INNHOLD
Forord 9
KAPITTEL 1
Hva er en stav? 11
KAPITTEL 2
Verdens eldste stavspor 37
KAPITTEL 3
Heftige diskusjoner i hovedstaden ....................................... 47
KAPITTEL 4
Fra én til to staver ........................... 55
KAPITTEL 5
Dekor og estetikk ............................ 61
KAPITTEL 6
Kombinasjonsstaver – staver
med flere funksjoner 77
KAPITTEL 7
Skiløpersoldater 99
KAPITTEL 8
Prestestaver .............................. 111
KAPITTEL 9
Den litterære skistav 117
KAPITTEL 10
Ispigging 121
KAPITTEL 11
Verdens største skistav 129
KAPITTEL 12
Verdens lengste skistaver ...... 135
KAPITTEL 13
Patenter – et kjedelig ord med spennende innhold...................... 143
KAPITTEL 14
Den gule trinsen ...................... 151
KAPITTEL 15
Ski og staver i norske kommunevåpen 155
KAPITTEL 16
Hvor var du da Brå brakk staven? ................................... 157
KAPITTEL 17
Barn – «ut på tur – aldri sur» ... 161
KAPITTEL 18
Kalde staver i polare strøk....... 169
KAPITTEL 19
Fra skader og ulykker til redningsstaver 187
KAPITTEL 20
Skistavfabrikker 197
KAPITTEL 21
Rariteter, spesielle historier og anekdoter .................................... 227
Kilder og litteratur 236
Noter ..................................................... 238
Takk ....................................................... 239
forord
II1993 BLE BOKEN min Ski i Norge utgitt på Aventura forlag. Den handlet om ski og skityper, bindinger og fottøy. Noe har manglet, nemlig skistavens historie. Nå er den her, en bok om stavens betydning og funksjon i Norge gjennom tidene, om stavtak til glede og nytte, i alvor og lek.
Jeg håper boken vil gi ny kunnskap og bidra til et langt mer nyansert bilde av et smalt, men likevel omfangsrikt tema som spenner fra helleristninger med jaktscener til spørsmålet «Hvor var du da Brå brakk staven?». Humørfylte episoder, heftige diskusjoner knyttet til overgangen fra én til to staver og krangel om patenter krydrer historien om skistaven.
Hva har skistaven betydd for meg? Den er et redskap jeg aldri hadde klart meg uten.
Karin Berg
EN TRADISJONELL STAV-
KINNE (83 cm lang) for kinning (kjerning) av smør fra fløte eller rømme. Furukaret (68 cm høyt) var lagget og hadde ofte lokk for å hindre spruting.
FOTO: STIFTINGA MUSEA I SOGN OG FJORDANE, AVD. DE HEIBERGSKE SAMLINGER, SOGN FOLKEMUSEUM.
KAP. 1
hva er en stav?
OOrdet stav (oldnorsk stafr) betyr en rett, jevntykk stokk eller kjepp.
Grunnbetydningen er noe stivt og sterkt med støttefunksjon, som for eksempel stolpe, søyle eller pilar. Første del i ordet stavkirke brukes om stående tømmerstokker i reisverkskonstruksjonen.
Staven som tegn på makt og verdighet er et urgammelt symbol. Konge- og bispestaver har vært brukt opp gjennom verdenshistorien for å synliggjøre kraft og status. Staven kunne også ha andre funksjoner, vi kjenner blant annet til pilegrimsstaven og tiggerstaven.
Hva er en skistav?
Ordet skistav blir i dagligtale ofte forkortet til bare stav. Det vil også av og til bli gjort i denne boken. Før vi skal forsøke å svare på spørsmålet i overskriften – uten å gå altfor vitenskapelig til verks – skal vi rydde av veien noen mis-
forståelser vi ofte støter på når vi snakker om staver. Her kommer noen eksempler.
Kjerringa med staven
Mange tror at det dreier seg om en skistav når de synger første verselinje av den gamle slåttestevvisen, «Kjerringa med staven høgt oppi Hakadalen», men de får sjelden med seg resten:
Åtte potter rømme, fire merker smør
Såleis kinna Kari, Ola hadde før
Kjerringa med staven
Det er med andre ord kinnarstaven det er snakk om, og ikke en skistav.
Teksten til «Kjerringa med staven» ble første gang nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman på midten av 1800-tallet, med Anders Olsen
HOVEDMOTIVET på omslaget i
Elling Holst og Eivind Nielsens (illustratør og tegner) Norsk Billedbog for Børn, Ny samling 1890 er sangleken «Kjerringa med staven». Man tar hverandre i hendene, løper etter hverandre i en lang rekke og synger i takt med melodien. Det paradoksale er at kvinnen med skaut og stakk, som leder langdansen, faktisk har en stav i hånden.
FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
Graff fra Løten som kilde. Visen ble ofte brukt som danselek på juletrefester og ved andre sosiale sammenkomster i hyggelig lag. Sangleken brukes fortsatt i våre dager.
Å falle i staver
Lagging av trekar, bøtter, tønner og andre nødvendige oppbevaringsgjenstander til bruk i det gammelnorske bondesamfunnet er en meget gammel teknikk. I Osebergskipet fra cirka 800 e.Kr. ble det funnet flere slike kar og bøtter. «Teknikken går ut på å sette sammen kopper og kar av staver. Stavene settes sammen rundt en sirkelformet eller oval bunn, på innsiden nederst i hver stav skjæres en lagg (bunnfals) som bunnen blir felt inn i. En bruker ikke lim til å binde stavene sammen, men små tretapper (doblinger eller primer) stukket inn i borede hull. For å holde det hele sammen bruker man band (gjorder) presset rundt karet.» 1
Trænstaven
I vakre, fargerike turistbrosjyrer leser vi om et eventyrrike av øyer, holmer og fjell langt ute i havet, ytterst på Helgelandskysten i Nordland. Træna har mange interessante oldtidsfunn med tufter som fører oss 9000 år tilbake i tid. Der er det funnet menneskelagde redskaper av stein og bein, bronse og jern. Grotter og huler vitner om at dette er et av Norges eldste fiskevær. Trænstaven er likevel ikke navnet på en skistav, men på det høyeste fjellet i kommunen.
I Vestfold brukte man ordet vrangstav om en umedgjørlig, vanskelig person, men ikke om et ubrukelig stavemne.
UTTRYKKET «å falle i staver» brukes om et lagget kar som ikke har vært i bruk på lenge. Da tørker trevirket inn, bandet sklir av, og stavene – de bearbei
dete bordbitene – faller fra hverandre.
Uttrykket brukes også om personer som faller i tanker, blir tause og fjerne.
FOTO: JAN HAUG, DOMKIRKEODDENS FOTOARKIV
DET HØYESTE FJELLET, Trænstaven, er på 338 meter og har ikke noe med en skistav å gjøre.
FOTO: JAN HELGE ANDERSEN
Ord og uttrykk brukt om skistaver
En verdifull kilde til kunnskap om skistaver er de spørrelistene som ble sendt ut til informanter, museer og andre institusjoner i hele landet i 1930-årene (Ord og Sed, OOS) og på 1960-tallet (Norsk Etnologisk Granskning, NEG). Man ønsket blant annet å få svar på lokale navn og uttrykk brukt på stavenes forskjellige deler, hva de var laget av, og om det var vanlig å bruke én eller to staver.
Illustrasjonen på neste side er hentet fra nomenklaturprosjektet for gjenstandsregistrering i Norden i 1996. Her ser vi oppgitt de offisielle navnene på skistavens ulike deler. Spørrelistene har gitt oss utfyllende informasjon om hva de ulike delene ble kalt. Det må presiseres at svarene langt fra er komplette og følgelig har metodiske svakheter, men de gir oss likevel verdifulle opplysninger. Og når det gjelder skistaver brukt i sportslige disipliner, er det langrennsstaver som vies oppmerksomhet
Treslag og andre materialer
Enkeltstaven
Her skal vi først se på bruken av enkeltstaven i det gamle norske bondesamfunnet. Hvilke treslag som ble benyttet som stavemner, varierte fra landsdel til landsdel. Vi må også skille mellom hva som var det foretrukne materialet, og hva man hadde for hånden. Kunnskap og praksis om de forskjellige tresortenes egenskaper ble overlevert fra generasjon til generasjon. Valg av stavemner har med andre ord vært betinget både av tradisjonsbundne forestillinger og naturgitte forhold.
1 SKISTAV
Skistavens øvre og nedre ende har med sine lokale ord og uttrykk gitt navn til skistaven i sin helhet. Her kommer noen eksempler.
I områder hvor nedre ende, piggen, ble kalt pik, som i Trøndelag, ble staven kalt «pikstav» eller «snuddstav». Snudd betyr «spiss, odd, kant». 2
Noen steder var staven påsatt spyd for å kunne ta livet av ulv. Da ble ordet «vargstav» brukt.
Navnet «jarnkringelstav» forekommer flere steder, men mest i SørTrøndelag og på NordMøre. Denne betegnelsen og en annen, «kringeldonstav» viser direkte til kringlen, trinsen. Kringeldon betyr rett og slett «kringledoning, kringelutstyr». Ordet kringle betyr ganske enkelt «runding». 3
I Møre og Romsdal ble en gammel stavtype kalt «ringestav» eller «randastav». Den ble laget ved at man flekket av barken i en sammenhengende stripe i spiral rundt staven. På treslaget or ble de avbarkede stedene rødfarget, og der barken sto igjen, var det hvitt. Resultatet ble en rød og hvit stav. 4
På Vestlandet ble skistaven vanligvis kalt «geitl» eller «geisl». I noen bygder, som på Voss og i indre Hardanger, har disse blitt brukt som navn på skistaven helt opp til 1990årene.
I Nordland ble ordet «freistarstav» brukt. Denne staven hadde solid jernskoning nederst. Navnet kommer av å friste, utprøve om isen på elver og vann var sikker.
Noen steder i Oppland og Buskerud ble staven kalt «klotstav» etter trinsen som ble omtalt som klot. Ordet klot betyr ifølge Norsk etymologisk leksikon «klump» eller «kule».
I Telemark vet vi at noen omtalte «spadestaver» som «lurkstaver» og i Hedmark «rørstaver» etter materialet bambus.
4 REMHULL
Ingen spesielle opplysninger.
5 REM
Ingen spesielle opplysninger.
6 HÅNDTAK
Skistavenes håndtak ble også karakterisert som «grepdelen». I Møre og Romsdal ble staver uten håndrem kalt «stanggrep». I noen få tilfeller oppgis det at den øvre enden kunne være utformet som anlegg for børse. Den utskårete eller naturvokste delen ble da kalt «skyteknagg». Hadde stavene utskåret hode eller kule øverst, ble disse kalt «stavhoder».
2 TRINSE, KRINGLE
Disse navnene var vanlig i store deler av landet, mens «stavtryg» eller bare «tryg/trug» ble mest brukt i MidtNorge. Trinsen av bukkehorn ble kalt «bentry». Ellers var «bjørkekote», «bjørkekåte» eller «knåte» vanlig i SørNorge.
3 PIGG
Dette ordet har vært brukt i hele landet. I Møre og Romsdal kjenner vi til navnet doppsko, og i Hedmark ble piggen kalt «snudd» eller «snudde», mer sjelden «nudd».
ILLUSTRASJONEN ER HENTET FRA NOMENKLATURPROSJEKTET FOR GJENSTANDSREGISTRERING I NORDEN I 1996.
Bjørk var det vanligste materialet over hele landet, først og fremst i Nord-Norge. Veden er hard, finporet, lys gulhvit, sterk og varig.
Mange staver var tykkere nederst. Det var en fordel å ha rotenden ned. «Tyngden der nede gir god ’sleng’ på stavene – en trenger ikke å bevege handa stort for å bære staven frem. Når den løftes opp, pendler staven fremover av seg sjøl.» 5
BJØRKESTAV fra rundt 1870.
Andre tresorter som ble brukt, var ask, rogn, hegg, furu, einer (brisk), eik, hassel, osp, selje og gran (OOS og NEG).
Rogn ble også nevnt som stavemne i de tidligere nevnte spørrelistene. Forstmann Einar Stoltenberg (1934) kan ikke få fullrost rogn som det beste materialet. Det var både tungt og hardt og brakk sjelden. Derfor var rogn spesielt god til å bremse med og ri på i utforkjøringer, hevdet han.
STAVEMNE av bjørk.
FOTO: ODD ARNSTORP
TEGNING: INGRID LOWZOW
FOTO: PER ANDERSEN
BRUKEN AV grovt tilvirkete staver, i NordNorge vanligvis kalt staur eller stokk, kan dokumenteres langt tilbake i vår historie. Et av de eldste eksemplene er hentet fra Olaus Magnus' verk Historien om
de nordiske folk fra 1555. Denne illustrasjonen viser foreldre på vei til kirke med barn som skal døpes. Ektemannen har en kort staurlignende stav, mens kona synes å ha en mer bearbeidet tynnere stav.
GRAN BLE BRUKT som stavemne over store deler av SørNorge. Det var ofte grovt tilvirket. Sentvoksende gran i myrlendt jord ble foretrukket. Myrgran var fast og seig.
FOTO: ODD ARNSTORP
AMUND HETLANDS tegning av en birkebeiner i kraftig motvind. Den lange, kraftige staven ga god støtte og fremdrift over fjellet.
SKIMUSEETS ARKIV
INTERESSEN FOR FRILUFTSLIV
grep stadig mer om seg på slutten av 1800tallet. Midt i kretsen av friluftsglade ungdommer finner vi Eva Sars (1858–1907). Hun brøt barrierer når hun gikk på ski i lange, grå vadmelsbukser under en sameinspirert overdel som gikk ned til knærne. Denne skidrakten ble et forbilde for mange.
Etter en svært anstrengende skitur sammen med sin ektemann Fridtjof Nansen over Norefjell nyttårshelgen 1889 ble Eva fotografert av L. Szacinski i hans atelier. Her bruker hun en liten kjepp som skistav.
FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET, BILLEDSAMLINGEN, AVD. OSLO
Trinsene på enkeltstaver kunne være av dreiet bjørkerot eller naturvokst valbjørk. Horn av elg og geit (bukkehorn) ble også mye brukt i enkelte landsdeler, særlig i Trøndelag mot svenskegrensen og i Østerdalen. Nordpå ble også einer benyttet.
Flere informanter forteller at trinser ble vanlig da man begynte å bruke to staver. De ble da utstyrt med pigg og jernskoning.
Ikke alle staver hadde trinse. De fleste var tilspisset nederst.
Håndremmen var vanligvis av lær. Fra 1930-tallet og fremover ble remmen sydd av tykkere lær med en trepinne inni for å gi bedre gripetak.
Senere ble remmen utstyrt med regulerbar spenne. Dagens staver benytter ulike blandinger av kunststoffmaterialer.
STAVPIGGER AV JERN, messing og aluminiumslegering. Messingpiggen kunne få et grønt belegg, irr, som resulterte i at den sprakk. Aluminium var lettere enn messing.
FOTO: SILJA AXELSEN
STAV MED BJØRKEKOTE
fra Gudbrandsdalen cirka 1840. Spikeren gjennom staven på undersiden av trinsen forhindret at den skled ned og falt av.
FOTO: PER ANDERSEN
STAV MED DREIET
BJØRKEKOTE fra Finnmark cirka 1820.
FOTO: PER ANDERSEN
STAV MED TRINSE AV
ELGHORN, Østerdalen, cirka 1870. Dette materialet var regnet for å være eksklusivt. Stavene var ofte utstyrt med hornknapp i øvre ende. Slike staver ser vi oftest brukt i velstående miljøer.
FOTO: PER ANDERSEN
TRINSE AV BUKKEHORN fra Østerdalen. Bukkehornet ble delt langsetter og satt sammen til en ring ved hjelp av jernnagler. Denne staven ble brukt i slaget ved Trangen i 1808 (se s. 102).
FOTO: PER ANDERSEN
TRINSE AV KUKLAVE fra Østerdalen rundt 1800.
FOTO: PER ANDERSEN
PÅ STAVEN fra SørTrøndelag fra rundt 1820 er trinsen og piggen av jern sveiset sammen til ett stykke.
FOTO: PER ANDERSEN
