© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: Baltoprint, Latvia
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Satt med: Adobe Garamond 12 / 16
Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz animation & graphics
Innmat: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 8330 470 1
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
I forrige bok
De viktigste personene som er med i boka
Del 5
Del 6
Linn Greve, tretten år, var ikke som andre mennesker. Hun var faktisk ikke et menneske i det hele tatt. Hun var ei hulderjente. Det fikk hun vite av storesøsteren sin, Sunniva, i første bok. Der skjønte Linn plutselig hvorfor hun alltid hadde følt seg utenfor sammen med andre mennesker, som hulderfolket kaller manna.
Hun ble forbyttet som baby av den onde prins Nattstjerne. Han ønsker å rydde bort alle huldre som står mellom ham og makten. Og Linn er den yngste datteren til hulderfolkets dronning, Solros.
Linn ville i forrige bok tilbake til hulderfamilien sin. Dette ble diskutert på huldertinget. Men Ulva, menneskebarnet som hun hadde blitt forbyttet med, nektet å dra tilbake til sin menneskefamilie.
Derfor bestemte huldertinget at dette skulle avgjøres ved at Linn og Ulva skulle møtes i trollkamp, en duell. Vinneren fikk bestemme om Linn skulle få bli en del av hulderflokken eller om Ulva skulle få være der hun hadde vokst opp.
Duellen var lenge ganske jevn mellom Linn og Ulva. I løpet av duellen ble trollmannen Gellir drept.
Han hadde vært Linns læremester sammen med daimonen Skreple, som var et snakkende ekorn.
Linn og Ulva sloss deretter med voldsomt raseri, og det førte til at en del av den muren som beskyttet hulderfolket mot Mørkelandet revnet. Det var en katastrofe, for i Mørkelandet hersket Loki og hans svarthuldre. De hatet hulderfolket og ville komme til å angripe når som helst.
Da forrige bok sluttet, sto de ved tjernet hvor trollkampen ble utkjempet. De hørte fiendtlig tromming i det fjerne, som om det ble kalt til krig.
Linn Greve – tretten år, oppvokst blant mennesker, men er egentlig ei hulderjente som ble byttet med en menneskebaby da hun selv var baby. Det er hun som er byttingen i denne fortellingen.
Dronning Solros – Linns egentlige mor. Dronning over hulderfolket.
Sunniva – Linns hulder-storesøster.
Prins Nattstjerne – onkelen til dronning Solros. Vil overta tronen. Det var han som byttet Linn mot en menneskebaby.
Ulva – menneskebabyen som ble byttet av prins
Nattstjerne mot Linn. Ulva er oppvokst blant huldre og har lært en del av dem.
Gellir – en magikyndig huldermann. Ville ha Linn som sin etterfølger. Døde i trollkampen mellom Linn og Ulva.
Skreple – et ekorn som er Linns beskyttelsesdyr og læremester. Hun er Linns daimon.
Monika – Linns menneske-lillesøster.
Tårene mine presset på. Jeg strøk fort håndbaken over øynene sånn at ingen skulle se meg gråte. Jeg hadde vunnet duellen mot Ulva, men prisen for å vinne hadde blitt høy. For da kampen ble avsluttet, slo kreftene mine også et digert hull i fjellet like ved.
Dermed ble veien til Mørkelandet åpnet. Vi risikerte nå at svarthuldrene der inne ville angripe oss.
Revnen i fjellet var kanskje tjue meter lang. Fra åpningen hørte vi hissig tromming.
«Det er svarthuldrenes krigstrommer», sa prins Nattstjerne.
«Det er ikke sikkert at de angriper», sa dronning Solros. «Loki, som er svarthuldrenes leder, overrasker alltid. Kanskje han har andre planer.»
Med ett hørte vi vingeslag. Dronning Solros og Sunniva ble blekere, mens Skreple mumlet «Oi!».
«Hva betyr det?» spurte jeg. Ulva så like uforstående ut som meg.
«Det betyr livsfare!» sa prins Nattstjerne.
En enorm sverm av noe som liknet fugler fløy ut av revnen i fjellet.
«Flaggermus!» ropte daimonen min. Svermen ble tjukk som svart røyk fra en brann. «De fleste av dem er ufarlige. Men noen vil bite seg fast og drikke blod, og kan smitte oss med farlige sykdommer. De kommer til å angripe fra alle kanter.»
Dette ble bare verre. Jeg følte at jeg hadde ansvaret for alle katastrofene. Dronningen ga meg et rasende blikk idet tusenvis av flaggermus nærmet seg.
Vi trakk oss unna for å skjule oss mellom trærne. Men svermen av flaggermus fulgte raskt etter oss og sperret fluktmuligheten. Flaggermusene ga fra seg tynne, skjærende skrik der de stupte rett mot oss. Skreple krøp innunder jakka mi, og jeg kjente det vesle ekornhjertet hennes slå hurtig.
Flaggermusene angrep både forfra og bakfra mens vi fektet etter dem med sverdene. Meter for meter trakk vi oss sammen og dannet en tett ring. Sloss desperat rygg mot rygg mot de blodtørstige dyrene.
Jeg dukket da en flaggermus kom rett mot ansiktet mitt med åpent gap så hoggtennene syntes, klar til å bite. Jeg fikk et glimt av to illrøde øyne da jeg traff den. Blodet fra udyret sprutet utover ansiktet mitt.
Bakken rundt oss var dekket av sårede og døde flaggermus. De som ennå levde, trakk seg litt unna.
Bak meg hørte jeg et stønn. Jeg så dronning Solros
sitte på huk. Hun støttet seg i bakken med den ene hånda og dekket øynene med den andre.
«Går det bra, mamma?» spurte jeg.
«Jeg fikk … et plutselig syn», svarte hun matt.
«Hva mener du med syn?» spurte jeg og huket meg ned ved siden av henne.
«Jeg fikk uventede bilder i hodet», svarte hun.
«Plutselig innså jeg noe. Noe som jeg ikke … har forstått før … nå. Det går bra med meg. Jeg må bare komme til … meg selv igjen.»
Jeg reiste meg fort, for flaggermusene kom tilbake med fornyet styrke og krigstrommene dunket hissigere. Vi fektet igjen vilt rundt oss. Det var et mirakel at vi ikke traff hverandre. Men vi lyktes i å slå udyrene tilbake, og det ble en ny liten pause i angrepet.
Som om flaggermusene samlet styrke for å slå oss.
Dronning Solros reiste seg. Hun grep skuldrene mine og holdt blikket mitt fast.
«Vi huldre får ofte slike syn og bilder, kjære datteren min», sa hun. «Jeg trodde først at du hadde gjort en idiotisk feil da du laget hull i fjellet. Jeg tenkte at du utsatte oss for unødvendig fare. Men i det synet jeg fikk, skjønte jeg at i stedet for fare, åpner feilen din for noe bra. Du har fått en mulighet som kan påvirke hulderfolkets framtid og selve livsskjebnen din på en god måte. Jeg forsto at det er meningen at du skal inn i det farlige Mørkelandet. Der inne blir
du herdet, og du vil møte Knappskog. Han vil dele viktig kunnskap med deg. Hvis alt lykkes, vil dere til slutt tette revnen i fjellet. Ta forresten jakka mi. Den beskytter mot mye. Jeg har ikke tid til lengre forklaringer nå.»
Hun snudde seg raskt mot Sunniva mens jeg tok på meg jakka.
«Du må følge lillesøsteren din. Kjemp for familien vår. Ikke la dere lure av Loki når dere møtes.»
«Tror du virkelig at Linn får møte Loki?» spurte prins Nattstjerne. Han virket underlig ivrig. «Jeg trodde han aldri viste seg for andre enn svarthuldrene?»
«Han kommer til å ville møte Linn!» slo dronningen fast. «Men nå kommer flaggermusene tilbake. Vi må gjøre oss klare.»
«Jeg blir med», sa prinsen. Da han så de spørrende ansiktene våre, la han til: «For å beskytte Linn og Sunniva, selvsagt.» Men jeg skjønte av det lure blikket at det var Loki han ville møte. Prins Nattstjerne hadde planer. Planer til hans egen fordel.
«Nok prat!» ropte dronningen. «Jeg og de andre huldrene blir her og forsvarer oss mot angrep fra svarthuldrene. Linn og dere andre må gå inn i Mørkelandet for å finne Knappskog og svarene hun trenger.»
Før flaggermusene rakk å angripe på nytt, smatt hun inn mellom trærne hvor det ble vanskeligere for angriperne å nå dem.
Sakte ble jeg, Sunniva, Skreple, prins Nattstjerne og Ulva drevet mot fjellsiden. Siden mamma hadde sagt at jeg skulle inn der, hoppet jeg uredd over kanten på revnen, tett fulgt av de andre. Flaggermusene skrek rundt oss, så vi kravlet videre innover en gang som ble stadig trangere.
Merkelig nok fulgte ikke flaggermusene etter oss. Snart måtte vi smyge oss gjennom en tunnel som var skremmende smal. Først etter mange meter videt den seg ut, og vi løp panisk inn i den svarteste delen av Mørkelandet. Håpet at vi ikke kolliderte med noe, siden vi knapt så mer enn en meter foran oss.
Brått møtte vi en vegg. Jeg famlet meg sidelengs bortover og lette etter en inngang. Jeg grep tak i noe som minnet om et dørhåndtak og vred det rundt.
Åpnet en tjukk og solid dør. Derfra datt jeg inn i en opplyst hall, og de andre snublet over meg.
Vi reiste oss og stirret forundret på det digre rommet. Den solide døra smalt igjen bak oss. Vi skjønte at det ikke var meningen at vi skulle unnslippe Mørkelandet.
Hallen vi sto i var bare opplyst av levende lys. De blafret når vi bevegde oss. Sunniva skubbet borti ett av dem, det veltet, uten å slukke. Derfor prøvde hun å blåse ut lyset. Det var umulig. Leende spratt Ulva og Skreple framover i hallen og lekte med lysene.
Prøvde å knipe av vekene. Uten å lykkes. Prinsen forsøkte å slokke dem med magi, like mislykket. Ikke noe kunne slokke lysene. Jeg forsto ikke hvorfor de kunne leke seg med lys når dette var så alvorlig. Vi var jo sperret inne i et rike som var fiendtlig.
Jeg gikk tilbake til døra som hadde lukket seg bak oss og prøvde å åpne den. Det fantes ikke dørhåndtak, og jeg klarte ikke å skyve den opp.
«Ekki læst!» kommanderte jeg. For det var den formelen som skulle sørge for at enhver dør kunne åpnes. Det skjedde ikke noe. Døra var laget av hardt treverk. Det var ikke mer enn en millimeter mellom karmen og døra. Umulig å stikke sverdet inn der og tvinge den opp.
En diger port åpnet seg i den andre enden av hallen. Vi skvatt, og snudde oss mot porten. I noen sekunder hørte vi tunge skritt langt borte fra. Deretter kom den vakreste mannen jeg noensinne hadde sett inn i rommet. Det så ut som om han trente daglig. Huden var perfekt, og håret hans liknet en gyllen glorie. Han ville uten tvil vunnet en skjønnhetskonkurranse for menn.
Han gikk rolig og selvsikkert mot oss.
Prins Nattstjerne rakte ut en hånd og sa: «Loki.»
Men den vakre mannen, som var lederen for svarthuldrene, skjøv ham hånlig til side og sa: «Du er uinteressant.»
Han styrte også utenom Ulva, Skreple og Sunniva, men han kastet et kort blikk på søsteren min. Han fortsatte rett mot meg og sa: «Endelig møter jeg deg i virkeligheten, Linn. Og du får se praktfulle meg.»
«I virkeligheten?» spurte jeg. «Har du sett meg før?»
«Bare i drømme», svarte han.
«Hvordan vet du hva jeg heter?» spurte jeg.
«Alle, både huldre og svarthuldre, kjenner deg», svarte han. «Allerede som trettenåring er du berømt – både blant de snille og oss som alle tror er onde.»
Han sa «snille» med forakt i stemmen, som om det å være snill var noe ekkelt og dumt, samtidig som han la en hånd oppå skulderputen i den blå jakka mi. Hånda hans føltes mer ut som en isblokk enn som en varm hånd.
Jeg må ha sett spørrende ut etter at han sa at jeg var berømt, for han fortsatte: «Det er fordi alle vet at du har spesielle evner og …»
«Det er ikke alle huldre enige om», avbrøt prins Nattstjerne ham.
«Dessuten er hun ikke hulder», la Ulva til. «Det er jeg som er hulder med spesielle evner.»
«De spesielle evnene dine er å slåss», svarte Loki. Så snudde han seg mot prinsen og sa: «Jeg råder deg til å ti stille når Linn og jeg snakker. Ellers kan det gå deg ille.»
Rasende kastet prins Nattstjerne sverdet sitt mot Loki. Det virvlet gjennom luften. Loki hevet armen med flathånda rettet mot sverdet. Våpenet stoppet i lufta, bare en millimeter unna håndflaten hans.
«Hva sa jeg til deg?» sa han til Nattstjerne. «Snua!» ropte han, og den islandske kommandoen sendte sverdet tilbake, rett mot prinsen. Hadde han ikke hoppet til side, hadde han blitt spiddet på sitt eget sverd.
«Og så var det oss», sa Loki og snudde seg mot meg som om sverdkampen med prins Nattstjerne bare var en likegyldighet.
Jeg klarte ikke å la være å stirre på det perfekte ansiktet hans. Perfekte ører, og hvert hårstrå lå akkurat på sin plass. Samtidig var det smilet hans som fikk meg til å rygge noen centimeter. Han åpnet munnen i noe som skulle være et smil, og jeg så at tannkjøttet
hans var blodrødt og at det lå noe som liknet kjøttstrimler mellom tennene hans.
«Hva er det du vil snakke med meg om?» spurte jeg. «Jeg og de andre vil bare tilbake til den vanlige hulderverdenen.»
Han lo, og magen min gjorde en kollbøtte. For tungen hans var kløvd, akkurat som på en slange. Det var to smale, mørkerøde tunger som lekte der innimellom tennene hans.
«Dere kommer ikke ut herfra», sa han til slutt.
«Hvorfor ikke?» spurte jeg.
«For Mørkelandet er noe ingen kan rømme fra», svarte han. «Dere har bare to valg.»
Hele tiden stirret jeg på dette ansiktet som virket både tiltrekkende og avskyelig.
«Hvilke valg er det?» spurte jeg.
«Et samarbeid er det ene valget», sa han lokkende. Som om de to tungene hans kjælte med ordet.
«Og det andre?» spurte jeg.
«Du vil ikke vite hva valg nummer to er», svarte han.
«Jo, det vil jeg», svarte jeg.
«Greit, alternativet er å dø», sa han, og tungene hans var som en piskesnert. Harde, vonde ord, sagt med stål og kniver i stemmen.
«Ikke hør på ham, Linn», ropte Sunniva, storesøsteren min. Og fikk et «enig» fra Skreple.
Loki snudde seg og blikket dem med onde øyne. Hadde han kunnet sende ut dødelige stråler med blikket, hadde han sikkert lyktes i å svi hull i dem.
«Derfor har jeg et spørsmål til deg, Linn Greve», sa han og snudde ryggen til dem. «Du skal tenke deg godt om.»
Jeg fikk følelsen av at han skulle spørre om jeg ville gifte meg med ham, sånn som voksne folk gjorde i tv-serier og filmer. Sjokkert ved tanken, tidde jeg stille og prøvde å slippe unna det intense blikket hans.
«Kan du se for deg hvilken makt du og jeg får til sammen hvis vi samarbeider?» spurte han og tok et tak i skulderen min mens han spredte fingrene ut i en vifte. Nå oppdaget jeg at han hadde seks fingre på hver hånd. Et dobbelt sett med tommelfingre. Men det viktigste var at idet han gjorde viftebevegelsen laget han et bilde av hvordan vi sammen styrte både min hulderverden og hans Mørkeland. Ikke som konge og dronning, men som likestilte herskere. Vi satt på hver vår trone med krone på hodet, mens alle huldrene knelte for oss.
«De vil komme krypende og kysse herskerringene våre», sa han, og nå forandret bildet seg til en film hvor en enorm kø av huldre – både mitt hulderfolk og svarthuldrene – bøyde seg, sverget troskap og avga en ed på å følge oss, uansett hva vi bestemte.
«Din magiske styrke og mine lederegenskaper og
ideer om hvordan en forent hulderverden skal se ut, vil bli respektert av alle», sa han hypnotisk. «Sammen kan vi finne Lævateinn.»
«Hva er det?» spurte jeg.
«Det er en stav som gir den som bærer den enorm makt», svarte han.
«En tryllestav?» spurte jeg.
«Mer enn det», svarte han. «Det er en stav for herskere, slik du og jeg vil bli.»
«Så hvorfor har ikke du den staven?» spurte jeg.
«Det kreves en spesiell person med spesielle evner for å kunne sørge for at den havner i de rette hendene», svarte han. «Du er den spesielle personen, Linn.»
«Du glemmer én ting», sa en stemme bak oss.
Vil du lese resten?
«Land av ild og mørke» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Linn Greve møter motgang og mange hindre i kampen sin for å bli opptatt av hulderflokken hvor hun selv mener at hun hører hjemme. Linn og hjelperne hennes må slåss for livet i Mørkelandet mot de onde svarthuldrene. Der treffer Linn også en død hulder.
Linn må bruke sine sterkeste krefter, da hun møter den største utfordringen av dem alle. Og den er både skremmende og grusom …
Boka handler om å føle seg utenfor. Om ikke å høre hjemme, men samtidig å lengte etter noe annet og bedre.
Dette er tredje bok i Bytting-sagaen.
En fantasy-serie som flere anmeldere har gitt terningkast 5.
JON EWO (født 29. juni 1957 i Oslo) er utdannet bibliotekar, og har arbeidet som biblioteksjef i Vestby kommune. Han har også arbeidet innen forlagsbransjen som manuskonsulent, redaktør, og forlegger. Han debuterte litterært i 1986 og er i dag en heltidsforfatter.
Han er en allsidig og produktiv forfatter, som har gitt ut mer enn hundre bøker for alle aldersgrupper og i en rekke forskjellige sjangre. Jon Ewo er oversatt til ni språk og har vunnet både norske og internasjonale priser for bøkene sine.