Misjonsalliansens magasin
Vå rg av en
20 10
#3/2010 106. årgang
KAMBODSJA Kan skape nye Livshistorier FILIPPINENE med Hjarte på rette staden Portrettet Kaptein Røsæg Trender leker uten grenser Kommentar tores byggeklosser
: d an l r e d d a 33 – f t 26 e t sid Ny
a j s d o b m på s a Le K
Gi barn i Kambodsja en bedre hverdag.
Bli Fadder!
Vil du endre en livshistorie? å bedre skoletilbudet. Fadderbarna vil også få årlig helse- og tannhelsesjekk. Fattigdom bekjempes ikke bare med utdanning. Fadderbarna er representanter for familier og landsbyer, og helsekurs, brønner og bygging av latriner er derfor også en del av den helhetlige innsatsen. Kurs for å få bedret avlingene, samt grisebanker og fiskeoppdrett setter mennesker i stand til å arbeide seg ut av den verste fattigdommen. Beste hilsen fra Lina & Andreas, utsendinger i Kambodsja.
Send inn svarslippen eller gå inn på www.blifadder.no
Jeg vil bli fadder for ___ barn i Kambodsja
Reg.nr 085
Beløpet på kr 200,- per måned per barn ønsker jeg å betale per
måned
kvartal
halvår
år
Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.
[ tsj i li ) n r. 3 – 2 010
Virkeligheten er vond for altfor mange barn i Kambodsja, og vi vil så gjerne hjelpe dem. Derfor håper vi å få faddere i Norge til skolebarn her. Vi har sett at det er mulig å endre liv og at det skapes håp når det gis muligheter. God utdannelse er en forutsetning for endring, derfor satser vi sterkt på
Jeg vil gjerne betale med giroblanketter.
Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.
Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo
Innhold #3/2010
6
Opplevelsen
Med Hjartet på rette staden. Koinonia Community Church jobber aktivt for å bedre tilstanden til folka i slumgata Maria Guison. Bli med og sjå korleis!
14
Nyheter Garanterer for hverandre. Fattige
kvinner uten utdannelse og uten annen garanti enn hverandre, låner sammen for en bedre fremtid.
34
trender
26
Reportasjen Kan skape nye livshistorier.
Misjonsalliansens fadderordning i Kambodsja skal gi håp for de svakeste elevene.
36
Portrettet
Styrelederen. Vi tar heisen opp til femte etasje i Kirkens Hus. Der holder Gerd Karin Røsæg til. Hun er leder for Misjonsalliansens hovedstyre.
41 Til ettertanke Om å gjøre seg fortjent til
42 Kommentar Å bygge sammen
4
#3/2010
Fi li pp in en e
[omslaget]
Gutten på bildet er en av de som har glede av den nye fadderordningen i Kambodsja. Denne forsiden ble valgt av våre tilhengere på Facebook. Foto: Oddmund Køhn
[tsjili]
ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS
[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse
[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.
[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].
[få tsjili]
Ønsker du å få dette magasinet i postkassen, Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!
Leder Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær
Dyktig! lederne har jeg brukt anledningen til å si noe om Misjonsalliansens verdier: Nær, modig og dyktig. I forklaringen til den siste verdien sier vi i vår verdiplattform: «Med ‘dyktig’ vil vi si at vi skal være faglig oppdaterte med vilje og evne til kreativitet og videreutvikling. I møte med målgruppen i Sør, givere og fagmiljøer, skal vi oppleves som troverdige, lærevillige og seriøse.» Misjonsalliansen jobber i dag i ti land på tre kontinenter. Prosjektene varierer svært fra land til land. Kulturen er forskjellig. Fattigdommen har mange ansikt. Når vi i Misjonsalliansen har satt ned noen verdier som skal kjennetegne oss, betyr ikke det at vi skal fremstå likt overalt. Det vi imidlertid først og fremst ønsker, er å være lydhøre i forhold til de behov som materialiserer seg på det enkelte sted. Fattigdommen i Liberia er skrikende og altoverskyggende. I São Paulo i Brasil er den ikke like fremtredende. Bildet er mer sammensatt; store skyskrapere og enorme kjøpesentre er også en del av bildet. Men midt i velstanden er det lommer av ekstrem fattigdom. Behovene for menneskene i de fattige slumområdene er store på tross av rikdommen de har rundt seg. Misjonsalliansen ønsker å være en organisasjon som tilpasser seg de lokale forholdene, vi ønsker å være til stede for de fattige og hjelpe de til å kjempe seg ut av fattigdommen. For å klare dette må vi ha et helt verktøyskrin av metoder for fattigdomsbekjempelse. Vi må være nytenkende og kreative, men aller mest må vi være lydhøre for de behovene menneskene vi jobber blant har. For noen år siden fikk jeg anledning til å ta med en rik ecuadorianer ut til de fattige områdene i hans eget land. Hans holdninger skremte meg. Hans postulat var at de fattige er late og uten tiltakslyst. Dette gjorde at de for alltid kom til å være fattige, mente han. På tur ut i et av slumområdene traff vi en av våre samarbeidspartnere som sjenerøst delte sin livshistorie med oss. Han fortalte om mange på utdannelse, om knuste drømmer og de utallige timene han nå jobbet for å kunne gi sine barn muligheten til den skolegangen han alI de siste
«Vi må være nytenkende og kreative, men aller mest må vi være lydhøre for de behovene menneskene vi jobber blant har.» dri fikk. Møtet ble et vendepunkt for mannen som hele sitt liv hadde levd en beskyttet tilværelse bare noen kilometer fra fattigdommen. Fattigdomsbekjempelse er på ingen måte en enkel oppgave. Problemene vi står overfor er sammensatte og utfordrende. Det er ingen fasitsvar for hvordan vi kan hjelpe mennesker ut av fattigdommen. Når vi som organisasjon sier at vi skal være dyktig, må ikke det oppfattes som selvskryt. Vi sliter hver eneste dag med å finne gode og bærekraftige løsninger på alle de utfordringene våre partnere strever med. Våre medmennesker som lever i fattigdom, fortjener imidlertid at vi hele tiden gjør det vi kan for å profesjonalisere oss. De fortjener det aller beste. Misjonsalliansen har gjennom sin historie opplevd både suksesser og store nedturer i arbeidet for å gjøre verden til et bedre sted. Kontinuerlig søker vi å evaluere prosjektene våre. Gjennom Norads krav til resultater og ikke minst kvalitetsbevisste givere er vi i en stadig prosess for å leve opp til verdien dyktig. Resultatene vi daglig møter i samarbeidslandene våre, er imidlertid vår største motivasjonskilde. Det å se mennesker reise seg opp fra fattigdom og nød gjør at vi med frimodighet tydelig kan si: Se, det nytter!
Opplevelsen
PĂ… RETTE STADEN Med hjartet
Fi li pp in en e
Innimellom trafikkerte gater, slum og søppel i Manila finn vi vår samarbeidskyrkje Koinonia Community Church. Dette er ei kyrkje som ikkje nøyer seg med aktivitetar på søndagar. Tekst & foto [ Camilla Garcia de Presno ]
Filippinene
Kyrkja ligg i Tondo, i hjartet av Manila. På den eine sida bygde spanjolane sin innemura by Intramorus, på den andre sida ligg søppelfjellet Smokey Mountain.Ved sjøen finn vi dei lange hamnene med konteinarar frå inn- og utland, og ferger som tar folk med til Manila for første gong, eller bort frå Manila. Tondo er bydelen for dei fattigaste arbeidarane. Her havnar søppelet frå sjøen, og frå land. Her har folk i årevis levd av søppel, samtidig er det kort veg til fine hotell, kjøpesenter og dei beste skulane. Tondo er staden ekteparet Bjørkås besøkte i 1976 og der dei vart så gripne av nauda at dei starta opp Misjonsalliansen sitt første fadderprosjekt på Filippinane. I Tondo er det mange hjelpeorganisasjonar. Og mange kyrkjer. Koinonia Community Church er ei av dei. Kyrkja ligg ikkje i slummen. Dei leier eit lite rom i eit forretningskompleks, som har ein hyggeleg bakgard med tre og platting. – Det er viktig for oss å vere her og ikkje i slummen ved sidan av, fordi vi ønskjer å vise at endring er mogeleg. Vi håpar vi kan få enno meir plass med tida, seier senior pastor Jun Rellorta. Kjerna i arbeidet til kyrkja er samfunnsutvikling. Dei ønsker å nå ut til barn, unge og studentar frå fattige område. Dei har fokus på barn som har slutta på skulen. Visjonen til kyrkja er å transformere liv og leve ut misjonsbefalinga i sitt nærmiljø.
TONDO.
– Jesus ber oss om å gå ut på gata. Vi kan ikkje sitte inne og late som om nauda ikkje er her, seier pastor Jun. Han fortel at så ofte dei kan, drar dei over gata til slumområdet Maria Guison. Her er 80 % av bebuarane fattige, dei bur tett i tett i små skur, nokre langs elva, andre i gata. Felles for alle er at dei har mange barn å mette, få har arbeid, og det er søppel og skitt over alt. – Barna her kan gå kor dei vil. Dei har ingen barnevakt eller mamma som følger deira steg, slik det elles er vanleg på Filippinane. Kvar dag kjem barna over den farlege vegen og bort til kyrkja vår. Der treff dei alltid ein hyggeleg ungdom eller ein leiar, fortel Norie Salita-Corsega. Norie har starta ein klubb for desse barna, saman med Fred på 15 år. – Barna kjem hit for å få ein klem, sitte på fanget og høyre historier. Klubben har vi mandag, onsdag og fredag. Då går vi frå hus til hus og samlar saman barna og tar dei med oss til kyrkja. Her fortel vi bibelhistorier. Av og til, når vi har råd, gjev vi dei mat, seier Norie. – Vi gjer dette fordi vi elskar Jesus. Vi har fått mykje kjærleik som vi vil gje vidare. Han har gjeve oss eit hjarte for desse barna og foreldra deira. Dei er våre venner. Foreldra stoler på oss og er glade for at vi tilbyr barna gode aktivitetar, fortel Norie vidare.
DESSE MINE MINSTE.
8
#3/2010
Aktivitetar har ikkje barna mykje av. Dei fleste går ikkje på skule; nokre har starta, men fullfører aldri skulegangen og kjem inn i eit dårleg spor. Foreldra har ofte ikkje noko utdanning sjølve, så korleis skal dei kunne støtte sine barn? Husa i Maria Guison er små, dei må delast med mange søsken. Her er det lite hjelp til ro og konsentrasjon for skulearbeid. Barna ler, tøyser, hopper i ring og viser seg for fotografen. Her gjeld det å kapre mest mogeleg merksemd. Når kameraet er framme, er det som om det er ein magnet, og barna blir dratt inn i synsfeltet. Eg må difor halde meg i bakgrunnen slik at ikkje heile
Filippinene
programmet skal gå i vasken for Norie og Fred. Norie brukar lang tid på å roe barna såpass at dei klarar å lytte til hennar historie. Dette er barn med makk i rompa! NOAS ARK. Barna får høyre om Noas ark. Om korleis storflaumen kom og tok alt liv. Barna kjenner godt til storflaum og kva den kan gjere. Dei snakkar litt om flaumen dei alle opplevde i fjor haust. Nokre av dei var redde. Nokre måtte hoppe i elva for å redde seg og fekk både sår og kutt av alt det farlege under vatnet. Men Gud redda både Noa og barna gjennom flaumen og har lova å vere med oss alle dagar.
I samme Båt. Norie viser fram materialet
ho skal bruke til dagens undervisning; om Noas ark og storflaumen.
#3/2010 9
Filippinene
Fred planlegg ein ungdomsleir saman med dei eldste ungdommane. Dei skal reise til stranda, kanskje for første gong i sitt liv, og her lære meir både om Jesus og samfunnsutvikling. Fred heiter eigentleg Alfred. Han har ei lang livshistorie allereie, sjølv om han er berre 15 år. Han har vore barnesoldat for kommunistane i fjella
FRED.
10
#3/2010
Filippinene
Bestevenn. Fred veileder
i kristen tru og leing.
i Nord-Luzon, og han har vore gateaktivist i Manila. Gateaktivistane arrangerer demonstrasjonar for meir rettvis fordeling av land og goder, rettferd og folkets store saker på Filippinane. Han var organisator og leiar og levde slik i fleire år, enda han var berre eit barn. Aktivistar på Filippinane er ateistar og fornektar Gud. Han leita etter meining med livet, men fann den ikkje nokon stad; ikkje i kamp-
rop, ikkje i gevær eller i dop. Ein dag blei han plukka opp av Norie og teke med til Koinonia Community Church. Det er eit år sidan. Sidan har kyrkja vore hans «heim» og arbeidsplass. Han bur hos foreldra og går på på bibelskule, men hjartet er hos barna i Maria Guison og vennane i kyrkja. No er han i opplæring hos Norie, som veileder han i kristen tru og leiing. – Familien min trur ikkje enno på at #3/2010 11
Filippinene
eg har endra meg. Dei er veldig skeptiske til mitt nye liv, men eg håpar at dei seinare vil bli med meg til gudsteneste, seier Fred. – Han er ein organisator med naud for dei fattige, seier Norie om Fred. Ein av gutane heng rundt halsen på Fred. – Dette er min beste ven, seier guten.
prosjektet. For nokre vil eit kurs, med oppfølging og ein startkapital, vere nok til å sikre ein stabil inntekt for familien sin. Det er alltid behov for ein ekstra sari-sari (kiosk) på hjørnet, ein iskremselgar eller aller helst ein kokk som kan lage riktig gode lunsjar og mellommåltid.
Pastor Jun fortel at kyrkja også ønskjer å nå dei vaksne i Maria Guison. Difor ønsker dei no å starte med «livelihood»-prosjekter. Dette er kursing i yrkesfag som sying, lage mat, filler, tepper, ja, alt som kan selgast slik at dei kan tene ein ekstra slant. Dei har søkt Misjonsalliansen om stønad til
LEVANDE KYRKJE. Den dagen eg besøker kyrkja, ser eg jenter i kvite og raude gymuniformer, som ligg henslengt rundt i kyrkjerommet. Dei kviler og spiser litt etter ein lang skuledag. Dette er jenter frå ein ungdomsskule i nærleiken. Dei har byrja å komme til kyrkja kvar ettermiddag. Her øver dei og får hjelp
LIVELIHOOD.
12
#3/2010
Filippinene
til ein lovsangsdans dei skal framføre på skulen ved slutten av skuleåret. Norie ser på dette som misjon; jentene forkynner til dei andre elevane via dansen sin. Ho ønsker at alle barn og ungdom i Tondo må bli kjent med Jesus og verte fri frå fattigdomen og undertrykkinga denne fører med seg. Å vere barn og ungdom i Koinonia Community Church er spanande. Dei opplever å få ledertrening, mykje sosialt samvere og utforske evner gjennom dans, drama og musikk. Jentene til Norie på 7 og 9 år har allereie vore solistar på skuleforestillinger og på store leirar. Treninga får dei i kyrkja. Her kan dei prøve seg med mange støttande ungdommar rundt seg.
Kyrkja arrangerer kvar sommar leirar for ungdom frå Maria Guison og andre nabolag med støtte frå Misjonsalliansen. Hovudformålet med leirane er at ungdommane blir kjent med Jesus og lære om korleis Han kan endre liva deira til det bedre. Desse barna og unge treng sårt trygge vaksne omsorgspersonar rundt seg, dei treng tryggleik og grenser. Fattigdom gjer folk opptatt av to ting; mat og overleving. Foreldra har lite kapasitet til å tenke på helsa til barna sine, utdanning og utvikling. Alt anna enn mat og overleving kjem i neste rekke. Gjennom kyrkja kan barna oppleve sjølvrealisering og utvikling. Dei blir sett av trygge og kristne vaksenpersonar. Dette er nøkkelen til barne- og ungdomsarbeidet i Koinonia Community Church. Kyrkja er ei av samarbeidskyrkjene våre som har eit spesielt samarbeid med utdanningsinstitusjonen Lilok som kurser ungdom i lokalsamfunnsutvikling. Norie og Fred er med på dette kurset som går over eit skuleår. Her møter dei andre unge med samme engasjement og får hjelp til å sette teori på det praktiske engasjementet sitt i slumområda. Tema spenner frå gender (kjønnperspektiv) til befolkningsstatistikk. Dei lærer å overleve på økologisk gård utan vatn og elektrisitet innlagt, og dei drar på leir saman med sine ungdomsleiarar. Alle må ha eit prosjekt, og Norie og Fred sitt prosjekt er gruppene for barna i Maria Guison. Misjonsalliansen betaler for studiene deira, og på denne måten er vi med å utvikle leiarar i kyrkjene i Manila. – Vi har lyst til å åpne eit barnesenter ved kyrkja, kor barna kan komme heile dagen, seier Norie med stjerner i augene. – Om Gud vil det slik, avslutter ho. camilla.garciadepresno@nma.org.ph
LILOK.
Slumboligar ved elva. Barna er fornøgde når dei får gratis mat på klubben.
#3/2010 13
Foto: Arild vik
14
#3/2010
Nyheter Bolivia
Ecuador
Filippinene
Kambodsja
Kina
Norge
vietnam
Garanterer for hverandre Fattige kvinner uten utdannelse og uten annen garanti enn hverandre, låner sammen for en bedre fremtid. Bolivia
«Emanuel 2» er én av mange grupper på El Alto som har fått lån fra Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjon Diaconia FRIF. For tiden består gruppen av tretten medlemmer; tolv kvinner og en mann. Inntil tre menn kan være med i lånegruppene, men det er bare kvinner som kan være ledere og medlemmer av styret. Gruppa er demokratisk styrt, og både styret og ledervervet skiftes ut hver femte måned. RASK NEDBETALING. Det siste lånet
til gruppa ble tatt opp like før jul og er på 22 000 bolivianos; ca. 18 500 norske kroner. Noen av medlemmene har en større andel av lånet enn andre. Gruppa betaler avdrag på lånet hver 15. dag, og de regner med at alt er tilbakebetalt rundt månedsskiftet april/mai i år. – Vi kommer nok til å ta opp et nytt lån når dette er nedbetalt. Fordelen med dette lånet er at vi kan garantere for hverandre og at vi slipper å stille sikkerhet, sier David Calderon, den eneste mannen i gruppa.
FORSKJELLIGE FORMÅL. Medlemme-
ne i Emanuel 2 låner til hvert sitt formål, og hver har sin egen lille bedrift, alt i fra salg av sko og klær til biloppretting og produksjon av ristede bønner og nøtter. Lederen i gruppa, Ramona Rodriguez, lager tradisjonelle sjal som hun deretter selger på markedet. Hun er gruppas eldste medlem og har rukket å få syv barn og elleve barnebarn. – Jeg hørte om muligheten til å bli med i gruppa av ei venninne. Dette er det andre lånet jeg er med på, sier Ramona. GRUPPELÅN ER POPULÆRE. Diaconia
FRIF låner ut til mange slike grup-
per som Emanuel 2. Låneformen er blitt svært populær og når de aller fattigste. De som før ikke har kunnet låne fordi de ikke har hatt noen form for garanti i hus eller eiendeler, garanterer nå for hverandre slik at de sammen kan ta tak i egen situasjon. Kvinnene har grepet muligheten, og når kvinnene lykkes, har det vist seg at hele familier får en bedre hverdag. n Bendik Løve
#3/2010 15
Foto: Hanne Line Mathisen
Nyheter
GRØNT OG GODT. På Lüliang barneskole dyrker de økologisk. Rektor Yang vil bruke drivhuset også til opplæring.
Selvgjort er velgjort På Lüliang barneskole har de fått drivhus for å kunne dyrke skolematen selv. Kina
LÆRARSTUDENTAR TIL MANILA
Filippinene. Allmennlærarstudentane
frå Høgskolen i Oslo, Solveig Velle Rishaug, Birgitte Håbekk Sørensen, Lars Tjelle, Kristin Briseid og Elin Førre tok sin praksis ved Misjonsalliansen sine samarbeidsskular i Manila i januarfebruar. Nokre av dei var assistentar ved Salambao førskule samt at dei hadde sportsgrupper for ungdom som har slutta på skulen. To av dei var assistentlærarar på ein privatskule i eit av våre prosjektområder. Elevane var fornøgde med å få lærarstudentar frå Noreg. n camilla Garcia de Presno 16
#3/2010
På Lüliang barneskole må størstedelen av de 154 elevene på barneskoletrinnet bo på sovesaler på skolen, fordi skoleveien er for lang. Takket være faddere har skolen i flere år nå fått støtte til å lønne en matmor og tilby ernæringsrik skolelunsj for alle, siden mange av de som ikke bor på skolen, mangler frokost i magen. Nå har skolen fått støtte til å bygge drivhus slik at de i framtiden kan servere barna god mat også uten hjelp utenifra. – Vi vil satse på kål og tomater som er hurtigvoksende og næringsrike. Gjødslingen vi bruker, er slammet fra biogassanlegget, så grønnsakene vil være økologiske, ferske og gode for barnas helse, forteller rektor Yang som tok initiativet til drivhuset. Kunnskapsdyrking. Landsbyen Lü-
liang ligger ved grensen til Burma, i et subtropisk klima. Men kalde vinternetter og tørkeperioder blir ikke lenger en hemning for skolens grønnsaksproduksjon, med 350 kvadratmeter under drivhusets fuktige tak. I tillegg har de nå også fått støtte til å forsterke gjerdet slik at firbente og tobente tyver holdes
unna de 450 kyllingene som vandrer rundt i et lukket område bak skolen. – Barna vil også få kunnskap og praktisk opplæring og praktisk om jordbruk på skolen takket, være drivhuset, forteller rektoren. Vil ikke hjem. Både veksthuset og kyllinghuset var fortsatt i sin første ’sesong’ da vi denne uken besøkte skolen. Forhåpentligvis blir resultatet minst like godt som det som nå serveres i skolens matsal. – Nå vil ikke barna nesten ikke dra hjem i helgene fordi maten er så god her, sier rektor Yang med et smil. Lüliang barneskole har tidligere fått hjelp til å bygge barnebibliotek, skolemur og lekeapparater, og fadderbarna har dessuten fått joggedresser. Lüliang ligger i Longchuan, et av de tre prosjektområdene til Misjonsalliansen. Fylkets innbyggere har en gjennomsnittsinntekt på rundt 1700 kroner i året og er blant de fattigste i Kina. Storparten av innbyggerne i det relativt tynt befolkede området driver med sukkerrørproduksjon for salg og noe ku- og kyllinghold. n Hanne Line Mathisen
Nyheter Mer selvstendig i Guayaquil Foto: Jørgen Haug
LaMitad Trondheim Norge. En gjeng tidligere volontører har startet opp LaMitad i Trondheim. Første styremøtet fant sted i januar, sier Kristin Vestmoen som er leder av styret og har med seg Astrid Øvstedal og Elisabeth Kalstø. – Målet vårt er å ha en åpen gruppe for tidligere volontører og for andre som er interessert i arbeidet Misjonsalliansen gjør i Ecuador, sier hun og legger til: – Vi har et åpent styremøte hver måned, over «fredagsgrøt» som studentsamskipnaden i Trondheim serverer på de ulike
kantinene på universitetsområdet. Målet for gruppen er å prøve å samle inn så mye penger som er realistisk for størrelsen på gruppen, men det er også viktig å ha det gøy sammen. De har mange planer for semesteret. – Hvis noen ønsker å vite mer om LaMitad i Trondheim, kan de bli med på mailinglisten vår, sier informasjonsansvarlig Astrid Øvstedal og henviser til mailadressen asov@online.no. De har også egen Facebook-gruppe, LaMitad Trondheim. n Oddmund Køhn
Gråt ikke for oss, Bolivia
Ecuador. Det arbeides med en ny stra-
tegiplan for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. Den viktigste forandringen vil være å styrke Misjonsalliansens rolle som tilretteleggere av utviklingsprosesser. Lokale grupper og komiteer skal få et større ansvar for selv å øke livskvaliteten i sitt nærområde. I tillegg skal forholdet til de lokale kirkene styrkes gjennom etablering av en egen kirkeavdeling. n Pernille vegheim dvergedal
For mange [tsjili] ? Norge. Får du mer enn ett [tsjili]-maga-
sin til din husstand? Det kan skyldes at flere i samme familie er registrert som faddere eller givere. Gi oss beskjed på info@misjonsalliansen.no, så stanser vi de du ikke trenger.
Følg oss på Facebook
Bolivia. Etter
nesten tre år i Misjonsalliansens tjeneste forlater familien Vik nå Bolivia for å starte et nytt liv i Norge. Lørdag 20. mars satte den firtallige familien kursen for Klepp og gamlelandet. De reiser tilbake til Norge som ambassadører både for Misjonsalliansen og Bolivia. Mari har jobbet på gjestehuset
Casa Alianza, mens Arild har gjort en stor innsats for fadder- og informasjonskontoret og for fotballprosjektet. Ekteparet etterlater seg store hull å fylle for sine etterkommere. – Vi kommer til å fortsette å fortelle om Misjonsalliansens arbeid i Bolivia og om Guds kjærlighet, sier Mari Buer Vik. n BENDIK LØVE
Norge. Misjonsalliansen har nå nærmere 800 tilhengere som følger oss på Facebook, og vi synes det er hyggelig om du også vil følge oss. På Facebooksiden vår får du oppdateringer om arbeidet, du kan komme med kommentarer og tilbakemeldinger og diskutere med andre tilhengere. Forsidebildet til dette nummeret av [tjsili] ble stemt frem av Facebookgruppen. Vær med du også! n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
#3/2010 17
Nyheter
foto: Bjørn sørheim-queseth
2009: Sterk økning av kriminalitet KINA. Social
Sciences Academic Press offentliggjorde en undersøkelse som viser at kriminalitetsnivået har «steget drastisk» i 2009, deriblant voldskriminalitet. Totalt er ti prosent flere anklager blitt lagt frem for retten. En stor del av årsaken, presentert av China Daily, skal være konsekvenser av finanskrisen som forventes å stige i 2010. Krimstatistikken for lovbrudd mot offentlig sikkerhet har økt med 20 prosent grunnet reformer for bekjempelse av korrupsjon. n Hanne line Mathisen
Når tryggheten mangler Ecuador. Det verste med å være fattig i Guayaquil, er ikke mangelen på penger. Det er frarøvelsen av trygghet. Selv om hverdagen er mørk, holder de to kvinnene håpet oppe. Bolivia
Bygge fellesskap
Filippinene. I ei heil veke har alle
Misjonsalliansens utsendingar og borna deira vært samla i Manila på Filippinane. Utsendingane blei tatt med rundt i ulike prosjekt i Manila. – Det var interessant å sjå arbeidet vi har hørt så mykje om, seier utsending i Kina, Espen Angermo. Frå Norge kom Knut og Brita Grønvik for å være saman med utsendingane. Knut hadde sine «Knutepunkt» med refleksjonar rundt bibeltekstar og tema som Leve Enklare, Søke Jesus Kristus, Fremme Rettferd og Bygge Fellesskap. Generalsekretær Arnt Jerpstad deltok også på konferansen. – Heilheita i konferansen var veldig god. Det viktigaste er å møtast med våre kollegaer, bli inspirert og lære mykje nytt, seier Lilly-Marit Angermo, utsending i Kina. n CAMILLA GARCIA DEPRESNO 18
#3/2010
Hun smiler imot oss. Fanny Junofanto er en kvinne med en vond skjebne, men likevel har hun alltid et smil. Hun bor i et av Guayaquils mest utsatte områder, både når det gjelder økonomi og kriminalitet. Det siste er det verste. På Isla del Valle i sør herjer bandementalitet, og skuddveksling og drap er en del av hverdagen. Senest dagen før vi kom for å intervjue henne, ble en kvinne drept. Gjerningsmennene står 100 meter fra oss når vi ankommer. De gjør seg klare til et bandeoppgjør; to bander kjemper om makten i området. Vi blir nødt til å gjøre intervjuet hjemme hos en bekjent, ettersom Junafantos hus ligger midt i skuddsonen. – Jeg er redd. Hver natt er det skuddveksling. De kan bryte seg rett inn i huset mitt. Jeg ønsker å selge, men det er ikke så lett, sukker Junafanto. Junafanto ble forlatt av mannen sin for åtte år siden. Uten en mann til å forsørge familien, er det vanskelig å overleve. Junafanto begynte på et kurs gjen-
nom Misjonsalliansens kirke i nærområdet og lærte å hekle vesker som hun kunne selge og slik tjene til livets opphold. Selv om det ikke er mye hun får inn, klarer hun overleve. Gjennom kursene fikk hun også venner og ble kjent med kristendommen. Nå vil hun døpes. – Jeg hadde mange drømmer for livet mitt, og i kirken ble jeg møtt med forståelse, smiler hun. Junafanto bor sammen med sin gravide datter. Tidligere var også svigersønnen en del av fellesskapet, men han måtte flykte fordi han fryktet for sitt eget liv. Hun vil også flytte, men har ikke råd. Prøver man å gjøre opprør eller anmelde noen, kan man fort bli bandens neste offer. Yolanda Cabeza, kvinnen som har sluppet oss inn i sitt hjem under intervjuet, viser fram en enorm kniv hun har under senga. Den er til å forsvare seg mot tyver. – Du blir mer misbrukt om du viser redsel. Vi må ikke flytte. Da vinner de! n Pernille Vegheim Dvergedal
Nyheter
ilimitadokveld i Molde
MØTES TIL FAMILIEKLUBB Ecuador. Annen-
hver uke samles Misjonsalliansens utsendinger i Ecuador og barna deres til «familieklubb». I klubben finner de på ting sammen, leker og lager mat, men hensikten er først og fremst å gi barna et kristent samlingspunkt med andakt og kristne barnesanger. – Vi voksne har mange møtepunkter; bibelgrupper, misjonærmøter, men vi må skape møtepunkter også for barna. De etterlyser det, sier Inger Lise Dobbe. Nå følger Familieklubben et program fra Søndagsskolen
som heter «Sprell levende». – Vi vil gi barna et søndagsskoletilbud på norsk, sier Dobbe. – Disse samlingene er spesielt viktig for ungene for at de skal føle tilhørighet til det norske fellesskapet. Også en familie fra Normisjon er med i klubben. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH
Foto: Anne Marthe Aasebø
Uforglemmelig skoletur
Norge. Med hjelp av ivrige sjeler som ikke hadde noen tilknytning til Bolivia, arrangerte to tidligere Bolivia-volontører en ilimitado-kveld i Molde 11. mars. Kristine Misje og Åse-Britt Godø fortalte om oppholdet og informerte om arbeidet til Misjonsalliansen. De solgte mat, boller og empanadas, og de fortsatte med amerikansk auksjon, arrangerte pilkastkonkurranse og stein/saks/papir. Det kom 15 stykker på arrangementet, og de samlet inn 2720 kroner. – Med denne kvelden håper vi at de fikk et inntrykk av Misjonsalliansens arbeid i Bolivia. Det betydde mye for oss å få dele av det vi sitter igjen med etter oppholdet i Bolivia, forteller jentene. n Oddmund Køhn
Filippinene. Nylig besøkte musikk-
linja fra Hedmarktoppen folkehøyskole Misjonsalliansens arbeid på Filippinene. I to uker var de sammen med filippinske ungdommer i deres kirker og lokalmiljø i Manila og på Marinduque. – Gleden jeg har møtt hos våre filippinske venner, er så annerledes enn vår. De gleder seg over små ting, det å møtes i kirka og å få tjene Gud. Ytre sett hadde de hatt stor grunn til å syte og klage, sier Connie Bagaas.
De norske ungdommene brukte lokale transportmidler, spilte på dårlige instrumenter og sleit med dårlig lydutstyr. Men konserter ble det, og gleden var stor. På Marinduque bodde de privat under svært enkle forhold. – Vi har lært så mye av folka her nede, om gjestfrihet, det å tjene andre og å være takknemlige. Vi blir aldri de samme etter dette, sier de 18 slitne, solbrune og glade ungdommene. n Karoline Kinn Hartvigsen
Hjelper Haiti Ecuador. De latin-amerikanske
landene har opprettet et fond på 100 millioner dollar for å hjelpe gjenoppbygningen av Haiti. De ber også om 200 millioner dollar av den interamerikanske utviklingsbanken. I tillegg har alle latin-amerikanske land slettet all utenlandsgjeld til Haiti. n Pernille Vegheim Dvergedal #3/2010 19
Nyheter
– Nå kan vi klare alt
foto: PRIVAT
KINA. En Village
Ble fadder, vant tur til Filippinene
20
#3/2010
planlagt og gjennomført bygging av to toaletter. – Det som gjorde mest inntrykk på meg på kursene, var et rollespill om hvordan å behandle hverandre med like mye høflighet. Vi lærte også at alle har sin egen idé om hva utvikling er, og at alle må trekke i samme retning for å oppnå utvikling, forteller hun. – Én rikere mann i landsbyen gjør ikke livet her bedre. Med denne type utvikling blir alle litt rikere, sier hun. n Hanne line Mathisen
GLER SEG TIL Å FORTSETTE DEN GODE UTVIKLINGA Filippinane.
I mars tok Tor Arne Hartvigsen over stafettpinnen frå Jostein Garcia de Presno. Den nye direktøren for Misjonsalliansen på Filippinane. gler seg til å ta tak i små og store utfordringar. – Eg vil gjerne fortsette på den gode utviklinga organisasjonen er inne i, seier direktøren. – Vi samarbeider med 120 kyrkjer i Manila og på Marinduque, og inspirerar dei til å vere aktive samfunnsaktørar i sine lokalsamfunn. Tor Arne er fornøgd med ein flott stab. Han øn-
foto: Bjørn sørheim-queseth
Norge. – Fattige mennesker på Filippinene blir tråkket på, men det er fint å se at Misjonsalliansen kan være med på å reise dem opp igjen og gi dem verdighet. Dette forteller Kirsti Wittingsrud Berge fra Stavanger. Hun og mannen, Arne Magne, er nylig kommet hjem fra en tur til Filippinene. Kirsti, som er lærer på en barneskole i Stavanger, vant turen som vervepremie da hun ble fadder på utsendelsesfesten til utsendingene, Tor Arne og Karoline Hartvigsen. – Både mannen min og jeg ble kjent med Karoline da vi gikk sammen på Bibelskolen i Grimstad, legger hun til. De besøkte flere prosjekter i Manila og fikk se at arbeidet nytter. – Vi ble godt kjent med sjåføren vår, Milo. Han er en såkalt «squatter», en som bor uten eiendomsrett til hus og land og tilhører en befolkning uten rettigheter. Han bodde i en liten leilighet på 25 kvm med kone og seks barn. Det gjorde inntrykk. Ekteparet fra Stavanger fikk også se de nye boligene for mennesker fra fattige slumområder, som er bygd på en av Misjonsalliansens tomter i Manila. Og de besøkte tre av Misjonsalliansens samarbeidskirker. – Disse gudstjenestene var veldig annerledes enn tradisjonelle norske gudstjenester, og de hadde mye lovsang. Noen hadde møter under en plastduk, en annen kirke var på et tak, en annen hadde akkurat fått ny kirke i mur, de var svært stolte, sier Kirsti Wittingsrud Berge. n Oddmund Køhn
Development Comittee er en demokratisk frivilllig forening som skal virkeliggjøre Misjonsalliansens prosjekter, og forhåpentligvis med tiden også komiteens egne. Bruken av denne modellen er innført i flere prosjektområder i Kina. Mushuis komitee er spesielt godt drevet og har en høy representasjon av kvinner. – Vi tror vi kan klare hva som helst nå, med deres hjelp, forteller Cao Zhao Mia (41). Cao har vært med i komiteen fra begynnelsen av, i 2007. Siden har komiteen deltatt på flere kurs, gjort en undersøkelse og prioritering av landsbyens behov, samt
sker å bidra til at Misjonsalliansen blir enda dyktigare på lokalsamfunnsutvikling. – Vi har meir enn 8000 fadderbarn og er tilstades i ni kommunar. Vi ønsker å gje barn og unge mogelegheiter og håp og hjelpe dei til å bygge framtid og sikre sine rettar, seier den ivrige lederen av Misjonsalliansen på Filippinane. n Camilla Garcia de Presno
Nyheter VALUNDERVISNING FOR MARINDUQUE Filippinane.
Det handler om å lære En dag i uka samarbeider Solveig og Julian som engelsklærere på El Alto – et samarbeid som alle parter lærer noe av. Bolivia
Julian Condorí Choque er 26 år gammel og en av de yngste lærerne på skolen Rafael Mendoza, en av Misjonsalliansens samarbeidsskoler på El Alto. Skolen er en av de større på El Alto og har rundt to tusen elever i alderen fem til atten år. TREDJE VOLoNTØR. Julian
har jobbet som lærer i fire år, de to siste ved Rafael Mendoza. Han har allerede har han rukket å samarbeide med tre norske volontører; ungdommer som arbeider frivillig for Misjonsalliansen. – Jeg lærer mye av engelskvolontørene, og det gjør elevene også. Spesielt uttale er viktig, for folk på El Alto og i Bolivia har ikke veldig god tilgang på engelskspråklig TV og filmer. Dessuten lærer vi mye om Norge og norske ord og hilsener, sier Julian.
RESSURSMANGEL. De offentlige sko-
lene på El Alto mangler ressurser. Klassene er store, gjerne 40–45 elever i hver, og det mangler skolebøker. For eksempel finnes det ingen engelskbøker på skolen, og Julian har flere ganger opplevd å ikke få utbetalt lønn.
Kyrkjenettverket BCLEF i Buenavista fylke på Marinduque har undervisning i lokalsamfunn i korleis ein oppnår godt presidentval, to månader før det store valet på øygruppa Filippinane. Dei går rundt til landsbyane og lærer opp i korleis ein skal stemme ved valet, kvifor stemma tel og at folket ikkje må la seg kjøpe for pengar, som er ein vanleg tradisjon i demokratiet på Filippinane. Dei oppfordrar til å gå grundig gjennom valprogrammet før ein bestem seg for kandidat. n Camilla garcia de presno
Vannmangel truer Yunnan
FRA SANDNES. Ressursmange-
KINA. På slutten av februar har tør-
len er også noe volontør Solveig Marie Helgesen fra Sandnes har fått merke. – Det er utrolig at én person har ansvaret for så store klasser. Elevene har bare én time engelsk i uka, og timene er virkelig en test på lærernes dyktighet og oppfinnsomhet. Men, jeg er veldig fornøyd med de bolivianske lærerne. De er gode til å lære bort, og de er sikre på metodene sine. Det er ikke deres feil om barna ikke lærer, sier Solveig.
keproblemet nådd rekordstørrelse i Sørvest-Kina. I Yunnan, hvor to av Misjonsalliansens prosjektområder og Kina-kontor befinner seg, er problemet verst. Seks millioner mennesker og fire millioner husdyr i provinsen er uten nok drikkevann i nærområdet. Totalt sett har tørken ødelagt avlinger for en verdi på ti milliarder. Problemet forventes å stige frem mot regnperioden som vanligvis starter i mai. n Hanne Line Mathisen
KULTURUTVEKSLING. – Det er litt
Febertid i Ecuador
kulturkræsj å komme til den bolivianske skolen. Men, jeg lærer mye spansk av å være her. Jeg lærer mye om Bolivia, og om hvordan det er å være lærer, forteller Solveig. n BENDIK LØVE
Ecuador. Regnti-
den er høysesong for den dødelige sykdommen denguefeber i Ecuador. 2000 mennesker skal ha blitt smittet, ifølge den ecuadorianske helseministeren Caroline Chang. Sykdommen spres med Aedes aegypti-myggen som klekker i stillestående vann. Dette er særlig et problem i fattige områder, som ikke har innlagt vann og hvor private vanndunker utenfor huset er svært vanlig. n Pernille Vegheim Dvergedal #3/2010 21
Nyheter
JENTENE SETTES PÅ BENKEN Under ti prosent av deltakerne ved Misjonsalliansens fotballskoler i Ecuador er jenter. – Mange jenter har lyst til å spille, men får ikke lov av foreldrene, sier utsending Kjetil Sande.
varmer nye lag opp til kamp. – Jeg liker godt å spille fotball. Det er gøy! – sier ni år gamle Jordane Vargas.
Ecuador
TURNERING. På en rustbrun gressmatte
i sentrum av Guayaquil trommer et hundretalls føtter frem og tilbake over midtbanelinjen. Tre kamper pågår parallelt, og på den borterste lengden 22
#3/2010
ALENE PÅ LAG. Hun og laget hennes, lett gjenkjennelige i drakter sponset av mikrofinansbanken D-MIRO, går på en av Misjonsalliansens fotballskoler i slummen. Denne lørdagsformiddagen er de på utflukt for å bryne seg mot lag fra andre kanter av byen. Jordane er den eneste jenta. – Det gjør ikke noe for meg, sier hun. – Guttene drar i trøyene og tuller mye, men sånn er det. Jeg
Nyheter Ved Misjonsalliansens fotballskoler utgjør de mindre enn ti prosent av deltakerne. – Ofte sender fedrene sønnene sine til fotballskolen med en drøm om at de skal bli den neste Kaká eller Ronaldo, tjene masse penger og hjelpe familien ut av fattigdom, sier Kjetil Sande, utsending for Misjonsalliansen. – Det finnes ikke profesjonelle kvinnespillere eller noe kvinnelandslag her, så det er få som ser noen vits i å sende jenter på fotballskole. TRUSSEL. – Mamma og pappa ville ikke la meg få spille heller, men jeg har sagt at jeg skal, sier Jordane. – Det er ikke bare for gutter! Jeg sa til mamma og pappa at «om dere så slår meg, så skal jeg gå på fotballskolen!» Jeg gikk, de slo ikke. ALLE, ALLE. Ikke alle er så bestemte, og jenter som henger rundt banen under kampene, forteller at de godt kunne tenke seg å spille, men ikke får lov. Sande ser at dette er en utfordring også for Misjonsalliansen. – Jeg håper det forandrer seg. Særlig på fotballskolen vår ser jeg verdien av å få med både gutter og jenter, siden fotball der er en del av noe mye større. MISTER INFO. Han
refererer til at spillerne gjennom Misjonsalliansens prosjekt Fotball Krysser Grenser får verdifull undervisning om verdier, ernæring og helse og lærer om farene ved blant annet rusmisbruk og kjønnssykdommer. Misjonsalliansen kan ikke har venninProsjektet gir barn og unge tvinge jenter ner også, men til å møte frem verdifull undervisning om på fotballtremødrene deres lar dem ikke få verdier, ernæring og helse ning, men lov til å spille. og lærer dem om farene ved Sande prøver – Hvorfor ikke? så godt han blant annet rusmisbruk – Mødre vil ikke kan å oppog kjønnssykdommer. betale medmuntre dem. lemskontingent for at jentene skal – Men det er en lang prosess, få være med. De synes det bare er og jeg tror den må begynne med for gutter! foreldrene, sier han og legger til: – Det er et jentelag som kommer KAKÁ OG RONALDO. Det er uvanlig til PlussbankCup denne sommei Ecuador at jenter spiller fotball. ren. n Bjørn J. Sørheim-Queseth
Flere sulter på Filippinene Filippinene. Flere
har blitt fattige, og de rike har blitt enda rikere. Det viser nasjonale statistikker over det siste tiåret på Filippinene. Det er i dag dobbelt så mange som sulter som i 2000. Under president Gloria Macapagal-Arroyos styre de siste ni årene har økonomien blomstret. Bruttonasjonalproduktet har økt med 4,4 prosent. Men dette har ikke kommet de fattige til gode. n CAMILLA GARCIA DEPRESNO
Priset for kvinneinnsats Kina. I anledning
kvinnedagen 8. mars ble leder for Misjonsalliansens prosjektpartnerkontor i Longchuan, Yang Dafen, hedret av de lokale myndighetene for sin innsats for kvinner i området. Yang har lang erfaring med arbeid innenfor hiv-aids-problematikk, og hun er en viktig ressurs for Misjonsalliansen i arbeidet med å fokusere på kvinnenes situasjon i Longchuan. n HANNE LINE MATHISEN
El Alto 25 år Bolivia. 6. mars
kunne innbyggerne i El Alto, Bolivia, feire byens 25-årsdag. El Alto vokste i sin tid frem som en forstad til den administrative hovedstaden La Paz, da fattige mennesker kom fra landsbygda for å finne seg arbeid. El Alto ble skilt ut som et eget politisk område i 1985. Misjonsalliansen har arbeidet i El Alto siden 1991, og dette er organisasjonens største prosjektområde i landet. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH #3/2010 23
Nyheter OPPSTART AV ALTERNATIV SKULE FOR SKULEAVHOPPARAR Filippinane. Misjonsalliansen har i samarbeid med myndigheitene på Marinduque starta opp med undervisning for elevar som har hoppa av grunnskulen. Målet er å hjelpe fleire barn gjennom barne- og ungdomsskulen. – Vi har 14 frivillige lærarar til å hjelpe til med desse klassene, og det er veldig flott, seier ansvarleg Rosie Punzalan. – Målet vårt er 70 elevar i Yook kommune, seier Rosie. n Camilla Garcia De Presno
40 000 FRA NOCHE LOCA Norge. Misjonsforeningen LaMitad samlet inn hele 40 000 kroner til Mi-
Vil du ha reisebrev fra Kina? KINA. Fra april av
ønsker Misjonsalliansen i Kina å dele tanker og opplevelser fra møter med mennesker i prosjektområdene. Send en mail til: hanne.mathisen@buerconsult.no og få et personlig innblikk i store og små hendelser fra hverdagen vår!
sjonsalliansens arbeid i Ecuador da de arrangerte Noche Loca i Storsalen menighet 5. mars. Storsalen var fylt til randen av giverglad ungdom som brukte penger på alt fra manikyr og smykkelaging til blackjack og playstation. Massører, frisører, skopussere, sminkører og «korrupte» politimenn sto på pinne for å gi de fremmøtte en uforglemmelig aften. Amerikansk aksjon ble det også, og der var det noe for enhver smak, enten man ønsket seg kultur, idrett eller rett og slett en lunsj med KrFs Dagfinn Høybråten. n KRISTIN STORAKER
Nytt arbeid i ny provins
■ Hanne line Mathisen
«Kvinnedag» hele uka Ecuador. For de
fleste begrenset markeringen av kvinnedagen seg til 8. mars, men på Misjonsalliansens kontor i Ecuador varte den en hel uke. – Det er fordi vi har et prosjekt som dreier seg om likestilling, og da ønsket ledelsen å utnytte denne uka til å belyse dette temaet, informerer Misjonsalliansens Angel Manzo. n Pernille Vegheim Dvergedal 24
#3/2010
Vietnam. Misjonsalliansen skal starte opp arbeid i nytt prosjektområde i Vietnam. Staben ved kontoret i Ho Chi Minh City har siden desember i fjor undersøkt flere aktuelle steder, før de underskrev endelig avtale. Egil Hauge har sammen med kolleger besøkt provinsene Dong Thap og Ben Tre, og på begge stedene ble Misjonsalliansen ønsket velkommen til å starte opp arbeid. Noen områder i Ben Tre er svært fattige, og det ble utslagsgivende for valget. – Dessuten er det nylig bygget en bro som gjør tilgjengelighe-
ten til området enklere fra Tien Giang-provinsen, hvor vi allerede har et arbeid, sier Duong Phuoc Hoang Lan på Misjonsalliansens kontor i Vietnam. Samarbeidsavtalen ble underskrevet 17. mars i år. Lan har besøkt to kommuner i distriktet Thanh Phu, og disse synes å være blant de fattigste områdene i hele Ben Tre-provinsen. – Misjonsalliansen vil nå starte opp landsbyutviklingsprosjekter, og vi vil samarbeide tett med myndighetene både i provinsen og på lokalplanet, sier Lan. n Oddmund Køhn
av isklassen n www.isklassen.no
små Foto: Bjørn Sørheim-Q ueseth
– Vet du hvorfor elefanten har røde negler? – Nei. – For at den ikke skal synes i morelltreet. – Men jeg har aldri sett en elefant i morelltreet. – Nei, der ser du hvor godt det virker.
Tsjilinøtter 1. I hvilken by har IS-klassen bygd en skole (bildet)? a) Guayaquil b) Quito c) La Paz 2. Hvilket land var det første Misjonsalliansen jobbet i? a) Ecuador b) Bolivia c) Kina 3. Hva heter hovedstaden i Skottland? a) Edinburgh b) Glasgow c) Dublin 4. Hvor mange land har Misjonsalliansen prosjekter i? a) 10 b) 5 c) 25 5. Hvor mange mennesker bor det i Bolivia? a) 9 775 246 b) Ca. 5,4 millioner c) 2 002 432
Fleip eller fakta 1. Det finnes kun 4 levende pandaer i verden. 2. Verdens høyeste fjell målt fra jordas indre ligger i Ecuador og heter Chimborazo.
3. Norge har blitt kåret til verdens beste land å bo i. 4. Lysets hastighet er på hele 300 000 km/s. 5. Tiden fryser på 50 minusgrader. 6. Hvis vi ikke teller med solen, ligger den stjernen som er nærmest jorda, 7 lysår unna.
7. Alexander Rybak vant MGP (Eurovision Song Contest) i år 2005. 8. Norge er det landet hvor det finnes flest vaskebjørner. 9. Torsken er utrydningstruet. 10. OL i 1994 ble holdt i Oslo.
Fasit Tsjilinøtter 1. Guayaquil , 2. Kina, 3. Edinburgh, 4. 10, 5. 9 775 246 Fleip eller fakta: Fleip: 1,5,7,8,10 Sudoku:
1
2
4
3
2
4 1
3
4
3
1
2 1 4
3 2
Reportasjen
Kan skape nye
livshistorier Det er nærmest en livslov; de svakeste barna er oftest også de fattigste. På grunn av fattigdom dropper de ut av skolen. Misjonsalliansen har startet fadderordning i Kambodsja, og nå har fattige landsbyer fått troen på en ny framtid. Tekst & Foto [ Andreas E. Eidsaa jr. & Oddmund Køhn ]
K
am Kambodsja
bo ds ja
#2/2010 27
Kambodsja SIVILT SAMFUNN. Det er grunnleggende i Misjonsalliansens arbeid å hjelpe lokalbefolkningen til å ta ansvar for eget liv og for fellesskapets framtid. For mange som bor i fattige landsbyer, er dette helt ukjent. Derfor er det gledelig når kommuneadministrasjonen, representanter fra landsbefolkningen og staben ved skolen og foreldre sammen diskuterer hvordan skolen kan bli bedre.
Noun er en stille jente på ti år som bor i Kampong Speu-provinsen, i en liten landsby uten strøm og innlagt vann. Det er nesten to timer inn til hovedstaden Phnom Penh. – Favorittfaget mitt er khmer, språket vårt i Kambodsja, forteller hun forsiktig. Mange jenter drømmer om å bli sykepleier eller kanskje lege. Men Noun er ingen gjennomsnittsjente. – Jeg drømmer om å jobbe som industriarbeider, sier tiåringen. Ganske oppsiktsvekkende for en nordmann å høre en jente si dette. Vi spør litt nærmere om hva bakgrunnen for dette ønsket er. – Hvis jeg blir industriarbeider, kan jeg tjene mer og dermed sende mer penger hjem til familien, sier hun. Noun har seks søsken og nok av ansvar hjemme. Det er litt rørende at en ti-åring drømmer om å kunne hjelpe familien, på egen bekostning. For det er ingen dans på roser å jobbe i industrien, med lange dager og hardt arbeid. Så er heller ikke livet lett i denne landsbyen. Så altfor mange spiser bare to måltider om dagen og sliter med mangelsykdommer.
INDUSTRIARBEIDER.
Noun er ikke alene om drømmen. På et planleggingsmøte på skolen i kommunen Champong Prek i Kampong Speu-provinsen i november i fjor, fortalte lærere og landsbyledere at mange barn hopper av skolegangen og heller begynner å jobbe i industrien. Loven sier at man må være 18 år gammel, men barna endrer alderen på ID-kortene sine. Champong Prek kommune består av syv landsbyer med til sammen 2911 mennesker. I den fattigste av disse landsbyene bor det 553 mennesker fordelt på 102 familier. 279 av innbyggerne er kvinner, og det er 60 barn i skolepliktig alder, men bare 30 av disse går på skole. Årsaksforholdet er komplisert. – Den viktigste årsaken til at elever dropper ut av skolen, er fattigdom. Foreldrene har ikke råd til å sende barna på skole. En annen årsak er at barna gifter seg og må slutte, og de finner seg heller jobb i en tekstilfabrikk, forteller rektoren på skolen. Han ser overraskelsen hos oss når vi hører at barna gifter seg så unge, og han fortsetter forklaringen: – Foreldrene prioriterer ikke skolegang for barna sine, og mange starter skolegangen først i 11–12årsalderen, sammen med seksåringer. Det er flaut
UNG HUSTRU.
28
#3/2010
å være såpass stor uten å kunne lese og skrive, og de får dermed en dårlig start på skolegangen. Bedre blir det ikke når jentene ofte gifter seg, eller blir giftet bort, når de er 16 år. Lina Eidsaa er en av Misjonsalliansens utsendinger i Kambodsja og har sin kompetanse på skole og utdanning. – Det er barna fra de fattigste familiene som er mest sårbare, og som regel kan ingen av foreldrene lese eller skrive. Men flere landsbyledere har skrevet brev til fabrikkene og bedt dem oppfordre foreldrene til å sende barna på skole, forteller Lina. Skolegang i Kambodsja er i prinsippet gratis, men foreldrene betaler for uniformer, og mange betaler også «tilskudd» til lærerne sine. Ikke sjelden betaler foreldre for gode karakterer og for å få læreren til å følge spesielt med deres barn. Lina fortsetter: – Dermed kan det bli en del kostnader totalt sett, og dette har mange foreldre ikke råd til. På møtet deltar både lærere, representanter fra kommuneadministrasjonen, skolekomiteen, landsbyledere og andre representanter fra lokalsamfunnet. Også pastor Meta er til stede. Han leder den lokale partnerorganisasjonen som Misjonsalliansen samarbeider med, CFT – Community For Transformation. – Menigheten startet opp i 1996 og teller i dag 50 medlemmer. Vi har gudstjeneste hver søndag og ukentlige kvinnemøter og bønnemøter. Men vi ville gjøre mer for lokalsamfunnet vi er en del av. Pastor Meta etablerte en frivillig organisasjon (NGO) ved siden av driften av menigheten. CFT vil stimulere til større lokal deltakelse i landsbyene. Med økonomisk støtte fra blant annet Misjonsalliansen bygges det brønner og latriner, og kubanker og risbanker gjør det lokale landbruket bedre. Undervisning om helse og miljø bidrar til at hverdagen for den fattige befolkningen er blitt bedre. Når Misjonsalliansen nå har startet fadderordning i området, blir samarbeidet enda mer langsiktig. – Skolesituasjonen i området har ikke vært god – mye på grunn av fattigdom. Nå vil vi prøve å legge til rette for de svakeste barna, og de er ofte de fattigste, forteller pastoren.
VIL GJØRE MER.
Kambodsja
#3/2010 29
Kambodsja
Unggutten Ti kommer gående på landeveien. Ti er åtte år, men har ikke begynt på skolen ennå Det er ikke et bra tegn i et land hvor de starter i første klasse som seksåringer. MEST SÅRBAR.
30
#3/2010
– Mine foreldre har ikke rismarker, sier Ti forsiktig og legger til: – Far jobber for andre bønder. Det forklarer en del. De aller fleste som bor utenfor byene har nemlig sin egen rismark. Fra rismar-
Kambodsja
MARGINALISERT. Ti og familien hans er blant de mest utsatte på landsbygda i Kambodsja. De eier ingenting, og faren er prisgitt de
få jobbmulighetene andre fattige bønder kan gi han.
kene høster de mye av det som er maten deres på bordet. Bare de aller fattigste har ikke egen jord, og
de er svært sårbare. Har de ikke jobb en dag, så har de heller ikke mat på bordet den dagen. #3/2010 31
Kambodsja
32
#3/2010
Kambodsja – Jeg sparker ball og leker med vennene i nabolaget når jeg har tid og ikke må jobbe hjemme, forteller Ti med lav stemme. Han forteller at han har seks søsken. Så går han videre på veien. Alene. SEMENT ER TINGEN. Skolen i Champong Prek har elleve lærere; tre av dem er kvinner, og åtte av lærerne har toårig utdannelse fra lærerskolen i provinshovedstaden. Lærerne tjener ca. 300 kroner i måneden, men mange av dem er bønder i tillegg til læreryrket. Lina Eidsaa lytter oppmerksomt til det lærerne sier og det landsbyrepresentantene forteller. Hun reiser seg: – Dere jobber med Kambodsjas framtid. Det er viktig at barna forstår at dere bryr dere, sier hun. Utsagnet er først fremst en bekreftelse, for Lina har allerede hørt at lærerne på den framtidige samarbeidsskolen til Misjonsalliansen er engasjerte. De bryr seg om elevene på skolen, og de er bekymret for barna som ikke kommer. Men de er også bekymret for skolebygningene. Rektoren tar oss med rundt på skoleeiendommen. – Vi trenger nye toaletter til elevene, og vi ønsker å gjøre ferdig gjerdet rundt skoleområdet. Foreløpig er det bare 30 meter langt, men vi må bygge på 70 meter til. Da rekker det rundt, og det vil beskytte barna, sier han. Tilstanden til den eldste bygningen er dårlig. Den ble bygget med hjelp fra en amerikansk organisasjon i 1992, men trebygningen er svært forfallen. – Når det blåser, er barna redde for å sitte inne i bygningen og vil ut. Vi trenger hjelp til å pusse opp skolen, og aller helst ønsker vi oss en skolebygning i sement og ikke i tre, sier rektoren.
TAPPERT SMIL. Sareun (10 år) har ikke samme mulig-
heter som barn i Norge, verken når det gjelder skoletilbud eller fritidstilbud. Når hun ikke går på skole, passer hun kyrne, lager mat eller vasker huset. Hun bærer på en drøm om å få gå på videregående skole, men har liten tro på at det lar seg gjøre.
HVA ER LYKKE? Sareun er ti år og har et vakkert smil. Vi møter henne i en 3. klasse på en av samarbeidsskolene til Misjonsalliansen. Vi spør hva hun liker best å gjøre på fritiden. – Passe på kyrne, lage mat sammen med mor og vaske huset, smiler hun. Det er sjelden barn sier at hobbyen deres er å leke med dukker, være med venninner eller å sparke fotball. Ofte hører vi at barna gjør voksen-ting, til forskjell fra barn i Norge, og vi kan undre oss. Sareun har i alle fall en søster, og hun har både mor og far. Faren er risbonde som de fleste på landsbygda. De har tre kyr og ti høns og en gris på fór. Også denne jenta ønsker å jobbe i fabrikk når hun blir stor. – For da kan jeg sende penger til familien, forteller hun alvorlig, og hun får spørsmål om hva som gjør henne lykkelig. – Jeg er lykkelig når far ikke drikker og gambler, og når han ikke slår mor, forklarer hun.
I tillegg til fattigdommen skal den ti år gamle jenta også måtte bekymre seg for dette. Altfor mange familier preges av vold og mishandling i Kambodsja. Sareun innrømmer at hun gjerne vil gå mer på skole. – Ja, jeg har lyst til å gå på videregående skole. Foreldrene mine håper de kan betale for det, men det er ikke sikkert. Solen skinner fra en skyfri himmel, og temperaturen er godt over tredve grader. Det er ganske deilig for nordmenn som normalt må hanskes med helt andre temperaturer. Men Sareun foretrekker en annen årstid. – Regntiden, for da blir det mer ris på bordet, sier hun. Kanskje er Sareun et framtidig fadderbarn i Misjonsalliansen. Hun får i så fall en bedre skole og hjelp til familien og landsbyen sin, og noen i Norge vil få være med og endre en livshistorie.
NY LIVSHISTORIE.
oddmund.kohn@misjonsalliansen.no
#3/2010 33
Trender
Av Camilla Garcia de Presno, Pernille Dvergedal, Arild Vik, Hanne Line Mathisen og Bjørn J. Sørheim-Queseth
KLINKIS. Klinkekuler kan brukes i mange spill og
konkurranser. En av dem går ut på å kaste kuler mot en opptegnet sirkel, for så å forsøke å klinke dem ut igjen. Den som får flest kuler ut av sirkelen, har vunnet. Leken er populær i Ecuador. Om en ikke har klinkekuler, bruker man gjerne korker eller mynter.
SNURREBASS. Dette er ikke et ukjent leketøy i Norge, heller ei Bolivia.
Snurrebassen består av en liten kule med en pinne gjennom midten. Når man setter tuppen av pinnen på en flate og snurrer på den, spinner snurrebassen rundt og rundt. Snurrebassen på bildet er laget i jungelområdet Caranavi i Bolivia. Den er malt i landets farger; rødt, gult og grønt.
RULLESTAV. En stav med et hjul i enden er et artig kjøretøy for mange barn på den fattige landsbygda i Kina. Selve staven lages av en pinne eller et bambusrør, og hjulet får man til om man bare har noen store nøtter eller en gammel CD-plate tilgjengelig.
34
#3/2010
Trender
Leker
DRAGELØPER. I Brasil setter man sammen en finfin
drage av noen pinner, noen gamle plastposer og litt kassetape. Og så trenger man vind!
uten grenser
Fattige barn har ikke råd til å kjøpe dyre leketøy i butikken, men det stanser dem ikke. I alle land, i storbyslum og landsby, bruker de kreativiteten – og alt annet – for å lage sine egne leker. Her er noen av dem.
HJUL OG KJEPP. Her gjelder det å holde hjulet i bevegelse og unngå at det velter. Til det bruker man en kjepp eller en stokk. For barn på øya Marinduque på Filippinene er dette en morsom aktivitet. Og det er vel ikke helt ukjent i Norge heller?
#3/2010 35
Portrettet
Styrelederen
Gerd Karin Røsæg har inntatt en viktig posisjon i kristen-Norge. Ikke bare er hun assisterende direktør i Kirkerådet, hun er også leder for hovedstyret i misjonsorganisasjon. Tekst & foto [ Bjørn j. Sørheim-queseth ]
Portrettet Kledd i grått,
med skjerf om halsen og sekk på ryggen, stanser Gerd Karin Røsæg (57) utenfor bygningen på hjørnet av Skippergata og Rådhusgata. Snøen ligger svart langsmed fortauskantene. Bare inntil fasaden er den ennå hvit. En lang, kald Oslovinter er i ferd med å slippe taket. Røsæg finner frem kortet med magnetstripen. Her på hjørnet, med Oslo Børs på den ene siden og det gamle horestrøket på den andre, ligger Kirkens Hus; hovedadministrasjonen for Den norske kirke.
MASKINROM. Heisturen opp til femte etasje er en him-
melfart gjennom kirkens enorme byråkratimaskineri. Over, snart under henne, er kontorer for Presteforeningen, Diakoniforbundet, Samisk Kirkeråd og et kobbel andre kirkelige råd, nemnder og forbund. Røsæg finner frem magnetkortet igjen. Så slipper hun seg selv inn på avdelingen for Kirkerådet.
SAMME SINN. – Siden det er så mange likesinnede her, blir en nok ikke utfordret på samme måte som på en sekulær arbeidsplass, sier hun. Det blir fort litt trygt og godt. Men jeg opplever fellesskapet berikende. Det er et kjempegodt arbeidsmiljø.
Hun er assisterende direktør i Kirkerådet, en byråkrat; en av dem som kjenner hvert tannhjul i maskineriet og forstår hvordan de klikker sammen,som fordyper seg i mål og strategier, saksforberedelser og møtepapirer. Fra vinduet sitt hviler hun øynene på Operahuset og gravemaskinene i Bjørvika; en travel flik av hovedstaden.
BYRÅKRAT.
MØRKESIDEN. – Det er rart å si det, men vi lever veldig nært innpå Oslos mørkeside, sier hun vel plassert bak skrivebordet sitt, med beina i kors og hendene i fanget. – Vi har narkomane som holder til utenfor her, og Skippergata, med prostitusjon og det som følger med, rett rundt hjørnet. Et eksempel: Da jeg kom på jobb i går, lå det sprøytespisser slengt utenfor. Vi ser at livet ikke bare er enkelt. Det er mange skjebner som lever sine liv rundt dette huset. EN OPPGAVE UTE. – Gjør det noe med deg?
– Det er med på å minne oss om ikke å være oss selv nok, men at vi har en oppgave der ute. Det sier noe om hvor viktig kirkens diakonale rolle er.
– Hva er kirkens diakonale rolle? – Det er en konsekvens av vår tro; å praktisere Jesu kjærlighet her på jorden, leve for og med våre medmennesker. MER ENN éN ANSATT. – Synes du kirken gjør det?
– «Hva er kirken?», har jeg lyst til å spørre da. I mange menigheter er det er stort diakonalt engasjement. Ofte tenker vi da på eldretreff og hjemmebesøk, men i følge Kirkens plan for diakoni som ble vedtatt i 2007, ser en at diakoni er mye mer, for eksempel det å ta vare på skaperverket. Flere og flere menigheter blir «grønne». Mange engasjerer seg i arbeid som jeg vil gi overskriften «rettferdighet». Mange engasjerer seg i arbeid for flyktninger. Noen har startet en nattkafé for ungdom. Det handler ikke om å ha én ansatt som tar seg av menighetens diakonale arbeid. Det er et ganske stort frivillig engasjement. – Er diakoni noe du er opptatt av? – Gjennom Misjonsalliansen har jeg blitt det. Jeg var ikke det fra begynnelsen. Ikke på samme måte …
Vi ser at livet ikke bare er enkelt. Det er mange skjebner som lever sine liv rundt dette huset. 38
#3/2010
Portrettet
HIMMELTRAPP. I Kirkens Hus sitter hovedadministrasjonen for Den norske kirke. Røsæg og Kirkerådet holder til i femte etasje. Bare Luftfartstilsynet i sjette er nærmere himmelen.
Hele livet har Røsæg jobbet i kirken, først som kateket, senere som undervisningskonsulent i Oslo bispedømme. Egentlig var det lærer hun ville bli. Det var hun fast bestemt på allerede som tenåring hjemme på Nesodden. Der vokste hun opp i et kristent miljø, gikk på søndagsskole og i speideren. Foreldrene var ikke spesielt kirkelig engasjert, men bar sine barn til dåpen og var medlemmer av Den norske kirke. – Om de aktivt ville betegnet seg som kristne, er jeg usikker på. Da jeg vokste opp, ble det ofte skilt mellom «personlig kristen» og ikke. Personlig kristen? Hva er nå det, sier jeg! I dag ville de kanskje hatt større frimodighet.
KIRKEDAME.
TERSKEL. – Hva mener du med det? – Jeg tror at for en del år siden stilte man større krav til seg selv for å omtale seg som kristen. Men når det har kommet mennesker til landet vårt som har en annen tro, jeg tenker da særlig på muslimer, og det har gitt oss en større bevissthet på at Norge er et kristent samfunn, at uttrykket: «Jeg er kristen» handler om identitet og kultur. Særlig i skolen hører jeg barn si; «jeg er kristen», «han er mus-
lim». Jeg tror vi som kirke må gi døpte frimodighet til å kalle seg kristne. Terskelen er for høy. Mange tenker nok: «Har jeg nok tro?» – Slik som foreldrene dine? – De var nok litt sånn. ET VALG. Selv tok hun et bevisst valg i løpet av konfirmasjonstiden. Hun sier hun ble mer frimodig, turte å kalle seg kristen. – Det var nok forkynnelsen jeg opplevde da som gjorde det. Jeg ble en fast kirkegjenger. Gudstjenestene ble viktig for meg. – Du fulgte skjemaet? – Mange vil nok si at jeg er strukturert, sier hun og kakker håndsidene i bordet, som om hun markerer små avlukker eller bokser. – Dette er ikke historien om en flammende og følelsesladet omvendelse? – Hehe, nei, en modning er nok riktigere å si. TEOLOG. På veien mot lærerutdanningen som hun så
lenge hadde peilet seg inn på, besluttet hun å ta kristendom grunnfag. Men snart ble grunnfag til mellomfag og fra mellomfag gikk hun over på teologi. #3/2010 39
Portrettet
– Det er ikke så ofte folk blir engasjert for Misjonsalliansen ved å lese vedtektsdokumentet. VEDTEKTer. – Også dette at man har satset så bevisst
på lokale krefter. Man har få norske enheter, men flere nasjonale. Det betyr også at pengene rekker mye lenger. – Det er ikke så ofte folk blir engasjert for Misjonsalliansen ved å lese vedtektsdokumentet. Men du ble det? – Ja, jeg ble faktisk det, ler hun hjertelig. – Men jeg leste også annet stoff jeg kom over. En ting til som jeg syntes var viktig, og jeg er fremdeles i vedtektene, er at vi er tverrkirkelige. Vi får et helt annet mangfold enn om vi skulle vært forankret i ett enkelt kirkesamfunn. – Du sier «vi» når du snakker om Misjonsalliansen … – «Vi» … Ja, etter hvert. Fra begynnelsen var det litt rart. Jeg kjente så lite til arbeidet. Men, jeg tror det var under ett år etter at jeg var blitt valgt, at jeg hadde en tur til Bolivia og fikk sett arbeidet der. Jeg fikk et eierforhold til det. Da ble det «vi» og «vårt». Dette arbeidet har blitt drevet i så mange år av så mange solide, dyktige mennesker, så selv om jeg sier «vi» og «vårt», har jeg ingen problemer med å skryte av det, for det er så mange som har ære for den soliditeten vi har i arbeidet vårt i dag.
VI OG VÅRT.
EN OPPGAVE UTE. Fra kontorvinduet har Røsæg utsikt til dagliglivet i hovedstaden – på godt og vondt. Her ligger Operaen og Børsen, men også narkostrøket og Skippergata. Det er en påminnelse for henne om at Kirken har en oppgave å gjøre.
Hun var på god vei til å bli prest. Hun tok embetseksamen, men hadde ikke slått fra seg tanken om å undervise, så hun søkte jobb som kateket. Hun lot seg aldri ordinere. – Jeg vurderte det, men trivdes som kateket. Så kom andre jobber. Jeg har aldri tatt steget. Jeg har jo noen år igjen, så jeg skal ikke utelukke det. Men det er ikke noe jeg har planer om. Kanskje hadde hun allerede gjort seg bemerket som undervisningskonsulent, kanskje som en strukturert og aktiv kvinne i det norske kristenliv. Hun vet ikke selv hvorfor hun en dag i 2004 ble spurt om å stille til valg til Misjonsalliansens hovedstyre. Hun kjente ikke en gang til organisasjonen. – Da jeg ble spurt om å komme til en prat med valgkomiteen, satte jeg meg ned og leste om Misjonsalliansen på nettet. Og ble fascinert. Det første som slo meg, var det som sto i vedtektene, om at Misjonsalliansen var opptatt av «hele mennesket». Her var en organisasjon som ikke så diakonien som et middel til forkynnelse, men et produkt. Det tiltalte meg.
ALLIERT.
40
#3/2010
NYTTER. – Hva har kjennskapen til Misjonsalliansen gjort med deg? – Jeg er nok mer bevisst på hvor skjev fordelingen av jordas goder er og at vi i vår del av verden har et ansvar for å utjevne. Når man blir bevisst på hvor elendig folk lever, hvor vanskelig de har det, kan man miste motet, men gjennom Misjonsalliansen har jeg sett at det nytter. Jeg ser at vi kan reise mennesker opp, gi dem verdighet og sette dem i stand til å forsørge familiene sine. EN SJANSE. Hun fortsetter: – Når en ser at det nytter,
jobber en mer og jobber videre. Det er nok av krefter som vil rettferdiggjøre at vi lukker øynene for urettferdighet. Derfor er jeg opptatt av at Misjonsalliansen må vise resultater, og jeg er opptatt av å fortelle folk at det nytter. Jeg liker visjonen vår: «Vi gir livet en sjanse» – det synes jeg er en flott visjon! bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no
Til ettertanke bønn
Kristus, du som elsket, som døde på korstreet, hver dag og hver natt tenker jeg på din kjærlighet. Når jeg legger meg og når jeg står opp, i liv og i død er du min legedom og fred. Hver dag og hver natt tenker jeg på din nåde som du har overøst meg med. Hver dag og hver natt la meg bli fylt mer av kjærlighet til deg. Keltisk åpningsbønn fra Iona
Vi ber for
Om å gjøre seg fortjent til For av nåde er dere frelst, ved tro. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem. Ef. 2, 5b–10 Her i Kambodsja ser vi hver dag yngre eller eldre buddhistmunker som van-
drer i gatene. De sees på lang avstand med sine oransje lett gjenkjennelige klesdrakter og sine nokså glattbarberte hoder. Noen ganger står de utenfor et hus og velsigner hjemmet og dets beboere. Til gjengjeld får de litt ris i sine sølvaktige skåler. De fleste av dem er munker for å ære sine foreldre og på den måten også gi foreldrene en bedre mulighet i det neste liv. Man prøver å gjøre seg flid, gjøre sitt aller beste. For lever du som munk en periode av livet, vil du få større og bedre muligheter i det neste liv. Mitt neste liv blir ikke på denne jord. Det nye livet som er lovt meg, er sammen med Gud. Jeg har allerede begynt dette livet, samtidig som jeg venter på det. Jeg prøver også å leve så godt som mulig etter det Jesus har bedt oss om å gjøre. Men mange ganger faller jeg. Heldigvis er det nåden som teller, jeg kommer inn i himmelen ikke på grunn av egne prestasjoner. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem. (Ef. 2, 5b–10) Mange kambodsjanerne lever under svært uverdige forhold her på jorden, og jeg forstår virkelig drømmen om at deres neste jordiske liv skal bli bedre. Jeg håper og ber om at deres neste liv blir i himmelen. Da skal vi drikke rent vann sammen. Vi skal spise oss mette sammen. Vi skal fryde oss over fravær av smerte, sammen. Guds fred.
Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri S. Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Linda og Ronny Mehus Rugland i Bolivia Inger Lise og Knut Harald Dobbe i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Pèricles Pereira Couto i Brasil Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona
Av [ Lina Ytreland Eidsaa ] Utsending i Kambodsja #3/2010 41
Kommentar Av Tore Thomassen, Trubadur
Å BYGGE SAMMEN Pinsekirken «Iglesia Evangelica Tierra Prometida Del Ministerio Del Buen Samaritano» (puh!) er ikke stor, der den ligger på landsbygda en liten times kjøretur fra sentrum av Guayaquil, sør i Ecuador. Men denne lille kirken har et stort hjerte i sin midte, blant fattige mennesker; mange av dem enslige kvinner med adskillige småbarn rundt seg.
foto: Bjørn J. Sørheim-queseth og tore Thomassen
«Trenger vi hverandre, og hva bygger vi egentlig sammen?»
42
#3/2010
Kirken er bygget av bambus, pent malt, har bølgeblikktak og et stort skilt som forteller at dette er «den evangeliske kirke i det lovede land i den gode samaritans tjeneste». Inne er det plastikkstoler, en talerstol omkranset av plastikkblomster, et svært keyboard og store høytalere. På en liten hylle under talerstolen står oljeflasken, klar til bruk for å salve syke som trenger forbønn.
«Stemmen har ingen prakt, men tilstedeværelse, energi og vilje» Stemningen i rommet er forventningsfull, barna sitter på gulvet, ansiktene er åpne og oppadvendte. Lovsangen ledes av en godt voksen dame med romslig kropp, stemmen har ingen prakt, men tilstedeværelse, energi og vilje. Folk faller inn i sangen, klapper, løfter hendene, lukker øynene. Det er høyt volum. Jeg forsøker å spørre sidemannen om hva sangen handler om, han kan ikke høre hva jeg sier. – Fattige mennesker trenger sterke sanger, forklarer en av lederne etterpå – sanger som gir håp og styrke, sanger som tar oss videre! I området rundt kirken bygges det små bambushus, tak over hodet for mennesker som ikke har mye å rutte med. Stedet kalles «Det lovede land». Menighetens ledere har en visjon om å bygge et fellesskap som gir fattige mennesker mulighet til å reise seg, stelle sine små hager, oppdra sine barn med stolthet og finne sin plass i Guds omsorg. Landskapet er befriende frodig og småkupert, særlig i relieff til slumområdene i Guayaquil, hvor flere av menighetsmedlemmene kommer fra. Kirken skal utvides med nødvendige tilbygg for kjøkken og sanitæranlegg. Noen hundre meter unna er det ryddet tomt hvor barneskolen skal bygges.
Misjonsalliansen er med og finansierer. Det kreves mye jobbing fra beboerne, men fellesbeslutninger og egeninnsats driver arbeidet framover. – Caramba; dere er annerledes, har Misjonsalliansens folk fått høre fra en konkurrerende eiendomsbesitter. Pinsemenigheten lever tydelig i pakt med sitt navn om å være en barmhjertig samaritan i omgivelser hvor mange er mest opptatt med å hjelpe seg selv. Etter besøket, på vei inn til byen igjen, sitter jeg og tenker på hva felleskap er, mens bilen ruller i god fart mot neste avtale. Vi er gode på organisering i Norge. Høyt kostnadsnivå krever effektivitet. De fleste menigheter jeg kjenner, er flinke til å administrere alt som skal skje. Men hører vi til hos hverandre, vi som samles en gang i uka? Trenger vi hverandre, og hva bygger vi egentlig sammen? «Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener», skrev Grundtvig i 1837. Å ta imot hverandre i nåde skaper et takknemlighetens fellesskap som svulmer over sine bredder og renner utover til den som tørster etter nærhet. Møtestilen i kirken under bølgeblikktaket var typisk pinsevennkarismatisk. Vi nordmenn på besøk sang «Måne og sol» og kjente oss vel litt puslete. Allikevel ble vi omfavnet, inkludert, og bekreftet i Jesus-fellesskapet. Vi ble medvandrere, søstre og brødre som løftet hverandre fram. Gud er selv blitt menneske og bor i blant oss.
er 2 2 ummke n u e i st er e N mm ko
Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway
vårgaven
2010
l i t e v a g n e Vil du gi ? d i e b r a s n e s n a i l l a s n Misjo
me
Benytt kontonum
aven»
k «Vårg r e m g o 0 4 0 0 0 6 r 3000 1
! e s n a j s n e t e Vi gir liv