfð, er bróðir konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá er samfeðra er við konung, ef engi eru þeir til, sem áðr eru taldir.

Sú er hin fjórða erfð, at fǫðurbróðir konungs samfeðra ok skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn.

Sú er hin fimta erfð, at bróðursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var skilgetinn ok samfeðra við konung, ef engi er hinna til.

Sú er hin sétta erfð, er brǿðrungr konungs, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem faðir hans var fǫðurbróðir konungs, skilgetinn ok samfeðra, ef engi er hinna til, sem áðr eru taldir.

Sú er hin sjaunda erfð, at konungs sonr skal konungr vera, hinn ellzti einn, þó at hann sé eigi skilgetinn, sá þó at hann sé hvárki getinn í frændsemisspjǫllum eða hórdómi eða sifskap, ok konungr sjalfr hefir við faðerni hans gengit, ok sagt sjalfr skilríkum mǫnnum ávæni til, fyrir sakir samvistar sinnar ok móður hans, ok svarar sú stund er barnit er fǿtt, þeirri tiltǫlu sem til heyrir, ok hefir móðirin29 eigi tvent til faðernis sagt, eptir þeim hætti sem lǫgbók váttar um slík mál. Þessu skulu þeir sem vita, eigi leyna yfir mánað, nema þeir óttist ofríki, þá skulu þeir þó einhverjum fleirum skilríkum til segja, at vitni megi um bera, ef þarf.

28 skilgetinn tilf. i 1 hs

29 maðrinn i 1 hs

Her byrjar Noregs konges arvetal , og kvar skal stå i den arvegangsklassa som han er rekna opp i

I namnet til Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, skal éin av hans tenarar vere konge over heile Noregs konges rike, innanlands og utanlands, og likeins over skattlanda.

Etter at kongen vår er død, då er den fyrste arvefølgja at den skal vere konge over riket til Noregs konge, som er30 son av Noregs konge, den eldste åleine.

Det er den andre arvefølgja, at den eldste ektefødde soneson til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ektefødd, dersom det ikkje finst ektefødde søner.

Det er den tredje arvefølgja, at den eldste ektefødde bror til kongen skal vere konge åleine, dersom han har same far som kongen, dersom det ikkje finst nokon av dei som er rekna opp før.

Det er den fjerde arvefølgja, at den eldste ektefødde farbror til kongen skal vere konge åleine, dersom han har same far som kongen sin far, og faren var ektefødd.

Det er den femte arvefølgja, at den eldste ektefødde brorson til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans hadde same far som kongen, og var ektefødd, dersom ingen andre finst.

Det er den sjette arvefølgja, at den eldste brødrung til kongen skal vere konge åleine, dersom far hans var ektefødd og hadde same far som kongens far, dersom det ikkje finst nokon av dei som er rekna opp før.

Det er den sjuande arvefølgja, at den eldste sonen til kongen skal vere konge åleine, endå om han ikkje er ektefødd, dersom han ikkje er avla i hor eller i blodskam eller i mågskap, og kongen sjølv har vedkjent seg farskapen, og sjølv fortalt forstandige menn at det er sannsynleg, fordi han har vore i lag med mor hans, og den tida som barnet er fødd på, svarar til den tida som ein kan rekne ut, og mora31 ikkje har opplyst om dobbel farskap, på den måten som lovboka stadfester i slike saker. Dette skal dei som veit om det, ikkje løyne meir enn éin månad, utan at dei ottast for valdeleg overmakt, då skal dei fortelje det til fleire forstandige, slik at det kan førast vitne om det, dersom det trengst.

30 ektefødd tilf. i 1 hs

31 mannen i 1 hs

Sú er hin átta erfð, at dóttursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem móðir var skilgetin, ef engi er hinna til.

Sú er hin níunda erfð, at systursonr konungs skilgetinn, hinn ellzti einn, skal konungr vera, sá sem móðir hans var skilgetin ok samfeðra við konung, ef engi er hinna til.

Sú er hin tíunda erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn, er næstr er eptir brǿðrasonu við konung ok skilgetinn er, ok faðir hans var skilgetinn ok kominn frá samfeddum brǿðrum skilgetnum, ef engi er hinna til.

Sú er hin ellifta erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn skilgetinn, er systkinasonr er við konung, ok kominn frá þeim systkinum, er bæði váru samfeðra ok skilgetin, ok af réttri konungaættinni komin, ef engi er hinna til, sem áðr eru taldir.

Sú er hin tolfta erfð, at sá skal konungr vera, hinn ellzti einn skilgetinn, er systrungr er við konung, ok mǿðr þeirra váru skilgetnar ok samfeddar, ok af réttri konungaættinni komnar, ef engi er hinna til.

En ef engi er þessarra til, sem áðr eru taldir, þá sé sá konungr at Noregi, hinn ellzti einn, er erfðum er þá næstr, eptir því sem landsbókin váttar í erfðatali, karl þó en eigi kona, ok þó af réttri konungaættinni kominn.

5Hér segir hversu konung skal kjósa, ef hinna missir, sem áðr eru taldir

En ef svá harðliga kann til at berast at engi er þessarra til, þá sé sjalfstefnt hertoga, ef hann er til, ok jarli, biskupum ǫllum ok ábótum, lendum mǫnnum ǫllum ok hirðstjórum með hirð allri, at sǿkja norðr til Niðarósar til hins helga Ólafs konungs til umræða við erkibiskup. Ok nefni hverr biskup ór sínu biskupsdǿmi, ok sýslumenn konungs, þeir sem þar eru, xii hina vitrustu bǿndr eptir sinni samvizku, ok sé á fǫr innan þess fyrsta mánaðar er þeir spyrja fráfall konungs. Svá skal ok biskup hverr ok sýslumenn ætla menn til hegnaðar ok gæzlu eptir með bóndum, at gæta lands fyrir þjófum ok illþýði, svá marga af lendum mǫnnum ok sýslumǫnnum í hverjum lǫgum sem þeir sjá at bezt hǿfir. Skulu þeir er eptir sitja, jafnheimulir til gæzlu svá í annarra manna sýslum sem sjalfra sinna, elligar eru þeir sannir landráðamenn ef eigi heldr land friði sínum fyrir þeirra vangæzlu. En þann tíma er þeir eru norðr komnir, er til eru nefndir, þá gangi þeir úlærðu menn með svǫrnum eiði til þess

Det er den åttande arvefølgja, at den eldste ektefødde dotterson til kongen skal vere konge åleine, dersom mor hans var ektefødd, dersom ingen andre finst.

Det er den niande arvefølgja, at den eldste ektefødde systerson til kongen skal vere konge åleine, dersom mor hans var ektefødd og hadde same far som kongen, dersom ingen andre finst.

Det er den tiande arvefølgja, at den skal vere konge åleine, den eldste ektefødde son av kongens sin brødrung , dersom far hans var ektefødd, og farfar hans og kongens far hadde same far og var ektefødde, dersom ingen andre finst.

Det er den ellevte arvefølgja, at den eldste ektefødde son av kongens faster eller morbror skal vere konge åleine, dersom han kjem frå samfedra og ektefødde sysken og av rett kongsslekt, dersom det ikkje finst nokon av dei som er rekna opp før.

Det er den tolvte arvefølgja, at den eldste ektefødde son av kongens moster skal vere konge åleine, dersom mødrene deira var samfedra og ektefødde, og komne av rett kongsslekt, dersom ingen andre finst.

Men dersom det ikkje finst nokon av dei som no er rekna opp, då skal den vere konge i Noreg, den eldste åleine, som då er nærmaste i arvefølgja, etter det som lovboka for landet seier i arvebolken, men kar, og ikkje kvinne, og komen av rett kongsslekt.

5Her blir det sagt korleis ein skal velje konge dersom dei ikkje finst, som er rekna opp før

Dersom det sørgjelege skulle skje, at det ikkje finst nokon av desse, då skal utan innstemning hertugen, om han er til, og jarlen, biskopar og abbedar, alle lendmennene og hirdstjorane med heile hirda , søkje nord til Nidaros til den heilage kong Olav til samråd med erkebiskopen. Og kvar biskop skal nemne opp frå sitt bispedøme, og kongen sine syslemenn , dei som er der, dei 12 klokaste menn med seg, etter sitt beste skjøn, og dei skal vere på veg innan utgangen av den månaden dei får vite om at kongen er død. Likeins skal kvar biskop og syslemennene la menn vere att hjå bøndene til vern og vakt, for å vakte landet for tjuvar og ugjerningsmenn, så mange av lendmennene og syslemennene i kvart lagdøme, som dei ser høver best. Dei som sit heime, skal ha like stor rett til å vakte landet i andre sysler som i sine eigne, elles er dei sanne landssvikarar dersom landet misser freden sin på grunn av aktløysa deira. Når dei er komne nord, dei som er oppnemnde, då skal alle lekmennene gå med svoren eid til den

umdǿmis, at þeir skulu þann til konungs taka, sem þeim sýnist fyrir guði at bezt sé til fallinn eptir sinni samvizku. En þenna eið skulu jafnvel biskuparnir ábyrgjast við guð,30 sem hinir er vinna, at hann leggi sannenda umráði til þessa máls, jafnvel sem hinir úlærðu menn er sverja, sem guð gefr þeim sýn til réttligast at sjá. En ef þá skilr á, þá skulu þeir sitt mál hafa, er fleiri verða saman ok skilríkari eru, ok erkibiskup ok aðrir biskupar fylgja, ok sanna þat með eiði sínum. Nú ef nokkurr lætr sik ǫðruvís til konungs taka en nú er mælt, þá hafi sá fyrirgǫrt fé ok friði, ok sé í páfans banni ok allra heilagra manna, ok eigi kirkjugræfr, ok svá hverr sá er honum fylgir til þess. Nú ef hirðstjórar eða hirð fyrirnemast þessa ferð, þá eru þeir landráðamenn við konung, nema full nauðsyn banni. En hverr bóndi er fyrirnemst þessa ferð, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung. En konungr meti nauðsynjar með góðra manna ráði. En í þessa ferð fari hverr á sínum kostnaði, en konungr inni þeim ǫllum kostnað sinn, er eigi hǫfðu áðr konungs fé.

Um aðra erfð en konungdóminn

En ef dóttir eða sonardóttir, eða systir eða móðir, eða þær aðrar konur er í erfðatali eru taldar eptir landsbókinni,31 ok svá þeir karlmenn sem í erfðatali standa ok eigi eru af konungaættinni komnir, ok eru þeir eða þær nærmeirr at skyldu til annars arfs en konungdómsins, þá skal eptir því hverr til ganga sem honum vátta lǫg í almenniligu erfðatali. Ok at því ljósara sé, þá megu þeir þetta fyrst erfa: Eignir þær sem konungr erfir eptir aðra frændr sína, ok32 þær sem hann kaupir með lausafé, þær þó at hann seli ekki konungdómsins jarðir til eða skipti þeim í hinar. Svá skulu þeir ok erfa lausafé ok gripu þá sem eigi heyra krúnunni til, nema konungr hafi aðra skipan á gǫrt með skilríkum vitnum eða33 jartegnum, sér til sáluhjalpar ok sǿmdar ok sínum hollustu mǫnnum með góðra manna ráði. Ok er þat hǫfuðráð, at hverr geri vel fyrir sér um sína daga ok sínum hollustu mǫnnum, heldr heill en sjúkr, því at váskeytt er annars vinátta ok eptirgerð, þó at alskylt sé. Finnast ok fleiri dǿmi til þess at erfingjar hafa af dregit en til aukit skipan þeirra,

30 þó at þeir sveri eigi tilf. i 1 hs

31 Gulaþingslǫgum i 1 hs

32 eða i 2 hss

33 ok i 1 hs

avgjerda, at dei skal ta den til konge, som dei for Gud etter sitt samvit synest er best skikka. Og denne eiden skal biskopane vere ansvarlege for overfor Gud,32 slik som dei andre som avlegg eid, at han skal gje råd i sanning i denne saka, likeins som lekmennene som avlegg eid, slik som Gud gjev dei evne til å sjå det rettaste. Men dersom dei er usamde, skal dei få sitt igjennom, som er i fleirtal og som er dei mest forstandige, og som erkebiskopen og dei andre biskopane følgjer, og som stadfester det med eiden sin. Dersom nokon lèt seg ta til konge på annan måte enn slik det no er sagt, då har han forbrote gods og rettstryggleik, og han skal vere i pavens og alle helgenars bann, og han kan ikkje gravleggjast ved kyrkja, og det same gjeld for kvar den som stør han i dette. No dersom hirdstjorar eller hirda forsømer denne ferda, då er dei landssvikarar mot kongen, dersom ikkje full naudsyn hindrar dei. Og kvar bonde som forsømer denne ferda, er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Og kongen skal vurdere naudsynene, med gode menns råd. Og denne ferda skal kvar gjere på eigen kostnad, men kongen skal dekkje kostnaden for alle dei som ikkje frå før har kongsgods.

Om annan arv enn kongedømet

Men dersom dotter eller sonedotter, syster eller mor, eller dei andre kvinnene som er rekna opp i arvefølgja etter [lovboka for landet,33 likeins dei karar som står i arvefølgja og ikkje er komne or kongsslekt, og desse karane eller kvinnene etter slektskapen er nærmare til annan arv enn kongedømet, då skal kvar rette seg etter det som lova seier om hen i den allmenne arvefølgja. Og for å gjere det klårare, då kan dei fyrst arve dette: Dei eigedomane som kongen arvar etter dei andre frendane sine, og34 dei som han kjøper med lausøyre, og likevel slik at han ikkje sel kongen sitt jordegods, eller makeskifter det med anna. Likeins skal dei òg arve lausøyre og dei eignelutene som ikkje tilhøyrer krona, om ikkje kongen kan ha fastsett ei anna ordning, med pålitelege vitne eller35 prov, til sjelehjelp og sømd for seg og sine mest pålitelege menn etter gode menns råd. Og det er eit hovudråd, at kvar skal gjere vel for seg sjølv og sine mest pålitelege menn i sine levedagar, heller frisk enn sjuk, for utrygt er det med andres venskap og det dei gjer etter at nokon er død, endå om dei har ei sterk plikt til det. Det finst òg fleire døme på at arvingane heller har minka enn auka deira testamente,

32 endå om dei ikkje sver tilf. i 1 hs

33 Gulatingslova i 1 hs

34 eller i 2 hss

35 og i 1 hs

er áttu ok fengu, optliga með hollri þjónustu ok lífsháska, eða ýmsu erfiði ok mannraunum.

7

Um konungs eið í kosningi konungs

En at konungr viti sik því heldr skyldugan lǫg at halda við þegna sína ok um at bǿta, þá skal hann þessu játa folki sínu með fullri staðfestu, eptir þat sem hann er til konungs tekinn: «Þat játa ek guði ok hans helgum mǫnnum, ok því hans folki, sem ek em úverðugr yfir skipaðr, at ek skal þau kristin lǫg halda, er hinn helgi Ólafr konungr hóf, ok aðrir hans réttir eptirkomendr hafa samþykt

millum konungs ok þeirra er landit byggja með hvárratveggja samþykt, ok með góðra manna ráði um bǿta, eptir því viti sem guð lér mér.» Er konungr eigi at eins skyldr at halda þetta við þá sem þá eru á þingi hjá honum, heldr við alla þá sem í hans þegnskyldu eru, alna ok úborna. En þann tíma er hann verðr kórónaðr, þá skal hann sverja mǫnnum lǫg ok réttendi með þeim eiðstaf sem konungs vígslu fylgir.

Eiðstafr jarls eða hertoga

Svá skal ok hertogi eða jarl þenna eið sverja, ef þeir eru nær eða þegar þeir koma til konungs: «Þess legg ek hǫnd á þessa helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði opinberliga ok leyniliga, ok þann hluta lands sem hann fær mér, skal ek tryggliga halda [eptir því skilorði sem hann fær mér í alla staði.34 Veita skal ek honum alla þá hlýðni sem góðr hertogi eða jarl skal góðum konungi. Styrkja skal ek hann ok hans ríki bæði með ráðum ok ǫllum styrk mínum. Halda skal ek ok eiða þá sem hann hefir sorit ǫllu landsfolkinu, eptir því viti sem guð lér mér. Guð sé mér hollr ef ek satt segi, gramr ef ek lýg.» 9

Barrúna ok hirðstjóra eiðstafr

Þá skulu ok [lendir menn 35 ok hirðstjórar þenna eið sverja: «Þess legg ek hǫnd á helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði opinberliga ok leyniliga. Styrkja skal ek hann ok hans ríki bæði með ráðum ok ǫllum styrk mínum. Halda skal ek ok eiða þá sem hann hefir sorit ǫllu landsfolkinu, eptir því viti sem guð gefr mér.

34 með þeirri hlýðni ok eptirlæti sem Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, skipaði millum konungs ok hertoga i 1 hs

35 barrúnar i 5 hss

som hadde ått og fått tak i gods, ofte med tru teneste og livsfare, eller med forskjellige påkjenningar og prøvingar.

7

Om kongseid i kongeval

Og for at kongen skal vite at han er så mykje meir skyldig til å halde lova og gjere henne betre for tegnane sine, då skal kan love folket sitt dette med full stadfesting, etter at han er teken til konge: «Det lovar eg Gud og hans helgenar, og dette folket hans, som eg uverdige er sett til å rå over, at eg skal følgje den kristne lova som den heilage kong Olav fyrst sette, og som andre av hans rette etterkomarar har fått i stand semje om, mellom kongen og dei som bur i landet, med samtykke frå begge partar, og med gode menns råd skal eg gjere lova betre, etter det vitet som Gud gjev meg.» Men kongen er ikkje berre skyldig til å halde dette overfor dei som då er på tinget saman med han, men overfor alle dei som er i hans tegnskyldnad , fødde og ufødde. Og når han blir krona, då skal han sverje folket lov og rett med den eidsformularen som følgjer med kongevigslinga.

8Eidsformularen for jarl eller hertug

Og hertug eller jarl skal sverje denne eiden, dersom dei er til stades, eller når dei kjem til kongen: «På det legg eg handa på desse heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både openbert og løynt, og den delen av landet som han gjev meg, skal eg trufast styre [etter dei vilkåra som han set for meg i alle måtar.36 Eg skal gje han all den lydnaden som ein god hertug eller jarl skyldar ein god konge. Eg skal styrkje han og herredømet hans med råd og all mi kraft. Og eg skal halde dei eidane som han har svore til alt folket i landet, etter det vitet som Gud gjev meg. Gud vere meg holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.»

9

Eidsformularen for baronar og hirdstjorar

Då skal òg lendmenn37 og hirdstjorar sverje denne eiden: «På det legg eg handa på heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både openbert og løynt. Eg skal styrkje han og herredømet hans med gode råd og all mi kraft. Og eg skal halde dei eidane som han har svore til alt folket i landet, etter det vitet som Gud gjev meg.

36 med den lydnad og undergjevnad som kong Magnus, son av kong Håkon, fastsette mellom konge og hertug i 1 hs

37 baronar i 5 hss

Svá sé mér guð hollr sem ek satt segi, gramr ef ek lýg.» 36

10

Um bónda eið ok alþýðunnar

En at bǿndr ok alþýða viti sik því skyldugari til hollostu ok þegnskyldu ok hlýðni við konung, þá skulu þeir þenna eið sverja konungi, svá margir menn af fylki hverju sem konungr vill ok honum líkar: «Þess legg ek hǫnd á þessa helga dóma, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi, bæði opinberliga ok leyniliga, með ǫllum mínum mátt ok megni, sem góðr þegn skal góðum konungi veita alla lǫgliga lýðskyldu, með þeim ǫllum lǫgum ok hlunnendum sem hinn helgi Ólafr konungr skipaði millum konungs ok þeirra er landit byggja, ok aðrir hans réttir eptirkomendr hafa nú staðfest millum konungs ok landsfolksins með hvárratveggja samþykt. Svá sé mér guð hollr sem ek satt segi, gramr ef ek lýg. Ábyrgi ek mér þenna eið, ok ǫllum þeim er í konungs þegnskyldu eru, alnir ok úbornir, ok hans eiðs vilja njóta.» Eru eigi at eins þeir skyldugir til at ábyrgjast þenna eið, er sverja, heldr allir þeir sem í konungs þegnskyldu eru, alnir ok úbornir, þeir sem hans verndar vilja njóta. Því at Noregs konungr er jafnskyldr þeim til réttra mála at fylgja, er heima sitja, sem hinum er þá eru á þingi hjá honum. Svá eru ok honum allir skyldugir til alls tryggleiks, er í landinu eru, þó at eigi sveri allir trúnaðareið. Þat vitu ok allir menn, at þat barn er fǿtt er á síðasta ári konungs ævar, at konungr er jafnskyldr því rétt at gera sem þeim manni er honum sór eið á fyrsta þingi. Svá eru ok honum allir skyldugir til allrar lǫgligrar þegnskyldu, þeir sem laga vilja njóta, ok þeirra vilja verðir vera. En konungr ok biskupar, lærðir menn ok lendir, ok ǫll alþýða, skal síðan fylgja hinum helga krossi ok helgum dómum aptr til kirkju. Síðan skal konungr ganga til altaris, ok taka þar blezan, ok gangi síðan til konungsgarðs, ok haldi slíka veizlu þann dag sem honum byrjar ok konungstign heyrir, hǫfðingjum ok ǫllum hinum beztum mǫnnum.

36 Her skyt 2 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Um lǫgmanns eið: Nú skulu lǫgmenn þenna eið sverja þann tíma er konungr vill: «Þess legg ek hǫnd á helga bók, ok því skýt ek til guðs, at ek skal vera hollr ok trúr mínum herra N., Noregs konungi. Þau lǫg skal ek segja þeim mǫnnum er minn herra skipar í mína lǫgsǫgn, sem hinn helgi Ólafr konungr hóf ok aðrir hans réttir eptirkomendr hafa nú samþykt millum konungs ok þeirra er landit byggja. En hvervetna þar sem lǫgbók skerr eigi skilvísliga ór, þá skal ek svá hvers manns mál dǿma sem ek vil andsvara fyrir guði á dómadegi at réttligast er eptir minni samvizku, ok þó með þeirra vitrustu manna ráði er í hjá mér eru, svá um ríkan sem um fátǿkan, um ungan sem um gamlan, um sakaðan sem um sifjaðan. Svá sé mér guð hollr sem ek satt segi, gramr ef ek lýg.»

Gud vere meg holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.»

38 Om eiden for bønder og allmugen

Og for at bøndene og allmugen skal vite at dei er så mykje meir skyldige til truskap og tegnskyldnad og lydnad mot kongen, då skal dei sverje denne eiden til kongen, så mange frå kvart fylke som kongen vil og har hug til: «På det legg eg handa på desse heilagdomane, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge, både openbert og løynt, med all min styrke og evne, slik som ein god tegn skal gje ein god konge all lovleg lojalitet, med alle dei lovene og rettane som den heilage kong Olav fekk i stand mellom kongen og dei som bur i landet, og som andre hans rette etterkomarar no har samtykt imellom kongen og folket i landet, med begge partars vilje. Så vere meg Gud holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg. Eg er ansvarleg for denne eiden, og det er alle dei som er i tegnskyldnad til kongen, både fødde og ufødde, og som vil nyte godt av eiden hans.» Ikkje berre er dei skyldige til å ha ansvaret for denne eiden, dei som sver, men alle dei som i kongens tegnskyldnad er, fødde og ufødde, og som vil nyte godt av vernet hans. For Noregs konge har like stor skyldnad til at dei skal få retten sin, som er heime, som dei som då er hjå han på tinget. Slik er òg alle skyldige til all truskap til han, dei som er i landet, endå om dei ikkje alle sver truskapseid til han. Det veit òg alle, at det barnet som blir fødd i kongens siste leveår, er kongen like skyldig til å gjere rett mot, som den mannen som svor eid til han på det fyrste tinget. Slik er òg alle skyldige til all lovleg tegnskyldnad overfor han, dei som vil nyte godt av lova, og er verdige til det. Og kongen og biskopar, geistlege og lendmenn, og heile allmugen, skal følgje det heilage korset og heilagdomane tilbake til kyrkja. Sidan skal kongen gå opp til alteret, og ta imot velsigninga der, og deretter skal han gå til kongsgarden, og halde slikt gjestebod der som sømer seg for han og høver for ein konge, for hovdingane og alle dei beste menn.

38 Her skyt 2 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Om lagmannseiden: No skal lagmennene sverje denne eiden når kongen vil: «På det legg eg handa på den heilage boka, og det tek eg Gud til vitne på, at eg skal vere holl og tru mot min herre N., Noregs konge. For det folket som herren min plasserer i mitt lagmannsdøme, skal eg seie fram den lova som den heilage kong Olav fyrst sette, og som andre av hans rette etterkomarar no har fått i stand semje om med dei som bur i landet. Og overalt der lovboka ikkje tydeleg avgjer saka, då skal eg døme i kvar manns sak etter det som eg etter mitt samvit vil vere ansvarleg for overfor Gud på domedag at rettast er, og likevel med råd frå dei klokaste menn som er hjå meg, på same måten overfor rik som fattig, ung som gammal, fiende som slektning. Så vere meg Gud holl dersom eg snakkar sant, gram dersom eg lyg.»

LANDVERNSBOLK

1Hér hefr landvarnarbǫlk kaupangrsmanna

Þat er upphaf at landvarnarbelki várum at Jésús Kristr hinn krossfesti, sannr guð ok guðs sonr ok meyjar Maríu, konungr allra konunga, af hverjum alt vald, stjórn ok virðing, at hann sé vár vernd ok varðveizla allra Noregs manna eilífliga. Í þess hins sama várs herra Jésú Krists nafni skal várr lǫgligr Noregs konungr, hans þjónn, ráða boði ok banni ok útfǫrum várum, ok ráða at lǫgum en eigi at úlǫgum, guði til dýrðar, sér til gagns, en oss til þarfenda. Eigi skulum vér honum leiðangrs synja né útboða, ef hann býðr út með slíku skilorði sem hér fylgir. Konungr á eigi framar at krefja útboða í friði en halfan almenning, nema sú einhver nauðsyn falli til með honum, er menn vili betr gǫrt hafa, ef menn kenna af honum miskunn ok góðvilja. Nú fyrnist skip eða naust í Bjǫrgvin,37 eða fǫrlast reiðir, svá at umbóta þurfi, eða af nýju til fá. Þá skal konungr út bjóða svá mikit af bǿ várum sem honum þykkir til bera ok árangri hǿfir með beztra manna ráði. Skal við því fé taka lǫgmaðr ok einnhverr konungs handgenginn maðr ok einnhverr skilríkr bóndi til varðveizlu, ok til enskis skal þat annars snúast nema til þess er áðr váttar með konungs jáyrði. Skulu konungs umboðsmenn þetta gera láta eptir því kaupi sem þeir semja við þá menn sem varðveizlu hafa á bǿjarmannafé.

2Um skipa gerð ok nausta ok smiðaleigu ok tilfǫng

Nú sǿkir skip fyrnska í bǿ várum, þá skal annat gera með konungs ráði af bǿjarmannafé, ok þar reisa láta, at hvárki spilli akr né eng, ef útan takmarka verðr skip gǫrt. En ef þessu spillir, bǿti sem skynsamir menn meta af bóndafé.38 Konungs jǫrð er skyld til at reisa landvarnarskip á, ef hon er til. Svá ok konungs mǫrk er skyld til landvarnarskips at fá, ok allra annarra er markir eigu at jafnaði, því eigi skal eins manns mǫrk eyða. Nú skal smiði til krefja, alla þá sem eru innan bǿjar,

37 Niðarósi i 1 hs

38 bǿjarmannafé i 1 hs

1Her byrjar landvernsbolken til kjøpstadmennene

Det er opphavet til landvernsbolken vår, at Jesus Kristus, den korsfeste, sann Gud og son av Gud og Maria møy, konge over alle kongar, som alt velde, styre og vyrdnad kjem frå, at han skal i evig tid vere vårt vern og vaktar for alt folket i Noreg. I den same Jesu Kristi namn skal vår lovlege Noregs konge, hans tenar, rå for påbod og forbod og leidangen vår, og han skal rå med lov, og ikkje med ulov, til ære for Gud, til gagn for seg sjølv, og til det vi treng. Ikkje skal vi nekte han leidang eller utbod , dersom han byd ut etter dei reglane som følgjer her. Kongen skal ikkje krevje større utbod i fredstid enn halvt mannskap, om ikkje ei slik naudsyn råkar han, at folket vil yte meir av kjærleik til han, dersom dei får miskunn og godvilje frå han. No eldest skip eller naust i Bjørgvin,39 eller utstyret forferst, slik at det trengst reparasjon eller fornying. Då skal kongen krevje inn frå byen vår så mykje som han synest at det trengst, og som er tilpassa årsinntektene, med råd frå dei beste menn. Det godset skal lagmannen og ein av kongens handgjengne menn og ein forstandig gardeigar ta vare på, og det skal ikkje brukast til noko anna enn det som før er sagt med kongens samtykke. Kongen sine ombodsmenn skal la arbeidet gjerast etter den avtala dei blir samde om med dei som forvaltar bykassa.

2Om bygging av skip og naust og innleige av handverkarar og materiale

No eldest skip i byen vår, då skal ein etter kongens råd byggje eit anna på bykassas kostnad, og la reise der, slik at korkje åker eller eng blir øydelagde, dersom skipet blir bygt utanfor takmarka . Dersom dei blir øydelagde, skal det bøtast av bondekassa40 slik som skjønsame menn verdset det. Kongens jord skal ein reise leidangsskip på, dersom slik jord finst. Likeins skal ein bruke kongens skog til å byggje leidangsskip, og alle andres skog, likeleg fordelt, for ein skal ikkje øyde éin manns skog. No skal ein kalle inn handverkarar, alle dei som er i byen,

39 Nidaros i 1 hs

40 bykassa i 1 hs

víðara ef þarf. Stafnasmiðr hverr er fyrirnemst, er sekr mǫrk silfrs við konung, en filungr hverr at halfri mǫrk ef hann vill eigi til fara. Nú hafa þeir sett kjǫl á bakkastokka ok til smíðar tekit, þá ef einnhverr þeirra hleypr frá þeirri smíð, stafnasmiðr er sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, en filungr v mǫrkum silfrs við konung, af því at þá fella þeir landvǫrn fyrir konungi. Þá skulu smiðir fé launa, stafnasmiðr ii aura silfrs á sýknum dǫgum sunnudaga á millum, en filungr hverr eyri, þar með mat ok máldrykkju, halfbolla skot um dag. En at gǫrvu skipi þá skal skip bræða ok í naust setja, ef til er. En ef eigi er naust til, þá skal naust gera, ok tilfǫng til fá ór hvers manns mǫrku sem vill, svá sem skilt er til skips, ok svá smiði til nefna ok svá leigu taka. Segl ok akkeri, bát ok reiða allan, tjǫld ok alt þat sem til skips heyrir ok þarf at hafa, þá skal til sýsla með konungs ráði af bǿjarmannafé, svá at skip sé í alla staði vel fǿrt. 3

Um herboðsǫrvar ok sekt ef herr kømr á land eða hefst innan lands

Nú fellr svá þungliga til fyrir synda manna sakir, at heiðinn herr eða kristinn gengr á Noregs konungs veldi einhverjum stað. Ok þó at á skattlǫnd hans gangi eða hefst innan lands, þá skulum vér eigi synja konungi allan almenning at liði ok skipum, vistum ok vápnum, ef hann sér með vitrustu manna ráði at svá mikit þarf við. En ef minna þarf við, þá tǫkum vér þat með þǫkkum sem af fellr. En ef svá harðliga fellr, at nokkurr herr hefst eða gengr á innan lands, þá skulu þeir er sǫnn hersaga kømr fyrst til, skera upp herǫrvar ok láta fara landsenda á millum. Sú ǫr skal fara á landi þjóðgǫtur í minnsta lagi með þriðja manni fulltíða, en á sjó með skipi skipuðu. Hon skal fara með þjóðleið bæði nætr ok daga. Tréǫr skal út skera í bygðir af þjóðgǫtu alla vega, ok í fjǫrðu inn af þjóðleið, ok í eyjar út, ok beri með váttum, ok beri hverr ǫðrum. En ǫllum mǫnnum er ǫr kømr til húss, þá gerir hon stefnu til skips við sjó, en safnaðar á landi. En ef þá sitr nokkurr kyrr um, þá er sá útlægr, því at þá skal fara þegn ok þræll, ef þess þarf við. Ok skal hverr fá sér vistir sjalfr ok sínum heimamǫnnum, þeim sem eigi hafa sjalfir fǫng at fá sér. Ef nokkurr fellir herboðsǫrvar, eða ferr eigi eptir boði, þá er hann útlægr, ok alt þat sem hann á, nema nauðsyn banni. Meti konungr þær nauðsynjar. En ef konungr mistrúir menn, at vér viljum eigi verja land hans með honum, svá sem vér hǫfum fǫng á ok megin til,

og vidare dersom det trengst. Kvar stamnbyggjar som ikkje kjem, er skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen, og kvar bordhoggar ½  mark dersom han ikkje vil fare. No har dei sett kjølen på bakkestokkane og byrja å byggje, og nokon av dei rømmer frå bygginga, då er ein stamnbyggjar skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og kvar bordhoggar 5 merker sølv til kongen, for då hindrar dei landvernet for kongen. No skal handverkarane ha løn, kvar stamnbyggjar 2  øyrar sølv på kvardagar mellom søndagane, og kvar bordhoggar 1  øyre, dessutan mat og drikke til maten, som utgjer 1 halvbolle kvar dag. Og når skipet er ferdig, då skal ein tjærebre det og setje det i naust, om slikt finst. Dersom det ikkje finst naust, då skal ein byggje det, og hente material or kvar manns skog, som ein vil, slik det er fastsett for skipet, og tilkalle handverkarar og gje dei løn. Segl og anker, båt og alt utstyret, tjeld og alt det som høyrer til på skipet, og som ein treng ha, skal ein skaffe med kongens råd av bykassa, slik at skipet på alle måtar er klart til å segle.

3Om krigsbodstikker og straff dersom det kjem hær til landet eller det blir reist ein hær i landet

No kan det vonde skje på grunn av menneska sine synder, at heiden eller kristen hær går til åtak på Noregs konges velde ein eller annan stad. Og endå om hæren går mot skattlanda hans, eller blir reist innanlands, skal vi ikkje nekte kongen vår fullt oppbod av folk og skip, matvarer og våpen, dersom han med råd frå dei klokaste menn ser at det trengst så mykje. Men dersom det trengst mindre, då tek vi med takk imot det som er att. Dersom det sørgjelege skulle skje, at det blir reist ein hær og gjort åtak innanlands, då skal dei som fyrst får eit sant hærbod, sende ut krigsbodstikke, og la henne fare frå landsende til landsende. Til lands skal denne bodstikka fare allmannvegane med minst 3 myndige menn, og til sjøs med bemanna skip. Ho skal fare allmannvegane både natt og dag. Trepil skal sendast alle stader ut i bygdene, frå allmannvegen, og inn i fjordane frå hovudleia, og ut på øyane, og ho skal førast med vitne, og kvar skal føre henne til ein annan. Og alle dei menn som pila kjem heim til, blir stemnde til skip ved sjøen, eller til hærsamling til lands. Dersom nokon blir sitjande i ro, då blir han utlæg, for då skal både tegn og træl fare, dersom det trengst. Og kvar skal ha med seg matvarer til seg sjølv og dei huskarane sine som ikkje sjølve har formue til å skaffe seg det. Dersom nokon ikkje fører krigsbodstikka vidare, eller ikkje følgjer bodstikka, då skal han vere utlæg, og alt det han eig, skal vere forbrote, om ikkje naudsyner hindrar han. Kongen skal vurdere naudsynene. Dersom kongen tvilar på om vi vil forsvare landet hans med han, etter det vi har formue og makt til,

þá eigum vér at selja honum gísla til trúnaðar. En ef vér hǫldum orðum várum ok landvǫrnum við konung várn, þá á hann at selja oss aptr gísla vára úmeidda. En ef vér gerum af, þá er gíslum fyrirskotit, ok eru þeir þá í miskunn konungs, ok svari þeir fyrir þat, er at lǫgum eigu at svara. 4

Um vitavǫrð ok ǫnnur varðhǫld

Nú ef hers er ván í land várt, þá skulu menn vitavǫrð reiða. Þá skal gjaldkyri eða sýslumaðr láta til móts blása. En sá er sekr mǫrk silfrs við konung er eigi kømr til. Bǿjarmenn eru skyldir til vita at gera [á Lofðarhorni,39 ok varðhús með ok þak á ok iiii dyrr til. Nú skal stefna mót vǫrð at bjóða. Gjaldkyri eða sýslumaðr skal gera bǿjarmǫnnum til lagastefnu vǫrð at halda. Þá skulu bǿjarmenn á verði sitja hina fimtu nátt síðan vǫrðr er boðinn, nema fyrr þurfi. En þeir er vitavǫrð eigu at halda, ok vilja eigi, þá fari hverr sá útlægr, ok taki konungr af fé hans viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, en erfingi hans þat sem meira er. En ef eigi er fé til, veri hýddr á móti, ok fari síðan útlægr. Þrír menn skal vitavǫrð halda. Þeir menn eru allir varðsætir, er augna heilir eru ok eyrna ok fótheilir, frjálsir menn ok fulltíða ok vel herfǿrir, ii hérlenzkir ok einn útlenzkr ór annarra konunga ríki. Svá skal ok skipta um alla vǫrðu er menn þurfu at halda í úfriði, at hérlenzkir skulu halda at tveim hlutum, en útlenzkir at þriðjungi, eptir réttri tiltǫlu. Menn skulu á vǫrð ganga at miðjum degi, ok sitja þar til annars miðs dags. Ef seinna er á gengit, eða fyrr af, þá fari útlægr með fyrra skilorði, nema einn gangi erenda þeirra. Á verði skal maðr vaka, en eigi sofa. En ef allir sofna á vitaverði, ok brennr viti fyrir sunnan eða norðan, þá fella þeir vǫrð. Nú skulu varðmenn vita brenna at þrimr herskipum sénum eða fleirum. En ef þeir brenna eigi vita, þá eru þeir útlægir. En ef þeir efast í, hvárt eru herskip eða eigi, þá skulu þeir kalla til hina skynsǫmustu menn, þá sem nær þeim eru, ok hafa þeirra ráð við hvárt vita skal brenna eða eigi. Nú brenna varðmenn vita, ok verða þau eigi at herskipum, ok koma þeir herhlaup á land, þá eru þeir útlægir með fyrra skilorði, nema þeir sveri fyrir eineiði, at þeir gerðu fyrir góðu, ok þeir hugðu þat herskip vera. Sá vitavǫrðr er austastr er, skal varða viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, ok þó útlægr ef vǫrðr fellr, eptir fyrra skilorði. Ok svá skal sá varða, er nørztr er, ok hverr sem næstr verðr því er hers er mest ván.

39 út at Gaularási á Vitahellu i 1 hs

då skal vi gje han gislar til pant på truskapen. Dersom vi held lovnaden vår og forsvarer kongen vår, då skal han gje oss gislane våre uskadde tilbake. Men dersom vi misgjer, då er gislane våre tapte, og dei er i kongens miskunn, og dei skal vere ansvarlege for det, som etter lova har ansvaret.

Om vetevakt og andre vakthald

No er hær ventande i landet vårt, då skal ein opprette vetevakt . Då skal gjaldkjeren eller syslemannen la blåse til bymøte. Kvar den som ikkje møter fram, er skyldig til å bøte ½  mark sølv til kongen. Bymennene er skyldige til å byggje vete [på Lyderhorn,41 og vakthus med tak og 4 dører. No skal ein stemne bymøte for å kalle inn til vakthald. Gjaldkjeren eller syslemannen skal på lovleg vis stemne bymennene til å halde vakt. Då skal bymennene sitje på vakt den femte natta etter at vakta er påboden, dersom det ikkje trengst før. Og den som skal halde vetevakt , og ikkje vil, han skal vere utlæg , og kongen skal ta 8 ertogar og 13 merker sølv av godset hans, og arvingen hans det som er att. Og dersom det ikkje finst gods, skal han bli hudstroken, og deretter vere utlæg. Tre menn skal halde vetevakt . Dei er alle skikka til å halde vakt, som har gode auge, øyre og føter, frie menn og myndige, to innanlandske menn og éin utanlandsk frå rika til andre kongar. Slik skal ein òg fordele alt vakthald som folk treng ha i ufredstid, at innanlandske menn skal utgjere to tredjedelar, og utanlandske éin tredjedel, etter rett berekning. Mennene skal gå på vakta ved middag, og sitje der til neste middag. Dersom nokon går seinare på vakt eller tidlegare av, då skal han vere utlæg etter den førnemnde ordninga, dersom ikkje ein annan går i staden. På vakta skal ein vake, og ikkje sove. Dersom alle sovnar på vetevakt , og det brenn vete sønnanfor eller nordanfor, då forsømer dei vakta. No skal vaktmennene setje eld på veten dersom dei ser 3 eller fleire hærskip. Dersom dei ikkje set eld på veten , då er dei utlæge. Men dersom dei er i tvil om det er hærskip eller ikkje, då skal dei tilkalle dei skjønsamaste menn som er i nærleiken, og få råd frå dei om dei skal setje eld på veten eller ikkje. No set vaktmennene eld på veten , og det kjem ikkje hærskip, og dei får hærfolket på land til å samle seg, då er dei utlæge etter den førnemnde ordninga, med mindre dei sver einseid på at dei gjorde det i god meining, og at dei trudde det var hærskip. Den vetevakta som er lengst aust, skal svare 8 ertogar og 13 merker sølv, og er dessutan utlæg etter den førnemnde ordninga, dersom han forsømer vakta. Og den som er lengst nord, skal svare det same, og kvar den som blir nærmast der hær er mest ventande.

41 ute på Gaularåsen på Vetehella i 1 hs

En hverr annarra at varðvíti mǫrk silfrs ef fellr. Sýslumadr eða gjaldkyri skal fá til skilríka menn at rannsaka hvern dag vǫrð meðan þess þykkir við þurfa, ok greiða at rétt fari. En ef þeir gleyma, sekir viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, ef skaði verðr at.

5

Um landsvist hins útlaga ef hann berr hersǫgu sanna

Nú kømr maðr í land várt, sá er heðan var útlægr gǫrr, ok berr hersǫgu sanna, þá sem landsmenn vitu eigi áðr, þá er hann ílendr með konungs ráði ok skipan, þó at hann væri níðingr áðr. Nú berr maðr hersǫgu, ok er eigi sǫnn, þó at hann væri fyrr ílandi, þá er hann útlægr, nema hann sveri fyrir eineiði, at hann gerði fyrir góðu, ok hann hugði þat satt vera. Nú berr maðr hersǫgu sanna, sá er ílendr er áðr, þá skal hann hafa iii merkr silfrs af konungi várum, en mǫrk silfrs ór fylki hverju, mǫrk silfrs skal hann ok hafa af bǿ várum. 6

Um leiðangrsgerð

Nú skulu allir menn gera leiðangr sinn at jafnaði í bǿ várum. En at útboðnum leiðangri skulu menn jafnað sinn greiða at garðahǫfn ok fjármagni. En sá leiðangr er gerist af gǫrðum, frjálsar þeim garðleigur, er garð á. Þeir skulu skyldugir við leiðangri at taka, er konungr nefnir til, eða hans umboðsmaðr. Nú skal greiða at hǫlfum almenningi v peninga vegna af mǫrk hverri, bæði af garðleigum ok kaupeyri. Skal konungr taka af xl marka, en bǿjarmenn þat sem meira er. En útlenzkir menn þeir sem garða eigu í bǿ várum, eða leiga xii mánaða leigu, þá skulu vera í ǫllum útboðum með bǿjarmǫnnum. En allir aðrir útlenzkir menn, er hér sitja um vetrum, þá skulu greiða v peninga vegna af mǫrk hverri at hǫlfum almenningi, ok á konungr þann leiðangr allan. Nú skýzt maðr undan leiðangri eða jafnaði, ok hleypr kaupstaða á millum, eða skipreiðna, fjórðunga eða fylkna, ok gerir hvárki hér né þar, þá geri leiðangr, þó at síðarr sé, ok sekr leiðangrsfalli vi aurum silfrs við konung. Hverr ok sem gerist þrjótr, ok er fǿrr til at gera leiðangr ok er sóttr til, ok vill eigi, ok hleypst undan sókn, ok gerir hvergi leiðangr á iii vetrum, þá skal hann gjalda fullan leiðangr, þó at síðarr sé, ok sekr v mǫrkum silfrs við konung.

Og kvar av dei andre 1 mark sølv for manglande vetevakt . Syslemannen eller gjaldkjeren skal setje forstandige menn til å undersøkje vakthaldet kvar dag så lenge det trengst, og syte for at det blir gjort rett. Men dersom dei gløymer det, er dei skyldige til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, dersom det blir skade av det.

5

Om landsvist for den utlæge dersom han ber sant hærbod

No kjem det ein mann i landet vårt, som var dømd utlæg herifrå, og ber sant hærbod, som innbyggjarane i landet ikkje veit om før, då er han ilend med kongens råd og påbod, endå om han før var niding. No ber ein mann hærbod, og det er ikkje sant, då er han utlæg , endå om han før var ilend , med mindre han sver einseid på at han gjorde det i god meining, og at han trudde det var sant. No ber ein mann som før er ilend , sant hærbod, då skal han ha 3 merker sølv av kongen, og 1 mark av kvart fylke, og han skal ha 1 mark sølv frå byen vår.

6

Om leidangsutreisle

No skal alle menn i byen vår gjere leidangen sin etter ei likeleg fordeling. Og når det er bode ut leidang , skal mennene betale si utreisle etter storleiken på bygardane og formuen. Men den leidangen som er knytt til gardane, frigjer leigeinntektene av garden for den som eig den. Dei skal vere skyldige til å ta imot leidangen, som kongen eller hans ombodsmann oppnemner. No skal det betalast 5 vegne penningar av kvar mark i halvt utbod , både av leigeinntektene av bygard og av handelsvarer. Kongen skal ta 40 merker av dette, og bymennene det som er att. Og utanlandske menn som eig gardar i byen vår, eller leiger for 12 månader, dei skal vere med i alle utbod til liks med bymennene. Men alle andre utanlandske menn, som sit her om vinteren, dei skal betale 5 vegne penningar av kvar mark i halvt utbod, og kongen eig heile den leidangen . No unndreg nokon seg leidang eller likeleg fordeling, og fer mellom skipreidene eller fjerdingane eller fylka, og reier ikkje ut anten her eller der, han skal reie ut leidang , endå om det skjer seinare, og han er skyldig til å bøte for manglande leidangsutreisle, 6  øyrar sølv til kongen. Og kvar den som gjer seg trassig, og er i stand til å gjere leidang og er kalla inn, og ikkje vil reie ut , og dreg seg unna innkallinga, og ikkje reier ut leidang nokon stad i 3 år, han skal betale full leidang , endå om det skjer seinare, og er skyldig til å bøte 5 merker sølv til kongen.

Hvar hverr skal leiðangr gera

Nú skulum vér vita hvar vér skulum leiðangr gera. Ef maðr á hús í kaupangri en bú í heraði, og ferr þar á meðal ok er ýmist, þá skal hann gera leiðangr í heraði at jarðarhǫfn þeirri er hann býr á, at jafnaði við aðra bǿndr, en af kaupeyri ok garðleigum í kaupstað. Svá ok ef maðr á bú tvau í heraði, ok í sinni skipreiðu hvárt, þá skal hann þar af hváru gera sem stendr at jarðarhǫfn ok jafnaði. Ef maðr ferr einhleypr millum kaupangrs ok heraðs, ok er fǿddr í kaupangri ok kaupir kaupum sínum, ok er í heraði um jól, nú ef hann bindr ok leysir húðfat sitt í kaupangri allan vetr þess á meðal, þá geri hann leiðangr í kaupstað af kaupeyri sínum. Maðr hverr er fǿddr er í heraði, ok ferr hann í kaupangr at kaupum sínum, ok hefir hvárki heimili sitt í heraði né kaupangri, sá skal gera leiðangr í heraði af kaupeyri sínum. Ef maðr slítr búi sínu í heraði, ok ferr til kaupangrs fyrir manntal ok jafnað manna, ok ferr hann síðan í herað, þá eigu bǿndr gerð hans. Svá ok ef kaupangrsmaðr selr garð sinn, eða byggir í kaupangri, og ferr hann í herað fyrir manntal ok jafnað manna, ok ferr hann aptr síðan í kaupangr, þá eigu kaupangrsmenn gerð hans. Nú ef maðr gerir leiðangr í annan stað en hann á at gera, þá er sem hafi úgǫrt. 8

Um bǿjargjald

En um bǿjargald, þá skal ørtog vegna at bǿjargjaldi, ok skal gjalda xiiii náttum fyrir40 pétrsmessu at úsekju. En bǿjargjald skulu gera smiðir allir, mangarar, mylnarar, sútarar, skinnarar, slátrmangarar, ǫlkonur, mjǫðkonur, kambarar, vefarar, ok allir þeir menn, bæði konur ok karlar, er með mangi fara, hvárt sem þeir hafa mang sitt í búðum eða á stræti. En ef maðr ferr brott með bǿjargjaldi, þá er hann sekr mǫrk silfrs við konung, nema nokkurr maðr lúki fyrir hann í rétta stefnu, þá á sá maðr þá mǫrk er við liggr í sektina af honum þá er hann kømr aptr, en eigi konungr. Kenningarsveinn hverr skal gjalda halft bǿjargjald hina fyrstu xii mánaði. Sauðarkrof skal hǫggva í helminga eða fjórðunga ok gjalda í bǿjargjald. En ef smærra høggr, gjaldi eyri veginn á ofan.

40 eptir i 9 hss

Om kvar ein skal reie ut leidang

No skal vi vite kvar vi skal reie ut leidangen vår. Dersom ein mann eig hus i kjøpstad og gard i herad , og fer imellom og er der skiftevis, då skal han reie ut leidangen i heradet etter storleiken på den jorda som han bur på, likeleg fordelt med andre bønder, og i kjøpstaden etter handelsvarene og leigeinntektene av bygard. Slik er det òg om ein mann eig 2 gardar i herad , i kvar si skipreide, då skal han reie ut frå kvar av dei slik det høver etter storleiken på jorda og ei likeleg fordeling. Dersom ein mann er lauskar og fer mellom kjøpstaden og heradet , og er fødd i kjøpstaden, og gjer forretningane sine der, og er i heradet i jula, men bind og løyser sovesekken sin i kjøpstaden heile året elles, då skal han reie ut leidang i kjøpstaden av handelsvarene sine. Kvar mann som er fødd i heradet , og gjer forretningane sine i kjøpstaden, og har bustad korkje i heradet eller i kjøpstaden, han skal reie ut leidangen sin i heradet av handelsvarene sine. Dersom ein mann flytter bort frå heradet , og fer til kjøpstaden før fordeling og manntal, og sidan fer tilbake i heradet , då skal bøndene ha utreisla hans. Likeins dersom kjøpstadmennene sel bygarden sin, eller leiger den bort, og fer i heradet før fordeling og manntal, og sidan fer tilbake til kjøpstaden, då skal kjøpstadmennene ha utreisla hans. No dersom ein mann reier ut leidang ein annan stad enn han skal reie ut , då er det som om han ikkje hadde gjort det.

8Om byavgift

Og når det gjeld byavgift, då skal det betalast 1 vegen ertog , og den skal betalast 13 netter før42 petersmesse43 for å unngå straff. Og byavgifta skal betalast av alle handverkarar, kremmarar, møllarar, skomakarar, garvarar, slaktarar, kvinner som sel øl, kvinner som sel mjød, kammakarar, vevarar, og alle dei, både kvinner og karar, som driv med småhandel, anten dei har varene sine i buer eller på strete. Men dersom nokon fer bort med byavgifta, då er hen skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen, dersom ikkje nokon betaler for hen til rett tid, då skal den som betalte, og ikkje kongen, ha frå hen den marka i bot når hen kjem tilbake. Kvar læregut skal betale halv byavgift dei fyrste 12 månadene. Ein skal hogge opp saueskrottar i to eller fire delar, og betale i byavgift. Men dersom ein høgg mindre delar, skal ein betale 1 vegen øyre i tillegg.

42 etter i 9 hss

43 29. juni

Réttr stýrimanna ok leiðsǫgumanna

Sá skal skipi stýra, er konungr nefnir til, eða konungs umboðsmaðr. Nú skal stýrimaðr nefna menn at fara með sér. Þá skulu þeir skyldugir at fara, sem nefndir eru, nema lǫglig nauðsyn banni hvárumtveggja, ok sé aðrir í stað nefndir. Skal stýrimaðr hafa fyrir sitt starf ok vanda, ef hann ferr vel með sínu starfi, halfa mǫrk hverr á mánaði af bóndafé,41 sá þó er eigi hefir lén eða veizlu af konungi, ok taki þetta þann tíma er hann kømr heim aptr. Svá mikit skal leiðsǫgumaðr taka af bóndafé: Ór Þróndheimi halfa mǫrk silfrs til Bjǫrgvinar, ór Bjǫrgvin halfa mǫrk til Túnsbergs, ór Túnsbergi halfa mǫrk til landsenda, slíkt hit sama aptr, þar með mat ok drykk. Sá skal hverr fara, er í fyrstu er nefndr, ok eigi umskipti á gera, nema lǫgligar nauðsynjar gangi til. Engi skal ok lausnir taka. En sá er tekr, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung fyrir hvern þann sem hann tekr lausnir af. En sá hverr er býðr, sekr mǫrk silfrs konungi. En sá er mælir slíkt til annars, ok fellst at, svari slíku fyrir sem lǫg vátta þeim á hendr er annan rǿgir.

10

Hversu bǿjarmenn skulu skip búa

Nú skal stýrimaðr gera ǫllum nefndarmǫnnum stefnu til, þá er hann vill skip skipa, ok skrá þar hvern í rúm sem vera skal, ok eigi þá skiparastefnu, at skoða nefnd, vápn manna ok klæði. En ef nokkur vápn vantar, þá sé þar vápn tekin með stýrimanns ráði, sem hann sér at bezt gegnir, ok ábyrgist sá, er hefir, eptir lǫgum. Nú skal hverr nefndarmaðr taka eyri silfrs í farareyri sinn, ok svá hverr matgerðarmaðr sem hásetar. Nú skulu bǿjarmenn gera ii mánaðarmati smjǫrs ok iii mjǫls til hǫmlu. Skal við því taka stýrimaðr jafnan þá er leiðangr er út boðinn, ok halda þar af nefndarmǫnnum kostnað iii mánaði, með fullri42 vistatǫku. Er þat at réttri vistatǫku, á hverjum hǫlfum mánaði í tylft hverja pund byggmjǫls ok iii laupar þriggja punda smjǫrs. En sá er þetta greiðir eigi, svari leiðangrsfalli sem áðr er skilt, ok sǿki gjaldkyri, ok hafi af ii hluti, en stýrimaðr þriðjung. En ef hann vill eigi sǿkja, ok er honum sagt til áðr, þá sǿki stýrimaðr ok hafi halft, en gjaldkyri halft.

41 bǿjarmannafé i 2 hss

42 fornri i 2 hss

Rettane til skipsstyrarar og losar

Den skal styre skipet, som kongen nemner opp, eller kongens ombodsmann. No skal skipsstyraren nemne opp menn til å fare med seg. Då skal dei alle fare, som er oppnemnde, dersom ikkje lovleg naudsyn hindrar dei, og då skal andre oppnemnast i deira stad. Skipsstyraren skal for sitt arbeid og strev, dersom han utfører arbeidet sitt vel, ha ½  mark kvar månad av bondekassa,44 dersom han ikkje frå før av har len eller veitsler frå kongen, og han skal få dette når han kjem heim att. Så mykje skal losen ha av bondekassa: ½  mark sølv frå Nidaros og til Bjørgvin, ½ mark sølv frå Bjørgvin til Tunsberg, ½ mark sølv frå Tunsberg til landsenden, og det same tilbake, og mat og drikke i tillegg. Kvar skal fare dit som han fyrst blir oppnemnd, og det skal ikkje gjerast noko skifte, dersom ikkje lovleg naudsyn er årsak til det. Og ingen skal kunne kjøpe seg fri frå denne plikta. Og den som tek imot pengar, er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen for kvar den som kjøper seg fri. Og kvar den som tilbyd slike pengar, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. Og den som skuldar ein annan for slikt, og ikkje kan prove det, han skal svare for det slik som lova seier om den som baktalar ein annan.

10

Korleis bymennene skal gjere skip klare

No skal skipsstyraren stemne heile mannskapet til ei tid då han vil gjere skipet klart, og plassere alle i det rommet der dei skal vere, og halde møte med skipsmannskapet for å granske mennenes innstemning, våpen og klede. Dersom nokon våpen manglar, då skal han med råd frå skipsstyraren ta våpen der som han ser høver best, og den som har våpena, har ansvaret for dei etter lova. No skal kvar den som er oppnemnd, ha 1 øyre sølv i hyre, og kokkane skal ha same hyre som håsetane. No skal bymennene reie ut 2 månadsmatar smør og 3 månadsmatar mjøl til kvar hamle. Skipsstyraren skal ta vare på det så lenge leidangen er ute, og halde mannskapet med kosten av dette i 3 månader etter fullt45 kosthald. Og det er rett kosthald for kvar halvmånad for kvar tylft: 1  skippund byggmjøl og 3 trepundslaupar smør. Og den som ikkje reier ut dette, skal bøte for manglande leidangsutreisle slik det før er sagt, gjaldkjeren skal krevje inn, og skal ha to tredjedelar av det, og skipsstyraren éin tredjedel. Dersom han ikkje vil krevje inn, og er tilsagd på førehand, då skal skipsstyraren krevje inn, og han skal ha halvparten, og gjaldkjeren halvparten.

44 bykassa i 2 hss

45 gammalt i 2 hss

Ef maðr ferr á ǫðru skipi en hann er á nefndr

Bogi skal liggja við þoptu hverja. Þann skulu sessar ii fá, þeir er fara, ok streng á, eða gjaldi halfan eyri silfrs konungi, ok fái boga eigi at síðr. Ok ii tylftir

ǫrva skeptra eða brodda, þat skulu húsbǿndr fá. En halfr annarr eyrir liggr við tylft hverja við konung. Ok skulum vér með skyldu fá konungi várum ii tvítugsessur af bǿ várum, svá sem konungi várum þykkir til heyra, með liði ok vápnum, nema

konungr sé með beztra manna ráði at meira þurfi. Nú ferr maðr á skip annat en hann er nefndr á, þá gerir hann bæði, rǿr leiðangr ok geldr vítit. En ef frjáls maðr gengr í matgerð á skipi, ok misferr hann með matgerð, þá segi stýrimanni, ok eigi

hann skiparastefnu, ok refsi með skynsamra manna ráði, svá at hvárki fái hann

sár né lemstr, því at stýrimaðr skal mestu ráða innanborðs á hverju skipi. Nú leysa þeir skip ór festum, ok sǿkir maðr eigi halfrými sitt, gjaldi mǫrk silfrs konungi, nema lǫglig forfǫll banni. En ef fellir ferð, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung.

12

Hverir skyldugir eru vápn at eiga

Sá maðr er á til vi marka veginna fyrir útan klæði sín, hann skal eiga skjǫld rauðan tvíbyrðing, spjót, sverð eða øxi halfþynnu. En sá maðr er á til xii marka veginna fyrir útan klæði sín, hann skal eiga skjǫld rauðan tvíbyrðing ok stálhúfu með hinum fyrrum ánefndum vápnum. Ok skal hverr skjaldari hafa móttekit mark á skjǫldum þeim sem hann gerir, at vita megi hverr gǫrt hefir ef fals finnst í. En hverr sem eigi hefir, sé skildir upptǿkir konungi til handa. En sá maðr er á til xviii marka veginna fyrir útan klæði sín, hann skal eiga skjǫld rauðan ok stálhúfu, ok panzara eða brynju, ok ǫll folkvápn. Ef nokkurr missir þessa vápna, þá liggr við eyrir silfrs við konung fyrir hvert er missir. En drengmaðr hverr ok þeir menn sem minna fé eigu en nú er sagt, þeirra hverr skal eiga skjǫld ok spjót, sverð eða øxi. En breiðøxar eru allar gildar ef rammliga eru skeptar, ok halfþynnur ok spjót þau er traustliga eru skept ok ii geirnaglar eru í, eða einn í gegnum ok hnoðit at báða vega. Gildr skal ok tréskjǫldr hverr þeima mǫnnum, er spengr iii liggja yfir þveran af jarni, ok iii mundriðar innan við, traustliga negldir. En ef verkmaðr gengr í fyrstu vist, ok tekr fulla leigu, kaupi sér fyrsta sumar øxi, en annat skjǫld, hit þriðja spjót. En ef hann missir einhvers vápns þessa, þá liggr við eyrir silfrs konungi fyrir hvert er missir. En ef hann missir allra, sekr eyri silfrs við konung

Dersom nokon dreg på eit anna skip enn han er stemnd til Det skal liggje boge ved kvar tofte. Den skal to menn skaffe, som er med på ferda, med streng på, eller bøte til kongen ½ øyre sølv, og likevel skaffe boge. Og 2 tylfter skjefte piler eller broddar, det skal huseigarane skaffe. Men for kvar tylft piler som manglar, skal ein bøte til kongen 1½  øyre sølv. Og vi er skyldige til å skaffe kongen vår 2 skip med 20 rorbenker frå byen vår, med slikt mannskap og våpen som kongen meiner høyrer til, med mindre kongen med råd frå dei beste menn ser at det trengst meir. No fer ein mann på eit anna skip enn han er stemnd til, då skal han både ro leidangen og betale bota. Og dersom ein fri mann tek teneste som kokk, og han misfer seg med matlaginga, då skal ein seie frå til skipsstyraren, og han skal halde møte med skipsmannskapet og straffe han etter skjønsame menns råd, slik at han ikkje får sår eller lekamsskade av det, for skipsstyraren har den øvste myndigheita innanbords på kvart skip. No løyser dei skipet frå fortøyinga, og ein mann søkjer ikkje til halvrommet sitt, då skal han bøte 1 mark til kongen, dersom ikkje lovleg forfall hindrar han. Dersom ein mann lèt vere å fare, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen.

12

Kven som er skyldige til å eige våpen

Den mannen som eig 6 vegne merker utanom kleda sine, han skal ha eit raudt skjold med 2 bordlag, spyd og sverd eller øks med tynt blad. Men den som eig 12 vegne merker utanom kleda sine, han skal ha eit raudt skjold med 2 bordlag og stålhjelm i tillegg til dei før nemnde våpena. Og kvar skjoldmakar skal setje merke vedteke på bymøtet på dei skjolda han lagar, slik at ein skal vite kven som har laga dei dersom det er gjort dårleg arbeid. Og dersom dei ikkje har slikt merke, kan kongen dra inn skjolda. Den mannen som eig 18 vegne merker utanom kleda sine, han skal ha eit raudt skjold og stålhjelm, panser eller brynje, og alle folkevåpena . Dersom nokon manglar desse våpena, er straffa 1  øyre sølv til kongen for kvart våpen som manglar. Men kvar lauskar, og dei som eig mindre gods enn det som no er sagt, dei skal ha skjold og spyd, sverd eller øks. Og alle breiøkser er i lovleg stand dersom dei er solid skjefte, likeins økser med tynt blad, og spyd som er trygt skjefte og har 2 spydnaglar, eller 1 nagle som går igjennom og er klinka på begge sider. Kvart treskjold er i lovleg stand for desse mennene når det ligg 3 jarnspenger tvers over det, og 3 handtak på innsida, som er solid nagla. Dersom ein arbeidskar er i si fyrste teneste, og får full løn, då skal han kjøpe seg øks den fyrste sommaren, og skjold den andre, og spyd den tredje. Men dersom han manglar noko av desse 3 våpena, då skal han bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart som han manglar. Dersom han manglar alle, er han skyldig

fyrir hvert er missir, ok veri halfréttismaðr til þess er hann á sér vápn.

13

Hér segír um vápnaþing bǿjarmanna

Nú er þat eitt þing er heitir vápnaþing, þat skal eiga fyrir endilangan Noreg. Þat skulum vér eiga, bjǫrgvinarmenn,43 mánadag hinn næsta eptir miðfǫstu.

Þá skal gjaldkyri láta til þings blása. Þat þing skal hverr karlmaðr sǿkja, frjáls ok fulltíða, ok hafa lagavápn sín. En ef maðr sitr heima um þat þing, þá sekist hann ii aurum silfrs við konung, ok eyri fyrr vápn hvert er hann skuldi þar haft hafa. Ok svá þó at heima sé vápn hans, er sem engi eigi hann, ef eigi eru til þings borin. Nú ef húsbóndi er sjúkr eða sárr, þá skal garðsmaðr hans bera vápn hans til þings. En ef einnhverr garðsmaðr er sjúkr eða sárr, eða fleiri, þá er húsbóndi skyldr at láta bera vápn þeirra til þings, ok sýna gjaldkyra eða ráðsmǫnnum. Nú selr maðr svá vápn sín, svá at hann á eigi folkvápn sem nú er skilt, þá er hann sekr eyri silfrs við konung fyrir hvert er missir, hvern tíma sem þat er. Nú skal gjaldkyri lýsa fyrir mǫnnum á því þingi, hversu þeir skulu ganga á at lǫgum. En þá er at lǫgum á gengit, at iii ganga á þykt, ok eigi fleiri, ok gangi tómliga, svá at sýslumaðr megi vel prófa vápn þeirra. Nefna skal gjaldkyri eða umboðsmaðr konungs konungsmenn, ef þeir eru til á þingi. Ráðsmenn eru allir skyldugir at skoða vápn manna. En ef þykkara er gengit en hér segir, ok fær gjaldkyri fyrir því eigi skoðat vápn þeirra, sekr hverr er þat gerir, mǫrk silfrs við konung fyrir úhlýðni sína. En hverr er sekr eyri silfrs við konung, er eigi hefir vápn sem nú er mælt. En ef nokkurir ljá vápn til vápnaþings, ok verðr þat vitnisfast, eigi konungr vápn, en hinn er lét var, gjaldi vápnavíti sem áðr.

14

Ef menn hǫggva bú aflaga

Nu hverfir stýrimaðr skipi á leið með konungi, ok hleypr maðr af skipi meðan konungr liggr til landvarnar, hann er sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung. En ef stýrimaðr hleypr, þá er hann með ǫllu útlægr ok landráðamaðr við konung. Nú má eigi lengr hepta leiðangr úti en menn hafi halfs mánaðar mat mjǫls ok smjǫrs, ok lýsi því á ǫnnur skip ok sýni þeim mat sinn, at þeir hafa eigi mat meira.

til å bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart, og han skal vere halvrettesmann til han skaffar seg våpen.

13Her er det sagt om våpenting for bymennene

No er det eit ting som heiter våpenting, det skal haldast over heile Noreg. Vi bjørgvinsmenn46 skal halde det den fyrste måndagen etter midtfaste. Då skal gjaldkjeren la blåse til ting. Det tinget skal kvar fri og myndig kar kome til, og ha med seg dei påbodne våpena. Dersom nokon sit heime frå det tinget, då er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv til kongen, og 1 øyre for kvart våpen som han skulle ha hatt der. Og dersom våpena hans er heime, er det som om han ikkje åtte nokon, dersom dei ikkje er borne til tinget. No dersom ein huseigar er sjuk eller såra, då skal leigebuaren hans bere våpena hans til tinget. Og dersom ein eller fleire av leigebuarane er sjuke eller såra, då er huseigaren skyldig til å la våpena deira bli borne til tinget, og syne dei fram for gjaldkjeren eller rådmennene. No gjev ein mann frå seg våpena sine, slik at han ikkje har folkevåpen etter det som no er fastsett, då er han skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen for kvart som manglar, same når det er. No skal gjaldkjeren kunngjere det for folket på det tinget, korleis dei skal gå fram etter lova. Og det er gått fram etter lova dersom 3 menn går i breidda, og ikkje fleire, og dei skal gå sakte, slik at syslemannen lett kan inspisere våpena deira. Gjaldkjeren eller kongens ombodsmann skal oppnemne kongsmenn, dersom dei finst på tinget. Rådmennene er alle skyldige til å inspisere våpena til mennene. Dersom mennene går tettare enn det er sagt no, og gjaldkjeren av den grunn ikkje får inspisert våpena deira, då skal den som gjer det, bøte 1 mark sølv til kongen for ulydnaden sin. Og kvar den er skyldig til å bøte 1  øyre sølv til kongen, som ikkje har dei våpena som lova krev. Dersom nokon låner våpena sine til våpentinget, og det blir vitnefast, då skal kongen ha våpena, og den som lånte, skal som før bøte for å forsøme våpenplikta.

14

Dersom menn ulovleg slaktar naut

No fer skipsstyraren med skipet sitt til kongen, og ein mann rømmer frå skipet medan kongen ligg ute til landvern, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Dersom skipsstyraren rømmer, då er han utan atterhald utlæg , og landssvikar mot kongen. No skal ein ikkje hefte leidangshæren lenger ute enn at mennene har att ½ månadsmat mjøl og smør, og dei skal kunngjere det for andre skip og syne dei maten sin, at dei ikkje har meir mat.

Nú fara þeir heimleiðis, ok verða matþrota, þá megu þeir hǫggva naut ii fyrir bónda at úsekju. Leggi aura ii fyrir kú, ok svá fyrir uxa þrítíðung, en fyrir ǫldung halfan iii eyri, ok láti liggja eptir hǫfuð, fǿtr ok húð. Þá eru þeir úsekir. En ef aðrir menn hǫggva fyrir bónda þeim, sem aðrir hjuggu áðr fyrir, ok kømr eigi fram hǫfuð ok fǿtr ok húð, þá hǫggva þeir at úsekju ef þeir leggja fé fram svá mikit sem áðr er skilt, ok leggi upp hǫfuð ok fǿtr ok húð. Nú ef þeir hǫggva eigi svá sem nú er skilt, þá er stýrimaðr sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ef at hans ráði var hǫggvit, en háseti hverr mǫrk, ok bǿti þó bónda fyrst fullum bótum fyrir bú þat sem þeir hjuggu. En af sektinni taki bóndi slíkan rétt sem hann er maðr til, en konungr þat sem auk er. Nú er þeim kent at þeir hǫggva á annan veg en mælt er, ok ef þeir dylja, þá skal stýrimaðr synja lýrittareiði fyrir svá marga menn sem hann vill. Ef hann vill eigi sverja fyrir þá, þá syni hverr fyrir sik lýrittareiði. Nú gengr maðr af skipi fyrr en skip komi til hlunns, ok lofar honum engi maðr, þá er hann sekr mǫrk silfrs við konung.

15

Um skipa uppsát ok reiða geymslu

Nú koma skip heim til hlunns, þá skal stýrimaðr láta blása til skipdráttar svá víða sem þarf ok hann ætlar með gjaldkyra ráði at skip gangi upp. En hverr er eigi kømr, sekr eyri silfrs við konung. En þeir iii skulu segli varðveita ok ǫllum reiða, er áðr eru til nefndir í bókinni at varðveita bǿjarmannafé. En allir hásetar skulu fylgja segli í kirkju eða í naust, ok ǫllum reiða, ok búa svá um at líkligast þykkir at eigi spillist. Nú ef nokkurr tekr þat segl í brott, eða reiða, útan leyfi konungs eða ráðsmanna, ábyrgist at ǫllu þar til er aptr kømr, ok sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ok bǿjarmenn. En ef kirkja brennr eða naust, ok segl inni, þá ábyrgist sjalfir bǿjarmenn segl sitt ok reiða, nema menn brenni at vilja sínum. Nú skulu bǿjarmenn þar uppsát hafa, sem konungr gefr þeim innan takmarka.

16 Um útlegðir ránsmanna, ok eptir þeim at fara, ok sekr ef nemst Nú eru ránsmenn úbótamenn, hvar sem þeir verða teknir, ok hverr sá sem þeim veitir lið til, eptir því sem segir í úbótamálum í mannhelgi. Nú herja þeir, ok á sá eigi liðskost til at fara eptir, er fyrir hernaði verðr, þá skal hann

No dreg dei heim, og slepp opp for mat, då kan dei utan straff slakte 2 naut hjå ein bonde. Dei skal betale 2  øyrar for ei ku, og det same for ein tre år gammal okse, men 2½ øyre for ein fullvaksen okse, og dei skal la liggje att hovud, føter og hud. Då er dei frie for straff. Dersom nokon slaktar hjå den bonden som andre har slakta hjå før, og hovud og føter og hud ikkje blir lagde fram, då slaktar dei utan straff dersom dei betaler så mykje gods som før er fastsett, og dei skal leggje att hovud og føter og hud. No slaktar dei ikkje som no er sagt, då er skipsstyraren skyldig til å bøte 8  ertogar og 13 merker sølv til kongen dersom det blei slakta etter hans råd, og kvar håsete 1  mark , men dei skal fyrst betale bonden fullt vederlag for dei krøtera dei slakta hjå han. Og av bøtene skal bonden ha slikt beløp som han er mann til, og kongen det som er att. No er dei skulda for å ha slakta på anna vis enn slik det no er sagt, og dersom dei nektar for det, då skal skipsstyraren nekte med lyrittareid for så mange menn som han vil. Dersom han ikkje vil sverje for dei, då skal kvar nekte med lyrittareid for seg. No fer ein mann frå skipet før det kjem på lunnane, og ingen har gjeve han lov til det, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. 15

Om oppsetjing av skip og forvaring av segl og utstyr

No kjem skipet heim til lunnane, då skal skipsstyraren la blåse til oppsetjing av skip, så vidt omkring som det trengst, slik at han med råd frå gjaldkjeren meiner at skipet går opp. Og kvar den som ikkje kjem, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Og dei tre som før er oppnemnde i boka for å ta vare på bykassa, skal ta vare på seglet og alt utstyret. Og alle håsetane skal følgje seglet og alt utstyret til kyrkja eller til naustet, og ta vare på det slik at det er mest sannsynleg at det ikkje blir øydelagt. No dersom nokon tek det seglet bort, eller utstyret, utan løyve frå kongen eller rådmennene, då har han fullt ut ansvaret heilt til det kjem tilbake, og er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen og bymennene. Og dersom kyrkja eller naustet brenn, med seglet inni, då har bymennene sjølve ansvaret for seglet sitt og utstyret, dersom ikkje nokon brenner med vilje. No skal dei ha oppsetjing av skipet der kongen bestemmer for dei innanfor takmarka .

16

Om utlegd for ransmenn, og korleis ein skal fare etter dei, og om at den som ikkje vil, er straffskyldig No er ransmenn ubotsmenn , kvar dei enn blir tekne, likeins kvar den som gjev dei hjelp, slik det er sagt i ubotssakene i mannhelga . No herjar dei, og den som blir utsett for herjinga, har ikkje folkehjelp til å setje etter dei, då skal han

ǫr skera, ef hann vill. Nú skal hverr þangat fara sem ǫr stefnir honum eptir her. Nú fara þeir eptir þeim, þá skulu þeir allir fara, er fyrir sitja. En ef þeir vilja eigi, þá er fé þeirra uppnæmt, nema nauðsyn banni. Nú koma þeir þar sem hinn er fyrir, er ǫr skar upp, ok hefir hann rétt skorit, þá er vel. En ef hann hefir rangt skorit, ok er þar eigi herr til húss kominn, þá er þeim fé hans uppnæmt, ok skipti sín á millum. Nú ef hann hefir rétt skorit ǫr, þá skulu þeir fara með honum svá langt sem hann vill. Ok ef þeir hitta á her, ok þurfu at rjóða til fjár þess odd eða eggjar, þá hafi sá fé, er fyrr átti, alt þat er hann kennir. En þeir skipti sín á millum því sem hermenn áttu, nema kennendr komi til með lǫgligum vitnum.

17

Um sekt er við liggr ef maðr kaupir við ránsmenn, ok þat fé

Nú fara þeir er herjat hafa fyrir land fram, ok kaupir maðr af þeim einhvern grip, þá skal sá fé hafa, er fyrr átti, ok koma til með ii manna vitni. En sá er við víkinga keypti, gjaldi mǫrk silfrs ef hann vissi þat. Ef hann fær eigi vitni til á hǫnd þeim er rangfengit hefir keypt, þá skal stefna honum til þings. Þá eigu þingmenn honum fé at dǿma, elligar lýrittareið.

18

Hversu með skal fara ef langskip er gǫrt umfram konungs orlof

En ef konungr kennir manni landráð, þá skal hann synja með tylftareiði. En sá eiðr fellr honum til útlegðar. Nú gerir maðr langskip í kaupangri, ok lýsir eigi fǫr sinni, þá skal gjaldkyri eða umboðsmaðr konungs fara til ok spyrja hann, hvert hann vill fara. Ef hann vill eigi til segja, þá skulu þeir æsta hann viii ørtoga ok xiii marka taks. Ef hann vill eigi tak fá, þá skulu þeir hǫggva ór hvárttveggja veg kjalar v alna langt borð. Ef þeir gera eigi svá, þá skulu húsbǿndr svá gera, ok taka frá segl, ef til er, ok lemja svá fǫr þeirra. En ef þeir gera eigi svá, þá eru þeir sekir mǫrk silfrs við konung fyrir þoptu hverja, en fyrir stýrihǫmlu hverja iii merkr silfrs. Þat heita þoptugjǫld. Nú hǫfum vér landvǫrn vára á skrá setta, ok skal svá standa sem skipat er, nema konungr sé annat landinu hagligra með hinna beztu manna ráði.

sende ut bodstikke, dersom han vil. No skal kvar fare dit etter ransmennene, som bodstikka stemner han. No fer dei etter dei, då skal alle dei fare, som er for handa. Men dersom dei ikkje vil, då har dei forbrote godset sitt, om ikkje naudsyn hindrar det. No kjem dei dit som han er, som har sendt ut bodstikka , og dersom han har sendt henne rett ut, er det vel. Men dersom han har sendt henne rangt ut, og det ikkje er kome nokon ransmenn til garden hans, då har han forbrote godset sitt til dei, og dei kan dele det seg imellom. No dersom han har sendt ut rett, då skal dei følgje han så langt som han vil. Dersom dei møter ransmennene, og dei treng raudfarge odd eller egg for å få tak i godset, då skal den ha det godset, som åtte det før, alt det som han kjenner att. Men dei skal dele seg imellom det som ransmennene åtte, om ikkje nokon med lovlege vitne kjenner det att som sitt.

17

Om den straffa som gjeld for den som handlar med ransmenn, og om det godset

No fer dei som har herja, langsmed landet, og nokon kjøper eitkvart av dei, då skal han ha godset, som før åtte det, og som fører fram vitnemål frå 2 menn. Og den som kjøpte av ransmennene, skal bøte 1  mark sølv dersom han visste det.

Dersom han ikkje kan føre vitne mot den som har kjøpt gods på urett vis, då skal han stemne han til tinget. Då skal tingmennene døme godset til han, eller lyrittareid i staden.

18

Korleis ein skal gå fram dersom det er bygt langskip utan løyve frå kongen

Og dersom kongen skuldar ein mann for landssvik, då skal han nekte med tolvmannseid . Men dersom den eiden ikkje blir gjord, blir mannen utlæg. No byggjer nokon langskip i kjøpstaden, og kunngjer ikkje ferda si, då skal gjaldkjeren eller kongen sin ombodsmann reise til han og spørje kvar han vil fare. Dersom han ikkje vil seie det, då skal dei krevje han for 8 ertogar og 13 merker i garanti. Dersom han ikkje vil gje garanti, då skal dei hogge ut eit 5  alner langt bord på begge sider av kjølen. Dersom dei ikkje gjer det, då skal huseigarane gjere det, og ta bort seglet, om det er der, og slik hindre ferda deira. Og dersom dei ikkje gjer det, då skal dei bøte til kongen 1  mark sølv for kvar tofte, og 3 merker sølv for skipsstyraren sin plass. Dette heiter toftebot. No har vi skrive landvernet vårt i bok, og det skal stå slik det er fastsett, med mindre kongen med råd frå dei beste menn ser at noko anna er meir nyttig for landet.

1

Hér hefr upp hinn fjórða hlut biǫrgvinarbókar, ok er þetta um mannhelgi, fyrst um vígaferði, þar næst um níðingsvíg ok þat þar með sem fleira á mannhelgi at flytja Þat er fyrst í mannhelgi várri, at várr landi hverr í Noregs konungs ríki skal friðheilagr vera hverr við annan innan lands ok útan lands. En ef maðr vegr mann, þá hefir hann fyrirgǫrt ǫllu því er hann átti, nema óðalsjǫrðum sínum einum,44 nema maðr vegi skemdarvíg eða geri níðingsverk.

2

Hér segir um fé veganda ok útlegð mannsbana ok um þegngildi

En þó at alt þat sem vegandi átti bæði í landi ok lausum eyri, felli áðr undir konung, útan óðalsjarðir, þá gerði hinn virðuligi herra Hákon konungr hinn kórónaði þá miskunn ok skipan á eptir hinna beztu manna bǿnastað í landinu, at hvárt sem eptir eru, eignir eða lausafé, þá skal konungr eigi taka meira þegngildi en viii ørtogar ok xiii merkr af fé eða eignum, nema hann hafi vegit skemdarvíg eða gǫrt níðingsverk. En ef eign er í þegngildi greidd, þá skulu arfar veganda eiga lausn á, ef þeir vilja leyst hafa innan x vetra, ef þeirra óðal var. Aldri skal ok erfingi selja þær eignir er hann tekr eptir hinn útlæga, meðan hinn útlægi lifir, en lúka allar lǫgligar skuldir af eignum, ef eigi er lausafé til. Nú kann sá einnhverr atburðr til at gerast, at konungr gefr mannsbana landsvist með bǿnastað hǫfðingja eða annarra góðra manna, eða kømst hann á fund konungs, ok fær grið af honum, þá skal hann svá sik í frið kaupa við konung, sem konungs er miskunn til, ok bǿta þat sem eptir stóð, með slíkum salastefnum sem góðir menn sjá at hann megi orka, nema allar bǿtr sé áðr loknar. Síðan skal þeirra mál fara til sættar, er eptir lifa, eptir konungs dómi. En þeir sem fé hans varðveittu meðan hann var í útlegð, þá greiði honum slíkt sem þeir tóku, í eignum eða lausafé, útan landskyldir.

1Her byrjar den fjerde bolken i bjørgvinsboka, og den er om mannhelga vår, fyrst om drapssaker, dernest om nidingsdrap og det som elles høyrer til mannhelga

Det er fyrst i mannhelga vår at kvar av landsmennene våre i riket til Noregs konge skal vere fredheilag for andre, både innanlands og utanlands. Dersom eit menneske drep eit anna, då har det forbrote alt som det åtte, med unntak einast av odelsjordene sine,47 dersom det ikkje gjeld skjenselsdrap eller nidingsverk .

2Her blir det sagt om godset til den som drep, og utlegd for drapsmannen og om tegngilde

Men endå om alt det som drapsmannen åtte i land og lausøyre, før tilfall kongen, bortsett frå odelsjorder, så gjorde den vørdelege herre kong Håkon den krona den letten og forordninga etter råd og oppmoding frå dei beste menn i landet, at av det som er att, jordeigedomar eller lausøyre, skal ikkje kongen ta meir tegngilde enn 8  ertogar og 13 merker i pengar eller jordeigedomar, om han ikkje har gjort skjenselsdrap eller nidingsverk . Dersom tegngildet blir betalt med jordeigedomar, då skal arvingane til drapsmannen ha rett til å løyse dei inn, dersom dei gjer det innan 10 år, og det er deira odel. Aldri skal arvingen selje dei jordeigedomane som han får tak i etter ein utlæg mann, medan den utlæge lever, og han skal betale all lovleg gjeld med jordeigedom, dersom det ikkje finst lausøyre. No kan det skje, at kongen gjev ein drapsmann landsvist etter oppmoding frå hovdingar eller andre gode menn, eller han møter kongen, og får grid av han, då skal han avtale rettstryggleik med kongen, etter det som er kongens miskunn, og bøte det som stod att, med slike betalingsterminar som gode menn ser at han maktar, dersom ikkje alle bøtene er betalte før. Sidan skal saka deira, som lever etter, gå til forlik etter kongens dom. Men dei som tok vare på godset hans medan han var i utlegd , skal betale tilbake det dei tok imot, i jordeigedomar eller lausøyre, bortsett frå landskyld .

Hér segir hver níðingsvíg eða skemðarvíg eru, ok um útlegð

Engi maðr má jǫrðu sinni fyrirgera, nema hann vegi skemdarvíg eða geri níðingsverk. Þat er níðingsverk hit mesta, ef maðr ræðr lǫnd ok þegna undan konungi sínum. En ef konungr kenni manni landráð, þá skal hann nefna mann ór hirð sinni, jafnborinn mann þeim er máli á at svara. En ef árborinn maðr á því máli at svara, þá skal nefna bónda son ór hirð, ef hann er til, ok hafi rit ok innsigli konungs, ok sǿki þat mál at lǫgum. En sá er árborinn, er kominn er til alls réttar. Þat er ok níðingsvíg ef maðr vegr lǫgmann fyrir rétta lǫgsǫgn, þann er til þess er tekinn at segja mǫnnum lǫg, því at sá høggr niðr allra manna réttendi, þar sem hann á engum lagaórskurða at synja þar sem hann er yfir skipaðr. Þat er ok níðingsvíg, ef maðr vegr trygðamann sinn. Þat er ok níðingsvíg, ef maðr vegr mann í griðum. Hvervetna þar sem maðr á á sér áverka at heimta, eða á þeim úmaga eða eigi fulltíða manni, sem maðr á umboð á, eða stendr til arfs, ok allra þeirra er hann hefir sjalfr umboð á at lǫgum, þá skal hann sjalfr grið selja, ok trygðir ok sætt, með váttum. Ok eru allir frændr undir þeim griðum ok svá trygðum, sem sjalfr veiti hverr. Þat er ok níðingsvíg ef maðr brennir mann inni. Þat er ok níðingsvíg ef maðr myrðir mann. Þat er ok níðingsvíg ef maðr hefnir þjófa. Þat er ok níðingsverk ef maðr hefnist á ǫðrum en þeim er gerir eða ræðr. Þat er ok níðingsvíg ef maðr høggr hǫnd eða fót af manni, eða stingr út augu manns, eða skerr tungu ór hǫfði manns, eða meiðir mann at vilja sínum. Ef þat veitir í vápnaskiptum, þá fari þat eptir konungs dómi. Svá eru þeir ok úbótamenn, er halda þeim fyrir þessu einhverju, sem sá er gerir, nema konungr láti refsa til landhreinsanar. Ef þat veitir í vápnaskiptum, þá fari þat eptir því sem konungr skipar með hinna beztu manna ráði. Ef maðr drepr fǫður, son eða bróður, móður eða systur eða dóttur, þá er hann úbótamaðr, nema óðs manns víg vegi. Svá ok ef maðr drepr konu sjalfs síns, eða kona bónda sinn, svá at þat er drap, hefir hórat eða hugðist at hóra, þat er úbótamál. Svá ok ef maðr týnir sér sjalfr, þat er úbótamál. Þat er úbótamál ef maðr vegr mann innan stokks, eða í garði úti, eða innan garðs þess sem hverfir um akr eða eng at heimili sjalfs hans, ok á veg til at fara, nema veri hendr sínar. Svá ok þeir menn sem at slíkum úknyttum verða kendir, at þeir hlaupa brott með eignum konum annarra manna, þá eru þeir úbótamenn bæði fyrir konungi ok karli,

Her blir det sagt kva som er nidingsdrap eller skjenselsdrap , og om utlegd

Ingen kan forbryte jorda si, om han ikkje gjer skjenselsdrap eller nidingsverk . Det er det mest alvorlege nidingsverket , om nokon svik land eller tegnar frå kongen sin. Men dersom kongen skuldar nokon for landssvik, då skal han oppnemne ein mann frå hirda si, av like god slekt som den som skal svare for søksmålet. Men dersom ein årboren mann skal svare for søksmålet, då skal det oppnemnast ein bondeson frå hirda , dersom ein slik finst, og han skal ha kongens skriv og segl, og føre denne saka etter lova. Og den er årboren mann, som har fått fulle rettar. Det er òg nidingsverk , dersom nokon drep ein lagmann for rett domsavgjerd, han som er sett til å seie fram lova for folk, for då høgg han ned rettferda for alle menneske, for han skal ikkje nekte nokon orskurd etter lova der som han er sett til å ha makt. Det er òg nidingsverk , dersom ein mann drep nokon han har lova tryggleik. Det er òg nidingsverk å drepe nokon i grid . Overalt når ein mann skal krevje inn bøter for valdsverk mot seg sjølv eller den umagen eller den umyndige som han etter lova har ansvar for, eller som han har arverett etter, og alle dei som han sjølv har lovleg fullmakt for, då skal han gje grid og rettstryggleik og forlik for vitne. Og alle frendane er under dette gridet og denne rettstryggleiken, som om kvar hadde gjeve det sjølv. Det er òg nidingsdrap dersom nokon brenner andre inne. Det er òg nidingsdrap dersom nokon myrdar ein annan. Det er òg nidingsdrap dersom nokon hemner tjuvar. Det er òg nidingsdrap dersom nokon hemner seg på andre enn dei som utfører eller planlegg. Det er nidingsdrap dersom nokon høgg hand eller fot av nokon, eller stikk ut auga hans, eller skjer tunga or hovudet på han, eller lemlestar nokon med vilje. Dersom det skjer i våpenstrid, då skal det behandlast etter kongens dom. Dei som held nokon fast til dette, er like mykje ubotsmenn som dei som utfører handlinga, om ikkje kongen lèt dei refsast for å fri landet for illgjerningsmenn. Dersom det skjer i våpenstrid, då skal det behandlast etter det som kongen fastset med råd frå dei beste menn. Dersom nokon drep far, son eller bror, mor eller syster eller dotter, då er han ubotsmann , om det ikkje er galen manns drap. Likeins om ein mann drep kona si, eller ei kvinne drep ektemannen sin, når den som drap, har hora eller har tenkt å hore, det er ubotsverk . Likeins dersom nokon tek livet av seg sjølv, det er ubotsverk . Det er ubotsverk å drepe nokon innomhus, eller ute på tunet, eller innanfor det gjerdet som går rundt åker eller eng på bustaden hans, eller på vegen til og frå, om det ikkje skjer i naudverje. Slik òg med dei som blir skulda for slike ugjerningar som å rømme bort med andres ektekoner, då er dei ubotsmenn både for konge og kar,

dræpir ok deyðir. Menn þeir sem láta líf sitt fyrir þýfsku eða útilegu, hvárt sem heldr ræna þeir á skipum eða á landi, ok svá fyrir morð ok fordæðuskap, ok spáfarar allar ok útisetur, at vekja troll upp ok fremja með því heiðni. Ok þeir menn sem gerast flugumenn, til þess at drepa þá menn sem þeir eigu engar sakir við, ok taka fé til, nema konungs umboðsmaðr láti refsa til landhreinsanar ok friðar. Svá ok þeir menn sem konur taka með ráni eða herfangi, móti guðs lǫgum ok manna, hvárt sem þeir taka frændkonur manna eða annarra manna eignarkonur eða dǿtr, fyrir útan þeirra manna vilja, er forræði eigu fyrir þeim eptir lǫgum, ok svá sjalfra þeirra, hversu sem síðan gerist vili þeirra, er samvista verðr. Ok svá þeir er hefnast þeirra úbótamanna, eða heimta gjǫld fyrir, svá at vitni veit þat. Þá hefir hann fyrirgǫrt fé ok friði, ok eru þeir friðhelgir, er fé sitt verja fyrir þeim ok frændkonur, en hinir allir úgildir, hvárt sem þeir fá sár eða bana, bæði konungi ok karli. Þat er ok úbótamál ef maðr falsar steðja, bréf eða innsigli konungs várs. Þat er enn úbótamál ef maðr drepr þann mann er hefir bréf eða innsigli konungs várs fyrir sér til landsvistar eða rannsaks, ef sá vissi þat er hann tók af. Þat er ok níðingsvíg ef maðr drepr mann í því herbergi sem konungr er í, eða í návistu hans, eða í konungsgarði, eða á konungs skipi, þó at konungr sé eigi í garði eða á skipi. En ef innan bǿjar verðr, þar sem konungr er í bǿ, eða í hǫfnum hjá honum, fari eptir konungs miskunn eptir atvikum. Þat er enn úbótamál, ef maðr tekr konu nauðga, ef þar eru til ii lǫglig vitni, at þat sé satt. Nú eru eigi vitni til, en hon kallast nauðig tekin, ok segir hon þat samdǿgris, þá dǿmi xii hinir skynsǫmustu menn eptir því sem þeim þykkja líkendi til bera, ok hvárt þeirra þykkir líkt til sannenda. En þó at kona geti vart sik fyrir kvensku sinnar sakir, svá at hann komi eigi vilja sínum fram, þá berr með engu móti at hann hafi eigi refsing fyrir eptir dómi, ef sannprófast at hann hafði fullan vilja til þess, ok haldi þó lífi sínu.

4

Um legorð ef maðr liggr konu manns

Ef maðr stendr mann með lǫgligum vitnum á konu sinni, gjaldi full mannsgjǫld bóndanum, slík sem sá er maðr til er konu lá, ef hann væri saklauss drepinn, en hǫlf mannsgjǫld ef hann stendr mann á móður sinni, dóttur eða systur, ef þær eigu sér eigi bónda. Skulu þessi gjǫld dǿma xii menn skynsamir lǫgliga til nefndir.

og kan drepast og døydast. Likeins dei som misser livet for tjuveri eller røvartokt, anten dei ranar på skip eller på land, og likeins for mord og trolldom, og for alle spåferder og uteseter, for å vekkje opp troll og med det fremje heidendomen. Og likeins dei menn som lèt seg lokke til å drepe dei menn som dei ikkje har noko uteståande med, og tek pengar for det, dersom ikkje kongens ombodsmann lèt dei refsast for å fri landet for illgjerningsmenn. Og likeins dei menn som tek kvinner med ran eller som krigsbytte, mot kyrkjeretten og verdsleg rett, anten det er folks frendkoner eller andre menns koner eller døtrer, imot deira vilje, som etter lova rår for dei, og imot deira eigen vilje, same korleis viljen deira blir seinare, når dei lever saman. Og likeins dei som hemner desse ubotsmennene, eller tek mannebøter etter dei, om vitne veit det. Då har dei forbrote gods og rettstryggleik, og dei er alle fredheilage , dei som forsvarer godset sitt eller frendkoner for dei, men hine skal det ikkje bøtast for, korkje til konge eller kar, anten dei får sår eller bane. Det er òg ubotsverk dersom nokon forfalskar vår konges mynt, brev eller segl. Det er òg ubotsverk dersom nokon drep den mannen som har med seg kongens brev og segl, til landsvist eller rettsleg gransking, dersom han visste det då han drap mannen. Det er òg nidingsdrap å drepe ein mann i det herberget som kongen er i, eller i nærleiken hans, eller i kongens gard, eller på kongens skip, endå om kongen ikkje er i garden eller på skipet. Dersom det skjer inne i byen, og kongen er i byen eller i hamna ved den, då skal ein etter omstenda gå fram slik som kongens miskunn tilseier. Det er òg ubotsverk , dersom ein mann valdtek ei kvinne, dersom det er 2 lovlege vitne på at det er sant. No finst det ikkje vitne, og ho seier at ho er valdteken, og seier frå om det same dagen, då skal 12 av dei mest skjønsame menn døme om det etter det som dei finn mest rimeleg, og etter vurdering av kven som talar mest sant. Men endå om kvinna får forsvart seg med omsyn til si kvinnedyd, slik at han ikkje får viljen sin, då høver det slett ikkje at han etter dom ikkje får straff for dette, dersom det fullt ut blir prova at han hadde ein sterk vilje til dette, men han skal behalde livet sitt.

Om legemål , dersom ein mann ligg med ein annans kone

Dersom nokon med lovlege vitne finn ein mann hjå kona si, då skal han betale full mannebot til ektemannen, etter det som den mannen, som låg med kona, ville ha krav på, dersom han uskuldig blei drepen, men halv mannebot dersom han finn han hjå mor si, dotter eller syster, dersom ikkje dei har ektemenn. Desse bøtene skal dømast av 12 skjønsame menn, lovleg oppnemnde.

5

Hver sekt við liggr úbótamál

Hvervetna þar sem maðr vegr níðingsvíg, eða gerir skemdarverk, þá fari hann útlægr, fyrirgǫrt landi ok lausum eyri, ok jafnvel óðalsjǫrðum, ok komi aldri í land aptr, nema hann beri hersǫgu sanna, þá sem landsmenn vitu eigi áðr, þá nái hann landsvist með slíku friðkaupi ok miskunn sem konungr gerir á. En engi maðr má meira fé fyrirgera at einu sinni, en þá er hann eigandi at orðinn. En ef manni tǿmist erfð meðan hann er í útlegð, ok hafa frændr hans þann arf tekit meðan hann var í útlegð, þá skulu frændr hans honum þat fé aptr greiða, með sama skilorði sem þeir tóku, ok hann átti þá er hann var í útlegð.

6

Hér segir hver sekt við liggr ef maðr selr frjálsan mann af landi

brott

Ef maðr selr frjálsan mann af landi, sá er sekr við konung viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, ok komi manninum í land aptr, ok bǿti manninum eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum. Ef hann má honum eigi aptr koma, þá gjaldi þann mann fullum gjǫldum sem hann er maðr til. En ef hann synjar, haldi fyrir séttareiði.

7

Ef maðr hýsir ok heimir útlægan mann, ok veitir honum bjǫrg

Ef maðr hýsir ok heimir útlægan mann, etr með honum eða drekkr, bóndi eða einnhverr annarra manna, þá er sá sekr mǫrk silfrs við konung fyrir eina nátt, en ii fyrir ii nætr. En ef hann er iii nætr með honum, ok er hann gǫrr innan þess fylkis útlægr, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, nema þeim sé úvísavargr er hýsir. En gjaldkyri er skyldr at lýsa á móti samdǿgrs útlegð hans, er hann veit at hann hefir útlegðarverk gǫrt.

Um varðveizlu ok hverir skylldir eru eptir renna þeim er mann særir

Ef maðr verðr hǫggvinn á þingi eða á móti, þá skulu allir eptir renna, til fjalls eða skógs, til fjǫru eða skips. En sá er eigi rennr eptir, er sekr halfri mǫrk silfrs við konung, ok svá sá er eptir rennr, ok vill eigi taka hann, ok má hann, ok eru þar vitni til. En ef eigi eru vitni til, syni með eineiði. Fermenningar ok nánari bæði at frændsemi ok at mægðum skulu eigi eptir renna at lǫgum,

5

Kva straffa er for ubotsverk

Alltid når nokon gjer skjenselsdrap eller nidingsverk , då skal han fare i utlegd , og han har forbrote land og lausøyre, og jamvel odelsjordene sine, og kan aldri komne tilbake til landet, om han ikkje ber sant hærbod, som ikkje landsmennene hans visste om før, då skal han få landsvist med slikt fredkjøp og slik miskunn som kongen fastset. Men ingen mann kan forbryte meir gods på éin gong enn det som han då åtte. Dersom det ligg føre arv til ein mann medan han er i utlegd , og frendane hans har teke denne arven medan han er i utlegd , då skal frendane hans gje han tilbake det godset, på same vilkår som dei tok det, og som han åtte det då han var utlæg.

6

Her blir det sagt kva straffa er dersom nokon sel ein fri mann bort frå landet

Dersom nokon sel ein fri mann bort frå landet, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og skal føre mannen tilbake til landet, og bøte til han etter dom frå 12 menn som er lovleg oppnemnde. Men dersom han ikkje greier å føre han tilbake, då skal han betale fulle bøter for den mannen, slike som han er mann til. Og dersom han nektar, skal han forsvare seg med seksmannseid .

7

Dersom nokon husar eller har heime hjå seg ein utlæg mann, og gjev han hjelp

Dersom nokon husar eller har heime hjå seg ein utlæg mann, et eller drikk i lag med han, anten det er husbonden eller nokon annan, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen for 1 natt, og 2 for 2 netter. Men dersom han er 3 netter hjå han, og han er dømd utlæg innan det fylket, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, med mindre den som husar, var ukjend med at han var fredlaus. Og gjaldkjeren skal kunngjere utlegda hans på bymøtet same dagen, når han veit at han har gjort utlegdsverk .

8

Om varetekt, og kven som er skyldige til å setje etter den som sårar nokon

Dersom ein mann blir hoggen ned på tinget eller bymøtet, då skal alle setje etter gjerningsmannen, til fjells eller skogs, til fjøre eller skip. Men den som ikkje renner etter, er skyldig til å bøte ½  mark sølv til kongen. Det same gjeld for den som renner etter, og ikkje vil ta gjerningsmannen, endå om han kan, og det er vitne til det. Dersom det ikkje finst vitne, då skal han nekte med einseid .

Firmenningar og nærmare både i frendskap og i mågskap treng etter lova

nema þeir vili. En hverr er bjǫrg veitir, þá er sá útlægr, nema honum sé úvísavargr, ok sveri eineiði fyrir. Ef maðr er særðr á þingi eða á móti, ok renna allir eptir til skógs eða fjalls, til fjǫru eða skips, þeim manni, er víg vakti. Nú verðr hann farinn, ok vill hann at lǫgum verjast, þá leggi niðr vápn sín, þá er hann friðheilagr meðan hinn sári lifir. Binda skal þann mann, ok fǿra gjaldkyra eða hans umboðsmanni at varðveita. En ef gjaldkyri eða hans umboðsmaðr þarf lið við at gæta hans, þá skal nefna húsbǿndr með honum, svá marga sem hann þarf. En ef hann hleypr frá gjaldkyra eða hans umboðsmanni, ok verðr hinn sári dauðr, þá er gjaldkyri sjalfr í veði, eða hans umboðsmaðr, til konungs órskurðar, ok skipi hann eptir málavǫxtum eptir hinna beztu manna ráði. En ef gjaldkyri eða hans umboðsmaðr synja viðtǫku, þá skulu þeir hafa vitni til, ok setja þann mann bundinn á flet hans. Þá varðar honum hit sama, nema ofríki taki af honum. En hvervetna er gjaldkyri tekr útlegðarfé, þá skal hann fá mann til at refsa þeim manni eptir ráðsmanna dómi. En mótmenn eru skylldir hvervetna at fylgja til refsingar, sekr hverr halfri mǫrk silfrs við konung, er eigi fylgir.

9

Hér segir um þat ef óðr maðr drepr mann eða særir, ok um sárbǿtr

Nú verðr maðr svá óðr at hann brýzt ór bǫndum, ok verðr hann mannsbani, þá skal bǿta af fé hans fullum bótum, ef til er. En ef fé er eigi til, ok verðr hann heill, þá fari hann ørlendis, til þess er hann hefir bǿtt fullum bótum fyrir sik. En ef menn sjá ǿði á honum, bindi sá er vill at úsekju, ok hafi til þings, ok leysi þar ok bjóði frændum, ok segi af sína ábyrgð, ok taki kostnað sinn úaukinn af fé hins óða, ef til er. En ǫllum óðum mǫnnum eigu menn vǫrð at veita at úsekju. En óðr maðr er úmagi arfa síns, ok þó eigi fyrr en hann veit at hann er óðr, ok hann má koma hǫptum á hann, ef hann vill. En ef sakaráberi kennir þat arfa hins óða, at hann vili eigi varðveita honum, haldi fyrir eineiði. En ef óðr maðr særir mann, þá skal arfi uppi láta vera sárbǿtr ok læknisfé af fé hins óða, en konungr á ekki á því. Nú er þat því at eins óðs manns verk, ef hann brýzt ór bǫndum, eða skynsamir menn meta eða vitu sanna ǿði á honum.

ikkje renne etter, om dei ikkje vil. Og kvar den som hjelper han, er utlæg , med mindre han var ukjend med at han var fredlaus, og sver einseid på det. No blir ein mann såra på tinget eller på bymøtet, og folk set etter den mannen som var årsak til striden, til skogs eller fjells, til fjøre eller skip. No får dei tak i han, og han vil forsvare seg etter lova, då skal han leggje ned våpena sine, og då er han fredheilag medan den såra lever. Dei skal binde denne mannen, og føre han til gjaldkjeren eller hans ombodsmann til varetekt. Dersom gjaldkjeren eller hans ombodsmann treng folk til å vakte han, då skal han peike ut så mange huseigarar som han treng. Dersom han rømmer frå gjaldkjeren eller hans ombodsmann, og den såra døyr, då står gjaldkjeren sjølv eller hans ombodsmann til ansvar for kongen sin orskurd , og han skal etter saksforholda avgjere saka etter råd frå dei beste menn. No dersom gjaldkjeren eller hans ombodsmann nektar å ta imot mannen, då skal dei med vitne til stades setje han bunden på golvet hans. Då har han det same ansvaret, om ikkje overmakta tek fangen frå han. Alltid når gjaldkjeren tek utlegdsgods , skal han få nokon til å straffe den mannen etter rådmennene sin dom. No skal deltakarane i bymøtet, gjaldkjeren eller hans ombodsmann følgje til denne straffa, og kvar den som ikkje følgjer, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen.

9

Her blir det sagt om dersom galen mann drep eller sårar ein annan, og om sårbøter

No blir ein mann så galen at han bryt seg ut or banda sine og blir drapsmann, då skal det gjevast fulle bøter av godset hans, dersom det finst. Dersom det ikkje finst gods, og han blir frisk, då skal han fare ut av landet, heilt til han har gjeve fulle bøter for seg. Men dersom folk ser galskap hjå han, då kan den som vil, straffritt binde han, og føre han til tinget, og løyse han der og tilby han til frendane, og seie frå seg ansvaret, og ta kostnaden sin av godset til den galne utan tillegg, dersom det finst gods. Men alle galne menneske skal folk ta vare på, utan å bli straffa for det. Galen mann er umagen til arvingen sin, men ikkje før enn han veit at han er galen, og han kan leggje han i band om han vil. Men om ein saksøkjar skuldar arvingen til den galne for å ikkje ta vare på han, då skal han forsvare seg med einseid . Og dersom ein galen mann sårar nokon, då skal arvingen syte for sårbøter og lækjarløn av godset til den galne, men kongen har ikkje rett til noko av dette. No er berre det å rekne som galen manns verk, om han bryt seg ut av banda, eller skjønsame menn meiner eller veit at han verkeleg er galen.

10

Ef varðmenn finna mann veginn, hvert þeir skulu flytja hann

En ef varðmenn eða aðrir menn finna mann veginn á stræti úti eða í ǫðrum stað innan takmarka bǿjarmanna, þá skulu þeir ganga til húsbónda þess er þar á hús næst, ok segja til fundar síns, ok beri hann ljós til líks. Ok ef þeir kenna, þá beri sá húsbóndi boð erfingja. En ef sá maðr er, er réttr er eptirmælandi, þá beri þangat lík í hús hans. En ef engi er sá til, þá beri lík í hús gjaldkyra, ok skal gjaldkyri eptir mæla og gera bana útlægan, ef eigi kømr víglýsing fram á móti. En erfingi spyri morð ef hann kann til at koma.

Hverr bani á at vera, ok hversu hverr skal undan fǿrast at lǫgum

Sá á at vera bani, er návistarmenn bera vitni um ok þeir segja á hendr. En sá er vitni berst á hendr, sá er bani at, sannr ok sýnn, ok eigi eiðum undan fǿrast, nema því at eins at hann hafi svá fjarri staddr verit á því dǿgri er víg var vegit, at hann mátti eigi tvívegis samdǿgris til vígs komast ok í frá, ok væri hann staddr í heraði at kirkju eða á þingi, at samkundum eða at skipi. Þá beri þeir xii þegnar hann undan, er þá váru hjá honum staddir, frjálsir menn ok fulltíða. En ef hann var í engum þessum stað staddr, komi fyrir sik lýrittareiði. En ef návistumenn megu eigi til móts koma fyrir einhvers atburðar sakir at bera vitni, þá skulu bera ii menn ok bóka sǫgn þeirra á móti. En ef maðr er særðr, ok má hann mæla þá er menn hitta hann, þá skal sá vera bani, er hann segir fyrst á hendr, ef hann mælir af viti ok má hann kenna hann, ok saga hins sára kømr bókuð á hit fyrsta mót, nema hinn skíri sik með tylftareiði.

12

Hverr bani á at vera, ok hversu hverr skal undan fǿrast at lǫgum Ef maðr drepr mann til dauðs, þá á sá at vera bani, er vígi lýsir á hendr sér. En lýst skal vera vígi samdǿgris innan bǿjar, ok nefna sik á nafn ok náttstað sinn ok garð þann sem hann er ór, eða herað, ok lýsa fyrir frjálsum mǫnnum ok fulltíða. Þá skal á móti þeirra fram koma náttstaðr hans, ok skal húsbóndi sverja at hann var at hans um náttina, ok hann kallaði sik svá á nafn. Víglýsing skal ok koma fram á móti. En ef maðr vill eigi bera víglýsingarvitni eða sverja náttstað, þá fari til erfingi hins vegna,

10

Dersom vektarar finn ein drepen mann, og kvar dei skal føre han

Men dersom vektarar eller andre finn ein drepen mann ute på stretet eller ein annan stad innanfor bymennene sine takmark , då skal dei gå til den som eig det nærmaste huset og seie frå om funnet sitt, og han skal kome med lys for å sjå på liket. Og dersom dei kjenner det, då skal den huseigaren sende bod til arvingen. Men dersom det finst ein mann som er den rette saksøkjaren i drapssaka, då skal dei bere liket til huset hans. Men dersom det ikkje finst ein slik mann, då skal dei bere liket til huset til gjaldkjeren , og gjaldkjeren skal reise drapssak og gjere drapsmannen utlæg , dersom det ikkje kjem fram viglysing på bymøtet. Men arvingen skal undersøkje om det er mord, om han kan få gjort det.

Kven som skal reknast som drapsmann, og korleis ein etter lova

skal fri seg frå skuldinga

Den skal vere drapsmann, som augnevitne ber vitnemål om og skuldar for drapet. Og den som det er vitnemål mot, han er openbert skuldig, dersom han ikkje kan fri seg frå skuldinga med eidar, unnateke i det tilfellet at han var så langt unna den dagen drapet var gjort, at han ikkje på same dagen kunne fare både til og frå drapet, og han hadde i heradet vore til stades i kyrkja eller på tinget, i gjestebod eller på skip. Då skal 12 tegnar, frie og myndige, som var hjå han då, fri han frå skuldinga. Dersom han ikkje var på nokon av desse stadene, då skal han forsvare seg med lyrittareid . Men dersom augnevitna på grunn av forskjellige omstende ikkje kan fare til bymøtet for å bere vitnemål, då skal 2 menn bere vitnemålet deira på bymøtet, og stadfeste det ved å sverje på bok. Dersom nokon er såra, og kan snakke når folk finn han, då skal den vere drapsmann, som han fyrst skuldar for det, dersom han snakkar i medvit, og han kjenner han att, og det han har sagt, blir stadfest ved å sverje på bok på det fyrste bymøtet, dersom den andre ikkje frir seg frå skuldinga med tolvmannseid .

12

Kven som skal reknast som drapsmann, og korleis ein etter lova skal fri seg frå skuldinga Dersom nokon drep ein annan, då skal den vere drapsmann som lyser drapet på seg sjølv. Drapet skal vere lyst same dagen innan byen, og han skal nemne seg ved namn og nattstad og den bygarden han er ifrå, eller herad , og lyse det for frie og myndige menn. Då skal nattstaden hans kunngjerast på bymøtet, og huseigaren skal sverje at han var der om natta, og at han sa namnet sitt. Viglysinga skal òg kome fram på bymøtet. Men om nokon ikkje vil bere vitnemål om viglysing , eller sverje om nattstad, då skal arvingen etter den døde fare til han

ok takseti þann mann til móts, at bera sem framast veit hann eptir samvizku sinni, ok engu leynir hann þar af. En ef þeir vilja eigi bera, gjaldi mǫrk silfrs hverr þeirra, hafi halft konungr ok bǿjarmenn, en halft sá er sǿkir, ok svá skal um ǫll þau vitni er í mannhelgi eru. Upplykt fjár þessa skal greiðast á fimtarmóti, eða atfǫr at taka af honum hǫlfu meira. Eigi skal vegandi fara svá um iii garða, at eigi sé vígi lýst frá þeim er víg var vegit, nema þar sé fyrir fermenningar eða nánari at frændsemi eða mægðum hins vegna, eða aðrir fjándmenn45 veganda, þeir er honum liggi lífsháski viðbúinn fyrir. En ef hann lýsir eigi svá vígi, þá er hann morðingi réttr, fyrirgǫrt fé ok friði. En ef bæði kømr fram á fyrsta móti, víglýsing ok saga hins sára, svá borin sem fyrr var skilt, þá skal saga hins sára standa, en eigi víglýsing, ok berr þó morð af veganda, at hann sé útlægr. En ef eigi kømr saga hins sára fram á fyrsta móti, eða heimsóknarvitni, ok kømr fram sjónarvitni ok víglýsingarvitni, þá skal sjónarvitni standa, ef þat er at lǫgum borit af ii manna hendi, frjálsra ok fulltíða, en eigi víglýsing. En erfingi hins dauða skal fara í garð þann eða herað, er vegandi lét sik ór vera, ok ef hann hittir þann mann er svá heitir, ok líkastr þykkir til vera, en ef sá gengr eigi í gegn, þá skal taksetja þann til móts, en hann fǿri tak með fullum vǫrzlum, ok á því móti skulu xii frjálsir menn af honum bera, en eigi nefndarvitni, ok fǿri þar fram á mótinu. En ef hann vill eigi undan fǿrast, þá er hann sannr at máli. Nú ef hann hefir undan fǿrzt, þá fari erfingi hins dauða ok sǿki svá marga menn til tylftareiða sem hann vill, þá er hjá váru, með hinu fyrra skilorði. En ef maðr er lostinn eða særðr, svá at hann má eigi mæla, krefi hann horns þegar hann má mæla. En þá skal þat mót jafnfullt sem samdǿgris væri mót at átt. En ef hann liggr lengr mállauss en iii nætr, þá láti gjaldkyri þó til móts blása, ok rannsaki eptir þeim er gerði. En ef hann verðr dauðr, þá krefi erfingi horns, ok láti gjaldkyri blása til móts, ok þó láti gjaldkyri blása til móts at eigi sé erfingi nær. En ef maðr ræðr manni bana ráð eða sára, ok alt þat er maðr hlýtr, skǫmm eða vanvirðing af hans ráðum, bǿti eptir lagadómi þeim, er þat mál á at lǫgum at sǿkja, ok svá konungdóminum, nema hann fǿrist undan at lǫgum.

og krevje garanti frå han til bymøtet, for å føre fram det som han etter sitt samvit veit best, og han skal ikkje løyne noko av det. Dersom dei ikkje vil bere vitnemål, er kvar av dei skyldig til å bøte 1 mark sølv, kongen og bymennene skal ha halvparten og saksøkjaren halvparten, og slik skal det vere med alle vitnemål som er i mannhelga . Betaling av desse bøtene skal gjerast på femtarmøtet , elles er det utpanting av han for den doble summen. Drapsmannen skal ikkje fare forbi 3 gardar frå den garden drapet var gjort, utan at det blir lyst, om ikkje den drepnes firmenningar eller nærmare i frendskap eller mågskap bur der, eller andre fiendar48 av drapsmannen, som står han etter livet. Og dersom han ikkje lyser slik, då er han retteleg mordar, og har forbrote gods og rettstryggleik. Men dersom begge delar blir kunngjorde på det fyrste bymøtet, viglysing og utsegn frå den såra, borne fram slik det før er sagt, då skal utsegna frå den såra gjelde, og ikkje viglysinga , som likevel frikjenner for mord , slik at han berre blir utlæg. Og dersom utsegna frå den såra ikkje blir kunngjord på det fyrste bymøtet, eller vitnemål om overfall i heimen, men det kjem fram vitnemål frå augnevitne og vitnemål om viglysing , då skal vitnemåla frå augnevitne gjelde, om dei etter lova er borne fram av 2 menn, frie og myndige, men viglysing tel ikkje. Men arvingen etter den døde skal fare til den bygarden eller det heradet som drapsmannen sa han var frå, og dersom han finn den mannen som heiter slik og som synest å vere han, og han ikkje tilstår, då skal han krevje garanti frå han til bymøtet, og han skal gje garanti med full trygd, og på det bymøtet skal 12 frie menn frikjenne han, menn som ikkje er oppnemnde som vitne, og vitnemåla skal førast fram på bymøtet. Og dersom han ikkje vil fri seg frå skuldinga, då er han skuldig i saka. No dersom han har fridd seg frå skuldinga, då kan arvingen etter den døde hente så mange menn som han vil, som var til stades, til tolvmannseid etter den førnemnde ordninga. Dersom ein mann er slegen eller såra slik at han ikkje kan snakke, då skal han krevje at det blir blåse i horn så snart han kan snakke. Og då skal det bymøtet vere like gyldig som om det var halde bymøte same dagen. Men dersom han ligg mållaus lenger enn 3 netter, då skal gjaldkjeren likevel la blåse til bymøte, og oppspore gjerningsmannen. Og dersom han døyr, då skal arvingen krevje at det blir blåse i horn, og gjaldkjeren skal la blåse til bymøte, og han skal la blåse til bymøte endå om arvingen ikkje er i nærleiken. Dersom ein mann legg opp råd for å drepe eller såre ein annan, og dersom nokon får skam eller vanære av hans råd, då skal han bøte etter lagadom til den som etter lova skal reise denne saka, og likeins til kongedømet, dersom han ikkje etter lova frir

En hinn er gerði, haldi þó upp at ǫllu fullum bótum eptir lagadómi. En ef sá maðr verðr veginn, er hann er eigi í fǫðurætt kominn at lǫgum, þó at hann sé nokkurum manni kendr at syni, þá eigi móðurfrændr bǿtr, ok svá arf eptir hann. En ef hann er barðr eða særðr eða skemdr, þá tekr hann rétt eptir móðurfeðr sínum.

13

Um réttarbǿtr várs hins virðuliga herra Magnúsar konungs hins korónaða

Þessar réttarbǿtr ok einkamál váru tekin um allan Noreg eptir forræði ok skipan

Magnúsar konungs, með ásjón ok skipan Jóns erkibiskups ok annarra biskupa, barrúna ok lærðra manna, stallara ok lǫgmanna ok hinna vitrustu manna ráði af ǫllum hlutum landsins, at um þá menn er mǫnnum verða at skaða, fari svá sem áðr vátta lǫg. En af fé veganda dǿmi vi menn skilríkir lǫgliga til nefndir, slík gjǫld

eptir lagaskilorði sem þeir sjá réttligast fyrir guði ok málavextir eru á, erfingja hins dauða einum. En allar aðrar frændbǿtr ok saktal falli niðr svá vandliga, at hvárkis frændr aðrir taki né gjaldi framar en nú er skilt. Nú vinnst eigi fé veganda bæði til þegngildis ok bóta, þá skal svá skerða fyrir hvárum sem tala rennr til eptir fjármagni. En ef nokkurr gengr á þetta, þá hefir hann fyrirgǫrt fé ok friði, landi ok lausum eyri, ok verði aldri síðan bótamaðr, ok svá allir þeir er ráð leggja til þess at sjá skipan sé rofin, eða á hana sé gengit.46 Þessar réttarbǿtr fleiri lét Magnús konungr fylgja því, at þó at níðingsvíg eða skemdarvíg sé vegit, þá skal bǿtr fyrst af lúka fé veganda, en konungr hafi þat sem auk er. En ef minna hleypr af en þegngildi, þá skerði svá fyrir hvárum sem tala rennr til. Svá játaði ok Magnús konungr, at hvergi skal konungr fyrr taka fé mannsbana, ok engan annan útlægan eyri, nema áðr sé loknar allar lǫgligar skuldir þær sem áðr váru gǫrvar, en fé veganda felli í þá sǫk.

14 Hér segir um váðaverk, hversu þau skal bǿta, ok sekt sem við liggr Váðaverk eru með skynsemd greinandi, með hverjum atburðum þau kunnu til at falla. Því at í ǫllum stǫðum þeim, er menn skulu sér til þarfenda vinna, ok með mǫnnum til hagligra hluta lið veita, þá eru þessi váðaverk meir virðandi en hin, er engi nauðsyn dregr til, nema gáleysi ok mikit skammsýni. Nú þó at ii

46

seg frå skuldinga. Men den som gjorde det, skal heilt ut betale fulle bøter etter lagadom . Dersom ein mann blir drepen som ikkje etter lova er komen i farsslekt, endå om han er rekna som son av nokon, då skal slektningane på morssida ha bøtene, og likeins arv etter han. Men dersom han er slegen, såra eller vanæra, då skal han ha slike bøter som morfar hans ville ha fått.

Om rettarbøtene frå vår vørdelege herre kong Magnus den krona Desse rettarbøtene og lovføresegnene blei vedtekne i heile Noreg, etter påbod og forordning frå kong Magnus, med tilslutning og forordning frå erkebiskop Jon og andre biskopar, baronar og geistlege, stallarar og lagmenn og dei klokaste menn frå alle delar av landet, at ein skal fare fram slik som lova før har sagt når det gjeld dei som blir til skade for folk. Og av drapsmannen sitt gods skal 6 forstandige menn, lovleg oppnemnde, etter lovføresegna tildøme den dødes arving åleine slike bøter som dei etter saksforholda reknar rettast for Gud. Men alle andre frendebøter og mannebøter skal heilt ut avskaffast, slik at frendane på kvar side ikkje skal ta eller betale meir enn det som no er fastsett. No rekk ikkje godset til drapsmannen både til tegngilde og bøter, då skal ein avkorte for begge, utrekna etter kor store krav kvar part har. Og dersom nokon forsyndar seg mot dette, då har han forbrote gods og rettstryggleik, land og lausøyre, og kan aldri sidan sone brotsverka sine med bøter, og det same gjeld for alle dei som legg råd om å bryte denne forordninga, eller forsynde seg mot den.49 Dessutan lét kong Magnus følgje desse rettarbøtene, at endå om det blei gjort nidingsverk eller skjenselsdrap, då skal ein fyrst betale bøter av drapsmannen sitt gods, og kongen skal ha det som er att. Men dersom det er mindre att enn tegngilde, då skal ein avkorte for begge, etter det som berekninga syner. Likeins gav kong Magnus sitt samtykke til at kongen aldri skal ta drapsmannen sitt gods eller annan utlæg manns forbrotne eigedom før enn all lovleg gjeld er betalt, den som var stifta før enn drapsmannen sitt gods blei forbrote i den saka. 14

Her blir det sagt om vådeverk , korleis ein skal bøte for dei, og om den straffebota som gjeld

Vådeverk bør forklarast med skjønsemd, på kva måte dei kunne kome til å hende. For i alle dei tilfella der folk skal gjere noko etter eige behov, eller hjelpe andre med nyttige ting, då bør desse vådeverka vurderast mildare enn dei som ikkje skuldast noka naudsyn , men aktløyse og stor uforstand. Dersom no to

49 Her er Ba åleine om å markere nytt kapitel

menn fara í skóg saman, ok skýzt annars øx á annan at úvilja þess er á skapti helt, ok deyr hann af, þá skal hann bǿta fjórðung bóta erfingja hins dauða, ok syni vilja síns með séttareiði, at hann vildi þat verk eigi gǫrt hafa. Ok svá skal hvervetna þessi váðaverk bǿta, ef þeir hafast þat at, sem til nytsemdar heyrir, hvárt sem menn fá af mein eða bana at úvilja þess er gerði, ok er þetta sektarlaust við konung. En ǫll ǫnnur váðaverk, svá sem at kasta yfir skip eða hús eða hæðir, eða aðra þarfleysu at gera, hvárt sem menn fá af mein eða sár eða bana, at úvilja þess er gerði, þá skal bǿta hǫlfum gjǫldum ok synja þó vilja síns með séttareiði, ok er þetta sektalaust við konung, ok ekki á konungr á váðaverkum. Þat má eigi váðaverk kalla, ef maðr høggr eða lýstr til manns, þó at á annan komi en hann vildi, með því at hann vildi með því einhverjum ilt gera. Ef maðr gengr til fangs eða skinndráttar at vilja sínum sjalfs, ábyrgist hverr sá sik sjalfr at ǫllu. En sá sveri fyrir eineiði, at eigi varð at vilja hans, þó at hinn fengi mein af, ef hinn tortryggir, hann er fyrir varð.

15 Um rýtningaburð ok ef maðr skýtr mann

Þat er ǫllum mǫnnum kunnigt, at rýtningar eru fyrirboðnar at bera. En sá er berr, hann er sekr við konung iii aurum silfrs. En sá er bregðr knífi at manni, ok kømr eigi fram, hann skal bǿta slíkum fullrétti eptir lagadómi, er hann brá at, en konungi iii aurum silfrs. Nú ef maðr leggr mann með knífi, þá er hann útlægr, ok bǿti þeim er hann lagði, sem xii skynsamir menn dǿma, ok þeir sjá at hinn sé vel sǿmdr af. En konungs sóknari skal láta taka þann mann er lagði, ok fǿra á mót, en konungs umboðsmaðr skal láta taka kníf þann er hann lagði með, ok keyra þar á mótinu í gegnum hǫnd hans er lagði, ok skal hann kaupa sik svá í frið með þessarri refsing ef hinn lifnar, ok ábyrgist sjalfr sár sitt, hversu sem honum tekst. Ef sá deyr, er saklauss var lagðr, þá er sá dræpr ok deyðandi er lagði. En ef kømst undan, fari útlægr, ok komi aldri í land aptr, nema konungi virðist nokkur nauðsyn til hafa gengit, þá nái hann landsvist með slíku friðkaupi ok miskunn sem konungr gerir á. En fé veganda fari eptir fyrra lagaskilorði, bæði þegn ok bǿtr. Með sama skilorði skal vera ef maðr skýtr at manni, þó at ekki taki, þá bǿti hann konungi iii aurum silfrs, en hinum fullrétti eptir lagadómi, er hann skaut at. En ef hann særir mann með skoti, þá skal sá er skaut, slíka refsing fyrir fá, sem hinn er lagði með knífi, ok undir sama skilorði. Svá ok þó at sá deyr,

menn dreg til skogs saman, og øksa til den eine treffer den andre, utan at den ville det, som heldt i skaftet, og hin døyr av det, då skal han bøte ein fjerdedel av bøtene til arvingen etter den døde, og nekte forsettet sitt med seksmannseid, at han ikkje ville ha gjort denne gjerninga. Og slik skal ein alltid bøte for desse vådeverka , om dei har sitt opphav i det som er til nytte for folk, anten folk av det får skade eller bane, når den var uviljande, som gjorde det, og for dette skal kongen ikkje ha bøter. Og alle andre vådeverk , slik som å kaste eller skyte over hus eller skip eller høgder, eller gjere noko anna unyttig, dersom folk av dette får skade eller sår eller bane, då skal ein betale halve bøter, og elles nekte forsettet sitt med seksmannseid , og for dette skal kongen ikkje ha bøter, for kongen har ikkje rett til noko når det gjeld vådeverk . Det kan ikkje kallast vådeverk dersom nokon slår eller høgg etter nokon, og det rammar ein annan, for han ville gjere nokon vondt. Og dersom ein mann med vilje gjev seg til med ryggtak eller skinndraging, då har han sjølv heile ansvaret. Dersom nokon får skade av dette, og mistrur hin, då skal han sverje einseid på at det ikkje skjedde med hans vilje.

15

Om å bere dolk og dersom nokon skyt ein annan

Det er kjent for dei fleste at det er forbode å bere dolkar. Og den som ber, er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen. Dersom nokon dreg kniv mot ein annan, og ikkje rammar han, då skal han bøte full rettsbot etter lagadom til den som han drog kniv mot, og 3 øyrar sølv til kongen. No dersom nokon stikk ein annan med kniv, då er han utlæg , og skal bøte til den han stakk slik som 12 forstandige menn dømer, når dei ser at han er vel heidra med det. Og kongen sin saksøkjar skal la ta denne mannen, og føre han til bymøtet, og kongen sin ombodsmann skal la ta den kniven som han stakk med, og der på bymøtet køyre den gjennom handa til den som stakk, og med denne straffa skal han kjøpe seg rettstryggleik dersom den andre overlever, og han skal sjølv ha ansvaret for såret sitt, korleis det no enn går med han. Dersom han døyr, som uskuldig blei stukken, då kan den som stakk, drepast og døydast. Dersom han kjem seg unna, då skal han fare utlæg , og aldri kome tilbake til landet, om ikkje kongen finn at det kom av ei naudsyn , då skal han få landsvist med slikt fredkjøp og slik miskunn som kongen fastset. Men godset til drapsmannen skal ein behandle etter den tidlegare lovføresegna, både tegngilde og bøter. Det skal vere same ordninga dersom nokon skyt etter ein annan, endå om han ikkje blir treft, då skal han bøte 3  øyrar sølv til kongen, og full rettsbot etter lagadom til den som han skaut på. Dersom han sårar nokon med skotet, då skal han ha same straffa for det som den som stakk med kniv, og med den same ordninga. Og likeins dersom han døyr,

er skotinn var, þá skal hinn er skaut, undir sǫmu refsing ok hinn er lagði, bæði þegn ok bǿtr at greiða.

16

Hver refsing við á at liggja ef maðr bítr mann, ok um fullrétti Þat er ok úviðkǿmiligt, at menn bítist um sem hundar eða hestar. Nú sá maðr er mann bítr, þá skal sýslumaðr láta taka þann er beit, ok fǿra á mót, ok láta brjóta framtennr ór hǫfði honum. Ok sé síðan saklauss við konung fyrir refsing þessa um þetta mál, nema skynsǫmum mǫnnum virðist sú nokkur nauðsyn til hafa gengit, ok hann megi bótum við koma, ok bǿti þeim er hann beit, eptir xii manna dómi, svá sem þeir sjá fyrir guði, at sá sé vel sǿmdr af, er bitinn var.

17

Hverr refsa á úbótamǫnnum ok þá at taka ok þeim at refsa eptir lǫgum

Svá er mælt ok staðfastliga tekit um alt landit, at ef maðr drepr mann, eða veitir þær ákomur, eða gerir nokkur þau verk er hann á at láta fyrir líf eða limi at lǫgum, þá skulu þeir sem næstir verða eða þeir sem fyrst megu ná, taka þann mann ok fǿra sýslumanni bundinn eða fjǫtraðan. Ef þeir gera eigi svá, ok megu þeir þvísa við koma, svá at þeir fái eigi skǫmm eða úhluta af hinum, þá er hverr sá sekr halfri mǫrk silfrs við konung, nema fermenningar at frændsemi eða at mægðum, þeir eru eigi skyldir at taka hann, nema þeir vili. Sýslumaðr er skyldr at láta taka þann mann, ok fǿra á mót, en húsbǿndr eru skyldugir at dǿma hann eptir lǫgum á móti, en sýslumaðr at láta refsa eptir lǫgum. Nú er þessu svá skipat, at engir megu þetta syndalaust gera, nema sá dómari er konungrinn hefir til þessa skipat, því at lǫgin refsa, en eigi hann, þó at hann geri skyldu sína, eptir því sem lǫgin bjóða honum. En aðrir gera með heipt ok ǫfund, ok því veitir þat allopt, at þeir fá fyrst mannskaðan, ok svara síðan stórum skuldum með hǫrðum skriptum. En hverr sem ǫðruvís gerir, ok prófast svá at hann má þvísa við koma, þá er hann útlægr, til þess er konungr gerir skipan á eptir málavǫxtum, hvat nauðsyn til rak þann er gerði. Nú hefir sá eigi liðskost, er at telr, þá skal hann segja til sýslumanni. Ok ef sýslumaðr krefr liðs með sér, þá er sá hverr sekr mǫrk silfrs við konung, en eigi ferr, nema fermenningar at frændsemi ok at mægðum. Nú eru þeir allir friðhelgir, er at sǿkja, en hinir allir er verja, útlægir, hvárt sem þeir fá ben eða bana.

som var skoten, då skal den som skaut, ha same straffa som den som stakk, og skal betale både tegngilde og bøter.

16

Kva straff det skal vere dersom nokon bit ein annan, og om full rettsbot

Det er utilbørleg, at menn bit kvarandre som hundar eller hestar. Dersom nokon bit ein annan, då skal syslemannen la ta den som beit, og føre til bymøtet, og la bryte framtennene or munnen på han. Og han skal sidan vere saklaus overfor kongen for straff i denne saka, med mindre skjønsame menn finn at det har vore ei naudsyn , og han kan kome unna med bøter, og bøte til den som han beit, etter 12 menns dom, når dei for Gud ser at han er vel heidra med det, han som blei biten.

17 Kven som skal straffe ubotsmenn , og gripe dei og straffe dei etter lova

Det er òg sagt og vedteke over heile landet, at dersom nokon drep ein annan, eller påfører slik lekamsskade, eller gjer slike verk som han etter lova skal misse liv eller lemer for, då skal dei som er nærmast eller kjem fyrst til, gripe mannen og føre han bunden eller lenka til syslemannen . Dersom dei ikkje gjer det, endå om dei hadde høve til det utan å få lekamsskade eller overlast av han, då er kvar av dei skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen, unnateke firmenningar i frendskap eller mågskap, dei er ikkje skyldige til å gripe han, dersom dei ikkje vil. Syslemannen er skyldig til å la ta den mannen og føre han til bymøtet, og huseigarane er skyldige til å døme han etter lova på tinget, og syslemannen skal la han straffe etter lova. No er det fastsett slik at ingen kan gjere dette utan straff, utanom den domaren som kongen har sett inn til dette, for det er lova som straffar, og ikkje han, når han gjer plikta si som lova byd han. Men andre gjer det av fiendskap og misunning, og difor skjer det svært ofte at dei fyrst lid mannskade, og sidan må betale stor gjeld med hard pønitens . Og kvar den som gjer det på annan måte, og det blir prova at han kan ha gjort det slik, då er han utlæg , til dess kongen avgjer saka etter vurdering av kva naudsyn som dreiv han som gjorde det. No har den som klagar, ikkje nok folkehjelp, då skal han seie frå til syslemannen . Og dersom syslemannen krev folkehjelp med seg, då er den som ikkje fer med han, skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen, unnateke firmenningar i frendskap og mågskap. No er alle dei fredheilage, som går til åtak, men dei andre er utlæge, anten dei får skade eller bane av det.

Hversu menn eigu dóma at dǿma, ok með hverju móti rangir verða dómar

Nú af því at lǫgbók váttar svá víða at um þá menn sem til refsingar hafa gǫrt, þá skal á mót fǿra, ok eptir þeim dómi refsing á leggja, þá berr þeim innvirðuliga at rannsaka, er til dóma eru nefndir, ok með mikilli hófsemi at meta, hvárt misgǫrt er við saklausan mann, eða fyrir litlar sakir, ok þó nokkurar, eða fyrir miklar sakir, ok þó eigi nógar eða svá nógar at full nauðsyn þykkir til hafa rekit. Svá ok hvat nokkur lagaboð hafa á millum komit eða engi, eða þat sem harðast er, at sá hefir bóta beizt, er misþyrmt var, ok þó engar fengit. Svá ok hvárt nokkut var kært fyrir lagaréttaranum, er lagaórskurðrinn er skipaðr þeim er á saklausum mǫnnum vinna. En því er dómrinn til nefndr, at þá skal rannsaka ok meta sakir ok misgerðir, ok tempra svá dóminn eptir málavǫxtum sem mótmenn ok réttarinn sjá réttligast fyrir guði ok þeir vilja svara eptir sinni samvizku. En eigi svá sem margr snápr hefir svarat hér til, at þeir dǿma ekki annat en lǫg, því at sannliga skulu þeir því fyrir svara, sem lǫg vátta þeim á hendr, er vánda menn láta údǿmda undan ganga, ef vanrefst er af hendi dómarans, ok svá ef ofrefst er þeim sem miskunnar eru verðir, af þarnan þeirra tillǫgu. Finnast ok nóg dǿmi til þess, at þeir hafa hlotit harðar hefndir af guði fyrir, er vandǿmt hafa, ok þó hinir harðari, er ofdǿmt hafa. Ok því skal dóminn hvervetna til hins betra fǿra, ef þeir vitu jafnvíst hvárttveggja. Ok er allmjótt mundangshófit, en því mjórra sem er, þá eru þeir því sælli, er svá fá hǿft þeirra iiii systra hófi, sem í ǫllum réttum dómum eigu at vera, svá at guði líki ok mǫnnum hǿfi. En þat er Miskunn ok Sannendi, Réttvísi ok Friðsemi. Miskunn á at varast at eigi komi grimd eða heipt í dóma. Sannendi berr at geyma at eigi verði lygi fram borin. Réttvísi á at varast at eigi verði með rangendum hallat réttum dómi. Friðsemi á at halda þar til er réttr dómr fellr á, at eigi verði með bræði ákafr áfellisdómr á lagðr. Ok því geymi dómarar þessa, at þetta er því þurftuligra, sem gjǫrr verðr at reynt í ǫllum dómum. En at menn varist því gjǫrr ranga dóma, þá má varla ilt varast, nema viti. Ok því minnist menn, at með iiii háttum verða rangir dómar. Annat hvárt með hræzlu, þar sem menn óttast þann er hann skal um dǿma, elligar með fégirni, þar sem maðr sníkir til nokkurrar mútu, eða með heipt, þar sem maðr hatar þann sem hann skal um dǿma, elligar með vináttu, þar sem maðr vill veita lið félaga sínum. Ok er þá illa skipat, er þessum hórbǫrnum er inn vísat, en hinar skilgetnu systr eru brott reknar, sem áðr váru taldar, því at illa mun sá dómr virðast fyrir góðum mǫnnum, en allra verst fyrir guði, ok er því betr sem þetta

18 Korleis ein skal fastsetje domar, og korleis range domar blir til No sidan lovboka stadfester det at dei som har gjort seg skyldige til straff, skal førast til bymøtet, og etter den domen ileggjast straff, då bør dei som er oppnemnde som domarar, nøye granske og med stort måtehald vurdere om det er gjort urett mot ein skuldlaus mann, eller for små saker, men likevel for nokre, eller for store saker, men likevel ikkje så tilstrekkeleg store at full naudsyn har vore årsaka. Likeins om noko lovleg tilbod har vore utveksla, eller ikkje, eller det som er vanskelegast, at den som var krenkt, har bede om bøter, men ikkje fått nokon. Likeins om noko har vore klaga inn for den lovlege rettsstyraren , for orskurd etter lova er fastsett for dei som går til åtak på skuldlaus mann. Og difor er retten oppnemnd, at han skal granske og vurdere søksmål og misgjerningar, og etter saksforholda lempe domen etter det som deltakarane i bymøtet og rettsstyraren finn rettast for Gud, og som dei etter sitt samvit vil vere ansvarlege for. Men ikkje slik som mang ein tåpe har svara til no, at dei dømer ikkje anna enn etter lova, for sanneleg skal dei svare for det som lova seier om dei som lèt vonde menneske sleppe unna udømde, dersom domaren straffar for mildt, slik òg dersom dei som fortener miskunn, blir straffa for strengt, fordi domarane ikkje gjev rettleiande grunngjeving for domen. Det finst òg rikeleg med døme på det at dei som har dømt for mildt, har blitt hardt straffa av Gud, og likevel endå hardare dei som har dømt for strengt. Og difor skal dei alltid styre domen mot det mildaste, dersom begge delar er like sanne for dei. Og den rette middelvegen er svært smal, og di smalare han er, di lukkelegare er dei som treffer middelvegen til dei fire systrene som skal vere med i alle rettferdige domar, som tekkjest Gud og sømer seg for menneske. Og det er Miskunn og Sanning, Rettferd og Fredsemd. Miskunn skal vakte på det ikkje kjem vreide eller fiendskap i domane. Sanning bør gje akt på at det ikkje blir bore fram løgn. Rettferd skal vakte på at ein rettferdig dom ikkje blir gjord rang ved urettferd. Fredsemd skal vakte på at det ikkje forhasta blir avsagt ein streng fellande dom før enn det kjem ein rettferdig dom. Og difor skal domarane gje akt på det, for dette er naudsynt for at saka blir betre granska i alle domar. Men når ein skal vakte seg di meir for range domar, då kan ein snautt vakte seg mot det vonde utan å kjenne det. Og difor skal folk hugse det, at range domar kan bli til på fire måtar: Anten av frykt, når folk ottast den som skal dømast, eller av havesykje, når ein prøver å få seg bestikkingar, eller av fiendskap, når ein hatar den som han skal døme, eller av venskap, når nokon vil hjelpe felagen sin. Og då er det ille stelt, når desse horungane blir bedne inn, men dei ektefødde systrene, som var nemnde før, blir drivne bort, og den domen vil bli mislikt av gode menneske, og aller mest av Gud, og det er di betre om dette

kapitulum verðr optar lesit þar sem um stór mál skal dǿma. Minnist menn ok einkanliga at fá þeim mǫnnum prest, sem til bana eða limaláts eru dǿmdir, ok gefi til þess góða stund ok tóm, því at ilt verk skal hata, en elska manninn af náttúruligu eðli, en sálina allra helzt sem sinn jafnkristinn.

19

Hér segir um griðastaði, ok um réttr þeirra manna er þar verða vanvirðir, ok um fullrétti

Ef menn berjast í leiðangrsferðum með konungi, eða á mótum í Bjǫrgvin 47 eða á þingum eða á stefnum fyrir lǫgmanni, eða á fimtarstefnum, í gildum eða at brúðlaupum eða í jólagriðum, í sildfiski, skírdag ok fram um páskaviku, at sjalfsett eru grið í ǫllum þessum stǫðum. En sá er fyrir skemdum verðr, er hǫlfu dýrri at rétti sínum en í ǫðrum stǫðum eða í ǫðrum tímum. Á konungr hér fyrir sár hvert eða lurkshǫgg eða steinshǫgg eða øxarhamarshǫgg eða kafsteyting, viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, en fyrir pústr ok hverja grein er þar fylgir, iiii merkr, en fyrir blak ok hverja grein er þar fylgir, ii merkr. Allir menn skulu friðhelgir vera í heimili sínu. Þat er ok heimili manns, er þeim húsbónda heyrir til, er maðr leigir hús af. En ef maðr særir mann eða berr eða skemmir fullréttisverkum í heimili sjalfs síns, þá eykst réttr þeira at helmingi, er fyrir skemdum eða sársaukum verða. Svá eru þeir ok hǫlfu meira sekir, er heimsókn veita ok heimafriðinn brjóta. En ef maðr verðr veginn í heimili sínu eða í starfhúsum eða í grasgarði, á bryggjum eða á stræti því er til garðs þess horfir, eða á torgi, þá skal þann mann bǿta tvennum gjǫldum, ok fari útlægr.

Ef maðr særir mann lemstrarsárum, eða stórum sárum hǫggvinn

Ef maðr bindr mann frjálsan at úsynju, gjaldi v merkr silfrs konungi, en hinum er bundinn var, gjaldi eptir xii manna dómi. En binda má maðr þjóf at úsekju, ok alla er hann hefir vitni til ok veit at údáðaverk hafa gǫrt, ef hann hefir vitni til, at hann gat eigi ǫðruvís fǿrt hann til réttarans. En ef eigi eru vitni til, sanni með eineiði. En ef maðr lýstr mann með heiptugri hendi, þar sem eigi eru griðastaðir, með øxi eða lurki eða steini, bǿti konungi ok bǿjarmǫnnum fyrir fyrsta hǫgg xii aura silfrs. En ef slær annat

47 Niðarósi i 1 hs

kapittelet blir lese oftare når ein skal døme i store saker. Og folk må særleg hugse på å skaffe prest til dei menneska som er dømde til å misse liv eller lemer, og gje god tid før dei blir straffa, for ein skal hate vonde verk, men elske mennesket etter naturens bod, og aller helst sjela som sin medkristen.

19

Her blir det sagt om gridstader , og om kva rett dei har som blir krenkte der, og om full rettsbot

Dersom folk slåst i leidangsferd med kongen, på bymøte i Bjørgvin50 eller på tinget eller på stemne for lagmannen, eller på femtarstemne, i gjestebod eller i bryllaup eller i julefreden, i sildefiske, frå skjærtorsdag og til etter påskeveka, då er det sjølvsagt grid alle desse stadene. Og rettsbota blir fordobla for dei som blir utsette for skjensel på desse stadene eller desse tidene. Og kongen får her 8  ertogar og 13 merker sølv for slag med lurk eller stein eller øksehammar eller for å skuve ut på sjødjupet, og 4 merker sølv for knyttneveslag i andletet, og det som følgjer med det, og 2 merker sølv for slag med flat hand i andletet, og det som følgjer med det. Alle skal vere fredheilage i heimen sin. Det er også folks heim, som høyrer til den huseigaren som dei leiger hus av. Dersom nokon sårar ein annan eller slår han eller skadar han med ei handling som utløyser full rettsbot , og det skjer i hans eigen heim, då blir rettsbota fordobla for dei som blir utsette for skjensel eller sårskade. Likeins skal dei bøte dobbelt til kongen, som overfell folk heime og bryt heimfreden. Og dersom nokon blir drepen i heimen sin eller i uthus eller i hage, eller på bryggjer eller på strete som høyrer til den garden, eller på torg, då skal det betalast doble bøter for han, og den som gjorde det, skal fare utlæg.

20Dersom nokon sårar ein annan med skadesår, eller han blir hoggen med store sår Dersom nokon med urette bind ein fri mann, då skal han betale 5 merker sølv til kongen, og betale etter 12 menns dom til den som var bunden. Ein kan straffritt binde tjuv, og alle dei som ein veit har gjort illgjerningar, når ein har vitne på at ein ikkje får ført han til rettsstyraren på anna vis. Dersom det ikkje er vitne på det, skal ein stadfeste det med einseid . Dersom nokon slår ein annan med fiendehand, der det ikkje er gridstader, med øks, lurk eller stein, då skal han bøte 12 øyrar sølv til kongen og bymennene for det fyrste slaget. Slår han eit anna slag

samfleytt, bǿti konungi48 iii mǫrkum silfrs. En ef slær hit þriðja samfleytt, bǿti konungi v mǫrkum silfrs. En ef slær hit fjórða samfleytt, bǿti konungi vi mǫrkum silfrs. En ef slær hit fimta samfleytt, bǿti konungi viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs. En þeim er fyrir varð, bǿti eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum af réttaranum. En ef maðr lýstr eða høggr mann í hǫfuð, eða hrindr á kaf, eða særir lemstrarsárum, bǿti hvárt sem er hǫgg eða sár, iii mǫrkum silfrs konungi fyrir hvert, en hinum er fyrir varð, bǿti eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum. En þat er lemstrarsár, er maðr er síðan verr fǿrr en áðr, eða eigi hylr hár eða klæði, ok jafnan má á sjá. En ef sá vill eigi bǿta, er misgerði, lǫgliga til sóttr, fari útlægr. Nú vill sá eigi taka bǿtr, er fyrir vanvirðing varð, eða gjaldkyri, þá friðhelgar hinn sik til dóms, hvárt sem hinir taka við eða eigi. Nú ef einn maðr lýstr eða særir ii menn eða fleiri í einu atvígi, bǿti sínum rétti fyrir hvern þeirra, slíkum sem áðr er mælt, ok svá þeim er fyrir varð. Ef ii menn eða fleiri særa einn mann eða ljósta, þá er hverr þeirra sekr fyrir sik fullri sekt við konung, eptir því sem áðr er skilt, ok svá við þann er fyrir varð.49 Þeir menn ok, er mǫnnum veita lið eða fǫruneyti, hylla ok samþykkja með þeim þann hug, at taka menn af, svari slíku fyrir konungdóminum ok erfingja hins dauða, sem réttari konungdómsins ok aðrir skynsamir menn með honum dǿma eptir atvikum, en landsvist þeirra sé undir konungs miskunn. [En af fé veganda eins dǿmi xii menn, lǫgliga til nefndir, eptir málavǫxtum, fullar bǿtr erfingja hins dauða, ok af veganda fé greiðist þegn.50

21

Hvert víti á sýslumanni er, eða gjaldkyra, ef hann vill eigi rétt gera manna á millum ok sætta þá Nú vill sá eigi bǿta, er misgerði, þá skal sá er misgǫrt er við, kæra fyrir umboðsmanni konungs, þeim er hann hefir sitt réttendavald í hǫnd fengit. Þá skal réttari stefna báðum til sín, ok nefna xii menn skynsama at dǿma á millum þeirra, ok setja á salastefnur. Ok ef sá vill eigi gjalda, er misgerði, slíkt sem dǿmt var, þá sǿki hann sitt með dómrofum ok atferðum. Nú vill sá eigi gjalda, er misgerði,

48 ok bǿjarmǫnnum tilf. i 1 hs

49 Nú ef annars sár gróa, en annars eigi, ok fær sá af því bana, þá er sá útlægr, er þau sár veitti, er eigi vilja gróa. En hann haldi einn upp mannsgjǫldum sem xii skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir, ok svá þegn tilf. i 1 hs

50 Mgl i 1 hs

med det same, skal han bøte 3 merker sølv til kongen.51 Dersom han slår eit tredje slag med det same, skal han bøte 5 merker sølv til kongen. Slår han eit fjerde slag med det same, skal han bøte 6 merker sølv til kongen. Dersom han slår eit femte slag med det same, er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen. Ein skal bøte til den krenkte etter ein dom frå 12 menn, lovleg oppnemnde av rettsstyraren . Dersom nokon slår eller høgg ein annan i hovudet, eller skuvar han ut på sjødjupet, eller sårar han med skadesår, då skal han bøte, anten det er slag eller sår, 3 merker sølv til kongen for kvart, og til den som blei krenkt, etter ein dom frå 12 menn, lovleg oppnemnde. Og det er skadesår, om han er mindre før enn tidlegare, og hår eller klede ikkje dekkjer såret, slik at ein jamleg kan sjå det. No vil han ikkje bøte, som forbraut seg, og han er lovleg saksøkt, då skal han fare utlæg. No vil han ikkje ta imot bøter, han som blei krenkt, eller gjaldkjeren , då fredhelgar den andre seg inntil domsavgjerda, anten dei tek imot bøter eller ikkje. Dersom nokon sårar eller slår to eller fleire menn i eitt åtak, då skal han betale sine bøter for kvar av dei, slik det er fastsett før, og likeins til den som blei krenkt. Dersom to eller fleire menn sårar eller slår ein mann, då er kvar av dei for seg skyldig til å betale fulle bøter til kongen, etter det som før er fastsett, og likeins til den som blei krenkt.52 Slik er det òg med dei som gjev folk hjelp eller følgje til å ta nokon av dage, og anerkjenner og samtykkjer i det forsettet, dei skal betale det til kongedømet og arvingane til den døde, som kongedømets rettsstyrar og andre skjønsame menn med han dømer etter omstenda, men landsvista deira ligg under kongens miskunn. [Og av drapsmannens gods åleine skal 12 lovleg oppnemnde menn etter saksforholda tildøme arvingane til den døde fulle bøter, og tegngilde skal betalast av drapsmannens gods.53

21Kva straff det er for syslemannen eller gjaldkjeren dersom han ikkje vil avgjere saker mellom folk, og forlike dei No vil han som forbraut seg, ikkje bøte, då skal den som blei krenkt, klage til kongen sin ombodsmann, som han har overlate rettshandhevinga til. Då skal rettsstyraren stemne begge til seg, og oppnemne 12 skjønsame menn til å døme mellom dei, og fastsetje tid for betaling. Og dersom han som forbraut seg, ikkje vil betale slik det var dømt, då skal ein drive inn bøtene ved utpanting og ved betaling for å ikkje rette seg etter domen. No vil den som forbraut seg, ikkje bøte,

51 og bymennene tilf. i 1 hs

52 No gror såra på den eine, men ikkje på den andre, og han døyr av det, då er den utlæg, som gav han dei såra som ikkje vil gro. Og han åleine skal betale mannebøtene slik som 12 menn dømer, som er lovleg oppnemnde, og likeins tegngilde tilf. i 1 hs

53 Mgl i 1 hs

en umboðsmaðr konungs afrǿkist rétt at gera, ok hefnist hann síðan sinna vanvirðinga, er misgǫrt var við, ok verðr hefndin meiri en hinn gerði til, þat sem á millum berr með skynsamra manna dómi, þá er þeir sættast, þá skal halft gjalda sá er hefndi sín, en halft umboðsmaðr konungs, bæði konungi ok svá þeim er fyrir vanvirðingu varð, því at hann afrǿkist rétt at gera. En ef hann hefnist, svá at hefndin varð eigi meiri en til var gǫrt, þá er hann saklauss við konung, því at hann beiðist réttar síns. En umboðsmaðr konungs einn saman gjaldi þá slíka sekt sem við liggr konungi, því at hann afrǿkist rétt at gera.51 Hvervetna þar sem sá kærir fyrir réttaran, er misgǫrt er við, þá á réttari fyrri at gera þeim rétt, er mishaldinn er, en taka konungi sekt til handa. Hvervetna ok þar sem dómrinn vægir eptir málavǫxtum þeim er misgerir, ok fellir rétt þess, er fyrir vanvirðingu verðr, þá berr betr réttaranum konungdómsins eptir því at fella konungs sakareyri, ef þeir vilja rétt með fara, því at svá gerir konungr sjalfr um þegngildi.

22 Um pústra ok um skýfingar, ok ef sá gefr sǫk á, er fyrir vanvirðingu verðr, ok um konungs rétt Ef maðr lýstr mann pústr eða hnefahǫgg, eða ryskjast menn, eða berjast með hnefum, ok svá ef stingr øxarskapti eða spjótskapti á annan mann með heiptugri hendi, bǿti þeir er misgerðu, sín á millum eptir vi manna dómi, en konungi vi aura silfrs fyrir hverja grein þessa. En um blak alt annat, ok svá ef hrindr manni, eða hnykkir til sín, eða fellir mann, eða rífr klæði af manni, ok alt þat er mǫnnum verðr með ǫfund misþyrmt með þeima hætti, ef hinn gefr sǫk á, er fyrir verðr, ok hafa skynsamir menn sét á, þá skal sá bǿta, er misgerði, eptir því sem vi skynsamir menn dǿma, af réttarans hendi lǫgliga til nefndir, en hinn er misgerði, bǿti konungi iii aurum silfrs. En þó at eigi vitni sé til, þá eigi hann kost at beiðast út réttar síns, þegar hann vill. En ef sá synjar, er fyrir sǫk verðr, syni með lýrittareiði, elligar bǿti sem áðr er skilt. Ef maðr hleypr at manni, ok er haldinn, bǿti eptir lagadómi þeim er hann hljóp at, en konungi iii aurum silfrs. En ef maðr hleypr at manni, ok heldr sér sjalfr, þat heitir argafas, engan á konungr rétt á því. Sakaráberi skal vera fyrir hverri sǫk,

51 Nú verðr maðr skemdr saklauss, ok hefnist hann þegar í hríðinni, ok eru þar til ii manna vitni skynsamra, þá vinnr hann á úgildum manni, ok á konungr þar engan rétt á, né sjalfr hann, hvárt sem hann fær af sár eða ben. En ef hann deyr af, þá sé undir konungs miskunn eptir málavǫxtum tilf. i 2 hss

og kongen sin ombodsmann forsømer å gjere rett og skil, og den som blei krenkt, hemner seg sidan for sine krenkingar, og hemnen blir større enn det den andre forbraut; det som då etter skjønsame menns dom utgjer skilnaden, når dei blir forlikte, skal betalast halvt av den som hemnde seg, og halvt av kongen sin ombodsmann, både til kongen og den som blei krenkt, for han forsømde å gjere rett og skil. Men dersom han hemner seg, og hemnen ikkje blir større enn det som var forbrote, då er han straffri overfor kongen, fordi han hadde kravd retten sin. Men kongen sin ombodsmann skal åleine betale den gjeldande bota, fordi han forsømer å gjere rett og skil.54 Alltid når den krenkte klagar til rettsstyraren, då skal rettsstyraren fyrst gje den retten hans, som det er gjort urett mot, før han krev inn bøter på vegner av kongen. Og alltid når domen etter saksforholda tek omsyn til den som forbryt seg, og reduserer rettsbota til den krenkte, då sømer det seg best for kongens rettsstyrar å redusere bøtene til kongen i samsvar med det, dersom dei vil behandle saka rett, for dette gjer kongen sjølv med tegngilde .

22 Om knyttneveslag og skubbing, og dersom nokon som blir krenkt, reiser sak, og om kongens rett

Dersom nokon gjev ein annan ein øyrefik eller eit knyttneveslag, eller dei riv kvarandre i håret, eller slåst med nevane, og likeins dersom nokon med fiendehand stikk til ein annan med økseskaft eller spydskaft, då skal dei som forbraut seg, bøte seg imellom etter 6 menns dom, og 6 øyrar sølv til kongen for kvart tilfelle. Men om alle andre slag med flat hand, og dersom nokon skubbar ein annan, eller rykkjer til eller frå seg, eller veltar nokon, eller riv sund kleda på nokon, og om alt det som nokon i fiendskap blir krenkt av på denne måten, og den krenkte reiser søksmål, og skjønsame menn har sett på, då skal den som forbraut seg, bøte etter det som 6 skjønsame menn dømer, lovleg oppnemnde av rettsstyraren, og den som forbraut seg, skal bøte 3  øyrar sølv til kongen. Men endå om det ikkje er vitne til, har han høve til å krevje retten sin når han vil. Dersom den nektar, som det er reist sak mot, då skal han nekte med lyrittareid , eller bøte som det før er fastsett. Dersom nokon går laus på ein annan, og blir halden tilbake, då skal han etter lagadom bøte til den som han gjekk laus på, og 3  øyrar sølv til kongen. Men dersom nokon går laus på ein annan, og stansar seg sjølv, det blir kalla dum leik, og kongen får ikkje rettsbot for det. Det skal vere saksøkjar i kvar rettssak,

54 No blir ein mann utan grunn vanæra, og hemner seg med éin gong, og to skjønsame menn er vitne, då hemner han seg på nokon som det ikkje skal bøtast for, og kongen får ingen bøter, og heller ikkje den vanæra, anten han får lite eller stort sår. Men dersom han døyr av det, er den andre under kongens miskunn etter saksforholda tilf. i 2 hss

en engi sóknari skal gefa sǫk á annars sǿmdum eða fjárhlutum.52 En þegar sá gefr sǫk á, er málefni á, þó at hann sættist eða gefi upp síðan, þá á konungr rétt sinn, ok megu konungs sóknarar sǿkja þegar þeir vilja. Nú verða menn fyrir lemstrarsárum eða þeim úhlutum ǫðrum, er konungdómrinn á slíka sǫk á eða meiri, þó at sá gefi enga sǫk á, er fyrir verðr, þá á konungr þó slíkan rétt á því máli sem hann hefði sǫk á gefit, ef heimiliskviðarvitni fylgir. 23

Um fullréttisorð ok fjǫlmæli

Engi skal þat við annan mæla, at hann hafi þegit skǫmm á sér, hvárki sýslumaðr né annarr maðr, nema honum fylgi x menn til móts, ok sanni mál hans svá sem mælt er í lǫgum manna, at ii skulu sverja en viii sanna mál hans, ok þeir ii skulu hafa bók í hendi, ok sverja svá: «Þess legg ek hǫnd á helga bók, ok því skýt eg til guðs, at þat hǫfum vit heyrt, en eigi vitum vit hvat satt er í.» En ef hann missir þessarra vátta, þá er sá sekr iiii mǫrkum silfrs konungi, en bǿti þeim, er hann mælti til, eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum af réttaranum. En hinn er til er mælt, skal þó hafa lýrittareið fyrir sér, þó at hann hafi þessa vátta alla. En ef maðr mælir þat við mann, at hann ráði lǫnd ok þegna undan konungi, þat skal hvárki mæla, sýslumaðr né engi annarr, nema heimiliskviðarvitni fylgi. En ef þat mælir, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, en hinum sem vi skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir. En ef maðr mælir þat við konu manns, at hon hafi legit með ǫðrum manni en bónda sínum, eða mælir við systur manns eða dóttur, at hon liggi með manni, þat skal engi mæla, nema heimiliskviðarvitni fylgi. En ef þat mælir, þá er sá sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, en hinum eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum. En ef maðr mælir úkvæðismál við karl eða konu, þat er þessi sekt liggr við, þá skal þó fullrétti uppi við þann er mælt er til, eptir vi manna dómi, þó at hinn helgi sik með heimiliskviðarvitni, nema hinn eigi at lǫgum sǫk

52 nema heimiliskviðarvitni fylgi, ok þó því at eins at verði lemstrarsár, eða þau ǫnnur er konungr eigi slíka sekt á eða meiri tilf. i 2 hss

ingen skal reise søksmål som gjeld ein annans ære eller gods.55 Og så snart den reiser søksmål, som rettssaka vedkjem, endå om han sidan inngår forlik eller gjev opp, då skal kongen ha rettsbota si, og saksøkjarane hans kan reise sak når dei vil. No blir nokon utsett for skadesår eller anna overlast, og kongedømet ville ha reist søksmål i denne eller større saker, endå om den som blir utsett for det, ikkje reiser sak, då skal kongen likevel ha slik rettsbot i denne saka som om han hadde reist søksmål, dersom vitne om rykte på heimstaden høyrer med.

Om ærekrenkjande utsegner som blir straffa med full rettsbot , og om sladder

Ingen skal skulde ein annan for at han har funne seg i noko som er skammeleg, korkje syslemannen eller nokon annan, om ikkje ti menn følgjer han til bymøtet, og stadfester utsegna hans, slik det er fastsett i den verdslege retten, at to skal sverje og åtte stadfeste utsegna hans, og dei to skal ha bok i handa, og sverje slik: «Det legg eg hand på den heilage boka på, og det tek eg Gud til vitne på, at vi har høyrt dette, men vi veit ikkje kva som er sant i det.» Men dersom han manglar desse vitna, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og han skal bøte til hin, som han kom med skulding mot, etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde av rettsstyraren . Men den som var skulda, skal forsvare seg med lyrittareid , endå om den andre har alle desse vitna. No dersom nokon skuldar ein annan for det at han ved svikråder tek land eller tegnar bort frå kongen, det skal korkje syslemannen eller nokon annan gjere, med mindre vitne om rykte på heimstaden høyrer med. Men dersom nokon kjem med denne skuldinga, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og til den andre slik som 6 skjønsame menn fastset, lovleg oppnemnde. Og dersom nokon skuldar kona til ein annan for det at ho har lege med ein annan mann enn ektemannen sin, eller skuldar nokons syster eller dotter for at ho ligg med ein mann, det skal ingen seie, dersom ikkje vitne om rykte på heimstaden høyrer med. Men dersom nokon seier det, er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og til den andre etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde. Og dersom nokon kjem med ærekrenkjande skulding, som det er slike bøter for, mot kar eller kvinne, då skal det vere full rettsbot etter 6 menns dom til den det er retta skuldingar mot, endå om den andre fredhelgar seg med vitne om rykte på heimstaden, dersom han ikkje etter lova kan reise

55 om ikkje vitne om rykte på heimstaden høyrer med, og likevel berre om det blir skadesår, eller i dei andre sakene der kongedømet skal ha slike bøter eller meir tilf. i 2 hss

á því máli, þá er þar ekki réttarfar á, ok svá skal um ǫll fjǫlmæli ok fullréttisorð.

24

Um rógbera ok ef maðr kennir manni þat róg at hann hafi rǿgt

hann við konung eða við aðra hǫfðingja

Svá er mælt um rógsmenn alla, at sá maðr er hann verðr kunnr ok sannr at því, at hann rǿgir mann við konung eða biskup eða jarl eða barrún, svari slíku fyrir sem sá ætti, er rǿgðr var, ef hann væri sannr at því máli, nema sá er rǿgði, syni ok hafi fyrir sér séttareið. En ef maðr kennir þat róg manni, at hann hafi fengit

úþokka konungs af hans orðum, haldi fyrir eineiði, eða gjaldi eptir vi manna dómi sakarábera. En engi á sǫk á sǫnnu.

25 Um tunguníð ok fjǫlmæli

Nú ef maðr yrkir um mann þat er mǫnnum virðist til háðungar eða níðs, fjórðungi lengra, þá skal sakaráberi krefja horns ok láta til móts blása, ok kveði þar á mótinu, en hinn fǿrist undan með lýrittareiði, ef hann er fǿrr til, elligar gjaldi konungi iiii merkr silfrs, ok hinum rétt sinn eptir xii manna dómi lǫgliga til nefndum. Nú mál hvert er maðr mælir við annan mann, svá at honum heyrir til hneyxla, eða kennir hvinnsku eða fordæðuskap, ok á hann eigi sjalfr sǫk á því máli, þá er hann fjǫlmælismaðr, nema hann hafi heimiliskviðarvitni á hendr honum, þá skal hann sverja fyrir séttareið. En ef hann missir heimiliskviðarvitnis á móti, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung, ok hinum rétt sinn eptir vi manna dómi lǫgliga til nefndum.

Um þat ef maðr leggst með annars manns konu

Ef maðr gerir svá mikit úhǿfuverk at hann leggst með konu annars manns, þá skal hann bǿta eptir því sem xii skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir, þeim er konuna á. En ef hann er fǿrr til undanfǿrslu, syni með tylftareiði. Nú ef maðr sættist við þann mann er legit hefir konu hans, þá skal sá veita trygðir, er konu á. En ef hann tekr konu aptr í hjúskap, ok liggr hann hana í annat sinn meðan þau eru saman, þá er hann tryggrofi sem hinn er vegr á trygðir úspiltar.

søksmål i den saka, då er der inga rettsbot , og slik skal det vere med all sladder og ærekrenkjande utsegner som blir straffa med full rettsbot .

24

Om baktalarar og dersom nokon skuldar ein annan for at han har baktalt han hjå kongen eller hjå andre hovdingar

Det er sagt om alle baktalarar, at den som er skuldig i det at han baktaler nokon hjå kongen eller biskop eller jarl eller baron, han skal betale for det slik som den skulle betale, som var baktalt, dersom han var skuldig i den saka, dersom baktalaren ikkje nektar for det og bruker seksmannseid . Dersom nokon skuldar ein annan for den baktala, at han har falle i unåde hjå kongen på grunn av orda hans, då skal han forsvare seg med einseid , eller betale til saksøkjaren etter 6 menns dom. Og ingen kan reise sak for sann tale.

25

Om nidord og sladder

Dersom nokon lagar vers om ein annan, som folk reknar som hån eller nid , lengre enn fjerdedelen av ei strofe, då skal saksøkjaren krevje at det blir blåse i horn, og la blåse til bymøte, og seie fram versa der på bymøtet, men den andre kan fri seg frå skuldinga med lyrittareid , dersom han kan det, eller betale 4 merker sølv til kongen, og rettsbot til den andre etter 12 menns dom, lovleg oppnemnde. No kvar sak som nokon skuldar ein annan for, slik at det blir til vanære for han, eller om han skuldar nokon for nasking eller trolldom, og han ikkje sjølv har reist søksmål i den saka, då er han ærekrenkjar, dersom han ikkje har vitne mot han om rykte på heimstaden, då skal han sverje seksmannseid på det. Men om han på tinget manglar vitne om rykte på heimstaden, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen, og rettsbot til den andre etter 6 menns dom, lovleg oppnemnde.

Om det at ein mann ligg med kona til ein annan

Dersom ein mann gjer så stor misgjerning at han ligg med kona til ein annan, då skal han bøte til ektemannen etter det som 12 skjønsame menn dømer, lovleg oppnemnde. Men dersom han kan forsvare seg, skal han nekte med tolvmannseid . No dersom nokon inngår forlik med den mannen som har lege med kona hans, då skal ektemannen gje rettstryggleik. Dersom han tek kona si tilbake i ekteskap, og den andre ligg med henne éin gong til medan dei lever saman, då er han semjebrytar, likeins som den som drep medan rettstryggleiken står ved lag.

27

Um þá menn er ganga úboðit í samkundir manna, ok um refsing

En þeir sem til þess vilja hafa sik, at ganga í samkundir manna úboðit af þess hendi, er veizluna á, ok sitja þar síðan slímusetri, ok þó at þeir verði brott reknir harðliga, eða þar nokkut misþyrmt, þá skulu þeir vera halfréttismenn ok sekir eyri silfrs við konung. Er þetta fyrir því gǫrt, at margr góðr maðr hefir fengit skemdir ok vandræði fyrir þeirra úhlutvendi.

28

Um þá menn er ganga með vánarvǫl, ok vilja eigi vinna fyrir

bóndum

Maðr hverr fulltíða er gengr húsa á meðal ok þiggr ǫlmusu, hann á engan rétt á sér meðan hann gengr með vánarvǫl, þó at hann sé nauðigr á brott rekinn, ok er hann heill maðr ok verkfǿrr, nema hann biði sér vistar ok fái eigi. En þegar hann fær sér sjalfr matar, klæða ok vápna, eða frændr hans gefa honum, þá er hann þegar réttnæmr.

29 Um réttarfar kvenna, ok hverir eigu rétt at taka á konu hverri

Konur þær allar er mǫnnum eru skyldar, ok menn vilja enga rǿkt á leggja, þá taki engi meira en lagarétt á þeim. En ef frændr konunnar vilja leggja til hennar heimanfylgju slíka sem vi skynsamir menn sjá, at hinn megi vel við taka, er konu hefir legit, ok vill hann þá eigi festa, þá skal hann gjalda slíkan rétt fyrir þá konu sem xii skynsamir menn vilja dǿmt hafa. En ef frændr konunnar vilja ekki til leggja, þá skal sá er konu lá, bæði bjóða ok bǿta lagarétt. En ef hann vill eigi við taka, er þann rétt á at lǫgum, ok vinnr hann á þeim manni er konu hefir legit, þá vinnr hann á saklausum manni, ok svari slíku sem lǫg vátta. En allar þær meyjar eða konur er menn leggja rǿkt á, ok verða þær legnar, þá skulu þat dǿma xii menn, lǫgliga til nefndir, bæði rétt ok ráðspell, eptir því sem þeir sjá at hinn sé vel sǿmdr af, er réttinn á at heimta. En ef maðr vænist því, at hann hafi legit með konu, ok þó at hon fǿrist undan at lǫgum, þá gjaldi slíkan rétt fyrir þá konu eptir lǫgliga nefndum dómi, sem hann væri sannr þess máls, ok heiti maðr at verri. Erfingi skal rétt taka á hverri konu, karlmaðr en eigi kona, þó at hon sé erfingi, svá sá er í úmegð er, taki umboðsmaðr hans honum til handa ef hon er legin, nema hon eigi bónda sér, þá tekr hann rétt á

27

Om dei menn som går i folks samkomer utan å vere bedne, og om straffa

Og dei som vil drive med å gå i folks samkomer utan å vere bedne av den som held gjestebodet, og blir sitjande der som snyltegjester, sjølv om dei med hard hand blir jaga bort, eller dei kan bli mishandla der, då kan dei berre krevje halv rettsbot , og er skyldige til å bøte 1 øyre sølv til kongen. Dette er gjort fordi mang ein god mann har fått skjensel og vanskar på grunn av deira uhøviske åtferd.

28

Om dei som går med tiggarstav, og ikkje vil arbeide for bøndene

Kvar den som er myndig og går husimellom og tek imot almisser, han kan ikkje krevje rettsbot for seg sjølv medan han går med tiggarstav, endå om han mot sin vilje blir jaga bort, dersom han er frisk og arbeidsfør, med mindre han har søkt teneste, og ikkje fått noka. Men straks han sjølv får seg mat, klede og våpen, eller frendane hans gjev han det, då har han fulle rettar.

29

Om kvinners rettsforhold, og kven som skal ha rettsbot for kvar kvinne

Alle dei kvinner som har slektningar, og som folk ikkje dreg omsorg for, då skal ingen krevje meir for dei enn den bota som er fastsett i lova. Dersom frendane til kvinna vil gje henne slik medgift som 6 skjønsame menn meiner at han godt kan ta imot, som låg med kvinna, og han likevel ikkje vil feste henne, då skal han betale slik rettsbot for den kvinna som 12 skjønsame menn ville ha dømt. Men dersom frendane til kvinna ikkje vil gje henne medgifta , då skal den som låg med kvinna, både tilby og betale den bota som er fastsett i lova. Dersom han ikkje vil ta imot, som etter lova skal ha den rettsbota , og han går til åtak på den som låg med kvinna, då går han til åtak på uskuldig mann, og skal svare for det slik som lova seier. Men alle dei jenter eller kvinner som folk dreg omsorg for, og som nokon ligg med, då skal 12 lovleg oppnemnde menn fastsetje både rettsbot og skadebot for redusert ekteskapsverdi, etter som dei ser at den er vel heidra ved det, som skal krevje rettsbota . Og dersom ein mann skryter av å ha lege med ei kvinne, endå om ho etter lova frir seg frå skuldinga, då skal han etter lovleg fastsett dom betale slik rettsbot for den kvinna, som om han var skuldig i den saka, og han skal kallast eit vondt menneske. Arvingen, kar men ikkje kvinne, skal krevje rettsbot for kvar kvinne, endå om ho er arving, også den som er umage, formyndaren hans skal krevje den på vegner av han dersom nokon ligg med henne, med mindre ho har ein ektemann, då skal han krevje rettsbot for

konu sinni. Kona sjǫlf á rétt á sér ef hon er bǫrð, ok á hon eigi bónda sér.

kona si. Ei kvinne har sjølv krav på rettsbota si dersom ho blir slegen, dersom ho ikkje har nokon ektemann.

1Hér hefr um kvennagiptingar

Faðir ok móðir skulu ráða giptingum dǿtra sinna, ef þau eru til. En ef þeirra missir, þá skulu fǫðurfrændr ok móðurfrændr hinir nánustu giptingum ráða. Giptingarmaðr skal skilja heimanfylgju ok tilgjǫf fyrir frændkonu sinni svá sem þeim kømr á samt. Þeir skulu ok þá eindaga nær brúðlaup skal vera. En ef þá skilr á r ueigif, þá láti festarmaðr bera ii manna vitni um heimanfylgju, hvat mælt var. En ef þá skilr á um tilgjǫf, þá njóti giptingarmaðr vitna með fyrra skilorði. Eigi skal í klæðum meira heiman gefast með konu en þriðjung. En þat sem giptingarmaðr gefr meira, þat skal vera í þeim hlutum, at þat megi verða þeim til þarfa, er konu fær, eða til ávinnings. En enga heimanfylgju má arfi giftingarmanns rjúfa, þá er svá er gǫr sem nú er mælt. En ef dǿtr verða fǫður síns arfar, eða bróður eða móður, eða hvers arfar sem þær verða, sumar giptar en sumar úgiptar, þá skulu þær sem úgiptar eru, taka svá mikit af úskiptum arfi, sem hinar hǫfðu er heiman váru giptar. En þó at allar váru heiman giptar, ok er r ueigif heimanfylgju til jafnaðar með þeim, þá taki þær af úskiptum arfi jafnmikit sem sú hafði, er mest hafði heiman í heimanfylgju, æ meðan fé er úskipt. Gripir þeir allir, sem léðir eru til heimanfylgju, ok eru þeir metnir ok myndir í hendr þeim er konu fær, þá á hann þá jafnheimula sem faðir eða móðir láti heiman fylgja. En ef hann segir at hann léði eigi til þess þá gripi, þá sveri hann eineiði fyrir, svá karl sem kona, en sǿki til jafnmikils giptingarmann konunnar, ok skerði þat tilgjǫf hennar eptir réttri tiltǫlu. 2

Ef konur giptast útan frænda ráð

En ef kona giptist útan ráð fǫður síns eða bróður eða móður, eða þess er giptingarmaðr er fyrir ráði hennar, hafi fyrirgǫrt ǫrfum þeim ǫllum er undir hana kunnu at falla þaðan í frá, ok taki sá þann arf, er erfðum er næstr, svá sem sú kona væri eigi til þess arfs getin, nema giptingarmaðr vili firra hana jafnræði, þá má hon giptast með skynsamra frænda sinna ráði, ef þeim lízt jafnræði eða

1Her byrjar om bortgifting av kvinner

Far og mor skal rå for giftarmålet til døtrene sine, dersom dei er i live. Dersom dei er døde, skal dei nærmaste slektningane på farssida og på morssida rå. Giftingsmannen skal fastsetje medgift og tilgåve for frendkona si etter det dei blir samde om. Dei skal òg avtale når bryllaupet skal stå. Dersom dei blir usamde om den fastsette tida, då skal festarmannen føre fram vitnemål frå 2 menn om medgifta , kva som var avtalt. Og dersom dei blir usamde om tilgåva , skal giftingsmannen bruke vitnemål frå 2 menn etter den førnemnde ordninga. Ein skal ikkje gje med kvinna meir klede enn tredjedelen av medgifta . Og det som giftingsmannen gjev meir i medgift , det skal vere slikt som kan vere til nytte eller vinning for den som får kvinna. Og arvingen etter giftingsmannen skal ikkje bryte ei avtale om medgift som er gjord slik det er sagt no. Dersom døtrer blir arvingane etter far sin eller bror eller mor, eller kven dei no enn blir arvingar etter, og somme er gifte og andre ugifte, då skal dei som er ugifte, ha så mykje av den uskifte arven som dei som fekk mest i medgift . Og sjølv om alle er gifte, men medgifta er ikkje delt likt mellom dei, då skal dei ha like mykje av den uskifte arven som ho som fekk størst medgift , så lenge godset strekk til. Alle dei eignelutene som er lånte ut i medgifta , og som er verdsette og gjevne over til den mannen som får kona, dei eig han med same retten som om faren eller mora hadde gjeve det i medgift . Dersom nokon seier at dei ikkje lånte bort desse eignelutene til slik bruk, då skal dei sverje einseid på det, så vel kar som kvinne, og han kan stemne kona sin giftingsmann og krevje han for like mykje, og det avkortar tilgåva hennar etter rett berekning.

2Dersom ei kvinne gifter seg utan råd frå frendane

Dersom ei kvinne gifter seg utan råd frå far sin eller bror eller mor, eller frå den som er giftingsmann for giftarmålet hennar, då har ho forspilt alle dei arvane som frå då av kunne tilfalle henne, og den skal få den arven, som er nærmaste arving, som om den kvinna ikkje var fødd til den arven, dersom ikkje giftingsmannen ville nekte henne eit høveleg giftarmål, då kan ho gifte seg med råd frå andre skjønsame frendar, om dei synest det er eit høveleg giftarmål eller

betr, ok þeir megi þat með eiði sínum sanna, ok á þó at leita þessa við giptingarmann. En giptingarmaðr er faðir eða bróðir samfeddr, þar næst móðir skilfengin. Nú er hon eigi til, þá er karlmaðr tvítugr eða ellri, sá er næstr er erfðum eptir þá konu er giptist. En sá er slíks dirfist, gjaldi fullrétti giptingarmanni eptir xii manna dómi, nema ǫðrum frændum virðist jafnræði, sem áðr segir. Ekkja má sjǫlf gipta sik hverjum sem hon vill við nokkurs frænda síns ráð. En konur þær sem ljást til þess, at lokka til slíks eða annars saurlífis bǫrn manna, eða frændkonur, ok verðr þat vitnisfast, þá bǿti eptir xii manna dómi peningum sú er fé hefir til, en hin hafi refsing eptir lagadómi. Engi mær skal hafa fyrri forræði fjár síns, en hon er tvítug, þó at undir hana hafi borit, nema hon sé gipt með frænda sinna ráði, þá á sá er fær hana, bæði forræði á henni ok svá á peningum hennar. Hverr giptingarmaðr er réttr er at konu, láti vera alt heimult í heimanfylgju. En alt þat er sǿkja skal at lǫgsóknum, þar skal engi tilgjǫf í móti koma. En ef ekkja giptir sik heiman, ok lætr hon meta fé annarra manna í heimanfylgju, ok lér hinn til, er átti, þá á hann jafnheimult sem þat er ekkjan átti. En ef maðr kvezt eigi til þess lét hafa, syni með eineiði, en heimanfylgja hennar því minni.

Um fjárvarðveizlu ok félag ok tilgjǫf konu sinnar

Fé konu sinnar skal engi maðr fǿra af landi brott, [nema hon vili.53 Ráða skal hann fé þeirra ǫllu, til þarfa þeim. Hvárki þeirra skal fyrirgera né fyrirmæla annars fé. Slíkan rétt á maðr á r ueigif sem á sjǫlfum sér, ef henni verðr með ǫfund misþyrmt. Engi kona á at synja bónda sínum félagsgerðar. En með því móti megu þau félag leggja sín á millum, at hvárt þeirra leggi til félags alt þat er hann á, eða eigandi verðr, með erfðum ok ǫðrum hlutum. Falla síðan úmagar til annars hvárs, þá skal þat jafnt vera beggja þeirra kostnaðr, þó at engir komi á annars hlut. En ef misdauði þeirra verðr, þá skulu úmagar þeir hverfa þeim á hendr, er þá á fyrir laga sakir fram at fǿra. En þat hjúna er meira lagði til félags, skal meira upp taka, eða þess erfingjar. Síðan sé skipt í helminga, þó at eyzt hafi. En ef aflazt hefir, þá skal karlmaðr eða hans erfingjar taka ii hluti afla, en kona þriðjung, þurfu þau engan mann at því félagi at spyrja. En ef þau leggja annan veg, þá skal eigi haldast, þó at erfingi

53 Mgl. i 1 hs

betre, og dei kan stadfeste det med eiden sin, men ein skal prøve å løyse saka med giftingsmannen. Og giftingsmannen er far eller samfedra bror, dernest lovleg gift mor. Dersom ho ikkje lever, då er det ein kar som er 20 år eller eldre, og som er nærmaste arving etter den kvinna som gifter seg. Men den som dristar seg til slikt, skal betale giftingsmannen full rettsbot etter 12 menns dom, dersom ikkje andre frendar synest det er eit høveleg giftarmål, slik det før er sagt. Ei enkje kan sjølv gifte seg med kven ho vil med råd frå nokon av frendane sine. Men dei kvinner som gjev seg til å lokke folks barn eller frendkoner til slikt eller ei anna utuktig handling, og det blir vitnefast, då skal ho som har gods til det, bøte med pengar etter 12 menns dom, og andre skal straffast etter lagadom . Inga jente skal rå for godset sitt før ho er 20 år gammal, endå om ho har arva det, med mindre ho er gift med råd frå frendane sine, då kan han som får henne, rå både over henne og godset hennar. Kvar den som er rett giftingsmann for kvinna, skal la alt vere med same retten i medgifta . Men alt det ein skal reise sak om med søksmål etter lova, skal det ikkje gjevast tilgåve for. Og dersom ei enkje gifter seg, ok lèt andre folks gods verdsetje i medgifta si, og den som åtte det, låner det ut, då eig han det med same retten som det andre som enkja åtte. Men dersom nokon seier at han ikkje har lånt det ut til slik bruk, då skal han nekte med einseid , og medgifta hennar blir tilsvarande mindre.

3Om eigedomsstyring og felag og kona si tilgåve

Godset til kona si skal ingen føre ut av landet, [med mindre ho vil det.56 Han skal rå for alt godset deira, til bruk for dei. Ingen av dei skal med ord eller gjerning forspille den andres gods. Kvar mann skal ha same rettsbot for kona si som for seg sjølv, dersom ho blir krenkt i fiendskap. Inga kone skal nekte ektemannen sin å gjere felag. Og på den måten kan dei gjere felag seg imellom, at begge legg til felaget alt det som dei eig, eller kjem til å eige, ved arv eller på andre måtar. Dersom dei seinare får ansvar for umagar, då skal dei dele kostnaden likt, endå om ingen fell på den andres lut. Og når ein av dei døyr, då skal umagane falle på den til forsørging, som etter lova skal forsørgje dei. Men den av ektefellane som skaut mest inn i felaget , skal ta mest ut, eller arvingane. Og sidan skal det delast i halvpartar, endå om det har tapt i verdi. Men dersom det har auka i verdi, då skal karen eller hans arvingar ha to delar av vinninga, og kvinna ein tredjedel, dei treng ikkje spørje nokon om dette felaget . Men dersom dei gjer felag på anna vis, då skal ikkje det haldast, endå om arvingen korkje

56 Mgl. i 1 hs

kunni eigi eða vili at rjúfa, því at lǫg rjúfa þat félag. Nú er eigi félag hjúna á millum, þá skal sú tilgjǫf konu heimul vera, er til hennar var gefin, ok váttar vitu at lýst var á giptingardegi, ef hon lifir honum lengr. Lýsa skal giptingum kvenna ok tilgjǫfum á hverjum x vetrum, ok lýsa í fjǫlda at kirkju eða á þingi. En ef hann missir hennar við, þá taki arfar hennar heimanfylgju, en tilgjǫf falli niðr. Nú þó at mær hafi fjárhald bróður síns, þá skal hon ekki taka af hans fé sér til heimanfylgju. En ef arfi gefr þá sǫk á er hann er fulltíða, at giptingarmaðr hafi gefit hans fé með systur hans, þá standi sá fyrir með eineiði, er sú sǫk kømr á hendr. En ef hann verðr sannr at því, greiði slíkt upp sveininum sem hann tók hans, ok heiti maðr at verri.54 4

Um fjárskípti ef misdauði verðr hjúna millum, ok brúðlaupsvitni

Nú ef annat hvárt hjúna missir annars við, ok þrýtr brúðlaupsvitni, þá skal þat hjúna sem lengr lifir, leggja fram fé, ok skipta svá í sundr sem þat vill svara fyrir guði, at rétt er eptir því sem í kaup þeirra kom, ok hvárki er þá vanhaldit af ǫðru, ok sveri at fullan eið, ok ii skilríkir menn með. Ef maðr kaupir jǫrð með gripum eða lausafé eða búfé konu sinnar, ok lifir hon honum lengr, þá skal hon þat eitt hafa ór jǫrðu af arfi hans, ok þat er hon hafði heiman, [þat eina meira er

54 I staden for teksten frå og med En með því móti megu þau félag leggja sín á millum har 1 handskrift følgjande tekst: Nú fær maðr mey eða ekkju barnlausa, eigi megu þeir leggja félag sín á millum, nema þeir menn játi, er til arfs þeirra standa. En ef þau ala bǫrn til arfs síns, þá megu þau leggja félag sín í millum, helmingsfélag er við bǫrn þeirra er at skipta. En ef við útarfa er at skipta, þá eigi þat ii hluti, er lengr lifir, en útarfar þriðjung, en óðal þeirra fari eptir því sem lǫgbók váttar. Nú fær maðr ekkju, ok á hon bǫrn til arfs síns, ok eru þau í úmegð, ok vill hann þó leggja félag saman við hana, at hváru, þá skal gera til stefnu hǫfuðbarmsmǫnnum barnanna, ok leggja félag þeirra eptir fjármagni. Leggi jǫrð jǫrðu í gegn, ok eyri eyri í gegn. Nú má þat engi rjúfa, er svá er lagt. En ef þau leggja annan veg félag sitt saman, þá má þat rjúfa hverr er vill, hans erfingi eða hennar, á þá lund at fara á mót fram, ok segja í sundr því félagi. Hvervetna þar er hjún leggja félag sitt saman, þá skal þar félag haldast, eptir því sem lǫgligir váttar vitu. En ef félag er hjúna millum at lǫgum, ok berr síðan arfr eða úmegð undir annat hvárt, þá fellr þat eptir því til hvárstveggja, sem félag þeirra var lagt, því at svá skulu þau búa um auðn sem um afla. Sú tilgjǫf skal konu heimul vera, er til var gefin, ok váttar vitu at lýst var á giptingardegi, ef hon lifir honum lengr. Lýsa skal giptingum kvenna ok tilgjǫfum á hverjum x vetrum, ok lýsa í fjǫlda, hvert er vill, á þingi eða á kirkju. En ef hann missir hennar við, þá taka arfar hennar heimanfylgju, en tilgjǫf falli niðr.

kan eller vil oppløyse det, for lova oppløyser eit slikt felag. No er det ikkje gjort felag mellom ektefellane, då skal kona ha rett til den tilgåva som var gjeven til henne, og som vitne veit var kunngjord på bryllaupsdagen, dersom ho lever lenger enn han. Ein skal kunngjere kvinners giftarmål og tilgåver kvart tiande år, og kunngjere det der det er mykje folk, anten ved kyrkja eller på tinget. Og dersom ho døyr frå han, då skal arvingane hennar få medgifta hennar, men tilgåva fell bort. No endå om ei ugift kvinne er formyndar for bror sin, skal ho ikkje ta av godset hans til medgift for seg. Men dersom arvingen reiser det søksmålet, når han blir myndig, at giftingsmannen har gjeve godset hans til medgift for syster hans, då skal den forsvare seg med einseid , som fekk dette søksmålet mot seg. Dersom han blir funnen skuldig, skal han reie ut like mykje til guten som han tok av hans gods, og han skal kallast eit vondt menneske.57

4

Om skifte dersom ein av ektefellane døyr, og om bryllaupsvitne

No dersom ein av ektefellane døyr frå den andre, og det manglar bryllaupsvitne, då skal den som lever lengst, leggje fram godset, og dele det slik som hen vil svare for Gud at det er rett etter det som var avtalt, og at ingen av dei blir skadelidande i forhold til den andre, og hen skal sverje full eid på det, og to forstandige menn saman med hen. Dersom nokon kjøper jord med kona sine eigneluter eller lausgods eller bufe, og ho lever lenger enn han, då skal ho berre ha det i jordeigedom av arven etter han, som ho hadde i medgift , [og i tillegg

57 Frå og med Og på den måten kan dei gjere felag seg imellom har 1 handskrift følgjande tekst: No gifter ein mann seg med ei jente eller ei barnlaus enkje, då kan dei ikkje gjere felag seg imellom, med mindre dei samtykkjer, som har arverett etter dei. Men dersom dei får barn som vil arve dei, då kan dei gjere felag seg imellom, helmingsfelag dersom det skal skiftast med barna deira. Men dersom det skal skiftast med utarvingar, då skal den som lever lengst av dei, ha to delar, og utarvingane éin del, men odelen deira skal behandlast etter det som lovboka stadfester. No gifter ein mann seg med ei enkje, og ho har barn med arverett etter seg, og dei er umyndige, og han vil likevel gjere felag med henne, då skal ein stemne barna sine slektningar på farssida, og gjere felaget deira etter storleiken på formuen. Ein skal leggje jord mot jord og pengar mot pengar. No kan ein ikkje oppløyse det felaget som er gjort på denne måten. Men dersom dei gjer felaget sitt på anna vis, då kan kven som vil, oppløyse det, hans arvingar eller hennar, på den måten at dei fer til bymøtet, og seier at det felaget er oppløyst. Alltid når to ektefellar gjer felag saman, då skal det felaget haldast, etter det som lovlege vitne veit. Men dersom det er lovleg felag mellom ektefellane, og ein av dei seinare får arv eller umagar, då skal dette fordelast mellom dei slik som felaget deira var gjort, for dei skal på same måten skjøtte tap som vinning. Kona skal ha rett til den tilgåva som var gjeven til henne, og som vitne veit var kunngjord på bryllaupsdagen, dersom ho lever lenger enn han. Ein skal kunngjere kvinners giftarmål og tilgåver kvart tiande år, og kunngjere det der det er mykje folk, kvar ein vil, på tinget eller i kyrkja. Og dersom ho døyr frå han, då tek arvingane hennar medgifta hennar, men tilgåva fell bort.

erfingi vill.55 En ef hon tekr fé í erfð þá síðan er þau eru saman komin, ok verðr þat fé fyrir jǫrð greitt, þá er sú jǫrð hennar. Ef øreigar ii koma saman at landslǫgum, ok aukast þeim fé, þá hafi þat ii hluti, er lengr lifir, bæði í landi ok lausum eyri, er við útarfa er at skipta, en helming ef við bǫrn þeirra er at skipta.

5Ef kona leggst með manni undir bónda sinn, eða skilst við hann En ef kona leggst með manni undir bónda sinn, eða skilst hon við hann saklaust, í móti guðs lǫgum ok manna, þá hefir hon fyrirgǫrt tilgjǫf. En ef bóndinn býðr henni samvist, en hon vill eigi, þá skal hann ǫllum fjárhlutum varðveita meðan hon lifir. En síðan taki sá heimanfylgju, er arfi hennar er næstr, en eigi tilgjǫf. En ef þau sættast á mál sín, ok tekr hann við henni, þá fari þat sem mál þeirra sé spellalaust. En ef optar hendir hana sá glǿpr, þá skal hann þó fjárhlutum varðveita, at hann vili eigi optar við henni taka, en síðan fari sem áðr er mælt. En ef hon hefir eigi fyrrmeirr kend verit við þann glǿp, ok heitr hon yfirbót við guð ok við bónda sinn, ok býðr bónda sínum samvist, en ef hann vill eigi hana hafa, þá hafi hon heimanfylgju sína, en eigi tilgjǫf. En ef bóndi hennar vill firra hana heimanfylgju sinni, ok segir svá at slíkr glǿpr hefir hana fyrr hent, ok var sú sakargipt eigi fyrrmeirr við hana af hans hendi, svá at mǫnnum væri kunnigt, þá standi hon fyrir eineiði, ok hafi heimanfylgju sína, ef hann vill eigi við henni taka, en eigi tilgjǫf. En ef gjǫld koma á hendr ǫðrum hvárum þeirra, þá á þat með sínu fé at bǿta sinn misverka, er gǫrt hefir. En ef þau hafa lagt félag sín á millum, þá á þat þeirra, er eigi hafa gjǫldin á hendr komit, hafa jafnmarga aura af úskiptu ávaxtalaust, eða þess þeirra erfingjar, þann tíma er misdauði þeirra verðr, eða þau skiljast lǫgliga. Nú kømr legorðssǫk á þá konu, er maðr hefir sér festa eða handselda, þat legorð er fyrr gerðist. Ok ef hann fær þeirrar konu, þá á hann ráðspell, en giptingarmaðr rétt. En ef síðan er lagzt með henni, er hann hefi handselt eða fest sér, ok fær hann hennar, þá á hann bæði rétt og ráðspell. Ef maðr

55 ok tilgjǫf með, ok þó svá at hann leiddi hana til bókarskeytingar at taka, því at lǫg rjúfa þat mál, ok lausafé er arfar greiða henni í hendr i 1 hs

berre det som arvingen vil.58 Men dersom ho får gods i arv etter at dei er komne saman, og dette godset blir betalt i jordeigedom, då er den jorda hennar. Dersom to fattige gifter seg etter lova i landet, og godset deira veks, då skal den som lever lengst, ha to tredjedelar i land og lausøyre, dersom det skal skiftast med utarvingar, men halvparten dersom det skal skiftast med barna deira.

5Dersom ei kone ligg med ein annan mann enn ektemannen sin, eller skil seg frå han Og dersom ei kone ligg med ein annan mann enn ektemannen sin, eller utan gyldig grunn skil seg frå han, mot kyrkjeretten og verdsleg rett, då har ho forbrote tilgåva si. Men dersom ektemannen tilbyd seg å leve i ekteskapeleg samliv med henne, og ho ikkje vil, då skal ektemannen rå over all eigedomen så lenge ho lever. Og seinare skal den få medgifta hennar, som er nærmaste arving, men ikkje tilgåva . Men dersom dei blir samde i saka, og han tek imot henne, skal ein gå fram som om det ikkje hadde hendt noko mellom dei. Men dersom ho oftare gjer denne synda, då skal han rå over alt godset, endå om han ikkje vil ta imot henne, og seinare skal ein gå fram som det før er fastsett. Men dersom ho ikkje tidlegare har vore skulda for slik synd, og lovar bot for Gud og ektemannen, og tilbyd seg å leve i ekteskapeleg samliv med han, men han ikkje vil ha henne, då skal ho ha medgifta si, men ikkje tilgåva . Men dersom ektemannen vil ta medgifta hennar frå henne, og seier at ho før har gjort slik synd, men han har ikkje sjølv reist søksmål mot henne, slik at det var kjent for folk, då skal ho forsvare seg med einseid , og skal ha medgifta si, dersom han ikkje vil ta imot henne, men ikkje tilgåva . Og dersom ein av dei blir ilagd bøter, då skal den som har forbrote seg, bøte med sitt eige gods. Men dersom dei har gjort felag seg imellom, då skal den av dei, som ikkje er ilagd bøter, eller arvingane, få like mykje pengar av det uskifte buet, utan renter, når den eine av dei døyr, eller dei skil seg på lovleg vis. No kjem det legemålssak om den kvinna som ein mann har fest ved ord eller handslag, og legemålet var gjort tidlegare. Og dersom han gifter seg med denne kvinna, då får han skadebota for redusert ekteskapsverdi, og giftingsmannen får rettsbota . Men dersom nokon ligg med henne etter at han feste henne ved handslag eller ord, og han gifter seg med henne, då får han både rettsbota og skadebota for redusert ekteskapsverdi. Dersom ein mann

58 og dessutan tilgåva, endå om han leidde henne til boka for å skøyte godset over på henne, for lova gjer ei slik handling om inkje, og ho skal ha den lausøyren som arvingane reier ut til henne i 1 hs

gengr í sæng til konu, ok vill koma legorði á hana, þó at hann komi eigi vilja sínum fram, þá bǿti hann eptir xii manna dómi.

6

Um þann skilnað hjúna er karlmanns vǫld hafa til gengit

Ef meinleiki sundrar samvist hjúna, at þess ráði, er ráða á at guðs lǫgum, hafi sitt fé hvárt þeirra. En ef þau skiljast fyrir hjúnskap, at karlmanns vǫld hafa til gengit, ok vissi hann þat þá er hann festi sér konu, ok leynir hann því, þá bǿti hann fyrir svik sín eptir xii manna dómi, hafi kona halft, en halft giptingarmaðr. En fyrir hvern meinleika sem þau skiljast, þá fari sem áðr segir. Ef maðr fær konu at landslǫgum réttum, ok gefr í mót henni tilgjǫf, ok fellr síðan í frá, þá skulu lúkast henni þing sín ok heimanfylgja af sjalfs hans fé, meðan þat vinnst. En ef þat vinnst eigi, þá skulu erfingjar ekki til leggja af sínu fé, því at engi skal sér konu kaupa með annars fé.

Þessu næst hefr erfðatal, ok greinir hér um þat hverir fyrst eigu at taka í fyrstu erfð, ok hverir þar næst eigu at taka

Sú er hin fyrsta erfð, er bǫrn skilgetin taka arf eptir fǫður sinn ok móður skilfengna,56 at guðs lǫgum ok manna, ok sá sonarsonr, er skilgetinn er, ok svá faðir hans, nema faðir hans hafi áðr haft allan sinn hluta af arfi, ok tekr þá sonarsonr arf fyrr en í aðra erfð gangi. En svá skal fé skipta eptir fǫður ok móður, at ii dǿtr skulu taka jafnt við einn son, ok slíkan hlut skal taka sonarsonr af arfi sem dóttir, ef hann er til. Nu er einn sonr ok ein dóttir, þá tekr hon þriðjung, en hann ii hluti. Ef faðir á óðal eptir, þá skulu synir snúast til óðala, en dǿtr til útjarða ok lausafjár, ef eigi eru jarðir til. Ok skal hinn ellzti einn eignast hǫfuðbǿli, en hinum hlotnast aðrar óðalsjarðir í sinn hlut, svá at jafngóðar sé at lǫgligri virðingu, en sonarsonr í hlut sinn þau óðul sem faðir hans stóð til, til þess er hann hefir jafnt í móti dóttur. En þau óðul sem meiri eru ok faðir hans stóð til, þá leysi hann af fǫðurbrǿðrum sínum, fimta hlut minna en verð eru. En eigi skal hann fyrr leysa af fǫðurbrǿðrum sínum, en fǫðurfaðir hans er andaðr, nema fǫðurfaðir verði úmagi sona sinna. En ef faðir missir sonar síns, eða dóttur, eða sonarsonar, þá tekr hann arf eptir þau, ef þau r ueigi

56 skilgetna i 1 hs

går i senga til ei kvinne, og vil utsetje henne for legemål, då skal han bøte etter 12 menns dom, endå om han ikkje får viljen sin.

6

Om skilsmisse mellom ektefellar som ein kar har skuld i

Og dersom ei eller anna hindring gjer ekteskapeleg samliv umogleg, etter råd frå den som etter kyrkjeretten skal rå, då skal kvar av ektefellane ha sitt gods. Dersom dei skil seg på grunn av samleie59 som ein kar har skuld i, og han visste det då han feste kvinna, og løyner det, då skal han bøte for sviket sitt etter 12 menns dom, halvparten til kvinna, og halvparten til giftingsmannen.

Og for kvar hindring som dei enn skil seg for, då skal ein gå fram slik det før er sagt. Dersom ein mann gifter seg med ei kvinne etter den rette lova i landet, og gjev henne tilgåve, og han døyr sidan, då skal ho få utbetalt sine eigneluter og medgifta si av hans gods, så langt det rekk. Men dersom det ikkje rekk til, då skal arvingane ikkje betale av sitt gods, for ingen skal gjere avtale om giftarmål med andres pengar.

7Dernest byrjar arvetalet , og her blir det gjort greie for kven som skal få fyrst i fyrste arven, og kven som deretter skal få

Det er den fyrste arven, at ektefødde barn tek arv etter far sin og si [lovleg gifte60 mor etter kyrkjeretten og den verdslege retten, og den sonesonen som er ektefødd, og likeins far hans, med mindre far hans før har fått heile sin del av arven, og sonesonen tek likevel arven før den går til andre arv. Og slik skal ein skifte godset etter far og mor, at to døtrer skal ha like mykje som éin son, og soneson skal ha slik del som dotter, dersom han finst. No er det éin son og éi dotter, då tek han to tredjedelar, og ho éin tredjedel. Dersom faren har odel etter seg, då skal sønene arve odelsjorda, og døtrene dei andre jordeigedomane, og lausøyren, dersom det ikkje finst jordeigedomar. Og den eldste åleine skal ha hovudbølet, og dei andre skal ha andre odelsjorder som sin arvedel, slik at dei er jamgode etter lovleg verdsetjing, og soneson dei odelsjordene som far hans hadde rett til, inntil han får like mykje som dotter. Og dei odelsjordene som kjem i tillegg til det far hans hadde rett til, skal han løyse frå farbrørne sine for ein femtedel mindre enn dei er verde. Men han skal ikkje løyse frå farbrørne før enn farfar hans er død, med mindre farfaren blir sine søners umage . Og dersom ein far misser sonen sin, eller dotter, eller soneson, då tek han arv etter dei, med mindre dei har

59 truleg ulovleg samleie med slektning av kvinna

60 ektefødde i 1 hs

skilgetin bǫrn eptir sik. Ok þó tekr barn arf eptir fǫður sinn [ok móður57 ok aðra menn, at þat sé getit, en eigi fǿtt, ef þat kømr lífi í ljós, ok verðr skírt. Slíkt fé sem móðir leggr til barna sinna, ok andast þau barnlaus, þá erfir hon þat alt eptir þau. En ef móðir er ǫnduð, þá eigu bǫrn hennar skilgetin at taka þat fé fyrr en faðir. En ef dóttir er legin í fǫður garði eða bróður, þá á hon hvárki at taka arf eptir fǫður né móður, nema hafi þá slíka miskunn sem faðir vill gǫrt hafa, eða bróðir, ef eigi er faðir til. Nú er eigi sonr til arfs, en til er sonarsonr svá til kominn sem fyrr var sagt, ok sú dóttir er eigi er legin, þá taki sú er í fǫður garði eða bróður var legin, hǫlfu minna en hvárt hinna. En ef engi er sá til, sem áðr er taldr, þá tekr hon svá allan arf, sem mál hennar væri úspellat. Hvervetna þar sem félag er hjúna á millum, þá skal gipting dǿtra ok heimanfylgja greiðast af beggja þeirra fé, eptir því sem félag þeirra var lagt. En ef eigi er félag hjúna á millum, þá skal eptir fjármagni hvárt þeirra leggja til barna sinna. Eigi á ok faðir eða móðir at kvánga son sinn, eða gipta dóttur sína, með meira fé heiman en slíkt komi á hlut þeirra, sem eptir eru, ef þá væri erfðinni skipt, nema þeir lofi, er næstir eru arfi. En ef meira gefr heiman, þá jafnist er arfr tǿmist æ meðan fé58 vinnst. En ef fé59 vinnst eigi, leggi aptr til jafnaðar, hverr er meira hafði en lǫg vátta. Svá er ok staðfest um alt landit, at þegar maðr festir sér konu at guðs lǫgum ok beggja þeirra samþykt, þá eru þau bǫrn er hann á með þeirri konu, ǫll lǫgliga til arfs komin, hvárt sem þau eru getin fyrir festing eða eptir.

Sú er ǫnnur erfð, er tekr ættleiðingr sá er með lǫgum er til arfs leiddr, ok sonarsonr skilgetinn, þó at faðir hans sé eigi skilgetinn, ok sonardóttir skilgetin, ef faðir hennar er skilgetinn, ok dóttursonr skilgetinn, ef móðir hans er skilgetin, sinn fjórðung hvert þeirra, bæði í landi ok lausum eyri. En þó at sonardóttir sé ein, en þeir allmargir, þá tekr hon þó fullan hlut við þá. Nú þó at einn þeirra sé, en þau allmǫrg, þá tekr hann ok fullan hlut, þó at fleiri sé í annarri ættkvíslinni. En ef eitt er þessarra til, þá tekr þat þann r ueigi. Nú er ekki þeirra til, sem áðr eru taldir, þá tekr dótturdóttir skilgetin, ef móðir hennar er skilgetin.

57 Mgl. i 1 hs

58 arfr i 1 hs

59 arfr i 1 hs

ektefødde barn etter seg. Og barn tek arv etter far sin [og mor61 og andre, om det er avla, men ikkje fødd, dersom det kjem levande til verda, og blir døypt. Slikt gods som mor gjev til barna sine, og dei døyr barnlause, alt det arvar ho etter dei. Men dersom mor døyr, då skal dei ektefødde barna hennar ta det godset før enn faren. Dersom nokon ligg med dotter i garden til faren hennar eller broren, då skal ho ikkje ha arv anten etter faren eller mora, men ha slik miskunn som faren vil vise, eller broren, om ikkje faren lever. No er det ingen son som kan arve, men det finst soneson med slik arverett som det før er sagt, og dotter som ingen har lege med, då skal ho som blei legen med i garden til faren eller broren, arve halvparten så mykje som kvar av dei andre. No lever ingen av dei som før er rekna opp, då tek ho heile den arven, som om retten hennar var fullgod. Overalt der det er felag mellom ektefolk, skal ein betale av begge sitt gods for giftarmål og medgift for døtrene, etter som felaget deira var gjort. Men dersom det ikkje er felag mellom ektefolka, då skal kvar av dei gje til barna sine etter storleiken på formuen. Ikkje skal far eller mor gifte bort son sin eller dotter si med større medgift enn det som ville falle på kvar deira del, som er tilbake, dersom arven blei skift, med mindre dei gjev løyve til det, som er nærmaste arvingar. Og dersom ein gjev meir i medgift , då blir det utjamna når det ligg arv føre, så langt godset62 strekk til. Men dersom godset63 ikkje strekk til, då skal kvar den som har fått meir enn lova seier, gje tilbake til utjamning. Det er òg stadfest over heile landet, at når ein mann fester ei kvinne etter kyrkjeretten, og med samtykke frå dei begge, då har alle dei barna som han har med den kvinna, lovleg arverett, anten dei er avla før festarmålet eller etter.

Det er den andre arven, som den ættleiingen tek, som etter lova er leidd til arv, og ektefødd soneson, endå om far hans ikkje er ektefødd, og ektefødd sonedotter, dersom far hennar er ektefødd, og ektefødd dotterson, dersom mor hans er ektefødd, kvar av dei skal ha ein fjerdedel av land og lausøyre. Men endå om det berre er éi sonedotter, og dei mannlege er svært mange, då tek ho like stor arvelut som dei. No endå om det finst berre éin mannleg arving, og det er svært mange mannlege og kvinnelege arvingar, då tek han full arvelut, endå om det er fleire i den andre slektslinja. Men dersom berre éin av arvingane lever, då tek hen heile arven. No lever ingen av dei som før er rekna opp, då tek ektefødd dotterdotter arven, dersom mor hennar er ektefødd.

61 Mgl. i 1 hs

62 arven i 1 hs

63 arven i 1 hs

Sú er hin þriðja erfð, er bróðir verðr bróður arfi, ok eru þeir skilgetnir ok samfeðra. En ef bróður missir, þá tekr systir skilgetin ok samfeðra. En ef systir er eigi til, þá tekr móðir skilfengin eptir barn sitt. Nú er hon eigi til, þá tekr frillusonardóttir skilgetin ok frilludóttursonr skilgetinn. En ef þau eru eigi til, þá tekr frilludótturdóttir skilgetin. Nú er hon eigi til, þá tekr móðurfaðir ok fǫðurmóðir skilfengin. En ef hvárki er þeirra til, þá tekr móðurmóðir skilfengin.

Sú er hin fjórða erfð, er tekr fǫðurbróðir samfeðra skilgetinn, ok bróðursonr skilgetinn samfeðra, ef faðir hans er skilgetinn, ok bróðir sammǿddr skilgetinn, ef móðir hans er skilgetin, sinn þriðjung hvárt þeirra, ef allir eru til. Skal æ sá fyrst arf taka, er skilgetinn fǫður á eða skilgetna móður, hvárt sem heldr leiðir hann til þess arfs faðir eða móðir, þá hinn næst jafnskyldr, þó at faðir hans sé frillusonr, eða móðir hans frilludóttir. En ef fǫðurbróðir er einn, en brǿðrasynir fleiri, þá skal hann einn taka jafnt við þá. Sama mál á bróðir sammǿddr, ok svá skal hvervetna upp heðan af, at jafnmikit skal taka einn í sína kvísl, þó at allmargir eru í aðra kvísl, til síns hlutar. En ef einn er til, þá tekr sá þann arf allan. Nú eru þeir eigi til, er fyrr eru taldir, þá tekr fǫðursystir skilgetin samfeðra, ok bróðurdóttir skilgetin samfeðra, komin af samfeddum bróður, ok systir sammǿdd skilgetin, með fyrra skilorði. Hvervetna þar sem óðalsjǫrð er í skipti, þá hafi þat óðal, sem til er borit, en hinir lausa aura.

Sú er hin fimta erfð, er tekr móðurbróðir skilgetinn samfeddr, ok systursonr skilgetinn. En ef þeir eru eigi til, þá tekr móðursystir skilgetin samfeðra, ok systurdóttir skilgetin, af samfeðra systur komin.

Sú er hin sétta erfð, er takast brǿðrasynir arf eptir skilgetnir, ef feðr þeirra eru skilgetnir ok samfeddir, þá þeir næst, þó at feðr þeirra sé frillusynir. En ef þeir r ueigi til, þá taka brǿðradǿtr skilgetnar með sama skilorði. Nú eru þær eigi til, þá taka systkinasynir skilgetnir. En ef þeir r ueigi til, þá taka systkinadǿtr skilgetnar. Nú eru þær eigi til, þá taka systrasynir skilgetnir. En ef þeir r ueigi til, þá taka systradǿtr skilgetnar. Nú ef engi er þessa til, þá tekr frillusonr, einn eða fleiri, ef til eru, ok eigi í hórdómi getnir eða frændsemisspellum eða sifjaspellum nærmeirr en lofat er at lǫgum.

Det er den tredje arven, når bror blir arving etter bror, og dei er ektefødde og samfedra. Men dersom det ikkje finst nokon bror, då tek ektefødd og samfedra syster arven. No finst det ikkje syster, då tek lovleg gift mor arven etter barnet sitt. Men dersom ho ikkje finst, då tek ektefødd dotter av frilleson og ektefødd son av frilledotter arven. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd dotter av frilledotter arven. Men dersom ho ikkje finst, då tek morfar og lovleg gift farmor arven. Dersom dei ikkje finst, då tek lovleg gift mormor arven.

Det er den fjerde arven, som samfedra ektefødd farbror tek, dersom far hans er ektefødd, og samfedra og ektefødd brorson, dersom far hans er ektefødd, og ektefødd sammødra bror, dersom mor hans er ektefødd, og kvar av desse skal ha ein tredjedel, dersom dei alle finst. Den skal alltid ta arv fyrst, som har ektefødd far eller ektefødd mor, anten han får arven frå far eller mor, dernest den som er like nær i slekt, endå om far hans er frilleson, eller mor hans frilledotter. Men dersom det berre er éin farbror, men fleire brorsøner, då tek han lik arv med dei. Same kravet har sammødra bror, og slik skal det alltid vere heretter, at éin tek like stor arvelut i si slektslinje, endå om det er svært mange i ei anna slektslinje. Men dersom det berre finst éin, då tek han heile arven. No finst det ikkje slike som er nemnde no, då tek ektefødd og samfedra farsyster arv, og ektefødd og samfedra brordotter, komen frå samfedra bror, og ektefødd sammødra syster, etter den førnemnde ordninga. Og alltid når odelsjord er med i skiftet, då skal den ha odelen, som er fødd til den, og hine lausøyre.

Det er den femte arven, som ektefødd og samfedra morbror tek, og ektefødd systerson. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd og samfedra morsyster, og ektefødd systerdotter, komen frå samfedra syster.

Det er den sjette arven, som ektefødde søner av brør tek etter kvarandre, dersom fedrane deira er ektefødde og samfedra, dernest dei som har fedrar som er frillesøner. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av brør arven etter same ordninga. No finst ikkje dei, då tek ektefødde søner av farsyster eller morbror arven, komne frå samfedra. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av farsyster eller morbror arven. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde systersøner arven, komne frå samfedra systrer. Om ingen av desse finst, då tek ektefødde systerdøtrer arven. No finst ingen av desse, då tek frilleson arven, ein eller fleire dersom dei finst, og ikkje avla i hor eller i blodskam eller i krenking av mågskapsslekt i strid med lova.

Sú er hin sjaunda erfð, er tekr fǫðurbróðir skilgetinn sammǿddr, ok bróðursonr skilgetinn, af sammǿddum bróður kominn. Nú eru þeir eigi til, þá tekr fǫðursystir skilgetin sammǿdd, ok bróðurdóttir skilgetin, af sammǿddum bróður komin.

Sú er hin áttanda erfð, er tekr móðurbróðir skilgetinn sammǿddr, ok systursonr skilgetinn, af sammǿddri systur komin. Nú eru þeir eigi til, þá tekr móðursystir skilgetin sammǿdd, ok systurdóttir skilgetin, af sammǿddri systur komin, verðr hvár annarra arfi, ok svá er hvervetna þar sem ii eða fleiri standa til eins arfs, ef engi er sá til, sem áðr er taldr.

Sú er hin níunda erfð, er maðr tekr eptir brǿðrungsbarn sitt, af samfeddum komnir, nema manni r ueigifinnist, því at í þessarri erfð nemr hinn nánari. Þar næst tekr jafnskylt af systkinum komnir, ok taki fyrr í karllegginn en í kvennlegginn. En ef þeir r ueigi til, þá tekr maðr arf eptir systrungsbarn sitt.

Sú er hin tíunda erfð, er taka þeir menn, er eru eptirbrǿðrabǫrn, skilgetnir ok komnir af samfeddum. Nú eru þeir eigi til, þá taka þeir, er eru eptirsystkinabǫrn, skilgetnir. En ef þeir r ueigi til, þá taka þeir, er eru eptirsystrabǫrn, skilgetnir ok þriðja manni at frændsemi, ok taki æ jafnan fyrr jafnskylt maðr en kona.

Sú er hin ellifta erfð, er takast brǿðrasynir arf eptir skilgetnir, ef feðr þeirra eru skilgetnir ok sammǿðra, þá hinir næst þó at feðr þeirra sé frillusynir. En ef þeir r ueigi til, þá taka brǿðradǿtr skilgetnar, með sama skilorði. Nú eru þær eigi til, þá taka systkinasynir skilgetnir, þeim næst systkinadǿtr skilgetnar. En ef þær r ueigi til, þá taka systrasynir skilgetnir. Þar næst systradǿtr skilgetnar, af sammǿddum systrum komnar.

Sú er hin tolfta erfð, er maðr tekr eptir brǿðrungsbarn sitt, af sammǿddum komnir, nema manni r ueigifinnist, því at hér nemr hinn nánari. Þar næst tekr jafnskyldr, af sammǿddum systkinum kominn. Þar næst tekr maðr arf eptir systrungsbarn sitt. Nú er engi þessarra til, þá taka þeir menn, er eru eptirbrǿðrabǫrn skilgetin, af sammǿddum komnir. Þar næst þeir, er eru eptirsystkinabǫrn, skilgetnir, fyrri í karllegg en í kvennlegg. Þar næst þeir, er eru eptirsystrabǫrn, skilgetnir,60 þrímenningar at frændsemi, ok taki æ fyrr maðr en kona.

60 af sammǿddum komnir tilf. i 1 hs

Det er den sjuande arven, som ektefødd sammødra farbror tek, og ektefødd brorson, komen frå sammødra bror. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødd sammødra farsyster arven, og ektefødd brordotter, komen frå sammødra bror.

Det er den åttande arven, som ektefødd og sammødra morbror tek, og ektefødd systerson, komen frå sammødra syster. No finst ikkje dei, då tek ektefødd og sammødra morsyster arven, og ektefødd systerdotter, komen frå sammødra syster, og dei blir kvarandres arving, og slik er det alltid når to eller fleire har rett til éin arv, dersom den ikkje finst, som er nemnd før.

Det er den niande arven, når nokon tek arv etter brødrungsbarnet sitt, komne frå samfedra, med mindre det finst nokon som er i nærmare slekt med arvlataren , for i denne arven tek den nærmaste. Dernest dei som er i like nær slekt, komne frå sysken, og det skal takast på mannssida før enn på kvinnesida. Dersom dei ikkje finst, då tek hen arv etter systrungsbarnet sitt.

Det er den tiande arven, som dei tek, som er ektefødde barnebarn av farbrør, og komne av samfedra. No finst ikkje dei, då tek dei arven, som er ektefødde barnebarn av farsyster eller morbror. Dersom dei ikkje finst, då tek dei arven, som er ektefødde barnebarn av morsystrer, og tremenningar i slekt, og kar tek alltid arv før kvinne om dei er i like nær slekt.

Det er den ellevte arven, som ektefødde søner av brør tek etter kvarandre, dersom fedrane deira er ektefødde og sammødra, dernest dei som har fedrar som er frillesøner. Men dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde døtrer av brør arven etter same ordninga. No finst ikkje dei, då tek ektefødde søner av farsyster eller morbror arven, og etter dei ektefødde døtrer av farsyster eller morbror. Dersom dei ikkje finst, då tek ektefødde systersøner arven. Deretter ektefødde systerdøtrer, komne frå sammødra systrer.

No er det den tolvte arven, som nokon tek etter brødrungsbarnet sitt, komne frå sammødra, med mindre det finst nokon som er i nærmare slekt, for i denne arven tek den nærmaste. Dernest tek den arv, som er i like nær slekt, komen frå sammødra sysken. Dernest tek nokon arv etter systrungsbarnet sitt. No finst ingen av desse, då skal dei ta arv, som er ektefødde barnebarn av farbrør. Dernest dei som er ektefødde barnebarn av farsyster eller morbror, før på mannssida enn på kvinnesida. Dernest dei som er ektefødde barnebarn av morsystrer,64 tremenningar i slekt, og kar tek alltid arv før kvinne.

64 komne av sammødra tilf. i 1 hs

Sú er hin þrettánda erfð, er tekr frilludóttir. Nú er hon eigi til, þá tekr bróðir samfeðra, frillusonr. En ef hann er eigi til, þá tekr systir samfeðra, frilludóttir. Nú er hon eigi til, þá tekr jafnfram fǫðurbróðir samfeðra ok bróðursonr ok bróðir sammǿddr, frillusonr. Þeir eigu allir einn arf at taka, ok verðr hverr þeirra annars arfi. Nú eru þeir eigi til, þá taka konur jafnskyldar. En ef þær r ueigi til, þá taka brǿðrungar, fyrri karlar en konur. En ef þessa missir allra, þá taki þeir er at fjórða manni eru at frændsemi, nema nánari finnist skilgetnir, fyrri af samfeddum en af sammǿddum, svá sem greinir í erfðatali, fyrr en undir konung gangi.61

Um ættleiðing, hver lǫglig er, ok hvat hann á at taka

Nú má maðr bǿta ráð sonar síns, ok leiða hann í ætt, ef hann vill, ef sá játar, er arfi er næstr. Nú ef hann á sonu skilgetna til arfs síns, þá má hverr sá játa fyrir sik, er fulltíða er, en ekki fyrir þá er úalnir eru eða í úmegð. Tekr ættleiðingr eigi meira arf, en þá stóð sá til, er arfi játaði. Sá skal óðali játa, er óðal á með þeim. Nú skal sá er mann ættleiðir, ok sá er játar arfi eða óðali, ok sá er ættleiddr er, ganga allir saman fyrir kirkjudyrr, ok halda allir á einni bók, þá skal sá mæla svá, er mann ættleiðir: «Ek ættleiði þenna mann til fjár þess er ek gef honum, til gjalds ok til gjafar, til sess ok til sætis, ok til alls þess réttar, sem ættleiðingr á at hafa at lǫgum.» Svá skal konu ættleiða sem karlmann. Nú má leiða bróðir bróður í ætt, ok fǫðurbróðir bróðurson. Svá megu ok fleiri menn mann í ætt leiða, sem nú er mælt,62 ef sá játar, er arfi er næstr. Nú skal hann þat fé alt hafa, er hann er til leiddr, meðan þeir lifa, er ættleiddu hann, alt til þess er arfr berr undir hann. Síðan berr arfr honum vitni um aldr ok um ævi. Lýsa skal maðr ættleiðing sinni á hverjum xx vetrum, til þess er hann tekr arf. En hverr sem ǫðruvís er ættleiddr, þá er sem úgǫrt sé.

9

Ef maðr drepr þann mann er hann á arf eptir at taka Þar er ok ef maðr verðr fyrir þeirri villu, at hann vegr mann til arfs, þá hefir hann fyrirvegit þeim arfi. En arfr sá fari eptir réttum erfðum, sem sá maðr væri eigi til, er mann vegr til arfs.

61 Í þeirri erfð skal hverr taka arf sem hann er taldr í, en eigi taki fyrir hendr ǫðrum fram tilf. i 1 hs

62 svá kona sem karlmaðr tilf. i 1 hs

Det er den trettande arven, som frilledotter tek. Dersom ho ikkje finst, då tek samfedra bror, frilleson. Dersom han ikkje finst, då tek samfedra syster, frilledotter. No finst ho ikkje, då tek med like stor rett samfedra farbror og brorson og sammødra bror, frillesøner. Dei skal alle ta éin arv, og kvar blir arving etter den andre. No finst dei ikkje, då skal kvinner som er i like nær slekt, ta arven. Men dersom dei ikkje finst, då skal brødrungar ta arven, karar før kvinner. Men dersom ingen av alle desse finst, då skal dei ta arven, som er firmenningar i slekt, med mindre det finst nokon ektefødde som er i nærmare slekt, før av samfedra enn av sammødra, slik det er gjort greie for i arvetalet , før det kjem under kongen.65

Om ættleiing , kva som er lovrett, og kva han skal ta imot

No kan ein mann betre kåra for sonen sin, og ættleie han, om han vil, dersom den samtykkjer, som er nærmaste arving. No dersom han har ektefødde søner som skal arve han, då må kvar den som er myndig, samtykkje for seg, men ikkje for dei som er ufødde eller umyndige. Ættleiingen tek då ikkje meir arv enn den då hadde krav på, som samtykte i arveretten hans. Den skal samtykkje i odelsretten, som eig odel saman med dei. No skal den mannen som ættleier nokon, og hin som samtykkjer i arverett eller odelsrett, og den som blir ættleidd, alle gå framfor kyrkjedøra, og alle skal halde på éi bok, då skal den som ættleier nokon, seie: «Eg ættleier denne mannen til det godset som eg gjev han, til bøter og til gåve, til sess og til sete, og til all den retten som ættleiingen etter lova skal ha.» Slik skal ein ættleie så vel kvinner som karar. No kan bror ættleie bror, og farbror brorson. Slik kan òg fleire menn ættleie nokon, som det no er sagt,66 dersom den samtykkjer, som er nærmaste arving. No skal han ha alt det godset, som han er ættleidd til, medan dei lever, som ættleidde han, inntil arv tilfell han. Seinare er arven prov for han til evig tid. Ein mann skal kunngjere ætt leiinga si kvart tjuande år, til dess han tek arv. Men kvar den som blir ættleidd på anna vis, då er det som om det er ugjort. 9

Dersom nokon drep den som han skal arve

Det er òg at om nokon kjem i den forvillinga at han drep nokon for å få arven, då har han forbrote den arven. Og arven skal gå etter rett arvegang, som om den ikkje fanst, som drep ein annan for å få arven.

65 I denne arvegangsklassa skal kvar ta den arven som hen er rekna til, og ingen skal ta arv ved omgåing av andre tilf. 1 hs

66 så vel kvinne som kar tilf. i 1 hs

10

Ef margir menn látast saman, drukna eða inni brenna, ok um arf

þeirra

Ef menn falla í orrostu, ok kømst engi á brott, eða drukna allir eða inni brenna, fari arfr þeirra svá sem þeir hafi allir í senn látit líf sitt, nema á annan veg prófist síðan með lǫgligum vitnum.63

11

Um hérlenzkra manna erfðir ok útlenzkra, hversu standa skal

Hvervetna þar sem maðr andast, ok er eigi erfingi í nánd til at kalla, þá skal arfr standa virðr í þess heimili er maðr er dáinn at, með fullum vǫrzlum xii mánaði. En ef eigi kømr erfingi innan xii mánaða, þá taki konungr þann arf ok varðveiti virðan ok eignist, ef eigi kømr lǫgligr erfingi til innan x vetra. En útlenzkra manna erfðir liggi sem áðr er skilt um, þat er einn dagr ok xii mánaðir, áðr en konungr taki.

12

Um sjaundarstefnur ok skuldalykting erfingja ok fjárskipti

Þat er nú því næst, at engi skal gefa arf undan ǫðrum, útan lǫggjafir.

Vélakaup skal at vettugi hafa. Engi skal ǫðrum arfsvik gera. Nú er maðr dauðr, arfi skal í ǫndvegi setjast, geri hann skuldarmǫnnum stefnu, at þeir komi þar at sjaund, ok hafi hverr sína skuld í brott, slíka sem vitni berr til. Nú er eigi fé svá mikit, þá skulu allir þarnast, sem tala rennr til. Sá skal meira þarnast, er meira átti fé at heimta. En sá er eigi kømr til at sjaund, sǿki sitt með váttum,64 ok stefni erfingja til váttasǫgu. En þeir er fyrir nauðsynja sakir koma eigi til at sjaund, ok ef fé er eigi meira en hinir hafa áðr tekit, er fyrri kómu, þá greiði þeir aptr, er fyrri tóku, ok missi allir sem tala rennr til, en erfingi er við skildr, ef hann bauð til lǫgliga.

13 Um úmagaeyri ok mála konu

Nú er þar úmagaeyrir ok máli konu í garði, þá er vel ef þeim vinnst báðum fé. En ef þeim vinnst eigi, þá skal hon þarnast gagngjalds ok gjafar. En ef eigi endist í alla staði fé,

63 Item at þar sem menn falla í orrostum, eða verðr maðr veginn eða af tekinn, ok er eigi góz eptir hann, ok þó at skuldir sé eptir hann, þá skulu eigi skuldir lúkast af hans gjǫldum, því at þat er ekki hans arfr eða góz, útan hans gjǫld eigu hans réttir erfingjar tilf. i 1 hs 64 ef fé er til tilf. i 1 hs

10

Dersom mange menn døyr saman, druknar eller brenn inne, og om arven deira

Men dersom menn fell i kamp, der ingen kjem seg unna, eller alle druknar eller brenn inne, då skal arven deira gå som om dei alle hadde mist livet samtidig, med mindre noko anna blir prova med lovlege vitne.67

11

Om arv etter innanlandske og utanlandske menn, korleis den skal takast vare på

Alltid når ein mann døyr, og det ikkje er nokon arving i nærleiken til å krevje arven, då skal arven bli verande verdsett i den heimen der mannen døydde, og takast godt vare på i 12 månader. Og dersom det ikkje kjem nokon arving innan 12 månader, då skal kongen ta den arven, ta vare på den verdsett, og tileigne seg den, dersom det ikkje kjem nokon lovleg arving innan 10 år. Men arv etter utanlandske menn skal liggje som det før er fastsett, det er 1 dag og 12 månader, før kongen tek han.

12 Om sjaundestemne og arvingane si betaling av gjeld, og om skifte Det er dernest, at ingen kan gje bort arv som tilhøyrer andre, utanom lovlege gåver. Svikefull avtale skal ikkje gjelde. Ingen skal svike nokon med omsyn til arv. No er nokon død, då skal arvingen setje seg i høgsetet, og stemne inn kravshavarane, at dei skal kome til sjaunda , og kvar skal få med seg det han har til gode, slik det blir prova med vitne. No er det ikkje så mykje gods, då skal ein avkorte for alle, etter det som berekninga syner. Den skal ha størst avkorting, som hadde mest å krevje. Men den som ikkje kjem til sjaunda , kan søkje sitt med vitne68 , og han skal stemne arvingen til vitneførsla. Men dei som på grunn av naudsyn ikkje kjem til sjaunda , og det ikkje er meir gods enn dei har teke før, som kom fyrst, då skal dei leggje tilbake, som tok fyrst, og alle skal tape etter det som berekninga syner, og arvingen er fri, dersom han gav tilbod etter lova.

Om umagars gods og konas krav

No er det umagars gods og krav frå kona i buet, då er det vel om det er gods nok til begge. Men dersom det ikkje er nok til dei, då skal ho ha avkorting i motgåva og giftingsgåva . Men om godset ikkje rekk til alle, då skal den ha

67 Likeins at når menn fell i kamp, eller ein mann blir drepen eller teken av dage, og det ikkje er gods etter han, men det er gjeld etter han, då skal ikkje gjelda betalast av bøtene for han, for det er ikkje hans arv eller gods, men det er hans rette arvingar som skal ha bøtene tilf. i 1 hs

68 om det er gods att tilf. i 1 hs

þá skal sá mest þarnast, er mest átti fé at honum, svá kona hans sem aðrir skuldunautar, tǫlu skal hafa til þess, nema maðr átti veð í einhverjum grip, þá á hann þann fyrst hafa. Heldr skal kona þarnast tilgjafar sinnar en þeir sem fyrr áttu fé at honum en hann fengi hennar, því at engi skal sér konu kaupa með annars fé. Nú skal hon hafa heimanfylgju sína, en úmagi sitt fé. Nú er fé eigi svá mikit, þá missi svá hvárttveggja sem fjármegin er til. Engi maðr á skuldir at gjalda fyrir annan sem hann tekr ekki fé, hvárki sonr né annarr maðr. Nú eigu hjún félag saman, ok deyr annat tveggja þeirra, þá skal svá skuldum gegna, sem félag þeirra var.

14

Um varðhald á úmagaeyri

Svá skal kǫrlum skipta sem kerlingum sem ǫðrum skuldum. En bǫrnum þeirra ok fé skal sá veita vǫrð, sem arfi þeirra er næstr. Hvárt sem heldr verðr haldsmaðr karlmaðr eða kona, þá skal í virðan eyri setjast, fǿra eigi úmagafé ór bǿ várum, nema hann fái vǫrzlumann, þann er hér eigi garð eða jarðir í heruðum, svá miklar at fullveðja sé, at þar sé fé goldit sem hann tók er úmagi er réttnæmr. Nú virðist þat fé svá at þar er innstǿðueyrir fullr, iiii merkr fyrir úmaga hvern, vel er ef meira er, þá skal þann þat fé taka, þat fé skal hvárki þverra né vaxa, gjaldi slíkt upp sem hann tekr. En ef úmagi á svá miklar jarðir ok lausafé at frændum hans sýnist hann harðliga haldinn af forlagseyri þeim sem skilr í lǫgum, þá skal ætla honum klæðaverð, ok vel at halda hann, ok þeim fyrir starf sitt, er fjárhald hans hefir, svá at hann sé vel haldinn af, ok á þá úmagi allan ávǫxt á fé sínu. En frændr hyggi at á hverjum xii mánuðum, hversu með er farit, ok fái ǫðrum, ef sá dugir eigi, með fullum vǫrzlum, at sá leggi móti, er við tekr. Nú ef eigi vinnst innstǿðueyrir, þá skal úmagi neyta halfrar merkr á hverjum xii mánuðum, til þess er hann er xii vetra gamall, þá skal hann vera matlaunarmaðr síðan. Úmagi skal neyta halfrar merkr jarðarleigu. Nú skal sú virðing jarðarleigu standa, garða í bǿ, en jarðarleigu í heraði, er hit fyrsta ár er virð, hvárt sem síðan þverr eða vex. Fjárhaldsmaðr skal eigi selja ǫðrum fé at halda. En ef hann selr ǫðrum manni fé at halda, þá á úmagi kost at ganga á hendr hverjum sem hann vill at heimta sitt. Ef úmagi á halfrar merkr ból, þá er þat innstǿðueyrir. En ef maðr lætr úmagaeyri lausan, nema dǿmt sé ór hendi honum at dómi, þá skal hann setja sitt fé fyrir, því at skuld er eigi goldin nema váttar viti. En ef hinn dylr, þá verðr hann at gjalda aðra.

mest avkorting, som hadde mest til gode hjå han, både kona hans og andre kravshavarar, dei skal gjere berekning av dette, med mindre nokon hadde pant i ein einskild ting, då skal han ha den fyrst. Heller skal kona ha avkorting i tilgåva si enn dei mennene som hadde gods til gode hjå han før han gifte seg med henne, for ingen skal gjere avtale om kone med annans gods. No skal ho ha medgifta si, og umagen sitt gods. No er det ikkje så mykje gods, då skal kvar tape etter storleiken på formuen. Ingen har plikt til å betale gjeld for ein annan der han ikkje tek imot gods, korkje son eller nokon annan. No har ektefolk felag saman, og ein av dei døyr, då skal ein svare for gjelda etter slik som felaget deira var.

14

Om tilsyn med umagars gods

No skal ein skifte kallar og kjerringar på same måten som anna gjeld. Men barna og godset deira skal den ta vare på, som er nærmaste arving. Den som blir formyndar, kar eller kvinne, skal overta godset etter verdsetjing, og ikkje føre umagen sitt gods ut av fylket, med mindre han får tak i ein kausjonist, som eig gard eller jorder her i herada , så mykje at det er full sikkerheit for at godset blir gjeve tilbake der han tok imot det, når umagen får fulle rettar. No er dette godset verdsett slik at det er nok kapital til forsørging, 4 merker for kvar umage, vel er det om det er meir. Då skal han overta det godset, og det skal korkje minke eller vekse, han skal betale tilbake så mykje som han tek imot. Dersom ein umage eig så mykje jordegods og lausøyre at frendane hans synest at han knapt bør bli forsørgd av dei underhaldspengane som er fastsette i lova, då skal han ha til utgifter til klede, og ein skal utstyre han godt, og den skal ha for arbeidet sitt, som forvaltar godset hans, slik at han blir teken godt vare på, og då skal umagen ha all avkastning av godset sitt. Men frendane skal kvar tolvte månad undersøkje korleis det er forvalta, og gje det til ein annan, dersom forvaltaren ikkje duger, med full garanti for at den gjev tilbake, som tek imot. No dersom forsørgingskapitalen ikkje strekk til, då skal umagen kvar tolvte månad ha ½  mark , til dess han er 12 år gammal, då skal han sidan arbeide for kosten. Ein umage skal ha ½ mark av jordleiga. No skal den verdsetjinga av jordleiga stå fast, som blei gjord fyrste året, anten ho veks eller minkar, både for bygard i byen og jordleige i heradet .

Formyndaren skal ikkje overlate til nokon annan å forvalte godset. Men dersom han overlèt til ein annan, då har umagen rett til å krevje sitt av kven han vil av dei. Dersom ein umage eig ½  markebol, då er det forsørgingskapital. Men dersom nokon gjev frå seg gods som ein umage eig, utan at det er dømt frå han med dom, då skal han leggje sitt eige gods i staden, for gjeld er ikkje betalt med mindre vitne veit om det. Men dersom han nektar, då må han betale ein gong til.

Nú er bóndi dauðr, en kona lifir eptir, ok er eigi fé meira en hon á at hafa, þá skal hon veita vǫrð bǫrnum sínum félausum. En ef hon á ǫnnur bǫrn, þá hverfi þau til fǫðurfrænda sinna. 15

Um úmagafǿrslu ok forlagseyri ok sekt

Nú sǿkir þrot bónda í heraði, þá skal skipta úmǫgum hans eptir því sem félag þeirra var lagt. Skal móðir fǿra úmaga sína á hendr frændum þeim er arfi eru næstir, ef þeir eigu forlagseyri, fyrir úmaga sinn hvern iiii merkr, þat er forlagseyrir. Nú ef af ganga iiii merkr af því fé, þá skal sá taka einn úmaga, ok taka svá marga sem hann á forlagseyri til. En þeir fari umfram, er af ganga, þeim á hendr, er þá eru næstir arfi, ef sá á forlagseyri til. En ef sá á eigi forlagseyri til, þá skulu úmagar fara fram í ætt, til þeirra er forlagseyri hafa. Svá skal ok hinum skipta, er í feðrinum fylgja. Nú festir maðr úmaga í vist, þá skal þat halda. En ef hann vísar honum ór vist, ok gengr hann húsa á millum, þá skal hann gjalda vi aura silfrs konungi, ok varðveita úmaga sem mælt var. Svá skal ok hverr gjalda, sá er ganga lætr sinn úmaga húsa á millum, sem nú er sagt, ok þegar hann veit at þat er hans úmagi.

16

Hvar arf skal sǿkja

Arf skal sǿkja í bǿ várum er hér andast maðr í frá. En ef hann leiðir vitni í heraði, þá er fyrirskotit þeim, því at alt þat er í bǿ várum er gǫrt, þá skal þat alt at bǿjarrétti sǿkja. En alt þat er í heraði er gǫrt, ok hvarfar millum heraðsmanna ok bǿjarmanna, þá skal þat alt at heraðsrétti sǿkja.

17

Hversu maðr skal sǿkja arf sinn

Nú sitr maðr í arfi ok leggr dóm fyrir, en annarr kallast til kominn, þá skal hann taksetja þann sem í arfi sitr til stefnu ok rétts rannsaks. Ok ef honum fullnast gǫgn ok vitni til síns máls, þá skal hann krefja hann arfs ok órfarar. Nú vill hann eigi ór fara, þá skal hann krefja gjaldkyra horns ok láta til móts blása. En sá er arf sǿkir, takseti þann til móts, er honum stendr fyrir arfi fyrir rán ok ísetu. En ef þá fullnast honum gǫgn ok vitni til síns máls, ok kømr ekki andvitni á móti, þá eigu mótmenn honum arf at dǿma. Hinn skal gjalda konungi vi aura silfrs fyrir þat at hann lagði lǫg ok dóm fyrir arf þann er hann

Og dersom ein ektemann er død, men kona er i live, og det ikkje er meir gods enn ho skal ha, då skal ho ta vare på dei eigedomslause barna sine. Men dersom ho har andre barn, då skal dei overtakast av farsfrendane sine.

15Om flytting av umagar og underhaldspengar og bøter

No kjem det armod på ein bonde i heradet , då skal ein fordele umagane hans etter slik som felaget deira var gjort. Mora skal overføre umagane sine til dei frendane som er nærmaste arvingar, dersom dei har underhaldspengar, 4 merker sølv for kvar umage, der er underhaldspengar. No dersom det er ei avkastning på 4 merker av formuen, då skal han ta éin umage, og ta så mange som han har underhaldspengar til. Men dei som er att, skal gå vidare til den som er nærmaste arving, dersom han har underhaldspengar til det. Dersom han ikkje har underhaldspengar til det, då skal umagane gå vidare i slekta, til dei finn underhaldspengar. Slik skal ein òg fordele dei andre, som høyrer heime i farsslekta. No fester nokon ein umage i teneste, då skal det haldast. Dersom han viser umagen bort frå tenesta, og han går husimellom, då skal han bøte 6 øyrar sølv til kongen, og ta vare på umagen slik det var avtalt. Og slik skal alltid den bøte, som lèt sin umage gå husimellom, slik det no er sagt, dersom han veit at det er hans umage.

16

Kvar ein skal søkje arv

Arv skal søkjast i byen vår når nokon døyr her. Dersom nokon fører vitne i heradet , då er vitna hans forspilte, for alt det som er gjort i byen vår, skal ein søkje etter bylova. Og alt det som er gjort i heradet , og som heradsmenn og bymenn blir usamde om, alt det skal ein søkje etter heradsretten .

17

Korleis ein skal søkje arven sin

No sit nokon i ein arv og gjer den avhengig av domsavgjerd, og ein annan seier at han har rett til den, då skal han krevje garanti frå den som sit i arven, til stemne og rettsleg gransking. Og dersom rettsprova og vitnemåla hans er tilfredsstillande i saka, då skal han krevje han for arv og utflytting. No vil han ikkje flytte ut, då skal han krevje av gjaldkjeren at det blir blåse i horn, og at det blir blåse til bymøte. Og den som søkjer arven, skal krevje garanti til bymøtet for ran og innehaving frå den som står i vegen for arven hans. Og dersom rettsprova og vitnemåla hans er tilfredsstillande i saka, og det ikkje kjem vitne imot han, då skal deltakarane på bymøtet tildøme han arven. Den andre skal bøte 6 øyrar sølv til kongen fordi han kravde lov og domsavgjerd for den arven som han ikkje

átti ekki í. Nú vill hann eigi ór fara, þá skal hann æsta mótmenn ok gjaldkyra liðs at fǿra hann ór arfi sínum. Ok er hverr sekr eyri silfrs við konung, er eigi ferr til þeirra er á móti váru.

18

Hversu lengi skal arfr standa áðr en undir konung gangi Hvervetna sem maðr kallar eigi til arfs fyrir fáfrǿðis sakir, ok er þó til kominn, þá hafi sóttan innan x vetra þeirra sem hann er innan lands ok hann er ór úmegð, ef hann hefir vit til, eða skyld nauðsyn banni. Nú eigu menn arfi at skipta, þá er vel ef þeir fara allir, er hlut eigu í ok skipta þeim arfi. En ef sumir vilja eigi til fara, þá skal stefnu gera þeim til at skipta. En ef sumir vilja eigi til koma, þá skal skipta fyrir váttum, ok leggja hluti á, þá skal hann þann hlut hafa, er þá hlýtr hann. Nú ef hann kallar misskipt, ok kallar at hann hafi leynt fé, þá skal hann synja lýrittareiði.

19 Hversu maðr má sik til arfs fǿra, ok um vitnisburð Nú leikr á tveim tungum, hvárt maðr er arfgengr eða eigi, stefni þeim til móts, er honum stendr fyrir arfi, þá skal hann njóta vátta sinna, at hann stefndi honum mót. Nú skulu þat aðrir váttar bera: «Vér várum þar sem móðir hans var fest lǫgliga í þeim stað», ok ánefna stað. Þá eigu mótmenn honum arf at dǿma. Hvervetna þar sem maðr skal sik til arfs fǿra, leiði vátta sína til, ok stefni þeim ǫðrum til, er þeim arfi eru næstir. Ef hann stefnir eigi þeim manni til, þá er hans váttum fyrirskotit. Skal þar um arf dǿma, sem dáinn er eða óðalsjarðir eru eða bú hins dauða. Engi maðr skal fé fyrri skipta eða arfi nema þess leyfi sé til, er á áðr, ef menn sjá at með spellum ferr. Ef maðr hefir vit sitt, ok má kaupum sínum ráða ok búi sínu, ok er hestfǿrr ok ǫlfǿrr, þá skal hann sjalfr fé sínu ráða, má því engi maðr skipta. En þó at nokkurr skipti, þá má þat eigi halda.

20 Um úmagaskipti

Nú skipta menn úmǫgum sín á millum félausum, hvergi sem þeir skipta ok hluta síðan, þá skal þat skipti haldast þeirra á millum. Þeir skulu ok ǫrfum fylgja, ef sá er úmagi, er fé á.

åtte noko i. No vil han ikkje flytte ut, då skal hin krevje hjelp frå deltakarane på bymøtet og gjaldkjeren til å føre han ut av arven sin. Og kvar den som var på bymøtet, og ikkje vil vere med, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv til kongen.

18

Kor lenge skal arven stå før enn den kjem under kongen

Alltid når ein mann på grunn av vankunne ikkje gjer krav på arven, endå om han har rett til den, då skal han ha søkt den innan 10 år etter han kjem til landet og er myndig, dersom han har forstand til det, men mindre tvingande naudsyn hindrar han. No skal folk skifte arv, då er det vel om alle kjem, som skal vere med på å skifte den arven. Og dersom nokon ikkje vil fare, då skal ein stemne dei til å skifte. Men dersom det er nokon som ikkje kjem, då skal ein skifte med vitne, og det skal kastast lodd, og kvar skal ha den delen som fell på han. No dersom nokon seier at det er urett skift, og at han har gøymt bort gods, då skal han nekte med lyrittareid .

19 Korleis ein kan syne retten til arv, og om vitnemål No er det usikkert om ein mann har rett til arv eller ikkje, då skal han stemne den til tinget, som står i vegen for arven hans, og då skal han føre vitna sine, at han stemnde han til bymøtet. No skal andre vitne seie dette: «Vi var der mor hans blei lovleg fest på den staden», og namngje staden. Då skal deltakarane på bymøtet tildøme han arven. Alltid når nokon skal prove arveretten sin, då skal han føre fram vitna sine, og stemne den som er nærmaste arving. Dersom han ikkje stemner hin slik, då har han forspilt vitna sine. Og der skal ein døme om arv, der arven er fallen, eller der odelsjordene er, eller buet til den døde. Ingen må skifte gods eller arv før enn den gjev løyve til det, som før er eigar, med mindre folk ser at han øyder det. Og dersom ein mann har vitet sitt, og kan rå for avtalene sine og buet sitt, og er i stand til å ride og delta i drikkelag, då skal han sjølv rå for godset sitt, og ingen kan skifte det. Og endå om nokon skifter, så skal det skiftet ikkje haldast.

20

Om skifte av umagar

No skifter folk dei fattige umagane mellom seg. Korleis dei no enn skifter og deretter kastar lodd, då skal det skiftet haldast dei imellom. Og dei skal ha arvelutene, dersom den er umage, som eig gods.

Ef aflaga er úmagi fǿrðr á hendr manni, ok ef menn vilja úmǫgum

skipta sín á millum

Ef maðr kømr í úmagaskipti, þá er hann ór úmegð er hann er xx vetra gamall ok á at taka við fé sínu, ok á at fá hverjum fjárhald sitt sem hann vill, ef hann er eigi sjalfr til fǿrr fyrir at sjá, ok ǫll ǫnnur forræði. En ef karlmaðr kvángast, eða kona giptist fyrir útan frænda ráð, hafi fyrirgǫrt landskyldum ok ávexti fjár síns við erfingja. Nú kømr sá úmagi á hendr manni, er hann á eigi at varðveita, þeim skal heimstefna, er varðveita á. Svá skulu váttar hans mæla: «Hér er sá úmagi er þú skalt varðveita, en eigi sá, er hingat fǿrði». Þá skal fela honum ábyrgð á hendi þess úmaga. Nú kømr úmagi á hendr manni, geri hvárt sem hann vill, láti fara aptr á hæl ellar til móts, meti mótmenn hvert fǿra skal. En ef á hæl, þá skal hann fara at náttstǫðum þeim, er þangat fór hann, ok sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi vill við honum taka. Ok sá er eigi vill við taka, ábyrgist eptir því sem konungs er miskunn til, ef hann deyr af bjargleysi. Nú eigu menn úmǫgum at skipta, ok vill annarr skipta en annarr eigi, þá skal hann stefna honum til úmagaskiptis. Nú ef hann kømr, þá er vel, en ef hann kømr eigi, þá leiði hann vátta sína, at hann stefndi honum þangat, skipti síðan valinkunnir menn þeim úmǫgum, ok hluti, hafi hann sinn hlut í brott, en ábyrgi hinum sinn hlut, er eigi kom þar.

22

Um úmagaframfǿrslu

Ef maðr fǿrir fram þann úmaga er hann er fyrir laga sakir skyldr til fram at fǿra, þó at annarr sé erfingi, ok berr síðan arf eða réttarfar undir þann úmaga, er áðr var fram fǿrðr, eða með hverjum hætti sem honum aflast fé, ok ef sá á fé eptir, er fram var fǿrðr, þá er hann andast, þá skal sá, eða hans erfingi, er hann fǿrði fram, taka ávaxtalaust slíkt sem hann lagði fyrir hann, en erfingi þat sem auk er. Nú veitir maðr manni fyrir guðs sakir, þeim manni er hann er eigi fyrir laga sakir skyldr til fram at fǿra, þá skal guð ambuna honum, en koma eigi fé fyrir, hvárki við hann né við hans erfingja.

Um lǫggjafir

Nú skal þær gjafir telja, er haldast skulu. Þær gjafir skulu haldast er konungr gefr oss, eða vér honum. Hverr maðr má ok gefa fjórðungsgjǫf ok tíundargjǫf af ǫllu því sem honum hefir aflazt, svá bǫrnum sínum sem ǫðrum mǫnnum einu, ef þat vill hann. En tíundargjǫf af því fé sem hann hefir at erfðum tekit,

Dersom ein umage ulovleg blir overført til nokon, og dersom folk vil skifte umagane seg imellom

Dersom nokon kjem i umageskiftet , då er han ikkje umage lenger når han blir 20 år gammal, då kan han overta godset sitt, og kan overlate styringa av det til kven han vil, dersom han ikkje sjølv kan rå for det, og alt anna verjemål. Og dersom ein mann får seg ei kone eller ei kvinne gifter seg utan råd frå frendane sine, då har dei forspilt landskyldene og avkastninga av godset sitt for arvingane. No får ein mann ein umage som han ikkje har plikt til å ta seg av, då skal han stemne den heim, som skal ta seg av han. Vitna hans skal seie dette: «Her er den umagen som du skal ta deg av, men ikkje han, som førte han hit.» Då skal ein gje han ansvaret for umagen . No får nokon ein umage, då kan han gjere det han vil, la han fare tilbake same vegen eller til bymøtet, og deltakarane på bymøtet skal vurdere kvar han skal førast. Dersom han skal tilbake same vegen, då skal han fare til dei nattstadene han fór frå, og kvar den er skyldig til å bøte 1  øyre sølv til kongen, som ikkje vil ta imot han. Og dersom han døyr av hjelpeløyse, skal den som ikkje vil ta imot han, vere ansvarleg etter kongens miskunn. No skal folk skifte umagane, og nokon vil skifte, og ein annan ikkje, då skal han stemne han til umageskifte. Dersom han kjem, er det vel, og dersom han ikkje kjem, då skal han føre fram vitna sine, at han stemnde han dit, og sidan skal upartiske menn skifte desse umagane, og ein skal kaste lodd, og han skal ha sin del med bort, og leggje ansvaret for den andres del på den som ikkje kom dit.

22

Om forsørging av umagar

No dersom nokon forsørgjer den umagen som han etter lova har ansvaret for, endå om ein annan er arving, og den umagen , som før var forsørgd, sidan får arv eller rettsbøter, eller korleis han enn tileignar seg gods, og den som blei forsørgd, har gods etter seg når han døyr, då skal den som forsørgde han, eller arvingen hans, ta slikt som han la ut for han, utan renter, og arvingen skal ta det som er att. No hjelper nokon for Guds skuld ein annan, som han etter lova ikkje er skyldig til å forsørgje, då skal Gud løne han, men korkje han eller arvingen hans skal ha noko vederlag for det.

23

Om lovlege gåver

No skal vi rekne opp dei gåvene som skal haldast. Dei gåver skal haldast som kongen gjev oss, eller vi han. Ein mann kan òg gje fjerdingsgåve og hovudtiend av det godset han har tileigna seg, så vel til barna sine som berre til andre, om han det vil. Og hovudtiend av det godset som han har fått i arv,

bæði í landi ok lausum eyri, þó at hann spyri eigi erfingja at, hvárt sem hann er heill eða sjúkr. En þat skal fyrst lúkast af fjórðungsgjǫf ok tíundargjǫf, er maðr gefr guði fyrir sál sína, hverjum manni sem hann gefr lǫggjǫf sína.

24

Um brúðlaupagerðir

Þat er ǫllum mǫnnum kunnigt um þann hinn mikla kostnað, er menn hafa hér meir í venju haft um brúðlaupagerðir í þvísa landi en í engu ǫðru, svá sem margir hafa raun af, með miklum ok stórum skuldum. Ok af því gerum vér kunnigt ǫllum mǫnnum, at nú er svá tekit um alt landit, at engi skal brúðlaup sitt lengr gera en ii daga. En sá er lengr gerir, þá er hann sekr iii aurum silfrs við konung, er veitir, en hverr annarra eyri silfrs, er lengr þiggr en nú er skilt.

25

Um erfi þau er verit hafa

Erfi þau er menn gera, þá sýnist oss at þau sé meir gǫr til ofsa ok frásagnar, en til sálubótar við þann er fram er farinn. Ok því gerum vér ǫllum mǫnnum kunnigt, at oss þykkir því betr, er meiri ǫlmusa er gǫr fyrir sál manna. En þat fyrirbjóðum vér, at þar sé nokkurar drykkjur meðan þat erfi er gǫrt. En sá er ǫðruvís gerir en nú er mælt, þá er hann sekr iii aurum silfrs við konung, en hverr sá er þiggr, eyri silfrs. Hafa þessi erfi verit gǫr með miklum kostnaði optliga ok uviðkǿmiliga, því at féit er eytt með engri nytsemd, en þess skuldir úloknar, er féit átti, ok optliga stór vandræði ok manndráp af orðit sakir ofmikillar ofdrykkju.

både i land og lausøyre, endå om han ikkje spør arvingen, same om han er frisk eller sjuk. Men fyrst skal det betalast av hovudtienda og fjerdingsgåva , som ein gjev Gud for sjela si, kven han no elles gjev si lovlege gåve.

24

Om å halde bryllaup

Alle er kjende med den store kostnaden med å lage til bryllaup som folk til vanleg har hatt i dette landet meir enn i noko anna land, som mange har erfaring med, med mykje og stor gjeld. Og difor gjer vi kjent for alt folket, at no er det vedteke over heile landet, at ingen skal gjere bryllaupet sitt lenger enn 2 dagar. Og den som gjer det lenger, er skyldig til å bøte 3 øyrar sølv til kongen, kvar den som er vert, og 1 øyre kvar den som er gjest lenger enn det no er fastsett.

25

Om dei gravøla som har vore

Dei gravøla som folk held, synest for oss å vere gjorde meir til hovmod og omtale enn til sjelehjelp for den som er død. Og difor gjer vi kjent for alt folket, at vi synest det er di betre di større almisse det er gjort for folks sjeler. Men det forbyd vi, at det er svirelag medan gravølet blir halde. Og den som gjer det annleis enn det no er sagt, er skyldig til å bøte 3  øyrar sølv til kongen, og 1  øyre sølv kvar den som er gjest. Desse gravøla har ofte og uhøveleg vore haldne med stor kostnad, for pengane har vore brukte opp til inga nytte, og den som åtte pengane, har gjeld som ikkje er betalt, og det har ofte blitt stor fiendskap og manndrap på grunn av altfor mykje ovdrikk.

BYORDNING

1

Hér hefr bǿjarskipan, um mót fyrir jól ok jóla viðrbúnað ok stræta ruðning

Svá er mælt, at vér skulum mót eiga á tómasmessudag, ok setja þá jólafrið. En jólafriðr skal standa iii vikur. En ef manni er veitt ǫfund í jólafriði várum með orðum eða verkum, þá skulu allir réttir aukast at hǫlfu. Fjársóknir allar skulu standa kyrrar meðan jólafriðr várr er lengstr. En v daga hina fyrstu í jólum, ok áttanda dag ok þrettánda dag, þá skulum vér heilagt halda svá sem hinn fyrsta. En þess á millum vinni hverr at úsekju slíkt sem hann vill. Stræti vár skulum vér ryðja um jólatíð. Þar skal hvárki á draga skip né timbr, ok eigi hlaða viði á. En hvatki sem á stræti er borit ok liggr þar, þá taki gjaldkyri af ok hafi svá heimult sem honum væri á móti dǿmt þat, ef þat er betra en eyrir silfrs. En ef þat er eigi betra, þá á sá þat, er stræti átti, en hinn sé þá vítislauss, er átti.

2

Ef menn ganga úti um nætr

Allir menn skulu inni sitja um nætr, ok ganga eigi úti erendlausu í garða annarra manna. En ef hann gengr, ok stendr þar í garðshliði eða í forstofu, þá seti þann mann í rannsakshús at úsekju, ok bíði þar dóms. Mót skulum vér hafa um jólatíð jafnt sem fyrir útan um mannhelgi vára ok um þjófnað, ok svá vitna allra njóta sem þess á millum.

3

Um móttekin mál, hversu haldast skulu65

Ǫll þau mál er vér tǫkum með lófataki á móti vár á millum um kaup eða sǫlur66 eða þat annat þessu líkt, er bǿ várum er hent, þá skal þat alt haldast vár á millum, er bók mælir eigi í móti. Sekr hverr halfri mǫrk silfrs er þat rýfr, nema konungi lítist annat sannara.

65 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

66 sóknir i 6 hss

1Her byrjar byordninga, om bymøte før jul og reglane for jul og rydding av strete

Det er fastsett at vi skal ha bymøte på tomasmessedag,69 og då setje julefred, og julefreden skal vare i tre veker. Men dersom nokon blir krenkt i julefreden vår i ord eller gjerning, då skal alle rettsbøter aukast til det doble. Alle søksmål om gods skal kvile så lenge julefreden varer. Og dei fem fyrste dagane i jula, og åttandedag og trettandedag, dei skal vi halde heilage slik som fyrstedag. Men imellom desse dagane kan alle arbeide utan straff slik som dei vil. Streta våre skal vi rydde i juletida. På dei skal ein ikkje dra opp skip eller tømmer, og ikkje stable opp ved. Og alt det som er bore ut på stretet og ligg der, det skal gjaldkjeren ta bort, og han skal ha same retten til det som om det var tildømt han på bymøtet, dersom det er meir verdt enn 1 øyre sølv. Men dersom det ikkje er verdt meir, då eig den det, som åtte stretet , og den som åtte det, skal då vere friteken for bot.

2

Dersom folk går ute om nettene

Alle folk skal sitje inne om nettene, og ikkje gå ærendslause ute i andre folks bygardar. Men dersom nokon går ut, og står der i gardsporten eller i forstova, då skal ein straffritt setje den mannen i varetektsfengsel, og der skal han vente på domen. Vi skal ha bymøte i juletida slik som elles, om mannhelga vår og om tjuveri, og bruke alle vitnemål som elles.

3

Om avtaler gjorde på bymøtet, korleis dei skal haldast70

Alle dei avtalene oss imellom som er gjorde ved handsopprekking på bymøtet, om kjøp eller sal71 eller liknande, som er tenleg for byen vår, alt det skal haldast oss imellom, dersom ikkje lovboka seier imot. Kvar den som bryt dette, er skyldig til å bøte ½ mark sølv, med mindre kongen meiner at noko anna er rettare.

69 21. desember

70 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

71 søksmål i 6 hss

4

Ef varðmenn hitta drukna menn67

Nú ef druknir menn ganga um bǿ várn, ok hitta varðmenn á þá, þá skal rétt leiða þá en eigi rangt, hvárt sem eru konur eða karlar. En at því skulu þeir spyrja, hvar inni hans er. Ok ef hann veit þat, þá skulu þeir hann heim leiða. En ef hann veit ekki til, þá fǿri þeir hann til næsta húsbónda, ok láti þar liggja til þess er hann veit hvert hann gengr, nema húsbóndi vili fyrr heim leiða. En sá maðr er annan veg leiðir, þá er hann sekr mǫrk silfrs. En ef maðr ruplar drukkinn mann leyndri hendi fǫtum sínum eða fé eða vápnum, hvárt sem hann ruplar konu eða karlmann, svari slíku fyrir sem hann hafi stolit jafnmiklu.

Um jólavǫrð ok stǫpulsvǫrð útan jóla, ok um leigu þeirra, ok um gǫnguvǫrð útan jóla, ok rannsak um vǫrð, ok sekt er við liggr

Vǫrðr skal uppi vera meðan jólafriðr er. Þann skulu halda vi skilríkir menn, þeir sem hvárki eru reyndir at þjófnaði ne at hvinnsku. Þá skal gjaldkyri til nefna með húsbónda ráði. En þeir skulu hafa í leigu sína v merkr silfrs af bǿjarmannafé. Skal þeim lúka halft fyrir jól, en halft tolfta dag jóla. En þá er þessir vi menn ganga til varðhalds, þá skulu þeir hittast við Sandbrú, ok skulu þeir iii niðr ganga á bryggjur sem næst gengt er eplagarði konungs, ok svá inn eptir bryggjum. En aðrir iii skulu ganga inn eptir langstræti hit øfra ok hittast við Ólafskirkju í Vágsbotni, ok snúist þeir er eptir bryggjum gengu, út hit øfra. En þeir er hit øfra gengu, snúist út eptir bryggjum, ok hittist við Sandbrú. Svá skulu þeir jafnan ganga ok um snúast þar til er dagr er ok hringir at smákirkjum. Ǿpa skulu þeir við hvern

67 Ikkje nytt kapittel i 6 hss

4

Dersom vektarar finn drukne folk72

No dersom drukne folk går rundt i byen vår, og vektarar treffer på dei, då skal dei rettleie, og ikkje villeie, anten det no er kvinner eller karar. Men dei skal spørje kvar dei bur. Og dersom dei veit det, då skal dei føre dei heim. Men dersom dei ikkje veit det, då skal dei føre dei til den nærmaste huseigaren, og la dei liggje der til dei veit kvar dei skal, med mindre huseigaren vil føre dei heim tidlegare. Men den som fører dei annleis, han er skyldig til å bøte 1  mark sølv. Og dersom nokon i løynd ranar frå nokon som er drukken, kleda hans, pengar eller våpen, anten han ranar frå kvinne eller kar, då skal han bøte det same som om han hadde stole like mykje.

5Om vakthald i julehelga og tårnvakt utanom julehelga, og om løna deira, og om patruljerande vakt utanom julehelga, og inspeksjon av vakta, og straffa som gjeld

Det skal vere vakt medan julefreden varer. Den skal haldast av seks forstandige menn, som korkje er tekne i tjuveri eller nasking. Gjaldkjeren skal oppnemne dei med råd frå huseigarane. Og dei skal i løn ha 5 merker sølv frå bykassa. Halvparten skal betalast til dei før jul, og halvparten tolvte juledag. Og når desse seks mennene går på vakt, då skal dei møtast ved Sandbru, og tre av dei skal gå ned på bryggjene så nær kongens eplehage som det er framkomeleg, og så innetter bryggjene. Og dei andre tre skal gå innetter det øvre langstretet , og møtast ved Olavskyrkja i Vågsbotn, og dei som gjekk langs bryggjene, skal vende om og gå utetter den øvre vegen. Og dei som gjekk den øvre vegen, skal vende om og gå utetter bryggjene, og dei skal møtast ved Sandbru. Slik skal dei gå heile tida og vende om, til det er dag og det blir ringt i småkyrkjene. Dei skal rope ved kvar

almenning er liggr um þveran bǿ várn.68 En ef sá vill eigi vǫrð halda, er gjaldkyri nefnir til með húsbónda ráði, hann er sekr ii aurum silfrs, ok nefni annan í hans stað. En ef einnhverr varðmanna sofnar á verði, gjaldi eyri silfrs. En ef nokkurr varðmanna lætr vǫrð falla, þeirra er við bǿjarmannafé hafa tekit, þá er hann sekr ii aurum silfrs. En þá er vǫrðr þeirra fallinn, ef eldr kømr í bǿ, ok finna aðrir menn fyrr en þeir, eða verða brotin upp hús manna ok stolit ór fé manna, eða ferr herr til bǿjar, eitt langskip þat er sessum má telja, eða því fleiri, ok sjá aðrir menn fyrr en þeir. En ef herr ferr til bǿjar ok verða varðmenn varir við, þá skulu þeir renna til stǫpulsvarða69 ok biðja láta klykkja, en sumir til rennara at biðja láta blása í horn sem skjótast má hann, ok skulu varðmenn segja honum hvert þau skip

68 Frå þá skulu þeir hittast við Sandbrú har 2 handskrifter av Oslos bylov følgjande tekst: þá skulu þeir vi menn hittast við Hallvarðskirkju, skulu ii ganga ut á bryggjur eptir Biskupsalmenningi, ok svá út eptir bryggjum, ok svá ii eptir vestra stræti ok ii eptir eystra stræti ok austr á lykkjur, ok hittast út at Maríukirkju (Nikuláskirkju i 1 hs.). Skulu þeir jafnan skiljast ok ganga þar til er dagr er ok hringt er at smákirkjum. Ǿpa skulu þeir við hvern almenning er liggr yfir þveran bǿ várn. 1 hs. av Tønsbergs bylov har følgjande tekst: þá skulu þeir hittast við Lafranzkirkju í Túnsbergi, skulu ii ganga þat øfra um Bárðargarð ok hittast á torginu. En hinir, sem eptir strætinu gengu, skulu þá um snúast, skulu ganga upp um Ámundargarð, ok svá øfra með brǿðragarði. En hinir skulu ganga með øfra stræti, ok hittast við neðra garðshliði á Ólafskirkjugardi. En þeir sem þá gengu øfri, skulu ganga norðr eptir stræti, en hinir niðr á bryggjur, ok skulu þeir finnast á hvárjum almenningi, øfra veg ok neðra, ok skulu ǿpa, er ligg yfir þveran bǿ várn.

1 hs. av Tønsbergs bylov har følgjande tekst: þá skulu þeir hittast á Krossinum, skulu ii ganga suðr til Ólafskirkju, ok aptr um bryggjur. En aðrir ii skulu ganga norðr til Lafranzkirkju, ok upp til smiðjubúða, ok svá niðr aptr á torgit, ok finnast allir at Lafranzkirkju. Ok svá skulu þeir jafnan gera, ok um snúast þar til er dagar ok hringir at smákirkjum. Ǿpa skulu þeir við hvern almenning er liggr yfir þveran bǿ várn.

1 hs. av Nidaros’ bylov har følgjande tekst: þá skulu þeir hittast út á Eyrum, ok gangi allir samt upp um Skagan, víki þá iii út um Geilar, ok þat upp eptir stræti um Marteinskirkju, ok þaðan upp fyrir vestan Grégoríuskirkju, ok svá upp um garð Bergsveins Pípu, ok svá fyrir vestan Maríukirkju, ok svá upp eptir langstræti fyrir ofan konungsgarð til nausta biskups. En aðrir iii snúi upp eptir langstræti ok ofan um Klemetskirkjugarð ok ofan um Krók og svá upp eptir bryggjum ok upp millum Krosskirkju ok Soppsins ok upp eptir langstræti millum Allraheilagrakirkju ok Benediktuskirkju, ok upp eptir almenninginum millum konungsgarðs ok prédikarahúsa, ok upp fyrir vestan konungsgarð, þar til er þeir mǿta hinum. Síðan snúist um ok gangi þeir at neðra, er áðr gengu hit øfra, alt út til garðs Sigurðar Svardaga. Síðan fari þeir er áðr fóru hit øfra, ofan eptir Kaupmannastræti, ok svá út eptir langstræti fyrir neðan Ólafskirkju ok út at Eyrar. En hinir snúi út eptir langstræti fyrir ofan Grégoríuskirkju, ok þat út með Marteinskirkju, ok hittist á Eyrum við smiðjubúðir. Svá skulu þeir ok jafnan ganga, ok um snúast, þar til er dagr er ok hringir at smákirkjum. Ǿpa skulu þeir við hvern almenning er liggr um bǿ várn. 1 hs. med bylova i generell utforming har følgjande tekst: þá skulu þeir þar hittast sem gjaldkyri gerir ráð at. Svá skulu þeir jafnan ganga ok um snúast, þar til er dagr er ok hringir at smákirkjum. Ǿpa skulu þeir við hvern almenning er liggr um þveran bǿ várn.

69 gildisklokku várrar eða Lafranzkirkju i 1 hs

allmenning som ligg tvers gjennom byen vår.73 Men dersom den ikkje vil halde vakt, som gjaldkjeren oppnemner med råd frå huseigarane, då er han skyldig til å bøte 2 øyrar sølv, og ein annan skal oppnemnast i hans stad. Men dersom nokon av vektarane sovnar på vakt, då skal han bøte 1  øyre sølv. Og dersom nokon av vektarane som har teke imot betaling frå bykassa, forsømer vakta, då er han skyldig til å bøte 2  øyrar sølv. Og dei har forsømt vakta dersom det blir brann i byen, og andre oppdagar det før enn dei, eller husa til folk blir brotne opp og eigedelar blir stolne frå dei, eller det kjem hær til byen, eitt langskip som kan reknast etter rorbenker, eller fleire enn det, og andre ser det før enn dei. Men dersom det kjem ein hær til byen og vektarane oppdagar det, då skal dei springe til tårnvaktene og be dei la ringje med klokkene, og nokre til bytenaren for å be han la blåse i horn så snart han kan, og vektarane skal seie til han kvar dei skipa

73 Frå då skal dei møtast ved Sandbru har 2 handskrifter av Oslos bylov følgjande tekst: då skal dei seks mennene møtast ved Hallvardskyrkja, to skal gå ut på bryggjene langs Biskopsallmenningen, og så utetter bryggjene, og likeins to langs vestre strete og to langs austre strete og aust på løkkene, og møtast ute ved Mariakyrkja (Nikolauskyrkja i 1 hs.). Dei skal stadig skiljast og gå til det er dag og det blir ringt i småkyrkjene. Dei skal rope ved kvar allmenning som ligg tvers gjennom byen vår. 1 hs. av Tønsbergs bylov har følgjande tekst: då skal dei møtast ved Lavranskyrkja i Tunsberg, to skal gå den øvre vegen om Bårdargard og møtast på torget. Og dei andre, som gjekk etter stretet, skal då vende om og gå opp om Åmundsgard, og så den øvre vegen langs med klosteret. Og hine skal gå langs det øvre stretet, og møtast ved den nedre porten til Olavskyrkjegarden. Og dei som då gjekk den øvre vegen, skal gå nordover langs stretet, og dei andre ned på bryggjene, og på kvar allmenning, som ligg tvers gjennom byen vår, skal dei møtast frå den øvre og den nedre vegen, og dei skal rope.

1 hs. av Tønsbergs bylov har følgjande tekst: då skal dei møtast på Krossen, to skal gå sør til Olavskyrkja, og tilbake langs bryggjene. Og dei to andre skal gå nord til Lavranskyrkja, og opp til smiene, og så ned att på torget, og alle skal møtast ved Lavranskyrkja. Og slik skal dei stadig gjere, og vende om, til det blir dag og det blir ringt i småkyrkjene. Dei skal rope ved kvar allmenning som ligg tvers gjennom byen vår.

1 hs. av Nidaros’ bylov har følgjande tekst: då skal dei møtast ute på Øyrane, og alle skal gå saman opp om Skagen, då skal tre dreie ut gjennom Geilene, og oppetter stretet forbi Martinskyrkja, og derifrå oppover vestanfor Gregoriuskyrkja, og så opp forbi bygarden til Bergsvein Pipe, og så vestanfor Mariakyrkja, og så opp etter langstretet ovanfor kongsgarden og til biskopens naust. Og dei andre tre skal dreie opp langs langstretet og ovanfor Klemetskyrkjegarden og ovanfor Kroken, og så opp langs bryggjene og opp mellom Korskyrkja og Soppen, og opp langs langstretet mellom Allehelgenskyrkja og Benediktskyrkja, og opp langs allmenningen mellom kongsgarden og klosterbygningane til dominikanarane, og opp vestanfor kongsgarden, til dei møter dei andre. Sidan skal dei vende om, og dei som før gjekk den øvre vegen, skal gå etter den nedre, heilt ut til Sigurd Svardages bygard. Sidan skal dei som før gjekk den øvre vegen, gå ned langs Kjøpmannsstretet, og så ut langs langstretet nedanfor Olavskyrkja og ut til Øyrane. Og dei andre skal dreie ut langs langstretet ovanfor Gregoriuskyrkja, og ut med Martinskyrkja, og dei skal møtast på Øyrane ved smiene. Og slik skal dei stadig gå, og vende om, til det blir dag og det blir ringt i småkyrkjene. Dei skal rope ved kvar allmenning som ligg gjennom byen vår.

1 hs. med bylova i generell utforming har følgjande tekst: då skal dei møtast der som gjaldkjeren bestemmer. Og slik skal dei stadig gå, og vende om, til det blir dag og det blir ringt i småkyrkjene. Dei skal rope ved kvar allmenning som ligg tvers gjennom byen vår.

leggja at landi. En hver þeirra manna er frjálsir eru ok fulltíða, skulu þangat fara með vápn sín ǫll. En ef úfriðarherr er, þá má konungr gefa þeim hverjum landráðasǫk er hann vill, er ǫðruvís gerir, nema nauðsynjar banni. Stǫpulvǫrðr skal vera haldinn í Nikuláskirkju70 stǫpli. Hann skulu halda ii menn góðir ok skilríkir, ok eigi at úknyttum reyndir, þeir sem gjaldkyri nefnir til með bǿjarmanna ráði. En þeir tveir skulu taka á xii mánuðum viii merkr silfrs í leigu sína. Skulu fram koma ii merkr silfrs at vetrnáttum, sín hvárum þeirra, ok ii merkr at pálsmessu,71 ii merkr at sumarmálum ok ii merkr at seljumannavǫku. En ef sá vill eigi vǫrð halda, er til er nefndr, gjaldi ii aura silfrs, en gjaldkyri skal nefna annan í stað hans. Sýslumaðr skal fá til ii menn at rannsaka vǫrð hvern dag um kveldum, ok ef þeir hitta varðmenn sofa á verði, ok eigi á vǫrð komna er hringir eldsløkking, þá gjaldi eyri silfrs eða sé kastaðr í myrkvastofu. Þá er ok vǫrðr þeirra fallinn, er eldr kømr í bǿ, ok finna aðrir menn fyrr en þeir, eða herr ferr til bǿjar, eitt langskip eða því fleiri. Ok ef slíkt kann at henda, þá svari slíku fyrir sem áðr er mælt um jólavarðhald. Gǫnguvǫrð skulu vi menn halda hverja nátt, jafnt sem um jólatíð. Skulu þeir allir hittast við Sandbrú72 þá er þeir ganga til varðar, ok skipta svá gǫngu ok um snúast sem áðr segir um jólavǫrð. Skal hverr þeirra hafa ørtog silfrs á nátt hverri af bǿjarmǫnnum eptir því sem gjaldkyri gerir ráð fyrir eptir jafnaði af garði hverjum.

6

Um húsa uppgerð ok þeirra er áðr stóðu

Hús þau ǫll sem áðr eru, standi sem komin eru. En ef sá vill hús láta upp gera, er á, þá skal hann skipa heðan af sem lǫgmaðr ok gjaldkyri73 eða ráðsmenn sjá at réttligast sé, bæði við stræti ok bryggjur, svá við almenninga ok veitr. Svá skal ok stræti hvert jafnhátt ok xii74 alna breitt, ok svá bryggjur. Skulu þeir lægja sínar bryggjur, er of hávar hafa, en hinir upp fǿra eptir því sem lǫgmanni eða gjaldkyra eða ráðsmǫnnum75 sýnist réttligast, svá at allar sé jafnhávar. En ef síðan síga bryggjur, þá fǿri þeir upp, er þær eigu,

70 Lafranzkirkju i 3 hss., Margrétukirkju i 1 hs

71 nikulásmessu i 1 hs

72 Hallvarðskirkju i 1 hs., Lafranzkirkju i 1 hs

73 ok sýslumaðr tilf. i 8 hss

74 viii i 1 hs

75 sýslumanni i 3 hss

legg til land. Og alle dei som er frie og myndige, skal fare dit med alle våpena sine. Og dersom det er ein fiendsleg hær, då kan kongen skulde dei for landssvik, som gjer noko anna, om ikkje naudsyner hindrar dei. Det skal haldast tårnvakt i tårnet på Nikolauskyrkja74 . Vakta skal haldast av to gode og forstandige menn som ikkje er tekne i ugjerningar, og som gjaldkjeren oppnemner med råd frå bymennene. Og desse to skal ha 8 merker sølv i løn for 12 månader. 2 merker sølv skal betalast til kvar av dei ved vinternatt,75 og 2 merker ved pålsmesse,76 2 merker ved sommarmål77 og 2 merker ved seljemannamesse.78 Men dersom den som er oppnemnd, ikkje vil halde vakt, då skal han bøte 2 øyrar sølv, og gjaldkjeren skal oppnemne ein annan i hans stad. Syslemannen skal skaffe to menn til å inspisere vakta kvar dag om kvelden, og dersom dei finn vektarar sovande på vakta, og at dei ikkje er komne på vakta når det ringjer til brannsløkking, då skal dei bøte 1 øyre sølv eller bli kasta i fangeholet. Då er også vakta deira forsømd, dersom det blir brann i byen, og andre oppdagar det før enn dei, eller det kjem hær til byen, eitt langskip eller fleire enn det. Og om slikt kan hende, då skal dei bøte det same for det som det før er sagt om vakthald i julehelga. Seks menn skal kvar natt halde patruljerande vakt, slik som i juletida. Dei skal alle møtast ved Sandbru79 når dei går på vakt, og skifte ruta og vende om slik der er sagt om julevakta. Kvar av dei skal ha 1 ertog sølv for kvar natt av bymennene etter det som gjaldkjeren bestemmer for kvar bygard etter ei likeleg fordeling.

Om oppsetjing av hus og dei som stod der før

Alle dei husa som er frå før, skal stå slik dei er sette opp. Men dersom den som har rett til det, vil la setje opp hus, då skal han heretter gjere det slik som lagmannen og gjaldkjeren 80 eller rådmennene ser er rettast, både for strete og bryggjer, likeins for allmenningar og veiter. Alle streta skal vere like høge, og 1281 alner breie, og sameleis bryggjene. Dei som har for høge bryggjer, skal gjere dei lågare, og dei andre skal gjere dei høgare etter det som lagmannen eller gjaldkjeren eller rådmennene 82 synest er rettast, slik at alle blir like høge. Men dersom bryggjene seinare sig ned, då skal dei som eig dei, gjere dei høgare,

74 Lavranskyrkja i 3 hss., Margretekyrkja i 1 hs

75 14. oktober

76 25. januar, nikolausmesse (6. desember) i 1 hs.

77 14. april

78 8. juli

79 Hallvardskyrkja i 1 hs., Lavranskyrkja i 1 hs

80 og syslemannen tilf. i 8 hss

81 8 i 1 hs

82 syslemannen i 3 hss

ok haldi jafnhávum við þær er mundanga eru. Almenningar skulu vera viii alna breiðir, en veitr iii alna garða á millum. Svá skulum vér ok húsa garða vára, at bera megi pund í þrøngsta lagi eptir endilǫngum, upp ok ofan millum strætis ok bryggna. Svá skal ok fyrir ofan stræti hverr garðr vera opinn upp ór, sem áðr er mælt fyrir neðan. En ef hús setr á, eða svalir, yfir eitthvert þetta heðan af, gjaldi mǫrk silfrs ok fǿri hús af innan fimtar. En ef þá er eigi af fǿrt, þá láti gjaldkyri ok ráðsmenn blása til móts, ok nefni menn á móti at fara til ok hǫggva svá mikit af húsi sem stendr yfir stræti eða bryggjum, almenningum eða veitum eða garðrúmum er minna76 er en nú er mælt. Þriggja alna svalir má þola yfir bryggjum, en eigi breiðari. En hverr sem eigi vill til fara ok af hǫggva, sekr eyri silfrs.

7

Ef maðr vill garð sinn selja

Ef manni verðr falr garðr sinn, þá skal hann konungi fyrst bjóða á móti. Nú vill hann eigi kaupa, þá bjóði þeim er garðshlið á við hann. Nú vill sá ok eigi kaupa, seli hverjum sem hann vill at úsekju. Nú vill maðr hús brigða í kaupangri, eða tuftir, þá skal hann brigt hafa á fyrstum xii mánuðum er hann er innan lands, en elligar á fyrstum xii mánuðum er hann heim kømr. En ef hann brigðir eigi svá, þá á hann þess máls aldri uppreist síðan. En ef maðr ferr frá húsum sínum, eða tuftum, xii mánaði, svá at hann heldr eigi upp mótgǫngu eða varðhaldi ok strætisgerð,77 þá á konungr tuftir ok hús, en hinn ekki í.

Ef maðr setr hús sín á jǫrð annars manns Nú setr maðr hús sín á jǫrð annars manns, eða tuftir, þá skal sá er tuftir á, taksetja þann mann til sín, en hann fǿri þat tak með lǫgum, ok komi til ráðs um morguninn eptir. En þat kǫllum vér ráð, er lǫgmaðr ok ráðsmenn sitja á málum manna ok skipa. Skal lǫgmaðr ok gjaldkyri ok ráðsmenn til ganga ok sjá. Þá skal sakaráberi láta bera ii manna vitni, at þat er hans jǫrð, er þau hús standa á, síðan dǿmi þeir honum jǫrð sína. En þá skal sakaráberi gera húsi hans fimtarstefnu af jǫrðu. En ef eigi er af fǿrt fyrir fimt,

76 meira i 3 hss

77 Frå En ef maðr har 6 handskrifter følgjande tekst: Nú ferr húsbóndi útanlands, þá skal hann eiga umboðsmann innan bǿjar, þann er upp haldi fyrir hann mótgǫngu ok strætisgerð ok varðhaldi. En ef xii mánaði er eigi upp haldit fyrir hann mótgǫngu ok strætisgerð ok varðhaldi, þá er hann sekr mǫrk silfrs. En ef hann sitr svá iii vetr,

og halde dei like høge som dei som er passelege. Allmenningar skal vere 8 alner breie, og veiter 3 alner mellom bygardane. Slik skal vi òg byggje bygardane våre, at ein kan bere 1 pund på det trongaste langsetter, opp og ned mellom stretet og bryggjene. Slik skal òg kvar bygard ovanfor stretet vere open, slik det er sagt om dei nedanfor. Men dersom ein heretter set opp hus eller svalgang ut over dette, skal ein bøte 1 mark sølv, og ta huset bort innan fem dagar. Og dersom det ikkje er teke bort, då skal gjaldkjeren og rådmennene la blåse til bymøte, og peike ut menn på møtet til å fare og hogge så mykje av huset som står over strete eller bryggjer, allmenningar eller veiter eller gardsrom som er mindre83 enn det no er sagt. Ein kan tole svalgangar over bryggjene på 3 alner, men ikkje breiare. Og kvar den som ikkje vil fare og hogge av, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv.

7Dersom nokon vil selje bygarden sin

Dersom nokon vil selje bygarden sin, skal han fyrst tilby den til kongen på bymøtet. No vil han ikkje kjøpe, då skal ein tilby den til den som har felles inngang med han. No vil heller ikkje han kjøpe, då kan han fritt selje til kven han vil. No vil nokon innløyse hus eller tomter i kjøpstaden, då skal han ha innløyst dei innan 12 månader dersom han er i landet, men elles dei fyrste 12 månadene etter han kjem heim. Men dersom han ikkje innløyser slik, då kan han aldri seinare fremje den saka. Og dersom nokon fer frå husa sine, eller tomtene, i 12 månader, slik at han forsømer å gå på bymøtet eller vakthald og vedlikehald av strete, 84 då eig kongen tomter og hus, og den andre inkje av det.

Dersom nokon set opp husa sine på annanmanns jord

No set nokon opp husa sine på annanmanns jord eller tomter, då skal den som eig tomtene, krevje garanti frå han, og han skal gje den garantien etter lova, og kome til rådet morgonen etter. Og det kallar vi råd, når lagmannen og rådmennene sit saman om folks saker og avgjer dei. Lagmannen og gjaldkjeren og rådmennene skal gå og sjå på forholda. Då skal saksøkjaren la føre vitnemål frå to menn om at det er hans jord desse husa står på, sidan skal dei tildøme han jorda hans. Og då skal saksøkjaren gje han ein frist på fem dagar til å føre husa vekk frå jorda. Men dersom dei ikkje er førte bort før det har gått fem dagar,

83 større i 3 hss

84 Frå Og dersom nokon har 6 handskrifter følgjande tekst: No fer ein huseigar utanlands, då skal han ha ein ombodsmann i byen, som går på bymøte for han, og vedlikeheld strete og held vakt. Men dersom det i 12 månader ikkje blir gått på bymøte eller vedlikehalde strete eller halde vakt for han, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv. Men dersom han sit slik i tre år,

þá eignast jǫrð hús. En ef hús stendr xx vetr ámálgalaust, þá standi sem komit er, ok eignist hús jǫrð.

9

Um vinnumenn er húsbóndi skal taka í garð sinn

Húsbóndi á kost at taka starfsmann v, karla ii en konur iii, í garð sinn, ef hann vill. En húsmenn sína alla vinnufǿra, þá sem hann byggir hús sín, skal hann

ábyrgjast at þeir gangi eigi at bitlingum. En ef þat prófast með réttum vitnum, at þeir ganga í aðra garða sér at mat, gjaldi húsbóndi hans halfa mǫrk silfrs konungi, eða syni eineiði at hann vissi þat eigi. En ef maðr verðr taksettr í garði manns, fǿri húsbóndi hans tak með honum eptir lǫgum þangat sem stefnt var. En ef hann vill eigi varða, fǿri þann mann til gjaldkyra. Þá seti gjaldkyri hann í rannsakshús til ráðs um morguninn. Nú gengr húsbóndi í tak fyrir mann, en sá hleypr undan, er taksettr var, þá svari húsbóndi slíku fyrir sem sá er sakaðr, er hann gekk í tak fyrir. En ef maðr leigir hús af manni, ok tekr fleiri menn í húsit en áðr var skilt, þá er hann leigði, ábyrgist hann at slíku sem húsbóndi ætti ef hann hefði í tekit. Engi maðr skal taka þann mann í hús sín er hann veit at farit hefir með hvinnsku. En ef hann tekr, þá er hann sekr [viii mǫrkum78 silfrs við konung.

10

Um bǿjarskipan79

Svá skipaði várr herra Hákon konungr ok hinn virðuligi herra Magnús konungr, at sútarar allir skulu eigi vera lengra út í bǿ með varnað sinn en til Hallvarðskirkjugarðs útanverðs, bæði fyrir ofan stræti ok svá fyrir neðan. En út í frá almenninginum þeim er þar er næstr ok til Autaalmennings skulu vera laggarar ok kopparar með sinn varnað, bæði fyrir neðan stræti ok ofan. En frá Autaalmenningi ok út til Marteinskirkjugarðs útanverðs skulu vera skinnarar með sinn varnað, bæði fyrir neðan stræti ok ofan. En frá Marteinskirkjugarði útanverðum ok til Steinkirkjugarðshliðs øfrum megin strætis skulu vera gullsmiðir allir, í þeim búðum er af skjaldþili eru gǫrvar, ok jǫrð er undir ok eigi lopthús yfir. En neðra megin strætis skulu vera kambarar með sína íðn. En út í frá Steinkirkjugarði ok til Nikuláskirkjualmennings skulu vera matmangarar fyrir ofan stræti ok fyrir neðan.

78 viii ørtogum ok xiii mǫrkum i 9 hss

79 Dette kapittelet finst i handskrifter med Bergens bylov, i eitt handskrift med Oslos bylov og i eitt handskrift med bylova i generell utforming

då tileignar jorda seg husa. Men dersom husa står 20 år utan påtale, då skal dei stå slik det har blitt, og husa skal tileigne seg jorda.

9Om arbeidsfolk som gardeigaren kan ta inn i bygarden sin

Ein huseigar har høve til å ta arbeidsfolk, to karar og tre kvinner, i bygarden sin, dersom han vil. Og han er ansvarleg for at alle arbeidsføre leigebuarar som han leiger ut husa sine til, ikkje går og tigg mat. Men dersom det blir prova med rette vitnemål at dei går i andre bygardar for å skaffe seg mat, då skal huseigaren bøte ½ mark sølv til kongen, eller nekte med einseid for at han visste det. Og dersom det blir kravd garanti frå nokon i annanmanns bygard, då skal huseigaren gje garantien saman med han etter lova dit det var stemnt. Men dersom han ikkje vil gje garanti, skal han førast til gjaldkjeren . Då skal gjaldkjeren setje han i varetektsfengsel til rådsmøte om morgonen. No gjev huseigaren garanti for nokon, og den det var gjeve garanti for, rømmer unna, då skal huseigaren svare for slikt som den er skulda for, som han gav garanti for. Men dersom nokon leiger hus av ein annan, og tek fleire folk i huset enn det som før var avtalt då han leigde, då har han same ansvaret som huseigaren ville ha hatt dersom han hadde teke dei inn. Ingen skal ta den inn i huset sitt som han veit har drive med nasking. Men dersom han gjer det, då er han skyldig til å bøte [8 merker85 sølv til kongen.

10

Om byordninga86

Det fastsette vår herre kong Håkon og den vørdelege herre kong Magnus, at alle skomakarar ikkje skal vere lenger ut i byen vår med varene sine enn til den ytste delen av Hallvardskyrkjegarden, både ovanfor og likeins nedanfor stretet . Og ut ifrå den allmenningen som der er nærmast og til Autaallmenningen87 skal det vere bøkkarar og handverkarar som lagar kar, med sine varer både nedanfor og ovanfor stretet . Og frå Autaallmenningen og ut til den ytste delen av Martinskyrkjegarden skal det vere fellmakarar med sine varer, både nedanfor og ovanfor stretet . Og frå den ytste delen av Martinskyrkjegarden og Steinkyrkjegardsporten på den øvre sida av stretet skal alle gullsmedar vere, i dei buene som er laga av bordkledning, med jord under og ikkje loft over. Og på nedre sida av stretet skal kammakarar vere med sitt arbeid. Og ut frå Steinkyrkjegarden og til Nikolauskyrkjeallmenningen skal det vere mathandlarar ovanfor og nedanfor stretet .

85 8 ertogar og 13 merker i 9 hss

86 Dette kapittelet finst i handskrifter med Bergens bylov, i eitt handskrift med Oslos bylov og i eitt handskrift med bylova i generell utforming

87 i dag Vetrlidsalmenningen

En frá Nikuláskirkjualmenningi ok til Breiðaalmennings skulu skerast litklæði ǫll ok lérept til sǫlu, ok hvergi ǫðrum stað selja í bǿ várum, nema heilum stykkjum klæði, en hundrað lérepts fyrir neðan stræti ok ofan, ok þó hvergi selja nema í strætisbúðum, svá at hverr megi sitt kaup skoða. En út í frá Breiðaalmenningi ok til Búaalmennings fyrir ofan stræti ok neðan skulu vera glismangarar ok penturar allir ok sǫðlarar. En í frá Búaalmenningi bæði ofan stræti ok neðan skulu vera sniddarar allir með sína íðn, út jafngegnt Pétrskirkjugarðshliði. En þaðan ok út til Maríukirkjugarðs skulu vera brynjumeistarar ok sverðslíparar ok plǫtumeistarar fyrir neðan stræti. En jafngegnt fyrir ofan stræti skulu vera kistnasmiðir með sína íðn. En út í frá Maríukirkjugarðshorni skulu vera skjaldarar allir með sína íðn hit øfra. En millum Maríukirkjugarðs útanverðs ok til Sandbrúar skulu vera matmangarar bæði fyrir ofan stræti ok fyrir neðan. En við sæ niðri millum Maríualmennings ok Autaalmennings skal engi mjǫlmangari vera, eða klæða mangari eða lérepta, engi koppari né kistnasmiðr, engi bastari ok engi sá mangari er misserisleigum leigir hús, því at þar skal hverr vera sem áðr váttar. En út í frá Maríualmenningi ok inn í frá Autaalmenningi eptir endilǫngu stræti fyrir ofan Krosskirkju báðum megin strætis skulu vera allskyns mangarar aðrir en nú eru áðr skipaðir. En hverr er rýfr þessa skipan, þá gjaldi húsbóndi sá er hús byggir ǫðrum en hér segir, mǫrk silfrs konungi, en sá eyri, er leigir, ok veri þó þar sem áðr váttar. En á torgi megu menn selja alla hluti þá sem þeim verða falir, er eigu, nema kvernar eða viðu eða skip. Þessa hluti skulu menn á Strǫnd yfir selja, þar sem eigi meini mǫnnum uppsátir. 11

Um elds geymslu, hvar mest geymsla skal vera

Nú af því at ǫllum mǫnnum er kunnigr sá hinn mikli váði er við liggr um elds ábyrgð í bǿ várum, þá er þat greinandi af hverjum eldi helzt verðr skaði at. Ok af því skulu menn þat vita, at engi maðr skal leggja eld í þann ofn er nýgǫrr er, fyrr en gjaldkyri ok ráðsmenn eru til leiddir at sjá, ok þeim lízt sá ofn gildr. Þá má sá láta elda, ef hann vill, er á. En ef sá ofn verðr eigi gildr, þá láti gjaldkyri ok ráðsmenn niðr brjóta. Svá skal ok um eldhús vera ok ketilgarða sem áðr er mælt um ofna. Í skriðljósum skulu menn eld hafa, eða í kolum af steini eða eiri eða lampa. En ef fjórðungr af bǿ várum brennr af einhverjum þeim eldi, gjaldi sá er síðast hafði í hendi ok gæta skyldi, x merkr

Og frå Nikolauskyrkjeallmenningen og til Breieallmenningen skal det skjerast til farga klede og allslags lerret til sal, og dei skal ikkje seljast nokon annan stad i byen vår, bortsett frå klede i heile stykke, og 120 alners lerret nedanfor og ovanfor stretet , og likevel skal det ikkje seljast noko stad bortsett frå i buer som vender mot stretet , slik at alle kan sjå kva dei kjøper. Og ut frå Breieallmenningen og til Buaallmenningen ovanfor og nedanfor stretet skal det vere pyntevarehandlarar og alle målarar og salmakarar. Og frå Buaallmenningen både ovanfor og nedanfor stretet skal det vere alle skreddarar med sitt arbeid, ut til like overfor Peterskyrkjegardsporten. Og derifrå og ut til Mariakyrkjegarden skal det nedanfor stretet vere brynjemakarar og sverdsliparar og dei som lagar harnisk. Og tvers ovanfor stretet skal kistemakarane vere med sitt arbeid. Og på den øvre sida ut frå Mariakyrkjegardshjørnet skal alle skjoldmakarane vere med sitt arbeid. Og mellom den ytste delen av Mariakyrkjegarden og til Sandbru skal det vere mathandlarar både ovanfor og nedanfor stretet . Og nede ved sjøen mellom Mariaallmenningen og Autaallmenningen skal det ikkje vere mjølhandlarar eller folk som handlar med brukte klede eller lerret, og ingen som lagar kar eller kister eller tau eller anna av bast, og ingen kremmarar som leiger hus på halvårsbasis, for kvar skal vere der som det er sagt før. Og ut frå Mariaallmenningen og inn frå Autaallmenningen langs heile stretet ovanfor Korskyrkja på begge sider av stretet skal det vere allslags andre kremmarar enn dei som no er opprekna. Og alltid når denne forordninga blir broten, skal den huseigaren som leiger ut hus til andre enn det er sagt her, bøte 1 mark sølv til kongen, og den som leiger, 1 øyre, og han skal likevel vere der som det før er sagt. Men på torget kan folk selje alt det som dei vil, dei som eig det, bortsett frå kvernsteinar, tømmer eller skip. Desse tinga skal ein selje over på Stranda, der det ikkje hindrar folk i å setje opp skip.

Om tilsyn med eld, og kvar ein skal passe mest på No fordi alle veit om den store faren som er knytt til ansvaret for eld i byen vår, bør ein gjere greie for kva eld det blir mest skade av. Og difor skal folk vite det, at ingen skal leggje i ein nyoppsett omn før gjaldkjeren og rådmennene er henta for å sjå på den, og dei synest at den omnen er i lovleg stand, då kan eigaren la gjere opp varme, dersom han vil. Men dersom den omnen ikkje er i lovleg stand, då skal gjaldkjeren og rådmennene la den bryte ned. Det skal vere på same måten for eldhus og mura innfatning rundt kjelar som det før er sagt om omnar. I lykter skal folk ha eld, eller i koler av stein eller kopar, eller i lamper. Men dersom ein fjerding i byen vår brenn av nokon av desse eldane, då skal den bøte som sist hadde den i hende og skulle passe på den, 10 merker

silfrs fyrir fjórðung hvern, ef at úvilja verðr, en þeim er átti, bǿti eptir lagadómi. En um þá elda er menn bera úti úhulda, eða setja kerti á vegg upp, eða gera ljós í diskum eða næpum,80 eða fara ǫðruvís en hér er mælt, þá sekist sá x mǫrkum silfrs fyrir fjórðung hvern, er þeim eldi skyldi varðveita, ok fari útlægr.

12Um baðstofur ok bakaraofna ok jarnsmíðabúðir

Baðstofur allar ok bakaraofnar ok jarnsmíðabúðir skulu þeir flytja, er eigu, ór bǿ várum, ok þar setja sem gjaldkyri ok ráðsmenn sjá at standa megi, með konungs ráði. En ef eigi er brott flutt innan þess halfs mánaðar er gjaldkyri hefir lýst á móti, þá fari mótmenn til ok brjóti niðr, sekr hverr eyri silfrs er eigi vill til fara niðr at brjóta. Eldr skal sløktr vera síðan hringir eldsløkking ok til þess er hringt er yfir. En ef lengr hefir eða fyrr kveikir nauðsynjalaust, sekr mǫrk silfrs, en ráðsmenn skulu meta nauðsynjar. En ef úhuldan eld berr úti, hvárt sem þat er fyrr eða síðarr, eða hefir í ǫðrum stað en áðr er mælt, sekr mǫrk silfrs. En ef eldr er úti gǫrr á tuftum eða á strætum eða bryggjum eða í gǫrðum úti eða á almenningum, nema hús bræði eða líkstrá brenni, gjaldi konungi mǫrk silfrs. Hverr skal þar skyldr til vera at taksetja fyrir þat, ef með eldi er ǫðruvís farit en nú er mælt ok lǫgbók váttar, svá húsbóndi ok kaupmaðr sem konungsmaðr. En ef þeir menn misfara með eldi, er enga vǫrzlu hafa í bǿ, þá skal þá í rannsakshús taka, ok láta þaðan bíða dóms. En þó at þeir misfari með eldi, er vǫrzlu eigu í bǿ, þá skal þó þar dómr yfir standa.

13

Ef eldr kømr í eitt hús

En ef hús verðr í elda í kaupangri, ok verðr eigi logi ljórum hærri ok fá húsmenn einir saman sløkt, þá fari mál þess, er eldi skyldi varðveita, eptir hinu fyrra skilorði. En ef húsbóndi lætr aptr garðshlið, ok vill eigi fleiri menn inn láta koma en húsmenn sína ok sjalfan sik, sekr mǫrk silfrs. En ef ǫðrum mǫnnum verðr skaði at, standi mál hans undir dómi ráðsmanna.

sølv for kvar fjerding , dersom det ikkje var forsettleg, og bøte etter lagadom til eigarane. Men dersom nokon ber ut eld utildekt, eller set vokslys opp på veggen, eller set lys i tallerkar eller neper,88 eller går fram på ein annan måte enn det er sagt her, då er den som skulle passe den elden, skyldig til å bøte 10 merker sølv for kvar fjerding , og han skal fare utlæg.

12

Om badstover og bakaromnar og smier

Alle badstover og bakaromnar og smier skal eigarane flytte ut av byen vår, og setje opp der som gjaldkjeren og rådmennene ser at dei kan stå, med kongens råd. Men dersom dei ikkje er flytte bort innan ein halv månad etter at gjaldkjeren har kunngjort det på bymøtet, då skal deltakarane på bymøtet fare og rive dei ned, kvar den som ikkje vil fare for å rive ned, er skyldig til å bøte 1 øyre sølv. All eld skal vere sløkt etter at det er ringt til eldsløkking, og til det er ringt til ende. Men dersom ein utan naudsyn har eld lenger, eller kveikjer tidlegare, då er ein skyldig til å bøte 1 mark sølv, og rådmennene skal vurdere naudsynene.

Men dersom nokon ber utildekt eld ute, anten det er før eller seinare, eller har den på annan stad enn det før er sagt, då er han skyldig til å bøte 1  mark sølv. Men dersom det blir gjort opp eld ute på tomter eller på strete eller bryggjer eller ute i bygardar eller på allmenningar, utan at ein tjærebrer hus eller brenner likstrå, då skal ein bøte 1  mark sølv til kongen. Alle skal vere skyldige til å gje garanti for det, dersom dei handterer eld annleis enn det no er sagt og lovboka stadfester, så vel huseigar og kjøpmann som kongsmann. Og dersom dei som ikkje kan stille garanti i byen, handterer eld på ulovleg vis, då skal dei setjast i varetektsfengsel, og ein skal la dei vente på dom der. Men dersom dei som kan stille garanti i byen, handterer eld på ulovleg vis, då skal det likevel avseiast dom der.

Dersom det blir brann i eit hus

Og dersom det byrjar å brenne i eit hus i kjøpstaden, og flammen ikkje blir høgare enn ljoren , og folket i huset får sløkt åleine, då skal saka til den som skulle passe på elden, gå etter den førre lovføresegna. Men dersom huseigaren lèt att porten til bygarden, og ikkje vil sleppe inn fleire folk enn leigebuarane sine og seg sjølv, då er han skyldig til å bøte 1 mark sølv. Og dersom det blir skade for andre folk, då skal saka hans avgjerast av rådmennene sin dom.

88 never i 2 hss., andre trekjerald i 6 hss

14

Hver gǫgn til eldsløkkingar hverjum garði skulu fylgja81

Þar skal ker vera í garði sem eigi er kelda til, ok vatn í. Stigi skal til eldhúss hvers vera, ok tveir krókar í hverjum fjórðungi. En hvers þessarra sem missir, gjaldi mǫrk silfrs konungi, ok fái til eigi at síðr. En til skal hverr renna þegar eldr kømr eða heyrir horn eða klokku, ok hafi með sér tveir menn einn sá ok skjólu ok boløxi, ok með þeim vápnum ǫllum er bjarga má við eldi. En konur allar fari til með fǫtum, byttum ok vazsám. Ok bjargist hverr sem má, eða gjaldi eyri silfrs hverr er eigi bergst. Nú ef maðr stendr fyrir vatni er eld þarf at sløkkva, gjaldi mǫrk silfrs, ok taki, hverr sem bannar, at úsekju, svá segl ok annat til nauðsynja, ok bǿti eptir skynsamra manna dómi, ok svá fyrir vatn ef drykkr manna liggr við.

En ef menn fara til með ii hendr tómar, þá er hverr þeirra sekr mǫrk silfrs konungi.

15 Um elds ofsa82

En ef maðr þarf at rjúfa hús fyrir eldsgangi, ok vill sá fyrir standa, er þau hús á, þá bǿti foringi mǫrk silfrs konungi, ok skal þó niðr rjúfa hús at úsekju. En ef eldr stǫðvar við þau hús er niðr eru rofin, þá skulu bǿjarmenn, þeir sem sínum húsum halda, bǿta honum hús sín aptr jafngóð sem áðr váru. En ef eldr ferr um þau hús er niðr vári rifin, þá skulu þeir engu bǿta. Sá skal eld ábyrgjast, er síðast hefir í hendi.

16 Hverjar bryggjur gildar skulu vera

Þær skulu bryggjur gildar vera, ok stræti ok almenningar, er gjaldkyri ok ráðsmenn meta at gildar sé ok vel fǿrar. Ok sé at gǫrt innan þess halfs mánaðar er gjaldkyri gerir lagastefnu til þeim er bǿta á fyrir váttum. En ef eigi er svá gǫrt, bǿti konungi mǫrk silfrs. En ef prestar eða handgengnir menn gera eigi skil fyrir garða sína sem aðrir bǿjarmenn, þá fyrirbjóði gjaldkyri nokkurum manni þeirra hús at leigja eða heitur í at hafa þar til, er þeir halda slíkum skilum upp fyrir garða sína sem aðrir menn.

81 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

82 Ikkje nytt kapittel i 16 hss., overskrifta er henta frå AM 309 fol

14

Kva slag utstyr som skal høyre til i kvar bygard for å sløkkje brann

Det skal vere kjerald i den bygarden som det ikkje er brønn til, med vatn i. Det skal vere stige til kvart eldhus , og to brannhakar i kvar fjerding. Og for kvar del av dette som manglar, skal ein bøte 1  mark sølv til kongen, og like fullt skaffe dei. Og alle skal springe til straks det bryt ut brann, eller dei høyrer horn eller klokke, og to menn skal ha med seg ein så og bøtte og boløks , og alle dei våpena som kan vere til hjelp ved brann. Og alle kvinnene skal kome til med spann og bøtter og vass-såar. Og kvar skal hjelpe til som best hen kan, og den som ikkje hjelper til, skal bøte 1  øyre sølv. No dersom nokon hindrar bruk av det vatnet som ein treng for å sløkkje brannen, då skal hen bøte 1 mark sølv, og ein kan utan straff ta det, same kven det er som hindrar, likeins segl og anna som er naudsynt, og erstatte det etter skjønsame menns dom, og likeins for vatn om det er folks drikkevatn. Men dersom folk kjem til med to tomme hender, då er kvar av dei skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen.

15

Om voldsom brann89

Og dersom ein treng rive ned hus på grunn av skadebrann, og den som eig desse husa, vil hindre det, då skal hovudmannen bøte 1 mark sølv til kongen, og ein skal like fullt utan straff rive ned husa. Og dersom brannen stansar ved dei husa som er nedrivne, då skal dei bymennene som beheld husa sine, erstatte husa slik at dei blir like gode som før. Men dersom brannen fer forbi dei husa som var nedrivne, skal dei ikkje erstatte noko. Den skal ha ansvaret for eld, som sist har den i hende.

16 Korleis bryggjene skal vere i lovleg stand

Dei bryggjene skal vere i lovleg stand, og strete og allmenningar, som gjaldkjeren og rådmennene vurderer til å vere i lovleg stand og godt framkomelege. Og det skal vere gjort innan ein halv månad etter at gjaldkjeren i nærvære av vitne på lovleg vis har stemnt den som har plikt til å gjere forbetringar. Men dersom dette ikkje er gjort, skal han bøte 1  mark sølv til kongen. Og dersom prestar eller handgjengne menn ikkje gjer det dei skal med bygardane sine slik som andre bymenn, då skal gjaldkjeren forby folk å leige husa deira eller bryggje øl der, inntil dei gjer det dei skal med bygardane sine som andre folk.

17

Ef maðr brýtr hús83

En ef maðr brýtr upp hús eða garðshlið manns ok lætr opit standa, þá ábyrgist hann þat alt er ór verðr stolit, ok gjaldi mǫrk silfrs konungi. En hinum er húsit átti, slíkt sem vi skynsamir menn dǿma, lǫgliga til nefndir, bæði fyrir skaða ok áverka eptir atvikum.

18

Sekt hver við liggr ef maðr hefir eigi lokit húsaleigu áðr brottu ferr84

Ef maðr ferr á brott með húsaleigu bónda ok leigir hús í ǫðrum garði, þá skal sá húsbóndi gjalda konungi mǫrk silfrs, er byggir honum, ef hann vissi at hann hafði eigi skil gǫrt, en sá eyri silfrs, er leigir. En ef maðr ferr til skips ok vill brott með húsaleigu bónda, þá er stýrimaðr sekr mǫrk silfrs við konung, en sá eyri, er skip leigir til brottferðar, en ǫðrum eyri silfrs við þann er hann átti húsaleigu at gjalda. En ef húsbóndi eða stýrimaðr kallast eigi vita at hann hafi úlokit húsaleigu, þá syni með svá miklum eiði sem fé er mikit til, ok sé þá lauss í frá.

19 At bannat er at kaupa korn til meltingar85

Engir menn skulu kaupa korn til meltingar, hvárki útlenzkir né innlenzkir. En ef meltir, gjaldi mǫrk silfrs konungi, ok uppnæmt maltit. En ef hann synjar, syni með eineiði, nema ii manna vitni sé til, þá gjaldi mǫrk silfrs sem áðr. En ef heraðsmenn kaupa korn í bǿ og flytja heim til meltingar ok fǿra aptr síðan til sǫlu, þá liggr þeim slíkt við sem bǿjarmǫnnum ef þeir melta til sǫlu.

20 Um kaupmenn þá alla er koma til Bjǫrgvinar

Kaupmenn þeir allir sem koma til Bjǫrgvinar,86 leggi þar at bryggjum sem þeir leiga hús af. En þegar er farmr er af borinn, leggi skipum á Vág út, ok rými svá fyrir þeim er með fermdum skipum koma. En þeir leggi fyrir almenninga, er fyrir ofan stræti eigu skip, eða þar leiga hús.

83 Ikkje nytt kapittel i 17 hss., overskrifta er henta frå AM 307 fol

84 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

85 Ikkje nytt kapittel i 8 hss

86 Óslóar i 2 hss., Túnsbergs i 4 hss., Niðarósar i 1 hs., N. kaupstaðar i 1 hs

17

Dersom nokon bryt opp eit hus90

Dersom nokon bryt opp ein annans hus eller gardsport og lèt det stå ope, då har han ansvaret for alt som blir stole frå det, og skal bøte 1 mark sølv til kongen. Og til den som åtte huset, både for skade og for valdsverk etter omstenda, slik som seks skjønsame menn dømer, som er lovleg oppnemnde.

18

Kva for bot det er dersom nokon ikkje har betalt husleiga før han dreg bort91

Dersom nokon dreg bort med huseigarens husleige og leiger hus i ein annan bygard, då skal den huseigaren som leiger ut til han, bøte 1 mark sølv til kongen, dersom han visste at han ikkje hadde gjort opp for seg, og den som leiger, skal bøte 1  øyre sølv. Men dersom nokon dreg til skipet, og vil fare bort med huseigarens husleige, då er skipsstyraren skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen, og den som leiger skip for å dra bort, 1  øyre, og endå 1  øyre sølv til den som han skulle betale husleiga til. Men dersom huseigaren eller skipsstyraren seier at dei ikkje veit at han hadde ubetalt husleige, då skal dei nekte med så stor eid som svarar til pengesummen, og då er dei frie.

19

At det er forbode å kjøpe korn til å lage malt av92

Ingen skal kjøpe korn til å lage malt av, korkje utlendingar eller innlendingar. Men dersom nokon maltar, skal han bøte 1 mark sølv til kongen, og maltet kan beslagleggjast. Men dersom han nektar, skal han nekte med einseid , med mindre det finst vitnemål frå to menn, då skal han som før bøte 1 mark sølv. Og dersom heradsmann kjøper korn i byen, og tek det med heim til å lage malt av og sidan tek det tilbake til sal, då gjeld det same for dei som for bymennene dersom dei maltar til sal.

20

Om alle dei kjøpmenn som kjem til Bjørgvin

Alle dei kjøpmenn som kjem til Bjørgvin,93 skal leggje til bryggjene der dei leiger hus. Og straks lasta er boren av, skal dei leggje skipa ut på Vågen, og såleis gje rom til dei som kjem med lasta skip. Men dei skal leggje seg framfor allmenningane, dei som bur ovanfor stretet og eig skip, eller som leiger hus der.

90 Ikkje nytt kapittel i 17 hss., overskrifta er henta frå Xc

91 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

92 Ikkje nytt kapittel i 8 hss

93 Oslo i 2 hss., Tunsberg i 4 hss., Nidaros i 1 hs., kjøpstad i 1 hs

En lægi skal hverr taka sér sem nú er mælt, [inn í frá eplagarði konungs ok alt á eyrar inn.87 En þeir sem bryggjulægi hafa, snúi þeir stafni á Vág út, en ǫðrum at bryggjum. En ef nokkurr í þeima greinum gerir ǫðruvís en nú er mælt, ok kærir húsbóndi eða kaupmaðr þetta fyrir gjaldkyra, þá geri gjaldkyri rétt, ok taki halfa mǫrk silfrs af hinum er einhverja þessa grein braut, ok haldist þó þessi skipan sem nú er mælt.

21 Um siglingarmenn, hvar þeir skulu skipa upp varningi sínum

Svá er mælt ok staðfastliga tekit, at allir siglingarmenn þeir sem sigla til Bjǫrgvinar,88 skulu skipa í hús upp varningi sínum, ok hvárki kaupa né selja í skipum, nema keypt sé til konungsgarðs. Er þar fyrst fyrirboðit at kaupa malt ok mjǫl, korn ok hunang, hveiti ok vín, klæði ok lérept, vaðmál ok rug, ertr ok baunir, skreið ok smjǫr, lýsi ok meisasild ok allskyns vǫru, flesk ok katla ok allskyns útlenzkan varning. En ef nokkurr verðr at því kunnr eða sannr, at hann seli þenna varning af skipum eða í ǫðrum stað en í húsum eða á torgi, þá gjaldi sá mǫrk silfrs konungi, er seldi, en aðra sá er keypti, ok gangi kaup þeirra aptr, ok hafi hverr sitt. En ef þeir kaupast við síðan í leynd, ok verðr þat með sannendum upp víst, þá er sá varningr upptǿkr fyrir hvárumtveggja þeirra er í var kaupi því, konungi ok bǿjarmǫnnum. En ef þeir synja, syni með lýrittareiði, nema sǫnn ii manna vitni sé til.

22

Um kaupmenn ok skipdrátt þegar horn kveðr við Kaupmenn allir þá gangi til skipdráttar þegar horn kveðr við, hvárt sem þeir koma norðan eða sunnan, ok hafa verit iii nætr í bǿ. Svá skulu ok bǿndr ganga til skipdráttar, ok heraðsmenn, sem kaupmenn, ef þeir hafa iii nætr í bǿ verit, en eigi ganga fyrri né gjalda nema vili, nema skip sé svá mikit at þeirra þurfi við. En hverr sem eigi gengr svá sem nú er mælt, þá gjaldi eyri silfrs gjaldkyra fyrir hafskip, en ørtog fyrir austrfararskip, en halfa ørtog fyrir smábyrðinga, nema nauðsyn banni. Sú er fyrst, at rǿkja guð ok heilaga kirkju, ef maðr er staddr at óttusǫngi eða at messu, þá skal eigi taksetja, ok þó at taksett sé, þá skal eigi fé bǿta. Svá skal ok ef maðr berr fǫt sín til skips eða í frá, eða reiðir maðr manni silfr

87 norðan frá konungsgarði ok suðr til Ólafsklaustrs i 1 hs., ofan í frá konungsgarði ok út at Króki i 1 hs

88 Óslóar i 2 hss., Túnsbergs i 3 hss., Niðarósar i 1 hs., kaupangrs i 1 hs., norskra kaupstaða i 1 hs

Og kvar skal ta seg bryggjeplass slik det no er sagt, [inn frå kongens eplehage og heilt inn i øyrane.94 Og dei som har bryggjeplass, skal vende den eine stamnen ut mot Vågen, og den andre mot bryggjene. Men dersom nokon i desse tilfella gjer det annleis enn det no er sagt, og huseigaren eller kjøpmannen klagar over dette til gjaldkjeren , då skal gjaldkjeren gje dei retten deira, og ta ½  mark sølv av den som braut nokon av desse ordningane, men likevel skal den forordninga haldast som no er omtala.

21Om sjøfarande, kvar dei skal losse varene sine

Det er sagt og urikkeleg vedteke, at alle dei sjøfarande som seglar til Bjørgvin,95 skal losse varene sine i hus, og korkje kjøpe eller selje om bord, med mindre det blir kjøpt til kongagarden. For det fyrste er det forbode å kjøpe malt og mjøl, korn og honning, kveite og vin, klede og lerret, vadmål og rug, erter og bønner, skrei og smør, tran og sild i meiser og alle slags skinnvarer, flesk og kjelar og alle slags utanlandske varer. Og dersom nokon blir funnen skuldig i dette, at han sel slike varer frå skipa eller ein annan stad enn i hus eller på torg, då skal den som selde, bøte 1 mark sølv til kongen, og den som kjøpte, skal bøte 1 mark til, og kjøpet deira skal gå om att, og kvar skal ha sitt. Men dersom dei seinare handlar i løynd, og det for visst blir påvist, då kan kongen og bymennene beslagleggje den vara frå begge som var med på handelen. Og dersom dei nektar, skal dei nekte med lyrittareid , med mindre det finst sanne vitnemål frå to menn.

22

Om kjøpmenn og skipdraging når hornet gjev lyd

Alle kjøpmenn skal gå til skipdraging straks hornet lyder, anten dei kjem nordanfrå eller sønnanfrå, dersom dei har vore tre netter i byen. Også bønder og heradsmenn skal gå til skipdraging, liksom kjøpmenn, dersom dei har vore tre netter i byen, men før treng dei ikkje gå, om dei ikkje vil, og heller ikkje bøte, med mindre skipet er så stort at dei treng vere med. Og kvar den som ikkje går slik det no er sagt, skal bøte 1 øyre sølv til gjaldkjeren for eit havskip, og 1 ertog for skip som seglar i aust, og ½ ertog for små lastebåtar, med mindre naudsyn hindrar. Det er den fyrste naudsyna , å akte Gud og den heilage kyrkja, dersom nokon er ved ottesong eller messe, skal ein ikkje krevje garanti frå han, og endå om det blir kravd garanti frå han, skal han ikkje bøte pengar. Slik skal det òg vere dersom nokon ber reisegodset sitt til eller frå skip, eller betaler sølv til nokon,

94 nord frå kongsgarden og sør til Olavsklosteret i 1 hs., ned frå kongsgarden og ut til Kroken i 1 hs

95 Oslo i 2 hss., Tunsberg i 4 hss., Nidaros i 1 hs., N. kjøpstad i 1 hs

eða tekr, eða liggr undir eldi ok lætr brenna sik, eða er maðr í baðstofu, eða lætr sér blóð, eða sitr yfir konu sjúkri eða bǫrnum eða þeim manni er hann er arftaki eptir, eða fǿrir dauðan mann af hendi sér, eða sitr maðr á dómum eða yfir mat sínum, eða fǿrir maðr tak eða æstir taks þann mann er af bǿ er búinn. Einn maðr skal æ jafnan sitja eptir á hverju skipi, ok gæta fanga manna, ok svá búðir, ef eigi er lás til. Svá ok ef maðr heyrir eigi horn, en ef hann heyrir horn ok veit eigi til hvers blæs, þá sanni hann þá nauðsyn eineiði fyrir gjaldkyra, ok svá allar aðrar nauðsynjar þær sem hér eru taldar, nema sá hefir vitni til, er málit á. Nú koma menn til skipdráttar, þá skulu þeir eigi taka fyrr á festum en stýrimaðr biðr þá.

En ef þeir taka fyrr á, ok gengr skip eigi upp eða út, þá bíði liðs meira. Ganga þeir ok fyrr í brott en aðrir koma, þá gjaldi hverr eyri silfrs fyrir hafskip, en ørtog fyrir austrfararskip, halfa ørtog fyrir smábyrðinga. Nú taka þeir fyrr á festum en stýrimaðr biðr, ok lesta skip hans fyrir liðleysis sakir, gjaldi stýrimanni skaða þann er þeir gerðu á skip hans, en konungi sem fyrr skilr, ok bíði liðs meira. En ef stýrimaðr biðr á festum taka, þá leiti þrysvar við. En ef eigi gengr þá skip upp eða út, þá eru þeir allir úsekir, er þar váru, ok gangi gjaldkyri annat stræti, en annat kallari, ok æsti hvern mann taks, er þeir hitta bæði úti ok inni í þeirri gǫngu, ok gangi um allan bǿ. Svá er ok mælt ef festar slitna, þá er stýrimaðr biðr á festum taka, þá eru þeir allir úsekir, er þar váru. En ef stýrimaðr vill láta setja skip sitt upp, þá skal hann ganga til gjaldkyra ok krefja hann horns um kveldit, ok blása til skipdráttar um morguninn. Ok svá skal til allra þeirra skipa er meira bera en v lestir, en ǫll smærri þá má maðr upp setja ok út fyrir útan gjaldkyra leyfi, en eigi meira skip. En hverr er ǫðruvís gerir en nú er mælt hér, sekr mǫrk silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum. En ef þeir er þessi smáskip eigu, fá eigi bǿnalið at draga þessi smáskip upp eða út, þá krefi sá horns sem áðr er mælt um stǿrri skip. Langskip má upp setja hverr er vill, þó at hann spyri ekki gjaldkyra leyfis til.

eller tek imot, eller [ligg under eld og lèt seg brenne,96 eller nokon er i badstove, eller lèt seg årelate, eller sit over den sjuke kona si eller barna eller den som han er arving etter, eller fører død mann bort frå seg, eller ein sit i domsnemnd eller til bords, eller nokon gjev garanti for eller krev garanti frå den som er i ferd med å dra frå byen. Det skal alltid vere éin mann att på kvart skip, og passe på det folk har med seg, og likeins buene dersom det ikkje er lås i dei. Slik òg om nokon ikkje høyrer hornet, men dersom han høyrer hornet og ikkje veit kva det blæs for, då skal han stadfeste den naudsyna for gjaldkjeren med einseid , og på same måten for alle dei andre naudsynene som er rekna opp her, med mindre saksøkjaren har vitne på det. No kjem folk til skipdraging, då skal dei ikkje ta tak i taua før skipsstyraren bed dei. Men dersom dei tek tak før, og skipet ikkje kjem opp eller ut, då skal dei vente på meir folk. Og dersom dei går bort før enn dei andre kjem, då skal kvar bøte 1  øyre sølv for havskip, og 1  ertog for skip som seglar i aust, ½  ertog for små lastebåtar. No tek dei tak i taua før enn skipsstyraren bed dei, og skadar skipet hans på grunn av mangel på folk, då skal dei gje skipsstyraren vederlag for den skaden som dei gjorde på skipet hans, og bøte til kongen slik det før er sagt, og vente på meir folk. Men dersom skipsstyraren bed dei ta tak i taua, skal dei prøve tre gonger. Og dersom skipet ikkje kjem opp eller ut, då er dei alle straffrie, dei som var der, og gjaldkjeren skal gå i eitt strete og bytenaren i eit anna, og krevje garanti frå alle dei møter på denne gonga, både ute og inne, og dei skal gå over heile byen. Det er òg fastsett at om taua slitnar når skipsstyraren bed dei ta tak i dei, då er dei alle straffrie, som var der. Og dersom skipsstyraren vil setje opp skipet sitt, då skal han gå til gjaldkjeren og krevje at det blir blåse i horn om kvelden, og blåse til skipdraging om morgonen. Og slik skal ein gjere med alle skip som fører meir enn 5 lester, og alle mindre skip kan setjast opp utan løyve frå gjaldkjeren , men ikkje større skip. Men kvar den som gjer det annleis enn det no er sagt her, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen og bymennene. Men dersom dei som eig desse småskipa, ikkje får den hjelpa dei bed om til å dra desse småskipa opp eller ut, då skal dei krevje at det blir blåse i horn slik det før er sagt om større skip. Langskip kan kven som vil setje opp, utan å spørje gjaldkjeren om løyve.

Ef maðr selr undan forboði konungs89

Ef kaupmenn útlenzkir skipa fyrr upp af skipi en þeir spyrja þann er fyrir konungsgarði er, sekr mǫrk silfrs sá er þat gerir. Svá er ok sekr mǫrk silfrs sá er selr undan hans forboði, ok flyti aptr þat sem hann seldi undir jafnt verð sem annarra manna gengr á millum, ok á sá sókn á þessu, er fyrir garðinum er. En hann skal tekit hafa slíkt sem hann vill kaupa innan iii daga forfallalaust, ellar seli hverjum er vill at úsekju.

Dersom nokon sel utan løyve frå kongen97

Dersom utanlandske kjøpmenn lossar skipet før dei spør den som står for kongsgarden, då er den som gjer det, skyldig til å bøte 1  mark sølv. Likeins er den som sel utan løyve frå kongen, skyldig til å bøte 1 mark sølv, og han skal føre tilbake det som han selde, til same pris som gjeld for andre folk, og den som står for kongsgarden, skal føre dette søksmålet. Men han skal ha teke det han vil kjøpe innan tre dagar dersom det ikkje blir noka hindring, elles kan ein utan straff selje til kven ein vil.

97

KJØPEBOLK

1Hér hefr kaupabǫlk, ok segir í fyrsta kapitulo ef maðr tekr annars fé þó at hann eigi skuld at honum Þat er nú því næst, at vár skal engi taka fé fyrir ǫðrum, ok ekki skulum vér oss at gripdeildum gera, dóms er hverr maðr verðr fyrir sínu fé at hafa. En sá er fyrir ǫðrum tekr, þá skal hann þat aptr fǿra, ok bǿta þeim fullrétti er hann tók fyrir. En sá er vill eigi laust láta, þá beiði hann fjár síns, ok leggi honum rán við. En ef hann lætr eigi af því fé er hann tók, þá er hann sekr halfri mǫrk silfrs, en þeim fullrétti, sem fyrr var sagt, ok sǿki sitt at lǫgum síðan.

2Um vitni ok skuldar synjan90

Engi maðr skal ǫðrum atfǫr gera innan bǿjar várs, né heimsókn veita, ok enskis manns fé taka útan lǫgligra sókna, hvárki lendr maðr né sýslumaðr né gjaldkyri, ok engi annarra. En sá er heimsokn veitir eða fjárupptekt útan lǫgliga sé dǿmt á móti, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, hinna hverr mǫrk silfrs, er honum veitir lið til, ok bǿti aptr fé bónda, ok honum fullrétti, er féit átti. En ef þeir vilja eigi gjalda sem nú er mælt, fari ór landeign konungs várs, eða konungr gerir rétt af.91 Eptir gǫgnum ok vitnum skal hvert mál dǿma. Svá er ef einn berr vitni með manni sem engi beri, en ii sem x, ef maðr uggir engi andvitni í móti. Nú eru þau vitni er eigi skulu andvitni á móti koma. Þat er taksetningarvitni ok nauðsynjavitni, er vitnat er undir mann, ok þau vitni er menn bera um deild manna at samkundum. Fermenningar at frændsemi ok at mægðum megu eigi bera vitni með manni, nema þeir sé báðum jafnskyldir. Taka megu ii við eins manns vitni, ok er sá frumváttr, er við var, ok er sá eigi fǿrr annarr, er við var, ok hafa hinir heyrt áðr hans vitni, þá er þat jafnfullt sem allir

90 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

91 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss

1Her byrjar kjøpebolken, og i fyrste kapittelet blir det sagt om dersom nokon tek annans gods når han har gjeld hjå han Det er no dernest, at ingen av oss skal ta gods frå andre, og ikkje skal vi ta noko med sjølvtekt, dom er kvar mann verd å ha for godset sitt. Men den som tek noko frå andre, skal føre det tilbake, og bøte full rettsbot til den som han tok ifrå. Men dersom han ikkje vil gje slepp på det, då skal hin krevje godset sitt, og skulde han for ran. Og dersom han ikkje gjev frå seg det godset som han tok, då er han skyldig til å bøte ½ mark sølv og full rettsbot , slik det før er sagt, og han skal sidan søkje sitt etter lova.

2

Om vitne og nekting av gjeld98

Ingen skal gjere utpanting hjå ein annan i byen vår, eller overfalle nokon heime, og ikkje ta nokons gods utan lovleg søksmål, korkje lendmann eller gjaldkjere, og ingen andre. Men den som overfell nokon heime, eller gjer utpanting utan at det lovleg er avsagt dom på bymøtet, han er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, og kvar av dei andre som gjev hjelp, 1  mark sølv, og dei skal erstatte gardeigaren sitt gods, og gje full rettsbot til den som åtte godset. Men dersom dei ikkje vil bøte slik det no er sagt, då skal dei fare or landet til kongen vår, eller kongen tek rett avgjerd.99 Kvar sak skal dømast etter rettsprov og vitnemål. Det er slik at dersom éin ber vitnemål med nokon, då er det som om ingen ber, men to er som ti, om ein ikkje ottast motvitne. No er det dei vitnemåla som det ikkje skal kome motvitne imot: Det er vitnemål om garanti og vitnemål om lovleg forfall, dersom nokon stadfester desse vitnemåla, og dei vitnemål som menn ber om slagsmål i gjestebod. Firmenningar i frendskap og mågskap kan ikkje bere vitnemål med nokon, med mindre dei er i like nær slekt med begge partar. To kan føre fram éin manns vitnemål, dersom han er eit fyrstehandsvitne, som var til stades, og andre som var til stades, ikkje er i stand til å fare, og andre har høyrt vitnemålet hans, då er det like godt som om dei alle

98 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

99 Nytt kapittel, med overskrift, i 5 hss

hafi við verit af andverðu. Allar þær skuldir er eiðar koma til, þá skal einn eyris synja, en tveir tveggja, en þrír þriggja. En þó at fé sé meira, þá kømr þó eigi meira til en lýrittareiðr. En hvervetna þar sem menn kaupa saman at lǫgum, þá skal aptr ganga oftalt, ok fram vantalt, þar til er þeir hafast réttar tǫlur við.

3

Ef fals finnst í kaupi

Nú skulu kaup ǫll haldast, þau er handsǫluð eru, ok ǫll þau er váttar vitu, at þeir menn kaupast við, er kaupum sínum eigu at ráða, nema maðr seli úheimult, eða sé fals í, þá skal kaup þat aptr ganga, en hinn hafi andvirði sitt. Engi vár skal selja ǫðrum fox eða flærð. En sá er fals gerir í, þá er sá sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung, nema meira virðist at lǫgum, nema því at eins at hann vissi eigi at fals var í, ok hafi fyrir sér séttareið. En þat er fals, er skynsamir menn meta til fals. En eigi skal gjaldkyri eða sóknarmenn meta, því at þá má ágirnd um kenna.

4

Hversu kaup skal fara ef rofnar, ok hvat fals er Nú skulu haldast handsǫluð mál, þau er haldast megu at lǫgum. Þat má eigi haldast, ef maðr selr þat manni sem hann hefir fyrr ǫðrum selt. En ef sá hefir hǫnd at, er síðarr keypti, þá má hann halda skiladómi fyrir kaupi sínu til lǫgmanns órskurðar. Nú á sá kaup at hafa, er fyrri keypti, ef honum fullnast vitni til. Þá er þeim kaupfox, er síðarr keypti. Þat er ok kaupfox, ef maðr kaupir þat sem sá átti ekki í, er seldi honum, nema at þess ráði væri selt, er átti. Nú skal hann hitta þann sem honum seldi, ok heimta sitt af honum. En ef hann vill eigi honum í hǫnd selja, þá skal hann taksetja hann, ok eiga stefnu fyrir lǫgmanni, ok njóta vitna sinna, at hann lét þat kaup at lǫgum laust, ok krefi fjár síns. Vill hann eigi lúka, leggi honum rán við, ok seti hann í fjártak, ok sǿki síðan at lǫgum. Nú kaupir maðr við útlægan mann, þá á konungr þat fé er hann keypti af honum, en hann er sekr vi aurum silfrs við konung, eða syni með lýrittareiði at hann vissi eigi at hann var útlægr.

hadde vore til stades i byrjinga. Alle dei gjeldskrava der det høyrer eidar til, då skal éin eid nekte for 1 øyres gjeld, og to for 2, og tre for 3. Men endå om det er tale om større gjeld, krevst det likevel ikkje meir enn lyrittareid . Og alltid når folk handlar seg imellom etter lova, då skal det som er rekna for mykje, nedsetjast, og det som er rekna for lite, skal aukast, til dei finn den rette berekninga.

3

Dersom det finst forfalsking i kjøpet

No skal alle kjøp skal haldast, dei som er gjorde med handslag, og alle dei som vitne veit om, dersom dei gjer avtaler, som rår for kjøpa sine, med mindre nokon sel utan heimel, eller det er forfalsking i, då skal det kjøpet gå om att, og hin skal ha att vederlaget sitt. Ingen av oss skal selje fusk eller forfalsking til ein annan. Og den som gjer forfalsking, han er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen, med mindre det etter lova er verdsett høgare, unnateke i det tilfellet at han ikkje visste at det var forfalsking i, og han skal bruke seksmannseid . Det er forfalsking, som skjønsame menn vurderer som forfalsking. Og ikkje skal gjaldkjere eller påtalemakta verdsetje det, for då kan havesykje avgjere orskurden . 4

Korleis det skal gå med kjøp dersom det blir ugyldig, og kva som er forfalsking

No skal ein halde alle avtaler som er gjorde med handslag, dei som etter lova kan haldast. Det kan ikkje haldast, dersom nokon sel til éin det han før har selt til ein annan. Men dersom den som kjøpte sist, har fått tingen i hende, då kan han halde skilsdom for kjøpet sitt inntil lagmannen sin orskurd . No skal den som kjøpte fyrst, ha det han har kjøpt, dersom vitna hans er tilstrekkelege. Då er det gjort kjøpefusk mot den som kjøpte sist. Det er òg kjøpefusk, når nokon kjøper det som den ikkje åtte, som selde, med mindre det blei selt med samtykke frå den som åtte det. No skal han finne den som selde til han, og få sitt att av han. Men dersom han ikkje vil gje det til han, då skal han krevje garanti frå han, og ha stemne for lagmannen, og bruke vitna sine, at han gav det frå seg etter lova, og krevje han for pengane sine. Dersom hin ikkje vil betale, skal han skulde han for ran, og krevje garanti frå han, og sidan saksøkje etter lova. No handlar nokon med ein som er utlæg , då eig kongen det godset som han kjøpte av han, og han er skyldig til å bøte 6 øyrar sølv til kongen, eller nekte med lyrittareid at han ikkje visste at han var utlæg.

5

Ef fals finnst í því er hann selr, ok um sekt

En ef maðr selr gull eða brent silfr, hvárt sem þat er smíðat eða úsmíðat, þat er skírt skyldi vera ok fyrir skírt er selt, þat skal skírt vera. Svá ok ef maðr selr hunang í tunnum eða í vǫkkum, eða malt eða korn í pundum, mjǫl í meisum, smjǫr eða salt í laupum, lín í belgjum eða í bendum, eða nokkurn þann hlut er í bendum eða í belgjum er, þat skal vera jafngott innan sem útan. En ef sá gerði fals í, er seldi, svari slíku fyrir sem áðr var mælt. En ef hann seldi slíkt sem hann keypti, ok vissi hann þó at fals var í, ok vildi eigi ór taka, gjaldi v merkr silfrs konungi, eða vinni lagaeið, at hann vissi eigi at fals var í.

Hverju kaupi hverr skal kaupa at réttu

Þat er nú því næst, at vér bjǫrgvinarmenn92 verðum mjǫk við kaup at lifa, en í bǿ várum skulu allir frjálsir menn ok fulltíða ráða kaupum sínum, svá konur sem karlar, nema konur skulu eigi hús kaupa né jarðir, nema bóndi þeirra lofi þeim, eða sannr erfingi. Vér skulum kaupast ǫllu heimilu við, ok skal engi annars grip selja, nema sá bjóði um með váttum, er á, hvatki er eigandi vill um tala síðan. Nú skal nefna gripi þá alla er heimildartaki skal fylgja. Ef maðr kaupir hús at manni, eða skip þat er haft er, eða øxi á skapti eða spjót eða sverð með umgerð þat er haft er, klæði ǫll skorin, katlar hafðir, ok ǫll þau vápn er hǫfð eru, hestar allir ok yxn tamdir, ok allir þeir gripir er hafðir eru. En hvervetna þar sem menn skiptast við gripum eða húsum, þá skal kaupa með váttum ii eða fleirum, ok með handsǫlum ok með heimildartǫkum. Nú iðrast annarr þeirra kaups síns, þá skal sá verja lǫgum ok dómi, er halda vill, ok halda til lǫgmanns órskurðar. Sekr iiii mǫrkum sá er eigi heldr lǫgmanns órskurð, því at hann á engi maðr at rjúfa, nema sjǫlfum konungi lítist annat sannara, því at hann er yfir skipaðr lǫgin.

Um hafðan grip

En ef maðr kaupir grip hafðan at manni, þann er heimildartaki er til nefndr, nú kømr maðr fram ok kallar þann grip stolinn vera frá sér, en hinn er keypti, nefnir heimildarmann sinn ok setr dóm fyrir ok lǫgmanns órskurð, ok ef þeir koma, ok fær hann heimildarmann fyrir sér, þá er hann lauss við. En ef hann fær eigi heimildartaka, 92 túnsbergsmenn i 2 hss., niðarósarmenn i 1 hs., kaupstaðarmenn i 2 hss., bǿjarmenn i 1 hs

5

Dersom det er forfalsking i det som han sel, og om bøter

Og dersom nokon sel gull eller brent sølv, anten det er smidd eller usmidd, som skulle vere skirt og er selt som skirt, det skal vere skirt. Likeins om nokon sel honning i tynner eller dunkar, eller malt eller korn i pund , mjøl i meiser, smør eller salt i laupar, lin i skinnsekker eller buntar, eller noko som er i buntar eller skinnsekker, det skal vere like godt inni som utanpå. Men dersom den som selde, gjorde forfalsking, då skal han betale slik for det som det før er sagt. Men dersom han selde slikt som han kjøpte, og likevel visste at det var forfalsking i, og ikkje ville ta det bort, då skal han bøte 5 merker sølv til kongen, eller sverje lovleg eid på at han ikkje visste at det var forfalsking i det.

Korleis kvar av oss skal handle på rett måte

Det er no dernest, at vi bjørgvinsmenn100 kjem til å leve mykje av handel, og i byen vår skal alle frie og myndige rå for kjøpa sine, så vel kvinner som karar, unnateke at kvinner ikkje skal eige hus eller kjøpe jorder, med mindre ektemannen eller rett arving gjev dei lov. Vi skal handle alt med heimelsplikt, og ingen skal selje annans eignelut utan at den som eig den, gjev fullmakt til det med vitne, kva no enn eigaren seinare seier om det. No skal alle dei eignelutene reknast opp, som det er knytt heimelsgaranti til. Dersom nokon kjøper hus av ein annan, eller skip som er brukt, eller øks på skaft, eller spyd, eller sverd med slire som er brukt, alle tilskorne klede, brukte kjelar, og alle dei våpena som er brukte, alle hestar og tamde oksar, og alle dei eigneluter som er brukte. Og alltid når folk skifter eigneluter eller hus seg imellom, då skal ein kjøpe med to eller fleire vitne, og med handslag og med heimelsgarantistar. No angrar ein av dei på handelen sin, då skal den som vil halde fast på den, forsvare den med lov og dom, og be om lagmannens orskurd . Den som ikkje vil rette seg etter lagmannens orskurd , er skyldig til å bøte 4 merker, for den orskurden skal ingen bryte, med mindre kongen sjølv meiner at noko anna er rettare, for han er sett over lova.

Om brukt eignelut

Og dersom nokon kjøper av ein annan ein brukt eignelut som det er oppnemnt heimelsgarantist for, og nokon kjem fram og seier at denne eigneluten er stolen frå han, men den som kjøpte, namngjev heimelsmannen sin og legg saka fram for domsnemnda og lagmannens orskurd, og dersom dei kjem, og han får heimelsmann for seg, då er han frikjend. Dersom han ikkje får heimelsgarantist,

100 tunsbergsmenn i 2 hss., nidarosmenn i 1 hs., kjøpstadmenn i 2 hss., bymenn i 1 hs

þá skal sakaráberi leiða fram ii manna vitni, ok taki bók í hǫnd sér, ok skjóti því til guðs, at gripr sjá er þessi maðr kallar sér, þenna grip á hann ef hann skal úræntr vera, ok þenna grip gaf hann eigi, ok eigi galt hann, ok eigi sǫlum seldi hann, ok engi sá er hann bauð honum um, ok sveri at fullan eið, síðan taki sá grip sinn, er vitni bar til. En hinn er keypti ok eigi fekk heimildarmann, gjaldi þjófsǫk svá mikla sem gripr er fjár verðr, eða vinni séttareið ok nefndarsǿri at hann stal eigi þeim grip, ok sé síðan lauss við. En ef hann hittir heimildartaka sinn, þó at síðarr sé, gjaldi honum sitt, ok þó á hann at svara lǫgum konungi ok bǿjarmǫnnum, eða fái sér heimildartaka.

Um strætiskaup93

En ǫll vara ný ok úneytt, hvárt sem þat er vápn eða klæði, lérept eða ǫnnur vara, eða í hverju sem þat er, þá skal þat alt at strætiskaupi hafa, bæði meira hlut ok minna. En með strætiskaupum ok nýjum ok úneyttum varningi er engi maðr skyldr at fá heimildartǫku. En ef maðr kaupir klæði, lérept ok vaðmál, ok alt þat er fals finnst í, svari slíku fyrir sá er seldi, sem áðr váttar, nema því at eins at hann vissi eigi at fals var í, ok hafi fyrir sér séttareið. Síðan hafi hverr sinn heimildartaka til þess er til prófs kømr, ok svari sá fyrir fals, er at lǫgum á fyrir at svara.

9

Hvervetna þar sem menn kaupast við, skal handsala

En hvervetna þar sem menn kaupast við, þá skal handsala. En ef maðr selr ǫðrum manni síðan, þá skal hann gjalda halfa mǫrk silfrs konungi, en hinn hafi kaup sitt, er fyrri keypti. En ef maðr kaupir við mann, ok hefir eigi silfr á sér, ok gengr hann heim eptir verði ok vill reiða honum sitt, þá hefir hann selt í brott er hann kømr aptr, þá skal sá er keypti, taka ii húsfasta menn með sér ok beiða hann kaups síns, ok leggja honum rán við. En ef hann heldr á, takseti hann til stefnu ok til lagaórskurðar. En ef lǫgmaðr segir honum kaup sitt, sǿki sem vitafé, en hinn er seldi, sekr halfri mǫrk silfrs konungi. En ef hann fær eigi fengit honum þat sama kaup eða

93 Ikkje nytt kapittel i 6 hss

då skal saksøkjaren føre fram vitnemål frå 2 menn, og ta bok i handa si og kalle

Gud til vitne på at denne eigneluten som denne mannen kallar sin, denne eigneluten eig han om han ikkje skal vere rana, og denne eigneluten gav han ikkje bort, og ikkje betalte han den i bøter, og ikkje avhende han den ved sal, og heller ikkje den som hadde fullmakt frå han, og han skal sverje full eid på det, og deretter skal den ta eigneluten sin, som førte vitne. Men den som kjøpte, og ikkje fekk heimelsmann, skal betale så mykje i bot for tjuveri som eigneluten er verd i pengar, eller sverje seksmannseid og eid saman med oppnemnde menn på at han ikkje stal den eigneluten, og deretter skal han vere frikjend. Men dersom han treffer heimelsgarantisten sin, endå om det skjer seinare, då skal han erstatte han sitt, likevel skal han reie ut etter lova til kongen og bymennene, eller skaffe seg heimelsgarantist.

8Om gatehandel101

Og alle nye og ubrukte varer, anten det er våpen eller klede, lerret eller andre varer, eller kva det no enn er, alt det skal seljast i gatehandel, både i større og mindre delar. Og med omsyn til gatehandel og nye og ubrukte varer er ingen skyldig til å skaffe heimelsgaranti. Men dersom nokon kjøper klede, lerret og vadmål, og alt det som det finst forfalsking i, då skal den som selde, svare slik for det som det før er sagt, unnateke i det tilfellet at han ikkje visste at det var forfalsking i, og han skal bruke seksmannseid . Sidan skal kvar føre fram sin heimelsgarantist, til dess det kjem til prov, og den skal svare for forfalsking, som etter lova skal svare for det.

9

Alltid når folk handlar, skal det skje ved handslag

Og alltid når folk handlar, då skal det skje ved handslag. Men dersom nokon seinare sel til ein annan, då skal han bøte ½ mark sølv til kongen, og den som fyrst kjøpte, skal ha kjøpet sitt. Og dersom nokon handlar med ein annan, og ikkje har sølv på seg, og han går heim etter betalinga og vil betale han det han skal ha, og den andre har selt det bort når han kjem tilbake, då skal den som kjøpte, ta to husfaste menn med seg, og krevje det han har kjøpt, og skulde han for ran. Og dersom han held fast på det, skal han krevje garanti frå han til bymøtet og til orskurd etter lova. Men dersom lagmannen tildømer han det han har kjøpt, skal han søkje det som viteleg gjeld, og den som selde, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. Og dersom han ikkje får gjeve han den same gjenstanden eller

101 Ikkje nytt kapittel i 6 hss

annat jafngott, þá gjaldi hann eyri silfrs af merkrkaupi hverju þeim er hann keypti, ok þó eyri silfrs at minna kaup sé, ok sé þeir þá sáttir. Nú er kaup handsalat, ok eru engi vitni til, syni eineiði sá er seldi, eða haldist kaup þeirra. En ef sá er vitandi, er kaupir þat sem annarr hefir áðr keypt, sekr eyri silfrs við konung fyrir merkrkaup hvert.

10

Hversu maðr skal sǿkja þat fé er eigi er við gengit94

Engi skal gefa sǫk á annars fé. En ef maðr á fé at manni, hvárt sem þat er meira eða minna, ok gengr sá eigi í gegn, er gjalda á, þá æsti hann taks ok stefnu ok lagaórskurðar. En ef hann hefir vitni til skuldar, eða hinn gengr við, eða segir lǫgmaðr á hann, þá sǿki sá skuld, er á, sem vitafé. En ef hann dylr skuldar, ok eru eigi vitni til, standi fyrir lǫgeiðum.

11

Ef maðr á skuld at dauðum manni95

Nú er sá dauðr, er skuld átti at gjalda, en hinn lifir, er heimta á, þá kømst hann eigi til skuldar, nema með váttum, því at engi skal eið vinna fyrir brjóst hins dauða. En erfingi skal eið vinna, at eigi var sú skuld svá at ek vissa, þá vinnr hann fyrir sitt brjóst, en eigi hins dauða. Nú stendr skuld xx vetr eða lengr, þá fyrnist sú skuld fyrir váttum, en hann má koma honum til eiða ef hann vill, því at í salti liggr sǫk ef sǿkjendr duga.

12

Um vitafé ok alt þat er fest er fyrir váttum

Þat er vitafé, er fest er fyrir váttum. Þat er ok vitafé, er menn taka hǫndum saman ok sé vi menn af hvárstveggja hendi. Alt þat er dómr dǿmir manni, þat er vitafé, ok þat er við er gengit fyrir váttum, svá ok ef manni verðr mót stefnt, ok dǿmi mótmenn ǫðrum manni fé at gjalda, þat er vitafé. Allr lagaórskurðr lǫgliga sagðr af lǫgmanns hendi, ef hann segir fé á hendr manni at gjalda ǫðrum, þat er alt vitafé. En svá skal vitafé sǿkja sem aðrar skuldir, taka ii húsfasta menn ok ganga með þeim til þess er skuld á at gjalda, ok krefja hans fjár síns,

94 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

95 Ikkje nytt kapittel i 8 hss

ein som er jamgod, då skal han betale til kjøparen 1 øyre sølv for kvart kjøp for 1  mark , og likevel 1  øyre om kjøpet er mindre, og då skal dei vere forlikte. No er kjøpet gjort med handslag, og der er ikkje vitne, då skal den som selde, nekte med einseid , eller så skal avtala haldast. Men dersom nokon kjøper det som ein annan har kjøpt før, og veit om det, då er han skyldig til å bøte 1  øyre sølv til kongen for kvart kjøp for 1 mark .

10

Korleis ein skal søkje det godset som ikkje blir vedgått102

Ingen skal reise søksmål om andres pengar. Dersom nokon har noko til gode hjå ein annan, anten det no er meir eller mindre, og den vedgår det ikkje, som skal betale, då skal han krevje garanti frå han, og stemne og orskurd etter lova. Og dersom han har vitne på gjelda, eller hin vedgår, eller lagmannen dømer han til å betale, då skal den som har rett til det, søkje det som viteleg gjeld. Men dersom han nektar for gjelda, og det ikkje er vitne på den, då skal han forsvare seg med slike eidar som lova krev.

11

Dersom nokon har gjeld til gode hjå ein som er død103

No er den død, som hadde gjeld å betale, men den lever, som skal ha henne, då får han ikkje pengane sine, med mindre han har vitne, for ingen skal sverje eid på vegner av den døde. Men arvingen skal sverje den eiden, dersom han er myndig, at den gjelda fanst ikkje etter det eg visste, då sver han eid på eigne vegner, og ikkje på vegner av den døde. No står gjeld 20 år eller lenger, då blir den gjelda forelda for vitne, men han kan drive han til eid dersom han vil, for ei sak blir ikkje forelda dersom saksøkjarane duger.

12

Om viteleg gjeld og alt det som er lovfest framfor vitne

Det er viteleg gjeld, som er lovfest framfor vitne. Det er òg viteleg gjeld når folk tek kvarandre i handa og det er seks menn på kvar side. Alt det som ein dom tildømer nokon, det er viteleg gjeld, og det som er vedgått framfor vitne, slik òg dersom nokon blir stemnd til bymøtet, og deltakarane på bymøtet dømer han til betale til ein annan, det er viteleg gjeld. All orskurd etter lova, lovleg avsagd av lagmannen, når han dømer nokon til å betale til ein annan, det er viteleg gjeld. Og ein skal søkje viteleg gjeld slik som anna gjeld, ta to husfaste menn og gå med dei til den som har gjeld å betale, og krevje han for pengane,

102 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

103 Ikkje nytt kapittel i 8 hss

ok ef hann fær honum, þá er vel. En ef hann vill eigi lúka, seti hann í fjártak at bǿjarmanna lǫgum réttum, og gefi honum þat at sǫk at hann vill eigi gjalda honum fé sitt, ok segi hvert fǿra skal tak. En ef hann fǿrir eigi, sekr mǫrk silfrs konungi. Nú fǿrir hann fjártak, ok gengr maðr í fjártak fyrir hann, þá skal hann svá í ganga, at hann hafi goldit honum fyrir messu um morguninn er hringir at hǫfuðkirkju. En ef eigi er þá goldit, þá skal hann krefja fjár síns eptir messu, hvárt sem hann er heima eða eigi. En ef hann geldr þá þegar, þá er vel. En ef hann vill eigi gjalda, ok engi annarra fyrir hann, þá skal lýsa ráni á hendr honum, ok æsta hann taks til móts, hvárt sem hann er heima eða eigi. En ef hann vill eigi til móts koma, er í fjártak gekk fyrir hann, þá skal sǿkjandi njóta vátta sinna, at hann gekk í fjártak, ok þetta síðan at hann kvaddi fjárins ok lagði rán við, ok æsti hann taks til móts. En ef þetta berst at fullu, þá er sá sekr, er í fjártak gekk, mǫrk silfrs konungi, ok æsti sakaráberi liðs at fara at honum ok taka hǫlfu meira. Hafi sakaráberi sitt ok fullrétti með, en konungr ok bǿjarmenn þat sem auk er. Nú synja mótmenn honum tilfarar, þá er húsbóndi hverr sekr, er á móti var, eyri silfrs, er eigi vildi til fara. Nú standa menn fyrir ok verja oddi ok eggju, þá eru þeir allir friðhelgir, er til sǿkja ok laga vilja gæta, ok sár þeirra gild ǫll, en hinir úbótamenn, ef þeir falla, er fyrir standa, ok sár þeirra ǫll úgild. En þó at þeir falli eigi, er fyrir standa, þá er sá sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, er skuld átti at gjalda, en hverr annarra vi aurum silfrs.

13

Ef maðr gengr í fjártak

Hvervetna þar er maðr gengr í fjártak fyrir mann, sá er hús á í bǿ várum eða skip á hlunni, þá gangi í svá mikit tak sem hús eða skip er vert, en sá einn í viii ørtoga ok xiii marka tak, er þat fé á í húsum eða skipum eða lausafé, er þess er vert, fyrir því at sá er í tak gengr, skal slíku upp halda ǫllu, sem verjandi skylldi ef hann hlǿpi eigi undan. En fjártak skal hvervetna fǿra er maðr gengr í gegn fyrir húsfǫstum mǫnnum ok96 eru vitni til, eða gjaldi mǫrk silfrs konungi, nema því at eins at hann gangi sjalfr í tak með vitnum, þá skal hann heim ganga með hinum er taksetti hann, en ef hann vill eigi, þá skal hann ganga nauðigr. Hann skal

og dersom han gjev han dei, er det vel. Men dersom han ikkje vil betale, då skal han krevje garanti frå han etter den rette bylova, og reise sak mot han for at han ikkje vil betale han pengane, og seie kvar han skal gje garanti. Men dersom han ikkje gjev den, er han skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen. No gjev han garanti, og ein annan garanterer for han, då skal han ta det på seg, at han skal ha betalt han før messa om morgonen når det blir ringt i hovudkyrkja. Men dersom det då ikkje er betalt, då skal han krevje pengane sine etter messa, anten hin er heime eller ikkje. Dersom han då betaler straks, då er det vel. Men dersom han ikkje vil betale, og ingen andre for han, då skal han kunngjere at han er rana av han, og krevje garanti frå han til bymøtet, anten han er heime eller ikkje. Men dersom den som garanterte for han, ikkje vil kome til bymøtet, då skal saksøkjaren føre vitna sine, at hin gav garanti, og dernest at han kravde pengane og skulda han for ran, og kravde garanti frå han til bymøtet. Og dersom dette blir tilfredsstillande vitna, då er den som gav garanti, skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen, og saksøkjaren skal krevje folkehjelp til å fare til han og ta det doble. Saksøkjaren skal ha sitt, og dessutan full rettsbot , og kongen og bymennene det som er att. No nektar deltakarane på bymøtet han utpanting, då er kvar huseigar som var på bymøtet og ikkje ville ha utpanting, skyldig til å bøte 1 øyre sølv. No gjer folk motstand, og forsvarer seg med odd og egg, då er alle dei fredheilage, som går til åtak og vil halde oppe lovene, og alle såra deira skal det bøtast for, men dei som gjer motstand og fell, er ubotsmenn , og det skal ikkje bøtast for nokon av såra deira. Men endå om dei som gjer motstand, ikkje fell, då er den som skulle betale gjelda, skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, og kvar av dei andre 6 øyrar sølv. 13

Dersom nokon gjev garanti for betaling av gjeld

Alltid når nokon som eig hus i byen vår eller skip på lunnar, gjev ein annan garanti for betaling av gjeld, då skal han gje så stor garanti som huset eller skipet er verdt, og berre den kan gje garanti for 8  ertogar og 13 merker, som eig tilsvarande verdi i hus eller skip eller lausøyre, for den som gjev garanti, skal svare for alt det som den saksøkte skulle dersom han ikkje hadde rømt unna. Og det skal alltid gjevast garanti når nokon vedgår for husfaste menn, og104 det finst vitne, eller det skal betalast 1 mark sølv til kongen, unnateke i det tilfellet at han sjølv med vitne gjev garanti, då skal han gå heim med den som kravde garanti frå han, men om han ikkje vil, då skal han tvingast til å gå. Han skal

104 eller i 3 hss., dersom i 1 hs

í rannsakshús setja, hvárt sem hann vill eða eigi. En um morguninn eptir skal leiða hann á mót fram lausan. En ef hann á hér fé svá mikit í bǿ várum at til skuldar vinnst, ok geldr hann, þá er vel. En ef hann vill eigi gjalda, þá nefni sakaráberi atfǫr, ok sǿki sem áðr er skilt. Nú setr maðr mann í fjártak, ok vill engi ganga í fjártak fyrir hann, ok eigi sjalfr hann, þá leiði hann þann mann um iii garða með vitnum ok beiði ef nokkurr vill ganga í fjártak fyrir hann. En ef engi vill, hafi heim með sér ok seti í rannsakshús, ok sǿki sem áðr er skilt. Nú setr maðr þann mann í fjártak, er øreigi er, ok fær hann eigi vǫrzlumann at ganga í fjártak fyrir sik, leiði hann um iii garða ok beiðist vǫrzlumanns. En ef engi fæst, hafi hann heim með sér ok seti í rannsakshús at úsekju, ok krefi gjalkdkyra horns. En rennari blási til móts um morguninn eptir, ok leiði hann lausan á mót fram, ok bjóði frændum at þeir leysi hann undan þeirri skuld er hann á honum at gjalda. En ef þeir vilja eigi leysa hann, þá skulu mótmenn dǿma at hann vinni af sér þar sem hann fær sér vinnu, ef hann er vinnufǿrr, þeim til skuldar, er á. En ef hann hleypr brott, þá ferr hann réttlauss, nema mǫnnum virðist þau atvik á vera, at meiri miskunnar sé vert, ok skipi svá sem þeir vilja svara fyrir guði, nema hann hafi látit peninga sína fyrir eldi eða skipsbrotum eða ǫðrum misferlum, sveri eineiði ef eigandi heimtir, at hann skal lúka þá skuld þeim er á, þegar guð lér honum efni til, ef hann hefir eigi áðr við úskil kendr verit.

Um þat mál er vitnat verðr undir mann, ok svá þó at eigi sé vitnat Hvert mál er vitnat er undir mann, ok svá þó at eigi sé vitnat, hvárt sem heldr hefir hann heyrt eða sét á, þá skal hann vera skyldr at bera þat vitni, lǫgliga til krafðr af réttaranum. En ef hann vill eigi bera, þá skal sakaráberi krefja hann þess vitnisburðar. En ef hann vill eigi enn bera heldr en áðr, þá er hann sekr mǫrk silfrs við konung. En svá skal hann bera þat vitni, er hann er eigi nefndr til, at hann skal bera viðrvist sína, eptir því sem framast sá hann eða heyrði. Síðan dǿmi lǫgmaðr ok97 dómsmenn hvé fullkomit þeim þykkir þat vitni vera.

setjast i varetektsfengsel, anten han vil eller ikkje. Men om morgonen etter skal ein føre han fri fram på bymøtet. Og dersom han har så mykje gods her i byen vår at det er nok til gjelda, og han betaler, då er det vel. Men dersom han ikkje vil betale, då skal saksøkjaren krevje utpanting, og søkje som det før er sagt. No krev nokon garanti frå ein annan, og ingen vil gje garanti for han, og heller ikkje han sjølv, då skal han med vitne føre mannen til tre bygardar, og be om at nokon gjev garanti for han. Men dersom ingen vil, skal han ta han med seg heim og setje han i varetektsfengsel, og søkje som det før er sagt. No krev nokon garanti frå ein som ikkje eig noko, og han får ikkje kausjonist til å gje garanti for seg, då skal han føre han til tre bygardar og be om kausjonist. Men dersom det ikkje finst nokon, skal han ha han med seg heim og straffritt setje han i varetektsfengsel, og krevje av gjaldkjeren at det blir blåse i horn. Og bytenaren skal blåse til bymøte morgonen etter, og føre han fri fram på bymøtet, og tilby frendane at dei løyser han frå den gjelda som han skal betale til han. Men dersom dei ikkje vil løyse han ut, då skal deltakarane på bymøtet avgjere at han skal arbeide gjelda av seg, der som han kan få seg arbeid, dersom han er arbeidsfør, for den som han har gjeld til. Dersom han rømmer bort, då fer han rettslaus, med mindre folk meiner at omstenda er slik at han fortener større miskunn, og dei ordnar det slik som dei vil svare for Gud, med mindre han har tapt pengane sine ved brann eller skipbrot eller andre uhell, då skal han sverje einseid , dersom eigaren krev sitt, på at skal betale gjelda til eigaren, så snart Gud gjev han høve til det, om han ikkje før har vore skulda for urett.

Om den saka som nokon er vitne på, og likeins den som det ikkje er vitne på

Kvar sak som nokon er vitne på, og likeins om det ikkje er vitne, anten nokon har høyrt eller sett på, då skal han vere skyldig til å bere fram det vitnemålet, lovleg kravd av rettsstyraren . Men dersom han ikkje vil bere fram, då skal saksøkjaren krevje han for dette vitnemålet. Men dersom han framleis ikkje meir enn før vil bere fram, då er han skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen. Og slik skal han bere fram det vitnemålet, som han ikkje er oppnemnd til, at han skal vitne om at han var til stades, så godt som han kan etter det han såg eller høyrde. Sidan skal lagmann og105 domsmenn døme om kor fullkome dei synest det vitnemålet er.

15

Hversu sǿkja skal bǿjarmanna mál98

En um ǫll útlegðarmál ok um ǫll ǫnnur mál, hvárt sem eru stór eða smá, er konungr ok bǿjarmenn eigu rétt á, þá skulu þau ǫll fara til móts, ef eigi verða niðr sett með lagaórskurði fyrir lǫgmanni. En sá er eigi vill hlíta lǫgmanns órskurði, krefi gjaldkyra horns ok láti til móts blása, ok yrði þar hvárrtveggja sín málefni, ok at ruddum málum ok at bornum vitnum, þá skal beiða mótmenn lagadóms á, eptir

því sem lǫgbók skýrir ok lǫgmaðr segir með samþykt sýslumanns ok gjaldkyra ok allra mótmanna. Ok þat sem þeir verða á sáttir, þat skal haldast. En ef þeir verða eigi á sáttir, þá skal í lǫgréttu skjóta. Sættast þeir þar, þá er vel. En ef þat er eigi, þá skal til konungs skjóta, ok þat hafa at sætt sem hann gerir, ok reka eigi lengra, því at þar koma flestir vitrir menn saman.

16

Nær til móts skal blása

Engi maðr skal til móts blása um nætr, nema eldr sé lauss eða herr fari til bǿjar. Um daga skal til móts blása þegar er vill. En ef eldr verðr lauss eða herr ferr, hlaupi hverr sem horn heyrir eða klokku, eða gjaldi mǫrk silfrs konungi. En til annarra móta eru engir skyldir at fara, nema húsfastir menn, ok svá til húsfastra manna stefnu, sekr eyri silfrs sá er eigi ferr þegar horn heyrir. En þeir eru husfastir, er eigu garða eða leiga garða misseris leigum eða xii mánaða, eða halfan eða fjórðung, ok byggja ǫðrum með sér. Eigi skal taksetja síðan er hringt er til aptansǫngs, nema maðr sé brott búinn, ok þó eigi síðarr en hann hafi stund til at fǿra tak.

98 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

15

Korleis ein skal søkje i bymennene sine saker106

Og alle utlegdssaker og alle andre saker, anten dei er store eller små, som kongen og bymennene har rett til bøter i, dei skal alle behandlast på bymøtet, om dei ikkje blir avgjorde med orskurd etter lova for lagmannen. Men den som ikkje vil lite på lagmannens orskurd , han skal krevje av gjaldkjeren at det blir blåse i horn, og la det bli blåse til bymøte, og der skal begge partar bere fram saka si, og etter at sakene er lagde fram og vitna er førte fram, då skal dei be deltakarane i bymøtet om lagadom i saka, etter det som lovboka gjer greie for og lagmannen seier med samtykke frå syslemannen og gjaldkjeren og alle deltakarane på bymøtet. Og det som dei blir samde om, det skal haldast. Men dersom dei ikkje blir samde, skal saka skytast under lagretten. Dersom dei blir samde der, er det vel. Men dersom dei ikkje blir det, skal saka skytast under kongen, og dei skal ha det til forlik som han bestemmer, og ikkje drive saka lenger, for der kjem dei fleste kloke menn saman.

16

Når det skal blåsast til bymøte

Ingen skal blåse til bymøte om natta, med mindre det er eld laus eller ein hær fer mot byen. Om dagen kan ein blåse til bymøte når ein vil. Men dersom eld blir laus eller det kjem ein hær, skal kvar springe som høyrer horn eller klokke, eller bøte 1 mark sølv til kongen. Men ingen er skyldig til å fare til andre bymøte, bortsett frå husfaste menn, og likeins til møte av husfaste menn, den som ikkje fer straks han høyrer hornet, er skyldig til å bøte 1  øyre sølv. Og dei er husfaste , som eig bygardar eller leiger bygardar med halvårs- eller årsleige, eller ein halv eller ein fjerdedels, og leiger ut til andre med seg. Ein skal ikkje krevje garanti frå nokon etter at det er ringt til aftansong, med mindre han er i ferd med å reise bort, men ikkje seinare enn at han får tid til å gje garanti.

106 Ikkje nytt kapittel i 7 hss

Vitni skal hann til hafa, at hann fór sem hann mátti, ef gjaldkyri tortryggir. Sól skal um sumarsdag ráða takfǿrslum, en dagr um vetr. 99

17

Um skilorð ok um bréfagerðir

Ǫll þau skilorð er menn gera í kvennagiptingum, ok svá ef menn kaupa eignir eða garða, ok fyrir hvert x marka kaup ok100 meira, þá skal hvárttveggja

gera bréf eptir skilorði sínu ok kaupi, ok nefna í bréfinu vátta, þá er við váru, stund ok stað, ok hafa fyrir lǫgmanns innsigli eða gjaldkyra eða sýslumanns, eða nokkurra skilríkra manna þeirra, er vissu kaup þeirra. En ef ekki fær innsigli, geri þá cirographum, ok berr þat vitni kaupi þeirra, ef engi eru váttar til, hvárt sem þat mál dǿmist fyrir lǫgmanni eða ǫðrum réttum dómara þess máls.

18

Um lán er manni er lét

Sá skal lán ábyrgjast, er þiggr, ok koma heilu heim, eða gjaldi verð eiganda. En ef hann vill eigi þat, þá sǿki hann sem vitafé, nema hinn týnist, er lét var með láni, því at eigi mátti hann þar lán ábyrgjast, er hann mátti eigi líf sjalfs síns. En þat er alt vitafé, er váttar vitu. Nú lér maðr eða selr þat sem honum er lét, ok misferr þat síðan, þá skal hinn er átti, heimta af hvárum sem hann vill, þeim er seldi, eða hinum er keypti. Ok svá skal hvervetna þar sem maðr lér eða selr annars eigu.

19

Hér segir um veð, hversu fara skal

Nú leggr maðr ǫðrum veð fyrir einhvern hlut, þá skal sá ábyrgjast veð, er tekr. En ef þeir hafa gǫrt til eindaga, nær út skal leysa,

99 Her set 7 hss. inn eit nytt kapittel, med overskrifta Ef ii menn eigu einn grip saman: Alla þá gripi er menn eigu saman, hvárt sem þat er akr eða engjar, hús eða aðra hluti, þá er skipti fær á komit, þá skal sá skipti ráða, er skipta vill, eptir því sem skilr í óðalsskiptum. En þar sem ii menn, eða fleiri, eigu einn grip saman, þann er eigi fær skipti á komit svá at eigi verði skaði at, eða þann er annarr vill gagn af hafa, en annarr úrǿkir eða má eigi rǿkja, bjóði þeim fyrst, er til móts eigu við hann. Nú vilja þeir eigi kaupa, hljóti hverr leysa skal, ok leysi sá, er hlýtr, eptir því sem skynsamir menn meta, eða seli hverjum er hann vill, ok lúki þeim sinn hluta verðs. Vilja þeir eigi við taka, hafi at úsekju, þar til er hinir heimta, ok ábyrgist sem sitt fé. Engi skal annars selja framar en í lǫgum er mælt. Nú eigu menn skip saman, þat er hvárgi hefir kost at kaupa, ok eigi vilja aðrir menn kaupa, haldi sá til gagns, er vill, ok greiði þeim sem til mots eigu við hann, sinn hluta skipleigu, ok taki af þat til sín sem hann þurfti til kostnaðar af hans hluta.

100 eða i 5 hss.

Han skal ha vitne på at han fór slik han hadde lov til, dersom gjaldkjeren tvilar. Sol skal rå for garantigjeving i sommartida, og dagslys om vinteren. 107

17

Om avtaler og om brevskriving

Alle dei avtaler som folk gjer om bortgifting av kvinner, og likeins dersom folk kjøper eigedomar eller bygardar, og for kvart kjøp for 10 merker og108 meir, då skal begge partar gjere brev etter sitt kjøp og avtale, og namngje i brevet dei vitna som var til stades, tid og stad, og ha med segl frå lagmann eller gjaldkjere eller syslemann , eller nokre forstandige menn, som visste om kjøpet deira.

Men dersom dei ikkje får segl, då skal dei gjere kirograf, og den ber vitnemål om kjøpet deira, dersom det ikkje finst vitne, anten denne saka skal dømast for lagmann eller annan rett domar i den saka.

18

Om lån som blir gjeve til nokon

Den som tek imot eit lån, skal ha ansvaret for det, og føre det uskadd heim, eller betale verdien til eigaren. Men dersom han ikkje vil det, då skal det søkjast som viteleg gjeld, med mindre den døyr, som fekk lånet, for ikkje kunne han ha ansvaret for lånet når han ikkje kunne ha ansvaret for sitt eige liv. Og alt det er viteleg gjeld, som vitne veit om. No låner nokon bort eller sel det som han har fått til låns, og det fer ille, då skal den som åtte det, hente det hjå den han vil, hjå den som selde eller hjå den som kjøpte. Og slik skal det alltid vere når nokon låner bort eller sel annanmanns eigedom.

Her blir det sagt om pant, korleis ein skal gå fram No pantset nokon ein ting til ein annan, då skal den ha ansvaret for pantet, som tek imot det. Dersom dei har avtalt ein dag då ein skal løyse det ut,

107 Her set 7 hss. inn eit nytt kapittel, med overskrifta Dersom to eig ein eignelut saman: Alle dei eigneluter som folk eig saman, anten det er åker eller eng, hus eller andre ting, som kan skiftast, då skal den som vil skifte, rå for skiftet, etter det som før er sagt i odelsskiftet. Men dersom to eller fleire eig ein eignelut saman, som ikkje kan skiftast utan at den tek skade av det, eller som den eine vil ha gagn av, og den andre vansteller eller ikkje kan røkte, då skal han fyrst tilby eigneluten til dei som eig saman med han. No vil ikkje dei kjøpe, då skal ein kaste lodd om kven som skal løyse inn, og den som får loddet, skal løyse inn eigneluten etter det som skjønsame menn vurderer som rimeleg, eller selje den til kven han vil, og betale dei andre deira del av prisen. No vil ikkje dei ta imot, då skal han utan straff ha eigneluten til hine hentar den, og vere ansvarleg for den som sitt eige gods. Ingen skal selje andres eigneluter annleis enn det er sagt i lova. Og dersom folk eig skip saman, som ingen av dei har råd til å kjøpe, og ingen andre vil kjøpe det, då kan den som vil, gjere seg nytte av det, og betale dei som eig saman med han, deira del av frakta, og han skal ta av det til seg som han treng ha til kostnader for sin del.

108 eller i 5 hss

þá skal hann bjóða honum, eða hans umboðsmanni, í eindaga, ok hafa vátta við. En ef þá leysir engi út, þá geri hvárt sem hann vill, at skynsamra manna virðingu, hafi sjalfr eða seli ǫðrum, ok hafi sá skuld sína, er veð tók, en eigandi þat sem auk er. Nú er eigi eindagi á settr, leysi innan xii mánaða, eða fari sem fyrr er sagt. Nú ef maðr á fé at manni at heimta, ok tekr hann veð fjár síns í einhverjum grip, hvárt sem þat er í jǫrðu eða einhverju ǫðru fé, þá skal veð virða. Nú selr hann brott veð ǫðrum manni, þá skal sá hafa vátta til veðs síns, er veð átti, ok hafi leyst út á fyrstum xii mánuðum, nema nauðsynjar banni, þær sem í lǫgum eru mæltar. Vitni skal hann til hafa, at þær sé sannar, ellar sé þat veð forveðja. Nú leggr maðr ii mǫnnum eitt veð, þá á sá veð, er fyrri tók, en hinum er veðfox, er síðarr tók, ok vitu þat váttar.

20 Um lán ok skaðabǿtr

Nú lér maðr manni hross sitt eða skip, ok vill sá hafa at þǫrf sinni, er lét var, en hinn ferr til, er léði, ok tekr af honum lánit, þá gjaldi hann ii aura silfrs at áfangi, er átti skip eða hross. Nú ef hann hefir lengr en lét var, þá gjaldi hann áfang ii aura silfrs þeim er skip eða hross átti. Hvervetna þar sem maðr gerir manni fjárskaða með heipt eða ǫfund, bǿti sá fullrétti, er gerir, ok fjárskaða, eptir því sem vi skynsamir menn meta, ef efni eru til. Þat er alt fullréttisskaða, er menn meta til halfrar merkr. En ef minni er, þá er ǫfundarbót eptir dómi, þeim er skaði er gǫrr. Nú dylr hann, ok eru eigi vitni til, syni lýrittareiði, en séttareiði fyrir fullréttisskaða.

21 Um áróðr ok hafrek101

Nú róa menn á menn eða sigla, gjaldi skaða þann allan, sem þeir gera, nema menn rói fyrir barð þeim. Rek þau ǫll er reka í almenninga, þau á konungr. Nú sigla menn fyrir land fram eða af hafi, ok brjóta skip sín,

101 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

då skal han tilby han det, eller ombodsmannen hans, på den fastsette dagen, og ha vitne med. Men dersom ingen løyser det ut då, då kan han gjere det han vil, etter skjønsame menns vurdering, anten behalde det sjølv eller selje det til ein annan, då skal den som tok imot pantet, ha gjeldskravet sitt, og eigaren det som er att. No er det ikkje sett nokon termin, då skal det løysast ut innan 12 månader, eller gå fram slik det før er sagt. No dersom nokon har pengar å hente frå ein annan, og tek pant på pengane sine i einkvan ting, anten det er i jord eller noko anna gods, då skal det pantet takserast. No sel han pantet til ein annan, då skal den som åtte pantet, føre vitne på at det er hans pant, og han skal ha løyst det ut i dei fyrste 12 månadene, med mindre dei naudsyner som er opprekna i lova, hindrar han. Han skal føre vitne på at desse naudsynene er sanne, elles er det pantet forfalle. No gjev nokon eitt pant til to andre, då skal den som fyrst tok imot, eige pantet, og det er svikefull pantsetjing for den som sist tok imot, dersom vitne veit om det.

20 Om lån og skadebøter

No låner nokon bort hesten sin eller skipet sitt til ein annan, og den som det blei lånt til, vil ha det til si tarv, men den som lånte bort, fer og tek frå han lånet, då skal han som åtte skipet eller hesten, bøte 2  øyrar sølv i bot for ulovleg bruk av annanmanns lausøyre. No dersom hin har det lenger enn det var lånt, då skal han bøte 2  øyrar sølv i bot for ulovleg bruk av annanmanns lausøyre til den som åtte skipet eller hesten. Alltid når nokon av fiendskap eller misunning gjer skade på annanmanns gods, då skal han bøte full rettsbot , og for skaden på godset etter det som 6 skjønsame menn vurderer som rimeleg, dersom forholda tilseier det. Alt det er skade som ein kan krevje fulle bøter for, som folk verdset til ½ mark . Men dersom den er mindre, då er det ovundsbot etter dom til den som var utsett for skade. No nektar han, og det finst ikkje vitne, då skal han nekte med lyrittareid , men seksmannseid for skade som ein kan krevje fulle bøter for.

21

Om påroing og havrekster109

No ror eller seglar folk på andre, då skal dei bøte for all den skaden dei gjer, med mindre folk ror framfor stamnen deira. Alt drivgods som driv i land i allmenning, det eig kongen. No seglar folk langs land eller inn frå havet, og forliser,

109 Ikkje nytt kapittel i 5 hss

sitt fé á hverr, er með váttum kennir, hverr sem jǫrð á, er á rekr, hafrek ǫll ǫnnur á konungr.

22Um vinnumenn í heraði

Nú af því at vinnumenn eru mjǫk torfengnir í heruðum, ok allir vilja nú í kaupferðir fara, þá viljum vér þat vandliga af taka, at nokkurr maðr fari í kaupferðir, er minna fé eigi en til iii marka veginna. Skal þetta forboð standa frá páskum ok til mikjálsmessu hvert ár. En fra mikjálsmessu ok allan vetrinn síðan fari hverr í friði með slíku góðu sem guð hefir lét honum, hvárt sem þat er minna eða meira.

En þeir stýrimenn, er taka menn á skip sín með minna fé en nú er skilt, þá sekjast þeir ii aurum silfrs konungi fyrir hvern þeirra, ok svá hverr, sá er félag leggr við þá. Gjaldkyri viljum vér at rannsaki þetta hvert sumar, því at oss er grunr á at sýslumenn ok umboðsmenn taki mútur á, ok missi því bǿndr verkmanna. En ef þeir sættast við gjaldkyra, þá eru þeir saklausir [fyrir sýslumǫnnum102 er þeir koma heim at því sinni, því at eigi berr at hinn sami maðr gjaldi tysvar fyrir eina sǫk.

23 Hvat á bryggjum eða bátum má kaupa, ok hvat eigi má kaupa103

Laxa nýja ok svá aðra nýja fiska ok óstrur, þat skal kaupa á bátum eða á bryggjum, ef vill, en eigi flytja í búðir til mangs. En sá er byggir búð til þess, ok veit hann, ok svá sá er leigir, gjaldi sinn eyri hvárr þeirra konungi, ok fari ór búð ok á bryggjur út eigi at síðr.

24 Um taks efling til stefnu

Ef maðr æstir mann taks til stefnu ok til lagaórskurðar, fyrir hvat máli sem þat er, þá skal at hyggja, hvárt hann á því máli hér at svara eða í ǫðrum stað. En ef hann á í heraði at svara, fái brautartak til heimilis síns, ok skal bú hans varða taki fyrir hann, ok sǿki síðan sakaráberi at landslǫgum. Hverr maðr má bjóða ǫðrum um sókn sína ef hann vill, svá karlmaðr sem kona. En sá er við umboði tekr, skal svá sǿkja annars sókn sem sína, því at opt fær eigi sjalfr sótt. Nú ef maðr hleypr ór heraði með fé manns

102 við konungs umboðsmenn i 7 hss

103 Ikkje nytt kapittel i 3 hss

då skal kvar ha sitt gods, som han med vitne kjenner att, same kven som eig jorda der det rak i land, men all annan havrekster eig kongen.

22

Om arbeidsfolk i heradet

No fordi det er svært vanskeleg å få tak i arbeidsfolk i herada , og alle no vil fare i handelsferder, då vil vi heilt og fullt gjere slutt på det at nokon fer i handelsferder, som eig mindre gods enn 3 merker sølv. Dette forbodet skal gjelde frå påske og til mikjelsmesse110 kvart år. Men frå mikjelsmesse og heile vinteren etterpå kan kvar fare i fred med det godset som Gud har utstyrt han med, anten det er mindre eller større. Men dei skipsstyrarane som tek med folk på skipa sine med mindre gods enn det no er sagt, er skyldige til å bøte 2 øyrar sølv til kongen for kvar av dei, og likeins kvar den som gjer felag med dei. Vi vil at gjaldkjeren skal granske dette kvar sommar, for vi har mistanke om at syslemennene og ombodsmennene tek imot bestikkingar, og difor går bøndene glipp av arbeidsfolk. Men dersom dei blir samde med gjaldkjeren , då er dei straffrie overfor syslemennene 111 når dei kjem heim den gongen, for det sømer seg ikkje at den same mannen skal betale to gonger for same saka.

23 Kva ein kan handle med på bryggjer eller båtar, og kva ein ikkje kan handle med112

Fersk laks og annan fersk fisk og østers, det skal ein handle med på båtar eller bryggjer, dersom ein vil, men ikkje føre til buer til sal. Og den som leiger ut bu til dette, og veit om det, og likeins den som leiger, dei skal begge bøte 1 øyre til kongen, og likevel flytte ut av bua og ut på bryggjene.

24

Om å gje garanti til stemne

Dersom nokon krev garanti frå ein annan til stemne og til orskurd etter lova, kva sak det enn gjeld, då skal han undersøkje om han skal svare for denne saka her eller ein annan stad. Og dersom han skal svare for den i heradet , då skal han gje garanti for at han vil vere heime, og eigedomen hans skal gje garanti for han, og sidan skal saksøkjaren søkje etter lova i landet. Kvar og ein kan gje ein annan fullmakt til å føre saka si, dersom han vil, så vel kar som kvinne. Og den som tek på seg ombodet, skal søkje den andre si sak som si eiga, for ofte får ein ikkje søkt sjølv. No dersom nokon dreg frå heradet med ein annan sitt gods

110 29. september

111 kongens ombodsmenn i 7 hss

112 Ikkje nytt kapittel i 3 hss

ok til bǿjar várs, þá kømr bóndi eptir ok vill sitt hafa, þá felst hinn æ meðan bóndi er í bǿnum, ok má hann hvergi standa hann, en þegar bóndi er ór bǿnum ok heim farinn, þá gengr hinn fram í ljós, þá bjóði bóndi þeim manni um sókn sína, með vátta ii, sem hann vill, ok sǿki hann svá sem hinn skyldi sjalfr, ef hann væri hjá. Engi kaupangrsmanna skal gera heraðsmǫnum úskil, ok eigi heraðsmenn kaupangrsmǫnnum. Sitt skal hverr hafa, ok engi annan ræna. En ef maðr taksetr mann til stefnu ok til lǫgmanns órskurðar, ok dǿmist honum hvárki fé né eiðar, þá tvígildi hann þeim fyrir kostnað sinn, er hann ylfði til rangs máls, en mǫrk silfrs konungi, nema sá er taksetti, sveri fyrir eineiði, at hann þóttist eptir sǫnnu máli sǿkja.

Ef maðr æstir mann taks

Sá maðr er æstir mann taks, skal segja honum hvert hann skal fǿra tak. Þá skal hann þangat fǿra sem hann segir, ellar gjaldi mǫrk silfrs konungi ef hann fǿrir eigi. En ef hann segir honum ekki til hvert fǿra skal, þá liggr honum ekki við, þó at hann fǿri eigi þat tak. En ef maðr skal tak fǿra, þá taki hann iii húsfasta menn með sér, ok eigi fleiri, þann einn er í tak gengr fyrir hann, en hina ii er hann vitnar undir takfǿrslu. En ef fleiri menn fylgja honum, ok gera þeir ofsvæsi í áþættisorðum eða áverkum, þá má hinn er fyrir er, lýsa heimsókn á hendr þeim, ok er sá er tak fǿrði, sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, en mǫrk silfrs hverr annarra, ok svá skal ok þar er maðr æstir mann taks aflaga, gjaldi mǫrk silfrs konungi. En hinn er heimsókn er veitt, skal hafa mǫrk silfrs af þeim xiii mǫrkum, hvárt sem hlut á í húsfastr maðr eða einhleypr. En svá megu honum vitni bera um heimsókn einhleypir menn sem húsfastir menn, nema váttar þess manns, er taks æsti eða tak fǿrði, þori þat vitni at bera, at hann fyrirbauð þeim ǫllum at fylgja sér í garð nema þeim þrimr, váttum hans tveim ok vǫrzlumanni, þá skulu þeir lagsmenn ekki gjalda, en hverr þeirra annarra er sjalfráði váru í gǫngu með honum ok nokkura ǫfund veittu, gjaldi mǫrk silfrs konungi. En sá maðr er gengr í fjártak, ok á hvárki hús né skip í kaupangri sem í lǫgum er mælt, ok segir at hann á hús eða skip, ok á ekki, þá er hann sekr iii mǫrkum silfrs konungi. En með því at hann leiðir þann mann í tak fyrir sik, er engi á hús né skip, þá er sá jafnsekr, er leiðir, sem hinn, er í gengr, nema hann þori at sverja þann eið at bók, at hann

og til byen vår, og bonden kjem etter og vil ha sitt, og hin gøymer seg heile tida bonden er i byen, og han ikkje kan finne han nokon stad, og hin kjem fram straks bonden er faren heim frå byen, då kan bonden med to vitne gje fullmakt til kven han vil til å føre saka si, og han skal saksøkje slik som hin sjølv ville dersom han var til stades. Ingen av kjøpstadmennene skal gjere urett mot heradsmennene, og ikkje heradsmenn mot kjøpstadmenn. Kvar og ein skal ha sitt, og ingen skal rane frå andre. Dersom nokon krev garanti frå ein annan til stemne og lagmannens orskurd , og han ikkje blir tildømd anten gods eller bøter for at eid ikkje blir avlagd, då skal han betale dobbelt for kostnaden til den som han utsette for rangt søksmål, og 1  mark sølv til kongen, med mindre den som kravde garanti, sver einseid på at han trudde han søkte ei rettferdig sak. 25

Dersom nokon krev garanti frå ein annan

Den som krev garanti frå ein annan, skal seie til han kvar han skal gje garantien. Då skal han gje den der som han seier, eller bøte 1 mark sølv til kongen dersom han ikkje gjev den. Men dersom han ikkje seier til han kvar han skal gje den, då skal han ikkje ha noka straff for det, endå om han ikkje gjev den garantien. Og dersom nokon skal gje garanti, då skal han ta tre husfaste menn med seg, og ikkje fleire, den eine gjev garanti for han, og dei to andre tek han til vitne på garantigjevinga. Men dersom fleire følgjer han, og dei opptrer uforskamma med ukvemsord eller hærverk, då skal den som blir utsett for det, skulde dei for overfall i heimen, og den som gav garanti, er skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, og kvar av dei andre 1 mark sølv, og slik skal det òg vere når nokon ulovleg krev garanti frå ein annan, då skal han bøte 1  mark sølv til kongen. Og den som blir overfallen heime, skal ha 1 mark sølv av dei 13 merkene, anten no det no er ein husfast mann eller lauskar som har del i dei. Så vel lauskarar som husfaste menn kan bere vitnemål for han om overfall i heimen, med mindre vitna til den som kravde eller gav garanti, torer å bere det vitnemålet at han forbaud dei alle å følgje seg til bygarden utanom dei tre, dei to vitna hans og kausjonisten, då skal dei følgjesmennene ikkje bøte noko, men kvar av dei andre som av eigen vilje gjekk med han og påførte overlast, skal bøte 1  mark sølv til kongen. Men den som gjev garanti for betaling av gjeld, og ikkje eig hus eller skip i kjøpstaden, slik det er sagt i lova, og han seier at han eig hus eller skip, men eig ikkje noko, han er skyldig til å bøte 3 merker sølv til kongen. Og fordi han lèt den garantere for seg, som ikkje eig hus eller skip, då er den som gjer det, like skyldig til å bøte som hin som garanterer, med mindre han torer å sverje den eiden på bok, at han

sagði honum þat, at hann átti eigi104 hús eða skip. En ef maðr skal æsta mann taks, þa skal hann hafa ii húsfasta menn með sér, en eigi fleiri. En ef húsfastr maðr synjar at ganga með honum at æsta taks eða fǿra tak, þá skal hann kveðja hann. En ef hann vill eigi ganga heldr en áðr, sekr eyri silfrs við konung. Nú ef maðr hittir mann úti ok vill æsta hann taks, verðr hinn varr við ok rennir undan eða ríðr eða rǿr, þá skal kalla á hann svá hátt at váttar hans megi bera þat vitni, at hann mátti heyra ef hann vildi, þá skal hann fǿra þat tak. En ef hann fǿrir eigi, þá er hann sekr mǫrk silfrs konungi. En ef maðr hleypr í garð manns eða í hús, ok lætr aptr garðshlið eða dyrr, þá skal hann kalla ok biðja upp láta. En ef hann vill eigi, þá skal hann æsta hann taks þar þegar, ok mæla svá hátt at hann má heyra ef hann vill, ok at váttar hans þori at bera þat vitni at hann mátti heyra ef hann vildi, fǿri þat tak eða gjaldi mǫrk silfrs konungi. Eigi þarf hann at segja hvert hann skal fǿra þat tak, nema hann vili, ok er þó jafnfullt at lǫgmáli, sem sagt er. 105

Um taksetningar ok alla aðra mannhelgi vára

En um mannhelgi vára ok um taksetning ok allar aðrar sóknir, þat skal alt fara at lǫgum ok eptir því sem bók vár váttar, svá víða sem vér eigum takmerki. En þat er svá víða at Gunnildará ræðr fyrir norðan, frá Gunnildará ok í varðan á fjallinu uppi í Vápnadal, ok þat suðr fyrir norðan Breiðamýri, ok þat ofan í Álreksstaðavatn, ok þat ofan í Krossbrú, ok þat yfir í Strauminn, ok alt Sunnes ok Norðnes, ok innan fjarðar

104 Mgl. i 10 hss

105 Her skyt 11 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Ef maðr tekr grip manns úléðan: Ef maðr tekr grip manns úléðan, eyk eða skip, hvárt sem er meira eða minna, eða aðra hluti þvílíka, bǿti eptir lagadómi, þeim er tekit var fyrir, eptir atvikum, hvat nauðsyn til dró þann er tók, ok hver ǫfund þeim var í gǫr, eða hverr skaði honum var at, er tekit var fyrir, ok hvat manni sá var, er tekit er fyrir, bǿti skaðabót ok slíkan rétt eða ǫfundarbót á ofan, sem þeir dǿma honum, ok svá konungdóminum, ef þau atvik eru á. En ef maðr tekr skip manns, þá skal hann einni sǫk fyrir svara, sik ok úmaga sína.

sa til han at han ikkje113 åtte hus eller skip. Og dersom nokon skal krevje garanti frå ein annan, då skal han ha to husfaste menn med seg, og ikkje fleire. Men dersom ein husfast mann nektar å vere med han for å krevje eller gje garanti, då skal han lovleg oppmode han om det. Men dersom han heller ikkje då vil gå, då er han skyldig til å bøte 1  øyre sølv til kongen. No dersom nokon treffer ein annan ute, og vil krevje garanti frå han, og hin blir var det og spring unna, eller rid eller ror, då skal ein rope så høgt på han at vitna hans kan bere vitnemål om at han kunne høyre dersom han ville, og då skal han gje den garantien. Men dersom han ikkje gjev, då er han skyldig til å bøte 1  mark sølv til kongen. Og dersom nokon spring i annanmanns bygard eller hus, og lèt att porten eller døra, då skal ein rope på han og be han late opp. Men dersom han ikkje vil det, då skal han krevje garanti frå han straks, og tale så høgt at han kan høyre det dersom han vil, og slik at vitna hans torer å bere det vitnemålet at han kunne høyre dersom han ville, då skal han gje den garantien, eller bøte 1 mark sølv til kongen. Ikkje treng han seie kvar han skal gje den garantien, med mindre han vil, og det er likevel like gyldig som om det var sagt. 114 26

Om garantiar og all anna mannhelg

Og når det gjeld mannhelga vår og garantiar og alle andre søksmål, det skal alt gå etter bylova og etter det som lovboka vår seier, så vidt som bygrensene våre går. Og det er så vidt at vesle Sandvikselv bestemmer nordgrensa, frå vesle Sandvikselv og til varden på fjellet oppe i dalen ved Fløyfjellet, og derifrå sørover til nordanfor Breimyr, og derifrå ned i Svartediket, og derifrå ned i Korsbru, og derifrå over i Nygårdsstrømmen, og heile Sydnes og Nordnes, og innanfjords

113 Mgl. i 10 hss

114 Her skyt 11 handskrifter inn eit nytt kapittel, med overskrifta Dersom nokon tek andres eignelut utan å låne den: Men dersom nokon tek andres eignelut utan å låne den, øyk eller skip, anten det no er større eller mindre, eller andre slike ting, då skal han bøte etter lagadom til den som det var teke frå, etter omstenda, kva for naudsyn som dreiv den som tok, og kva for fiendskap som blei vist han, eller kva skade det var for han som det blei teke frå, og kva slag mann han var som det blir teke frå, ein skal betale vederlag og i tillegg slik rettsbot eller ovundsbot som dei tildømer han, og likeins til kongedømet, om omstenda tilseier det. Og dersom nokon tek annanmanns skip, då skal han svare éi bot for seg og umagane sine.

sjónhending af útanverðu Norðnesi ok Gunnildará.106 Svá skal kona ganga í tak fyrir mann sem karlmaðr ef hon á hús í bǿ várum.

27

Um dublan ok veðjan

Ef menn dubla eða kasta teningum um peninga, sé uppnæmt konungs umboðsmanni alt þat er á borði liggr, ok hverr þeirra sekr halfri mǫrk silfrs við konung. En ef menn veðja, hafi at engu, ok sé sektalaust.

28 Um pundara, met ok mæliker

Nú af því at svá er tekit um alt landit, at einir pundarar ok einar vættir, ein mælikerǫld ok stikkur skulu ganga, at því síðr megi prettast fávitrir menn, hvar sem þeir kunnu fram koma í landinu, þá er þessi skipan á gǫr, at skippundari skal vera slíkr sem áðr er vanr, skal hann rísa at hǫlfu skippundi, ok þar til er á má vega halft annat skippund, með þeim hætti at iiii vættir ok xx skulu gera skippund, þar sem hver þeirra standi halfa ix mǫrk ok xx ok viii ørtogar. Þar næst handpundari, ok skal hann rísa at halfri vætt, ok þar til er á má vega halft skippund. En ef minna þarf at vega en halfa vætt, þá vegi með skálum ok með metum. Smjǫrpundari skal slíkr vera sem jafnan er vanr at vera, iii punda smjǫr

106 Frå og med at Gunnildará ræðr har handskriftene av dei andre bylovene annan tekst.

Oa har følgjande tekst: at Taðvinarbekkr ræðr fyrir norðan bǿinn, frá bekkinum ok í norðanvert Vákaberg, frá Vákabergi ok í bekkinn á Mǫrtustokkum ok í grindina á Válin, frá henni ok í Krossbrekku er upp ferr móti Eikabergi, ok svá út í neðanverða Eikabergskleif, ok svá út á váginn jafnfram Akrsnesi, ok svá aptr í Taðvinarbekk.

Ob har følgjande tekst: at Taðvinarbekkr ræðr fyrir norðan nunnuklaustr ok upp á Mǫrtustokka ok til grindarinnar í Válin, ok yfir undir Eikaberg ok út til Þrælaborgar ok á miðjan fjǫrðinn millum Hǫfuðeyjar ok Akrshaga.

Ta har følgjande tekst: yfir til Hrafnabergs ok Smørbergs ok þaðan til Fróðakeldu, frá Fróðakeldu ok alt upp í Sýrubekk, ok út eptir bekkinum ok øfra um Gunnarsbǿ ok út um Steininn, ok aptr um Teiga ok í Farkarlsbryggjur.

Tb har følgjande tekst: sem at fornu fari hefir verit.

Na har følgjande tekst: sem hér segir um takmǫrk. Ef maðr vill brott fara ok hrindr skipi frá landi eða slær festum, ok er hann fyrir heðan miðja á, þá æsti hann taks til stefnu. En ef hann fǿrir eigi þat tak, gjaldi mǫrk silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum. Svá skal hverr annan tak æsta þessu megin Folafótar ok miðrar ár, sem í kaupangri, ok þat tak fǿra. En hverr er eigi fǿrir, er sekr mǫrk silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum. Svá skal tak æsta við Niðarholm sem í kaupangri, ok svá þar fǿra sem í kaupangri hefði æst verit. En ef maðr er á búinn farar sinnar brott ór kaupangri, ok bundit bulka sinn ok ǫll fǫt á skipi, þá kømr maðr til ok æstir hann taks at bryggjusporði, ok vill svá fǫr hans dvelja, þá skal verjandi fǿra tak sǿkjanda at bryggjusporði. En hann skal sætt hafa sitt mál á þeima (truleg feil for tveim) sjóvarfǫllum, ok fari þat mál síðan eptir lǫgum.

i siktelinje frå ytste Nordnes til Vesle Sandvikselv.115 Ei kvinne skal gje garanti for nokon på same vis som ein kar, dersom ho eig hus i byen vår.

27

Om spel og veddemål

Dersom folk speler eller kastar terningar om pengar, då kan kongen sin ombodsmann beslagleggje alt det som ligg på bordet, og kvar av er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen. Og dersom folk veddar, er det til inga nytte, og det skal ikkje bøtast.

28

Om pundarar , lodd og målekjerald

No fordi at det er vedteke over heile landet at alle pundarar og vekter og målekjerald og stikker skal vere dei same, slik at fåkunnige folk så mykje mindre kan bedragast, kvar dei enn kjem i landet, då er denne skipanen gjord, at skippundaren skal vere slik som vanleg, den skal byrje med ½  skippund , og stige til ein kan vege 1½  skippund , på den måten at 24  vætter skal utgjere 1 skippund, der kvar av dei skal vege 28½ merker og 8 ertogar. Og dernest handpundaren , og den skal byrje med ½ vætt , og stige til ein kan vege ½ skippund på den. Og dersom ein treng vege mindre enn ½ vætt , då skal ein vege med skåler og lodd. Smørpundaren skal vere slik den jamt bruker å vere, 3  pund smør,

115 Frå og med at vesle Sandvikselv bestemmer har handskriftene av dei andre bylovene annan tekst

Oa har følgjande tekst: at Tøyenbekken bestemmer nordgrensa for byen, frå bekken og i nordkanten av Åkeberg, frå Åkeberg og i bekken på Galgeberg og i grinda på Våler, frå henne og i Korsbrekka som går opp mot Ekeberg, og så ut i nedre del av Ekebergskleiva, og så ut på vågen like langt fram som Akersneset, og så tilbake i Tøyenbekken.

Ob har følgjande tekst: at Tøyenbekken bestemmer nord for nonneklosteret og opp til Galgeberg og til grinda i Våler, og vidare under Ekeberg og ut til Grønlia og midt på fjorden mellom Hovedøya og Akershagen.

Ta har følgjande tekst: over til Ramberg og Smørberg, og derifrå til Frodakjelda, frå Frodakjelda og heilt opp i Syrebekken, og ut langs bekken og ovanfor forbi Gunnarsbø og ut forbi Sten, og tilbake om Teigar og til Farkarsbryggjene.

Tb har følgjande tekst: som dei har vore frå gammalt av.

Na har følgjande tekst: som det her blir sagt om takmark. Dersom nokon vil fare bort, og skyv skipet frå land eller kastar loss, og han er på denne sida av midten av elva, då kan ein krevje garanti frå han til stemne. Men dersom han ikkje gjev den garantien, skal han bøte 1 mark sølv til kongen og bymennene. Slik skal kvar krevje garanti frå ein annan på denne sida av Folafoten og ut til midten av elva, slik som i kjøpstaden, og han skal gje den garantien. Men kvar den som ikkje gjev garanti, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen og bymennene. Ein skal krevje garanti ved Munkholmen så vel som i kjøpstaden, og gje den der som om den hadde vore kravd i kjøpstaden. Dersom nokon er i ferd med å fare bort frå kjøpstaden, og har surra fast lasta si og har alt reisegodset på skipet, og det kjem nokon og krev garanti ved enden av landgangsbryggja, og såleis vil utsetje ferda hans, då skal den saksøkte gje saksøkjaren garanti ved enden av landgangsbryggja. Men han skal ha fått i stand semje om denne saka innan sjøen fjørar (truleg feil for fjørar to gonger), og sidan skal denne saka behandlast etter lova.

þeirra at iiii merkr ok xx geri hvert smjǫrpund. En ef laupr er um, þá skal hann eigi meira standa tómr en viii merkr. En þessi skulu mælikerǫld vera til grjóns ok annars viðrlíks107 avaxtar: Sáld þat er ii geri skippund, halft sáld, mælir sá at vi geri sáld, halfr mælir ok fjórðungr mælis, ok sé prófat með rug ok vanddregit. Þá eru ǫnnur mælikerǫld er mæla skal við hunang ok allskonar drykk, lýsi ok aðra hluti þvílíka. Er þat fyrst askr, bolli ok halfbolli ok justa, eru ii justur í halfbolla, ii halfbollar í bolla, iiii bollar í ask. Skal lǫgmaðr hafa pundara þessa alla, vættir ok met, mælikerǫld ok stikkur á bjǫrgvinarþingi.108 En þess í millum liggi109 undir lǫgmanns lási ok þeirra er varðveizlu hafa á bǿjarmannafé. Skal þar eptir gjaldkyri ok sýslumaðr rétta sín mælikerǫld, pundara, met ok stikkur, en húsbǿndr eptir þeirra pundǫrum, vættum ok stikkum, metum ok mælikerǫldum, í hvers sýslu. Mark skal á hverju mælikeraldi vera, slíkt sem merkist á bjǫrgvinarþingi.110 Veri gjaldkyri skyldr at skoða þetta sinn á xii mánuðum. En hvervetna þar sem rǫng mælikerǫld finnast, vani svá at ekki sé til þess hǿf síðan. En hverr sem eitthvert í þessarri grein hefir rangt eða úmarkat, sekr mǫrk silfrs við konung, ef hann veit.

107 guðligs i 3 hss

108 lǫgþingi í Bjǫrgvin i 2 hss., lǫgþingi í Niðarósi i 1 hs., lǫgþingi í bǿ várum i 1 hs

109 í Ólafskirkju tilf. i 1 hs

110 lǫgþingi í Niðarósi i 1 hs

slik at kvart smørpund utgjer 24 merker. Men dersom det er i laup, då skal den ikkje vege meir tom enn 8 merker. Og desse målekjeralda skal vere til gryn og andre liknande116 åvekstar: Såld , slik at 2 utgjer 1 skippund , halvt såld , mæle, slik at 6 utgjer 1 såld , halv mæle, fjerdedels mæle, dei skal vere utprøvde med rug og breiddfulle. Det er andre målekjerald som ein skal måle honning og allslags drikke med, tran og liknande. Fyrst er det ask , bolle og halvbolle og just , det er 2 juster i halvbolle, 2 halvbollar i bolle, 4 bollar i ask . Lagmannen skal ha alle desse pundarane, vektene og lodda, mælekjeralda og stikkene med til bjørgvinstinget.117 Men i mellomtida skal dei liggje118 nedlåste hjå lagmannen og dei som tek vare på bykassa. Deretter skal gjaldkjeren og syslemannen rette på sine målekjerald, pundarar, lodd og stikker, og huseigarane etter deira pundarar, vekter og stikker, lodd og mælekjerald , i kvar si sysle. Det skal vere merke på kvart målekjerald, slikt som blir sett på på bjørgvinstinget.119

Gjaldkjeren skal vere skyldig til å granske dette ein gong kvar tolvte månad. Og overalt der det finst urette målekjerald, skal dei øydeleggjast slik at dei seinare ikkje kan brukast. Og kvar den som i det stykket har noko urett eller umerkt, er skyldig til å bøte 1 mark sølv til kongen, om han veit det.

116 Guds i 3 hss

117 lagtinget i Bjørgvin i 2 hss., lagtinget i Nidaros i 1 hs., lagtinget i byen vår i 1 hs

118 i Olavskyrkja tilf. i 1 hs

119 lagtinget i Nidaros i 1 hs

TJUVEBOLK

1Hér hefr þjófabǫlk ok segir hver refsing fyrir hvern stuld á at koma

Þat er nú því næst, at vár skal engi annan stela. Nú er þat greinandi, at ef sá maðr stelr mat, er eigi fær sér vinnu til fóstrs, ok helpr svá lífi sínu fyrir hungrs sakir, þá er sá stuldr fyrir engan mun refsingar verðr. En ef sá maðr er vinnu fǿrr er sér til fóstrs, stelr til eyris, sá er ekki var at slíku kendr, þá skal hann þegar á mót fǿra, ok leysa huð sína iii mǫrkum silfrs. Nú stelr hann annat sinni til eyris, leysi húð sína með vi mǫrkum silfrs. En ef hann leysir eigi, láti húðina ok sé brugðit lykli á kinn hans. Nú stelr hann til eyris þriðja sinn, láti húðina, en konungr taki vi merkr silfrs af fé hans. En ef sá hinn sami maðr stelr optar, þá er hann dræpr. En ef maðr stelr til halfrar merkr silfrs, sá er ekki var áðr at slíku kendr, þá skal hann á mót fǿra, ok leysi sik með viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, eða fari útlægr. En ef hann stelr optar, þá er hann dræpr. Nú ef þjófr stelr til merkr silfrs í fyrsta bragði, þá hefir hann fyrirstolit fé sínu ǫllu, ok hafi slíka refsing sem sá maðr leggr á, er konungs vald hefir í hendi til réttra refsinga, ok haldi þó lífi sínu. En ef sá hinn sami maðr verðr optar at þýfsku kendr, þá hefir hann fyrirgǫrt111 landi ok lausum eyri, ok lífinu með.

2Ef gjaldkyri vill eigi við þjófi taka

Ef maðr stendr þjóf með fé sínu, er stolit var frá honum, þá skal binda fóla á bak honum, ef vitni eru til, ok leiða hann bundinn til gjaldkyra. En ef hann vill eigi við honum taka, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, þá skal fǿra sýslumanni. En ef hann vill eigi við taka, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum. Nú skulu bǿjarmenn eigi sekt gjalda fyrri umboðsmanni eða gjaldkyra en þeir hafa sinn rétt sóttan.

TJUVEBOLK

1Her byrjar tjuvebolken, og seier kva straff det er for kvart tjuveri

Det er no dernest, at ingen av oss skal stele frå ein annan. No må det seiast, at dersom den stel mat, som ikkje får seg arbeid til forsørging, og såleis bergar livet frå svolt, då er den stelinga på ingen måte verd straff. Men dersom den som er arbeidsfør til underhald, stel til 1  øyres verdi, og han ikkje før var skulda for slikt, då skal han straks førast til bymøtet, og han skal kjøpe seg fri frå hudstryking med 3 merker sølv. No stel han for andre gong til 1  øyres verdi, då skal han kjøpe seg fri frå hudstryking med 6 merker sølv. Men dersom han ikkje kjøper seg fri, skal han hudstrykast , og brennemerkjast med ein nøkkel på kinnet. No stel han for tredje gong til 1 øyres verdi, då skal han hud strykast og kongen skal ta 6 merker sølv av godset hans. Men dersom den same stel oftare, då skal han drepast. Og dersom nokon stel til ein verdi av ½  mark sølv, og han ikkje før var skulda for slikt, då skal han førast til bymøtet, og han skal kjøpe seg fri frå hudstryking med 8  ertogar og 13 merker sølv, eller fare utlæg. Men dersom han stel oftare, då skal han drepast. No dersom tjuv fyrste gongen stel til 1 marks verdi, då har han forbrote alt godset sitt med steling, og skal ha slik straff som den mannen legg på, som har myndigheit frå kongen til å ileggje rettferdig straff, og han skal likevel behalde livet. Men dersom den same oftare blir funnen skuldig i tjuveri, då har han forbrote120 land og lausøyre, og livet med.

2Dersom gjaldkjeren ikkje vil ta imot tjuven Dersom nokon finn tjuven med det godset som var stole frå han, då skal ein binde tjuvegodset på ryggen hans, dersom det er vitne på det, og føre han bunden til gjaldkjeren . Men dersom han ikkje vil ta imot han, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, og då skal ein føre han til syslemannen . Men dersom han ikkje vil ta imot han, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen og bymennene. No skal bymennene ikkje betale bot til ombodsmannen eller gjaldkjeren før enn dei har søkt retten sin.

3

Hversu þjóf skal dǿma

Nú skal til móts blása, ok leiði sá þjóf með fólan bundinn til móts, er tekit hefir, ok fǿri fram vitni at sá á fé, er batt, ok þat fé var stolit frá honum, ok þat annat vitni at hann batt hann á því fé. Þá skulu mótmenn um dǿma, ok ef þeir dǿma hann misbundinn, þá er sá sekr, er batt, v mǫrkum silfrs við konung. En ef þeir dǿma hann réttbundinn, þá skal gjaldkyri fá bana til. En ef hann vill eigi, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ok bǿjarmenn. En ef mótmenn láta hann ganga údǿmdan af móti, þá eru þeir sekir v mǫrkum silfrs, þó at gjaldkyri vili eigi refsing á leggja.

4

Hvar hvern þjófnað skal dǿma

En um þjófnað allan, þá á konungr ok bǿjarmenn sem í síðasta kapitulo112 segir, nema stolit sé í konungsgarði eða ór hans varnaðarhúsum, þá á konungr einn, ok á sá sókn á því, er konungr skipar fyrir garð sinn, er þaðan er ór stolit. En ef þjófr kømr bundinn á mót, ok er fóli á bak honum bundinn, þá skal hverr sitt hafa, þeirra er hann hefir stolit fyrir ok vitni bera til at þeir áttu. En sá er þjófinn tók, þá skal hann hafa þat alt er þjófrinn hafði á sér ok hann tók með honum, ok eigi berast vitni til at aðrir menn áttu, ok þó at hann hafi til merkr gulls eða meira. Í þeim lǫgum skal hvern þjóf dǿma, sem hann stal, hvar sem hann verðr tekinn.

Ef maðr lætr þjóf aflaga lausan

Ef maðr rænir mann þjófi eða útlægum manni, svari landráðasǫk við konung. En hverr annarra, er í gǫngu eru með honum, sekir mǫrk silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum. Nú ef einn maðr tekr þjóf, þá liggr honum ekki við þó at hann verði honum lauss. Nú kennir maðr fé sitt þjófstolit í hendi ǫðrum manni, ok tekr við fé sínu, ok skilr svá fyrir at «ek drep hvergi niðr konungs rétti eða bǿjarmanna», ok hefir hann við þat vátta, þá er hinn sannr at sǫk, en sá ørsekr, er við tekr fé sínu. En ef hann leynir þjófi, ok tekr við fé sínu, þá er hann sekr iiii mǫrkum silfrs við konung. Nú mælir þat sýslumaðr eða gjaldkyri, at þeir hafi sætt gǫrva, sá er stolit var ok sá er stal, ok hafa drepit niðr

112 Det kapittelet som står etter farmannslova

3

Korleis tjuvar skal dømast

No skal ein blåse til bymøte, og den som har teke tjuven, skal føre han fram på møtet bunden med tjuvegodset, og føre fram vitnemål om at den som batt, eig godset, og at det godset var stole frå han, og eit anna vitnemål om at han batt han med det godset. Då skal deltakarane i bymøtet døme i saka, og dersom dei finn at han er ulovleg bunden, då er den som batt, skyldig til å bøte 5 merker sølv til kongen. Men dersom dei finn at han er lovleg bunden, då skal gjaldkjeren skaffe bøddel. Men dersom han ikkje vil, då er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen og bymennene. Men dersom deltakarane på bynøtet lèt han gå udømd frå bymøtet, då er dei skyldige til å bøte 5 merker sølv, endå om gjaldkjeren ikkje vil påleggje straff.

4

Kvar ein skal døme kvart tjuveri

Når det gjeld alt tjuveri, då eig kongen og bymennene slik det er sagt i siste kapittelet,121 med unntak av at det er stole i kongsgarden eller frå forrådshusa hans, då eig kongen det åleine, og den reiser søksmål om det, som kongen set til å stå for den garden sin som det er stole frå. Men dersom tjuven kjem bunden til bymøtet, og tjuvegodset er bunde på ryggen hans, då skal kvar av dei ha sitt, dei som han har stole frå og som fører fram vitnemål om at dei åtte det. Men den som tok tjuven, skal ha alt det tjuven hadde på seg og han tok med han, og som det ikkje blir ført vitnemål om at andre åtte, og det sjølv om han har opptil 1 mark gull eller meir. Ein skal døme kvar tjuv i det lagdømet der han stal, kvar han enn blir teken.

5Dersom nokon ulovleg slepper laus ein tjuv

No dersom nokon ranar tjuv eller utlæg mann frå ein annan, då skal han svare for landssvik mot kongen. Og kvar av dei andre som er i følgje med han, skal bøte 1 mark sølv til kongen og bymennene. No dersom nokon tek ein tjuv, då skal han ikkje straffast endå om han kjem seg laus frå han. No kjenner nokon att det tjuvstolne godset sitt hjå ein annan, og han tek godset sitt, og seier slik: «Eg slår ikkje på nokon måte ned kongens eller bymennenes rett», og dersom han har vitne på det, då er hin skuldig i saka, men den som overtek godset sitt, er fri for straff. Men dersom han løyner tjuv, og tek godset sitt, då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv til kongen. No seier syslemann eller gjaldkjere det at dei har gjort forlik, den som blei fråstolen og den som stal, og at dei har slege ned

121 Det kapittelet som står etter farmannslova

konungs rétti ok bǿjarmanna, þá skal sá sem stolinn var, synja lýrittareiði. En ef sá eiðr fellr, gjaldi iiii merkr silfrs konungi ok bǿjarmǫnnum, en hinn er þjófr sem áðr.

Um fé þat er eigi fylgir þjófr

Nú finnr maðr fé sitt þjófstolit, ok fylgir eigi þjófr, þá skal hann hafa við návistarmenn sína er hann tekr fé sitt. En ef gjaldkyri mistrúir hann, ok segir at þjófr fylgði, þá láti hann bera vitni sín at eigi var þjófr við, þá er hann tók fé sitt. Nú kennir maðr manni stuld, en ǫðrum viðtǫku, at hann hafi tekit við fé hans þjófstolnu, en sá kveðr nei við, sá skal synja með séttareiði. En sá eiðr fellr honum til iiii marka ef hann vissi at þjófstolit var. Maðr sǿkir annan um stuld, ok er eigi lýst þýft eptir, þá skal synja með séttareiði, sá er fyrir sǫk verðr. En sá eiðr fellr honum til iiii marka, ef fellr. En ef úmagi stelr, þá skal bǿta aptr verk hans, ekki á konungr eða bǿjarmenn á því. Nú verðr maðr af þýfsku sekr, þá á sá at taka, er stolinn var, fullgjǫld fjár síns ór fé hins sekja, ok kostnað þann allan sem hann þarf til eptirfarar, sem skynsamir menn meta, ok rétt sinn eptir lagadómi, sem hann sé ræntr jafnmiklu.

7

Hversu réttliga skal fé aptr taka

Nú stendr maðr fé sitt þjófstolit í hendi ǫðrum manni, en hann vænist heimildartaka, þá skal hann æsta taks fyrir hann, ok svá fyrir fé þat er hann kennir sér, ok geri til eindaga at heimildartaki komi þar. Síðan skal hann fram fǿra vitni, at þat er hans fé, ok hann gaf eigi, né galt, ok eigi sǫlum seldi, ok engum bauð hann um at selja. Síðan má hann taka fé sitt ef hann vill, ok geri hvárt sem hann vill, fara brott með fé sínu, eða reyni heimildartǫku hans. Nú ef hon brestr honum, þá er hann þjófr at, nema hann syni með séttareiði ok nefndarvitni, at eigi stal hann, útan hann keypti. Sá eiðr fellr honum til iiii marka ef fellr.

8

Um rannsak eptir

Nú ef maðr er stolinn fé sínu, þá skal hann beiða rannsaks þann mann er hann vill, er honum er mestr grunr á at fé hans hafi stolit. En hinn skal uppi láta vera rannsak, en ef hann synjar, þá er hann sannr at sǫk. En sá er

kongens og bymennenes rett, då skal den som er fråstolen, nekte med lyrittareid . Men dersom eiden ikkje blir gjord, skal han bøte 4 merker sølv til kongen og bymennene, og hin er tjuv som før.

6Om gods som det ikkje er tjuv til No finn nokon det tjuvstolne godset sitt, og tjuven ikkje er der, då skal han ha augnevitne med når han tek godset sitt. Men dersom gjaldkjeren mistrur han, og seier at det var tjuv der, då skal han føre fram vitne på at der ikkje var nokon tjuv då han tok godset sitt. No skuldar nokon ein annan for steling, og ein tredje for heling, at han har teke imot det tjuvstolne godset hans, og han seier nei til det, då skal han nekte med seksmannseid . Men dersom den eiden ikkje blir gjord, då er straffa for han 4 merker sølv dersom han visste at det var tjuvstole. Dersom nokon saksøkjer ein annan for steling, og stelinga ikkje er kunngjord, då skal den nekte med seksmannseid , som blir saksøkt. Dersom den eiden ikkje blir gjord, er straffa for han 4 merker. Og dersom ein umage stel, då skal det gjevast skadebot for gjerninga hans, kongen eller bymennene får ikkje noko av det. No blir nokon funnen skuldig i tjuveri, då skal den som det blei stole frå, ha full erstatning for godset sitt frå godset til den skuldige, og for heile den kostnaden han har til forfølginga, etter det som skjønsame menn vurderer som rimeleg, og rettsbota si etter lagadom , som om han er frårana like mykje.

7Korleis ein lovleg skal ta gods tilbake

No finn nokon det tjuvstolne godset sitt hjå ein annan, men han seier at han har heimelsmann, då skal han krevje garanti for han, og likeins for det godset som han kallar sitt, og fastsetje ein dag då heimelsmannen skal kome der. Sidan skal han føre fram vitna sine, at det er hans gods, og ikkje gav han det bort, eller betalte det i bøter, eller avhende det ved sal, og ikkje gav han nokon fullmakt til å selje det. Sidan kan han ta godset sitt dersom han vil, og gjere det som han vil, fare bort med godset sitt, eller prøve den andre sin heimel. Men dersom den slår feil for han, då er han tjuv, med mindre han nektar med seksmannseid og oppnemnde vitne, at han ikkje stal, men kjøpte. Straffa for han er 4 merker dersom eiden ikkje blir gjord.

8

Om ransaking

No dersom nokon blir fråstolen godset sitt, då skal han be om ransaking hjå kven han vil, som han mest mistenkjer for å ha stole godset hans. Og hin skal la ransakinga skje, men dersom han nektar, er han skuldig i saka. Og den som

rannsaks beiðir, skal hafa með sér ii húsfasta menn, en eigi fleiri. Þeir skulu ganga inn lindalausir, ok lata rannsaka sik áðr en þeir gangi inn. Hinn skal segja til jartegna áðr hann gangi inn, á fé því er stolit er. En ef hann hittir fé sitt í ǫrk manns eða í tǫsku eða í byrðum eða í luktum kerǫldum, þá skal hann halda fyrir séttareiði ok nefndarvitni, at eigi kom þar at hans vilja eða vitend. En ef hann hittir útan lás ok loku, ok þó í hans húsi, haldi upp séttareiði ok fangavitni. En ef þessir eiðar fallast, falli til iiii marka.

9

Um þat hvat hvinnska er

En ef maðr stelr hundi eða ketti, knífi eða belti, ok ǫllu því er minna er en eyrir, þat er hvinnska, ok ef maðr verðr sannr at, gjaldi konungi ii aura, en þeim eyri, er átti, ok heiti maðr at verri.

10 Um haukastuld

Nú tekr maðr hauk bundinn í hreiðri, ok leynir, þá er hann þjófr at, ef hinn lýsir, er átti.

11

113

En ef maðr stelr slætringi af jǫrðu manns, þá er sá þjófr at, syni með séttareiði. Fellr til iiii marka ef fellr, ok svá hit sama fyrir hauka, konungr á þær sektir.

12 Um jarðarstuld

Nú selr maðr konungs jǫrð at úleyfi hans, þá er hann þjófr at, ok svá sá er kaupir, nema hann syni með séttareiði. Nú tekr maðr marksteina upp ór jǫrðu, ok setr niðr í ǫðrum stað, ok fǿrir á hlut þess er á mót honum á, þá er hann þjófr at, ok sekr aleigu við konung.

13 Um kúdrekka114

Ef maðr leggst undir kýr manna ok drekkr, sá á engan rétt á sér.

113 Kapitteloverskrift mgl Ikkje nytt kapittel i 2 hss

114 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

bed om ransaking, skal ha med seg to husfaste menn, men ikkje fleire. Dei skal gå inn utan belte,122 og la seg ransake før dei går inn. Før han går inn, skal han opplyse om kjennemerke på det godset som er stole. Og dersom han finn godset sitt i mannens kiste eller taske eller i kasser eller i attlatne kjerald, då skal han forsvare seg med seksmannseid og oppnemnde vitne, at det ikkje kom dit med hans vilje eller vitende. Men om han finn det utanfor lås og stengsel, men likevel i huset hans, då skal han forsvare seg med seksmannseid og vitne som han vel fritt. Men dersom desse eidane ikkje blir gjorde, er straffa 4 merker.

9

Om det som er nasking

Og dersom nokon stel hund eller katt, kniv eller belte, og alt det som er mindre verdt enn 1  øyre, det er nasking, og dersom han blir funnen skuldig i det, skal han bøte 2  øyrar sølv til kongen, og 1  øyre til den som åtte, og han skal kallast eit vondt menneske.

10

Om tjuveri av haukar

No tek nokon bunden hauk i reiret, og løyner det, då er han tjuv, dersom hin som åtte den, kunngjer det.

11 123

Dersom nokon stel slege gras av annanmanns jord, då er han tjuv, men kan nekte med seksmannseid . Straffa er 4 merker dersom eiden ikkje blir gjord, og på same måten for haukar, kongen skal ha dei bøtene.

12

Om tjuveri av jord

No sel nokon kongens jord utan løyve frå han, då er han tjuv, og likeins den som kjøper, med mindre han nektar med seksmannseid . No tek nokon merkesteinar opp or jorda og set dei ned ein annan stad, og fører dei inn på teigen til den som har tilgrensande eigedom, då er han tjuv, og skyldig til å bøte alt han eig til kongen.

13

Om kudrikkarar124

Dersom nokon legg seg under annanmanns ku og drikk, han kan ikkje krevje rettsbot for seg sjølv.

122 slik at dei ikkje kan bere noko i kleda

123 Kapitteloverskrift mgl Ikkje nytt kapittel i 2 hss

124 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

14

Um áifóðr

Ef maðr ferr at veg með hrossi sínu, ok stendr hey nær gǫtu, þá er hann þarf at hafa, þá taki hann at úsekju þat sem hross hans þarf þar at eta.

15

Um aldingarða115

Ef maðr gengr í eplagarð eða hvannagarð, laukagarð eða næpna reit, ertra eða bauna, ok alt þat aldin er menn hegna með gǫrðum eða með gæzlu, tvígildi skaða þeim er átti, ok ii aura í þokkabót. En ef tekr til eyris eða meira, sekr sem um annan stuld. En ef þeir gera þetta, er eigi hafa fé til at bǿta, fǿri til þings,116 ok sveri117 hverr fyrir eptir lagadómi.

16

Hversu um fundit fé skal fara118

Ef maðr finnr fjárhlut manns, ok hefir eigandi glatat, þá skal hann lýsa fyrir mǫnnum, en lýst skal samdǿgris, ellar verðr hann þjófr at ef hann lýsir eigi, ef fé er svá mikit at þjófsǫk má nema. Nú skal maðr í ljósi hafa fé, ok nýta sér, ok þó at eigandi komi þá eptir er slitit er, þá skal hann engu fé fyrir þat bǿta. En sá er sér kallar, hann skal hafa til ii skilríkra manna vitni, at þat er hans fé ok hann á, ef hann skal úræntr vera, ok sveri þar at fullan eið, þá lætr hinn at lǫgum laust. 17

Hvar tylftareiðr skal fyrir koma

Ef konungr kennir manni landráð, þá skal hann synja með tylftareiði. Svá skal ok synja allra úbótamála. Nú skal nefna vi menn á hvára hǫnd, þeim er undan skal fǿrast, jafna at rétti við hann, þá sem næstir honum eru, ok um þat mál má kunnigast vera, hvárki sifjaðir við hann né sakaðir, fulltíða menn ok valinkunna, þá er hvárki sé áðr reyndir at rǫngum eiðum eða skrǫkváttum, ok hafa vii af þeim, sé sjalfr áttandi, ok iiii fangavátta fulltíða, ok eigi at meinsǿrum reyndir. Sá skal sverja fullan eið fyrir sik, sem fyrir máli er, en allir aðrir sanni hans eið með því skilorði, at eigi vitu þeir annat sannara fyrir guði at sinni hyggju en þeir sverja.

115 Ikkje nytt kapittel i 1 hs

116 móts i 1 hs

117 svari i 2 hss

118 Ikkje nytt kapittel i 3 hss

14

Om hestefôr

Dersom nokon fer etter vegen med hesten sin, og det står høy nær vegen, som han treng, då kan han utan straff ta det som hesten hans treng ete der.

15

Om frukthagar

Og dersom nokon går i eplehage eller kvannegardar, laukgardar eller i bed til neper, erter eller bønner, og all den frukta som folk hegnar om med gjerde eller med vakthald, då skal han bøte dobbelt for skaden til den som åtte, og 2 øyrar i tokkebot . Men dersom nokon tek for verdien av 1 øyre eller meir, då er han straffskuldig som for anna steling. Og dersom dei gjer dette, som ikkje har gods til å bøte med, då skal dei førast til tinget,125 og kvar skal sverje126 for seg etter lagadom .

16 Korleis ein skal gå fram med funne gods

Dersom nokon finn annanmanns eignelut, og eigaren har mist den, då skal han kunngjere det for folk, og det skal vere kunngjort same dagen, elles blir han tjuv dersom han ikkje kunngjer, dersom det er så mykje gods at det kan bli sak om steling. No skal han openlyst ha eignelutene, og bruke dei, og endå om eigaren kjem etter dei etter at dei er slitne, skal han ikkje bøte noko for dei. Og den som seier at dei er hans, han skal føre fram vitnemål frå 2 forstandige menn på at det er hans eigneluter og at han eig dei, om han ikkje skal vere rana, og dei sver fullstendig eid, då gjev hin dei frå seg etter lova.

17

Kvar tolvmannseid skal brukast

Dersom kongen skuldar nokon for landssvik, då skal han nekte med tolvmannseid . Slik skal ein òg nekte alle ubotsverk . No skal det nemnast opp 6 menn på kvar side av den som skal fri seg frå skuldinga, med same rettslege stilling som han, dei som er nærmast han, og har best kunnskap om den saka, korkje slektning eller fiende av han, myndige og upartiske, dei som har vist seg å ikkje gjere range eidar eller gje falske vitnemål, han skal ha 7 av dei, og sjølv vere den åttande, og 4 myndige vitne som han vel fritt og som ikkje har vist seg å sverje falskt. Den som saka gjeld, skal sverje full eid for seg, og alle dei andre skal stadfeste eiden hans med den ordlegginga, at dei etter si oppfatning ikkje veit noko sannare for Gud enn det dei sver.

125 bymøtet i 1 hs

126 svare i 2 hs

18 Um séttareið

Séttareiðr skal standa um ǫll viii ørtoga mál ok xiii marka mál, ok svá fyrir x marka mál. Nú skal nefna iii menn á hvára hǫnd, þeim er sakaðr er, á þann hátt sem sagt er um tylftareið, hafa iii af þeim, ok sjalfr hinn fjórði, ok ii fangavátta.

19 Um lýrittareið

Lýrittareiðr skal standa um ǫll v marka mál ok iiii marka mál, þar sem nefndir eru ii menn á hvára hǫnd hinum sakaða, hafi þá ii af, sem hann fær, sjalfr sé hann hinn þriði. En fyrir merkr mál, ok þaðan af smærri, skal nefna til lýrittareiðs sinn mann á hváru hǫnd hinum sakaða, hafa einn af þeim, sé sjalfr annarr, fangaváttr hinn þriði. Þessi eiðr skal standa til þess er hafa skal ii manna eið eða eineiði, því at einn skal eyris synja, en tveir tveggja, svá sem í lǫgbók skilr.

20 Um meinsǿramenn

Þeir menn, er at því verða kunnir ok sannir at þeir sverja ranga eiða, ok prófast þat með sannendum á þá, þá skulu þeir vera útlægir iii vetr, ok enskis manns eiða eða vitna njóta, með því móti at þeir gerðu sik sjalfir únýta, ok gjaldi konungi iiii merkr silfrs, ok vi aura fyrir hvern er sór með honum, ef þeir vissu eigi at úsǿrt var. En ef þeir vissu at úsǿrt var fyrr en þeir sóru, gjaldi hverr iiii merkr, sem hann. En ef þeir atburðir kunnu til at gerast, at þeim mǫnnum verða þær sakir gefnar, er við liggr líf eða limir, eða sé aleigumál, þá skulu þeir slíkra vitna njóta ok undanfǿrslu sem konungs er miskunn til.

18

Om seksmannseid

Seksmannseid skal gjelde for alle saker om 8  ertogar og saker om 13 merker, og likeins saker om 10 merker. No skal det nemnast opp 3 menn på kvar side av den som er skulda, på den måten som det er sagt før om tolvmannseid , han skal ha 3 av dei, og sjølv vere den fjerde, og 2 vitne som han vel fritt.

19 Om lyrittareid

Lyrittareid skal gjelde for alle saker om 5 merker og saker om 4 merker, der det er oppnemnt 2 menn på kvar side av den som er skulda, og han skal ha 2 av dei, som han får, og sjølv vere den tredje. Men for saker om 1 mark , og mindre enn det, skal kvar side av den som er skulda, oppnemne sin mann, han skal ha 1 av dei, og sjølv vere den andre, og det vitnet han vel fritt, skal vere det tredje. Denne eiden skal vere gyldig til ein skal ha tomannseid eller einseid , for éin skal nekte for 1 øyres gjeld, og to for 2, slik det er fastsett i lovboka.

20

Om dei som sver rang eid

Dei som funne skuldige i å sverje range eidar, og det med sanning kan provast mot dei, dei skal vere utlæge i 3 år, og ikkje bruke eid eller vitnemål frå nokon, av den grunn at dei gjorde seg sjølve ubrukelege, og han skal bøte 4 merker sølv til kongen, og 6  øyrar for kvar den som svor saman med han, dersom dei ikkje visste at det var svore rangt. Men dersom dei visste at det var svore rangt før enn dei svor, då skal kvar av dei bøte 4 merker sølv, slik som han. Og om det ber slik til at det blir reist søksmål mot folk der straffa er liv eller lemer, eller tap av all formue, då skal dei bruke slike vitne og forsvare seg som kongens miskunn gjev dei høve til.

RETTARBØTER

Um réttarbǿtr Magnúsar konungs

Þessar réttarbǿtr gaf Magnús konungr, sonr Hákonar konungs, sonarsonr Sverris konungs, ǫllum bjǫrgvinarmǫnnum, þeim sem í réttum skilum eru við guð, ok sannri hlýðni ok þegnskyldu ok eptirlæti eru við réttan Noregs konung ok hans ríki ok ráðuneyti, styrkja með hollri þjónustu, innan lands ok útan, úskaddri í ǫllu konungdómsins sǿmd ok réttum málefnum þeirra lǫgligra konunga er eptir hann koma.

Fyrst at upphafi, at þar sem áðr fell allsekki sakareyrir í bǿjarmanna lǫgum, þá skal nú falla til helmings, ok sumum stǫðum meir, ok svá sem lǫgbók váttar ok sett er í bók með ákveðnu, hvat helzt má takast fyrir hverja sǫk, at því síðr verði þeir blektir, er fákunnigir eru, af prettiligum sóknǫrum, þat ok hér með at réttarinn skal fyrr þeim gera rétt, er mishaldinn er, en síðan taka konungi sekt til handa.

Þá aðra, at hann skipaði þeim mǫrgum mǫnnum í erfðatal, sem ekki váru áðr í nefndir, eptir því sem lǫgbókin sjǫlf váttar.

Þá hina þriðju, at þar sem sá er manndráp mátti áðr með sektum nauðga frændr sína, þá er hvárki váru valdandi né ráðandi, til fébóta með sér, þá skal nú af þess eins fé, er drap, bǿta erfingja hins dauða einum.

Þá hina fjórðu, at af fé veganda, þess er skemdarvíg eða níðingsvíg hefir vegit, þá skal fyrst bǿtr af lúka fé veganda, áðr en í konungsgarð falli, svá sem í bók er sett.

Þá hina fimtu, at hvergi skal fyrr fé veganda falla í konungsgarð, en áðr sé loknar allar lǫgligar skuldir hans, þær sem fyrr váru gǫrvar.

Þá hina séttu, at ef menn verða vegnir í heimili sínu, þá skal erfingi taka hǫlfu meiri bǿtr.

Þá hina sjaundu, at ef maðr verðr barðr eða særðr í heimili sínu, þá skal hann taka hǫlfu meira rétt eptir lǫgligum dómi.

Om kong Magnus sine rettarbøter

Desse rettarbøtene gav kong Magnus, son av kong Håkon, soneson av kong Sverre, til alle bjørgvinsmenn, dei som gjer det Gud har rett å krevje av dei, og i sann lydnad og tegnskyldnad , og undergjevnad under Noregs rette konge og hans herredøme og rådgjevarar, styrkjer han med tru teneste, innan- og utanlands, slik at kongedømets heider på alle vis er uminka, så òg rettane til dei lovlege kongane som kjem etter han.

Fyrst i byrjinga, at der som sakøyren slett ikkje blei nedsett i bylova, skal den no nedsetjast til ein halvpart, og somme stader meir, og slik som lovboka seier og det uttrykkjeleg er sett i bok, kva det meste er som ein kan ta i bot i kvar sak, for at dei som er fåkunnige, minst mogleg skal bli narra av svikefulle saksøkjarar, og dertil at rettsstyraren fyrst skal gje den retten hans, som det er gjort urett mot, og sidan krevje inn bøter på vegner av kongen

Den andre, at han sette mange inn i arvetalet som ikkje var nemnde før, etter det som lovboka sjølv stadfester.

Den tredje, at når nokon drap ein annan, og før måtte med bøter tvinge frendane sine, som korkje hadde rådd til eller utført drapet, til pengebøter med seg, då skal det no bøtast pengar berre av den som drap, og berre til arvingen etter den døde.

Den fjerde, at av godset til den utlæge som gjer skjenselsdrap eller nidingsdrap, skal det fyrst betalast bøter av drapsmannen sitt gods, før enn det blir kongen sin eigedom, slik det er sett i bok.

Den femte, at aldri skal den utlæge sitt gods bli kongen sin eigedom, før enn all lovleg gjeld er betalt, den som var stifta før.

Den sjette, at dersom folk blir drepne i heimen sin, då skal arvingen ha doble bøter.

Den sjuande, at dersom nokon blir slegen eller såra i heimen sin, då skal han ha dobbel så stor rettsbot etter lovleg dom.

Þá hina áttandu, at þar sem áðr fell í konungsgarð alt, bæði í landi ok lausum eyri, þá er hann stal til einnar ørtogar, en nú fellr eigi fyrr alt fé hans í konungsgarð, en svá sem skilr í þjófabelkinum.119

Þá hina níundu gaf Magnús konungr nú einkanliga, at þó at maðr hitti í þau úbótaverk at hann hafi fyrirgǫrt lífi ok ǫllu því sem hann á, í fǫstu ok lausu, annat hvárt at maðr drepr lǫgmann fyrir rétta lǫgsǫgn, eða brennir mann inni, eða myrðir mann, eða høggr hǫnd eða fót af manni, eða stingr út augu manns, eða sker tungu ór hǫfði manns, eða meiðir mann, eða drepr fǫður sinn, son eða bróður, móður eða dóttur eða systur eða konu sjalfs síns, eða kona bónda sinn, eða týnir sjǫlfum sér, eða vegr mann í heimili sínu, eða hleypr brott með eiginni konu manns, eða tekr konu með ráni eða herfangi, eða falsar maðr steðja, bréf eða innsigli konungs, eða drepr þann mann er konungs bréf ok innsigli hefir fyrir sér, eða í herbergi hjá konungi, eða í konungs garði, eða á konungs skipi, eða í návistu hans, eða tekr maðr konu nauðga, eða hefnir úbótamanna, eða heimtir gjǫld fyrir þá. En ef einnhverr sá, er í slík úbótaverk fellr, sem guð láti engan henda, ok þó at sá hafi fyrirgǫrt lífi ok fé sínu ǫllu við konung, ok á einnhverr þeirra bǫrn í úmegð, þá skulu konungs umboðsmenn ætla barni hverju fullan forlagseyri af fé því, er hinn útlægi átti, æ meðan fé vinnst, þar til er bǫrn eru matǫnnungar fyrir aldrs sakir eptir lǫgum, þó at fé sé eigi meira en þeim vinnist til forlagseyris.

Den åttande, at der som alt før blei kongen sin eigedom, både i land og lausøyre, når nokon stal til ein verdi av 1 ertog , blir ikkje no alt godset kongen sin eigedom før enn etter reglane i tjuvebolken.127

Den niande gav kong Magnus no særskilt, at sjølv om nokon kjem opp i slike ubotsverk at han har forbrote livet og alt det han eig, i fast og laust, anten nokon drep ein lagmann for rett domsavgjerd, eller brenner nokon inne, eller myrdar nokon, eller høgg hand eller fot av nokon, eller stikk ut auga på nokon, eller skjer tunga or hovudet på nokon, eller lemlestar nokon, eller drep far sin, son eller bror, mor eller dotter eller syster eller si eiga kone, eller kona drep mannen sin, eller han tek livet av seg, eller drep nokon i heimen hans, eller bortfører nokon si ektekone, eller tek ei kvinne med ran eller som krigsbytte, eller nokon forfalskar kongens mynt, brev eller segl, eller drep den som har kongens brev eller segl for seg, eller i herberget hjå kongen, eller i kongens gard, eller på kongens skip, eller i nærleiken av kongen, eller nokon valdtek ei kvinne, eller hemner ubotsmenn, eller tek mannebøter etter dei. Og dersom nokon gjer seg skuldig i slike ubotsverk, som Gud ikkje må la hende med nokon, og endå om han har forbrote livet og alt godset sitt til kongen, og nokon av dei har umyndige barn, då skal kongen sine ombodsmenn sikre kvart barn underhaldspengar av det godset som den utlæge åtte, så langt som det strekk til, inntil barna kan arbeide for kosten etter sin alder og etter lova, endå om det ikkje er meir gods enn dei treng til underhaldspengar.

Ofan á þetta lét Magnus konungr saman setja þat af ǫllum bókum landsins, sem bezt þótti honum bera, með beztra manna ráði, ok lét skrá þessa bók, ok gekk sjalfr til [lǫgþings í Bjǫrgvin,120 ok lét þar upp lesa, ok gaf þingmǫnnum bókina, ok þá réttarbót þar með, sem eigi er minnst, at þessi bók skal heðan af ganga um Bjǫrgvin121 um aldr ok um ævi, at úskaddri konungdómsins sǿmd, eptir því skilorði sem áðr er mælt. Lízt hans réttum eptirkomǫndum einhverjum stað enn umbóta þurfa, þá skipi sá því, svá at guð hafi sǿmd af, hann sáluhjǫlp, ok þeir gagn, er undir búa. Má ok at fleiri réttarbǿtr finnist í þessi bók en þær einar sem hér eru nefndar, ef skynsamir menn skoða með gaumgæfi þessa ok hina, er áðr var.

Þessi bók var lǫgtekin [í Bjǫrgvin122 [á Vincentius messudag123 þá er liðnir váru frá burð várs herra Jésú Krists þúsund vetra ok ii hundruð vetra ok sjautigir vetra og vi124 vetr, á xiii125 ári ríkis Magnúsar konungs.

Gefi Jésús Kristr oss hana svá í nyt at fǿra at várum herra Jésú Kristi sé til virðingar, þeim til sáluhjalpar ok ambunar, er gera lét, ok ǫllum þeim, sem honum varða, ok ǫllum oss til veraldligrar farsældar ok eilífs fagnaðar. Blezan ok varðveizla fǫður ok sonar ok heilags anda, eins guðs í heilagri þrinningu, ok árnaðarorð várrar frú sancte Maríu ok hins helga Ólafs konungs ok hinnar helgu Sunnifu, sé með oss nú ok jafnan. Láti guð oss heila skiljast ok finnast. Amen.

120 Gulaþings i 1 hs

121 allan Noreg i 1 hs

122 á Gulaþingi i 1 hs

123 jónsvǫku i 1 hs

124 iii i 1 hs

125 xi i 1 hs

I tillegg til dette lét kong Magnus setje saman av alle bøkene i landet det som han syntest var best, med råd frå dei beste menn, og lét skrive ned denne boka, og fór sjølv til [lagtinget i Bjørgvin,128 og lét den lese opp der, og gav lovboka til tingmennene, og med det den rettarbota , som ikkje er den minste, at denne boka frå no av skal gjelde for Bjørgvin129 i alder og æve, utan at kongedømets heider på noko vis er minka, etter dei lovføresegner som før er fastsette. Dersom hans rette etterkomarar synest at det nokon stad trengst forbetring, då skal han bestemme det slik at Gud har ære av det, han sjølv sjelehjelp, og dei gagn, som skal leve under denne lova. Det kan hende at det finst fleire rettarbøter i denne boka enn berre dei som er nemnde her, dersom skjønsame menn med merksemd granskar denne og den som var før.

Denne boka blei vedteken som lov [i Bjørgvin130 på [Vincentius’ messedag131 då det hadde lide 1276132 år frå vår herre Jesu Kristi fødsel, i det trettande133 året i kong Magnus si styringstid.

Måtte Jesus Kristus la oss ha gagn av lova slik at det er til ære for han, til sjelehjelp og løn for den som lét henne utarbeide, og for alle dei som forsvarer han, og alle oss, til timeleg velferd og evig glede. Velsigning og omsorg frå Faderen, Sonen og Den heilage ande, éin Gud i heilag treeining, og forbøn av vår frue Sankta Maria og den heilage kong Olav og den heilage Sunniva, vere med oss no og alltid. Måtte Gud la oss skiljast lukkelege, og møtast att. Amen.

128 Gulating i 1 hs

129 heile Noreg i 1 hs

130 på Gulating i 1 hs

131 22. januar, jonsokdag i 1 hs

132 1273 i 1 hs

133 ellevte i 1 hs

MAGNUS LAGABØTES FARMANNSLOV

Syntetisert og normalisert norrøn tekst og omsetjing til nynorsk ved Magnus Rindal

1Hér hefr farmanna lǫg, hver lǫglig fartekja er

Sú er lǫglig fartekja, en engi ǫnnur, at í hǫnd skal taka stýrimanni eða hans lǫgligum umboðsmanni ok nefna vitni við, ii eða fleiri, ok segi þeir til áhafnar, er fari taka, en hinn til leiguburðar, er skip byggir. En ef þá skilr á um kaupmála sinn, þá hafi sá sitt mál, er vitni fylgja, ok bera þeir svá ok sverja eptir, at «vér heyrðum orð ykkur beggja, ok váru þit þá sáttir ok samkaupa um fartekju, ok svá um lest ok leigu.» Þá er þat vitni lǫgligt ok at lǫgfullu fari tekit ok at bǿjarmanna lǫgum réttum.

2Um skip þat er fǿrt er í farar allar

Skip þat er ausa þarf þrysvar á ii dǿgrum, þat er talt fǿrt í farar allar, nema hásetar vili hlíta lekara skipi. En ef stýrimenn láta ausa skip sín um nætr á laun fyrir hásetum, þá heyrir þat til svíka við þá, ok eigu stýrimenn at bǿta skaða þann allan er af því gerast, hvárt sem þat verðr um fjǫr manna eða fé eða hvárttveggja, því at hverr á þat fals at bǿta, sem sjalfr gerir. Nú er farmr á skip kominn, fǫt ok matr ok drykkr ok alt annat er til var ætlat, ok sýnist hásetum sem skip sé ofhlaðit undir þeim, en stýrimǫnnum gefr sýn aðra, ok kalla þeir mundanga hlaðit, þá skulu þeir nefna stýrimenn ii af ǫðrum skipum, ef til eru. Nú ef þeir vilja því til guðs skjóta, at þeir vildu fara á svá hlǫðnu skipi jafnlanga ferð, þá eigu hásetar eigi at vanda þá hlǫzlu fyrir stýrimanni, ok fari þá við svá búit. En ef þeim stýrimǫnnum, er til koma, þykkir ofhlaðit vera, þá skulu stýrimenn fyrst af bera sína vǫru alla aðra en þeir hǫfðu ætlat til reiðakaups, fyrir því at skip er hvergi fǿrt er reiða skortir. En ef þá er enn ofhlaðit, þá skal sá fyrst af bera, er síðast tók fari, ok hverr eptir ǫðrum sem tók ok tekit hefir fari, ok til þess er þeim þykkir mundanga hlaðit vera, er þat mál skulu skýra ok til váru nefndir. En ef eigi eru stýrimenn svá nær á ǫðrum skipum at þeim megi við koma,

1Her byrjar farmannslova , og kva som er lovleg avtale om skipsrom

Det er lovleg avtale om skipsrom, og inga anna, at ein skal ta skipsstyraren eller hans lovlege ombodsmann i handa, og nemne opp vitne, to eller fleire, og dei som leiger plass, skal gje opplysning om fraktgodset, og den som leiger bort skip, skal opplyse om leigesummen. Men dersom dei blir usamde om avtala si, då skal den vinne saka, som vitna følgjer, og dei skal stadfeste med slikt vitnemål og sverje etterpå, at «vi høyrde det som de begge sa, og de var då samde og forlikte om avtala om skipsrom, og likeins om last og leige.» Då er det vitnemålet lovrett, og skipsrommet er leigt lovleg og etter bymennenes rette lov.

2

Om skip som er sjødyktig i allslags fart

Eit skip som ein treng ause tre gonger på to dagar, blir rekna som sjødyktig i allslags fart, med mindre håsetane vil nøye seg med eit skip som lek meir. Men dersom skipsstyrarane lèt ause skip om natta utan at håsetane veit om det, då blir det rekna som svik mot dei, og skipsstyrarane skal bøte all den skaden som kjem av det, anten det gjeld folks liv eller gods, eller begge delar, for kvar må bøte for det sviket som han sjølv gjer. No er lasta komen på skipet, reisegods og mat og drikke, og alt anna som ein tenkte å ha med, og håsetane synest at skipet er for tungt lasta, men skipsstyrarane har ei anna meining, og seier at det er høveleg lasta, då skal dei nemne opp to skipsstyrarar frå andre skip, dersom der er nokon. No dersom dei kallar Gud til vitne på at dei ville dra på ei like lang ferd med eit skip som var lasta slik, då skal ikkje håsetane avvise denne lastinga for skipsstyraren, og dei skal fare med så gjort. Men dersom dei skipsstyrarane som kjem til, synest at det er overlasta, då skal skipsstyrarane fyrst losse alle dei andre varene sine enn dei som dei hadde tenkt til innkjøp av skipsutstyr, for eit skip er ikkje sjødyktig når det manglar skipsutstyr. Og dersom det framleis er overlasta, då skal den fyrst losse, som sist leigde skipsrom, og deretter den eine etter den andre, etter som dei leigde skipsrom, og til dess at dei synest det er høveleg lasta, dei som skulle granske saka og var oppnemnde til det. Men dersom det ikkje er skipsstyrarar på andre skip så nær at dei kan kome til,

þá skal bǿndr til nefna, þá er næstir sitja ok helzt hafa vit til ok vanir eru í kaupferðum, at skýra þetta mál eptir því sem fyrr var sagt. En hverjum þeim manni sem af gengr skipi með fǫt sín ok fé, þá eru stýrimenn skyldir til at fá þeim annat far jafngott til þess lands sem þeir hǫfðu sik áðr til ætlat. En ef þeim fæst eigi, þá greiði þeim slíka leigu sem þeir skyldu taka af þeim ef þeir fǿri þangat sem þeir hǫfðu sér fari tekit. En á þeim degi er stýrimaðr vill út leggja skipi sínu, þá skulu allir skiparar til koma nauðsynjalaust. Svá eru ok allir hásetar skyldir til at fylgja skipi til upp at setja nauðsynjalaust. En hverr er eigi er þar, sekr eyri silfrs við konung. En þat eru nauðsynjar sem lǫg skýra. En þegar þar kømr skutstafn sem áðr var framstafn, ok horfir skip á leið, þá á stýrimaðr skipleigur allar, nema hann vili betr gǫrt hafa.

Um þat er menn koma í þann kaupstað er þeir byrjuðu ferð sína til Nú koma menn í kaupstað þann sem þeir hafa sér fari tekit, eða í annan stað, ok verja þar vǫru sinni, ok búast nú þeðan ok bera á ok vilja heim aptr fara, ok gefr þeim eigi byrr, en stýrimaðr býðr þeim skip sitt á at liggja svá lengi til heimferðar sem þeir vilja. Nú vilja sumir lengr liggja til heimfarar en sumir skemmr, þá skulu þeir ráða, er fleiri eru saman, þó at einum auki. En stýrimaðr óðlast leigu sína þó at skip setist upp. En at vári skal stýrimaðr skipa skip sitt hvert er hann vill, ok eru þeir næstir fari, er þangat fóru með honum at jafnri leigu undir svá mikla lest. En ef stýrimaðr setr upp skip sitt fyrir útan leyfi háseta, ok vilja þeir farit hafa, þá eigu þeir far heimult at vári þangat sem þeir tóku leigulaust.

Ef maðr tekr sér fari af stýrimanni

Nú taka menn sér fari af stýrimanni, ok segir hann sitt hverjum, hvert hann vill farit hafa. Nú þar sem leið skilr, þá vill hverr þangat fara, sem hann tók sér fari, ok hefst upp þrætta með þeim, þá skulu þeir sitt mál hafa, er fleiri eru saman, þó at einum auki, en stýrimaðr skal engu um ráða. En ef allir verða jafnmargir, þá skulu þeir bera hluti í skaut ok hluta, ok hafi þeir sitt mál, er hlutr fylgir. Nú vilja þeir af skipi ganga, er lygð var fyrir borin ok lausungarorð, þá skal stýrimaðr gjalda mǫrk silfrs hverjum þeirra, er af gengr skipi því, ok skipleigur þær um fram, er hann tók af þeim. En hinum er nú eru eptir á skipi, þá skal hann

då skal ein oppnemne dei bøndene som bur nærmast og har god forstand og er vane med handelsferder, til å greie ut denne saka etter det som før er sagt. Og for kvar den som går av skipet med reisegodset og eignelutene sine, er skipsstyrarane skyldige til å skaffe anna jamgod frakt til det landet som dei før hadde tenkt seg til. Men dersom dei ikkje greier det, då skal dei betale dei slik leige som dei ville ha teke av dei dersom dei hadde fare dit dei hadde leigt seg skipsrom. Og på den dagen skipsstyraren vil leggje ut med skipet sitt, då skal heile mannskapet kome til dersom ikkje naudsyn hindrar dei. Sameleis er alle håsetane skyldige til å vere med på å setje opp skipet dersom ikkje naudsyn hindrar dei. Og kvar den som ikkje er der, han er skyldig til å bøte 1 øre sølv til kongen. Og det er naudsyner, som lova gjer greie for. Men så snart som bakstamnen kjem dit framstamnen var før, og skipet vender mot leia, då eig skipsstyraren heile skipsleiga, med mindre han vil gje nokon lette.

Om det at folk kjem i den kjøpstaden der dei byrja ferda si No kjem folk til den kjøpstaden som dei har leigt skipsrom til, eller til ein annan kjøpstad, og omset der varene sine, og bur seg på å reise derifrå, og ber reisegodset om bord og vil fare heim att, men får ikkje bør, og skipsstyraren tilbyd dei å liggje på skipet sitt så lenge som dei vil før heimreisa. No vil somme liggje lenger før heimreisa, og andre kortare, då skal dei rå som er flest, endå om det berre er éin meir. Men skipsstyraren skal ha leigegodtgjersla si endå om skipet blir sett opp. Og om våren skal skipsstyraren gjere skipet sitt seglklart kvar han vil, og dei som fór dit saman med han, er nærmast til å få skipsrom, til same leiga for like stor last. Men dersom skipsstyraren set opp skipet sitt utan løyve frå håsetane, og dei ville ha reist, då har dei rett til å reise om våren utan betaling dit som dei hadde avtalt. 4

Dersom nokon leiger seg skipsrom av skipsstyraren

No leiger folk seg skipsrom av skipsstyraren, og han seier frå til alle om kvar han vil fare. No der som leia deler seg, då vil kvar fare dit som han hadde leigt seg skipsrom, og det blir usemje mellom dei, då skal dei vinne fram som er flest, endå om det berre er éin meir, og skipsstyraren skal ikkje ha noko å seie. Men dersom dei er like mange, då skal dei leggje lodd i eit klede, og kaste lodd, og dei skal bestemme, som vinn loddet. No vil dei gå av skipet, dei som var utsette for løgn og upåliteleg tale, då skal skipsstyraren betale 1 mark sølv til kvar av dei som går av skipet, og dessutan den skipsleiga som han tok av dei. Og han skal skaffe

fá svá marga menn at þeir sé vel liðfǿrir, ok halda þá með sínum kost þangat til kaupstefnu er þeir hafa sér fari tekit.

5

Um stýrimann einn á skipi hverju

Einn skal stýrimaðr vera á skipi hverju. Hann skal þriðjungi meiri lest hafa en hásetar, ok þó eigi meira upp leggja en hásetar, fyrir því at hann á þriðjung at hafa sér til reiðakaups ef hann þarf. Þat eigu allir hásetar at flytja, því skal hlaða í klofa inn. Stýrimaðr skal leiðsǫgumann fá, en allir tulk. Þar skulu lestir allar jafnstórar vera at fullu fari, nema sumum hásetum sé skild meiri lest eða minni.

Svá skal hverr hafa margra punda þunga í lest sína sem hann hefir sér fari undir tekit ok leigu fyrir fest.

6

Ef háseti rýfr skipan undir stýrimanni

Nú ef háseti rýfr skipan undir stýrimanni, ok verðr þat vitnisfast. Rýfr hann skipan innan lands, þá er hann sekr mǫrk silfrs við stýrimann fyrir lest hverja er af berst. En ef hann rýfr skipan undir stýrimanni í Danmǫrku eða í Gautlandi eða í Svíþjóð, gjaldi ii merkr silfrs, aðra konungi en aðra stýrimanni fyrir lest hverja er af berst. En ef maðr rýfr skipan á Gotlandi eða Sámlandi,126 sekr iiii mǫrkum silfrs, á konungr halft en stýrimaðr halft. En ef maðr rýfr skipan á Englandi eða í Orkneyjum, á Hjaltlandi eða í Færeyjum, gjaldi viii merkr silfrs, halft konungi en halft stýrimanni. Rýfr maðr skipan á Grǿnlandi eða á Íslandi eða í Gǫrðum austr, gjaldi viii ørtogar ok xiii merkr silfrs, halft konungi en halft stýrimanni. Nú heitir þegar skipan rofin er háseti127 kømr eigi til skips með varning sinn í þær stefnur er aðrir skiparar koma ok stýrimaðr gerir. Ok hafa ǫll slík lǫg í heimferð sem þeir hǫfðu í heimanferð, ok sé skip í allra þeirra ábyrgð um flutning, þar til er skip er upp sett, nema stýrimaðr vili betr gǫrt hafa.

7

Hversu lengi bíða skal háseta eða stýrimanns

Nú kømr byrr á, þá skulu hásetar bíða stýrimanns síns iii sjóvarfǫll, en síðan megu þeir sigla at úsekju þó at hann komi eigi.

126 Saxlandi i 1 hs

127 skipari i 9 hss., einnhverr skipari eða fleiri i 2 hss., maðr i 2 hss., stýrimaðr i 1 hs

så mykje folk til dei som er att på skipet at dei er mannsterke nok, og halde dei med sin kost til dei kjem til det kjøpstemnet som dei har leigt seg skipsrom til.

5

Om éin skipsstyrar på kvart skip

Det skal vere éin skipsstyrar på kvart skip. Han skal ha ein tredjedel større last enn håsetane, men han skal likevel ikkje føre på land meir enn dei, for han må ha den tredjedelen til å kjøpe seg skipsutstyr, dersom han treng det. Det skal alle håsetane vere med på å flytte, og det skal lastast inn i lasterommet midtskips. Skipsstyraren skal skaffe los, men alle tolk. Alle si last skal vere like stor når skipet er fullasta, med mindre det er avtalt større eller mindre last for nokon av håsetane. Kvar skal ha så mange punds vekt i lasta si som han har tinga skipsrom til og avtalt leige for.

6

Dersom ein håsete bryt avtala med skipsstyraren

No dersom ein håsete bryt avtala med skipsstyraren, og det blir vitnefast. Dersom han bryt avtala innanlands, då er han skyldig til å bøte 1  mark sølv til skipsstyraren for kvar lest som blir lossa. Men dersom han bryt avtala med skipsstyraren i Danmark eller i Götaland eller i Svitjod , då skal han bøte 2 merker sølv, 1  mark til kongen, og 1 til skipsstyraren for kvar lest som blir lossa. Og dersom han bryt avtala på Gotland eller Semgallen,134 då er han skyldig til å bøte 4 merker sølv, kongen skal ha halvparten, og skipsstyraren halvparten. Dersom nokon bryt avtala i England eller på Orknøyane, på Shetland eller på Færøyane, då skal han bøte 8 merker sølv, halvparten til kongen og halvparten til skipsstyraren. Dersom nokon bryt avtala på Grønland eller på Island eller aust i Gardarike, då skal han bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, halvparten til kongen og halvparten til skipsstyraren. No blir det rekna som broten avtale dersom ein håsete 135 ikkje kjem til skipet med varene sin til den avtalte tida som resten av mannskapet kjem, og som skipsstyraren fastset. Og alle skal ha dei same vilkåra i heimreisa som dei hadde i utreisa, og alle skal ha ansvar for transporten inntil skipet er sett opp, med mindre skipsstyraren vil gje nokon lette.

7 Kor lenge ein skal vente på håsete eller skipsstyrar

No kjem det bør, då skal håsetane vente på skipsstyraren sin medan sjøen fjørar tre gonger, og deretter kan dei utan straff segle endå om han ikkje kjem.

134 i Latvia, Sachsen i 1 hs

135 éin av mannskapet i 9 hss., éin eller fleire av mannskapet i 2 hss., nokon i 2 hss., skipsstyraren i 1 hs

Nú ferr háseti frá skipi útan leyfi stýrimanns ok háseta, þá skulu þeir bíða hans ii sjóvarfǫll, þá megu þeir fara at úsekju. Nú gengr háseti frá skipi, ok kømr byrr á, þá skulu iii menn ganga á land upp, ok skal einn þeirra standa við bryggjusporð, en annarr ok þriði upp frá honum, svá at hverr megi heyra annars óp, ok ǿpi þrysvar, ok gangi síðan til skips. En ef hann kømr þá eigi, þá megu þeir fara at úsekju ef hann er á kristnu landi staddr. En ef hann er á heiðnu landi, þá bíði þeir hans ii128 sjóvarfǫll, ef þeim er háskalaust fyrir heiðnum mǫnnum. Nú stendr maðr eptir í bygðri ey, þá leigi þeir honum far til meginlands með fé hans. En ef hann stendr eptir í úbygðri ey, þá skal leggja honum upp v nátta vist ok eldsfǿri, bát ok boløxi ok hversdagsskikkju hans. Nú stendr maðr eptir, en mǫtunautar hans bjóða mann á lest hans, ok hafa við þat vátta, en stýrimaðr ok hásetar kveðast eigi þurfa, þá frjálsar þat fé hans við stýrimann ok háseta, hvat sem í hverju verðr. Nú koma hermenn at þeim, ok kømr eitthvert hervápn innan borðs af úfriði, ok verða menn sárir af eða drepnir, ok hafa þeir eigi mann boðit á lest hans, er eptir stóð, þá hefir hann fyrirgǫrt hverjum peningi er hann átti þar í skipi. Nú fara menn frá skipi með allra ráði, bæði stýrimanna ok háseta, ok kømr þá úfriðr at þeim, þá hafi þó fé sitt, þeir er fjarri váru staddir, ef hinir fá vart, er á skipi váru eptir.

Um kast ef menn hitta í storma

Nú ef menn hitta í storma eða valk eða þann vanda at þeir þurfu skip sitt at létta, þá skal ǫllum yfirburð fyrst kasta. Nú þarf meira fyrir borð bera, þá skal því kasta, sem þungast er ok féminnst, hverr sem þann varning á, ef því má ná. Ok skulu þeir allir er innan borðs eru, gjalda þeim verð fyrir, er átti, svá mikit sem þeir máttu við fá í þeim kaupstad sem þeir koma þá til, svá at allra þeirra skaði verði jafnmikill at jǫfnu fé, því at kast skal fara eptir fjármagni, en eigi at mannmergð eða lestatali. En ef þeir koma með heilum bunka til kaupstaðar, svá at þeir hafa engu kastat, þá skulu þeir svá yfirburð skipta, at allir skulu jafnmikit af hafa, jafnt stýrimaðr sem hásetar,

128 iii i 6 hss

No dreg ein håsete frå skipet utan løyve frå skipsstyraren og håsetane, då skal dei vente på han medan sjøen fjørar to gonger, då kan dei reise utan straff. No går ein håsete frå skipet, og det kjem bør, då skal tre menn gå opp på land, og éin skal stå ved enden av landgangsbryggja, og den andre og tredje ovanfor han, slik at kvar av dei kan høyre ropet frå den andre, og dei skal rope tre gonger, og deretter gå til skipet. Og dersom han ikkje kjem då, kan dei utan straff reise, dersom han er i eit kristent land. Men dersom han er i eit heident land, då skal dei vente på han medan sjøen fjørar to136 gonger, dersom dei er trygge for heidningane. No blir nokon tilbake på ei øy som det bur folk på, då skal dei leige skipsrom for han til fastlandet for hans pengar. Men dersom han blir tilbake på ei øy der det ikkje bur folk, då skal dei leggje på land til han matvarer for fem netter og fyrtøy, båt og boløks og kvardagskappa hans. No blir nokon tilbake, og dei som har matstell saman med han, tilbyd ein annan hans del av frakta, og har vitne på det, men skipsstyraren og håsetane seier at det ikkje trengst, då bergar det godset hans overfor skipsstyraren og håsetane, korleis det no enn går. No kjem det ransmenn mot dei, og i striden kjem det stridsvåpen om bord, og folk blir såra eller drepne av det, og dei har ikkje tilbode nokon hans del av frakta, som blei tilbake, då har han forbrote kvar penning som han åtte der på skipet. No dreg folk frå skipet etter råd frå alle, både frå skipsstyrarane og håsetane , og dei kjem i strid, då skal dei som var langt borte, likevel behalde godset sitt dersom dei som var att på skipet, får forsvart seg.

8Om kasting av gods dersom folk kjem ut for stormar

No dersom folk kjem ut for stormar eller sjøgang eller i så vanskeleg stilling at dei treng gjere skipet sitt lettare, då skal dei fyrst kaste all laus last. No trengst det å kaste meir over bord, då skal ein kaste det som er tyngst og minst verdt, kven som no eig dei varene, dersom ein får tak i dei. Og alle dei som er om bord, skal erstatte eigaren for verdien, så mykje som dei kunne ha fått for varene i den kjøpstaden som dei kjem til, slik at alle får like stor skade på like mykje gods, for kastinga skal fordelast etter verdien av godset, og ikkje etter kor mange dei er, eller etter talet på lester. Men dersom dei kjem med heile den fastsurra lasta til kjøpstaden, slik at dei ikkje har kasta noko, då skal dei dele den lause lasta, og alle skal ha like mykje av den, så vel skipsstyraren som håsetane ,

nema þat at þeir skulu hǫlfu meiri leigu fyrir þá lest hafa en fyrir aðrar þær er þar váru út vegnar á skip, svá margar sem þær verða. En þat er yfirburðr, er þá liggr eptir, er hverr hefir vegit sína lest fulla.

9

Ef skip lestist ok þarf af bera farm

Nú ef menn hitta í valk eða þann vanda at þeir lesta skip sitt svá mjǫk at farm þarf af at bera, ok er þó bǿtanda, þá skulu hásetar allir bíða halfan mánað virkra daga. En ef nokkurir skiljast fyrr við skip en nú er mælt fyrir útan ráð eða leyfi stýrimanns, þá er hann sekr viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs við konung ok stýrimann, er fyrstr rýfr skipan, en hinn hverr annarra mǫrk silfrs, er síðarr gengr af, þar til er þeir eru svá fámennir eptir at skip er úfǿrt fyrir liðleysis sakir. En þeir eru engu sekir, er síðan ganga af. En ef skip brýtr í spón, ok eru menn á friðu landi, þá skilist menn eigi fyrr við skip en borgit er reiða þeim sem þá má nást, ok svá skiphræ ok tré.

10 Hvat siglingarmenn skulu hǫggva ór annars manns mǫrku129 Siglingarmenn skulu ekki hǫggva í annars manns mǫrku, nema til eldsneytis ef úti býr um nætr sakir í sama stað, nema hann nái hvárki kaupi né orlofi, ok gengr nauðsyn við, þá hǫggvi meðan hann þarf, ok bǿti markarspell landnámslaust, ef sá ámálgar, er á, eða hans umboðsmaðr. En ef á skipi býr, taki eigi meira en þeim vinnst samdǿgris, nema svá sem fyrr skilr. En ef meira høggr, bǿti markarspell ok landnám landsdróttni, nema hann lofi. Farargreiðabót eigu þeir ok at hǫggva ef bilar at skipi.130

Ef menn brjóta skip sín ok þarf upp at setja131

Nú þarf skip upp at setja, skeri stýrimaðr boð upp svá víða at þeir verði fullafla upp at setja ok út þat skip, sekr hverr hǫlfum eyri silfrs, er eigi kømr til þess skipdráttar. Hvervetna þar sem menn brjóta skip sín, ok þykkjast eigi sjalfir fá borgit sér, þá skeri þeim boð, er næstir búa, svá mǫrgum sem þeir þykkjast þurfa innan þeirrar skipreiðu, með eykjum sínum, þeir er því koma við. Skulu þeir

129 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

130 eða sleða tilf. i 3 hss

131 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

bortsett frå at dei skal ha dobbel så stor leigesum for den lasta som for den som blei vegen på skipet, så mykje som den utgjer. Og det er laus last, som ligg att når kvar har vege si fulle last.

9

Dersom skipet blir skada og ein treng bere av lasta No dersom folk kjem ut for sjøgang eller så vanskeleg stilling at dei dei skadar skipet så mykje at ein treng bere av lasta, og det kan likevel setjast i stand, då skal alle håsetane vente ein halv månad med yrkedagar. Men dersom nokon forlèt skipet før enn det no er sagt, utan råd eller løyve frå skipsstyraren, då er den som fyrst bryt avtala, skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker sølv til kongen og skipsstyraren, og kvar av dei andre som går frå seinare, 1  mark sølv, inntil det er så få menn tilbake at skipet ikkje er sjødyktig på grunn av mangel på folk. Og dei som seinare går av skipet, er ikkje skyldige til å bøte noko. Men dersom skipet blir knust, og dei er i eit trygt land, då skal ikkje mennene forlate skipet før enn det skipsutstyret som dei kan nå, er berga, og likeins skipsvraket og masta.

10

Kva sjøfarande kan hogge i annanmanns skog137

Sjøfarande skal ikkje hogge i annanmanns skog, utan til brensel dersom han ligg ute for éi natt på den staden, med mindre han korkje får kjøpt eller får løyve, og det er eit naudhøve, då kan han hogge så mykje som han treng, og bøte for skade på skogen, men utan landnåmsbot , dersom den som eig, gjer krav på det, eller ombodsmannen hans. Og dersom han held til på skip, ikkje meir enn han kan hogge på eitt døgn, så nær som det før er fastsett. Men dersom han høgg meir, skal han bøte for skade på skogen og landnåmsbot til grunneigaren, med mindre han gjev løyve. Dei kan òg hogge til utbetring av det ein treng til reiser, dersom noko har gått i sund på skipet.138

Dersom folk lid skipbrot og treng setje opp skipet139

No treng ein setje opp eit skip, då skal skipsstyraren sende ut bodstikke, så vidt at dei blir mange nok til å setje opp og ut det skipet. Kvar den som ikkje kjem til denne skipdraginga, er skyldig til å bøte ½  øyre sølv. Alltid når folk lid skipbrot, og ikkje synest at dei sjølve kan få berga skipet, då skal dei sende ut bodstikke til dei som bur nærmast, så mange som dei synest dei treng innan den skipreida , og dei som kan, skal kome med hestane sine. Dei skal

137 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

138 eller sleden tilf. i 3 hss

139 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

hafa vi aura fyrir lest hverja, er þeir vinna upp, skulu þeir ok þar með bjarga skipi ok reiða. En hverr sem eigi kømr eptir boði, sekist halfri mǫrk silfrs við konung, en halfri við skipbrotsmenn alla.

Ef maðr leigir eins punds far í skipi

Ef maðr leigir eins punds far af132 háseta, ok byggir hann at lǫgum æ

meðan hann á eitt pund innanborðs, þá á hinn þat, er leigði. En ef maðr leigir ii punda far at háseta, ok svá þó at fleiri sé, þá á hann slíkt at hafa af því hverju sem af sínum pundum. En ef háseti vill eigi fara þar sem hann tók sér fari, ok hefir hann ekki áðr á skip borit, þá skal hann greiða stýrimanni slíka leigu sem hann festi honum, ok fari hann þangat sem hann hafði sér fari tekit. En ef stýrimaðr rýfr skipan undir háseta, þá skal hann halda slíku upp við háseta sem háseti ætti við stýrimann, ef hann hefði rofit við hann. Nú tekr maðr sér fari, ok berr áhǫfn sína á skip, ok bera þær nauðsynjar til með honum, at honum er sýnn fjárskaði í ef hann ferr, þá fái hann stýrimanni háseta annan jafngóðan í stað sinn, ok jafnmikla lest ok leigu. En ef hann fær engan, þá fari sjalfr, nema stýrimaðr leyfi honum afgǫngu.

13

Ef menn berjast í kaupferðum

Nú ef menn berjast í kaupferðum, ok sættast menn þar með stýrimanns ráði ok háseta, þat á hvergi at rjúfa. En Noregs konungr á sekt þá er við liggr, ok sǿki sá konungs sýslumaðr, sem þar hefir lén sem þeir rjúfa bunka ok skipa af skipi. En ef Noregs menn berjast eða gera ǫnnur úknytti, þau er sekt liggr við, í Danmǫrku eða ǫðrum lǫndum, ok bǿta þeim sýslumǫnnum, sem þar hafa lén yfir, þá eru þeir úsekir við Noregs konung er þeir koma heim ok hafa þeir ii manna vitni, at þeir bǿttu þar sem þeir brutu, ef þeir hafa við útlenzkan mann átt. En ef norðmenn berjast sín í millum, bǿti Noregs konungi friðbrot er þeir koma heim, því at á hans þegni var unnit, ok sé því meir við sundrþykt sín í millum.

132 stýrimanni eða tilf. i 3 hss

ha 6  øyrar for kvar lest dei får opp, dei skal dessutan berge skip og utstyr. Og kvar den som ikkje kjem etter bodet, er skyldig til å bøte ½ mark sølv til kongen, og ½ til alle dei skipbrotne.

12

Dersom nokon leiger skipsrom for 1 pund

Dersom nokon leiger skipsrom for 1 pund av140 ein håsete, og han set det bort etter lova, så lenge han har rom for 1  pund om bord, då skal den som leigde, ha det. Og dersom nokon leiger skipsrom for 2  pund av ein håsete, og sameleis om det er fleire, då skal han ha slikt av alt det som av sine eigne pund . Men dersom håseten ikkje vil dra dit som han har leigt seg skipsrom til, og han har enno ikkje bore noko om bord på skipet, då skal han betale skipsstyraren slik leige som han hadde avtalt med han, og han skal dra dit som han hadde leigt seg skipsrom til. Men dersom skipsstyraren bryt avtala med ein håsete, då skal han betale håseten det same som han skulle ha gjort til skipsstyraren, dersom han hadde brote avtala med han. No leiger nokon seg skipsrom, og ber godset sitt om bord på skipet, og han kjem i ein svært vanskeleg situasjon, slik at det er klart for han at han vil tape pengar dersom han reiser, då skal han skaffe skipsstyraren ein annan jamgod håsete i sin stad, og like stor last og leige. Men dersom han ikkje får tak i nokon, då skal han reise sjølv, med mindre skipsstyraren gjev han løyve til å forlate skipet.

13

Dersom folk slåst i handelsferder

No dersom folk slåst i handelsferder, og dei blir samde der med råd frå skipsstyraren og håstane, det skal ingen bryte. Og Noregs konge skal ha den bota som høyrer med, og den skal den syslemannen drive inn, som har len der dei opnar lasta og lossar skipet. Men dersom nordmenn slåst eller gjer andre ugjerningar som det er bot for, i Danmark eller andre land, og dei bøter til dei syslemennene som har len der, då skal dei ikkje bøte til Noregs konge når dei kjem heim, dersom dei har vitnemål frå to menn på at dei bøtte der dei forbraut seg, og at dei har hatt med ein utanlandsk mann å gjere. Men dersom nordmenn slåst med kvarandre, då skal dei bøte for fredsbrot når dei kjem heim, fordi hans tegn blei overfallen, og for at dei di meir skal akte seg for usemje seg imellom.

14

Um hafntǫku ok lægi

Sá á hǫfn, er rǿr, en sá lægi, er fyrst kømr landfestum um festarhæl. En ef maðr veitir manni hafnarrán, þá sekist hverr þeirra mǫrk silfrs, er á því skipi er, jafnt stýrimaðr sem hásetar. Þá sekt á halfa konungr en halfa þeir sem hafnarrán var veitt, ok skipti at mannmergð. En þat er hafnarrán, ef maðr høggr festar manns eða leysir, ok bægir þeim ór lægi, sem áðr lágu fyrir. Nú eru menn margir á skipi saman, þeir er síðarr koma, ok búa eigi allir um eitt lunderni, ok segja sumir at eigi mundi vera at róit ef þeir réði, ok syni vilja síns með eineiði hverr þeirra, ok sé þá saklausir. En ef þeir vilja eigi gjalda, er hafnarrán veittu, þá sǿki sem vitafé þar sem þeir rjúfa bunka sinn til uppskipanar.

15

Um hafnarrán133

þat er enn hafnarrán ef menn sigla í akkerissæti í hǫfn, ok sigla aðrir eptir ok leggja svá nær þeim at eigi er sveifingarrúm. Nú rǿða hinir um, er fyrri kómu til hafnar, ok biðja þá brott leggja, er síðarr kómu, svá at skip þeirra hafi sveifingarrúm ok eigi liggi skip á strengjum þeirra. Nú vilja þeir eigi brott leggja, þá er þat hafnarrán. Svá ok ef skip brýtr undir þeim, eða skulu þeir brott leggja, er fyrri kómu, þá liggr hér sekt við þetta hafnarrán sem við hitt er fyrr var sagt. En ef þeir brjóta skip undir mǫnnum, er síðarr koma, hvárt sem þeir brjóta í akkerissæti eða landfestum eða reiðaspell gera, þá skulu þeir bǿta spell sem skynsamir menn meta og ǫfundarbót á ofan [eptir lagadómi.134 En ef þeir vilja eigi bǿta, þá liggr sú hin sama sǫk við sem fyrr var skild.

16

Ef menn liggja við akkeri

Nú skal stýrimaðr báti ráða, ok ef þeir liggja við akkeri, þá láti flytja háseta til lands eitt sinni á degi ok út aptr, en matsveina þrysvar, eitt sinni at taka vatn, en tvisvar at mat búa. Sá skal bát festa, er øfst gengr ór. En bátfesti skal fram taka at bunkabrún þegar bátr er heimtr at skipi. Nú ef

133 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

134 vi aura silfrs i 7 hss

14

Om å ta hamn og om bryggjeplass

Den har hamn, som ror inn, og den bryggjeplass, som fyrst får landtaua rundt festepålen. Men dersom nokon hindrar ein annan i å bruke hamneplassen sin, då er kvar den som er på det skipet, skyldig til å bøte 1  mark sølv, så vel skipsstyraren som håsetane. Av denne bota skal kongen ha halvparten, og dei som blir hindra i å bruke hamneplassen sin, skal ha halvparten og det skal delast etter kor mange dei er. Og det er hindring i bruk av hamneplass, dersom nokon høgg over eller løyser ein annans landtau, eller tvingar dei som låg der før, ut or bryggjeplassen. No er det mykje folk på det skipet som kom sist, og ikkje alle tenkjer det same, og somme seier at ein ikkje skulle ro på dersom dei fekk rå, og kvar av dei nektar forsettet sitt med einseid, då er dei straffrie. Men dersom dei som hindra bruk av hamneplass, ikkje vil bøte, då skal det søkjast som viteleg gjeld der dei opnar lasta og lossar skipet. 15

Om å hindre ein annan i å bruke hamneplassen sin141

Det er også hindring i bruk av hamneplass dersom nokon seglar til ankerstaden i hamna og ein annan seglar etter og legg seg så nær han at der ikkje er svaierom . No forhandlar dei om det, dei som kom fyrst til hamna, og bed dei som kom sist, flytte skipet, slik at deira eige skip får svaierom , og skipet ikkje ligg inn mot deira fortøyingar. No vil dei ikkje flytte seg, då er det hindring i bruk av hamneplass. Likeins dersom dei som kom fyrst, forliser eller må flytte seg, då er det same bota for denne hindringa i bruk av hamneplass som for det som før er omtalt. Men dersom dei som kom sist, gjer at andre forliser, anten dei forliser på ankerstaden eller i landtau, eller dei får skade på tauverk eller anna utstyr, då skal dei bøte for skaden slik skjønsame menn vurderer den, og ovundsbot i tillegg [etter lagadom . 142 Men dersom dei ikkje vil bøte, gjeld den same bota som før var bestemt.

16

Dersom folk ligg for anker

No skal skipsstyraren rå for skipsbåten, og dersom dei ligg for anker, då skal han la håsetane gå i land og om bord att éin gong om dagen, men kokkane tre gonger, ein gong for å hente vatn, og to gonger for å lage mat. Den skal fortøye skipsbåten, som sist går opp av han. Og fanglina skal ein ta fram til kanten av den fastsurra lasta når skipsbåten er komen tilbake til skipet. No dersom ho

141 Ikkje nytt kapittel i 2 hss

142 6 øyrar sølv i 7 hss

brestr ór byrði eða barði, eða brestr rǫng eða viðja slitnar eða bátfestr, þá ábyrgist stýrimaðr bát sinn, ok fái hásetum annan bát, eða ábyrgist alt þat er á er, ef nokkut kann á borði at bresta fyrir bátleysis sakir. En ef knútr losnar, gjaldi sá bát, er knút knýtti, ef eigi kømr aptr, eða fái bát annan ef hann vill eigi ábyrgjast sem stýrimaðr. En ef nokkurr tekr bát at úvilja stýrimanns, þá lýsi hann ráni á hendr þeim við ii vátta, þá er hinn sekr halfri mǫrk silfrs við stýrimann. En ef nokkurr tekr bát leyfislaust ok rǿr brott svá langt at leita þarf, þá er hann sekr mǫrk silfrs við stýrimann, ok fǿri jafngóðan bát aptr, sem hann tók. En ef nokkut grandar mǫnnum eða skipi fyri bátleysis sakir meðan bátr er brottu, þá skal hann bǿta viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs, halft konungi en halft stýrimanni. En ef í spón brýtr, bǿti skaða allan eptir því sem skynsamir menn meta. En ef skip er bǿtanda, þá láti sá bǿta, er báti reri brott, ok gjaldi v merkr silfrs, halft konungi ok halft stýrimanni. En fyrir hvern mann er týnist fyrir bátleysis sakir, gjaldi sá er báti reri brott, slíkt þegngildi ok slíkar frændbǿtr sem konungr leggr til með hinna beztu manna ráði.

17

Ef menn sigla með landi fram í samfloti

Nú ef menn sigla með landi fram í samfloti, þá skulu þeir vægja, er ýtri sigla, svá at eigi bægi þeim á land, er innri sigla. En ef menn beita þrábeiting ok siglir hinn á veðr þeim, ok bægir honum at bergi eða boða eða at nesi, ok lestir hann skip sitt fyrir þá sǫk, eða brýtr í spón, þá bǿti þeir spell, er honum bægðu af leið, svá sem skynsamir menn meta, ok ǫfundarbót [eptir lagadómi. 135 En ef menn beita þrábeiting, ok berr þá at boðum, er á hlé sigla, ok vill hann heldr á þá sigla en í boða brjóta, nú ef skip brotnar eða reiði slitnar þeim er á veðr sigldu ok eigi vildu vægja, þá koma þar engar bǿtr fyrir, því at þeim er ǫllum nauðsyn. Nú sigla menn til mjórra sunda með samfloti miklu, þá skulu þeir sigling minka, er síðarr fara, þar hverr sem staðinn er, svá at engum standi fartalmi af. Minka skal sigling með halsan ok heflaskurð, ok heldr niðr leggja en á aðra sigla.

135 vi aura silfrs i 7 hss

slitnar frå sida eller frå stamnen, eller spantet går sundt eller vidja eller fanglina slitnar, då skal skipsstyraren vere ansvarleg for sin båt, og gje håsetane ein annan båt, eller ha ansvaret for alt som er om bord, dersom noko tek skade på grunn av mangel på båt. Og dersom ein knute losnar, då skal den erstatte båten, som knytte knuten, dersom båten ikkje kjem tilbake, eller skaffe ein annan båt dersom han ikkje vil ha same ansvaret som skipsstyraren. Men dersom nokon tek ein båt mot skipsstyrarens vilje, då skal han med to vitne kunngjere at han er rana av han, då er den andre skyldig til å bøte ½ mark sølv til skipsstyraren. Og dersom nokon tek ein båt utan løyve, og ror så langt bort at ein treng leite etter han, då er han skyldig til å bøte 1  mark sølv til skipsstyraren, og kome tilbake med ein båt som er like god som den han tok. Men dersom noko skadar folk eller skip på grunn av mangel på båt medan båten er borte, då skal han bøte 8 ertogar og 13 merker sølv, halvparten til kongen, og halvparten til skipsstyraren. Og dersom skipet blir knust, skal han bøte for heile skaden slik skjønsame menn vurderer den. Men dersom skipet kan reparerast, då skal den la det reparere, som rodde båten bort, og han skal bøte 5 merker sølv, halvparten til kongen og halvparten til skipsstyraren. Og for kvar den som døyr på grunn av mangel på båt, skal den bøte, som rodde båten bort, slikt tegngilde og slike frendebøter som kongen bestemmer med råd frå dei beste menn.

17

Dersom folk seglar i følgje langs land

No dersom folk seglar i følgje langs land, då skal dei vike, som seglar ytst, slik at dei ikkje tvingar dei på land, som seglar inst. Men dersom nokon kryssar opp mot vinden, og ein annan seglar på vindsida av han, og tvingar han på berg eller båe eller på nes, og han skadar skipet sitt av den grunn, eller det blir knust, då skal dei bøte for skaden, som tvinga han ut av kurs, slik som skjønsame menn vurderer det, og ovundsbot [etter lagadom . 143 Og dersom folk stadig kryssar opp mot vinden, og dei som seglar i le, blir førte på båar, og han vil heller segle på dei enn forlise i båane, no dersom skipet går sundt eller utstyr rivnar for dei som segla på vindsida og ikkje ville vike, då skal det ikkje bøtast, for det er eit naudhøve for alle. No seglar folk til tronge sund, med mange skip i følgje, då skal dei som seglar sist, minske farten, kvar av dei der han er, slik at ingen kjem i vegen for andre. Ein skal minske farten ved å ta rev i segla, og heller ta ned seglet enn segle på andre.

143 6 øyrar sølv i 7 hss

Ef menn sigla á menn

En ef menn sigla á aðra nauðsynjalaust, hvárt sem þeir sigla til sunda eða sigla í hafi eða með landi, ok gera þeir mǫnnum spellvirki, þá skal bǿta fyrir skútstafn ii aura silfrs ef brotnar fyrir ofan hrefnisskǫr. En fyrir framstafn iiii ørtogar silfrs ef í andfǫngum brotnar fyrir ofan sjó. En ef stafn brestr ok rennr sjór inn, gjaldi mǫrk silfrs. En ef hjǫlmurvǫlr brotnar, eða stýri um hjǫlmurvalarhald, eða blað af stýri, bǿti eyri silfrs fyrir hvert þessara. En ef stýri brestr sundr í miðju, bǿti ii aura silfrs, ok svá ef jarn brestr af. En ef sax brotnar, bǿti ii ørtogar, ok svá fyrir hals hvern, ok svá ii ørtogar ef borð brestr. En fyrir róðrarhúf ii aura silfrs. En fyrir meginhúf halfa mǫrk silfrs. Ørtog fyrir kné hvert ok krapta hvern ok kló hverja. En ef rá brestr í aktaumum eða fyrir útan eða innan, gjaldi ii aura silfrs. En ef rá brestr í dragreipum, gjaldi halfa mǫrk silfrs. En ef tré brestr eða brotnar, gjaldi mǫrk silfrs. En ef hjalpreip136 brestr, gjaldi ii ørtogar. En fyrir ásdreng ørtog. En fyrir skaut ok aktauma ok ás ii ørtogar silfrs fyrir hvert þeirra, nema áss sé úti ok ekit segli, þá skal gjalda eyri silfrs fyrir hvert þeirra. En fyrir hǫfuðbendu hverja ii ørtogar. En fyrir stǿðing eyri silfrs. En fyrir dragreip ii aura silfrs, ok svá fyrir stag. En fyrir smáreip hvert er á segli er, ørtog silfrs, ok svá fyrir kló hverja, svá fyrir ár hverja. En fyrir fork halfa ørtog. En fyrir bryggju ii ørtogar. En ef maðr siglir á mann ok brýtr skip hans svá at eigi er bǿtanda, bǿti skip sem skynsamir137 menn meta, ok svá farm allan er á er, ok ǫfundarbót á ofan [eptir lagadómi138 hverjum er á er, ef hann braut með vild sinni. En ef váðaverk var, þá sanni með eineiði,139 ok falli niðr ǫfundarbót. En þat eru ii aurar silfrs er hverr á at taka, er fyrir ásigling verðr. Engi skal á annan heldr róa en sigla. En ef rǿr, þá liggr sama sekt við sem áðr var sǫgð. Nú er talt um ásiglingar allar, ok bǿti þó at heilu hvert. En sektir er við ásigling liggja, þá hafi halfa hvárir, stýrimaðr ok hásetar.

136 hjalmreip i 1 hs

137 Mgl. i 15 hss

138 vi aura silfrs i 6 hss

139 eiðum i 14 hss

18

Dersom folk seglar på kvarandre

Og dersom folk seglar på andre utan tvingande grunn, anten dei seglar inn mot sund eller på havet eller langs land, og gjer skade for folk, då skal dei bøte 2 øyrar sølv dersom bakstamnen brotnar ovanfor vassgangen. Og 4 ertogar sølv dersom framstamnen ved samanstøyt brotnar over sjøen. Og dersom stamnen blir knekt, og sjøen strøymer inn, då skal ein bøte 1  mark sølv. Og dersom rorpinnen brotnar, eller roret ved holet for rorpinnen, eller rorbladet, då skal ein bøte 1 øyre sølv for kvar av desse. Og dersom roret blir knekt på midten, då skal ein bøte 2 øyrar sølv, og likeins dersom jarnbeslaget losnar frå roret. Og dersom relinga brotnar der ho byrjar å heve seg mot stamnen, då skal ein bøte 2 ertogar, og det same for den fremste delen av relinga, og likeins 2 ertogar dersom bord brest. Og 2 øyrar sølv for bord med årehol. Og ½ mark sølv for det bordet som den øvste delen av spanta er fest til. 1 ertog for kvart tverrtre under toftene og for kvar krafte og kvar klo. Og dersom ei rå blir knekt der brasane er feste, eller utanfor eller innanfor, då skal ein bøte 2  øyrar sølv. Og dersom ei rå blir knekt i dragreipa, då skal ein bøte ½  mark sølv. Og dersom masta brest eller brotnar, då skal ein bøte 1  mark sølv. Og dersom hjelpetauet144 slitnar, då skal ein bøte 2 ertogar. Og 1 ertog for den mindre stonga som spilar ut seglet. Og for hjørne på segl og brasar og stong som spilar ut seglet, 2 ertogar for kvart av dei, med mindre stonga er teken ut og seglet er brasa, då skal ein bøte 1 øyre sølv for kvart av dei. Og for kvart vant 2 ertogar. Og for hjelpetau 1 øyre sølv. Og for eit dragreip 2 øyrar sølv, og det same for stag. Og for kvart av dei små reipa som er på seglet, 1 ertog sølv, og det same for kvar ring i kanten på seglet, det same for kvar åre. Og for båtshake ½ ertog. Og for landgang 2 ertogar. Og dersom nokon seglar på ein annan og øydelegg skipet hans slik at det ikkje kan setjast i stand att, då skal han bøte for skipet etter det skjønsame145 menn vurderer, og likeins all den lasta som er om bord, og dessutan ovundsbot [etter lagadom 146 til kvar den som er om bord, dersom han øydela det med vilje. Men dersom det var vådeverk, då skal han stadfeste det med einseid, 147 og ovundsbota fell bort. Og kvar den som blir utsett for påsegling, skal ha 2 øyrar sølv. Ingen skal heller ro på nokon enn segle på han. Men dersom han ror på, gjeld den same bota som var omtalt før. No er det talt om allslags påsegling, og då skal ein fullt ut setje alt i stand att. Men av dei bøtene som gjeld påsegling, skal skipsstyraren og håsetane kvar ha ein halvdel.

144 rortauet i 1 hs

145 Mgl. i 15 hss

146 6 øyrar sølv i 6 hss

147 eidar i 14 hss

19

Ef menn leggja ór lægi ok láta bryggju eptir vera

Nú ef maðr leggr ór lægi ok ferr erenda sinna, ok lætr bryggju eptir vera, þá á sá lægi, er bryggju lagði eptir, þegar hann kømr til. En ef menn leggja samflot sitt sín í millum at farmanna lǫgum, þá skal engi frá ǫðum sigla lengra nauðsynjalaust en sjá megi ás á borði. En ef þeir sigla lengr, gjaldi hverr þeirra mǫrk silfrs þeim er frá var siglt, jafnt stýrimenn sem hásetar. En þær eru nauðsynjar, ef skips háski liggr við, fjǫrs eða fjár. En ef þessar nauðsynjar liggja við, þá má sektarlaust frá sigla, ef hinir vilja þess sverja, er í samfloti váru með þeim. En ef eigi eru aðrir til, þá sanni sjalfir sǫgu sína með séttareiði, ok sé syknir saka. En ef eiðr fellst, bǿti sem áðr er sagt. En bǿjarmanna lǫg skulu vera á fiskinesi hverju ok í sildfiski ok í kaupfǫrum ǫllum.

Ef menn draga akkeri upp

Nú draga menn upp akkeri með sínu akkeri, ok er hvárki í strengr né hnakkmiði, þá á stýrimaðr halft en hásetar halft, nema nokkurr maðr kenni ok kalli sér ok njóti til ii manna vitnis, ok leysi síðan út af þeim er fundu með halfvirði ef vitna er notit. Lýsa skal fundi hverjum samdǿgris ef menn liggja við land bygt. En ef eigi er lýst, þá má sá þjófsǫk á gefa, er á. En ef maðr dregr upp akkeri með sókn, eða kafast til, ok kømr reipi í hring, þá hafi hann hina sǫmu lausn af þeim sem átti sem áðr var sǫgð. En ef eigandi kømr eigi til, ok engi hans umboðsmaðr, þá eignist þeir akkeri, sem upp drógu.

Ef menn leggja félag saman

Nú leggja menn félag sitt saman, þar skulu váttar við vera, þat félag má við engan mann auka nema beggja sé vili til. En ef hann eykr, þá skal sá er fyrri lagði, taka mǫrk silfrs af úskiptu, ok eigi skal hann lengra fǿra nauðsynjalaust en skilt var, nema hann ábyrgist at ǫllu þat fé. Ok eigi skal hann þat félag hǫggva brott né ljósta né legorðs sakir af gjalda, ok engar aðrar órskuldir eða afneyzlur nema beggja sé vili til. En þá er þeir skipta félagi sínu, þá leggi hann fram þat sem hann vill, ok segi svá, at «hér er nú allr ávǫxtr ok innstǿðueyrir sá er vit eigum báðir saman», ok sveri síðan þar at eineiði.

19

Dersom folk dreg frå bryggjeplassen og lèt landgangen vere tilbake

No dersom nokon dreg frå bryggjeplassen og fer i ærenda sine, og lèt landgangen vere tilbake, då skal den ha bryggjeplassen, som lét landgangen liggje att etter seg, straks han kjem dit. Og dersom folk avtaler å segle i følgje etter farmannslova , då skal ingen utan naudsyn segle lenger frå den andre enn at han kan sjå stonga som spilar ut seglet om bord. Men dersom dei segla lenger, då skal kvar av dei, så vel skipsstyrarar som håsetar, bøte 1 mark sølv til den dei segla frå. Og det er naudsyn , dersom det gjeld fare for skip, liv eller gods. Og dersom det gjeld desse naudsynene, då kan ein segle frå utan å bøte, dersom dei andre som var i følgje med dei, vil avleggje eid på det. Men dersom det ikkje er andre, då stadfester dei sjølve utsegna si med seksmannseid, og dei skal vere fri for tiltale. Men dersom eiden ikkje blir gjord, då skal ein bøte som det før er sagt. Og bylova skal gjelde på kvart nes med fiskevær og i sildefisket og i alle handelsferder.

20Dersom folk dreg opp anker

No dreg folk opp anker med sitt eige anker, og det er korkje tau eller bøye til det, då eig skipsstyraren halvparten og håsetane halvparten, med mindre nokon kjenner det att og seier det er hans og bruker vitnemål frå to menn, og han skal sidan løyse det ut frå den som fann det for halvparten av verdien dersom det er brukt vitnemål. Kvart funn skal kunngjerast same dagen dersom folk ligg ved busett land. Men dersom det ikkje blir kunngjort, då kan den som eig det, reise sak om steling. Og dersom nokon dreg opp eit anker med reiskap til å sokne med, eller dukkar etter det, og får reip i ankerringen, då skal han ha same innløysinga frå eigaren som før er omtalt. Men dersom det ikkje kjem nokon eigar, og ingen ombodsmann for han, då skal dei ha ankeret, som drog det opp.

21

Dersom folk gjer felag saman

No gjer folk felag saman, då skal det vere vitne til stades, det felaget skal ein ikkje auke med nokon andre med mindre begge vil det. Men dersom ein av dei aukar det, då skal den som fyrst gjorde felaget , ta 1  mark sølv av det uskifte godset. Og han skal ikkje utan tvingande grunn føre godset lenger bort enn det var avtalt, med mindre han på alle måtar tek ansvaret for det. Og ikkje skal han bryte det felaget , eller betale bøter av det for legemålsaker, og ikkje anna uvedkomande gjeld eller bruk med mindre begge vil det. Men når dei opphevar felaget , då skal han leggje fram det han vil, og seie det «at her er no all avkastning og kapital som vi to eig saman», og deretter sverje einseid på det.

Ok slíkan klæðnað skal hann hafa er þeir skipta félagi sínu sem þá var, er þeir lǫgðu saman, ok eigi verri. Nú leggja menn hjáfélag, þá skal sá er tekr, klæðast ok fǿðast af sínu fé, ok ekki af hins fé taka, er hjáfélag lagði við hann, nema skipleigu ok uppburð ok útburð fyrir þat er í hjáfélag var lagt, en þat skal hann ábyrgjast sem sitt fé. En halfan ávǫxt skal hvárr hafa, en hinn innstǿðueyri sinn fyrst af, er félag lagði. Nú skilja þeir eptir því sem þeir verða á sáttir, hvert hann skal fara með. En ef hann flytr eða fǿrir í annan stað, þá ábyrgist hann með hvívetna. En ef þeir hitta í harða kaupstefnu ok fær hann eigi svá selt sem virt var í hendr honum, þá skal hann fǿra heim, ok fá þeim fé sitt, er átti. En ef hann selr údýrra, þá skal þat vera þess skaði, er með ferr, en eigi hins, er fé á.

Ef menn verja báðir sínu góz

Nú leggja menn félag sitt saman, ok verja báðir ór einum sjóð, ok bera fǫt sín á skip, ok fara nú þangat sem þeir tóku sér fari. Nú leggst annarr hvárr sjúkr, ok gerist hættr við dauða, þá skal félagi hans ganga til stýrimanns ok til háseta ok biðja þá koma til hins sjúka. Þá skal hann segja til fjár síns ok til félags þeirra. Nú ef hann andast síðan, þá skulu þessir vera vitnismenn, er við váru, ef nokkur tortrygð verðr á, ok skal fé þat virða, er at landi kømr, ok sá með virðu taka, er þá ferr með, ok veri framleiðis sér til ávaxtar, ef hann flytr innstǿðueyri til rétts arfa eða hans umboðsmanns. En ef hann kømr eigi þeim mǫnnum við, er fé virðu, þá auki hann vitni sín með þeim mǫnnum er þangat fara sem arfi sitr. Nú andast félagi hans síðan bunki er bundinn, ok áðr en þeir sé á ferð komnir, þá skal hann setja mann á lest hans, þann er bæði haldi uppi austri ok róðri ok tjaldan ok ǫllum kostnaði af fé hins dauða. En ekki á hann fleira af at hafa, nema erfingi vili gefit hafa.

Um varðhald á skipi

Nú eru þeir á ferð komnir, ok þurfu þeir varðhalds ok varhygð, eigi síðr um nætr en um daga, þá skulu þeir bergvǫrð hefja í stafni frammi, ok skal fara aptr á stjórnborða. En festi ok festarvǫrð skal hefja af siglu út á stjórnborða, ok fara aptr eptir skipi. Hafnaraustr skal hefja aptr á bunkabrún ok fara

Og når dei opphevar felaget , skal han ha liknande mengd av klede som då dei gjorde felaget , og ikkje dårlegare. No gjer folk handelsfelag , då skal den som tek imot, kle seg og fø seg av sine eigne pengar, og ikkje ta noko av godset til den som gjorde handelsfelaget med han, utanom til frakt, lossing og lasting for det som blei lagt i handelsfelaget . Og han skal ha same ansvaret for det som for sitt eige gods. Kvar av dei skal ha halve avkastninga, og den som gjorde felaget , skal fyrst ha kapitalen sin. No avgjer dei, etter det dei blir samde om, kvar han skal fare med godset. Men dersom han flytter eller fører det ein annan stad, då har han heile ansvaret. Men dersom det blir dårleg marknad for dei, og han ikkje får selt slik som det var taksert for han, då skal han ta det med heim og gje godset til dei som åtte det. Men om han sel billegare, då skal det vere til skade for den som fer med godset, og ikkje for den som eig det. 22

Dersom to menn driv handel saman

No gjer folk felag saman, og begge partar betaler utgiftene av ein felles pung, og dei ber reisegodset sitt om bord, og fer dit som dei leigde seg skipsrom til. No blir ein av dei liggjande sjuk, og er døden nær, då skal felagen hans gå til skipsstyraren og til håsetane og be dei kome til den sjuke. Då skal han opplyse om godset sitt og felaget deira. No dersom han døyr sidan, då skal desse som var til stades, vere vitne dersom det blir nokon tvil, og det godset skal takserast når dei kjem til lands, og den som fer med det, skal overta det etter takst, og framleis bruke det til avkastning for seg, dersom han fører kapitalen til rett arving eller hans ombodsmann. Men dersom han ikkje kan nyte godt av deira hjelp som takserte godset, då skal han auke talet på vitnemål med dei som fer dit arvingen bur. No døyr felagen hans etter at lasta er surra fast, og før enn dei har byrja reisa si, då skal han tilby ein annan hans del av frakta, og han skal ha ansvaret for auseplikt og roplikt, oppsetjing av telt og alle utgifter av den dødes gods. Men han skal ikkje ha meir av det, med mindre arvingen ville ha gjeve det.

Om vakthald på skip

No er dei komne på veg, og treng vakthald og aktsemd, ikkje mindre om nettene enn om dagane, då skal dei starte med utkik framme i stamnen, og gå bakover på styrbord side. Men ein skal starte med fortøying og vakthald ved landtauet ved masta ut på styrbord side, og gå bakover på skipet. Ausing av skipet i hamn skal ein starte ved den bakre kanten av den fastsurra lasta148 og gå 148 på babord

fram eptir skipi. Siglingaraustr ok rávǫrðr á at hefjast við siglu á bakborða, ok fara fram eptir skipi. Þau embætti eru nú tǫld at bǿjarmanna140 lǫgum, er vera eigu á hverju skipi. En hvert er þeirra lǫgligt, er sessum má telja eða áhǫfnum skipa.

Um sektir allar innan bǿjar141

Allar þær sektir er til falla innan bǿjar ok innan takmarka bǿjar várs, þá á konungr einn þegngildi ok ǫll úbótamál ok útlegðarmál ok fyrir alt þat er stolit er ór konungsgarði, ok svá fyrir forboð. En allra annarra sekta eigu bǿjarmenn þriðjung, sýslumaðr þriðjung ok gjaldkyri þriðjung, útan skipdrátt ok staðargjald, þat á gjaldkyri einn saman. Er hann ok skyldr at láta blása til skipdráttar, ok kasta þeim í myrkvastofu, er þat heyrir, eða í rannsakshús, ok alla refsing at veita eptir mótmanna dómi.

140 farmanna i 1 hs

141 Dette kapittelet tilhøyrer bylova, jf. kap. 4 i Tjuvebolken

framover på skipet. Ausing av skipet under segling og vakt ved seglråa skal ein starte ved masta på babord, og gå framover på skipet. Dei pliktene som skal vere på kvart skip, er no rekna opp etter bylova149 . Og kvart skip er lovleg, som kan reknast etter rorbenker eller motta fraktgods.

Om alle bøtene i byen150

Av alle dei bøtene som blir ilagde i byen og innanfor takmarka til byen vår, skal kongen åleine ha tegngilde og straffa for alle ubotssaker og utlegdssaker og bøter for alt det som er stole frå kongsgarden, og likeins straffa for å reise mot kongens forbod. Men av alle andre bøter får bymennene ein tredjedel, syslemannen ein tredjedel og gjaldkjeren ein tredjedel, bortsett frå avgift for å sleppe skipdraging og byavgift, dei får gjaldkjeren åleine. Og han er skyldig til å la blåse til skipdraging, og kaste dei i fangeholet som skal dit, eller i varetektsfengsel, og utføre all avstraffing etter dom frå deltakarane i bymøtet.

149 farmannslova i 1 hs

150 Dette kapittelet tilhøyrer bylova, jf. kap. 4 i Tjuvebolken

RETTARBØTER TIL BYLOVA 1282–1320

Syntetisert og normalisert norrøn tekst og omsetjing til nynorsk ved Magnus Rindal

Rettarbot 16. september 1282

Om handel og varetakstar i Bergen

Overlevert i 2 handskrifter

Skipan Eiríks konungs hins koronaða ok samþykt dróttningar ok allra annarra hinna beztu manna er þá váru í bǿnum honum samtíða.

nafni várs herra Jésú Krists var þetta móttekit á þriðja ári ríkis virðuligs herra Eiríks konungs hins koronaða á óðinsdaginn næsta eptir krossmessu um haustit með samþykt dróttningarinnar, móður hans, ok hertoga Hákonar ok Jóns Rǫgnvaldssonar,142 er þá var gjaldkyri í bǿnum, ok alls hins hæsta143 ráðs konungsins ok allra annarra beztu manna er várum í bǿnum.

Svá er mælt at menn skulu þeim einum mǫnnum byggja garða sína, er vilja svara varðhaldi fyrir, ok eigi gangi at þegnum úti.

Þeir útlenzkir menn sem hér sitja um vetrum, ok hvárki flytja hingat mjǫl ne malt eða rug, skulu hvárki kaupa smjǫr eða vǫru eða skreið krossmessnanna millum um vetrinn.

Þat er ok fyrirboðit at útlenzkir menn kaupi naut í heraði. En hverr sem kaupir, sekr halfri mǫrk silfrs fyrir naut hvert, ok svá fyrir hvert merkrlag bukka eða sauða.

Svá er ok af tekit mjaðarbland, bjórtappr ok dǫmmumungát.

Naut ok sauði skal engi kaupa á fǿti, nema hann kaupi á torgi. Blauta fiska skal hvergi kaupa nema fyrir torgi eða á bryggjum.

Sútarum ǫllum er fyrirboðit at kaupa vǫru meiri en þeir smíða ór. Smjǫr eigi meira en þeir neyta eptir.

142 Ragnhildarsonar i 1 hs

143 bezta i 1 hs

Rettarbot 16. september 1282

Om handel og varetakstar i Bjørgvin

Overlevert i 2 handskrifter

Kong Eirik den krona sin skipan og samtykke frå dronninga, mor hans, og alle dei beste menn som då var i byen samtidig med han

Inamnet til Vårherre Jesus Kristus blei dette vedteke på bymøtet det tredje året i styringstida til den vørdelege herre kong Eirik den krona, den fyrste onsdagen etter [korsmesse om hausten,151 med samtykke frå dronninga, mor hans, og hertug Håkon og Jon Ragnvaldsson,152 som då var gjaldkjere i byen, og heile kongens høgaste153 råd og alle dei andre beste menn som var i byen.

Det er fastsett at folk berre skal leige ut bygardane sine til dei som vil vere ansvarlege for vakthald, og som ikkje går laus på tegnane ute.

Dei utanlandske mennene som sit her om vintrane, og som korkje fører hit mjøl eller malt eller rug, dei skal ikkje kjøpe anten smør eller skinnvarer eller skrei om vinteren mellom korsmessene.154

Det er òg forbode at utanlandske menn kjøper naut i heradet . Og kvar den som kjøper, er skyldig til å bøte ½  mark sølv for kvart naut, og det same for kvar marks verdi av bukkar eller sauer.

Likeins er mjødblanding , øltapping og lett øl avskaffa.

Ingen skal kjøpe levande naut eller sauer dersom han ikkje kjøper på torget. Ein skal ikkje kjøpe fersk fisk nokon stad bortsett frå ved torget eller på bryggjene.

Det er forbode for alle skomakarar å kjøpe meir skinn enn dei bruker til tilverking.

Dei skal ikkje kjøpe meir feitt enn dei treng seinare.

151 14. september

152 Ragnhildsson i 1 hs

153 beste i 1 hs

154 14. september og 3. mai

Svá þótti mǫnnum ok þungt undir at búa úlǫgum þeim er þeir gera á um skófata kaup meirum í nokkurum tíma hefir verit at jǫfnum vǫrukaupum. Ok af því at almúginn kærir sik mjǫk, þá er svá skipat at iiii144 merkr geldr dekur húða, þá skulu nautskinnshosur hinar beztu gjalda ii aura, kvennmannsbóta hina beztu eyri, karlmannsskóa hina beztu halfan eyri, karlmanns forleista hina beztu v peninga ok ørtog, kvennmannsskóa hina beztu ørtog. En alt vǫrusmíði í þessarri grein selist því léttara sem þat er krankara. En hinar beztu bukkskinnshosur karlmanns fyrir halfan þriðja eyri, kvennmannsbóta hina beztu með bukkskinn fjórum ørtogum, karlmannsskóa hina beztu tveim ørtogum, karlmanns forleista hina beztu fyrir halfan eyri. En alt vǫrusmíði í þessarri grein selist því léttara sem þat er krankara. En geitskinnshosur karlmanns hinar beztu fyrir halfan annan eyri, kvennmannsbóta fyrir tvær ørtogar, karlmanns forleista hina beztu fyrir ørtog, karlmannsskóa hina beztu v peninga ok ørtog, kvennmannsskóa hina beztu fyrir ørtog. En alt vǫrusmíði selist því léttara í þessarri grein sem þat er krankara. En hvert smíði í þeima greinum sem reynist at annarri vǫru, ok eigi selist hvert í sínum hætti sem nú var reiknat, þá liggr með halfrar merkr sekt ok upptǿkt smíðit. Slíkt hit sama liggr þeim með sem dýrra kaupa. Prófast smíði þeirra nú verra en áðr, þá er þat úgilt. En með hverja halfa mǫrk er vara dýrkast af þvísa, þá aukist halfri ørtog með hinar beztu skinnhosur, en síðan falli hver smíðis verð eða auki eptir þeirri grein sem áðr er ritat ok skipat, ok gera þó eigi umskipti fyrr en með gjaldkyra ráði ok ráðsmanna. En ef þeir fyrirnemast at smíða, fari af staðinum, ok svari slíku fyrir sem lǫgbók váttar. Þat skal ok standa um Hugaá145 sem virðuligr herra Magnús konungr skipaði, at þar skal eigi bǫrk í bera, útan hann skal flytjast út ór Váginum. Hverr ok sem bǫrk berr út í Hugaá, ok átt er í at bera, ok eigi lætr brott flytja, skal svara halfrar merkr sekt sem þá var skipat, ok flytja brott eigi at síðr.

Draf ok garðsaur skal eigi bera fyrir bryggjur, ok svari fyrir sekt ef borit verðr. Þat var ok fyrr móttekit um sniddara at engi skal meira taka á hvert klæði með tvennum ermum en tolf peninga vegna, ok skyldr at skipta ermum á þeirra manna klæðum er þeir sauma, ok taka eigi kaup fyrir, en hǫlf ørtog á klæði með einum ermum.

144 iii i 1 hs

145 Húsá i 1 hs

Likeins tykte folk at det var tungt å tole det ulovlege dei gjer med omsyn til betaling for sko samanlikna med innkjøpsprisane på skinn, og det meir enn det nokosinne har vore. Og fordi allmugen klagar mykje, er det fastsett at når 10 huder er verde 4155 merker, då skal dei beste nautskinnshosene koste 2  øyrar, kvinnestøvlar

1 øyre, dei beste mannsskorne ½ øyre, dei beste forføtta til menn 5 penningar og 1 ertog, dei beste kvinneskorne 1 ertog. Men alt handverksarbeid av dette slaget skal seljast dess billegare dess dårlegare det er. Og dei beste bukkeskinnshoser til menn for 2½  øyrar, dei beste kvinnestøvlane med bukkeskinn for 4  ertogar, dei beste mannsskorne for 2 ertogar, dei beste forføtta til menn for ½ øyre. Men alt handverksarbeid av dette slaget skal seljast dess billegare dess dårlegare det er. Og dei beste geiteskinnshosene for menn 1½ øyre, kvinnestøvlar for 2 ertogar, dei beste forføtta til menn for 1  ertog, dei beste mannsskorne for 5 penningar og 1 ertog, dei beste kvinneskorne for 1 ertog. Men alt handverksarbeid av dette slaget skal seljast dess billegare dess dårlegare det er. Og kvart handverksarbeid av dette slaget som viser seg å vere av anna skinn, og som ikkje blir selt kvart på sin måte som det no blei rekna opp, då gjeld ei bot på ½ mark, og handverksarbeidet kan beslagleggjast. På same måten gjeld det for dei som kjøper dyrare. Dersom handverksarbeida deira viser seg å vere verre enn før, då skal det ikkje bøtast for det. Men for kvar halve mark skinnvara blir dyrare av dette, då aukar prisen på dei beste skinnhosene med ½ ertog, og deretter skal verdien på kvart handverksarbeid falle eller stige etter den ordninga som før er skriven og fastsett. Og det skal ikkje gjerast noka endring utan råd frå gjaldkjeren og rådmennene. Men dersom dei lèt vere å gjere handverket, då skal dei fare frå byen, og bøte for det slik som lovboka stadfester. Det skal også stå fast om Hugaå156 som den vørdelege herre kong Magnus fastsette, at det ikkje skal berast bork i den, men den skal førast ut or Vågen. Og den som ber bork ut i Hugaå, og er skuldig i å bere ut, og ikkje flytter det bort, han skal bøte ½ mark , slik det då var fastsett, og likevel flytte den bort.

Avfall og skit frå bygardane skal ikkje berast utfor bryggjene, og det skal betalast bot for det om det blir bore.

Det var før vedteke på bymøtet om skreddarar at ingen skal ta meir for kvart klesplagg med to sett ermar enn 12 vegne penningar, og dei er pliktige til å skifte ermane på klesplagga til dei som dei syr for, og ½  ertog for klesplagg med eitt sett ermar.

155 3 i 1 hs

156 Huså i 1 hs., truleg Sjurselven

Gullsmiðir skulu taka fyrir hverja sléttsmíðamǫrk, er þeir gera, halfa mǫrk vegna.146 Skinnarar, er þeir gera timbr márskinna, taki fyrir tvá aura, tvær ørtogar fyrir timbr hvítra skinna, eyri fyrir timbr gráskinna, ok fái sjalfir allan kost til. Halfa mǫrk fyrir hinn bezta skinnkyrtil af norrǿnum lambaskinnum,147 hreinkalfaskinn átta ørtogar, eða fóðr af kiðskinnum. Mǫrk fyrir skinnkyrtil af hinum beztu enskum lambaskinnum, en fyrir beztu kaprúnskinn eyri. Mǫrk fyrir syrkots fóðr eða mǫttuls af góðum hnakkaskinnum. Sjau148 aura fyrir kaprúnsfóðr af hvítum149 skinnum hinum beztum, en mǫrk fyrir gráskinnshúfu hina beztu, ok hvert af þessu því léttara sem þat er krankara. Bryddingar skulu þeir engar hafa til sǫlu. Jarnsmiðir skulu taka fim aura fyrir hina beztu stálhúfu, en ii aura fyrir þá boløxi er stendr x merkr, en halfan þriðja eyri fyrir þá boløxi er skógarøx er hin bezta. Jarna þeir kistu á þýsku, taki eyri undir hvert lífspund, tvær ørtogar undir lífspund er þeir slá skipsaum150 af þrǿnzku151 jarni eða valdresku, en halfan eyri af allteindu jarni, halfa þriðju ørtog fyrir hverfilás hitt bezta. En um útlása ok hurðarjarn ok spjót, gref, vangsna, ljá ok sigða, knífablǫð ok alt annat smásmíði, gjaldi sem at fornu hefir verit. Katlasmiðir fyrir hvert lífspund kopars er þeir smíða, taki tvá aura ok svá þó at þeir bǿti heituketil. Kistnasmiðir átta ørtogar fyrir þá kistu er tveggja alna er langt lokit á ok alnar breitt innan, stǿrri ok smærri eptir þeim máta. Gjarðarar fyrir hverja gjǫrð á gilker fimtán152 peninga vegna. En á tuttugu 153 aska kerald ok þaðan af minna, þar til eru smáverplar eða sár, þá taki þar á fyrir iii gjarðir v peninga vegna. Fyrir hvert bollakerald halfa ørtog er hann gerir þat, en fyrir halfbollakerald ok austrbyttur viii peninga vegna. En fyrir justukerald v peninga vegna. En fyrir hvert mælikerald er hann mótmarkar, pening talinn. Trésmiðir skulu taka fyrir hvert hundrað málstimbrs er hann telgir, en ef hann gerir bæði, telgir ok skefr ok skapar kinnunga ok leggr eptir, taki á hvert hundrað áttján aura vegna. En í mánaðarleigu taki meðalsmiðr vi aura vegna, en formenn hinir beztu ix154 aura vegna. Slíparar eyri fyrir sverð er hann býr með

146 en fyrir gylling á sléttu smíði mǫrk vegna tilf. i 1 hs

147 viii ørtogar fyrir fóðr af lambaskinnum tilf. i 1 hs

148 vi i 1 hs.

149 austrǿnum i 1 hs

150 skinnsaum i 1 hs

151 þýsku i 1 hs

152 xii i 1 hs

153 x i 1 hs

154 xii i 1 hs

Gullsmedane skal ta ½ vegen mark for kvar mark av glattsmidd arbeid som dei lagar.157 Garvarar kan, når dei tilverkar 40 mårskinn, ta 2 øyrar for det, 2 ertogar for 40 hermelinsskinn, 1  øyre for 40 ekornskinn, og dei skal sjølve stå for alle kostnader til dette. ½ mark for den beste skinnkjortel av norske lammeskinn.158 8 ertogar for skinn av reinkalvar eller fôr av kjeskinn. 1 mark for ein skinnkjortel av dei beste engelske lammeskinn, og 1 øyre for det beste skinn til hette. 1 mark for fôr til ytterkappe eller kappe av gode nakkeskinn. 7159 øyrar for hettefôr av dei beste hermelinsskinn,160 og 1 mark for den beste lue av ekornskinn, og kvart av desse dess billegare dess dårlegare det er. Ingen skinnkantar skal dei ha til sals. Jarnsmedane skal ta 5 øyrar for ein svært god stålhjelm, og 2 øyrar for ei arbeidsøks som veg 10 merker, og 2½ øyrar for den arbeidsøksa som er ei svært god skogsøks. Dersom dei beslår ei kiste på tysk vis, skal dei ta 1 øyre for kvart lispund , 2  ertogar for kvart lispund når dei slår skipssaum 161 av jarn frå Trøndelag162 eller Valdres, og ½ øyre for saum av jarntråd, 2½ ertogar for ein svært god lås som kan opnast med nøkkel. Og for utvendig lås og dørjarn og spyd, grev, plogjarn, ljåar og sigdar, knivblad og alt anna mindre smedarbeid skal det betalast slik det har vore frå gammalt av. Kjelesmedar skal ta 2  øyrar for kvart lispund kopar som dei tilverkar, og det same om dei bøter på ein bryggjekjel. Kistesnikkarar skal ha 8 ertogar for ei kiste som har lok som er 2 alner langt og 1 alen breitt innvendig, og for større og mindre i forhold til dette. Bøkkarar skal ta 15163 vegne penningar for kvar gjord på eit ølkar. Men for 20164 askars kar og derifrå mindre til dei er små dunkar eller såar, skal det takast 5 vegne penningar for 3 gjorder på dei. Og ½ ertog for kvart kar som tek 1 bolle når han tilverkar det, og 8 vegne penningar for kar som tek ½ bolle og for ausebytter. Og 5 vegne penningar for kar som tek 1  just , og 1 tald penning for kvart målekar som han merkjer på bymøtet. Tømmermenn skal ta for kvart hundre målstømmer som han telgjer, og han skal ta 18 vegne øyrar for kvart hundre dersom han både telgjer og skavar og lagar kinningar og legg stokkane over kvarandre. Og i månadsløn skal ein middels god handverkar ha 6 vegne øyrar, og dei beste formennene 9165 vegne øyrar. Sliparar skal ta 1  øyre for eit sverd når han utstyrer det med

157 og 1 vegen mark for forgylling på glattsmidd arbeid tilf. i 1 hs

158 8 ertogar for fôr av lammeskinn tilf. i 1 hs

159 6 i 1 hs.

160 skinn som kjem austanfrå i 1 hs

161 skinnsaum i 1 hs

162 Tyskland i 1 hs

163 12 i 1 hs

164 10 i 1 hs

165 12 i 1 hs

allri nýrri umgerð af nautskinni, ørtog ef hann gerir hreint at eins, ørtog ef hann leðrar stálhúfu ok vexar, halfa ørtog fyrir hjalm ef hann skyggir. Skjaldarar fyrir hvern krossskjǫld [viii ørtogar,155 fyrir rauðan skjǫld [iii aura,156 halfan eyri fyrir buklaraborð steint. Barbérr pening veginn undir blóðlát. Baðkona skal taka halfan eyri á misseriskaup. Bakstrkona halfa157 ørtog undir spǫnn mjǫls, en fimtán peninga undir flúr. Mylnumenn halførtog undir pund malts, en xv peninga undir pund korns, en ørtog undir hveitipund eða rugpund. Kambarar viii ørtogar fyrir hundrað vǫrukamba. Vinnumenn eyri undir vínfat, eða xx aska kerald, ok þaðan af minna ef smærri eru, fim peninga vegna undir hvern punds þunga eða bjórtunnu ef þeir vinna eptir endilǫngum bryggjum ok bǿ várum, en halfan eyri fyrir lest hverja er þeir vinna upp í garða ór skipum. Bráðmenn skulu taka ii ørtogar undir tunnu ef þeir bræða skip eða hús, en eyri er þeir bræða kirkju eða spónþakt hús eða stǫpla. Lýsimælir pening veginn undir hvern ask. Torfmenn eyri undir fim hundruð hnefa alnartorf. Skraddarar taki eyri silfrs fyrir kyrtil ok syrkot ef þeir binda ermar báðar ok út á ǫxl, en fyrir norrǿnan kyrtil halfa ørtog, fyrir tvíbyrða kápu xv158 peninga vegna. Klypparar taki vi159 peninga vegna fyrir [iv stikkur.160 Góðar enskar húfur fyrir halfan áttanda161 pening veginn, en sírihúfa fyrir halfa ørtog vegna, hinir beztu glófar fyrir fimtán peninga vegna, en almenningsglófar fyrir halfa ørtog. Mǫrk af blýi fyrir iii peninga vegna. Mǫrk af líni162 fyrir viii163 peninga vegna.164 Þráðasilki selist fyrir xiv aura pund, ok eptir þeim máta þó at smærrum selist. Þykkasilki fyrir fim peninga ok tvær ørtogar stikan,165 en þunnasilki fyrir v peninga ok ørtog. En alt annat kram gjaldi eptir því sem at fornu hefir verit, ok því minna sem nú er peningrinn betri en fyrr. En mál í mjǫli, grjónum eða ertrum, salti eða hnotum, veri slíkt sem gjaldkyri ok lǫgmaðr

155 iii aura i 1 hs

156 viii ørtogar i 1 hs

157 Mgl. i 1 hs

158 tuttugu i 1 hs.

159 fim i 1 hs

160 x alnar i 1 hs

161 vii i 1 hs

162 tini i 1 hs

163 vii i 1 hs.

164 skinnhosur af nautskinni hinar beztu halfan annan eyri veginn, kvennmannsbótar hinir beztu fyrir halfa þriðju ørtog, karlmannsskór hinir beztu fyrir eyri veginn, en v peninga ok ørtog af hinu bezta nautskinni, forleistar hinir beztu fyrir ørtog, kvennmanns forleistar hinir beztu fyrir xv peninga vegna, kvennmannsskór hinir beztu fyrir ørtog. En alt vǫrusmíði í þessarri grein selist því léttara sem þat er krankara tilf. i 1 hs

165 alin i 1 hs

heilt ny slire av nautskinn, 1 ertog dersom han berre pussar, 1 ertog dersom han kler ein stålhjelm med lêr og voksar han, ½ ertog dersom han polerer ein hjelm. Skjoldmakarar skal ta [8  ertogar 166 for kvart skjold med kors på, [3  øyrar 167 for eit raudt skjold, ½  øyre for eit måla rundt lite skjold. Ein barberar skal ta 1 vegen penning for årelating. Ei badekone skal ta ½ øyre i betaling for eit halvt år. Ei bakstekone ½  ertog for 1 spann mjøl, og 15 penningar for fint kveitemjøl. Møllarar ½ ertog for 1 pund malt, og 15 penningar for 1 pund korn, og 1 ertog for 1  pund kveite eller rug. Kammakarar 8  ertogar for 100 alminnelege kammar. Arbeidsfolk 1 øyre for eit vinfat, eller 20 askars kjerald, og derifrå mindre dersom dei er mindre, 5 vegne penningar for kvart pund tyngde eller øltynne dersom dei fører dei langsetter bryggjene og opp i byen vår, og ½ øyre for kvar lest som dei fører frå skip opp i bygarden. Tjærebredarar skal ta 2  ertogar for 1 tynne om dei tjærebreder skip eller hus, og 1  øyre når dei tjærebreder kyrkje eller stoplar eller hus med spontak. Tranhandlar 1 vegen penning for kvar ask . Torvseljarar 1 øyre for 500 nevar alenlang torv. Skreddarar skal ta 1 øyre sølv for ein kjortel og ytterkappe dersom dei set snøreband på begge ermane og ut på aksla, og ½  ertog for ein norsk kjortel, for ei kåpe med dobbel brem 15168 vegne penningar. Tilskjerarar skal ta 6169 vegne penningar for [4 stikker. 170 Gode engelske luer for 7171 ½ vegne penningar, og voksa luer for ½ vegen ertog , svært gode hanskar for 15 vegne penningar, og alminnelege hanskar for ½ ertog. 1 mark bly for 3 vegne penningar. 1 mark lin172 for 8173 vegne penningar.174 Silketråd skal seljast for 14 øyrar for kvart pund, endå om det blir selt mindre. Tjukt silketøy for 5 penningar og 2 ertogar for kvar stikke, 175 og tynt silketøy for 5 penningar 1 ertog. Men for alt anna kram skal ein betale etter det som har vore frå gammalt av, og så mykje mindre som penningen no er meir verd enn før. Og målet for mjøl, gryn eller erter, salt eller nøtter skal vere slik som gjaldkjeren og lagmannen

166 3 øyrar i 1 hs

167 8 ertogar i 1 hs

168 20 i 1 hs.

169 5 i 1 hs

170 10 alner i 1 hs

171 6 i 1 hs

172 tinn i 1 hs

173 7 i 1 hs.

174 dei beste skinnhosene av nautskinn for 1½ vegne øyrar, dei beste kvinnestøvlane for 2½ ertogar, dei beste mannsskorne for 1 vegen øyre, og 5 penningar og 1 ertog av det beste nautskinet, dei beste forføtta for 1 ertog, dei beste forføtta til kvinner 15 vegne penningar, dei beste kvinneskorne for 1 ertog. Men alt handverksarbeid av dette slaget skal seljast dess billegare dess dårlegare det er tilf. i 1 hs

175 alen i 1 hs

leggja ráð um, ok skynsamligt er at svari innkaupum. Brauðbakstr allr skal vera eptir því sem lǫgbók váttar ok greinir um kaup.

En hverr sem brýtr einhverja grein þessa sem hér segir, þá gjaldi halfa mǫrk silfrs sá er selr, ok upptǿkt þat sem í kaup þeirra kom fyrir þeim er seldi. Skulu ok húsbǿndr hafa bjórsǫlu ef þeim líkar, ok seli bollan fyrir fim peninga ok ørtog, þeir sem eiga garða ok í sitja ok ǫlgǫgn eiga sjalfir, ok svá hinir sem leiga garða ok í sitja ok ǫlgǫgn hafa. Bolla mungáts skal gjalda fimtán166 peninga vegna eða x svarta meðan þeir ganga. En ǫllum ǫðrum mǫnnum bæði í loptum ok í búðum er fyrirboðit bjór at selja ok svá mungát at tappa. Ok í hvers garði sem þat finnst, þá skal heituketill þess bónda vera tekinn út í garðinn ef hann veit ok vill eigi segja,167 ok hafi enga drykkjusǫlu á þeim næstum xii mánuðum. En hverr annarra sem hefir á annan veg en nú er skilt, skal draga stein ok [vera útlægr af168 bǿ várum.

166 xii i 1 hs

167 selja i 1 hs

168 fara ór i 1 hs

fastset, og det er rimeleg at det svarar til innkjøpa. All brødbaking skal vere etter det som lovboka stadfester og forklarer om kjøp.

Men kvar den som bryt nokon av dei føresegnene som er nemnde her, då skal den som sel, betale ½ mark sølv, og det som var i handelen deira, skal beslagleggjast for den som selde. Huseigarane skal også ha ølutsal om dei ønskjer, og dei skal selje 1 bolle for 5 penningar og 1 ertog , dei som eig bygardar og sit der og sjølve eig utstyr til ølbrygging, og likeins dei som leiger bygardar og sit der og har utstyr til ølbrygging. For 1  bolle mungåt skal ein betale 15176 vegne penningar eller 10 svarte, så lenge dei er gyldige. Men det er forbode for alle andre, både i loft og i buer, å selje bjor og likeins å tappe mungåt . Og i kvar sin bygard som det finst, då skal bryggjekjelen til den gardeigaren takast ut i gardsrommet dersom han veit om det, men ikkje vil seie det, og han skal ikkje ha noko drikkeutsal dei neste 12 månadene. Og kvar den som innrettar seg på annan måte enn det no er sagt, han skal [dra stein177 og [vere utlæg 178 frå byen vår.

176 12 i 1 hs

177 dvs. gjere straffarbeid

178 fare i 1 hs

Rettarbot 4. mars 1293 eller 24. mars 1294

Om forholda i Bergen

Overlevert i 13 handskrifter

Eiríkr Magnús, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum mǫnnum í Bjǫrgvin kveðju guðs ok sína. Þat er guði kunnigt ok þeim góðum mǫnnum sem hversdagliga hafa hjá oss verit, at vér hǫfum meira góðvilja haft til yðar heldr en til nokkurra annarra kaupstaða í landinu. En þó at þér hafið snúit þar í mót meiri úhlýðni en oss verði í mǫrgum hlutum, viljum vér þat þó eigi kenna ǫllum mǫnnum, útan þeim einum sem þar eru framastir í. Ok því viljum vér at þér vitið at þér skuluð hafa þessar réttarbǿtr framleiðis sem hér fylgja.

Er þat fyrst, at vér viljum ok bjóðum at lærðir menn ok handgengnir menn allir geri leiðangr af gǫrðum sínum tímaliga þegar er kraft verðr, ok haldi upp ǫllum slíkum staðarrétti sem allir aðrir húsbǿndr, elligar sé fimtat mǫnnum ór gǫrðum þeirra. En hverr sem yfir sitr fimtina, þá sé sakaðr fim169 mǫrkum, ok veri þó fǿrðr ór með mótmǫnnum.

Þat fyrirbjóðum vér ok fullkomliga bæði innlenzkum ok útlenzkum, at þeir taki sér nokkut samheldi, eða geri nokkur samhlaup eða dikti sér nokkur lǫg eða setningar, því at þetta sýnist oss engi mega gera, nema konungr með góðra manna ráði. En hverr sem þat gerir, sé landráðamaðr ok hafi fyrirgǫrt ǫllu því er hann á ok fari útlægr.

Svá hǫfum vér ok fullkomliga fyrirboðit samdrykkjur eða gildi leiðsǫgumanna, gullsmiða, jarnsmiða, englandsfara, sveina, vinnumanna, heitumanna, heimakvenna ok allar aðrar samdrykkjur, útan skytningar viljum vér at haldist eptir fornum siðvanda.

Gildi viljum vér ok at niðr falli, útan Maríugildi, Nikulásgildi ok Jatmundargildi.

Svá viljum vér ok með engu móti at nokkurr maðr beri vápn í kaupstǫðum, útan gjaldkyri ok hans umboðsmenn ok þeirra sveinar, þeir þó sem bǿjarins geyma. En hverr annarra sem berr, sé sakaðr þrimr mǫrkum ok láti vápnin.

169 iii i 8 hss

Rettarbot 4. mars 1293 eller 24. mars 1294

Om forholda i Bjørgvin

Overlevert i 13 handskrifter

Eirik Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til alt folket i Bjørgvin. Det er kjent for Gud og dei gode menn som dagleg har vore hjå oss, at vi har hatt større godvilje for dykk enn til nokon andre kjøpstader i landet. Og endå om de i mange ting har gjort gjengjeld med meir ulydnad enn vi fortener, vil vi likevel ikkje gje alle skulda for det, men berre dei som er dei fremste i det. Og difor vil vi at de skal vite at de i framtida skal ha dei rettarbøtene som følgjer her.

Det fyrste er at vi vil og påbyd at alle geistlege og handgjengne menn skal gjere leidang i rett tid av bygardane sine, straks det blir kravd, og overhalde all slik byrett som alle andre huseigarar, elles skal folk bli oppsagde frå bygardane sine med fem dagars frist. Men kvar den som blir buande etter femdagarsfristen, er skyldig til å bøte 5179 merker, og skal likevel bli ført ut av deltakarane i bymøtet.

Det forbyd vi også fullt ut, både innanlandske og utanlandske menn, at dei lagar seg noka samanslutning, eller får i stand nokon oppløp eller lagar seg nokon lover eller føresegner, for vi meiner at dette kan ingen gjere, utan kongen med råd frå gode menn. Og kvar den som gjer det, skal vere landssvikar og ha forbrote alt han eig, og fare utlæg.

Likeins har vi fullt ut forbode drikkelag eller gilde for losar, gullsmedar, jarnsmedar, englandsfararar, handverkssveinar, arbeidsfolk, ølbryggjarar, tenestekvinner og alle andre drikkelag, men vi vil at samanskotslag skal haldast etter gammal sedvane.

Vi vil også at det skal vere slutt på gilde, bortsett frå Mariagildet, Nikolausgildet og Jetmundgildet.

Likeins vil vi slett ikkje at nokon ber våpen i kjøpstaden, med unntak av gjaldkjeren og hans ombodsmenn og sveinane deira, likevel dei som vaktar byen. Men alle andre som ber våpen, er skyldige til å bøte 3 merker og gje frå seg våpena.

Þat fyrirbjóðum vér ok at nokkurr maðr húsi á Strǫnd yfir eða ǫðrum stað í almenningi várum, útan vér sjalfir lofum með váru bréfi, ok haldi slíkum skilum sem bjarkeyjarréttr váttar. Svá ok þeir menn allir sem eigi hafa bréf vár fyrir húsum á Strǫnd yfir, þá rannsaki hversu þeir hafa at komist, ok taki þeir allir bréf af oss, sem réttliga hafa at komist, en hinir missa. Hverr sem gefr eða selr eða gefit hefir almenninga vára á Strǫnd yfir eða í ǫðrum stað, ok svá vilja draga undan oss fǫðurleifð vára, þá kǫllum vér hann sannan landráðamann við oss.

Svá bjóðum vér ok ráðsmǫnnum at þeir leggi meiri rǿkt á mál manna ok staðarins rétt en þeir hafa fyrr gǫrt. Skulu þeir sverja eið með þeim hætti þá er þeir verða kosnir, at þeir skulu styrkja lǫg ok staðarins rétt með ǫllu magni, ok engum manni þrøngva í móti lǫgum fyrir nokkurra hluta sakir, ok at þegar skulu þeir koma til stefnu sem gjaldkyri eða lǫgmaðr lætr kalla þá nauðsynjalaust, ok at þeir skulu styrkja ok fylgja til allra réttenda várum umboðsmǫnnum, ok at þeir fari engan stað ór bǿ várum útan gjaldkyra lofi þeim meðan þeir eru ráðsmenn.

Gefum vér þeim sem ráðsmenn eru þessar réttarbǿtr: Fyrst at þeir skulu í engum nefningum vera, ok at þeir skulu engan leiðangr gera, at þeir leggi því meira hug á ok áhyggju en áðr þá hluti sem bǿnum varðar. Skal gjaldkyri ok lǫgmaðr um skipta ráðsmǫnnum með góðra manna ráði ef einnhverr eða fleiri vilja eigi rǿkt á leggja, ok annan í staðinn kjósa ef einnhverr fellr í frá, þó at vér sém eigi sjalfir í hjá.

Nú fǿrið yðr svá í nytsemd þenna várn góðvilja at vér gerum oss því heldr liðuga at gera yðr fleiri réttarbǿtr þann tíma er vér komum sjalfir til. En ef þér gerið nú sem fyrr, þá vitið til sanns at þér skuluð sjá mislýti á.

Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin miðvikudag fyrir miðfǫstu á xv170 ári ríkis várs. Herra

Bárðr Serkssonr, kanceler várr, innsiglaði, Jón klerkr ritaði.171

170 xiv i 4 hss

171 Anno Domini 1296 tilf. i 2 hss

Det forbyd vi også at nokon byggjer hus over på Stranden eller ein annan stad i allmenningen vår, med mindre vi sjølve har gjeve løyve til det med vårt brev, og dei skal overhalde slike forpliktingar som bjarkøyretten seier. Likeins med alle dei som ikkje har vårt brev for husa over på Stranden, då skal ein granske korleis dei har fått tak i dei, og alle som har fått tak i dei på lovleg vis, skal få brev frå oss, men dei andre skal misse dei. Kvar den som gjev eller sel eller har gjeve bort allmenningane over på Stranden eller nokon annan stad, og såleis vil prøve å ta frå oss farsarven vår, han kallar vi sann landssvikar mot oss.

Likeins påbyd vi også rådmennene å bry seg meir om folks saker og byens rett enn dei har gjort før. Når dei blir utvalde, skal dei sverje eid på den måten at dei skal styrkje lovene og byens rett av all kraft, og ikkje på nokon måte undertrykkje nokon i strid med lovene, og at dei straks skal kome til det stemnet som gjaldkjeren eller lagmannen lèt dei kalle inn til, om dei ikkje har lovleg forfall, og at dei skal styrkje og hjelpe våre ombodsmenn til all rettferd, og at dei ikkje skal fare nokon stad frå byen vår medan dei er rådmenn, utan at gjeldkjeren gjev dei løyve.

Vi gjev dei som er rådmenn , desse rettarbøtene: Fyrst at dei ikkje skal delta i noko utbod , og at dei ikkje skal gjere leidang , slik at dei legg di meir omtanke og omsorg enn før på det som gjeld byen. Gjaldkjeren og lagmannen skal skifte ut rådmennene etter råd frå gode menn dersom ein eller fleire ikkje aktar på vervet sitt, og velje ein annan i staden dersom nokon fell frå, endå om vi sjølve ikkje er til stades.

No skal de gjere slik nytte av denne velviljen vår at vi blir di meir villige til å lage fleire rettarbøter for dykk når vi sjølve kjem. Men dersom de no gjer som før, då skal de sanneleg vite at de skal merke feilen.

Dette brevet blei laga i Bjørgvin onsdagen før midtfaste i det 15.180 året i styringstida vår. Herr Bård Serksson, kanslaren vår, innsegla, Jon klerk skreiv.181

180 14. i 4 hss

181 Anno Domini 1296 tilf. i 2 hss

Rettarbot 25. november 1297

Om vern for pilegrimar i Nidaros

Overlevert i 1 handskrift

Eiríkr Magnús, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir sýslumǫnnum sínum ok handgengnum mǫnnum ok ǫllum mǫnnum ǫðrum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Af því at oss berr at halda ok halda láta ǫllum mǫnnum frið ok náðir, þeim er til várs lands koma ok með réttu vilja fara, einkanliga þeim dugandismǫnnum sem staðar hins helga Ólafs konungs ok annarra heilagra staða í Noregi vitja svá sem réttir pílagrímar, þá viljum vér at þér vitið at vér hǫfum tekit alla pílagríma þá sem fara vilja norðr til hins helga Ólafs sakir aflausnar synda sinna, hvárt sem þeir eru hérlenzkir eða útlenzkir, í guðs hegnað ok várt vald ok konungligt traust. Fyrirbjóðum vér hverjum manni þeim eða því góz sem þeir hafa með at fara, at misþyrma í nokkurum hlut, útan þeir sé várir eða ríkisins úvinir, eða nokkurir af þeim sé spæjarar ok í falsræði við oss ok ríkit, eða fari með vápnum svá mǫrgum at þeir sýnist heldr vera hermenn en pílagrímar. Bjóðum vér heldr várum umboðsmǫnnum at styrkja þá til laga ok réttenda, þar sem þeir kunnu þess við at þurfa. Svá hit sama fyrirbjóðum vér hverjum manni at taka áivanga hins helga Ólafs þá sem pílagrímum eru skipaðir til nytsemda, eða innan garðs leggja né sér nýta í nokkuru, talma eða spilla skipum þeim eða farkostum sem þeir flytja sik með yfir ár eða vǫtn, né svíkja þá í kaupum né umskipti fanga þeirra eða hesta, því at þat má hverr várra landsmanna gera hinum helga Ólafi til æru ok sér til sáluhjalpar at gera vel við pílagríma hans ok þeim greiða sem hans kirkju vitja í Niðarósi. En hverr sem ǫðruvís gerir en nú hǫfum vér boðit, ok vanvirðir í því bæði guð ok hinn helga Ólaf konung ok oss, þá skal sæta af oss reiði ok refsingum ok hǫrðum afarkostum, sem þeir misþyrmi sjalfra várra góz ok eigu. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin þá er liðit var í frá burð várs herra Jésú Krists m cc ix tigi vetra ok vii vetr á katerínarmessudag á xviii ári ríkis várs. Herra Bárðr, kanceler várr, innsiglaði, en Jón notarius ritaði.

Rettarbot 25. november 1297

Om vern for pilegrimar i Nidaros

Overlevert i 1 handskrift

Eirik Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til syslemennene sine og dei handgjengne mennene og alle dei andre som ser eller høyrer dette brevet. Fordi det sømer seg for oss å halde og la halde fred og nåde for alle dei som kjem til landet vårt og vil gjere det som rett er, særleg for dei gode menneska som vitjar den heilage kong Olavs kyrkje og andre heilage stader i Noreg som gode pilegrimar, då vil vi at de skal vite at vi har teke dei i Guds vern og vårt vald og kongelege vern, alle dei pilegrimane som vil dra nord til den heilage Olav for forlating for syndene sine, anten dei er innanlandske eller utanlandske. Vi forbyd alle på noko vis å forulempe dei eller det godset dei har med seg, dersom dei ikkje er fiendar av oss eller riket, eller nokon av dei er spionar eller legg opp svikråder mot oss og riket, eller dei fer med så mange våpen at dei heller synest å vere hærmenn enn pilegrimar. Vi byd heller våre ombodsmenn å hjelpe dei til lov og rett, dersom dei treng det. Likeins forbyd vi alle å ta den heilage Olavs hestvangar, som er laga til nytte for pilegrimane, og på noko vis utnytte dei i byen, eller øydeleggje for dei skip eller farkostar som dei skyssar seg med over elvar og vatn, eller bedra dei i kjøp eller bytehandel med godset eller hestane deira, fordi alle våre landsmenn må bere seg slik åt, til ære for den heilage Olav og til sjelehjelp for seg sjølve, at dei gjer vel mot pilegrimane hans og hjelper dei fram som vitjar kyrkja hans i Nidaros. Men kvar den som gjer det annleis enn vi har påbode, og på den måten krenkjer både Gud, den heilage kong Olav og oss, han kan forvente vreide og refsing og harde straffer, som om dei krenkjer vårt eige gods og vår eigedom. Dette brevet blei laga då det hadde lide 1297 år frå vår herre Jesu Kristi fødsel, på karimessedag182 i det 18. året i styringstida vår. Herr Bård, kanslaren vår, innsegla, og Jon notarius skreiv.

182 25. november

Rettarbot 16. oktober 1299

Om forbod mot kramhandel på bygdene

Overlevert i 6 handskrifter

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum mǫnnum í Bjǫrgvin kveðju guðs ok sína. Oss er sagt at nokkurir menn venjast til þess at fara heim í bygðir með mangaraskap, ok hafa torg fyrir hvers manns durum. Ok af því at vér viljum þat með engu móti líða láta, þá fyrirbjóðum vér hverjum manni þat at gera heðan af, útan bǿndr sjalfir sín í millum hafa nokkura hluti at selja. En allir kaupmenn viljum vér at flytja sitt góz til kaupstaðar ok seli þar út. En hverr sem ǫðruvís gerir, ok ferr í heraði heðan af með mangaraskap, þá skal þat vera upptǿkt hvárttveggja þat sem kaupmenn selja, ok svá hitt er bóndi gefr fyrir. Bjóðum vér sýslumǫnnum várum, hverjum í sinni sýslu, at sjá eptir þessum várum boðskap svá framt sem þeir vilja eigi missa sýslunnar. Var þetta bréf gǫrt í Ósló frjádaginn fyrsta af vetri á fyrsta ári ríkis várs. Herra Áki, kanceler várr, innsiglaði, Jón notarius ritaði.

HRettarbot 16. oktober 1299

Om forbod mot kramhandel på bygdene

Overlevert i 6 handskrifter

åkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender

Guds og si helsing til alt folket i Bjørgvin. Det er sagt til oss at somme har vant seg til å dra heim i bygdene med kramhamdel, og halde torg framfor kvar manns dør. Og fordi vi på ingen måte vil la det føregå, då forbyd vi alle å gjere det heretter, utan at bøndene sjølve har noko å selje seg imellom. Og vi vil at alle kjøpmenn skal føre godset sitt til kjøpstad og selje det ut der. Men kvar den som gjer det annleis, og heretter dreg rundt i heradet med kramhandel, då skal det beslagleggjast både det som kjøpmennene sel og det som bonden gjev for det. Vi påbyd syslemennene våre, kvar i si sysle, å føre tilsyn med dette påbodet vårt så framt dei ikkje vil miste sysla. Dette brevet blei laga i Oslo den fyrste fredagen av vinteren i det fyrste året i styringstida vår. Herr Åke, kanslaren vår, innsegla, og Jon notarius skreiv.

Rettarbot 9. februar 1302

Om lossing av varer, sal og flytting av fattige i Bergen

Overlevert i 2 handskrifter

Hversu hérlenzkir menn ok útlenzkir skulu skipa upp varningi sínum í garða.

Ínafni várs herra Jésú Krists var þetta móttekit á iii ári ríkis virðuligs herra Hákonar konungs hins kórónaða á frjádaginn næsta eptir kyndilsmessu.

Fyrst at kaupmenn hérlenzkir ok útlenzkir hafi skipat upp varningi sínum innan viii virkra daga at fǿru veðri er þeir hafa at bryggjum lagt, ok skipi þar upp ǫllu í

þann garð sem þeir leiga, ok liggja fyrir meðan þar vinnast hús til. En hverr sem lýsis keruld eða hunangs leggr í garða upp, lúki húsbóndanum ørtog fyrir hvert xx aska kerald ef þau liggja um halfan mánað, ok því meira eða minna sem þau liggja skemr eða lengr.

Allmenningar ok bryggjur skulu jafnan rudd vera.

Item at engi hafi tapp í bǿnum, hvárki bjórs né mungáts, útan þeir sem leiga garða eða ǫlgǫgn.

Allr drykkr selist með mótmǫrkuðum mælikerǫldum, ok eigi með hornum eða krúsum eða kǫnnum.

Skraddarar skulu taka iii peninga fyrir eitt klæði einsaumat. Klypparar taki tvá fjórðunga fyrir alin.

Glismangarar seli duz af sírihúfum tveim aurum, en hǫlfum ǫðrum eyri duz af þjukkum172 húfum, pund kerta fyrir ii peninga, glófa fyrir iii peninga, en hina beztu fyrir iv peninga. Þráðasilki selist tvívægt, en ii aurum selist alin af þykkasilki. En alt annat kram selist eptir fornum auralǫgum.

172 þýskum i 1 hs

Rettarbot 9. februar 1302

Om lossing av varer, sal og flytting av fattige i Bjørgvin

Overlevert i 2 handskrifter

Korleis innanlandske og utanlandske menn skal losse varene sine i bygardar

Ivår herre Jesu Kristi namn var dette vedteke på bymøtet i det tredje året i styringstida til den vørdelege herre kong Håkon den krona den fyrste fredagen etter kyndelsmesse.183

Fyrst at innanlandske og utanlandske kjøpmenn skal ha lossa varene sine innan 8 arbeidsdagar etter at dei har lagt til bryggja, dersom vêret tillèt det, og dei skal føre alt opp i den bygarden som dei leiger, og dei kan liggje ved bryggja medan dei finn husrom til det. Og kvar den som legg kjerald med tran eller honning opp i bygardane, han skal betale gardeigaren 1 ertog for kvart 20 askars kjerald dersom dei ligg ein halv månad, og di meir eller mindre etter som dei ligg kortare eller lenger.

Allmenningar og bryggjer skal jamleg vere rydda.

Likeins at ingen skal drive med utskjenking, korkje av bjor eller mungåt , utanom dei som leiger bygardar eller utstyr til ølbrygging.

Alle drikke skal seljast i mælekjerald som er merkte på bymøtet, og ikkje i drikkehorn eller krus eller kanner.

Skreddarar skal ta 3 penningar for eit klesplagg med éin saum. Tilskjerarar skal ta ½ penning for 1 alen .

Pyntevarehandlarar skal selje 1 dusin voksa luer for 2  øyrar, 1 dusin tjukke184 luer for 1½ øyre, 1 pund vokslys for 2 penningar, hanskar for 3 penningar, men dei beste for 4 penningar. Silketråd skal seljast for betaling som veg det doble, og 1  alen tjukt silketøy skal seljast for 2  øyrar. Men alt anna kram skal seljast etter gammal pengeverdi.

183 2. februar

184 tyske i 1 hs

En þá er mǫrk geldr mjǫlpund, þá skulu mjǫlmangarar selja ii aurum spannit, ok þeim mun dýrra eða léttara sem þá geldr mjǫl meira eða minna. En lífspund brauðs fim peninga ok ørtog at merkrmjǫli, ok því dýrra eða léttara sem þá geldr mjǫl meira eða minna. En hǫlf ǫnnur mǫrk smjǫrs fyrir pening veginn. Flúrr ok hveiti er fyrirboðit at láta til útsǫlu. At merkrmjǫli skal standa rughleifr halfa fimtu mǫrk, ok geldr sá einn pening. En rugfraggi standi hleifr sjau173 merkr, ok selist sá fyrir pening veginn.

Mangarar skulu engan hlut kaupa til mangs fyrr en aðrir menn gera kaup á. Þá er x ørtogar geldr meisasild, þá selist iv sildr fyrir pening, ok því fleiri eða færri sem þá geldr sild meira eða minna.

Klæðamangarar skulu vera ii í hverjum fjórðungi bǿjarins, ok borgi húsbǿndr þeirra at þeir sé skilríkir, ok seli þó ekki útan forn klæði borin ok annat fornt kram ok haft.

En fátǿkra manna flutningr fari eptir fornum vanda, hefi í innanverðum bǿ ok fari út eptir bryggjugǫrðum ǫllum millum strætis ok bryggna, ok síðan upp ór Brynjulfsgarði ok í Klokkaragarð, ok svá øfra megin strætis, ok síðan upp ór bǿnum eptir fornum vanda með sama hætti sem hefr út í bǿnum, þar til er komit er ór174 Mylnudal, þá fari niðr um Kópr ok út øfra megin strætis ok niðr í Brynjulfsgarð ok inn eptir bǿnum millum strætis ok bryggna, ok síðan út eptir øfra veg strætis ok út í Kópr ok þaðan upp í Mylnudal, ok svá brott ór bǿnum. Þeir fátǿkir menn sem bornir eru, skulu vera nátt í hverjum garði, gjaldi hverr sem þetta rýfr halfa mǫrk peninga.

Torgdrífarar ok bryggjumangarar eru aflofaðir.

Item skulu vera cc vinnumanna í bǿ várum.

173 vi i 1 hs

174 í i 1 hs

Og når 1  skippund mjøl kostar 1  mark , då skal mjølhandlarane selje det for 2 øyrar spannet, og dess dyrare eller billegare dess gjævare eller ringare det er. Og 1  lispund brød for 5 penningar og 1  ertog for mjøl som kostar 1  mark for skippundet , og dess dyrare eller billegare dess gjævare eller ringare det er. Og 1½  mark smør for 1 vegen penning. Det er forbode å ha utsal av kveite og fint kveitemjøl. Flatt rugbrød av mjøl som kostar 1 mark for skippundet , skal vege 4½ merker, og kostar 1 penning. Og rugbrød av simplare slag skal vege 7185 merker, og det skal seljast for 1 vegen penning.

Kremmarane skal ikkje kjøpe noko til å selje før enn andre har gjeve bod. Når sild i meiser kostar 10 ertogar, då skal 4 sildar seljast for 1 pennig, dess dyrare eller billegare dess større eller mindre silda er.

I kvar fjerding av byen skal det vere to som handlar med brukte klede, og huseigarane deira skal garantere at dei er forstandige, og dei skal ikkje selje anna enn gamle brukte klede og anna gammalt og brukt kram.

Og flytting av fattigfolk skal skje etter gammal sedvane, ho skal starte i den indre delen av byen og gå ut langs alle bygardane med bryggje mellom stretet og bryggjene, og deretter opp frå Brynjulfsgard og til Klokkargard, og så den øvre sida av stretet , og deretter opp frå byen etter gammal sedvane på same måten som det byrjar ut i byen, til ein kjem til Mølledal,186 då skal ein fare ned til Kop og ut den øvre sida av stretet og ned i Brynjulfsgard og inn i byen mellom stretet og bryggjene, og deretter ut langs den øvre sida av stretet og ut i Kop og derifrå opp til Mølledal, og så bort frå byen. Dei fattige som blir borne, skal om natta vere i kva bygard som helst, kvar den som bryt dette, skal bøte ½ mark pengar.

Det er forbode å drive omkring på torget og selje småting, og å drive småhandel på bryggjene.

Likeins skal det vere 200 sjauarar i byen vår.

Rettarbot 11. november 1302

Om utlendingars varesal

Overlevert i 4 handskrifter

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum umboðsmǫnum várum, lǫgmǫnnum ok ǫllum ǫðrum góðum mǫnnum innlenzkum ok útlenzkum, þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér hǫfum optliga undirstaðit at þeir útlenzkir menn sem hegat sigla með sínu gózi, vilja síðan brott sigla er þeir koma innan takmarka, ok flytja brott þat góz sem þeir fluttu hingat, móti þeirri skipan sem gǫr var í millum vár ok þeirra. Ok af því at vér viljum þat með engu móti hlýða láta, þá bjóðum vér fullkomliga at í þeim kaupstǫðum sem góz kømr til innan takmarka, selist þar en eigi brott flytist. En hverr sem brott flytr ok verðr hann síðan fenginn, þá hafi fyrirgǫrt gózi því sem hann hefir með at fara, ok gjaldi iii merkr peninga. Svá ok þeir útlenzkir sem sitja í kaupstǫðum yfir náttina helgu ok eigi lúka oss leiðangr, þá sé upptǿkt alt þat er þeir lúka eigi af, ok þar með gjaldi iii merkr. Þeir menn ok sem brott fara ór sildfiski eða ǫðrum stǫðum ok hafa eigi lokit oss toll várn, ok verði þeir þar at sannprófaðir, hafi ok fyrirgǫrt gózi sem þeir hafi með, fari ór sildfiskum eða ǫðrum stǫðum, ok gjaldi á ofan viii ørtogar ok xiii merkr. Fyrirbjóðum vér ok fullkomliga at nokkurir útlenzkir menn skipi upp fé sitt án várir umboðsmenn lofi þeim. En hverr sem gerir, sé upptǿkt þat sem upp er skipat. Bjóðum vér fullkomliga umboðsmǫnnum várum175 at þeir sé eptir þessum várum boðskap eptir því sem þeir vilja hafa þǫkk af oss. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin sancti Martini dag ok á iv ári ríkis várs. Herra Snari Áslákssonr innsiglaði.

Rettarbot 11. november 1302

Om utlendingars varesal

Overlevert i 4 handskrifter

Håkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til alle ombodsmennene våre, lagmennene og alle andre gode menn, innanlandske og utanlandske, alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Vi har ofte fått vite at dei utanlandske menn som seglar hit med godset sitt, sidan vil segle bort når dei kjem innanfor takmarka , og føre bort det godset som dei tok hit, i strid med den ordninga som blei gjord mellom oss og dei. Og fordi at vi slett ikkje vil tole at slikt blir gjort, då påbyd vi fullt ut at i dei kjøpstadene der det kjem gods innanfor takmarka , då skal det seljast der og ikkje førast bort. Og kvar den som fører bort, og som seinare blir teken til fange, han har forbrote det godset som han har, og skal bøte 4 merker i penningar. Slik også med dei utanlandske som sit i kjøpstader over julenatta og ikkje betaler oss leidang , då skal det beslagleggjast som dei ikkje betaler for, og dessutan skal dei bøte 3 merker. Dei som dreg frå sildefisket eller andre stader og ikkje har betalt oss avgifta vår, og det blir fullt ut prova at dei har gjort det, dei har også spilt det godset dei har med seg, og skal dra frå sildefisket eller andre stader, og dessutan bøte 8  ertogar og 13 merker. Vi forbyd også fullt ut at utanlandske menn skal losse varene sine utan at våre ombodsmenn gjev dei løyve. Og om nokon gjer det, kan det som er lossa, beslagleggjast. Vi påbyd fullt ut våre ombodsmenn187 at dei fører tilsyn med dette påbodet vårt dersom dei vil ha vår takksemd. Dette brevet blei laga i Bjørgvin martinsmesse188 og i det fjerde året i styringstida vår. Herr Snare Aslaksson innsegla.

187 og alle dei andre syslemennene våre tilf. i 1 hs

188 11. november

Rettarbot 5. mars 1304

Om å bere våpen

Overlevert i 6 handskrifter

Skipan um vápnaburð.

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum mǫnnum í Bjǫrgvin176 kveðju guðs ok sína. Flestum mǫnnum mun kunnigt vera at sakir víga ok vandræða hǫfum vér optliga fyrirboðit vápnaburð í kaupstaðinum,177 þó at menn hafi hér várn boðskap lítils vilja virða. Ok af því at vér viljum engum manni þola né hlýða láta vápn at bera innan kaupstaðar, nema sýslumanni178 várum ok gjaldkyri várum ok þeirra sveinum ok þeim þar með sem bǿjarins geyma, handgengnum mǫnnum várum þeim sem halda fylgð með oss, ok sveinum várum þeim sem með oss ganga, ok ǫllum vandræðamǫnnum, svá at þeir gangi til gjaldkyra ok té honum nauðsynjar sínar, ok taki þar til af honum leyfi, þá viljum vér at allir menn viti at vér fyrirbjóðum þeim enn á nýja leik allan vápnaburð. En hverr sem berr, hvárt sem eru várir handgengnir menn eða aðrir menn, útan sem fyrr segir, láti vápnin ok gjaldi ofan á iii merkr silfrs, ok gerir hann þat opinberliga heðan af. En hverr sem berr leyniliga með brókabelti sitt eða í hosum eða undir klæðum sínum, ok verðr hann at því sannprófaðr, þá bjóðum vér gjaldkyra várum at grípa hann þegar ok í myrkvastofu at setja, ok gjaldi vi merkr ok láti vápnin sem fyrr segir. En ef hann verðr optar at því kunnr ok sannr, hvárt sem hann berr opinberliga eða leyniliga, þá bjóðum vér enn sem fyrr gjaldkyra várum þann mann grípa ok í myrkvastofu at setja, missi vápnin ok lúki sektina hǫlfu aukna. Nú ef nokurr vanvirðir þenna várn boðskap, hindrar eða talmar þessa vára skipan, þá bjóðum vér lǫgmǫnnum várum ok sýslumǫnnum at gera oss þat kunnigt, svá framt sem þeir vilja eigi sæta af oss várri fullkominni reiði. Munum vér, síðan vér vitum hverir slíkt gera, svá leggja ráð á at ǫðrum verði til viðrsjónar þeim er slíks dirfast. Datum í Bjǫrgvin vii náttum fyrir179 grégoríusmessu á fimta ári ríkis várs.

176 Þróndheimi i 1 hs

177 kaupstǫðum i 3 hss

178 sýslumǫnnum i 1 hs

179 eptir i 2 hss

Rettarbot 5. mars 1304

Om å bere våpen

Overlevert i 6 handskrifter

Skipan om å bere våpen

Håkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til alt folket i Bjørgvin.189 Det er nok kjent for dei fleste at på grunn av drap og strid har vi ofte forbode å bere våpen i kjøpstaden,190 endå om folk har brydd seg lite om påbodet vårt. Og difor vil vi ikkje finne oss i at nokon ber våpen inne i kjøpstaden, bortsett frå syslemannen 191 vår og gjaldkjeren vår og sveinane deira og dessutan dei som vaktar byen, dei handgjengne mennene våre som følgjer oss, og sveinane våre som er hjå oss, og alle som er i ei vanskeleg stilling, og dei skal gå til gjaldkjeren og leggje fram vanskane sine, og dei kan få løyve av han, då vil vi at alle skal vite at vi på nytt forbyd dei all bering av våpen. Og kvar den som ber våpen, anten det er våre handgjengne menn eller andre menn, bortsett frå det som er sagt før, han skal gje frå seg våpena og dessutan bøte 3 merker sølv dersom han heretter gjer det openlyst. Og kvar den som ber våpen i løynd, ved buksebeltet sitt eller i hosene eller under kleda sine, og det blir fullt ut prova at han har gjort det, då pålegg vi gjaldkjeren vår å gripe han og setje han i fangeholet, og han skal bøte 6 merker og gje frå seg våpena, slik det før er sagt. Men dersom han oftare blir funnen skuldig i dette, anten han ber openlyst eller i løynd, då pålegg vi som før gjaldkjeren vår å gripe han og setje han i fangeholet, han skal miste våpena og betale dobbel bot. No dersom nokon krenkjer dette påbodet vårt, hindrar eller stengjer for denne skipanen vår, då påbyd vi lagmennene og syslemennene våre å gjere det kjent for oss, såframt dei ikkje vil ha vår udelte vreide. Vi vil, sidan vi veit kven som gjer slikt, syte for at det blir til åtvaring for andre som dristar seg til slikt. Gjeve i Bjørgvin sju netter før192 gregoriusmesse193 i det femte året i styringstida vår.

189 Trondheim i 1 hs

190 kjøpstadene i 3 hss

191 syslemennene i 1 hs

192 etter i 2 hss

193 12. mars

Rettarbot 19. juli 1312

Om sakøyre til Tønsberg by Overlevert i 2 handskrifter

Um sakareyri Túnsbergs kaupstaðar

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér viljum at þér vitið at vér hǫfum undirstaðit þau rangendi er várir sýslumenn hafa gǫrt staðinum í Túnsbergi, er haldit hafa þeim þriðjungi sakareyris er staðrinn á at hafa sér til umbóta ok skipgerðar ok annarra þarfenda at fornum rétti ok eptir konungdómsins samþykt. Viljum vér þat með engu móti þola at sú framferð sé lengr á hǫfð um bǿjarins góz. Hǫfum vér nú fengit staðarins umboð Eindriða Peina, hirðmanni várum, ok Eysteini Ragnhildarsyni um alt þat sem honum varðar, ok einkanliga þann þriðjung sakareyris inn at heimta, at þeir reiknist við á stefnu hvern laugardag, sýslumaðrinn ok þeir, taki hann sína tvá hluti ok þeir bǿjarins þriðjung. Bjóðum vér sýslumanni várum ok gjaldkyranum þessa vára skipan at halda við bǿinn, vitandi til sanns ef þeir fyrirnemast hana ok taka sakareyri bǿjarins til sín, at þeir skulu tvígilda hann aptr af sínu gózi. Þar með hǫfum vér ok veitt þeim at reikna við alla þá sýslumenn er haft hafa bǿinn ok hans þenna sakareyri hafa tekit, ok bjóðum vér sýslumǫnnum várum er haft hafa ok þeirra erfingjum þeim rétt at gera, eptir því sem þeir vilja svara fyrir guði ok oss, svá at þetta þurfi eigi optar fyrir oss at kæra. Viljum vér ok at engum stað sé sakareyrir upp lokinn né nokkur sætt gǫr við þá menn sem brjóta innan takmarka útan þessir staðarins umboðsmenn sé í hjá, er vér hǫfum umboðit fengit með þessu váru bréfi, er gǫrt var í Túnsbergi Margrétumessuaptan á xiii ári ríkis várs. Herra Bjarni Auðunarsonr innsiglaði, Hákon klerkr ritaði.

Rettarbot 19. juli 1312

Om sakøyre til Tønsberg by Overlevert i 2 handskrifter

Om sakøyre til kjøpstaden Tunsberg

Håkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Vi vil at de skal vite at vi har fått kunnskap om den uretten som syslemennene våre har gjort mot Tunsberg by, at dei har behalde den tredjedelen av sakøyren som byen skal ha til utbetring av byen og skipsbygging og andre behov, etter gammal rett og kongedømets samtykke. Vi vil på ingen måte tole at denne framferda om byens gods skal vare lenger. Vi har no gjeve byens ombod til Eindride Peine, vår hirdmann , og Øystein Ragnhildsson om alt det som gjeld han, og særleg til å krevje inn den tredjedelen av sakøyren som dei reknar ut på møte kvar laurdag, syslemannen og dei, han skal ta sine to tredjedelar, og dei byens tredjedel. Vi påbyd syslemannen vår og gjaldkjeren å rette seg etter denne skipanen overfor byen, og dei skal for visst vite at dersom dei forsømer han og tek byens sakøyre til seg sjølv, då skal dei betale dobbelt tilbake av sitt gods. Dermed har vi òg gjeve dei i oppdrag å gjere utrekning om alle dei syslemennene som har hatt ansvar for byen og teke imot sakøyre for den, og vi påbyd dei syslemennene som har hatt ansvaret, og deira arvingar, å gjere det som er rett mot dei, slik dei vil svare for Gud og oss, slik at ein ikkje lenger treng å klage til oss om dette. Vi vil òg at sakøyren på ingen måte skal betalast, eller at det blir gjort noka semje med dei som forbryt seg innanfor takmarka , utan at desse ombodsmennene for byen er til stades, dei som vi har gjeve ombodet med dette brevet vårt, som var laga i Tunsberg margretemesseaftan194 i det trettande året i styringstida vår. Herr Bjarne Audunsson innsegla, Håkon klerk skreiv.

Rettarbot 23. november 1312

Innskjerping av rettarbota av 19. juli 1312

Overlevert i 1 handskrift

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Vér viljum yðr kunnigt gera at Eindriði Peini ok Eysteinn Ragnhildarsonr, er umboðsmenn eru um þann hlut sakareyris er bǿnum heyrir til í Túnsbergi, kærðu fyrir oss at þeir kunnu eigi at fá af sýslumǫnnum várum þann þriðjung sakareyris er þeir eigu réttliga at hafa, ok vér ok várir forellrar hafa gefit staðinum, ok at várt bréf ok skipan var at engu hǫfð, sú er vér gerðum næst þar um. Viljum vér at þér vitið at vér gerum enn á nýja leik þessa skipan á, fyrirbjóðandi hverjum manni hana í nokkurum hlut at hindra, rjúfa eða talma fyrir bǿjarmǫnnum, at allr sakareyrir sá er fellr í bǿnum, skal sǿkjast á stefnu fyrir lǫgmanni ok ráðsmǫnnum. En engar sektir aðrar viljum vér at gerist í bǿnum útan vitorð fyrirsagðra umboðsmanna bǿjarins. Allan þann sakareyri er fellr í bǿnum ok sýslumanninum snýst til fébóta, viljum vér at þeir taki sinn þriðjung jafnfast sem sýslumaðr sína tvá hluti af því er minna kann til at falla, ok bjóðum lǫgmanni várum at segja þeim sinn þriðjung af ǫllum fyrirsǫgðum sakareyri. Skal sýslumaðr sǿkja með vægð ok miskunn eptir tilfellum ok málavǫxtum. Þá viljum vér at sýslumaðr hafi vald einn saman til upp at gefa af sakareyrinum þat sem honum þykkir skynsamligt eptir góðra manna ráði, ok gangi með engum hætti af þessu váru boði, eptir því sem þér vilið hafa þǫkk ok áfúsu af oss, ok halda þeim sǿmdum sem þér hafið af konungdóminum.

Var þetta bréf gǫrt í Túnsbergi klemetsmessudag á fjórtánda ári ríkis várs. Herra Bjarni Auðunarsonr innsiglaði, en Þórðr notarius ritaði.

Rettarbot 23. november 1312

Innskjerping av rettarbota av 19. juli 1312

Overlevert i 1 handskrift

Håkon med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender Guds og si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. Vi vil gjere det kjent for dykk at Eindride Peine og Øystein Ragnhildsson, som er ombodsmenn for den tredjedelen av sakøyren som høyrer til byen i Tunsberg, klaga til oss over at dei ikkje kunne få av syslemennene våre den tredjedelen av sakøyren som dei med rette har krav på, og som vi og forfedrane våre har gjeve byen, og at ein slett ikkje har sett i verk vårt brev og skipan , som vi nyleg laga om dette. Vi vil at de skal vite at vi på nytt kjem med denne skipanen , i det vi forbyd alle på nokon måte å hindre, bryte eller stengje for denne skipanen vår for bymennene, slik at all den sakøyren som byen skal ha, skal søkjast i møte med lagmannen og rådmennene. Og vi vil ikkje at det skal ileggjast andre bøter i byen utan at dei førnemnde ombodsmennene for byen veit om det. All den sakøyren som byen skal ha, og som tilfell syslemannen som pengebøter, vil vi at dei skal ta sin tredjedel på same vis som syslemannen tek sine to delar av det som kan vere mindre, og vi påbyd lagmannen vår å tildøme dei sin tredjedel av all den førnemnde sakøyren . Syslemannen skal søkje med varsemd og miskunn etter omstenda i saka. Då vil vi at syslemannen åleine skal ha rett til å ettergje så mykje av sakøyren som han etter råd frå gode menn synest er klokt, og han skal på ingen måte setje seg ut over dette påbodet vårt, dersom de vil ha takk og velvilje frå oss, og behalde den rangen som de har frå kongedømet. Dette brevet blei laga i Tunsberg klemetsmesse195 i det fjortande året i styringstida vår. Herr Bjarne Audunsson innsegla, og Tord notarius skreiv.

Rettarbot 27. mai 1302–4. juni 1313

Om vintapping i Bergen

Overlevert i 4 handskrifter

Þessa skipan gerði Hákon konungr um mánadaginn næst eptir hvítasunnudag, ok var þá þingat í Maríukirkju kirkjugarði í Bjǫrgvin, af samþykt herra Bjarna Erlingssonar, herra Sæbjarnar, herra Finns, herra Snara, herra Erlings, herra Bótolfs, Hauks lǫgmanns et cetera. Svá er skipat í bǿjarmanna lǫgum, at allr útlenzkr drykkr er innan takmarka er kominn til útsǫlu, skal seljast eptir tíðinni, hverr eptir sinn góðleik með þessum hátt. Ok er nú fyrst greinanda um allra handa vín sem innan takmarka er kominn, skal á konungsgarði skrifa láta, ok taki orlof til uppskipanar, ok á þá konungr á hverju vínfati áttján enska, svá ok af olíufati í toll. En alt þat vín sem þá tappast, þat skal alt seljast með lǫgmanns ok ráðmanna ráði, eptir sinn góðleik, þá í þeim stǫðum sem af aldri er hér til skipaðir, eða í þeim gǫrðum sem konungr hefir lofat með bréfum sínum, ok skal lǫgmaðr ok ráðsmenn eiga af hverju vínfati er tappast til útsǫlu, fim staup víns. En hverr sem annars gerir eða tappar en sem nú er fyrir skilt, þá sé þat alt upptǿkt konungi til handa.

Rettarbot 27. mai 1302–4. juni 1313

Om vintapping i Bergen

Overlevert i 1 handskrift

Denne skipanen laga kong Håkon den fyrste måndagen etter pinsedag, og det blei då vedteke på møte på kyrkjegarden ved Mariakyrkja i Bjørgvin, med samtykke frå herr Bjarne Erlingsson, herr Sæbjørn, herr Finn, herr Snare, herr Erling, herr Botolv, Hauk lagmann et cetera. Det er fastsett i bymennenes lov at alt utanlandsk drikke som er kome til utsal innanfor takmarka , skal seljast til dagens pris, kvar etter sin kvalitet på dette viset. Og det blir no fyrst forklart at allslags vin som er komen innanfor takmarka , skal skrivast opp i kongsgarden, og ein må få løyve til lossing, og då skal kongen ha i toll atten engelske penningar for kvart vinfat, og det same for oljefat. Og all den vinen som då blir skjenkt ut, han skal alltid seljast med råd frå lagmannen og rådmennene , etter sin kvalitet, og på dei stadene som her er fastsette til det frå gammalt av, eller i dei bygardane som kongen har gjeve løyve med sine brev, og lagmannen og rådmennene skal ha 5 staup vin av kvart vinfat som blir skjenkt ut til sal. Men for kvar den som gjer det annleis eller skjenkjer ut annleis enn det no er fastsett, kan alt beslagleggjast for kongen.

HRettarbot 29. april 1314

Om gullsmedane i Bergen

Overlevert i 1 handskrift

ákon, með guðs miskunn et cetera. Vér hǫfum undirstaðit at bǿjarmǫnnum

í Bjǫrgvin sýnist svá, ok ǫðrum skynsǫmum mǫnnum, at gullsmiðir sé offrekir í forgipt fyrir handaverk sín hér til. Hǫfum vér þá skipan á gǫrt, er ævinliga skal vera heðan af. Þar sem þeir tóku áðr mǫrk forna fyrir þat smíði er stóð mǫrk af sléttu smíði, þar skulu þeir nú taka heðan af vi aura fyrir mǫrk smíðaða, ok eptir því meira ok minna sem smíðit stendr af sléttsmíði, en fyrir gylling góða ok úfalsaða skulu þeir taka tvívægt eptir því sem at fornu hefir verit, ok fái þeir sjalfir gull til ok allan kostnað. En þar sem menn vilja einhverja breytni hafa á smíð sinni út af sléttu verki, þá gerist þat eptir því sem hann má koma kaupi sínu með gullsmíðina. En hverr sem sjalfr vill fá gull til gyldrar smíðar sinnar, sé gullsmiðr skyldugr at gylla, ok lúkist þeim fullt fyrir kviksilfr, burís ok annan kostnað sem góðum mǫnnum sýnist skynsamligt, ef þeim semr eigi sjǫlfum, ok eigi semr þeim hvat sléttsmíði heitir. Þá heitir þat sléttsmíði, sem lǫgmaðr bǿjarins ok ráðsmenn meta, ok þeim sýnist með skynsemd at sléttsmíði sé. Hverr ok sem smíði sitt vill hafa með sortu mælt ok ámalérat, þá standi þat eptir því sem í kaup þeirra kom. Hǫfum vér ok umboð fengit réttvísliga yfir at sjá alla gullsmíð þá sem gerist í bǿnum Ǫgmundi Ásbjarnarsyni ok Hallgrími gullsmiði upp á þeirra líf ok góz, at sú smíð sem gerist í Bjǫrgvin sé jafngóð at skírleik sem réttr enskr peningr, en at engi smiðr sé, er gullsmíðar fái nokkut verk af hendi sér fyrr en hann lætr áðr til þeirra bera, ok þeir samþykkja með sínum mǫrkum at þat sé skírt sem vera á ok fyrr er sagt. En hverr af gullsmiðum sem í brott lætr smíð sína fyrr en svá er gǫrt sem fyrir er mælt, þá skal hann svara viii ørtogum ok xiii mǫrkum silfrs. Hǫfum vér ok boðit Ǫgmundi ok Hallgrími at rétta ok um at bǿta með nýju marki því sǫmu sem þeir hafa í silfrinu, ok allra manna met ok skálir at þau sé rétt ok eptir lǫgum gǫr, hvar sem þau hafa nokkur mótmǫrk á sér eða engin. Bjóðum vér ok sýslumǫnnum várum ok lǫgmǫnnum ok ráðsmǫnnum í Bjǫrgvin at þessarri várri skipan verði lýst fyrir almúganum, ok at þar á þinginu sveri Ǫgmundr ok Hallgrímr eið opinberliga á bók, at þeir skulu fyrrsagða hluti holliga ok dyggiliga gera, með þeirri pínu sem fyrr segir.

Rettarbot 29. april 1314

Om gullsmedane i Bergen

Overlevert i 1 handskrift

Håkon, med Guds miskunn et cetera. Vi har fått vite at bymennene i Bjørgvin synest, og likeins andre skjønsame menn, at gullsmedane til no har vore altfor griske i betalinga for handverket sitt. Vi har gjort den skipanen som skal gjelde i all æve frå no av. Der som dei før tok 1 gammal mark for det arbeidet som vog 1  mark med glattsmidd arbeid, der skal dei ifrå no av ta 6  øyrar for 1  mark med smidd arbeid, og deretter meir eller mindre ettersom det er glattsmidd arbeid eller ikkje, og for ei god og uforfalska forgylling skal dei ta ei betaling som veg det doble, slik det har vore frå gammalt av, og dei skal sjølve skaffe gull og ta heile kostnaden. Og dersom nokon vil ha ei endring på det glattsmidde arbeidet sitt, då skal det gjerast etter den avtala han kan få med gullsmedane. Og gullsmedane er pliktige til å forgylle for kvar den som vil skaffe gull til forgylling av arbeidet sitt, og dei skal ha full betaling for kvikksølv, boraks og annan kostnad som gode menn synest er rimeleg, dersom dei ikkje blir samde sjølve, og ikkje blir samde om kva som kan kallast glattsmidd. Då skal det kallast glattsmidd, som lagmannen i byen og rådmennene fastset. Og for kvar den som vil ha arbeidet sitt mørkare og emaljert, står det fast slik som det var avtalt dei imellom. Vi har pålagt Ogmund Asbjørnsson og Hallgrim gullsmed, på deira liv og gods, til å føre eit rettferdig tilsyn med alt gullsmedarbeid som blir gjort i byen, at det arbeidet som blir gjort i Bjørgvin, skal ha same gehalt som ein rett engelsk penning, og at det ikkje finst nokon handverkar som gjev noko gullarbeid frå seg utan fyrst å ta det med seg til dei, og dei med sine stempel samtykkjer i at det har den gehalten som det skal ha, slik det før er sagt. Men kvar den av gullsmedane som gjev frå seg arbeidet sitt før det er gjort slik det er bestemt, han skal betale 8 ertogar og 13 merker sølv. Vi har òg pålagt Ogmund og Hallgrim å rette og bøte på med nytt stempel det som dei bruker i sølvet, og å kontrollere at folks lodd og skåler er rette og laga i samsvar med lova, anten dei har stempel som er settpå bymøtet eller ikkje. Vi har òg pålagt syslemennene våre og lagmennene og rådmennene i Bjørgvin at denne skipanen skal bli kunngjord for allmugen, og at Ogmund og Harald skal sverje offentleg på bok, at dei lojalt og trufast skal utføre det som før er sagt, med den straffa som er før er kunngjord.

Datum á Ǫgvaldsnesi á mánadaginn næsta fyrir Philippi ok Iacobi á fimtánda ári ríkis várs.

Gjeve på Avaldsnes den siste måndagen før [festdagen for Filip og Jakob196 det femtande året i styringstida vår.

196 3. mai

Rettarbot 30. juli 1316

Om toll for utlendingar

Overlevert i 7 handskrifter

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir féhirði sínum, sýslumanni, lǫgmanni ok ǫllum ǫðrum í Bjǫrgvin180 kveðju guðs ok sína. Iðuliga hefir kært verit fyrir oss at várum mǫnnum eru engir hlutir lofaðir at kaupa né út fǿra af þýsku landi nema bjór, glis ok aðra þá hluti sem váru landi eru lítt þarfligir, ok ekki fǿra þeir þýsku annat til vár en viðrlíka hluti sem fyrr segir, ok vilja þat eina hafa ór váru landi sem þeim þykkir sér þarfligast ok vér mættum sem síðast missa, sem er skreið ok smjǫr. Ok því létum vér fyrirbjóða í fjorð ok enn fyrrmeirr at engi skyldi flytja skreið né smjǫr brott ór landinu, nema þeir einir sem hingat flytja malt, mjǫl ok annan þungan varnað. Kærðist þat ok fyrir oss íðuliga af hǫlfu útlenzkra kaupmanna, at féhirðar várir kaupa oss til handa góz þeirra ok lúka þeim þriðjungi minna en vert er. Lízt oss at þat er úviðrkǿmiligt ok eigi réttligt at mǫnnum lúkist eigi fullt fyrir sitt góz eptir því sem skynsamligt er at gjalda. Með því tǫkum vér þat af, ok bjóðum at þér lúkið fullt hverjum manni fyrir sitt góz er þér kaupið oss til handa. En toll þann sem vér hǫfum á lagt, viljum vér at allir útlenzkir kaupmenn lúki af hverju merkrlagi smjǫrs, skreiðar, lýsis, rafa, reklinga, hvals, korns, kjǫts, ok allskyns mateyris ørtog vegna, ok svá af dekur bukkskinna ørtog. En af dekur kýrhúða ok timbr marðskinna ii ørtogar af hváru. En af merkrlagi salts ok hnata fimtán peninga vegna af hváru. En af dekur fillinga ok tjǫrutunnu fimtán peninga vegna af hváru. Af dekur geitskinna ok af merkrlagi dýrskinna ok allskyns selvǫru, bjarnskinna, tannvǫru ok allskyns vaðmála, ullargarns, otraskinna, bjórskinna, gaupuskinna, refskinna, lambskinna ok allskyns smáskinna, kváðu, brennusteins, litmosa halførtog. Bjóðum vér yðr þenna toll at heimta ok lúka láta af ǫllum útlenzkum mǫnnum ór hverju landi sem hverr er, eptir fornum eiði yðrum ok dyggleik, at engi undandráttr, vél eða klókskapr megi þeim hjalpa at eigi gerist tollrinn eptir því sem nú hǫfum vér boðit.

En hverr útlenzkr maðr er góz sitt fǿrir útan takmarka at úloknum tolli sínum, þá er þeirra góz upptǿkt oss til handa, er hann hafði engan toll af gǫrt, ok sekr á ofan viii ørtogar ok xiii merkr.

180 Ósló i 2 hss., Túnsbergi i 2 hss

HRettarbot 30. juli 1316

Om toll for utlendingar

Overlevert i 7 handskrifter

åkon, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender

Guds og si helsing til fehirden sin, syslemannen , lagmannen og alle andre i Bjørgvin.197 Det har stadig blitt klaga til oss over at det ikkje er lov for våre folk å innføre frå Tyskland andre varer enn bjor, pyntevarer og andre ting som landet vårt treng lite av, og dei tyske fører ikkje andre varer til oss enn slike varer som er nemnde før, og dei vil ha med frå landet vårt berre slike varer som dei synest dei treng mest, og som vi minst vil unnvere, og det er skrei og smør. Og difor forbaud vi i fjor og tidlegare at nokon fører skrei eller smør ut av landet, bortsett frå berre dei som fører hit malt, mjøl og andre tunge varer. Det har stadig på vegner av utanlandske kjøpmenn blitt klaga til oss over at fehirden vår kjøper godset deira på vegner av oss og betaler dei ein tredjedel mindre enn det er verdt. Vi synest at det er upassande og ikkje lovleg at folk ikkje får betalt fullt ut for godset sitt etter det som det er rimeleg å betale. Difor gjer vi slutt på dette, og påbyd at de betaler fullt ut til alle for det godset som de kjøper på vegner av oss. Og den tollen som vi har fastsett, vil vi at alle utanlandske kjøpmenn betaler, 1 vegen ertog for 1 marks verdi av smør, skrei, tran, rav, reklingar, kval, korn, kjøt, og allslags matvarer, og likeins 1 ertog for 10 bukkeskinn. Og 2 ertogar for 10 kuhuder og det same for 40 mårskinn. Og for 1 marks verdi av salt og av nøtter, 15 vegne penningar for kvar av dei. Og for 10 saueskinn og tjæretynner 15 vegne penningar for kvar av dei. ½  ertog for 10 geiteskinn og for 1  marks verdi av dyreskinn og allslags selskinn, bjørneskinn, kvalrosstenner, og allslags vadmål, ullgarn, oterskinn, beverskinn, gaupeskinn, reveskinn, lammeskinn og allslags små skinn, harpiks, svovel, letmose. Vi påbyd dykk å krevje inn denne tollen, og la alle utanlandske menn betale den, same kva land dei kjem frå, i samsvar med den gamle eiden dykkar og truskapen, slik at ikkje list eller lureri kan hjelpe dei til å unndra seg å betale tollen i samsvar med det som vi har påbode.

Og kvar utanlandsk mann som fører godset sitt utanfor takmarka utan å betale tollen sin, då kan godset hans beslagleggjast av oss, fordi han ikkje hadde betalt toll, og dessutan er han skyldig til å bøte 8 ertogar og 13 merker.

Sǫmu leið skulu þeir ok sem bunka sinn rjúfa, selja ok kaupa í hǫfnum ok gera engan toll af, þá er þat skip ok góz með ǫllu upptǿkt oss til handa, nema í sildveri, er vér viljum at allir menn kaupi ok seli í frjálsi allskyns varning. Enga vetrseta viljum vér ok hafa hér með yðr í Bjǫrgvin181 lengr ǫðruvís eða framarra en bjarkeyjarréttr váttar.182 En hverr sem þenna várn boðskap brýtr, þá hefir hinn útlenzki fyrirgǫrt gózi sínu. En sá garðsbóndi er honum byggir hús lengr en bókin váttar, hafi fyrirgǫrt þeim húsum við konunginn. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin frjádaginn183 næsta eptir184 ólafsvǫku á sjautánda ári ríkis várs. Herra Ívarr, kanceler várr, innsiglaði, Þorgeirr Tófasonr ritaði.

181 Ósló i 3 hss., Túnsbergi i 1 hs

182 ok var um daga fǫður várs tilf. i 1 hs

183 laugardaginn i 2 hss., dróttinsdaginn i 2 hss

184 fyrir i 2 hss

På same måten er det for dei som opnar lasta si og sel og kjøper i hamna, og ikkje betaler toll for det, då kan det skipet og alt godset beslagleggjast av oss, bortsett frå i sildeværa, der vi vil at alle fritt kan kjøpe og selje alle slags varer. Og vi vil ikkje ha nokon vintersitjarar hjå dykk i Bjørgvin198 lenger eller på anna vis enn bjarkøyretten seier.199 Og kvar den som bryt dette påbodet vårt, då har den utanlandske forbrote godset sitt. Og kvar eigar som leiger ut hus lenger enn boka seier, har forbrote dei husa til kongen. Dette brevet blei laga i Bjørgvin den fyrste fredagen200 etter201 olsokdagen202 i det syttande året i styringstida vår, Herr Ivar, kanslaren vår, innsegla, Torgeir Tovesson skreiv.

198 Oslo i 3 hss., Tunsberg i 1 hs

199 og slik det var i vår fars dagar tilf. i 1 hs

200 laurdagen i 2 hss., søndagen i 2 hss

201 før i 2 hss

202 29. juli

Rettarbot 14. november 1316

Om kjøpstemne i Bergen

Overlevert i 2 handskrifter

Réttarbǿtr um kaupstefnu

Þessar skipanir gerði virðuligr herra Hákon konungr. Féhirðar ok allir bǿjarmenn samþyktu í Bjǫrgvin at herra Einarr Ambasonr, herra Eindriði

Símonssonr, féhirðar, ok þeir garðsbǿndr í bǿnum með þeim, Einarr gotneski, Magni á Eyrum, Sigvarðr hjaltr, Stýrkárr lumpr, Þorleifr í Holmadalinum, Þjóstolfr ribbr, Ormr Halfssonr, Ólafr langr, skulu kaupa allan útlenzkra manna varning, ok engi annarr bǿjarmaðr innan né útan, nema því at eins at bǿjarmǫnnum sýnist nauðsyn á, at fleiri menn sé til nefndir kaupanna en áðrnefndir, ok skulu þeir ok þá svá margir sem til nefnast kaupanna ok við þarf ok menn samþykkja. Kaupa konunginum til handa, síðan biskupi, ábótum, klaustrmǫnnum ok ǫllum bǿjarmǫnnum ǫðrum, svá at hverr garðsbóndi eða húsfastr maðr skal í vera þeirra kaupum sem vera vill, slíkt verð ok eigi meira í nokkurum hlut en þeir keyptu at fyrsta kaupi sem áðr eru nefndir, til svá mikils hlutskiptis sem þeir orka þá peninga fyrir at lúka.

Skulu útlenzkir menn hafa upp skipat innan átta dag hit seinasta síðan þeir hafa atlǫguorlof fengit. Í bryggjubúð millum eplagarðs konungs ok Eyrasteins malt, mjǫl, rug, hveiti, korn, flúr, flesk, ertr, baunir, sild ok alt annat í þungavarningi, ok aldri í garða upp skipa þungavarningi nokkurum fyrr en allar bryggjubúðir eru áðr skipaðar ok bygðar millum nefndra takmarka, útan um bjór ok mjǫð, hunang, lýsi, smjǫr, skreið, vǫru. Ok allr annarr varningr útan þungavarning skipist upp í garðbúðir ok kjallara fyrir þeim gǫrðum sem hverr hefir sér lægi tekit ok hús leigt, en í engan stað fyrr en þeir eru skipaðir allir. En í strætisbúðir allskyns klæði, sæi ok lérept, spíz, vax, kanifas, reykelsi, ok í engum ǫðrum stǫðum seljast en í strætisbúðum þann varning er með ǫlnum má telja. En hverr sem ǫðruvís gerir, þá gjaldi mǫrk silfrs sá er upp skipar, en sá halfa mǫrk er hús á. En selt skulu allir útlenzkir menn sinn varning innan halfs mánaðar frá því sem þeir hafa upp skipat, ok þó engum smærrum saman en dǫmmudúk ok lérept hundruðum, skarlat ok genzk klæði stykkjum heilum, vín ok hunang í fǫtum fullum, bjór, malt, mjǫl, rug ok korn lestum saman, flúr í sekkjum, lín pundum, vax botnum heilum

Rettarbot 14. november 1316

Om kjøpstemne i Bergen

Overlevert i 2 handskrifter

Rettarbøter om kjøpstemne

Desse skipanane gjorde den vørdelege kong Håkon. Fehirdane og alle bymennene samtykte i Bjørgvin at herr Einar Ambesson, herr

Eindride Simonsson, fehirdar, og desse gardeigarane i byen saman med dei, Einar frå Gotland, Magne på Øyrar, Sigvard frå Shetland, Styrkar Lump, Torleiv i Holmedalen, Tjostolv Ribb, Orm Halvsson, Olav Lang, skal kjøpe alle varene frå utanlandske menn, og ingen annan bymann, innanfor eller utanfor, bortsett frå berre det at bymennene synest det er naudsynt at fleire menn enn dei førnemnde kan oppnemnast til kjøpa, og så mange som er oppnemnde til kjøpa, og som trengst, og som mennene er samde om. Dei skal kjøpe for kongen, deretter for biskopen, abbedane, klosterfolket og alle andre bymenn, slik at kvar gardeigar eller husfast mann skal kjøpe det han vil, til den prisen, og ikkje meir enn dei som er nemnde før, fyrst kjøpte det for, med slik fordeling som dei då kan skaffe pengar til å kjøpe for.

Utanlandske menn skal ha lossa varene sine seinast innan åtte dagar etter at dei har fått løyve til å leggje til ved bryggja. I bryggjebuene mellom kongens eplehage og Øyrastein malt, mjøl, rug, kveite, bygg, kveitemjøl, flesk, erter, bønner, sild og alle andre tunge varer, og dei skal aldri losse nokon tunge varer opp i bygardane før enn alle bryggjebuene er fulle og bygde mellom dei nemnde takmarka , med unntak av bjor og mjød , honning, tran, smør, skrei, skinn. Og alle andre varer, bortsett frå tunge varer, dei skal lossast opp i buene og kjellarane i dei bygardane som dei har bryggjeplass ved og leigt hus i, men ikkje før enn alt er lossa. Og i buene ved stretet skal ein lagre allslags tøy, finare ulltøy og lerret, krydder, voks, seglduk, røykjelse, og ein skal ikkje selje varer som kan målast i alner andre stader enn i buene ved stretet . Og dersom nokon gjer det annleis, då skal den som lossar, betale 1  mark sølv, og den som eig huset, ½  mark . Og alle utanlandske menn skal ha selt varene sine innan ein halv månad etter at dei har lossa, og dei skal ikkje selje i mindre kvantum enn hundre av engelsk ulltøy og lerret, skarlak og tøy frå Gent i heile stykke, vin og honning i fulle fat, bjor, malt, mjøl, rug og korn i lester, kveitemjøl i sekker, lin i pund , voks i heile kar

eða skippundum vegnum, flesk skippundum heilum, innlenzkum staðarmǫnnum þó, eigi útlenzkum, nema því at eins at hinn útlenzki þurfi at kaupa sér ok sínum hjónum dagliga til kostar, ok eigi meirum saman en honum vinnst til mánaðarkostar at mesta lagi. Ok at hverr útlenzkr kaupmaðr sá er kømr til Bjǫrgvinar, hafi sitt góz alt selt innan þess halfs mánaðar frá því er hann fekk orleyfi at leggja at í seinasta lagi. En at þrimr vikum samfleytum skulu þeir hinir útlenzku hafa keypt ǫllum sínum kaupum þeim sem þeir vilja kaupa í bǿ várum at því sinni, svá at engi þeirra hafi lengr dvǫl til nokkurra kaupa nema útsǫlu en fyrr er skilt, svá at atlǫgutími, sǫlutími ok innkaupatími ok brottbúnaðartími sé engum útlenzkum manni lengr lofaðr allr saman en vi vikur. En þat sem þeir hafa eigi selt innan þess tíma sem fyrr var sagt um sǫlu eða aptrkaup annat, þá væri þeim fyrirboðit bæði selja ok kaupa nokkut síðan í þeirri ferð frá krossmessu um haustit ok til krossmessu um várit þar eptir. En frá krossmessu um várit ok til krossmessu um haustit kaupi hverr ok seli frjálsliga eptir því sem lǫgbók váttar, svá útlenzkir sem innlenzkir, ok þó eigi í ǫðrum stǫðum nema smærrum saman en fyrr er greint. En ef útlenzkir menn selja í ǫðrum stǫðum móti þessarri skipan smærrum saman eða ǫðruvís en nú er greint, þá er þat uppnæmt konungi til handa er hann seldi, nema hinn útlenzki fái þar full vitni til eða skilríki annat at hann fǿrði eigi meira í þeim varningi at því sinni, þá er hann sektalauss ef hann selr sinn varning svá mikinn í hverju sem hann hefir fǿrt, þó at þat sé minna saman en gegnir, en hann selr alt saman, því at hann seldi þat einn tíma sem hann hafði mest til af þeim varningi. En sá norðmaðr svari slíkri sekt fyrir sem lǫgbók váttar.

Svá ok enn síðr at engi bǿjarmaðr skal bjóða á boð féhirðanna, né féhirðarnir á boð bǿjarmanna og engi annarr, nema hverr sem þat gerir at býðr á boð annars manns ok vill dýrra kaupa, nema bǿjarmenn hafi svá samþykt áðr með féhirðum ok féhirðar með þeim, þá skal kaup aptr ganga, ok svari sá ofan á er þat gerði merkr sekt, ok væri sem úkeypt sé.

eller vegne skippund , flesk i heile skippund , og desse varene skal berre seljast til innanlandske bymenn, og ikkje til utlendingar, med unntak av at utlendingen treng å kjøpe til dagleg underhald for seg sjølv og husfolket, men ikkje meir enn han treng til kost i éin månad. Og kvar utanlandsk kjøpmann som kjem til Bjørgvin, skal ha selt godset sitt innan ein halv månad frå han fekk løyve til å leggje til bryggja. Og etter tre samanhengande veker skal utlendingane ha gjort all den handelen som dei vil i byen vår den gongen, slik at ingen av dei skal ha opphald lenger til nokon handel, bortsett frå det utsalet som er fastsett før, slik at det ikkje er tillate for nokon utanlandsk mann å bruke meir enn seks veker i alt til å leggje til ved bryggja, selje, kjøpe inn og førebu seg på dra bort. Og det som dei ikkje har selt innan den tida som tidlegare er kunngjord for sal eller anna gjenkjøp, då skal det vere forbode for dei både å selje og kjøpe noko seinare i denne ferda frå [korsmesse om hausten203 og til [korsmesse våren etter.204 Men frå korsmesse om våren og til korsmesse om hausten kan alle fritt kjøpe og selje etter det som lovboka seier, så vel utanlandske som innanlandske, men likevel ikkje andre stader eller i mindre kvantum enn det før er sagt. Og dersom utanlandske menn i strid med denne skipanen sel andre stader og i mindre kvanta, eller annleis enn det no er sagt, då kan kongen beslagleggje det han selde, med mindre utlendingen kan leggje fram sikkert vitnemål eller anna prov på at han den gongen ikkje førte inn meir varer, då skal han ikkje straffast dersom han sel varene sine i dei kvantuma som han hadde innført dei i, endå om det til saman er mindre enn det som er høveleg, og han sel alt saman, for han selde det då han hadde mest av dette vareslaget. Men ein nordmann skal betale slik bot for dette som lovboka seier.

Til sist at ingen bymann skal by over bod frå fehirdane , og fehirdane og ingen andre skal by over bod frå bymennene, og kvar den som byd over bod frå nokon annan og vil kjøpe dyrare, med mindre bymennene før har blitt samde med fehirdane og fehirdane med dei, då skal det kjøpet vere ugyldig, og den som gjorde det, skal dessutan betale ei bot på 1 mark , og det skal vere som om det var ukjøpt.

203 14. september

204 3. mai

Skal ok engi garðsbóndi né bǿjarmaðr byggja útlenzkum manni lengr hús sín í senn en halfs mánaðar leigu, ok aldri lengr hinum sama samfleytt en vi vikur, sem áðr er skipat at lengsta lagi. En hverr sem ǫðruvís byggir en nú er sagt, eða lætr þá vera lengr í húsum, gjaldi viii ørtogar ok xiii merkr,185 ok fari þó hinn útlenzki ór húsum. En ef hinn sami garðsbóndi brýtr optar þessa skipan, þá hefir hann fyrirgǫrt garði sínum með konung. En ef sá brýtr optar, er leigt hefir annars manns garð, þá bǿti konunginum jafnmikit góz sem garðrinn er verðr. En þó at einnhverr geri þetta eigi svá sem nú er boðit at gera, ok gerir eigi at síðr, þá liggi honum slíkt með er gerir þat ok samþykkir, ok þeim er við tekr ok þolir at svá gerist, merkr sekt nema konungi sýnist með beztra manna ráði at meiri sekt komi til.

Váru allir fyrrnefndir hlutir samþyktir ok staðfestir með jáyrði ok handsali ok trúlofan fyrrsagðra manna. Svá hafa ok bǿjarmenn samþykt at engi maðr skal kaupa bjór dýrra en fyrir mǫrk tunnuna, nema hverr sem þat gerir, bǿti konungi fim mǫrkum silfrs, ok sé bjórrinn upptǿkr.

Ok af því at vér Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sáum, skoðuðum ok skilvísliga yfir lásum þá skipan, þá samþykkjum vér hana ok staðfestum í ǫllum sínum greinum sakir beizlu ok iðuligs bǿnarstaðar hinna beztu manna í Bjǫrgvin. Viljum vér ok bjóðum at hon haldist ok geymist fyrir lǫg ǫllum mǫnnum þeim sem í Bjǫrgvin eru, verǫndum ok viðrkomǫndum, vitandi til sanns at hverr sem brýtr þessa vára skipan, at hann skal svara þeirri sekt sem með liggr ok lǫgð er í skipaninni, ok þar ofan á várri sannri reiði. Datum á dróttinsdagin næsta eptir marteinsmessu þá er liðnir váru frá burð várs herra Jésú Krists m ccc vetra ok sextán vetr, á áttjánda186 ári ríkis várs virðuligs herra Hákonar konungs.

185 konunginum tilf. i 1 hs

186 tíunda i 1 hs

Og ingen gardeigar eller bymann skal leige ut huset sitt til ein utanlandsk mann lenger samanhengande enn éin månad, og aldri lenger enn seks veker samanhengande til den same, slik det før er fastsett som det lengste. Og kvar den som leiger ut annleis enn det no er sagt, eller lèt dei vere lenger i husa, han skal betale 8 ertogar og 13 merker,205 og utlendingen skal likevel dra frå husa. Men dersom same gardeigaren oftare bryt denne skipanen , då har han forbrote bygarden sin til kongen. Og dersom den bryt oftare, som har leigt annanmanns bygard, då skal han bøte til kongen like mykje gods som bygarden er verd. Og dersom nokon ikkje følgjer påbodet, og likevel gjer det, då er bota 1 mark for den som gjer det og samtykkjer, og for den som tek imot og finn seg i at det blir gjort slik, med mindre kongen med råd frå dei beste menn synest at bota skal vere større.

Alle dei førnemnde sakene var det semje om og dei blei stadfeste med samtykke og handslag og løfte frå dei førnemnde mennene. Slik har også bymennene samtykt i at ingen skal kjøpe bjor dyrare enn 1  mark for 1 tønne, og kvar den som gjer det, skal bøte 5 merker sølv til kongen, og bjoren kan beslagleggjast.

Og fordi vi Håkon, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, såg, granska og nøye las gjennom denne skipanen , då samtykkjer vi i den og stadfester den i alle sine delar etter oppmoding og jamleg bøn frå dei beste menn i Bjørgvin. Vi vil også påby at ein skal halde og rette seg etter den som lov for alle som er i Bjørgvin, noverande og komande, og ein skal sanneleg vite at kvar den som bryt denne skipanen vår, han skal betale den bota som høyrer med og er fastsett i skipanen , og i tillegg få vår sanne vreide. Gjeve den fyrste søndagen etter martinsmesse206 då det hadde gått 1316 år sidan Vårherre Jesu Kristi fødsel, det attande året i styringstida til den vørdelege herr kong Håkon.

205 til kongen tilf. i 1 hs 206 11. november

Rettarbot 15. november 1316

Om kjøpstemne i Tønsberg og Oslo

Overlevert i 4 handskrifter

Hákon, með guðs miskunn Noregs konungr, sonr Magnúsar konungs, sendir féhirði, sýslumanni, lǫgmanni ok ǫllum garðsbóndum í Túnsbergi187 kveðju guðs ok sína. Vér viljum yðr kunnigt gera at féhirðir, sýslumaðr, lǫgmaðr ok allir garðsbǿndr í Bjǫrgvin hafa gǫrt ok saman sett þessa skipan ok staðarrétt sem hér váttar orð eptir orði.

Fyrst at engir vetrsetar siti, seli né kaupi frá krossmessu um haustit til krossmessu um várit ǫðruvís en hér váttar. Ok at svá margir menn af garðsbóndum sem féhirðir, sýslumaðr ok lǫgmaðr nefna til at kaupa skulu, þeir kaupi allra útlenzkra manna góz ok varning konunginum fyrst til handa, síðan biskupi, ábóta, klaustrmǫnnum ok ǫllum ǫðrum bǿjarmǫnnum, svá at hverr garðsbóndi ok húsfastir menn skal í vera þeirra kaupum sem vera vill, fyrir slíkt verð ok eigi meira í nokkurum hlut en þeir keyptu at fyrsta kaupi sem til verða nefndir at kaupa, til svá mikils hlutskiptis sem hverr þeirra orkar þá peninga fyrir at lúka.

Skulu útlenzkir menn allir hafa upp skipat innan átta dag hit fyrsta síðan þeir hafa atlǫguorlof fengit, í bryggjubúðir malt, mjǫl, rug, korn, hveiti, flúr, flesk, baunir, ertr, sild ok allan annan þungavarning, ok aldri í garða upp skipa nokkurn þungavarning né annan stað fyrr en allar bryggjubúðir eru bygðar ok fullskipaðar millum konungs garðs ok skagans við Ólafsklaustr, útan um bjór, mjǫð ok mungát, hunang ok lýsi, skreið, smjǫr, vǫru. Ok allr annarr varningr útan þungavarning skipist upp í garðbúðir ok kjallara í þann garð sem hverr hefir sér lægi tekit ok hús leigt, en engan annan stað fyrr en þær eru allar skipaðar. En í strætisbúðir allskyns klæði, sæi, lérept, spíz, vax, kanifas188 ok alt kram, ok engum ǫðrum stað selja nema í strætisbúðum þann varning er með ǫlnum má telja. En hverr sem ǫðruvís gerir, gjaldi merkr sekt sá er upp skipar, en sá halfrar merkr sekt er hús á.

187 Ósló i 2 hss

188 kamfar i 1 hs

HRettarbot 15. november 1316

Om kjøpstemne i Tønsberg og Oslo

Overlevert i 4 handskrifter

åkon, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Magnus, sender

Guds og si helsing til fehirden , syslemannen , lagmannen og alle gardeigarane i Tunsberg.207 Vi vil gjere det kjent for dykk at fehirden , syslemannen , lagmannen og alle gardeigarane i Bjørgvin har laga og forfatta denne skipanen og byretten som her lyder slik ord for ord.

Fyrst at ingen vintersitjarar skal bli verande, selje eller kjøpe frå [korsmesse om hausten208 til [korsmesse om våren209 på anna vis enn det er sagt her. Og så mange av gardeigarane som fehirden, syslemannen og lagmannen oppnemner til å kjøpe, dei skal kjøpe godset og varene frå alle utanlandske menn, fyrst for kongen, deretter for biskopen, abbedane, klosterfolket og alle andre bymenn, slik at kvar gardeigar og husfaste menn skal kjøpe det han vil, til den prisen, og ikkje meir enn dei som er oppnemnde til å kjøpe, fyrst kjøpte det for, med slik fordeling som dei då kan skaffe pengar til å kjøpe for.

Utanlandske menn skal ha lossa varene sine seinast innan åtte dagar etter at dei har fått løyve til å leggje til ved bryggja. I bryggjebuene malt mjøl, rug, kveite, bygg, kveitemjøl, flesk, erter, bønner, sild og alle andre tunge varer, og dei skal aldri losse nokon tunge varer opp i bygardane eller nokon annan stad før enn alle bryggjebuene er bygde og fulle mellom kongsgarden og odden ved Olavsklosteret, med unntak av bjor, mjød og mungåt , honning og tran, skrei, smør, skinn. Og alle andre varer, bortsett frå tunge varer, dei skal lossast opp i buene og kjellarane i den bygarden som dei har bryggjeplass ved og leigt hus i, men ikkje før enn alle varene er lossa. Og i buene ved stretet skal ein lagre allslags tøy, finare ulltøy, lerret, krydder, voks, seglduk,210 og ein skal ikkje selje varer som kan målast i alner andre stader enn i buene ved stretet . Og dersom nokon gjer det annleis, då skal den som lossar, betale 1 mark sølv, og den som eig huset, ½ mark .

207 Oslo i 2 hss

208 14. september

209 3. mai

210 kamfer i 1 hs

Ok selt skulu hafa allir útlenzkir kaupmenn allan sinn varning innan halfs mánaðar frá því sem þeir hafa upp skipat, ok þó engi smærrum saman en dǫmmudúk ok lérept hundruðum saman, skarlat ok genzk klæði ok ǫll ǫnnur klæði stykkjum heilum, vín ok hunang fǫtum fullum, bjór, malt, mjǫl, rug, korn, hveiti lestum saman, flúr sekkjum, lín pundum, vax botnum heilum eða skippundum vegnum ok flesk skippundum heilum, innlenzkum staðarmǫnnum þó, en engum útlenzkum, nema því at eins at hinn útlenzki þurfi at kaupa sér ok sínum dagligum hjónum til kostar, ok þó eigi meira en honum vinnist til mánaðarkostar í mesta lagi. Ok at hverr útlenzkr kaupmaðr sem kømr til Túnsbergs,189 hafi sitt góz selt alt innan þess halfs mánaðar frá því er hann hefir atlǫguorlof fengit at seinasta lagi. En í þrimr vikum næstum þar eptir skulu þeir hinir útlenzku hafa keypt ǫllum sínum kaupum í bǿ várum at því sinni, svá at engi þeirra hafi lengri dvǫl til nokkurra kaupa eða sǫlu en fyrr er skilt, svá at atlǫgu tími, innkaupa ok brottbúnaðar sé engum útlenzkum kaupmanni lengr lét en vi vikur. En þat sem þeir hafa eigi selt innan þess tíma sem fyrr segir um sǫlu, eða aptr keypt innan þess tíma sem þar er til skipaðr, þá væri þeim fyrirboðit bæði at selja ok kaupa nokkut síðan at þeirri ferð frá krossmessu um haustit ok til krossmessu um várit þar eptir. En frá þeirri krossmessu um várit ok til krossmessu þar eptir um haustit þá kaupi hverr ok seli frjálsliga eptir því sem lǫgbók váttar, svá útlenzkir sem innlenzkir, ok þó eigi í ǫðrum stǫðum eða smærrum saman en fyrr er greint. En ef útlenzkir menn selja móti þessarri várri skipan ǫðrum stǫðum eða smærrum saman eða ǫðruvís en fyrr greinir, þá er þat uppnæmt konungi til handa er hann seldi, nema því at eins at hinn útlenzki fái þar full vitni til eða annat lǫgligt skilríki at hann seldi sinn varning, ok eigi meira fǿrði hann í þeim varningi at því sinni, þá er þat honum sektarlaust at hann seldi sinn varning svá mikit í hverju sem hann fǿrði, þó at þat sé minna saman en fyrr greinir, ef hann selr alt saman, því at hann seldi þat einn tíma sem hann hafði mest til af þeim varningi. En sá norðmaðr er kaupir, svari slíkri sekt sem lǫgbók váttar.

Svá ok eigi síðr at engi bǿjarmaðr skal bjóða á boð féhirðisins, né féhirðirinn á boð bǿjarmanna og engi annarra, nema hverr sem þat gerir at býðr á boð annars ok vill dýrra kaupa, nema bǿjarmenn hafi svá samþykt áðr með féhirðinum ok féhirðirinn með þeim, þá skal kaupit aptr ganga, ok svara á ofan þeim sem þat gerir merkr sekt, ok væri sem úkeypt sé.

189 Óslóar i 2 hss

Og alle utanlandske kjøpmenn skal ha selt varene sine innan ein halv månad etter at dei har lossa, og dei skal ikkje selje i mindre kvantum enn hundre av engelsk ulltøy og lerret, skarlak og tøy frå Gent og alt anna tøy i heile stykke, vin og honning i fulle fat, bjor, malt, mjøl, rug, korn, kveite i lester, kveitemjøl i sekker, lin i pund , voks i heile kar eller vegne skippund og flesk i heile skippund , og desse varene skal berre seljast til innanlandske bymenn, og ikkje til utlendingar, med unntak av at utlendingen treng å kjøpe til underhald for seg sjølv og sitt daglege husfolk, men ikkje meir enn han treng til kost i ein månad. Og kvar utanlandsk kjøpmann som kjem til Tunsberg,211 skal ha selt alt godset sitt innan ein halv månad frå han fekk løyve til å leggje til bryggja. Og etter dei neste tre vekene skal utlendingane ha gjort all den handelen som dei vil i byen vår den gongen, slik at ingen av dei skal ha opphald til nokon handel lenger enn det før er fastsett, slik at det ikkje er tillate for nokon utanlandsk mann å bruke meir enn seks veker i alt til å leggje til ved bryggja, kjøpe inn og førebu seg på dra bort. Og det som dei ikkje har selt innan den tida som tidlegare er kunngjord for sal eller gjenkjøp, då skal det vere forbode for dei både å selje og kjøpe noko seinare i denne ferda frå korsmesse om hausten og til korsmesse våren etter. Men frå korsmesse om våren og til korsmesse om hausten kan alle fritt kjøpe og selje etter det som lovboka seier, så vel utanlandske som innanlandske, men likevel ikkje andre stader eller i mindre kvantum enn det før er sagt. Og dersom utanlandske menn i strid med denne skipanen sel andre stader og i mindre kvanta, eller annleis enn det no er sagt, då kan kongen beslagleggje det han selde, med mindre utlendingen kan leggje fram sikkert vitnemål eller anna prov på at han selde varene sine, og ikkje førte inn meir varer den gongen, då skal han ikkje straffast dersom han sel varene sine i dei kvantuma som han innførte dei i, endå om det til saman er mindre enn det som er sagt før, dersom han sel alt saman, for han selde det då han hadde mest av dette vareslaget. Men ein nordmann som kjøper, skal betale slik bot for dette som lovboka seier.

Til sist at ingen bymann skal by over bod frå fehirden , og fehirden og ingen andre skal by over bod frå bymennene, og kvar den som byd over bod frå nokon annan og vil kjøpe dyrare, med mindre bymennene før har blitt samde med fehirden og fehirden med dei, då skal det kjøpet vere ugyldig, og den som gjer det, skal dessutan betale ei bot på 1 mark , og det skal vere som om det var ukjøpt.

211 Oslo i 2 hss

Skal ok engi garðsbóndi né bǿjarmaðr byggja útlenzkum manni lengr hús sín í senn en halfs mánaðar leigu, ok aldri lengr hinum sama samfleytt en um sex190 vikur, sem áðr er skipat at lengsta lagi. En hverr sem ǫðruvís byggir en nú er sagt, eða lætr lengr vera í húsum, gjaldi viii ørtogar ok þrettán merkr konungi, ok fari þó hinn útlenzki ór húsum. En ef hinn sami garðsbóndi brýtr optar þessa skipan, þá hefir hann fyrirgǫrt garði sínum við konung. En ef sá brýtr optar, er leigt hefir annars manns garð, þá bǿti hann annat jafnmikit góz konunginum sem garðrinn er verðr. En þó at einhver grein sú sem hér er boðin at gera, ef hon gerist eigi, eða fyrirboðin at gerast, ok gerist eigi at síðr, þá liggi þeim við er gerir þat ok samþykkir, svá þeim er við tekr ok þolir at svá gerist, merkr sekt, nema konungi sýnist með beztra manna ráði at meiri sekt komi til.

Váru allir fyrrnefndir hlutir samþyktir ok staðfestir með já ok handsali ok trúlofan fyrirsagðra manna. Svá hafa bǿjarmenn ok samþykt at engi maðr skal kaupa bjór dýrra en fyrir mǫrk tunnuna, nema hverr sem þat gerir, bǿti konungi fim merkr, ok sé bjórrinn upptǿkr.

Ok báðu oss fyrirnefndir, sýslumaðr, féhirðir, lǫgmaðr ok allir bǿjarmenn í Bjǫrgvin, íðuliga ok auðmjúkliga at vér skuldum þessa skipan samþykkja, staðfesta ok úbrigðiliga geyma láta ok fyrir lǫg ok bjarkeyjarrétt skipa. Ok svá viljum ok bjóðum yðr ǫllum jafnsaman, at þér takið við þessarri skipan í Túnsbergi191 ok geymið hana ok geyma látið úbrigðiliga í ǫllum sínum greinum, því at þessi skipan standi ok væri lǫg ok bjarkeyjarrettr í Túnsbergi,192 vitandi til sanns at hver sem móti þessarri várri skipan gengr, at hann skal svara þeirri sekt sem við liggr í skipaninni ok ofan á várri sannri reiði. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin þá er liðnir váru frá burðartíð várs herra Jésú Krists þúshundrað vetra þrjú hundruð vetra ok sextán, mánadaginn nesta eptir marteinsmessu, á áttjánda ári ríkis várs. Herra Ívarr Ólafssonr innsiglaði, kanceler várr, en Þorgeirr Tófasonr notarius ritaði.

En ef sú er einhver grein skipuð í þvísa bréfi sem eigi má vera eða geymast [hér í Túnsbergi,193 þá viljum vér þó eigi at þér gerið móti þessum várum boðskap fyrr en þér hafið tét oss með skilríki í hví þat hǿfir eigi yðrum kaupstað.

190 vii i 1 hs

191 Ósló i 2 hss

192 Ósló i 2 hss

193 í Ósló i 1 hs., þar í Ósló i 1 hs

Og ingen gardeigar eller bymann skal leige ut huset sitt til ein utanlandsk mann lenger samanhengande enn éin månad, og aldri lenger enn seks212 veker samanhengande til den same, slik det før er fastsett som det lengste. Og kvar den som leiger ut annleis enn det no er sagt, eller lèt dei vere lenger i husa, han skal betale 8 ertogar og 13 merker til kongen, og utlendingen skal likevel dra frå husa. Men dersom same gardeigaren oftare bryt denne skipanen , då har han forbrote bygarden sin til kongen. Og dersom den bryt oftare, som har leigt annanmanns bygard, då skal han bøte til kongen like mykje anna gods som bygarden er verd. Og dersom ei føresegn som her er påboden å følgje, og det skjer ikkje, eller er forboden å gjere, og det likevel blir gjort, då er bota 1  mark for den som gjer det og samtykkjer, likeins for den som tek imot og finn seg i at det blir gjort slik, med mindre kongen med råd frå dei beste menn synest at bota skal vere større.

Alle dei førnemnde sakene var det semje om og dei blei stadfeste med samtykke og handslag og løfte frå dei førnemnde mennene. Slik har også bymennene samtykt i at ingen skal kjøpe bjor dyrare enn 1  mark for 1 tønne, og kvar den som gjer det, skal bøte 5 merker sølv til kongen, og bjoren kan beslagleggjast.

Og dei førnemnde, syslemannen , fehirden , lagmannen og alle bymennene i Bjørgvin, bad oss jamleg og audmjukt om at vi skulle samtykkje i denne skipanen, stadfeste den og alltid la den bli følgd og fastsetje den som lov og bjarkøyrett. Og så vil vi påleggje dykk alle, at de godtek denne skipanen i Tunsberg213 og følgjer den og lèt den uforanderleg bli følgd i alle sine føresegner, for denne skipanen skal gjelde og vere lov og bjarkøyrett i Tunsberg,214 og de skal sanneleg vite at kvar den som handlar imot denne skipanen , han skal betale den bota som står i skipanen , og i tillegg ha vår sanne vreide. Dette brevet blei laga i Bjørgvin då det hadde gått 1316 år sidan Vårherre Jesu Kristi fødsel, den fyrste måndagen etter martinsmesse215 i det attande året i styringstida vår. Herr Ivar Olavsson, kanslaren vår, innsegla og Torgeir Tovesson notarius skreiv.

Men dersom det er laga noka føresegn i dette brevet som ikkje høver og som ikkje kan følgjast [her i Tunsberg,216 då vil vi likevel ikkje at de handlar imot dette påbodet vårt før de har synt oss med prov korleis det ikkje høver for dykkar kjøpstad.

212 sju i 1 hs

213 Oslo i 1 hs

214 Oslo i 1 hs

215 11. november

216 i Oslo i 1 hs., der i Oslo i 1 hs

Stendr þessi clausula því eptir datum at sá er ritaði, gleymdi at setja hana uppi í bréfinu þar sem hon skyldi standa.

Denne klausulen står etter dateringa fordi den som skreiv, gløymde å setje den oppe i brevet der den skulle stå.

Rettarbot 10. mai 1318

Om utlendingars liggjetid og handel i Tønsberg

Overlevert i 2 handskrifter

Um kaup ok sǫlu útlenzkra manna ok klæðaskurð

Hákon et cetera. Vér viljum yðr kunnigt gera at vér viljum at allir útlenzkir menn af hverju landi sem hverir eru ok eigi eru várir úvinir, þeir sem sigla vilja til Túnsbergs, sé þeir guði ok oss velkomnir, ok sigli í ǫllum tímum bæði vetr ok sumar, ok seli frjálsliga allan sinn varning staðarmǫnnum eða ǫðrum norrǿnum bóndum eða kaupmǫnnum, punda þungavarning, tunnum bjór, vín ok hunang fǫtum, klæði stykkjum, vaðmál ok lérept hundruðum, vax ok lín skippundum eða hǫlfum í smæsta lagi, ok kaupi frjálsliga af norðmǫnnum allan þann varning aptr sem þeir þurfu sem gestkomnir menn, ok út fǿra. En um dvǫlu allra kaupmanna gestkominna, þá leggjum vér þat á samvizku herra Bjarna Auðunarsonar ok herra Guðþorms lǫgmanns194 ok umboðsmanns várs í garði várum í Túnsbergi, at þeir þoli þeim at sitja svá lengi ok eigi lengr en þeir sjá at þeir þurfi at verja sínum varningi ok aptr at kaupa annan með slíkum nauðsynjum sem til kunnu at koma. Viljum vér ok at engi skeri klæði til sǫlu útan þeir sem búrar eru innlenzkir eða útlenzkir, í bǿnum í gildisskálanum eða í ǫðru almenniligu húsi, þar sem vér eða herra Bjarni ok herra Guðþormr lǫgmaðr ok umboðsmaðr várr í garði várum gera ráð fyrir. En í ǫllum ǫðrum hlutum viljum vér at standi þat fyrra bréfit sem vér gerðum um bǿjarrétt ok vetrseta. En ef þeir eru einhverir hlutir í, þeir sem eigi megu standa, þá viljum vér at oss tést þat með skynsemd, ok viljum vér þá skipan á gera sem oss sýnist. Var þetta bréf gǫrt í Túnsbergi óðinsdaginn næsta fyrir hallvarðsvǫku á xix ári ríkis várs. Herra Ívarr, kanceler várr, innsiglaði, Hákon notarius ritaði.

194 Kolbjarnarsonar i 1 hs

Rettarbot 10. mai 1318

Om utlendingars liggjetid og handel i Tønsberg

Overlevert i 2 handskrifter

Om utlendingars kjøp og sal av varer og om snitt på klede

Håkon et cetera. Vi vil gjere det kjent for dykk at vi vil at alle utanlandske menn som vil segle til Tunsberg, same kva land dei kjem frå, og ikkje er våre fiendar, skal vere velkomne for Gud og oss, og dei kan segle til alle tider både vinter og sommar, og fritt selje alle varene sine til bymennene eller andre norske bønder eller kjøpmenn, tunge varer i pund, bjor i tønner, vin og honning i fat, tøy i stykke, vadmål og lerret i kvantum på hundre, voks og lin i skippund eller halve skippund i det minste, og dei kan fritt som gjester kjøpe av nordmennene alle dei varene dei treng og føre dei ut. Men når det gjeld opphald for alle kjøpmennene som er gjester, då overlèt vi det til avgjerd av herr Bjarne Audunsson og herr Guttorm lagmann og vår ombodsmann i garden vår i Tunsberg, at dei kan tillate dei å sitje så lenge men ikkje lenger enn den tida dei treng til å omsetje varene sine og kjøpe andre etter dei behova dei har. Vi vil også at ingen skal skjere til tøy til sals, med unntak av dei som er innanlandske eller utanlandske kjøpstadborgarar, i byen i gildeskålen eller eit anna fritt tilgjengeleg hus, der som vi eller herr Bjarne og Guttorm lagmann og ombodsmannen vår i garden vår bestemmer. Men i alle andre saker vil vi at det førre brevet skal gjelde, det som vi laga om byrett med omsyn til vintersitjarar. Men dersom det er noko i det som ikkje kan gjelde, då vil vi at det blir synt oss med klokskap, og då vil vi lage skipan om det, slik vi synest. Dette brevet blei laga i Tunsberg den siste onsdagen før hallvardsmesse217 i det nittande året i styringstida vår. Herr Ivar, kanslaren vår, innsegla, Håkon notarius skreiv.

Rettarbot 3. november 1318

Om vakthus og andre emne

Overlevert i 3 handskrifter

Hákon, með guðs miskunn et cetera, sendir ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. [Sýslumaðr várr í Túnsbergi ok á Foldinni téði195 oss at bǿndr fyrirnemast vita at gera, ok varðhús í hjá, sem lǫgbók býðr, þó at þeim sé lagastefna til gǫr, ok at lǫgmenn várir vilja enga sekt dǿma á þá bǿndr sem fyrirnefndan boðskap fyrirnemast at gera, því at þeir segja enga sekt vera ánefnda í lǫgbók um fyrirnefnda úhlýðni. Nú þó at oss sýnist at lǫgbókin geri þar fullan órskurð um, þá gerum vér þó sakir bǿnastaðar lǫgmanna várra, at þeim sé þá ljósara lǫg um at segja, þá skýring196 á, at hverr sem fyrirnemst at gera vita ok varðhús í hjá, svá ok þar sem vera á at fornu, ok gera várir umboðsmenn þeim lǫgliga stefnu til, sekist mǫrk silfrs sá er þat fyrirnemst at gera sem á hann verðr lagt at gera eptir manntals jafnaði.

Svá ok viljum vér at þeir sem eigi vilja vera stefnuváttar lǫgliga til krafðir af ǫðrum mǫnnum, ok firra menn svá réttendum sínum, sekist mǫrk silfrs, nema þeir sem til vátta verða krafðir, sé fermenningar eða nánari þeim sem stefnist197 at frændsemi eða mágsemd. En sá er vitna krefr ok við þarf, skal skyldugr vera at fá af sjalfs síns góz vitnum sínum fyrir allan kostnað ok stundatapan eptir réttarans ok skynsamra manna dómi. En ef nokkurr maðr fyrirnemst at koma fyrir réttara sinn lǫgliga stefndr, þá sekist hann við konungdóminn tveim198 mǫrkum fyrir stefnu til konungs, en mǫrk fyrir stefnu til lǫgmanns, en halfa mǫrk fyrir stefnu til sýslumanns, eptir því sem oss minnir at lǫgbók ok réttarbót Eiríks konungs, ágætrar áminningar, bróður várs hins kærasta váttar, ok kostnað hǫlfu aukinn þeim sem málefni á við hann. Því bjóðum vér sýslumǫnnum várum, hverjum í sinni sýslu, at sǿkja fyrirnefnda þrjóta, þeim til réttenda sem málskipti á við þá, með eindagan, kaupum, halfs mánaðar stefnum, þingum ok heimreið, ok ǫðlast með því lagasekt þá er við liggr, ok halfa mǫrk í harðafang,

195 Sýslumenn várir hafa kært fyrir i 2 hss

196 skipan i 2 hss

197 stefnir i 2 hss

198 iiii i 2 hss

Rettarbot 3. november 1318

Om vakthus og andre emne

Overlevert i 3 handskrifter

Håkon, med Guds miskunn et cetera, sender Guds og si helsing til alle dei som ser eller høyrer dette brevet. [Syslemannen vår i Tunsberg og Vestfold har fortalt218 til oss at bøndene lèt vere å byggje vetar, og vakthus attmed, slik som lovboka påbyd, endå om det er sett ein lovleg frist for dei, og at lagmennene våre ikkje vil idøme bøter til dei bøndene som ikkje rettar seg etter det førnemnde påbodet, fordi dei seier at det ikkje er nemnt noka bot i lovboka om den førnemnde ulydnaden. No endå om vi meiner at lovboka gjev klar orskurd om dette, då gjer vi likevel denne føresegna,219 etter oppmoding frå lagmennene våre slik at dei klart kan seie kva som er lov, at kvar den som lèt vere å byggje vete og vakthus attmed, der som det frå gammalt av skal vere, og våre ombodsmenn stemner han etter lova, han er skyldig til å bøte 1 mark sølv dersom han lèt vere å gjere det han er pålagd etter fordeling i manntalet.

Det vil vi òg, at dei som ikkje vil vere stemnevitne når dei er lovleg innkalla av andre menn, og slik ta frå folk rettane deira, dei er skyldige til å bøte 1 mark sølv, om ikkje dei som er kalla inn som vitne, er firmenningar eller nærmare i frendskap eller mågskap med dei som [er stemnde.220 Og den som krev vitne og treng dei, han skal vere pliktig til å dekkje av sitt eige gods all kostnad og tidsspille for vitna, etter rettsstyrarens og skjønsame menns avgjerd. Men dersom nokon som er lovleg stemnd, lèt vere å kome til rettsstyraren sin, då er han skyldig til å bøte 2 merker221 til kongedømet for stemning til kongen, og 1  mark for stemning til lagmannen, og ½  mark for stemning til syslemannen , slik som vi hugsar at lovboka og rettarbota frå kong Eirik, gjæv å minnast, vår kjære bror, stadfester, og dobbel kostnad til den som har sak mot han. Difor påbyd vi syslemennene våre, kvar i si sysle , å saksøkje dei førnemnde uvillige, til rettferd for dei som har rettstvistar med dei, med fastsetjing av ein bestemt dag for å oppfylle kravet, avtaler, stemning med ein halv månads frist, møte på tinget og utpanting, og dermed får dei den lovlege bota som høyrer med, og ½  mark i utpantingsbot,

218 Syslemennene våre har klaga i 2 hss

219 skipanen i 2 hss

220 stemner i 2 hss

221 4 i 2 hss

sem lǫgbók váttar. En ef sýslumaðr fyrirnemst at sǿkja þann þrjót sem í hans sýslu er, ok þeim rétt at gera, sem sínum rétt ná eigi, þá er sýslumaðr jafnmikit skyldugr at lúka af sínu þeim sem sinn rétt vil sǿkja, sem hann á at hafa af þrjót fyrir rekstr sitt ok kostnað, ef hann mætti honum til laga ok dóma koma ef sýslumaðr afrǿkist rétt at gera. En síðan sǿki sýslumaðr sinn rétt ef hann vill, af þrjót eptir lǫgum, nema þrjótr sé øreigi, þá sǿki þó sýslumaðr hann til þess, at hann vinni skuld af sér, eða geri hann útlægan eptir þeim atvikum sem lǫg vísa á.

En um ráðsmenn í Túnsbergi, þeirra frjálsi, stefnur, setur ok dóma með réttaranum, þá haldist ok geymist eptir því sem bjarkeyjarréttr ok réttarbót Eiríks konungs, bróður várs, þar um gǫrr vátta.

Bjóðum vér lǫgmǫnnum várum at þeir skrifi þessa lagaskýring í lǫgbǿkr, ok dǿmi þar lǫg um eptir manna málum. Var þetta bréf gǫrt í Túnsbergi frjádaginn næsta eptir allraheilagramessu á tuttugta ári ríkis várs. Herra Ívarr Ólafssonr, kanceler várr, innsiglaði, Hákon notarius ritaði.

som lovboka seier. Men dersom syslemannen lèt vere å saksøkje den uvillige som er i hans sysle, og å gje dei rettferd, som ikkje får retten sin, då er syslemannen pliktig til sjølv å betale til den som vil søkje retten sin, det same som han skal ha frå den uvillige for søksmålet sitt, og kostnaden dersom han måtte få han til å kome til lov og dom dersom syslemannen lèt vere å gjere det rette. Men seinare kan syslemannen etter lova søkje retten sin dersom han vil, frå den uvillige, med mindre den uvillige er utan eigedom, då kan syslemannen likevel søkje han til han arbeider skulda av seg, eller gjere han utlæg etter dei omstenda som lova peikar på.

Og når det gjeld rådmennene i Tunsberg, deira særrettar, innstemning, sitjeplass og domar med rettsstyraren , då skal ein rette seg etter det som bjarkøyretten og rettarbota til kong Eirik, bror vår, tydelegare seier om dette.

Vi påbyd lagmennene våre at dei skriv denne lovtolkinga inn i lovbøkene, og at dei skal døme etter lova i saker mellom folk. Dette brevet blei laga i Tunsberg den fyrste fredagen etter allehelgensdag222 i det tjuande året i styringstida vår. Herr Ivar Olavsson, kanslaren vår, innsegla, Håkon notarius skreiv.

Rettarbot 19. juli 1320

Stadfesting av og tillegg til rettarbøtene av 1293/1294 og 1299

Overlevert i 3 handskrifter

Magnús, með guðs miskunn Noregs, svía ok gota konungr, sendir ǫllum mǫnnum í Bjǫrgvin, þeim sem þetta bréf sjá eða heyra, kveðju guðs ok sína. Staðarmenn ok ráðsmenn téðu oss transkripta af bréfum virðuligra herra Eiríks konungs ok Hákonar konungs, móðurfǫður várs hins kærasta, þau er váttuðu um ýmissar réttarbǿtr er þeir hǫfðu gefit staðarmǫnnum í Bjǫrgvin. Ok af því at vér viljum gjarna halda þá skipan ok þessar réttarbǿtr þeirra, fyrst at vér viljum ok bjóðum at lærðir menn ok handgengnir menn várir þeir sem garða eigu, geri leiðangr af gǫrðum sínum tímaliga þegar sem kraft verðr, af ǫllu því sem meira er en fornre veizlu þeirra svarar, ok haldi upp ǫllum slíkum staðarrétt sem aðrir húsbǿndr, elligar sé fimtat mǫnnum ór gǫrðum þeirra, en hverr sem yfir sitr fimtina, svari slíku fyrir sem lǫgbók váttar.

Þat fyrirbjóðum vér ok fullkomliga bæði innlenzkum ok útlenzkum, at þeir taki sér nokkut samheldi eða dikti sér nokkur lǫg eða setningar staðinum til úróar eða skaða, nema svá mikit sem lǫgbók segir at sýslumaðr, lǫgmaðr ok tolf ráðsmenn ok staðarmenn megu skipa ok samþykkja bǿnum til nytsemdar, nema hverr sem þat gerir, sé sekr átta ørtogum ok þrettán mǫrkum, ok sé útlægr undir várra miskunn.

Bjóðum vér fullkomliga þeim ráðsmǫnnum sem til verða kosnir, á hverjum tolfmánuðum leggja rǿkt á mál manna ok staðarins rétt með ǫllu magni, ok engum manni þyrma eða fylgja móti lǫgum fyrir nokkurs hlutar sakir, heldr styrkja lǫg ok staðarins rétt, ok þar til skulu þeir eið sverja þegar þeir gerast ráðsmenn með slíkum orðalǫgum sem nú er sagt. Þeir skulu ok skyldugir vera at koma til stefnu eða samtals þegar er sýslumaðr eða lǫgmaðr lætr kalla þá nauðsynjalaust, ok styrkja þeim ok fylgja til laga ok réttenda. Eigi skulu þeir ór bǿ fara meðan þeir eru ráðsmenn, útan með sýslumanns ok lǫgmanns lofi.

Rettarbot 19. juli 1320

Stadfesting av og tillegg til rettarbøtene av 1293/1294 og 1299

Overlevert i 3 handskrifter

Magnus, med Guds miskunn Noregs, svears og gøtars konge, sender Guds og si helsing til alt folket i Bjørgvin, dei som ser eller høyrer dette brevet. Bymennene og rådmennene viste oss avskrifter av brev frå dei vørdelege herrane kong Eirik og kong Håkon, vår kjære morfar, brev som vitnar om forskjellige rettarbøter som dei hadde gjeve til bymennene i Bjørgvin. Og fordi vi gjerne vil halde den skipanen og desse rettarbøtene deira, vil vi fyrst og påbyd at geistlege og våre handgjengne menn som eig bygardar, skal gjere leidang av gardane sine i rett tid når det blir kravt, av alt det som er meir enn den gamle veitsla svarar til, og rette seg etter dei same rettsreglane for byen som dei andre gardeigarane, elles må dei ut av bygardane sine innan fem dagar, og kvar den som ikkje held femdagarsfristen, skal bøte for det slik som lovboka seier.

Det forbyd vi òg fullt ut for både innanlandske og utanlandske menn, at dei dannar samanslutningar eller lagar seg nokon lover eller føresegner til ufred eller skade for byen, bortsett frå så mykje som lovboka seier at syslemannen , lagmannen og tolv rådmenn kan bli samde om å bestemme, til gagn for byen. Og kvar den som gjer dette, han er skyldig til å bøte 8  ertogar og 13 merker, og skal vere utlæg under vår nåde.

Vi påbyd fullt ut dei rådmennene som er valde, kvart år med all kraft å ivareta folks saker og byens rett, og ikkje i nokon saker skåne eller forfølgje nokon mot lova, men styrkje lov og byrett, og på dette skal dei sverje eid når dei blir rådmenn , med slik ordlegging som det no er sagt. Dei skal òg vere pliktige, dersom ikkje naudsyn hindrar dei, til å kome til stemne eller forhandlingsmøte når syslemannen eller lagmannen lèt dei kalle inn, for å styrkje og støtte dei til å følgje lov og rett. Dei skal ikkje dra frå byen medan dei er rådmenn , med mindre dei har løyve frå syslemannen eller lagmannen.

En þessar réttarbǿtr gefum vér fyrirnefndum ráðsmǫnnum: Fyrst at þeir skulu í engum nefningum né leiðangrsferðum vera, ok liðugir af ǫllum leiðangrǫm ok útboðum, at þeir leggi því ǫllu meiri rǿkt ok áhyggju á staðarins rétt ok nytsemd. Skal sýslumaðr ok lǫgmaðr með ráðsmanna ok hinna beztu húsbónda í bǿnum samþykt mega umskipti á gera ráðsmǫnnum á hverjum tolfmánuðum, ok aðra í stað kjósa, þá sem bezt eru til fǿrir þess embættis, ef einnhverr eða fleiri vilja eigi rǿkt á leggja, eða einnhverr kann frá at falla.

Þat viljum vér ok, at allir menn viti at vér hǫfum þá skipan á gǫrt, at útlenzkir vetrsetar haldi vǫrð ok allan staðarrétt sem aðrir norðmenn. Fyrirbjóðum vér ok at nokkurr útlenzkr maðr kaupi nokkurn norrǿnan varning hér til útsǫlu. En hverr sem at því verðr kunnr eða sannr, sé upptǿkt þat sem í kaup þeirra kom, hafi konungr þriðjung, sýslumaðr annan, þriðja bǿrinn.

Fyrirbjóðum vér ok fullkomliga ǫllum mǫnnum innlenzkum ok útlenzkum, lærðum sem leikum, at dirfa sik til þess at neita peningi várum, nema hverr sem þar verðr sannprófaðr at, gjaldi átta ørtogar ok þrettán merkr í bréfabrot.

Ráðum vér yðr ok bjóðum, at þér fǿrið þessa vára skipan ok góðvilja yðr svá til nytsemdar, at vér teygimst því ǫllu heldr til at gefa yðr fleiri réttarbǿtr þann tíma sem guð gefr oss til aldrs. Var þetta bréf gǫrt í Bjǫrgvin margrétarmessuaptan á fyrsta ári ríkis várs, ok innsiglat oss sjǫlfum hjáverǫndum, en Þorgeirr Tófasonr ritaði.

Og desse rettarbøtene gjev vi til dei førnemnde rådmennene : Fyrst at dei ikkje skal delta i noko utbod eller i leidangsferder, og dei er fritekne for all leidang og alt utbod , slik at dei kan leggje desto meir omtanke og omsorg for byens rett og gagn. Syslemannen og lagmannen, med samtykke frå rådmennene og dei beste gardeigarane i byen, skal kvart år kunne skifte ut rådmennene, og velje ut nye i staden, dei som er best skikka til det embetet, dersom éin eller fleire ikkje røktar ombodet, eller nokon har falle frå.

Det vil vi òg, at alle skal vite at vi har laga den skipanen , at utanlandske vintersitjarar skal halde vakt og rette seg etter all byrett som andre nordmenn. Vi forbyd òg at nokon utanlandsk mann kan kjøpe nokon norske varer til utsal her. Og kvar den som blir funnen skuldig i det, får beslaglagt det som blei selt, kongen får éin tredjedel, syslemannen ein annan, byen den tredje.

Vi forbyd òg fullt ut alle utanlandske og innanlandske menn, så vel geistlege som verdslege, å driste seg til å nekte å ta imot pengane våre, og dersom det for visst blir prova at nokon gjer det, skal han betale 8 ertogar og 13 merker for å bryte ei forordning i eit kongebrev.

Vi tilrår og pålegg dykk, at de bruker denne skipanen og godviljen vår til gagn for dykk, slik at vi helst vil gje dykk fleire rettarbøter når Gud lèt oss bli myndige. Dette brevet blei laga i Bjørgvin margretemesseaftan223 i det fyrste året i styringstida vår, og innsegla medan vi sjølve var til stades, og Torgeir Tovesson skreiv.

223 19. juli

alen , lengdemål, 47,4 cm eller 55,3 cm

arvefall , det at ein arv går over til arvingane når arvlataren døyr

arvetal , opprekning av arvingar i den rekkjefølgja dei tek arv etter nokon

arvlatar, person som etterlèt seg arv

ask , holmål for våtvarer, det same som 4 bollar eller 16 juster

bjor, sterkt øl, særleg utanlandsk

bodstikke, tregjenstand som blir send frå gard til gard som ei viktig melding.

Bodstikke forma som ei pil varslar om fiendar eller om drap.

boksølv, honorar for å lese opp og tolke lovboka på lagtinget

bolle, holmål for våtvarer, det same som ¼ ask eller 4 juster

boløks , øks med smal egg, særleg brukt som ved- eller skogsøks

bras , tau til å stille råa etter vinden

brase, stille råa slik at vinden treffer segla bakanfrå

brodd , pil med firgreina spiss

brødrung , barn, helst son, av farbror bytenar, i gammalnorsk rennari («ein som spring») og kallari («ein som ropar»)

Bøjarbot , namn på ei kyrkjeklokke i Nidaros, særleg brukt til brannklokke, eigentleg «hjelp for byen»

dyreskinn , skinn av hjort, elg eller rein

einseid , eid som ein sver åleine

eldhus , hus med eldstad

ertog , vekt- og verdieining, det same som ¹⁄₃ øyre eller ¹⁄₂₄ mark

farmann , person som reiser på sjøen, helst som kjøpmann

felag , sameige, gods- eller pengefellesskap

felage, deltakar i felag

femtarmøte, bymøte med 5 dagars varsel

femtarstemne, stemne med 5 dagars varsel

fjerding , fjerdedel, her av fylke, by eller bygard

fjerdingsgåve, gåve opp til ein fjerdedel av den sjølververva formuen

folkevåpen , våpen som leidangsfolket

skal ha

forbryte, 1) misse noko på grunn av ei urett eller lovstridig handling, gjere seg

skyldig i å misse noko, 2) gjere noko mot lov og rett

forføtte, ny sole og nytt overlêr på gamle støvelskaft

formann , her truleg om den som leier lagtinget

formesse, messe som blir halden om morgonen

fredheilag , som lova sikrar fred fredhelge , gjere fredheilag

fredkjøp, bot for å kome ut av fredløyse fredsbrot , brot på rettstrygda

frende, slektning gjennom frendskap

frendebot , bot som slekta til drapsmannen betaler til slekta til den drepne

frendkone, kvinneleg slektning

frendskap, slektskap som ikkje omfattar mågskap

giftingsgåve, gåve som brudgommen

gjev brura ved giftarmålet

gilde, foreining av stands- eller yrkesfellar som arrangerer samankomstar og yter hjelp til medlemmene

gildeskåle, hus der eit gilde har samankomstar

gjaldkjere, byfut, kongen sin ombodsmann i byane

gjord , band rundt kar, bytte eller liknande

gram , harm, unådig

grid , personleg trygd for liv og lemer

Götaland , Sør-Sverige

gøte, innbyggjar i Götaland

halvrettesmann , mann som berre kan krevje halve bøter

halvrom , rom som høyrer til kvar rorbenk på kvar skipsside

hamle, rom eller rorsplass for éin mann

på leidangsskip

handelsfelag , felag der den eine parten skyt inn pengar eller varer, og den andre parten står for drifta og dei personlege utgiftene til henne

handgjengen , som har gjeve seg i teneste hjå ein hovding, særleg kongen

handpundar, vekt (bismar) til å vege opptil ½ skippund

helmingsfelag , felag der dei to partane eig kvar sin halvdel

herad , bygda som rettsleg og administrativ eining

hestvang , stad der hestane får kvile og blir fôra

hird , kongens krigsfølgje, livvakt, handgjengne menn og hoff hirdstjore, styringsmann i hirda

holl , velviljug, nådig, påliteleg

hose, lang strømpe som dekkjer fot, legg og lår

hovudtiend , tiend av heile eigedomen sin, gjeven berre éin gong i livet hudstryke, piske slik at huda losnar, piske til blods

husfast , som eig eller leiger hus i byen, og som har fast hushald der huskar, fri mann som har tilhald og teneste i huset til nokon

håsete, medlem av mannskapet på eit skip, utanom skipsstyraren

ilend , som har rett til å opphalde seg i landet

jarnspong , tynn og smal plate av jarn just , holmål for våtvarer, det same som ask eller ¼ bolle

kinning , skråhogging på sidene på stokk i laft

kirograf, dokument med to likelydande tekstar under kvarandre, ofte med ordet cirographus mellom, som blir skore i sikksakk i to delar, ein til kvar part i saka klo, ein av dei to krokane på ein krafte kole , lita open tranlampe

krafte, spant over dekket framme eller bak på eit fartøy til feste for landtau lagadom , dom etter lova, her om dom avsagd av 6 eller 12 domarar i saker som gjeld bøter eller erstatning for drap eller andre krenkingar

landnåmsbot , bot for å ta eller bruke ulovleg annanmanns jord landskyld , årleg avgift for leige av jord

landsvist , løyve til å opphalde seg i landet under vern av lova

laup, behaldar av tre

lauskar, ugift mann som ikkje har eige hushald

legemål , ulovleg samleie

leidang , 1) sjøforsvaret med skip, mannskap og utrusting, 2) innbyggjarane si plikt til å reie ut alt som trongst til leidangen, 3) utreisla av leidangen

lest , holmålseining, det same som 10 eller 12 skippund

letmose, mose som blir brukt til farging av tøy

lispund , vekteining, det same som 24 eller 36 merker

ljore, opning i taket for røyk og lys

lyrittareid , eid som ein sver med 2 medeidsmenn

mannebot , bot for drap

mannhelg , 1) det rettsvernet som eit fritt menneske etter lova var sikra for person, eigedom og ære, 2) den bolken i lova som handlar om dette

mark , vekt- og verdieining, ca. 204–215 gram, det same som 8 øyrar eller 24 ertogar

markebol , jordeigedom som det blir betalt 1 mark i landskyld for medgift , utstyr eller pengar som foreldra eller andre slektningar gjev til ei kvinne når ho gifter seg

meis , korg av flettverk merker, sjå mark

mjød , gjæra drikk av vatn og honning

mord , drap som skjer i løynd, utan at drapsmannen kunngjer det

motgåve, gåve gjeven som vederlag for medgifta

mungåt , innanlandsk øl

mæle, holmålseining for tørrvarer, særleg korn, det same som ¹⁄₆ såld

måg , slektning gjennom mågskap

mågskap, slektskap som ein får gjennom giftarmål

målstømmer, tømmer som held eit visst mål i lengd og tjukkleik

naudsyn , tvingande grunn nid , hån, ærekrenking

niding , person som har gjort seg skuldig i skammelege gjerningar non , gudsteneste kl. 15

orskurd , rettsleg avgjerd

ottesong , gudsteneste tidleg om morgonen

ovundsbot , bot for noko som er gjort av misunning eller hat

pund , vekteining, til vanleg det same som skippund

pundar, vekt av same type som bismar, med vektstong som er utstyrt med krok eller vektskål og lodd, brukt til tyngre varer enn bismar

pønitens , anger og bot reie ut , gjere opp, betale rekling , tørka strimmel av feitt sidekjøt på kveite

rettarbot , lov eller forordning gjeven, oftast av kongen, som endring eller tillegg til gjeldande rett

rettsbot , den bota som i lova er fastsett for det enkelte tilfellet av personleg krenking

rettsstyrar, den som administrerer retten

rå , tverrstong på mast som eit segl er fest i

rådmann , medlem av byrådet

saklaus , utan straff, utan skuld, fri for tiltale

sakøyre, bøter eller forbrote gods som etter brotsverk går til kongen eller anna styringsmakt

saum , stor spikar eller nagle

seksmannseid , eid som ein sver med 5 medeidsmenn

sjaund , gjestebod den sjuande dagen etter at nokon er død

skarlak , fint og kostbart klesplagg av høgraudt ullstoff

skilsdom , privat domstol som er samansett av domsmenn som partane sjølve peikar ut skinnsaum , stor spikar eller nagle brukt til å spikre skinnkledning på ei kiste eller liknande

skipan , forordning, her lovbod gjeve av kongen

skippund , ei vekteining, det same som 24 vætter

skipreide, kystdistrikt med plikt til å byggje, utruste og bemanne eit leidangsskip

skipssaum , stor spikar eller nagle brukt i skipsbygging

skjefte, setja skaft på

skjensel , lekamsskade under særleg krenkjande forhold

stag , tau frå toppen av masta til framstamnen

stallar, ein av dei fremste av kongen sine hirdmenn

stikke, 2 alner

stopul , klokketårn, klokkehus attmed kyrkje

strete, gate i ein by svaierom , rom som skip kan liggje for anker i og svinge med stamnen for vind og straum

svart , brukt om dårlege penningar

svear, innbyggjarar i Midt-Sverige sverjedag , dag då ein kan sverje, dvs. ikkje ein helgedag

Svitjod , Midt-Sverige

sysle, administrativt område under eit lagdøme

syslemann , kongeleg ombodsmann for ei sysle

systrung , barn, helst son, av morsyster sæle, stor og inderleg glede

så , stort trekar med to hankar

såld , holmålseining for tørrvarer, særleg korn

takmark , grense for eit område, særleg by, også brukt om området innanfor grensa

tegn , fri undersått av kongen

tegngilde, bot til kongen for å drepe tegn

tegnskyldnad , dei pliktene ein tegn har mot kongen

tilgåve , det brudgomen gav brura i tillegg til medgifta

tjeld , telt av seglduk eller liknande til å reise om bord i båt eller på land

tokkebot , skadebot for små fornærmingar

tolvmannseid , eid som ein sver med 11 medeidsmenn

tomannseid , eid som ein sver med 1 medeidsmann

trælepengar, samanskotspengar til frikjøp av trælar

ubotsmann , nokon som har gjort ubotsverk

ubotssak , sak om ubotsverk

ubotsverk , brotsverk som ein ikkje kan sone med bøter, og som blir straffa med utlegd

umage, person som ikkje kan forsyte seg sjølv på grunn av alder, helse eller fattigdom

utarving , arving som ikkje stammar i rett nedstigande linje frå arvlataren

utbod , innkalling til leidang

utesete, det å sitje ute om natta og øve trolldom

utlegd , det å vere utlæg

utlæg , fredlaus, stundom forvist frå landet, eigentleg «stilt utanfor lova»

utreisle, det å reie ut

vant , sett av vaierar eller tau som støttar master og stenger slik at dei ikkje bøyer seg

veband , band som gjerder inn ein fredheilag stad, særleg rundt lagretten på tinget

veit , smau, trong gate veitsle, 1) ytingar, 2) jord som ein har fått av kongen til bruk

vete, vedstabel på fjelltopp til å setje eld på for å varsle om fiendar

vidje, kvist, helst av bjørk, som samanfletta kan brukast som snor eller band

viglysing , kunngjering av drap, gjord av drapsmannen sjølv

vintersitjar, ein som oppheld seg på ein

stad vinteren over viteleg , som vitne veit om vætt , vekteining, det same som ¹⁄₂₄ skippund

vådeverk , gjerning som er gjord av vanvare eller ved eit uhell

våpentak , samtykke ved å løfte våpena, eller slå dei mot kvarandre

ættleie, ta opp i ætta, slekta

ættleiing , 1) person som er ættleidd, 2) det å ættleie

øyre, vekt- og verdieining, det same som ¹⁄₈ mark eller 3 ertogar

årboren , fødd fri, eigentleg «som er fødd i tidlegare tider»

LITTERATUR

am 323 fol . Den Arnamagnæanske Samling, København.

a nde RSS on, h an S . 1977. «Sverige. En forskningsöversikt.» I Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 1. Middelaldersteder. Det XVII. nordiske historikermøte, redigert av Grethe Authén Blom, 91–146. Trondheim: Universitetsforlaget.

a unaa S , tR ygve og Grethe Authén Blom. 1980. Magnus Lagabøters Bylov: utsnitt av lovbok fra 1576. Trondheim.

b agge, Sve RR e . 2000. «Innledende essay.» I Kongespeilet, omsett av Anton Wilhelm Brøgger. Oslo: Bokklubbene.

b e R nha R d S en, Su S anne . 2022. «Kvinnen i norske bylover fra middelalderen.» Masteroppgåve, Nord universitet.

b e R tel S en, Reida R . 2009. «Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær?» I Den urbane underskog. Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlig nytid, redigert av Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum, 199–211. Oslo: Novus forlag.

b lanton, Richa R d e . 2014. «The Changing Role of Medieval Women.» Science 343: 485–86.

b lom, gR ethe a uthén . 1972. «Stadsstyrelse.» I bind 17 av Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 8–14. Oslo: Gyldendal.

b lom, gR ethe a uthén . 1982. «Takmark.» I bind 18 av Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 80–82. Rosenkilde og Bagger.

b lom, gR ethe a uthén . 1997. Hellige Olavs by. Bind 1 av Trondheims historie. Oslo: Universitetsforlaget.

bR attega R d, o lav. 1980. «Bjärköarätt, Norge.» I bind 1 av Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 659–60. Oslo: Gyldendal.

The Codex of Justinian. 2016. Bind 3, redigert av Bruce W. Frier. Cambridge: Cambridge University Press.

Danmarks gamle købstadlovgivning 1951–52. Bind 1–2, redigert av Erik Kroman. København: Gyldendal.

Der Bardewiksche Codex des Lübischen Rechts von 1294. 2021–2022. 3 bind, redigert av Natalija Ganina, Albrecht Cordes og Jan Lokers. Oppenheim: Nünnerich-Asmus.

The Digest of Justinian. 1998. 2 bind, redigert av Alan Watson. Philadelphia: Penn.

Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. 1847–2011. 23 bind. Christiania/Oslo: varia.

d umolyn, j an og b a R t l ambe R t. 2014. «Cities of commerce, cities of constraints. International trade, government institutions and the law of commerce in later

medieval Bruges and the Burgundian state.» Tijdschrift voor Sociale en Economische Geschiedenis 11: 89–102.

eRS land, g ei R a tle . 2011. Kven eigde byen?: bygrunnlegging, grunneige og grunnleige i Bergen og eit utval nordeuropeiske byar. Oslo: Dreyer.

eRS land, g ei R a tle . 2012. «Byen ved domkirken.» I Bispeby og borgarby – frå opphavet til 1815, bind 1 av Stavanger bys historie. 153–185. Stavanger: Wigestrand.

f ougne R l undh, gR ege RS . 1829. Bergens gamle Bylov. Efter Membran­ Codices med Indledning, Oversættelse og Anmærkninger. København.

fR ankot, e dda . 2012. ‘Of Laws of Ships and Shipmen’. Medieval Maritime Law and its Practice in Urban Northern Europe. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Frostatingslova, i Norges gamle Love indtil 1387. 1846. Bind I, redigert av Rudolf Keyser og P.A. Munch, 121–258. Cristiania: Gröndahl.

g an S um, t e R je . 2009. «Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser.» I Den urbane underskog. Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlig nytid, redigert av Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum, 19–40. Oslo: Novus forlag.

gR oh S e, i an p ete R . 2020. «Bjarkeyjarréttr and Farrmanna Logh: Norse or European Laws of the Sea?» I Conflict Management in the Mediterranean and the Atlantic, 1000–1800, redigert av Louis Sicking og Alain Wijffels, 67–87. Leiden: Brill.

Gulatingslova, i Norges gamle Love indtil 1387. 1846. Bind I, redigert av Rudolf Keyser og P.A. Munch, 3–118. Cristiania: Gröndahl.

h agland, j an Ragna R og j ø R n Sandne S . 1994. Frostatingslova. Oslo: Samlaget.

h agland, j an Ragna R og j ø R n Sandne S . 1997. Bjarkøyretten. Nidaros eldste bylov. Oslo: Samlaget.

h atløy, bR age t hune S tvedt. 2023. «Vi holder på med å bøte noe på de fleste lovbøker i landet.» Prolog. I Landslova av 1274. Rett, politikk og samfunn i norsk mellomalder, redigert av Else Mundal, Erik Opsahl, Jørn Øyrehagen Sunde og Miriam Tveit, 15–37. Oslo: Dreyer forlag.

h elle, k nut. 1995. Kongssete og kjøpstad: fra opphavet til 1536. Bergen bys historie. Bergen: Universitetsforlaget.

h elle, k nut. 2006. «Fra opphavet til omkring 1500.» I Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år. Oslo: Pax Forlag.

h enning S øn, b altze R . 1900. Tonszbergisz Byerätt: schrevitt anno 1614. Vestfold historielag.

h e R tzbe R g, e bbe . 1895. «Glossarium.» I bind V av Norges gamle Love indtil 1387, redigert av Gustav Storm og Ebbe Hertzberg. Kristiania: Grøndahl & Søn.

h olmbäck, å ke og e lia S We SS én . 1979. «Inledning.» I Äldre Västgötalagen, Yngre Västgötalagen, Smålandslagens kyrkobalk och Bjärköarätten. Bind 5 av

Svenska landskapslagar: Tolkade och forklarade for nutidens svenskar, redigert av Åke Holmbäck og Elias Wessén, i–cxv. Stockholm: AWE/GEBERS.

h olt, Richa R d . 2007. «What if the Sea were Different? Urbanization in Medieval Norway.» Past & Present 195, Issue suppl. 2, 132–47.

h o R n, a nna c atha R ina . 2016. Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov. Ph.d.-avhandling, Göteborgs universitetet.

h øiaa S , k nut. «Med lov skal byen bygges». 11. mai–16. september. Magnus Lagabøtes Bylov av 1276. Bergen: Bryggens museum.

j acob S en, gR ethe . 1983. «Women’s work and women’s role: Ideology and reality in Danish urban society, 1300–1550.» Scandinavian Economic History Review 31 (1): 3–20.

j acob S en, gR ethe . 1993. «Dansk købstadlovgivning i middelalderen.» Historie/Jyske Samlinger 3: 393–439.

j an S en, g unna R c h R . 2024. «Farmannsloven.» I Landslova: kommentarutgåve, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 413–49. Bergen: Fagbokforlaget.

j óhanna k at R ín fR ið R ik S dótti R , m a R it a amodt n iel S en og m agnu S Rindal . «Introduksjon». I Magnus Håkonsson Lagabøtes bylov og farmannslov, 6–49. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

j óhanna k at R ín fR ið R ik S dótti R , m a R it a amodt n iel S en og m agnu S Rindal. 2023. Magnus Håkonsson Lagabøtes bylov og farmannslov. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

j ohn S en, oS ca R a lbe R t. 1929. Middelalderen. Bind 1 av Tønsbergs historie. Oslo: Gyldendal.

Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov. 2018. 2 bind, redigert av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck. Oslo: Arkivverket.

Kongsspegelen. 1976. Omsett av Alf Hellevik. Norrøne Bokverk. Oslo: Samlaget. Meissner, Rudolf. 1950. Stadtrecht des Königs Magnus Hakonarson für Bergen. Bruchstücke des Birkinselrechts und Seefahrerrect der Jónsbók. Weimar: Hermann Böhlaus Nachfolger.

Magnus Håkonsson Lagabøtes bylov og farmannslov. 2023. Redigert av Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, Marit Aamodt Nielsen og Magnus Rindal. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

Magnus Lagabøtes landslov – og viktige rettarbøter 1280–1327. 2024. Omsett av Magnus Rindal. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

«Morkinskinna Saga Magnús góða ok Haralds harðráða». 1867. I Morkinskinna indeholdende en af de ældste Optegnelser af Norske Kongesagaer, redigert av C.R. Unger. Christiania: B.M. Bentzen.

m undal, e l S e . 2020. «I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274?» I Lov og lovgiving i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, redigert av Anna Catharina Horn og Karen Arup-Seip, 67–98. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

m undal, e l S e . 2020. «Kva hadde kvinnene på tinget å gjere? Kvinneroller på tinget etter norske landskapslover og Landslova.» I Lov og lovgiving i middelalderen.

Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov, redigert av Anna Catharina Horn og Karen Arup-Seip, 212–51. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

m undal, e l S e . 2022. «Forholdet mellom gammal og ny rett i norsk og islandsk lov i mellomalderen.» Historisk tidsskrift 4: 286–98.

n edkvitne, aR nved og p e R n o RS eng . 2000. Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000–1536. Oslo: Cappelen.

n iel S en, y ngva R . 1880. «Raadmændene i de norske Kjøbstæder i Middelalderen.»

Nr. 13 i Forhandlinger i Videnskabs­Selskabet i Christiania. Christiania: Dybwad.

n iitema, v ilho . 1956. «Bjärköarätt.» I bind 1 av Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 655–57. Oslo: Gyldendal.

Norges gamle Love indtil 1387. 1846–49. 3 bind, redigert av Rudolf Keyser og P.A. Munch. Cristiania: Gröndahl.

Norges gamle Love indtil 1387. 1885. Bind 4, redigert av Gustav Storm. Cristiania: Gröndahl & Søn.

Norske middelalderdokumenter. 1973. Redigert av Sverre Bagge, Synnøve H. Smedsdal og Knut Helle. Bergen: Universitetsforlaget.

o p S ahl, eR ik . 2023. «Kongevalg.» I Landslova av 1274. Rett, politikk og samfunn i norsk mellomalder, redigert av Else Mundal, Erik Opsahl, Jørn Øyrehagen Sunde og Miriam Tveit, 63–83. Oslo: Dreyer forlag.

pau S , h an S . 1751. Bind 1 av Samling af gamle norske Love. København: J.W. Boppenhausen.

Rindal, m agnu S og b jø R g d ale Spø R ck . 2018. «Landslova i dansk omsetjing.»

I Kong Magnus Håkonson Lagabøtes landslov, 84–87. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

Regesta Norvegica. 1898–. 10 bind, redigert av varia. Kristiania/Oslo: Det norske historiske kildeskriftfondet.

Robbe RS tad, k nut, oms. 1923. Magnus Lagabøters bylov. Kristiania: Universitetsforlaget.

Robbe RS tad, k nu t, oms. 1937. Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. [1981].

Robe R t S on, a gne S j . 1925. The laws of the kings of England from Edmund to Henry I. Cambridge: Cambridge University Press.

Sandvik, g udmund. 1986. «Sættargjerda i Tunsberg og kongens jurisdiksjon.»

I Samfunn, rett, rettferdighet – Festskrift til Torstein Eckhoff, redigert av Anders Bratholm, Torkel Opsahl og Magnus Aarbakke, 563–585. Oslo: Tano.

Sigurd Ranessöns Proces, Utgivet efter Haandskrifterne. 1877 redigert av Gustav Storm. Kristiania: Mallingske.

Simp S on, a nd R e W R. og a delyn l . Wil S on. 2017. Bind 1 av Scottish Legal History. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Steinne S , aS gaut. 1982. «Mål, vekt og verdirekning i Noreg.» I Anton Wilhelm Brøgger og Asgaut Steinnes, Gammel mål og vekt i Norge, 16–87. Oslo: Kildeforlaget.

Sunde, j ø R n ø y R ehagen. 2005. Speculum legale – Rettsspegelen. Bergen: Fagbokforlaget.

Sunde, j ø R n ø y R ehagen. 2014. «Daughters of God and counsellors of the judges of men: changes in the legal culture of the Norwegian realm in the high middle ages.» I New Approaches to Early Law in Scandinavia, redigert av Stefan Brink og Lisa Collinson, 131–83. Turnhout: Brepols.

Svenska landskapslagar: Tolkade och forklarade for nutidens svenskar. 1979. Bind 5, Äldre Västgötalagen, Yngre Västgötalagen, Smålandslagens kyrkobalk och Bjärköarätten, redigert av Åke Holmbäck og Elias Wessén. Stockholm: AWE/Gebers.

Sverris Saga etter Cod. AM 327 4°. 1920. Redigert av Gustav Indrebø. Oslo: Den historiske kjeldeskriftkommisjon.

t a R ange R , a b S alon. 1910. Oslos ældste byprivilegium.

t veit, m i R iam. 2020. «Urban Law in Market Towns: Legal Cultural Encounters in a long Fourteenth Century Norway.» I Cultures of Law in Urban Northern Europe: Scotland and its Neighbours c.1350–c.1700, redigert av Jackson Armstrong og Edda Frankot, 105–22. Milton: Routledge.

t veit, m i R iam. 2023. «Urban Legal Procedure in Fourteenth Century Norway.» I Comparative Perspectives in Scottish and Norwegian Legal History, Trade and Seafaring, 1200–1800, redigert av Andrew Simpson og Jørn Øyrehagen Sunde, 155–80. Edinburgh: Edinburgh University Press.

t veit, m i R iam. 2023. «Health and hygiene regulations in 12th–14th century Norwegian towns.» I Pequenas Cidades no Tempo. A saúde, redigert av Adelaide Millán da Costa, Sara Prata, Fabián Cuesta-Gómez, Adelino Cardoso og Helena da Silva, 61–74. Lisboa: Universidade Nova de Lisboa FCSH.

t veit, m i R iam. 2025. «Ambiguities of Urban Hospitality in the Norwegian Realm, 1100–1350.» I Guests, Strangers, Aliens, Enemies: Ambiguities of Hospitality in the Middle Ages, c. 1000–1350, redigert av Wojtek Jezierski og Lars Kjær, 201–25.

Turnhout: Brepols.

t veit, m i R iam og h elle v ogt. 2023. «The Invisible Poor in Norwegian and Danish Town Laws c. 1200–c. 1350.» Journal of Comparative Legal History 1: 4–22.

v ogt, h elle. 2010. The function of Kinship in Medieval Nordic legislation. Leiden: Brill.

Wienbe R g, j e S . 1992. Grund og gård i Tønsberg. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg nr. 9, Nordre bydel, hefte 3. Tønsberg: Riksantikvaren.

Wub S - mR oze W icz, j u S tyna. 2008. Traders, Ties and Tensions. The Interaction of Lübeckers, Overijsslers and Hollanders in Late Medieval Bergen. Hilversum: Uitgeverij Verloren.

b øke R i S e R ien Norske mellomalderskrifter :

Magnus Lagabøtes landslov (2024)

Magnus Lagabøtes kristenrett, Sættargjerden i Tønsberg (2026)

Magnus Lagabøtes bylov og farmannslov (2026)

© Nasjonalbiblioteket, 2026

ISBN 978-82-7965-572-5 (trykt)

ISBN 978-82-7965-607-4 (e-bok)

1. opplag 2026

l ayout og om S lag S de S ign: Superultraplus Designstudio AS www.superultraplus.com

tR ykk og innbinding: Erik Tanche Nilssen AS

Denne boka er utgjeven i samband med forskings- og formidlingsprosjektet De norske middelalderlovene.

Prosjektet har motteke støtte frå Elvekallen ved Astrid Lærdal Frøseth.

Omsetjaren har motteke støtte frå Det faglitterære fond.

Materialet i denne publikasjonen er verna etter åndsverklova.

Utan uttrykkeleg samtykke er eksemplarframstilling og tilgjengeliggjering berre tillate så langt det har heimel i lov eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettshavarar til åndsverk.

Førespurnader til redaksjonen: utgivelser@nb.no www.nb.no

Norske mellomalderskrifter er ein bokserie frå

Nasjonalbiblioteket som har som mål å gjere mellomalderen sin skriftkultur tilgjengeleg på moderne norsk.

Magnus Lagabøtes bylov blei vedteken i Bergen i 1276. Lova supplerer Magnus Lagabøtes landslov frå 1274, med særskilde reglar for styring av byen og åtferd i byen. Ho er den tidlegaste heilskaplege lovboka for byar vi kjenner frå Noreg, og blei i tillegg til Bergen også gjeldande for andre norske mellomalderbyar.

Farmannslova er tradisjonelt knytt til Bylova og handlar om reglane for ferdsel til sjøs og handelsvarene på skip.

Magnus Lagabøtes bylov og farmannslov er sentrale kjelder til kunnskap om korleis livet i byen blei organisert i mellomalderen, og korleis byen fungerte som sentrum for utveksling av varer, idear og kultur.