Issuu

134 mm.

Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

Året er 1629. Religionskrigene raser. Den nederlandske maleren Judith Willums har flyktet til Christiania sammen med sin bror, apotekeren Baltazar Brabant. Baltazar har fått løyve av kong Christian 4. til å åpne Svaneapoteket. Men søsknene har en fiende: legen og botanikeren Otto Sperling, som er villig til å gjøre alt for å overta apotekløyvet.

-----

LILL HEIDI OPSAHL

«Du verden for en bok!»

90 mm.

134 mm.

26 mm. -----

-----

90 mm.

KONGENS GULL

den protestantiske kong Christian straffer enhver som dømmes for trolldom til å brennes på bål. Søsknene balanserer på en knivsegg når de behandler den dødssyke kongen med en hem-

210 mm.

melig medisin. En stund er kongen takknemlig, og ber Judith om å male hans nye elskerinne, Vibeke Kruse. Så fornøyd blir han at Judith også får i oppgave å lage kulisser til en oppsetning av Hamlet på Akershus slott. Men selv om Judith finner kjærligheten hos hovedrolleinnehaveren Henry Ludlow, inne LILL HEIDI OPSAHL er utdannet kunsthistoriker fra UiO, med idéhistorie, religionshistorie og latin som del av cand.-maggraden. Kongens gull er hennes andre roman. Debutromanen Glassdronningen kom i 2022.

bærer også disse oppdragene en risiko for å vekke kongens vrede. Og når kong Christian beordrer Baltazar og hans alkymistkompanjong til å lage gull, er det bare et spørsmål om tid før kongens tålmodighet tar slutt.

“... forfatteren klarer virkelig å få leseren til å føle seg til stede i begynnelsen av 1300-tallet ...” Hennings Bokhylle “Jeg anbefaler Glassdronningen på det sterkeste. En historie som setter spor, gir sterke inntrykk og sitter i deg lenge etter at du har lest den ferdig.” Bookstagrammer Ernst Stenberg “For de som liker Ken Follett sin historiske serie Stormenes tid, Jan Guillou sin historiske serie med Arn i hoved rollen og Bjørn Andreas Bull-Hansens kritikerroste Jomsvikingserie, bør Lill Heidi Opsahl sjekkes ut ... Dette er en bragd av en debut.” Simen Ingemundssen, Randaberg24.no

ROMAN www.forlagshusetivestfold.no

Omslagsdesign: Koitz.dk

211 mm.

Det er en farlig tid de lever i, der pesten lurer i bakgrunnen, og

-----

Lill Heidi Opsahl

KONGENS GULL

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2026 Trykk: ScandBook Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Alle utdrag og sitater fra William Shakespeares Hamlet er hentet fra Øyvind Bergs gjendiktning. (Kolon forlag, Oslo 1998.) Kartet er tegnet av Jonas A. Larsen. Maleriet på omslaget kalles A Game of Tric-Trac og er utført av den hollandske maleren Judith Leyster i 1630. Maleriet tilhører Worcester Art Museum, Massachusetts. ISBN: 978 82 8330 478 7 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kartet er basert på den nederlandske ingeniøren Isaac van Geelkercks kart fra 1648. Bare Akersgaten og Kongens gate har beholdt sine navn uendret. Tollbodgaten het de første årene Waterstredet, men er i romanen kalt Tollbodgaten for enkelhets skyld. Torget skal ha ligget ved Slottsgaten. Bastionene som vises rundt byen, fantes ikke når bokens handling foregår.

Historisk opptakt

600-tallet var en sammensatt og brutal tid, preget av krig, pest og hekseforfølgelser. Det var også tiden for nye oppdagelser og handelsveier. Tusenvis av skip, ofte bygd av norsk eik, seilte for de britiske og hollandske ostindiske kompaniene mellom Europa, India og Øst-Asia. Samtidig ble noen av kunsthistoriens mest berømte verk skapt. I Holland virket mestere som Rembrandt van Rijn og Jan Vermeer. I England skrev William Shakespeare Hamlet i begynnelsen av århundret. De fleste kunstnere var menn, men også enkelte kvinner markerte seg. Europa slikket sårene etter reformasjonen – den store omveltningen innen religion og kultur som startet med Luthers kritikk av Kirken i 1517. Den vestlige kristendommen ble delt i den katolske, lutherske og reformerte kirke. Religionskrigene kappet livstråden for millioner av mennesker, og frontene mellom katolikker og protestanter var steile. I 1625 besluttet kong Christian 4. å trekke Danmark-Norge med i trettiårskrigen

(gjerne kalt keiserkrigen eller den store krigen) som leder for en allianse av protestantiske fyrster i Nord-Tyskland. I Sverige regjerte hans rival, kong Gustav 2. Adolf, og i det katolske Frankrike kong Ludvig 13. og kardinal Richelieu. Renessansebyen Oslo under Ekebergåsen brant i 1624. Christian 4. beordret å flytte byen til området rundt Akershus slott på den andre siden av Bjørvika. Han ga den navnet Christiania, etter seg selv. I 1628 fikk apotekeren Baltazar Brabant løyve til å åpne Svaneapoteket i Christiania, byens første, og landets andre apotek. Han fikk også tillatelse til å selge urter og konfekt samt åpne en vinkjeller.

Kapittel I

1629

nnerst i fjorden, i kongens by Christiania, samlet en folkemengde seg på torget. Hadde det ikke vært for at Judith visste det motsatte, ville den spede klangen fra slottskirkeklokken latt henne tro at det var en ganske alminnelig søndag. Folk hadde ventet i timevis rundt den høye, sammenraskede kvisthaugen som snart skulle strekke seg som en flammevegg mot himmelen. Velstående christianiaborgere var kledd i sine beste habitter, og vide krager og kniplingsmansjetter lyste hvitt i mengden. De forsøkte å unngå bermen fra forstedene, men knuffingen og dyttingen tvang dem sammen. Bak dem skubbet pengepugne kjøpmenn, stuet sammen med saltsildluktende fiskere og stallkarer med høy stikkende ut av strømpene. Bønder fra Akerbygdene skygget for tømrere, murere og unge læresvenner, som igjen dekket utsikten for tøytene, soldatene og kreti og pleti. Noen av bøndene hadde med seg dyr,

surnet melk og smør som de skulle selge. Remjingen fra geitene som var etterlatt i utkanten av det skjeve Christiania torg, ble bare overdøvet av bikkjenes ul. Noen fattiggutter hadde trasket fra de falleferdige krypinnene på Vaterland i grålysningen for ikke å gå glipp av begivenheten. De smøg seg opp fra briksen før hanegal for å sikre seg plassene med best utsikt. Nå lå torget foran dem som et forlokkende Fata Morgana. Kledd i tynne filtjakker og gapende sko lyste de av en blanding av frykt og forventning. De ville ikke for alt i verden gå glipp av en henrettelse, og ålte og skubbet seg frem gjennom folkemengden. Men til tross for at de sjelden lot sjansen til blodig fornøyelse gå fra seg – en heksebrenning hadde de aldri sett. Været var klart og kjølig, og hvitsymrene hadde ennå ikke begynt å spire. Henrettelsen skulle finne sted når solen steg opp over Ekebergåsen i øst og fikk solstrålene til å glitre på den stille fjorden. Folk hutret i morgenkulden mens himmelen skiftet fra grå til lys gul, som fargen på et skinnende silketørkle fra Flandern. Sakte gled fargen over i skjær rosa, som ørreten Judith nylig fortærte etter å ha tyvfisket i Frysja. «Hvis hun er heldig, kveles hun av røyken», hvisket en mann bak henne. «Hvis ikke, brenner hun som en tyristikke, og jeg vet sannelig ikke om jeg vil makte å følge henne helt inn i døden.» Judith så at flere av skoddene i murhusene rundt torget var trukket fra, og folk hadde trengt seg sammen foran vinduene. De kikket med ærefrykt mot tribunen, hvor selveste kong Christian 4. satt. Majesteten av fyrstehuset Oldenburg, innsatt av Gud og protestantismens fremste forsvarer i nord. Men også levemann og hanrei – hvis ryktene var sanne. Judith mumlet en bønn til jomfru Maria mens hun berørte medaljongen

som hang i et kjede rundt halsen hennes, under kjolen som var kneppet godt igjen, usynlig for alle. Hun kikket rundt seg, men ingen lot til å ha hørt henne. Med gru husket hun de tre papistene som i den reformerte Guds navn hadde blitt radbrekket, halshugd og fått hodene satt på stake da hun og broren flyktet gjennom Schleswig-Holstein, kong Christians hertugdømme. Resten av de parterte kroppene var skånselløst dandert på steilens hjul. Ravner pillet løs kjøttet, og hvite bein stakk igjennom. Idet morgensolen lyste som en ildkule, ble den tunge døren i rådhusfengselet skjøvet opp, og den dødsdømte kom til syne. Omgitt av vakter ble den ulykksalige kvinnen skubbet den korte veien til retterstedet. Håndleddene var surret stramt sammen. Hun vaklet og forsøkte å gå med små skritt, kanskje hadde de brukket bein i føttene hennes, eller knust tærne. Det steg et brus opp fra folkemengden. Judith følte forventningene deres, en pervers glede, og skuttet seg. Hvorfor var hun der selv, når alt kom til alt? Noen lo, andre holdt hendene for øynene mens de sprikte med fingrene. En gutt tisset på seg og fikk en kraftig ørefik av moren, kvinner og menn ropte. Judith så en lommetyv lirke hånden ned i en fetladen borgers lomme. Hun holdt seg for nesen for å slippe den ramme stanken fra kroppene som var trengt sammen som geiter i fjøset. Kjolen hennes hadde allerede fått den velkjente Christiania-stanken. Judith hevet blikket og så kongen sitte sammen med en pyntet kvinne på tribunen. Hvem kunne denne kvinnen være? Det kunne i alle fall ikke være dronningen som for første gang beæret Christiania med et besøk. Hun hadde aldri vist noen interesse for byen, heller ikke da kong Christian fem år tidligere hadde befalt at den skulle gjenoppbygges på den andre siden av

Byvika, etter at brannen åt den gamle byen under Ekeberg og la den øde. Skjønt, det stemte ikke. Oslo var slett ikke forlatt slik kongen hadde befalt, men strevde med å komme seg på fote etter flammenes maltraktering. Kunne det være den nye elskerinnen Vibeke Kruse som alle sladret om? Judith myste. Kvinnen virket urolig og tok seg stadig til håret og ansiktet. Kanskje hadde heller ikke hun overvært en brenning, den grusomste av henrettelser. En død for hekser og trollfolk. Fra tribunen hadde de ypperlig utsikt. Judith begynte å skyve seg ut av mengden. I det samme steg dommeren frem. Han rullet ut et pergament og begynte å tale med høy, messende stemme. «Denne ukristelige heksen har forsøkt å ta livet av kongen. Hun ble tatt på fersk gjerning idet hun åpnet et skrin som inneholdt bulmeurt, skjult innerst i et skap på kjøkkenet på Akershus. Hun har tilstått at hun selv har plukket og tørket planten. Tidspunktet faller sammen med at stattholderen sank sammen med store kramper. En misgjerning skal straffes strengt uansett hvor den er begått eller av hvem den er begått av. Rettsmøtet slo fast uten den ringeste tvil at hun skal dømmes til døden. Kvinnen står i ledtog med Djevelen og får en rettferdig straff. Under avhørene vedgikk hun også at hun støtter papistene i sør og ønsker å gjeninnføre den katolske tro», avsluttet han mens han så strengt utover forsamlingen. Var det derfor de fryktet at hun skulle ta livet av kongen, den høye forsvarer av den protestantiske kirke i nord, over et sekel etter at munken Luther hadde hamret fast tesene sine på en kirkedør og hakket løs på avlatshandelen? Judith hadde selv hørt på torget at rettsmøtet var over i en fei, og at dommeren hadde viftet bort de få protestene. Folkemengden jublet, og mange løftet småbarn opp på skuldrene

så de skulle se bedre. Hun var tørr i halsen, og hjertebanken gjorde henne kvalm. Kvinnens fjes var hovent og hvitt som det fineste hvetemel. Pannen og tinningene hadde blåsvarte merker og arr. Hodet var barbert, dekket av blodflekker, som et nifst sjakkbrett. Hun var gammel, nærmere femti. Judith kikket mot tribunen og fikk et glimt av kongens stive ansikt. Hun forsøkte å presse seg ut av mengden, men sto fanget mellom hvitkragede borgere og småguttene som krøp mellom leggene deres. En av guttene kastet et egg som traff kvinnen midt i pannen og rant ned i øyene. «Kom igjen! Tenn bålet!» ropte en mørk stemme. Dommeren trådte til siden. Vaktene førte kvinnen frem mens hun strevde med å sette føttene foran seg. Hun ble bundet fast til en tykk påle innsmurt med tjære, og et kors laget av pinner ble tredd rundt halsen. Folk var nå så godt som stille, bare sutringen fra småungene vedvarte. Trekubber lå over kvisthaugen, som var dynket med brennevin slik at flammene ville vokse med eksplosiv kraft. Det trengtes mye ved for å brenne henne til bare asken lå igjen. Kanskje hadde hun fått noen solide slurker av vinen for å døyve smertene. Noen tilskuere kastet høy foran pålen mens de korset seg. En prest leste en bønn, men få la merke til ham. Judith tvang seg til å se bort. Så ble en fakkel kastet inn i kvisthaugen. Ildtungene begynte umiddelbart å slikke de tørre greinene. Hun hørte et gisp som ble til et skrik. Brannen vokste raskt. Brennevinet hadde gjort nytten. De som sto nærmest, rygget da flammene virvlet opp rundt kvinnen. Idet lungene hennes fyltes av røyk, rettet hun blikket mot kongen: «Dra ti tusen djevler i vold! Du skal dø på sotteseng som en fattiglus, uten makt», skrek hun på gebrokkent dansk. Folke-

mengden ble stille. Ingen hoiet og plystret lenger. Bare sprakingen fra flammene som hadde nådd knærne hennes, kunne høres. Vantro sto meislet i tilskuernes ansikter. Kvinner knuget barna inntil seg, noen presset hendene over ørene. Barnegråt blandet seg med hvin og opprørte rop. En forbannelse var lyst over kongen! Judith krøp sammen, støttet seg med hendene mot brosteinen og kastet opp den tynne vellingen og seidelen med øl hun hadde fortært til morgenmaten. Sterke never dro henne opp, og hun ga stallkaren et takknemlig smil. Så fantes det likevel godhet, tenkte hun. Alle stirret mot tribunen. Kongens ansikt var som hugd i blekgul marmor. Judith kunne se hvordan han presset leppene sammen. Så gikk det en skjelving gjennom ham. Brått hevet han armen, og soldater løp frem og hev flere kubber på bålet. Mengden begynte å brøle og presset seg fremover. Røykvirvlene sperret utsikten for dem som sto nærmest. Mange var allerede sotete i ansiktet. Kvinnens fillete klær og det tjafsete håret sto i full fyr. Hun bevegde leppene, kanskje formet de ordet Gud, kanskje Satan, før hun skrek ut sin fortvilelse og smerte inne i flammene, omhyllet av røyken. Judith holdt hendene for øynene og gråt mens den søtlige lukten av brent menneskekjøtt fylte lungene. Hun foldet hendene krampaktig i bønn om at det skulle skje et mirakel. La Sankt Mikael, den hellige Olav i Nidaros, hvem som helst, stige ned for å redde kvinnen, ba hun taust. Men helgenenes tid var forbi her oppe i nord. Hun hostet og begynte å dytte til de nærmeste ryggene for å slippe fri. To kvinner foran henne knuget hverandres hender. Da hun igjen vendte blikket mot bålet, så kvinnen ut til å ha mistet bevisstheten. Huden var brent bort,

blodet hadde begynt å koke, og piplet fresende ut sammen med det gulhvite fettlaget som ble slukt av flammene. Så var det som om bålet eksploderte i en ildmørje, og kvinnen ble borte. Kongen la et øyeblikk hånden over øynene. Mannen ved siden av Judith lo. «Det gikk fort, så tynn som hun var. De magre pleier å brenne raskt. Kjenn lukten av steika!» kauket han. Judith foldet hendene og ba Vårherre se i unåde til ham. Da bålet hadde brent ned, lå forkullede rester av et menneske strødd i svartbrent ved og aske. Folkemengden løste seg langsomt opp og bega seg på vei hjem, noen så ut som om de var i villrede om hvor de skulle. Judith betraktet de bleke ansiktene, noen med rennende øyne etter å ha stått for nær røyken, eller kanskje de gråt. Hva visste vel hun? To kvinner sto ved siden av henne og kaklet og flirte mens de sladret om forbannelsen kvinnen hadde lyst over kongen. De ble øyeblikkelig stille da de la merke til at Judith lyttet. Kjeven på den ene skalv anspent, den andre så på henne med tomme øyne. Jeg gir ikke en skilling for munterheten deres, tenkte Judith. «Kjente dere henne?» spurte hun, selv om hun ante svaret. De ristet begge på hodet og så ut som de ønsket seg vekk. «Nei, hun var bare ei alminnelig trollkjerring, pakk. Ingenting å savne», svarte den ene hardt. «Men synes dere ikke det var grusomt? Jeg kommer ikke til å glemme det, selv om jeg har sett mye makabert.» Kvinnen trakk på skuldrene. Det ble stille igjen. Så grep den andre ordet mens hun med skjelvende fingre skjøv en blond hårlokk under kysen. «Vi kunne uansett ikke gjøre noe. Hvis vi hadde protestert, kunne det ha gått ut over oss. Vi kunne ikke dåne eller se bort.

Det forstår du vel? Kongen har i mange år utpekt trollfolk til en av rikets fiender.» Hun så skremt på Judith. Den første kvinnen nikket, dultet i henne og trakk henne vekk. Sammen hastet de over torget mot Tollbodgaten. Judith snudde seg og så med vemmelse på bøddelen som tråkket rundt glohaugen og forsøkte å knuse de få knoklene. Den svartbrente hodeskallen var forbausende hel. Det samme var lårbeina. Han sparket dem sammen, og knuste alt med en klubbe. Judith betraktet restene av bålet. Stanken av menneskekjøtt rev fortsatt i nesen. Hadde det vært en gris eller ku, ville det luktet godt. Raseriet overmannet henne. Måtte rettsvesenet gråte blod! Slik kunne det altså gå med kvinner som kunne ting som menn ikke hadde kjennskap til. Selv om hun selvsagt ikke visste om den ulykksalige kvinnen virkelig hadde forsøkt å forgifte kongen. Hun så at han sto sammen med stattholderen ved foten av tribunen. Kongens ansikt var stivt og alvorlig, og han skalv ikke lenger. Kvinnen som var sammen med ham, så ut som om hun ønsket seg langt vekk. Judith fridde seg fra mengdens favntak og begynte å springe mot apotekergården. Hun antok at Baltazar ventet utålmodig, bøyd over en morter. Men hun kom bare noen få alen før hun måtte sette seg ned på kanten av et trau. Vannet reflekterte de oppsperrede øynene og det slitne draget over munnen. Hun kjente seg fortsatt kvalm. Hendene skalv. Snart kom en fattigslig kledd eldre mann og kvinne gående. Kvinnen bar en flettet kurv. Da de nådde restene av bålet, begynte de nennsomt å plukke opp små biter av knokler som de la i kurven. Det så ut som om de anstrengte seg for å få øye på de minste beinrestene. Til slutt dekket de alt i kurven med

et hvitt klede. Det kunne like godt være brød de bar, tenkte Judith. Hun gikk sakte bort til paret, som søkte sammen da hun nærmet seg. «Hvem er dere?» spurte hun forsiktig. Det var tydelig at de ikke skjønte hva hun sa. De vekslet noen ord med hverandre. Da gikk det et lys opp for Judith. «Kjente dere henne?» spurte hun på sitt eget språk og nikket mot kurven. Det så ut til å gå et lys opp for paret. Kvinnen løftet på det hvite kledet. «Greta», svarte hun trist.

Kapittel 2

ollyset falt i striper, og fikk Baltazars kinn til å gløde. Støvet og loet på gulvet dannet tynne pølser som så ut som om de var dekket av gyllent pulver. Store og små glass med Judiths kostbare pigmenter sto i hyller langs veggen: sinober, krom, ultramarin. Klare til å blandes med linolje og påføres et lerret. Innimellom sto krukker med glasuren dekket av mugg, og skåler med inntørkede frø av ulike sorter. Naboen på loftet hadde ofte holdt ham våken til hanen gol med å vandre over gulvet, frem og tilbake, igjen og igjen. Gulvet under takbjelkene måtte være tynnslitt av traskingen. Men til tross for den evinnelige nattevåken hadde de noe som bandt dem sammen. Bartskjærerens kone og sønn døde for bare et par vintre siden. Tatt av lungesotten, som om en pestbefengt gammel merr hadde gått gjennom gatene med sekken på ryggen for å samle folk og fortære dem. Også han, Baltazar Willemsønn Brabant, apotekeren, hadde mistet noen. Kona Elfriede syknet

hen i sotten den gang halve byen ble lagt øde. Etter det reiste han bort. Han kjøpte ei gulskimlet hoppe, gulnet som en av Gutenbergs trykksaker, av pottemakeren i Tollbodgaten og red ut av byen. Da solen hadde stått opp seksti ganger, nådde han omsider sin far Willems hus. Støvet ventet på ham da han for første gang på to år gikk inn i apoteket – skinnende, dryssende støv som så ut som gull i solskinnet og dekket hver krik og krok. Minnene gled forbi. Stanset et øyeblikk før de hugget tak i ham igjen. Han og bartskjæreren forsto hverandre. Det var derfor han hadde holdt ut med den evinnelige vandringen, natt etter natt. Baltazar gikk mot hyllen og tok frem et av glassene, ultramarin. Så et annet, caput mortum, blodets og dødens farge. Han dro frem enda et glass: en orm på sprit. De små, døde øynene var festet på ham. Fra taket hang en utstoppet krokodille, en flamingo og et flodhestfoster sammen med tørkede griselunger og et tau. Et kabinett for å forundre og forskrekke – hvis ikke dét var to sider av samme sak. Det store glasset med spedbarnet med to hoder holdt han skjult i et låst skap. Han ville ikke vise det frem som en raritet for folk som frydet seg over å grøsse eller le, eller begge deler. Da han hadde kommet tilbake til Christiania, hadde klærne vært skitne og buksene i laser etter den lange hjemreisen. Sulten hadde gjort ham utmagret, og han så eldre ut enn sine tjuesju år, hadde han blitt fortalt. På reisen fra den lille landsbyen i Brabant, hvor han hadde vokst opp og søkt ly de siste par årene, støtte han flere ganger på nedbrente landsbyer hvor huløyde barn og uthungrede mennesker sto i veikanten og tigget om mat. Faren, som den gode protestanten han var, hadde bønnfalt Baltazar om å ta Judith med til Christiania, for å redde henne

fra katolikkene og krigene som aldri syntes å ende. Faren, som nylig hadde blitt enkemann for andre gang, hadde tatt med seg datteren tilbake fra Leiden i Holland hvor han hadde bodd i flere år med sin salige kone nummer to. Da Baltazar og søsteren omsider nådde Jylland, møtte de tropper fra den katolske liga som – måtte Djevelen fortære dem – hadde krysset Elben og erobret halvøya og Christian 4.s rike. Men han hadde reddet dem videre ved å demonstrere sine kunnskaper om planter og medisin, noe som kom godt med etter stadige trefninger med danskene. Kunnskapene hadde han ervervet under et opphold i Amsterdam, hvor han fulgte forelesninger hos den prominente lederen for byens kirurglaug, doktor Nicolaes Tulp. Nå levde Baltazar og Judith sammen i Christiania, og livet hadde begynt å falle til ro. I samme øyeblikk ble døren skjøvet opp, og Judith halset heseblesende inn. Døren smalt igjen og fikk støvpølsene til å flagre bortover gulvet. Han måpte da han så det grimete fjeset. Raskt trakk han frem en krakk. Hun ség ned og skjulte ansiktet i hendene. «Hva har skjedd?» Baltazar betraktet henne med bekymret mine. Hun virket hel, uten sår og skrammer. Hun hadde neppe blitt løpt ned av en av soldathestene som stadig rømte fra Slottet. Og riksdaler var det sjelden i pungen, så noen fristelse for røvere og annet pakk var det tvilsomt at hun var. Hun svarte ikke, og han lot henne gråte. Et øyeblikk fryktet han at hun ville bryte sammen. Hun nølte før hun stakkato begynte å fortelle om brenningen på torget, avbrutt av høye snøft. Baltazar lot henne snakke ferdig før han åpnet munnen. «Jeg fikk nyss i går om at en trollkvinne var dømt til døden. Og jeg kjenner jo straffen for hekseri. Men jeg nevnte det ikke

for deg. Du skulle ikke blitt stående der.» Stemmen var strengere enn han ønsket, men hvis han skulle være ærlig, kunne hun skylde seg selv ved å bivåne denne henrettelsen. Han tiet om det siste. Judith så på ham. Hendene skalv, og hun fortsatte å gråte for kvinnen. «Hun var også fra Holland. Navnet var Greta.» Baltazar stusset. «Jeg ante ikke at det var hollandske trollfolk i byen», sa han. «Christiania er jo full av hollandske håndverkere – murere, tømrere og kjøpmenn, men trollfolk?» Judith reiste seg så brått at krakken veltet. Broren dugde virkelig ikke som sjelesørger. «De trenger vel ikke være trollfolk!» glefset hun. «Du vet jo ingenting om dem!» Hun fór inn på bakrommet, hvor medisinene ble laget. I det samme gled håndtaket ned, og det klang i den lille bjellen over døren. Inn kom sognepresten i Aker, slottspredikant Jens Olsen Pharo, sammen med en herre med halvlangt, rufsete hår og en formidabel mustasje. Herren var kledd i en svart kappe og en bredbremmet kavalérhatt med høy pull i samme farge, plassert en anelse skjevt på hodet. Baltazar motsto fristelsen til å rette på den. Mannen hadde poser under øynene som andedunsputer, og kinnene var pløsete som griseblærer halvfylte med vann, myke og skvulpete. Han hadde nok sett sine beste dager, men hadde fortsatt et snev av sitt tidligere, åpenbart staselige utseende i behold. Slottspredikanten hilste mens øynene flakket rundt i rommet, over den utstoppede krokodillen og maleriet av en svane som hang på veggen. Svaneapoteket sto skrevet med store bokstaver under fuglen. Blikket søkte Baltazar igjen. «Otto Sperling fra Hamburg ønsker å møte deg.»

Baltazar rettet ryggen. Mustasjemannen nikket nesten umerkelig før han boret blikket i apotekeren. «Jeg er utdannet medicus og botanicus fra Leiden. Doktorgraden tok jeg i Padova», sa han. «Jeg har akkurat flyttet fra Bergen, hvor jeg en tid har virket som provinsialmedicus.» Baltazar betraktet ham avventende. «Jeg fulgte en gang kong Christian på en reise til Bergen», fortsatte Sperling kry og så ut som om han studerte Baltazars reaksjon. Da den andre ikke viste noen tegn til mimikk, ikke engang en liten rykning rundt munnen, glimtet det forarget i øynene. Han gikk tre lange steg ut i rommet og lot øynene søke over krukkene i hyllene. Baltazar fikk en følelse av at Sperling tok apoteket i besittelse. Det ble stille, ikke engang knirkingen fra bartskjæreren på loftet kunne høres. Slottspredikanten sto like stiv og stum som rustningene på Akershus. «Jeg hører at du har en urtehage utenfor Store Vollport?» Det hørtes mer ut som en konstatering enn et spørsmål. Baltazar nikket. «Ja, jeg anla hagen før jeg reiste under pesten for to år siden. Så forfalt den, og det var ingen som tok seg av plantene før jeg vendte tilbake. Røttene var enten vasstrukne eller inntørkede, avhengig av hvor de var sådd og hva de tålte. Men sist sommer plantet jeg nye urter og sådde planter som vokser rundt byen. Søsteren min har vært til god hjelp.» «Søsteren din? Hvor er hun? Jeg trodde du drev apoteket alene?» Blikket lyste av nysgjerrighet. «Det er meg, Judith Willemsdatter.» Stemmen var høy og klar. Baltazar skvatt, og alle vendte seg mot døren til bakrommet. Hun sto rank og så på dem. Det mørkeblonde håret var strøket stramt bakover under den hvite kysen, og kniplingskragen

måtte hun ha tatt på i all hast. De blågrå øynene vek ikke. Otto Sperling virket rent ut forbløffet. Så tok han av seg den svarte hatten med en feiende bevegelse og bukket. «Det er en glede», sa han. Baltazar likte ikke den tilgjorte stemmen. Hun betraktet ham avmålt og lot være å svare. Broren så overrasket på henne. «Kjenner dere hverandre?» spurte han. Hva visste vel han, de hadde jo ikke vokst opp sammen. «Vi har møtt hverandre i Leiden. Min far bestilte malerier av medlemmer av Sankt Lukas-lauget, og Judith var en av de få kvinnene i lauget.» Otto Sperling smilte svakt. «Og den beste.» Kroppsspråket røpet henne, men hun sa ingenting. For å løse opp den trykkende stillheten bød Baltazar gjestene et glass rhinskvin. Til slutt kremtet slottspredikanten og satte glasset fra seg på benken. «Vi kom hit i et ærend», sa han henvendt til Otto Sperling. Tyskeren nikket. «Ja, i mitt ærend», kunngjorde han uten omsvøp. Tiden var over for utenomsnakk. «Jeg går ut fra at du har løyve til å drive apoteket?» «Ja, selvsagt.» Baltazar kjente ergrelsen vokse. Uten løyve ville utsalget bli stengt etter kort tid. «Jeg har sett apotek så primitive at de bare er som boder på torget, eller benker under broer og i gater hvor mange ferdes», fortsatte Sperling. «Og jeg har sett utsalg i fornemme hus som er som herskapelige å regne. I Leiden samlet jeg på destillasjonsbøker med utmerkede illustrasjoner og alle slags dokumenter, og jeg lærte meg en del om takster og visitasjonsprotokoller. Da jeg var student, hjalp jeg til i et enkelt apotek med en mengde hyller, bord og vekter og instrumenter vi trengte for å lage medisiner. Jeg betjente folk gjennom en luke i veggen. Da jeg 24

omsider var ferdig med studiene, og ble doktor i Padova som kronen på verket, ønsket jeg å drive mitt eget apotek med en hage for legeplantene.» «Og derfor er du her nå», avbrøt Baltazar. Sperlings smil fikk de pløsete kinnene til å disse. De betraktet ham avventende, men han lot til å ha all verdens tid. «Ja, derfor er jeg her», sa han til slutt, en anelse syrlig. «Det vil etter min mening være en fordel om apoteket drives av en som har kunnskap om både medisin og botanikk. Ikke for å harselere med deg, for jeg hører at du er til stor nytte. Byen klarer seg ikke uten apoteket, for all del.» Han tok en pause som for å la tanken synke inn. Blikket gled fra den ene til den andre. Så rettet han seg opp og så direkte på Baltazar: «Jeg byr deg 100 riksdaler for å overta apoteket og løyvet.» Ansiktet var stivt som en dødsmaske, men han kunne like gjerne gnidd tommel og pekefinger mot hverandre på kremmervis. De ventet. Til slutt var stillheten så pinlig at slottspredikanten kremtet og gikk noen skritt nærmere døren. Sperling sto urokkelig ansikt til ansikt med Baltazar. Det var som om en tørrmur på mirakuløst vis var bygget mellom dem, stein på stein. «Løyvet er ikke til salgs. Det vet du!» sa plutselig en høy, klar stemme. Baltazar kvapp til og snudde seg mot Judith. Han skulle til å si noe, men et raskt blikk på Sperling fikk ham til å tie. Tyskeren smilte underfundig og strakte armen ut etter en stol som sto inntil veggen. Han satte seg med beina over kors og armene foldet foran brystet. Et lite smil fortsatte å leke om leppene. «Ikke engang hvis jeg høyner budet til 150 riksdaler?» «Nei», svarte Judith bryskt. Baltazar åpnet munnen, men blikket hennes brakte ham til taushet. «Vi får nå se», sa Sperling med et halvsmil. Han reiste seg 25

sakte og ble stående og børste usynlig støv av vamsen. «Før eller siden vil du trenge enhver daler du kan få. Innen den tid vet du at jeg er i byen. Han hilste farvel med den sedvanlige feiende bevegelsen, åpnet døren og så langt etter Judith før han steg ned de to trinnene som førte ut i gaten. Han snudde seg da han sto på brosteinen. Smilet var forsvunnet. Kjeven var sammenbitt, og øynene smalnet. «Dessuten, hvis jeg var dere, ville jeg fjernet noen av abnormitetene som henger her og der. Og alle perversiteter på glass. Husk, det er vitenskap vi driver med, ikke en utstilling av monstre.» Han vendte på hælen og marsjerte nedover gaten, tett fulgt av slottspredikanten. Judith pustet ut. «Jeg tror ikke det bare er apotekløyvet han er ute etter», sa hun da bjellen sluttet å klinge.

Vil du lese resten? «Kongens gull» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

134 mm.

Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

-----

LILL HEIDI OPSAHL

«Du verden for en bok!»

90 mm.

134 mm.

26 mm. -----

-----

90 mm.

KONGENS GULL

den protestantiske kong Christian straffer enhver som dømmes for trolldom til å brennes på bål. Søsknene balanserer på en knivsegg når de behandler den dødssyke kongen med en hem-

210 mm.

ROMAN www.forlagshusetivestfold.no

Omslagsdesign: Koitz.dk

211 mm.

Det er en farlig tid de lever i, der pesten lurer i bakgrunnen, og

-----

Kongens gull - Les begynnelsen her!