NÅDELØSE NORDMENN GESTAPO
1940–1945
© 2014 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Trine + Kim design studio
Omslagsfoto: NTB scanpix
Layout: akzidenz as | Dag Brekke
Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6 b
Boka er satt med Sabon 11,5/14,3
Repro: Løvaas Lito AS
Trykk og innbinding: Bookwell, Finland
ISBN: 978-82-489-1507-2
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12
0161 Oslo www.kagge.no
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets
Kds Oslo – Aussendienststelle Skien ............................................. 463
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling i Skien .......................................................................... 469
Kds Oslo – Aussendienststelle Larvik ............................................
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling
Kds Oslo – Aussendienststelle Kongsvinger .................................. 515
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling i Kongsvinger ............................................................... 534
Kds Oslo – Ausendienststelle Fredrikstad ..................................... 539
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdelinger i Nordland og Troms
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling i Høyanger ................................................................... 922
KdS Stavanger............................................................................. 925
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling i Stavanger ................................................................... 937
Kds Stavanger – Aussendienststelle Kristiansand .......................... 949
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiets avdeling i Kristiansand............................................................. 1018
Nordmenn i militære avdelinger som deltok i aksjoner med det tyske sikkerhetspolitiet ................................................ 1043
Nordmenn i militære avdelinger som deltok i aksjoner med det tyske sikkerhetspolitiet og som ble involvert i vold, mishandling, tortur eller drap .................................................. 1068
Likvidasjoner av nordmenn som tjenestegjorde i det tyske sikkerhetspolitiet.............................................................. 1081
Nordmenn tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiet som ble likvidert før 8. mai 1945 .................................................... 1090
Forord
Dette er tredje og siste del av bokverket Nådeløse nordmenn. Bokserien fokuserer på krigsforbrytelser utført i Norge av norske statsborgere under andre verdenskrig. Denne boken har fått navnet Nådeløse nordmenn – Gestapo 1940–1945, og handler om nordmenn som gikk i tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet. Mange av dem utførte arbeid for Abteilung IV, bedre kjent som Gestapo. Den tar for seg de mest forhatte av alle norske landssvikere under andre verdenskrig –- nordmenn som var angivere, informanter eller dobbeltagenter. De som utga seg for å være med i motstandsarbeid og illegal virksomhet for deretter å informere Gestapos agenter om alt de visste og hvem som skulle arresteres. Det finnes knapt noe som er edelt eller glamorøst over deres virksomhet. De fleste vil betegne den som tarvelig og simpel. Andre nordmenn fikk arbeid som tolker eller politietterforskere. De tjente gode penger på at nordmenn involvert i motstandsarbeid ble arrestert. Mange av dem som var tilknyttet motstandsbevegelsen ble henrettet eller døde i fangenskap. Inne i avhørsrommene, sammen med sine tyske kollegaer i sikkerhetspolitiet, utførte de norske tjenestemennene handlinger som var blant de groveste krigsforbrytelsene som ble utført i Norge under andre verdenskrig. Det tyske sikkerhetspolitiet må ikke forveksles med det norske sikkerhetspolitiet. Dette var en fellesbetegnelse på Kriminalpolitiet og Statspolitiet som besto av norske polititjenestemenn. De samarbeidet riktignok tett med tysk politi, men var egne og selvstendige avdelinger. Boken behandler også to militære
avdelinger med nordmenn som utførte oppdrag i Norge under det tyske sikkerhetspolitiets kommando. I 1944 og 1945 var nordmenn i Frontaufklärungskommando 144 og SS-Polizei-Schijäger-Bataillon 506 med i aksjoner der norske statsborgere ble drept.
Gjennom denne boken dokumenteres det at norske statsborgere utførte et omfattende arbeid for det tyske sikkerhetspolitiet over hele landet. Det skjedde helt fra aprildagene i 1940 og frem til morgentimene 8. mai 1945. Det kan fastslås at det ved enkelte tjenestesteder var flere nordmenn enn tyskere som arbeidet innen det tyske sikkerhetspolitiet. Ved en gjennomgang av aksjonene som sikkerhetspolitiet utførte i Norge, kan det også konkluderes med at Gestapo aldri hadde kunnet avdekke og uskadeliggjøre så mye av den norske motstandsvirksomheten som den faktisk gjorde, uten medhjelpere og samarbeidspartnere med norsk statsborgerskap.1 De tidligere konklusjonene som er fremsatt, om at Gestapo ikke hadde noen særlig nytte av nordmennene i deres tjeneste, må sies å være feilaktige. Dette er første gang det gis ut en bok i Norge med hovedfokus på nordmenn i det tyske sikkerhetspolitiet. Det er ikke hyggelig lesning. Også i denne tredje boken i serien avdekkes det hvordan norske statsborgere har vært mer involvert i grove ugjerninger enn det som tidligere har vært kjent for allmennheten. I likhet med de to foregående bøkene består Nådeløse nordmenn – Gestapo 1940–1945 av detaljerte beskrivelser av virksomheten ved det tyske sikkerhetspolitiets ulike lokalavdelinger. I tillegg blir det også denne gangen lagt frem oversikter over nordmenn som tjenestegjorde ved de ulike lokalavdelingene rundt i Norge og ved hovedkontoret i Oslo. Tusenvis av nordmenn kom på ulike måter i kontakt med det tyske sikkerhetspolitiet, og de aller fleste kan plasseres i kategorien angivere. Det er likevel verdt å bemerke at angiveriene i mange tilfeller ikke fikk noen konsekvenser, derfor er mange av dem som leverte inn anmeldelser til sikkerhetspolitiet ikke kommet med på listene. Det er gjort et utvalg slik at personene som er ført inn i oversiktene både skal ha jobbet aktivt for det tyske sikkerhetspolitiet og, som en hovedregel, dømt for det i en norsk rettsinstans under landssvikoppgjøret. Når det er tatt med noen få personer som ikke oppfyller begge disse kravene er det helt spesielle forhold som gjør at de likevel står oppført i oversiktene
1 Riksadvokatens meddelelsesblad, nr. 36, august 1947, side 53.
over sikkerhetspolitiets norske hjelpere. Dette er personer som av ulike grunner ikke ble dømt under rettsoppgjøret fordi de rømte til utlandet, ikke var mentalt i stand til å bli stilt for retten eller døde før saken deres kom opp for domstolen. Noen få personer med utenlandsk statsborgerskap er også med i oversiktene fordi de ble dømt etter de norske landssvikparagrafene. Dette gjelder først og fremst tyskere med doble statsborgerskap som hadde oppholdt seg i Norge i mange år før krigsutbruddet. Det samme gjelder et par danske og svenske borgere som jobbet for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. Personer som kun hadde sosial omgang med tjenestemenn i det tyske sikkerhetspolitiet er ikke tatt med i oversiktene. Det samme gjelder norske kvinner som hadde kjærlighetsforhold med tyskere eller nordmenn som var ansatt ved avdelingen. Enkelte av dem fikk riktignok landssvikdommer etter krigen, men kan ikke sies å ha vært i tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet. Det samme gjelder for flere personer innenfor den norske statsforvaltningen, politi- og lensmannsetateten, tillitsvalgte i Nasjonal Samling, Hirden, Germanske SS Norge og Norges Arbeidstjeneste. Flere av dem hadde en del pålagt kontakt med det tyske sikkerhetspolitiet gjennom sine stillinger og funksjoner, men disse personene er kun tatt med i oversiktene hvis de utførte arbeid og oppgaver som lå utenfor deres stillingsinstruks og dermed viste utvidet motivasjon og vilje til å arbeide for det tyske sikkerhetspolitiet. Oversiktene består av 1145 norske statsborgere som på ulike måter gjorde tjeneste ved det tyske sikkerhetspolitiet. De utførte ulike former for arbeid. Noen var informanter, provokatører og angivere. Andre var tolker, sjåfører eller ordinære etterforskere. Mange av nordmennene hadde faste ansettelsesforhold, mens andre kun fikk betalt for enkeltoppdrag eller mottok belønning for gode tips. Det er lagt til grunn to hovedkriterier for å komme inn i oversiktene. Det ene er at det må ha vært et ansettelsesforhold. Da har vedkommende vært en del av organisasjonen og en del av virksomheten. Selv om vedkommende ikke aktivt har vært involvert i vold, mishandling eller tortur, så har de gjort det mulig for andre å utføre slike handlinger. Det andre hovedkriteriet gjelder dem som ikke formelt var tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiet, i første rekke informanter og angivere. En del av disse personene er tatt med i oversiktene og kriteriet som er satt er at angiveriet eller anmeldelsen fikk en konsekvens. Under
landssvikoppgjøret ble nærmere 5 000 nordmenn dømt for samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet. Mange av de domfelte ble dømt fordi de hadde hatt kontakt med sikkerhetspolitiet, ikke fordi deres handlinger fikk konsekvenser. I denne boken er det gjort et utvalg og hvilke konsekvenser angiveriet førte til, er lagt til grunn. Angiverier og andre hendelser utført av personer under den kriminelle lavalder er omtalt, men gjerningspersonene er anonymisert. Deler av mishandlingen som fokuserte på å ødelegge eller skade kjønnsorganer er omtalt i forsiktige ordlag. Det er også vist noe moderasjon i omtale av personer med psykiske problemer, men slike forhold er ikke utelatt i sin helhet. Årsaken til at dette er tatt med er fordi det i enkelte tilfeller er med på å forklare handlinger, væremåte og deltakelse i krigsforbrytelser.
Det bør nevnes at det har vært svært utfordrende å sette sammen navneoversiktene til denne boken, sammenlignet med de to foregående utgivelsene i denne bokserien. Årsaken er at mange av det tyske sikkerhetspolitiets kontakter og samarbeidspartnere var agenter med skjult identitet. I ettertid har det vært vanskelig å danne seg et godt nok bilde av deres virksomhet. Dette gjelder særlig dem som var informanter uten særlig betydning. Det må også tas med i betraktningen at enkelte agenter aldri ble avslørt. Etter krigen fortsatte de sine liv og fortalte aldri noen om sine hemmeligheter. Det er ingen grunn til å tro at dette utgjør et stort antall. Sannsynligvis fanget det norske landssvikpolitiet opp det meste av betydning under etterforskningen etter frigjøringen.
I de to foregående bøkene om Hirden og Statspolitiet har det vært forholdsvis enkelt å avgjøre hvem som skulle være med i oversiktene. Ansettelsesforhold eller handlinger som ble straffet i etterkant, avgjorde det. I arbeidet med denne boken har det kommet opp flere tvilstilfeller som har vært vanskelige å vurdere. Hva er egentlig en angiver? Et eksempel fra Ålesund kan illustrere denne problemstillingen. Der levde den strengt religiøse fiskehandleren og stuerten Fredrik Otto Stokke. Han var medlem av Nasjonal Samling, men ikke aktiv i partiarbeid eller i Hirden. En kveld i desember 1940 var hans yngste datter Gunvor ikke kommet hjem fra et selskap. Hun pleide ikke å være ulydig, så Stokke ble bekymret. Ved 01.00-tiden bestemte han seg for å gå ut og lete etter henne. Han fant henne i sentrum. Hun spaserte da sammen med en tysk mann i sivile klær. Stokke hadde
aldri sett ham før. Etter hvert skulle det vise seg at det er en mann som kalte seg Marx. Han jobbet ved Gestapos avdeling i Ålesund. Fredrik Otto Stokke ble opprørt. Det verste var ikke at datteren hans hadde stevnemøter med en tysk polititjenestemann, men at de hadde intimt samkvem uten å være gift. Dagen etter dro Stokke ned til sikkerhetspolitiets kontorer og ba om å få snakke med Marx. Han sa til tyskeren at han hadde ødelagt datteren hans, og at han nå måtte ta konsekvensen av sin handling. Stokke ga ikke Marx noe valg og ventet ham hjem til seg neste dag. Da skulle Marx få be om tillatelse til å gifte seg med datteren hans.
Neste dag kom Marx og sa til Stokke at han «anholder om datterens hånd». Både Stokke og hans hustru ga samtykke til ekteskap. Dette var riktignok før de fikk vite at Marx hadde både kone og barn hjemme i Tyskland, og at ekteskapet derfor ikke kunne godkjennes av de tyske okkupasjonsmyndighetene.2
De neste månedene var Marx ofte på besøk hjemme hos familien Stokke. Særlig god kontakt fikk han med Fredrik Otto Stokke. De snakket mye sammen. Marx var nysgjerrig på det norske språket, og Stokke fortalte om Norge, om kulturen og samfunnet. I tillegg hjalp han Marx med å lære norsk. De snakket lite om krigen, og enda mindre om den norske motstandsbevegelsen, eller andre problemstillinger knyttet til den tyske okkupasjonen. Først og fremst ble Marx behandlet som en svigersønn. Likevel var samtalene med Stokke viktige for Marx. Han lærte seg språket og fikk nyttig kjennskap til lokale forhold i byen.
I Ålesund var reaksjonene kraftige på at familien Stokke pleiet kontakt med en av de verste torturistene ved det tyske sikkerhetspolitiet i byen. De ble også anklaget for å være informanter.3 Spørsmålet som må stilles er om Fredrik Otto Stokke egentlig gjorde noe kriminelt? Var han angiver eller kun en hyggelig samtalepartner for en av tjenestemennene ved det tyske sikkerhetspolitiet som var kjæresten til datteren hans? Fredrik Otto Stokke er ikke tatt med i oversiktene i denne boken. Årsaken er at han, utfra de kriteriene som er lagt til grunn i denne boken, ikke kan sies å komme inn under kategorien angiver
2 Opplysningene kom frem under rettssaken mot Fredrik Otto Stokke ved Ålesund byrett i april 1946.
3 Opplysningene kom frem under fremstillingen av Fredrik Otto Stokke ved Ålesund forhørsrett i juni 1945.
eller informant. Ingen av opplysningene førte direkte til arrestasjoner eller fikk andre konsekvenser.
Et annet eksempel som kan nevnes gjelder den jødiske urmakeren Harry Meier Koritzinsky fra Oslo. Koritzinsky var utdannet ved Krigsskolen og hadde dermed offisersbakgrunn. Han var med å kjempe mot tyskerne i aprildagene 1940, men flyktet til Sverige da avdelingen hans overga seg. Han kom tilbake til Norge noen måneder senere i løpet av sommeren eller høsten 1940. Året etter, i 1941, ble han utrolig nok en sentral samtalepartner for en av tjenestemennene ved det tyske sikkerhetspolitiet. Koritzinskys kontakt ble SS-Hauptsturmführer Wilhelm Arthur Konstantin Wagner. Den tyske tjenestemannen var utdannet teolog og ansatt ved sikkerhetspolitiets avdeling med særskilt fokus på kirkesamfunn, jøder og frimurere. Wagner kom til Norge i februar 1941 og han ble snart introdusert for 40-årige Harry Meier Koritzinsky som var sekretær ved Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.4 Gjennom en lengre periode, fra høsten 1941 og frem til arrestasjonen av de norske jødene i 1942, hadde de to jevnlig kontakt. Totalt hadde de minst 30 møter, og i disse samtalene ga Koritzinsky fra seg opplysninger om en rekke jøder bosatt i Norge.5 I ettertid er det enkelt å slå fast at Harry Meier Koritzinsky må ha vært svært godtroende og naiv.6 Kanskje han trodde at det gjennom samtaler og samarbeid var mulig å bedre forholdene for de norske jødene? Høsten 1942 rømte Harry Meier Koritzinsky til Sverige. Samtidig ble nærmere halvparten av de norske jødene arrestert av norsk politi. De fleste mistet livet i de tyske utryddelsesleirene. Harry Meier Koritzinsky arbeidet ved det norske flyktningkontoret i Stockholm hvor han avanserte fra sekretær til leder i løpet av krigsårene. Det ble ikke reist tiltale mot Koritzinsky selv om hans kontakt med det tyske sikkerhetspolitiet ble kjent under rettssaken mot Wilhelm Arthur Konstantin Wagner. I 1946 ble derimot Koritzinsky forstander for Det Mosaiske Trossamfund i Norge
4 Tangestuen, Mats: «Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942», i Jødiske flyktninger fra Norge i Sverige 1940–1945, side 47.
5 Opplysningene kom frem under rettssaken mot Wilhelm Arthur Konstantin Wagner. Han ble domfelt ved Høyesterett 30. april 1947 for blant annet medvirkning til drap til tvangsarbeid i 20 år, med fradrag av 645 dager for utholdt varetekt. Utvist 8. januar 1952. Uttransportert 18. januar 1952.
6 Samtale med Mats Tangestuen i september 2014. Tangestuen er historiker ved Jødisk Museum i Oslo.
og hadde denne funksjonen frem til 1975. I det jødiske miljøet var det enkelte som ikke hadde glemt Koritzinskys kontakt med det tyske sikkerhetspolitiet i forkant av jødedeportasjonene. Noen omtalte ham som «forræder», men kan han omtales som angiver og informant? Visste han noe om hva opplysningene han ga fra seg skulle brukes til?
Opplysningene som kommer frem i navneoversiktene er hentet fra norske arkiver, men i mange tilfeller har informasjonen vært unntatt offentligheten. De blir nå for første gang gjort kjent. Dette gjøres for å gi et så presist bilde som mulig av de faktiske forhold og som dokumentasjonsgrunnlag. Alderen på personene er regnet ut fra tidspunktet da de ble involvert i de omtalte forholdene. Når det gjelder bo-/ fødested er det gjengitt etter strafferegisterets registreringer. Datoene for innmeldelse i Nasjonal Samling er hentet fra registrene som ble lagt frem i rettssakene under landssvikoppgjøret eller fra Nasjonal Samlings egne medlemslister. Der det ikke har vært samsvar mellom opplysningene i de ulike registrene, er det foretatt skjønnsmessige vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Opplysningene om frontkjempertjeneste er hentet fra Frontkjemperkontorets arkiver og fra dokumenter som ble lagt frem under rettssakene.
Det er viktig å bemerke at dette tredje bindet av Nådeløse nordmenn bør ses i sammenheng med de andre utgivelsene i bokserien. Særlig gjelder dette den første boken, Nådeløse nordmenn – Statspolitiet 1941–1945. Statspolitiet og det tyske sikkerhetspolitiet samarbeidet tett, og flere hendelser kunne vært nevnt i begge bøkene. I denne tredje delen er det derfor utelatt en del hendelser og i stedet henvist til boken om Statspolitiet.
Det er også verdt å nevne et annet forhold som er spesielt for dette tredje bindet i bokserien. Nettverket til Henry Oliver Rinnan, det såkalte Sonderabteilung Lola, er en naturlig del av enhver bok om det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. Det gjelder også for Nådeløse nordmenn – Gestapo 1940–1945. Samtidig er dette en del av den norske krigshistorien som har vært viet mye oppmerksomhet og vært gjenstand for omfattende forskning og gransking. I motsetning til mange andre nordmenn som var tilknyttet det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, er medlemmene av Rinnans nettverk, og deres handlinger, i stor grad gjort godt kjent. Det er skrevet en rekke gode bøker, uttallige
avisartikler, magasinreportasjer og dokumentarprogrammer for fjernsyn og radio som gir et godt innblikk i denne gruppens virksomhet.
I denne boken vil derfor forfatteren kun gi et sammendrag av Sonderabteilung Lolas virksomhet i Norge hvor en del av de mest relevante opplysningene er tatt med. Mye av informasjonen som gjengis her er basert på rettssaken som ble gjennomført under landssvikoppgjøret, hvor den viktigste informasjonen er gjort kjent gjennom Riksadvokatens meddelelsesblad nr. 48, juni 1948. Identiteten til enkelte av gruppemedlemmene har frem til nå ikke blitt offentliggjort, men samtlige 70 av dem som var tilknyttet gruppen presenteres her i oversikten over personer som sto i samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet i Trondheim. Samtidig er en del informasjon om gruppen blitt utelatt. For dem som ønsker et enda mer komplett bilde av Sonderabteilung Lola, anbefales ytterligere litteratur. Anbefalte bøker er Rinnanbanden av Klaus Grøneng, Sjonglørene. Seierherrenes spill med Henry Rinnan, av Ola Flyum, Kvinnene i Rinnanbanden, av Idar Lind, Rinnan – et nærbilde av Aage G. Sivertsen og Rinnans testamente, av Ola Flyum og Stein Slettebak Wangen. NRKs dokumentarserie Skyggespill fra 1996, vil også være interessant for mange, hvor flere av aktørene på begge sider forteller om det de var med på.
Totalt består altså denne serien av tre bøker. Den første boken, Nådeløse nordmenn – Statspolitiet 1941–1945, ble gitt ut 22. oktober 2012. Den andre boken, Nådeløse nordmenn – Hirden 1933–1945, ble utgitt 4. november 2013. I forkant av begge disse utgivelsene var det klart at innholdet i bøkene kom til å vekke reaksjoner. Bokserien navngir tusenvis av nordmenn som utførte, eller var involvert i, ugjerninger som drap, tortur og mishandling i tjeneste for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Det har aldri tidligere vært gjort i Norge. Allerede før bøkene ble lagt ut for salg kom de første reaksjonene. Mange var positive og forventningsfulle, andre kritiske og negative. I tiden etter utgivelsene mottok både forfatteren og Kagge Forlag hundrevis av henvendelser fra personer som hadde reaksjoner, kommentarer eller innspill i forbindelse med det som ble avdekket i de første samlede beretningene om Hirden og Statspolitiets virksomhet i Norge under andre verdenskrig.
Det er fortsatt stor interesse for andre verdenskrig i Norge, og det gis ut en jevn strøm av ulike publikasjoner, bøker og filmer om temaet. Likevel tydet tilbakemeldingene på at det som kom frem i de to første delene av Nådeløse nordmenn, var noe nytt. Aldri før hadde Statspolitiets og Hirdens ugjerninger blitt samlet og lagt frem så detaljert. Omfanget var overraskende. Det faktum at selv hardbarkede tyske SS-offiserer med årelang erfaring fra Østfronten og tyske konsentrasjonsleirer reagerte på nordmennenes råskap, var sjokkerende. Selv etablerte og erfarne historikere var forundret over mye av det som kom frem. Var norske polititjenestemenn og hirdmedlemmer med på å henrette sine egne landsmenn? Var virkelig torturen og mishandlingen så omfattende og systematisk?
Bøkene ble møtt med hard kritikk fra flere hold. Enkelte historikere gikk offentlig ut og mente at bøkene aldri burde vært utgitt i sin form. Særlig reagerte de på at personer i underordnede, administrative stillinger i Statspolitiet var blitt navngitt. Det ble også kritisert at tusenvis av ofre og gjerningsmenn ble identifisert. Andre kritikere fulgte på og poengterte at de ikke ønsket at detaljerte beskrivelser av henrettelser eller avhør der det ble tatt i bruk tortur og vold skulle offentliggjøres. Rapportene om drapene burde, ifølge de samme kritikerne, heller ikke vært gjengitt. Det var «forskningsmessig uetisk» at dokumenter unntatt offentligheten ble brukt som kildemateriale og at innholdet var gjengitt uten «kvalifisert sensur». Andre historikere var avventende, men registrerte at bokserien Nådeløse nordmenn tok i bruk en helt ny praksis. Dette kunne føre til at helt nye avveininger vedrørende offentliggjøring av navn og personlige opplysninger kunne bli lagt til grunn. Enkelte historikere uttrykte at hvis rettsapparatet ikke grep inn og stanset bøkene, ble grensen for hva som nå kunne offentliggjøres for allmennheten, forskjøvet. De ville følge nøye med på hvilke reaksjoner som eventuelt måtte komme fra Riksarkivet og andre offentlige aktører.
Også internasjonalt har de to bokutgivelsene vekket reaksjoner. I flere land ble opplysningene som kom frem gitt betydelig medieomtale. Der ble mange overrasket over forholdene som var blitt avdekket. Få kjente til at nordmenn i et så stort omfang tok del i krigsforbrytelsene. Etterforskningslederen ved Simon Wiesentahlsenteret, dr. Efraim Zuroff , gikk så langt som til å be om å få møte
representanter fra det norske justisdepartementet. Han ønsker å endre den norske lovgivningen slik at det kunne bli mulig å straffe krigsforbrytere som fortsatt er i live og ikke har, slik han ser det, blitt stilt tilstrekkelig til ansvar for sine ugjerninger. I internasjonale medier ble det også reagert på den norske debatten i kjølvannet av bokutgivelsene. Det vekket en viss forbauselse at det i Norge var større fokus på å beskytte identiteten til krigsforbrytere enn å ta inn over seg ugjerningene de faktisk hadde begått. Det ble stilt spørsmål ved hvorfor ikke myndighetene hadde tatt på seg et større ansvar siden forbrytelsene ble utført av norske statsborgere. Blant etterkommere og gjenlevende personer som ble omtalt i bøkene kom det ulike reaksjoner. For en del var identifiseringen av gjerningspersoner problematisk, og flere pårørende varslet at de ville forsøke å få stanset bokutgivelsen. Det ble også advart om at opplysningene som kom frem i boken ville ødelegge livet til enkeltmennesker og familier. Enkelte gikk langt i å antyde at noen av de gjenlevende gjerningspersonene ville avslutte livet for egen hånd fordi deres belastende fortid nå ble kjent for deres familier gjennom bøkene. Andre var derimot mer positive. Endelig fikk de svar på hvorfor andre verdenskrig var et tema som det aldri ble snakket om hjemme. Gjennom denne bokserien kunne de selv se hva en onkel, bestefar, far eller mor hadde vært med på. I mange tilfeller var informasjonen de satt inne med fra før, feilaktig eller mangelfull, og først nå ble hendelser og handlinger satt inn i en sammenheng. Selv følte de verken skyld eller ansvar. Først og fremst var de interessert i å få vite, for deretter å kunne legge det bak seg. Flere etterkommere uttrykte at de følte en form for lettelse og sa seg ikke enig i kritikken. Slik de så det var det ikke et problem at det nå blir fokus på gjerningsmennene og at det blir kjent hvem de var. Det viktigste er at det ikke skjer igjen og at det skapes en bevissthet om at nær sagt hvem som helst kan utføre handlinger som for ettertiden kan fremstå som makabre. Gjerningsmennene i denne boken, etterkommernes fedre og bestefedre, var ikke ondskapsfulle. Det er derfor det er viktig at det blir kjent hva de gjorde.
Det virker som om de fleste konkluderer med at bokserien Nådeløse nordmenn er viktig. Omfanget av norske krigsforbrytelser bør bli kjent i sin fulle bredde, selv om det er ubehagelig. Dette er opplysninger vi nordmenn i dag bør ha kjennskap til. Slike reaksjoner var det