Issuu

Misjonsalliansens magasin

Ju le ga ve ko rt !

#8/2010 106. årgang

Bolivia LENGRE INN I VARMEN Vietnam APEKATTBROER TIL NYE OMRÅDER Portrettet LEMVIK OG ANDRE SPORSETTERE Trender EKSAMENSHJELP & MISJONSTIVOLI Kommentar ROTFAST VANDRINGSTRO

50 kr rn ba et r fo n ke ■■ Fritidstilbud i kir 100 kr rense vannet n ka e ili m fa en så ■■ Vannfilter 200 kr e ili m fa en ■■ En grisunge til produksjon 250 kr er st om bl ed m te star ■■ Kurs og frø for å 550 kr ilie m fa en r fo t et al to ■■ Drikkevann og 600 kr e nd ku ne lå ■■ Startkapital for en 1500 kr og kokemuligheter s ly e ili m fa en r gi ■■ Biogass som en familie 2000 kr r fo t ek nt in og at m r ■■ Fiskedam som gi 7500 kr nt vann til en skole re r gi m so r de ol eh ■■ Regnvannsb e land eksempler fra ulik en no r se vi ta is el . Denne ønsk n bruke julegaven til ka en ns lia al ns jo is på hva M

Husk

Julegaven Gaven som forandrer liv!

Du kan benytte giro du har fått i posten eller

kontonummer 3000 16 00040 – Merk da med «Julegaven 10»

Gi en julegave til Misjonsalliansens arbeid!

Innhold #8/2010

Opplevelsen

Fra fjell til frodig jungel. Vi skal til Caranavi der

flere prosjekter er inne i avsluttende faser. Flere lokalsamfunn har på ulike måter fått støtte til bedre livsvilkår. Samtidig som det arbeides med å trekke seg ut av prosjekter, arbeider Misjonsalliansen med planer for nye områder. Etter nyttår skal Misjonsalliansen i gang med nye prosjekter lengre inn i jungelen.

Nyheter VERDIFULLT VERDIBASERT KURS. Hvordan bygger man vennskap? 120 jenter i minoritetsjenteklassen som Misjonsalliansen støtter ved hjelp av faddere i Norge, fikk lære mer om dette viktige temaet.

trender

Reportasjen FATTIGDOMMENS ANSIKT. Er det mulig å leve for fem

kroner dagen? Det må mange mennesker i Misjonsalliansens nye prosjektområde i Vietnam gjøre. Thanh Phu ligger ved kysten mot Sør-Kina-havet, og i årene som kommer skal vi følge utviklingen i dette området. Fattigdommen er synlig og veldig merkbar. Det samme tror vi de positive endringene i lokalsamfunnet skal bli.

Portrettet

ALLE SETTER FOTSPOR. Jørn Lemvik tror at sanne, realistiske og optimistiske fortellinger kan være med og hjelpe mennesker til å endre eget liv, andres liv og systemer. - Våre tanker om Gud, våre medmennesker og oss selv betyr svært mye for hvordan livet leves – og hvordan våre fotspor er, sier han.

41 Til ettertanke Kall til tjeneste.

42 Kommentar LAUSANNE III I CAPE TOWN.

#8/2010

Leder

Bolivia

Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær

I et skur og fikk blant annet mulighet til å besøke en menighet i São Paulo. Sammen med diakonen og pastoren besøkte vi noen familier som er støttet gjennom fadderordningen til Misjonsalliansen. Alle familiene vi besøkte gjorde sterkt inntrykk, men en av dem har brent seg fast i minnet. En liten familie på fire bodde i et skur på tre ganger tre meter. Mannen i huset, 29 år, hadde mistet begge bena i en arbeidsulykke på fabrikken han jobbet. De hadde tre jenter fra seks til ni år. I Brasil er det slik at hvis barna går på skole, får man en slags barnetrygd. Denne lille familien fikk til sammen cirka 400 kroner av myndighetene. Disse 400 kronene var deres eneste inntekt og skulle dekke alle familiens behov. Gud er en god Gud! Men det er det ikke alltid like enkelt å legge merke til. Verden er full av urettferdighet. Norge er nærmest en fredet liten flekk. Nærmere to milliarder mennesker i verden lever under fattigdomsgrensen. Disse lever for mindre enn én dollar om dagen – slik som familien i Vietnam som du kan lese om på side 26 og utover. Hver eneste dag hører vi om krig, naturkatastrofer, klimaendringer osv. på nyhetene. Verden er i rask endring, og det er få lyspunkt å se. Mitt oppe i alt det som skjer, er det vanskelig å Jeg har akkurat vært i Brasil

Misjonsalli ansens

Ju le ga ve ko rt !

Magasin

#8/2010 106. ÅRGANG

I VARM Bolivia LENGRE INN ER TIL NYE OMRÅDER vietnam APEKATTBRO NDRE SPORSETTERE Portrettet LEMVIK OG AELP & MISJONSTIVOLI ENSHJ EKSAM trender DRINGSTRO ST VAN ROTFA Kommentar

[omslaget]

Vo Thi Hang (30 år) sammen med datteren på ett år. De bor i Thanh Phudistriktet i Ben Tre i Vietnam og vil få hjelp gjennom Misjonsalliansens nye prosjekter. foto Oddmund Køhn

[tsjili]

ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse

få øye på en Gud som er god. I alle fall en Gud som bare er god. For meg har Guds eksistens kun en berettigelse hvis det finnes en motsats. Det er umulig å forklare tesen om en god Gud, hvis det ikke er noen som ønsker det onde. Gud vil oss godt. Han har skapt alt rundt oss. Han har skapt deg og meg. Blomstene, fjellene og havet. Alt det vakre vi omgir oss med. Gud ønsker oss godt. Men han har gitt oss evnen til å velge. Til å velge mellom det gode og det onde. Livet vårt er ikke alltid like enkelt. Det er både motbakker og hindringer, selv for oss som bor i privilegerte Norge. Vår rikdom har gjort at de eneste vi stoler på, er oss selv. Vårt individualistiske samfunn og vår rikdom gjør at vi klarer oss selv. Selve oppfyllelsen av menneskeverdet ligger nettopp i det, at vi kan leve livet vårt uten bistand fra andre. For mange fattige i verden er det faktisk lettere å forstå at vi er avhengig av en hyrde som passer på oss. Familien jeg besøkte i São Paulo fortalte meg hvor fantastisk de hadde det i den lokale kirken. Jesus passer på oss, sa mannen i huset! Snart skal vi feire jul igjen! Vi skal få lov til å feire at Jesus kom til verden som Guds gave til oss. Guds enbårne sønn ble sendt oss for å gi oss fremtid og håp. Gjennom Jesu liv skapte Gud en åpen dør for alle, som igjen kan stenges. «Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» Med ønske til alle våre kjære lesere om en velsignet julehøytid!

[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organis-asjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

[få tsjili]

Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

«For mange fattige i verden er det faktisk lettere å forstå at vi er avhengig av en hyrde som passer på oss.»

Opplevelsen

Fra fjell til Frodig jungel I Caranavi er flere prosjekter inne i avsluttende fase. Flere lokalsamfunn har på ulike måter fått støtte til bedre livsvilkår. Neste år går Misjonsalliansen videre – lengre inn i jungelen. Tekst & Foto [ Monika Bygdevoll ]

Bolivia

I det tropiske lavlandet, nordøst i La Paz fylke, ligger Caranavi. Området består av bosetninger fra opprinnelige jungelfolk, men også av mange bosetninger, kalt kolonier, bestående av folk med høysletteopprinnelse. Både kultur og språk er grunnleggende forskjellig for de to folkegruppene. Det gjør at de som jobber for Misjonsalliansen i Caranavi, må kunne tilpasse arbeidet til forskjellige premisser. Nå når Misjonsalliansen avslutter prosjektene i flere lokalsamfunn for å kunne gå videre og hjelpe flere, merkes kulturforskjellen godt i responsen fra de forskjellige samfunnene. Santa Fe og San Lorenzo. Santa Fe og San Lorenzo er to kolonier som er befolket av aymarafolk som har flyttet fra karrig jord og tøft klima på høysletta i håp om å skape seg et bedre liv i den frodige jungelen. Det har vist seg ikke alltid å være så lett som man tenkte. Man visste ikke hvordan man best kunne utnytte klimaet og det gode jordsmonnet. I disse koloniene har derfor opplæring vært en viktig faktor i Misjonsalliansens arbeid. Santa Fe er den eldste kolonien i Bolivia og ligger i lavjungelen, på 500 moh. De første aymaraene slo seg ned her for rundt 60 år siden. Men ukjente forhold, og ikke minst helt nye sykdommer som man ikke kunne kurere, førte til at mange omkom, og mange flyttet videre til andre steder. I landsbyen finner man likevel flere som er tredje generasjon her. Utenfor landsbyen er det mange flere som er andre og tredje eiere til hus og jord, fordi de som hadde kommet hit tidligere, ikke klarte å skape seg et livsgrunnlag. Kolonien San Lorenzo ligger i høyjungelen, fra 1000 til nesten 2000 moh. Dette er en nyere koloni, og blant den voksne befolkningen er det enten deres foreldre eller de selv som har flyttet ned hit fra høysletta. Også her er det mange som nettopp har overtatt hus etter andre som ikke fikk det livet de hadde drømt om og dermed flyttet videre. I både Santa Fe og San Lorenzo har det vært viktig å satse på inntektsgivende produksjon. Kakao-, kylling- og eggproduksjon er de viktigste satsingsområdene i Santa Fe. Dyrking av sitrusfrukt og kaffeproduksjon er viktigst i San Lorenzo. Aymarafolket har sterke tradisjoner og en stolt kultur. Det har ført til at de i stor grad har klart å

#8/2010

Livets vann. Livsgrunnlaget i Kelequelera er på plass, og folk trenger ikke lenger flytte på grunn av mangel på rent vann, skole eller inntektsmuligheter.

bevare kulturen sin – også i tider med mye diskriminering. De er nemlig generelt skeptiske til innflytelse utenfra, noe som har vært en utfordring for Misjonsalliansens agronomer. Metoder som beskjæring av frukttrær har av mange blitt møtt med stor skepsis. Særlig i den nyere kolonien San Lorenzo er det mange slike eksempler. Derfor har mange kommet sent i gang med selve produksjonen av sitrusfrukt. En av de som har begynt å se nytten med beskjæring, forteller: – Jeg kan kun beskjære trærne når min gamle mor ikke er til stede. Hun er redd vi vil miste verdifull inntekt. Nå som flere ser at det faktisk gir best resultater å beskjære trærne, vil flere ha opplæring av Misjonsalliansen. Men nå er Misjonsalliansen på vei ut. Likevel er det håp for de også. – Vi har lært opp de som ble med i prosjektet slik at de kan lære det videre til andre som ønsker å drive på denne måten, forteller en av Misjonsalliansens agronomer. I San Lorenzo er det i tillegg gitt støtte til et kaffevaskeri som kolonien driver sammen. Herfra kommer førsteklasses, økologisk dyrket kaffe. Både Santa Fe og San Lorenzo har fått forbedrede veier, og på slutten av året vil alle ha tilgang til rent vann. De som bor utenfor landsbyene er i ferd med å få ordentlige toalett- og vaskemuligheter med komposteringstanker som er ventet å vare i 50 år. I tillegg er det i Santa Fe og San Lorenzo bygget skoler for alle barna i skolealder, og skolene har fått datautstyr og annet materiell som trengs for å kunne gi utdannelse av god kvalitet. Rektor ved skolen i Santa Fe sier: – Før hadde vi ikke mulighet til å gi god utdannelse eller skoletilbud til barna her. Vi presset inn 40 barn i dårlige klasserom og med lite utstyr. Takket være Misjonsalliansen kan alle de 200 barna fra 1.–8. klasse få en god undervisning ved denne skolen.

Bolivia

#8/2010 9

Bolivia

#8/2010

Bolivia

til frodig jungel. B책de kaffe, frukt, kakao og egg er viktige inntektskilder.

#8/2010 11

Bolivia

#8/2010

Bolivia

Aymarafolket er vant med å lete etter muligheter, kjempe for sin overlevelse og stå på barrikadene. Store demonstrasjoner og motbevegelser mot det som oppfattes som diskriminering eller urettferdig, er ofte mobilisert av aymarafolket. President Evo Morales har sterke aymararøtter, og frem til han ble president i 2005, var han Bolivias største opprørsleder. Som president har han ført til en større stolthet blant aymarafolket som er Bolivias nest største folkegruppe etter quechuaene. Mange eldre aymaraindianere snakker ikke spansk, noe som er en utfordring for Misjonsalliansens utsendinger. Aymara regnes som et svært vanskelig språk å lære, men god kommunikasjon er så viktig at man må lære seg en del, både for å vinne tillit i begynnelsen og for å kunne forklare når tiden er inne for å gå videre. Klarer man ikke det, må man regne med motstand. I Kelequelera er situasjonen en helt annen. Det er et jungelsamfunn bosatt av en folkegruppe som heter lecos. På deres eget språk betyr Kelequelera «papegøyenes sted». Hos lecosfolket hersker det som regel ro og fred. De er et lite folk som opprinnelig bare fantes i jungelen. Nå har en del, særlig unge menn, forlatt jungellandsbyene for å søke arbeid i gruver i fjellene. Lecosfolket levde lenge uten særlig kontakt med omverdenen, og de levde godt av det naturen kunne by på. Kostholdet deres er svært naturlig og sesongbetont, men er nesten uten kjøtt. De spiser fisk fra elvene i jungelen, bananer, kokos, kakao, frukt og dessuten larver og store maur. Før innflytelsen utenfra brukte de også kun sukkerrørene til saft og i mat. Sukkeret så de ikke store vitsen i. Nå er godterier med sukker også blitt vanlig blant lecosfolket. De oppfattes som åpnere for ytre påvirkning enn aymaraene. Dette gjør det til tider

Kelequelera.

Vekk fra karrig jord. Man visste ikke hvordan man best kunne utnytte klimaet og det gode jordsmonnet. I Santa Fe og San Lorenzo har derfor opplæring vært en viktig faktor i Misjonsalliansens arbeid.

lettere å arbeide blant dem. Men økende forbruk av sukker er ikke den eneste negative effekten av innflytelse utenfra. Lecosfolket er et lite folkeslag som enkelt har kunnet leve godt av naturen og ikke har måttet kjempe så mye for fysisk overlevelse. Da omverdenen viste seg å snakke spansk, tok lecosfolket fort til seg spansken. Det har ført til at stadig færre husker sitt eget språk. De unge som har dratt til gruvene, får merke at de ofte blir sett ned på, så de lærer seg gjerne aymara og prøver å fremstå som aymarafolk. I noen tilfeller også som quechuafolk. I Kelequelera har samarbeidet med Misjonsalliansen ført til bedre skoletilbud og til helse- og tannhelsetilbud. Befolkningen har også fått rent vann og toaletter. Dette er lokalbefolkningen veldig takknemlige for. At Misjonsalliansen nå går videre til nye områder er helt greit. I motsetning til i koloniene er det ingen i Kelequelera som kommer på å protestere mot det. Lecosfolket er kjent for å tilpasse seg bra uansett forhold. De håper bare at de som de har blitt kjent med fra Misjonsalliansen, kommer på besøk til dem av og til. For gammelt vennskaps skyld. Til tross for at innbyggerne i koloniene protesterer, er nå tiden inne for å avslutte prosjektene og gå videre. Livsgrunnlaget er på plass, og folk trenger ikke lenger flytte på grunn av mangel på rent vann, skole eller inntektsmuligheter. Det har de nå fått. Både koloniene og Kelequelera har nå en trygg basis å bygge videre på, og de er også godt utrustet med kunnskap og evner til å gå videre på egen hånd. Samtidig som det arbeides med å trekke seg ut av prosjekter, arbeider Misjonsalliansen med planer for nye områder. Etter nyttår skal Misjonsalliansen i gang med nye prosjekter lengre inn i jungelen. Her er det også kolonier, men enda flere opprinnelige jungelsamfunn. Det er også varmere og et annet klima. Disse områdene er perfekt for økologisk banandyrking som blir ett av satsingsområdene i de nye prosjektene. Misjonsalliansen vil også starte arbeid for funksjonshemmede og satser selvsagt også på skole, helse, vann og andre viktige behov de ulike lokalsamfunnene måtte ha. tsjili@misjonsalliansen.no

Videre.

#8/2010 13

Foto: Hanne line Mathisen

#8/2010

Nyheter Bolivia Brasil Ecuador Filippinene japan Kambodsja Kina Norge vietnam

Verdifullt verdibasert kurs Kina. Hvordan

bygger man vennskap? 120 jenter i minoritetsjenteklassen som Misjonsalliansen støtter ved hjelp av faddere i Norge, fikk lære mer om dette viktige temaet. Minoritetsjenteklassen på Yanyuan videregående skole jobber hardt under mye press og gjør det godt på skolen. Skoleveien er lang, og mange av dem har forlatt barndomshjemmet for å bo på fellesrom med opptil sju andre jenter. Men hva når de skal forlate skolen og kanskje også forlate hjemlige trakter for å finne jobb eller studere videre? For å gi dem en mykere start på veien videre og en «verdi»-verktøykasse, har Misjonsalliansen satt i gang en serie med kurs. Andre uka i oktober var det premiere på kursserien – og denne første gangen handlet det om kommunikasjon, vennskap og hva som definerer et godt mellommenneskelig forhold.

I tre dager loset Pearl fra Malaysia jentene gjennom kloke tanker om vennskap og konflikt. – Før var jeg ikke klar over hvorfor jeg gjorde ting, jeg bare gjorde det. Jeg har lært masse, hevder Li Wei Wei. Hun går tredje og siste året på skolen og er klar for å studere videre. Helst språk, og helst så mange som mulig, forteller hun. – Jeg ser mine klassekamerater på en annen måte nå. Vi er blitt bedre kjent, og mange som alltid har vært veldig stille, ble mer aktive. Nå kan vi åpne hjertene for hverandre, det er en god måte å praktisere hva vi har lært, forteller hun. n Hanne Line Mathisen

#8/2010 15

Nyheter

Motivert etter ungdomsleir

Foto: Oddmund Køhn

Min(n)er fra borgerkrigen

Kambodsja. 17. november ble en ett år gammel jente og 13 andre personer drept av en landmine i Kambodsja. Bilen de 14 befant seg i, traff en landmine da gruppen var på vei hjem fra arbeid på en chiliplantasje. Sjåføren skal ha valgt å ta en snarvei gjennom en åker like før det smalt. Hver uke blir mennesker i Kambodsja drept av gamle landminer. Det totale antallet drepte fra miner og andre typer eksplosiver som ligger igjen etter borgerkrigen, er fra 1979 og fram til i dag nesten 64 000 mennesker, ifølge Cambodia Mine Victims Information System (CMVIS). n vg.no

#8/2010

Ecuador. Nylig ble det arrangert en leir i Ecuador hvor

ungdommer lærte hvordan de kan være gode tilretteleggere i de kirkene og organisasjonene hvor de er ledere. Leiren ble arrangert for ungdomsledere fra kirker og organisasjoner i Guayaquil og fant sted i byen Pallatanga. Misjonsalliansens diakoniavdeling i Ecuador var medarrangør av leiren. På leiren skulle deltakerne lære hvordan de kan legge til rette for et godt ungdomsarbeid. Alle ungdommene har en tjeneste i en kirke eller en organisasjon i Guayaquil. Over 70 personer i alderen 13–35 år deltok. Hensikten med leiren var å oppmuntre og stimulere ungdommene til å påvirke og ha innflytelse i sin kirke eller organisasjon. Leiren ønsket å gjøre deltakerne til gode gruppeledere i den tjenesten de har. En viktig side av dette er å kunne noe om hvordan man kan skape en god gruppe og hvordan gruppeprosesser fungerer. En av ferdighetene ved å være leder for ungdommer er å kunne tilrettelegge for andres deltakelse. En leder skal være et godt forbilde som legger til rette slik at andre

kan trives og utvikle seg i kirken eller organisasjonen. Deltakerne lærte mye nytt gjennom lek, gruppearbeid, drama, bibeltimer og seminarer. Gjennom disse innlæringsmetodene fikk ungdommene kjennskap til ulike verktøy de kan bruke for å være gode ledere for andre ungdommer. Ramon Tumbaco var en av deltakerne på leiren. Han synes at leiren svarte til forventningene. – Leiren hadde betydning for det åndelige livet mitt. Jeg tror at hver enkelt deltaker ble møtt av Guds Ord. Jeg ble veldig motivert og utrustet til å utføre diakoni i mitt lokalmiljø. Det var kjekt å bli kjent med andre og oppleve kameratskapet oss deltakere i mellom. Nå vil det være lettere å samarbeide med andre menigheter i byen, forteller Ramon. Neste år ønsker man å følge opp temaet for denne leiren og gi deltakerne enda mer kunnskap om hvordan de kan være gode ungdomsledere i sine lokale grupper og menigheter. n Synne Langeland

Nyheter Vil være Forandringsagenter

Filippinene. National Children's

Congress på Filippinene ble arrangert i slutten av oktober. 350 ungdommer deltok, de fleste fra Metro-Manila og Marinduque. Hovudfokus for konferansen var Barns rett til utdanning. – Utdanning er viktig for oss alle. Mange barn går ikke på skolen, og det får konsekvenser for livene deres. Nå vil vi hjem å skape aktiviteter som får flere med i kampen for en bedre skole, sier Ruth (16 år).

Undervisningen fokuserte på at ungdommene må engasjere seg. De kan være forandringsagenter. Det å resignere og gi opp fører ikke til positiv utvikling. Samfunnsengasjement, ikke minst hos de unge selv, er viktig for å skape forandring. – Det første vår gruppe skal gjøre, er å arrangere en temakonsert hvor vi inviterer folk i bydelen. Også politikere vil bli invitert. Vi vil ikke gi de som bestemmer fred, avslutter Ruth ivrig. n Karoline Kinn Hartvigsen

Vannsamleren Vietnam. Vi

er på besøk på øya Than Than i Vietnam for å se på satsingen i et mindre lokalsamfunn med 5.000 mennesker.

Et av prosjektene har vært å gjøre familiene mindre sårbare i den tiden de er omgitt av saltvann. For halve året kommer saltvannet opp fra sjøen, mens det resten av året er ferskvann som renner ut i sjøen. Derfor har 400 familier fått muligheten til å bygge seg store vannsamlere som kan samle opp halvannen kubikk vann. De bor i et lite hus med jordgulv. Jord til å dyrke på har de ikke, og far i huset er dagarbeider. Dermed er inntektene ustabile. – Nå har vi i hvert fall nok drikkevann med vannsamleren vi fikk mulighet til å bygge gjennom hjelpen fra Misjonsalliansen. Neste håp er å kunne få ta opp et lån og kunne drive en liten bedrift som kan gi stabile inntekter for å kunne ta vare på barna, avslutter de. n Andreas E. Eidsaa Jr.

Hun solgte rismarkene

Kambodsja. Kambodsja har ikke akkurat et helsesystem med noen frikortordning, slik vi er vant med i Norge. Hjelpen er til for de som kan betale. Når sykdommen rammer, kan det derfor være skjebnesvangert for de som har så lite fra før. For fire år siden ble Don Mum på 67 år syk, og i løpet av de siste tre årene har hun måtte selge den lille rismarken hun hadde for å få råd til legehjelp. Det betyr at det viktigste livsgrunnlaget er revet bort fra Mum. Nå lever hun av å selge noen småkaker. Hun tjener mellom to og tre kroner dagen. - Jeg må tenke på alderdommen, sier Mum, som legger av en sum hver måned i det som for henne blir et slags pensjonsfond. n Gunnhild Sørås

Inger Marie er pensjonist Taiwan. Inger Marie Liu reiste til Taiwan for Misjonsalliansen første gang i 1977, og har siden vært utsending for Misjonsalliansen. I august trådte hun inn i pensjonistenes rekker. Inger Marie er sykepleier, og hun har jobbet i helsearbeidet. Ikke minst har hun vært tilknyttet Pingtung Christian Hospital. Inger Marie vil fortsatt bo på Taiwan. n Oddmund Køhn

#8/2010 17

Nyheter Positiv korrupsjonsutvikling i Ecuador

Ecuador. Transparency International

lanserte nylig årets Corruption Perception Index (CPI), og et av landene som klatrer mest på denne indeksen, er Ecuador. I 2009 kom Ecuador på 146. plass med en score på 2,3 poeng, mens landet i 2010 kommer på 127. plass med en score på 2,5 poeng. n Knut Harald Dobbe

HUSK! ØKT FADDER- KONTInGENT FRA 2011 norge. Fra januar 2011 justerer Misjonsalliansen prisen på fadderskap fra 200 til 230 kroner i måneden. Evt. spørsmål kan rettes til giver@misjonsalliansen.no eller på telefon 22 94 26 00 n

Mobil tannlegeklinikk Kambodsja. I november

starta Misjonsalliansen opp sin første mobile tannlegeklinikk i Kambodsja. Eit tannlegeteam reiser frå Phnom Penh til provinsane for å tilby tannlegesjekk til skular i provinsane. I landsbyen Chompongprak i provinsen Kompong Speu får 500 skuleelevar frå 1. til 6. klasse tannlegesjekk. Nærmaste tannlegekontor er så langt unna at foreldra ikkje har råd til å ta med ungane dit. For dei fleste er dette aller første tannlegebesøk.

Teamet består av ein tannlege og åtte tannlegestudentar som arbeider frivillig. Dei gir elevane grundig opplæring i tannpussing før dei sjekker tennene deira. Dei som har veldig ureine tenner eller dårlige jekslar, må rense eller trekke tennene. Etter tannsjekken får alle utdelt tannkost og tannkrem, så dei kan pusse tennene sine sjølve. n Bente Iversen Foseide

Tilfluktsrommet

foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Sletter Liberias gjeld til Norge Liberia. Regjeringen sletter resten av det afrikanske landet Liberias gjeld til Norge på 49 millioner kroner. – Jeg er glad for at Liberia fra og med i dag ikke har gjenstående gjeld til Norge, sier utviklingsminister Erik Solheim. Norge har dermed slettet til sammen 422 millioner som landet skyldte Norge. – Liberias låneopptak skjedde før den langvarige borgerkrigen startet. Den har vært et betydelig hinder for gjenoppbyggingen av landet og har hindret et naturlig forhold til omverdenen, sier Solheim. n nrk.no

#8/2010

japan. Misjonsalliansens engasje-

ment i Japan er i stor grad knyttet opp mot arbeidet de norske utsendingene, Noriko og Erik Frøyland, gjør på senteret i Haramura. Kirken på stedet er syv år gammel og inngår som en naturlig del av diakoni- og sjelesorgsenteret. – Vi ønsker å være et «tilfluktsrom» for mennesker som trenger å komme avsides i en vanskelig periode av livet, sier Erik Frøyland. «Kake-komi dera» er det japanske navnet på et tilfluktstempel og betyr «å skynde seg bort til».

Ekteparet Frøyland ønsker at senteret i Haramura skal være et kristent alternativ. – Noen kommer til oss regelmessig, andre fordi en konkret hverdagsutfordring trenger det. Noen sliter med problemer i ekteskapet eller har utfordringer med barna. Andre trenger bare stillhet og ro. Retreat, stillhet og bønn er det sentrale på senteret. – Vi vil lære mennesker hvordan de skal takle problemer i hverdagen, og her spiller bønn en viktig rolle, sier Erik. n Oddmund Køhn

Nyheter tar Jeepney til skolen Filippinene. – Alt

Enda

fire nye klasserom!

Ecuador. Nylig

åpnet en av Misjonsalliansens samarbeidskoler en ny del av skolebygningen sin. Det er et mirakel, sier rektor Alice Prias med stor begeistring. Skolen Ignacio Viteri i Flor de Bastion har i løpet av det siste året fått byttet ut en av skolebygningene i bambus med et flott murbygg. Første etasje stod klar i september i 2009. Nå er også andre etasje innviet. Dette måtte feires på ekte ecuadoriansk vis med pynting av skolebygningen, mange taler, snorklipping, oppstilling av elevene og med både foreldre og representanter fra Misjonsalliansen på besøk. Byggeprosessen startet allerede i 2007, så det var en etterlengtet dag. Vi kunne feire at undervisningsbygget i mur er helt ferdig og at enda fire nye klasserom nå kan tas i bruk. Rektor Alice Prias har mange gode følelser ved denne milepælen: – Det finnes ikke ord! Jeg synes det er et mirakel at alle elevene nå får undervisning i det nye bygget, sier hun. Nye klasserom for elevene betyr også at det blir frigjort plass til lærerrom og bibliotek. Dette er det planer om å lage til i løpet av de neste månedene. Det har lenge vært et ønske at myndighetene skal gripe inn og støtte utbyggingen av alle skoler

i Guayaquil. Denne skolen har derimot ikke fått den støtten de har håpet på. – Nybygget vårt er også et eksempel slik at myndighetene kan se at noe kan bygges opp uten hjelp av dem. Vi håper allikevel at de vil ta ansvar også for vår skole i framtida, sier Alice. Misjonsalliansen har samarbeidet med denne skolen i flere år og fulgt dens utvikling. Det er med god hjelp fra givere i Norge at denne skolen nå har ført opp skolebygningen i mur. – Elevene er veldig glade for de nye klasserommene. For lærerne betyr det at det blir lettere å undervise i de nye lokalene ettersom murveggene er mye mer lydtette enn bambusveggene, kan Alice fortelle. n Synne Langeland

er veldig annerledes her, sier Torjus Nevland når han skal beskrive hva som er mest positivt ved å bo på øya Marinduque. Foreldrene Elisabeth og Torgeir er volontører for Misjonsalliansen. Familien reiste til Filippinene i september. Her skal Torjus gå på high-school frem til våren. Han er eneste utenlandske elev og kjører jeepney til skolen hver dag. – Her kan vi bade og svømme nesten hver dag, fortsetter han. – Dessuten er alle kjempeblide til tross for mye fattigdom. n Hilde Bringedal

Volontørlinja på Fredtun folkehøgskole i Ecuador.

Ecuador. Fra midten av oktober og

en måned fremover har 15 elever og en lærer fra volontørlinja på Fredtun folkehøgskole vært i Ecuador og jobbet i prosjektene til Misjonsalliansen. De har vært assistentlærere på skoler og på handikapsentrene Creer. Elevene hadde studert noe spansk før de kom til Ecuador og fortsatte med det mens de jobbet. De bor på Casa Alianza hvor også de andre volontørene bor. I tillegg til jobben som volontør har gruppen også fått tid til å være litt turister i landet. n Kjetil Sande #8/2010 19

Nyheter Lager eddik fra kokospalmer

filippinene. Joyceline Rabanal er ansatt i Misjonalliansen på Marinduque. Hun jobber sammen med innbyggerne i flere småkommuner med å skape inntekt på ulike vis. I Bicas-Bicas ønsker man å produsere eddik med råstoff fra kokospalmer. En gruppe kvinner og menn i alle aldre møttes da arbeidsprosessen fremover skulle diskuteres. Volontør Torgeir Nevland vil bidra med å undervise om markedsføring, budsjettering og regnskap for noen av de ansvarlige. n Hilde Bringedal

Vår sjeleskatt Mosaic med nytt julealbum. Norge. Koret

Mosaic har gitt ut nytt julealbum – plata har tittelen Vår sjeleskatt. De siste årene har Mosaic hatt mye samarbeid med den svenske soulartisten Samuel Ljungblahd, og han er også gjesteartist på denne juleplata. Det forrige julealbumet, Mitt hjerte alltid vanker, som koret ga ut i 2005, ble solgt i over ti tusen eksemplarer, men nå var tiden inne for et nytt album. Hilde Norbakken er musikalsk leder og dirigent for koret. Mosaic samarbeider med Misjonsalliansen, og av hver plate koret selger og hver konsertbillett som selges, går et fast beløp til Misjonsalliansens arbeid blant funksjonshemmede i Ecuador. n 20

#8/2010

Dette skal vi gjøre igjen! Norge. Etter flere uker med mye organisering, planlegging og omtanke og en hektisk uke med gjennomføring, skulle en kanskje tro at de involverte først og fremst kjente at de var slitne, men en av de første kommentarene fra daglig leder i Sunde menighet i Stavanger var: «Dette gjør vi igjen!» Og de har gjort det før. Hvert år er misjon innholdet i det som skjer i menigheten gjennom en hel uke. Og i denne menigheten skjer det mye på en uke. – Det betyr at vi ikke behøver å legge inn en masse ekstra arrangementer, fortsetter Brunstad, vi bare sørger for at innholdet denne uka handler om misjon – og helst om «vårt prosjekt». Og «vårt prosjekt» i denne sammenhengen er Misjonsalliansens arbeid innenfor kirkesamarbeidet og skoler på Marinduque, en av de mange øyene som utgjør Filippinene. Arild Vik, tidligere utsending for Misjonsalliansen i Bolivia, Eirin Foldøy Oftedal og Tonje Vilberg Bjerkreim, tidligere utsendinger til henholdsvis Filippinene og Ecuador, tok ansvar for konfirmantundervisningen. Nettverksleder Grethe Matre var med på gudstjeneste og misjonstivoli. Sommeren 2008 reiste diakonen i Sunde menighet, Tor Arne Hartvigsen, sammen med sin kone Karoline og de tre barna til Filippinene som utsendinger for

Misjonsalliansen. I tida etterpå har menigheten fulgt familien og arbeidet tett. Dette er blitt menighetens prosjekt. Sunde menighet har en lang tradisjon når det gjelder å følge en organisasjon og et prosjekt, og både misjonsuka og misjonstivoli er kjente begreper. – Enhver menighet bør ha et misjonsprosjekt, sier Alfhild Steinsbø Hauglid som er leder av misjonsutvalget i Sunde menighet, – Det er en oppfordring som jeg gjerne gir til alle. En menighet uten et misjonsprosjekt er som et hus uten vinduer. Misjonsprosjektet gir oss vidsyn, og det får egne problemer her hjemme til å fortone seg ganske mikroskopiske om vi sammenlikner med hva menigheter i andre land sliter med. I år var misjonsuka fra 24. til 31. oktober, og misjonstivoliet fant sted rett etter gudstjenesten oppstartssøndagen. Da var det mulig å få kjøpt middag, og rundt i de forskjellige rommene i arbeidskirken var det mange forskjellige aktiviteter for store og små. Her kunne en delta i spydkastkonkurranse med sugerør (bare prøv, det er vanskeligere enn en skulle tro), pilkast på ballonger eller kanskje det mest populære: våtsvamp-kast på selveste presten. En betalte fem kroner for å delta, og i løpet av noen timer kunne tellekorpset glede seg over mye penger i kassa. n Grethe Matre

Nyheter Mottok utmerkelse

Ecuador. Lørdag 9. oktober mottok

Misjonsalliansen en pris for organisasjonens arbeid i Guayaquil. Prisen ble utdelt av visepresidenten under en av byens markeringer av sitt 190-årsjubileum. I forbindelse med markeringen av Guayaquils frigjøring fra Spania i 1820 ble Misjonsalliansen invitert til et arrangement for å motta en pris for arbeidet organisasjonen har utført i Ecuador. Tre organisasjoner mottok en pris denne dagen. Misjonsalliansen ble tildelt

En fighter og hennes bestemor.

prisen for sitt sosiale arbeid i Guayaquil. Den bestod av et diplom og en gullmedalje og ble tildelt Misjonsalliansen representert ved utsending Kjetil Sande. Myndighetene var til stede ved blant annet visepresidenten, guvernøren for provinsen og kulturministeren. – Under overrekkelsen uttrykte myndighetene en dyp og inderlig takknemlighet over det arbeidet Misjonsalliansen har bidratt med i Guayaquil, forteller Kjetil. n Synne Langeland

Bedre avlinger. Jennys første kompostkurs i Er Da Guo i Liangshan

Kompostkurs på 1,2,3 … Kina. Mye

av arbeidet i prosjektområdene våre i Kina har fokus på kunnskap og kapasitetsbygging. Eller hjelp til selvhjelp, med litt andre ord. Utsending i Kina, Per-Olav Bjørnstad, har vært med på å starte opp kompostkurs fra grunnen av og har nå videreført arbeidet til kollega Jenny Xiaoma. Kompostering til landbruk er ikke så enkelt som det høres ut,

Vietnam. Hovedpersonen i denne fortellingen er Vy på snart to år. Det er det ingen tvil om. Hun ble født med en hjerneskade, etter sigende på grunn av at navlestrengen hadde lagt seg rundt halsen hennes. Nå er hun på et ressurssenter som drives av myndighetene i samarbeid med Misjonsalliansen. Men historien er ikke i nærheten av å være komplett uten at vi trekker inn Vys bestemor. Bestemor Nhung (52) er nemlig den som kommer med Vy til senteret for å få terapi en gang i uken. Vys mor er bare 18 år. Hun har nettopp født for andre gang og har ikke krefter til å følge opp eldste dattera si. – Vi var veldig lei oss på Vys vegne da vi oppdaget den alvorlige fødselsskaden, forteller den vakre bestemora som i hvert fall ikke har latt seg knekke. Nå sitter hun og smiler stillferdig og følger med på terapien for å kunne praktisere hjemme senere. – Vy var delvis paralysert og klarte ikke feste blikket før hun begynte her på senteret for fem måneder siden. Nå har hun blitt mye sterkere, fester blikket lettere og klarer å krabbe mer med litt hjelp, sier bestemora. Inger Elise Skauen, utsending fra Misjonsalliansen, kaster Vy forsiktig opp i luften og får frydefulle hvin som svar fra den lille jenta. Så blir Vy trøtt etter nok en hardtrening. En terapi som allerede har gitt gode resultater og som er livshjelp som monner. n Andreas E. Eidsaa Jr.

men til gjengjeld kan resultatet bli bedre lokalmiljø, sparing av utgifter til kunstgjødsel, verdiøkning på jorda og ikke minst bedre avlinger. Dette kan gjøre en stor forskjell for bønder med en årsinntekt på rundt 3000 kroner. n Hanne Line Mathisen #8/2010 21

Nyheter

Alfhild Gislefoss til minne Norge. Alfhild Gislefoss, tidligere misjonær i Taiwan for Misjonsalliansen, sovnet stille inn i sitt hjem i Mandal søndag 31. oktober, 92 år gammel. Alfhild (født Jensen) var opprinnelig fra Arendal, utdannet lege, og hun dro til Taiwan første gang i 1962. På dette korte oppholdet møtte hun Bjarne Gislefoss, han hadde da vært Misjonsalliansens misjonær siden 1951. Året etterpå kom hun tilbake til Taiwan. Paret giftet seg, og de ble begge tilknyttet Misjonsalliansen. Livsverket til Alfhild og Bjarne Gislefoss er først og fremst sykehuset i fjellandsbyen Puli. De bygget opp et moderne sykehus i et område av Taiwan med mange stammefolk. Sykehuset hadde 250 senger, og Alfhild var lege og administrativ leder. I tillegg til sykehuset etablerte de en bibelskole for jenter fra fjellfolket og satte i gang utdanning av sykepleiere og hjelpepleiere. Ekteparet Gislefoss har nedlagt et stort arbeid over mange tiår i Puli Christian Hospital. De har fått en rekke utmerkelser, blant annet St. Olavs Orden. Alfhild Gislefoss var en dyktig lege og administrator og var i flere tiår en kjent og anerkjent misjonær i Misjonsalliansen. Hun jobbet for de syke og svake og for de mange stammefolkene som bodde i fjellområdet. I begravelsen i Konsmo kirke ble det lest opp et kondolansebrev fra president Ma Ying-Jeou i Taiwan. «Det var veldig trist for meg å høre at Dr. Alfhild Jensen Gislefoss har gått bort. På vegne av regjeringen og det taiwanske folk vil jeg uttrykke mine hjerteligste kondolanser til familien i denne sorgfulle tiden … Dr. Gislefoss vil alltid være elsket og respektert av det taiwanske folk. Minnene om henne vil alltid være hos oss.» n Arnt H. Jerpstad

#8/2010

FATTIGDOM I IDYLLISKE OMGIVELSER – Store utfordringer og mange behov på Marinduque Filippinene. Marinduque er ei vakker, frodig og idyllisk øy. For en nordboer er det noe nærmest paradisisk ved øya, men ved nærmere ettersyn ser man at menneskene her har lite og at fattigdommen er voldsom.

Klærne som henger til tørk utenfor de enkle hyttene er slitte og fillete, mange unger er magre og har utslett og sår, og fiskebåtene vi ser, er av veldig enkel standard. Innbyggerne her på øya har et svært begrenset helsetilbud. Dette skyldes blant annet manglende kunnskap, mangel på medisinsk personell og utstyr, få økonomiske ressurser og geografiske forhold. Øya representerer et av mange steder i verden der de fattigste, og spesielt kvinner og barn, lider på grunn av dårlig eller manglende helsetilbud.

UNDER- OG FEILERNÆRING. På Filip-

pinene lider 28 prosent av barna under fem år av under- og feilernæring. På Marinduque kan det se ut til at tallene er høyere. Ved noen av Misjonsalliansens samarbeidsskoler her er flertallet av barna undervektige. I Buenavista kommune har Misjonsalliansen sju ernæringsprogram i fem mindre kommuner (barangays). I samarbeid med de lokale myndighetene får 724 undervektige barn nå et ekstra måltid daglig og oppfølging i seks måneder. Som en del av programmet lærer foreldre og lærere om ernæring, matlaging og

Nyheter

«I samarbeid med de lokale myndighetene får 724 undervektige barn nå et ekstra måltid daglig og oppfølging i seks måneder.»

grønnsakdyrking. Det er også foreldrene som stiller opp og lager maten hver dag. STOR AKTIVITET – MANGE TILTAK. I tillegg

til ernæringsprogrammene ved skolene samarbeider Misjonsalliansen med myndigheter og andre organisasjoner i forhold til årlige helsesjekker og behandling, tannbehandling, undervisning av lokale helsearbeidere, ammegrupper der mødre får undervisning, vaksinasjonsprogram, utdeling av vitaminer, tuberkulosekontroller og utstyr til helsesentre. Infeksjonssykdommer og underernæring henger ofte sammen. Ved helsesjekkene i høst der nærmere 2000 barn ble undersøkt, var kun 37 prosent av barna friske. De fleste ble diagnostisert med luftvegsinfeksjoner, andre infeksjoner og parasitt- og hudsykdommer. n Hilde Bringedal

MISJONSALLIANSEN PÅ MARINDUQUE Fakta

KONTRASTER

Misjonsalliansen startet i 2007 arbeidet på Marinduque som er en øyprovins sør for Luzon. Øya har 230 000 innbyggere og et flateinnhold på 950 km2. Hovedstaden på øya er Boac. Fiske er en viktig del av økonomien her, men Marinduque er også en jordbruksprovins som dyrker ris og kokosnøtter. Det produseres dessuten noe kunsthåndverk som blir eksportert til ulike deler av verden. 62 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Omtrent en fjerdedel av skolebarna fullfører ikke barneskolen. Misjonsalliansen jobber i Buenavista og Torrijos som er to av de seks storkommunene på øya. Det er store behov i området. I samarbeid med lokale myndigheter, skoler, kirker og lokale folkeorganisasjoner satser Misjonsalliansen på tiltak innenfor helse, utdanning, inntektsbringende arbeid og bedring av infrastrukturen.

Misjonsalliansen har i flere år jobbet med ernæringsprogram for undervektige barn i Manila. Under– og feilernæringer skyldes at 33 prosent av befolkningen på Filippinene er ekstremt fattige og lever for under 45 pesos (cirka 6 kroner) om dagen. Det er derfor et paradoks at mange millioner filippinere lider av overvekt og diabetes 2. I et land der under- og feilernæring er et alvorlig problem, viser undersøkelser at hele 27 prosent av befolkningen er overvektig. Det vil si at nesten 27 millioner filippinere er overvektige. Mer enn 4,5 millioner filippinere har diabetes. I tillegg har minst 8,5 millioner symptomer på at de snart vil få diabetes dersom de ikke forandrer livsstil og kostvaner drastisk. De fleste i den siste gruppen vet ikke om at de har denne tilstanden. Diabetes er en økende årsak til tidlig død blant filippinere. n Kilder: Norsk helsinformatikk, National Health Survey of 2008, Phil. Statistics from NMAP, Marinduque Department of Health Philippines

#8/2010 23

Nyheter Barnas dag Filippinene. Ok-

tober var barnas måned på Filippinene. I Torrijos på øya Marinduque feiret 700 barnehagebarn «Barnas dag» med flotte kostymer, sang og dans. – Vi har øvd og forberedt oss til denne dagen i ti måneder nå, sier en av lærerne smilende. Barna stilte i ulike kostymer alt etter hvilken opptreden de hadde. Blomsterjenter, alle verdens flagg og tradisjonelle filippinske drakter myldret omkring oss. Hvert eneste barn var utrolig stolt. n Ole Martin Uglem

Partnersamling i Brasil

Livsviktig vann Kambodsja. Hvert år får flere hun-

dre familier tilgang på rent vann gjennom arbeidet til Misjonsalliansen og dens samarbeidspartnere i Kambodsja. I en landsby måtte de før gå to kilometer til et vann for å hente drikkevann og vann til husholdningen. En lang vei å gå for et glass med skittent vann. Misjonsalliansen har hjulpet til med å bygge en brønn, og dermed er det bare få meter å gå for å pumpe opp det de trenger.

– Vi sparer mye tid og krefter etter at vi fikk brønnen her nær huset vårt. Og vannet er mye renere også, smiler far og datter. Vann er livsviktig i arbeidet med fattigdomsbekjempelse, forebygging av sykdommer og bedre helse. For Misjonsalliansen er det derfor viktig å jobbe for at flere skal få tilgang til disse godene. Goder som vi selv ofte tar som en selvfølge. Det redder liv, og det gjør liv enklere å leve. n Gunnhild Sørås

brasil. Misjonsalliansen i Brasil har

årlige samlinger for alle samarbeidspartnere i landet. 21.–23.oktober ble samlingen holdt for trettende gang, og mer enn femti personer fra de ulike partnerorganisasjonene deltok. Temaet denne gangen var fasilitatorrollen i arbeidet vårt – om hvordan vi kan dyktiggjøre partnerne våre i å sette i gang og drive gode prosjekter. Generalsekretær Arnt H. Jerpstad deltok på møtet og hadde foredrag om Misjonsalliansens arbeid i ti land, og han fortalte om organisasjonens nye visjon og strategiplan. Den nye direktøren for Misjonsalliansens arbeid i Bolivia, Cristina Mercado, deltok, og det samme gjorde David Nacho fra stiftelsen Kairos i Argentina og Jørgen Haug, regionleder for Sør-Amerika. n Edson Munck Jr. 24

#7/2010

Barnas dag I Brasil Brasil. 12.

oktober er «Barnas dag» i Brasil, men i Joinville feiret de dagen 26. september. Nesten 400 barn deltok i et stort barneselskap, som ble arrangert for tredje gang av prosjektet Morro do Meio. Barna spilte spill og spiste pop-

corn og sjokoladekake. En perfekt dag for barna. Maicon, et av barna i prosjektet, hadde en flott dag, og Cleide, moren til Maicon, er svært glad for festen. Hun er takknemlig for prosjektet som Misjonsalliansen støtter. Før var Maicon opprørsk og vanskelig, men etter at han ble en del av Morro di Meio-

prosjektet har han blitt en ny gutt, sier hun. Maicon går på musikkskolen og lærer å spille gitar, og han synger i koret Coral Luz do Mundo, som er en del av prosjektet. – Jeg har vært i Morro do Meio i to år, og jeg gleder meg allerede til festen neste år, sier han. n Edson Munck Jr

nøtter

Min venn Ludvig lama har gjemt seg på www.misjonsalliansen.no/ Mikrokreditt/Lånefondet. Kan du finne tre andre lamaer på nettsiden?

2. Misjonsalliansen har startet Send svaret til nye prosjekter i Thanh Phudistriktet i Vietnam. Men hva heter de to første kommunene der vi nå arbeider?

3. Kelequelera er et jungelområde i Bolivia. Hva betyr ordet på lokalspråket?

4. I hvilken by var 4000 mennesker nylig samlet til en misjonskonferanse?

5. Hvor mange poeng må en

tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt Mosaics nye album Vår sjeleskatt.

Løsning forrige nummer.

1. Sirkelsag/båndsag, skiftnøkkel, vinkelsliper/pussemaskin og hammer/verktøy i personens venstre hånd 2. Vila Capriotti 3. Artaban 4. Nils Atle Krokeide og Knut Neset 5. 3 faddere bor på Svalbard Vinnere, forrige Tsjilinøtter.

Henning Sagevik, Lyngdal, Berit Sedberg, Jørpeland, Marit Brattum Enger, Drammen, Kåre Bandlien, Ranheim, Jon K. Drageset, Oslo.

student i Bolivia ha for å stå til eksamen? #8/2010 25

Reportasjen

Vietnam V

ietnam

Fattigdommens

ansikt Leserne av Tsjili bør merke seg stedsnavnene Ben Tre og Thanh Phu. I årene som kommer, skal vi følge utviklingen i Misjonsalliansens nye prosjektområde i Vietnam. Fattigdommen er synlig og veldig merkbar. Det samme tror vi de positive endringene i lokalsamfunnet vil bli. Tekst & Foto [Oddmund Køhn]

Vietnam

Klimaendring. Vietnam har et tropisk klima, og sør i landet er været varmt og fuktig hele året. Det er i utgangspunktet gode forutsetninger for landbruket, men klimaet har endret seg. Mangel på rent vann vil være den største utfordringen i tiden som kommer.

Det er steikende varmt. Fra en klar og blå himmel skinner solen, og når det er godt over 30 grader i skyggen, blir heten svært merkbar der jeg går mellom risåkrer og grønnsakhager, på vei til en familie i et avsidesliggende område i provinsen Ben Tre i Vietnam. En ung representant fra de lokale myndighetene har gitt meg et bananblad til skygge mot solen. I slutten av oktober er regntiden fortsatt ikke over, og et kraftig regnskyll tidligere på dagen har gjort den smale stien sleip og uttrygg. Jeg har allerede vært nede i grøfta, eller rettere sagt, i gjørma, og jeg føler meg ikke særlig representativ med det skitne venstrebenet. – Skal du fange frosk? spør den unge mannen fra kommunen med et

#8/2010

smil. Det er den spydige bemerkningen man vanligvis kommer med når uerfarne ikke klarer å holde seg på bena.

av befolkningen er bønder. Men de er fattige, 33 prosent av familiene lever for under fem kroner dagen, fortsetter han.

KLIMAKRISE.

De kan da ikke leve for fem kroner dagen, tenker jeg. Foran meg på stien går Inger Elise Skauen. Hun og Per Christian er Misjonsalliansens nye utsendinger i Vietnam, og de brøt opp fra en trygg tilværelse i Fredrikstad for å være med og endre liv og lokalsamfunn i dette landet. – Ja, menneskene som bor her er fattige, men du må samtidig huske på at mange til en viss grad er selvforsynte med grønnsaker de kan dyrke utenfor husene sine, sier hun. Inger Elise må ha lest tankene mine.

Misjonsalliansen har nettopp startet opp arbeid i et nytt område i Vietnam, i Thanh Phu distrikt i Ben Tre. Thanh Phu ligger ved kysten mot Sør-Kina-havet, og landområdet er over tid bygd opp av slammet fra to nærliggende elver; Ham Luong og Ci Chien. Dette er det fattigste området i hele provinsen. – Det bor nærmere 130 000 mennesker i Thanh Phu, forteller en av mennene fra distriktsadministrasjonen. – Dette er et landbruksområde, og over 90 prosent

Vietnam

– Men vi kjemper ikke bare mot fattigdommen, sier mannen fra distriktsadministrasjonen. – Klimaendringene gjør en vanskelig hverdag enda vanskeligere for oss som bor her. Klimaendringer? Jeg ser rundt meg. På den ene siden av stien er det en risåker, på den andre siden en grønnsakhage. Solen sender varme, ja, svært varme solstråler utover landskapet, og tidligere på dagen hadde himmelen åpnet alle sluser og vætet jordsmonnet med regn. – Havnivået øker, og byggingen av store demninger lengre oppe i Mekong-elva gjør situasjonen enda verre. I deler av året går saltvannet 50 kilometer lengre

innover landet enn det gjorde tidligere. Dyrkede områder blir lagt under vann, og mange steder kan vi ikke lenger dyrke ris. Saltvannet har ødelagt grunnvannet, trær dør, kokosnøttene blir mindre og har dårligere kvalitet, og vi opplever stadig oftere at dyrene blir syke, forteller mannen fra myndighetene. Per Christian Skauen er direktør ved Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh-byen. Selv om han er ny i arbeidet i Vietnam, er han en erfaren bistandsarbeider. Han og Inger Elise har seks år bak seg som utsendinger for Misjonsalliansen i Bolivia. Per Christian er dessuten vokst opp i Latin-Amerika,

FATTIGE og SOLIDARISKE.

og han har gjennom oppveksten sett mye nød og fattigdom og opplevd konflikter og uro. Samtidig vet han godt at det nytter å hjelpe. – Vi har brukt mye tid sammen med myndighetene og med lokalbefolkningen når vi har lagt planer for arbeidet. Det har vært viktig å tilpasse planen etter behovene. Hovedkomponentene i prosjektet er utdanning, miljø og levekår, og i det sistnevnte ligger blant annet utvikling av nye former for inntektsgivende arbeid. Ettersom klimaendringer gjør landbruket mer sårbart, må vi hjelpe lokalbefolkningen med å finne nye inntektsbringende tiltak, sier han. #8/2010 29

Vietnam

Planen ble igangsatt i høst, og lokale myndigheter på distrikts- og kommunenivå er svært takknemlige for arbeidet som nå er i gang. Men også lokalbefolkningen er med og former prosjektet. En såkalt «deltakende levekårsundersøkelse» var både viktig og spennende i det innledende forarbeidet. – I landsbyene skulle beboerne selv definere behovene sine, og de skulle finne fram til de fattigste familiene med størst behov. Landsbybefolkningen rangerte hverandre etter velstand og økonomi. I våre øyne er alle fattige, men Misjonsalliansen vil hjelpe de aller fattigste. I denne undersøkelsen viste beboerne stor solidaritet. Når vi blant annet skal gi landsbyene vanntanker for drikkevann, er det de selv som har funnet fram til familiene som trenger det mest, forteller Per Christian. Tilbake til den stekende solen. Vi er kommet fram til en elv vi må krysse. Det er ikke mulig å vasse over, og vi må gå over en bro. Tilsynelatende udramatisk … inntil jeg får øye på broen. «Monkey Bridge» kalles slike broer. Jeg skal altså gå over en «apekattbro». Den underlige betegnelsen er fullstendig logisk, for broen består av tynne trestammer som er bundet sammen over et vaklevorent stillas, også det av trestammer. Et slags rekkverk av tynne grener er laget for lave vietnamesere og ikke for en høy (og tung) nordmann. Men jeg er fast bestemt på å ikke fange flere frosker, og jeg kommer meg skjelvende over. Vi er nå kommet fram til en bambushytte og til en ung mor. La Thi Be, heter hun. Hun er 26 år gammel og har to barn, en gutt og ei jente. Mannen har jobb på en fiskebåt, forteller hun, og han er hjemme en gang i måneden, men bare for noen få dager. Hun er stille og ser seg forsiktig rundt på besøket sitt. – Jeg har ingen jobb, men tar det jeg får når muligheten er der, forteller hun. Hun ser ned. Det er trolig første gangen det er utlendinger i landsbyen. – Av og til får jeg jobbe for andre, enten i risåkeren eller når grønnsakene skal høstes. La Thi Be kommer fra en annen landsby i et annet distrikt, og hun giftet seg som 17-åring.

MOREN I BAMBUSHUSET.

#8/2010

Dårlige odds. La Thi Be er

blant de aller mest sårbare og fattige i det nye prosjektområdet til Misjonsalliansen. Hun er analfabet og tjener 120 kroner i året, og når hun heller ikke har egen jord å dyrke grønnsaker på, er utgangspunktet svært dårlig.

Vietnam – Vi hadde det vanskelig. Foreldrene mine hadde ikke penger, og jeg har aldri gått på skole, sier hun før hun legger til: – Jeg giftet meg og flyttet hit. Mannen min er fra denne landsbyen. Den unge moren er ikke veldig pratsom, men samtalen blir etter hvert nærgående. – Livet er fremdeles vanskelig. Vi mangler alt. Barna mine går på skole, men jeg må kjøpe skoleuniform og bøker, og så må foreldrene betale for vasking av skolen. Hvor skal jeg få pengene fra? Leppene hennes skjelver, og øynene er blanke. – Jeg tjener 120 kroner (300 000 Dong) i året. Mannen min tjener heller ikke mye, men jeg får litt penger når han er hjemme. Det skal holde til neste gang han kommer hjem. Dyrker du grønnsaker? spør jeg og håper de har mat å spise. Men La Thi Be rister på hodet. – Vi har ikke jord. Bare dette huset, og det er gammelt. Det er farlig å bo i når det blåser, og når det regner, lekker det gjennom taket, sier hun mens jeg ser ned på det fuktige jordgulvet. Hva slags drømmer har du for framtiden, spør jeg. La Thi Be skjønner ikke spørsmålet, men svarer til slutt at hun ikke har drømmer. – Men for barna dine? prøver jeg meg. – Jeg har ingen drømmer, jeg tør ikke drømme, svarer hun, men legger til: – Jeg skulle gjerne hatt et bedre hus. Hverdagen er hard for slike som La Thi Be. Hun skal takle mange utfordringer, og det er mange praktiske problemer med å bo der hun bor. Blant annet når hun skal handle mat. Det er ti kilometer til nærmeste marked, og dit må hun gå på bena begge veier, og som regel er det ikke mye hun skal kjøpe. Men noen ganger får hun kjøpe mat av naboene, forteller hun. Men når hun får spørsmål om barna og om hvordan hun kan hjelpe dem med lekser, da brister det. Hun gråter, og tårene tørker hun med en flik av den skitne skjorten. – Jeg kan verken lese eller skrive, og det kan heller ikke mannen min, stotrer hun. Så peker hun på en jente som står i døråpningen. Det er niesen hennes. Hun er 14 år gammel. – Hun kan av og til hjelpe barna mine med leksene.

SÅRBARHET.

#8/2010 31

Vietnam

Nye utfordringer. Etter noen trygge år i Fredrikstad har familen Skauen bosatt seg i Vietnam. Her jobber Inger Elise og Per Christian blant de mest sårbare og fattige. De vet det er mulig å endre liv og lokalsamfunn.

Inger Elise Skauen sitter på en stol inne i det lille bambushuset og har fulgt samtalen. – Det er en grunn til at vi starter opp prosjekter i dette området, sier hun stillferdig. I samtalens løp kommer det fram at La Thi Be lager sopelimer av palmeblader som hun selger. Inger Elise sier hun gjerne vil kjøpe noen. Da smiler plutselig den unge moren og svarer bestemt: – Nei, du skal få dem. Etter en kort diskusjon mellom de to kvinnene går La Thi Be med på å ta betaling. Hun går ut og klargjør sopelimene. De skal pyntes litt på og bustene skal be32

#8/2010

skjæres. Hun finner en plastpose og gir dem til Misjonsalliansens utsending. Den foreløpige samarbeidsavtalen med myndighetene i Thanh Phu-distriktet varer til utgangen av 2012. Men Misjonsalliansens nye prosjekt i Vietnam blir neppe avsluttet så fort. – Denne provinsen og dette distriktet er et framtidig satsingsområde for oss, og prosjektet vil bli utvidet med flere kommuner etter hvert. Dette er bare starten, sier Per Christian. Skolene i de to første kommunene, My An og Hoa Loi, skal bli en del av Misjonsalliansens fadderordning. De ansatte ved

FORTSETTELSE FØLGER.

Misjonsalliansens kontor i Vietnam har gjort intervjuer med lærere og foreldre, og de er allerede godt i gang med å ta bilder av elevene. Per Christian legger til: – Ved utgangen av dette året skal 700 barn tas opp i fadderordningen. På samme måte som andre steder vil også disse barna få en bedre skole og helse- og tannhelsetilsyn. Vi er allerede i gang med kurs for lærere og kurs for fotballtrenere. Prosjektet vil være med på å endre hele lokalsamfunn. EN NY TID. Vi

har forlatt familien til La Thi Be, og vi sitter på lærerværelset til Misjonsalliansens nye samarbeidsskole i My

Vietnam

An. En sliten vifte skaper litt bevegelse i den varme, stillestående luften, men den henger litt skjevt på veggen i bare én skrue. En lærer krøller et papirark og dytter det inn bak viftefoten for at luften skal treffe de to besøkende fra Norge. Jeg nyter vinden de to minuttene papirarket gjør sin virkning, før viften igjen faller ned og blåser ut mot vinduet. Flere av lærerne er samlet, men det er rektoren som snakker. Skolen har 528 elever, 25 klasser og 25 lærere. Tolv av lærerne har relevant utdannelse, resten har bare grunnskole eller videregående. – Det er bare én grunnskole fra 1.–5. klasse i kommunen, forteller rektoren på skolen og fortsetter: – Hvis barna vil gå

videre på secondary school, må de til en annen kommune. Det er en veldig lang skolevei, og barna må over flere elver. Derfor er det mange som dropper ut av skolen etter endt femteklasse. Men også på denne skolen har mange av barna lang skolevei. Noen må dra hjemmefra klokken halv seks på morgenen for å rekke skolen som begynner klokken syv. I dette terrenget tar det tid for små føtter å gå fem kilometer. – Myndighetene har lovet å bygge ny skole, og de har tomten klar. Men det har ikke skjedd noe, sier rektoren. Flere av foreldrene jeg har møtt i Thanh Phu, har sagt at de ønsker en

bedre framtid og et bedre liv for barna sine enn det de selv har hatt. Rektoren bekrefter dette. Mange av oss lærere er også foreldre, og som foreldre ønsker vi at barna skal få det bedre enn oss. Alle barna i kommunen må få et skikkelig skoletilbud, og nå er vi glade for at Misjonsalliansen har kommet til oss. Vi har fått nye forventninger, avslutter han. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Vil du være med og hjelpe et barn i Vietnam? Du kan bli fadder på www.misjonsalliansen.no #8/2010 33

Trender Danseball på Tranby. To ganger i året har danseskolen på Tranby ball på menighetshuset. Barna stiller i finstasen og viser samtidig hva de har lært mens stolte foreldre og besteforeldre applauderer. I pausen blir det solgt kaffe og kaker. Kafeen blir for 13. gang drevet av ildsjelene Berit og Øyvind Mørk med god støtte av trofaste kakebakere. Inntekten på det siste ballet gikk til Misjonsalliansens arbeid blant funksjonshemmede barn i Kina. Den lørdagen ble det spist kaker for 7700 kroner!

Vafler og universitetskarakterer

Misjonsalliansen har mange trofaste givere, og noen finner på uortodokse og originale innsamlingsmetoder. Her er noen eksempler. Kanskje har lesere av Tsjili andre eksempler? Vi tar i mot gode historier med takk. Flaskepant-ordning med miljøprofil. IS-klassen ved Bekkestua skole har etablert en egen flaskepantordning med miljøprofil i østre Bærum. Elevene verver husholdninger i nærmiljøet til å samle tomflasker for klassen. Elevene sorterer alle flasker på skolen i en egen container, og panten går uavkortet til klassens skoleprosjekt i Ecuador. Flaskene blir hentet den første mandagen i hver måned. Kreative kunstnere i den første IS-klassen har sågar designet en egen sekk med IS-klassens logo, som hver husstand kan samle flaskene i. Elevene er også behjelpelige med å returnere glass og flasker til resirkulering.

Norge på langs. Karen Nedland Førre tar permisjon fra jusstudiene i Bergen for å gå Norge på langs i mars 2011. Karen var volontør i Bolivia våren 2007, og sammen med turkompanjong Karl Andreas Weyde vil Karen bruke anledningen til å støtte Misjonsalliansen. – Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet! … et slagord med gjenklang i hjerteroten, sier hun. Startskuddet går 28. mars 2011, og de to spreke vil sende ut brev/e-post til næringslivsaktører, samt venner. – Vi vil utfordre dem til å gi x antall kr pr. km som skal gå til Diakonia FRIF i Bolivia.

#8/2010

Trender Miriam (8) lot seg inspirere av TV-program. Tidligere i år ble det sendt et program på TV som viste hvordan Frelsesarmeen jobber for mennesker som har det vanskelig. Åtte år gamle Miriam Mæstad så dette programmet og spurte sin mor om de kunne gjøre noe for barn som ikke har det bra, og denne utfordringen tok mor Elfrid Vistnes Mæstad på strak arm. Kiwi på Sunde ga tillatelse til at de kunne stå utenfor og selge boller og nystekte vafler til inntekt for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador, og lørdag 16. oktober var det klart for innsats. Miriam, lillebror Simon og søskenbarnet Margunn brukte lørdagen til å selge ferske boller og vafler, saft og perlekunst, og etter noen timers arbeid kunne de telle opp hele 1500 kroner. Mor Elfrid forteller at barna var veldig engasjerte og at de virkelig følte at de var med på noe stort.

Student i La Paz. Per Ambjørn Haga Hvarnes (26 år, fra Holm i Kvelde,

Larvik kommune) har fått idéen om å bruke studiesituasjonen sin til å samle inn penger til Misjonsalliansen. Han avslutter seks fag ved universitetet UMSA i Bolivia til jul og utfordrer kjente og ukjente til å gi en valgfri sum for hvert fag han får ståkarakter i. – Det gjelder altså å motivere meg til å stå i alle fag (noe som jeg ser på som en relativt olympisk utfordring), samtidig som jeg kan støtte gode prosjekter som Misjonsalliansen driver i Bolivia. Ved universitetene i Bolivia går studiene over to semestre og avsluttende eksamen/innlevering er i slutten av året. Karaktersystemet går fra 0–100 poeng, og for å få ståkarakter må en ha over 50 poeng. All undervising og alle innleveringer skjer på spansk, og dette var Per Ambjørn litt spent på før han begynte. Hvor gode var spanskkunnskapene etter et år som volontør for Misjonsalliansen i Bolivia og et semester med spansk fra UiO? – Det er en vinn-vinn-vinn-situasjon, der jeg får motivasjonen som trengs, fattige og trengende medmennesker i Bolivia får en sjanse til å klare seg og du får en mulighet til å hjelpe både dem og en venn i utlandet, sier han.

Misjonstivoli. Sunde menighet har arrangert misjonstivoli til inntekt for Misjonsalliansen. Menigheten støtter kirkesamarbeid og skoler på Marinduque på Filippinene. Misjonstivoliet fant sted etter en gudstjeneste i slutten av oktober. Da var det mulig å få kjøpt middag, og rundt i de forskjellige rommene i arbeidskirken var det mange forskjellige aktiviteter for store og små. Man kunne delta i spydkastkonkurranse med sugerør, (bare prøv, det er vanskeligere enn en skulle tro), pilkast på ballonger eller kanskje det mest populære: våt-svampkast på selveste presten. En betalte fem kroner for å delta, og i løpet av noen timer kunne tellekorpset glede seg over mye penger i kassa.

#8/2010 35

Portrettet

Alle setter fotspor – Alle setter fotspor, sier Jørn Lemvik. Uansett hvor du går, hva du mener eller hvem du tror på. Tekst & foto [ Arild Vik]

#8/2010

Portrettet

#8/2010 37

Portrettet

bak. Jørn Lemvik har vært pådriver for å få miljø- og utviklingsminister Erik Solheim med i diskusjonen om religion og utvikling.

Jørn Lemvik snakker seg varm. Om fotspor. Om evangelisering. Om bistand og diakoni. Erik Solheim. FN. Redd Barna. Misjonsalliansen. Bistandsnemnda. – Alle setter fotspor, sier generalsekretær i Bistandsnemnda, Jørn Lemvik. I følge Lemviks kone så har denne mannen bare to funksjoner i alt han gjør. Funksjonene er av eller på. For tiden er han på. Som leder for Bistandsnemnda har han den siste tiden stått på for å få fram en diskusjon rundt temaet religion og utvikling. Og fotspor.

Det har lenge vært en klar føring fra norske styresmakter at alle misjonsorganisasjoner skal skille mellom bistandsprosjekt og evangeliseringsarbeid. Bistandsarbeid kan få støtte fra Norad. Evangelisering ikke. Men Lemvik ønsker å løfte fram en annen debatt – men om samme tema. – Jeg mener det er umulig å drive bistand uten å vise hvem vi er, hva vi står for og hvem vi tror på.

Debatt.

#8/2010

FN setter sine fotspor. Det gjør også Redd Barna. Og Misjonsalliansen, sier han. I vår utfordret Lemvik miljø- og utviklingsminister Erik Solheim om å si noe om religion og utvikling. Solheim svarte på utfordringen. Han har vært med i diskusjonen. Og i en kronikk i Aftenposten skriver han: «Det er på tide å ta Gud på alvor i norsk utviklingsarbeid.» Nå skal Solheim sette ned et utvalg for å se på temaet. Alvor. Å ta Gud på alvor har Lemvik gjort lenge. Han vokste opp på Kverneland på Jæren, og som konfirmant bestemte han seg for å finne mer ut om Gud og Jesus. Han ville ikke konfirmere seg hvis han ikke kunne tro. Det var enten – eller. Av eller på. – Jeg tok dette på alvor. Og skulle jeg være kristen, så skulle jeg være en skikkelig kristen. Som gjorde det som var forventet, sier han. Videre gikk veien til Bryne gymnas. Han var elev der ett år før han reiste til Frankrike som utvekslings-

Portrettet

Han ville ikke konfirmere seg hvis han ikke kunne tro. Det var enten – eller. Av eller på. student. Der opplevde han en annen kultur. 90 timer i uka studerte han. Til han ikke orket mer. Da hadde det gått ett og et halvt år. – Jeg kom hjem og klarte å ta eksamen i Norge. Men jeg var helt utkjørt. Målet mitt var å begynne på Misjonshøgskolen høsten etter, men jeg klarte ikke å studere. Etter et halvt års forsøk på å lese teologi, gav jeg opp – og fikk fem års leseforbud, sier han. Etter noen år med praktisk arbeid tok han lærerutdanning. Men misjonskallet hadde ikke sluppet taket, og i 1983 reiste han sammen med familien til Etiopia for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). I perioden fra 1983 til 2006 ble det 12 år i Etiopia, seks for NLM, tre for Kirkens Nødhjelp og tre som selvstendig konsulent. Konsulentfirmaet drev han i en 15-årsperiode. Han arbeidet stort sett med kirker i andre deler av verden. I disse årene fant han ikke av-knappen. Til slutt måtte han gi seg. Kroppen tålte ikke mer. Kall.

skal forkynne evangeliet – om nødvendig med ord. Lemvik mener diakonien står på egne ben. Handlingene trenger ikke lene seg mot noe, som for eksempel forkynnelse. – Gud gav oss to store bud. Elsk Gud og elsk din neste. Egne spor. Alle setter fotspor. Også Lemvik. Etter 12 år i Etiopia er han i tvil om hvilke fotspor som står igjen etter ham. – Jeg håper de som har møtt meg, har opplevd at jeg har tatt en ærlig diskusjon, lyttet og lært. Jeg håper også mennesker har opplevd at jeg har sett på alle som likeverdige, sier han. Før intervjuet brukte Lemvik ti minutter på kontoret til å rydde. Sortere papirer. Han er en mann som trenger orden og har brukt tid på å ordne opp i sitt eget tankemønster. Om kallet. Om Gud. – Da jeg reiste til Etiopia i 1983 hadde jeg et sterkt kall, som etter hvert mer gikk over i en forpliktelse. Jeg opplevde at jeg var forpliktet til å bruke min tid, kompetanse og krefter på arbeidet i Etiopia. Etter mange år med mye arbeid ble han fullstendig utslitt. Han måtte gi seg. Det har endret hans syn på seg selv. Og også på Gud. – Lenge følte jeg meg uverdig. Jeg strakk ikke til. Ingenting var godt nok. Jeg klarte ikke å leve opp til kallet og forpliktelsene, verken på bortebane eller på hjemmebane.

Diakoni. Redningen ble Bistandsnemnda. På flere måter.

– Jeg fikk en jobb der jeg ikke måtte reise så mye. I tillegg fikk jeg øynene for alvor opp for diakoni. Jesus har sagt at vi skal elske vår neste. Det står ikke at vi skal elske nesten for at personen skal bli en kristen. Eller av en annen grunn. Siden han som ung ble kristen, har han alltid hatt en kallsforståelse der forkynnelse og evangelisering var det viktigste. – Jeg er blitt lei av ord. Mange ord. Billige ord. Vi snakker fort og enkelt om kompliserte ting. Min fasinasjon til Frans av Asissi er stor i det han sier at vi

Utvalg. Lemviks oppslagstavle på kontoret.

#8/2010 39

Portrettet

Alle mennesker har en fortelling. I ettertid har Lemvik sett på fortellingene som fortelles. Om sitt eget liv. – Men like viktige er fortellingen jeg forteller om meg selv og om Gud – til meg selv. Jeg har nå fått øynene opp for hva Gud tenker om meg. At han jubler over meg. At jeg er viktig for ham. At han er genuint glad i meg! Lemviks endring av fokus i sin fortelling om seg selv til seg selv har gjort at dagene er blitt lettere.

Fortelling.

Denne tenkningen ønsker han å ta med seg videre inn i bistandsarbeidet. – Alle mennesker har en fortelling. Noen har en offerfortelling, en fortelling om misbruk, de stakkarsliges fortelling og de urettferdiges fortelling. Jeg ønsker å få være med og hjelpe mennesker til å fortelle en fortelling om seg selv som handler om verdighet og muligheter og gi dem håp om å kunne være forvaltere av sitt eget liv på en god måte, sier han. Lemvik tror at sanne, realistiske og optimistiske fortellinger kan være med og hjelpe mennesker til å endre eget liv, andres liv og systemer. – Våre tanker om Gud, våre medmennesker og oss selv betyr svært mye for hvordan livet leves – og hvordan våre fotspor er. tsili@misjonsalliansen.no

ord?Viktigst er fortellingen jeg forteller om meg selv og om Gud

– til meg selv.

Jørn Lemvik 55 år Gift med Jorunn Skartveit Lemvik, 5 barn ■■ Generalsekretær i Bistandsnemnda ■■ Utdannelse: Cand. philol med hovedfag i informasjonsvitenskap. ■■ Tidligere arbeidet som leder i Mekane Yesuskirken i Etiopia, samt vært leder for NLM’s arbeid i Etiopia og som misjonssekretær for NLM i Norge. ■■ Som konsulent har han arbeidet med organisasjons- og ledelsesprosesser med et titalls kirker i Afrika, India, Latin-Amerika og Kina og med mange av misjonsorganisasjonene i Norge. ■■

Bistandsnemnda

■■

#8/2010

Norsk Misjons Bistandsnemnd (Bistandsnemnda) er en paraplyorganisasjon som på vegne av medlemmene inngår og forvalter en samarbeidsavtale med Norad. ■■ Bistandsnemnda skal også være et bistandsfaglig ressurssenter for medlemmene. ■■ Misjonsorganisasjonene som er med i Bistandsnemnda driver et stort og omfattende utviklingsarbeid i om lag 40 land. ■■ Til sammen gis det offentlig støtte til nesten 130 utviklingsprosjekter. ■■

Til ettertanke bønn

Gud, gi tilflukt for dine i din kjærlighet. Gi dem vern i natt i englers varetekt. Gud, du omfavner dine, du omslutter dem, du er i deres søkende øyne, du er i deres håp, du er i deres søvn. Keltisk åpningsbønn fra Iona

Vi ber for

Solveig Skaug, leder giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, leder økonomiavdelingen Jørgen Haug, regionleder Sør-Amerika Bjørn Jarle Sørheim-Queseth, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, regionleder Asia Siv Anett og Kjetil Sande i Ecuador Inger Elise og Per Christian Skauen i Vietnam Karen Lim og Anders Myrene på Filippinene Bente og Knut Iversen Foseide i Kambodsja

Kall til tjeneste For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Markus 10,45 Bibelverset sier noe om misjonens kjerne og om hvordan Jesus Kristus utøvde sitt lederskap – som modell på hvordan formidle evangeliet om Guds rike. Den apostoliske tradisjonen slik den kommer til uttrykk i brevene i Det nye testamente, understreker det samme: «For vi er Guds medarbeidere ...» (1. Kor 3,9 og 2. Kor 6,1), «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss … » (2. Kor 5,20 og Ef 6,20), «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk ... (2. Pet 2,9). Korset hentyder til «offer» (Luk 22,41–44, Joh 19,17–19, 1. Kor 1,18, 23–25, Kol 1,20). Oppstandelsen hentyder til «ny skapning», «ny slekt», (Rom 6,4–5,2, Kor 5,17, Ef 2,10 og 14–17). Og «kraft» peker på ordene til den oppstandne Kristus: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.» (Apg 1,8 og 2,1–13 og Luk 24,49). Disse versene beskriver Jesu undervisning til disiplene og som de forholdt seg til og etterfulgte (Rom 1,16, 1. Kor 2,4–5,2. Kor 12,9–10) Må vi alle være tjenere for vår neste. Må vi være tjenere – i hjemmet, på jobben, i menigheten, i nabolaget, i by og land.

For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona

Av [ Péricles Couto ] Prosjektkoordinator i Brasil #7/2010 41

Kommentar Tone Lindheim, Utenlandssjef i Misjonsalliansen

Lausanne III i Cape Town 2010 Over 4000 mennesker fra nesten 200 land var samlet i Cape Town ei uke i oktober. Det var den tredje verdenskongressen for misjon og evangelisering i Lausanne-bevegelsens regi. Inntrykkene etter ei uke i Sør-Afrika sitter fortsatt både i kroppen og på netthinna. Her er noen glimt: Cape Town 2010 var et møte med Guds store kirke på jorda. Mennesker fra alle verdens kanter var samlet i den store kongressalen. Det var bønn og lovsang på et ukjent antall språk, og historier og fortellinger om hva det vil si å følge Jesus i ulike deler av verden. Sammen delte vi gleden over at kirka i Nepal stadig vokser og, vi gledet oss over familien fra India som hadde fått hjelp til å møte i retten slik at de ble satt fri fra sin gamle slaveherre som de hadde trellet under i tre generasjoner. Vi ba sammen for brødre og søstre fra Kina som ikke fikk utreisetillatelse for å delta på konferansen. Og vi delte noe av smerten med hun som mistet mannen sin da

foto: Bjørn j. sørheim-queseth

Bakgrunnsfoto: lausannemovement

Fellesskap og enhet.

et team av helsepersonell ble overfalt og drept i Afghanistan. Gjennom uka satt vi rundt småbord i plenumssesjonene. – I gruppa mi satt vi sammen; en pastor fra Tyrkia, en pastor fra Nepal, en kirkeleder fra Tanzania, en teologiprofessor fra USA, en musikklærer fra Canada og jeg fra Misjonsalliansen i Norge. Et lite utsnitt av den store kirka – Jesu kropp. I det store fellesskapet og i det lille fellesskapet ble vi minnet om at vi hører sammen, vi tilhører Jesus og vi tilhører hverandre. Enheten er ikke noe vi skaper, men en gave vi har fått og som vi er kalt til å forvalte og bevare.

«Da 800 000 mennesker ble drept på 100 dager i Rwanda under folkemordet i 1994, var kirka i Rwanda en av verdens hurtigst voksende kirker.»

#8/2010

En analyse av disippelskap. Hvordan kunne det gå så galt? Da 800 000 mennesker ble drept på 100 dager i Rwanda under folkemordet i  1994, var kirka i Rwanda en av verdens hurtigst voksende kirker. 90 prosent av befolkningen regnet seg som kristne, og Rwanda regnes av mange som fødestedet for den østafrikanske vekkelse. Hvordan kunne folkemordet skje i det som skulle være et av verdens «mest kristne land»? Antoine Rutayisire fortalte om tro som manglet røtter og kontekstualisering. «Vi lærte

bibelvers utenat, men vi manglet en forståelse av hva vår kristne tro og identitet betydde i forhold til vår identitet som hutuer og tutsier. Forkynnelsen gav oss ingen hjelp til å relatere troen til dagliglivet.» I dag jobber kirka i Rwanda med forsoning. I evangeliet har de funnet en dypere forståelse av forsoning. Jesus er den som bærer både våre synder og våre smerter – synderens synd og offerets smerte. Når Rutayisire i dag sitter i landets sannhets- og forsoningskommisjon, gir denne forståelsen og erfaringen av forsoning et livskraftig utgangspunkt for å arbeide for forsoning mellom hutuer og tutsier. Troen på Jesus lever ikke isolert fra de utfordringer som møter oss som enkeltmennesker og som samfunn – uansett hvilken del av verden vi bor i. Vitnesbyrdet fra Rwanda er en utfordring til disippelskap og tro som får gjennomsyre og prege livet. Ydmykhet – Integritet – Enkelhet. «There is no Biblical mission without biblical living,» leser vi i dokumentet fra Cape Town 2010. Det var en rød tråd gjennom konferansen. Skal vårt vitnesbyrd ha troverdighet, må det vises i et annerledes liv. Det vi sier og det vi gjør må henge sammen. «Det største hinderet for verdensevangelisering i dag er ikke verdens synd, men Guds folk og kirkens mangel på hellighet», sa Chris Wright, og han utfordret oss til å velge ydmyk-

«Vi lærte bibelvers utenat, men vi manglet en forståelse av hva vår kristne tro og identitet betydde i forhold til vår identitet som hutuer og tutsier.» Antoine Rutayisire

het framfor makt og stolthet, integritet framfor popularitet og suksess og enkelhet framfor grådighetens og rikdommens avgud. Det ble et tydelig oppgjør med herlighetsteologiens materialisme og enkle løsninger. I kallet til å holde sammen ord og handling ligger også utfordringen til integrert misjon og til å ta mennesker, livet og virkeligheten på alvor. Misjonsalliansen er en misjonsorganisasjon med diakonal profil, og vi holder diakoniens egenverdi høyt. Det skal vi fortsette med. Men kanskje kan vi samtidig bli mer frimodige i troen på Guds forvandlende kraft i enkeltmenneskers liv og i lokalsamfunn? Bedre på faktisk å holde ting sammen og ikke gi etter for sekularisert dualisme som insisterer på å skille mellom det åndelige og det sosiale eller materielle. I dokumentet fra Cape Town beskrives integrert misjon slik: «Integrert misjon er ikke bare at evangelisering og sosialt engasjement foregår side om side. I integrert misjon har forkynnelsen sosiale konsekvenser når mennesker kalles til kjærlighet og omvendelse på alle livets områder. Og vårt sosiale engasjement har evangeliserende konsekvenser når vi

lever ut Jesu forvandlende nåde. Dersom vi ignorerer verden, forråder vi Guds ord som sender oss ut for å tjene verden. Dersom vi ignorerer Guds ord, har vi ingenting å bringe verden.» Vandringstro. Tro må integreres og slå røtter. Paulus skriver: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Vandringsteologi og vandringstro. Kanskje er det den sterkeste utfordringen jeg sitter igjen med etter uka i Cape Town. For mitt eget liv og for arbeidet vårt i Misjonsalliansen. Jeg og vi utfordres til å gå dypere, til å få tro og vandring til å henge sammen. I arbeidet med strategidokumentet vårt valgte vi verset fra Mika som et uttrykk for det som skal være vår holdning: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Rettferdighet, barmhjertighet og vandringstro. Vi hadde allerede fått en retning, og nå har vi fått en fornyet utfordring til å fortsette vandringen.

er mm e 5 u k e n r i u t s e Ne mm ko

Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Bestill gavekort:

Misjonsalliansen har gavekort

22 94 26 00 eller www.misjonsalliansen.no