Misjonsalliansens magasin
So mm er ga ve n
#5/2010 106. årgang
Bolivia FOTBALLDRØMMER Kina Livet i Provinsen Kina En mor gir aldri opp Portrettet TILBAKE TILEcuador SKAUENVolontører uten grenser Portrettet En tilgivende Biskop Trender WEB WAH WORR? Trender Jesusbarnet i taguanøtt,saltsteinog Kommentar LOPEZ MOT DISKRIMINERING abacatre Kommentar Viliker ikkekultursjokk
20 10
Bli fadder! en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som Fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag!
Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov. Brasil
Ecuador
Bolivia
Vietnam
Filippinene
Kambodsja
[ tsj i li ) n r. 5 – 2 010
Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak. Støtten går til prosjektet som barnet er
Å være fadder koster 200 kroner i måneden per barn. (Fra 01.01.11, øker beløpet til 230 kroner) Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.
Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.
Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo
Innhold #5/2010
6
Opplevelsen
LIVET I PROVINSEN. Bli med til ville, vakre Lincang, hvor gammel folketro møter moderne landsbyutvikling. Midt oppi det hele står Misjonsalliansen.
14
Nyheter Kristian setter spor. Han ønsket seg en annerledes konfirmasjonsgave.
34
trender
26
Reportasjen
GODE MINNER OG STORE DRØMMER. Møt Luis, og del hans gode minner og store drømmer som fotballspiller i Bolivia.
36
Portrettet
Hjemme er der vi er. I et rekkehus i Fredrikstad, blant overfylte pappesker og blå tønner, møter vi Inger Elise og Per Christian Skauen. Snart flytter de til Østen.
41 Til ettertanke Hauges Manifest
42 Kommentar Fra vanmakt til hverdagsmakt
4
#5/2010
Leder Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær
Ki na
Misjonsalli ansens
So mm er ga ve n
20 10
Magasin
#5/2010 106. årgang
mmEr Bolivia FotBalldrø i proVinsEn Kina liViEtgir ornVolontørEr aldriEopp skauE tilEcuad mor tilBak Kina En EttEt Portr ttEt En?tilgiVEndE Biskop r PortrE inog utEn grEnsE Worr WaH WEB itaguanøtt,saltstE Er arnEt trEnd ring sJokk trEndEr JEsusB iminE kultur diskr ikkE VilikEr lopEZ ntarmot Entar rE KommE Komm aBacat
[omslaget]
En ung mann spiller fotball på en av banene Misjonsalliansen har bygget på El Alto i Bolivia. foto Lars Idar Waage
[tsjili]
ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS
[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse
[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.
[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].
[få tsjili]
Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!
Ungdommen nå til dags! «Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.» Du tror kanskje sitatet er hentet fra en av dagens mange debattanter? Det er det ikke! Det har visstnok blitt sagt for ca. 2400 år siden av den kjente filosofen Sokrates. Alle generasjoner etter Sokrates, og sikkert før han også, har grått i fortvilelse over datidens unge. Og slik er det vel også i dag. «Ungdommen i dag er bare opptatt av Playstation og TV. De er bare opptatt av seg selv.» Skal jeg være ærlig, har jeg tenkt akkurat som Sokrates. Spesielt har jeg tenkt at de unge i Norge bare er opptatt av luksus. I Misjonsalliansen har vi heldigvis ikke den samme oppfattelsen! Ønsket om å bidra til endring i verden og ønsket om
å formidle evangeliet, er høyst levende blant mange unge mennesker. Innpakningen er annerledes enn tidligere, og engasjementet finner nye former og virkemåter. Sånn skal det være. Misjonsengasjement er ikke utgått på dato. Vi ser at barn, ungdommer og studenter blir delaktige i arbeidet vårt, ofte mot et spesielt land. Denne sommeren vil flere tidligere volontører stå på stand og informere om arbeidet og utfordre mennesker til å være med og gi. De har allerede brukt av egne midler for å arbeide frivillig i et av våre samarbeidsland, og nå bruker de deler av ferien for å jobbe for oss. I dette nummeret av Tsjili kan du også lese om Kristian fra Hamar – en femtenåring som kun ønsket seg penger til konfirmasjonen sin. Ganske så vanlig, vil du tenke. Men gaven skulle gå til Misjonsalliansens arbeid blant barn i Bolivia. Jeg er tenåringsfar. To av barna mine har nådd den fryktede epoken. Jeg har nok, som mange andre, gruet meg til at mine søte små skulle bli store og uhåndterlige. Nå er tiden kommet, og jeg kjenner at jeg koser meg mer enn noen gang over å ha barn! En av de viktigste oppgavene for meg som far, er å gi barna mine selvtillit og tro på at de kan bety noe for andre mennesker og de som trenger vår bistand og hjelp. Jesus var opptatt av det. Vi må våge å slippe de unge til. I Paulus’ første brev til Timoteus, kapitel 4, vers 12 står det: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.»
«La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet»
Opplevelsen
Ki na
LIVET I PROVINSEN Gammel folketro og moderne landsbyutvikling møtes i ville, vakre Lincang. Midt oppi det hele står Misjonsalliansen. Tekst & Foto [ Hanne line Mathisen ]
Kina
Rundt om i Kunming by, langt sør i Kina hvor Misjons-
alliansens utsendinger bor, henger gigantiske reklameplakater. De viser et hundretalls unge mennesker innsmurt i leire; glade, dansende. I det samme bildet er det påmontert to turister, ikke innsmurt i leire, men de er bleke, blonde og mange år unna sin ungdom. De har fotoapparater på magen. Hva er nå dette?
GJØRMEFEST. For
en del år siden må noen i Lincang, et annet fylke i provinsen, ha hatt den lysende ideen: Egen gjørmefest! Det er nemlig slik at hvert eneste år kommer flere hundretusener turister strømmende til provinsen – ikke til Lincang – men til et sted lengre sør for å delta i en stor buddhistisk fest. De er der kun i et par dager, men i løpet av denne tiden legger de fra seg et tilsvarende antall millioner kroner. Alt dette fordi de vil delta på en festival som i utgangspunktet handlet om å dryppe velsignende vann over sine kjære, men som med tiden har utviklet seg til en offentlig vannkrig. Den lysende ideen var å gjøre det samme i Lincang – men med gjørme. SKJULT FOR UNDERJORDISKE. Så Lincang har nå, som det vises på reklameplakatene i Kunming, sin egen festival hvor man dynker hverandre med leire og gjørme. Riktignok blir man i følge lokal tro verken velsignet eller renset for synder av dette. Historien vil ha det til at man gjør dette for å skjule seg for de onde kreftene som kommer ut denne ene gangen i året. Disse onde, de underjordiske, er angi-
8
#5/2010
velig ikke særlig smarte, for når menneskene er dekket i sort som dem selv, kan de ikke lenger se forskjell. Og dermed unngår man å bli kidnappet. TURISTMAGNET. Sosialantropologer vil nok strides om
dette, men sant er det i hvert fall at denne festivalen, i dagens form, er temmelig ny. I gamle dager trykket man med én finger en leireflekk i pannen på nyfødte, for beskyttelse. Muligens også når menn påtok seg store oppgaver, kanskje også i bryllup? Det er lokale forskjeller, så svarene vil variere avhengig av hvem man spør. Men utvilsomt og udiskutabelt; festivalen resulterer i økt turisme til Lincang, folk som vil få med seg dette gedigne gjørmekalaset.
GJEMT I SKOGEN. Vakre Lincang, med ren luft og mør-
kegrønne, nærmest tropiske skoger som ennå skjuler en fauna som for lengst er borte andre steder i dette langstrukne landet. Og hvor til og med hele folkeslag har funnet skjul. Det vil si hele landsbyer som en gang i tiden fant ut at overformynderi gav dem mer trøbbel enn det gjorde nytte, og som derfor gjemte seg i skogen og krysset grensen over til Burma når representanter fra myndighetene kom på besøk.
SELVSTYRT. Så forteller i hvert fall herr Wang, en av Mi-
sjonsalliansens samarbeidspartnere her. Han tilhører selv Wa-folket og er leder for det lokale kontoret for utenlandsk bistand i Cang Yuan-kommune. Lincangs innbyggere er stort sett Wa-folk, og særlig Cang Yuan
Kina
Naturreligion. Ofring av dyr, gjerne
vannbøfler, står sentralt i Wa-folkets tro.
Motstående side: «Fjellene er høye og keiseren langt unna».Vakre omgivelser i Cang Yuan.
kommune har en større grad av selvstyre på grunn av det. Det vil blant annet si at Wa-minoriteten skal utgjøre halvparten av de ansatte i allslags styrer og stell. «Fjellene er høye og keiseren langt unna», sier et gammelt ordtak om Yunnan, provinsen hvor Misjonsalliansen har sitt hovedkontor i Kina og hvor en også finner to av organisasjonens tre prosjektområder for landsbyutvikling. Ordtaket er også betegnende for Lincang; høye fjell og langt fra keiseren. – Siden opprettelsen av The Peoples Republic of China har livsstilen her i landsbyområdene gjort et hopp fra middelalder til modernitet, sier Zheng, som er den politiske lederen av kontoret for alt av religiøse aktiviteter i Lincang, og dermed også en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere.
ORDTAK.
INVITAsJON. I 2007 fikk Misjonsalliansen en invitasjon fra Yunnan Kristne Råd til å jobbe i Lincang, og rådet står fortsatt som offisiell samarbeidspartner. Sagt litt fleipete, så er det de som står ansvarlig for at Misjonsalliansen er en organisasjon man kan stole på i forhold til byråkratiet. Lincang skiller seg også ut på annet vis. Her har en privat, norsk stiftelse gjennom Misjonsalliansen donert brorparten (og vel så det) av budsjettet for et femårs prosjektarbeid. ANIMISTER OG KIRKEPLAN. Selv kaller Zheng seg en mann som tror på vitenskap. – Men jeg har en respekt for alles tro. Derfor kan jeg ha den jobben jeg
har, slår han fast. I sitt område skal han ha overoppsyn med 10 000 kristne og 35 000 buddhister og de resterende noen-hundre-tusen, som kan kalles animister eller i utgangspunktet er uten ståsted. Et bedre samlebegrep enn animister er kanskje «Wafolkets tradisjonelle religion». Det kristne miljøet her har eksistert i generasjoner, helt siden misjonærer kom til Lincang for omtrent 100 år siden. Og den dag i dag er det en merkbar økning i medlemsantall. Nå planlegges det å bygge en gedigen kirke her, en kirke Misjonsalliansen ønsker å støtte med undervisning og studiemateriell. HODESKALLENE. Zheng har skrevet en bok om Wa-folkets historie og kultur, men han har likevel vanskelig for å beskrive deres naturreligion. Fra det han forteller, står ofringer som en sentral del av troen, og skal man virkelig slå på stortromma, er det vannbøfler som gjelder. Wa-folkets lett gjenkjennelige symbol er en hodeskalle fra en vannbøffel, og jo flere en har av dem rundt huset eller i stua, desto mektigere gir en utrykk for å være.
Zheng ser på ofringene som noe problematisk fordi han fortsatt hører om dem som setter større lit til disse ritualene enn for eksempel til legevitenskap. Men han har tro på fremskritt som en idé i seg selv. – Forandring skjer hele tiden, og det er vanskelig å avgjøre hva som bør bevares og hva som bør gis slipp på, sier han. – I dag vet vi heller ikke den fulle sannhet om hva som har blitt tapt gjennom historien.
PROBLEM.
#5/2010 9
Kina
Attraksjon. Ă˜verst til venstre: Danseoppvisning med landsbyens egne samlet smĂĽ og store. Nederst til venstre: Wa-folket var viden kjent som de beste krigerne. Dansen reflekterer det.
10
#5/2010
Kina
Danseglede. Øverst: Dyktig dansegruppe fra Dao Gen i Wa-drakter. Nederst: Skikkelige kast med håret er et viktig element i Wa-dans, både for
menn og kvinner. Dansen imiterer et frieri, men istedenfor et armbånd overgir de medlemskapsbevis i RDA (Rural Development Association). #5/2010 11
Kina
Ikke alt forandres. Kvinnene holder bruken av tradisjonelle klær i hevd.
En forandring i Lincang som nok alle vil enes om har vært til det beste, er at man har sluttet med menneskeofringer. Også her hører en lokal historie med som bakteppe: På et ukjent tidspunkt ville fiender av Wa-folket svekke dem, dette folket som gjennom tidene er blitt kjent som spesielt gode krigere. – I Myanmar (Burma), hvor to tredjedeler av Wa-folket lever, sies det at «en hær uten Wa er ingen riktig hær», forteller Zang. MENNESKEOFRINGER.
En fiendelandsby hadde, i følge legenden, en utspekulert plan: Først solgte de dårlig såkorn til Wa-folket. Da så avlingene slo feil og folk begynte å sulte, overtalte de dem til å velge seg ut sin beste mann og ofre ham for å glede gudene. I neste omgang solgte de dem godt såkorn med det resultat at Wa-folket fikk gode avlinger. Gudene var fornøyde, ofringen gav god grøde. Og dermed fortsatte ofringene. Hvor sann historien er, vites ikke, men menneskeofringer har i alle fall forekommet her, og det helt inn på 1900-tallet.
DEN BESTE KRIGER.
NOK EN MYTE. Foruten vannbøffel-hodeskallene er huluboen et viktig symbol for Wa-folket. Huluboen er en plante som tilhører gresskarfamilien. Den har en noe pussig form, nærmest som en karikert pære. Og også med den følger det en myte: I huluboen levde en gang alle skapninger, fortelles det. En av
12
#5/2010
gudene ville slippe dem ut, men var bekymret for hvorvidt det ville være risikabelt for skapningene inni dersom han sprengte hull i den. Musen var den modigste av dyrene og tilbød seg å bruke sin tildelte plass som døråpning. Til glede for musen gikk åpningen fint, og alle kom uskadet ut i verden. Og som belønning fikk musen evnen til å spise hva som helst. Det administrative sentrum i Lincang heter Lincang by. Herfra styres det over åtte kommuner, en av dem er Cangyuan. Når en kommer til Lincang, er det vanskelig å forestille seg at hovedvekten av innbyggerne her lever under fattigdomsgrensen. Heller ser Lincang flottere ut enn de fleste kinesiske byer som undertegnede har sett. Muligens er det fordi byen er en naturlig handelsåre til Burma. Men i Cangyuan har likevel en femtedel av innbyggerne en inntekt på under 692 RMB i året (668 norske kroner).
MODERNITET.
Utdanningsnivået er blant de laveste i Kina. De fleste voksne kvinnene vi møter her, har lite eller ingen utdanning. Tilgangen til legehjelp er minimal, og kunnskapsnivået om forebyggende helse og hygiene er manglende. Nærheten til Burma gjør også at dette er et sted med mye narkotikasmugling som igjen knyttes til stoffmisbruk og hiv/ aids. Derfor har tidligere nevnte herr Wang stiftet
GRASROTA.
Kina
Søt, men ikke minst nyttig. Geitesameie med støtte fra Misjonsalliansen skal øke inntektsnivået.
Rural Development Association (RDA), en slags grasrotorganisasjon eller dugnadsorganisasjon, hvor lokal egeninnsats er med på å fremme levevilkårene. Det er gjennom denne organisasjonen Misjonsalliansens prosjekter her drives; kursing, geitesameie og bygningsarbeid for å nevne noen. Og ikke minst har de kulturarbeid. Det vil si at landsbyene konkurrerer seg imellom med dansegrupper og musikalske innslag hvor hovedinnholdet stammer fra tradisjonell Wa-kultur. Landsbybeboerne er glade amatører, men nivået er likevel imponerende. Og ikke minst bidrar konkurransene til fellesskapsfølelse og stolthet over egen kultur. – Jeg ble overrasket over hvor kort tid det tok før forandringer skjedde når det gjaldt engasjement og i forhold til prosessen med selvorganisering, sier Wang.
KULTURKONKURRANSE.
Resultatene fra arbeidet her har fått gode skussmål fra en utenforstående evaluering, og prosjektleder Guo Jing er svært fornøyd. – RDA er virkelig interessant. Det er litt vanskelig å sette ord på det, men man får virkelig følelsen av at organisasjonen blir satt pris på av bøndene her. Den er lovende, og med litt støtte fra Misjonsalliansen til å bygge opp strukturer og varig lederskap, vil de kunne spille en stor rolle i fremtiden, sier hun. Guo Jing har også tro på at arbeid med funksjonshemmede barn vil kunne
bære frukt, takket være den lokale lederen av den halvstatlige organisasjonen for funksjonshemmede. – Han har gjort mye på eget initiativ, uten støtte fra myndigheter eller andre. Med litt hjelp kan han få til gode resultater, forteller hun. PLANER. Allerede har Misjonsalliansen blant annet bidratt med et stort vannprosjekt. Kilometervis av rør sikrer så langt mer og renere vann til over 1600 personer. Til neste år er planen å bygge fem gangbroer for å bedre tilgang til skoler og markeder, satsing på drikkevann og irrigasjonsgrøft slik at avlingene blir bedre, økt kapasitetsbygging i RDA og oppfølging av eksisterende prosjekter. Og kanskje også et besøk på gjørmefesitvalen? tsjili@misjonsalliansen.no
SPRÅKKURS I WA
LOVENDE.
Hei – mom mai Hvordan har du det? – mom od mai Ønsker deg hell og lykke – ge mai njuom od sheen gui Venn – boao grum Bror/søster – pu e/ pu boon Ha det – bo hwei Takk – lauo lai #5/2010 13
Kristian
Setter spor Tirsdag 15. juni kl. 21.00: Vi ringer til Kristian Græsli (15 år) på Hamar … Mobiltelefonen ringer, men ingen tar den. Så kommer vi på at det er midt i første omgang av VM-kampen i fotball mellom Brasil og Nord-Korea. Vi venter 20 minutter … Norge
Vi prøver igjen …
Foto: Privat
Kristian: Det er Kristian …? Misjonsalliansen: Hei, Kristian, jeg ringer fra Misjonsalliansen. Kristian: Åh?! Hei! Misjonsalliansen: Du lurer kanskje på hvorfor jeg ringer? Men du konfirmerte deg i vår, og så vet jeg at du ønsket deg penger til Misjonsalliansen i stedet for andre gaver. Stemmer det? Kristian: Ehh … Ja, det er riktig. Misjonsalliansen: Det er jo utrolig flott! Men hvordan kom du på den tanken? Kristian: Jeg har et fadderbarn i Bolivia, og jeg gir jo penger der. Nå ønsket jeg å gi til et litt større prosjekt. Misjonsalliansen: Så enkelt altså? Var det din idé, eller var det moren din som foreslo det? Kristian: Hehe … Nei, det var min idé! Foreldrene mine syntes nok det var litt merkelig med det samme. Men de synes også det er veldig fint. Misjonsalliansen: Det synes vi også.
14
#5/2010
Nyheter Bolivia Ecuador Filippinene Kambodsja Kina liberia Norge vietnam
Kristian: Alt for mange barn lever i fattigdom og får ikke den hjelpen de trenger. Det må alle gjøre noe med – også jeg. Derfor vil jeg hjelpe så mye jeg kan … Misjonsalliansen: Men normalt så skulle du jo ha ønsket deg masse penger til ny iPod og PC og i tillegg få råd til den nyeste Nintendoen og mer til? Kristian: … Ja … men jeg har jo alt. Og jo flere dyre ting du kjøper, jo mer redd blir du for det. Dessuten så konfirmerte jeg meg ikke for pengenes skyld. Misjonsalliansen: Vennene dine da … hva sa de? Kristian: De ble nok litt sjokkert … de hadde jo ikke tenkt den tanken. Men de er kommet over det, og jeg har fått god tilbakemelding. Misjonsalliansen: Du har jo en blogg på internett hvor du forteller om prosjektet ditt?! Kristian: Jeg opprettet bloggen i forbindelse med konfirmasjonen og gaveideen. Men jeg var veldig usikker. Jeg ville ikke ha oppmerksomhet omkring det, eller få for mye kreditt for det … Misjonsalliansen: Hvor lenge har du vært fadder? Kristian: Jeg er ikke sikker. Tre-fire år? Du skjønner … tante Ingrid er kjempeinteressert i Bolivia og har fadderbarn, og bestemor har også to fadderbarn. Misjonsalliansen: Du Kristian … Jeg leser på bloggen din at du er aktiv skiløper? Kristian: Ja! Jeg er med i Hamar skiklubb, Det er en kjempefin
klubb, og jeg har vært med på renn både her i kretsen og utenfor. Det har gått ganske bra, faktisk. Misjonsalliansen: Du har ambisjoner? Kristian: Ja. Jeg har tenkt å bli god. Faren min var forresten aktiv skiløper en gang … Nå om sommeren blir det mest orientering. Misjonsalliansen: Men Petter Northug spiller jo fotball om sommeren?! Kristian: Hehe … jeg vet det. Men jeg er redd for skader. Trening og løping i skogen gir dessuten god balanse og koordinasjon. Misjonsalliansen: Tilbake til konfirmasjonen … kan jeg spørre om hvor mye penger du har fått inn på kontoen? Kristian: Det nærmer seg 40 000 kroner nå, tror jeg. Jeg må bestemme meg for et prosjekt … Jeg vil at pengene skal gå til skoler, sånn at flere får mulighet til utdanning og et bedre liv. Misjonsalliansen: Er det fremdeles mulig å gi en gave til deg? Kristian: Jada … kontonummeret står på bloggen min. Misjonsalliansen: Kristian … heier du på Nord-Korea? Kristian: Hehe … nå er andre omgangen i gang. Nei, jeg heier på Brasil! Misjonsalliansen: Takk for praten, og tusen takk for det initiativet du har tatt og for gaven. Vi er veldig takknemlig for det du gjør! n Oddmund Køhn Kristians Blogg: http://kristian95.wordpress.com/fattigdom/
#5/2010 15
Nyheter
Stort hjerte gir plass til mange Madrasser og private eiendeler ryddes bort når pastor Andy Catando og familien arrangerer sommerbibelskole for barna i nabolaget sitt. I løpet av sommeren støtter Misjonsalliansen bibelskoler for flere hundre barn i Manila. Filippinene
ANGERMO REISER FRA KINA Kina. Espen og Lilly Angermos tid som
utsendinger i Kina er over, men innsatsen de har gjort for Misjonsalliansen, har satt varige spor. Helt siden de dro til Kina i 2006 har de gjort en stor innsats i å følge opp Misjonsalliansens utviklingsprosjekter i landet og med å omorganisere hovedkontoret i Kunming. Når en epoke tar slutt, er det naturlig å se seg tilbake, og hvordan vil Espen og Lilly beskrive tiden her i Kina nå – med få ord? – En umulig oppgave som har vært spennende, utfordrende, travel, meningsfylt, velsignet, intens, utviklende. Vi kjenner en takknemlighet for alle de velsignelsene som vi har fått erfare, sier Lilly og Espen. n HANNE LINE MATHISEN 16
#5/2010
GUDS CHAMPIONS. Det er yrende liv når rundt 70 barn deltar på sommerskole i Christ The Good Shepherd Church, en av Misjonsalliansens samarbeidskirker i Manila. Guds champions er tema for skolen denne uka. Alle barna kommer fra nærområdet rundt kirka, og en del av mødrene er der og lager mat hver dag. Pastorfamilien bor i etasjen over kirka og her holder de eldste deltakerne til. – I dag har vi lært historien om Barnabas, sier en av deltakerne. Barna er ivrige og nysgjerrige. Dagen avsluttes med felles samling der noen av barna siterer bibelvers de har lært. «Sing for Our King» er avslutningssangen, og rommet fylles med flotte barnestemmer.
også prosjekt for å skaffe levebrød til innbyggerne i området her. Arbeidsløse husmødre møtes i kirka og lager smykker for salg. Dette prosjektet er støttet av Misjonsalliansen. HELE FAMILIEN ER MED. I en annen
bydel besøker vi huskirka Christ Centered Bibel Church, der pastor Stanley Cullamar og kona Rosaminda sammen med sine tre barn arrangerer sommerbibelskole for 86 barn. – Vi startet som en bibelgruppe og ble etter hvert en huskirke. Lokalene låner vi av en ideell organisasjon, sier pastoren. – Det er smått om plassen her, og vi er nødt til å bruke bakgården i tillegg fordi vi har så mange barn her, legger kona smilende til.
BLOMSTRER. – Siden jeg begynte
som pastor her for fem år siden, har Misjonsalliansen vært en viktig støttespiller for oss og bidrar til at menigheten vår blomstrer, sier pastoren. – Vi har ulike tjenester i menigheten, blant annet barneog tenåringsarbeid, pensjonistarbeid og lederopplæring. Vi har
MANGE HUNDRE BARN. Sommerbibelskoler arrangeres for flere hundre barn i mange av Misjonsalliansens samarbeidskirker i Manila. De fleste av kirkene har store ressurser menneskelig sett, men mangler det meste når det gjelder økonomi og materiell. n HILDE BRINGEDAL
Nyheter
POSITIVE TIL FØRSTE LIBERIA-PROSJEKT
PÅ VEI HJEM
Liberia. Utdanningsmyndighetene
Foto: Irene Breivik
i Liberia og Metodistkirken vil samarbeide med Misjonsalliansen om et nytt prosjekt for å bygge flere skoler i landet. Utdanningsmyndighetene ønsker å være aktivt involvert i arbeidet og vil forplikte seg til å utdanne og lønne lærere ved de nye skolene. – Dette er utrolig spennende. Per i dag er det bare 37 prosent av barna i Liberia som går på skole. I årene fremover vil vi gi langt flere mulighet til det, sier bistandskonsulent i Misjonsalliansen, Irene Breivik. Misjonsalliansen søker nå NORAD om støtte til dette prosjektet. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
Bolivia. Dagfrid Bråtane og Stig Lemvik
har avsluttet sin tjeneste for Misjonsalliansen etter fire år i Bolivia. Ekteparet reiste ut høsten 2006. Siden da har Dagfrid arbeidet i organisasjonens prosjekter på El Alto, mens Stig har vært tilknyttet gjestehuset Casa Alianza hvor han har hatt ansvar for oppfølging av studenter og volontører. De forlot SørAmerika 1. juni. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
En lege med hjerte for rehabilitering
VOLONTØR I VIKARIAT
Doktor Cao har arbeidet blant soldater i storparten av karrieren. I dag er hun vår fryktløse samarbeidspartner i arbeidet for funksjonshemmede barn. Dr. Cao har en lederrolle i Beijing-kontoret for China Disabled Peoples Federation og er vår offisielle samarbeidspartner i prosjektet «Holistisk habilitering for barn med CP». – Det koster mye å arbeide med rehabilitering, men det vil koste samfunnet mer å ikke gjøre det, slår hun fast. Cao opplever at det har skjedd store endringer i samfunnet de siste ti årene, men Kina
at situasjonen i dag er langt fra akseptabel. – Synet på funksjonshemmede her må endres. De er blitt neglisjert av samfunnet og er sett på som nytteløse, sier hun og fortsetter: – Ved blant annet å sørge for at flere funksjonshemmede får utdannelse, vil de kunne bidra til samfunnet, og holdningene vil forandre seg. n Hanne line Mathisen
Kina. Kina-volontør Hanne Line Mathi-
sen blir utsending for Misjonsalliansen. Fra 1. juli til 31. desember skal hun vikariere for Marit Kjølberg Bjørnstad, som da er i fødselspermisjon. Hanne Line kom til Kina som volontør i 2008 med planer om å bli der i seks måneder, men har flere ganger forlenget oppholdet. Som utsending vil hun følge opp fadderordningen og informasjonsarbeidet mot Norge. Og etter to års frivillig og ulønnet arbeid skal hun endelig få betalt! n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH #5/2010 17
Nyheter Vil ha
jordbruksrevolusjon
Foto: Oddmund Køhn
VELLYKKET STEVNEHELG
Norge. 5. og 6. juni holdt Misjonsallian-
sen sitt årlige stevne i Oslo. Helgen ble innledet med landsrådsmøte lørdag formiddag, hvor årsmelding og regnskap ble gjennomgått og vedtatt av landsrådsmedlemmene. Samme kveld ble det arrangert vennefest med åresalg, besøk fra Bolivia og mini-konsert med Humming People. Søndag formiddag var talere fra organisasjonen til stede i utvalgte kirker i Oslo-området, og kollekten denne dagen gikk til Misjonsalliansens arbeid. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
Krisestemning på Tan Thanh
Vietnam. Det er stor mangel på rent vann
på øya Tan Thanh i Vietnam. Før hadde befolkningen rent vann i seks måneder i året, men nå kan de bare bruke vannet fra Mekong-elva fem måneder i året. De har nå begynt å dyrke vannkokosnøtter, siden vanlige kokosnøtter ikke trives i den saltholdige jorda. n Oddmund Køhn 18
#5/2010
Misjonsalliansen hjelper bønder i Kambodsja til å øke produksjonen sin og bedre inntektene. Tidligere i vår var organisasjonen vertskap for et møte om jordbruk og fiskeoppdrett i provinsen Kampong Speu. Kambodsja
70–80 kvinner og menn, for det meste bønder, men også ordfører og landsbysjef, var samlet for å lære mer om hvordan de kan få mer ut av arbeidet sitt. – Vi er her i dag fordi vi har som mål å forandre landsbyene i denne kommunen fra å være veldig fattige til å få en god utvikling og mer velstand, innledet Paulerk som jobber for Misjonsalliansen. FEDRENES LÆRE. Deretter fikk
mønsterbonden Saum Mey ordet. Han var hentet inn fra en annen provins for å fortelle om jordbruksrevolusjonen han har vært med på; om en moderne form for risdyrking som øker avlingene radikalt blant annet ved å ikke bruke kjemikalier, men heller kompost. – Jeg trodde ikke så mye på denne nye måten å dyrke ris på, men så viste det seg at avlingen min ble doblet med den nye måten å gjøre det på, sier Saum. FISKEDAM. Så fikk Soun You ordet. Han er ekspert på oppdrett av fisk i små gårdsdammer. – Dere kan enten grave ned i jorda eller bygge opp med sandsekker med en plastikkduk over, men for at fisken skal trives, må området være ca. en meter dypt og to meter bredt og så langt dere vil. Hvis dammen
er seks meter, så kan dere ha opptil 300 fisk i den, fortalte Soun. – Etter bare drøye tre måneder er fisken stor nok til at dere kan selge den på markedet! LATE! Ordføreren i kommunen
ba om mikrofonen og sa seg helt enig i alt som var blitt sagt. – Men et stort problem her er at mange bønder er late! Dere må skjerpe dere, fyrte han av. Men å forklare at fattigdommen skyldes at bøndene er late, blir litt for enkelt, syntes Paulerk. – De aller færreste er late av natur, men de har levd i fattigdom alltid, og erfaringen sier dem at de aldri får det godt uansett hva de gjør, sier han. ØKTE AVLINGEN. Bøndene
fikk nyttig informasjon om hvordan de kan utvikle de små gårdene sine for å bedre fremtiden for familiene sine. – Jeg er veldig glad for å ha vært her i dag, sier Vin Ron, en dame på 46 år, og fortsetter: – For ett år siden begynte jeg for første gang med denne metoden etter å ha lært den av Misjonsalliansen, og jeg ble sjokkert. Avlingen økte med hele 50 prosent, og det var jo fantastisk! Nå sier naboene at de vil gjøre det samme som meg, ler hun. n Andreas E. Eidsaa Jr.
Nyheter Regjeringsavtale gir nye skoler
foto: Duong Phuoc Hoang lan
Arbeidstrening på gata
Ecuador. I begynnelsen av juni ble en ny
Ressurssenteret i Tien Giang er en avlegger av senteret i Vinh Long og er i full drift med alle tilbud. vietnam. Hanne Holmberg Chávez, regionleder for Asia, har nylig besøkt Vietnam, der hun deltok i et møte i foreldreforeningen. Møtet fant sted på skolen, som er et sted der både lærere og foreldre møtes. – Lederen av foreldreforeningen beklaget at forsamlingen ikke var fulltallig. «De fattigste kan ikke komme, for de må jobbe», fortalte hun, og de diskuterte hvilke grep de kan gjøre for at også disse kan delta på møtet, sier Hanne. Regionlederen synes likevel det var oppmuntrende å se senteret i Tien Giang. Hun forteller om en
ung gravid mor på 19 år med en datter på 1 ½ år med CP som var lykkelig over hvor mye datteren hadde lært på få måneder. Hanne synes også det var spennende å se hvordan senteret driver arbeidstrening. – Stedet for arbeidstrening er nærmest på gata, og årsaken til det er at folk skal se at funksjonshemmede også kan gjøre nytte for seg. Her drev de med manikyr og med vasking av motorsykler, forteller hun Barn og unge med CP, Downs syndrom, autister og døve er tilknyttet ressurssenteret. n Oddmund Køhn
Misjonsalliansen-leder blir «folkets vokter»
Bolivia. Leder for Misjonsallian-
sens utviklingsinstitutt i Bolivia, Rolando Villena, er utnevnt til «Defensor del Pueblo», den høyeste menneskerettighetsstillingen i landet. I sin nye jobb skal han
påse at myndighetene overholder sine plikter overfor befolkningen og ikke bryter menneskerettighetene. I Norge er det Sivilombudsmannen som har denne rollen. Villena har bakgrunn som biskop i Metodistkirken, leder for menneskerettighetskomiteen i Bolivia og altså som leder for utviklingsinstituttet hvor han blant annet har hjulpet mange, i hovedsak kvinner, til å utvikle seg til gode samfunnsledere. – Slik jeg ser det, er Misjonsalliansen en viktig aktør i arbeidet for menneskerettighetene her i Bolivia, sier Rolando Villena. n Monika Bygdevoll
skolebygning innviet ved en av Misjonsalliansens samarbeidsskoler i Las Iguanas, Ecuador. Tidligere fantes det ikke noe skoletilbud i dette området, men etter at Misjonsalliansen inngikk en samarbeidsavtale med lokalbefolkningen i 2006, har det blitt opprettet en skole her med 1200 elever. Etter at Misjonsalliansen oppnådde en formalisert samarbeidsavtale med regjeringen i august i fjor, har staten i større grad tatt ansvar for selve byggingen av skolene. På flere av organisasjonens samarbeidsskoler er nå regjeringens eget byggefirma, DINSE, i gang med å konstruere nye bygninger. Dette er i samsvar med de rettigheter befolkningen har og de forpliktelser regjeringen har påtatt seg. n Andreas Andersen
Såpeproduksjon i kirka Filippinene.
Nylig deltok 31 pastorer fra Misjonsalliansens samarbeidskirker i Manila på kurs i hvordan de kan produsere enkle salgsgjenstander og dermed øke inntektene sine. Tanken er at pastorene skal videreføre kunnskapen til andre i sitt nærmiljø. Slik styrkes også kirkens diakonale bevissthet. Kursholderne fokuserte blant annet på produksjon, og såpe pyntegjenstander og vesker ble brukt som eksempler. n HILDE BRINGEDAL #5/2010 19
Nyheter
Sparer 1,50 i måneden
Kambodsja. Etter at hun ble med i en
sparegruppe i regi av Misjonsalliansen, har Tout lært hvordan hun kan organisere økonomien sin. Det er en viktig kunnskap for den fattige alenemoren. – Nå sparer jeg 1 000 riel i måneden (1,50 kroner), og så får jeg renter på det jeg sparer også, forteller hun entusiastisk. LITEN KAPITAL. Store sparebeløpet er det
ikke, men likevel er det veldig verdifullt. Kvinnene i sparegruppen lærer prinsippet med å spare, og de legger seg opp en liten kapital som gir dem mulighet for å ta opp et lån hvis de skulle trenge det – til investering eller til å redde seg ut av en krise.
Avinor gir 72 000 til Bolivia
Norge. Avinor gir 72 000 kroner til Misjonsalliansens mikrokredittarbeid i Bolivia. Pengene ble egentlig gitt Avinor som innflytningsgave fra deres entreprenører, leverandører, planleggere og brukere i forbindelse med åpningen av et nytt PBR-bygg (Plass-, plan – og redningsbygg) på Værnes Lufthavn. 28. mai gav Avinor pengene videre til Halsen Musikkforening i Stjørdal, som igjen gav dem til sitt humanitære prosjekt:
Mikrokreditt i Bolivia, i regi av Misjonsalliansen. – Verdien av innflyttingsgaven blir enda større når vi bruker den til å hjelpe mennesker som trenger det, sa Lasse Bardal, Lufthavnsjef ved Trondheim Lufthavn, Værnes. – Det er fantastisk å få en slik gave. Det er en anerkjennelse av det arbeidet vi driver, og vi i Misjonsalliansen setter veldig pris på tilliten som er vist oss, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. n ODDMUND KØHN
Ikke viktigst å vinne
IKKE SULTE.
Tout har drømmene klare. – Jeg drømmer om at vi skal kunne ha mat nok til oss begge, så vi slipper å gå sultne. Dessuten drømmer jeg om at sønnen min kan få studere og få seg en god jobb, smiler hun. – Men å finne deg en mann da, du drømmer ikke om det? Da forsvinner plutselig smilet, og hun sier at det, nei, det gjør hun ikke, for det har hun for dårlige erfaringer med. – Men jeg vil gjerne være med i flere prosjekter med Misjonsalliansen. For eksempel kan jeg tenke meg å lære å kompostere, siden jeg har hørt at det gir bedre avlinger, sier hun, igjen med et stort og varmt smil. n Andreas E. Eidsaa Jr.
20
#5/2010
To fotballag fra en skole på Tan Thanh deltok nylig på en internasjonal fotballcup i Hue i det sentrale Vietnam. Vietnam. Sammen med de to lagene reiste fire lærere og tre representanter fra kommuneadministrasjonen. Cupen med navnet Norway-Vietnam-Laos-Thailand Cup ble arrangert fra 22. til 26. mai. – Det var vanskelig å få foreldrenes tillatelse til å sende dem så langt vekk. Men med hjelp av myndighetene og lærere på skolen klarte vi det, forteller Phuong fra Misjonsalliansens kontor i Vietnam. Det var en reise på 100 mil, og det var første gang noen av dem hadde vært så langt hjem-
mefra. Barna klarte ikke å sove den første natten på grunn av all spenningen rundt arrangementet. Lagene spilte mot lag fra Laos, Thailand og Vietnam. – Vi vant ingen av kampene, men det gjorde ikke noe. Barna spilte med hjertet og med stort engasjement, sier Phuong. Den andre dagen fikk en lærer spørsmål om hvor mange mål laget tapte med. Læreren svarte; «Vi tapte med fire mål.» Jenta smilte bredt: «Da tapte vi med færre mål enn vi gjorde på kampen i går!» n Oddmund Køhn
Nyheter
BEVIST BEDRE ØKONOMI
Bolivia. Misjonsalliansens mikro-
BEVIS. Hun er likevel åpen for at det
kredittvirksomhet i Bolivia har skapt stor økonomisk vekst for fattige mennesker i landet. Det bekreftes i en ekstern evaluering av organisasjonens mikrobank, Diaconia FRIF. Mindre betydning har lånene for kundenes utdanningsnivå, kosthold og helse.
kan være større endringer enn det evalueringen har klart å kartlegge. – Dersom flere sender barna sine på skole eller har bedre mat enn før, så er det ikke alltid mulig å si om dette er en direkte effekt av lånene eller ikke, sier hun. – Det er vanskelig å bevise det vitenskapelig. Klientene sier også at lånene for dem først og fremst er en kilde til økonomisk vekst.
fekten av kreditten er økonomisk. Lånene gir klientene mulighet til å ekspandere, øke arbeidskapital og omsetning og til å investere i teknisk utstyr. Effekten er åpenbar. Familienes inntekt øker, sier Irina Aliaga. Hun har ledet evalueringsarbeidet på vegne av Profin, en organisasjon som gir teknisk og økonomisk støtte til mikrokredittinstitusjoner i Bolivia. ØKT PROFITT. Aliaga viser blant annet til at kundene som deltok i undersøkelsen, i gjennomsnitt har økt overskuddet sitt med 131 prosent etter at de tok opp lån i Diaconia FRIF. Arbeidskapitalen, det vil si hva de eier av teknisk utstyr og materialer, har økt med 91 prosent, og antall ansatte per bedrift har steget fra to til tre personer.
lånekundene tilsynelatende har opplevd økonomisk vekst, kan ikke Aliaga si at dette har resultert i økt utdanningsnivå eller bedret kosthold eller helse. – Vi finner ikke store endringer her. Kanskje fordi lånene er små og mange velger å investere overskuddet i sine økonomiske aktiviteter i stedet.
FARLIG Å FØDE Filippinene. «En fødende kvinne står med én fot i graven», sier et filippinsk ordtak. Nesten halvparten av alle kvinner på Filippinene føder uten hjelp fra kvalifisert helsepersonell, og over 60 prosent føder hjemme. Hvert år dør 4500 kvinner av komplikasjoner i forbindelse med fødsel. I følge Verdens Helseorganisasjon er tallet uakseptabelt høyt. De fleste av dødsfallene kunne vært unngått med kvalifisert hjelp og et bra helsetilbud som omfatter alle, uavhengig av bosted og inntekt. n HILDE BRINGEDAL
SAMFUNNSEFFEKT. Aliega og Profin har utført en helhetlig evaluering av Diaconia FRIF; både av hvilken effekt lånevirksomheten har på klientene og samfunnet rundt dem, og også hvordan stiftelsen fungerer internt og gjennomfører planlagte strategier. – Diaconia FRIF er svært gode på begge områder og har en adekvat balanse mellom den økonomiske effekten av arbeidet og samfunnseffekten, sier Aliega. KAN BLI BEDRE. – Det som eventuelt kan forbedres, er den sosiale effekten og målingen av denne, fortsetter hun. – Den bør bli mer systematisk, og man bør få bedre rutiner for å samle inn informasjon om den. FØLGER OPP. Det sier direktør for
MInDRE ENDRINGER. Men selv om
Norge. Misjonsalliansen krever nå politiattest fra alle sine utsendinger og volontører. En av grunnene er å forebygge risikoen for overgrep. – Alle som reiser ut for oss, kommer på en eller annen måte i kontakt med barn og ungdom, og vi vil være sikre på at de ikke har en forhistorie som øker risikoen for at noe kan skje, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. Han presiserer at dette ikke har vært et problem tidligere. – Men vi ønsker å være føre var og forebygge der det er mulig, sier han. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
Diaconia FRIF, Ricardo Suxo, seg helt enig i. – Vi opplever resultatene av evalueringen som veldig gode, og det er positivt at noen utenfra har sett på hvordan vi arbeider. De har gitt oss konkrete anbefalinger om hva vi kan forbedre. Anbefalingene er anvendelige og praktiske, vi vil følge dem opp, sier han. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
VIL BYGGE LandsbySKOLER
Foto: Irene Breivik
ØKONOMISK VEKST. – Den direkte ef-
VIL KREVE POLITIATTEST
Liberia. Metodistkirken i Liberia går bort fra sin tidligere praksis med kun å bygge private metodistskoler. Nå vil de bygge Metodistkirkens offentlige skoler Jonathan Kaipay sammen med og Tove Odland Misjonsalliansen. – Det er en ny måte å tenke på for Metodistkirken, sier bistandskonsulent Irene Breivik. – Metodistskolene utgjør en stor del av landets skoler og har vært viktige utdanningsaktører. Nå ønsker de å være med og støtte myndighetenes mål om utdanning for alle. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
#5/2010 21
Foto: Oddmund Køhn
Nyheter
Norges første. Internasjonal Solidaritetsklasse ved Bekkestua ungdomsskole har nå avsluttet tre spennende år. Elevene i klassen måtte skrive kontrakt med skolen om at de i tillegg til skolearbeidet skulle jobbe inn penger og bruke av sin fritid til prosjektet i Ecuador.
Engasjement utenom det vanlige En ungdomsskoleklasse på Bekkestua i Bærum har samlet inn 630 000 kroner til Misjonsalliansen, støttet bygging av to skoler i slummen i Guayaquil og gjennom tre år skapt engasjement for barn i Ecuador. Norge
FORSØKSKLASSE. Så
er det heller ikke en hvilken som helst klasse på ungdomstrinnet; klassen kaller seg nemlig IS-klassen. IS står for internasjonal solidaritet, og klassen har fulgt et spesialopplegg gjennom alle tre årene på ungdomsskolen. Initiativtaker er Eivind Hiorth, sosiallærer med et stort hjerte
22
#5/2010
og engasjement for Ecuador. Sammen med undervisningsinspektør Andreas Dybwad har han fulgt klassen disse tre årene. – Den internasjonale delen består i å chatte/maile på spansk med en vennskapsklasse i Quito i Ecuador og drive kulturutveksling. Solidaritetsdelen har handlet om å bygge barneskole i et av slumområdene i havnebyen Guayaquil, forteller Hiorth. MER ENN FAG. Det var planen å bidra
til bygging av én skole, men ettersom prosjektet ble enda mer vellykket enn forutsett, har klassen sørget for to nye
Nyheter Foto: IS-klassen
til uttrykk ved at ungdommene har jobbet inn pengene og brukt av sin egen fritid til prosjektet, sier sosiallæreren. UNGE BYGGHERRER. Det store høyde-
punktet og et viktig mål for elevene var reisen til Ecuador. Høsten 2009, altså i 10. klasse, dro hele klassen til Sør-Amerika, besøkte vennskapsklassen i Quito og inspiserte skolen de selv hadde finansiert. – Høydepunktet på turen var å se skolen vi hadde gitt penger til. Jeg ble litt stolt over det vi har fått til, forteller Henrik. – Alle var så hyggelige og imøtekommende, er det flere som legger til. – Det fungerer jo å hjelpe. Det motiverer oss til å fortsette, føyer Karen til. – Jeg har fått mange inntrykk og sitter igjen med en god følelse, sier Ingrid.
Reisen til Ecuador og besøket hos vennskapsklassen gjorde spesielt inntrykk.
Den lange Reisen.
BRYGGERIHJELP. Men før turen til
Ecuador i 10. klasse, hadde klassen brukt mye av fritiden gjennom mer enn to skoleår til innsamling, jobbing og etablering av sponsoravtaler. Også foreldrene har bidratt. – Det har gått noen timer hver uke til aktiviteter, møter og planlegging. Å samle inn så mye penger har tatt tid. Selv om det er elevene som har gjort jobben, har det vært nødvendig med et engasjement fra foreldrenes side, sier Eivind Hiorth. Kreativiteten har vært stor, både hos foreldrene og blant elevene. IS-klassen fikk til en egen flaskepantordning med miljøprofil i Bærum. Elevene vervet husholdinger i nærmiljøet til å samle tomflasker for klasskoler, og i tillegg sen, og hver elev gitt støtte til en hadde ansvar for sine tredje. gater. «Planen var å bygge Klassen på Bek– Vi har laget en kestua skole har egen sekk med ISén skole, men prosjekfulgt ordinære klassens logo som tet ble mer velykket fagplaner for unghver husstand har enn forutsett … » domsskolen. Den samlet flaskene i, og internasjonale soliså har vi sortert alle dariteten har delvis flaskene i en egen blitt integrert i den container. Panten har vanlige undervisningen og delvis vært et gått uavkortet til prosjektet vårt og har tilleggsengasjement på fritiden – både vært en viktig inntektskilde, sier Simen for elever, foreldre og lærere. og Johan. – Vi ønsker at elevene skal lære å tenke på at barn og unge rundt om i ver- SPOR. Elevene i IS-klassen har hatt tre inspirerende skoleår. Utfordringene den ikke har det så bra som dem selv. har vært mange, også faglig sett. Alle Empatien og solidariteten har kommet
Kreativitet. Egen flaskepantordning har
gått uavkortet til prosjektet, og det har vært en viktig inntektskilde.
IS-klassen besøkte prosjektet Fotball Krysser Grenser. Les mer om dette prosjektet på side 26–33.
På samme lag.
i klassen har hatt spansk som fremmedspråk, og de har holdt foredrag for jevnaldrende elever i Ecuador. – Vi har også holdt foredrag og fortalt om klassen her hjemme, både på eldresentre, hos sponsorbedrifter og for andre skoler, forteller elevene. Sommerferien står for døren, og ungdomsskoletiden er over for elevene i IS-klassen, men de tre årene har satt spor. Flere av de norske elevene har fremdeles kontakt med venner fra vennskapsklassen i Quito på Facebook. Og i storbyen Guayaquil er sporene enda tydeligere. Elevene på de to skolene, Ignazio Viteri og Arnulfo Jaramillo, vet godt at skolen de får gå på, er bygget ved hjelp av jevnaldrende venner fra Norge. n Oddmund Køhn #5/2010 23
Nyheter
foto: Duong Phuoc Hoang lan
Vietnam. Misjonsalliansen i Vietnam er snart i gang med arbeidet i Ben Tre, det nye prosjektområdet i landet. Området ligger avsides, og det er svært dårlig framkommelighet. Det er dessuten stor drop out blant elevene på skolen. Befolkningen er fattig og har ikke råd til såkorn til rismarkene n Oddmund Køhn
Samlet troppene: landsbykomiteer samlet for første gang
Sunnmøre og Romsdal krets av Misjonsalliansen er 75 år Foto: Solborg Brandal
Nytt prosjekt i Vietnam
Misjonsalliansen har én krets og et veldrevet kretsarbeid på Vestlandet. Den første helgen i juni ble jubileet markert. Norge. Samme helg ble også organisasjonens landstrådsmøte arrangert i Oslo. Hans-Tore Leithe representerte Misjonsalliansen under arrangementet på Ørsta bedehus. Sunnmøre og Romsdal krets ble etablert 25. august 1935, og Hans Knudsen var kretsens første formann. 75 år senere heter formannen Arnvid Brandal. Ellers består styret av Torbjørn Hagen (nestfor-
mann), Lillian Værnes, Åse Muren, Jorunn Blomvik, Leif Hansen og Arnvid Lervik. Den økonomiske oversikten viser at det i alt, inklusiv fadderskap, kom inn kr 3 343 370 til Misjonsalliansen i 2009. Gjennom kretsens egne arrangementer kom det inn kr 139 862, hvorav 131 500 er sendt til Misjonsalliansens hovedkontor. Kretsen arrangerte 28 møter i løpet av fjoråret. n Oddmund Køhn
Drømmenes drage
Kina. Tre landsbyutviklingskomiteer
fra Liangshan og Longchuan fikk møte hverandre for første gang. Komiteen kalles VDC, Village Development Committees. Hovedoppgaven er å lede utviklingsarbeidet i egen landsby. Til gjengjeld får de en del kursing i regi av Misjonsalliansen. Møtet fant sted i kontoret vårt i byen Kunming, og kursleder var vår egen Per-Olav Bjørnstad – sammen med blant andre Guo Jing og Layn Liu. Temaer for samlingen var blant annet å lære å skrive søknader for prosjekter, godt lederskap og fokus på likestilling. Blant annet ble historien om Nehemja fra Det gamle testamente brukt som modell til kursing i prosjektledelse. n Hanne Line Mathisen 24
#5/2010
Ecuador. I
begynnelsen av juni var 3000 barn fra 18 av Misjonsalliansens samarbeidsskoler i Ecuador samlet til Barnas dag. Temaet for festen var «Drømmenes drage», og hver skole hadde med seg drager som ble båret av vinden, som et symbol på at drømmer kan løfte deg opp og føre deg frem. Arrangørenes drage kommuniserte sine drømmer for barna: Kjærlighet, solidaritet, muligheter og rettigheter. Festen ble finansiert med
penger fra Misjonsalliansens faddere i Norge. Misjonsalliansens lokale kommunikasjonsavdeling hadde i forkant jobbet lenge og målrettet mot aviser og radio- og tv-kanaler, slik at budskapet om barns muligheter og rettigheter ble spredd til mange flere enn de som fysisk var til stede. Slik ønsker Misjonsalliansen å bidra i debatten om barns situasjon i landet og posisjonere seg som en viktig deltaker i denne. n Håkon Aandstad
nøtter 1. Lamalita er forlatt av vennene sine. På hvilke sider har de fem vennene gjemt seg?
Hjelp! Hvor er vennene mine?
2. Hva heter takk på Wa-språk?
3. Hva heter han som gav hele konfirmasjonsgaven til Misjonsalliansen?
4. Hvilket land er SørAmerikas fattigste?
5. Hva er nettadressen til
Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no
Premie Fem vinnere får tilsendt 8GB USB minnebrikke med Misjonsalliansen-logo.
Løsning forrige nummer.
1. Lama B. (Vi gir livet en sjanse!) 2. I 2006 3. Ecuador og Kenya 4. 400 lag 5. BUMAN – Studenter Vinnerne. Linda Tomren Stave, Liv
Kristoffersen, Karianne Aalbu Bandlien, Øyvind Hartberg og Nathalie Skaheim. Gratulerer!
Misjonsalliansens egen blogg? #5/2010 25
Reportasjen
Gode minner
og store drømmer Fotball består av store og små øyeblikk. Noen glemmer vi. Andre husker vi for alltid. Luis har mange gode minner. Derfor har han også store drømmer. Tekst [ Arild Vik ] foto [ Lars Idar Waage ]
Bo Bolivia
li vi a
Fotball kan realisere drømmer.
Vi har sett det flere ganger, og det skjer fortsatt. Pelè fra Brasil og Didier Drogba fra Elfenbenkysten er fotballstjerner som er produkter fra fotballskoler i slum.
#5/2010 27
Bolivia
Verbalt og fysisk. En røslig kar står ute på kunstgresset. Kroppsspråket røper
hans engasjement. Lederen for fotballprosjektet, Jorge Alvarez, organiserer en av årets fotballturneringer på stadion Cosmos 79.
Fotball Krysser Grenser i Bolivia startet opp i 2002. De første årene var fotballsatsingen bare knyttet til El Alto, men i 2008 startet prosjektet også arbeid i Caranavi og Sorata – der Misjonsalliansen også har andre prosjekter. Svært mange barn har vært med på fotballskolene, deltatt på verdikurs eller spilt på banene Misjonsalliansen har bygget siden starten. I fjor var over 7000 barn og unge involvert. Blant dem var Luis Felipe Villca. FRA VENSTRE. Innlegget kommer hardt inn fra venstre. 17-åringen Luis møter med hodet og header ballen – utover. Midtstopperen er kjapp og sterk. Han får mange lovord av sin trener Teresa Apaza. Etter treningen blir vi med hjem til Luis. Vi går gjennom den blå porten som leder inn til huset. En av mange tusen blå porter i byen. Fasadene er svært like på El Alto, den voksende byen med mer enn én million innbyggere. Fasadene skjuler det daglige livet, med utfordringer, gleder og sorger. Luis bor i området Santa Rosa sammen med sine foreldre. Han har eldre søsken som har flyttet ut. Luis viser oss stolt rundt i huset. Innerst har han sitt eget rom, med en seng, en skrivepult og tv. Her ligger også treningsdressen han vant i fotballturneringen i fjor. Laget ble nummer to og fikk treningsdresser som premie. REALISERE DRØMMER. Fotball kan realisere drømmer. Vi har sett det flere ganger, og det skjer fortsatt. Pelè fra Brasil og Didier Drogba fra Elfenbenskysten er fotballstjerner som er produkter fra liknende fotballskoler i andre land. Og Luis har også sin drøm. – Jeg vil spille fotball. Drømmen er å få kontrakt med laget The Strongest her i La Paz. Så vil jeg videre. Gjerne til Europa. Og Barcelona i Spania. El Alto er en ung by, og forholdsvis mange av innbyggerne er under 20 år. Arbeidsledigheten er stor, noe som gir fattigdom og kriminalitet. Enkelte områder på El Alto er farlige. Her er det mye kriminalitet og flere ungdomsgjenger. Alkohol- og rusmisbruk er vanlig. – Av og til sier noen på skolen at jeg må være med dem. Drive langs gatene. Stjele. Ruse meg. Men da har jeg heldigvis fotballen å skylde på. Jeg tar ballen under armen og sier at jeg må trene. Det er en ok unnskyldning, sier Luis.
28
#5/2010
FOTBALL OG UTVIKLING. Fotballprosjektet ønsker å bidra til kommunens mål om utvikling. Sammen med kommunen vil de gi barn og ungdom en integrert utvikling ved hjelp av idrett. For å oppnå dette blir aktivitetene gjennomført i samarbeid med kommunens idrettsstyre, de kommunale skolene, El Altos fotballforening, utdanningssenter og nabostyrer. En røslig kar står ute på kunstgresset og forklarer både verbalt og fysisk. Kroppsspråket røper hans engasjement. Lederen for fotballprosjektet, Jorge Alvarez, organiserer en av årets fotballturneringer på stadion Cosmos 79. Stadion på El Alto, Cosmos 79, ble bygget som et samarbeid mellom kommunen og Misjonsalliansen i 2005, med mye hjelp fra ivrige givere i Norge. Banen er blitt som et symbol for byen og var den høyest beliggende kunstgressbanen i landet. Innbyggerne opplevde å bli sett og satset på. Barn og unge fikk en flott bane å spille fotball på – en stadion som blir brukt i alle turneringer arrangert av Misjonsalliansen. Jorge ønsker at fotballprosjektet skal gi mulighet til å utvikle seg som fotballspiller. Men det er ikke alt. FOTBALL OG UTDANNING. Fotballen er viktig for mange. Den er med på å skape håp og drømmer og gir lysglimt i hverdagen for barn og unge der håp og fremtidsutsikter synes å være ute. Fotball Krysser Grenser har tatt tak i dette. De gir barn og ungdom en mulighet. Men det er få som blir profesjonelle spillere. Derfor motiverer trenere og ledere til å tenke på annet enn fotball. – Det viktigste er at barn og unge i Bolivia får en god utdannelse. Den får de på skolene, men vi ønsker også å bidra med kurs i holdninger og verdier, sier Jorge. På treningen på grusbanene i Santa Rosa fortsetter Luis å imponere med sitt spill. Luis har vært med i fem år. Mange spillere er med en periode, men så vil de ikke mer. Eller så får de ikke lov. Noen må være hjemme og jobbe med skolearbeid. Foreldrene gir dem ikke lov til å spille fotball. Det tar for mye tid.
Ledere. Apaza (t.h) har vært fotballtrener på fotballskolene på El Alto i mange år. Hun er glad for at Misjonsalliansen er med og støtter arbeidet, og takknemlig for den jobben lederen for prosjektet, Jorge Alvarez, har gjort for fotballen på El Alto.
Bolivia
#5/2010 29
Bolivia
– Jeg vil spille fotball. Drømmen er å få kontrakt med laget The Strongest her i La Paz. Så vil jeg videre. Gjerne til Europa. Og Barcelona i Spania, sier Luis Felipe Villca.
Skolen Luis går på, har 2700 elever. 1300 går om formiddagen og resten om ettermiddagen. Men mange dropper ut. – For meg betyr fotballen at jeg er mer konsentrert om skolearbeidet. Selv om jeg bruker tid på fotballen, 30
#5/2010
har jeg mye igjen for dette og lærer nye ting her som jeg ikke lærer på skolen. Fotball gir overskudd og motivasjon til å jobbe med fagene på skolen, sier han. Luis er som andre bolivianske ungdommer. Og han er heller ikke så forskjellig fra unge i Norge. Han
Bolivia
For alle. Svært mange barn har vært med på fotballskolene, deltatt på verdikurs eller spilt på banene Misjonsalliansen har
bygget siden starten av Fotball Krysser Grenser. I fjor var over 7000 barn involvert. Blant dem var Luis Felipe Villca.
har drømmer og forventninger til framtiden. Høyeste ønske er å bli profesjonell fotballspiller. Men han ser at det kanskje ikke er helt realistisk. – Jeg vil studere og få en god utdannelse. Ennå har jeg ikke bestemt meg for hva jeg vil bli, men
jeg håper å kunne studere på universitetet på El Alto, sier han. Vamos. Vamos. – Kom hit! Nå samles vi og starter forfra igjen. Det er viktig at dere utfører øvelsen nøy-
#5/2010 31
Bolivia
32
#5/2010
Bolivia
aktig. Mellom kjeglene. Over til neste siden. Ta med ballen, og hold tempoet. Vamos, vamos! Kom igjen! Teresa Apaza har vært fotballtrener på fotballskolene på El Alto i mange år. Hun har hatt ansvaret for laget til Luis de siste årene og er full av lovord. – Det er flott å se det engasjementet og iveren som han viser på fotballbanen. Og Luis er ikke alene om det. Mange har talent og er sultne på å bli fotballspillere. Men få får mulighet av økonomiske årsaker, sier hun. På fotballskolene har de mulighet til å trene. Tilbudet er gratis. – Hvilke andre muligheter har barn og unge her på El Alto? Ingen. Alle gode tilbud koster penger, forteller treneren. Teresa vet at fotball betyr mer enn bare aktiviteten i seg selv, og hun er svært glad for at Misjonsalliansen er med og støtter de kommunale fotballskolene. – Jeg har sett store endringer blant barn og ungdom her på El Alto. Karakter, entusiasme og motivasjon har endret seg. Flere kan nå langt som fotballspillere. Men i tillegg får de med seg verdier og holdninger som de får nytte og glede av hele livet – selv om de ikke blir profesjonelle fotballspillere. Frivillige nordmenn. Hvert år kommer det mellom 30 og 40 volontører til Bolivia. Flere av disse er med på fotballskolene som hjelpetrenere. Per Gunnar Norenes er fra Bjoa i Rogaland, nærmere bestemt Innbjoa, en bygd som du kan besøke ved å ta ferja til Utbjoa. Han kom til Bolivia i januar. – Å være med som fotballvolontør er veldig kjekt. Jeg fikk mye ansvar og fikk se at mange hadde stor framgang bare de månedene jeg var med, sier han. Norenes er adoptert fra Peru og har også bodd der flere år sammen med familien som var misjonærer. Han snakket bra spansk da han kom til Bolivia. Søsteren hans, Camilla Fosse, er utsending for Misjonsalliansen i Kina. Dermed var valget enkelt: – Misjonsalliansen, men i Sør-Amerika. – Jeg liker å spille fotball, så å være volontør i prosjektet Fotball Krysser Grenser passet utmerket.
Gode minner. Hvert år kommer det mellom 30 og 40
volontører til Bolivia. Per Gunnar Norenes (t.v) fra Bjoa i Rogaland kom til Bolivia i januar og har vært med på fotballskolene som hjelpetrener.
Her fikk jeg bety noe for barn og unge på El Alto på samme tid som jeg hadde det kjekt, sier han. Norenes er sikker på at prosjektet betyr svært mye for dem som er med. – Tilbudene er få, og derfor er fotballskolen viktig for å holde barna borte fra gata. Og de lærte ikke bare om fotball, men også om koordinasjon, kosthold og verdier, sier han. Store drømmer. Luis avslutter treningen, tar ballen under armen og tusler hjemover. På veien møter han noen klassekamerater som ikke spiller fotball. Men han må hjem. Leksene venter. Og i morgen skal han trene igjen. Fotball er ikke bare gode minner. Men også store drømmer. tsjili@misjonsalliansen.no
Fakta Bolivia Innbyggere. Ca. 10 millioner. Størrelse. 1 098 580 km². Hovedstad. Sucre (offisiell hovedstad) La Paz (administrativ hovedstad). Språk. Spansk, quechua og aymará. Religion. Romersk katolsk kristendom, men med store innslag av lokale naturreligioner. 17 % av befolkningen er evangelisk kristne. Fattigdom. 36,7 % lever i ekstrem fattigdom for under 7 kroner dagen. 59,6 % lever for under 14 kroner dagen. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land.
Fotball Krysser Grenser Fotball Krysser Grenser startet opp i Bolivia i 2002. ■■ Prosjekter arbeider tett sammen med kommunene El Alto, Sorata og Caranavi. ■■ Prosjektet har tre satsingsområder: Fotballskoler og turneringer, fotballbaner og kurs i verdier og holdninger. ■■ I dag driver Misjonsalliansen idrettsprosjekter i Bolivia, Ecuador og Vietnam. ■■
#5/2010 33
Av Bjørn J. Sørheim-Queseth
Trender
på nett
Her finner du oss
Misjonsalliansen er mer aktiv på internett og i flere kanaler enn noen gang. Her er en liten oversikt over hvor du finner oss.
WWW.LAMITAD.NO WWW.ILIMITADO.NO
Nyhetsside og blogg fra Ecuador
Nyhetsside og blogg fra Bolivia
WWW.MISJONSALLIANSEN.NO Dette er Misjonsalliansens hjemmeside på internett. Den er lagt opp som en nyhetsside med korte artikler fra arbeidet i hvert enkelt land, men du finner også alt du trenger å vite om organisasjonen; hvem vi er, hva vi jobber med og hvordan. Det er enkelt å melde seg som fadder eller til andre givertjenester.
34
#5/2010
WWW.KAMBODSJALIVE.NO
Nyhetsside og blogg fra Kambodsja
Trender
WWW.YOUTUBE.COM /MISJONSALLIANSEN
WWW.MISJONSALLIANSEN.WORDPRESS.COM
Vi har laget oss en egen kanal på YouTube og lagt ut massevis av filmer – nye og ikke fullt så nye – fra prosjektene våre. Kanskje verdt et besøk om du virkelig vil se og høre hvordan det er der vi jobber?
Dette er Misjonsalliansens egen blogg. Den administreres av informasjonsavdelingen i Norge, men vi er mange som skriver – både fra arbeidet her hjemme og ute i prosjektene. Her deler vi noen tanker, utfordringer, gleder, nederlag og triumfer som vi uunngåelig møter på i arbeidet for en bedre verden. Du kan komme med innspill og kommentarer direkte til våre ansatte.
WWW.TWITTER.COM På twitter får du korte, enkle beskjeder om hva vi driver på med og hva som opptar oss akkurat nå.
WWW.FACEBOOK.COM/MISJONSALLIANSEN
Jo da, vi er på Facebook – og vi har en aktiv side! Der finner du siste nytt fra arbeidet vårt, linker til nyheter, blogger, filmsnutter, diskusjoner og konkurranser – og av og til deler vi rett og slett ut bøker og cd-er som vi har fått fra folk vi samarbeider med. Facebook er et fint sted for å kommunisere direkte med oss som jobber i Misjonsalliansen, både i Norge og ute i prosjektene.
#5/2010 35
Portrettet
Portrettet
36
#5/2010
Portrettet
Hjemme er der vi er I et rekkehus i Fredrikstad, blant overfylte pappesker og blå tønner, møter vi Inger Elise og Per Christian Skauen. Avslappet og tilbakelent er de, selv om familien om kort tid skal flytte til Østen. Leiligheten er hjemmet deres, men heller ikke mer. «Hjemme» er en relasjon mer enn et geografisk sted. Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]
#5/2010 37
Portrettet ULIK BAKGRUNN. I 2004 kom Inger Elise og Per Chris-
tian Skauen hjem til Norge etter fem og et halvt år som Misjonsalliansens utsendinger i Bolivia. – Da vi dro hjem fra Bolivia, satte vi punktum for tjenesten i Bolivia. Vi skulle til Norge, men mer visste vi ikke, forteller Inger Elise, og legger til: – Vi hadde ikke bestemt oss for å bli i Norge resten av livet. Det skal ekteparet Skauen heller ikke. I juli reiser de til Vietnam for to nye år som utsendinger for Misjonsalliansen. Inger Elise er opprinnelig fra Stavanger og kommer fra et hjem preget av sterk tro, men hun hadde ikke noe nært forhold til misjon. – Jeg trodde Madagaskar lå på Jæren, for alle hadde jo vært der. Men jeg var redd for at Gud, med skrift på veggen, skulle kalle meg til misjonen. Mens Inger Elise vokste opp i det mest aktive misjonsområdet i Norge uten helt å kjenne det, ble Per Christian født inn i det og nærmest sosialisert inn i misjons- og bistandsarbeid i Latin-Amerika. – Jeg bodde de første ti årene av livet mitt i SørAmerika. Jeg kan så vidt huske at foreldrene mine gikk på språkskole i Costa Rica, men deretter bodde vi seks år i Ecuador. Familien til Per Christian hadde jobbet i Ecuador for Santalmisjonen (nå Normisjon), og etter ett år i Norge, fra 1977 til 78, ble det tre nye år i Sør-Amerika, denne gangen i Guatemala for Kirkens Nødhjelp.
Inger Elise er barnevernspedagog fra Sosialhøyskolen i Stavanger og er diakon fra Diakonhjemmet, mens Per Christian er teolog. Yrkesvalget hans skyldes først og fremst Medardo Gomez, biskop i den lutherske kirken i El Salvador. – Da jeg var 18 år, hadde jeg et opphold i Guatemala og El Salvdor, som lokal kontakt for Kirkens Nødhjelp. Jeg jobbet i den lutherske kirken sammen med revolusjonære prester som trosset kuler og krutt og forsvarte og skjulte opposisjonelle. Jeg bodde blant annet hjemme hos Medardo Gomez, og troen på en Gud som tar de fattiges parti, ble spiren til å studere teologi, forteller Per Christian. Mens Inger Elise i mange år hadde drømt om å komme til Sør-Amerika, hadde Per Christian en drøm om å komme tilbake og oppleve kontinentet på egen hånd. På en tur sammen til Latin-Amerika fikk de oppleve Guatemala og El Salvador, og de besøkte mange av de gamle vennene til familien Skauen, blant annet biskop Gomez. Men det var da tidligere generalse-
FRIGJØRINGSTEOLOG.
kretær Nils-Tore Andersen og misjonssekretær Hans-Tore Leithe utfordret dem til tjeneste i Misjonsalliansen, at livet til det unge ekteparet fikk ny retning. – Vi fikk spørsmål om misjonærtjeneste både i Asia og Sør-Amerika, men det var naturlig for oss å velge det kontinentet vi kjente best, samstemmer begge. ROLLEFORDELING. Inger Elise husker det var trygt å dra til Sør-Amerika sammen med Per Christian. Selv om mannen ved første øyekast kan virke beskjeden, vet Inger Elise noe annet. – Jo …, sier Per Christian og drar litt på det. – Jeg er nok ikke den kjempeutadvendte, og det ligger vel til familien, sier han, mens kona legger til: – Når vi lander på en flyplass et eller annet sted i Latin-Amerika, skifter han litt personlighet. Han er kommet hjem og blir med det samme mer på hugget. Det latinamerikanske lynnet kommer fram. – Mennesker i Mellom-Amerika stoler ofte ikke på hverandre. Du må huske de har årtier med krig bak seg. Det er mennesker med mange fasetter og erfaringer, og det er viktig med tålmodighet. Det er OK å ikke ha utlevert seg fullstendig ved første møte, legger Per Christian til og har dermed lagt diskusjonen om beskjedenhet død. Selv om spansk språk er tilnærmet morsmålet til Per Christian, så var rollene ganske klare mellom de to. – Jeg hadde rollen som den som ordnet opp, bestilte det som skulle bestilles og kjeftet på dem som skulle kjeftes på, sier Inger Elise med et smil. SEKS GODE ÅR. Familien bodde nærmere seks år i Bo-
livia. Inger Elise jobbet på kommunikasjonskonto-
Vi hadde ikke bestemt oss for å bli i Norge resten av livet. 38
#5/2010
Portrettet
Inger Elise og Per Christian skal om kort tid flytte til Vietnam. Det er ikke første gangen familien pakker eiendelene sine i esker, men rekkehuset i Fredrikstad blir et fast holdepunkt i Norge.
ikke første gang.
ret i La Paz, og Per Christian fikk utfordringen med å bygge opp Diakoniinstituttet. Ekteparet Skauen forteller om gode relasjoner til nasjonale medarbeidere og om norske og nasjonale medarbeidere som nærmest ble som familie å regne. – Mens vi bodde i Bolivia, fødte jeg to barn. Jeg fikk nok spørsmål om jeg ikke skulle komme til Norge for å føde, men det fødes jo barn overalt, tenkte jeg. Jeg hadde heller ikke fødselspermisjon og hadde egentlig ikke behov for det, men det var godt å kjenne på omsorg fra alle kolleger, sier moren i familien. Per Christian jobbet med et mangfold av menigheter i Bolivia, både historiske kirkesamfunn og nyere karismatiske menigheter. – I dette spennende mangfoldet finner man alt. I Misjonsalliansen jobber vi målrettet og utrettelig med å utfordre menigheter på deres diakonale ansvar, og jeg kjenner meg igjen og kjenner meg hjemme i menigheter som er åpne og inkluderende.
Spesielt én kollega skulle bety mye for han. – I Rolando Villena fant jeg min likemann. Rolando var metodist og hadde godt kjenskap til LatinAmerika. Vi stod begge i en økumenisk tradisjon. Nå er han blitt «Defensor del Pueblo» og innehar den høyeste menneskerettighetsstillingen i Bolivia. RYGGMARGSREFLEKS. Da Inger Elise og Per Christian Skauen skulle tilbake til Norge, visste de ingenting om framtiden. – Hvor i Norge skulle vi bo? Vi hadde ingenting. Alternativene var Stavanger, Oslo eller Fredrikstad. At det ble Fredrikstad henger delvis sammen med at det er hjemstedet, eller et av hjemstedene, til Per Christian. Men viktigere var det at han fikk utfordringen om å bygge opp Kirkens Bymisjon i Fredrikstad. Inger Elise fikk jobb i barnevernet i plankebyen. Verdiene som styrer livene deres, har de begge i ryggmargen.
#5/2010 39
Portrettet
– Vi har sett skyggesidene i Fredrikstad, konflikter, vanskeligheter og nordmenn med knapphet på ressurser. Mens fattigheten ligger åpent og synlig andre steder i verden, er den her i landet mye mer skjult, forteller de. De sitter avslappet i sofaen i rekkehuset sitt i Fredrikstad og forteller, men at de er avslappet er bare halve sannheten. Inger Elise og Per Christian har felles livsstil, og de bærer på den samme konstante uroen. Hadde det vært dem to alene, hadde de bodd permanent ute. Derfor var ikke valget vanskelig da de fikk spørsmålet fra Misjonsalliansen om å dra til Vietnam. – Vi flytter ikke fra noe. Tiden i Fredrikstad har vært god, og barna trives. Vi vet godt at vi nå tar noen valg for dem, men vi tror det er et riktig og viktig valg. Ja, det er en gave til ungene, mer enn et offer. Vi flytter til noe. Og så har vi trygge rammer og en god organisasjon bak oss. Både Christoffer (9 år) og Rebekka Elise (7 år) er født i Bolivia og har dobbelt statsborgerskap, Alt skal ut. Snart er de blå tønnene på både norsk og boliviansk. vei til Ho Chi Minh-byen. Det samme Nå står Asia for tur. Per er de fire familiemedlemmene. Christian har bare gode erfaringer fra sin oppvekst og vil gjerne at barna skal oppleve det samme. De skal få et glokalt perspektiv på verden. Glokalt er ingen trykkfeil, men et hybrid-perspektiv på livet som omfatter både det lokale og det globale. GLOKALT.
40
#5/2010
I tillegg til utfordringen fra generalsekretær Arnt H. Jerpstad motiveres og drives familien også av tro, idealisme og eventyrlyst. Sammen utgjør dette et kall. – Troen på Gud som ønsker en rettferdig verden ligger i bunnen, men vi er ikke redde for å legge til eventyrlyst. Det er utrolig mye glede ved å bo ute, og at det er lystbetont, er viktig. Kall er et tungt og stigmatiserende misjonsbegrep, men de bruker det gjerne. – Kall er ikke det samme som avkall og offer. Vi vil gjerne fylle det med nytt innhold. Kall er rett og slett rammen for det arbeidet vi skal gjøre. I begynnelsen av juli reiser Inger Elise, Per Christian, Christoffer og Rebekka Elise til Ho Chi Minh og skal bosette seg i byen for de neste to årene. Barna skal gå på en australsk, internasjonal skole, mens foreldrene skal arbeide for at fattige kvinner skal få lån, at barn på landsbygda skal få tilgang til utdanning og at fattige landsbyer skal få vekst og utvikling. De er en robust og ressurssterk familie, men samtidig sårbare. De er fleksible, med en god porsjon galskap som de selv sier, men de ønsker å være med på å skape endring for en fattig landsbybefolkning i Vietnam. – Allerede nå vet vi at mange kommer og besøker oss, så vi får neppe tid til å lengte hjem. Skjønt, vi lengtet aldri hjem da vi bodde i Bolivia og skal vel heller ikke gjøre det i Vietnam. Det er det da heller ikke grunn til når hjemme for familien Skauen alltid er der de til enhver tid befinner seg. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no EVENTYRLYST OG KALL.
Glokalt er ingen trykkfeil, men et hybridperspektiv på livet som omfatter både det lokale og det globale.
Til ettertanke Hauges manifest I møte med Kristus – det konstateres At Han vil det skal misjoneres For at Hans varme kan leveres Og Hans nåde proklameres Der liv oppleves å demonteres Av krefter som vil Mennesker skal sorteres Og kritiseres Mer enn å honoreres Og gratuleres Fordi omsorgen floreres Slik at kulde suspenderes Og mennesker krediteres Fordi det produseres Et liv hvor det respekteres Og stipuleres At handlinger praktiseres Som gjør at liv koreograferes Så det solidariseres Med mennesker som tituleres Som noen som skal kasseres Så det kapituleres
bønn
Gud, du er over meg, du er under meg. Du er i luften, du er på jorden. Du er ved min side, du er inne i meg. Himmelens Gud, du kom til jord, til skaperverket som var brutt ned. Tenn i meg en kjærlighet til deg i alle ting Keltisk åpningsbønn fra Iona
Vi ber for
utsendinger og ansatte på hovedkontoret, med deres familier: Arnt Jerpstad, generalsekretær Jorunn L. Pedersen, resepsjonsansvarlig
Jorunn Furuseth, giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsleder Trine Skjævestad Ask, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-ansvarlig Karoline Kinn Hartvigsen og Tor Arne Hartvigsen på Filippinene Marit Kjølberg Bjørnstad og Per Olav Bjørnstad i Kina Torborg Fossan Steine og Magne Steine i Bolivia For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona
Men hos Kristus det forskutteres At hvert menneske respekteres Og kan motiveres Så det «snekkereres» En omsorg og tilgivelse Som noteres Så Kristus ikke kamufleres Men Hans vilje monteres For at det forfleres At mennesker «kontrakteres» For å dele alt hva fra Gud utleveres Uten at vi faktureres!
Av [ Egil Hauge ] utsending i Vietnam #5/2010 41
Kommentar Av Irene Lopez, konsulent i Inclusive Education
Fra vanmakt til hverdagsmakt Et av satsingsområdene i Vietnam er arbeidet blant funksjonshemmede. Misjonsalliansen har i flere år støttet Ressurssenteret i Vinh Long. Nå er også en avlegger blitt etablert i Tien Giang. Sentrene arbeider for inkludering av funksjonshemmede barn i skole og samfunn. Tre mødre og deres jenter med autisme møter to lærere fra Ressurssenteret i Vinh Long. Lærerne, Lan og Hung, har spesialutdanning i undervisning av barn med autisme. Erfaringer og tanker utveksler de sammen med foreldre og barn. En av jentene som Lan har fulgt opp, har nå gått på skole et helt år. De fleste lærerne ved Ressurssenteret arbeider i et avsidesliggende distrikt der de utdanner førskolelærere og foreldre i hvordan de skal møte og utvikle barn med ulike funksjonshindringer. I løpet av dagene de har sammen, får foreldrene og førskolelærerne kunnskap om de enkelte barnas funksjonshemninger og praktisk erfaring gjennom å arbeide med barna. Lærerne veileder og gir hjelp. Denne utdannelsen er et pionerarbeid og skjer i flere omganger. De andre lærerne ved Ressurssenteret er blitt igjen i Vinh Long og følger opp yrkestrening av funksjonshemmede. Gjennom årene har vanlige lærere i Vinh Long fått utdannelse og skaffet seg erfaringer med de fleste funksjonshemninger, og de er nå fullt opptatte med å hjelpe befolkningen i distriktet til å ta ansvar for barnas utvikling i eget nærmiljø. Ressurssenterets stab veileder alle som ber om hjelp, og de følger opp arbeidet og stimulerer til nytenkning.
Vinh Long.
Tien Giang. I Tien Giang kommer en kvinne inn på Ressurssenterets gårdsplass med en liten jente hvilende mot skulderen. Kvinnen ser seg engstelig omkring, og hun spør om hun kan få komme inn i rommet der funksjonshemmede barn og deres foreldre får trening. Minh,
42
#5/2010
en av lærerne, ønsker henne velkommen. Minh og kvinnen setter seg ned og samtaler lavmælt. Hun er mormor til lille Vy som er 16 måneder gammel.
Få vet om at lille Vy eksisterer ettersom hun sjelden blir tatt med ut. Leger har fortalt at Vy ikke har muligheten til å utvikle seg fordi hun meget utviklingshemmet. Hun er døv og blind. Mormoren får tårer i øynene når hun forstår at alle på senteret ser på Vy som et barn med muligheter. Moren til Vy er svært ung og står igjen utenfor porten. Hun våger seg ikke inn. Nå får den unge moren og mormoren hjelp som gir Vy mulighet for å utvikle seg, og de får løfte om at Minh skal komme hjem til familien for å gi både støtte og råd. På Ressurssenteret har de åtte lærerne begynt den interne utdannelsen som jeg har ansvaret for under mine Vietnam-besøk. Hensikten med denne er å overføre kunnskap, slik at Minh og hennes kolleger kan undervise førskole- og grunnskolelærere og i tillegg gi kunnskap om funksjonshemning til ansatte i kommuneadministrasjonen. Grunnideen i utdannelsen er at positiv utvikling tar utgangspunkt i hva et menneske kan og ikke hva et menneske ikke kan. Målet er at alle barn skal ha lik tilgang til alle samfunnets ressurser, inklusiv skoletilbud. Prosjektet. Det hender man savner ord for det man gjør. Prosjektet har fått navnet Inclusive Education, ettersom undervisning, kunnskap og læring er viktig i det vietnamesiske samfunnet. Nesten hele befolkningen kan både lese og skrive, noe som er unikt for fattige land. Vi kan spørre oss om begrepet Inclusive Education er til det gode eller det onde. Mange tolker dette begrepet som kun tilhørende skolen. Risikoen er dermed åpenbar: nemlig at begrepet begrenser fantasien og dermed utviklingen. Det har ikke skjedd i Misjonsalliansens utviklingsstrategi. Prosjektet Inclusive Education, der Ressurssenteret er den viktigste satsingen, gir funksjonshemmede mulighet til å bekjempe fordommer og til å bli synlige i samfunnet. De får selvtillit til selv å framføre sitt budskap og på den måten skape en framtid i eget lokalsamfunn. Diskriminering. Når jeg arbeider med spørsmål som berører funksjonshemning, fokuserer jeg på grunnårsaken til at mennesker ikke aksepteres som like-
«Grunnlaget for utvikling ligger i hvordan vi ønsker å leve sammen med hverandre.» verdige. I arbeidet med å utvikle et ressurssenter starter vi med å reflektere over hva det er som gjør at mennesker har vanskelig med å akseptere ulikheter, og hvorfor vi i de fleste sammenhenger diskriminerer mennesker med funksjonshemninger. Grunnlaget for utvikling ligger i hvordan vi ønsker å leve sammen med hverandre. Dette innebærer at vi som arbeider på Ressurssenteret har en lidenskap for å utfordre fordommer og gjøre det utenkelige tenkelig. Vi skal vekke lysten til forandring. Målsettingen er å sikre at alle barn og unge med funksjonshemninger og deres familier får delta i kommunenes aktiviteter og være en del av lokalsamfunnets kultur. Dette innebærer at alle deler i tenkningen omkring Ressurssenteret har blitt kommunisert og diskutert og har involvert helseinstanser, sosiale myndigheter, volontørorganisasjoner, barneomsorg og skoler. Ressurssenteret er med på å bryte isolasjonen for de som behøver mest støtte og hjelp, og dermed bryte fattigdomssirkelen. Funksjonshemninger og fattigdom henger sammen. Barn fra fattige familier får sjelden tidlig nok hjelp, og dermed er risikoen at de utvikler en enda alvorligere grad av funksjonshemming. Familier med funksjonshemninger er ofte fanget i fattigdom fordi de rammes av en hel rekke begrensninger, inklusive negative holdninger, ingen støtteordninger og ingen barnetrygd. Barn og familier som kjemper med funksjonshemninger, er systematisk diskriminert, og jo fattigere de er, jo større er risikoen for at de blir helt støtt ut av samfunnet. Etableringen av Ressurssenteret har gjort at familier som tidligere har kjent på håpløshet og mismodighet, har fått håpet tilbake. De er blitt aktivt involvert i barnas trening og utdannelse, og de har startet foreldregrupper der målet er å støtte hverandre og spre kunnskap til alle.
er 7 m 3 um ke n u e i st er e N mm ko
Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway
Sommergaven 2010 Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet
Vil du gi en sommergave? Bruk giro du har fått i posten, eller benytt kontonummer 3000 16 00040 og merk med «Sommergaven».