FORORD
Anna Severine Lindeman (1859–1938) vokste opp i Trondheim1 som barnebarn av Ole Andreas Lindeman (1769-1857).2 O.A. Lindeman hadde studert i København i 1790-årene og virket hele sitt voksne liv som organist i Vor Frue kirke i Trondheim. Han ble en viktig formidler av Bach-arven i Norge og var i sin samtid ansett som en av landets aller best skolerte musikere. Annas far var legen Peter Tangen Lindeman (1810–1888). På morssiden kom familien opprinnelig fra Tyskland; Bauck-familien drev byens sukkerraffineri.
Anna Lindeman var nest yngst i en søskenflokk på syv. I barndommen hadde musikken stor plass, og historien forteller at Anna kunne synge før hun kunne gå. 3 Faren hennes, Peter Lindeman, hadde som alle barna i Lindeman-familien fått sin musikalske opplæring av bestefaren Ole Andreas. Opplæring en omfattet både spill på klaver og orgel og undervisning i teoretiske emner. 4 Også moren, Louise Augusta Bauck (1826–1906), hadde vokst opp i et hjem der musikken ble dyrket flittig. Moren laget rim med barna og lærte Anna og broren Henrik (1850–1888) å synge duetter, blant annet av de gamle visene «Aprilsnarrene» og «En søndag på Amager». 5 Duettene ble fremført i familiens store juleselskap. Anna var da så liten at hun satt på skuldrene til den ni år eldre broren for å høres bedre.
Anna Lindeman begynte å spille piano som 5-åring. Hennes første spillelærer var farens søster, Severine Dons. 6 Pedagogiske nybegynnerhefter fantes ikke på denne tiden, og Anna måtte spille treklanger fra en bok med håndskrevne noter. Undervisningen hos Severine Dons og senere også hos farens svigerinne, tante Stine, var «ikke noget videre opkvikende» for unge Anna. 7 Da fungerte det langt bedre med onkelen Just Lindeman som lærer. Han var organist i domkirken i Trondheim, og av ham lærte Anna både harmonilære og å spille orgel. Den store lysten til å arbeide med musikk kom imidlertid først i 1879, da Anna som 20-åring begynte å spille hos sin fire år eldre kusine Astrid Lindeman. 8 Astrid var datter av Just Lindeman og hadde spilt med Erika Lie Nissen 9 (1845–1903) i Christiania 10
Anna Severine Lindeman (1859–1938) grew up in Trondheim67 as the second youngest of seven siblings. Her grandfather, Ole Andreas Lindeman (1769—1857),68 had studied in Copenhagen in the 1790s and throughout his adult life worked as an organist at Vor Frue Church in Trondheim. He became an important proponent of Bach’s legacy in Norway and in his day was regarded one of the country’s most learned musicians. Anna’s father, Peter Tangen Lindeman (1810–1888), was a physician. Her mother’s side of the family originally came from Germany; the Bauck family ran the city’s sugar refinery.
Music occupied an important place in Anna’s childhood, and it is said that she was able to sing before she could walk.69 Like all the children in the Lindeman family, Anna’s father Peter had received his musical training from Ole Andreas. This included piano and organ lessons as well as theoretical subjects.70 Louise Augusta Bauck (1826–1906), Anna’s mother, had also grown up in a home that cultivated music diligently. She made up rhymes together with her children and taught Anna and her brother Henrik (1850–1888) to sing duets, such as the old folk songs ‘Aprilsnarrene’ (April fool’s) and ‘En søndag på Amager’ (A Sunday at Amager).71 These duets were performed at the family’s large Christmas gatherings. Anna was still so small that she sat on the shoulders of her nine-year-old brother in order to be better heard.
Anna started playing piano at the age of five. Her first piano teacher was Severine Dons, her father’s sister.72 Instructional editions for young beginners were not yet available at the time, and Anna had to play chords from handwritten sheets of music. Severine Don’s instruction, and later also that of her father’s sister-in-law, aunt Stine, was ‘not directly invigorating’ for young Anna.73 Far more successful were the lessons with her uncle Just Lindeman. He was organist at the cathedral in Trondheim and instructed Anna in both harmony and organ playing. But Anna’s final resolve to take up music professionally did not come until 1879, when at the age of 20 she began to take lessons with her four year older cousin Astrid Lindeman,74 the daughter of Just Lindeman. Astrid had studied under Erika Lie Nissen75 (1845–1903) in Christiania.76
Anna hadde en god sangstemme. At hun også var godt skolert, gjenspeiles i fortellingen om oppføringen av Just Lindemans påskekantate på begynnelsen av 1880tallet.11 Konserten skulle finne sted i domkirken. På konsertdagen ble sopransolisten plutselig syk, og onkelen beordret Anna til å overta sopranrollen. Selv om Anna hadde vært med i koret og kjente kantaten godt, hadde hun aldri sunget noen av solopartiene. Sopranen skulle synge både en solo og en duett og i tillegg delta i en kvartett. På så kort varsel rakk Anna bare å gjøre prøve med duetten. Hun gjennomførte likevel konserten på utmerket vis, og Just Lindeman var svært fornøyd. Anna kom senere til å fortsette sin musikalske skolering innenfor både sang, klaver og orgel og ble en habil utøver.
Annas bror Henrik studerte medisin i Christiania og bodde i studieårene hos tanten Aminda og onkelen, organisten, komponisten og folketonesamleren Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887). 12 Der ble han god venn med fetteren, musikeren Peter Brynie Lindeman (1858–1930). 13 Sommeren 1878 kom Peter på besøk til Trøndelag, og også Anna fikk muligheten til å bli kjent med ham. Samme høst reiste Anna til Christiania for å besøke broren og ta sangtimer med Camilla Wiese (1845–1938). 14 Forholdet hennes til Peter må ha utviklet seg til noe mer enn vennskap under dette oppholdet, for i 1881 ble de to forlovet. Paret giftet seg i domkirken i Trondheim i august 1884. 15 Bryllupsreisen gikk først til Stockholm, hvor Peter hadde studert orgel, cello og komposisjon ved musikkonservatoriet i perioden 1878–1879. Her var de i åtte dager, før de reiste videre til Hamburg. Deretter gikk ferden til Dresden. De nygifte hadde fått 800 kroner i bryllupsgave fra hvert sitt foreldrepar. Pengene ønsket de å benytte på musikkstudier i utlandet. De valgte Dresden som studiested, hvor Peter fortsatte sine cellostudier ved musikkonservatoriet, med professor Grützmacher som lærer. Anna studerte ikke selv ved konservatoriet mens paret oppholdt seg i Dresden, og fikk heller ikke senere noen formell musikkutdannelse. I stedet tok hun privattimer. Hun spilte klaver med en av lærerne ved konservatoriet, organist Jansen, og fikk sangundervisning av hans kone. I den upubliserte boken Erindringer beskriver Anna Lindeman tiden i Dresden som en herlig tid, hvor de også fikk anledning til å høre en mengde operaer og konserter. 16 Da
Anna had a good singing voice. The fact that she was also well-trained is borne out by an account of a performance of Just Lindeman’s Easter cantata in the early 1880s.77 The concert was to take place in the cathedral. On the day of the concert, the soprano soloist suddenly became ill, and Anna’s uncle ordered his niece to take on the soprano part. Although Anna had been singing in the choir and knew the cantata well, she had never sung any of the solo parts, which included a soprano solo, a duet, as well as a vocal quartet. At such short notice, Anna only had a chance to rehearse the duet. Nevertheless, she performed extremely well in the concert, and Just Lindeman was quite pleased. Later, Anna continued her musical training as both singer, pianist and organist, and became an accomplished performer.
Anna’s brother Henrik studied medicine in Christiania. During his years of study, he lived with his aunt Aminda and his uncle, the organist, composer and folk music collector Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887).78 There he became good friends with his cousin Peter Brynie Lindeman (1858–1930),79 who was also a musician. In the summer of 1878, Peter visited the Trondheim area, and Anna too had the opportunity to get to know him. That autumn, Anna travelled to Christiania to visit her brother and take singing lessons with Camilla Wiese (1845–1938).80 During her stay, the relationship with Peter must have developed into something more than friendship, since they became engaged in 1881. In August 1884, the couple were married in the cathedral in Trondheim.81 Their honeymoon started in Stockholm, where Peter had studied organ, cello and composition at the conservatory from 1878 to 1879. After eight days in the Swedish capital, they continued on to Hamburg, followed by Dresden. The newlyweds had been given 800 Norwegian kroner from each of their parents as a wedding gift and planned to use the money to study music abroad. The choice fell on Dresden, where Peter continued his cello studies at the conservatory with professor Grützmacher. Anna herself did not study at the conservatory while the couple stayed in Dresden, neither did she receive any formal music education later. Instead, she took private piano lessons with organist Jansen, one of the teachers at the conservatory, and studied singing with his wife. In her unpublished autobiography Erindringer (Memoirs), Anna Lindeman describes the Dresden period as a wonderful time that, among other things, offered the opportunity to attend many operas and concerts.82 When Anna and Peter
Anna og Peter kom tilbake til Christiania våren 1885, flyttet de inn i en liten leilighet i Wergelandsveien 5. Tre av parets fem barn ble født her; Ludvig Mathias i 1886, Agnes i 1888 og Magnhild Aminda i 1890. I 1883 hadde Peter Lindeman og faren Ludvig Mathias Lindeman startet en organistskole for å kunne tilby bedre utdanning til landets organister. Oppholdet i Dresden hadde gitt det unge ekteparet Lindeman mulighet til å gjøre seg kjent med måten musikkskoler og konservatorier ble drevet på i Tyskland, og de tok med seg med mange ideer hjem til Norge.17 Perioden mellom 1885 og 1892 var en utfordrende og vanskelig tid for skolen, ikke bare økonomisk, men også rent fysisk. Skolen måtte bytte undervisningslokaler flere ganger, og Anna og Peter underviste i perioder også hjemme i leiligheten i Wergelandsveien. En annonse i Aftenposten fra september 1886 viser at Anna tok elever i piano og sang, mens Peter underviste i cello, orgel, samspill og harmonilære.18 I 1892 kjøpte Lindeman-familien Nordahl Bruns gate 8. Her fikk Anna og Peter en egen leilighet, og Musik og organistskolen, som var i stadig vekst, fikk endelig et fast tilholdssted. Skolen fikk i 1894 det offisielle navnet Musik-Konservatoriet. Privat var de samme årene både triste og gledelige for den unge familien: I 1894 døde datteren Agnes av hjernehinnebetennelse. Året etter ble datteren Signe Augusta født, og i 1896 kom sønnen Trygve. I 1894 kjøpte familien eiendommen Skogtun på Blommenholm og flyttet dit, først kun i perioder av året, og fra 1900 på permanent basis.19
Til tross for barnefødsler og ansvar for hus og hjem deltok Anna aktivt i arbeidet ved musikkskolen. Hun fikk også undervisning i komposisjon av Iver Holter og sangundervisning av Hildur Schirmer, som begge var lærere ved konservatoriet.20 Hildur Schirmer (1856–1914) var opprinnelig fra Tyskland og hadde også sin musikalske skolering derfra. Hun hadde dessuten studert hos Pauline Viardot-Garcia (1821–1910) i Paris.21 I 1880- og 90-årene virket hun som pedagog i Christiania og underviste både privat og ved musikkonservatoriet.22 Komponisten Iver Holter (1850–1941) var en sentral mann i Christianias musikkliv gjennom en årrekke. Etter studier i Leipzig og Berlin slo han seg ned i den norske hovedstaden hvor han var aktiv både som kor- og orkesterdirigent. I 1886 overtok han som dirigent for Musikforeningen etter Johan
returned to Christiania in the spring of 1885, they moved into a small apartment in Wergelandsveien 5. Three of their five children were born here – Ludvig Mathias in 1886, Agnes in 1888 and Magnhild Aminda in 1890.
In 1883, Peter Lindeman and his father Ludvig Mathias had started an organ school to offer a better education to Norwegian organists. Dresden had taught Anna and Peter much about how music schools and conservatories were run in Germany, and they had taken many ideas with them back to Norway.83 The years from 1885 to 1892 were a challenging and difficult time for the school, not only financially but also in practical terms. The school had to change location several times, and at times Anna and Peter taught at home in their apartment in Wergelandsveien. An ad in the Norwegian daily Aftenposten of September 1886 shows that Anna took piano and voice students, while Peter taught cello, organ, ensemble playing and harmony.84 In 1892, the Lindeman family bought a large building in Christiania, located in Nordahl Bruns gate 8. Here Anna and Peter moved into their own apartment, and the Music and Organ School, which was constantly growing, finally had a permanent venue. In 1894 the school changed its official name to Music Conservatory. Privately, these years brought both grief and joy to the young couple. In 1894, their daughter Agnes died of meningitis. The following year, their daughter Signe Augusta was born, and their son Trygve in 1896. In 1894 the family acquired Skogtun, a property at Blommenholm on the western outskirts of Oslo. Initially, they only lived there parts of the year, and from 1900 on a permanent basis.85
Despite several childbirths and taking care of the household, Anna took an active part in the music school. In addition, she studied composition with Iver Holter and took singing lessons with Hildur Schirmer, both teachers at the conservatory.86 Schirmer (1856–1914) was originally from Germany, where she had received her musical education. She had also studied with Pauline Viardot-Garcia (1821–1910) in Paris.87 In the 1880s and 90s she worked as a teacher in Christiania and taught both privately and at the conservatory.88 Composer Iver Holter (1850–1941) was a central figure in the musical life of Christiania for many years. After studies in Leipzig and Berlin, he had settled in the Norwegian capital where he was active as a choral and orchestral conductor. In 1886 he succeeded Johan Selmer (1844–1910) as conductor of the Christiania Music Society, a position he
Selmer (1844–1910), en stilling han beholdt i over 20 år.23
I tillegg til at Anna tidlig underviste sine egne barn på klaver, fungerte hun i årene 1891–1895, 1900–1901 og 1913–1918 som klaverlærer ved konservatoriet.24 Selv om hun ikke underviste så mange, var hun veldig opptatt av å bidra til konservatoriets vekst.
Ekteparet Lindeman var svært interesserte i utviklingen på det musikkpedagogiske feltet. Dette går blant annet frem av deres deltakelse på den første internasjonale kongressen for musikkkpedagogikk i Berlin, 26.–30. mars 1913.25 Kongressen samlet mellom 1700 og 1800 deltakere fra mange europeiske land og tok opp en rekke emner som angikk musikkundervisningens innhold og metode, blant annet organisering og finansiering av konservatorier og musikkskoler, offentlig finansiert kontra privat undervisning samt musikklærernes kår og kravene til kvalifikasjoner som disse lærerne ble stilt overfor. Etter konferansen publiserte Peter et fyldig referat i Musikbladet. 26 I bladet, som han skrev og redigerte i en årrekke, ble det også gjennom årene publisert flere artikler om ulike musikalske emner, blant annet om hørelære, musikkhistorie og harmonilære og om undervisning av barn og begynneropplæring på klaver. Artiklene gjenspeiler Lindeman-parets levende interesse for å utvikle det musikkpedagogiske fagområdet.
Annas virke og store betydning i arbeidet på konservatoriet har i liten grad vært trukket frem i historiske fremstillinger. I offisielle sammenhenger fremstod hun først og fremst som Peter Lindemans hustru. Hun må likevel ha spilt en grunnleggende rolle i utviklingen og oppbyggingen av konservatoriet. 18. oktober 1931 ble det arrangert en komposisjonsaften i anledning Annas 72-årsdag.27 Annas kollega ved konservatoriet, sanglæreren Marta Vestby (1880–1958), talte ved arrangementet, og bildet hun tegnet av Anna i talen sin, underbygger oppfatningen av at Anna var en viktig person i konservatoriets virksomhet.28
I 1930, etter over 45 års lykkelig ekteskap med Anna, døde Peter.29 Anna døde åtte år senere, 24. juni 1938. Hun ble begravet fra kapellet på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Hennes egen salme «Höit fra det himmelske höie» ble fremført i bisettelsen 28. juni. I et minneord etter Annas bortgang skildret sønnen Trygve Lindeman den rollen moren hadde hatt i konservatoriets daglige liv. I musikkonservatoriets «Årsberetning for 1937–1938» skrev han:
held for over 20 years.89
In addition to teaching piano to her own children early on, Anna worked as a piano teacher at the conservatory in the years 1891–1895, 1900–1901 and 1913–1918.90 Although she did not have many students, she was very involved in contributing to the progress of the conservatory.
The Lindemans took a particular interest in developments in the field of music education, among other things participating in the first international congress on music education in Berlin, 26–30 March 1913.91 Some 1700 to 1800 participants from all across Europe attended the congress and addressed various topics related to the content and methodology of music education. This included among other things the organization and funding of conservatories and music schools, public versus private funding, and the conditions and qualitative requirements faced by music teachers. After the conference, Peter published a full report in the music journal Musikbladet, 92 to which he contributed both as a writer and editor. Over the years, the journal published articles about various musical topics such as ear training, music history, harmony, music instruction for children and beginner training on piano. These articles reflect Anna and Peter Lindeman’s passionate interest in developing the field of music education.
Anna’s work and its great importance for the conservatory has largely been overlooked in historical presentations. In official contexts, she was above all known as Peter Lindeman’s wife. Nonetheless, she must have played a fundamental role in the progress and development of the conservatory. On 18 October 1931, a composition evening was organized on the occasion of Anna’s 72nd birthday.93 One of Anna’s conservatory colleagues, vocal teacher Marta Vestby (1880–1958), spoke at the event, and the picture she painted of Anna in her speech underpins the notion that Anna was an important person in the activities of the institution.94
In 1930, after more than 45 years of happy marriage to Anna, Peter died.95 Anna died eight years later on 24 June 1938. She was buried at Vår Frelsers Cemetery in Oslo, and her own hymn ‘Höit fra det himmelske höie’ (High up from heavenly heights) was performed at the funeral on 28 June. In a eulogy on Anna’s passing, her son Trygve Lindeman described the role his mother had played in the daily life of the conservatory. In the Conservatory’s annual report for 1937–1938, he wrote:
Gjennom 55 år har min mor Anna Lindeman fulgt
Konservatoriets trivsel med aldri sviktende interesse.
Som et slags mål på denne interesse kan jeg nevne at hun personlig har vært til stede ved ca. 1200 Musikkaftener.30
Konservatoriets første musikkaften ble avholdt i oktober 1895, og gjennom årene fikk mange elever spille sine godt innøvde stykker ved disse konsertene.31 Musikkaften nummer 1270 ble avholdt 15. mars 1838, bare et par måneder før Anna døde. I de 48 årene som var gått siden den første musikkaftenen ble arrangert, hadde Anna bare gått glipp av noen titalls konserter.
KOMPONISTEN ANNA LINDEMAN
Anna Lindeman begynte tidlig å komponere. Hennes første komposisjoner var sanger for solostemme og klaver og ble til i andre halvdel av 1870-tallet. Gjennom livet kom hun til å skrive en rekke sanger og klaverstykker, flere kammermusikkverker og en strykekvartett.
De aller fleste av sangene hennes er samlet i det håndskrevne heftet Musik af Anna Lindeman 32 Som tredje generasjon Lindeman skrev også Anna salmer. To av dem har fått plass i Koralbok for den norske kirke (1926); «Höit fra det himmelske höie» (nr. 97) og «Stille er min sjel hos Gud» (nr. 217).
Etter hvert som barna vokste til, fikk Anna mer tid til å komponere, og i årene etter 1920 skrev hun flere klaverstykker. Den pedagogiske aktiviteten ved musikkonservatoriet og minnet om egne opplevelser i barndommen gjorde trolig sitt til at Anna var spesielt opptatt av å lage gode stykker til nybegynneropplæringen på klaver.33 Stykkene ble i årenes løp hyppig brukt i undervisningen ved konservatoriet og ble ofte fremført, særlig ved barnematineene.34 Omtrent 40 av Annas stykker for klaver er trykket og publisert, de fleste i årene omkring 1915. Noen hefter er tenkt for begynneropplæringen, andre er for mer viderekomne. Mange av stykkene må karakteriseres som noe langt mer enn undervisningsmusikk og kan beskrives som velformede og vakre karakterstykker med fine klanglige og harmoniske virkemidler. Tre av stykkene, «Godt humør» (Tre klaverstykker, op. 4 nr. 1), «Valmue» (Fire Pianostykker, op. 5 nr. 1) og «Bækken» (Tre piano-
For 55 years my mother Anna Lindeman has followed the conservatory’s well-being with never-failing interest. As a kind of measure of her interest, let me point out that she personally attended some 1200 musical events.96
The Conservatory’s first concert was held in October 1895, and over the years many students played their well-rehearsed pieces at these events.97 Concert number 1270 was held on 15 March 1838, just a few months before Anna died. In the course of 48 years since the first concert, Anna had missed only a few dozen of these musical events.
ANNA LINDEMAN AS A COMPOSER
Anna Lindeman started composing at an early age. Her first compositions, songs for solo voice and piano, were written in the second half of the 1870s. In the course of her life, she wrote a number of songs and piano pieces, several chamber music works and a string quartet.
Most of her songs are collected in the handwritten volume Musik af Anna Lindeman (Music by Anna Lindeman).98 As a third generation Lindeman, Anna followed in the footsteps of her grandfather and wrote hymns as well. Two of them have been included in the Koralbok for den norske kirke (Hymn Book for the Norwegian Church) (1926): ‘Höit fra det himmelske höie’ (No. 97) and ‘Stille er min sjel hos Gud’ (Tranquil is my soul with God) (No. 217).
As the children grew older, Anna found more time to compose, and in the years following 1920 she wrote a number of piano pieces. Her teaching activities at the conservatory and memories of her own childhood experiences probably played a part in her particular commitment to write high quality pieces for beginning piano students.99 Over the years, these pieces were regularly used for piano lessons at the conservatory and were often performed, especially at children’s matinee concerts.100 About 40 of Anna’s piano pieces were printed and published, most of them in the years around 1915. Some volumes are intended for beginners, while others are for more advanced players. Far more than mere music for study, many of the pieces must be characterized as well-turned, beautiful character pieces with many delightful tonal and harmonic effects. Three of the pieces, ‘Godt humør’ (‘Good Mood’, Three Piano Pieces, Op. 4 No. 1), ‘Valmue’ (‘Poppy’,
stykker, op. 8 nr. 2) er spilt inn på platen The Lindeman Legacy (Simax 1983/2003). Anna Lindeman skrev også flere stykker for flerhendig piano.
Av kammermusikalske verker skrev komponisten fire stykker for fløyte og klaver, ett stykke for fiolin og klaver og tre stykker for cello og klaver samt en strykekvartett. Stykkene for fløyte og klaver finnes kun i manuskripts form.35 Hennes 3 stykker for cello (eller fiolin) og klaver, op. 12 ble trykket i 1928. Trolig ble de skrevet flere år tidligere, for stykkene var mye spilt når barn og voksne i Lindeman-familien musiserte sammen i hjemlige omgivelser.36
Anna var godt over 70 år da hun tok opp igjen arbeidet med strykekvartetten som hun hadde påbegynt mange år tidligere. Verket ble urfremført ved «Fru Anna Lindemans Komposisjonsaften» 18. oktober 1931 i anledning komponistens 72-årsdag. På 1930-tallet ble den fremført ved to senere anledninger, første gang ved konservatoriets kammermusikkaften 30. januar 1938 og siste gang noen måneder etter Annas bortgang, ved «Anna Lindeman Mindeaften», 11. oktober 1938.37 Kvartetten ble senere glemt. Først i 1983, i anledning 100-årsjubileet for opprettelsen av musikkonservatoriet og 25 år etter Anna Lindemans død, ble manuskriptet hentet ut fra arkivene i musikksamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, og kvartetten ble spilt inn på plate med Københavns Strygekvartet.38 I 1994 ble kvartetten endelig trykket.39
SANGENE
Tilblivelseshistorie
Anna Lindemans sanger er trygt plantet i 1800-tallets romansetradisjon. De egner seg både for den skolerte sangeren og for sangere med mindre erfaring. Akkompagnementet røper at komponisten var en habil pianist: Satsen er klaveridiomatisk, formidler gode løsninger både på et klanglig og stemmemessig plan og ligger godt til rette for hendene. Sangene synes i utgangspunktet ikke å være skrevet til pedagogisk bruk. Komponisten skrev dem i perioder da hun ikke var så involvert i undervisningen ved konservatoriet og hadde mer tid til egne sysler. Sangene ble heller ikke benyttet i konservatoriets konsertserier i samme grad som klaverstykkene hennes.
Four Piano Pieces, Op. 5 No. 1) and ‘Bækken’ (‘The Brook’, Three Piano Pieces, Op. 8 No. 2) have been recorded on the 3-CD set The Lindeman Legacy (Simax 1983/2003). Anna Lindeman also wrote several piano pieces for more than two hands.
Anna Lindeman’s chamber music works include four pieces for flute and piano, a piece for violin and piano, three pieces for cello and piano as well as a string quartet. The pieces for flute and piano are only available in manuscript.101 Her 3 Pieces for Cello (or Violin) and Piano, Op. 12, were published in 1928 but presumably written some years earlier, since they were often played when the Lindemans and their children made music together at home.102
Anna was well into her seventies when she resumed work on a string quartet she had started many years earlier. The work was premiered in connection with her 72nd birthday on 18 October 1931 at ‘Mrs Anna Lindeman’s Composition Evening’. In the 1930s, it was performed on two further occasions, first at a conservatory chamber music evening on 30 January 1938, and later that year on 11 October at a memorial concert in her honour.103 The quartet was subsequently forgotten. As late as 1983, in connection with the conservatory’s centennial celebration and 25 years after Anna Lindeman’s death, the manuscript was retrieved from the archives of the music collection at the National Library of Norway, Oslo, and the quartet was recorded by the Copenhagen String Quartet.104 In 1994, the work was finally published.105
THE SONGS
Origins and Background
Anna Lindeman’s songs are solidly rooted in the 19th-century tradition of art song. They are suitable for trained singers as well as those with less experience, and the accompaniment shows that the composer was a competent pianist: the piano writing is idiomatic, offers effective solutions in terms of sound and voice leading, and lies well under the hands. The songs do not seem to have been written for didactic purposes as such. Anna composed them in periods when she was less occupied with teaching at the conservatory and had more time to herself. The songs were not included in the conservatory’s concert series to the same extent as her piano pieces.
All in all, we know of 60 songs composed by Anna
Alt i alt kjenner vi til 60 sanger komponert av Anna Lindeman. 54 av disse finnes i det håndskrevne noteheftet Musik af Anna Lindeman. Den første sangen i heftet er datert 1877, mens de siste sangene i heftet er datert 1915. Noen av sangene er komponert tidlig i 1880-årene, mens de fleste er skrevet i perioden 1902–1910. Akkurat i disse årene hadde Anna pause som klaverlærer ved konservatoriet og hadde trolig mer tid til å komponere. Sangene i heftet er, med få unntak, kronologisk ordnet etter årstall. Det synes som om de ble skrevet inn i heftet etter hvert som de ble ferdige. En annen mulighet er at Anna ordnet dem etter årstall på et senere tidspunkt. Dette indikerer at hun vurderte dem som komposisjoner det var verdt å ta vare på. Noen av sangene i Musik af Anna Lindeman finnes også som egne manuskripter i Nasjonalbibliotekets manuskriptsamling.40 Videre bidro Anna med fire melodier i ektemannen Peter Lindemans Af Norges Frihedssaga ved Jacob B. Bull, op. 21.41
Utgivelseshistorie
Kun ti av Anna Lindemans sanger ble trykket, og disse ble trykket i perioden 1905–1917 hos forleggere i Christiania. Hilsen til Grændsevagten 1905 (1905/1906) og Hil vort Land! Hil Kong Haakon! (1905/1906) er trykket på Zappfes forlag. Fire av de trykte sangene finnes i heftet Musik af Anna Lindeman: Vaarlængsel, op. 1 (1909/1912), Vuggevise (1911?/1912), Fjorden, op. 6 (1915/1917) og Sorte Fugle, op. 7 (1908/1917). Disse fire sangene ble trykket på Oluf Bys forlag i Christiania. Videre ble fire sanger utgitt som del av ektemannen Peter Lindemans komposisjon Af Norges Frihedssaga ved Jacob B. Bull, op. 21. Komposisjonen består av i alt 21 sanger for klaver (enkelte med fiolinstemme). Sangene er fordelt på åtte hefter utgitt i årene 1901, 1902, 1905/1911 og 1928. Annas sanger er å finne i fire av heftene, «Gyldenløve og den norske Bjørn» (nr. 5, hefte II, 1902), «Provst Bagges Bøn» (nr. 6, hefte III, 1904), «Griffenfeldt på Munkholmen» (nr. 9, hefte IV,1905) og «Haldens Brand» (nr. 15, hefte VI, 1911). Det er verdt å merke seg at Anna Lindeman ikke er oppgitt som medkomponist på tittelbladet. Hennes navn er kun oppgitt over hver av komposisjonene inne i noteheftet, noe som forteller mye om den kvinnelige komponistens posisjon i samtiden.
Lindeman, 54 of which can be found in the handwritten volume Musik af Anna Lindeman. The first song is dated 1877, while the last songs were written in 1915. Some of the songs were composed in the early 1880s, while most of them originated between 1902 and 1910. During this particular period, Anna had taken a break from her work as a piano teacher at the conservatory and probably found more time to compose. With a few exceptions, the songs in the volume are chronologically arranged by year and seem to have been written down in fair copy as they were completed. Another possibility is that Anna arranged them by year at a later date. This would indicate that she considered them to be compositions worth taking care of. Some of the songs in Musik af Anna Lindeman also exist as separate manuscripts in the manuscript collection of the National Library of Norway.106 Furthermore, Anna contributed four melodies to her husband Peter Lindeman’s Af Norges Frihedssaga ved Jacob B. Bull, Op. 21.107
Publishing History
Only ten of Anna Lindeman’s songs were released in print, all of them between 1905 and 1917 by publishers in Christiania. Hilsen til Grændsevagten 1905 (1905/1906) and Hil vort Land! Hil Kong Haakon! (1905/1906) were published by Zappfe’s publishing house. Four of the published songs can be found in Musik af Anna Lindeman: Vaarlængsel, Op. 1 (1909/1912), Vuggevise (1911?/1912), Fjorden, Op. 6 (1915/1917) and Sorte Fugle, Op. 7 (1908/1917), all published by Oluf By in Christiania. Four songs were furthermore published as part of Peter Lindeman’s composition Af Norges Frihedssaga ved Jacob B. Bull, Op. 21. The work consists of 21 songs for piano, some with violin. The songs are divided among eight volumes published in the years 1901, 1902, 1905/1911 and 1928. Anna’s songs can be found in four of the volumes, ‘Gyldenløve og den norske Bjørn’ (No. 5, Vol. II, 1902), ‘Provst Bagges Bøn’ (No. 6, Vol. III, 1904), ‘Griffenfeldt på Munkholmen (No. 9, Vol. IV, 1905) and ‘Haldens Brand’ (No. 15, Vol. VI, 1911). It is worth noting that the title page does not mention Anna Lindeman as a contributing composer. Her name is merely included above each of her compositions inside the volume, a fact that is indicative of the position of female composers at the time.
Resepsjonshistorie
Så vidt vi vet, ble ikke Anna Lindemans sanger oppført i andre offentlige sammenhenger enn ved konservatoriets egne konserter. Disse konsertene forgikk ukentlig gjennom hele undervisningsåret. Sangene ble trolig fremført etter hvert som de ble ferdigskrevet, eller når de nylig var blitt trykket. Det er så langt ikke funnet noen offentlig omtale av Anna Lindemans sanger. Den aller første offentlige oppføringen av en Anna Lindeman-sang som vi kjenner til, fant sted ved konservatoriets «Musikaften» 5. februar 1897. I programmet står tittelen Agnes min deilige 42 Sangen, som i manuskriptene har tittelen Agnes og står aller først i manuskriptsamlingen Musik af Anna Lindeman, var skrevet mange år tidligere. I samlingen er den datert 1877.
Tekstforfattere
Komponisten benyttet både kjente og mindre kjente tekstforfattere som grunnlag for sin tonesetting. Allerede fra de tidligste sangene benyttet Anna Lindeman kjente navn som Ibsen, Bjørnson og Jørgen Moe, i tillegg til mer ukjente, lokale forfattere. Felles for flere av forfatterne var at de var opptatt av å fremme nasjonal kunst i 1800-tallets kulturelle bevisstgjøringsprosess, noe også Lindeman-familien var. Flere av Ole Andreas Lindemans sønner i Trondheim var tidlig nasjonalt orientert. Den mest kjente av dem, Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887), som var Anna Lindemans onkel og senere også svigerfar, samlet mange hundre norske folketoner og salmer. Det norske og det nasjonale er synlig i verkene Anna komponerte i anledning den norske selvstendighetserklæringen i 1905 og senere også til 100-årsjubileet for den norske Grunnloven i 1914.
Reception History
As far as we know, Anna Lindeman’s songs were not performed in public contexts other than the conservatory’s own concerts, which were a weekly event throughout the entire academic year. Presumably the songs were performed as they were being completed, or immediately following their publication. As of this writing, no public mention of Anna Lindeman’s songs has been found.
The first known public performance of a song by Anna Lindeman took place on 5 February 1897 at one of the conservatory’s musical evenings. The programme lists the title as Agnes min deilige (Agnes, my lovely).108 The song had been written many years earlier and in Anna’s manuscript bears the title Agnes. Dated 1877, it is the first song in the manuscript collection Musik af Anna Lindeman.
The Texts
The composer used both well-known and lesser known authors as the basis for her musical settings. Even in her earliest songs, Anna used texts by famous names such as Ibsen, Bjørnson and Jørgen Moe, in addition to more unknown local authors. Common to several of them was their promotion of national values in the cultural awakening process of the 19th century, values that were also shared by the Lindeman family. Several of Ole Andreas Lindeman’s sons in Trondheim were nationally oriented early on. The most famous among them, Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887), Anna Lindeman’s uncle and later also her father-in-law, collected hundreds of Norwegian folk tunes and hymns. Norwegian traits and national elements make themselves heard in the works Anna composed in connection with the Norwegian declaration of independence in 1905, and later also for the 100th anniversary of the Norwegian constitution in 1914.
