Det private er politisk
Samtalene våre på sosiale medier har mer enn noe annet lokket «det rosa» ut i offentligheten. Vi deler, heier, reflekterer og skryter – dummer oss ut og lærer. Blir kjent med venner, kolleger og familie på en ny måte. Er nære, varme, klamme og kleine. Vi poserer der inne, slik vi gjør andre steder. Er så ærlige som vi klarer, og våger.
Med sosiale medier har vi fått en rik palett av tegninger, såkalte emojier – små ansikter med følelsesuttrykk, som fyller ut og beriker måten vi kommuniserer på. Selv om jeg elsker ord og språk – stringent eller rotete, elsker jeg forståelse mellom mennesker mer. Med emojiene får vi hjelp av en større uttrykkspalett, slik ekspedisjonssjefen bruker den rosa duskepennen i møter der vanskelige temaer skal diskuteres. Som en liten medarbeider. Vi er oppvokst med en nesten ensidig sosial konkurransemodell som kan sabotere og gi kollektive tapssituasjoner der mennesker møtes. Vi blir redde, og går i forsvar – et dårlig utgangspunkt for kreativitet og skaperkraft. En smidigere tilnærming til kommunikasjon kan gi oss rom til å forstå hverandre bedre, og forståelse er bra for business. Forståelse er bra for politikk. Bra for vennskap. For selvinnsikt.
«Kan du ikke bare stole på ordene – stole på skriftspråket», spurte en litterært anlagt person da sukkerspinndebatten raste som verst, og svaret var enkelt: Nei, jeg kan ikke bare stole på ordene. Jeg lever av språk, men ord er ikke nok. De kan maskere underliggende intensjoner og motiver. De utgjør en relativt liten del av kommunikasjonen vår. Kroppsspråket utgjør rundt åtti prosent. Det er derfor bilder, tegninger, emojier og filmer fungerer så godt til dypere kommunikasjon. Ja, dypere – ikke grunnere. Rikere – ikke fattigere. Vi får skriftlig kommunikasjon med kroppsspråk.
Det finnes selvfølgelig en mulighet for at vi blir språklig svakere av å blande symboler og følelsesuttrykk inn i kommunikasjonen, men hva gjør vel det, dersom vi blir kommunikativt sterkere? Dersom vi forstår hverandre bedre? Rydder opp i misforståelser. Får det litt morsommere. Da ofrer jeg skriftspråket når som helst.
Apple lanserte nylig 300 nye emojier på telefonene sine. Nye fjes. Fargede fjes. Brune fjes. Gule fjes. Nye familiebilder. Ikke bare mor, far og barn, men også far, far og barn. Mor, mor og barn. Far og barn. Mor og barn. I tillegg til store dyreflokker, planter, iskrem og deilig, lekent fjas. En av de få emojier som ennå ikke har sett dagens lys, er den velkjente langfingeren. Apple ønsker åpenbart ikke at vi viser hverandre finger’n gjennom telefonene deres. Så da får vi gjøre det gjennom bøkene vi skriver i stedet .
Dypest sett handler dette om definisjonsmakten for hva som er sosialt aksepterte uttrykksformer i det offentlige rom. Dette er en del av frigjøringsprosjektet. Mange bryter nå ut av den korrekte, akademiske og ofte konkurransepregede måten å kommunisere på. Vi tillater oss å hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger. Vi roper Braaaaaaaa!!! og drysser små hjerter inn i økonomifaget – i mediefaget – i kjernefysikken – i hjerneforskningen – i politikken. Vi er rett og slett uskikkelige. Vi er rosa pønkere. Oppmuntringens mål er ikke å smigre eller fjeske, men å løfte. Det er mer enn nok i livet som presser oss ned, så hvorfor ikke hylle det som hylles kan? Kolleger. Konkurrenter. Samarbeidspartnere. Folk vi aldri har møtt, men som gjør bra ting. Ved å tilføre flere farger og tanker, får fagområdene nytt innhold og ny verdi. Det spiller en rolle når hjerneforsker May-Britt Moser skrider opp på Nobelpris-podiet i Stockholm iført en spektakulær kjole med mønster av gnistrende hjerneceller og geometriske trekanter i sølv. Det spiller en rolle at hun smiler, kniser og lager lyse, rare «pop, pop, pop … pooop, pooop, poooop»-lyder for å beskrive grid-cellenes bevegelser i hjernen. Det spiller en rolle at hun bryter fundamentalt med den kjølige, tilbakelente akademiske formen og tilfører … hold dere fast: feminin lekenhet og smidighet i globalt, direktesendt TV. Det kjente feministiske slagordet fra 1970-tallet har fått ny betydning: Det private er politisk. Det private er faktisk mer politisk enn noen gang. Ja, ikke bare politisk. Det private er økonomisk. Det er akademisk. Vi viser nå hvem vi er. Det spiller helt avgjort en rolle hva som har formet oss, og hvordan vi tar eierskap til vår egen historie. Det har betydning hva som har formet de tydelige stemmene vi lytter til, om
det er Marie Simonsen i Dagbladet, Eva Grinde i Dagens Næringsliv, Trine Eilertsen i Aftenposten eller Frank Rossavik i Bergens Tidende. Hvem er de? Hvor kommer meningene deres fra? Hvor henter de kunnskapen sin? Hva slags liv lever de? Hvem beundrer de? Hva drømmer de om å være med på å skape? Dette har vi i stadig større grad tilgang til, gjennom en stor, dyp og rik palett av uttrykksformer. Dette er ikke et skummelt initimitetstyranni. Det er privat, det er politisk – det er relasjonell utvikling. Det er nært, varmt, kleint og sårbart menneskelig. Det er rosa pønk.
«Vi er oppvokst med en nesten ensidig sosial konkurransemodell som kan sabotere og gi kollektive tapssituasjoner der mennesker møtes.»
Hele regnbuen
Livet er en konstant kollisjon mellom kulturer – mellom fargeskalaer – mellom uttrykksformer. Men, som Anne Grete Preus sier: «En kollisjon er også et møte». Så la oss lære å kollidere: En dame som jubler over sukkerspinn og duskepenner, har mye å lære av en kollisjon med en mann som river seg i håret over smilefjesenes tyranni. La oss utfordre hverandre. La oss blande hvitt og rødt, og få rosa. Dette kalles emergente løsninger på forskningsspråket, og det er nettopp det vi trenger for å bringe verden fremover. Bedrive fag uten grenser – omtanke uten grenser – forskning uten grenser.
Det er dette vi forsøker å få til gjennom såkalt «tverrfaglighet» – et ord så tørt og tvert at det skremmer både svarte og rosa pønkere – for ikke å snakke om de akademikerne og forskerne som skal utøve denne tørre og tverre fagligheten. Alle snakker om behovet for tverrfaglighet for å finne de virkelig store forskningsgjennombruddene, men de færreste våger seg ut på glattisen. Hvorfor? Kanskje fordi det ikke gir umiddelbar prestisje i form av penger, posisjoner, meritterende publisering og målbar intellektuell innflytelse. Fordi det tar tid. Fordi det