Issuu

Misjonsalliansens magasin

Bl if ad de r

#7/2010 106. årgang

Brasil TEGNER DRØMMEHUSET Mikrokreditt FATTIGE FORAN I KØEN Portrettet to vise KVINNER Trender KAKEbord Kommentar VERKTØY FOR FORANDRING

ib ra si l!

en m o mm s Le i slu –13 6 na s. r ba på

foretar u D . om r ke ak sn re ba ge Som fadder gjør du det man rdig. Og mer fe tt re er m t lit en rd ve ør en handling som gj 230 kroner r fo liv s rn ba et e dr en å konkret; du er med på t. måneden – og litt kjærlighe

Vil du bety en forskjell for barn i Brasils slum?

Vil du bli fadder? Send inn slippen eller meld deg på www.blifadder.no

Ja, jeg vil bli fadder for___barn i Brasil! Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Tsj i li nr .7 – 20 10

! r e d d a bli f

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen

Postnr. /-sted. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svarsending 1049 0090 Oslo

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.

Innhold #7/2010

Opplevelsen Tegner håp i Dødsskyggens dal. Vi tar

deg med til Villa Capriotti – et av Misjonsalliansens dagsentre for fattige barn i slummen av São Pauolo. Ledelsen ved senteret vil ikke lenger bare hjelpe barna, men ønsker å nå deres foreldre, familie og lokalsamfunn.

Nyheter Anses som mindre verd. Enkelte grupper

mennesker blir sett på som mindre verdt. Det viser en undersøkelse om diskriminering i Bolivia. Misjonsalliansen vil endre dette synet.

trender

Reportasjen Suksesshistorien om penger som ble verdighet. Mikrokreditt er lån som blir

gitt mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker. Suksesshistorien i Misjonsalliansen startet for snart 20 år siden.

Portrettet Den fjerde vismann – og to kreative jenter.

En forteller og en sangartist har laget juleforestilling for Misjonsalliansen. Helga Samset og Maria Solheim skal formidle historien om Den fjerde vismann.

4 ettertanke 41 Til La din vilje skje.

42 Kommentar Mikrofinans – gir fattige en mulighet til å endre sin livssituasjon.

#7/2010

Leder Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær

Brasi l

den som går på herrens veier Den som våker hos de minste den som gir de andre brød den som gråter for vår verden den som lar sitt eget dø

Bli

fa dd er

Misjonsalli ansens

iB ra sil !

Den som går på smale stier den som søker nådens vind den som ser når andre lider den som finner veien inn

Magasin

#7/2010 106. åRGANG

Den som er og blir og trøster den som heler uten ord den som stille åpner veien den som ser deg som sin bror USET

Brasil TEGNER DRØMMEH E FORAN I KØEN Mikrokreditt FATTIG NER Portrettet TO vISE KvIN trender KAKEFEST FORANDRING ØY FOR vERKT koMMentar

[omslaget]

Jenta i Vila Capriotti vil få en bedre hverdag i lokalsamfunnet sitt. foto Bjørn j. Sørheim-queseth

[tsjili]

ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse

[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

[få tsjili]

Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Den som følger stjernens lysglans den som rommer verdens nød den som går på Herrens veier bæres gjennom liv og død I dette nummeret av Tsjili får dere møte to usedvanlige damer. Helga Samset og Maria Solheim har i fellesskap laget en flott oppsetting om «Den fjerde vismann». Den vakre salmen som er sitert ovenfor, er skrevet av Helga Samset til denne oppsettingen. Jeg vil virkelig anbefale deg å komme på en av forestillingene, hvor de har fått med seg både Sigmund Groven og et godt band. Misjonsalliansens visjon er å gi livet en sjanse, være der for mennesker som ikke har fått noen mulighet i livet. Den lille jenta, Valeria på elleve år fra Brasil, er veldig klar på sine drømmer for livet. Hun drøm-

mer nok litt annerledes enn de fleste norske barn. «Drømmehuset mitt? Hvordan det ser ut? Det er en stue, et soverom, et kjøkken og et bad. Det er nok. Nå har vi ingen bad.» Valeria er en av de heldige. Hun har fått drømmer og håp, de aller viktigste drivkreftene for å komme seg videre. I Brasil har vi muligheter for å utvide prosjektene våre, slik at enda flere kan få en sjanse. Hjelp oss med å rekruttere flere faddere til disse prosjektene! Salmen som Helga Samset har skrevet, handler om å velge diakoni som en livsstil. I Misjonsalliansen bruker vi gjerne «En takk, en livsstil, et tegn» som vår begrunnelse for det diakonale arbeidet. En takk. Diakoni

er en takk til Gud for det vi har mottatt og det han har gjort for oss. Diakoni er ikke gode gjerninger vi utfører for å gjøre oss fortjent til frelsen og Guds nåde. Den prisen er allerede betalt ved Jesu død på korset i vårt sted. Men diakonien er en naturlig respons i takknemlighet for det nye livet vi har fått.

En livsstil. Diakoni kan ikke reduseres til aktiviteter eller prosjekter. «Det er en livsstil Jesus har valgt for sine etterfølgere.» Denne livsstilen er ikke noe en kan velge bort. Å følge etter Jesus er å følge hans eksempel, gjøre det Jesus gjorde, gå der Jesus gikk og bry seg om det Jesus brydde seg om. Et tegn. Diakonien har en større horisont i Guds rike. Diakoni er tegnhandlinger som peker framover, utover seg selv. En dag skal all nød, lidelse og urett ta slutt. Hver gang vi lindrer nød eller kjemper mot urett, viser det at Guds rike allerede er til stede. Samtidig peker handlingen framover mot den dagen da Jesus kommer igjen og Guds rike blir fullkomment synlig i blant oss.

Opplevelsen

p å h r e n l a g d s e T Dødsskyggen lpe r å hje o f r å urer, nge m a e m n i g t e e r, ide for sin a arbe gsente n a h e d å n s n r i n e t se Ett rn tryg isjonsallian a b sjekter a. e o g r i p M e d l fatt e ia éi elsen v Borac tet sos d r n e a e l t a r s l a e å h ,n fav ão priotti for – i a n C e to av S t a l u i m e o V l n l e e m områd mtales åning o r , k r s e i slum n d e rå ende i oligom ggens dal». b e d Beligg n e y n velstå dødssk for fremtide « m o Paulos s p lt a et hå økeful vann. n t r n a e b r r den sp de og ner fad rønne enger g e t å N g ] håp om t e , -queseth r e h . sørheim

[ Bjørn j & Foto

Tekst

Brasi l

Brasil

– Jeg tegner et bilde av Boracéia, sier elleve år gamle Valeria – slik jeg vil at det skal se ut der! Hun viser frem det grove, grå papirflaket hun har liggende foran seg på bordet. Med svake fargestreker, ikke fargesterke nok til helt å skjule det triste underlaget, har hun streket opp bygninger, en asfaltert gate, en blå elv, fugler. – Og en grønn eng, men den har jeg ikke rukket å tegne ennå, sier hun. BOR MED ROTTER. Valeria bor i Boracéia, i et enkelt rom som hun deler med fem familiemedlemmer. Og med rottene, forteller hun, de kommer stadig opp fra elven og snuser langs plankeveggene. – Det er stor forskjell på det jeg tegner og slik det er nå. Jeg drømmer om å få bo i et hus. Og så vil jeg vil bli arkitekt, og jeg vil at alle i familien min skal kunne jobbe og ikke krangle så mye eller være uenige. DRØMMER. – Drømmehuset mitt? Hvordan det ser ut? Det har en stue, et soverom til å sove i, et kjøkken og et bad. Bare ett bad. Det er nok. Nå har vi ingen bad. Fra vinduet i drømmehuset ser jeg et vakkert landskap, gater uten søppel. Jeg ser solen, folk som spaserer og som er mer eller mindre optimistiske, sier hun. – Jeg har så mye jeg tenker på, bekymrer meg for. Men jeg drømmer!

Barna sitter rundt lave plastbord i gårdsrommet, trygt innenfor de avskallede murene som skjermer dem fra slumgatene utenfor. Her ved Vila Capriotti, et dagsenter i utkanten av São Paulo som drives med støtte fra Misjonsalliansens faddere i Norge, får Valeria og de andre fadderbarna skoleundervisning og kan leke i trygge omgivelser. I dag har de alle fått utdelt papir og tegnestifter og den samme oppgaven; å skape et bilde av slummen de lever i, slik de skulle ønske den kunne se ut.

SKJERMET.

TEGNEOPPGAVE. Oppgaven er ikke så ulik, om enn noe mer praktisk, enn den foreldrene deres fikk for en tid tilbake. – Vi startet et arbeid mot fadderbarnas foreldre og familier, sier leder for Vila Capriotti, Luciana Cristina Nunes Passos. Vi samlet dem og spurte: «Hvordan vil dere at dette lokalsamfunnet skal se ut i fremtiden, om noen år fra nå?» – Etter å ha snakket med familiene, tenkte vi det kunne være interessant å introdusere diskusjonen også for barna.

#7/2010

BILDET. Passos

holdt frem for barna et maleri av den kjente brasilianske modernisten Tarsila do Amaral. Det viser en slumby – men en fargerik og frodig slumby – en idé om hva en favela kan være. Så satte hun barna i gang med å tegne. – Men aktiviteten stopper ikke her, sier hun. – Etterpå skal de presentere kunsten sin for dem som lever i Boracéia. Vi skal ha en stor samling og stille ut bildene. Familiene skal få se hva barna drømmer om, og med disse tegningene som utgangspunkt skal vi snakke sammen om forsøpling og miljø. Det er en måte å få foreldrene til å se hva barna deres tenker på og hva som er viktig for dem.

UT I SLUMMEN. Dette er noe ganske nytt for Vila Capri-

otti. Fra 1982, da dagsenteret ble opprettet på initiativ fra en lokal, presbyteriansk menighet, og frem til 2009, arbeidet personalet utelukkende med barn. Med støtte fra Misjonsalliansen fikk disse tilbud om utdanning, barnehageplass og pedagogiske prosjekter som skulle fremme deres personlige utvikling. Nå ønsker de ansatte å engasjere også den voksne befolkningen i Boracéia til å endre samfunnet de lever i. – Vi har forstått at vårt ansvar ikke bare er å arbeide med barn, sier Passos. – Vårt ansvar er hele lokalsamfunnet!

TO NABOER. Om en sonderer det fysiske terrenget, er det ikke en dramatisk utvidelse Passos skisserer. Det tar få minutter å spasere fra inngangsporten til Vila Capriotti bort til elven med flytende søppel som renner inn i Boracéia. Dagsenteret og slummen er nærmeste naboer, men allikevel, tross beliggenheten og til tross for at mange av barna som Passos daglig treffer på senteret kommer derfra, er det bare de siste årene hun har tort å gå inn i det beryktede slumområdet. Første gang var i 2006. Barn som badet i elven, var det som lokket henne inn.

– Noen fra presbyterianerkirken ringte oss ved senteret og fortalte at de hadde observert fem barn som badet i den forsøplede, farlige elven, forteller Passos. – Vedkommende hadde ringt politiet, myndighetene, men ingen ville gjøre noe. Sammen med en annen fra senteret kjørte jeg til elven. Vi fant barna og spurte dem hvor de var fra. De fortalte at de bodde

FEM SOM BADER.

Brasil

#7/2010 9

Brasil i Boracéia, og vi spurte: «Kan dere ta oss med til der dere bor?» Uskyldige som de var, tok de oss i hendene og sa: «Vi tar dere med!» På den tiden, og fremdeles, var og er det risikabelt for fremmede å bevege seg inn i Boracéia. Som så mange av São Paulos slumområder styres også denne av kriminelle gjenger og narkolangere. Og Passos visste hun burde ha autorisasjon fra dem før hun beveget seg inn på deres territorium. – Men Gud gav oss engler å gå sammen med, sier hun. – Og så kom vi til barnas hus og traff bestemoren til tre av dem. Det var vårt første møte med lokalbefolkningen.

ENGLEVAKT.

MODNET. Ennå skulle det ta tre år før ledelsen i den presbyterianske menigheten lot seg overbevise om at Vila Capriottis oppgave var mer enn bare å ta seg av fattige slumbarn. Men i fjor fikk Passos og resten av personalet klarsignalet de hadde ventet på. – Vi begynte med barna, samlet dem i denne bestemorens hus og holdt bibelundervisning for dem. Dette gjorde foreldrene nysgjerrige, flere fikk høre om oss. Deretter begynte vi å samle en liten gruppe kvinner for å kurse dem i håndarbeid og strikking, sier Passos. SNAKKE SAMMEN. En liten gruppe kvinner som satt sammen og strikket – det var den beskjedne begynnelsen, men likevel en begynnelse. Og en viktig én. Første steg på veien for å endre forholdene i slummen er nemlig å få menneskene der til å samles, til å snakke sammen og organisere seg. Først da vil de være i stand til å ta grep som kan bedre deres egen livssituasjon. Nå har det blitt opprettet en egen komité, en gruppe bestående av et titalls foreldre som alle har barn ved Villa Capriotti. Disse har påtatt seg ansvaret for å gjennomføre sosiale prosjekter og folkeopplysningsmøter. På deres initiativ holdes det nå enda flere håndarbeidskurs og møter, og de har begynt å plukke opp, sortere og resirkulere søppel. Personalet ved dagsenteret besøker familiene jevnlig og hjelper dem med mat.

TEGNEOPPGAVE. Barnas tegneoppgave er inspirert av den kjente brasilianske maleren Tarsila do Amaral. Per i dag har 110 barn plass på Vila Capriotti, og ventelistene er lange.

#7/2010

Brasil

#7/2010 11

Brasil

#7/2010

Brasil

SKRAVLESKUR. Et nakent sementrom er bygget for å

huse folkeopplysningsmøtene. Lokalbefolkningen, som oftest kvinner, kommer dit for å lære og dele erfaringer. Etterpå sprer de det de har lært til andre. SKRAVLESKUR. Det har blitt bygget en base for dette arbeidet: Inneklemt mellom plankehus og grusete stier i Boracéia ligger et lite sementhus. En smal passasje leder inn mellom dét og nabohuset, til en dør og et nakent rom. Dette er det lokale forsamlingsstedet, bygget i regi av Vila Capriotti. Her kommer folk sammen, ganske så uformelt, for å snakke om ting som opptar dem, dele kunnskap og erfaringer og planlegge hvordan de kan gjøre slummen til et bedre sted å leve. Det er dessuten i dette rommet barnas tegninger skal stilles ut. OM TANNPUSS. Samtidig med utstillingen skal det også snakkes om hygiene. Et par kvinner har allerede vært på kurs, og nå er planen at de skal undervise andre i det de har lært. De får med seg plansjer og et svært plastgebiss for å demonstrere hvordan man kan pusse tenner for å holde dem rene. Av de 2700 familiene som lever i Boracéia, er det ikke mer enn 30 –40 mennesker, de fleste kvinner, som møter frem til disse samlingene. Men de som kommer, får i oppdrag å videreformidle informasjonen til andre. ORGANISERT. En av kvinnene som trofast har deltatt på møtene siden begynnelsen, er 28 år gamle Kelly Christina do Nasamiento. – Jeg er med på møtene hver gang, forteller hun. – Jeg liker å si hva jeg mener. Særlig søppelet har jeg vært opptatt av, at vi må få det bort. Men sånne ting var vanskelig da vi manglet organisering. Nå har vi organisert oss og oppfordrer til bevissthet. TI TIL TUSEN. Nasamiento mener at huset og prosjek-

tet har stor betydning for lokalsamfunnet Boracéia. Allerede har det blitt snakket om at huset er for lite til å romme alle som vil delta på samlingene, men Nasamiento synes likevel det gjør nytten. – Før

samlet vi oss aldri, nå gjør vi det. Det er en stor forskjell. Og det kan skape store forandringer dersom vi deler den kunnskapen vi får. Om ti stykker lærer noe, og hver av dem forteller det videre til ti nye, blir ti til hundre, og hundre blir til tusen, sier hun. FRA GUD. –

Prosjektet er sendt oss fra Gud, fortsetter Nasamiento. – Før var det ingen som brydde seg om oss, bare når det var valg. Da kom det folk hit og lovet mye, men det ble aldri noe ut av det. Vila Capriotti har skapt en stor forandring; først da barna fikk komme inn ved dagsenteret, og så da prosjektet flyttet hjem til oss i slummen. Jeg ser lysere på fremtiden nå!

BACKSTAGE. Ledelsen ved Vila Capriotti har tatt de første, søkende skrittene på vei mot å skape endring i Boracéia. Foreløpig har de konsentrert seg om to gater og cirka 150 familier som de har et forhold til gjennom arbeidet ved dagsenteret. Hva som vil skje videre, hvordan prosjektet vil utvikle seg, overlater Passos til lokalbefolkningen selv å bestemme. Men én ting vet hun; det blir ingen lett oppgave å skape et bedre liv i den fattige slumbyen. – Ofte kan vi føle at vi ikke er i stand til det, sier hun. – Men Gud er god! Han har fått oss til å forstå at det ikke er vi som skal gjøre jobben, men at vi må være nær menneskene som lever der og bidra til å styrke dem som gruppe, som samfunn. Om dette hadde vært en teateroppsetning, ville lokalbefolkningen vært skuespillerne og vi ville vært backstage.

– Om du skulle gjøre som barna; tegne et bilde av hva Boracéia kan være – hvordan ville det se ut? – Barna tenker på et fint hjem, en elv med rent vann, grønne enger … Min drøm er at dette prosjektet vil gi lokalbefolkningen drømmer og håp – noe de mangler – at det skal gi dem mulighet til å forandre livene sine. Og jeg drømmer om at vi sammen skal gjøre mulig det barna har tegnet, sier hun. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

ET SISTE BILDE.

Vil du være med og hjelpe barn som lever i slummen i Brasil? Da kan du benytte svarslippen på side 3, eller melde deg som fadder på www.blifadder.no

#7/2010 13

Selvtillitt. Kvinnene i Combaya har fått forny-

Foto: Arild Vik

et selvtillit og taler frimodig sin sak på arenaer som før var forbeholdt menn. Hele landsbyen nyter godt av kvinnenes deltakelse, noe som har økt kvinnenes status betraktelig.

#7/2010

Nyheter Bolivia Brasil Ecuador Filippinene Kambodsja Kina Norge vietnam

Anses som mindre verd bolivia. Enkelte

grupper mennesker blir sett på som mindre verdt. Det viser en undersøkelse om diskriminering i Bolivia. Misjonsalliansen vil endre dette synet.

Misjonsalliansen jobber for flere av gruppene som ofte ikke anses som likeverdige. To av disse gruppene er kvinner og personer med hiv/ aids. 50 % av de som besvarte undersøkelsen var kvinner. At kun 62 prosent mente at de er likeverdige mennesker, er derfor urovekkende. Undersøkelsen viser ikke fordelingen mellom by og land, men trolig er tallene fra landsbygd isolert enda mer nedslående. I 2004 startet Misjonsalliansen arbeid blant kvinner i landsbyen Combaya. Kvinnene fikk skape seg inntekt ved å dyrke blomster som selges på markeder i La Paz. Prosjektet er en suksess. Kvinnene har fått fornyet selvtillit og taler frimodig sin sak på arenaer som før var forbeholdt menn. Hele landsbyen nyter godt av kvinnenes deltakelse, noe som har økt kvinnenes status betraktelig. Gruppen som kom dårligst ut, var mennesker med hiv/aids. Syv prosent av de spurte oppga denne gruppen som likeverdige. Frykt er en viktig årsak. Mange tror hiv smitter som influensa. Hiv-smittede som ikke

blir utstøtt fra familien, må ofte ha eget bestikk og egen kopp som skilles fra det resten av familien bruker. Det satses derfor på å informere ungdom om hiv/aids. Hiv-smittede får hjelp til å skaffe inntekt. Mange mister jobben på grunn av smitten. To av dem som har fått hjelp, velger å dele sine historier med ungdommene. Hilda, en av de to, har levd med sykdommen i 19 år. Diagnosen fikk hun i Argentina. Før brukte Hilda maske når hun delte sin historie. Nå viser hun ansikt. – For meg er det viktig å gi dem med hivvirus et ansikt. De må se at jeg er et menneske, at jeg er som alle andre, sier hun. Hilda gråter når hun forteller. Hun er utstøtt. 8000 er registrert med hiv i Bolivia. Mørketallene er store. Misjonsalliansen og kommunen har bygget Bolivias første laboratorium for hiv/aids på El Alto. Men viktigere er det å bli møtt som et likeverdig menneske – uten fordommer. n Monika Bygdevoll

#7/2010 15

Foto: Eirik lundblad nesheim

Nyheter

Viktige taklinger. LaMitadCup betyr mye for fotballprosjektene i Ecuador.

Krysser grenser på Filippinene Filippinene.

Misjonsalliansens ansatte på Marinduque på Filippinene har hatt en utfordrende og morsom teambuilding. Gjennom fysiske aktiviteter ble lagene og hver enkelt utfordret til å krysse grenser. – Som en del av laget må vi dele hverandres frykt, oppmuntre hverandre og ikke minst inspirere hverandre for å oppnå våre mål. Etter denne samlingen kan vi trygt si at vi er et sterkt team som sammen kan utrette mye for å oppnå endring i lokalsamfunnet, sa deltagerne. n Gilbert Soliven & Hilde Bringedal

Fotball og ernæring

Foto: Arild vik

Bolivia. Fotball

Krysser Grenser i Bolivia arrangerte sammen med kommunen på El Alto for første gang kurs med fokus på både teknikk og ernæring. Over 80 trenere fra flere fylker i Bolivia deltok. Målet er å lære barn og unge om ernæring slik at de ved å spise riktig får en bedre vekst og utvikling. n Camilla Guddal 16

#7/2010

LaMitad-cup 2010 Norge. LaMitadCup

gikk i år av stabelen for femte året på rad, og nok en gang var Ekeberghallen stedet denne første helga i oktober. Frekke frisparkmål, dristige dragninger og spennende straffesparkkonkurranser var bare noen av ingrediensene i årets cup, i tillegg til gode penger til LaMitads fotballprosjekter i Ecuador.

104 spillere fordelt på 16 guttelag gjorde sitt til at dagen ble en fest for deltakere, arrangører og mer eller mindre nøytrale tilskuere. Dessverre glimret jentelagene med sitt fravær i påmeldingsfasen, så tittelforsvarer, Team Tone, fikk walk-over denne gangen. Nivået i herreklassen var høyere enn noen gang, og flere velspillende lag måtte si takk for seg allerede etter gruppespillet. I kvartfinalene tetnet det seg ytterligere til, og med tittelforsvarer Valdres Hockey League spredt for alle vinder, øynet flere lag muligheten til å få fingrene i vandrepokalen. Fjorårsfinalist Créme de la Créme klistret favorittstemplet i egen panne med en overbevisende 7–0-seier i sin semifinale, mens Team kåffa trengte straffesparkkonkurranse for å slå ut de ballglade Sørlendingan i den andre semifinalen. Finalen ble en thriller, der Team kåffa kunne juble over å få pokalen etter straffesparkkonkurransen.

Prisen «Finalens gigant» gikk til Erik Jonvik, som scoret to mål og i tillegg ble matchvinner med et velplassert straffespark. I pausen mellom gruppespill og sluttspill fikk deltakerne mulighet til å bli bedre kjent med LaMitad. Elisabeth Flor Lunde fortalte om organisasjonen og dens virke, mens Erling Brøvig Andersen berettet levende om livet som fotballvolontør i Ecuador. Under hele cupen lå en eim av nystekte vafler i luften, og mange benyttet muligheten til å kose seg med god bakst og en kopp kaffe fra kiosken. Andre ville heller teste trykket i skuddfoten og fikk muligheten til det i LaMitads egen lasermåler. Alt i alt bidro disse ingrediensene til en vellykket cup, med mye god fotball og et fint overskudd til LaMitads arbeid. n Eirik Sandstad

Nyheter

Foto: Oddmund Køhn

Korrupsjon i domstolene

Store endringer på eventyrøya føles som å reise på en spennende ekspedisjon. Vi går om bord i en liten båt som tar oss ut gjennom en kanal, omgitt av 5–6 meter høye palmer. Etter hvert kommer vi ut i åpnere farvann, før vi styrer mot en øy som ligner på en uberørt skatteøy, og jeg føler meg som en Robinson Crusoe.

Kambodsja. I den siste menneskerettighetsrapporten for Kambodsja kommer FNs utsending, Mr. Surya Subedi, med krass kritikk av landets domstoler, i følge avisa Cambodia Daily. Han kaller domstolene for korrupte og inkompetente og mener at de mangler den nødvendige uavhengigheten. Han ber derfor om en skikkelig overhaling av hele rettssystemet for å få en politisk uavhengig domstol. Korrupsjonen i domstolen som rapporten peker på, oppleves av mange som totalt gjennomgående, hvor man kan kjøpe seg resultater om man har penger. Dette kompliserer livet ytterligere for de fattigste i Kambodsja. n Andreas E. Eidsaa Jr.

Vietnam. Det

Tvangsflyttes

forkynner rektor. – Vi trenger ikke bare bedre infrastruktur på skolen, men også bedre utdannede lærere. Og jeg som rektor trenger selv å lære mye mer for å bli en dyktigere rektor, sier han. Det vitner om selvinnsikt og trygghet når en rektor sier det slik. Så bærer det videre for å møte flere av familiene som har fått hjelp av Misjonsalliansen og dens givere; i et samfunn som virker idyllisk og mystisk for oss som er på en dagstur, men som gir nok av utfordringer for de fastboende. Men håpet er forsterket, takket være gode givere i Norge og lokale myndigheter som samarbeider godt med NMA. n Andreas E. Eidsaa Jr.

Foto: Hilde bringedal

Filippinene. Flere

På denne øya har Misjonsalliansen i Vietnam startet et arbeid blant de fattige og sårbare innbyggerne. Vi blir tatt vel i mot av Mrs. Haas, nestlederen i Peoples Committee som styrer på øya, og hun gir oss en orientering om situasjonen og samarbeidet med NMA. – Mange fattige mennesker her har fått glede av forbedrede vannog sanitærforhold. I fjor fikk vi bygget 75 toaletter og 190 vannsamlere. I 2010 har vi så langt bygget 210 vannsamlere, så til sammen har 400 av øyas om lag 1000 familier fått en vannsamler nå, forteller hun ivrig. – Dessuten har dere hjulpet til med kurs og informasjon til innbyggerne for å gjøre livene deres bedre. Dette er vi svært takknemlige for, avslutter hun. Så tar rektoren på skolen ordet og forteller om behovene på skolen: – Den største utfordringen nå er å forbedre skolen og utdannelsen,

tusen familier ble i slutten av september forsøkt fordrevet fra slumområder i Metro-Manila på Filippinene. Hjemmene deres blir revet av myndighetene. De fattigste i Metro-Manila har ikke råd til bolig. I stedet blir de beboere i såkalte «squatter areas» – ulovlige slumområder. Et ubebygd eller åpent område blir invadert, og innen kort tid kan mange tusen familier ha bosatt seg der i skur bygd av finérplater, papp og plastduk. Metro-Manila har mange slike områder. 23. september var det trafikkaos i Quezon City – et relativt hverdagslig fenomen som egentlig ikke er et problem i forhold til de problemene beboerne i slumområdene har. Årsaken til at trafikken sto dønn stille i timevis, var myndighetenes forsøk på å fordrive tusenvis av familier fra slumområder i byen. n Ole Martin Uglem #7/2010 17

Nyheter Hjelper skolebarn Filippinene. –Jeg

fullførte highschool i fjor og drømmer om å gå videre på college, sier Aljohn, 17 år. På Marinduque fullfører bare 60 prosent av ungdommene high-school. Mens han sparer penger til utdannelse, gir han av tiden og talentene sine til de som trenger ham. – Det er trist at mange barn aldri går på skole. De kan ikke lese, skrive eller regne! Derfor har jeg begynt som lærer for de ungene som ikke er i vanlig skole. Jeg lærer dem å lese og skrive. Det er flere av dem som kan lese nå, sier Aljohn fornøyd. Misjonsalliansen har sammen med myndighetene tatt initiativ til «Alternativ Skole» for de som ikke klarer den vanlige skolen. Aljohn er en av de mange på Marinduque som bidrar til at øya blir et bedre sted å bo på. n Karoline Kinn Hartvigsen

Helsestasjoner mangler tillit BOLIVIA. – Da jeg var gravid med mitt fjerde

barn, ble mitt minste barn på ett år sykt, forteller en boliviansk kvinne på El Alto. Barnedødeligheten er høy i Bolivia. Flere dør av influensa og andre sykdommer som lett kunne ha vært behandlet ved en helsestasjon. En mor i skolestyret ved skolen «Heroes de Octubre» deler historien om sitt tapte barn. Familien bor i et utkantsområde av El Alto, og det er en time å gå til nærmeste helsesenter. Bilvei og transport finnes ikke. Gravid, og med tre andre barn å passe på, ble det vel langt å gå med det syke barnet.

– Vi blir dårlig behandlet på helsesentrene, så jeg ville ikke gå så langt, sier hun. Også mange andre fra utkantstrøkene mangler tillit til helsesentrene. Hennes ett år gamle datter døde, trolig av influensa, på grunn av dårlig tilgang til og manglende tillit til helsesenter. Misjonsalliansen jobber for å forandre begge deler ved å bygge helsesenter og kurse de som arbeider der. n Monika Bygdevoll

Opprør i Ecuador Ecuador. Den

siste tiden har situasjonen i Ecuador vært urolig. Representanter fra politiet og hæren gikk til angrep på sin egen president på grunn av misnøye med en ny lov. Torsdag 30. september ble presi-

Marsj for miljøet

foto: Arild Vik

Bolivia. At kli-

maet er i endring, er noe man merker godt i Bolivia. Konsekvensene er til dels svært alvorlige. Sammen med blant annet miljøorganisasjonen LIDEMA samlet Misjonsalliansen flere til opplysningsmarsj om tema. «Beskytt moder jord», «Jorden gråter», samt andre skilt med gode råd om å bevare miljøet ble båret frem av ungdommer på El Alto. Målet er bevisstgjøring av både barn og ungdom som deltar i marsjene, men også av forbipasserende. Man vil blant annet ha slutt på forsøpling av gater og naturområder, noe som enkelte steder er et stort problem. n Monika Bygdevoll 18

#7/2010

denten i Ecuador, Rafael Correa, beleiret av politiopprørere på et sykehus i tolv timer, hele tiden under trussel om å bli drept. Urolighetene startet da en protest mot kutt av bonuser til politiet og ansatte i forsvaret kom ut av kontroll. Dette er et ledd i en større plan fra regjeringen for å kutte statlige kostnader. Situasjonen førte til at alle politifolk i hele landet la ned arbeidet sitt denne dagen, noe som gav fritt spillerom for kriminelle. Flere banker ble ranet, butikker ble plyndret, og det ble erklært unntakstilstand i landet. Det var regjeringssoldatene som reddet presidenten fra politiopprøret sent samme kveld i en operasjon der to politifolk ble drept.

Presidenten i Ecuador lover at politifolk og soldater som var involvert i politiopprøret, kommer til å bli straffet. Han hevder det vil bli ryddet i det nasjonale politiet og at de som var involvert i opprøret mot han, ikke vil bli tilgitt eller benådet. Presidenten beskylder sine politiske motstandere for å stå bak forsøket på å begå statskupp. Som en følge av hendelsen gikk politisjefen i landet, Freddy Martinez, av fordi han ikke klarte å forhindre politiopprøret. Involverte politifolk har også blitt omplassert til andre provinser som følge av opprøret. I ettertid har også mange i politiet fått løfter om lønnsøkning, noe som myndighetene sier var planlagt i god tid før opprøret og ikke har noe med denne hendelsen å gjøre. n Kjetil Sande

Nyheter Vil videre i Brasil

Utdanning av helsearbeidere Filippinene.

I Buenavista på Marinduque på Filippinene har ikke alle småkommuner fast tilbud om lege eller annet helsepersonell. De ufaglærte helsearbeiderne som bor i landsbyene har derfor en sentral rolle for innbyggerne. I samarbeid med myndighetene tilbyr Misjonsalliansen utdanning for helsearbeiderne. Seks dager varer kurset, og de 20 deltagerne undervises om ulike tema innen helse. – De lokale helsearbeiderne er de første som møter pasienter og andre innbyggere. Det er utrolig viktig at de vet hva de kan gjøre og ikke minst vet når de må henvise videre, sier Ana Marie O Hidalgo som er ansatt i det offentlige helsevesenet på Marinduque. Når jeg besøker dem, er det hiv og aids som er tema. – Vi har oppdaget flere pasienter med hiv de siste månedene, sier Ana Marie. n Hilde Bringedal

brasil. Misjonsalliansen i Brasil ønsker å utvide sitt arbeid og

er i gang med å se på situasjonen i Apiai i regionen São Paulo. Nylig hadde lederen for arbeidet i Brasil, Péricles Couto, samtaler med João Cristino dos Santos, kjent som Janguito. Han er en mann på 85 år som kjenner dette området bedre enn de fleste. – Dette området er det fattigste i regionen. Derfor er det svært bra at Misjonsalliansen ser på muligheten til å starte her, sier Janguito. Mannen på 85 år har en sterk fortid i denne regionen. Han har i mange år vært ordfører og har fått være med å påvirke området

positivt på mange måter. Innsatsen hans var særlig knyttet til næringsutvikling. Men det er en lang vei å gå for å få til et bedre liv for innbyggerne her. Fattigdommen er stor, og særlig barn og unge har det vanskelig og har få tilbud. Janguito kjenner fortiden. Men har ikke gitt opp drømmen om en framtid for området. Han tror et samarbeid med Misjonsalliansen vil gi de som bor her et bedre liv. n Edson Munck Jr

Peru og Bolivia er

HUSK! ØKT FADDER- KONTInGENT FRA 2011

Bolivia. En

norge. Fra januar 2011 justerer Misjonsalliansen prisen på fadderskap fra 200 til 230 kroner i måneden. Evt. spørsmål kan rettes til giver@misjonsalliansen.no eller på telefon 22 94 26 00 n

best i verden på mikrolån studie fra Den interamerikanske utviklingsbanken viser at Bolivia og Peru kan tilby mikrolån med lav rente takket være mindre byråkrati og stor konkurranse. på mikrokreditt i Den interamerikanske utviklingsbanken, som står bak en studie der søkelyset rettes på ulike miljøer for mikrolån. Han forklarer rentereduksjonen med at Bolivia var et av de første landene som begynte med mikrolån i LatinAmerika. Nå har mange av låneinstitusjonene lyktes med å skaffe seg en relativ stor kundekrets, og dette har ført til reduserte kostnader. n Arild Vik og bistandsaktuelt.no

HIV/AIDS-dag i Bolivia Bolivia. Laurdag

Foto: Arild vik

Her er det enkelt å starte mikrokredittforetak, det er konkurranse mellom foretakene og renten ligger ikke så veldig langt over vanlig bankrente. Suksessen kan blant annet tilskrives mindre byråkrati, økt konkurranse og innenlandske långivere. – I Bolivia lå årsrenten for mikrolån på over 60 prosent på begynnelsen av 90-tallet. Nå ligger den på under 20 prosent. Det sier Sergio Navajas til Bistandsaktuelt.no. Han er spesialist

25. september vart det arrangert hiv/aids-dag for 15 av skulane på El Alto. Kvar skule hadde laga kvart sitt dramastykke som omhandla hiv/ aids. Kreativiteten var stor og engasjementet høgt under framføringa. Seinare i haust skal det beste dramastykket premierast. n Torborg Fossan Steine. #7/2010 19

Nyheter Det lille hus Filippinene. I alt

150 familier på Marinduque på Filippinene har nå bygget seg toaletter eller er godt i gang med prosessen. To til tre husstander deler ett toalett. Familiene er blant de fattigste på øya, og det å få innlagt toalett gir en stor helse- og miljøgevinst. Toalettene er bygget i samarbeid med Misjonsalliansen, husstandene og det offentlige. – Vi er ti i familien, og det er veldig bra at vi har fått skikkelig toalett, sier Marsha til Rosalinda Punzalan, sosialarbeider i Misjonsalliansen. n Karoline Kinn Hartvigsen

FOTO: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Stolt over fotballprosjektet Ecuador. Tidli-

gere Start-spiller Paul Richardsen er overveldet over fotballprosjektet i Guayaquil. Nylig var seks representanter fra Plussbankcup på besøk i Ecuador. De var i Ecuador for å bli bedre kjent med fotballprosjektet og for å se på hva støtten fra cupen betyr. Cupen og dens sponsorer har de tre siste årene vært med på å støtte prosjektet og bygging av fotballbaner i slumområdene i Guayaquil. n Kjetil Sande

FOTO: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Like fredelig til tross for fredspris Kina. I Norge har

det vært skrevet om uheldige konsekvenser for forholdet mellom Norge og Kina etter den kontroversielle utnevningen av årets Nobels Fredspris til Liu Xiaobo. For staben på Misjonsalliansens kontor i Kunming forløper heldigvis det daglige arbeidet som før. n hanne line mathisen 20

#7/2010

Kvinnene viser vei Vietnam. I

hver landsby i Vietnam finner man en kvinne som representerer Women's Union, som er Vietnams statlige kvinneorganisasjon. For Misjonsalliansens mikrokredittbank (MOM) spiller disse kvinnene en sentral rolle i kartleggingen av hvem som kan ha behov for mikrokredittlån. De informerer også familiene om hva et lån innebærer. Kvinnens lokalkunnskap er sentral i kartleggings- og søkeprosessen, og hun hjelper til med oppfølgingen av familien i ettertid. Hoa er Women's Union representant i en liten landsby i Tien Giang-provinsen. Hun er til stede når vi besøker familien Nguyen. – Mens trusselen om spredning av fugleinfluensa herjet, påla myndighetene at en skulle ta livet av oppdrettsfugler som ender, kylling og duer. I dette området var dette fatalt for noen av bøndene som hadde fugleoppdrett som hovednæring. De mistet inntektsgrunnlaget, og situasjonen ble kritisk for en rekke familier, sier Hoa. Hun forteller at mange fikk anledning til å ta opp små lån i denne perioden for å kunne legge om fra fugleoppdrett til alternative inntektskilder. I denne vanskelige perioden for landsbyen ble hun kjent med familien Nguyen. De var tilflyttere fra en naboprovins og lånte en liten jordlapp fra et familiemedlem. Her hadde de konstruert et enkelt hus og ønsket å dyrke chilipepper i bakhagen.

Dette var en hardtarbeidende familie. De jobbet og sto på, men fikk lite igjen for strevet. De manglet også nødvendig kapital for å kunne kjøpe inn frø og gjødsel. Mor i huset fikk innvilget et lån på rundt 700 kroner. Og for å gjøre en lang historie kort; nå kan familien allerede høste inn det røde krydderet. 52-årige Phoung er gjennomsvett etter en formiddagsøkt med hardt arbeid i stekende tropesol. – Jeg måtte selge hus og grunn for å finansiere en nyreoperasjon. Phoung bretter opp skjorta og viser frem et langt arr langs siden. Familien sto på bar bakke, og tobarnsfaren var svak etter operasjonen. Heldigvis var det slektninger som kunne låne dem denne jordlappen. Chiliproduksjonen er et familieprosjekt, og alle deltar i arbeidet. Phoung fortsetter: – Drømmen er å kunne eie vår egen jord og ha et hjem vi kan kalle vårt. Det vil gi oss trygghet. Det er ennå langt igjen før drømmen er fullført, men far er optimistisk. Det vietnamesiske kjøkken har et stort forbruk av chili, og prisveksten den siste tiden har pekt i riktig retning. Med denne utviklingen, samt en god porsjon hardt arbeid, håper familien en dag at de vil kunne nå sitt mål. – Chilihøsten har heldigvis vært god, smiler han. n Inger Elise Skauen

Nyheter Et samfunnsaktuelt seminar Ecuador. Det Foto: Oddmund Køhn

handlet om diakoni, relasjoner mellom kjønn og vold mot kvinner, og deltakere fra hele Latin-

Ecuador. Misjonsalliansens

lånefond i Ecuador har i det små startet en satsing for å nå funksjonshemmede med mikrolån. Mørketall. I Ecuador viser tall

at andelen mennesker som har en funksjonshemning er i underkant av tre prosent, men det er trolig flere. I mange land ligger andelen på rundt ti prosent. I land som Ecuador er andelen fattige ofte større blant funksjonshemmede enn blant andre mennesker. I Misjonsalliansens lånefond D-MIRO er det nå opprettet et låneprodukt kalt «producto Creer» (creer=tro). Med disse mikrolånene vil en vise at en har tro på mennesker med funksjonshemninger. Lånene går til funksjonshemmede som bor i de marginale sonene i Guayaquil og de andre byene hvor D-MIRO er til stede. Starter forsiktig. De 30 første

kundene har nå fått sine lån. Lånetypen har et stort potensial, da det finnes mange funksjonshemmede som har startet eller har evner til å starte en liten bedrift. D-MIRO har i en begynnerfase valgt å starte forsiktig for å få litt erfaringer og for å se om en kan håndtere dette låneproduktet på en måte som også gjør at kundene betaler tilbake. De første erfaringene viser at det fungerer bra. Metoden en bruker for dette produktet, er ikke veldig an-

nerledes enn for andre «vanlige mikrolån». Det gjøres en vurdering av betalingsevne på lik linje med andre kunder. D-MIRO har også hatt noen få kunder med ulike funksjonshemninger tidligere. Det som er nytt nå, er at en viser at en satser på å nå funksjonshemmede med mikrolån og at det er et fokusområde. På denne måten kan D-MIRO være et eksempel for omverdenen, som kanskje kan føre til at også andre banker ønsker å satse på denne sårbare og ofte diskriminerte gruppen. Ny mulighet. Narissa Losano er en dame på 48 år, som for 12 år siden ble blind etter en alvorlig sykdom. Hun driver en liten kiosk fra huset sitt, samt at hun lager en form for vaskemiddel. – For noen år tilbake ba jeg om et lån i D-MIRO, men jeg fikk det ikke fordi de trodde jeg ikke kunne betale for meg, forteller hun. – Med det nye låneproduktet som D-MIRO nå har startet, var det ikke vanskelig i det hele tatt, fortsetter hun. Når D-MIRO har vunnet litt mer erfaring, er håpet at en skal nå ut med lån til flere hundre kunder i denne viktige kundegruppen. n Knut Harald Dobbe

Størst på utearbeidet Foto: Bjørn j. sørheim-queseth

Tro på de funksjonshemmede

Amerika deltok. Forrige uke ble det arrangert et seminar om kjønn i Salinas i Ecuador. Seminaret ble arrangert av organisasjonen Red Miqueas som er et nettverk av mange kristne organisasjoner som har som målsetning å hjelpe fattige og undertrykte mennesker. Det deltok omtrent 120 representanter fra 19 latinamerikanske land. Mange kristne organisasjoner og ulike representanter fra kirker var til stede. Fra Misjonsalliansens hovedkontor i Guayaquil deltok fire ansatte. Misjonsalliansens arbeid med sosialt kjønn bygger på en forståelse av at både kvinner og menn er skapt i Guds bilde og deler samme verdi og verdighet. Alt arbeid i hele organisasjonen skal preges av en bevissthet i forhold til kjønn. Gender er ett av tre tverrgående tema i strategien for arbeidet i utlandet. n Synne Langeland

norge. Misjonsalliansen var den misjonsorganisasjonen i Norge som i 2009 brukte mest penger på prosjektene ute. i 2009. Dette kommer fram i en rapport fra NORME med statistikker fra norsk misjonsengasjement de siste ti årene. De 38 organisasjonene i NORME brukte i fjor totalt 512 millioner kroner til arbeidet ute, og Misjonsalliansen sendte ut det høyeste beløpet – nærmere 80 millioner kroner. n Oddmund Køhn

#7/2010 21

Nyheter

Hvem skal vi velge å hjelpe? Kambodsja. I

en verden med over en milliard mennesker som lever i absolutt fattigdom, og i et land som Kambodsja hvor millioner av mennesker er slitne og sultne – hvordan velger vi ut samarbeidspartnere og familier som skal få hjelp? Velger vi de aller fattigste alltid, eller velger vi etter utseende, om de kan gode vitser og historier eller om de er fra en spesiell familie, spør vi. – Nei det er ikke kvaliteten på vitsene som avgjør hvem vi velger, ler Rothana, en av de ansatte i Misjonsalliansens 22

#7/2010

lokale samarbeidsorganisasjon i fylket Prey Veng, øst i Kambodsja. Tre kriterier. – For å bruke et eksempel, så hadde vi tre kriterier da vi valgte familier som skulle være med på et jordbruksprosjekt i denne landsbyen. Vi valgte de som er kjent for å jobbe hardt. I tillegg fikk de som har et jordstykke være med, siden vi jobber mye med forbedring av avlingene. Den siste gruppen var de som ville delta på hele kurset, og som viste vilje til innsats. – Ti familier fikk frø til å starte grønnsaksdyrking her i fjor, og trening i hvordan man dyrker forskjellige typer

Nyheter – Hvorfor holder du deg ikke bare til risplanting, spør vi utfordrende og med et smil. – Vi er blitt glad i å dyrke grønnsaker, og vi tjener mer penger på dette, forteller han. Hver dag får vi seks til sju kroner ved å selge auberginer. Avkastningen er faktisk tre ganger mer på grønnsaker enn på ris, sier Sotorn. Nå har familien en mye bedre økonomi enn tidligere, og de føler seg tryggere enn før. Dessuten stopper ikke alt opp hvis risavlingen ikke blir maksimal. Det er nesten rart at ikke flere dyrker grønnsaker fra før av, men tradisjonen er veldig sterk på at det er risbønder de er på landsbygda i Kambodsja. – Samtidig er folk mer åpne nå enn tidligere for å gjøre noe nytt. Spesielt når de ser at naboen dyrker grønnsaker og tjener penger, så ser de med egne øyne at det kan være smart, forteller prosjektkoordinator Kao fra Misjonsalliansen. Fruktbar. – Vi ser det allerede

i denne landsbyen, og enda sterkere i andre landsbyer hvor vi har jobbet lenger, at det er mange som slår seg på grønnsaker mens de venter på neste rissesong. Det viser seg dessuten seg at jorda blir mer fruktbar med litt grønnsaksdyrking innimellom risavlingene, sier han. grønnsaker. Etter et år skal de – For at verden skal gå frambetale tilbake for frøene de fikk, over, så må noen ta de første forklarer Rothana. skrittene, sier Rothana. Ekteparet To og Sotorn er ekBlomstrer. Ekteparet Am To (33) sempler på dette. De trenger ikke og mannen Net Sotorn (37) er et være de mest kjente nyskaperne av parene som i landet, men de må «For at verden skal gå ble valgt ut til tørre litt, og kunne å være med på framover, så må noen ta gå noen skritt dette kurset. foran. Da skjer det de første skrittene.» Vi blir tatt med spennende ting. rundt i grønnsakshagen deres for De representerer en god gruppe av å se hvordan hagen blomstrer. Misjonsalliansens viktigste sam– Se på auberginene våre – de arbeidspartnere, de man velger ut vokser som bare det, sier den for å bekjempe fattigdom sammen stolte grønnsaksbonden. med. Så kommer andre etter, som – Og det er bare to måneder kopierer framskrittene til nabosiden jeg plantet dem. en. n Andreas E. Eidsaa Jr.

Chengdu og Jiang viser veien

Frontfiguren Jiang mellom Misjonsalliansens medarbeidere Liam og Abigail Zhang. kina. Chengdu Disabled People’s Fede-

ration er en av våre tre samarbeidspartnere i prosjektet «Holistisk habilitering for barn med cerebral parece». I løpet av det første året, har to nye rehabiliteringsstasjoner flyttet inn i lokaler med utstyr og moderne behandlingsmetoder. I tillegg har rehabstasjonene jobbet sammen med utdanningsdepartementet, og barn med CP kan nå få stipend om de går på skole. En nyanskaffet buss frakter barn og foreldre til stasjonene hvor de hver dag får gratis opptrening, og det er gratis. En av dem som har gleden av tilbudet, er Zhang Xiao Wei og hennes to energiske tvillinggutter på ni år med CP. – Før måtte vi til sykehusbehandling i byen, og det var veldig dyrt. Livet føltes som en endeløs utfordring uten noen løsning. Å få opptrening her ved rehabiliteringsstasjonen og støtte til skolegang, er som et mirakel for oss, sier moren. En viktig årsak til framgangen i prosjektet er Jiang, en av topplederne i Chengdu Disabled Peoples Federation. 38-åringen har hatt en lynrask karriere. Jiang fikk polio som barn. Jiangs mor jobbet som rektor, og han takker henne for sjansene han har fått. Allerede som student utmerket han seg, men i starten var det så vidt han fikk jobb på grunn av funksjonshemningen sin. – Jeg føler mye press som den første i min familie med en så høy posisjon, og siden mine funksjonshemmede venner følger med meg. Men jeg elsker jobben min, forteller han. Han forteller at prosjektet er i tråd med hans egen visjon, men at arbeidet som gjøres nå, var avhengig av initiativ utenifra. – Det er vanskelig å være profet i eget land, men i løpet av dette første året har vi sett mye springe ut fra ingenting, sier han. n Hanne Line Mathisen #7/2010 23

Nyheter

Misjonsalliansen & Pals management presenterer

han så også stjernen på himmelen …

Denne fortellingen er en klassiker. Den ble første gang fremført ved en juledagsgudstjeneste i New York i 1892. Siden er den blitt oversatt til mange språk og spredt verden over. Maria Solheim har laget melodier til tekster av Helga Samset.

maria Solheim m/ band helga Samset forteller Sigmund groven Strømsø kirke i Dr ammen. . . . . . . . . . . . . . . 6. desember kl. 19.00 Moss kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. desember kl. 19.00 Trefoldighetskirken i oslo. . . . . . . . . . . . 12. desember kl. 19.00

Billetter: Billettservice.no tlf .815 33 133 Posten Narvesen 7-eleven

#7/2010

Mer informasjon på www.misjonsalliansen.no

nøtter

1. Hvilke fire verktøy/ maskiner mangler snekkerne på det øverste bildet?

2. Hva heter dagsenteret som Cristina Nunes Passos er leder for.

3. Hva er navnet på den fjerde vismann?

4. Hvilke to nordmenn startet Misjonsalliansens mikrokredittvirksomhet i Bolivia

5. Hvor mange av misjonsal-

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt 8GB USB minnebrikke med Misjonsalliansen-logo.

Løsning forrige nummer.

1. Selger søppel 2. 30 prosent 3. 22 år 4. Andreas Andersen 5. En type chili Vinnere, forrige Tsjilinøtter.

William Hay, Christiane Moskaug, Sara Brekke Aske, Harald Lie og Mariano Santiago Sanz vil få premie tilsendt i posten. Vi gratulerer!

liansens faddere bor på Svalbard? #7/2010 25

Reportasjen

Suksesshistorien om

penger som ble verdighet

ikrokreditt Mikrokreditt

Ikke gi mennesker fisk, men heller en fiskestang slik at de kan fiske selv. Eller mikrokreditt om du vil. Nå har «fiskere» lånt penger av Misjonsalliansen i snart 20 år – men behovet er fortsatt stort. Tekst [ Arild vik ] Foto [ Arild vik & Misjonsalliansens arkiv]

Mikrokreditt

Går for mikrofinans. Det var i Bolivia suksesshistorien startet. Misjonsalliansens Nils Alte Krokeide (t.h) var

med i oppstarten i 1991.

I Bolivia sier et ordtak at

arbeid gir verdighet. Med hjelp av mikrokreditt har hundretusener av bolivianere fått hjelp. Til å skape sin egen arbeidsplass. Det har gitt dem en lysere framtid. Og verdighet. Det var i Bolivia suksesshistorien startet. Misjonsalliansen har i dag mikrokredittarbeid i Bolivia, Ecuador og Vietnam. Og de har store planer.

Oppstart. I 1979 starter Misjonsalliansen arbeid i Bolivia, og det å skape arbeidsplasser for innflyttere til fattigbyen El Alto ble veldig viktig og høyt prioritert. Landet fikk ny president i 1985. Det førte til høy arbeidsledighet og store utfordringer. – Vi ville gi folk mulighet til å skaffe seg et arbeid og også få kjøpe seg et sted å bo. Men det var ikke gitt at vi skulle gå for mikrofinans da vi startet samtalene om disse utfordringene, forteller tidligere misjonær i Bolivia, Nils Atle Krokeide. Innad i misjonærmiljøet ble det en lang diskusjon. Til slutt ble de enige om å gå for mikrofinans. I 1991 ble Diaconia FRIF opprettet, et lånefond som skulle gi fattigfolk med ideer og initiativ en reell mulighet til å realisere disse drømmene.

#7/2010

De fattige stiller alltid bakerst i køen og får avslag når de søker om lån i vanlige banker. Men mikrokreditt ga en helt ny mulighet. Lånefondet ekspanderte raskt og ble tidlig utskilt som egen virksomhet. Ingen nordmenn. Forløperen til lånefondet var et småindustriprosjekt der misjonær Knut Nesets lange erfaring fra bedriftsledelse i Norge var viktig. I overgangen til mikrokreditt kom Nils Atle Krokeide med. Ut over det var ingen nordmenn med i arbeidet i Diaconia FRIF. Etter noen år i drift omtalte Norad prosjektet slik: Diaconia FRIF har overgått selv de mest optimistiske prognosene og må i dag anses for å være et av de mest vellykkede lånefondene Norad har støttet. Diaconia-FRIF fikk støtte fra Norad fram til 2005, og har siden da klart seg selv gjennom egen inntjening. Av de i alt 213 millioner kronene som er utlånt har 38 milloner av disse kommet fra Norad. – Vi hadde ingen garanti for at mikrofinans skulle bli en suksess. Det var mange skjær i sjøen, og vi kunne lite om mikrokreditt før vi startet opp, sier Krokeide.

Mikrokreditt

Organisasjonen måtte lære av egne feil. På den tiden fantes der en ekspert i Norge; Jon Vestborg. Han var med og gav råd i oppstarten. – I dag er det langt lettere. En kan søke seg fram på internett og også kontakte folk som har jobbet lenge og har mange erfaringer med slike prosjekter, sier Krokeide. Ecuador. Nils Atle Krokeide var også med i oppstarten i Ecuador. Sammen med medmisjonær i Bolivia, Kristian Larsen, reiste han på en forundersøkelse i 1992. Og da arbeidet i Ecuador startet opp i 1994, var mikrofinans en del av arbeidet. Lånefondet ble etablert med bakgrunn i erfaringer som var høstet i Bolivia og startet opp høsten 1997. I første omgang ble lån gitt til folk i slummen på Isla Trinitaria i byen Guayaquil. – I begynnelsen jobbet vi mye med å finne gode måter å sikre tilbakebetalingen på. Mange organisasjoner hadde prøvd mikrokreditt før oss i denne byen uten å lykkes, sier Roy Mersland. Han var med fra starten da D-MIRO begynte med utlån i oktober 1997.

Kulturen i Guayaquil er kjent for impulsivitet, men innbyggerne er ikke alltid gode med avtaler. – Vi var i Bolivia for å lære, men i Ecuador møtte vi en helt annen målgruppe. Mens de i Bolivia opplever det som skam å ikke kunne betale, måtte vi bruke hardere virkemidler i Ecuador, der det å tape ansikt ikke er så farlig, sier Mersland. Fra første dag var ansatte i mikrofinansorganisasjonen tydelige på at utlånte penger skulle tilbakebetales, og at en avtale er en avtale. I dag er resultatet tydelig: D-MIRO har lykkes. Tilbake. I 2009–2010 var Roy Mersland sammen med sin familie tilbake i Ecuador, der han jobbet med å videreutvikle mikrofinansorganisasjonen til å bli bank. – Jeg tror og håper at D-MIRO kan bli en av de tre største mikrofinansinstitusjonene i Ecuador. Jeg tror at vi kan få se at banken har en kapital på 2–3 milliarder kroner som kommer 2–3 hundretusen mennesker til gode, sier han. Fram til målet er veien lang. Men D-MIRO har allerede gått et langt stykke på denne veien.

#7/2010 29

Mikrokreditt Bolivia. Kristian Larsen var misjonær i Bolivia og reiste sammen med Nils Atle

Krokeide i 1992 til Ecuador for å undersøke mulighetene for mikrokredittarbeid.

Ecuador. Nina og Roy Mersland var misjonærer i Ecuador fra 1997, og Roy var

med fra starten da D-MIRO begynte med utlån i oktober dette året.

– Utviklingen fra vi startet til i dag har vært enorm. Det er tydelig å se hva D-MIRO har betydd for byen her. Vi har klart å drive bærekraftig i denne kulturen, og mange bambushus har blitt til murhus. Som bank skal vi betjene de fattige og etablere oss der de fattige 30

#7/2010

bor. Vi skal bli en del av deres hverdag, noe som betyr mye i langsiktig bistandstenkning, sier Mersland. Vietnam. I 2001 startet Misjonsalliansen planleggin-

gen av mikrofinans i Vietnam, som i 2002 endte med

Mikrokreditt

et samarbeid med organisasjonen Womens Union. Sammen tilbyr de mikrokreditt til fattige kvinner. I Bolivia og Ecuador har arbeidet vært skilt fra resten av prosjektene. Men i Vietnam blir mikrofinans en mer integrert del av arbeidet. Kvinnene i Viet-

nam kan ikke stille sikkerhet for lånet i eiendom eller bolig, men garanterer for hverandre og påtar seg et kollektivt ansvar for tilbakebetalingen. Hver gruppe består av ti kvinner og er tilknyttet et senter med tre grupper i hvert senter. Sentrene ar#7/2010 31

Mikrokreditt

Bedre med en fugl i hånden. – Jeg tok opp et lån på 650 kr for å kjøpe duer, forteller Mrs. Duong. – Nå har jeg 40 par duer totalt.

rangerer møter én gang i måneden, der blant annet tilbakebetalingen blir registrert. Det gir også kvinnene anledning til å dele erfaringer og motta informasjon om viktige helsetemaer, økonomi, nyheter fra myndighetene og lignende. Lånetakerne gjør hovedsaklig investeringene innen jordbruk og husdyrhold, for eksempel grise-, fjærkre- eller fiskeoppdrett. Noen kvinner driver også med fruktdyrking eller er involvert i handel og håndverk. En viktig del av prosjektet er å øke kompetansen til kvinnene som driver prosjektet. Dette gjøres ved å arrangere kurs og studieturer og ved å følge opp prosjektet. Målet er at fattige mennesker selv skal ta initiativ og ansvar for å øke sine egne inntekter og forbedre livssituasjonen for seg og sin familie. Veien videre etter oppstarten har vært svært positiv for alle de tre landene. I Bolivia drives det i dag, sammen med noen prosjekter i Asia, verdens mest avanserte form for mikrokreditt. – Mikrokreditt kan vokse seg enda større hvis organisasjonene har evne til å lede og utvikle arbeidet videre. Behovet er enormt, sier Nils Atle Krokeide.

Veien videre.

#7/2010

Målet er at Diaconia FRIF skal ha kontorer i hele Bolivia. I dag er de til stede med 36 kontorer i fem fylker. I Ecuador fikk mikrofinansarbeidet en knekk i de vanskelig økonomiske årene fra 1999 og utover. Men de siste årene har de vokst seg store, og arbeidet er nå utvidet fra byen Guayaquil til hele kystområdet. De har 175 ansatte og 14 lokalkontorer. AMAS – Alliance Microfinance, ble startet opp i fjor. Selskapet er heleid av Misjonsalliansen, og skal ha ansvaret for mikrofinansarbeidet i organisasjonene. Nils Atle Krokeide er arbeidende styremedlem i organisasjonen, og tror denne nye måten å organisere arbeidet på vil bety mye for mikrofinansarbeidet videre. Daglig leder i AMAS, Andreas Andersen, vil jobbe for at organisasjonen skal være en støtte slik at mikrofinansarbeidet skal ha en tydelig identitet og klare å nå de aller fattigste. – AMAS gir organisasjonene i de forskjellige landene mulighet til å lære av hverandre, og de vil også få hjelp til å bygge sin diakonale identitet. I tillegg vil AMAS være et kompetansesenter for oppstart av mikrofinansarbeid i andre land, sier Andersen. tsjili@misjonsalliansen.no

Mikrokreditt

Dette er mikrokreditt Mikrokreditt er lån som blir gitt mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker. ■■ Lån blir gitt slik at de kan starte sin egen virksomhet og komme seg ut av fattigdommen. ■■ Mikrokreditt er en form for utviklingshjelp som har vært svært vellykket. ■■ I 1973 var det trolig første gang dette ble gjort, da en organisasjon i Brasil lånte ut penger til ■■

mennesker som var underlagt lånehaier. med dette startet økonomen Muhammad Yunus et lignende prosjekt i Bangladesh. 40 000fikk i 2006 Nobels fredspris ■■ Han 35 000 for dette arbeidet. 30000 ■■ Grameen-modellen ble en suksess og er 25 000 senere kopiert av mange andre mikrokreditt20 000 organisasjoner. 15 000 ■■ Samtidig 50 000

10 000 5 000

40 000

Antall kunder

250 000 000

30000 25 000 20 000

120 000 000

Utlån er i norske kroner

60 000 000 30 000 000

5 000

200 000 000

2010

90 000 000

10 000

250 000 000

2005

Bolivia Ecuador Vietnam

150 000 000

15 000

2000

200 000 000

Bolivia Ecuador Vietnam

35 000

Utlån

50 000

kunder

0 Utvikling Mikrokreditt i Misjonsalliansen 1991 1995

0 1991

1995

2000

2005

2010

1991

1995

2000

2005

2010

#7/2010 33

Trender 2 % 7%

Generelle gaver

Øremerket felt

Mikrokreditt

2 %

Testamentariske gaver 2 %

Andre inntekter

43 % Fadderavtaler

Tilskudd fra Norad

33 % Substans. Slik var forde-

lingen av de totale innsamlede midlene i 2009. Kaken består også av et større stykke som viser tilskuddet fra Norad.

Tilskudd fra andre

Kakebord Innsamlingsarbeidet i Misjonsalliansen er svært mangfoldig, og de fem personene som jobber på giveravdelingen har kontakt med utsendinger og arbeidet ute og givere i Norge. Mange er opptatt av hvordan Misjonsalliansen bruker pengene som samles inn, og vi setter stor pris på denne interessen fra våre givere.

3 %

Administrasjonskostnad Innsamlingskostnad (til å skaffe nye midler)

10 %

1 %

86 %

Går til formålet

#7/2010

Kostnader Sven Bruns gate

Hvem tar kaken? Over 20 000 mennesker støtter arbeidet til Misjonsalliansen på en eller annen måte. Men hvordan bruker vi pengene, og kommer støtten fram til de som trenger det?

Trender Sogn og Fjordane 193 Hordaland 1108

Møre og Romsdal 842 Sør-Trøndelag 535 Nord-Trøndelag 177 Nordland 275 Troms 211 Finmark 90

Rogaland 2361

Utenlands 108 Vest-Agder 952

Svalbard 3

Østfold 748 Akershus 1298 Oslo 1707

Aust-Agder 525 Vestfold 665 Telemark 479 Buskerud 455

Hedmark 194 Oppland 244

Vi skiller mellom ulike giverordninger; først og fremst mellom øremerkede gaver og generelle gaver. Innenfor øremerkede gaver er fadderskap den største innsamlingsaktiviteten og utgjør hele 73 % av Misjonsalliansens samlede gaveinntekter. I tillegg mottar vi øremerkede gaver til mikrokreditt og til enkelte land og prosjekter. Blant annet er det mange som vil støtte arbeidet til Misjonsalliansen i anledning et eller annet jubileum, som bryllup og bursdager. Den årlige julekampanjen med julegavekort går også til konkrete, utvalgte prosjekter. Misjonsalliansen mottar mange gaver som ikke er øremerket og har dessuten også faste

ordningen hjelper oss til en langsiktig og forutsigbar planlegging av arbeidet vårt. Misjonsalliansen har hatt fadderordning i 51 år, og vi har fremdeles faddere som har vært med oss hele denne tiden. Men hvordan ligger det an med de andre?

fadderne våre bor? Denne kaken viser antall faddere i hvert fylke. Det største kakestykket kommer fra Rogaland.

innsamlingsaktiviteter som ikke går til definerte prosjekter. Disse gavene er viktige for organisasjonen. De fem sesongaksjonene hører ofte til denne kategorien: vintergaven, vårgaven, sommergaven, høstgaven og julegaven. Andre ikke-øremerkede gaver er Gi Fast, Operasjon Solidaritet og offer og kollekter. Misjonsalliansen vil ha giverordninger som passer den enkelte, og vil du vite mer, kan du kontakte oss på telefon 22 94 26 00 eller sende e-post til info@misjonsalliansen.no.

Barneskoler 28

Skoler 25 Folkehøgskole og bibelsskole 1 Barnehager 28

Trofaste faddere. Fadder-

Bosted. Lurer du på hvor

Søndagsskoler og barneskoler 66 Arbeidsplasser og bedrifter 41

Foreninger 156

Organisasjoner 12 Kor 20 Hus-/bibelfellesskap 14

Ti til femten år 1966 15 %

Femten til tjue år 1254 10 %

Mer enn tjue år 1777 13 % Mindre enn fem år 4240 32 % Fem til ti år 3934 30 %

Menigheter i Den norske kirke 9

Grupper som er faddere.

Det er ikke bare enkeltpersoner som er faddere i Misjonsalliansen. Mange grupper og foreninger har fadderskap hos oss. Se ovenfor. #7/2010 35

Portrettet

#7/2010

Portrettet

Den fjerde vismann

– og to kreative jenter Vismannen Artaban trodde han gikk en omvei – han trodde han mistet veien av syne. Men han gjorde det ikke. Det var en vei han måtte gå.

To kvinner har nå gjort den gamle fortellingen om til en juleforestilling. Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

#7/2010 37

Portrettet

Helga (40 år) er forteller. Etter studier i kristendom, musikk og drama tok hun et halvårsstudium i muntlig fortelling ved Høgskolen i Oslo. Det ble starten på en annerledes karriere. I dag er hun en av landets mest erfarne fortellere og har vært profesjonell utøver siden 1995. – Som forteller går jeg inn i et rom – alene. Enkelheten er overveldende, men den har stor fallhøyde. Det er ingen andre å lene seg til. Samtidig handler fortellingen om fellesskap. Vi er sammen om noe. Det var Pål Tvedt i Pals Management som utfordret henne, og tanken var først at en annen skulle framføre historien. Men Tvedt gikk ikke over bekken etter vann. – Jeg ble spurt om å gjøre det selv, noe jeg sa ja til. På dette tidspunktet hadde jeg både bearbeidet historien og jeg hadde skrevet syv sangtekster knyttet opp til fortellingen om Artaban. ROLLESPILL. Helga Samset er engasjert. Hun snakker med munnen, og hun snakker med øynene, ja, hele ansiktet. Og med hendene. Det er vel ikke for ingenting hun innlevelse. – I fortellerbransjen er det én ting som gjelder: Øving. Til slutt er profesjonell forteller, tenker jeg. får jeg det til, og da blir jeg en del av fortellingen, sier Helga Samset. Det samme engasjementet ser jeg hos Maria, den andre kvinnen bak prosjektet. Maria Solheim er 28 år og etablert artist DRAMATURGI. Misjonsalliansen skal i år lansere en med fire CD-utgivelser før hun fylte 24. Den første juleforestilling i samarbeid med Pals Management. platekontrakten fikk hun som 17-åring. Hun vært Men de to mest sentrale i prosjektet er to unge kvin- borte fra scenen i nesten fire år. Men nå er pausen over. ner. Jeg treffer dem på Litteraturhuset i Oslo, et eg– Jeg begynte i denne bransjen som veldig ung. net sted siden den ene av dem er en av få i Norge Etter hvert prøvde jeg å spille rollen som meg selv, med tittelen «Forteller» og den andre er en artist sier Maria og tenker seg om før hun fortsetter: – Jeg som for tiden studerer litteraturvitenskap. framstilte meg som Maria Solheim i stedet for å – For mer enn et år siden ble jeg spurt om jeg ville være meg selv. Jeg måtte ta en pause, og den kunne bearbeide den gamle fortellingen om Den fjerde vis- godt blitt permanent. mann. Det skulle være en forkortet og dramaturgisk I løpet av denne tiden har hun giftet seg, født tilrettelagt versjon som var ment å skulle framføres et barn, og hun har også jobbet på en søppelplass av en annen, sier Helga Samset. i Oslo. – Det var meningsfylt. Jeg sorterte andres søppel, og samtidig fikk jeg sortert mitt eget søppel. Jeg fant ut at det er mye jeg kan gjøre i livet. Jeg vil gjerne drive med musikk, men jeg må ikke, sier hun og blir filosofisk i blikket når hun så legger til: – Jeg må ikke, men jeg må!

«Som forteller går jeg inn i et rom – alene.» 38

#7/2010

Portrettet

Det skal hun i alle fall nå. Sammen med et band og med Sigmund Groven på munnspill skal hun framføre sine egne melodier til Helgas tekster. Et spennende prosjekt, mener Helga. – Det er første gangen jeg har skrevet sangtekster, så det har vært både nytt og spennende. Tekstene er skrevet ut fra sekvenser i historien. Noen av dem er mer generelle, mens andre er laget mer direkte inn mot innholdet, sier hun. De to jentene ser på hverandre mens de snakker, kommenterer og utfyller hverandre. Før dette prosjektet kjente de ikke hverandre, men nå jobber de tett sammen med tekster og melodier. – Helga hadde ikke skrevet tekster før, og jeg har lite erfaring med å sette melodi til andres tekster. Dette har vært nytt for oss begge og et godt sted å møtes. Jeg var redd jeg ikke skulle få det til, men jeg tror dette blir bra. Låtene har ulike uttrykk og genre, men hvordan det blir til slutt, vet jeg ikke før resten av instrumentene er på plass, sier Maria. Jentene skryter av hverandre. Og de har mye felles. De er begge formidlere, estetikken er viktig for dem, og Melodi. – Jeg har jobbet intenst med dette prosjektet i ett år. På en måte har jeg gått de er begge både tydelige og direkte. på jobb hver dag og jobbet i flere timer. Men det lå mange melodier og ventet etter – Jeg jobber normalt med folk som tre års pause, sier Maria Solheim. snakker mitt språk, sier Maria og legger ettertrykkelig til: – Og Helga og jeg snakker å bryte ut av klisjeene. For det viktigste som skjer i denne historien, skjedde før historien begynte. Hva godt sammen. er forhistorien til et menneske som er villig til å utJULESPILL. Den fjerde vismann er ikke en julekonsette seg for det Artaban gjorde? Han var 41 år, han sert i tradisjonell forstand. Forestillingen består av var prest og en smart stjerneforsker, men han hadde fortellingen om Artaban, og den inneholder seks fått en intens overbevisning om noe som er viktigere nylagede sanger. Jesusbarnet, Maria og Josef er ikke enn alt annet. Historien handler om det udefinerdirekte med i historien, men er likevel svært sen- bare, det unevnelige og det nødvendige i et mennestrale. Underveis med arbeidet har Helga og Maria kes liv, sier Helga, og hun legger til: blitt personlig engasjerte av fortellingen. – En god historie må ha en brist. I dette tilfelle er – Rammen for historien er enkel, og det er en god det Artabans usikkerhet og tvil om han egentlig gjør julehistorie. Men som forteller har det vært viktig de riktige valgene. SAMSPILL.

«Jeg sorterte andres søppel, og samtidig fikk jeg sortert mitt eget søppel.»

SÅRBARHET. Maria forteller om sterke sangtekster, og hun nevner spesielt en tekst som hun slet med å finne det riktige musikalske uttrykket til. Første refreng begynner slik: Et barn er født

#7/2010 39

Portrettet

Det andre verset begynner slik:

«Barna dør i Betlehem, Himlen er her og nå.»

i Betlehem, Himlen er her og nå, mens andre refrenget begynner på denne måten: Barna dør i Betlehem, Himlen er her og nå. – Teksten er sterk. Josef fikk drømmen, og han reddet Jesusbarnet, men de andre fedrene i byen fikk ingen drøm, og barna deres ble ikke reddet. De døde … et paradoks. Alle under to år ble drept. Hvilken rett hadde man til å redde bare dette ene livet? Jeg er selv mor til et barn på femten måneder. Jeg strevde med melodien, men når teksten er så sterk, trenger den en enkel melodi, forteller Maria. – Det er en utrolig vakker melodi og et nydelig refreng, kommenterer Helga fra den andre siden av kafebordet. Maria fortsetter. – Jeg hadde nettopp født et barn, en datter, og det har gitt mye kreativitet – et dårlig ord, egentlig – det har gitt nye fasetter og perspektiver i det å lage musikk. Og denne teksten handlet altså om barn. Et barn som får leve, andre som dør. Helga forteller hvordan teksten ble til. Hun hadde en stund tidligere laget en forestilling med tittelen Arr, som handlet om en iransk venns flukthistorie.

#7/2010

– Jeg gikk med barnevogna på Stovner, en bydel i Oslo med mennesker fra mange ulike kulturer. Rundt meg var trolig mange mennesker med sterke livshistorier. Jeg måtte stoppe opp, finne fram notatblokk og penn og skrive ned impulser og ideer. Oppbruddet Artaban måtte gjøre, gir resonans til Marias egne erfaringer. – Det var nødvendig for meg å legge livet mitt åpent. Pausen fra artisttilværelsen var et oppbrudd. I begynnelsen opplevdes det dramatisk, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg annerledes på det. Jeg trodde jeg gikk av fra veien, men det gjorde jeg ikke, sier hun. – Artaban kjente seg kanskje utvalgt. Jeg tror det. Han måtte følge stjernens vei. På en måte er vi alle utvalgte … Nå jobber Maria Solheim med sin femte CDutgivelse. Men først skal hun synge på tre arrangementer i regi av Misjonsalliansen og Pals Management. Den fjerde vismann skal framføres i begynnelsen av desember, i henholdsvis Moss kirke, Strømsø kirke i Drammen og Trefoldighetskirken i Oslo. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

DE UTVALGTE.

Til ettertanke bønn

En skygge er du i heten, Gud, et ly i kulden. Øyne er du for de blinde, Gud, en støtte for de svake. En øy er du i havet, Gud, et berg på land. Du som leger min sjel, hold meg oppe når det skumrer, hold meg oppe når det gryr, hold meg oppe midt på dagen. Jeg er trett, jeg er bortkommen, snublende. Vern meg fra synd. Du som leger min sjel, vern meg fra synd. Keltisk åpningsbønn fra Iona

Vi ber for

La din vilje skje «La din vilje skje på jorden slik som i himmelen», sier vi når vi ber «Fader vår» (Matt.6,10). Gud lærer oss å si disse ordene når vi ber. «La din vilje skje», er ordene jeg ofte må tenke litt ekstra over. Disse vanskelige ordene! «La ikke min vilje skje, men din», sa Jesus til sin Far den siste natten i Getsemane før han ble korsfestet (Luk. 22,42). Det er ikke bare vanskelig, men også skummelt å si de samme ordene som Jesus sa. Hvorfor Gud? er et spørsmål jeg ofte har stilt når jeg føler at Gud ikke svarer på den mest såre bønnen min; bønnen som har vært den samme i flere år. Jeg vet jo så godt selv hva jeg trenger, og hva som er viktig for meg. Det er viktig å våge å slippe Gud mer til i livene våre. Det er hvertfall noe jeg har lært av å be med fokus på min egen vilje. Gud har lært meg at min vilje er ikke alltid Hans vilje. Hans vilje er ikke alltid lett å forstå, men det å be på denne måten har gjort det enklere for meg å se bønnesvar som jeg har ventet på så lenge. Ikke det konkrete svaret som jeg har ventet på, men bønnesvar som kanskje har vist seg på underlige vis, Guds vis. «La din vilje skje», er også noe av det mest spennende Gud har lært meg å si. Faktisk så stiger adrenalin- nivået mitt litt hver gang jeg sier det. Tenk at jeg har en Far som vet hva jeg trenger før jeg ber! Takk Gud, for din godhet. Takk for bønnen du ba i Getsemane. Takk for den læremesteren du er. Hjelp oss Gud til å forstå disse ord: La din vilje skje!

Vi ber for utsendinger og ansatte på hovedkontoret og deres familier: Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Solem Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer, informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Linda og Ronny Mehus Rugland i Bolivia Inger Lise og Knut Harald Dobbe i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Pèricles Pereira Couto i Brasil Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona

Av [ Camilla Fosse ] utsending i Kina #7/2010 41

Kommentar Oddvar Rønsen, Økonom og styremedlem i Alliance microfinance as

Mikrofinans

– gir fattige en mulighet til å endre sin livssituasjon Mikrofinans er et begrep som brukes for å beskrive en bevegelse som startet i det små ved å kalle seg mikrokreditt og som siden er blitt en global industri. og omfatter mange forskjellige organisasjonsformer (aksjeselskaper, banker, finansselskaper, spare- og lånegrupper o.a.). Ved utgangen av 2009 var det registrert 1395 regulerte mikrofinansorganisasjoner i Microfinance Information Exchange (MIX). Et grovt anslag er at disse virksomhetene gir lån til cirka 86 millioner mennesker, med en vekst på cirka 34 prosent i perioden 2003–2008. Om all mikrofinansvirksomhet inkluderes, er dette tallet mye større. Ulikhetene mellom virksomhetene er imidlertid betydelige både hva gjelder målsettinger og arbeidsmetoder. Ikke all mikrofinansvirksomhet tar like store hensyn til sårbarheten i den fattige kundekretsen. Mange avisoppslag de siste par årene viser dette. Men det er innenfor denne store og mangfoldige internasjonale sammenheng at Misjonsalliansen og flere andre mikrofinansinstitusjoner med kristen identitet ønsker å tilføre lokalbefolkninger noe unikt. Mikrofinans er da et verktøy for å nå fattige mennesker langt nede på fattigdomsstigen med kapital og verdier for derved å styrke menneskers totale livssituasjon. I løpet av de siste 15 årene har mikrofinans fått en viktig plass i Misjonsalliansen. Mikrofinans er en effektiv måte å hjelpe fattige mennesker til å bryte ut av fattigdomssirkelen ved å gi dem små lån

foto: Oddmund køhn Bakgrunnsfoto: Bjørn j. sørheim-queseth

Mikrofinans er uensartet

#7/2010

til investering i mikrovirksomheter som kan øke deres inntektsgrunnlag. Og det er en praktisk måte å støtte fattige mennesker som rammes av økonomiske kriser og problemer. De muligheter mikrofinans gir, passer også godt inn i Misjonsalliansens arbeid med å hjelpe fattige mennesker langt nede på fattigdomsstigen

ved prosjekter innenfor helse, sykehus, skole, bar- ten er Mekong Organisation of Microfinance, fornehjem og annet. kortet MOM, og ble startet i et samarbeid mellom Mikrofinansarbeidet med et kristent idegrunn- Women's Union i Tien Giang og Misjonsalliansen. lag innebærer et holistisk perspektiv på mikro- Virksomheten i MOM har en klar fattigdomsprofil finansvirksomheten. Den skal være økonomisk ved at cirka 35 prosent av kundene har en familieog finansielt bærekraftig i et lengre perspektiv, og inntekt under 1 USD per dag, resten mellom 1–2 den skal levere finansielle produkter tilpasset fat- USD. Pågangen etter lån fra befolkningen er stor og tige menneskers behov. Men den skal også sikre at økende. Antall låntakere var cirka 8000 i juni 2009, fattige kundegrupper blir beskyttet gjennom aktiv og det forventes å være nær 18 000 klienter i slutrådgiving og annet for ten av 2010. Av disse er at tilbakebetalingen av cirka 98 prosent kvin«Også diakonale verdier lånene først og fremst ner. En evaluering viser kan knyttes til mikrofinans kan skje fordi lånene at mange familier er ført gir de forventende remed kristen identitet, for ut av fattigdomssirkelen, sultater. Også diakoeksempel ved ulike former for og klientene opplever at nale verdier kan knytmikrofinansvirksomhesosialomsorg og opplæring.» tes til mikrofinans med ten setter dem i stand kristen identitet, for til å komme igjennom eksempel ved ulike former for sosialomsorg og opp- vanskelige livssituasjoner forårsaket av flom, tørke, læring. Mikrofinansarbeidet innebærer ofte en nær sykdom o.a. MOM har fått en solid vietnamesisk og personlig kontakt med klientene, og det samtales stab som gjør en imponerende arbeidsinnsats. Det om lånet og prosjektet hjemme hos kundene. Lån planlegges nå en utvidelse av virksomheten til å utbetales i kontanter til den enkelte. Dette gjør at omfatte flere provinser i Mekong-deltaet. Den raskundeansvarlige i mikrofinansvirksomheten kan bli ke veksten krever en kontinuerlig forsterkning av kjent med problemer som enkeltfamilier sliter med personell og ledelse, større kapitaltilgang og bedre til daglig og som åpner muligheter for ulike former datasystemer. Dette er sentrale utfordringer for for diakonal støtte. Misjonsalliansen og de vietnamesiske partnerne Mulighetene mikrofinans gir i fattigdomsbekjem- i tiden fremover. pelse, kan illustreres ved Misjonsalliansens engasjeErfaringen fra Misjonsalliansens mikrofinansarment innenfor mikrofinans i Mekong-deltaet i Viet- beid i Vietnam og Sør-Amerika viser at det nytter. nam. Der bor det cirka 20 millioner mennesker, og Når fattige mennesker blir gitt adgang til kapital, om deltaet har tretten provinser. Navnet på virksomhe- den enn er liten, så kan det endre deres liv.

er 0 m 5 um ke n u e i st er e N mm ko

Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Bestill gavekort:

Misjonsalliansen har gavekort

22 94 26 00 eller www.misjonsalliansen.no