I Skapelsens sukk og klage reflekterer Kari Løvaas over menneskets selvforståelse som skapt og skapende, og som både mer opphøyd og mer fordervet enn andre skapninger. Bokessayet tar form av et «bestiarium» av omsorgsfulle lesninger og dristige assosiasjonssprang, som omfatter en mengde mytiske og litterære dyr og skikkelser.
I denne første delen av bestiariet befinner vi oss midt i det landskapet der Selma Lagerlöf i sin tid diktet fram en av de mest bevegende skikkelsene i svensk litteratur: Keiseren av Portugalia, en värmlandsk Kong Lear. For Løvaas, som har en sønn med Downs syndrom, blir Lagerlöf med sin narrekonge en av flere veivisere i retning av en utopi: et samfunn der menneskedannelse ikke handler om sortering og perfeksjonering, en fortelling om beskyttelse som bygger på tillit, ikke frykt. Blant de øvrige veiviserne kan nevnes: Walter Benjamin, Karin Boye, Lars Ahlin, Paul Celan, Lars Amund Vaage og Kerstin Ekman.
