Havets søstre: De fire steinene

ELEANOR BUCHANAN HAVETS SØSTRE

DE FIRE STEINENE

ELEANOR BUCHANAN H A V E T SS Ø S T R E

De fire steinene

Oversattav

BenedictaWindt-Val,MNO

Copyright©HeadlinePublishingGroup2026

TherightofEleanorBuchanantobeidentifiedasthe AuthoroftheWorkhasbeenassertedbyherin accordancewiththeCopyright,DesignsandPatentsAct1988.

Firstpublishedin2026byHeadlineReview AnimprintofHeadlinePublishingGroupLimited

©Norskutgave:KaggeForlag2026

Originalenstittel: TheSeaStoneSisters Oversetter:BenedictaWindt-Val Omslagsdesign:EmmaGraves Illustrasjonerinnside:©TimPetersDesign.co.uk2025 Papir:Creamy60g2,0b Bokaersattmed11,5/15,3pkt.JansonText Sats:Type-itAS Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen

ISBN:978-82-489-4284-9

KaggeForlagAS Akersgata45 0158Oslo

www.kagge.no

Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillattåkopiere, avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdeleravutgivelsensinnholduten atdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.

Enhverbrukavheleellerdeleravutgivelsensominnmatingellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdoguttrykkerikke tillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.

Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.

Engangitidenstodetfireruvendebautasteinerpået avsidesskotsknes – søstrenepåSkara.

Legendenfortelleratdeblereistavensørgendefar, sådekunnevisedebortførtedøtrenehansveienhjem.

Detblelystenforbannelseoverenhversom veltetsteineneoverende:

Ogsåderesfamilievilleblispredtforallevinder, ogaldrifinneveienhjemigjen.

Edinburgh

Prolog

Skara,ca.2800f.Kr.

Hanvarkommettilbakeakkuratitide,tenktehandahan drobåtenopppåstranden.Påsolrikedagerlåsandensomet blendendehvittbeltemotdetblåhavet,mendennedagen gikksjøenkrapp,mørkograstløs,ogbølgenesloadvarende motland.Svarteskyerruvetbakåsene,ogettordenbrak innvarsletdeførstesvienderegndråpene.Detvarethellat hanikkevarblittoverrasketavuværetmenshanvarutepå havet.

Senereskullehanhuskeathanhaddetenktdette;athan haddeføltsegheldig.

Hanmåtteskyndesegåfåbåtenilyavsanddynene førvindenblesterkere.Kjølenskraptemøysommeligover sandenmenshansleptedenoppover,ogpustenhansgikk anstrengt.Vanligviskomdetoyngstedøtreneløpendefor åhjelpeham.Deskravletogertethverandreogsmåkranglet,ordeneflommetutavdem,dekvikkefingrenederes frigjordenettetellerrensetfiskenmedbehendigbrukav flintknivene,ellerdehjalphammedåfåbåtenisikkerhet, slikhanstrevdemednå.

Dahanendeligkomoppileavsanddynene,østeregnet alleredenedistriestrømmer,ogennåhaddehanikkeforstått.

Hanoverbevistesegselvomatdeyngstejentenehadde søktlysammenmedsøstrenesine.Deneldstevarfornuftig, selvomikkedevardetennå.Hunhaddenoksettatuværet varianmarsjoggittdembeskjedomåholdesegihytta.

Dennesteldstedatterenhans,livligogtemperamentsfull, varnokder,hunogså.Hansåforseghvordandevilleta fiskenfrahamogplasserehamforanvarmen.Derkunne hanbetraktedemmensdebevegetsegrundtpådenmålrettedemåtensomkjennetegnerkvinner,lyttetilstemmene deressomhevetogsenketseg,ogtilunderstrømmenav klukkendelattersomvarmethamlikemyesomdenbrennendetorven.

Andremennsyntessyndpåhamfordihanikkehadde noensønner,mendetgjordeikkehamnoe.Hvaskullehan medsønnernårhanhaddedøtrenesine,allelikehøyeog sterke?Hanvarstoltavdenrankeholdningenderes,stolt avatdesåfremmedefryktløstinniøynene.Hveravdem haddesinesærtrekk,menlatterensattløsthosdemallefire.

Deløplangsstrandenmeddetlangehåretviftendeivinden,ogstemmenederesgagjenlydgjennommarehalmen ogdansetoverheiene.Dadevarsmå,haddedehyltavlatter nårhankiltedem,ogdeelskethamfortsatt,laarmenerundt halsenhansogpressetkinnetmothans.

Endeligvarhanferdigmedåsikrebåten.Hanvarigang medådrautfiskendahanmedettfikkøyepåskoenisidesynet.

Myktskinn,snørtsammenmedenlanglærreim,ogmed dettørkedegressetdøtrenehansbrukteforåholdeføttene

varme,stikkendeutavåpningen.Denlåhenslengtisanden, medslepemerkerpåbeggesider.

Hanfikkenisklumpimagen.Hanvarikkekommetitide idetheletatt,forstohanmedett.Hanvarkommetalt,altforsent.

«Nei!»Forsent,menhanløplikevel.Hanslengtefraseg fiskenogsnubletoppgjennomsanddyneneogtuenemed strittgress.Vindenetoknavnenehanropteut,ogslengte demforaktfulltutovervannetutenatnoenhørtedem.

Dahannåddefremtilhytta,varregnetblittendaheftigere.Detklistrethårethanstilhodebunnenogvarallerede iferdmedåviskeutsporeneetterkampen.Hansnurret hjelpeløstrundtiuværetogbrøltepådøtrene,dedyrebare jentenehans,meddenlyselatterenogdenkjærligeskravlingen,mensvindenhyltelikegyldigrundthamoghimmelen blespjæretavlyn,ogtordenbrakenedrønnetsometakkompagnementtilfortvilelsenhans.

Hyttavartom.Endovenrøyksøylestegfremdelesopp fratorven.Enskållåknustpågulvet.Enlagringskrukkevar blittveltetomkullsåkornetrantut.

«Nei,nei,nei…»Tungenhansvarsålammetavsorgog sjokkatdetvaralthanklarteåfåfrem.«Nei,nei,nei…» Hanhaddesagttildematdevilleværetryggeher.Nå haddedeendeligfåttethjem,haddehanlovetdem.Dette varderessted,ogdevillealdriblinødttilåforlatedet.

Hvorfor, hvorfor,haddehanikkesattkursenhjemover tidligere?Haddederoptpåhamdadebletatt?Hvordan kunnehanhafortsattåfiskenårhelehansverdenrastesammen?Hanburdehavisstdet.

Hantumletutigjenutenåbrysegomdethøljenderegnetogdevoldsommelynene.Hanristetknyttnevenmot

himmelenogforbannetgudenesomhaddetillattatdøtrene hansbletatt.Såsankhanpåkneigjørmen,forpintavsorg ograseri.Hvorvarjentenehansnå?Sattdesammenkrøpet ienbåt,ellervardeblittsleptilandetsted?Sinnethans skrekavsmertevedtankenpåhvasomkunneskjemeddem. Hanmåttefinnedem!Devarsterke,tenktehanietforsøk pååberoligesegselv.Devillefinneenveihjemsåsantde kunne,hvishanikkekunnefinnedemførst.

Nestemorgenkomlandsbyboerneluskendeoveråsen, fulleavskam.Havtåkenhaddeveltetinn,slikdenavogtil gjorde,ogdenhaddeførtmedsegstrandrøverne.Førstda tåkenlettet,haddedesettbåtenesomskjøtgjennomvannet påveiutmothavet.Dehaddehørtdebrutaleropeneogsett døtrenehansbundetsammen,mendehaddeikkeforetatt segnoe.Detvaringentingde kunne gjøre,forklartede.

«Dukommeraldritilåfinnedem,»sade.«Dekommer aldritilåfinneveienhjemigjen.Deertaptfordeg.»

Hanvilleikkehørepådem.Hansvergetpåathanskulle finnedem,ellerdøunderforsøket.Hanhaddelovetdem ethjem,ogethjemmåttedeha,entenhanvarhereller ikke.

Førhandroavsted,reistehanfireruvendesteiner,énfor hveravdøtrenesine,sådekunneståderbestandigogvise jentenehansveientilbaketiløya.Landsbyboerne,somvar skremtavgalskapenisorgenhans,hjalphammedåheise oppsteinene,somvarlikehøyeogslankesomdøtrenehans, ogspekketmedlysefragmentersomglitretisollyset.Én, to,tre,firebledeplassertpåpyntenmedutsiktoversjøen, motøyeneogfjellenebortenfor.

Hansåforsegdøtreneombordienbåtmensdespeidet innmotkystenforåfinneetlandemerke,ogforestilteseg

hvordanderopteutogpektemotsteinene.«Se!»villede si.«Vierendelighjemme!»

Dasteinenevarkommetpåplass,lystehanenhøylytt forbannelseoverenhversomveltetdemomkull.Familiene deresvillebliødelagtsliksomhansvarblittdet,barnaderes villeblispredtpådenandresidenavhavene,ogdevilleikke fåethjemføralledøtrenehansvarsamletherhjemmeigjen.

Landsbyboerneblepålagtåtasegavsteinenemenshan varborte,ogettersomdesådybdenifortvilelsenhans,og fryktetgudene,gikkdemedpådet.Enforbannelseville rammealleogenhversomtillotatdettestedetbleforandret,advartehanogsloutmedarmenienbevegelsesom favnetdemalle.

Såtokhanskoenhanhaddefunnet,ogdroavstedforå leteetterdøtrenesine,mensdefirebautasteinenestoigjen foråveilededemtilbakedithvordehørtehjemme.

KAPITTEL1

Skara,april1931

Daaltvarover,ogMrs.Griersonvasketoppkoppeneog skålenemedmyeforurettetklirring,gikkdenedtilsteinene.

Engangitidenhaddedefirebautasteinene,Defiresøstrene,ståttoppreistderutepåpynten,menIrishaddebare settdemsliksomnå,veltetoverpåsiden,arrangertien ujevnhalvsirkelutmotsjøen.Dettevardetspesiellestedet deres,detstedetdefireBlackmore-søstreneoppsøktefor ådrømmeogleggeplaner,hviskehemmelighetertilhverandreellersurmule,leellerrase.

DethendteatIrissattheraleneogså,medskisseboken sin.Huntegnetutsiktenoverdenstriemarehalmenned motkurvenavhvitsandogvidereutoverhavetmotøyene bortenfor,etlandskapsomhaddeværtuforandrettilalle tider.Huntenkteoftepådefiresøstreneilegenden,og forestiltesegatdemåttehaståttherogsettpådesamme åsene,detsammehavet.Haddedeværtlikegladeidette stedetsomhunselvvar?

RubhaClachan,pyntenmedsteinene,låheltytterstpå

Skara,enhalvøysombaresåvidthangfastivestkystenav Skottland.Motvestlådefjerne,blåhøydedrageneiHarris ogLewis,ogpåenklardagkunnemanogsåseNorthUist. Kontureneavfjelleneinnepåfastlandetstakkutihavetmot nord,mensdennordligstefingerenpåSkyepekteoppover nedefrasør.

AndregangertegnetIrisselvebuktenmedDundonan Castlekneisendedjervtpåpyntenpådenandresiden.De eldgamletårneneogspireneutgjordeensterkkontrast tildettversigjennommodernehusetCharlesBlackmore haddeoppførtpåRubhaClachan.

MenhunvilleikkesepåDundonannå.

Istedetholdthunblikketrettetmothøydedragenepå denandresidenavhavet.Hunelsketutsiktennårdenvar sliksomnå,nårenfriskbrisforvandlethavettiletdansende, glitrendeturkisblåttteppe,ogfjellenevirketsånærogså tydeligeathunnestenkunnestrekkeuthåndenogrøreved dem.

Menhunvargladiutsiktenogsånårvannetvarrolig, blektogmelkeaktigidetstillelyset,barekrusetavetørlite vindpustengangimellom,ogåsenesmykelinjerfortapte segiduse,udefinerbarenyanseravblått.Ellernårkveldssolenfikkåssidenetilåglødeipurpuroggull.Selvnår havetgikkmedtunge,grådønninger,ogregnetfeideover buktensomgardinersombletrukketfor,ogfjelleneble innhylletiskyersådebaredukketoppikorteøyeblikksom spøkelsesaktigeskyggergjennomdisenførdetrakkseginn idunkelhetenigjen.

Hunhaddetegnetdenialledensfremtoninger,oghun elsketdemalle.DettevarRubhaClachan,dettevarhjemme. Oghunmåttereiseherfra.

Tankenpådetlåsomenkampesteinpåbrystethennes.

Hunvilleikkereise.

Hunmåttereise.

Vanligvissattsøstrenepådensteinensomhveravdem ansåsomsinegen,menidaghaddedetrengtsegsammen foråfinnetrøst.DaisylentesegmotIris,Rosehaddearmen rundtLily,ogdetoeldstesøstrenesattytterstogvernetom deyngste.Daisyvartolvårnå,ogpågodveitilåblivoksen, menIrisvillealltidtenkepåhennesomminstebarnet.Lily, somvarfemten,haddealltidværtgløggogflink.Irishusket dengangenhunsomtreåringhaddepåpektdenbesteog mestinnlysendemåtenhunogRoseburdegåfrempåforå byggeetsandslotttilfeenenedepåstranden.

OgsåvardetRose.Iriskunneikkehuskeentiddasøsterenhennesikkehaddeværtder.Detvarbarefemten månedermellomdeto,ogdekunnenestenhaværttvillingerhvisdeikkehaddeværtsåulikeavkarakter.Irisvartyve nå,Rosehaddenettoppfyltnitten.Hunburdehaværtden eldste,tenkteIrisalltid.Hunvaroppvaktogmodig,ivrig etteråutforskeogtasjanser,mensIrisselvvarlikemildog myksommorenderes,ogmyemerforsiktig.

NåsprangRoseopp,uteavstandtilåsittestille.«Det må finnesenannenutvei,»sahunogbegynteågåfremog tilbakeforansteinene.

«Mendetgjørdetikke.»Irisvredpåringenhunbarpå fingerenogtenktepåløftethunhaddegittmoren. Jegskal finneham.Jegskalsørgeforatviholdersammen.Vikommer tilåklareoss.

«Men…Ceylon!Detersålangtborte!»utbrøtLily. «Dukommertilåhatedet,Iris!»

Detvarikketvilomathunhadderettidet.Tankenpå CeylonfikkIristilågrøsse.ForRosevardenenspennende forestilling,menforIrismantedenfrembilderavfremmedartethetogslanger,avheteogsammenfiltredejungler.Det enestestedethunnoensinnehaddeønsketåvære,varherpå Skara,medhavetoghimmelenogdetmykeskotskelyset. Hunvarrotfestether,tenktehun.Detvarsomomselvesteinenhunsattpå,mumletsamtykkende. Dette varhennessted.

Ringenpåfingerenhennesføltesubehageligpåenmåte Irisikkekunneforklare.Hunhaddelovetmorenathun aldriskulletadenav,mendengjordehenneilletilmote. Detvarnoemedvektenavdenpåfingerenogkuldenide blåglimtene.

Dehaddeenringhver,lagetavfireutsøkteblåsteiner, alleheltunike,allenøyeutvalgt.Enskimrendeopal,en glødendemånestein,enmystisksandsteinogenglitrende safir.Farenhaddefåttdemmontertmedgnistrendediamanteroginnfattetiethalskjedesomhangamorenderes dadeflyttettilRubhaClachan.Irishaddeværtåtteår,Daisy ennåbareetspedbarn.

«Ensteinforhveravdevakredøtrenevåre,minelskede,» haddeCharlesbuldretmenshanfestetkjedetrundtAmelias hals.Ogkanskjevardetslik,menselvdengangenhaddeIris hattenmistankeomatdetvarlikemyeenforsoningsgave somenfeiring.

Hunhuskethvorstoltfarenhaddeværtdahanvistedem rundtihusethanhaddebyggettilsinelskedehustru.«Alle modernebekvemmeligheter!»skrøthan.Detvarelektrisk lysder.Detvarettelefonapparatihallen.Kjøleskapog grammofon.Detvarbadeværelseritilknytningtilhvertav

soverommene.Detvarstore,luftigeromogenbuettrapp somførteopptiletbredtgalleri.

MendaCharlesslodørenoppinntildagligstuenderde store,buedevinduenegautsiktoversjøen,bleAmeliastille. RoseogLilyskyndteseginn,menIris,sombarbabyen, hørteatmorensnappetetterpusten.

«HvorerDefiresøstrene?»spurtehunmedenunderlig stramstemme.

«Bautasteinene?Deødelautsikten,såjegfikkveltetdem nedoglagtdemflatt.Ikkeværbekymret,vennenmin,» fortsatteCharlesfortdahanfikkseuttrykketisinkones ansikt.Hanløftetbeggehender.«Deerderfortsatt.Deblir perfektesitteplasserpåvakrekvelder.»

«Å,Charles…Hvahardugjort?»utbrøtAmeliamatt.

«Dutenkervelikkepådenlatterligeforbannelsen?»

Hansmekketmedtungenifrustrasjon.«Kjæredeg,vi leveri1919!Idettyvendeårhundre!Vimåkonsentrere ossomfremtiden,ikkelaossbindetilfortidenavhokuspokusogovertroisknonsens!Jeghartrossaltikkeødelagt steinene.Deerherfortsatt,mendekanikkeståiveienfor fremskrittet.»

Detvardahanhaddetattfremhalskjedet.«Tildeg,min elskede.Foråmarkerestartenpådetnyelivetvårther. Likerdudet?»spurtehanivrigdaAmeliahaddeåpnetden flateesken.

«Deternydelig,»sahunlydig.

Irishaddeikkeforståttmorenslamslåtteuttrykk,ikkeda. ForhennebetyddehusetpåRubhaClachanatdeendelig haddefåttsittegethjem,etlykkeligsted,romsligogfullt avlys.Dengangenhaddedetværtnokavtjenestefolksom himletoverbærendemedøyneneoverCharlesBlackmores

moderneinstallasjoner.Hunogsøstrenehenneshaddehver sinhest,ogselskapskjoler,ogsenereogsånyehatter.Det varblomsteriallerom.Idagligstuenstodetethvittpiano, ogdedansettilgrammofonplater,ogdetvarchampagne oglatterogetflammendebålibiblioteketpåkaldevinterkvelder.

Nåvardettommeplasserpåveggenederdetførhadde hengtverdifullemalerier.Hagenvarustelt,sølvetupusset. BareekteparetGriersonfortsattemedarbeidetsitt,avkjærlighettilAmelia,ogutensåmyesomenstuepiketilhjelp. Charles’elskedeBugattistoogrustetigarasjen.

Ameliahaddedeltopphalskjedetifiresteinerogfåttdem innfattetihversinring,entilhveravdøtrene,sådekunne bæredemtilminneomhenne.

EllerkanskjeforåhindreatCharlessolgtehalskjedet, ellerspiltedetbort.Hunvarlojaltilsisteslutt,såhunhadde ikkesagtdetmedreneord,menIristenktesegatdetkunne væreslik.

Daisy,denyngsteavdem,haddesafiren,Lilyhadde månesteinen.AmeliagasandsteinentilRose,ogIrisfikk opalenmeddetskimrendeblådypet,innfattetienenkel gullring.

Nåsnurrethundenrundtpåfingerenmenshuntenkte påtristhetenimorenssmil,ogpådetunderligestøtethun haddeføltdaAmelialaringenihåndflatenhennesoglukket fingrenehennesrundtden.«Denertildeg,kjæresteIris.»

DaIrisåpnethånden,kjentehunigjensteinenmeden gang.«Menmamma,detnydeligehalskjedetditt…!»

«Halskjedeterikketilnoennytteformegnå,Iris,ogjeg villeatderealleskullehanoeettermeg.Søstrenedineskal fåsineegneringer,mendenneertildeg.»Ameliassmilvar

smertefullt.«Opalenharalltidminnetmegomdeg–dener såklarogenkelvedførsteblikk,mensåmyemerfargerik oginteressantnårmansernærmerepåden.Bærden,ogta meddegkjærlighetenminoveralthvordudrar.»

«Jegskalikkedranoested.»OrdenesattesegfastihalsenpåIris,oghunlapannenmotkantenpåmorensseng såAmeliaikkeskulleoppdagetårenehennes.«Jegvilikke reisefradeg.»

«Mendetmådu,kjærestejentami.Jegerdøende.»

AmeliastrøkIrisoverhåret.«Jegskulleønskejegikke behøvdeåbedegomdette,menduernødttilåfinneRalph ogtavarepåsøstrenedine.Jegvetatduikkeharlysttilå reise,menjegerreddfarendin…»Stemmenhennessviktetogdødehen.

Irissvelgetsinegensorgogløftethodet.Hunvilleikke tvingemorentilåuttaleordene.«Ikkeværengsteligfor pappa.JegskalfinneonkelRalph,»lovethunogskjøvringeninnpåfingeren.Detvarsomomdensendteuten dirrendeadvarsel,menhunignorerteden.Påenellerannen måteklartehunåpressefremetskjelvendesmil.«Jegskal alltidbæredenneogtenkepådeg,mamma.Alltid.»

Nåvardenmilde,kjærligemorenhennesborte.Denne selvsammeformiddagenhaddedestedthennetilhvileien gravpådentrøstesløseåssiden;detstørsteogversteavde tapenedehaddeliddiløpetavdesistetoårene.

Børskrakkethaddebareværtbegynnelsen.Enpatentsøknadsomvarblittinnlevertforsent,etrivaliserende firmasomsnappetseierenvekkundernesenpåCharles. Konkursogenrettssak.

«Uflaks,»konkluderteCharlesmenstapenevokstefraen litenbekktilenelv.

«Fordømtuflaks,»bemerkethandahanhaddesatset sisterestavformuensinogmistetden,ogderettermåtte lånepengerforåkunnefortsettegamblingen.

«Denforbannedeuflaksenmin,»bannethandahanhelte densisteskvetteniwhiskyflaskenoppiglassetsitt,uteav standtilåbetaleenlegeforåsetildendødssykekonenhans.

Hanhaddekanskjeværtuheldig,menIrishusketnoehun haddehørtgamleNessasitilMrs.Griersonengang.Stemmenhennesskalvavraseri.

Hanveltetsteineneomkull.Hankommertilåmåttebetale fordet.

«Altsammenerpappasskyld!»fastsloDaisy,nestensom omhunvisstehvaIristenkte.«Hvishanikkehadderevet nedsteinene,villehanikkehabegyntådrikke,mamma villehaværtilive,ogduogIan…»Huntiddedahunsåat Iriskrympetseg.«Dahaddeduikkeværtnødttilåreisetil Ceylonellernoeannetsted,»korrigertehunsegselv.

«Gidegnå,Daisy–duvetatdetbareerovertro,»fikk Irisfrem.

«Vetjegdet?»Daisyskjøvhakenfrem.Øynenehennes varunaturligblanke,ogIrisvissteathunstrevdeforikkeå gråte.«Determerkeligataltskjerakkuratsliksomlegendensier.»

«Jegharalltidmentatdetvilleværeurimelighvisforbannelsenskullegåutoverossuansett,»innskjøtLily. «Hvorforskullevimåttelidefornoepappagjordeutenå spørreossførst?»

Iristoketdyptåndedrag.Devaroppskaketallesammen. «Selvomvivirkelig trodde påforbannelsen,noeviikkegjør, tilsierdenathelefamilienvilblisplittet,»påpektehun. «Mendeterjobarejegsomreiser.Restenavdereblirher

tiljegkankommetilbake,sådetblirikkesnakkomnoen splittelse.»Hunforsøktesegpåetberoligendesmil.

DaisystakkhåndeninniIris’.«Jegvilikkeatduskaldra,» sahunmedustøstemme.«Jegharikkelysttilåværeher utenmammaogutendeg.»

«Jegvetdet,vennenmin,»saIris.«Jegharikkelyst tilåreiseheller,menjegmåfinneonkelRalph.Jeglovet mammaatjegskullegjøredet.Menjegkommerretthjem etterpå.»

«Kanviikkedraallesammen?»spurteLily.Hunholdt håndenutforanseg,ogmånesteineniringenhennesglimtet blåttilyset.«Mammasatilmegathungaossdisseringene foratvialltidkunneværesammen,akkuratsomsteinenevar detihalskjedet.Hvisdumåreiseavstedpåegenhånd… detfølesikkeriktig.»

«Jegskulleønskeatvikunnedraallesammen,menvihar ikkerådtildet.DeterethellformegatladyCarsington gjernevilhaenfølgesvennogbetalerbillettenformeg –ellersvillejegikkehakommetmegtilCeylonidethele tatt.»

«Jegskjønnerikkehvorforhun trenger enfølgesvenn.»

Rose,somalltidvarsåpraktiskoguavhengig,ansådetforå væretåpelig.«Detkandavelikkevære så vanskeligåsitte påetskip?»

«Detvetjegikke,»saIris.«Såvidtjegforstår,erhunen vennavenvennavladyMalcolm.»Hunpassetpååholde stemmenheltnøytralnårhunsnakketomIansmor,som haddeunngåttåmøteblikkethennesunderbegravelsen, menlikevelgjortalthunkunneforåhjelpe.«Jegantarat hunereneldrekvinnesomharbehovfornoensomkanta segavbærerneellerbaresitteogsnakkemedhenne.»

«Jegskalveddepåathuneretmonster,»saRose.«Hun kommertilåkommanderedegtilåhenteogbringedagen lang.Jegskullevirkeligønskeatduikkebehøvdeågjøre det,Iris.»

«Hvaannetkanjeggjøre,Rose?»spurteIristålmodig. HunvissteatRoseforstodet,mendevarallenoksåhudløseennåetterbegravelsen,ogIrisvilleikkeglefsetilbake tilsøsteren.«Jegharikkerådtilbilletten,ogvimåfåtaki onkelRalphpåenellerannenmåte.»

«Kanskjevikunnespørreomhunkunnetenkesegå haossallefiresomsinefølgesvenner?»foresloLilyforå brytespenningen.«Jegkanspillebesikmedhenne,ogRose kanorganiseretureriland,oghunkunneklappeDaisypå kinnetogsiathuneretyndigbarn.»

«Såaltjegvillebehøveågjøre,varåtamegavbærerne?» IrissmiltetakknemligtilLily.«Dethaddeværtmorsomt, ikkesant?MendessverretrorjegikkeatladyCarsingtonvil betaleforossallesammen.Ogdessutenmåderebliherog hjelpeRosemedpappa.»

DetknustenestenIris’hjerteåtenkepåfarensomhadde ståttderogsvaietvedsidenavgravenomformiddagen.De haddeværtsågladihamdadevaryngre.

«Dustoremin,derejentererdenvakresteblomsterbukettenjegnoengangharsett!»haddehanropthvergang hankomhjem,høyrøstetogløssluppen,fullaventusiasme foretellerannetnyttprosjekt,ogsåfeidehandemopp iarmenesineogvirvletdemrundtmensdehvinteoglo. Irishusketfortsatthvordandengrovetweedenkløddemot kinnet,dentryggeduftenavtobakkogfølelsenavtotal tillit.

Nåkunnehunikkestolepåhamlenger.Detvaraltfor

senttildet.Nåvardenelskedefarenhennesetproblemsom måttehåndteres.

HunhaddetropåatRosevilleklaredet.Dennesten jevnaldrendesøsterenhenneshaddealltidværtCharles’ favoritt.HunhaddealldenurokkeligeselvtillitensomIris manglet.Lilyvargløgg,ogDaisyvarfortryllende,men Rosevardensomvilleværebestistandtilåhåndtereham.

Irishaddealleredegjemtvekkrestenavmorenssmykkerog debestemaleriene.

«SelgdetdumåforåbetaleMrs.Griersonoghusholdningsregningene,»haddehunsagtdahungaRose nøkkelen.«Prøvomdukangjøredetutenatpappafårvite omdet.Hvishanfårsnuseniatdetidetheletattfinnes penger…»

«Hankommertilåspilledembort,»saRose.«Jegvet det.Jegskalværeforsiktig.»

«Jegvilikkeatduskalreise!»saDaisyigjen.«Jegkommerikketilå holdedetut !»

«Deterikkeforbestandig,»forsikretIris.Hunsåat Daisyskalvrundtmunnen,oghunklemtelillesøsterensin medetblikkbortpåLilyforåavvergeenskarpbemerkning omDaisystendenstilåoverdramatisere.MenidagvarLilys lepperpressethardtsammen,oghunsaikkenoe.

«Jegskalværesåraskjegbarekan.FolkreisertilCeylon heletiden,»fortsatteIris,likemyeforåoverbevisesegselv somsøstrene.«JegmåbarefinneonkelRalph,ogsåbliralt braigjen.»

KAPITTEL2

«Tenkomhanikkevilhjelpeoss?»saLily.«TanteEdithsa athanvarenslamp,menjeggårutfraatdetbetyrathaner noemyeverreennsomså,»tilføydehunmedenminesom ikkehørtehjemmehosenfemtenåring.

«Detvilhan,»saIrisoggjordestemmensinstødig.«Det erenæresgjeld.Determangeårsidenmammalånteham depengenehantrengteforåkjøpeteplantasjen.»Føralle pengenevarborte.«Hunsaathanlovetåbetaledemtilbake,ogselvomhanikkeskulleværeistandtildet,vilhan sørgeforosspåenellerannenmåte.»

«Hanharikkesvartpånoenavbrevenehennes,»påpekte Lily.

Irishaddeogsåundretsegoverdet.«Jegtrorikkedet betyrsåmye,»sahunnå,medstørreoverbevisningennhun følte.«Mammasaathanalltidharværtelendigtilåholde kontakten,endahunvardenavsøstrenesomstohamnærmest.Hunfortalteathanvarfrykteligrampetesomgutt, mensåsjarmerendeathankunnekommeunnamedhva somhelst.Jegharfåttinntrykkavathanernoksåegoistisk

ogbortskjemt,meninnerstinneerhantrossalt…nåja, hanerengentleman.Hanholderdethanharlovet.»

Håpethun.

«ImellomtidenmåviholdetanteEdithisjakk,»saRose. «Hunerfullavplaneromåskilleossogsendeossavsted tilforskjelligeslektninger,skjøntjegharnotertmegat hun ikkehartilbudtsegåginoenavossethjem.»

«Jegvilleikkehaboddhoshenneundernoenomstendigheter,»erklærteLily.«Hunersåutroligsjefete!»

«Lily!»Irissendtehenneetbebreidendeblikk.

«Menhun er det!»

«Hunmenerdetgodt,»saIrisogtenktepåsamtalenhun haddehattmedmorensfrittalendesøster.

«Detteeretsorgenskapittel!»TanteEdith,somvaret imponerendeskueisvartastrakankåpeoghatt,hadderistet påhodetdahunsåhvorfåpersonersomhaddeblittmed tilbaketilhusettilsamværetetterbegravelsen.«Stakkars Amelia,hunhaddefortjentenbedreavskjedenndette.»

HuntokallernådigstimotenkopptefraenrødøydMrs. GriersonførhunkonsentrertesegomIrisigjen.«Idetene øyeblikketerCharleskongepåhaugenmedallemillionene sineogdetmodernehusetsittogalletenkeligebekvemmeligheter,forikkeåsnakkeomdenymotensidéenehanslo omsegmed,oginestesekunderallepengeneborte,Amelia liggerisingrav,ogutfradentilstandenfarendinbefinner segi,viljegtroathanharslåttsegpåflasken.»

HunkastetetmisbilligendeblikkpåCharlesBlackmore, somstoogsvaietborteiethjørnemenshanklamretsegtil etglasswhisky.

«Viadvartehenne,»sahunmedetsukk.«Menhun ville pådødoglivgiftesegmedfarendin.Sombarnvågethun

knaptååpnemunnen,menjegskalhilseogsiathunkunne væregansketrassignårdetvarnoehunville.Huntruetmed årømmesammenmedCharleshvishunikkefikklovtilå giftesegmedham.Jegtroddefarenvårskullefåslag!»

HunristetpåhodetigjenogsåpåIris.«Jeggårutfraat dublirnødttilåutsettebryllupetdittnåogså?»

Irishaddevisstatdetteøyeblikketvillekomme,men detvarlikevelanstrengendeåløseoppansiktsmuskleneog formedemtiletsmil.

«Å,harduikkehørtdet?Detblirikkenoebryllup,»sa hunlett.

«Hvaerdetdusier?JegtroddeatduogungeMalcolm haddeenforståelse?»TanteEdithsøyebrynskjøtiværetog trakksegsammen.«Harhanstukkethalenmellombena? Denslasken.Deterdaikkedinfeilatfarendinharoppført segsomentoskogspiltbortheleformuensin.»

KoppenogskålendirretihåndentilIris,ogstrupenhennessnørtesegsammen. Jegmåikkegråte.Jegmåikkegråte. «Vi…»Stemmenhenneslødhøyogforpint,oghunhostetforådekkeoverdet.«Vibleenigeomatviikkepasset sammen,»fikkhunfrem.

TanteEdithsnøftet.«Detpassethamnokikkeåhaen pengelenskone,nei.Vel,jegkanikkesiatjegerforbauset. Dinfarer…ikkeakkurathentetfraøverstehylle,erhan vel?Malcolmvarantageligvilligtilåoversedetsålengehan haddemillionenesineåslåomsegmed,mennåerjosaken enheltannen.Jegvetatduikkeharnoeimotatjegsnakker rettfraleveren.»

Menjeg har noeimotdet,tenkteIrisopprørsk.Hvorforvardetalltidslikatdetsomkomrettfraleveren,virket sårendeogopprivendepådendetvarmyntetpå?

RoseellerLilyvillehatatttilgjenmæle,ogderforblitt beskyldtforåværeuforskammede.Daisyvillehalattde store,blåøynenefyllesmedtårerogfåtttanteEdithtilå beomforlatelsefordihunhaddefåtthennetilågråte.Men Irisvardeneldste,denansvarlige,densomtoktingenepå strakarmogfikkaltpåstell,såhunsaingenting.

TanteEdithfortsatteuanfektetåsnakke.«Vel,detgjør megvondt,Iris,mendetnytterikkeågråteoverspiltmelk.» Hunsåsegomistuen.Debestemalerienevarbortenå,men mankunnefortsattnytedenpraktfulleutsiktenoverbukten.«Hvaharderetenktågjøre?Derekanjoikkefortsette pådennemåten.»

Hvorforerdetopptilmegåavgjøredet?Hvorforerdetalltid jegsommåfåtingenepårettkjøligjen? Menselvsagtsahun ikkedetheller.

«Jegerklaroverdet.»Irissvelgetogforsøkteåsnakke rolig.«DeterderforjegreisertilCeylonforåfinneonkel Ralph.»

«Ralph!»gjentoktanteEdithmedalldenforakteneldre søsterkunnemønstre.«Ralphharaldrihattsåmyesomen kronetilovers.Jegvilleikkesatsepå ham hvisjegvardeg.»

MenIrishaddeingenandreåsatsepå.Ameliahaddealltidinsistertpåatdenyngrebrorenhennesvillehjelpedem, ogIrishaddelovetåfinneham.

Nåtvanghunsegtilåsmileberoligendetilsøstrenesine. «JegvetattanteEdithkanværelittavenmunnfull,men hun er idetminsteher,oghunvilossbaredetbeste.Jeghar sagtfratilhenneatdetikkekommerpåtaleåskilledere. Ogjegblirikkelengeborte.Jegerhjemmeigjenførdere vetordetavdet.»

Oghvavilleskjeda,undretIrissenere,etteratRose

haddetattmedsegLilyogDaisyinn,oghunendeligkunne halitttidforsegselv.Hunblesittendedermenssolengikk nedbakåseneoghimmelenantokenblekaprikosfarge.Det kjentessomdetlåetjernbåndrundtbrystethennes,ogdet blestrammereogstrammerehelttilhunnestenikkefikk puste.

Hvisbareikkefarenhaddegjortdenhåpløseinvesteringen.Hanhaddealltidværtsåskarpsindig,såhvordankunne hanhabegåttetsåfrykteligfeilgrep?Iriskunneikkefatte det.

HvisbareikkeAmeliavarblittsyk.Hvisbaredehadde hattrådtilåtilkalleenlege.

HvisbareikkelordMalcolmhaddespiltbortdetsomvar igjenavformuenhans,dengangenformangeårsiden.Da villeikkeIanhattbehovforenrikkone.

MendahaddeikkeCharlesfåttmulighetentilåkjøpe eiendommenpåRubhaClachanfraDundonan-godset heller.OghunvilleikkehafåttdisseårenesammenmedIan dadehadderiddogseiltogvandretifjellene.

Mødrenederesvarskolevenninner.Sådevillekanskje hatruffethverandreuansett,tenkteIris,mendetvilleikke hablittdetsamme.HunhaddeelsketIanfradetøyeblikkethanhaddelærthenneåkastesmuttpåsjøennårdenlå fredeligmellomåseneogklukketblidtmotstranden.Hun haddeværtti,hanetåreldre.Fradaavhaddedegjortalt sammen.Ian-og-Iris,slikløddetalltidnårnoenroptepå dem,ogdebleomtaltsom«detoI-ene». HvorerI-ene ? spurtefolk. HvaholderI-enepåmed ?

Irisstirretoverbuktenpåborgensomsåutsomden voksteoppfrapyntenpådenandresiden.Hunhaddealdri tviltpåathunogIankomtilågiftesegførellersenere.De

haddeikkeengangdiskutertdet.Detvarrettogslettnoe sombletattforgitt.Deelskethverandre,ikkepåenfjollete, romantiskmåte,menekteoginderlig.De kjente hverandre. Nårdevarbortefrahverandre,føltebeggedetsomomverdenvarlittuteavbalanse,menisammeøyeblikksomde tokhverandreshåndigjen,rettetdensegopp,ogaltgledpå plass.

Mensåkomdetstorebørskrakket,ogfarentilIrismislykteskatastrofaltmeddeteneforetaketetterdetandre. Ogitaktmedatuhelletforfulgteham,blehanenhelt annenmann.Denmorsomme,støyendefarenhennesble førstmuttoginnesluttet,ogseneregretten.Kjærligheten tilAmeliaogdøtrenesvantitaktmedatsmakenforwhisky vokstetiletbehov.

IrisogIanvarbekymret.«Viburdegifteossnå,»saIan. «Viburdereisebortoggifteoss,ogsåkanderekommeog bopåDundonanallesammen.Hvilkenrollespillerdetom detikkeernoenpengerigjen?Viklareross.»

Ja,vardetIrisvillesi. Ja,jegvilgiftemegmeddegnå. «Jeg kanikke,»sahunistedet.«Ikkeennå.Mammaersådårlig, ognoenmåtasegavjentene.Ogjegerbaretyveår.Deville aldrilaossfågjøredet.»

EndagikkelengeførAmeliadøde,inviterteIansmorIris tilte.IriselsketDundonan.FarenshuspåRubhaClachan varslående,medskarpevinkleroglyserom–denrakemotsetningentilDundonan,somopprinneligvarenborgsom skrevseghelttilbaketildettrettendeårhundret,ogvarfull avspirogtårnogbrystvern,gangersomsnoddeseghitog dit,ogtilfeldigplassertetrapper.Innvendigvarbygningen sværtkomfortabel.Denhaddeettradisjoneltoppholdsrom medtykkerødefløyelsgardinersomkunnetrekkesformot

vinterkveldene,ogenstorhallfullavdystreaneportretter ogutstoppedehjortehoder.

DetIrislikteallerbest,varladyMalcolmssolfyltesalong påbaksidenavborgen.Fravindueneirommetvardetutsikt overenvidunderlighage,omgittavenmursomskullebeskyttedenmotvindenfrahavet.Irishaddetroddatdisse rommenevilleblihennesmedtiden.Lysetegnetsegperfekttilåmalei.Hunhaddeoftedrømtomåståderforan staffelietsitt,kikkeoppfraarbeidetavogtilforåseutpå defriske,sterkebarnasinesomlekteuteihagen,ogsmile tilIanidethankominnforåkyssehennepåpannen.

IsobelMalcolmogAmeliahaddegåttpåskolensammeni Edinburgh.AmeliahaddeforelsketsegiRubhaClachanda hunbesøkteDundonanførhungiftetseg,ogdetovenninnenehaddealltidbetraktetforelskelsenmellombarnaderes medmildoverbærenhet.Dainvitasjonenkom,skyndteIris segovertilborgen.LadyMalcolmvisstenokhvadeburde gjøre,detvarhunsikkerpå.Hunvarpraktisk,mensnill.

«ErikkeIanher?»spurtehunforbausetdahunvarblitt vistinnisalongenoghaddekyssetladyMalcolmpåkinnet.

«Nei,jegtenkteatduogjegskullefåossenpratpå tomannshånd.»SmilettilIansmorvarikkesåhjerteligsom ellers,ogselvomhunhaddegjengjeldtIris’kyssmedvarme, vardetsomomhunikkeheltvillemøteblikkethennes.

«Laossdrikkeenkopptesammen,»sahunmuntertog ringtemedbjellen.«Hvordanstårdettilmedmorendin?»

«Ikkesåbra.»Irisbetsegileppenveddennepåminnelsenomdenstørstebekymringenhunhadde.«Jegsynesvi skaltilkalleenlege,menpappasieratviikkeharrådtil det.»

«Åkjære.»Isobelsukket.«Jegvetbaresåaltforgodt

hvordandeternårmanmåspinkeogspare.Stakkarsmoren din.Detervirkeligforferdeliguheldigatdetgårsådårlig meddinfarsaffærer.»

Hunvimsetrundtirommet,uteavstandtilåslåsegned, helttilIrisbegynteåfølesegilletilmote.«Erdetnoegalt?» spurtehuntilslutt.

«Vel…Å,herkommerteen!»Isobelbletydeliglettetda stuepikenkominn.«Takk,Elspeth.Settbrettetpåbordet. Jegskalskjenkei.»

«Utmerket,mylady.»

Irissmiltetilstuepiken,menElspethsendtehennebare etsurtblikk.HunvarfraAcheravie,ogetteratsteinene varblittrevetomkull,nektetlandsbyboerneåarbeidepå RubhaClachan.Dethvilteenforbannelseoverstedet,sa de.Devilleikkehanoemeddetågjøre.Alletjenernepå Blackmorevarkommetfrafastlandet,tiltrukketavdehøye lønningeneCharlestilbød.Mennåvardejoforlengst borte,selvfølgelig.

Teenbleskjenket,melkogsukkertilbudt,ogsådrakkde denipinligtaushet,helttilIsobelsattefrasegkoppogskål medenbesluttsommine.

«Jegvillegjernefortelledegatviharbestemtossforå inviterenoenungemenneskerhitfraLondon.»

Irisnikketlangsomt,usikkerpåhvilkenretningdette villeta.

«Viføleratviburdehagjortdettetidligere,»fortsatte Isobelufortrødent.«JegvethvorgodevennerduogIaner, mendeterikkesuntforhamåhaensåsneveromgangskrets.»

EnlitenskjelvingvokstefremimagentilIris.

«Duerenfornuftigpike,såjegersikkerpåatduerenig.»

Isobeltiddeforventningsfullt,menIriskunnebareholde godtfastikoppenogskålenmensskjelvingentiltok.

Isobelsvelget.«Dinfarssituasjonharforandretsaken foross.Sannheteneratviganskeenkeltikkeharrådtilå beholdeDundonanmedmindreIanerpraktiskisittvalg avhustru.Jegvethvormyederebetyrforhverandre,men detharaldriværtsnakkomenformellforlovelse,hardet vel?»

«Nei.»Irisklartenestenikkeåbevegeleppene.

«JegkanbaretakkeskjebnenforatIanvarforungtil åmåttekjempeidengrusomme,forferdeligekrigen,men selvomvilikerålatesomomalterbedrenå,erdetrettog slettikkesant.»Isobelplukketnervøstpåperlekjedetsitt.

«Alterblittsådyrtnåfortidenatdeterhåpløståhåndtere det.Duanerikkehvormyedetkosteråvedlikeholdeetsted somdette…»Stemmendødehen,oghunstirretulykkelig påIris.

Irishaddeenbesynderligfornemmelseavathunsåseg selvutenfra.Skjelvingeninneihennehaddeutvikletsegtil entornado,menhunklarteåsettefrasegkoppogskålpå enrelativtroligmåte.

«DuvilatIanskalgiftesegmedensomharpenger.»

«Detlydersåhjerteløst,jegvetdet,menJamestruermed åselgeheleeiendommenher.DuvethvorhøytIanelsker Dundonan.Hvaskullehangjøremedlivetsitthvisvisolgte det?Hvorskullehangjøreavseg?»Isobelsstemmedirret avfortvilelse.«KanduforestilledeghamiEdinburgh?»

Nei,Iriskunneikkedet.Ianhørtehjemmeheriåsene, vedhavet.

«Vihaddehåpetatfarendinvilleklareåretteoppøkonomiensin,slikatvikunneblilykkeligeallesammen,»sa

Isobel,«mendetserikkeuttilatdetkommertilåskje,og viernødttilåaksepterelivetslikdeter,ikkebaredrømme omhvordanviskulleønskeatdetvar.Deterkvinnene somernødttilåtasegavdenbiten,Iris,detkommerdu snarttilåoppdage.Sepåfarendin,somdruknersorgene sineiwhisky,ellerpåJames,somkommermedvilletruslersomhanikkeeristandtilågjennomføre,istedetforå innseatdetbarefinnesénløsning.Ianmågiftesegtilpenger.»

Iristoketdyptåndedrag,ogderetteretttil.Hungjorde stemmenstødig.«VilduatjegskalsnakkemedIan?»

«Ja,hvisduvilværesåsnill.»Isobelslepperskalv.«Du erensåelskeligpike,Iris.Jegersåleifordette.Jegskulle ønskedethaddeværtannerledes.»

«Jegogså,»saIrisstilleogreisteseg.

Ianbleheltfrasegognektetålahenneheveforlovelsen. Detvarhenneelleringen,fastholdthan,menlordMalcolm gjordesomsåmangeandresvakemennnårdefølerseg presset–hanslosegheltvrangogsvergetpåathanville gjennomføredethanhaddetruetmedågjøre.

«DukanikkelahamselgeDundonan,Ian,»saIris.«Prøv åforestilledegetlivvekkfraSkara! Tenk degdet!»

IriselsketSkara,menIanvaren del avdet.Slekten Malcolmhaddevandretiåsenehergjennomgenerasjoner, haddelagtutpåhavetogkjempetforlandet.Dundonanvar renningen,ogIanvarinnslaget,ogdevarvevetsammentil etenestestoff.Irishaddesetthamnårhankomhjemialle skoleferiene,setthvordanhanløftetansiktetmotvindenog trakkinnluftenidypedrag,somomdettevardeteneste stedetderhankunnepustefritt.Hanhaddenektetågåpå universitetet.

«Jegvilbareværehersammenmeddeg,»haddehansagt tilIris.

NåsåhunetglimtavuroiIansblikkdahuntvangham tilåforestilleseglivetetannetsted.

«Jegkanforandremeg,»sahanogskjøvhakenfrem.«Vi kanblilykkeligeetannetsted.Detbehøverikkeåværeher påDundonan.Detlaterjotilatfarklareråseforsegetliv etannetsted,»tilføydehanbittert.«Hanbryrsegikkeom hvorhaner,sålengehanbarekangamblebortlivetsitt.»

«Menduerikkefarendin,»saIrismildt.«Jegerikke sikkerpåatjegkunneholdeutåsedegetannetsted,Ian.Du villebliforferdeligulykkelig,ogdetvillejegogså.Forestill deghvasomvilleskjemedDundonanogdemenneskene somarbeiderher,»tilføydehun.«Tenkomdetblesolgttil noensomikkevillebrysegomdetpåsammemåtesomdu gjør.Noensomkanskjevilleslånedveggeneogmoderniseredetoganleggeentennisbaneihagen.»

Noenavsammetypesomfarenhennes.

IrissåhvordanIankrympetsegvedtanken.

«Devillekanskjekvittesegmedtjenerstabenoghente innfolkutenfraog…jegvetikke…forvandledettilet hotellellernoeannetlikeforferdelig.»

«Ikkesidet,»saIan.«Jegorkerikketankenpådet.»

«Jegvetdet.Ogdeterderfordumågiftedegmeden jentesomkanskaffepengertilDundonan.Duernødttilå forsonedegmeddet.»

«Menjeg elsker deg,Iris!»protestertehan.«Jegtrenger deg!»

«Ogjegelskerdeg,»sahun.«MendutrengerDundonan merennmeg.Vimånøyeossmedåværenæreoggode venner.Detmåværenok.»

Mendetvarikkenok.Detvaraltforvanskeligåværesammenutenåkunnekyssehverandre,utenathunkunnelegge hodetpåskulderenhans.Åblikvaltavlengsel.

«Jegkanikkegjøredette,»saIanfortvilet.

«Jegskjønnerdet.»Irisnøltelitt.«Morenminerdøende,» sahuntilslutt.«Ikkekom.Ikkeskriv.Hvisjegfårøyepådeg nårjeggårtur,snurjegoggårdenandreveien.»

IanhaddeværtiAmeliasbegravelsesammeformiddag. Irisstovedsidenavgravenogknugethendenetilsøstrene sine,LilypådenenesidenogDaisypådenandre.Hun haddeføltblikkethanspåseg,menhunkunneikkesepå ham.Hvishunhaddegjortdet,villehunhakastetsegi armenepåhamogbønnfalthamomåholderundthenne ogaldrislippetaketihenneigjen.Istedethaddehunklemt hendenetilLilyogDaisysåhardtatdetmåttehagjort vondt.Ingenavdemsaetord.

Vindenhaddelagtsegnå,ogIrishørtehavetsukkemot stranden,sometekkoavhennesegnesukk.Farenskulle aldriharevetneddesteinene.

Hankommertilåmåttebetalefordet,haddeNessasagt. MendetvarikkeCharlessombetalte.Irislotdenbitretankensnikeseginnibevisstheten.Detvarhun.

Dethaddeværtsåmangeavskjederidetsiste.Denkjære gamlehestenhennes,Blossom.Tjenernesomhaddereist, énetterén.Nanny,Mrs.Griersonsstorerivalinne,hadde reisttilbaketilEdinburghmedtårerpåkinnene.

Ian.

Morenhennes.

Ognåmåttehunsiadjøtilsøstrenesineogså.

Irisføltedetsomombrystethennesvariferdmedåkollapse,menhuntvangsegtilåretteskuldreneogløftehaken.

HunhusketdetladyMalcolmhaddesagt. Viernødttilå aksepterelivetslikdeter,ikkebaredrømmeomhvordanviskulle ønskeatdetvar.

Hunmåttefinneonkelensåhunkunneforsørgesøstrene sine.Mervardetikkeåsiomdensaken.

Hunlahåndflatenemotsteinenhunsattpå,somenmåte åforankresegselvpå.Denvarnestenvarm,nesten dirrende. Hunvartryggher;endelavsteinen,endelavlandskapet.

Hunskulleønskeathunkunnesittederbestandigogse hvordanåseneforandretsegnårlysetfalmetfrahimmelen, menhuntvangsegtilåreisesegogglatteutskjørtet.Hun trakkinnluften,kjenteduftenfrahedenpååsenesomblandetsegmedeimenfrahavet.Såkastethunetsisteblikkpå steinensinførhunsnuddeoggikktilbaketilhuset.Hun måttepakketilreisentilCeylon.