Kistefos. Viljen

lars lenth

KISTEFOS TRÆSLIBERI

En familiekrønike om grådighet, svik, misunnelse, ærgjerrighet og kjærlighet

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Eivind Platou | Handverk Layout: Trine + Kim designstudio

Papir: Hello Fat matt, 130 g

Boka er satt med: Tycho Pro Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Ednas Print | Finland

ISBN: 978-82-489-1333-7

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Tålmodigheten seiret.

DEL 4

OMLEGGING

DEL 5

CHRISTEN SVEAAS OG A/S KISTEFOS TRÆSLIBERI

A/S KISTEFOS TRÆSLIBERI

INNLEDNING

KJÆRE LESER

I år er det 125 år siden min farfar konsul Anders Sveaas med venner stiftet AS Kistefos Træsliberi med seg selv som hovedinteressent. Ved bedriftens 75-års jubileum i 1964 utga selskapet en bok skrevet av Henning Alsvik. Her skrives lite om familien Sveaas og maktkampene i kulissene, og flere sentrale problemstillinger – som krigen og Randsfjord-konflikten – er utelatt.

Når vi nå utgir bedriftens 125-års jubileumsbok skrevet av Lars Lenth, har styret ønsket også å fortelle og beskrive familieuenighetene og utfordringene med å være medeier i en familiebedrift som vår, samtidig som de siste 50 år er viet adekvat plass.

Farfar var medeier, deleier og disponent for en rekke virksomheter, blant annet Trelasthandler Svend Haug, Heen Træsliberi AS, Holmens Bruk AS, Follum AS, Hillringsberg Gods i Sverige, Nordsjø Bruk ved Steinkjer og Hoensmøllene. I dag er AS Kistefos Træsliberi den eneste av disse bedriftene som fortsatt består.

Fortellingen om AS Kistefos Træsliberi er både et stykke norsk industrihistorie og fortellingen om en splittet familie, der aktørene i over 100 år har kjempet for sine posisjoner og antatte rettigheter. Målet med boken har vært å fortelle en annerledes bedriftshistorie, en bok som også formidler dramaene og intrigene, uten altfor mange trøtte tall og kjedeligheter.

Vårt arbeid med Kistefos-Museet vil forhåpentlig sikre at Kistefosanlegget, som det eneste originale i Norge, blir stående som et minnesmerke over treforedlingsindustrien basert på råstoffene tømmer og vannkraft, som i over 100 år har bidratt til landets fremgang. I dag har den råstoffbaserte olje og gass-industrien overtatt, men det er viktig ikke å glemme hvor vi kommer fra.

Det er også viktig å understreke at boken ikke er undertegnedes

subjektive versjon av begivenhetenes gang. Forfatteren har hatt helt frie tøyler til å fortelle historien slik han oppfattet den, og jeg har sterkt oppfordret ham til å ta kontakt med alle involverte slik at de skulle få muligheten til å komme med synspunkter og kommentarer. Det eneste jeg har insistert på, er alt skulle frem.

AS KISTEFOS TRÆSLIBERI

Christen Sveaas

Styrets formann

DER ELVEN RENNER

Idet jeg tar av fra E16 etter den store eplehagen og svinger inn på riksvei

241 i retning Jevnaker, får jeg en behagelig følelse av å befinne meg langt ute på landet. Hovedstaden er bare en drøy halvtime unna, likevel er det bondegårder, kornåkre, rautende kuer og skog overalt. Langt borte i horisonten, bak kulturlandskapet og det grønne teppet av grantrær, strekker snødekte fjelltopper seg mot himmelen. En bonde i John Deeretraktor bremser trafikken. Jeg kjører forbi Klækken hotell i tyve kilometer i timen og tar meg selv i å kikke utålmodig på klokken.

Tre kvarter etter at jeg satte meg i bilen i Oslo, klyver jeg ut på parkeringsplassen foran den gamle bestyrerboligen på A/S Kistefos Træsliberi. Konservator Lena Brune kommer ut på trappen, smiler bredt og får meg til å føle meg velkommen. Vi drikker en kopp filterkaffe i den gamle stuen som nå er møterom, sammen med administrerende direktør Egil Eide. Fra et maleri på veggen stirrer selskapets grunnlegger, visekonsul Anders Sveaas fra Drammen, varmt og myndig ned på oss. Konservatoren forklarer at det var her, i dette huset, konsulen bodde når han kom på bedriftsbesøk, og at portrettet av ham ble malt av den lokale kunstneren Anders Kongsrud i 1918, året etter konsulens død.

Jeg får en rask innføring i hva som foregikk i tresliperiene som dukket opp som paddehatter langs vassdragene i Sør-Norge i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, før Lena Brune og jeg rusler nedover grusveien langs elven, ned bakken til den gamle fabrikken. En blek sol skinner fra lyseblå himmel, duften av våt jord, granbar og mose fyller neseborene. Bladene på bjørketrærne som har stått på fabrikkområdet i over hundre år og bevitnet alt som har skjedd, er gule og røde. Den flomstore elven glitrer og bruser der den danser seg forbi teglsteinbygningene og skulpturparken på sin vei fra Randsfjorden mot Tyrifjorden, Drammenselven, Oslofjorden og det store havet.

Selv om den greske filosofen Heraklit i sin tid insisterte på at du aldri kan trå ut i den samme elven to ganger, at alt er i evig forandring, slår det meg at Randselven er nøyaktig slik den var for hundre år siden, men at den nå renner forbi en idyll, en fredet plett i skogen, i stedet for en støyende og nådeløs industriarbeidsplass.

Konservatoren viser vei inn i det bevarte fabrikklokalet som nå er museum. Det knirker i de 120 år gamle gulvplankene, en tom ølflaske uten etikett ligger henslengt på gulvet under en radiator med avskallet maling. Jeg aner ikke om flasken har ligget der helt siden slipemaskinene ble skrudd av for siste gang i 1955, eller om en tørst håndverker har glemt den der i nyere tid. Kubbsiloen har i hvert fall ikke blitt plassert der i nyere tid, heller ikke de fire enorme slipesteinene og de rustne turbinene som en gang drev dem.

Fabrikkbygningene på Kistefos er det eneste intakte, gjenværende minnet fra en gyllen epoke i norsk industrihistorie. Treforedlingsindustrien ble selve lokomotivet i landets forvandling fra fattig bondesamfunn til moderne industristat. Fra 1870-årene tok tresliperier og papirfabrikker

DER ELVEN RENNER

over for de tradisjonelle sagbrukene ved fossene i Sør-Norge, og veksten i næringen var eksplosiv. Treforedlingsproduktene tremasse, cellulose og papir – som hadde stått for en helt ubetydelig del av trevirkeeksporten i 1870 – utgjorde ved utbruddet av første verdenskrig rundt åtti prosent. I løpet av 1880-årene ble lille Norge verdens ledende tremasseprodusent. Produksjon av tremasse basert på gran fra norske skoger skulle bli en bærebjelke i norsk økonomi i hundre år, og ved århundreskiftet var den ansvarlig for cirka en fjerdedel av all norsk vareeksport.

«I gamledager var støyen her uutholdelig», sier Lena Brune og rynker pannen der vi vandrer gjennom lokalene. «Det hvinte i sagblader, hylte i slipesteiner, skramlet i transportbåndet som fraktet tømmerstokkene fra inntaket i elven bort til fabrikken.»

Bråket har stilnet nå.

Trestokkene fra de dype skogene vest og nord for Randsfjorden flyter ikke lenger på elven. Arbeiderne er borte. Nysgjerrige kulturinteresserte fra Østlandet og skoleklasser med guide har tatt over. Den eneste lyden jeg hører, bortsett fra spredte hyl fra skolejenter og brumming fra oppspilte gutter i stemmeskiftet, er det naturlige elvebruset. For buldringen fra elven som kaster seg utfor fossen, er der fortsatt. Det vi ser på som lang tid – femti år, sytti år, hundre år – er ingenting i elvens tidshorisont. Elven har rent der i flere tusen år, og vil etter alle solemerker fortsette å renne der i flere tusen år til.

Der jeg går og trekker inn eimen av høst og utdødd norsk industri, tenker jeg at hverdagen på sliperiet først og fremst må ha vært slit, støy og kulde. Lena Brune forteller at de mellom seksti og åtti mannlige arbeiderne som til enhver tid jobbet her inne, ble våte til skinnet der de sto på som bikkjer i tolvtimers skift: Lokalet var rått og fuktig og bitende kaldt i vinterhalvåret.

Arbeiderfamiliene på seks, syv og åtte medlemmer stuet seg sammen i knøttsmå leiligheter i Boligen. Den var plassert der den store parkeringsplassen ligger i dag. Som de lojale arbeiderne de var, klaget de ikke. Sammenliknet med andre arbeidstakere i andre industrier var de heldige. De hadde tross alt både elektrisk strøm, gratis fyringsved og eget likrom, der

Kistefos-arbeidere på fabrikkområdet, cirka 1920.

de kunne ta et forlenget farvel med kjære som forlot fabrikken for siste gang.

Selv om arbeiderne, fløterkarene, tømmerinntaket og tømmerstokkene for lengst er borte, er elven ikke bare til pynt. Den gjør fortsatt nytte for seg. Hvert år produserer de to kraftverkene på området nok strøm til å holde cirka tusen norske eneboliger med kraft. Kraftverkene tilhører riktignok ikke lenger A/S Kistefos Træsliberi. De ble skilt ut og solgt til lokale kraftselskaper under bankkrisen tidlig på 1990-tallet, et par år før Christen Sveaas – dagens hovedaksjonær – kjøpte tilbake aksjemajoriteten i familiebedriften.

Bortsett fra perioden 1985–1993 har bedriften alltid vært i Sveaasfamiliens eie.

Da den tredve år gamle produksjonsavtalen med Follum Fabrikker på Hønefoss løp ut på begynnelsen av 1980-tallet, en avtale som hadde sikret jevn og forutsigbar drift på Kistefos basert på skog og kraftproduksjon etter at tresliperiet la inn årene, nektet den dominerende fraksjonen av Sveaas-familien – Drammensgruppen, ved Dagny Sveaas – å la grunnleggerens eneste sønnesønn kjøpe opp aksjemajoriteten i bedriften. Hoved-

DER ELVEN RENNER

begrunnelsen var at de så på Christen Sveaas som en spekulant, en nyrik japp som ville leke med selskapets verdier og bruke Kistefos til å fremme egne økonomiske interesser.

Alt Christen Sveaas har foretatt seg etter at han åtte år senere, i 1993, sikret seg full kontroll i selskapet, vitner om at skeptikerne og kritikerne tok feil. Sveaas snakket sant da han sa han ville føre familiebedriften videre, ta vare på den gamle bygningsmassen, drive bærekraftig på Dokka og skape arbeidsplasser lokalt.

I 2014 fyller Kistefos-Museet 18 år. Besøkstallene har steget jevnt og trutt siden den offisielle åpningen i 1999 og toppet seg i 2012 med 37 000 registrerte besøkende. Fabrikkanlegget er en del av Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. Høsten 2013 klarte Kistefos-Museet omsider å komme inn på statsbudsjettet, skulpturparken er nå en av Nord-Europas største og dristigste, og kunsthallen er blitt en sikker leverandør av kvalitet.

Men A/S Kistefos Træsliberi er mye mer enn et museum. Museumsdriften og kunstformidlingen utgjør bare en liten del av det hele. A/S Kistefos

«Nybruket» fra 1896 i dag, med Fernando Boteros «Stor torso (kvinne)» i forgrunnen.

Træsliberi er også en høyst levende bedrift 125 år etter at åtte høytidelige herrer fra Drammen-området kom sammen og stiftet selskapet i 1889.

Kistefos er med sine cirka 165 000 mål den nest største skogeieren i Oppland fylke, etter Gran almenning. Eiendommene er spredt over seks kommuner i Randsfjord-regionen, med brorparten i Nordre Land kommune, der Kistefos eier rundt 16 prosent av skogarealene. Bedriften har flere datterselskaper som driver med alt fra skogforvaltning, foredling og salg av viltkjøtt via møbelproduksjon til utleie av jakt- og fiskehytter. Ikke alle selskapene på Dokka har gått like bra, men A/S Kistefos Træsliberi har gjort et ærlig forsøk på å dra i gang virksomheter lokalt ved å tilpasse seg endrede rammevilkår, og har overlevd der mange andre har bukket under.

Lena Brune og jeg går ut igjen på fabrikktomten og vandrer mellom skulpturer av internasjonalt anerkjente kunstnere som Bjarne Melgaard, Marc Quinn, Anish Kapoor, Tony Cragg, Fabrizio Plessi og John Gerrard. Jeg drar kjensel på den kraftige damen av den colombianske kunstneren Fernando Botero fra plakater i bærumshjem på 1980-tallet. Et tredelt portrett av Christen Sveaas i industrilakkert og perforert aluminium, av kunstneren Anne-Karin Furunes, en gave fra hovedaksjonærens venner, står diskré plassert inne mellom trærne. Det skiller seg markant fra portrettet av konsul Anders Sveaas i administrasjonsbygningen, og minner meg på at mye har skjedd i løpet av to generasjoner.

Vi går inn i Nybruket, bygningen som ble reist da A/S Kistefos Træsliberi utvidet i 1896, og som i dag fungerer som kunsthall. Her inne er lukten av norsk treforedlingsindustri erstattet av noe svalt, eterisk og elegant europeisk. En herre iført grå høyhalset genser og designerbriller med stålinnfatning ønsker oss velkommen og gir meg en kort innføring i hva som henger på veggene. Det slår meg at den gamle fabrikken og den rå og ubehandlede naturen som omslutter Kistefos-Museet, gjør den forfinede kunsten på fabrikkområdet sterkere og tydeligere – samtidig som kunsten langs elven gjør den gamle fabrikken og naturen rundt enda råere, hardere og villere. De voldsomme kontrastene bygger oppunder hverandre, tydeliggjør hverandre, får frem det beste i hverandre, fyller hverandre med mening.

DER ELVEN RENNER

Før jeg besøkte Kistefos-Museet, fikk jeg ikke helt taket på hvorfor Christen Sveaas, en av våre rikeste og mest vellykkede forretningsmenn, en mann med utpreget kontinentale vaner, har vært så genuint opptatt av denne vesle bedriften ute på den norske landsbygda, og hvorfor han har valgt å bruke så mye tid og ressurser på å kjempe om 2300 mål skog i Nordre Land kommune.

Nå skjønner jeg litt mer.

Kontrasten mellom det gamle, representert ved naturen, elven, bygningsmassen og tresliperimuseet, og det nye, representert ved kunsthallen og skulpturparken, er enorm. Likevel føles det som om alt henger sammen, som om alt er en del av noe som er mye større og viktigere enn de enkelte delene. Det går en linje fra konsul Anders Sveaas til barnebarnet Christen Sveaas. Natur og kultur, fortid og nåtid smelter sammen til en harmonisk enhet her ute i Jevnaker-skogen.

Brune tar meg med ned til broen som ble sprengt til pinneved under andre verdenskrig, for å se på skulpturen som er reist midt ute i elven. Den sytten tonn tunge sirkelrunde bronsegjenstanden står der urokkelig, mens de frådende vannmassene gjør sitt beste for å rive den over ende. «Den er en nøyaktig gjengivelse av Christen Sveaas’ høyre iris», sier hun og smiler. «Marc Quinn.»

Det slår meg at Heraklit faktisk hadde rett: Man trår aldri ned i den samme elven to ganger. Alt er i evig forandring. Den gamle industriarbeidsplassen er blitt en idyll, en harmonisk oase egnet for stille kontemplasjon og store tanker, uendelig fjernt fra hva den var den gangen arbeiderne jobbet og slet for å få endene til å møtes.

Vi beveger oss inn i den gamle matsalen på fabrikken for å spise lunsj. Her var i sin tid også kontoret til den populære verkstedformann Karl Olufsen. Han hadde ansvaret for å dele ut lønningene til arbeiderne hver fredag. I dag er bygningen en moderne kafé som serverer varme og kalde småretter og mineralvann fra det lokale bryggeriet. Jeg velger cæsarsalat med kyllingbryst, ruccola og krutonger, en rett som neppe sto på menyen den gang arbeiderne på Kistefos spiste her.

Idet vi kommer ut igjen fra den gamle arbeiderkantinen, mette og

A/S KISTEFOS TRÆSLIBERI

fornøyde, velter flere skoleklasser ut av sine busser for å ta en titt på denne bautaen over en tid i norsk industrihistorie som for dem like godt kunne vært for tusen år siden. Klyping, hyling, knuffing og tafsing – åttendeklassingene er mer interessert i hverandre enn i antikvariske turbiner.

Historien om A/S Kistefos Træsliberi er historien om et lite, norsk industrieventyr som utspant seg i en unik epoke preget av rivende teknisk utvikling og omfattende samfunnsendringer. Dette er fortellingen om en bedrift som har overlevd fordi den har evnet å tilpasse seg endrede rammer og forutsetninger. Dette er fortellingen om en ambisiøs og målrettet ung mann fra bygda som dro inn til storbyen og slo seg opp i en tid da sosial mobilitet for første gang var blitt en realistisk mulighet i Norge. Dette er fortellingen om menneskene rundt ham og etterkommerne hans, om profesjonelle triumfer og personlige tragedier, om oppgang og fall, konflikter og samarbeid, misunnelse, svik og bedrag. Det er en historie om to blodige verdenskriger, om kapitalister, kommunister, sosialdemokrater og nazister, om rettsfeider med egne familiemedlemmer og opprivende arbeidskonflikter, bitre arveoppgjør og konsesjonskrangler med stat og kommune, en fortelling om gjenreising, nytenking, omstrukturering og tilpasning til nye virkeligheter.

Og harmoni.

Fortellingen om A/S Kistefos Træsliberi har alt.

KONSUL

ANDERS SVEAAS’

LIV OG LEVNET

1840 Født på Modum i Buskerud.

1855 Konfirmert i Nykirke på Modum.

1857–63 Studier i Skottland, militæret, driftekar.

1864–69 Ansatt hos trelasthandler Anders Ferrand Kiær i Fredrikstad.

1869 Går i partnerskap med svoger Svend Haug i Drammen.

1872 Med i investorgruppe som kjøper Hillringsberg gods i Sverige.

1874 Kjøper Holmen i Drammenselven og stifter Holmens Brug.

1876–78 Disponent på Hillringsberg.

1876 Kjøper sagbruket Nordsjø Bruk ved Steinkjer.

1877 Omorganiserer og etablerer nytt sagbruk på Holmen.

1880 Stifter Heen Træsliberi.

1886 Gifter seg med Dagny Erlandsen, flytter inn på Hoen gård i Øvre Eiker.

1887 Sønnen Hieronymus født og død.

1888 Datteren Kirsten Louise født.

1889 Trekker seg ut av Svend Haug AS, kjøper opp Holmens Brug alene.

1889 Etablerer AS Kistefos Træsliberi.

1891 Sønnen Christen Dag Hieronymus født og død, kona Dagny dør.

1897 Utnevnt til britisk visekonsul i Drammen.

1900 Selger Hillringsberg gods.

1901 Flytter inn i leiligheten over Kistefos-kontoret i Nedre Storgate 49 i Drammen.

1910 Omgjør Holmens Brug til aksjeselskap.

1912 Gifter seg med Granvilde Knudsen i Modum kirke, flytter til gården Nordby i Svelvik.

1914 Sønnen Anders jr. født.

1916 Selger Holmens Brug til Union, Skien.

1917 Død 24. august, begravet Haug kirke.

FAMILIEN SVEAAS

OG A/S KISTEFOS TRÆSLIBERI

CHRISTEN ANDERSEN SVEAAS

Født 23/12 1813 Skibrek

Død 28/7 1889

Gift med Kirsti Stuverud

Født 14/6 1813

Død 29/6 1893

THEA (ANNE MATHEA) SVEAAS

Født 10/1 1839

Død 12/11 1924

Gift Svend Haug

Født 23/12 1832 Møllerud i Sigdal

Død 27/5 1891

ANDERS SVEAAS

Disp. for A/S Kistefos Træsliberi

Født 27/11 1840 Haug

Død 24/8 1917 Oslo

1. gift 1/9 1886 Dagny Erlandsen

Født 26/7 1865 Steinkjer

Død 25/3 1891

2. gift 9/4 1912 Granvilde Knudsen

Født 14/9 1891 Mandal

Død 1/4 1950 København

KIRSTEN LOUISE SVEAAS

Født 13/11 1888

Død 17/10 1984

Gift 20/8 1910

Borgermester Ørnulf Lindboe

Formann i styret i A/S Kistefos Træsliberi

Født 10/12 1882

Død 9/9 1972

Lege

DAGNY LINDBOE

Medlem av styret i

A/S Kistefos Træsliberi

Født 25/6 1911 Lier

Død 23/7 2002

Gift 8/7 1939 Johannes Sveaas

Født 11/12 1884 Refsal

Død 23/1 1960 Drammen

KJERSTI SVEAAS

Viseformann i styret Kistefos Træsliberi

Født 18/1 1941 i Drammen, agronom, fysiokjemiker.

Gift med bedriftsøkonom Per Fadum

Født 24/6 1939

RANDI LINDBOE

Varamedlem til styret i

A/S Kistefos Træsliberi

Født 6/1 1913 Trondheim

Død 10/3 2007

Gift 19/2 1938

Wilhelm Ramm

Født 7/3 1907 Oslo

Død 18/8 1994

Tre barn: Ingeborg, født 10/4 1941, Kirsten, født 11/10 1944, Randi, født 11/10 1944

ANNE SVEAAS BERG

Født 27/12 1946 i Drammen. Sykepleier.

Gift med disponent Harald Berg

Født 3/11 1944

Byråsjef

JAKOB ALBERT (Jac.) LINDBOE

Medlem av styret i A/S Kistefos Træsliberi

Født 10/5 1916 Trodheim

Død 10/6 1987

Gift 15/3 1942 Thordis Elisabeth Bierke-Nielsen

Født 12/5 1919

Død 18/8 1998

Tre barn: Astri, født 7/10 1942, Guri, født 28/3 1949, Jan Ørnulf, født 24/6 58

KAREN JOHANNE RINGSTAD

Født 3/5 1944 i Drammen. Fysiokjemiker. Gift 31/6 1964 med sivilingeniør Stein Ringstad, Født 30/4 1937

VIBEKE SVEAAS

Født 11/8 1939. Sykepleier.

Gift 1963 med Morten Tiberg

Født 12/7 1939

Død 1/5 1980

Overrettsakfører ANDERS SVEAAS

Medlem av styret

A/S Kistefos Træsliberi

Født 9/11 1914 Drammen

Død 1917

1. gift 1938 Ruth Holm

Født 19/9 1907

Død 24/7 1957

2. gift 30/4 1956

Marit Maria Margarethe Hansen

Født 27/8 1920 Trondheim

Død 2/5 1991

IRENE SVEAAS

Født 16/3 1942.

1. Gift med jurist Dag Ytreberg Skilt.

2. gift på ny 6/11 1979

med ingeniør Marvin Dale

ANDERS OLSEN HEFTA

Født 16/6 1725 på Ulland i Skotselv, Ø. Eiker

Død 21/4 1767

Gift med Karen Cristensdtr.

Født 26/11 1721 på Haug i Norderhov, Ringerike

CHRISTEN ANDERSEN SVEAAS

Født 16/5 1751 i Hefta

Død 28/6 1813

1. gift 22/6 1777 Gunhild Grønvold Warpeie

Født 13/2 1752

Død 7/11 1779

2. gift 4/11 1786 Dorthe Jensdtr. Mon Født 28/2 1754

ANDERS CHRISTENSEN SVEAAS

Født 4/5 1778 Sveaas

Død 3/11 1855 Natvedt

Gift 15/2 1807 Anne Johannesdtr. Skistad

Født 24/5 1783 Skistad i Eiker

Død 14/11 1850 Skibrek

JOHAN SVEAAS

Født 3/3 1816 Skibrek

Død 26/10 1900 Skibrek

Gift 11/12 1846 Ingeborg Kristine Sveaas

Født 27/10 1826 Refsal

Død 11/11 1898 Skibrek

ANDERS CORNELIUS SVEAAS

Født 18/9 1847 Skibrek

Død 2/7 1929

Gift 11/12 1873 Lena Kristine Stensrud

Født 23/1 1845 Stensrud i Bingen

Død 3/10 1888

GULDBRAND SVEAAS

Tømmermerker for A/S Kistefos Træsliberi

Født 25/9 1882 Skibrek

Død 8/3 1937

Gift 9/10 1909 Laura Caroline Sveaas

Født 19/9 1886 Refsal

CAROLINE SVEAAS

Født 19/5 1818 Skibrek

Død 30/1 1887

Gift 6/4 1843 Auen Sveaas

Født 27/3 1818 Refsal

Død 6/12 1902

JENS SVEAAS

Født 2/4 1853 Skibrek

Død 1/6 1921

Gift 23/3 1899 Anna Garnaas

Født 3/12 1874 Engelstad

JENS CHRISTENSEN SVEAAS

Født 12/4 1788 på Sveaas

Død 8/6 1842

Gift 26/12 1811 Larine Ouensdtr. Sønstebye

Født 5/2 1791

Død 28/6 1937

AUEN SVEAAS

Født 27/3 1818 på Refsal

Død 6/12 1902

Gift 6/4 1843 Caroline Sveaas

Født 19/5 1818 Skibrek

Død 30/1 1887

ANDREAS SVEAAS

Født 23/1 1855 Refsal

Død 13/2 1933 på Tveten

INGEBORG KRISTINE SVEAAS

Født 27/10 1826 Refsal

Død 11/11 1898 Skibrek

Gift 11/12 1846 Johan Sveaas

Født 3/3 1816 Skibrek

Død 26/10 1900 Skibrek

CHRISTEN SVEAAS

Siviløkonom

Født 18/6 1956

GUDBRAND SVEAAS

Disp. for A/S Kistefos Træsliberi

Født 28/8 1903 Natvedt

Død 5/8 1980

ANDERS CORNELIUS SVEAAS

Skogbestyrer for A/S Kistefos Træsliberi

Født 1/7 1910 Skibrek

Død 15/10 1984

Gift 23/3 1946 Astri Knutsen Kontordame i A/S Kistefos Træsliberi (skogkontoret)

Født 24/1 1915 i vardal

AUEN SVEAAS

Tømmermaker for

A/S Kistefos Træsliberi

Født 18/10 1881 Refsal

Død 15/9 1956

Gift 10/3 1906

Nicoline Lerskallen

Født 1/9 1877 Lerskallen

Død: 23/1 1956

1. gift 8/9 1880 Karen Johanne (Kaia) Gregersen

Født 22/6 1858 på Tveten

Død 9/4 1890

2. gift 10/3 1893 Karen Sofie Hansen

Født 19/2 1869 Svingen v. Åmot

Død 19/6 1906 Refsal

JOHANNES SVEAAS

Disp. for A/S Kistefos Træsliberi

Født 11/12 1884 Refsal

Død 23/1 1960 Drammen

Gift 8/7 1939 Dagny Lindboe

Født 25/6 1911 Lier

Død 23/7 2002

LAURA CAROLINE SVEAAS

Født 19/9 1886 Refsal

Gift 9/10 1909 Gulbrand Sveaas

Født 25/9 1882 Skibrek

Død 8/3 1973

Jernbanedirektør HANS SVEAAS

Varamann til styret i A/S Kistefos Træsliberi

Født 5/3 1894 Refsal Død 5/3 1954 Tveten

Disponent

JOHAN GREGERSEN SVEAAS

Varamedlem til styret i A/S Kistefos Træsliberi

Født 22/11 1911 Refsal

Død 9/9 1979

Råstoffet i fugleperspektiv.

A/S KISTEFOS TRÆSLIBERI

DEL 1

OG BAKOM SYNGER SKOGENE

RÅSTOFFET

«En mann planter ikke et tre for seg selv. Han planter det for ettertiden.»

Alexander Smith

Trær og trevirke har alltid spilt en avgjørende rolle for de hardføre menneskene som valgte å bosette seg helt nord i Europa. Skogen har sørget for mat, brensel og husvære, materialer til å bygge båter, jordbruksredskaper og våpen. Trær har dekket brorparten av Norge siden isen trakk seg tilbake cirka 8000 år før Kristus. I begynnelsen dominerte bjørk fullstendig, men etter hvert som temperaturen steg, kom furu og andre varmekjære arter som bøk, ask, alm og lind krypende. Da klimaet ble kjøligere igjen, trakk de sarte treslagene seg tilbake, og de robuste grantrærne overtok vekstplassene.

Allerede sent i vikingtiden begynte Norge å eksportere trelast til andre land i Europa, som for lengst hadde brukt opp egne skogressurser. I begynnelsen gikk det i ubehandlet rundtømmer – altså hele trestammer – men etter hvert begynte trelasthandlerne å kløyve stokkene. Kundene på kontinentet ville ha ferdig plank. Stammene måtte sprenges i stykker med øks og trekiler, og hver tømmerstokk ga to rufsete planker. Selv i middelalderen skjønte folk at dette var grov sløsing med ressursene, men ingen hadde teknologien til å gjøre noe med det.

Da vannsagen – eller oppgangssagen – kom til Norge via Sverige tidlig på 1500-tallet, åpnet det seg nye muligheter for å produsere og eksportere skåret last. Det teknologiske vidunderet som utnyttet fossekraften vi var så heldige å ha ubegrensede mengder av, splittet tømmerstokkene i flere tynne bord slik at skogeierne fikk mye mer ut av hver enkelt trestamme.

Det var ikke noe nytt fenomen at fossene ble brukt som mekanisk drivkraft i industriell virksomhet. Kornmaling med vannkraft i kverner og møller var vanlig helt fra vikingtiden, men der fosser og stryk tidligere hadde blitt brukt for å produsere mat til sultne skrotter i nærområdet, ble vannkraften nå helt sentral i utviklingen av en ny eksportindustri, og vannsagen starten på en ny industriell æra. For parallelt med den nye teknologien økte etterspørselen etter trelast på kontinentet. I begynnelsen gikk det meste til paddeflate Nederland, som sårt trengte materialer til hus-, dike- og skipsbygging. Senere skulle den gryende verdensmakten Storbritannia bli vår viktigste kunde.

Mellom 1520 og 1620 – perioden som er blitt kalt «den store ekspansjonen» – økte eksporten av norsk trelast dramatisk, og planker og bord danket ut fisk som Norges aller viktigste eksportnæring. Skogeiere og bønder over det ganske land skjønte gradvis at de satt på en gullgruve. De kystnære skogene ble hugget ned, og de som eide store skoger innover i landet ville være med på festen. Små og store sagbruk dukket opp i alle fosser av en viss størrelse, og oppfinnsomme bønder videreutviklet

OG BAKOM SYNGER SKOGENE

og forbedret tømmerfløtingen på elvene for å frakte tømmeret fra de utilgjengelige hogstplassene ned til brukene.

Opprinnelig var det lokale bønder og leilendinger som brukte skogen og utviklet skogsdriften og sagbrukene. Senere sikret kirken seg eiendomsretten til flere skogsområder. Etter reformasjonen i 1530-årene gikk kirkegodset over til kongen, som fort ble landets desidert største skog- og sagbrukseier. Toll og andre avgifter som ble pålagt trelast- og sagbruksdrift gikk rett i statskassen.

Fra 1536 ble Norges relativt frie stilling i unionen med Danmark sterkt begrenset, og landet vårt ble i praksis fjernstyrt fra København. Det norske riksrådet ble avskaffet, og kirken mistet sin selvstendighet. Det var disse to organene som i flere generasjoner hadde hevdet riksenheten. De danske kongene var først og fremst opptatt av naturrikdommene i det primitive landet på den andre siden av Skagerak. Sild ble en viktig eksportvare, driften av jern-, kobber- og sølvgruver ble etter hvert stort – særlig etter grunnleggelsen av Kongsberg sølvverk i 1624 – men trelasthandelen var i lange perioder selve juvelen i kronen.

Fra 1500-tallet dominerte merkantilismen den økonomiske politikken i Europa. Merkantilismens mål var en sterk statsmakt for å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Virkemiddelet var å gi selskaper og grupperinger ulike monopoler og privilegier. Et viktig ledd var grunnleggingen av byer. Danskekongen hadde som offisiell politikk å samle mest mulig næringsvirksomhet i byene for å få større kontroll. Skogbruket og trelasthandelen ble gradvis preget av utallige påbud og forbud. Masterplanen var å konsentrere tilbudet på få hender for å kunne drive opp prisen ved salg til utlandet.

I 1662 ble byprivilegiene innført – et sett lover som ga borgerskapet i byene enerett til å drive med trelasthandel. Bøndene på landsbygda måtte pent nøye seg med å dyrke jorda. Straffen for å bryte loven var streng. Dumdristige skogeiere og grådige bønder som ble tatt i å selge unna tømmer fra egen eiendom, måtte regne med å tilbringe resten av livet i en mørk celle med en jernkule festet rundt ankelen. Byprivilegiene innebar også at hver by fikk enerett til å drive handel i et gitt område rundt byen,

samt forbud mot å selge tømmer til sageiere i andre byer. Fredrikstad, Tønsberg, Skien og Stavanger fikk begrensede områder å boltre seg på, mens Christiania fikk størsteparten av Østlandet og Kristiansand Sørlandet. Bergen fikk Vestlandet, og delte rettigheter med Trondheim i Nordland og Finnmark.

Denne sentraliseringstendensen førte til mye krangel mellom byer og handelssteder. Sørlandet utmerket seg med en særlig bitter strid. Trelasthandelen hadde skapt en rekke blomstrende ladesteder, som Arendal, Flekkefjord og Risør, og de nyrike innbyggerne der var så standhaftige i sin kamp mot kongens påbud om å flytte virksomheten til Kristiansand at riksstyret til slutt valgte å gi opp. Konsekvensen var at disse stedene fikk fortsette å vokse, og de skulle etter hvert bli viktige sjøfartsbyer.

Men den nå eneveldige danskekongen gikk enda lenger for å konsentrere og redusere det norske trelasttilbudet.

Ved kongelig reskript av 6. oktober 1688 innførte kong Christian 5 sagbruksprivilegiene med kvantumsbestemelser. 664 utvalgte sager sønnafjells fikk enerett til å sage tømmer til eksport. Hver sag ble tildelt

OG BAKOM SYNGER SKOGENE

en årlig kvote på mellom 1000 og 20 000 bord. Alle andre sager skulle avvikles eller bare sage tømmer for å dekke bygdas eget behov. Etter innføringen av sagbruksprivilegiene ble antallet sager i Sør-Norge redusert til halvparten.

Sagbruksprivilegiene som ble vedtatt i 1688 var i prinsippet gyldige i mer enn hundre år. Det betydde ikke at det fastsatte kvantumet alltid ble overholdt. Helt fra starten var det mye ulovlig hogst og annet snusk, og etter hvert fikk også en del sagbruk dispensasjon til å skjære mer enn det lovlig fastsatte antall bord. Likevel bidro kvotene til at de sagbrukene som var størst i 1688, også var de største hundre år senere. Det var strengt forbudt å anlegge nye sager, og de mindre brukene hadde små muligheter til å vokse seg store. De fleste måtte etter hvert kaste inn håndkleet fordi det ikke lønte seg å drive så smått. Slik gikk utviklingen stadig i retning av at de store sageierne – borgerskapet – dominerte, mens de små sageierne – bøndene – forsvant fra næringen.

Siste del av 1700-tallet var preget av store kriger i Europa. Alle de krigførende stormaktene hadde et voldsomt behov for varer av ymse

Åvella sag, 1890. Tegnet av Reinholdt Boll. Gave til selskapet fra Karen Johanne Ringstad.