Issuu

7. oktober 2023. Dagen da håpet forsvant

Da GaDi Mozes1 ble løslatt etter 482 dager som gissel i Gaza, kom han tilbake til et Israel som var helt forandret. Den israelske befolkningen var fortsatt i sjokk over brutaliteten i angrepet 7. oktober 2023. De var forferdet over det enorme hatet fra palestinsk side, rystet og rasende over at de ikke var trygge i sin egen stat. Troen på fred var utradert, selv de skarpeste kritikerne av regjeringen ropte på hevn. «Det er enten dem eller oss», var den rådende holdningen. «Om vi skal leve, må de bort.»

For gislene som vendte hjem, kunne livet aldri bli slik det hadde vært. Gadis kjære hjemsted, kibbutz Nir Oz, var lagt øde og blitt ubeboelig etter at Hamas og andre militante palestinere angrep det lille samfunnet. Samboeren hans Efrat var borte. 46 av naboene var døde eller savnet. En hel familie var massakrert. Var datteren hans Moran i live? Det visste han ikke. Forsvunnet var også tilliten til landets ledere og hærens evne til å beskytte sine innbyggere.

Grytidlig om morgenen hadde alarmen gått i jordbrukskollektivet.

Det var slett ikke uvanlig at militante grupper i Gaza skjøt raketter inn mot Israel, det hadde innbyggerne i sør levd med i 20 år. I Nir Oz var de vant til lyden av sirener. Bare to

kilometer unna lå Gazastripen, tett befolket av 2,2 millioner innestengte palestinere.

Nå vekket den skjærende sirenen opp hele kibbutzen på helligdagen simchat torah. Alle de 427 kibbutznikene som var hjemme, beveget seg mot tilfluktsrommene.

De fleste israelske hjem er bygget med safe rooms, et eget rom med tykke skuddsikre vegger som er beskyttet av en tung metalldør. I samfunnene rundt Gazastripen hadde mange satt inn senger, litt mat og vann siden rommene ofte var i bruk. De hvite strimene av røyk som fulgte de mange rakettene fra Gaza, syntes godt mot himmelen.

Men det første varselet om at noe var annerledes denne gangen, kom på alles mobil klokken 6.35. Det var en melding fra de lokale myndighetene:

Melding fra Eshkol lokale råd: Kjære borgere, god morgen og shabat shalom, fredelig sabbat. Det er kraftig skyting mot lokalsamfunn i området de siste minuttene og over hele Israel. Dere må søke beskyttelse i sikre områder eller det tryggeste tilgjengelige stedet til ny beskjed gis. Så snart vi har flere detaljer, vil vi oppdatere dere umiddelbart.

Til nå hadde kibbutzen for det meste vært en frodig og fredelig oase, et vakkert sted innbyggerne så på som sitt paradis. De små hvite husene lå på rekke og rad mellom grønne plener, sypresser, palmetrær og blomstrende rød bougainvillea. De høye eukalyptustrærne ga skygge for solen. Bygningene var knyttet sammen av gangstier. Her var ingen brede veier, siden kibbutzen er bilfri. Bare bitte små kjøretøy kan ferdes mellom husene.

Historien til Nir Oz kan tilbakeføres til 1955, da en gruppe israelske soldater slo seg ned her, et par kilometer fra den palestinske byen Khan Younis.

7. oktober 2023. DaG en Da håpet forsvant

Som en del av Israels bosettingspolitikk i grenseområdene etablerte den israelske hæren, IDF, først en nahal, en militærbase der de også drev med jordbruk. Disse basene ble senere utviklet til sivile jordbrukskollektiv som kibbutzene er. Et medlem av slike kollektiv kalles kibbutznik.

To år senere ble kibbutzen Nir Oz grunnlagt av Hashomer Hatzair, «Ungdomsgarden», en sekulær venstreorientert sionistbevegelse. I 1957 satte 70 unge jødiske idealister i gang med å dyrke jorden mellom Gazastripen og Negevørkenen. De levde i et kollektiv etter sosialismens idealer. Når barn etter hvert kom til, ble de oppdratt i felles barnehus slik at foreldrene kunne konsentrere seg om jordbruket. Spisesalen var kibbutzens hjerte og møtested. Der inntok kibbutznikene samtlige måltider, avtalte morgendagens arbeidsplaner, feiret høytider og et og annet bryllup.

Fra tidlige år hadde kibbutznikene her utforsket forskjellige vanningssystemer for å få grøde opp av det tørre jordsmonnet. Nir Oz spesialiserte seg på asparges, poteter og produksjon av maling. I 2023 holdt kibbutzen seg også med et stort antall kalkuner. Og selv om det er flere år siden sosialismen slapp grepet både her og i andre kibbutzer, var fellesskapet fremdeles sterkt. Mange hadde vokst opp sammen. Alle kjente alle. De var sammensveiset.

Nå var den søvnige roen brått forvandlet til uhygge.

Eliyahu Livne, som var førstemann til å stå opp denne morgenen, ble forferdet vitne til at bevæpnede maskerte menn tok seg inn i kibbutzen. Han skyndte seg å lese inn en melding til kibbutzens felles WhatsApp-chat. «Jeg tror det er skyting inne i kibbutzen. Alle må låse dørene. Og alle dere som har et våpen, bevæpn dere.» Deretter så han to biler komme kjørende gjennom portene i høy hastighet, etterfulgt av grupper med væpnede krigere som skjøt rundt seg.

Bilder fra overvåkingskameraene viser at klokken var 06.49. Dette var de første av i alt sju grupper som kom fra Gaza. Totalt 150 tungt bevæpnede menn stormet inn. Men også mange sivile palestinere var med på dette blodige felttoget.

Metalldørene i tilfluktsrommene var stort sett uten lås. Folk følte seg så trygge her at de ikke hadde sett behov for det. Nå måtte noen holde hardt i dørhåndtaket for å stenge faren ute.

På WhatsApp fløy meldingene frem og tilbake mellom familiene. Her er noen av de 600 beskjedene som beskriver de neste timene:

7 .15 «Det er terrorister i klinikken, de er kledd som israelske soldater»

7.17 «????»

7.20 «Hva skjer? Har noen arrestert dem?»

8.00 «Det er infiltrasjoner i hele landet!»

8.08 «Er det noen diskusjon om hvordan vi kan bli reddet? Når er det mulig?»

8.36 «Nå er de i nabolaget vårt»

8.54 «Det er skuddveksling i vårt område»

9.00 «Jeg hører terrorister utenfor huset vårt. Vi er i tilfluktsrommet. De førsøker å bryte seg inn. HJELP vær så snill»

9.06 «Sharon! Gi meg et tegn på at du er i live»

9.08 «Kom vær så snill, de er her»

9.12 «HJELP vær så snill, de er her. Vi har ingen våpen»

9.16 «Hvordan låser man tilfluktsrommet????»

9.21 «Hvor er hæren??????»

9.22 «Lås døren ved å dytte noe under så håndtaket ikke kan åpnes. Det gjorde vi»

9.34 «De førsøker å bryte seg inn i tilfluktsrommet, kan noen VÆRE SÅ SNILL å komme!»

7. oktober 2023. DaG en Da håpet forsvant

9.35 «Hvorfor er ikke hæren her nå??»

9.37 «De er så mange, de er overalt på en gang»

9.46 «Nå brenner de huset vårt»

9.47 «Legg et vått håndkle foran døren til tilfluktsrommet NÅ»

9.55 «Det ser ut som kibbutzen er under deres kontroll. Jeg hører bare arabisk ute»

9.56 «De er i naborommet og vi holder i dørhåndtaket, hva kan vi gjøre? De ødelegger huset»

9.58 «De kom seg inn HJELP!!!»

10.00 «Jeg er skadet HJELP!!»

10.19 «De truer med å sprenge huset om vi ikke åpner døren»

11.13 «Huset vårt står i brann, jentene kveles!»

11.21 «De skyter familien NNN inne i tilfluktsrommet»

12.07 «Jeg har et skuddsår i benet, en kule ble skutt gjennom døren»

12.09 «Trykk en klut mot såret så hardt du kan. Knyt noe rundt benet.»

12.25 «Itzik er såret, mister blod. Har noen kommet til ham? DET HASTER MED HJELP. Han svarer ikke på mobilen. Har hæren kommet?»

12.37 «Er det sannsynlig at de er inne i huset mens det brenner? Jeg vet ikke om jeg skal fjerne hånden min fra dørhåndtaket»

12.38. «IKKE fjern hånden. Bare bytt hender av og til.»

12.29 «Hva skjer med hæren? Hvor er de? Eitan og jentene kveles i sikkerhetsrommet! PLEEEAAASSSEEE!»2

I løpet av de neste timene ble stadig flere borte fra chatten. De var enten drept eller tatt til fange. Skutt eller dratt ut av hjemmet sitt.

Gadi Mozes var hjemme med samboeren Efrat Katz i det lille huset deres. Kanskje satt de på de blå stolene ved kjøkkenbordet som var dekket av en tynn plastduk. Kanskje rykket sirenene dem brått ut av søvnen.

Den 79 år gamle agronomen elsket livet her – et liv han hadde viet til jorden og det den kunne gi tilbake. Han var spesialist på åkervekster, poteter, gulrøtter og peanøtter, og hadde lang erfaring med vanningssystemer. Denne kunnskapen førte ham på reiser verden rundt, også til fattige land der han lærte bønder å dyrke mer effektivt, slik at de kunne skaffe mer inntekt og mat på bordet. På sine eldre dager hadde bonden begynt å dyrke vindruer; å lage vin var hans nye hobby. På bilder av ham ser vi en smilende mann med brune øyne, hvitt hår og buskete grå øyenbryn – gjerne med et glass rødvin i hånden. Men oftest var han ute i felt, enten på fottur eller liggende på knærne i en åker. Familien likte å være med, de tre voksne barna med sine respektive ektefeller og barnebarna.

Fra dette øyeblikket ble Gadis behagelige pensjonisttilværelse snudd på hodet.

Engelsklæreren Natali Yohanan var en av dem som søkte ly for rakettene i familiens sikkerhetsrom. Da hun, mannen og de to barna hørte noen snakke arabisk utenfor metalldøren, forsto de at noe var alvorlig galt. På lydene skjønte de at inntrengerne ransaket huset deres på jakt etter verdifulle gjenstander. Mannen til Natali kunne en del arabisk, og han oppfattet at en kvinne spurte mennene om de var sultne. De åpnet kjøleskapet. Deretter begynte den arabisktalende kvinnen å varme opp mat. På lukten kjente familien at det var måltidet de hadde laget dagen før. Like etter kunne de høre arabisk fra TV-en. Palestinerne hadde funnet frem til Netflix og byttet språket fra hebraisk til arabisk. I fem timer var palestinerne i hjemmet deres; de satt i sofaen, spiste, drakk cola og så på TV. Alt mens den livredde familien gjemte seg vegg i vegg og knapt turte puste. Fra sikkerhetsrommet lyttet de intenst etter lyder for å begripe hva som skjedde rundt dem.3

7. oktober 2023. DaG en Da håpet forsvant

Hvor var IDF? Kom ikke soldatene snart for å redde dem?

Skulle ikke myndighetene beskytte dem? Hvorfor ble de overlatt til seg selv?

Utenfor gikk terroristene grundig til verks. Ubevæpnede sivile ble skutt og drept på kloss hold. En hel familie ble brent i hjel inne der de hadde forskanset seg. Hjem ble plyndret, hus stukket i brann. Samtidig stjal palestinerne det de fant av interesse. De tok med seg bankkort, sykler, klær, golfbiler og skutere.

Noen minutters gange unna spisesalen forsøkte Gadi Mozes å ringe datteren, men fikk ikke svar. Hun gjemte seg for Hamas-folkene som var inne i huset hennes.

Det dødelige marerittet i Nir Oz varte i nesten ni timer.

Av kibbutzens 427 innbyggere lå 46 døde igjen. 71 ble fraktet til Hamas-styrte Gaza som gisler. Av alle de 250 gislene militante palestinere tok den dagen, var en tredjedel herfra. Hver fjerde innbygger i Nir Oz ble enten drept eller kidnappet. Alderen på gislene varierte fra 9 måneder til 85 år.

Gadi Mozes ble ført til Gaza som gissel. Det var få spor etter ham; de som sist så ham, var enten døde eller kidnappet, deriblant samboeren Efrat. Det som var sikkert, var at han hverken fikk med seg briller eller høreapparat. Først klokken 15.30 dukket den israelske hæren opp. To timer tidligere hadde Hamas-krigerne forlatt åstedet og tatt med seg både døde og levende israelere som forhandlingskort. Soldatene kom til en rykende branntomt og blodstenkte plener, et åsted for massakre og nå forlatte hus.

Nir Oz var et ødelagt samfunn. Av de 220 hjemmene var bare 7 uberørt av terroren og volden. Medlemmene av kibbutzen var i sjokk. Verden slik de kjente den, var sønderknust.

Det var også hjertet deres. Tryggheten og tilliten var borte. Ideen om sameksistens, som mange trodde på i dette grenseområdet til Gazastripen, forsvant som dugg for solen.

Innbyggerne i kibbutzen hadde jobbet side om side med arbeidere fra Gaza og var sterke støttespillere i arbeidet for fred med palestinerne. Flere av dem deltok dessuten som frivillige og kjørte palestinske pasienter fra Gaza-grensen til sykehus inne i Israel. Nå var også mange av dem drept eller tatt som gisler.

At angriperne i tillegg til de militante krigerne var sivile, med kvinner og tenåringer som aktive deltakere, var vanskelig å fordøye. Da terroren begynte, så flere av kibbutznikene at Hamas-folkene tydelig visste hva de skulle lete etter. De hadde detaljert informasjon om både innbyggere og infrastrukturen i Nir Oz. Palestinerne som arbeidet her, måtte ha kartlagt samfunnet og gitt opplysningene videre.

«Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på dem igjen?» spør kibbutzniken Natali Yohanan. Hun har fortalt de to barna sine at ikke alle i Gaza er slemme, at ikke alle oppfører seg slik. Natalis håp er at barna skal vokse opp til ikke å mistro og mistenke menneskene rundt seg. «For meg er det for sent. Jeg har mistet all tillit til alt og alle. Til regjeringen som ikke forsøker å redde gislene, og hæren som lot angrepet pågå i timevis. Men aller verst er skuffelsen over palestinerne som svek oss på denne måten», sier hun. «Min tro på det gode i mennesket er borte.»

I likhet med andre overlevende fra Nir Oz bodde hun midlertidig på et hotell ved badebyen Eilat etter angrepet. Hvor og hvordan skulle de fortsette livet nå? Kunne de flytte tilbake til kibbutzen? Kunne dette åstedet av aske, blod og død noen gang bli til en grønn fredfylt oase igjen? Kunne kibbutzen noen gang føles trygg etter dette?

7. oktober 2023. DaG en Da håpet forsvant

«Jeg føler meg dolket i ryggen av hæren, av regjeringen og av palestinerne», sier den 28 år gamle potetbonden Eran Smilansky fra Nir Oz, som var i nærkamp med flere av angriperne. Han stiller seg kritisk til politikken israelske ledere har ført overfor palestinerne, og mener den har bidratt til å skape dette voldsomme hatet mot Israel. Men mest skuffet er han over det han trodde var palestinske venner. Rundt 100 arbeidere fra Gaza jobbet i Nir Oz, de fleste av dem var bygningsarbeidere. De hadde jobbet sammen, spist sammen og snakket sammen hver dag. Nå hadde noen av dem, etter alt å dømme, gitt detaljerte opplysninger til Hamas.

Hvordan og hvorfor?

Det var spørsmålet som meldte seg da det første sjokket hadde lagt seg og døde og kidnappede etter hvert ble gjort rede for.

Hvordan var det mulig at et slikt angrep kunne skje i et land som hadde et av verdens mest effektive etterretningsapparater og Midtøstens mest avanserte hær?

Alle som har vært i Gaza, vet hvordan Israel overvåker hver kvadratmeter av kyststripen og kartlegger all aktivitet med droner, spionballonger og overvåkingskameraer. I tillegg rapporterte et stort antall palestinske kollaboratører til etterretningstjenesten Shin Bet.

Hvordan kunne Hamas forberede dette uten at alarmen gikk lenge før angrepet?

Det ble også kjent at en gruppe kvinnelige observatører på IDF-basen Nahal Oz, rett ved Gaza-grensen, hadde sett at Hamas trente og forberedte seg på noe. De varslet sine overordnede om den uvanlige aktiviteten i frykt for at et angrep var på gang, men advarslene fra de unge kvinnelige soldatene ble ikke tatt på alvor. Arrogansen fra hæren og etterretningen skulle komme med en grufull pris.

Nærmere 1200 mennesker som befant seg i grenseområdet til Gaza, ble drept den svarte lørdagen. Blant dem var også 15 av de kvinnelige soldatene som hadde slått alarm.

På Nova musikkfestival ble 364 unge israelere likvidert.

Dette var den dødeligste dagen for jøder siden holocaust.

Timer etter massakrene begynte israelske jagerfly å bombe Gaza. Nå skulle befolkningen på den innestengte kyststripen betale prisen for terroren som var blitt begått av Hamas, Islamsk jihad og alle de sivile som hadde hengt seg på da muren ble revet, portene brutt opp og veien inn til Israel lå vid åpen.

Gaza. Hva gikk så galt?

Hei

En kort WhatsApp-melding tikker inn på mobilen. Et livstegn fra Raed al Athamne. I over 20 år har han vært tolk, fikser, livvakt, sjåfør og også en venn. Helt siden våren 2004 har vi jobbet sammen i Gaza. Opprinnelig er han taxisjåfør, men siden han er streetsmart og snakker engelsk, har han jobbet mye med utenlandske journalister. Han har fikset avtaler, han visste hvem alle var, hvor de var, og hvor alt av interesse for oss pressefolk befant seg.

Men nå, etter Hamas-angrepet 7. oktober, lå alle palestinere i Gaza dårlig an. Nå kom hevnen.

Samme dag erklærte Israels forsvarsminister Yoav Gallant at Gaza hverken skulle få strøm, mat eller drivstoff. «Vi kjemper mot menneskelige dyr, og vi vil handle deretter», sa han harmdirrende. Kravet om hevn var tilnærmet unisont blant israelere i sjokk. Og hæren, som hadde sviktet da det gjaldt som mest, forsøkte å bøte på skaden ved å rope desto høyere på represalier: «IDF bør ikke skille mellom Hamas og sivile, heller ikke kvinner bør spares», skrev tidligere generalmajor Giora Eiland. Fra nå av var alle palestinerne i Gaza å anse som fiender. De skulle straffes kollektivt. Kort tid etter begynte jagerflyene å bombe Gaza i blindt raseri.

Hvordan gikk det med Raed nå, lurte jeg på. Først ni dager ut i krigen, 16. oktober 2023, fikk jeg den første meldingen.

Hei

Hei, hvordan har du det? spurte jeg.

Jeg takker Gud for at jeg er i live, svarte han.

Han og familien hadde søkt tilflukt i Khan Younis, byen som ligger sør på Gazastripen, ikke langt fra kibbutz Nir Oz. Raed er fra nord, fra den lille byen Beit Hanoun. Jeg lurte på hvordan det hadde gått med huset hans.

Under krigen i 2008 hadde IDF sprengt både hans hus, huset til broren og huset til foreldrene. Da utenlandsk presse omsider fikk komme inn i det lukkede Gaza, hadde Raed tatt meg med til det som var igjen. Fotografen og jeg kom til en betonghaug. Mellom armeringsjern og lag av murblokker så vi støvete klesplagg. Ødelagte skolebøker. Knuste tallerkener.

Mange års familieliv var blitt til grus og stein. En israelsk stridsvogn hadde kjørt over den gule taxien hans. Ved å smadre den som en blikkboks tok de levebrødet fra ham.

Inntektene fra taxien hadde holdt storfamilien på 55 små og store med mat, klær og leksebøker. Nå var den 40 år gamle familiefaren helt ute av seg. Før vagget den joviale fikseren lett fra side til side når han gikk. Han gestikulerte alltid med armene, full av energi. Nå var han lut i ryggen. Spensten og kraften var borte. Det mørke håret hadde fått striper av grått. Gnisten i de smilende brune øynene var sluknet.

Vi laget en reportasje til Dagsrevyen om Raed for å vise hvordan angrepene, som IDF bedyret «bare var rettet mot Hamas og andre terrorister», rammet tusener av sivile og satte dem på bar bakke. Vi filmet familien, der tre generasjoner satt rundt et bål ved ruinene fra hjemmet sitt og varmet litt mat. Det var blitt mørkt, og snart skulle de legge seg under en provisorisk teltduk og sove blant katter og høns. I nabolaget var alt lagt i grus og aske så langt øyet kunne se. Et par uker senere, da jeg igjen satt med familien under teltet av pledd og tepper, dukket to mørkkledde menn opp i

teltåpningen. De bar på hvert sitt store fat med kylling og ris som var innpakket porsjonsvis i plast og folie. Raed reiste seg brått opp og ba dem gå. Han ba dem ha seg vekk, rett og slett.

«Ville du ikke ta imot maten?» spurte jeg forundret, for familien hadde jo ingenting.

«De er fra Hamas! Jeg vil ikke stå i noen takknemlighetsgjeld til dem. De lager bare trøbbel for oss», utbrøt Raed sint.

Rakettene Hamas og de andre militante gruppene stadig skjøt inn i Israel, hjalp ingen i Gaza, mente han. Det førte bare til mer israelsk bombing, strengere blokade, et verre liv for alle.

Ett år etter krigen i 2008–09 hadde Raed greid å skaffe en leilighet i et fireetasjes murhus. Sakte hadde han karet seg tilbake til et liv i verdighet.

På den tiden hadde han inntekt, siden mange reportere ofte besøkte Gaza og var glad i å jobbe der. Folk langs kystripen var vennlige og gjestfrie, reportasjemulighetene syntes uendelige, og det var alltid lett å få tak i folk på grunn av blokaden.

Det nye hjemmet til Raed hadde overlevd krigene i både 2014 og i 2021. Men denne krigen var av et helt annet kaliber.

Huset er ødelagt, skrev han. Israelske jagerfly hadde bombet hele boligblokken.

70 prosent av husene i Beit Hanoun ble ødelagt. Huset mitt og min brors hus ble ødelagt.

Det viktigste nå er å overleve.

Vi holder kontakten, jeg tenker på deg, skrev jeg og ba ham sende meg meldinger når dekningen var tilstrekkelig.

For andre gang på 15 år sto han og familien på bar bakke. Igjen måtte de sove på pledd ute blant høns og katter.

På jobb for NRK i januar 2024 hadde jeg fulgt Israels største nyhetskanaler i ti dager. Det var underlig, for det var som å se en annen krig enn den norske og internasjonale medier dekket.

Israels TV-kanal med flest seere, kanal 12, viste ikke et eneste bilde av sivile i Gaza. De viste ingen strøm av hjemløse flyktninger som rømte sørover med det de lille de hadde fått med seg på en eselkjerre. Ingen dramatiske scener fra sykehusene når skadede barn ble fraktet inn i full fart av fortvilede foreldre. Det var ingen rapportering om begravelser av hele familier som var blitt utslettet i israelske angrep. Kanalene viste bare israelske soldater på oppdrag blant ruinene. Dekningen besto i hovedsak av studiopaneler med gjester og eksperter. De snakket om forhandlingsforsøk mellom Netanyahus regjering og Hamas. Analytikerne snakket om militær strategi. De sønderknuste gisselfamiliene snakket om sine kjære som satt i tunneler eller andre steder i Gaza. De visste ikke om de fremdeles var i live.

Det israelske publikummet var uansett ikke opptatt av palestinernes skjebne. De hadde mer enn nok med å bearbeide egne traumer og å orientere seg i en helt ny virkelighet. For israelere over hele landet hadde Hamas-angrepet vakt deres eksistensielle angst. Ville også palestinere på Vestbredden angripe? Hadde Hamas aktive celler i Tel Aviv? I Jerusalem? Nord i Galilea? I de åtte–ni timene da Hamas hadde tatt kontroll over småsamfunnene i sør, var situasjonen helt uavklart. Landets ledelse fungerte ikke. Hæren beskyttet ikke.

Kunne de stole på at IDF fortsatt var garantisten deres for sikkerhet og eksistens?

Var dette landets siste dager? Holocaust-traumene slo inn for fullt.

Alle kjente noen som var kidnappet, drept eller evakuert. Israel er et lite land der alle kjenner alle, eller alle kjenner noen. Intet kunne leges før de kidnappede var hjemme igjen.

Omkvedet fra hver eneste israeler jeg snakket med i månedene etter at Israel hadde innledet sin brutale krigføring mot Gaza, var at palestinerne selv hadde satt seg i denne situasjonen ved å velge Hamas. De hadde seg selv å takke.

Atmosfæren var blitt en helt annen etter Hamas-angrepet. Israelere som før hadde støttet en løsning med palestinerne, sa rett ut at «de må vekk, det er enten dem eller oss». For israelerne fantes det ikke rom for sympati for andre, de hadde nok med seg selv nå. Så lenge 100 gisler fremdeles befant seg i fangenskap i Gaza, slik situasjonen var i januar 2024, satt også det israelske samfunnet fast i 7. oktober.

Ute i verden økte demonstrasjonene mot Israels krigføring. For israelerne opplevdes det som at folk i Vesten tok Hamas’ side. De forsto ikke at det var Israels brutale krigføring, som tok livet av så mange kvinner og barn, verden reagerte på.

Jeg ville lage en reportasje om israelske mediers dekning av krigen og fikk en avtale med den israelske journalisten Anat Saragusti. Hun hadde skrevet et innlegg i Haaretz, en venstreorientert israelsk avis som kan beskrives som en krysning av The New York Times og Klassekampen. I motsetning til den massive hovedstrømmen av nyhetsdekningen mente Saragusti at israelske medier ikke gjorde jobben sin når de ikke viste bilder av de omfattende ødeleggelsene og lidelsen i Gaza.

«Israelere trenger ikke nødvendigvis føle sympati med palestinerne, men de må iallfall vite hva som skjer i Gaza, hva resultatet av krigføringen i deres navn er», var poenget hennes. «De som bare forholder seg til hebraiskspråklige

medier, aner ikke hva som skjer. Da ser vi ikke grusomhetene, ruinene, ødeleggelsene og den humanitære krisen. Verden der ute ser alt dette. Om vi ikke ser de samme bildene, vil vi ikke være i stand til å forstå det økende sinnet mot oss internasjonalt.»

Da vi snakket sammen hjemme hos henne, var det som om en strime lys ség gjennom vinduet, enda regnet bøttet ned utenfor. Anat var den første israeleren jeg traff etter 7. oktober, som visste hva som foregikk, og som var opprørt over lidelsene Israel utsatte sivile og uskyldige i Gaza for.

Ett år senere møter jeg henne igjen.

Fra leiligheten i hjertet av Tel Aviv forteller hun om livet i Gaza før Hamas og utviklingen i tiårene hun jobbet der inne på den isolerte stripen. Anat var Israels første kvinnelige krigsfotograf og er en av få israelere som virkelig kjenner Gazastripen. Hun er en ujålete type, direkte og uredd. Håret er mørkt og kortklippet, øynene vennlige og varme bak den samme typen runde briller hun brukte da hun rapporterte fra Gaza for 20 år siden. Mens hun er på kjøkkenet for å lage myntete, studerer jeg leiligheten og bildene på veggene. Den ene veggen er dekket av bokhyller fra gulv til tak og fylt opp av bøker på engelsk og hebraisk. Hun kommer med teen i en stor kanne, plasserer to rause kopper på bordet og setter seg ned i den sennepsgule sofaen.

I 25 år var Anat Saragusti korrespondent på Gazastripen for Israels da viktige kanal 2. Israelere som palestinere fulgte henne på skjermen mens hun rapporterte fra de optimistiske årene fra 1993, etter Oslo-avtalen.

«Etter inngåelsen av Oslo-avtalen fulgte noen fantastiske år i Gaza», sier hun og minnes en tid med håp og optimisme. Oslo-avtalen var et veikart som «skulle lede til fred om fem år». Anat fulgte utviklingen tett fra dag til dag mens et nytt kapittel skulle skrives mellom Israel og palestinerne. Mange

i den palestinske opprørsgenerasjonen snakket flytende hebraisk, siden de hadde sittet i israelske fengsler, og den israelske journalisten ble godt kjent med de nye lederne. «De sa at de ønsket seg en moderne stat som ligner demokratiet vi israelere har», forteller hun.4

Sommeren 1994 landet den gamle garden med Yasir Arafat i spissen i Gaza. Mens de unge opprørslederne hadde vokst opp under den israelske okkupasjonen, i trange, fattige flyktningleirer, hadde de gamle «revolusjonære» fra Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, levd et godt liv i eksil. De var vant til dyre hoteller og oppvartning når de ankom verdens hovedsteder for å legge frem palestinernes sak.

Anat forteller om hvordan de gamle lederne ga seg selv høye lønninger, gikk med kostbare klær og kjørte rundt i dyre biler. De hadde råd til å leie store boliger i Gaza by. De så ned på de unge som kom fra flyktningleirene, de som hadde jobbet hardt for å få seg en utdannelse fordi de ville bidra. Nå ble de unge håpefulle lederne fra Gaza skjøvet nedover i hierarkiet. De så at jobbene de selv var kvalifisert for, gikk til Arafats folk og slektningene deres. Denne nye selvutnevnte eliten flyttet til et Gaza der 70 prosent av befolkningen var flyktninger og etterkommere av flyktninger fra krigene i 1948 og 1967. Det kunne ikke gå bra.

«Arafat ville sitte på toppen og ta alle avgjørelser selv. Det førte til at folk kunne sitte i timevis utenfor kontoret hans for å vente på en tillatelse til å få en telefon i huset», sukker hun. Samtidig var det et tydelig gap mellom de store ideene til lederne og de konkrete erfaringene til palestinerne på bakken – de som hadde levd med Israel under den ydmykende okkupasjonen. De skjønte for eksempel at det var viktig for dem å lære seg hebraisk, både for å komme seg gjennom

kontrollposter og for å kunne jobbe i Israel. De nye lederne avviste behovet for å kunne israelernes språk.

Nå begynte Hamas for alvor å komme på banen. Den islamistiske bevegelsen ble grunnlagt i 1987, da den første intifadaen – opprøret mot okkupasjonen – brøt løs. Hamas er en forkortelse for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah, Islamsk motstandsbevegelse. Den drev utstrakt sosialt arbeid, men deltok også i intifadaen. I charteret fra 1988 erklærte de seg som «gudfryktige muslimer som er engasjert i jihad, hellig krig, mot undertrykkerne». Charteret krevde opprettelse av en palestinsk og islamsk stat i det tidligere Palestina, landet de levde i før sionistene bygget og opprettet staten Israel. Målet var at Israel skulle oppløses som stat. Deler av charteret var klart antisemittisk, og kritikere mener charteret oppfordret til hat mot jøder. Året etter forbød Israel Hamas-bevegelsen. I 1995 satte USA Hamas på terrorlisten, og EU fulgte opp i 2001, etter flere selvmordsaksjoner i israelske busser, kafeer og gater.

Anat så med egne øyne hvordan Hamas gradvis tok mer kontroll over samfunnet, inntil de tidlig i 1990-årene begynte å utfordre de sekulære selvstyremyndighetene, som var ledet av Arafat.

Splittelsen mellom palestinerne var godt nytt for israelske ledere: Et styrket Hamas ville svekke PLO, som var Israels forhandlingspartner fra Oslo-prosessen. Derfor lot israelske regjeringer Hamas få tilførsler av store penger utenfra, først fra Saudi-Arabia, deretter fra Qatar. Ideen var å svekke Israels forhandlingsmotpart, de palestinske selvstyremyndighetene, (Palestinian Authority, PA).

Med økonomisk støtte utenfra kunne Hamas gi mer hjelp til de fattige. Islamistbevegelsen kjøpte inn tepper vinterstid, når desember og januar kom med regn og kulde. De delte ut måltider og esker med tørrmat. Og ikke minst inviterte

Hamas tusener av barn fra flyktningleirene inn i moskeene og til sommerleirer ved stranden: De tok seg av barna slik at de ikke skulle løpe rundt i de møkkete gatene i leirene.

Hamas ga dem et tryggere sted å være. Samtidig fylte de barnas sinn med islamistisk ideologi.

Anat Saragusti har alltid vært solid plassert utpå venstresiden. Hele livet har hun tatt til gatene og demonstrert for fred. Det hun nå så i Gaza, bekymret henne sterkt: «Jeg syntes det var forferdelig med den religiøse indoktrineringen. Men Israel lot det skje fordi våre ledere mente denne splitt og hersk-teknikken var en god ting. Alle visste at Israel styrket Hamas og lot dem bygge seg opp. Det var fullstendig galskap.»

I årene med den skjøre fredsprosessen mente Anat at hun, som journalist, kunne være en brobygger mellom det israelske publikummet og Gaza-palestinerne. Hun ville vise at palestinerne var mennesker som ønsket å leve et helt vanlig liv, et ønske de hadde til felles med israelerne. I hennes

TV-reportasjer kunne israelerne møte palestinske barn som gledet seg til å begynne på skolen. De kunne være med på fargerike bryllup i Gaza by med musikk, mat og glede. De kunne se hvordan kvinner organiserte seg frivillig i grupper for å bidra i samfunnet. Kort sagt, israelere kunne se på TV at folk i Gaza hadde akkurat samme drømmer som dem selv: å leve normalt i fred med omgivelsene.

«Alle i Gaza så på israelsk TV da, og de pleide å rope etter meg i gatene: Hei, kanal 2! Hei, kanal 2! Når skal dere tekste programmene på arabisk for oss?» Hun ler hjertelig av disse minnene fra en svunnen tid. Det var en god tid, og jobben var viktig, meningsfylt og spennende.

Hva gikk så galt i Gaza at store flokker av militante og sivile palestinere brøt grensene og drepte sine naboer med overlegg? Videoene Hamas-folkene selv hadde tatt opp med

GoPro-kameraer, viste oppglødde bevæpnede palestinere på drapstokt. Hvordan ble demoniseringen og hatet så sterkt?

Oslo-årene var en tid da palestinerne i Gaza levde med 8000 bosettere fordelt på 21 bosettersamfunn som var etablert i strid med folkeretten. Bosettingene hadde tatt noen av de beste tomtene på stripen. For å beskytte dem hadde Israel delt opp Gazastripen fysisk med kontrollposter og gjerder.

I sør kunne ikke palestinerne komme seg til stranden fordi den var blokkert av de israelske bosetterne. Med de fysiske hindringene ble det også vanskeligere for andre israelere og palestinere å treffes og bli kjent på tvers av gjerdene. Nå måtte arbeiderne som daglig pleide å krysse grensen for å jobbe i Israel, søke om tillatelser. Samtidig begynte Hamas og Islamsk jihad å sende selvmordsbombere inn i Israel for å torpedere Oslo-prosessen.

Gradvis så Anat at ting gikk i feil retning.

Etter at Israel trakk de 8000 bosetterne ut fra Gaza i 2005, sa Dov Weissglass, politisk rådgiver for statsminister Ariel Sharon, at uttrekkingen var å anse som konserveringsmiddelet formaldehyd: Det skulle fryse fredsprosessen og forhindre forhandlinger med det palestinske lederskapet.5

«Det var siste gang jeg var der inne. I 2005. Jeg følte meg ikke trygg i Gaza lenger.»

Anat Saragusti følte seg mer utsatt, både som israeler og som kvinne.

Hun og jeg jobbet av og til i Gaza samtidig, men traff ikke hverandre. Som meg dekket også hun de store Hamasrallyene, de enorme massemøtene med titusener av menn. Hamas arrangerte parader med krigerne fra Qassambrigadene, som er bevegelsens militære fløy. De marsjerte bevæpnet på rekke og rad med ansiktet skjult bak en svart balaklava. De grønne Hamas-båndene rundt hodet signaliserte budskapet: hellig krig og motstandskamp mot

sionistene. Som meg hadde også Anat ofte vært eneste kvinne til stede blant tusener av militante Hamas-menn.

«Musikken, tonen, hatet. Jeg så radikaliseringen. De minnet meg om messianske fanatikere. For meg som er så sekulær, var dette skremmende. Jeg forholder meg til vitenskap, ikke til Guds lov, Allahs vilje, hellig krig eller evigheten. Alt dette var en trussel mot verdiene jeg satte så høyt: likestilling, kvinners verdi og menneskerettigheter.»

I Israel opererer de mest religiøse jødiske gruppene på samme måte, minner hun om.

Etter at vi hadde snakket lenge sammen, takket jeg for teen og gikk ut i den mørke Tel Aviv-kvelden. Jeg ruslet nedover Rothschild Boulevard og tenkte på Gaza, som bare lå en times kjøretur unna. Jeg lurte på hvordan Raed og familien hadde det nå. De kunne se opp mot de samme stjernene jeg så, og de kunne kjenne det samme kjølige draget i lufta vi kjente i Tel Aviv.

Samtalen med Anat brakte frem mange minner fra min egen tid i Gaza, og jeg tenkte på hvor mye som endret seg da Hamas tok makten i et blodig kupp sommeren 2007. Før det var det en tilstand av vill vest på Gazastripen. Væpnede gjenger fra de mange rivaliserende politiske fraksjonene herjet i gatene. Ofte kunne vi høre skyting uten å vite hvem som skjøt, eller hvorfor. Kidnappingsfaren var stor, ettersom gjenger og klaner ville skaffe seg penger og makt ved å forhandle om gislene. En dag da jeg gikk alene ute på vei til en avtale i Gaza by, kom en bil med fire–fem ropende menn kjørende sakte forbi. Jeg nærmest klemte meg inntil en husvegg og var nervøs for at bilen skulle stanse og trekke meg inn. Gruppene tar sjelden kvinnelige gisler, sa jeg til meg selv for å roe meg ned.

I tillegg til konkurrerende fraksjoner og familier skjøt også jødiske bosettere mot palestinerne på kyststripen. De

kunne skyte rett inn i huset til folk, slik Raed og jeg opplevde en gang i 2004, da flere kuler traff veggene inne i rommet vi satt i, hos en familie vi besøkte. Etter at Hamas tok styringen, ble det helt annerledes å jobbe i Gaza. Borte var alle de bevæpnede gjengene. Utenfor mitt faste hotell al-Deira hadde Hamas plassert en sikkerhetsvakt med kalasjnikov for at vi skulle være trygge. Under regimets første år var det lettere for oss utenlandske pressefolk å ferdes mellom Gaza by og Rafah. Men det skulle endre seg. Også for palestinerne skulle tilværelsen bli stadig vanskeligere under det islamistiske styresettet. I 2006 hadde palestinerne gått til valg, og til alles overraskelse vant Hamas med stort flertall. Svært mange hadde stemt på dem i protest mot de stadig mer korrupte palestinske selvstyremyndighetene (PA), som var dominert av Fatah, Arafats gamle parti. Hamas-lederne ble ansett for å være ukorrupte på denne tiden, i motsetning til Fatahfolkene. Med Oslo-avtalen hadde dessuten PA innledet et sikkerhetssamarbeid med Israel, hvor de forpliktet seg til å arrestere militante palestinere som drev motstandskamp mot okkupasjonen. For palestinere flest ble det oppfattet som et utilgivelig forræderi fra egne ledere.

Da jeg fra 2007 begynte å dekke Gaza jevnlig som korrespondent, hadde Hamas tatt full kontroll over kyststripen. Samtidig strammet Israel skrustikken kraftig til; blokaden ble intensivert og permanent. Som Ariel Sharons rådgiver Dov Weissglas uttalte i 2006: «Israels politikk er utformet for å legge økonomisk press på Gaza. Vi skal sende palestinere på slankekur, men ikke så kraftig at de sulter i hjel.» To år senere hadde israelske myndigheter jobbet frem et dokument som beregnet kaloriinntaket mennesker trenger for å unngå underernæring. Etter disse utregningene kunne Israel begrense innførsel av matvarer til Gaza. Samtidig var inn- og utreise blitt umulig for Gaza-folk flest.

Tanken bak var å straffe palestinerne for å ha stemt på Hamas. Filosofien var at når palestinerne flest betalte en så høy pris, ville de vende seg mot islamistbevegelsen. Men det skjedde ikke. Alle i Gaza visste hvem som gjorde livet deres verre og verre. Det var Israel, ikke Hamas. I takt med den kvelende blokaden skjøt Qassambrigadene og Islamsk jihad raketter fra Gaza til Israel. Skytset var hjemmelaget: jernrør som var sveiset sammen i lokale verksteder. Men uansett hvor primitive rakettene var, skapte de frykt og uhygge på den andre siden. De 1–2 meter lange Qassam-rakettene var mest symbolske nålestikk for å vise verden og israelerne at «vi er her fremdeles». Budskapet til israelerne var også at «når vi lider, skal dere også lide».

Et av de tristeste møtene jeg husker fra denne tiden, var med de tre studentene Zohair, Fida og Osama. Alle tre var utdannet fra universiteter i Gaza med toppkarakterer. Nå hadde de fått oppfylt den store drømmen: De hadde fått Fulbright-stipend og skulle få studere videre ved universiteter i henholdsvis Utah, New York og Connecticut i USA. De skulle få utvide horisonten, spesialisere seg faglig og ta inn sine første inntrykk fra verden utenfor Gaza. De ville kunne ta med seg ideer og erfaringer fra det store USA og hjem. Osama hadde spesialisert seg på vannforsyning, et svært viktig fag ettersom man på kyststripen strevde med å få nok rent vann til alle. For å få visumet til USA måtte studentene reise fra Gaza til Jerusalem, der USAs konsulat lå. Men Israel nektet dem å reise ut fra Gaza, til tross for at konsulatet hadde tilbudt å frakte dem tur-retur, en kjøretur på 90 minutter.

Nå var de tre helt fortvilet. Og sinte. Og frustrerte.

Vi møttes på al-Deira, det vakre hotellet i rustrødt og hvitt som var mitt hjem i Gaza. Studentene og jeg satt på terrassen som vendte mot stranden og havet som blinket i

sollyset. Zohair, Fida og Osama snakket flytende engelsk, de ville bidra i det hardt prøvede samfunnet som var hjemmet deres. Nå var drømmene deres knust.

Jeg husker dette møtet som om det var i går, fordi jeg ble så opprørt.

Hva slags politikk var dette? Hva slags sikkerhet fikk Israel ved å nekte unge talentfulle mennesker å videreutdanne seg? Hvor lett ville det ikke være for Hamas å rekruttere folk som så at alle veier til et meningsfylt liv, nye muligheter og en tilnærmet normal fremtid ble stengt?

På en reise inn i Gaza i 2008 merket jeg hvor stille det var på de vanligvis så travle veiene. Bare esler med kjerre var å se og høre. Blokaden Israel hadde iverksatt med støtte fra Egypt, hadde ført til akutt bensinmangel. Uten drivstoff fikk ikke FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, kjørt ut matrasjonene til de rundt 700 000 menneskene som var avhengig av hjelp; de fleste av dem bodde i leirene.

Men Gazas folk er innovative. Nå hadde en lokal Petter Smart, Jihad Hammad, bygget om en folkevognboble fra bensinbil til gassbil. Da han kom kjørende, luktet det unektelig av gass. Det var slett ikke ufarlig å kjøre rundt med en stor gassbeholder inni bilen i et samfunn der røyking var utbredt. Men hva skulle man gjøre? Folk måtte jo bevege seg, og behovet for å frakte ting var det samme som før.

Neste gang jeg kom til Gaza, hadde en annen ingeniør funnet ut hvordan bilen hans kunne kjøre på matoljen som ble igjen etter at den var brukt til å koke falafel. Flere kastet seg på ideen. Når disse bilene kom putrende forbi, luktet det ikke eksos, men svakt av falafel og gatekjøkken. Smartest var elektrikeren Wasim Khuzunundar. Han var virkelig en pioner, for han hadde bygget om bilen sin til å gå på strøm. Gaza fikk sin første elbil allerede i 2008.

Gaza ligger vakkert til ved Middelhavet. Lyden av bølgene som slår dovent mot land morgen som kveld, gir et pusterom og trøst når livet er som mørkest her. For kystfolk i alle land er havet også et matfat, men i Gaza har okkupasjonsmakten satt en stopper for fiskerne som sårt trenger å høste av havet for å få mat på bordet. Ofte mens jeg spiste frokost på alDeira, ble kaffen drukket til lyden av skudd fra israelske marinefartøy. De skjøt mot fiskebåtene, som regel enkle åpne farkoster i tre med plass til tre–fire personer og en liten motor.

Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerne ha en fiskerigrense på 20 nautiske mil. I 1999 satte Israel denne ned fra 20 til 12 nautiske mil. Det verste året var 2012, da israelske krigsskip skjøt mot fiskere som nærmet seg tre nautiske mil ut fra stranden. Senere ble grensen utvidet til seks nautiske mil.

Et annet problem var at fisken forsvant som følge av overfiske fordi fiskeområdet ble snevret inn. Ifølge FN var det 10 000 registrerte fiskere i Gaza i 2000. 15 år senere, i 2015, var antallet sunket til 3500. Etter hvert som fiskerne ikke lenger kunne leve av fisket, havnet de på listen over dem som ble avhengig av UNRWAs humanitære hjelp. Voksne arbeidsvillige menn og familieforsørgere ble tvunget til å bli sosialklienter mot sin vilje. Israels begrunnelse for å snevre inn fiskerigrensen var frykt for våpensmugling og at noen skulle ta seg ulovlig inn i landet. Blokaden, også til sjøs, var en del av den kollektive straffen mot alle palestinerne i Gaza fordi Hamas regjerte. Jeg glemmer aldri besøket på Al Shifa-sykehuset da jeg kom for å lage en reportasje om fiskere som var skadet under israelsk beskytning. I flere av sengene lå ubevegelige menn i 20-årene. Deres forbrytelse var at de hadde dratt ut med farkosten sin for å fiske, men kommet for tett opp mot Israels fastsatte fiskerigrense. Nå lå tre av dem på sykehuset

i respirator. Flere var skutt i hodet; legen beskrev dem som grønnsaker. To måneder før Hamas-angrepet i 2023 var TV-kanalen Al Jazeera på havnen i Gaza for å snakke med fiskerne. Situasjonen var like ille som ti år tidligere. IDF hadde nettopp arrestert seks av dem og beslaglagt flere båter, fortalte Zakaria Bakr, som da var leder for fiskernes fagforening i Gaza. «Vi blir stadig jaget vekk, trakassert og skremt bort fra fiskefeltet, ja til og med drept», sa han, og fortalte om konfiskering av motorer og fiskegarn, og at en fisker var angrepet og såret av IDF samme morgen.

Fiskerne kan stå som representanter for livet i Gaza under Israels blokade. Jeg har utallige historier som kan forklare hvorfor hatet mot Israel kunne vokse seg så sterkt. Historien om stadige ydmykelser. Ydmykelse er sjelens dynamitt når den får brenne lenge nok.

Hvem begynte?

Skjøt Hamas og Islamsk jihad raketter først?

Eller var det Israel som først strammet til blokaden?

Uansett hva som kom først, vokste en hel generasjon palestinere som nå var i 20-årene, opp i et klaustrofobisk samfunn der mulighetene for et normalt liv ble sterkt begrenset av Israel.

Hva visste de om israelerne?

For dem var israelerne dronene som surret som kjempefluer over dem døgnet rundt og overvåket dem konstant. Israelerne var rakettene som når som helst kunne ødelegge hjemmet deres eller husene til folk de kjente. Israelere var også de voldsomme soniske bombene, lydbombene som førte til både spontanaborter, sengevæting og hjerteproblemer. I 2014 var jeg i en boligblokk da Israel utløste en slik lydbombe, og det er som om redselen fremdeles sitter i kroppen. Jeg trodde hele blokken skulle kollapse over oss.

Israelerne var alle stengslene for jordbærbøndene fra NordGaza som ikke fikk eksportert bærene sine til Vestbredden når de var modne og måtte selges. I stedet måtte bærene dumpes på markedet i Gaza til lavere pris før de råtnet. Og jeg husker begrensningene en iskremfabrikant fortalte meg om. Han fikk hverken importere kjeks eller andre råvarer til produksjonen og måtte si opp de ansatte. Dermed havnet enda flere arbeidsføre motvillig på UNRWAs liste over sosialklienter.

Hamas tilbød sosialhjelp og moskeer. De kjempet også tilbake mot ydmykelsen.

Etter at PLO hadde skiftet fra væpnet kamp til Oslodiplomati, hadde palestinerne bare fått det verre og verre. Erfaringen var at diplomati var en blindvei. Vold, derimot, skapte bevegelse.

Da blokaden ble innført i 2007, var Gazas befolkning på rundt 1,5 millioner. I 2023 var den på 2,2 millioner.

FNs UNRWA skriver dette om tilstanden i Gaza i 2022:

Ser vi tilbake på de siste 15 årene med blokade, gjentatte kriger og kamphandlinger som bringer med seg død og ødeleggelse, påvirker dette dagliglivet for alle innbyggere. Statistikkene viser at 81,5 prosent av innbyggerne i Gaza [...] lever under fattigdomsgrensen.

Den høye arbeidsløsheten gjør at 80 prosent av befolkningen er avhengig av humanitær hjelp. 1,1 millioner palestinske flyktninger mottar matvarehjelp fra UNRWA. I år 2000 var dette antallet bare 80 000.

Resultatet etter at israelske sikkerhetsstyrker har ødelagt nesten 300 brønner i Gaza, er at 81 prosent av drikkevannet ikke lenger holder WHOs kriterier for vannkvalitet.

I tillegg til de økonomiske konsekvensene av blokaden fører den også til at sivilsamfunnet rakner. I tillegg forverres

den mentale helsen til innbyggerne, spesielt barn og unge, i et alarmerende tempo.6

Hvordan preget blokaden en ny generasjons syn på israelere?

Flertallet hadde aldri møtt sivile israelere, bare opplevd dem som soldater og undertrykkere. Når tungt bevæpnede og uniformerte israelere fra tid til annen befant seg inne i Gaza, var det vanskelig å se det menneskelige i dem. Rollene var klare. Det var ikke rom for å invitere på te for å skape bedre naboforhold.

Israelerne på den andre siden av betongmurene visste heller ikke mye om palestinernes liv og forholdene de levde under etter at blokaden for alvor satte sitt preg på samfunnet der. Fra 2007 fikk ikke israelske journalister lenger lov til å rapportere fra den innestengte kyststripen, siden Hamastan, som pressen nå kalte Gaza, var fiendeland, og israelere risikerte dessuten å bli kidnappet. Fra 2007 forsvant Gaza inn i skyggenes dal for israelere flest, som heller ikke var veldig opptatt av hva som rørte seg der. Det man i Israel visste om Gaza i disse årene, var at militante grupper skjøt raketter derfra.

Da Hamas angrep i 2023, hadde blokaden vart i nesten 18 år.

Gaza var blitt et trykkammer som til slutt eksploderte. Hvordan Israels makthavere mente at en politikk som skapte en frustrert, ydmyket og rasende palestinsk befolkning, skulle gjøre de jødiske naboene på den andre siden av muren tryggere, er uforståelig.

Det farligste med politikken er at Israel fratok unge mennesker en fremtid. Og den som hverken har noen fremtid eller håp om at livet kan bli bedre, har ikke noe å miste. Livet er ikke verdifullt lenger. Man har ingenting å tape og kan

ofre seg i et angrep mot okkupasjonsmakten. Det gir slutten på en håpløs tilværelse en siste mening, sett fra Gaza.

Da jeg en gang i 2010 intervjuet Amjad Shawa, som ledet arbeidet med flere ikke-statlige organisasjoner (NGO-er), ble vi sittende og snakke om familien hans. Amjad er fra en kjent familie og tilhører middelklassen i Gaza. Nå satt vi i leiligheten hans i det flotte Rimal-strøket i Gaza by. Jeg spurte hvordan det gikk med barna hans, vel vitende om at de hadde opplevd krig for bare ett år siden.

«Datteren min er blitt redd for stjernene», svarte firebarnsfaren. «Når hun ser på stjernehimmelen, er hun redd det er israelske raketter. Eller israelske fly som kommer med bomber.»

«Hvordan ser dere på fremtiden?» spurte jeg.

«Hjemme hos oss er ikke ‘fremtiden’ noe tema. Det er et ord vi unngår når vi snakker med barna våre.»

Siden krigen i 2008–09 har datteren hans opplevd ytterligere tre kriger. Krigen i 2014 varte i drøye tre uker. I 2021 blusset konflikten opp igjen i Jerusalem, spredte seg inn i Israel og endte med nok en Gaza-krig. Den verste krigen begynte 7. oktober 2023.

I løpet av årene fra 2011 til 2023, mens verden var opptatt av den arabiske våren, Syriakrigen, terrorgruppen IS, Donald Trumps første periode, koronapandemien og Russlands invasjon i Ukraina, strammet Israel grepet om okkupasjonen. Israelske politikere ble mer og mer religiøse, nasjonalistiske og radikale. Men i disse tolv årene hadde de fleste Midtøstenjournalistene øre og øyne andre steder. De dro til Tunisia, Libya, Egypt, Syria og Irak. Langt færre tok turen gjennom den enorme kontrollposten Erez og inn i Gaza. Kyststripen

forsvant inn i skyggeland. Pressefolk tenkte at Gaza er det samme, blokaden er den samme og historiene er de samme. Inntektene til fiksere, sjåfører og tolker som Raed tørket raskt inn.

Samtidig bidro president Trump og hans svigersønn Jared Kushner til å skrive et nytt kapittel i Midtøstens historie. I september 2020 signerte ledere for Israel, Bahrain og De forente arabiske emirater (UAE) avtalen om diplomatiske bånd og økonomisk samarbeid. Det var ikke akkurat noen fredsavtale, siden disse to landene hverken var naboland eller hadde vært i krig med Israel. Men det var en ny arabisk linje, for Abraham-avtalen brøt med den 20 år gamle saudiarabiske fredsplanen. Tidlig i 2002 tilbød Saudi-Arabias daværende kronprins Abdullah Israel en fredsavtale og diplomatiske bånd med alle arabiske og muslimske land, mot at den jødiske staten trakk seg ut av de okkuperte områdene og ga palestinerne frihet. Det saudiarabiske fredsinitiativet ble klubbet igjennom på det arabiske toppmøtet i Beirut samme år, 2002. Dette tilbudet ble stadig gjentatt, men Israel avslo hver gang. Ved å signere Abraham-avtalen atten år senere brøt to arabiske land med denne linjen.

Rike araberland var lei av palestinerne og deres splittede lederskap. Lederne fra Golf-landene var langt mer interessert i utsiktene til å kjøpe militært utstyr, overvåkingssystemer og annen teknologi fra Israel. Også Marokko og Sudan signerte Abraham-avtalen. For Israel var juvelen i kronen diplomatiske bånd med Saudi-Arabia, et av verdens rikeste land og det viktigste sunnimuslimske landet. Møtene mellom saudiarabiske prinser og utsendinger fra Israel hadde pågått en stund, og en avtale var innen rekkevidde.

Da Abraham-avtalene ble undertegnet, 27 år etter inngåelsen av Oslo-avtalen, ble palestinerne overkjørt og satt til side. De var ikke lenger relevante for andre arabiske

lands ledere. Ingen av de rike statene satte lenger en løsning for palestinerne som betingelse for å undertegne avtaler med Israel. Selv om Palestina-saken er viktig for the Arab street, grasrota, trenger ikke konger og prinser vie saken oppmerksomhet. De skal ikke stille til valg uansett. En vakker ettermiddag for det som nå kjennes som en evighet siden, dro fotografen og jeg for å filme Gazapalestinernes storstue og pusterom: stranden. Vi filmet barna som lekte ved bølgene. Vi filmet en ung mann som tok med hesten sin ut i sjøen for å skylle av den støvet. Kvinner gikk ut i vannet fullt påkledd i lang svart abaya og hijab. Jeg brukte ytterst sjelden sjal over håret, slik nesten alle palestinske kvinner gjorde. Vi som kom utenfra, stakk oss ut og ble lagt merke til. En liten jente på åtte–ni år stilte seg ved siden av meg i sanden. Hun stirret nysgjerrig og studerte meg som om jeg kom fra en annen planet. Etter å ha fundert litt spurte hun: «Hvordan ser det ut utenfor Gaza?»

I 2023 levde en ung generasjon på Gazastripen som aldri hadde sett noe annet sted. De hadde bodd bak stengte grenser og murer i 16–17 år. De hadde hverken sett broer, fjell, skoger eller byer i andre land slik jevnaldrende utenfor kyststripen tok for gitt. Det var ikke uten grunn at Gazastripen ble omtalt som verdens største utendørs fengsel.

Det er langt fra Gazas strender og fattige nabolag til forgylte møterom der arabiske prinser møter israelske utsendinger og dyrker forholdet til statsminister Benjamin Netanyahu.

Israel, et land i kamp med seg selv

SIDSEL WOLD ISRAEL

Et land i kamp med seg selv

7. oktober 2023. Dagen da håpet forsvant