Kristin Brandtsegg Johansen: Jeg har levd i dette landet i tusen år

Historien om den lille jenta som sitter skjult bak ripsbuskene i hagen og skjelver i sommerkjolen, mens hun leser om den styggvakre, uberegnelige Skarphedin, grep langt inn i mye av det Sigrid Undset senere skulle skrive om ubøyelige viljer og komplisert kjærlighet. Den korthugne, usentimentale formen virket så direkte på henne: «Jeg måtte legge fra meg boken og begrave ansiktet i gresset, jeg så det så tydelig, det gjorde vondt.»

Erfaringen peker videre til både fortellingen om VigaLjot og Vigdis og det kompliserte kjærlighetsforholdet mellom Kristin Lavransdatter og Erlend Nikulaussøn, men også hennes eget møte med den tretten år eldre maleren Anders Svarstad som hun forelsket seg så hodestups i og senere giftet seg og fikk tre barn med. Der den unge Sigrid Undset sitter og leser skjult bak krattet, er hun selvfølgelig ikke i stand til å fatte mesterskapet i den gamle sagaskriverens bilde av Skarphedins uvørne, uberegnelige sinn, men det ga henne kanskje en anelse av de følelser som får voksne kvinner til å knytte sin skjebne til begavede «misfits» og nevrotikere. I et brev til vennen Nils Collett Vogt skrev hun mange år senere at «jeg tenkte ikke på andet end Skarphedin den sommeren».

Skarphedins ansiktstrekk ble senere også skrevet inn i Erlend Nikulaussøns ansikt, men enda tydeligere i en av Erlends svenner, som kom til å bety så mye for Kristin Lavransdatter: «Ulv Haldorssøn var en ganske vakker mann, stor og mørkladen, med fagre øyne, men hans munn var stygg og rå.» Ulv er Erlends barndomsvenn og blir tidlig Kristins betrodde hjelper i Erlends stadige

lengre fravær. «Kristin hadde hørt stygge ting om ham av ternene på gården», og når han var i kaupangen «drakk han forferdelig». Like fullt blir Ulv en av Kristins mest hengivne menn. Hans kjærlighet til henne er ubestikkelig, kanskje den vakreste i hele verket, selv om han reiser bort og er fraværende i store deler av handlingen. Helt på slutten kommer han tilbake i handlingen og til Kristin i Reinsklosteret, sammen med broder Edvin. Ulv Haldorssøns lojalitet kommer til syne når han hjelper henne med den umulige oppgaven det er å få liket av en fattig kone i viet jord. Den fattige konen Steinunn er allerede tatt av pesten. Kristin har i sin tankeløshet attpåtil gitt sitt ord på at det må skje midt på natten. Hennes tro settes på prøve. Idet de slår opp døren og kjenner den kvelende likstanken, slår redselen over henne. Det tunge strevet og ubehaget ved å få fraktet den pestdøde kvinnens lik understreker betydningen av å få de døde i viet jord. Hun holder ord, men blir selv smittet av pesten. Sånn måtte det gå. Nærkampen sto mellom Gud og Djevelen. Sigrid Undset sparer ingen av sine karakterer. Ulv Haldorssøn er også den som til slutt sitter ved sengen hennes. Samtalen mellom Ulv og Edvin på bokas siste side er i seg selv grunn god nok til å lese alle de andre 936 sidene på nytt.

Det merkelige blikket

«ALT HOS HENNE satte fantasien i bevegelse», skrev forfatteren Nini Roll Anker om sin venninne Sigrid Undset, «de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover». På alle portretter har hun dette alvorlige blikket, med det uutgrunnelige, litt introverte uttrykket. Hun har det også på bilder som er tatt av henne som barn. Nini Roll Anker fortsetter å beskrive de smale hendene hennes og den «enstonige røsten» som hadde et dansk tonefall på enkelte ord. Da hun var ung, var hun dessuten påfallende vakker, «slank som en gutt», med noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget mens hun snakket.

Selv om hun var en svært reservert person som hegnet strengt om sitt privatliv, blir jeg som leser slått av hvor mye hun deler når hun skriver. Da deler hun mer enn gjerne sine forestillinger, erfaringer og meninger, i tillegg til sine fordommer og kjepphester. Med sin vilje til å skrive om livet selv tok hun alle midler i bruk, ikke minst måtte hun være ærlig, ubestikkelig og fryktløs for å se inn i sitt eget hjerte og beskrive virkeligheten slik den er. Bare slik, med sjelen eller hjertet, er det mulig å se virkeligheten. For henne var det en forpliktelse og et krav. Ikke minst

var det mulig. Det at enkelte følelser forties eller holdes hemmelig, betyr ikke at de ikke finnes.

På Bjerkebæk bygget hun sin egen middelalderborg rundt seg, bestående av tre hus, to store, laftede tømmerhus, og et mindre gjestehus. Husene er i dag omgjort til museum. På den grønnmalte, panelte veggen inne i anretningen i Røssumstua henger fremdeles telefonen som Sigrid Undset svarte i da lederen for Svenska Akademien ringte henne høsten 1928 og leste opp telegrammet som fortalte at hun var tildelt den høyeste internasjonale anerkjennelsen for sitt forfatterskap, og «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». Da var hun 46 år.

Gjestehuset på Bjerkebæk er bygget tett inntil de to store tømmerhusene som troner i skråningen over Lillehammer. Hun fikk bygget om det gamle uthuset til et gjestehus med store, vestvendte vinduer som tok inn mye lys, nesten som et atelier. Her kunne Anders Svarstad bo når han var på besøk. Eller hun hadde annen familie, prester og nonner boende. En periode ble gjestehuset kalt prestehuset. Gjennom de små rutene i vinduene i gjestehuset, ser man fremdeles den irrgrønne, frodige hagen som strekker seg nedover, med utsyn over hele Gudbrandsdalen på sitt aller bredeste, med blåner som hever seg bak hverandre. Mellom de tre husene danner det seg et lite tun som aller mest ligner en klosterhage. På baksiden av husene ligger en liten skog av bjerk og andre løvtrær, og ned gjennom skogen bukter det seg en liten bekk som fortsetter nedover i hagen.