69591 Hevnklinikken – s. 1
08.07.2026 10:50
Sigrid Sollund
Hevnklinikken Roman
69591 Hevnklinikken – s. 3
08.07.2026 10:50
© 2026 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Rune Mortensen Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boka er satt med 11/15 Adobe Caslon Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-4232-0 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
69591 Hevnklinikken – s. 4
08.07.2026 10:50
1. Beklager
69591 Hevnklinikken – s. 5
08.07.2026 10:50
69591 Hevnklinikken – s. 6
08.07.2026 10:50
«Du hadde ikke noen som kunne bli med deg?» Overlegen nikket mot den tomme stolen ved siden av meg, lukket døra bak seg og skred gjennom rommet med en fremtoning så verdig at den måtte være finslipt gjennom mange år. Han snurret kontorstolen rundt og sank rolig ned i setet. Jeg ristet kort på hodet. «Nei.» Det banket på døra, og sekundet etter hastet en frodig, blond kvinne inn. Enda en lege? Nei, sykepleier, antok jeg. Hun kom gående over gulvet og hvisket et dempet «beklager». Forsinkelsen skyldtes et møte som hadde trukket ut, forklarte hun på klingende telemarksdialekt. Idet hun satte seg ned, gikk det opp for meg: Dette kom ikke til å gå bra. Gode nyheter krevde ikke så sterk bemanning. Helt uforberedt var jeg ikke. Egentlig hadde jeg ventet på det i tjue år og hele veien forsøkt å gjøre meg motstandsdyktig. Vitaminer, god søvn, sunt kosthold. Jeg hadde gått i fjellet, løpt lange turer i skogen. Av og til, når ingen var i nærheten, kunne jeg til og med kaste meg ned på skogsstien for å ta armhevinger. 7
69591 Hevnklinikken – s. 7
08.07.2026 10:50
Kroppen hadde vært sterk og slank. Ingen svangerskap hadde satt preg på den heller. Så hadde magen begynt å ese ut. Jeg kunne få uutholdelig vondt på stadig nye steder. Jeg prøvde å holde liv i et slags skuespill overfor meg selv, opprettholde en mest mulig oppriktig forvirring: Kunne det være nyrestein eller cyster? Muligens endometriose, det hadde vært i vinden en periode. Eller kanskje var det en blindtarmbetennelse som flammet opp, for så å slukne igjen? All diagnostisering ble overlatt til fantasi og dagsform. Og selvsagt var det hårreisende idiotisk å sitte hjemme og spekulere, bortforklare symptomer som ble mer og mer påtrengende. Jeg burde ha oppsøkt hjelp. Hadde det ikke vært for at jeg var lammet av frykt, ville jeg gjort det. Sykepleieren hostet lavt, legen stirret skrått på henne. Flørtende? Eller irettesettende, fordi hun hadde kommet for sent? Ikke godt å si. En liten rykning i ansiktet hennes, et raskt, men varmt smil, fikk meg til å konkludere med at det var noe mellom dem. Asymmetriske forhold kom vel aldri til å gå av moten, særlig ikke i helsevesenet. Legen beklaget at han ikke hadde presentert seg. Thomas Paust het han. Han presenterte sykepleieren også, men navnet forsvant i mumling, og jeg fikk meg ikke til å følge opp. Så satte han blikket i meg. «Du må da ha skjønt at noe var galt?» «Nei, det …» Mer kom det ikke. Ordene satte seg fast. Jeg tenkte at jeg burde ha blitt hjemme. Og jeg burde ikke ha svart ærlig da fastlegen, for noen uker siden, begynte med alle oppfølgingsspørsmålene sine. Det var sånn det begynte. Fra fastlegens 8
69591 Hevnklinikken – s. 8
08.07.2026 10:50
spørsmål og mine svar var veien overraskende kort til sykehusspesialister og omfattende undersøkelser av kroppens hulrom. «Ja …?» sa Thomas Paust. «Hva sier du? Du har vel merket symptomene en stund?» «Nei, altså, symptomene har kommet og gått litt», svarte jeg. «Men smerter, da? Du må ha hatt smerter?» «Tja …», sa jeg og spøkte med at kvinner tross alt var skapt for å leve sitt liv i smerte, var det ikke sånn det alltid hadde vært? Vitsen ble hengende. Paust tok over, ord som cancerceller, spredning, metastaser veltet ut av ham. Detaljene og sammenhengen var vanskelig å begripe, jeg nikket bare høflig mens jeg studerte den overveldende hårveksten i ansiktet hans. De hvite øyenbrynene var så lange at øynene knapt var synlige under dem. Også fra ørene og nesen tøt det ut lange, stive hårstrå. Han snakket om prosessen som i årevis hadde pågått i kroppen min, hvordan sykdommen hadde ligget der og gjæret, han tok meg med inn i blodet og rundt i cellene. Øyenbrynene hans beveget seg opp og ned mens han pratet. Hver gang den lille rullegardinen av hår over øynene ble løftet, kom blikket hans til syne, isblått og klart. Hva ville skje hvis jeg begynte å dra i ett av hårstråene, ville det da vise seg at alt bare var et stort nøste? Kanskje alt ansiktshåret vokste rett ut fra hjernen hans? Først da Paust og sykepleieren så på meg med forventningsfulle blikk, skjønte jeg at forelesningen var over, og at ingen hadde sagt noe på en stund. Jeg kremtet, tok sats: 9
69591 Hevnklinikken – s. 9
08.07.2026 10:50
«Så det du sier er at jeg har fått kreft?» Stemmen lød fremmed og grumsete, jeg kjente den knapt igjen. «Ja, dessverre», svarte Paust. Jeg ble sittende og nikke, men i hodet svevde jeg rett oppunder taket og betraktet situasjonen derfra. Vektløs, og i fugleperspektiv, kunne jeg zoome inn på alle kontorets gjenstander. På en hylle bak Paust oppdaget jeg et fotografi av det som måtte være en yngre utgave av ham. Han sto foran en grå villa, under et digert eiketre, med et jentebarn i hver hånd. Den ene, sped og med brusende, rødblondt hår og foten ballettaktig utstrakt. Det andre barnet var litt større på alle vis. Håret hennes var flatt og musebrunt, kroppsholdningen keitete. På det ene kneet hadde hun en stor flekk, med en mørk stripe som rant nedover leggen. Og rett bak dem: en langt eldre gutt, bortimot like høy som Paust. Fjeset hans fløt utover, som om noen hadde brukt viskelær og gnidd det bort. «Hva heter barna på bildet?» spurte jeg. Han vendte seg rundt, litt overrasket. «Lisa og Guro», svarte han kort. «Og gutten?» «Junior.» Han kremtet litt strengt, ville nok få samtalen tilbake på riktig spor. «Dette er ikke min sak, men jeg spør igjen: Hvorfor kom du ikke før?» Paust stirret på meg, forventet svar, men jeg fikk meg ikke til å si noe. Jeg funderte på hvor i byen den grå villaen hans lå, for det var vel hans, huset på bildet. Han framsto som en typisk villaeier. Paust fulgte opp med at kreftformen jeg hadde fått påvist, 10
69591 Hevnklinikken – s. 10
08.07.2026 10:50
hadde en sterkt arvelig komponent. Han lurte på om noen i min nære familie hadde fått samme diagnose. Sykdommen ble omtalt med fagtermen, han uttalte ordet med en slags virtuositet, men jeg visste svært godt hva de fleste kalte den. «Jeg hadde hørt om det hvis noen i familien hadde fått noe sånt», sa jeg, liksom overrasket og en smule fornærmet, før jeg la an en mer forsonende tone. «Jeg tror i hvert fall ingen har hatt det.» Som om alle symptomene var nye for meg. Som om ikke alle stadiene av elendighet lå stablet på rekke og rad i hukommelsen. Det innsunkne ansiktet til moren min på puten, en olding på førtifire år. Blikket hennes, bunnløst anklagende. Alt jeg gjorde for å trøste henne, men som ikke førte til noe annet enn at avstanden mellom oss ble større. Jeg trakk pusten raskt. «Og nå da?» spurte jeg og strammet meg opp. «Hva skjer nå? Blir det cellegift, stråling eller begge deler? Immunterapi, antar jeg?» Paust begynte å fikle med en løs frakkeknapp. «I tilfelle det er mulig å få beholde håret, blir jeg glad for det», la jeg til, lett spørrende, mest for å få praten i gang igjen, før jeg skyndte meg å legge til at det i grunnen ikke var så farlig når alt kom til alt. «Jeg kan leve uten hår. Punken er vel snart på vei tilbake.» Jeg humret anstrengt. Ingen respons nå heller. Paust vendte seg mot datamaskinen, studerte innholdet på skjermen en stund og snudde seg mot meg igjen. «Dessverre …», sa han. «Kurativ behandling er uaktuelt.» Koeffisientkontoret hadde regnet på det, og jeg havnet for lavt på skalaen. Koeffisienten min var på 0,2. 11
69591 Hevnklinikken – s. 11
08.07.2026 10:50
«Null … komma … to», gjentok han dystert. «Det er langt under behandlingsnivå.» «Koeffisient?» sa jeg uforstående. «Og her er min vurdering helt på linje med systemets, bare så det er sagt. Om jeg så hadde ønsket å behandle deg, hvilket jeg altså ikke mener er forsvarlig, kunne jeg ikke gjort det. Beklager. Du vet hvordan det har blitt.» Jeg prøvde å forstå hva han snakket om. Hva var under hvilket nivå? Det hadde muligens skjedd en journalforveksling noe sted, trodde de jeg var en annen pasient? «Ja, du kjenner selvsagt til koeffisientsystemet?» sa Paust og lente seg fram. «Utregningen?» Jeg saumfor hjernen etter et passende svar. Riktignok hadde jeg i årevis aktivt skydd alle nyheter som handlet om sykdom og helsevesen, men jeg skjønte at han mente dette var noe jeg helt klart burde ha fått med meg. Paust så litt motløst bort på sykepleieren, slo ut med armene. Hva er dette, sa ansiktsuttrykket hans, hvor skal jeg begynne? «Vel, din koeffisient er altså på 0,2 …», begynte han. Han tok brillene opp av frakkelommen og lente seg mot skjermen. «Eller, 0,243 for å være nøyaktig. Det er ikke i gråsonen engang.» Grensen, forklarte han, gikk på 0,5. Kun de med et tall høyere enn dette var kvalifisert for behandling, og det gjaldt altså ikke meg. Det raste innvendig. Jeg lente hodet i hendene. Hvor kom den fra, den labre poengscoren? Hva hadde jeg gjort, eller ikke gjort, for å fortjene dette? Hele livet hadde jeg krummet nakken, jobbet ærlig, betalt skatt. Jeg hadde vært redelig hele 12
69591 Hevnklinikken – s. 12
08.07.2026 10:50
veien. I hvert fall nesten. Ingen klarer vel å holde sin sti ren gjennom livet? Jeg måtte svelge. Bilder av vettskremte ansikter dukket opp på netthinnen. Desperate skrik, adrenalinet i årene mens vi bedøvet og kneblet. Hvorfor tenkte jeg på det nå? Det var vel ikke det, arbeidet for klinikken, dette handlet om? Karma, liksom, som innhentet meg? Nei, det kunne ikke være det. Jeg hadde bare utført en jobb. Jeg trengte pengene. Ikke trodde jeg på skjebnen heller. Dessuten, hva var vel noen få bortføringer og ubetydelige voldsepisoder opp mot denne ubegripelige urettferdigheten? Jeg så bort på sykepleieren. Denne gangen møtte hun blikket mitt. Hun smilte svakt. Det var noe med de milde øynene, den litt ufikse normaliteten hun sto for, som ga meg håp. Skulle hun ikke si noe snart? Utdype og insistere på at dette ikke var så ille, så svart-hvitt som det hørtes ut? «Beklager så mye, men jeg … jeg henger fremdeles ikke med?» prøvde jeg. Paust lente seg tilbake, la den ene foten over den andre. Med det kom en skarp eim smygende gjennom luften. Urin? Desinfeksjonsmiddel? Tydelig oppgitt over at jeg visste så lite, begynte han å forklare: Koeffisientordningen var et ledd i den lenge etterlengtede prioriteringen i helsevesenet. Det var umulig å fortsette å drive sykehusene slik de hadde gjort de siste tiårene når avstanden mellom pasientenes forventninger og helsevesenets muligheter til å hjelpe stadig ble større. Ikke fordi behandlingsmåtene og kunnskapen manglet, men fordi det – og dette måtte jeg vel ha fått med meg? – var en skrikende mangel på personell, medisiner og sengeplasser. 13
69591 Hevnklinikken – s. 13
08.07.2026 10:50
«Folk skulle bare visst», sa han. «Hvor mye vi, gjennom mange år, har manglet for å kunne drive ordentlig.» Han la ut om at sykehusene lenge hadde etterlyst tydeligere retningslinjer, blant annet for hvem som kvalifiserte for hvilke behandlinger. Det fantes uansett ikke nok ressurser til å hjelpe alle som trengte det. Stadig flere fikk nei til behandling. Men politikerne forsøkte å plastre på problemene ved å innføre nye klageadganger, noe som simpelthen førte til flere ramaskrik og forferdelige pasienthistorier som ble delt med offentligheten hver gang noen fikk avslag. «Politikerne kvier seg for å være ærlige, som de alltid gjør, og er livredde for eget skinn. Etter at de kvittet seg med helseforetakene for … når var det, da, rundt ti år siden, fikk de folkevalgte igjen kontroll over sykehusene, men så ble ikke det riktig heller, da vet du …» Han himlet med øynene, fortsatte: «… for dermed ble jo også all misnøyen rettet mot dem. Mot politikerne. Og de skal tross alt gjenvelges.» En kulde spredte seg rundt i kroppen, lemmene ble kalde og stive, det kjentes som om jeg var i ferd med å falle død om, at jeg når som helst kunne velte ned fra stolen jeg satt på. Stortinget og regjeringen, forklarte Paust, orket ikke lenger å bli avkrevd svar på hvorfor velgerne i verdens rikeste land ble snytt for den beste behandlingen. Behandling som var tilgjengelig, og som flere andre land tilbød sine innbyggere. «Det har jo vært et renn av fakkeltog og demonstrasjoner, det har du vel registrert? Folk har vært rasende fordi svigermor ikke har fått samme behandling som naboen. Eller fordi en ektefelle måtte vente tre år på en livsviktig operasjon.» Han knipset og sa at løsningen ble det hurtigarbeidende 14
69591 Hevnklinikken – s. 14
08.07.2026 10:50
Gule-utvalget. Det var de som kom opp med koeffisientsystemet for noen få år siden. «Er du med? Gule-utvalget regner jeg med du har hørt om? Det ble ledet av min gamle studiekamerat, Herbert Gule. Dyktig kar.» «Nei», sa jeg og klamret meg til armlenene, kjente at det svimlet. «Men …» Paust skrøt av Gule-utvalgets arbeid. For en gangs skyld, takk og lov, var det en utredning som ikke skled rett ned i en skuff. I stedet ble innholdet omdannet til banebrytende og viktig helsepolitikk. Sykehusene fikk lov til å prioritere, politikerne kunne fraskrive seg ansvar og vise til utvalgets konklusjon. Alle vant. Alle vant? Jeg tenkte mitt. Sykehusene fikk det kanskje som de ville, politikerne også. Men ikke pasientene, vel? Det måtte da være mange som meg, folk som ble sortert vekk? Hvorfor hadde jeg ikke hørt om noen av dem? Det framsto som ubegripelig at alt dette hadde blitt diskutert og innført uten at jeg hadde fått det med meg. Sykepleieren helte vann fra en karaffel og skjøv et glass i min retning. Jeg grep det i ren lettelse over å ha fått noe annet enn armlenene å holde i. Paust la armene i kors. «Si meg: Har du virkelig ikke fått med deg noe av dette?» Vannet var lunkent, men jeg drakk grådig likevel. To store slurker. Jeg strøk genserermet over bunnen av glasset, satte det fra meg på skrivebordet. Vannet var fortsatt i munnen, Paust og sykepleierens intense blikk gjorde det vanskelig å svelge. Jeg så ned. Skrivebordet … det var av eik, det hadde jeg ikke lagt 15
69591 Hevnklinikken – s. 15
08.07.2026 10:50
merke til før nå. Et sånt skrivebord, på et sykehus, det var da uvanlig? Det måtte være Thomas Pausts private møbel. Noe han hadde insistert på å ha med seg fra hvor enn han kom fra før han begynte her. Kanskje et overskuddsmøbel fra villaen? Der. Vannet rant omsider gjennom strupen. Drukningsfornemmelsen forsvant. «Når … hvilket år ble egentlig systemet med koeffisienten innført?» spurte jeg. Svaret gjorde alt klarere. Det året, og året etter, forsvarte jeg meg, bodde jeg i Madrid. Med oppholdet i Spania forlot jeg også den norske samfunnsdebatten, noe kollegaene mine ved universitetet ofte ristet på hodet over da jeg kom hjem igjen. For hvordan kunne en kommunikasjonsarbeider være så lite oppdatert og så marginalt interessert i nyheter? «Likevel er det jo ganske mye som har skjedd på kort tid?» sa jeg. «Det må da være mange som blir overrasket over hvor rigid og iskaldt dette systemet er?» «Ja, det hadde unik gjennomslagskraft, det Gule-utvalget», svarte Paust tilfreds. Jeg kikket bort på sykepleieren. Hun nikket forståelsesfullt, enig i at de store omveltningene kanskje ikke var tydelig nok kommunisert. Et navneskilt var festet på brystet hennes. Karoline. Hun het altså det samme som mormor. «Dette systemet kan nok framstå som ganske firkantet og nådeløst for noen hver, ja …», sa Karoline mildt. «Det er ikke vanskelig å forstå.» «Joda», avbrøt Paust. «Men det er forutsigbart og langt bedre enn slik det var tidligere. Nå må folk ta ansvar for egen helse i langt større grad enn før. Og det er på tide, mener nå jeg.» 16
69591 Hevnklinikken – s. 16
08.07.2026 10:50
Det ble stille. Paust vendte seg mot sykepleieren. Jeg skjønte at dette var en debatt han hadde stått i flere ganger, både med henne og med andre. «Vil du virkelig tilbake til sånn det var før, Karoline? Da det var vi, fotsoldatene, som måtte ta alle avgjørelsene mens politikerne toet sine hender? Var det god ressursbruk å gi samme behandling til en som hadde vært storrøyker i seksti år, som til en som hadde levd som en asket? Synes du det?» Karoline smilte oppgitt. Hun var lei av ham, tenkte jeg. Lei av å bli belært. Jeg forsto henne, jeg hadde fått nok av Paust selv. Men hvorfor lå hun med ham da? Hun som var så pen og mild? «Men hva er det konkret med meg som gjør at jeg ikke kvalifiserer til behandling?» spurte jeg med tynnere stemme enn jeg likte. Jeg la til at jeg ikke var noen storrøyker. Tvert imot holdt jeg meg i form. Jeg hadde knapt vært sykmeldt hele mitt liv. Så hvorfor fikk jeg dette lave tallet, denne begredelige koeffisienten? «Har man ikke rett til å få innsyn i hva man blir bedømt på?» fortsatte jeg skingrende. Paust sukket tungt. Motstand og klaging fra pasienter var ikke det han levde og åndet for, såpass var tydelig. «Det er egentlig et enkelt regnestykke som ligger til grunn, selv om politikerne har gjort sitt ytterste for å tåkelegge det. Vi kunne like gjerne brukt en poengskala. Eller prosenter. Men myndighetene har vel tenkt at desimaler og fremmedord har en avskrekkende effekt og hindrer folk i å klage.» Karoline skiftet stilling på stolen. Det virket som hun ble stadig mer uenig i hvordan ting ble framstilt. Det fikk et slags håp til å stige igjen. 17
69591 Hevnklinikken – s. 17
08.07.2026 10:50
«Ja vel, men jeg lurer på hva det er som slår ut for min del, hvorfor vil dere ikke hjelpe meg?» Jeg bet meg i underleppen, ville ikke gråte. Paust lente seg fram, plasserte albuene på knærne, gned seg i ansiktet og sa: «Vel, vi legger jo inn alder, blant annet, og det er nok det eneste som trekker opp for din del. Du er jo relativt ung.» Han løftet de buskete øyenbrynene og sendte meg et lynraskt smil, som om han hadde servert et uimotståelig kompliment. «… men vi legger også inn prognoser for resterende levetid samt forventet livskvalitet ved eventuell behandling, og i ditt tilfelle trekker dette beklageligvis ned. Sykdommen er langt framskreden. Kostnaden ved behandlingen er også en viktig faktor, selvsagt, og her er den svært dyr. Samfunnsnytte og antall barn teller pluss. Jo flere små krapyler, desto bedre …» Han slo pennen mot låret og fortsatte: «Du har verken biologiske barn, adoptivbarn eller såkalte bonusbarn?» «Nei», sa jeg. «Nei …», gjentok han og slo ut med armene. «Ingenting å hente der heller. Synd.» Fotografiet bak ham lyste mot meg. Jeg antok at de tre barna foran den grå villaen var hans. Betød det at han ville fått en skyhøy koeffisient hvis han ble syk? Enda så gammel han var? «Men tenk på all tiden du har sluppet å bruke på nattevåk og bleieskift», foreslo Paust og øynene lyste opp. «Det utgjør ganske mange år totalt.» Jeg kikket forvirret bort på Karoline. Hva mente han med å si dette? Var det et forskrudd forsøk på trøste? «Mann, har du det?» spurte Paust. Jeg ristet på hodet. 18
69591 Hevnklinikken – s. 18
08.07.2026 10:50
«Nei, da har vi jammen ikke mye å spille på.» Karoline kremtet irettesettende. Thomas, da. Paust tok ingen notis av det, men forklarte at helsevesenet, etter boken, opprinnelig ikke skulle ta hensyn til om pasienten hadde partner eller ei. Det kunne vi takke SV og Nye Venstre for, sa han. De nektet å bli med på et forlik der single mennesker fikk dårligere rettigheter enn dem som var i fast forhold. Menneskeverdet skulle ikke være avhengig av at man hadde en partner. Men, la Paust til, i den første tiden med koeffisientordningen hadde ganske mange av hans kollegaer likevel skjelt til om pasienten hadde en samboer eller ektefelle. «Det er nok en del bløthjertet helsepersonell som har latt seg påvirke av unge vordende enker og enkemenn med tryglende dådyrøyne, ja …», sa han. «Det er flust med pasienter med koeffisient på 0,45 som likevel har fått kurativ behandling. Ren sabotasje, spør du meg.» Karoline, som tydelig mente det var på høy tid med litt flere nyanser, brøt inn: «Praksis nå er at registrert partner kan bli tatt inn i kalkylen, men det er skjønnsbasert. Hvis partneren har høy inntekt, eller en viss type stilling, teller det positivt for pasienten. Logikken er at en etterlatt i sorg, antagelig er mindre samfunnsøkonomisk lønnsom, særlig der det er barn involvert. Slike hensyn tas, altså.» Paust blåste og slo ut i luften med hånden; han klarte ikke å holde seg fra å vise hvor uenig han var i dette. «Og gravide …», avbrøt Karoline, som om Paust ikke var der, «… får også behandling. Så å si uavhengig av helsesituasjon.» «Ja, myndighetene er jo blitt besatt av at folk skal få barn», sa Paust og ristet på hodet. «Tenk å gå så langt som til å innskrenke abortrettighetene for å pynte på fødselstallene. At 19
69591 Hevnklinikken – s. 19
08.07.2026 10:50
verden er overbefolket, har de tilsynelatende ikke fått med seg. Men de ser kanskje på nordmenn som et utvalgt folk?» Det ble stille. Lufteanlegget giret opp, den susende lyden ble mer intens. Langt borte, ute i gangen, var det noen som skrek. Karoline foldet hendene over låret og sa at hun forsto at dette var mye å ta inn for meg. Og at jeg var i min fulle rett til både å gråte og å være sint. «Og så bør vi vel informere om at teoretisk sett …» Setningen ble hengende. Hun sendte et raskt blikk bort på Paust, som om hun måtte be om lov før hun fortsatte: «… så kan det finnes smutthull i systemet, ikke sant?» Paust sa at pasienter som fikk endret sivilstatus innen tre måneder etter at diagnosen ble satt, kunne ha krav på en ny utregning. Da ville tribunalet kobles inn, med lange intervjurunder og løgndetektortester av både pasient og partner, for å luke ut eventuelle opportunister. Og dem var det mange av, for å si det sånn. Tanken var å gi folk noe spillerom, slik at pasienter som kanskje befant seg i en prosess, eller i et situationship, som det en gang ble kalt, skulle få mulighet til å formalisere det hele. «Ny utregning kan også skje ved svært ferske svangerskap», mumlet han videre. «Graviditet som ikke ble avdekket da koeffisienten ble satt.» «Og det skjer jo fra tid til annen», sa Karoline muntert. «Ja da», sa Paust. «Andre ganger blir pasienten gravid kort tid etter at koeffisienten er satt.» «Javel?» sa jeg. «Og hva skjer da?» «Også da kan man be tribunalet om en ny vurdering.» Paust klappet i hendene. Nå begynte tiden å renne ut, forsto jeg. Han skjøv brillene ut på nesetippen og betraktet meg over 20
69591 Hevnklinikken – s. 20
08.07.2026 10:50
kanten, som om han nå vurderte meg litt på nytt: Hvordan var egentlig tilstanden der borte, hos pasienten? Var jeg typen til å iverksette noe ståhei rundt det vi hadde snakket om? Jeg holdt blikket hans og forsøkte å forestille meg hva slags tanker han gjorde seg. Hva var det han så? En desperat sjel som kunne komme til å sette himmel og jord i bevegelse for å få en sjanse til å overleve? Eller var jeg en stoisk kvinne han kunne tenke seg å ligge med når han var lei av sykepleieren? En som ville la seg blende av legeauraen og se bort fra hvor gammel og ustelt han var? Tanken slo ned i meg: Hvis jeg ga ham noe han ønsket seg, hadde han da makt til å øke koeffisienten min? Og kunne jeg gjøre det? «En kvinne som deg leser sikkert Morgenbladet?» spurte han. «Innimellom, ja», løy jeg og ble umiddelbart skamfull, for hvorfor gjorde jeg det? Trodde jeg at jeg forbedret sjansene mine om jeg imponerte denne pompøse tosken med medievanene mine? «Da har du kanskje fått med deg det kritiske søkelyset på at det fortsatt skjer mye overbehandling ved norske sykehus, koeffisientsystemet til tross?» «Nei, men …» «Et par av innleggene i debatten har jeg faktisk skrevet selv. Etter mitt syn mottar til og med høykoeffisientpasienter behandling de ikke burde få.» Karoline, irritert over at Paust nå, helt på tampen, innga seg på en ny runde polemikk, børstet vekk noe usynlig fra bukselåret. «For eksempel …», fortsatte Paust, «… kan ikke en masse arvinger i seg selv rettferdiggjøre enhver bruk av de aller mest 21
69591 Hevnklinikken – s. 21
08.07.2026 10:50
kostbare medisinene, selv om koeffisienten legger opp til det. Ikke dersom gevinsten i den andre enden uteblir. I realiteten sponser skattebetalerne bare en forlengelse av lidelsen.» «Ja vel», sa jeg uinteressert. Var vi virkelig helt ferdige med det som hadde med meg å gjøre? Var det ikke mer å si? Skulle jeg bruke resten av min lille, tilmålte tid på å høre Paust dosere enda mer om dette hårreisende systemet? «Hvor lang levetid har jeg igjen?» avbrøt jeg. «Går det i det minste an å få noe svar på det?» «Nei, si det, slike estimater gir vi vanligvis ikke ut, vi vil ikke risikere å bli saksøkt heller.» «Men er det to år?» foreslo jeg. «Fem?» En forbauselse steg opp i Pausts ansikt. Det var tydelig at han syntes forslagene var altfor optimistiske. Jeg svelget, ble kortpustet, mistet følelsen i hendene. «Så det er mer snakk om måneder enn år, da?» fikk jeg frem. Det prikket i ansiktet, gråten satt som en tennisball i halsen. «Sannsynligvis. Men det er umulig å si», svarte Paust. Jeg satte meg fram på stolen, fortsatte å pepre dem med spørsmål: Greit at jeg tydeligvis burde kommet til legen tidligere, men hvorfor hadde det gått så fort nedover med meg? Var det virkelig ingenting jeg kunne gjøre? Nei, med mindre jeg kunne trylle fram mann og barn, en fet privat helseforsikring eller en større formue som kunne betale for behandling i utlandet, var det best om jeg simpelthen forsonte meg med skjebnen. Og hvorfor forfallet kom så raskt? Nei, si det. «Hold an litt nå», sa jeg med tykk stemme og holdt opp hånden. «Jeg har jobbet i nesten hele mitt voksne liv, betalt skatt, vært en pliktoppfyllende borger, gjort alt samfunnet har 22
69591 Hevnklinikken – s. 22
08.07.2026 10:50
ønsket, aldri ligget noen til byrde – og så skal jeg ikke få behandling når jeg for første gang trenger det?» «Jeg kan forstå at …» «Hva er logikken i det?» avbrøt jeg og kjente med ett at uvirkelighetsfølelsen var borte. Det som sto igjen, var et ravende sinne jeg verken kunne eller ville holde tilbake. «Hvor er rettferdigheten?» skrek jeg. «Rettferdighet, sier du …», sa Paust, og humret litt. «Her får jeg sitere meg selv: Rettferdighet er for barn. Vi andre må forholde oss til virkeligheten.» Jeg møtte Karolines blikk, hun smilte nok en gang på sitt skjeve vis. Jeg forstår dette er knalltøft for deg, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg får ikke gjort noe med det. «Vent litt. Jobber du i offentlig sektor?» spurte Paust, litt ut av det blå. Han kastet et raskt blikk mot skjermen, som om han hadde blitt klar over noe som ikke stemte overens med hans opplysninger. «Ja?» sa jeg håpefullt og la hånden på brystet, i et forsøk på å dempe det galopperende hjertet. «Det har jeg alltid gjort.» Jeg forklarte at jeg hadde vært ansatt på universitetet hele yrkeslivet, bortsett fra perioden i Spania. Paust trakk ut pennen fra frakkelommen. Igjen begynte han å kakke den svakt mot låret. Det kjentes for godt til å være sant at noe sånt, en jobb i offentlig sektor, kunne være redningen. Samtidig var det ingenting ved dette absurde opplegget som ville overrasket meg. Den tause vippingen på stolen, og tonefallet i spørsmålet hans, gjorde at jeg igjen øynet håp. «Hvordan det?» prøvde jeg. «Hever det koeffisienten?» 23
69591 Hevnklinikken – s. 23
08.07.2026 10:50
Det ble stille litt. Doktor Paust tastet inn noe på maskinen før han vendte seg mot meg. «Beklager, jeg måtte dobbeltsjekke noe, noen av disse faktorene endres rett som det er», sa han. «Men nei, det er fortsatt slik at offentlig sektor ikke regnes som verdiskapning. Dermed slår ikke arbeidet ditt positivt ut i regnestykket. Snarere tvert imot, ser det ut til.» «Hva? Nei, nå må dere …». «Sånn er det», sa Paust kontant og forklarte at det hadde å gjøre med at staten stadig este ut. I hvor mange tiår hadde vi ikke hørt at det offentlige skulle slankes? Og hva hadde skjedd? Ingenting. En høytlønnet jobb i privat sektor var en ganske annen sak. Det kunne utgjøre noen desimaler, eller ganske mange, især hvis man hadde en del år igjen i arbeidslivet og besatt en spesielt betrodd stilling. «Det er jo absurd», sa jeg. «Hva med deg selv?» Jeg minnet om at også han var offentlig ansatt. Var ikke han lege, kanskje? På et offentlig sykehus? Han lente seg sakte fram. Noe utfordrende og fornærmet kom over ansiktet hans idet han sa at det selvfølgelig var unntak for visse stillinger i det offentlige. Han listet opp overleger, som han selv. Sykehusdirektører, stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer. Likedan dommere i Høyesterett. Lagmannsretten også, trodde han. «Men ikke tingretten, tror jeg …?» sa han og kikket spørrende bort på Karoline. Hun trakk uinteressert på skuldrene. Deretter som om han kom på noe han hadde glemt, spurte han om jeg hadde sittet inne.
24
69591 Hevnklinikken – s. 24
08.07.2026 10:50
«Sittet inne?» spurte jeg. «Som i sittet i fengsel?» «I fengsel, ja», svarte han. «Eller er du involvert i kriminalitet av noe slag nå?» Jeg tenkte på de to månedene jeg hadde sittet inne for forsøk på frihetsberøvelse. Men det var lenge siden. At den lille straffen skulle ha noe å si for en koeffisientutregning nå, så mange år etterpå, nektet jeg å tro. Slike ting ble vel foreldet? «Grunnen til at jeg spør, er at jeg synes koeffisienten din er slående lav», forklarte Paust. «Og når det skjer, er det gjerne fordi folk har noen durabelige svin på skogen som koeffisientkontoret har innsikt i, men som ikke står i journalen.» «Jeg har ikke sittet inne, nei», svarte jeg. Han nikket. «Trodde heller ikke det», sa han. «Du ser ikke akkurat ut som en kriminell.» Han blunket lurt. Karoline så på klokken, klappet seg på lårene. Hele kroppsspråket lyste men da er vi ferdige her, da? «Er det noe du lurer på …?» spurte hun og smilte sørgmodig mot meg. «Ja, jeg lurer jo på … altså, hva skjer nå da?» spurte jeg. Stemmen var bortimot kraftløs, kroppen også, men da både Paust og Karoline reiste seg, fikk jeg likevel karet meg opp av stolen. «Nå må du vel … ja, bare la det synke inn? Og forsøke å tenke på en litt annen måte framover?» foreslo Paust. De strakte hånden ut mot meg, begge to. Jeg tok hans først, så hennes, hendene ristet opp og ned etter tur. «Les det siste innlegget mitt i Morgenbladet ved leilighet», rådet Paust. «Døden er nå engang en del av livet, selv om
25
69591 Hevnklinikken – s. 25
08.07.2026 10:50
mange ser ut til å ha glemt det. Å forlenge livet for enhver pris kan faktisk gjøre livet selv mindre verdifullt, også med tilbakevirkende kraft, slik jeg ser det.» Karoline la hånden kjapt på skulderen min, strøk den. Hun ville for enhver pris unngå at Paust startet et nytt resonnement om menneskeverd. «Men Ingrid …» sa hun. Det var første gang hun hadde brukt navnet mitt, og det fikk det til å briste for meg. Tårene begynte å renne. «Det er viktig å få sagt at du får noe behandling», sa hun. Jeg kikket bort på Paust igjen. Et mildere drag kom over fjeset hans. «Ja ja, selvfølgelig, vi er ikke villmenn heller. Lindrende behandling skal du få. Det vil ikke forlenge livet ditt, men det gjør tiden du har igjen mer levelig.» Han vendte seg mot datamaskinen, hamret kjapt ned noe på tastaturet med pekefingrene, klikket hektisk med musen og sa at han nå hadde skrevet ut resepter på en rekke medisiner. «Kan hentes når det passer, apoteket gir deg instrukser», smilte han. Døra til Pausts kontor gikk igjen. Jeg begynte å gå bortover korridoren. Det stakk i fingrene, jeg kunne ikke lenger kjenne føttene mine. Synet snevret seg inn, det var som jeg befant meg i en trang tunnel der veggene bulte innover, taket presset seg ned, og der mennesker strente forbi, tause og store som hus. Folk dultet borti idet jeg ravet forbi, de så på meg med blikk som minnet om øynene i Edvard Munchs malerier.
69591 Hevnklinikken – s. 26
08.07.2026 10:50