Solo by Kagge Forlag

DAG 1

Amager Strand summet av morgenaktivitet, rulleskøyter på promenaden, lyden av løpernes såler, latter og henrykte barnerop drev over vannet. Axel Steen kastet et blikk på Emma. Lukket øynene og la seg tilbake på håndkleet, kalde dråper på brystet og skulderen. Varmen kom sakte. Han krøp inn i seg selv og psrøvde å stenge for alt annet enn solen på huden, roen i kroppen, det føltes som om musklene hans smeltet. Det var mørkt og rolig inni ham. Han forsvant. Svett og bevisstløs.

Så hørte han stemmen. Gjennom søvnen. Eller gjennom lydene på stranden. Den var svak. Han var usikker på hvor den kom fra. Var den i hodet hans? Var det noen som ropte på hjelp? Var det kona hans som ropte i sanddynene, gråtende og desperat? De hadde nettopp sagt ha det hjemme i huset for en halvtime siden, så det kunne ikke være henne. Han lyttet med øynene helt lukket. Var det Emma som ropte? Svakt og fortvilt? Nei. Det var en gutt som ropte på ham. Han kom på den andre siden av lyden og innså at han hadde duppet av.

Han satte seg opp og så seg rundt. Det var ingen andre enn den tolv år gamle datteren hans der, og hun ropte ikke på noen – hun var oppslukt av mobilen. Blikket hans gled rundt på omgivelsene, klittene, folk som badet. Han lyttet.

Emma så på ham. Hun hadde hodetelefoner på, blikket hennes ble hengende ved ansiktet hans. Hun vendte håndflatene opp og himlet med øynene, som om hun ville si: Hva? Hva er det nå?

Han ristet på hodet. Prøvde å glemme drømmen. Det var nok å konsentrere seg om. Oppsigelse av en betrodd medarbeider ventet etter lunsj. Og det var han som skulle stå for den, hadde Zorn sagt. Han orket ikke å tenke på det. Han ville ha sommerferie, ligge på en strand med familien. Det var dessverre fire uker til.

Han så på silhuettene på Øresund: containerskip, heiste seil og raske båter med hvite kjølvannsstriper etter seg. I bakgrunnen Barsebäck og Turning Torso. Et gigantisk cruiseskip foran Broen. Og flyene som gled i perfekt balanse ned mot 22L, den østligste rullebanen på flyplassen. Han fulgte dem med øynene og så to, noen ganger tre fly spredt ut på himmelen over Øresund. Storby og strand. Et frikvarter i sanden omgitt av pulserende liv som fortsatte hensynsløst og hektisk.

Han leste på avisen som lå ved siden av ham. «Islamsk Stat har inntatt den antikke byen Palmyra og halshogd tolv syriske soldater. Det viser seg nå at IS kontrollerer et areal som tilsvarer halvparten av Syria.»

Han sjekket klokka på mobilen. De måtte gå nå. Emma skulle møte klokka ti. Han vinket til henne for å få henne til å ta av seg hodetelefonene. Før han fikk sagt noe, spurte hun:

«Er du glad i den nye jobben din?»

«Ja. Det er jeg.»

«Like mye som i den gamle?»

«Ja.»

«Du vil ikke heller være politi?»

«Nei. Det er jeg ferdig med.»

«Ok. Hva vil du helst? At jeg ble kjæreste med en måke som het Vincent, som skulle spise hjemme hos oss hver kveld, eller at jeg aldri fikk en kjæreste og aldri ble lykkelig?»

«Jeg er ikke så glad i måker.»

«Nei, men pappa …»

«Jeg ville nok bli nødt til å finne meg i Vincent, da. Jeg vil jo at du skal bli lykkelig.»

«Ok, men hva om du måtte velge mellom …»

«Vi må gå nå, Emma. Pakk sakene dine.»

Vicki kunne høre en politihund gjø i tunnelen under Peder Lykkes Vej. På parkeringsplassen sto det en ambulanse, tre politibiler og to biler fra krimteknisk. Hun sjekket ansiktet sitt i bakspeilet. Hun var rødflekket på begge sider av nesen, mikroskopiske hvite prikker på huden mellom øyenbrynene. Sopp hadde hudlegen kalt det. Hun slikket på pekefingeren og gned på huden så det hvite forsvant.

Hun gikk ut av bilen. Høyhuset, Urbanplanens pryd, monument over Amagers verste betonggetto. Hun så bort mot hovedinngangen. Der sto det to uniformerte og en kollega fra Personfarlig. Vicki låste bilen og gikk dit. Hun hadde en dårlig følelse for stedet.

«Sjef? sa kvinnen, som hun ikke husket navnet på, hun var ny på avdelingen.

Hun nikket, men ble stående, løftet hodet. Balkong etter balkong i forvitret betong. Sytten etasjer med slum. Hun grøsset ved tanken på sist hun var her. Det var også en varm sommermorgen. Hun hadde nettopp begynt på drap. En hopper. Fra fjortende etasje. Han hadde hørt stemmer som overbeviste ham om at han kunne fly. Hun kikket bort på stedet der han hadde landet. Sykkelstativene foran vaskeriet. Hun hadde kastet opp i en busk.

«Hvem er offeret?» spurte hun.

«En tjuefemåring fra området. Abdel El-Hassan. Han er stukket i hjel.»

«Er det Bolette du heter?»

«Ja.» Hun var maks tretti. Det servile småjentesmilet kunne tilhørt en femtenåring.

«Velkommen. Er rettsmedisineren her?»

«Han er i gang. Kom, la meg vise deg hvor det er.»

Litt for ivrig.

De gikk inn hovedinngangen. Til høyre seks svarte tavler med navn på beboerne. Klar overvekt av etniske dansker. Bolette dro et gjestekort gjennom en leser på veggen, og to glasskyvedører gled fra hverandre. Hun svingte til venstre og stoppet foran en heis, trykket på knappen. Over den blå døra hang bokstavene K, P og tallene fra 1 til 15. Det lyste i 13.

Vicki så seg rundt. Det hang en advarsel fra brannmyndighetene til beboerne om ikke å sette sykler i etasjegangene. Illustrert av et bilde av en av de lange korridorene med sykler og rask utenfor annenhver leilighet. Hun la merke til et skilt med et symbol for kameraovervåking, og pekte opp på det.

«Har dere sjekket det?»

«Det vet jeg ikke,» sa Bolette.

«Finn ut av det.»

Hun så igjen på rekken av tall over heisen, det lyste i 9-tallet, hun fulgte nedstigningen. De blå dørene gled opp. Det var seter i heisen. Høyblokka var opprinnelig bygd for eldre, men de fant raskt ut at et pleiehjem på høykant var en dårlig idé i tilfelle evakuering ved brann. I dag bodde det alkoholikere, psykisk syke og studenter i de små pleiehjemsleilighetene, og det eneste som sto mellom dem og rivning, var at beboerne ikke ville ut av de to hundre og førti leilighetene. Hun trykket på knappen til kjelleren,

neglen var bitt ned til roten. Mens hun ventet på heisen, så hun på huden rundt de andre neglene, den var tørr og flisete, på siden av tommelen var det størknet blod. Nå måtte hun gi seg.

Dørene gled opp, og hun gikk ut i et rom der det fløt av ting ingen ville ha lenger. En vinreol i lettbetong, rustne kakebokser, en skrivebordstol med flekket, oransjerød ryggstø og frynsete skumgummikanter, ødelagte kjøkkenelementer og en kryssfinerreol som hadde sett sine beste dager. Det sto to betjenter foran en åpen dør. Ved siden av dem lyste skjermen på en laptop i fanget til BB, som satt på en klappstol og hamret på tastaturet med to fingre. Drapsspesialisten til krimteknisk kikket opp over de legendariske doble brilleglassene, der det ytterste paret var hevet. Han gryntet noe som hørtes ut som en hilsen.

Vicki så inn gjennom døråpningen bak dem, der liket måtte befinne seg. Tre krimteknikere i hvite overtrekksdrakter lå på gulvet i en smal gang som gikk gjennom kjelleren på langs. Veggene i gangen var av grove planker, med ventileringsåpninger i to meters høyde. I plankeveggene var det dører med forskjellige hengelåser og tverrganger for hver femte meter. Kjølig, forlatt, en innestengt lukt av støv.

«Er det boder?» spurte hun BB.

«Ja. To hundre og førti stykker. Det ligger alskens skrot i gangene, men vår mann er heldigvis ikke så langt inne. Du skal til høyre rett der borte,» sa BB og pekte på den første tverrgangen.

Vicki dro trekk på skoene og gummihansker på hendene. En betjent noterte at hun gikk inn. Hun svingte rundt det første hjørnet i gangen. På betonggulvet satt to teknikere på kne, den ene tok bilder, og den andre jobbet med bevisposer og en håndstøvsuger.

Hun kremtet og pekte på gulvet for å vise hvor hun ville gå forbi dem, og den ene nikket. Hun passerte flere tredører inn til små boder, og rundet et nytt hjørne. Gangen stoppet tre meter foran henne. Der sto det en blå sofa uten puter. Liket lå lent opp mot den. På gulvet foran henne satt Lennart Jönsson, rettslegen. Han kikket opp på henne uten å si noe. Han satt bøyd over liket i en ukomfortabel stilling, og hadde den ene hånden nede mellom ballene til den døde. Hun tiet og ventet til han dro ut termometeret. Muggen luft blandet med jordslag, murpuss, kald betong og piss. Hun tippet at det var maks femten grader i kjelleren.

«Hei, Lennart.»

«Vicki.»

Han smilte over brillene, hun smilte tilbake.

«Hva har vi her?» spurte hun.

Han så på det elektroniske termometeret.

«Han har ligget her en stund. Kroppstemperaturen er 25,6, så han har ikke vært død i mer enn ti–tolv timer. Jeg må korrigere for nattetemperaturen her, men jeg vil tro han ble drept like før midnatt i går.»

«Kan jeg se på ham før du sier noe mer?»

«Selvfølgelig.»

«Lå han sånn?»

Lennart tok fram et kamera og sveipet igjennom bilder av den kliniske dokumenteringen av døden på skjermen, stoppet og viste henne et bilde av liket.

«Omtrent, ikke sant? Litt mer til venstre.» Han dyttet litt på liket.

Vicki gikk fram og tok Lennart i armen, dro ham tilbake. Han så på henne, nølte og stilte seg så bak henne.

Vicki fokuserte på den døde mannen.

Han var iført svart bukse og svart T-skjorte, dyre joggesko. Ellers ingenting. Han hadde en hudavskrapning på venstre kinn og en blålig hevelse på øyenbrynet på samme side. Trimmet skjegg. Øynene var åpne og matte, og munnen hang åpen, han lå i en stor dam av størknet blod.

Lennart dro opp skjorta hans. Den var tung av fuktighet. Huden på magen var innsmurt med blod, hun kunne se i hvert fall tre inngangssår.

«Han er stukket fire ganger. Jeg kan ikke si nøyaktig hva de har truffet, men to av stikkene sitter i brystet, så jeg vil tro han har blitt truffet i hjertet, og da har det gått fort. Det er vel også derfor han ikke har flyttet seg fra stedet her.»

Hun tenkte umiddelbart at offeret måtte ha kjent gjerningsmannen. Og at det var en som virkelig ville drepe, ellers maktet man ikke den fysiske anstrengelsen det var å hogge kniven i en kropp flere ganger. Det var voldsomt.

«Det er ikke akkurat noe vanlig gjengdrap, eller hva?»

«Nei, kanskje ikke. Det er til en forandring ingen skudd.»

Lennart gikk rundt på siden av ham mens de småpratet videre om liket. Han bøyde seg ned over mannens ansikt og lyste inn i øynene. De var døde, inntørket. Han så ung ut. Hun så seg tilbake, de to teknikerne lå tre meter bak henne og kunne høre samtalen deres.

«Hva tenker du?»

«Ikke så mye ennå. Skadene i ansiktet er påført før han døde, maks et døgn vil jeg tro. Drapet er rått og hardt, ingen utsmykninger, bare avliving, det ser ut som en ren likvidering, så jeg vil ikke utelukke gjengmotiver. Jeg vet at de bruker mest skytevåpen i dag, men kniv har alltid vært yndlingsvåpenet deres.»

«Gjerningsmannen?»

«Ja, det er nok en mann. Abdel El-Hassan her er én åttisju, og stikkene i siden er veldig dype. Det er en person som har fått komme tett på ham. Mer tør jeg ikke si.»

«Er det noe annet?»

Svensken ristet på hodet. En av krimteknikerne hadde jobbet seg helt bort til hælen til Vicki, og kremtet nå. Vicki sa «vi ses» til Lennart, snudde seg og gikk tilbake til heisen, men i stedet for å ta den, fortsatte hun forbi den i motsatt retning til hun kom til en tverrgang. Til venstre var det skiltet med piler til fyrrom, beboersenter og pleiehjem. Til høyre stoppet gangen ved en dør fem meter unna henne. Hun gikk bort og åpnet den. Der var det nye ganger med noe som lignet oppholdsrom og en TV-stue. Hun gikk tilbake til BB.

«Vet vi noe om overvåkingen? Virker den?»

«Ja, det skulle man vel nesten ikke tro? I dette hølet.»

«Har dere sett på opptakene?»

«Vi er i gang med å samle dem og få dem sendt til dere. Det er digitalt.»

«Når er det klart?»

«Nå, vil jeg tro. Det kan ikke ta lang tid.»

«Hva er dekket?»

«Inngangen. Det er ett kamera som dekker hovedinngangen. Ellers ingenting.»

Vicki pekte bortover gangen.

«Ingen kameraer der borte?»

«Nei.»

«Ok. Det vil altså si at gjerningsmannen kan ha kommet inn flere andre steder. Vil du lage et skjema som strekker seg fra klokka seks i morges og et døgn tilbake i tid, og registrere nøyaktig hvilke muligheter det kan ha vært for å få adgang til kjelleren, i tillegg til hovedinngangen?

Hvilke dører var låst. Hvem har nøkler til dem? Og hva med hovedinngangen? Blir folk logget når de bruker adgangskortet, så vi kan se hvem som kommer og går?»

«Det tviler jeg på, det ville jo være et brudd på personvernet,» sa BB.

«Sånt kan være bra når man skal oppklare drap.»

«Jeg sjekker det,» sa han smilende.

«Hva med fyrens personlige eiendeler. Kan jeg få se dem?»

BB åpnet en stor plastkasse. Der lå det flere bevisposer. Et nøkkelknippe med en flat plate med arabiske bokstaver. Lighter. Sigaretter. En bunke pengesedler. Det utelukket ran som delmotiv.

«Fins det en mobil?»

«Ja. Lars sitter ute i bilen og prøver å åpne den.»

Lars. Den største nerden på krimteknisk. Han hadde vært på studieopphold i USA, og hun visste ikke at han hadde kommet tilbake. Hun hadde hatt et godt øye til ham for to og et halvt år siden, men det hadde aldri blitt noe mer ut av det.

«Jeg går og snakker med ham.»

BB nikket.

Hun tok heisen opp. Sjekket ansiktet i speilet, ikke noe hvitt flass, men hun syntes fortsatt at huden så ut som en mellomting mellom solbrent og psoriasisbefengt. Da hun kom utenfor huset, fikk hun øye på Bjarne og Tonny, to av avdelingens veteraner. De hadde vært ute og underrettet de pårørende, som bodde i Hørgården på den andre siden av Peder Lykkes Vej.

Hun gikk bort til dem.

«Hvordan gikk det?»

«Som det pleier,» sa Tonny.

«Du må få noen flere uniformerte betjenter ut hit,» sa Bjarne. «Det er ikke lenge til vi blir omringet av en hel beduinstamme. Familien var helt vill, og da vi forlot dem, kom det en større gruppe gjengmedlemmer løpende. Det blir snart fest.»

«Har dere avhørt noen av dem?»

«Det var ikke mulig. Vi tar det senere.»

«Hvis det blir bråk, ringer dere inn og ber om forsterkninger.»

Hun snudde seg og gikk bort til den hvite Ford Transiten fra krimteknisk. Lars satt i baksetet med hodet i rett vinkel fra overkroppen, fullt konsentrert om laptopen og mobilen han hadde i hånden. Han hadde barbert av seg skjegget. Til gjengjeld hadde det vokst ut svarte krøller på hodet, og det fikk ansiktet hans til å se enda yngre ut. Han åpnet skyvedøra, litt overrasket.

«Nå, Lars, har du sett et spøkelse?»

Han lo unnskyldende.

«Nei, jeg var helt oppslukt av dette, jeg … jeg ble bare overrasket.»

«Ja, hvordan går det med deg. Jeg visste ikke at du hadde kommet hjem.»

«Jeg kom hjem for to måneder siden. Det går bra.»

Hun så på ham. Det var et eller annet.

«Jeg skal gifte meg.»

For to og et halvt år siden ville det gjort vondt. Nå spilte det ingen rolle. Hun var selv opptatt, men skulle ikke gifte seg.

«Så bra, hvem er den heldige kvinnen vi alle skal være sjalu på?»

Han så granskende på henne.

«Jeg mener det, Lars. Jeg hadde et godt øye til deg i tre år, så forsvant du, og nå kommer du hjem og skal gifte deg.»

«Det har du da aldri sagt noe om?»

Var han ironisk? Nei, han var kanskje bare overrasket og forvirret. Det var det samme hver gang. Hun måtte hale dem til seg, ta initiativ til dating og sex, erobre dem, eller som med Lars: Stå og vinke med et fuckings lysskilt der det sto «jeg er forelsket i deg», før idioten skjønte noe. Hvis han da skjønte det i det hele tatt. Det var lett å si det til ham. Nå som det var over.

«Ok, hva har du til meg? Har du fått åpnet telefonen?»

«Ja, det har jeg.»

«Forteller den noe om når han døde?»

«Kanskje. Den er brukt sist kl. 22.51 i går kveld. Den ble ringt til fra et nummer jeg ikke klarer å spore.»

«Vi må få det tidspunktet ut til alle,» sa hun. «Bare et øyeblikk.» Hun sendte en melding til Lennart, BB og de andre involverte kriminalbetjentene.

«Hvorfor er det ikke gjengenheten? Er det ikke deres jobb?» spurte Lars.

«De har hendene fulle. De har hjulpet til med Pusherstreet,» sa hun. Hun hadde ikke tid til politifaglig småprat. «Hva sier telefonen?»

«Han kan arabisk. Han får en del mail og meldinger på arabisk.»

«Og du har vel ikke lært deg det siden sist?»

«Jo, det har jeg faktisk studert i USA. Det er jo framtidens språk, ikke sant?»

Hun visste ikke om han mente at det snart ville bli verdens hovedspråk, eller om det i økende grad var de kriminelles morsmål, men hun brydde seg heller ikke.

Hun tok fram mobilen sin og viste ham inskripsjonen på nøkkelknippet.

«Hva er det?»

Han myste.

«Det er shahadah, den islamske trosbekjennelsen.»

«Hva betyr det?»

«Det fins ingen andre guder enn Allah, og Muhammed er Allahs profet.»

«Er man veldig religiøs hvis man går med den på nøkkelknippet?»

«Ikke nødvendigvis. Islam er jo den store fellesnevneren i dag, men man kjenner i hvert fall til den. Man er moderne.»

«Det virker litt overflatisk, ikke sant? Hva har du fått ut av telefonen?»

«Det er veldig mange meldinger. Jeg har skummet igjennom dem, men det er ikke noe mistenkelig, ingenting som ser ut som noe kodespråk. Det er mest avtaler om møter og lykkønskninger om ditt og datt.»

«Er det noe de siste tre døgnene?»

«Ja, det er en del anrop til og fra ham. Jeg har lagd en liste med meldinger og numre. Han fikk en melding siste gang klokka 21.47. Fra et nummer jeg heller ikke klarer å spore.»

«Og den samtalen i natt, hvor lenge varte den?»

«Ett minutt og tjuesju sekunder.»

«Kan jeg få se hele listen?»

Han rakte henne laptopen, der det sto et Excel-ark med Abdels telefontrafikk de siste fem døgnene. Blikket hennes gled over numrene, til hun kom til det siste. Hun tok sin egen telefon og ringte for å sjekke om det var i bruk, sånn at det kunne spores. Ingen forbindelse. «Kan du prøve å

finne nummeret i utlandet og se om det er registrert på en eier?»

Han nikket.

Noen numre var det ringt og sendt meldinger til mange ganger. Hun gransket dem som var kontaktet én eller få ganger. Seks av dem var hemmelige.

«Kan dere gjenskape dem?» spurte hun, mens blikket falt på numrene som var lagret i telefonens adresseliste.

«Hvis det er kontantkort, kan vi ikke det, men noen av dem har bare blokkert nummervisning, og dem kan vi finne. Og noen ganger kan vi triangulere oss fram til posisjonen …»

Hun hadde sluttet å høre etter.

Hun så på nummeret i adresselisten. AS sto det ved siden av. Så tok hun opp sin egen mobil fra innerlomma på jakka og slo opp navnet. Hun trykket på det så nummeret dukket opp. Det var hans. AS sto for Axel Steen.

Axel Steen hørte den poppende lyden av stein som spratt under bildekk på den andre siden av huset. Han sto i hagen og så mot vest. Himmelen over VM-bjerget var lyseblå og ren. Fugler i luften, nyslått gress i neseborene, alt var svulmende grønt og blomstrende. Han sto med spadehåndtaket hvilt mot den bare magen. Han var rolig. Også da han hørte motoren som ble stoppet. De ville aldri komme på denne måten. En ettermiddag i dagslys. Fullt synlige. Og ikke når kona og datteren hans var borte.

Likevel gikk tankene hans mot skapet der pistolen lå. Han forestilte seg at han åpnet skapdøra, tastet koden og så for seg at han regnet ut tiden det ville ta før han kunne kjenne pistolskjeftet i hånden. Han tok fram mobilen, sjekket overvåkingskameraene som dekket veien og innkjørselen utenfor huset.

Pustet dypt ned i magen, svetten fra hagearbeidet hadde blitt kald på huden. Han tørket fingrene på et håndkle, satte fra seg spaden, dro T-skjorta over hodet og kastet et siste blikk på rosebuskene. Så gikk han opp de tre trinnene til hagestua, så seg rundt mens han holdt øye med mobilskjermen. Han så bilen som sto ved fortauskanten utenfor huset, døra på venstre side ble åpnet, en kvinne gikk ut. Han gikk inn i stua, ville bli der og vente på at det ringte på. Likevel gikk han ut i entreen.

Hun var rask. Det tok sytten sekunder. Han åpnet døra med det samme. Vicki Thomsen smilte på den litt uskyldige måten hun pleide. Han registrerte at hun først gransket ansiktet hans, og deretter kroppen.

«Axel. Kan jeg komme inn?»

Han sa ingenting, bare gikk til side og slo ut med hånden mot husets indre.

Hun var lik seg.

Da de kom inn i stua, stoppet hun opp og så seg rundt. Han fulgte blikket hennes og så hjemmet sitt med hennes øyne. Var hun overrasket?

Hun snudde seg halvveis mot ham.

«Kan jeg sette meg?»

«Ja.»

Hun hadde en veske under armen, la den fra seg i sofaen og satte seg. De tettsittende, brune øynene hennes gransket ham igjen. Ekornblikket hadde han kalt det i gamle dager. Hun hadde utslett i ansiktet. Sa ingenting, som om det var hans tur til å si noe, men han ville ikke by henne noe.

Han ble stående.

«Hvordan går det?» spurte hun.

«Hyggelig at du spør, men det er ikke derfor du har kommet.»

Hun sukket.

«Nei, men jeg er nysgjerrig. Hvordan går det med Emma?»

«Det går.»

«Og hvordan er det å være gift?»

«Vicki …»

Hun så på ham. Vurderende.

«Jeg har som du vet blitt leder for Seksjon 2.»

«Du har heller ikke kommet for å fortelle meg om forfremmelsen din.»

«Nei. Jeg har ikke det.» Hun nølte. «Navnet ditt har dukket opp i en drapssak.»

Axel så på henne. Han konsentrerte seg om å se uberørt ut, men han var overrasket. Hadde ventet noe annet. En forespørsel om å komme tilbake. En bønn om hjelp. Ikke dette. Han tenkte igjennom hva det kunne bety. Det kunne være at hun ønsket en enkel forklaring. Hans vurdering av noen av de involverte i saken. Det kunne også være et angrep på hans troverdighet som etterforsker. De stirret på hverandre, til hun brøt tausheten og så bort.

«Abdel El-Hassan. Sier det deg noe?»

«Kanskje.»

«Tjuefem år. Andregenerasjons innvandrer. Også kalt Hasjan. Stukket ned. I Urbanplanen. I en kjeller under høyblokka.»

«Ok.»

«Han var involvert i en sak du etterforsket for fem–seks år siden.»

«Hvorfor spør du da om jeg kjente ham? Du har vel lest rapporten fra den gang.»

Hun reiste seg fra sofaen, stakk hendene i lommene på olabuksa og gikk bort til bokreolen. Sendte ham et blikk.

«Hvordan går det i sikkerhetsbransjen?»

«Det går bra. Hva er det du vil, Vicki?»

«Jeg vil høre hva du vet om Hasjan.»

«Jeg har ikke noe å si om ham. Du kan lese alt i rapporten, og det har du allerede gjort.»

De hadde kjent hverandre i mange år. Axel hadde lært henne opp, og omgangsformen deres burde være preget av fortidens relasjon, men hun oppførte seg ikke sånn. Hun oppførte seg som om hun var sjef, som om hun hadde rett til å trenge seg inn i livet hans og stille spørsmål.

«Jeg trenger din kunnskap om ham og miljøet hans. Og jeg vil gå igjennom saken med deg.»

«Det vil ikke jeg.»

«Kan ikke eller vil ikke?»

«Begge deler.»

«Men det er noe spesielt.»

«Dette er også noe spesielt.»

«Det skjønner jeg, Axel, men jeg trenger hjelp av deg.»

Han sto med armene i kors. Hva er det jeg verner om, spurte han seg selv. Er det livet mitt jeg vil beskytte, eller er det lysten til å få vite mer jeg prøver å undertrykke?

«Telefonnummeret ditt står i adresselisten hans.»

«Og så?»

«Hvor godt kjente du ham?»

Beskjeden om at Abdel var død, gjorde ham trist. Veiene deres hadde krysset hverandre flere ganger. Og i hvert fall en av de gangene var nevnt i en rapport. Det var ingenting å si på at Vicki var her. Hvis det nå var derfor hun var her.

«Jeg kjente ham. Og jeg skjønner at du gjerne vil vite noe, men jeg har ikke snakket med ham på lenge. Jeg skulle gjerne hjulpet deg hvis jeg kunne, Vicki, men dette har ingenting med meg å gjøre.»

Hun pustet dypt, plukket på neglerøttene.

«Jeg kunne trengt en erfaren hånd her.» Hun så på ham. Hevet øyenbrynene. All overlegenhet var borte. «Tenker du noen ganger på å komme tilbake?»

«Nei.» Svaret hans kom for fort.

«Det er så opplagt med din erfaring, din kunnskap om offeret og miljøet. Vi kan finne en hvilken som helst løsning.»

Det måtte være klarert ovenfra.

«Jeg er ikke interessert, Vicki. Du må gå. De kommer hjem snart. De skal ikke se deg her.»

Øyenbrynene hadde senket seg. Det var to rynker på tvers av pannen. Hun så skeptisk ut.

«Savner du det aldri?»

«Nei.»

«Kan jeg komme tilbake hvis jeg har noe konkret å spørre om?»

«Nei.»

I samme øyeblikk som han hadde svart, skjønte han at hun ikke ville overholde det.

Han følte seg utilpass. Både med besøket hennes og Abdels død. Han gikk ut på kjøkkenet og satte på vannkokeren. Pustet dypt. Det summet i vannkokerens varmeelement, før det slo over til en serie korte, harde smell som minnet ham om lyden av salver fra automatvåpen.

For seks år siden ble en somalisk jente voldtatt av onkelen sin i Urbanplanen. Verken politiet eller sosialmyndighetene fikk vite noe, men hørte om det først da jentas sytten år gamle lillebror, Qadir, skjøt onkelen. Qadir gikk under jorden, og det ble satt i gang en stor jakt på ham. Abdel var kameraten til Qadir. Gjennom ham fikk Axel overtalt Qadir til å melde seg. Både hans unge alder og frykten for at søsteren skulle bli utsatt for ytterligere overgrep, talte for at han ville få nedsatt straff. Det hadde Axel brukt som argument overfor Abdel, som til slutt hadde kommet til Politigården med Qadir. Saken ble behandlet som en tilståelsessak, og han slapp med to år. Til tross for den harde oppveksten i Urbanplanen, taklet ikke Qadir fengselslivet, og allerede under varetektsfengslingen, da han ble plassert i Vestre, ble han syk, fikk tvangstanker og klikket. Axel hadde løpende kontakt med Abdel under hele forløpet, og prøvde å hjelpe til sånn at Qadir ikke skulle gå helt til grunne. Abdel var en av de få gettopusherne Axel

hadde møtt som ville snakke med politiet. Han var begavet og rapp i kjeften på en måte som minnet Axel om en yngre utgave av ham selv. Et paradoks av noe mykt og tvilende med voldsomme trusler på CV-en. De møttes jevnlig i et par år, og så kjølnet kontakten, og han hadde ikke hørt noe fra Abdel på tre år. Inntil for et år siden.

Axel forestilte seg at Abdel hadde mistet livet i den endeløse gjengkrigen mellom innvandrergrupper i København. Amager var tradisjonelt MC-klubbenes territorium, men Urbanplanens gettoslum var helt utenfor MC-guttas kontroll, og markedet var styrt av en gruppe unge innvandrere som hadde venner og fiender i hele byen. Et menneskeliv var ikke mye verdt i de kretsene. Abdel var både godt likt og påpasselig, så det overrasket ham. Men han visste også at han hadde gjort langt farligere ting enn å selge hasj og stoff de siste årene.

Han helte vann over pulverkaffen, rørte rundt og løftet koppen til munnen, blåste og slurpet så den skåldhete væsken kjølte seg ned mellom leppene før han fikk den første slurken. Lysten på en sigarett meldte seg umiddelbart. Som en kjedereaksjon i alle nerveender fulgte lysten på noe sterkere, noe mer vanedannende. Han hadde vært clean siden han ble gift, ikke noe alkohol, ikke noe hasj eller kola. Men trangen lå og lurte. Han satte fra seg kaffekoppen, gikk inn i stua og fant fram yogamatta som lå bak døra, rullet den ut, la seg på ryggen og begynte å ta situps. Etterfulgt av rygghevinger. Deretter armhevinger. Til han begynte å kjenne syren og ikke klarte å løfte kroppen. Lukten av saltvann og svette. Han lukket øynene.

«Du vet at de samarbeider med alle mulige sinnssyke regimer og firmaer? At de investerer millioner av euro for et russisk selskap som selger våpen til Assad, ikke sant? Og med den andre hånden har Zorn satt penger i et firma som via noen tyrkere forsyner opprørere med missilsystemer, som blir sendt videre til IS? Zorn gir faen, så lenge han tjener penger.»

Axel studerte Asger Birk helt rolig. Middels høy, velbygd, blå øyne, skallet og med tettklipt skjegg, store ører, alltid vennlig og smilende. En unnselig mann som snarere underspilte framtoningen sin enn å framheve seg selv. Nå virket han forvirret og kanskje til og med litt sint på seg selv, men tiraden om Zorns tvilsomme investeringer var ikke akkurat det Axel hadde ventet da han ga IT-investeringseksperten sparken. Birk spente armmusklene, knyttet nevene rytmisk. Han var rød i toppen og virket desperat rastløs.

«Jeg vet at du har overført to hundre og femti tusen euro til et IT-firma som skulle utvikle en ny nettinvestering for oss. Og de pengene vil vi ha tilbake før du forsvinner herfra.»

Birk så ut som om han grublet over mulighetene sine, men han måtte vite at det ikke var noen utvei. Firmaet han hadde overført pengene til, hadde vist seg å være hans eget,

etablert kun til det formålet. Det hadde ingen ansatte, ikke noe regnskap, ingen egenkapital. Det eneste det angivelig hadde, var en kvart million euro. Eller hadde hatt. For de var borte nå. Det var klønete og naivt gjort sammenlignet med de sakene Axel ellers hadde etterforsket under sin tid i banken.

«Jeg vet ikke hva du snakker om. Jeg har startet mange prosjekter.»

«Platform Solutions er et firma du har opprettet for anledningen. Vi bruker ikke mer tid på å snakke om det. Du er ferdig, og du skal ut. Du skal betale tilbake det du har tatt. Og da slipper du anmeldelse. Vær glad for det.»

Skuldrene til Asger Birk sank sammen, som om han slappet litt mer av i kroppen. Hadde han vært redd for å bli anmeldt? Axel holdt ham fast med et kjølig blikk, mens øynene til Birk flakket rundt og stadig vendte tilbake til Axel.

«Jeg begriper ikke at du kan jobbe for et rasshøl som Zorn. Du hadde et renommé, ikke sant? Jeg har hørt at du var en helt, og nå er du viklet inn i svindel, dritt og bedrag. Er det pengene? Hvor mye betaler han deg. Hundre i måneden? Ikke det engang?» Han lo høyt. «Du setter ditt gode rykte på spill for mindre?»

Det var her jeg i gamle dager ville ha reist meg, dratt ham opp etter jakkeslagene og gitt ham noen ørefiker så ansiktet hans flagret fram og tilbake, tenkte Axel og sendte Birk et overbærende smil.

«Det spiller ingen rolle. Vi skal ha tilbake pengene nå.»

«Jeg har dem ikke.»

«Jo, det har du. De står på en konto i Danske Bank.» Birk sperret øynene opp og hevet øyenbrynene. «Du trodde kanskje ikke vi hadde kontakter, men det har vi.»

Birk så i gulvet. Axel stusset på noe ved ham. Han var litt fraværende. Axel hadde sett det ofte under avhør av en skyldig kriminell – bevisstheten som hele tiden jobbet med å finne utveier, dikte opp historier og alibier, unnskyldninger som – hvis Axel var godt forberedt – bare kom til å vikle den skyldige stadig mer inn i løgnens umulige garn. Men Birks fjernhet kom ikke av at han prøvde å sno seg unna Axel.

Det virket som om han var paralysert av noe, som om han kjempet en indre kamp med et problem som ikke hadde noe med Zorn Investment eller forbrytelsen hans å gjøre.

Det var ikke noe rart med det. I denne situasjonen kunne han være opptatt av hva han skulle si til kona, kjæresten eller barna, men Birk hadde verken kone, kjæreste eller barn.

Axel tok et papir opp av den håndsydde dokumentmappen i toskansk skinn, som Zorn hadde gitt ham da han ble ansatt, og skjøv det over bordet så det lå foran Birk.

«Du skal skrive under på denne avtalen, der du tilstår å ha stjålet pengene og garanterer at du vil føre to hundre og femti tusen euro tilbake til firmaet. Her og nå.»

«Det kan dere ikke gjøre.»

«Det kan vi. Det er tilbudet du får. Hvis du ikke vil, så …» Axel tok fram mobilen, satte den på høyttaler og ringte et nummer han kunne utenat. «København politi, avdelingen for økonomisk kriminalitet …» Birk klemte seg tilbake i stolen, som en mann med flyskrekk i sterk turbulens. Axel holdt blikket hans og avbrøt anropet. «Hvis du derimot skriver under, er det en taushetsklausul som slår begge veier. Det blir ikke offentlig kjent i bransjen at du har bitt hånden som matet deg.»

Birk skulle til å si noe, men Axel løftet hånden avvisende og sa:

«Nå går jeg ut og lar deg sitte alene med papirene, så kan du jo ringe og forklare dine nærmeste hva som har skjedd, hvis du har behov for det. Når jeg kommer tilbake om ti minutter, skal du ha undertegnet avtalen. Ellers ringer jeg politiet.»

Det var en rolle han hadde lært seg å spille. En jobb. Tredje bortvisning eller avskjed på åtte måneder. Det minnet på mange måter om et avhør, å stikke kniven inn på det rette tidspunktet, øve press og la den avhørte selv ta beslutningen om å tilstå. Men Birk tilsto ingenting. Han virket for paralysert, for opptatt av å begrense skadene, se etter håp i krystallkulen.

Axel gikk ut, låste døra etter seg og gikk inn på kontoret sitt. Han hadde ingen sympati med Asger Birk. Svindlere skulle betale tilbake, det var ganske enkelt, men han vennet seg aldri til at det ikke var samfunnet som skulle sørge for det. Det var andre regler som gjaldt i næringslivet, regler som Axel fulgte, men det ville aldri bli hans regler. Og tanken på at Asger Birk og de andre han hadde vært med på å sparke, bare gikk videre til konkurrentene, der de kunne fortsette sin kriminelle aktivitet, bød ham sterkt imot. Hemmeligholdelsen betydde at Asger Birk slapp å ta et oppgjør med seg selv. Axel tenkte på sine egne feil, overskridelser av lover og regler på arbeidsplassen. Nei, han hadde aldri svindlet folk for penger, men bortsett fra det hadde det vært nok til å få ham oppsagt flere ganger. Han hadde ikke svakheten til Asger Birk, men han hadde mange andre, og de hadde kostet folk rundt ham mye. En voldsmann, junkie, fyllik og løgner. Hvem var han til å utføre denne type dommer?

Han pustet dypt og fikk ro i kroppen. Men bevisstheten ville ikke gi ham fred. Han følte seg i ubalanse, og det satt i ham som en følelse av at han hadde oversett noe vesentlig,

som om noen når som helst kunne komme og nappe teppet vekk under den nøye sammensnekrede tilværelsen hans, sånn at alt ville falle sammen rundt ham.

Han så ut over Ørestaden Syds mareritt av kraner og halvferdige høyhus, en entreprenørs drøm om mer, mer, mer. Han reiste seg raskt. Kremtet. Så på klokka på veggen, Arne Jacobsens Bankers. Det hadde gått elleve minutter.

Han rettet på dressen, gikk bort til døra og låste opp.

Axel sto og så ut gjennom vinduet da Asger Birk ti minutter senere kom ut på parkeringsplassen med en pappeske i favnen. Han ble fulgt ut av en sikkerhetsvakt. Det sto i avtalen at han ikke skulle ta kontakt med firmaets ansatte, at han ikke skulle fortelle om innholdet i avtalen, og at han ikke skulle ha digital interaksjon med Zorn Investment på noen måte. Han hadde vært rolig og behersket. Axel hadde sett at han tok en telefon før han undertegnet. Amager Fælled lokket med den lysegrønne lagunen til høyre i synsfeltet hans, han måtte snart ut og sykle der igjen, arbeidsoppgavene var lette, og han håpet at sparkingen av Asger Birk var den siste tunge oppgaven før sommerferien. Døra til kontoret hans ble åpnet, og han visste hvem det var uten å snu seg. Zorn var den eneste som bare gikk rett inn. Axel var ikke klar over hvilken relasjon Zorn hadde hatt til Birk, men direktøren hadde sagt at det var hans skyld at Birk ble ansatt. Han hadde latt seg blende av mannens forbindelser, og Birk hadde til og med gått på det samme engelske universitetet som Zorn. Axel skulle gjerne visst mer nøyaktig hva som lå bak ansettelsen av Birk, men Zorn hadde forklart at de som verdens ledende investeringsbank på nett hele tiden måtte utvikle nye verktøy, og det krevde folk utenfra. Og folk utenfra gjorde

dem sårbare. Han hadde vært litt for naiv. Og ferdig med det.

Han snudde seg og så på Zorn, førtiseks år, veltrent, ledig kledd i mørkeblå dressjakke og hvit skjorte som var åpen i halsen, masse svart hår, veldig blå øyne, kraftig kjeve og en pen munn som hele tiden var på randen av et vennlig smil.

«Er det avsluttet?» spurte han.

«Ja.»

«Og det gikk greit?»

«Ja. Vi kommer ikke til å høre mer fra ham,» sa Axel.

«Du har ingen problemer med at vi ordner det selv?»

Axel hadde en gang luftet sin forundring over at alt ble avsluttet uten å involvere myndighetene.

«Nei.»

For å sluke løgnen og overbevise seg selv tilføyde han: «Han har gjort noe ulovlig, og det måtte han ta konsekvensen av.»

Han hadde skjønt spillereglene. Første bud var å unngå all form for negativ omtale, ingen bank hadde lyst til å havne i avisen med en historie om medarbeidere som svindlet med kundenes penger. Det var dårlig for businessen, men som Axel hadde erfart, stakk det dypere enn frykten for dårlig omtale. All form for kontakt med det offentlige ble betraktet som bortkastet tid. De hadde for lengst gitt opp samfunnet, kjørte etter sine egne regler.

Det gjorde det ikke bedre at den offentlige saksbehandlingen var håpløst treig. Den ville man ha unnagjort så fort som mulig, sånn at man kunne komme videre med å tjene penger. Dessuten risikerte man at politiet ville ha utlevert alle mulige interne papirer, og med Axels kjennskap til hvor utett etaten var, forsto han skepsisen.

Zorn stirret på ham, inntrengende og fraværende på samme tid. Det var noe ved ham man ikke fikk adgang til. Det var den følelsen Axel fikk i hans selskap, som om den åpne og enkle tilnærmingen til alle rundt ham var tillært, akkurat som tennistimene, gourmetmiddagene og hele banksjargongen, som om det var en annen inni ham som man bare fikk et kort glimt av.

«Det er bra. Det betyr mye for meg og firmaets verdier å ha deg med på laget, Axel.»

Axel nikket. Dressen strammet over brystmusklene, ikke på en direkte ubehagelig måte, men på en måte han aldri vennet seg til.

Zorn så på ham. Det lå mellom dem at Axel ikke hørte til, at han hadde andre verdier og kjempet for å tilpasse seg. Zorn var klar over det, men likevel ønsket han så sterkt å ha med Axel at det nesten var grenseoverskridende.

«Kan jeg få en oppdatering. Hvordan ligger vi an med trusselnivået?»

Axel hadde en følelse av at denne samtalen var den egentlige grunnen til at han ble ansatt. Eller i hvert fall en medvirkende årsak. Zorns følelse av å ha sitt eget politi. Sin egen sheriff som han kunne stille skarpe spørsmål om trusselnivå og sikkerhetsbarrierer, risikokalkyler og fortrolighetsklausuler. Axel lengtet etter kona. Datteren. Og hagen sin. Han kastet et blikk ut gjennom vinduet.

Han ga Zorn en status på arbeidet sitt. Avtalen med Zorn innebar at Axel skulle gå igjennom den fysiske, forretningsmessige og digitale sikkerheten fra a til å. Han var tilknyttet juridisk avdeling, der det satt tre jurister og en økonom. De kunne komme til ham med saker, men var ikke hans overordnede. Han rapporterte direkte til Zorn. Han hadde kommet langt og hadde delegert en del

av jobben til nye eksterne samarbeidspartnere, sikkerhet, IT-sikkerhet og nå sist rekruttering.

Zorn nikket fornøyd.

«Vi skal ha en sammenkomst på Geranium i Parken i kveld. Du kan jo komme og ta et glass med oss?» sa Zorn inviterende.

Jeg drikker ikke, og jeg vil ikke se deg og vennene dine privat, jeg hører ikke hjemme på Geranium, ville han si, men smilte bare avvæpnende og sa:

«Det er litt sent, Zorn. Vi får gjester. Neste gang må du gjerne gi meg tid til å rydde kalenderen.»

«Du kunne ta med deg din vakre kone.»

Det var det mest utenkelige Axel kunne komme på.

«En annen gang.»

Han hadde ikke fortalt at han ikke drakk da de ansatte ham. Heller ikke at han hadde hatt et hasjmisbruk. Eller elsket kokain. Det var mye Zorn ikke visste.

«Du går glipp av en veldig interessant kveld. Eget rom, de gamle gutta fra Zorn, Lenler og Schmidt.»

Axel så for seg å sitte sammen med de gamle kompanjongene til Zorn, nei, det ga ingen mening. Han stengte for rikmannspraten og kikket ut gjennom vinduet. Nede på parkeringsplassen så han Birk sette pappesken i bagasjerommet på en mørk SUV. Vakten sto fem meter unna ham med armene i kors og beina litt spredt. Han har sett for mange amerikanske politiserier, tenkte han. Axel hadde ikke lagt seg opp i hva Asger Birk tok med seg, men han hadde overvåket det. Han hadde stått urørlig i døra til Birks kontor med armene i kors og fulgt med mens han pakket sine personlige eiendeler ned i pappesken. To ganger hadde han gått bort og sjekket innholdet i mapper som Birk ville ta med hjem. Axel fulgte den avskjedigete medarbeideren med blikket. Han gikk med bøyd nakke.

Hadde vært ansatt i fire måneder. Axel visste ikke hvorfor han hadde stjålet av kassa. Den enkle etterforskingen han hadde gjort, hadde ikke gitt noen svar.

Asger Birk sto ved bildøra med hånden på håndtaket. Han løftet hodet og så opp på kontorene i åttende etasje. Axel syntes han så på ham. Hva er det jeg stusser over, tenkte han. Han snudde seg mot Zorn.

«Her er avtalen,» sa han. «Han skrev under på alt. Pengene blir overført i løpet av det neste døgnet.»

«Er vi sikre på det?»

«Nei, men vi har dokumentet, og jeg er sikker på at trusselen om at vi kommer til å pusse politiet på ham, har sin effekt.»

«Bra,» sa Zorn. En svak plystring mellom sammenbitte tenner, da han pustet inn. «Da kan vi komme videre. La oss glemme det rasshølet. Jeg vil gjerne at du skal delta i granskingen av kandidatene som skal avløse ham. Du har vært til uvurderlig hjelp i sikringen av vår ansettelsesprosedyre så langt.»

Ja, og det skulle ikke forundre meg om jeg hadde funnet noe på Birk hvis jeg hadde vært involvert i ansettelsen av ham, tenkte Axel.

«Det gjør jeg selvfølgelig gjerne,» løy han.

Axel hadde vært rystet over rekrutteringsprosedyrene i firmaet da han kom. De sjekket knapt rulleblad. Da det gikk opp for ham at de i mange tilfeller heller ikke foretok noen referansesjekk og ringte tidligere arbeidsgivere, ba han Zorn om å innkalle rekrutteringsfirmaet til en samtale. Axel hadde sittet sammen med Zorn og de to direktørene, som var ti år yngre enn ham og tydeligvis ikke tilla ham noen betydning. De ville da gjerne ringe tidligere arbeidsgivere.

«Det holder ikke. Dere må dra ut og snakke med dem hvis det er det minste varselsignal i forbindelse med en kandidat. Hvis de har sparket en medarbeider, sier de ikke det til dere direkte, men hvis dere sitter sammen med dem, mener jeg det er en god sjanse til å fornemme det,» hadde han sagt.

De hadde smilt overbærende. Den glatteste av dem hadde hevet begge øyenbrynene og sagt «Fornemme det?»

Han hatet å blåse seg opp, men så ingen annen utvei.

«Ja. Hva hadde dere tenkt? At vi skal ansette folk til over en million kroner i året og gi dem nøklene til finansielle hemmeligheter for flere milliarder uten å forsikre oss om at de ikke er svindlere som driver med returkommisjon og fusker med banken og dermed kundenes penger? Dere får over hundre tusen kroner for å finne de rette folkene til oss, men dere gjør ingenting som ligner en enkel sikkerhetssjekk engang!»

«Vi skal nok snakke med de tidligere arbeidsgiverne hvis vi fornemmer noe,» hadde glattingen svart.

«Er det godt nok for deg, Axel?» hadde Zorn brutt inn. «Eller hva anbefaler du?»

«Jeg anbefaler at du kvitter deg med dette firmaet og kontakter noen som har kunnskap og fingerspissfølelse nok til å gjennomføre mine anbefalinger.»

Zorn hadde sett på de to mennene og sagt: «Møtet er over. Juridisk avdeling tar seg av eventuelle mellomværender mellom oss.»

De hadde funnet et nytt rekrutteringsfirma med yngre folk, en blanding av antropologer, psykologer og to tidligere agenter fra Politiets etterretningstjeneste, og de hadde fulgt Axels anbefalinger og i neste ansettelsesforløp luket ut to personer som viste seg å ha begått bedrageri og

lekket informasjon til en konkurrent. Axel hadde trukket seg fra oppgaven og konsentrert seg om andre ting.

«Vi må unngå flere tilfeller som Birk, så jeg vil gjerne at du blir med på de neste ansettelsesintervjuene,» sa Zorn.

«Instinktet ditt, magefølelsen, gi meg en vurdering av dem som mennesker, troverdigheten deres. Og så kan du legge fram konklusjonene for oss på ledermøtet. Du kan bli tungen på vektskålen.»

Axel hadde ikke lyst til å være det. Og han følte igjen at Zorn ville sprade rundt i firmaet med ham, og at det var hovedgrunnen til at han skulle involveres i rekrutteringen av den nye IT-sjefen, som han ikke hadde noen mulighet til å vurdere. Hadde han vært morder, kunne det gitt mening, tenkte Axel.

«Bare si fra,» sa han.

Zorn forlot rommet, og Axel så opp på Bankers-klokka.

Han tenkte tilbake på samtalen med Birk. Penger? Var det bare derfor han var her? Nei, det var fordi han ville ha fred, han ville så langt vekk fra fortiden som undercoveragent i PET og drapsetterforsker i politiet som han kunne komme. Han ville distansere seg fullstendig fra fortiden. Men han ville ikke gå rundt hver natt med en stavlykt og sjekke containere på en forblåst asfaltplass i Glostrup eller Nordhavn. Og han ville ikke sitte i en bil og ta bilder av utro ektemenn.

Axel hadde jobbet hardt for å sette seg inn i alle de nye områdene. Han så fram til å lære nye ting, han trengte å tenke på noe annet enn fortiden. Og det eneste kravet hans til Zorn hadde vært at han ikke skulle opptre offisielt. Han hadde trodd det var nok, men to ganger hadde han opplevd å bli innkalt til møter der Zorn viste ham fram, og det var et brudd på avtalen. Han var i tvil om hva han skulle gjøre med det. Pengene betydde noe. Det måtte han innrømme.

Det plaget ham, men hundre tusen i måneden var to og en halv gang så mye som den gamle purkelønna. Når han åpnet bankkontoen og så tallene, ble han overrasket. Hver gang. Han hadde fått en overgangssum på tre hundre tusen, og Zorn snakket om en bonus for spesielle oppgaver.

Han hadde trodd at det ikke betydde noe, men han tok feil. Og han hatet det.

Han gjorde seg klar til å dra hjem og la mobilen i skinnmappen sammen med en avslutningsrapport om jobben med den fysiske sikkerheten i Zorns hjem i Klampenborg. Han kastet et siste blikk ut over friluftsområdet, der solen skinte hvit og blendende skarp ned over det grønne sumplandskapet.

Ingenting er gratis, hadde kona hans sagt. Hun var gammel studievenninne med en av vennene til Zorn. Det hadde ligget en advarsel i det, men han hadde overhørt den, og de hadde ledd av det, for hvem skulle tro at Axel Steen kunne kjøpes? Nå hadde han begynt å innse at hun hadde rett. Det som skulle vært en bijobb til det nye livet hans med henne og Emma, hadde begynt å stramme like mye som dressen han brukte. Det var slutt med forkledninger, hadde han lovet seg selv etter sine siste undercoverjobber, men i sin flukt fra fortidens synder hadde han havnet i en ny klovnedrakt med nystrøkne, hvite skjorter, slips og dressjakke, som fikk ham til å ligne noe han ikke var og aldri hadde ønsket å være.

Solo

JESPER STEIN Solo

Krim

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

DAG 1