Misjonsalliansens magasin
Liberia
En million dollar unna
Bank vekker oppsikt
#4/2012 | 108. årgang
Reportasje
Medical Mission
Nyheter
Fotballopplevelse Selger søppel
Trender
Mer enn milde gaver
Portrettet
Ja, vi gjør også feil
ommentar
Reportasje
14 Nyheter
Trender
Portrettet
&tter+ÂĄanke
26 Reportasje
41
42 ommentar
  #4/2012
Innhold
2
4
21
Å ta sjansen på mikrofinans
Utgiver Misjonsalliansen
Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse
Visjon Vi gir livet en sjanse!
Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.
misjon
Navnet Misjonsalliansens første navn var
Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].
Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826
Mikrofinans er et av Misjonsalliansens viktigste satsingsområder. Det er derfor ikke uten grunn at vi i dette nummeret av Tsjili har viet ekstra mye plass til dette temaet. Vi fortsetter vår satsing på noe vi erfarer som et svært effektivt redskap for å bekjempe fattigdom. I vårt nyeste prosjektland, krigsherjede Liberia, viser undersøkelser at mikrofinans kan bidra til gjenoppbyggingen av landet på flere måter. Derfor er det en stor glede å kunne meddele at vi nå er i gang med planleggingen av et eget mikrofinansselskap her. Mikrofinans har imidlertid blitt mye omdiskutert, og enkelte forskere mener det ikke finnes bevis på at denne form for utviklingsarbeid har noen effekt. Men det finnes mange former for mikrofinans, med ulike utgangspunkt og ulikt fokus. Jeg kan med hånden på hjertet si at våre erfaringer på grasrotplan – både i Bolivia, Ecuador og Vietnam – viser noe annet. Ved å tilby grunnleggende finansielle tjenester som lån, sparing, pengeoverføring og forsikring, får fattige mennesker en mulighet de ellers ikke ville hatt til å starte egne bedrifter, øke inntektene og levestandarden sin og til å skaffe seg økonomisk trygghet. Jeg får jevnlig høre personlige historier om hvordan mikrofinans har endret hverdagen til mange mennesker. Noen av disse historiene kan du lese om i reportasjen fra Ecuador, hvor vårt mikrofinansselskap er i gang som bank.
Likevel er det viktig at vi er åpne og ærlige på våre feil. Selv om vi er mest opptatt av å fortelle om det gode arbeidet vi og partnerne våre gjør og de positive effektene det har for folk i prosjektområdene våre, skal det vanskelig gjøres å drive utviklingsarbeid uten å gjøre en eneste feil. «Admitting failure» – å innrømme sine feiltrinn – har begynt å få mer oppmerksomhet i bistandsbransjen. Også utviklingsminister Heikki Holmås, som vi har intervjuet denne gang, er opptatt av en slik åpenhet. Vi kan ikke legge skjul på at å drive bistand innebærer en risiko. Holmås mener dette er viktig å få frem for å engasjere folk – ved å være tydelige på resultater og vise nulltoleranse for korrupsjon. Å innrømme feil er noe mange organisasjoner gjerne kvier seg litt for å dele med offentligheten. Som vår bistandskonsulent Hilde skriver i månedens kronikk: «Hvis givere og donorer får følelsen av at pengene de gir har gått til spille, hvorfor skulle de fortsette å støtte oss?» Jeg håper du i dette nummeret av Tsjili føler du får et ærlig og nøye innblikk i vårt arbeid med mikrofinans. Jeg håper du sitter igjen med en følelse av at vi jobber hardt og nøye, lærer av erfaringer og lytter til historiene fra menneskene i våre prosjektområder. Jeg håper også du vil være med og ta den risikoen bistand bærer med seg – og ta sjansen på mikrofinans! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no
«I vårt nyeste prosjektland, krigsherjede Liberia, viser undersøkelser at mikrofinans kan bidra til gjenoppbyggingen av landet på flere måter. »
LederLeder
#4/2012
3
4
Reportasje   #4/2012
Reportasje
En million dollar unna Liberia. Alt
ligger til rette for at Misjonsalliansen kan starte opp eget mikrofinansselskap i Liberia. – Liberia skal bygges opp. Behov og muligheter for mikrofinans er stort. Nå mangler vi bare nok startkapital, sier Andreas Andersen i AMAS. >
Tekst [ Kristin Marie Skaar ] Foto [ AMAS ]
#4/2012
Reportasje
5
>
På et lite møbelverksted i Liberias hovedstad Monrovia står flere unge snekkere og henger. Det er lite å gjøre i dag. De tar jobber på bestilling, men kan kun ta på seg oppdrag når de har penger til å kjøpe utstyr og nødvendige materialer til jobben. Og de ansatte i bedriften får kun lønn når de har oppdrag. Dagens ordninger gjør det umulig for dem å ta opp lån. Hvordan kan man komme seg ut av en slik sirkel? – Dette er ett av flere eksempler i Liberia i dag. Småbedrifter får ikke lånt penger og kommet seg videre. Med så høy arbeidsledighet trenger man bedrifter som kan ansette flere og på denne måten bygge opp landet. Liberia har et stort udekket behov for mikrofinans, sier Andreas Andersen, daglig leder i Alliance Microfinance AS (AMAS), som er Misjonsalliansens norgesbaserte mikrofinansselskap. Sammen med kollega Ingunn Nesje og styremedlem i AMAS, Nils Atle Krokeide, har han siden høsten 2010 arbeidet med planene om å opprette en mikrofinansinstitusjon i Liberia. Målet er å starte våren 2013. – Nå gjør vi noe vi aldri har gjort før. Tidligere har vi alltid startet med små mikrofinansprosjekter og deretter økt aktiviteten og blitt til selskap eller bank senere. Nå starter vi fra scratch – som mikrofinansselskap, sier Andersen. Planen er likevel å begynne i det små med tette evalueringer og sakte vekst. – Vi må ikke gå for fort fram, da møter vi oss selv i døra. Vi vil etablere en kultur som fokuserer på 110 prosent presisjon og unngå alle former for korrupsjon. Vi skal bygge et solid fundament.
Mikrofinans er et av Misjonsalliansens viktigste satsingsområder og har vist seg som et glimrende redskap for å bekjempe fattigdom. Ved å tilby grunnleggende finansielle tjenester som lån, sparing, pengeoverføring og forsikring, får fattige mennesker en mulighet de ellers ikke ville hatt til å starte egne bedrifter, øke inntektene og levestandarden sin og til å skaffe seg økonomisk trygghet. I krigsherjede Liberia er det mange grunner til at mikrofinans kan være med på å bygge landet, påpeker AMAS. – Som følge av mange år med borgerkrig, politisk ustabilitet og vanstyre mangler også Liberia et velfungerende bankvesen. Banksektoren er begrenset og konsentrert rundt hovedstaden. Selv om sektoren er i utvikling, er det er fortsatt store behov for forbedringer, både i forhold til teknologi, servicetilbud og effektivitet. Og det er allment kjent at man kan beregne flere timer for å få ut en sjekk i en bank i Monrovia, forteller Andersen.
BEGRENSET TILBUD.
6
Reportasje
#4/2012
Mikrofinanssektoren i Liberia startet i konfliktårene, gjennom pionerene LEAP og Liberty Finance. I dag er det åtte registrerte aktører i sektoren, med rundt 44 000 kunder. Det er stort sett bare kvinner som deltar, og lånebeløpene ligger på mellom 40 og 160 USD. Med så mange involvert i uformell sektor og småbedrifter indikerer undersøkelser imidlertid at det framtidige markedet for mikrofinans vil ha mellom 300 000 til 500 000 potensielle kunder, i tillegg til alle som trenger bankkonto, betalingstjenester og forsikringer. – Frem til nå har mikrofinans vært konsentrert rundt en viss type produkter, for eksempel gjennom kvinnegrupper som får 100 dollar hver og kjøper varer de selger på gata. Men for at Liberia skal kunne komme videre, trenger de noe mer, mener Andersen. AMAS har snakket med alle instanser som driver med mikrofinans i Liberia og fått tips og erfaringer fra dem. – Liberia er et typisk såkalt «post-conflict»-land. Etter årevis med krig blir bistandsorganisasjoner fortsatt sett på som en slags «gavebistand», hvor de kommer og tilbyr finansiering og støtte. Mange mikrofinansprosjekter har slitt med dette. Resultatet har gjerne blitt at folk har tatt opp lån uten å klare å betale noe tilbake, eller ikke hatt noen tanke om å betale tilbake i det hele tatt. De har også vært i kontakt med myndighetene. Næringsdepartementet har stort tro på prosjektet. – De har tatt i mot prosjektet med åpne armer. De ønsker også at vi skal gjøre det på en ny måte og ikke slik tidligere organisasjoner har gjort. Og når mikrofinansselskapet er etablert, vil det åpnes flere muligheter. Mange aktører, blant annet Verdensbanken og Africa Development Bank, ønsker å støtte oppbyggingen av en inkluderende finanssektor i Liberia, konstaterer Andersen. Misjonsalliansens mikrofinansarbeid er organisert i tre banker eller stiftelser – Diakonia i Bolivia, Banco D-MIRO i Ecuador og MOM i Vietnam. De har alle hatt stor vekst de siste årene, og kompetansen er bygget opp lokalt, med lokal ledelse og ansatte. I tillegg til veksten har det skjedd en betydelig profesjonalisering av et slikt finansmarked. Diakonia er nå blant de fremste i verden på mikrofinans og sitter på en kompetanse som AMAS vil ta med til Liberia.
SØR-TIL-SØR-TANKEGANG.
I dag er det stort sett bare kvinner som deltar i Liberias begrensede mikrofinanssektor. Andreas Andersen i AMAS snakket med mange på markedet i hovedstaden Monrovia.
>
#4/2012
Reportasje
7
>
Esther Kromah selger husholdningsutstyr til lokale selgere. Hun reiser til Ghana for å kjøpe utstyret, men drømmer om å få større
8
Reportasje
#4/2012
lånebeløp slik at hun kan utvikle virksomheten og få bedre profitt. Her er hun sammen med ektemannen i lokalene deres.
#4/2012
Reportasje
9
10
Reportasje
  #4/2012
>
– Kunnskapen har vi, og prosessen kjenner vi. Sørtil-sør-utveksling er derfor en sentral tankegang i dette prosjektet. Vi ønsker at to ansatte fra Diakonia i Bolivia kommer til Liberia for noen år og overfører sin kunnskap og erfaring. Metodistkirken er også kommet med på banen i prosjektet. United Methodist Church i Liberia er den største kirken og er spredt utover hele landet, også med sosiale prosjekter. De eldste mikrofinansinstitusjonene LEAP og Liberty Finance har også hatt et tydelig kristent fokus. – Metodistkirken har en stor plattform som vi kan benytte. De kan være en døråpner for prosjektet og har kompetanse og kontakter som kan bidra, mener Andersen. AMAS snakket med mange selgere, butikkeiere og småbedrifter da de nylig var i Liberia for å gjøre mer research. De møtte mennesker med en sterk vilje til å komme seg ut av fattigdom, et håp om å få gjenreist landet og en tro på at det er mulig. – Liberianere er lei av krig og konflikt. Motsetninger mellom ulike folkegrupper vil nok fortsette, men Liberia skal reise seg. Vi møtte likevel også håpløshet, folk har jo kjempet seg gjennom krig og vanskeligheter. De kjemper for å komme seg gjennom hver dag med nok inntekt og arbeid. Mange vi snakket med, uttrykte et tydelig ønske om å komme seg ut av landet, forteller Andersen. Samtidig er folk svært positive til alt av tjenester som kan tilbys. Penger er et problem på mange måter i Liberia. – De trenger bank, sparemuligheter, forsikring og minibanker. Bare det å kunne ta ut penger i minibank eller butikk, for eksempel. Dagens transaksjonskostnader er unødvendig høye – folk bruker mye tid og penger på å komme seg til banken og stå i kø – for så ikke å få noe ut av det. Vi vil jobbe for å minimere denne kostnaden. Og da begynner det med kredittmarkedet, understreker Andersen.
LEI AV KRIG OG KONFLIKT.
EN MILLION. I et lite lokale i Liberias hovedstad Monrovia holder grossistdamen Esther Kromah til og har nettopp fylt opp lageret sitt med nytt husholdningsutstyr. Hun drar til Ghana for å kjøpe alt hun har råd til, og selger det videre til lokale selgere. Lageret er tomt i løpet av to uker. Hun drømmer om å kunne dra til Dubai – et sted mange drar for å kjøpe utstyr – og fylle en hel container. Slik vil hun
kunne tjene mer. Men for å få råd til dette, må hun ha flere tusen dollar. I dag har hun et lånebeløp på max 1000 dollar gjennom en mikrofinansinstitusjon. Dagens system gjør det umulig å få lånt mer. – Her ser vi enda et eksempel på behov for flere løsninger. Vi må møte menneskers behov ut fra etterspørsel. Det er dette ingen har gjort før. Bare se på jordbruk: 70 prosent av befolkningen driver med dette, men ingen får mikrokreditt. – Så hva venter vi på? – Finansiering er den største utfordringen nå. Vi trenger én million amerikanske dollar til aksjekapital for å kunne starte. Vi trenger mange givere til dette. I tillegg kan det også bli aktuelt å invitere investorer til å bidra med kapital. Deretter må vi få lisens som bank/selskap. Å få lisens kan ta lengre tid, men vi er i dialog med banktilsynet. De er også svært ivrige på at vi skal få startet opp, sier Andersen, og legger til: – Husk å få frem i artikkelen at dette er et utrolig godt prosjekt … Det er unikt, og Liberia har et stort behov for mikrofinans. Misjonsalliansen starter ikke dette for å drive business på egne vegne. På grunn av vår forretningsmodell vil vi kunne tilby atskillig lavere renter enn de andre aktørene. Vi er en av de første som gjør det på denne måten og vil ha et ufravikelig fokus på kundene og deres behov. kristin.skaar@misjonsalliansen.no
MIKROFINANS I LIBERIA Alliance Microfinance AS (AMAS) er Misjonsalliansens norgesbaserte mikrofinansselskap. ■■ Driver mikrofinans i Bolivia (Diakonia), Ecuador (Banco D-MIRO) og Vietnam (MOM). ■■ Nå planlegges oppstart av selskap i Liberia, Misjonsalliansens nyeste prosjektland, fra våren 2013. ■■ Liberia er blant verdens fattigste land og behovene er enorme. Det er akutt mangel på finansielle tjenester til dem som skal bidra til gjenoppbygging av landet. ■■ Myndighetene er svært positive til å etablere en mikrofinansinsitusjon. ■■ Behovet for gaver til oppbygging av institusjonen og til lånekapital er stort – rundt 6 millioner kroner. Dette vil øke i årene som kommer. ■■
■■
Du kan støtte arbeidet ved å bli mikrogiver. Se bilaget helt fremst i bladet.
AMAS har snakket med flere butikkselgere, samt mikrofinansinstitusjonen LEAP. Ophelia (øverst) selger sko, mens Evy Kamo (nederst t. v.) selger ulike husholdningsprodukter. De uttrykte et tydelig ønske om å komme seg ut av Liberia.
#4/2012
Reportasje
11
Hvordan ville livet vært uten tilgang til lån, sparing eller forsikring? Dette er virkeligheten for mange av verdens fattige. Som mikrogiver er du med på å gi fattige mennesker tilgang til lån, sparing og forsikring. Med et lite lån får mange fart på produksjon eller salg. Inntektene økes, og de får mulighet til å forsørge seg selv og familien. Noen får også lån til bolig. Mulighet til sparing og forsikring reduserer fattige menneskers sårbarhet når noe uforutsett skjer. Med mikrofinans følger styrket selvtillit og ny tro på framtiden.
Her har vi mikrofinansprosjekter: t
Nyhe
Liberia
Vietnam
Ecuador
Bolivia
Aldri før har Misjonsalliansens satsing på mikrofinans vært større – og aldri før har vi nådd så mange mennesker. For å realisere planene i tiden som ligger foran, er vi helt avhengig av fortsatt støtte. Vil du være med oss i dette krevende, men effektive arbeidet for å redusere fattigdomsproblemene i verden?
Andreas Andersen daglig leder Alliance Microfinance AS
Arnt H. Jerpstad generalsekretær Misjonsalliansen
NÅ trenger Misjonsalliansen flere mikrogivere.
Bli mikrogiver! Liberia rosjekt
krop Nytt mi
Les om mikrofina ns på sidene 4–11 og 2 6–33 ■■ ■■ ■■
Det vestafrikanske landet Liberia er blant de aller fattigste, og behovene er enorme. Målet vårt er å starte lånevirksomhet allerede i 2013. Behovet for gaver til oppbygging av institusjonen og lånekapital er stort – rundt 6 millioner kroner – og det vil bare øke i årene som kommer.
Som mikrogiver støtter du våre mikrofinansprosjekter i Ecuador, Bolivia, Vietnam og Liberia.
Ja, jeg vil bli Mikrogiver Jeg ønsker å gi fast til mikrofinans Per måned:
100 kr
200 kr
500 kr
Navn
Valgfritt beløp_____
[tsjili ) nr . 4 – 20 12
Du kan du melde deg som mikrogiver på: www.mikrogiver.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.
Misjonsalliansen
Adresse
Postnr./-sted
E-post
Tlf
Fødselsdato/-år
Underskrift
Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.
Svarsending 1049 0090 Oslo
Medical Mission er 07.00, og utenfor kontoret til Misjonsalliansen stables medisiner og mennesker; en fin blanding av sykepleiere, tannleger, nysgjerrige nordmenn og Misjonsalliansens ansatte. Alle skal inn i en jeepney.
IllustrasjonsFoto: Bong Manayon
Filippinene. Klokka
Det blåser kraftig, så den halvtimes lange turen på den humpete veien langs øyas kyst tilbringes med øynene
14
Nyheter #4/2012
Nyheter
igjen. Den åpne jeepneyen gir ikke noe ly for sand og støv som virvler rundt. Vi stopper utenfor en barneskole hvor vi blir møtt av velvillige barn som ivrig bærer lasten inn på skoleområdet og inn under en overbygd luftig platting.
Her er det plassert grønnmalte trebord og trestoler for barn, som tydelig hører til inne i klasserommene. Bordene og benkene okkuperes nå av de voksne som går i gang med å sette ut medisiner og organisere arbeidet. Medical
mission betyr nemlig at barna skal få både gratis helse- og tannsjekk. Misjonsalliansen arrangerer dette besøket i samarbeid med lokale myndigheter og skolen. Dette er en medisinsk sjekk for skolebarna, men det arrangeres også medical mission hvor alle i landsbyen kan få en undersøkelse. Frivillige leger, sykepleiere og tannleger stiller opp, og Misjonsalliansen bidrar med medisin og vitaminer. Ved ett bord skal barna bli undersøkt av sykepleiere, ett sted skal de veies og måles, et annet sted får de utdelt
gratis medisiner og et sted får de med behov for det, trukket tenner. Veiing, lytting av lunger, trekking av tenner – alt foregår i en vrimmel av støv og sand som vinden virvler med seg. For mange er medical mission den eneste muligheten de har for helsesjekk og behandling. Til vanlig har de ofte ikke engang råd til transporten bort til helsesentrene. Det er en helt fjern tanke for en nordmann. For meg er det et fascinerende, men samtidig et trist møte med realiteten her på Marinduque.
Medical Mission: Et vanlig begrep på Filippinene om et tilbud for de som til vanlig ikke har tilgang eller råd til lege og tannlegesjekk. n Iren Hetland
#4/2012
Nyheter
15
Kirkesammarbeid
Norsk ambassadør til Vietnam besøker Misjonsalliansen
Vietnam. Det var et hektisk program som ble gjennomført under tropesol og en intens varme opp mot 40 grader for Norges ambassadør til Vietnam, Ståle Risa. Ambassadøren hadde en sporty innstilling. Motorsykkel, bil, bena og båt var framkomstmiddel da han besøkte mikrofinanskunder, skoler, prosjektområder, offisielle myndigheter, samt et universitet. Prosjektbesøkene gjorde at Risa kom tett inn på Misjonsalliansens målgrupper. MOM-kundene fortalte villig hvordan de så på livet og om drømmene for fremtiden. Ambassadøren fikk med mange godord om Misjonsalliansens arbeid i Vietnam og fikk selv se at fattige mennesker blir løftet opp gjennom mikrofinans, arbeid blant funksjonshemmede og andre lokalutviklingsprosjekter. n Inger Elise Skauen
16
Nyheter
#4/2012
Ein draumedag Bolivia. Ungane
har gleda seg lenge til denne dagen. Dei skal på utflukt til ein av dei finaste parkane i Mallasa.
Til vanleg går dei på skulane «Venezuela», «Kullasuyo» og «Heroes de Octubre» på El Alto, men i dag, laurdag 19. mai, har pastorane og leiarane i kyrkjelydane som samarbeider med desse skulane, tatt dei med frå El Alto til Mallasa, ca. ein times køyring og ca. 800 høgdemeter frå El Alto. Tema for dagen er å ta vare på skaparverket. Og med strålande sol, varmare klima (800 høgdemeter utgjer ein stor forskjell!), grøn plen og fargerike blomar, samt mange smilande og lattermilde born og vaksne utgjer dette ei perfekt ramme for denne spesielle dagen. På programmet står det undervisning i grupper og leiker, samt nokre måltid innimellom. Ungane ser ut til å storkose seg. Å springe fritt på ein stor grøn plen når ein til vanleg er van med det tøffe og kalde klimaet, den brune sandjorda og den røde mursteinen på El Alto, fortoner seg som ei heilt spesiell oppleving for barna. «Me har arrangert desse utfluktene i omlag 20 år», fortel
Celeste Casteñada, som er pastor og tilsett i Misjonsalliansen på El Alto. Ho fortel at i starten var det ho sjølv som leia heile arbeidet. No er strategien anleis: «Eg kallar inn pastorane til planleggingsmøte, der me finn tema og planlegg hovudlinjene i programmet ilag. Deretter fastset pastorane stad og dato saman med leiarane på skulen og tek ansvaret for heile utføringa av programmet.» I dag er det fire skular på tur, og laurdagane som kjem skal dei resterande 15 skulane Misjonsalliansen samarbeider med, ha det same opplegget, fortel Celeste. Ho ser ut som ho storkosar seg når ho går rundt mellom dei ulike gruppene av glade ungar og observerer pastorar og leiarar i kyrkjelydane som med stødig hand leier den eine aktiviteten etter den andre. Ho kunne ikkje feira 60-årsdagen sin på ein betre måte: «Eg skal feire litt med familien i kveld», seier ho med eit smil om munnen. n Torborg Fossan Steine.
Etterlengtet ultralydapparat
Familien Garcia er på plass i Ecuador
Ecuador. Tidlig i 2012 åpnet en av byens største fødeklinikker en egen avdeling for hiv-positive gravide og mødre.
Her har de fått nye fine lokaler bestående av venterom og tre konsultasjonsrom. Det er obligatorisk å ta hiv-test for alle som går til svangerskapskontroll, og hver uke oppdages ett eller flere nye tilfeller. Gravide kvinner som har hiv får en tett oppfølging i svangerskapet. Misjonsalliansen samarbeider med en selvhjelpsgruppe for hiv-positive på sykehuset. På hele dette store sykehuset har det kun vært ett ultralydapparat, men i mars overrakte Misjonsalliansen denne avdelingen for hiv-positive et etterlengtet ultralydapparat, noe både ansatte og
Ecuador. Rebekka og Daniel Garcia er
vordende mødre er godt fornøyde med. n Inger Lise Hovda Dobbe
våre nye utsendinger i Ecuador. De kom til Guayaquil i april sammen med sønnen Josef Daniel. Daniel er fra Colombia, og familien fikk en kjedelig start da de reiste ut. Etter å ha besøkt Daniels familie i Colombia og de deretter skulle videre til Ecuador, ble de ranet på flyplassen. De mistet pass og identifikasjonspapirer, i tillegg mobiletelefoner og pc-er. Rebekka og lille Josef Daniel fikk norsk nødpass, men for Daniel skulle det ta en uke før han kunne ankomme sitt nye land og arbeidssted. Både Rebekka og Daniel (selvfølgelig) behersker spansk, og de er godt i gang på kontoret. Rebekka skal jobbe med prosjektoppfølging, og Daniel skal jobbe innenfor kirkesamarbeidet.
Nytt utsendingspar til Vietnam
Samlende samarbeid i Longchuan Kina. Prosjektleder
Layn Liu forteller om stadig bedre samarbeid med lokale myndigheter i Longchuan. Etter den første prosjektperioden og i oppstarten på et nytt femårsprosjekt, møtes Misjonsalliansen med god velvilje. – Fra neste år vil vi arbeide tett med det lokale departementet for utdanning og departementet for landbruk, sier han.
Samarbeidet vil blant annet bestå av en kampanje på lokale skoler for mer kunnskap om effekten av kjemisk gjødsel på miljøet, og lokale bønder skal få mer kunnskap angående mer variert bruk av jorda. n Hanne Line Mathisen
Vietnam. Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen, sammen med datteren Anna, er på plass i Ho Chi Minh City i Vietnam. De ankom midt i mai og skal være Misjonsalliansens utsendinger i landet de neste fire årene. Kåre kommer fra en underdirektørstilling i KNIF og skal i Vietnam overta direktørstolen etter Per Christian Skauen. Aslaug skal jobbe med prosjektoppfølging, informasjonsarbeid og som fadderkontakt. De forteller at de ble varmt mottatt av Inger Elise og Per Christian Skauen og av staben på kontoret. Det ble en myk overgang - tre dager etter de ankom feiret de 17. mai hos den norske konsulen. Kåre har hatt sitt første prosjektbesøk og sett mikrofinansarbeidet i Tien Giang. n Oddmund Køhn
#4/2012
Nyheter
17
Skal bli bedre veiledere Filippinene.
Misjonsalliansens stab på Filippinene og organisasjonens mange samarbeidspartnere fikk i løpet av mai undervisning i å bli bedre veiledere. Jakob Valen er psykolog og har stilt sin tid og kunnskap til disposisjon for arbeidet. Sammen med kona Marit og deres fire barn besøkte han Manila og Marinduque. n Karoline Kinn Hartvigsen
Tre dager om
barns rettigheter
Kambodsja. Misjonsalliansen
Ny giv med teambuilding Bolivia. Staben
i Misjonsalliansen i Bolivia er opptatt av å arbeide på lag. Staben på over 80 tilsette reiste i byrjinga av mai på «teambuildingsdag», der det var fokus på å «gjere kvarandre gode» i beste Nils Arne Eggen-filosofi. Her fekk ein testa ut eigne grenser gjennom mange utfordringar. Ein lærerik dag for heile gjengen. n Torborg Fossan Steine
Stipend skal gi engasjement Norge. Sub Urban ungdomsmenighet i Molde har fått 20 000 kroner fra SMM, Samarbeidsråd for menighet og misjon. Stipendet skal brukes til å engasjere menigheten for misjon. Sub Urban skal sende en gruppe ungdommer til Misjonsalliansens prosjekter i Kambodsja for at de skal oppleve misjon og bistand på nært hold. – Vi har stor tro på ringvirkninger av en slik opplevelse, sier Ragnhild Valand Brakstad, diakon og ungdomsleder i menigheten. n Oddmund Køhn
18
Nyheter
#4/2012
i Kambodsja arbeider spesielt med barn og kvinners vilkår gjennom utviklingsprosjektene som er satt i gang. Nylig ble det satt av tre hele dager til å reflektere rundt hva et barn er og grunnleggende rettigheter det har krav på. Alle i Misjonsalliansens stab deltok, og det utgjorde over 20 kambodsjanere og to utsendinger. Uendelig høy verdi. Kambodsja
ratifiserte FNs Barnekonvensjon i 1992. Til tross for en sterk støtte på papiret er det i dag en grim virkelighet i Kambodsja som Misjonsalliansen er nødt til å forholde seg til for å jobbe for de ulike rettighetene alle barn har krav på. Mange av de som nå er besteforeldre og foreldre vokste opp med borgerkrig og folkemord helt fra 70-tallet og langt utover 80-tallet. Traumene som disse har opplevd, har gått i arv til de som er barn og unge i dag. I tillegg er helse- og utdanningstilbudet fortsatt svakt, noe som gjør det vanskeligere å komme seg vekk fra fattigdom. Endrede holdninger. Gjennom disse tre dagene ble holdninger endret og ny kunnskap om barns rettigheter ervervet. Kao (30), en av prosjektlederne i staben, sier at han nå innser at barn har rett til å ha det bra. – Jeg har lært at barn har egne rettigheter til utvikling og til å ha det godt. Denne kunnskapen vil jeg hjelpe
Misjonsalliansens partner til å forstå også, fordi barn ute på landsbygda trenger også å vokse opp på gode måter, forteller Kao. Har gjort feil. Thuon (47) er også fornøyd med kurset om barns rettigheter: – Diskusjonene har fått meg til å forstå bedre hva det innebærer å være barn i dag. Jeg innser at jeg har gjort mange feil opp gjennom årene, sier Thuon. – Det er nyttig å kjenne til detaljene i Barnekonvensjonen, så vi vet hva barn har rett til, avslutter han. Tryggere miljø for barn i Kambodsja. Chantry (25) og Kanity
(28) er kursledere for disse tre dagene. De brenner for at alle nærmiljø skal være trygge for barna som bor der. – Vi ønsker å gjøre folk i organisasjoner som jobber med barn bevisst på at barn har en rett til trygghet rundt seg, sier Kanity. Da er det lurt å dele erfaringer som vi har, for å bli enda bedre til å se til at barns rettigheter blir oppfylt, avslutter han. n Knut iversen Foseide
Misjonsalliansen påvirker utdannelse i Kina I 2009 startet Misjonsalliansen et prosjekt som på engelsk heter Holistic Habilitation. En del av dette prosjektet har vært å standardisere pensumet for ergoterapi- og fysioterapiutdannelsen i hele Kina. Pensum for denne utdannelsen skal være i samsvar med den internasjonale standarden. – Noen vil si meget amibisiøst, og jeg vil være helt enig, sier prosjektleder Camilla Fosse, utsending i Kina. – Derfor er det så utrolig gøy når vi nå ser at ting går i riktig retning. Da prosjektet startet, kom vi i kontakt med Verdensforbundet for Ergoterapi, og de ønsket sterkt å gjøre det samme som oss. Misjonsalliansen fikk i tillegg en lokal partner med den ressurssterke Dr. Li Jian An i spissen. Det ble holdt konferanser og undersøkelser på universiteter og internasjonale eksperter i både fysioterapi og ergoterapi kom til Kina for å delta. Jeg fikk mail fra alle verdens hjørner og fra professorer med et enormt engasjement. Den 19. mai 2012 ble derfor en merkedag for dette prosjektet. Da ble det publisert retningslinjer til alle universitetene i Kina som underviser i ergoterapi og fysioterapi, sier Camilla. I 2011 fikk 47 lærere i ergoterapi opplæring i hvordan de skulle undervise etter de nye retningslinjene. Retningslinjer er ikke synonymt med at ting faktisk blir implementert. – Derfor er ikke prosjektet ferdig med dette. I 2012 vil vi testkjøre retningslinjene på fire universiteter. Hvis dette går bra, håper vi at utdanningsdepartementet vil ta prosjektet under sine vinger og dermed implementere dette på alle universiteter i Kina! n Oddmund Køhn Kina.
Mekongs beste hip-hopere? Vietnam. En
gjeng gutter står på scenen. De hører ikke musikken, men kjenner rytmen.
Enkle dansetrinn, de føler seg fram. Det bygger seg opp, og det hele kuliminerer med snurring på hodet og dansetrinn som for meg fortoner seg som en fysisk umulighet. Anledningen er Vietnams feiring av funksjonshemmedes dag. I denne gruppen er alle døve. Andre lokale dansere, jenter i søte strutteskjørt og sminkede ansikter, synger og danser på scenen. En boyband-gruppe fra Ho Chi Minh med høy stylingfaktor synger om tapt kjærlighet. Men for meg er
utvilsomt hip-hop-gruppa for døve det som imponerer mest. Etter opptredenen er barn og ungdommer i alle aldre, med eller uten funksjonshemning, ute i skolegården. Her skal det lekes! Tautrekking, sekkeløp og en del andre tradisjonelle leker som barna fryder seg over. Alle blir inkludert. Det betyr ikke noe om du har en utviklingshemning. En fantastisk dag, hvor smil og latter sitter løst. n nger Elise Skauen
«Nye horisontar» på El Alto i Bolivia. Bolivia. Laurdag
5. mai vart ein ny fotballbane opna på El Alto.
Den har fått namnet «Nuevas Horizontes» og er den niande banen Misjonsalliansen har vore med og byggje saman med kommunen sidan Fotball Krysser Grenser-prosjektet starta for ni år sidan. – Ein fotballbane er den viktigaste sosiale samlingsplassen ein bydel her på El Alto har, meiner Hugo Vega, som er representant frå kommunen. Maria Eugenia Aranda, ei kvinne som bur i bydelen Nuevas Hori-
zontes, meiner at banen er aller viktigast for ungdommane og understreker igjen og igjen kor takknemleg ho er for at Misjonsalliansen har bidratt med økonomisk støtte i bygginga av fotballbanen. n Torborg Fossan Steine
#4/2012
Nyheter
19
Første dom mot Raude Khmer Kambodsja. Folkemorddomstolen i Kambodsja har no gitt endeleg dom i saka mot Duch, sjefen for torturfengselet S-21 under Pol Pot. Hans livstidsdom er den første dommen felt mot Raude Khmer etter folkemordet på 70-talet. «Dei kriminelle handlingane utført av Kaing Guek Eav (alias Duch) var utvilsomt blant dei verste i menneskas historie. Dei fortener den strengaste straffa tilgjengelig», sa dommaren Kong Srim til BBC. n Bente Iversen Foseide
Saks og kam gir inntekt Filippinene. På Filippinene lever rundt 30 millioner mennesker under fattigdomsgrensen. Nylig fikk en gruppe foreldre i Misjonsalliansens arbeidsområder i Metro Manila delta på kurs. Her lærte de grunnleggende kosmetologi og hårklipp. Dette er ferdigheter som faktisk kan gi mer inntekt til familien. Kurset er gratis og arrangeres av organisasjonen Ang Hortaleza. Misjonsalliansens bidrag er oppmuntring til å delta, organisering og transport. n Hilde Bringedal
Kurs for foreldre på El Alto Casteñada, pastor i El Alto-prosjektet, og teamet hennar arrangerer kurskveldar for foreldre med tema: «Ansvarleg foreldreskap». Dette er eit samarbeid med kyrkjene og skulane Misjonsalliansen samarbeider med på El Alto. Totalt skal det haldast 19 kurs som går over to kveldar. Celeste melder om stor interresse og deltaking på kursa. n Torborg Fossan Steine
Nyheter
Bolivia. Skuleplassen
er vakkert pynta med aguayoar og blomar. På scena er det sett fram benker og bord som gjestene frå Misjonsalliansen og kommunale leiarar skal sitja på.
Bordet er pynta med dukar, cocablader og sigarettar. Dei 17 elevane frå 1.–6. klasse står på rekke og rad og tek imot foreldra og sambygdingar, leiarar i kommunen og gjestene som er komne frå Misjonsalliansen. Det skal feirast at den 12 år gamle skulen har fått lærarbustad, kontor, toalett og vask. Då dei hadde bygd ferdig det dei hadde planlagt, viste det seg at dei
hadde att meir byggematerialer. Då bygde dei likegodt ei scene også, som ramma skuleplassen inn til eit fint tun. Tidlegare har læraren, som vekependlar dei vel tre timane frå La Paz til Choquecoa i Sorata, budd i eit svært dårleg hus i den vesle bygda. Men no har han fått sin eigen bustad på skuleområdet, samt toalett og vask både til elevane og han sjølv. n Torborg Fossan Steine
Ny leder i Brasil Brasil. Paulo
Bolivia. Celeste
20
Feststemning i Choquecoa
#4/2012
Roberto Valença Corrêa de Araújo (47) har svart ja til jobben som ny leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil. Han tar over ansvaret etter Péricles Couto, som døde brått i august 2011. Araújo – også kalt «Bebeto» – har de siste 14 årene vært direktør for Mount Horeb Training Center, en kristen organisasjon som jobber med lokalsamfunnsutvikling i den brasilianske byen Itaperuçu. Han har også ledet Itaperuçus lokale råd for barn og
unges rettigheter siden 2009. Araújo er utdannet innen skogvern og har også tatt 2-årig kurs ved det evangeliske senteret for misjonologi (CEM). Han har vært kjent med Misjonsalliansens arbeid siden 1996 og er svært engasjert i organisasjonens fokus på «integrert misjon» – kirkens ansvar for å ivareta menneskers behov på alle livsområder. n Kristin Marie skaar
En stor opplevelse VIETNAM. To
entusiastiske fotballag satte seg i bussen for å dra gjennom halve Vietnam for å delta på fotballturnering. Foran dem lå to lange døgn i buss, gjennom nytt landskap og ukjente steder. Jentelaget besto av 11-åringer, guttelaget av 18-åringer. På guttelaget var samtlige døve.
Det er blitt etablert 21 fotballklubber i Misjonsalliansens prosjektområder. Klubbene er organisert innenfor barne- og ungdomsskolene. Hovedmålsettingen er å gi barn og unge en meningsfull aktivitet, der inkludering av barn med ulike funksjonshemninger er et kriterium. I de første timene er barna og ungdommene beskjedne. Men de tiner snart opp. Jentene er i gang med å lære tegnspråk, og i løpet av turen skal de bli ganske flinke. For de fleste er dette deres første ferietur. De beundrer landskapet som forandrer seg fra risåkre til vakre fjellformasjoner. Første kvelden ankommer de en kystby med flotte strender. Fullt påkledd løper hele
gjengen ut i vannet, spruter på hverandre og ler. Mange kjenner på saltvann for første gang i sitt liv. Fotball brukes som metode for å fremme læring. Gjennom fotballaktivitetene gir man også opplysning om helse, hiv/aids og miljøkunnskap. Kravet som stilles, er at det skal være lik deltakelse av gutter og jenter i klubbene. Trenerne skal være lokalt rekruttert, og de skal få god opplæring. Dette gjelder også dommerne. Så begynner Hue fun football festival, arrangert av «Football for all Vietnam». Misjonsalliansen har et godt og nært samarbeid med Norges Fotballforbund og Football for all (FFAV), som er Fotballforbundets lokalorganisasjon i Vietnam.
Guttene møter blant annet et lag med døve gutter fra Hue og Thailand. Jentene storkoser seg også på banen. I pausene drar de to Mekong-lagene for å heie på hverandre. Gleden er stor når det bankes inn mål, og trøst gis når det ikke går så bra. Det er en stor turnering med over tusen deltakere, og vennskap knyttes. Nå er det ingen som lenger tenker over at man kommuniserer med hendene i stedet for ord. I bussen på vei hjem bæres medaljene med stolthet. Ingen vil ta dem av. På skolen neste dag fikk vi høre at fotballjentene hadde snakket om turen med stjerner i øynene og gullmedaljene rundt halsen. n Inger Elise Skauen
Hei! Dette
er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.
www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere
21
Fadderordning i Liberia Liberia. Misjonsalliansens arbeid i Liberia er godt i gang. Det betyr også at behovet for midler og støttespillere øker. De første fadderne til den nyoppstartede fadderordningen har meldt seg, og håpet er å få flere givere … n Kristin Marie Skaar
Bedre skoler Ecuador. To av
skolene som Misjonsalliansen har vært med på å starte utbedres i disse dager av myndighetene. I Trinidad de Dios startet man nylig på byggingen av fire nye klasserom, og på skolen Arnulfo Jaramillo tok en nylig i bruk det nye bygget som nesten er ferdigstilt. Overgangen fra undervisning i bambusklasserom til en toetasjers skole bygget i sement er enorm og vil gi mye bedre undervisningsforhold. n Kjetil sande
På ungdomsleir Filippinene.
40 ungdommer var med på leiren som ble arrangert av den lokale menigheten i samarbeid med Misjonsalliansen. Dagene for ungdommene var fulle av undervisning, møter, gruppesamtaler, lederutvikling i form av leker og ikke minst mye mat. Den ene morgenen var de grytidlig oppe for å plukke søppel på stranda. Det handler om å bygge holdninger og verdier som ungdommene kan bringe videre. n Iren Hetland
22
#4/2012
«Løvetannbarn» Brasil. På
senteret Vila Capriotti i Carapicuiba, São Paulo, møter vi 12 år gamle Felipe Valemtim. Felipe er adoptert og bor nå med en familie i et nabolag preget av vold og narkotika. De ansatte på senteret Vila Capriotti, som Misjonsalliansen samarbeider med, forteller at Felipe er en veldig spesiell gutt. Han jobber hardt og i stedet for å blande seg bort i slåssing i nabolaget holder han seg rolig. Felipe er også et stort fotballtalent og spiller for hele fire lag. Han er keeper og har jobbet svært målrettet. Fra neste år av skal han spille for et enda bedre lag hvor han blir sponset og dermed får økonomisk støtte. Her forteller Felipe litt om sin hverdag: Hei! Jeg heter Felipe Valemtim og er 12 år gammel. Jeg bor i Jardim Leppoldina, som ligger i bydelen Carapicuiba i São Paulo. São Paulo er en veldig stor by, så det er nesten som om vi bor i en bydel i en by rundt byen… Ja, hvis du skjønner! Jeg er på senteret Vila Capriotti tre ganger i uka, hvor vi spiller volleyball, fotball, har bibeltimer, leker, spiller gitar, fløyte og trommer. Jeg kommer hit på formiddagen, fordi vi
har skole på ettermiddagen. Jeg går på en offentlig skole ikke langt herfra. Det er fint og lyst her, jeg liker meg godt. Det er bedre enn å bli hjemme alene med mine to søsken. Jardim Leppoldina er også kjent som et nabolag med mye vold og kriminalitet. Jeg har to søsken og spiller mye fotball på fritida. De fleste vil helst spille ute på banen i fotball, men jeg liker meg bedre som keeper. Mitt største ønske er å bli keeper på Sao Paulos største fotballag, Corinthians. Det er en av Brasils mest populære fotballklubber og spiller i Série A – altså eliteserien. n Kristin Marie Skaar
Langsiktig arbeid gir resultater Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth
Ecuador.
Sommerleir for fadderbarn i Longchuan Kina. For
første gang i år skal rundt 20 fadderbarn i Longchuan få en annerledes sommeruke med miljø som tema. – Miljøbevissthet og bærekraftig levebrød er en stor del av prosjektet i Longchuan. Vi prøver å kombinere dette, og vi tror barna vil være eiere av sitt lokalmiljø i framtiden. Derfor vil vi starte et program for barn og tenkte automatisk på sommerleir, forteller prosjektleder Layn Liu. Deltakerne vil komme fra barneskolene i de to landsbyene Misjonsalliansen samarbeider med. I Lüliang lever storparten av innbyggerne på inntektene fra sukkerrørsdyrking, en god plan som resulterte i en mer pengebasert økonomi for bøndene. Men kvaliteten på jorda har fått betale prisen.
– For at prinsippet om miljøbevaring skal overbevise, må det være økonomisk lønnsomt i et fattig område. Med overforbruk av kjemisk gjødsel vil verdien på jorda om 10–20 år være null, sier Layn. Leiren er planlagt i august, og mye av de lokale naturforholdene vil bli brukt som klasserom. n Hanne Line Mathisen
Misjonsalliansen er en organisasjon som jobber langsiktig. Skolen Isabel Herreria Herreria ble bygget med midler fra fadderordningen. Etter samarbeid med lokalbefolkningen lyktes det i 2006 å bygge en enkel bambusskole over elven. Elevene måtte leke på de små balkongene i friminuttene. Mistet de blyanten, forsvant den lett mellom plankene i gulvet og ned i sump og søle. I 2007 hadde skolen fått fast grunn under føttene, og hverdagen var mye lettere for elever og lærere. Men fortsatt var skolen i bambus, og regn kunne komme inn både ovenfra og fra siden. I tillegg var skolegården i regntiden utsatt for mye søle. Da skoleåret startet i år, kunne elever og ansatte starte opp på en helt ny skole. Denne skolen er bygd av myndighetene etter en lang og krevende prosess og solid innsats fra rektor, lærere og foreldre. Det nye bygget inneholder både bibliotek og datarom, og elever og lærere er storfornøyde med de nye undervisningsforholdene. Uten innsatsen fra lokalbefolkningen og støtten fra faddere hadde ikke denne skolen stått her i dag. Selv om myndighetene nå tar mer ansvar for bygging av skoler, fortsetter vi å bidra til at innholdet i skolehverdagen skal bli best mulig. Det er spesielt tre temaer som vi bidrar med å styrke i skolene fremover. Det første er refleksjon rundt hva som er viktig i gymtimene og hvorfor man trener. Sunn livsstil er det andre. Her inngår seksualundervisning, kjønnsroller, rettigheter, forebyggende hiv/aids-arbeid og forebygging av tenåringsgraviditeter. Det tredje er ernæring. n Kjetil sande
#4/2012
23
Ser barna bedre
Brasil. Dagsenteret Jardim Paraíso
i Joinville har styrket sitt samarbeid med de lokale skolene. Skolene ser tydelig den positive effekten det har for barn å delta på senteret utenom skoletid. – Vi har trappet opp samarbeidet for å finne mer ut om hvordan de utsatte barna egentlig har det. Det er lettere å avdekke hvordan barnas forhold er hjemme når de deltar i aktivitetene på senteret, sier rektor Elaine Salette Puhl ved en av de lokale skolene i bydelen Vila Paraíso. Dagsenteret Jardim Paraíso drives av den lutherske kirken og tilbyr sportsaktiviteter, musikk, lek og leksehjelp for barna hver formiddag og på lørdager. Skolene i nærheten kommer gjerne med anbefaling om hvilke barn de mener bør få tilbud på dagsenteret. Disse barna kommer oftest fra fattige familier eller fra hjem hvor narkotika og mishandling preger hverdagen. Senteret Jardim Paraíso har psykologer og andre fagfolk som bedre kan følge opp barna. – Mange er i en svært vanskelig situasjon. Men flere gjør det bedre på skolen, og generelt ser vi at bare det å få delta i prosjektet og være med på aktivitetene på senteret gjør dem svært godt. Håpet fremover er at Jardim Paraíso også kan tilby aktiviteter for barna på ettermiddagen. Foreløpig har de kun kapasitet på formiddagen, noe som gjør at barn som har skoletid på denne tiden ikke får mulighet til å delta. n Kristin Marie Skaar
24
#4/2012
Disse kommer til Sørlandet. Kommer du? Ecuador. I
juni arrangeres PlussbankCup på Sørlandet. Cupen har invitert et fotballag fra Ecuador bestående av ni jenter. Jeg dro og møtte dem på en trening. – Er dere klare for å reise til Norge? spurte jeg. – Ja, vi vil reise i morgen! svarte de entusiastisk. Årets PlussbankCup går av stabelen 23.–27. juni. Cupen er en støttespiller til Misjonsalliansen, og siden 2009 har de invitert et lag fra Ecuador til å delta på PlussbankCup. Da jeg besøkte jentene, ble jeg møtt av en entusiastisk flokk som smilte fra øre til øre. For jentene som kommer fra de fattigste områdene av Ecuador, er det å kunne reise til Norge en urealistisk drøm som nå faktisk er i ferd
med å gå i oppfyllelse. Laget fra Ecuador kommer til Norge en god uke før cupen starter for å oppleve litt mer av landet vårt, og fra 22. juni blir de altså å finne i Kristiansandsområdet. Det er bare å krysse av i kalenderen og sette av datoen for årets PlussbankCup. Kommer du innom for å heie frem jentene våre, blir det garantert en opplevelse du sent vil glemme! Jeg spurte jentene om de ville komme til å vinne noen kamper, og da svarte de ganske selvsikkert: – Ja, vi skal vinne alle! Vi skal slå disse nordmennene! n Bjørnar Valbø
En ambassadør blir til Filippinene. Som
volontør er det en interessant opplevelse å være på «andre siden» av et fadderbarn. Tidligere har jeg sittet hjemme i Norge og fått bilde av et barn uten egentlig å ha så mange tanker rundt hvordan dette barnet havnet på dette bildet.
Nå vet jeg det, og det gir meg en helt annen forståelse av hvor mye jobb det faktisk ligger bak å drive en fadderordning. På Marinduque er fadderbarna ambassadører for lokalsamfunnet sitt – en landsby spekket med barn, ungdommer, unge voksne, nybakte foreldre, ektepar og eldre mennesker.
Det er ikke bare det ene barnet som får hjelp. Som fadder bidrar du til å forbedre forholdene som omgir barnet hver dag. De får tilgang på rent vann, mat, utdanning, helsetjenester og andre grunnleggende behov man trenger for å vokse opp og leve i trygge og verdige omgivelser – en gevinst for hele samfunnet! n Iren Hetland
1. Ikke bare fadderbarn går på skole (Hva skal stå i det gule feltet?)
2. I hvilke land har Misjonsalliansen fadderordning? Vinnere forrige nummer
Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no
Premie Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansenlogo
Alistair Peter, Vang i Valdres Gerd Bowim, Saltnes Inge Kristian Rakvåg, Råholt Karina Vik, Nærbø Elfrid Blomdal, Tysse Løsning forrige nummer
1. Dette er vietnamesiske våruller 2. «Å holde hender» 3. Turisme
#4/2012
25
26
Reportasje   #4/2012
Reportasje
Banken tar form Ecuador. Mulighet
til sparing og tilbud om forsikring og gratis medisiner gir lånekundene økt trygghet. D-MIRO går nye veier, og banken vekker oppsikt! > Tekst & foto [ Knut Harald Dobbe ]
#4/2012
Reportasje
27
> Bakeri. Bakeriet til Juan Triviño blir fort oversvømt i regntiden. De trenger å få hevet huset, men det vil koste mye.
>
de første sparekontoene i Banco D-MIRO i Ecuador åpnet. En viktig grunn for å omforme D-MIRO fra stiftelse til bank var å kunne tilby spareprodukter. Sparing viser seg å være et vel så viktig virkemiddel som små lån for å kunne hjelpe mennesker ut av fattigdom.
19. mars i år ble
UTFORDRING Å SPARE. Juan Triviño er 32 år og bor i Monte Sinaí i Guayaquil sammen med sin kone og tre barn på 5, 3 og ½ år. Hit flyttet han som nygift for sju år siden, bygde et lite bambushus og startet et bakeri. På det tidspunktet var D-MIRO den eneste organisasjonen som var villig til å gi lån til mennesker i dette fattige området. Juan har lånt penger i D-MIRO i flere omganger for å investere i bakeriet og huset sitt. – Jeg fikk høre om D-MIRO og dro til kontoret deres i Paraiso og søkte om lån. Nå har jeg mitt femte lån og håper jeg kan fortsette som kunde. Det har
28
Reportasje
#4/2012
vært hardt arbeid å komme frem dit vi er i dag. Vi tar én dag av gangen, og med Guds hjelp skal vi fortsette. Juan Triviño er på mange måter en typisk kunde. Han bygde først et lite bambushus, og som kunde i D-MIRO har han sakte, men sikkert forbedret huset sitt. I dag er huset blitt langt større, med første etasje i sement og mur. Juan er tilfreds med alt han fått til som kunde i D-MIRO, men til tross for en positiv utvikling er det fortsatt vanskelig å få endene til å møtes. Derfor er ikke alltid sparing det som står mest i fokus. – Jeg skulle gjerne begynt å spare, men i dag har vi ikke mer enn det vi trenger for å klare oss, og jeg ser ikke helt hvordan vi skal få det til. Vi kunne virkelig trengt å få hevet huset vårt noe. I regntiden blir huset oversvømt hele tiden fordi grunnplanet ligger under bakkenivå, men dette vil koste mye, og jeg tviler på om vi vil få
Fortsetter.
– Vi tar én dag av gangen, og med Guds hjelp skal vi fortsette, sier Juan Triviño.
et lån som er stort nok til det. Kanskje kan et lån sammen med egne sparepenger være løsningen? sier han og legger til: – Jeg vil også spare til utdannelse for barna. En sparekonto i D-MIRO vil kanskje hjelpe meg til å bli litt mer strukturert. For eksempel ville det vært fint med en forpliktende spareplan som gjør at jeg må sette inn et visst beløp til en fast tid hver måned. 1600 KONTOER ÅPNET. D-MIRO er foreløpig i en tidlig fase i arbeidet med sparing. Det går mot slutten av en pilotfase, og om kort tid skal man ut å markedsføre sparing til alle. Likevel er det allerede 1600 personer som har sparekonto i D-MIRO. De fleste har åpnet konto når de har fått utbetalt lånene sine, men noen få har også dratt til et av D-MIROs 14 kontorer for å åpne en sparekonto. Nilo Manuel Guadmud er en av disse. Kona Mercedes har lån i D-MIRO, og på denne måten ble de
kjent med at sparing nå er mulig. Hun selger klær og tok opp et lite lån på 600 dollar for å få fart på salget. Familien har ikke mye å rutte med, men Nilo håper den nyåpnede sparekontoen kan være til hjelp. – Jeg åpnet sparekontoen fordi familien trenger det. Jeg kaller det en familiekonto. En slik konto kan på sikt hjelpe alle i familien. Vi har tre barn som alle har ulike behov, så vi trenger å spare. Foreløpig har Nilo gjort to innskudd på kontoen, begge ganger 20 dollar, slik at det nå står 40 dollar der. – Det er en begynnelse, og det er to ting vi sparer til. Det ene er at vi ønsker å ha en reserve hvis det skulle dukke opp uforutsette utgifter. Det andre er at jeg ønsker å bygge en eller to etasjer til på huset vårt. Jeg er bygningsarbeider og har dimensjonert huset slik at det tåler et par etasjer til. Drømmen er å bygge på huset slik at vi får litt mer plass selv, og slik at vi kan få én eller to små leiligheter å leie ut. >
#4/2012
Reportasje
29
Bakeri. Mercedes selger klær og tok opp et lite lån på 600 dollar for å få fart på salget. Familien har ikke mye å rutte med,
>
30
SPARER TIL BUSS. Blanca Banegas er en annen kunde som nylig har åpnet sparekonto i D-MIRO. Hun har sitt andre lån i D-MIRO, og lånene har hun hovedsakelig brukt til å reparere bilen sin som hun bruker til å kjøre taxi. På grunn av den høye kriminaliteten er det svært farlig for en kvinne å kjøre taxi, spesielt i Guasmo, området der hun bor. I tillegg er bilen hennes svært gammel og slitt. Hun ønsker derfor å kjøpe seg en liten minibuss og med denne kjøre faste ruter, som for eksempel for utvalgte skolebarn om morgenen. Det er langt tryggere.
Reportasje
#4/2012
– Sparekontoen vil kanskje kunne hjelpe meg til å realisere drømmen om en buss. I tillegg vil pengene jeg har på kontoen være en reserve hvis jeg skulle få problemer med å betale avdragene på lånet jeg har. Foreløpig har jeg spart ti dollar i måneden, men jeg håper å kunne spare mer. Carlos Rabascall er markedssjef i D-MIRO og sentral i utviklingen av spareproduktene. Carlos forklarer at sparing er noe D-MIRO skal jobbe
LANGSIKTIG ARBEID.
men ektemannen Nilo Manuel Guadmud håper den nyåpnede sparekontoen hans kan være til hjelp.
med på langsiktig basis, og at sammen med lån og andre produkter skal banken bruke sparing til å hjelpe kundene til å bevege seg vekk fra fattigdommen de lever i. – Kundene i D-MIRO er fattige, så vi må ikke forvente at alle vil løpe til banken med en gang det blir mulig å spare. Mange har rett og slett ikke noe å spare, de har nok med å dekke basisbehovene sine. Men sparing blir viktig sammen med lån. For eksempel tror jeg at mange vil bli i stand til å spare
etter at de har vært lånekunde en tid og fått bedre overskudd i bedriftene sine. I D-MIRO jobber vi for å forandre liv, og på sikt vil sparing bli en viktig del av dette. Sparekontoene som nå tilbys, er helt enkle kontoer som kan åpnes uten et minimumsinnskudd. Om litt vil kundene også få bankkort som de kan bruke i alle minibanker i landet, og Rabascall og hans medarbeidere er i gang med å tenke ut flere spareprodukter. >
#4/2012
Reportasje
31
Langsiktig hjelp. Carlos Rabascall er markedssjef i D-MIRO. Han mener sparing og lån kan få mange ut av fattigdommen på sikt.
>
– Mens andre banker krever opptil 200 dollar som minimumsinnskudd, kan man i D-MIRO åpne en konto med kun én cent. Det er svært viktig fordi kundegruppen vår er fattig. Men det blir enda viktigere å starte med ulike typer programmert sparing, det vil si spesialtilpasset sparing til bil, hus, utdanning både til kunden selv og barna, helseutgifter mm. NYSKAPNING: FORSIKRING OG HELSE. Alle lånekunder i D-MIRO mottar en forsikringspakke, og som en del av denne pakken ligger det et tilbud om gratis legekonsultasjon og gratis medisiner. Da D-MIRO ble bank, inngikk banken et samarbeid med et selskap som gir medisinske tjenester via ulike legesentre. I hver av de 14 byene og bydelene som D-MIRO har kontor, kan D-MIROs kunder og deres ektefeller og mindreårige barn få gratis legekonsultasjoner samt basismedisiner på en utvalgt apotekkjede.
32
Reportasje
#4/2012
Mikrolege. Maximo Rodriguez er lege og gir legehjelp til D-MIROS kunder.
Vi dro og besøkte legekontoret som D-MIRO samarbeider med på Isla Trinitaria i Guayaquil. Rett etter åpningstid satt det fem damer på venterommet, og fire av disse var D-MIRO-kunder. Den femte kvinnen var ikke D-MIRO-kunde selv, men kunne fortelle at moren var det og at moren hadde benyttet seg av tilbudet allerede. En av damene er Flor Zambrano. Hun har vært kunde i D-MIRO noen år og er nå hos denne legen for andre gang. – For meg er dette et fantastisk tilbud. Jeg slipper en stor utgift, og det er en trygghet for meg å vite at jeg alltid kan komme hit for en gratis undersøkelse hvis jeg skulle ha noen problemer. Maximo Rodriguez er lege og har jobbet på legekontoret på Isla Trinitaria siden tidlig på 90-tallet. Han mener tilbudet som D-MIRO gir til sine kunder er svært mye verdt, og han har aldri hørt om tilsvarende.
HALVPARTEN ER D-MIRO-KUNDER.
>
Drømmekunde. Blanca Banegas drømmer om å kjøpe en buss, så hun kan kjøre barn til skolen.
– En typisk kunde her hos meg, for eksempel en kunde med luftveisproblemer, betaler gjerne mellom 20 og 30 dollar for en konsultasjon sammen med prøver og medisiner. Dette er svært mye penger for de aller fleste folk som bor i dette området. D-MIRO-kundene får alt dette gratis. Og at det betyr mye for D-MIRO-kundene er det ingen tvil om, tallene taler for seg selv. I løpet av én dag har jeg rundt 50 kunder her, og 25 til 30 av disse kommer via D-MIRO, det vil si over halvparten. D-MIRO har fått mye oppmerksomhet for dette tilbudet. Representanter fra andre banker har kommet til D-MIRO for å lære mer om dette. Carlos Rabascall drar frem tilbudet som en stor suksess, og han skjønner godt at det vekker litt oppsikt. – Siden vi startet opp som bank 19. juli i fjor, har det vært ca. 30 000 konsultasjoner for våre kunder.
30 000 konsultasjoner.
Blant de fattige. D-MIRO holder til midt i Guayaquils fattige områder.
Antallet kunder som har benyttet seg av tilbudet er noe mindre, for noen har gått til legen flere ganger. Men 30 000 er et fantastisk tall. Og dette er et tilbud vi gir til mennesker som har små ressurser. Tenk hvilken betydning dette har for mange av disse, sier Rabascall engasjert. Tilbudet om gratis medisiner og konsultasjoner er noe både banken og kundene vinner på. Sjansen for at kunden holder seg frisk er langt større, noe som betyr økt livskvalitet for kunden. Og for D-MIRO betyr bedre helse for kundene at de i større grad overholder tidsfristene for betaling av avdragene på lånene. – For fattige mennesker er bekymring for sin egen og sine nærmestes helse noe som tar enormt mye fokus, og noe som i mange tilfeller hindrer muligheten for utvikling. Med det nye tilbudet vårt gir vi familiene en større ro, noe som gjør at de i større grad kan konsentrere seg om å skape inntekter og økt livskvalitet, avslutter Rabascall. tsjil@misjonsalliansen.no
#4/2012
Reportasje
33
Selger søppel Det nærmer seg Rio+20, FNs klimakonferanse som holdes i Rio de Janeiro, Brasil. Da synes vi det er på sin plass å vise fram hva våre kreative venner i Brasil og på Filippinene gjør for å få sving på både resirkulering og inntekt. I mange slumområder brukes søppelavfall til å lage flotte, salgbare produkter. Noe å la seg inspirere av?
1. SÃo Paulo, Brasil
Stoler og krakker av plastikkflasker og papir I favelaen Boraceia i São Paulo har en kvinnegruppe startet sin egen produksjon av stilige krakker og stoler flettet av plastflasker og avispapir som de finner i gatene og på søppelplassen i nærheten. Det tar to dager å lage en stol. De har blitt kurset i å lage produktene og selger dem på markedet i bydelen. – Nå leter vi etter flere produkter vi kan lage av søppel, sier Maria Romilda F. Dos Santos, leder i kvinnegruppa.
34
Trender
#4/2012
av [ Kristin Marie Skaar & Karoline Kinn Hartvigsen ]
2. Metro Manila, Filippinene
Vesker og bokser av plast I San Antonio, like utenfor Metro Manila, sitter Rolinda og fletter vesker av plastikk som hun kjøper av den lokale søppelbilsjåføren. Hun bruker én dag på hver veske og får hjelp av barna til å brette plastikken. Mannen hennes jobber også på søppelplassen i nærheten og finner resirkulerbare materialer som han selger videre. De har en knapp økonomi, men inntektene vil Rolinda gi til skoleutstyr for barna i nabolaget. – Jeg vil hjelpe barna i nabolaget til å gå på skolen, sier hun. 3. Metro Manila, Filippinene Engel av telefonkatalog Refuge Church, en av Misjonsalliansens samarbeidskirker, ligger like ved en av søppelplassene i Manila. Medlemmene av kirken bor i utkanten av en søppelplass, og mange skaffer seg også inntekt derfra. I kirken arrangerer de stadig kurs i inntektsbringende arbeid. Kursene støttes av Misjonsalliansen. Et av produktene de har laget er engler laget av telefonkatalogsider. Hver engel krever MYE innsats. Først må telefonkatalogsider klippes i strimler, så rulles, engleformer må tegnes og klippes ut i kartong, rullene må limes på formen, og til slutt skal det sjekkes at den er helt perfekt. Rolinda, som også lager vesker, finner telefonkatalogene på søppelhaugen hvor mannen hennes jobber.
4. Joinville, Brasil
Vesker av dongeri og plakater I bydelen Morro do Meio i Joinville lever mange kvinner i arbeidsledighet og i en vanskelig situasjon. Silvia Seidel i kirken Deus Triuno har tatt initiativ til en kvinnegruppe som skal sy egne vesker de kan selge på markedene i byen. Den ene modellen lages av gamle dongeribukser som folk i nabolaget leverer inn til kirken og er basert på et nett designet til å henge inne bilene – en modell som har blitt veldig populær i flere deler av Brasil. I tillegg lager de store vesker av reklamebannere. Disse plakatene lages av materiale som normalt ikke kan resirkuleres.
#4/2012
Trender
35
36
Portrettet   #4/2012
Portrettet
Mer enn milde gaver Norges ferske utviklingsminister vil ta utviklingspolitikken hjem. – Folk er folk, og det gjelder å viske ut denne avstanden. Bistand handler ikke bare om å gi milde gaver til de fattige, sier Heikki Holmås. > Tekst [ Kristin Marie Skaar ] Foto [ UD, Oddmund Køhn og Kristin Marie Skaar ]
#4/2012
Portrettet
37
>
38
En ny politiker har tatt over styringen av Norges – Å ta bistand hjem handler også om mer enn milde bistandsmidler. Hva blir prioriteringene? Hva mener gaver. Det handler om å endre den skjeve maktfordehan om saker som mikrofinans, om utdanning, om re- lingen i verden. All urettferdighet handler om skjev ligion og bistand? Med slike spørsmål på blokka, tar fordeling av makt og penger. Igjen – folk er folk, og vi vi en tur til den ferske utviklingsministeren Heikki skal vise solidaritet. Her spiller frivillige organisasjoner Holmås (SV). en viktig rolle. Når vi ankommer utviklingsministerens kontor, har – Det har jo vært diskusjoner om frivillige organisahan gått fra seminar med Verdensbanken og lunsj med sjoners effekt, både i forhold til resultater og evne til å EU-ambassadører, til nye møter og taler. En helt vanlig skape engasjement. Hva tenker du om dette? dag for en utviklingsminister. Men fortsatt ikke helt van– Jeg mener at frivillige organisasjoner har en tilleggslig for Heikki Holmås, som nettopp har verdi vi ikke skal kimse av. Det at folk Vi må gå løs på vært på sin jomfrutur til Afrika. Etiopia, engasjerer seg og kommer sammen for årsakene til pro- en sak, har en verdi i seg selv. Særlig og Kenya og Tanzania var første stopp. blemene og ikke – Å ja, det blir flere turer. Jeg har brenner jeg for utveksling, at folk komikke rukket å sitte så mye i kontorsto- bare prøve å lindre mer seg ut og møter mennesker som len, kanskje to timer, sier Holmås – og ønsker å ta grep om sine liv. konsekvensene. er tydelig fornøyd med det. Men nå er det bare førti minutter til han må haste DRIVKRAFTEN. Holmås har selv vokst opp i et hjem hvor han lærte å ta de svakes parti. Dette skulle bli drivkrafvidere, så vi setter i gang. – Du har nettopp vært på din første tur til Afrika, en ten som bragte ham inn i politikken og til venstresiden. – Jeg ser verden gjennom maktbriller. Finnes det kjapp tur med tett program. Hvordan var det? – Kontrastene blir sterke når man bor på et første- urett og sult skyldes det svik, og det må vi gjøre noe klasses hotell og kommer ut og møter mennesker i en med. Ikke bare gjennom å gi milde gaver til de som helt annen livssituasjon. Det gjør at behovet for rettfer- har det vondt, men gjennom å vise nestekjærlighet og dig fordeling og grunnleggende solidaritet føles enda solidaritet. Vi må gå løs på årsakene til problemene og sterkere. Men ellers ser jeg også de samme problemene ikke bare prøve å lindre konsekvensene. – Hvis du da tenker 1–2 år fram i tid, hva blir dine vi møter andre steder. Det handler om å skaffe seg jobb, legge til rette for helse og sosiale tjenester, få kloakken prioriteringer som utviklingsminister? – Regjeringens planer er fastlagt, men jeg har tre og strømmen dit den skal. Folk er folk, og vi har mye til felles enten vi er fra Norge eller Tanzania. Men kontras- prioriteringer. Det første er å ta vare på naturen og det biologiske mangfoldet og jobbe for grønn strøm til tene er som sagt store, understreker Holmås. alle. Det andre er likestilling, som jeg mener er helt avTA BISTAND HJEM. Den lille svippturen til Afrika er en av gjørende for utvikling. Til sist står rettferdig fordeling flere reiser han skal foreta fram til oktober. Det første høyt. Økonomisk vekst bidrar ikke nødvendigvis til han gjorde som utviklingsminister var å invitere alle rettferdig fordeling. Land som Brasil, Angola og Nigede frivillige organisasjonene i Norge til å gi politiske ria er rike, men har mange fattige, konstaterer Holmås. innspill, fortelle om temaer de er opptatt av og steder PRIORITERINGER. Vi går videre til temaet utdanning, de mener han bør reise til for å bli klok. – Jeg har fått en lang liste med innspill. Så nå vil jeg ett av Misjonsalliansens satsingsområder og sentralt prøve å følge opp. Jeg tenker at det er ekstremt viktig som i statsbudsjettet. Den siste tiden har blant annet Plan ny utviklingsminister å komme meg rundt i verden, både Norge satt søkelys på manglende prioritering på utfor å få innsikt i politikken, i organisasjonenes arbeid og danning. – Statsbudsjettet sier noe annet enn hva NORADs regnfor å lytte til historiene som mennesker opplever. – Du har snakket mye om at du vil «ta utviklingspo- skap viser. Vi ser en kraftig nedgang i midler til utdanning, FNs tusenårsmål nummer to. Hva sier du til dette? litikken hjem». Hva mener du med dette? – Over tid mener jeg støtten til utdanning har ligget – Det handler om flere ting. Støtte til bistand står veldig sterkt i Norge. Nordmenn flest synes det er riktig. på det samme, men fra ett år til et annet kan nok tilskudSamtidig er det ikke noe vi kan ta for gitt. Folk blir også dene gå litt ned. Det avhenger også av om man finner i tvil, særlig unge. Bruker vi penger riktig? Har det noen gode prosjekter og når det bokføres. Jeg tror absolutt ikke > effekt? Derfor er det viktig å vise nulltoleranse for korrupsjon og være tydelige på resultater. Vi må heller ikke legge skjul på at å drive bistand innebærer en risiko. Heikki Holmås har tre ting han gjerne vil Holmås er også opptatt av at for å klare å engaprioritere som utviklingsminister: Grønn sjere må folk inviteres til å bli med i den utviklingsøkonomi, likestilling og rettferdig fordeling. politiske debatten.
Portrettet
#4/2012
  #4/2012
Portrettet
39
å belyse at noen former for mikrofinans ikke fungerer alle steder og at noen mikrofinansselskaper tenker mer på profitt og har høye renter. Men mikrofinans har noe viktig for seg. Det er ikke mange som tenker over at mikrofinans har rot i det vi kjenner til som sparebanken i Norge. Bare se hvordan det gikk! Vi nikker og minner Holmås om våre mikrofinansplaner i Liberia – et land han straks skal besøke. RELIGIONENS ROLLE. De siste to årene har religionens rol-
le i bistand og tiltak for å øke norske hjelpearbeidere og nordmenn flest sine kunnskaper om dette, fått mer oppmerksomhet. Holmås har selv ingen personlig forhold til kristen tro, men mener religionens evne til forening og forståelse kan bidra svært positivt i bistand. – Vi er veldig tydelige på at bistand ikke skal gå til misjonering. Men religion er en svært viktig del av mange menneskers liv. Det skal vi ta alvorlig. Religion binder Da Holmås tok over som utviklingsminister 23. mars sammen mennesker. Jeg tror det er viktig å tenke på rei år, hadde han aldri besøkt et utviklingsland. ligion som noe som forener og ikke skiller og å fokusere Etter første tur til Afrika i mai står mye reising på på likhetene mellom ulike religioner. Mange religioner programmet. er en del av en enhetlig tradisjon. > det er en bevisst strategi å minske – Har du noen tanker om hva Det er ikke mange som støtten, sier Holmås. vi i Misjonsalliansen kan gjøre tenker over at mikrofinans Han legger samtidig ikke skjul for å skape mer engasjement her har rot i det vi kjenner til hjemme eller jobbe for økt kunnpå at regjeringen har prioritert andre ting mer. Bevaring som sparebanken i Norge. skap om vårt misjonsbegrep? av regnskogen er et av Norges – Som jeg sier: Det er alltid Bare se hvordan det gikk! viktigste satsingsområder, samt folk som gjør inntrykk på folk. FNs mål om å sikre fornybar energi til alle. Derfor tenker jeg at det er viktig å vise frem menneske– Det betyr ikke at andre områder nedprioriteres, ne i landene man jobber i. Å delta i samfunnsdebatten men det gjør at for eksempel støtten til utdanning ikke er også viktig – peke på hva som er rett og galt og hva øker betraktelig fordi vi har valgt å satse på andre ting dere oppfatter som riktig ut fra deres virkelighetsbilde. samtidig. Og til dem som ikke lar seg bevege av sterke historier, – Hvordan vil du selv prioritere utdanning og barns men heller vil se på tall og fakta – vis dem dette og vær rettigheter framover? tydelige. – Hovedtrekkene vil ligge omtrent som nå. Med fiDer var tida ute. Vi takker for oss og ser frem til å skrinanskrise i verden og Europa mener jeg det er viktig å ve flere punkter på den allerede lange lista med innspill rette søkelyset også mot ungdommens situasjon, med ar- til utviklingsministeren kristin.skaar@misjonsalliansen.no beidsledighet og mangel på høyere utdanning. Der har vi en jobb å gjøre, understreker han. Heikki Holmås (40) Klokka tikker, og vi går over til et annet viktig tema for oss. Som største norske aktør innenfor mikrofinans er det naturlig å spørre hvordan Holmås forholder seg til kritikken og debatten rundt mikrofinans. Enkelte forskere mener det ikke finnes bevis for at dette har positive virkninger, mens Misjonsalliansens arbeid viser tydelige positive resultater. – Det er åpenbart at tilgang til penger er helt avgjørende for å få til utvikling blant folk. Det er også viktig
MIKROFINANS.
40
Portrettet
#4/2012
Ny utviklingsminister, fra 23. mars 2012 Født på Voss, Hordaland ■■ Siviløkonomutdannelse fra Norges Handelshøyskole ■■ Leder i Sosialistisk Ungdom 1996–1999 ■■ Fast stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti siden 2001 ■■ Leder i Oslo SV fra 2008 ■■ ■■
Fellesferie & fellesskap
Betraktninger
Det er underlig hvordan de små og tilsynelatende uvesentlige ting i hverdagen kan gi store og viktige følger for våre medmennesker – verdt å bevisstgjøre seg selv på!
Sommervær Sommertur Sommerferie Sommerminner Sommerstevner Sommer …
Så rart Så rart at vi kan be og så får vårt medmenneske hjelp
Sommeren nærmer seg – mange gleder seg til friuker fra jobb, skole og stress.
så rart at små ord har evne til å gjøre vårt medmenneske glad
Følelser av hva sommer er, er nesten like mange som antall mennesker på vår jord. Noen gleder seg. Andre gruer seg.
så rart at noen minutter av vår tid gir vårt medmenneske nytt håp
«Felles»-ferie er blitt et begrep på folkemunne. Betyr: – alle tar ferie til samme tid. Kan bety: – en ferie som styrker felleskapet!
skaper trøst i vårt medmenneskes hjerte så rart at bønn og ord og kjærtegn er det mest dyrebare i verden og allikevel helt gratis takk for det rare Herre la oss gjøre hverandre rike med det alltid
så rart at en arm rundt en skulder
Vi tar ferie. Gud tar aldri ferie. Han er hos oss alle dager – også når vi tar ferie. Han trenger ikke «et pust i bakken»!
Fra «Regndråper» 1991 Tove Houk
Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier:
«Kraften» kalles Gud noen steder i vår Bibel. Han vil være med og gi oss ny kraft.
Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Hilde Faugli, vikar på utenlandsavdelingen Linda og Ronny Mehus Rugland i Bolivia Inger Lise og Knut Harald Dobbe i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene
«Fellesferie» kan bli «Fellesdager» sammen med Gud i hytteveggen, i skogen, i fjellet, i vannkanten. «Fellesdager» med Gud kan vi få ved – å gå inn gjennom åpne kirkedører i vårt eget land, i fremmed land, i herjede land, i katedraler, i fjellkirker – ved å være i stille rom, i sangglade rom, i musikkens verden! – ved å høre andre preke enn de vi vanligvis hører. – ved stille timer over en Bibel. Når fellesferie blir fellesskap med Kraftens Gud, kan vi starte høsten med fornyet styrke. God sommer – når den kommer!
av [ Egil Hauge ] Hovedstyremedlem
&tter+¡anke
41
Ja, vi gjør også feil For noen år siden bygde Misjonsalliansen noen vanntårn for å sikre drikkevann til en landsby. Prosjektet så en stund ut til å være en suksess, helt til noen kom til å tenke på å sjekke vannkvaliteten. Vannet var fullt av tungmetaller. Lokalbefolkningen hadde riktignok fått bedre tilgang på vann, men de hadde fått bedre tilgang på dårlig, og kanskje til og med helseskadelig vann. Det å innrømme sine feil har begynt å få mer oppmerksomhet i bistandsbransjen. Organisasjonen Engineers without Borders Canada (EWB) har de siste årene publisert såkalte «failure reports», der de relativt åpent og ærlig forteller om ting som ikke har gått så bra i løpet av det siste året. Nå har de tatt et skritt videre og etablert en nettside der også andre som jobber med utviklingsprosjekter kan gå inn
Men det skal vanskelig gjøres å drive utviklingsarbeid uten å gjøre en eneste feil.
42
ommentar #4/2012
ommentar
og registrere sine feil, og det ser ut som om trenden brer om seg. Dette står i ganske sterk kontrast til de vanlige rapportene vi skriver til våre donorer og til suksesshistoriene vi forteller dere givere om på nettsidene våre og her i Tsjili. Som regel er vi mest opptatt av å fortelle om det gode arbeidet vi og partnerne våre gjør, og de positive effektene det har for folk i prosjektområdene våre. Men det skal vanskelig gjøres å drive utviklingsarbeid uten å gjøre en eneste feil. Ofte går ting galt i kommunikasjonen med partnere og lokalbefolkninger som snakker andre språk og har andre ståsted enn vi har. Noen ganger tror man at man vet
nok til å sette i gang et prosjekt, men så dukker det opp informasjon underveis som gjør at verden ser litt annerledes ut. Og dessverre gjentas feil og dårlige metoder stadig vekk – vi er ikke gode nok til å lære av hverandre. Hvis vi kunne lære både av våre egne og andres feil, kunne vi kanskje unngått noe av dette. For vi jobber jo egentlig alle mot samme mål; vi ønsker at våre prosjekter skal fungere best mulig, med mest mulig effekt på fattigdom, sult og urettferdighet. Selv om vi internt diskuterer og lærer av ting som har gått galt, kan det imidlertid være mange grunner til at organisasjoner er nølende med å innrømme feil offentlig. Realiteten er at vi jobber i en bransje der mange slåss om de samme pengene. Og selv om mange givere er realistiske nok til å skjønne at også vi bommer litt, oppfattes det nok for mange organisasjoner som for risikofylt å offentliggjøre sine feiltrinn. Hvis givere og donorer får følelsen av at pengene de gir har gått til spille, hvorfor skulle de fortsette å støtte oss? Jeg synes EWBs initiativ til mer åpenhet er prisverdig. En større åpenhet omkring feil kan føre til mer troverdighet og, på sikt, til bedre bistand. Men dette handler ikke om å få flest mulig historier inn i en database om bistandstabber. Hvis man kun inn-
Hvis det å innrømme feil bare blir nok et pr-stunt, ja, da har åpenhetsøvelsen ikke så mye for seg. rømmer de feilene som er ufarlige nok til å bli offentliggjort, eller hvis det å innrømme feil bare blir nok et pr-stunt, ja, da har åpenhetsøvelsen ikke så mye for seg. I bunn og grunn handler dette om holdninger til åpenhet i utviklingsbransjen, noe som kanskje koker ned til et spørsmål om modighet. Om vi og resten av bransjen tør å henge oss på ingeniørene og fronte mer reell åpenhet, og om dette blir i den store offentlighet, overfor dere som givere, eller i det minste overfor hverandre – det gjenstår å se. Ville dere feiret forsøket på å la ydmykhet, åpenhet og diskusjon om feiltrinn føre til bedre prosjekter, eller ville dere straffet oss? av [ Hilde Faugli ] Bistandskonsulent i Misjonsalliansen
#4/2012
ommentar
43
Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway
Sommergaven 2012
Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet
Gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040 Merk med ÂŤsommergavenÂť