1 – Begynnelsen
DET BEGYNTE MED EN nyhetsreportasje.
Den islamske staten, eller IS, hadde preget nyhetsbildet hele sommeren 2014. Terrorgruppen hadde erobret flere byer i Irak den siste tiden, blant annet Mosul, en av de aller største byene. IS virket nesten ustoppelige, der de stormet den ene irakiske byen etter den andre og jaget regjeringsstyrkene på flukt. Jeg hadde fulgt den syriske borgerkrigen med stor interesse siden konfliktens utbrudd i 2011. Jeg visste at IS opprinnelig hadde oppstått i Irak i 1999, men at de hadde blitt til en av de største og mest fryktede jihadistgruppene i Syria under borgerkrigen der.
Da IS erklærte kalifatet sitt i slutten av juni 2014, hadde den norsk-chilenske fremmedkrigeren Bastian Alexis Vasquez fra Skien figurert i en propagandavideo for terrorgruppen. I videoen fra grenseområdene mellom Syria og Irak viste han stolt frem en irakisk grensestasjon som IS hadde erobret, samt et titall fanger de hadde tatt. Jeg var forundret over fremgangen til terrorgruppen, og jeg fant det også svært urovekkende at så mange europeere, inkludert nordmenn, hadde sluttet seg til IS. Hva kunne disse fremmedkrigerne finne på hvis de noensinne
kom hjem? Som en del av et stadig mer radikalisert islamistmiljø og med fersk kamperfaring fra Syria og Irak, kunne de utgjøre en stor trussel mot Vesten i den kommende tiden.
Det var august 2014. Sommerferien var over og jeg var tilbake i Rena leir, hvor jeg jobbet som soldat i Telemark bataljon. I løpet av de siste få dagene hadde situasjonen i Irak utviklet seg drastisk. Frem til da hadde ikke IS gått til direkte angrep mot kurderne eller de kurdiske styrkene i Nord-Irak, kjent som Peshmerga, men heller konsentrert offensivene sine mot de irakiske styrkene i resten av landet. I løpet av de to første ukene i august gjennomførte IS imidlertid en lynoffensiv i Nord-Irak og erobret store landområder, inkludert den kurdiske byen Sinjar.
Og det var nettopp en reportasje fra Sinjar jeg så.
Jeg så bilder av jesidier, en religiøs minoritet som av IS ble betraktet som djeveldyrkere, som begravde sine døde barn på Sinjar-fjellet. Jeg hørte historier om hvordan IS tvang ikke-muslimer til å konvertere til islam. Om tusenvis av menn som ble dumpet i massegraver. Om kvinner som ble ført bort til byer som Mosul og Tal Afar for å selges som sexslaver på markedene.
«Har du sett hva som skjer i Kurdistan, eller? De jævla kukksugerne tok Sinjar og slakter innbyggerne. De dreper alle, og ingen gjør noe!»
Jeg var på vei tilbake til kasernen etter en treningsøkt på styrkerommet og støtte på Dilshad. Dilshad var en norsk-kurdisk kompis som jobbet i en av Telemark bataljons støttekompanier.
Han var helt fra seg. «Jeg vurderer å dra ned. Bare si opp jobben og dra ned for å hjelpe til. Jeg får knapt sove når jeg
tenker på hva de stakkars menneskene går gjennom nå. De voldtar kvinner og barn, visste du det?»
Jeg hadde ikke vært i Nord-Irak etter at jeg og familien min flyktet derfra på 80-tallet. Ikke engang på ferie. Jeg pratet knapt språket og kjente ikke til kulturen så godt som jeg kanskje burde. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle kjenne et behov for å reise tilbake en dag, så jeg tok meg aldri bryet med å lære meg disse tingene. Jeg hadde alltid følt meg mer norsk enn noe annet. Men islamistenes herjinger i de kurdiske områdene hadde vekket noe i meg.
Jeg skulle imidlertid være profesjonell og holde hodet kaldt. «Vent litt med det, Dilshad», svarte jeg. «Amerikanerne bomber nå, og du skal ikke se bort fra at vestlige bakkestyrker sendes inn snart. Kanskje vi da blir involvert på en eller annen måte. Det er bedre enn å reise ned på egen hånd.»
Vi skilte lag, og jeg oppfordret ham nok en gang til ikke å ta en forhastet beslutning. Jeg hadde et oppriktig håp om at verdenssamfunnet ville gripe inn snart. I midten av august hadde flere vestlige land sagt seg villige til å bidra militært i Irak for å stanse IS sin fremrykning. De ville også hjelpe de lokale myndighetene med å takle den humanitære katastrofen, som blant annet innebar at over en million mennesker var internt fordrevet i sitt eget land.
USA tok på seg lederrollen og anmodet også Norge om å bidra militært, men daværende statsminister Erna Solberg avviste dette kategorisk og sa at det var uaktuelt med norsk militær deltagelse. Norge skulle derimot sende et C-130 Hercules transportfly for å frakte humanitær hjelp til Irak.
En Hercules mot IS? Hvor halvhjertet var ikke den reaksjonen? På dette tidspunktet hadde til og med FNs sikkerhetsråd
antydet at IS hadde begått folkemord mot jesidiene i NordIrak. Så hvorfor gjorde vi ikke da mer? Hadde vi allerede glemt lærdommene fra Rwanda og Bosnia, hvor ingen grep inn før det var for sent?
Det norske transportflyet fløy en enkelt tur til Nord-Irak i september, før det returnerte til Gardermoen militære flystasjon og ble stående der. Det viste seg at det faktisk ikke var behov for dette flyet i utgangspunktet, så oppdraget ble avsluttet kort tid etterpå. Det var ren symbolpolitikk fra den norske regjeringens side.
I september var det dessuten et NATO-toppmøte i Wales, der bekjempelsen av IS stod høyt på agendaen. Jeg fulgte spent med. Kanskje regjeringen ville snu og tilby støtte til våre allierte likevel? Men statsministeren gjentok nok en gang at det var uaktuelt for Norge å bidra militært i Irak. Jeg kunne ikke tro det. Hva var vitsen med å ha et innsatsforsvar hvis det aldri skulle brukes? Jeg kunne ikke tenke meg et bedre påskudd for regjeringen til å sende styrker til utlandet enn det å stoppe et folkemord. Og hva med alle fremmedkrigerne fra Europa som kjempet i IS sine rekker? Hadde vi ikke et ansvar for å stoppe våre egne borgere som deltok aktivt i krigsforbrytelser og ande grusomheter der nede? Og hvem skulle hindre dem fra å komme hjem og utføre terroraksjoner her, i våre egne storbyer?
Der og da innså jeg at det var nytteløst å vente på at Norge skulle involvere seg direkte i kampen mot IS.
Jeg måtte gjøre det på egen hånd.
Jeg lærte tidlig at menneskets historie var en fortelling om vold, og at fred var et avvik. Barn som ble født i Nord-Irak på midten av 80-tallet, gjorde gjerne det. Irak og Iran lå på denne tiden i krig med hverandre, og kurderne i Nord-Irak, som
lenge hadde lidd under det irakiske regimet, valgte å støtte Iran under det som skulle bli en av de dødeligste konfliktene siden annen verdenskrig.
Mine foreldre var kurdere, og min far hadde vært politisk aktiv. Det var ikke akkurat den beste kombinasjonen på den tiden.
Som hevn for støtten til Iran satte den irakiske diktatoren
Saddam Hussein seg et mål om å utrydde kurderne i 1988. I det som ble kjent som Anfal-kampanjen, ble over 180 000 mennesker i Nord-Irak drept av det irakiske regimet på relativt kort tid. De fleste var kurdere, men også andre folkegrupper som ble sett på som illojale overfor regimet, ble ofre i de utallige massakrene som fant sted.
Ikke lenge etter at jeg ble født, flyktet familien min til Iran. For å krysse grensen måtte vi ty til menneskesmuglere.
Vi ble ført gjennom et fjellområde på hesterygg av smuglerne. Smuglergodset deres, enten det var mennesker, våpen eller andre varer, var attraktive mål for irakiske fly. Under flukten ble gruppen med flyktninger som kom bak oss, bombet. Ingen overlevde; gruppen vår unnslapp kun fordi vi kort tid i forveien hadde funnet skjul i et skogholt.
Moren min og jeg var dessuten nær ved å falle ned fra en av fjellsidene. Pleddet hun bar meg i, løsnet fra kroppen hennes, og jeg var i ferd med å falle av hesten. Stien vi fulgte, var smal, akkurat stor nok til at én hest kunne gå på den i bredden, og det var et høyt stup på den ene siden. Hennes paniske reaksjon da pleddet løsnet, skremte hesten, så den bykset nesten ned fjellsiden.
Jeg husker ingenting fra flukten eller tilværelsen som flyktning, men jeg har blitt fortalt hvordan jeg elsket drønnene og
de kraftige lysglimtene fra angrepene vi ble vitne til underveis. Jeg ser for meg at jeg var som et lite barn som opplever fyrverkeri for første gang.
I Iran ble vi plassert i en overfylt teltleir. Selv om de irakiske kurderne i utgangspunktet støttet Iran under krigen, ble ikke sympatien gjengjeldt. Som liten ble storebrødrene mine og jeg blant annet tvunget til å se på at en tenåringsgutt fra leiren vår ble pisket til blods av vaktene som straff for at han hadde hatt et forhold til ei lokal jente. Jeg gråt under hele seansen.
Vi bodde i denne flyktningleiren i halvannet år før vi klarte å ta oss videre til Syria. Etter tre måneder i hovedstaden Damaskus reiste vi videre til Europa og endte til slutt i Norge.
Mine første minner fra barndommen er fra asylmottaket på Fagernes. Jeg husker de lokale ungdommene som ruset med motoren på mopedene sine utenfor asylmottaket på kveldstid.
Jeg husker jeg fikk sjokoladeegg til påske. Og jeg husker de små lekesoldatene i plast som storebrødrene mine og jeg lekte med.
Soldatene fulgte med på flyttelasset da vi flyttet til et lite tettsted utenfor Hamar. Jeg kunne leke med dem i timevis. Etter som jeg ble større, gikk jeg over til å leke med actionfigurer. De var større enn lekesoldatene i plast, hadde bevegelige ledd og var mye mer detaljert utformet. I tillegg til å leke med dem elsket jeg å studere dem. Jeg var fascinert av støvlene, kamuflasjeuniformene i forskjellige mønstre og farger, patronbeltene som gikk på kryss og tvers av de muskuløse overkroppene og ikke minst våpnene. Jeg var solgt. Det var soldat jeg ville bli.
Jeg lekte ikke så mye med de andre barna i nabolaget. Jeg var ikke interessert i ballspill, fotballkort eller tråbiler. Jeg ville heller sitte i kjellerstuen hjemme og smugtitte på VHS-filmene
til storebrødrene mine når de var borte. Der de andre barna hadde Eric Cantona og Michael Jordan som forbilder, vokste jeg opp med actionhelter som Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og Chuck Norris. Jeg ville bli som de tause, sterke heltene i favorittfilmene mine.
Virkeligheten var derimot en ganske annen. Jeg hadde blitt alvorlig syk under reisen til Europa og var undervektig gjennom hele oppveksten. Jeg hadde aldri matlyst og klarte ikke å ta til meg nok næring. I tillegg var jeg plaget av angst og mareritt. Jeg var ofte redd og usikker, uten at jeg nødvendigvis hadde en god grunn til det. Det var bare en generell følelse jeg hadde hele tiden, det at verden var et skummelt og farlig sted.
Det ble noen turer til helsesøster og barnepsykolog som liten. Spinkel og redd som jeg var, var det lite ved meg som minnet om en John Rambo.
Interessen for militæret forsvant imidlertid aldri. Storebrødrene mine avtjente førstegangstjenesten på Garnisonen i Porsanger på midten av 90-tallet. Jeg var stolt da de kom hjem på permisjon i uniform og fortalte om rekrutten og helvetesuka. Jeg kunne knapt vente til jeg ble gammel nok til å kunne reise i militæret selv.
Noen år senere fikk jeg en forsmak på hva Forsvaret kunne tilby, da jeg tilbrakte arbeidsuken min på Terningmoen leir i Elverum. Det var stort for en 15 år gammel guttunge å bli kledd opp i uniform, marsjere rundt i øvingsområdet og prøveskyte med både AG3 rifle og MP5 maskinpistol, våpen jeg kjente igjen fra dataspillene mine. Ung og uvitende som jeg var, følte jeg meg klar for førstegangstjenesten og videre tjeneste i Forsvaret.
Nå var det bare å vente til jeg var ferdig med skolen, som jeg hatet mer enn noe annet. Om det skyldtes mangel på motivasjon for fagene eller lærevansker, vet jeg ikke. Dette var før begrepet ADHD ble allment kjent, så jeg ble aldri testet for det, ei heller andre diagnoser. Historie var det eneste faget jeg likte. Jeg kunne sitte i mattetimen og bla gjennom historieboka i skjul og lese om den greske antikken eller middelalderen i Europa. At det lå i vår natur å krige, forstod jeg ganske raskt. Å drepe fienden, ta deres kvinner og barn som slaver og brenne ned deres hjem var det som hadde drevet sivilisasjonene fremover gjennom årtusener.
Slik hadde det alltid vært, og slik ville det alltid være. Å tro noe annet var ren utopi. Dette var en mørk åpenbaring å få, og jeg følte jeg måtte gjøre meg selv forberedt på en kommende krig slik at jeg kunne beskytte meg selv og mine nærmeste, samt verdiene jeg stod for.
Etter to år på videregående skole hadde jeg fått nok. En dag fikk jeg storebroren min til å kjøre meg til Vernepliktsverket på Hamar. Vernepliktsverket holdt til i Ridehuset, et gammelt depot fra slutten av 1800-tallet som var omgjort til administrasjonslokaler for Forsvaret. Med bestemte skritt gikk jeg inn gjennom den svarte smijernsporten som førte til den gamle oppstillingsplassen. Jeg gikk fra bygning til bygning og prøvde alle dørene, helt til jeg fant en som var ulåst. Der satt det en offiser på kontoret nærmest inngangen, og jeg banket på den åpne døren.
«Hva kan jeg hjelpe deg med, unge mann?» svarte han imøtekommende.
Jeg forklarte ham at jeg hadde vært på sesjon og at jeg etter planen skulle starte på førstegangstjenesten om ett år, men at
jeg kunne tenke meg å begynne på den tidligere, nå som jeg var ferdig med skolen. Han ga meg to valgmuligheter: Grensejegertjeneste ved Garnisonen i Sør-Varanger, eller Hans Majestet Kongens Garde. Jeg visste hva Garden var, men jeg hadde aldri hørt om grensejegere før og ante ikke hva de gjorde.
Siden Garnisonen i Sør-Varanger hadde innrykk noen måneder før Garden, falt valget på dem. Jeg var utålmodig etter å komme i gang. Jeg tilbrakte kveldene foran PC-en på gutterommet og leste meg opp om grensejegerne. Det virket som en spennende tjeneste, og jeg gledet meg til å reise nordover, fullstendig uvitende om hva som ventet meg.
En kald januarkveld i 2004 landet jeg på Høybuktmoen leir i Kirkenes sammen med de andre rekruttene. Turen hadde foregått i et C-130 Hercules transportfly, og jeg hadde sittet bakerst i flyet nær lasterampen, hvor det strømmet inn kaldluft, så jeg var stivfrossen allerede før vi kom frem. Jeg begynte å kjenne meg usikker idet vi steg ut av flyet og ble møtt av en iskald vind og bitende kulde.
Jeg var en datanerd som hadde tilbrakt mesteparten av tenårene foran PC-skjermen, enten hjemme på gutterommet eller på datatreff med andre nerder. En spinkel, utrent unggutt som knapt hadde vært ute i naturen før. Med ett slo det meg at jeg kanskje ikke var forberedt på det som ventet oss i det hele tatt. Som ferske rekrutter ble vi plassert i Utdanningskompaniet. De som bestod den seks måneder lange utdanningen ble overført til Grensekompaniet og fikk tilbringe de siste seks månedene av førstegangstjenesten som grensejegere langs den norsk-russiske grensen. De som ikke var skikket til å sendes ut på grensen, ble overført til Garnisonskompaniet, hvor man
kunne ende som vaktsoldat, vognfører eller kjøkkenassistent i leiren.
Garnisonsjegere, som de ble kalt, hadde ikke akkurat samme status som dem på grensen.
Under rekrutten tilbrakte vi mye tid ute i kulden. Oppakningen var tung, og vi gikk langt på ski. Alt var nytt, og jeg strevde som en bikkje i snøen. Under skimarsjene kunne jeg falle og bli liggende i dypsnøen, begravd under sekken på 3040 kilo, og til stor frustrasjon for mine medsoldater som stadig måtte hjelpe meg opp. At jeg ikke hadde det som skulle til for å bli grensejeger, var en underdrivelse.
Allerede etter den første feltøvelsen søkte jeg meg over til Garnisonskompaniet frivillig, i håp om å få en stilling som vaktsoldat. Troppssjefen min avslo søknaden. Han mente jeg hadde potensial, og jeg ble bedt om å fortsette videre i Utdanningskompaniet. Sannheten var nok at det var svært mange andre som hadde søkt enklere tjeneste i Garnisonskompaniet.
Om jeg ikke akkurat var fallskjermjegermateriale, så var jeg tydeligvis ikke en av de dårligste heller.
Etter et halvt år med varierende motivasjon og middels innsats i Utdanningskompaniet, ble jeg til slutt grensejeger. Selv om jeg hadde lagt bort planen om å fortsette i Forsvaret under rekruttperioden, var det likevel et stolt øyeblikk da jeg fikk den svarte og gule snoren på uniformen, den som symboliserte at man var grensejeger.
Tjenesten på grensen var annerledes. Utdanningen var over, og nå skulle vi overvåke og patruljere grensen mot Russland. Å være på skarpt oppdrag gjorde noe med motivasjonen. Det ga mening. Vi jobbet i små lag og med liten innblanding fra befalet. I tillegg til å tilbringe flere timer på observasjonspost
hver dag gikk vi lange patruljer langs grensen. Vi gikk i all slags vær og i bratt og vanskelig terreng, både til fots og på truger. Langsomt begynte jeg å komme i bedre form, bli mer hardfør og sikker på meg selv.
Vinteren meldte sin ankomst, og slutten på førstegangstjenesten nærmet seg. Jeg kom frem til at jeg ønsket å fortsette i Forsvaret. Jeg hadde sett hvor mye progresjon jeg hadde hatt det siste året, og tenkte at noen år til i grønt ville definitivt gjøre meg til en mann. Jeg håpet selvfølgelig på utenlandstjeneste også.
Halvannet år tidligere hadde en amerikanskledet koalisjon invadert Irak og styrtet Saddam Hussein og det irakiske regimet. Norske styrker var da på plass både i Irak og Afghanistan. Oppdragene Forsvaret hadde tatt på seg, var relativt ufarlige på den tiden, og det var aldri snakk om at de norske soldatene deltok i strid eller opplevde trefninger, bortsett fra spesialstyrkene som jaktet på al-Qaida- og Taliban-ledere i de afghanske fjellene. Det virket uansett som en spennende opplevelse å reise til et konfliktområde og se hva livet utenfor trygge Norge kunne by på.
Jeg sendte av gårde en søknad til Telemark bataljon. Dette var opprinnelig en lett infanteribataljon med vernepliktige soldater som hadde tilhold på Heistadmoen leir i Kongsberg. I 2002 ble avdelingen imidlertid omorganisert til en mekanisert infanteribataljon som bestod utelukkende av yrkessoldater og befal, og avdelingen flyttet til Rena leir i Hedmark. Ønsket man utenlandstjeneste, var dette stedet man søkte seg til.
Våren 2005 fikk jeg brev fra Forsvaret. Det var avskjed på grått papir. På grunn av den store søkermassen hadde jeg ikke nådd opp i konkurransen. Jeg var langt nede i noen dager, men
bestemte meg for ikke å dvele ved det. Jeg flyttet hjemmefra like etter avslaget og fant meg en jobb i Oslo med gode kollegaer og bra lønn. Halvannet år senere flyttet jeg inn i en splitter ny leilighet jeg hadde kjøpt utenfor Oslo. Livet var egentlig ganske bra, men jeg følte at noe manglet, at jeg hadde et potensial jeg ikke fikk brukt i det sivile. Drømmen om å være soldat var ikke helt død.