Forord Et mangfold av stiler Denne samlingen er først og fremst skrevet for gudstjenestebruk. Norsk Salmebok 2013 har spesielt stor stilistisk bredde, og dekker både en tusenårig musikkarv og ulike nåtidige sjangre. De fleste melodiene står i Norsk Salmebok 2013.1 Det er også tatt med enkelte andre melodier, liturgisk 2 musikk og transkripsjoner. Tjenesteordningen for kantorer inviterer til å ”forvalte og gjøre levende tradisjonelle og nye kirkemusikalske verdier”. Her ligger et stort formidlingsanvar og løsningen er ikke bare én type musikk. Et mål for disse salmebearbeidelsene er å finne et tilsvarende stort stilistisk spenn i behandlingen av salmemelodier, og ta de ulike skrivemåtene lengre ut enn i en standarisert barokkinspirert koralsats, uten parallelle kvinter og oktaver. Den typen sats er godt dekket av andre fra før, med en mengde velfungerende materiale, og den har lenge vært en satsteknisk komfortsone for musikkutdanningene. Derfor har den har ikke vært hovedfokus for min samling. En kan velge å bruke eller la være å bruke uttrykket ”musikalsk stil”, men i denne sammenhengen snakker jeg om typer musikk som har ulike spilleregler, hvor man kan forsøke å tre inn i de ulike rommene. Hva er normalen for samklanger; åpne kvinter, grunnleggende treklanger eller svært mettede klanger, er musikken diatonisk eller kromatisk? Hvordan forholder stemmene mot hverandre? Skal man unngå parallleller eller er paralleller viktig for denne musikken? Skal man forberede og løse opp dissonanser, eller er dissonansene fristilt? Når noen setter opp et sett regler er de ikke absolutter, men hjelpemidler for å bevege seg innenfor en bestemt type musikk. Om man ser på eksemplene i Rameau’s harmonilære fins det også en utstrakt bruk av dissonanser som kan gi økt spenning i musikken, ikke bare de stabile treklangene. Det fins på ulike vis kromatiske akkordprogresjoner i både barokkmusikk, romantisk musikk og jazz. Debussy, Ravel og jazz har mye felles i bruken av metningstoner, mens enkelte former for jazz tenker mer funksjonsharmonisk enn impresjonistene. Det er en forskjell på tidlig og sen middelalder. Perotin skrev på 1100-tallet musikk med kvintklanger og stadige kollisjoner mellom stemmene. Musikken i senmiddelalderen har mer fokuserte samklanger og den karakakteristiske Ars Nova-kadensen som har hevet ledetone til både kvint og oktav. Denne kadensen dukker ofte opp når jeg forsøker å nærme meg middelalder, enten det er et moderne uttrykk med middelalderinspirasjon, eller en øvelse som går tettere på stilen. Parodimesser i renessanse eller middelalder brukte eksisterende musikk som grunnlag for nye komposisjoner. Parodi må her ikke forstås i den moderne komiske betydningen. I moderne tid har komponister som Berio og B.A.Zimmermann komponert musikk av sitater, f.eks. når Berio skriver sin musikk på toppen av satsen fra en Mahler-symfoni, og i tillegg setter inn fragmenter av en mengde komponister. En kan kalle det metamusikk. Noen av salmebearbeidelsen i denne samlingen bruker også diverse kjente sanger eller salmer som diskrete motstemmer. I de mest ekstreme tilfellene er alt satt sammen av sitater, og da er ikke undertegnede lengre oppført som komponist. For transparens på dette følger det med et sitatregister, hvor opphavere til ulike motstemmer krediteres. Jeg har merket forspill som inneholder ett eller flere sitater i sin helhet, i tillegg til salmemelodien, ”Sitatkomposisjon”.
2 Titler etter Gudstjenestebok for den norske kyrkja, 2020.
4
LY 1303