S.K.J.E.R.F. DEG
Etter middagen snek jeg meg ut i hagen og opp i trehytta vår. Da pappa og bestefar hadde satt opp hytta, hadde de ikke hatt noen anelse om at akkurat dette stedet skulle bli en port mellom vår verden og en parallellverden. De hadde heller ikke visst at det en gang skulle bli internasjonalt hovedkvarter for en hemmelig superheltorganisasjon kalt S.K.J.E.R.F. –eller muligens S.K.O. Vi hadde ikke helt bestemt oss, og det var noe av grunnen til at vi skulle møtes i kveld. Vi hadde mye å diskutere.
Mens jeg pustet og peste meg opp taustigen, tenkte jeg gjennom den siste tidens hendelser. Bare fordi jeg måtte tisse på katastrofalt feil tidspunkt, hadde jeg altså ikke fått innfridd mitt største ønske – å bli
superhelt. Og som om det ikke var ille nok, hadde det skjedd to ganger.
To ganger.
Den andre gangen ble kreftene gitt til naboen min, en venn fra skolen og journalist i skoleavisa, Lara Lee. I stedet for å forfatte kløktige overskrifter om Stjernefyren, var hun nå med på å skape dem. Hun og Zack hadde straks slått seg sammen for å bekjempe kriminalitet og legge ut på spennende eventyr sammen. Og det var jo fint for dem, men Serge og jeg var lei av å fikle med spillkontrollene våre. Det var det denne kvelden handlet om.
Jeg hadde prøvd å samle superheltene i flere uker nå, slik at vi kunne forsøke å danne et team sammen. Vi håpet at vi skulle klare å overbevise
dem om at dynamiske duoer var avleggs, og at moderne superhelter ofte har haugevis av folk som hjelper dem i kulissene, gjerne forhenværende spesialkommandosoldater eller geniale forskere. At det sjelden var snakk om elleve år gamle gutter uten praktisk sans, men med stor tegneseriekunnskap –som at Hulken egentlig var ment å være grå og at Supermann opprinnelig var skallet – trengte vi jo ikke å henge oss opp i.
Serge hadde allerede ankommet trehytta, som førstemann. Han kikket opp da jeg kom inn, og jeg
la merke til at kinnene hans var dekket av et illrødt utslett. «Jeg er allergisk mot ekornpels», sa han fortvilet. «Jeg skulle ønske at hun sluttet å sende beskjeder med skogsdyr.»
«Hun utforsker bare sine nye krefter», sa jeg og satte meg ved siden av ham for å vente på de andre.
«Jeg burde kanskje nevne at jeg har tatt antihistaminer», la han til, «men jeg er usikker på om det er den typen som gjør en søvnig eller ei.»
Serge og jeg hadde vært gjennom mye sammen, som oftest med sjokolade og astma-inhalator innen rekkevidde. Vi lignet på hverandre på mange måter, men først og fremst delte vi en lidenskap for superhelter. Jeg hadde et like nært forhold til Serge som jeg hadde pleid å ha til broren min. Det er ikke det at Zack og jeg ikke har et godt forhold, men vi er på litt ulikt sted i livet. Jeg bekymrer meg for hvordan jeg skal få til det nye Batman-TV-spillet, mens han bekymrer seg for hvordan han skal redde verden.
«Tok du med utkastene?» spurte jeg.
Serge åpnet en A3-mappe. Vi hadde brukt en evighet på å finne et godt navn på den kriminalitetsbekjempende organisasjonen vår, og enda lengre tid på å finne en god logo-design. Jeg holdt opp det første utkastet, slanke bokstaver i sølv og svart med en skyggelegging som fikk bokstavene til å løfte seg opp
fra siden. «Pent», sa jeg fornøyd.
«Pent?» Han hørtes fornærmet ut. «Det er en uhyre effektiv design, enkel og samtidig treffsikker. Se på linjene og hvor dynamisk det fremstår, for ikke å snakke om den modige bruken av chiaroscuro –»
«Chiaro-hva-da?»
Han sukket. «Lys og skygge, Luke. Lys. Og. Skygge.»
Jeg holdt opp det andre utkastet ved siden av det første. «Jeg er fortsatt ikke helt sikker på navnene. Verken S.K.J.E.R.F. eller S.K.O. er særlig fryktinngytende akronymer.»
Når forbokstavene i et uttrykk settes sammen til et ord, kalles det for et akronym. Vi prøvde å få til et kult akronym, som S.K.J.O.L.D. eller T.O.R.D.E.N., men det er mye vanskeligere enn man skulle tro.
Det raslet i løvet utenfor trehytta, og et øyeblikk senere kom Stjernefyren fykende inn gjennom døråpningen og landet foran oss med et kontrollert dunk. Han poserte med bøyd hode, det ene kneet i gulvet og en arm bak seg mens kappen senket seg ned over ryggen hans. Langsomt løftet han det maskedekkede ansiktet. Zack ankom ikke bare nå for tiden, han gjorde entré.
Jeg trengte ikke å snu meg for å vite at Serge var imponert. Selv om han hadde spilt en avgjørende rolle i Nemesis-oppgjøret, hadde han ikke vokst fra
fanfasen. Selv levde jeg ikke i den samme ærefrykten for Zack sånn til hverdags. Det er vanskelig å fortsette å være imponert når man får skylden for et rotete rom og ikke kan forklare det som det er: at ens kjære bror har fått et telekinetisk anfall da han lette etter ekstrakappen sin.
Å ja, kappen.
Zack hadde lenge nektet å bruke en ordentlig drakt. Han pleide å si at maske og kappe så idiotisk ut, men til slutt ga han seg. Zack er litt mager, og den bølgende kappen ga ham volum. Masken skjuler identiteten hans, men den beskytter også den sarte huden rundt øynene. All flygingen gjør at han får utslett.
Det lød blafring og piping fra døra da Lara kom glidende inn i trehytta. Hun hadde ikke den samme superflygeevnen som Stjernefyren, og var i stedet avhengig av et annet, unikt fremdriftssystem.
Fugler.
De holdt i ermene og buksebeina hennes: gjess for høyde, duer for orientering, i tillegg til en hel flokk frenetisk flaksende og manøvrerende spurver. Hun landet forsiktig, satte først den ene svevende foten ned på gulvet og så den andre. Da landingen var fullført, kvitret hun til fuglene. De slapp henne og strømmet ut av trehytta, ut i natten.
Superkraften som Zorbon Befaleren hadde gitt Lara,
var evnen til å råde over dyr.
Ikke alle dyr. Tigre, elefanter, isbjørner – i bunn og grunn alle dyr som var store og skremmende – lot seg ikke kontrollere av henne. Vi hadde vært i dyrehagen og sjekket. Det var bare skapninger som ekorn, kaniner og småfugler hun hadde styringen over, noe jeg måtte innrømme at jeg syntes var litt idiotisk.
Og så var det drakten hennes. Den var også ulik alle andres, for Lara hadde en drakt som dekket kroppen på en fornuftig måte. Når jeg ser superheltjenter i tegneserier, tenker jeg alltid at de kommer til å bli forkjølet i de små klærne sine. Og jeg skulle ønske noen kunne forklare for meg hva som er vitsen med en rustningbikini. Jeg hadde hjulpet Lara med drakten. Så i tillegg til maske og kappe hadde hun en solid skinnjakke, mørke bukser med praktiske glidelåslommer, hansker som beskyttet henne mot klør, og store, svarte støvler.
Hun hadde også bedt meg hjelpe henne med superheltnavnet. Det måtte selvsagt ha noe med dyr å gjøre, så hun foreslo navn som Kanari, Vepsen og Føniks.
«Opptatt», kunne jeg fortelle henne.
«Kanskje noe med vinge?»
«Vi har jo allerede Lynvingen», sa jeg.
«Da kan jeg være Tordenvingen!» sa Lara.
Jeg rynket pannen. «Det høres ikke veldig smart ut.»
Til slutt bestemte hun seg for Virvel, og etter å ha sjekket med tegneseriesamlingen min, kunne jeg fastslå at det ikke var noen som het det fra før. Samtidig var det jo et elendig navn. Men hun ga seg ikke. Etter en hel del overtalelse gikk hun med på
Nattevirvel, som ga det flyktige navnet et hint av noe skummelt. Selv om Serge sa at det hørtes ustabilt ut.
Og så måtte han plutselig sette seg.
I trehytta kaklet Lara og Zack i vei om ukens heltemodige innsats, og de fortalte om hendelser Serge og jeg ikke engang hadde hørt om, eller bare sett på nyhetene. Det var som om vi ikke var der.
Lara knipset med fingrene. «Å, jeg glemte å nevne –»
«Den genmodifiserte grønnsakhandleren?»
avsluttet Zack. «Han har jeg tatt meg av.» Og så børstet han av seg en glødende brokkolibit som hadde festet seg til ermet.
«Så bra.»
«Og de innestengte gruvearbeiderne?» spurte han henne.
«Ja, muldvarper var genialt. Takk», sa Lara og gjorde en febrilsk gravebevegelse med hendene.
Zack løftet opp masken. Den la seg over pannen hans med et gummiaktig plong. «Bare hyggelig.»
«Og forresten», sa Lara, «flott innsats med den onde
kunstige intelligensen på kjøpesenteret.»
Zack trakk på skuldrene. «Hadde aldri klart det uten deg, partner.»
Hun ga ham en vennskapelig dult i armen. «Pytt sann. Det var da så lite.»
De smilte til hverandre, åpenbart tilfredse med ukens innsats.
«Jaså», sa jeg. «Ond kunstig intelligens, hæ? Høres ut som den typen oppdrag hvor det, tja, kanskje kunne ha vært fint med litt assistanse?»
«Nei da, det gikk så bra, så. Er du ikke enig, Nattevirvel?» Zack hevet hånden, og Lara ga ham en high-five. Han snudde seg mot meg. «Hvorfor har du egentlig innkalt til møte i kveld? Jeg har mattelekser, og vi snakker polynomer.»
Jeg kom til saken. «Vi er her for å diskutere dannelsen av en superhemmelig kriminalitetsbekjempende organisasjon.» Jeg holdt opp logotegningene. «S.K.J.E.R.F. står for Superheltenes
KJERneForbund, mens S.K.O. står for Superheltenes
Kriminalitetsbekjempende Org ...»
«Er det til en av de Rollespill-greiene deres?» avbrøt Zack og hevet øyenbrynene.
«Nei, ikke noe sånt. Dette er på ordentlig.» Jeg så på ansiktet hans at han ikke skjønte hva jeg mente.
Lara gransket Serges dyktig skyggelagte
logo. «Dristig bruk av Enrico Caruso», sa hun med et overbærende smil. Hun snakket ofte litt usammenhengende. Men usammenhengende eller ei, i motsetning til min irriterende storebror, så hun at jeg var snurt.
«Vent», sa Zack, for nå gikk det plutselig opp for ham. «Dere vil hjelpe oss med å bekjempe kriminalitet?»
Nå begynte vi å nærme oss noe. «Nettopp.»
Han la armene i kors. «Aldri i verden.»
«Men dere trenger oss!»
«Gjør vi?»
Han hadde glemt et viktig punkt. «Hvem var det som reddet deg da du ble bortført av Christopher Talbot, også kjent som Kvintessensen?»
«Du blir visst aldri ferdig med det der.» Kjeven hans strammet seg. «Jeg ble overrumplet av en skurk én eneste gang. Det skal aldri skje igjen.»
«Det er urettferdig!» plumpet det ut av meg. «Du får superkrefter. Hun får superkrefter. Og hva får jeg?
Et par pensko!» Jeg pustet tungt. «Bare hør hva vi har å si, Zack, vær så snill.»
Broren min ga seg. «Greit, greit, hvis det betyr så mye for deg.»
Jeg snudde meg mot Serge. «Er du klar?»
Han satt med beina i kors på gulvet, hodet hvilte
mot brystet og det kom små snorkelyder fra ham.
Jeg sukket. «Han tok dem som gjør ham søvnig.»
Det spilte ingen rolle. Jeg kunne gjøre dette uten ham. Det var omtrent som fremføringen min om veps på skolen. Forhåpentligvis uten masseutbruddet og skrikingen. Jeg reiste meg, la hendene på ryggen og begynte å gå frem og tilbake. «Superhelter står i konstant fare for å gjøre dumme ting som lett kunne ha vært unngått. Tenk bare om Supermann hadde hatt noen som kunne ha sagt til ham: ‘Kal-El, kom deg unna den glødende, grønne steinen.’ Og det er derfor dere trenger en som meg.» Jeg kikket ned på en snufsende Serge. «Og ham.»
Zack og Lara sa ingenting. Jeg så at de ikke var med på notene. Men jeg var ikke ferdig. «Jeg innrømmer at dere har fått noe erfaring med det å være superhelter, men dere er fortsatt nye i gamet. Mens jeg, på min side, har årevis med erfaring. Jeg har lest tegneserier siden jeg rakk Ant-Man til kneet.»
Zack rynket på nesen. «Tegneserier er ubrukelige –de forteller en ikke hvordan man skal være superhelt.» Hadde det klikket for ham?! Det var jo akkurat det tegneserier gjorde. Men da jeg skulle til å forklare det for ham, avbrøt han meg. «Jo da, for all del, de er fulle av fantastiske eventyr, men de forteller deg ikke om virkeligheten, hvordan det egentlig er. De sier ingenting
om at du må ha på deg ullundertøy for å holde varmen når du flyr i stor høyde. Eller at man under visse atmosfæriske forhold får inn Radio 4 på grunn av telepatien. Eller at det er fint å stoppe forbrytere, men at man må være fryktelig påpasselig med ikke å krenke rettighetene deres, ellers blir man anmeldt for ulovlig pågripelse.»
Han hadde rett – det sto ikke noe om alt det der i de tegneseriene jeg hadde lest. Antakeligvis fordi det hørtes drepende kjedelig ut. Jeg snudde meg mot Nattevirvel. «Lara, kom igjen, hvem var det som reddet deg fra å velge en drakt som må renses?»
«Det er sant», nikket hun, «men det er ganske stor forskjell på å kunne lese en vaskelapp og bekjempe kriminalitet.»
Det var slett ikke sant. «Du er en elendig superhelt», raste jeg. «Du har idiotiske evner!»
«Idiotiske?!» Lara la hendene på hoften, løftet haken og kunngjorde: «Jeg har makt over dyreriket.»
«Du har makt over kjæledyrriket! Du er faktisk ikke en superhelt i det hele tatt. Du er en Disney-prinsesse.»
Fornærmet reiste hun bust, og jeg var glad for at hun ikke hadde et pinnsvin for hånden.
«Hvis du hadde vært tidligere soldat i spesialstyrken eller en genial forsker, kunne vi kanskje ha slått oss sammen», resonnerte Zack.
«Men Zack –»
«Glem det. Det er for farlig. Vi har superkrefter. Det eneste dere har, er en fiffig logo.» Jeg skulle til å protestere igjen da han grep seg til pannen. «Jeg får inn en forstyrrelse på Stjerneskjermen.»
«Det var jeg som kom på det navnet», mumlet jeg, men han overhørte meg.
«Noen trenger hjelp», sa han. «Nattevirvel?»
«Jeg kommer, Stjernefyren.» Hun la hånden mot munnen og laget en skrikelyd. I løpet av få sekunder var trehytta full av fugler. «Ses på skolen», sa hun til meg da fuglene løftet henne opp.
Jeg kunne ikke gjøre annet enn å stå og se på at hun og Zack fløy av gårde til sitt neste eventyr.
Det lød et lite snork, så beveget Serge på seg og
satte seg opp. Han så seg omkring i trehytta gjennom uklare øyne. «Å, fillern, gikk jeg glipp av dem? Ja ja», sa han og snudde seg mot meg. «Ble det S.K.O.? Å, jeg håper det ble S.K.O.»