Tittel: Norsk Jazz Messe
Tekst: Tor Edvin Dahl
Musikk: Sigvald Tveit
Layout: Ernst Th. Monsen
Utgitt av Cantando Musikkforlag AS 2004
ISMN M-2612-0998-5
Adresse: Postboks 8019
4068 Stavanger
Telefon: 5189 4601
Faks: 5189 4602
E-post: order@cantando.com
Internett: www.musikkforlaget.no
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cantando Musikkforlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Sigvald Tveit og Tor Edvin Dahl:
Norsk jazzmesse
Denne messa ble til som et bestillingsverk til Det norske Diakonhjemmets 100-årsjubileum 1990. Den er senere blitt spilt en rekke steder, blant annet under jazzfestivaler både i Norge og Tyskland.
Den foreligger også på CD i en tysk innspilling med Hannover Storband og ledende vokalister fra Hannover. Vår egen Wenche Myhre er solist på en av satsene! Det er Cantando forlag som gir ut messa, og teksten foreligger på tre språk, tysk, norsk og engelsk.
Musikken varer en snau time. Den kan framføres som en ren konsertversjon, men det er også lagt inn skriftlesing, bønner og andre verbaltekster slik at messa kan bygges ut til en fullstendig gudstjeneste, gjerne med preken og nattverd.
Om jazz i kirken
Jazz som kirkemusikk var i mange år ikke akseptert, verken i amerikanske eller norske kirker. Det var først på midten av 1960-tallet, da Duke Ellington kom med sin første “Sacred Concert”, at denne form for musikk så smått fikk innpass i kirkene. Denne musikken ble svært viktig for ham. I de få åra han da hadde igjen å leve, prioriterte han denne form for komposisjonsvirksomhet så høyt at han skrev hele to nye Sacred Concerts. Det er den andre av disse som er blitt mest kjent. Musikken ble aldri ble utgitt av Ellington selv, derimot laget Sigvald Tveit en transkripsjon på bestilling for noen år siden. Denne versjonen er blitt oppført av en rekke kor og storband over hele Skandinavia og i Tyskland.
Inspirert av denne suksessen, bestilte Diakonhjemmet en messe til sitt 100-årsjubileum. Mottoet for jubileet var: ?Uten kjærlighet dør mennesket.? Det ble Sigvald Tveit som sammen med forfatteren Tor Edvin Dahl fikk oppgaven: En ny original messe for vokal solist, blanda kor og storband. Den ble uroppført for en fullsatt Oslo Domkirke i 1990. Solistpartiet er skrevet for mørk alt (bass), men det kan også framføres av sopran eller tenor, gjerne da oktaven over.
Om selve messa
Denne jazzmessa har reisen som tema. For det første fordi reisen blir mer og mer sentral for oss moderne mennesker - vi reiser mer, på ferie, i arbeidssammenheng - i tillegg flytter også stadig flere av oss. Vi blir fortrolige med oppbruddet, reisens rytme driver oss videre. Vi er underveis - vi søker, finner nye kontakter, men oppdager også oftere den rotløsheten og ensomheten som lett blir en konsekvens.
Samtidig er reisen også et bilde på livet - fra dets begynnelse, der vi kommer inn i en ny verden - og til vi forlater den igjen. Vårt liv er en reise der vi stopper flere steder underveis, og innimellom tror vi har stoppet for godt. Men vi tvinges videre - helt til vi tar den siste store reisen.
Sist, men ikke minst, er reisen et bilde på vårt forhold til Gud. Vi reiser med ham, men vi reiser også til ham. Vi kommer ham stadig nærmere, selv når vi innimellom føler at vi kommer lenger fra ham. Gjennom våre erfaringer i livet, gjennom våre møter med andre mennesker, vinner vi en stadig større forståelse av hvem Gud er.
Det er i en slik sammenheng vi setter kjærligheten som tema. Kjærligheten er ikke noe statisk. Vi sier ofte at den har vanskelige kår, fordi så mange ting er mer usikre enn før. Kjærligheten som varer livet ut, synes sjelden. Men så ser vi kanskje tydeligere hvordan kjærligheten forandrer seg, hvordan vi elsker forskjellig på forskjellige tidspunkt i livet, og hvordan kjærligheten viser oss sine mange ansikter. Etter hvert får vi kanskje også en klarere forståelse hva som nettopp er Guds kjærlighet - den urokkelige omsorgen som følger oss, og som vi alltid kan vende tilbake til.
Det er dette siste som blir innledningen på messa. “Introitus” er ikke bare sangen om hvordan vi møtes igjen. Den understreker det absolutte i akkurat dette møtet - Gud er her!
Underveis på reisen har vi snublet og feilet. Vi har gått fra trygghet til mørke og usikkerhet. Dette understrekes både i syndsbekjennelsen og i den “Kyrie Eleison”-satsen som følger. Men nettopp fordi vi nå befinner oss hos Gud, kan vi glede oss over livet, over lykken i dette øyeblikket med Gud.
I “Credo” vises det til de mange reisene som danner bakgrunnen for vår virkelighet. Abrahams oppbrudd fra Ur, israelittenes vei ut av Egypt, de tre hellige kongers reise til Betlehem - alle disse reisene har gjort Gud tydeligere for oss. Derfor - selv om Gud, som det sies i “Sanctus”, fortsatt ikke er synlig, og døden er viss - kan vi kjenne oss trygge. Vi vet ikke hva framtida vil bringe, men Gud er hele tida hos oss.
“Kontakion” minner oss om at den omsorgen og tryggheten Gud gir, skal avspeiles i oss. Vi skal være slik - vise omsorg og skape trygghet. Da, som det sies i “Benedictus”, er “du hos meg”. Det vil si - vi mennesker tar oss av hverandre, slik Gud tar seg av oss.
I “Agnus Dei” blir vi minnet om at dette også er tilfelle når virkeligheten er som mest grusom og urettferdigheten har de dårligste kår.
“Conclusio” understreker den trygge gleden i det utrygge. Reisen går videre, vi går fra hverandre. men på reisen finnes støtte, og - Gud er her!
